4 Forholdet til internasjonale konvensjoner

Norge har ratifisert flere ILO-konvensjoner som verner organisasjonsfriheten og streikeretten (konvensjonene nr 87, 98 og 154). Slik konvensjonene har vært tolket av Den internasjonale arbeidsorganisasjons (ILO) egne organer er det bare adgang til inngrep i streikeretten dersom streiken setter liv, helse eller personlig sikkerhet i fare for hele eller deler av befolkningen. Sosialpakten, som ligger under Europarådet, har i artikkel 6 pkt 4 en tilsvarende bestemmelse som verner streikeretten. Artikkel 6 må imidlertid ses i sammenheng med artikkel 31, som åpner for at det ved lov kan foretas begrensninger i streikeretten som er nødvendige i et demokratisk samfunn til vern av andre menneskers frihet og rettigheter, eller til vern av offentlige interesser, den nasjonale sikkerhet og moral i samfunnet.

Med bakgrunn i at norske myndigheter flere ganger har vedtatt tvungen lønnsnemndbehandling og nedlagt forbud mot bruk av arbeidskamp ved arbeidskonflikter i Nordsjøen, har Oljearbeidernes Fellessammenslutning tidligere klaget Norge inn for Den internasjonale arbeidsorganisasjon med påstand om brudd på konvensjonene om organisasjonsfrihet. Den internasjonale arbeidsorganisasjons organer har i denne sammenheng reist kritikk mot norske myndigheters praksis og uttalt at de foretatte lovinngrep overfor arbeidstvister i oljesektoren ikke er i samsvar med prinsippene for organisasjonsfrihet.

Norges Høyesterett behandlet i en dom av 10. april 1997 gyldigheten av et streikeforbud i provisorisk anordning av 1. juli 1994. Oljearbeidernes Fellessammenslutning stevnet Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet fordi de mente den provisoriske anordningen var ugyldig. De anførte prinsipalt at streikeforbudet var i strid med almene rettsprinsipper av grunnlovsmessig karakter, og subsidiært at forbudet var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Høyesterett slo fast at praksis med bruk av tvungen lønnsnemnd for å løse arbeidstvister når betydelige samfunnsinteresser tilsier det, ikke er i strid med alminnelige rettsprinsipper av grunnlovsmessig karakter. Når det gjaldt Norges folkerettslige forpliktelser pekte Høyesterett på at Norge aldri har akseptert at bruk av tvungen lønnsnemnd, når betydelige samfunnsmessige interesser tilsier det, skulle være i strid med ILO-konvensjonene nr 87 og 98. Videre uttalte Høyesterett at de ikke fant holdepunkter i de nevnte konvensjonstekstene for de til dels vidtgående begrensningene i adgangen til inngrep mot arbeidskamp som ILO-organene går inn for. Høyesterett kunne heller ikke se at det foreligger noen klar praksis som viser at beslutningen om å bruke tvungen lønnsnemnd i oljesektoren i 1994, ville bli ansett for å være i strid med Sosialpakten. Høyesterett konkluderer med at den provisoriske anordningen av 1. juli 1994 ikke er i strid med de folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg.

Kommunal- og arbeidsdepartementet er av den oppfatning at et vedtak om bruk av tvungen lønnsnemnd i den omhandlede arbeidskonflikten er innenfor rammene av de folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg. Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.