Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 86 (2002-2003)

Om lov om endringer i patentloven og planteforedlerloven (gjennomføring av EUs patentdirektiv i norsk rett mv.)

Til innholdsfortegnelse

3 Hva er et patent?

Patentretten er en del av immaterialretten, som også omfatter f.eks. opphavsrett, varemerkerett, designrett og planteforedlerrett.

Utgangspunktet er at et patent gir innehaveren en rett til å nekte andre å utnytte den patenterte oppfinnelsen kommersielt i maksimalt tjue år. For at oppfinneren skal kunne få patent, må oppfinnelsen oppfylle flere selvstendige vilkår. Oppfinnelsen må være ny og skille seg vesentlig fra det som var kjent fra før (kravet om nyhet og oppfinnelseshøyde). Oppfinnelsen må videre løse et teknisk problem og kunne gjentas med samme resultat hver gang, f.eks. ved at den kan brukes i produksjon av et legemiddel (kravet om industriell anvendelighet). Dette står i motsetning til en ren oppdagelse, dvs. å fastslå at et fenomen eksisterer og beskrive det. Rene oppdagelser kan ikke patenteres.

Formålet med et patent er å belønne oppfinnerens innsats og dermed oppmuntre til oppfinnervirksomhet. Den tidsbegrensede eneretten øker muligheten for å tjene inn utviklingskostnadene og få en rimelig fortjeneste. Til gjengjeld må oppfinneren stille den nye kunnskapen til disposisjon for andre ved at patentsøknaden blir offentlig. Eneretten er ikke absolutt. Oppfinnelsen kan utnyttes av enhver i privat sammenheng. Det er adgang til å forske på oppfinnelsen, men ikke til kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen i annen forskning. Det kan også på visse vilkår gis tvangslisens, som er en tillatelse fra offentlige myndigheter til å utnytte oppfinnelsen uten patenthaverens samtykke.

Patentsystemet gjelder nyvinninger av teknisk karakter. Dreier det seg om en kunstnerisk frembringelse, beskyttes denne av opphavsrettslovgivningen. Nytt utseende til produkter kan beskyttes etter designlovgivningen.

Patentet beskytter et produkt eller en fremgangsmåte. Et produktpatent gir en enerett til bl.a. å produsere, importere eller selge produktet. Et fremgangsmåtepatent gir enerett til å anvende fremgangsmåten. Et fremgangsmåtepatent gir også beskyttelse for produkter som er fremstilt ved den patenterte fremgangsmåten (indirekte produktvern).

Patentlovgivningen regulerer ikke utvikling og bruk av oppfinnelser. Utvikling og bruk kan være forbudt eller underlagt særlige vilkår etter annen lovgivning, men dette har i utgangspunktet ikke betydning for adgangen til å patentere. Omvendt vil et forbud mot patentering ikke kunne hindre forskning og produktutvikling, eller at bioteknologiske produkter selges. Patentlovgivningen er derfor ikke et egnet virkemiddel til generelt å hindre uønsket eller potensielt risikabel aktivitet på bioteknologiområdet, f.eks. i forskningsøyemed. Annen lovgivning må brukes for å regulere selve virksomheten. I dag er dette regulert av bl.a. genteknologiloven 2. april 1993 nr. 38 og lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi, se omtalen i St.prp. nr. 43 (2002-2003) kapittel 8.1.6.

Patentsystemet gir ingen rett til å gjøre uttak av genressurser, verken i Norge eller i andre land, og er ikke til hinder for generelle regler som stiller vilkår for slikt uttak.

Patenter er nasjonalt eller regionalt begrenset. Patenter i Norge kan derfor ikke påberopes i andre land. Dersom det ikke er søkt om eller gitt patentbeskyttelse i Norge, kan oppfinnelsen fritt utnyttes her. Tilsvarende gjelder for andre stater.

Til dokumentets forside