Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 86 (2002-2003)

Om lov om endringer i patentloven og planteforedlerloven (gjennomføring av EUs patentdirektiv i norsk rett mv.)

Til innholdsfortegnelse

13 Landbruksunntaket

13.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at en gårdbruker som bruker patenterte avlsdyr eller annet animalsk formeringsmateriale i samsvar med det såkalte landbruksunntaket i patentdirektivet artikkel 11 nr. 2, ikke skal måtte betale eget vederlag til patenthaveren. Fra høringsnotatet siteres:

«Det såkalte landbruksunntaket («farmers' privilege») følger av direktivet artikkel 11, som er omtalt ovenfor i kapittel 4.8.

Når det gjelder landbruksunntaket for planteformeringsmateriale, jf. artikkel 11 nr. 1, bestemmer direktivet at omfanget av og vilkårene for unntaket skal følge reglene i planteforedlerforordningen (forordning (EF) nr. 2100/94). Her er det derfor begrenset handlingsrom ved gjennomføringen i norsk rett.

Derimot overlater direktivet det til nasjonal rett å fastsette de nærmere vilkårene for og omfanget av landbruksunntaket når det gjelder bruk av avlsdyr og annet animalsk formeringsmateriale, jf. artikkel 11 nr. 2 og 3.

I høringsnotatet er det foreslått at en gårdbruker ikke skal gi patenthaveren ekstra vederlag for slik bruk, uavhengig av hva slags dyr det gjelder og uavhengig av størrelsen på gårdbrukerens virksomhet. Dette kan bidra til å motvirke kostnadsøkninger i landbruket som følge av patentering.»

13.2 Høringsinstansenes syn

Det teologiske Menighetsfakultet og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet er positive til at bønder ikke skal gi ekstra vederlag for bruk av animalsk formeringsmateriale i samsvar med landbruksunntaket. Det teologiske Menighetsfakultetuttaler:

«Med tanke på det såkalte landbruksunntaket («farmers' privilege») om gårdbrukeres rett til å bruke blant annet avlsdyr og animalsk formeringsmateriale fra dyr til egne landbruksformål (for eksempel avl), slutter vi oss til forslaget om at bønder ikke skal betale patenthaver for slik bruk. Dermed unngår man at patentering av oppfinnelser som omfatter dyr, medfører økt kostnad i landbruket.»

Enkelte høringsinstanser har hatt merknader til rekkevidden av landbruksunntaket. Når det gjelder landbruksunntaket for planteformeringsmateriale, skal bruken av materialet være gratis for småbønder. Dette følger av en forordning som patentdirektivet viser til. Andre gårdbrukere må derimot gi patenthaveren rimelig vederlag. Dette vil gjelde om lag halvparten av norske gårdsbruk som produserer korn (eller om lag 6 % av det totale antallet bruk). Graminor mener at maksimumsgrensen for små gårdbrukere er satt for høyt ut fra norske forhold.

NORAD stiller seg noe undrende til at forordningen som patentdirektivet viser til, gjør begrensninger i forhold til hvilke plantearter landbruksunntaket gjelder for. Dette innebærer at det f.eks. ikke kan gjøres unntak for grønnsaker.

Landbruksdepartementet påpeker uklarheter i direktivet når det gjelder landbruksunntaket for dyr:

«Landbruksunntaket på husdyr sikrer muligheten til fortsatt bruk av lovlig ervervede dyr og formeringsmateriale til landbruksformål i egen landbruksvirksomhet. Imidlertid er unntaket begrenset til ikke å gjelde for salg av materialet som ledd i eller med sikte på kommersiell formeringsvirksomhet. Unntaket kan slik det er formulert, forstås på flere måter. Det gir også Justis- og politidepartementets merknad til paragrafen uttrykk for. Øverst på side 62 i høringsnotatet heter det at:

«Ut fra ordlyden i direktivet er det neppe noe i veien for at bonden også bruker senere generasjoner til å avle nye dyr.»

Landbruksdepartementet mener det er uheldig at omtalen av paragrafen på denne måten åpner for tvil om tolkningen av landbruksunntaket. Det såkalte «landbruksunntaket» vil til tross for at det til en viss grad åpnes for fri bruk av patentert dyremateriale i egen landbruksvirksomhet innebære en begrensning i den valgfriheten og fleksibiliteten husdyrbrukeren vil ha i forhold til å tilpasse seg markedsmessige endringer. Landbruksdepartementet vil understreke viktigheten av at det legges til grunn for lovhjemmelen at «landbruksunntaket «for husdyr tolkes videst mulig og også vil innebære fri bruk av formering av dyr til produksjon i egen landbruksvirksomhet.»

Norsk Genressursråd uttaler seg i samme retning:

«Bonden må sikrast retten til å rå over dyre- og plantemateriale som han sjølv har avla eller foredla til bruk i eigen produksjon. «Landbruksunntaket» i direktivet artikkel 11 vil sikra denne retten i høve til patentdirektivet. Når det gjeld bruk i eigen produksjon må dette vera ein suveren rett som ikkje vert avgrensa i tid ved t.d. å berre skulla gjelda eit visst tal generasjonar avkom eller i mengd og omfang, slik at bonden har høve til å regulera produksjonen i takt med endra rammevilkår. Norsk Genressursråd anbefaler difor at «landbruksunntaket» må klårgjerast på desse punkta. Ordlyden som er brukt i kapittel 9.1 Merknader til endringane i patentloven, til § 3b, andre ledd, «Ut fra ordlyden i direktivet er det neppe noe i veien for at bonden også bruker senere generasjoner til å avle dyr», gjev rom for ei fortolking som kan innskrenka effekten av landbruksunntaket.»

Enkelte høringsinstanser tar opp spørsmålet om et tilsvarende unntak for fiskerisektoren. I høringsnotatet ble det uttalt at ettersom formålet med direktivbestemmelsen om landbruksunntaket er å beskytte tradisjonelle driftsformer, er det mest naturlig å legge til grunn at oppdrett av fisk faller utenfor. Dette harmonerer også best med at bestemmelsen taler om «landbruk». Dette kommenteres av Landbruksdepartementet:

«Siden formålet med bestemmelsen er å beskytte tradisjonelle driftsformer kan det stilles spørsmålstegn ved om bestemmelsen også bør gi hjemmel til å gi unntak for fiskeoppdrett. Fiskeoppdrett har som kjent pågått i Norge lenge nok til at oppdrettere vil kunne påberope seg hevd på visse driftsformer. Innføring av en hjemmel i lovverket som også innebærer mulighet for å innføre unntaket også for fiskeoppdrettere vil åpne for framtidig regulering av dette spørsmålet på en måte som vil ivareta interessen både i forhold til patentinnehaver og fiskeoppdrettere.»

Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening uttaler følgende knyttet til fiskerisektoren:

«Norsk havbruksnæring har som et av sine mål at en ikke ønsker genmodifisert fisk som grunnlag for matproduksjon. En kan derfor ikke umiddelbart se behovet for en tilsvarende praksis innen havbruk. Ut i fra erkjennelsen av at genteknologien er i rivende utvikling bør en ikke se bort fra framtidige muligheter som etisk, miljømessig og markedsmessig kan være akseptable i framtiden. En vil derfor anbefale at det innføres et lignende unntak for havbruk, «fish farmers' privilege». Et slikt unntak vil, under forutsetning av framtidige akseptable produksjonsmåter, kunne gi oppdretterne rettigheter som vil kunne bli viktige og hindre unødig kostnadsøkning innen havbruksnæringen.»

Denne problemstillingen kommenteres også av Bioteknologinemnda:

«Det er i dag bare i begrenset utstrekning behov for et «landbruksunntak» for fiskeoppdrett i Norge. Dette skyldes at fiskeoppdrettere i hovedsak kjøper settefisk, og det er avlsstasjonene som står for avl og foredling av oppdrettsfisk. Bioteknologinemnda vil likevel anbefale Regjeringen å vurdere innføringen av et «fish farmers» privilege» på linje med det som finnes på husdyr. Et slikt unntak vil kunne gi oppdretterne en rettighet som vil kunne bli viktig i fremtiden.

Planteforedlere har UPOV-systemet som kan gi beskyttelse av plantesorter. Et tilsvarende system finnes ikke for dyr. Bioteknologinemnda vil her ta til orde for at det settes ned et offentlig utvalg som skal utrede egnetheten av at det søkes etablert et beskyttelsessystem som gjelder fremavlede dyreraser. Som mal kan trolig UPOV-systemet benyttes. Norge har flere komparative fortrinn som gjør at et slikt initiativ, hvis det er ønskelig og godt begrunnet, kan få internasjonal aksept. Blant annet er Norge ledende på fiskeforedling, har drevet med systematisk avl på våre viktigste produksjonsdyr i flere tiår, har en fri stilling internasjonalt og en tradisjon for brobygging mellom ulike nasjonale interesser. Bioteknologinemnda vi foreslå at Justisdepartementet søker kontakt med de berørte departementene for å få igangsatt dette arbeidet.»

13.3 Departementets vurderinger

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at gårdbrukere ikke skal betale eget vederlag for anvendelse av patentbeskyttet formeringsmateriale fra dyr i samsvar med landbruksunntaket. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot dette.

Enkelte høringsinstanser har vært kritiske til begrensningene i rekkevidden av landbruksunntaket. Disse begrensningene følger imidlertid av direktivet selv og av henvisningen til forordning (EF) nr. 2100/94 om EF-planteforedlerrett som vil bli gjennomført ved forskrift.

Landbruksunntaket for dyr innebærer at gårdbrukeren kan bruke dyret eller formeringsmaterialet (sæd o.l.) til å produsere nye eksemplarer av dyret til bruk i egen landbruksvirksomhet. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det ut fra ordlyden i direktivet «neppe» er noe i veien for at bonden også bruker senere generasjoner til å avle nye dyr. Departementet mener at en viss reservasjon er på sin plass inntil tolkningen blir avklart gjennom rettspraksis mv. Departementet har merket seg at Landbruksdepartementet og Norsk Genressursråd mener at denne uklarheten er uheldig.

Det synes mest naturlig å tolke direktivet slik at landbruksunntaket i direktivet ikke omfatter fiskerisektoren. Høringen tyder på at norsk fiskerisektor ikke har noe vesentlig behov for et slikt unntak i dag. Det vil imidlertid bli vurdert nærmere om Norge internasjonalt skal ta initiativ til et «landbruksunntak» for fiskerisektoren, eventuelt kombinert med et eget beskyttelsessystem for fisk, slik enkelte høringsinstanser har foreslått.

Til dokumentets forside