5 Om øvrige forslag
5.1 Forskriftshjemmel om tildeling av tillatelser etter loven (§2-1)
5.1.1 Om forslaget
Det vises til St.prp. nr. 1 (2000-2001) Om skatte-, avgifts- og tollvedtak kap. 5 der det er gitt en vurdering av mulighetene for å hente inntekter til statskassen ved tildeling av enkelte konsesjoner. Tradisjonelt sett er konsesjoner tildelt uten at det har blitt stilt krav om vederlag til statskassen for å gjenspeile knappheten som finnes for en del av godene det kreves konsesjon for bruk av. Konsesjonæren har gjennom dette og isolert sett fått en økonomisk fordel.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for år 2001 besluttet Stortinget at konsesjoner for annen generasjons mobilsystemer skal tildeles ved auksjon. I utgangspunktet anses tildeling av konsesjoner ved auksjon hvor inntektene går til statskassen uten noen form for øremerking som en form for skattlegging som bør følge prosedyrene i Grunnloven § 75a. Adgangen til å hente inntekter til statskassen ved auksjon av konsesjoner er derfor hjemlet ved et eget plenarvedtak for budsjetterminen.
Med hjemmel i teleloven er det tildelt konsesjoner for fem forskjellige mobiltelefonsystemer: NMT 450, NMT 900, GSM 900, DCS 1800 og UMTS. Radiofrekvenser er en knapp nasjonal ressurs. Antallet eksklusive frekvenstillatelser vil derfor være begrenset. Det er pr. i dag bare to selskaper, Telenor Mobil AS og NetCom GSM as, som tilbyr mobile teletjenester basert på utbygging av eget mobilnett i Norge. Som følge av tildeling av i alt fire UMTS-konsesjoner i 2000, og konsesjonstildelingen som planlegges gjennomført ved auksjon i løpet av 2001, vil vi få flere selskaper som kan tilby mobiltjenester med basis i egen infrastruktur.
Konsesjon etter teleloven for opprettelse og drift av mobilkommunikasjonssystemer består i realiteten av to separate tillatelser, nærmere bestemt av en tjenestekonsesjon etter teleloven § 2-1 og en frekvenstillatelse etter teleloven § 5-2. Kravet om tjenestekonsesjon følger av teleloven § 2-1 første ledd for tilbydere med sterk markedsstilling, og av teleloven § 2-1 tredje ledd, jf. forskrift 3. oktober 2000 nr. 994 om konsesjon for tilbydere som har fått tillatelse til bruk av frekvenser etter teleloven kap. 5 til etablering og drift av samfunnsviktige telenett, for tilbydere som ikke anses å ha sterk markedsstilling. Tjenestekonsesjonene tildeles av Samferdselsdepartementet ved enkeltvedtak eller av Kongen i statsråd ved kgl.res. Kravet om frekvenstillatelse følger av teleloven § 5-2. Kravet om frekvenstillatelse gjelder uavhengig av om vedkommende har sterk markedsstilling eller ikke. Frekvenstillatelsene tildeles av Post- og teletilsynet ved enkeltvedtak, jf. forskrift 15. desember 1995 nr. 1032 om funksjonsfordeling innen telemyndigheten § 1-5. Tillatelsene må ses i sammenheng. Av tjenestekonsesjonene følger det at nødvendig frekvenstillatelse vil bli gitt av Post- og teletilsynet.
Teleloven inneholder ikke egne bestemmelser for hvordan tildeling av tillatelser etter loven skal skje. På denne bakgrunn har saksbehandlingsreglene som gjelder for enkeltvedtak etter forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper dannet grunnlaget for telemyndighetens behandling av konsesjonssøknader. Dette har gitt rammen for fastsettelse av vilkår i tilknytning til tillatelsen og utvelgelsen av konsesjonærer der det har vært flere søkere enn antallet ledige konsesjoner.
I konsesjoner for DCS 1800 og UMTS har det blitt stilt vilkår om betaling av årlig avgift for bruksretten til frekvenser. Både for DCS 1800- og UMTS-konsesjonene vedtas avgiften hvert år ved budsjettvedtak i Stortinget. Det nærmere beregningsgrunnlaget for avgiftens størrelse fremgår for DCS 1800 av konsesjonsvedtaket. Ved tildelingen av UMTS-konsesjonene fremgikk ikke det nærmere beregningsgrunnlaget for avgiftens størrelse av vedtaket, men det ble satt vilkår om en engangsavgift i konsesjonene.
Konsesjonsplikten er nærmere regulert i teleloven § 2-1. Etter teleloven § 2-1 tredje ledd, er telemyndigheten ved forskrift gitt anledning til å fastsette nærmere bestemmelser om blant annet etablering og drift av konsesjonspliktige telenett, om nett og tjenester som tilbys i tilknytning til slik virksomhet, om at andre samfunnsviktige telenett og teletjenester, herunder slike som tildeles frekvenser i medhold av kap. 5, skal være konsesjonspliktige av hensyn til oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon, m.v.
Det foreslås etter dette å innta en generell forskriftshjemmel i § 2-1 tredje ledd som gir telemyndigheten hjemmel til ved forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om tildelingsmåte for konsesjoner som kan avvike fra den alminnelige behandlingsmåten i forvaltningssaker etter forvaltningsloven. Med mindre telemyndigheten ved forskrift har gitt egne bestemmelser om konsesjonstildelingen, vil forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelde for tildelingen.
5.1.2 Høringsinstansenes merknader
NHO, Alcatel Telecom Norway AS, Forbrukerrådet, Forsvarets Forskningsinstitutt, LO og Konkurransetilsynet har ingen merknader til endringsforslaget og/eller stiller seg positive til foreslåtte endring. Forbrukerrådet deler departementets vurdering om at det er behov for en klargjøring av hjemmelsgrunnlaget, og viser til at klarhet og forutsigbarhet er viktige faktorer for å etablere og sikre tilfredsstillende rammevilkår innenfor denne sektoren. NetCom ser behov for å etablere et forutsigbart rammeverk for tildeling av tillatelser, og støtter derfor at det innføres en generell forskriftshjemmel der det kan fastsettes bestemmelser for tildeling av tillatelser. NetCom foreslår imidlertid at forskriftshjemmelen gjøres mer generell i formen enn det som er foreslått. Telenorgjør på generelt grunnlag gjeldende at bruk av auksjon ved tildeling av tillatelser bare bør skje etter grundige konsekvensutredninger, og fremhever at berørte aktører må sikres tilstrekkelig mulighet til å fremme sine synspunkter før endelig beslutning tas. Den foreslåtte lovtekst er for generell i formen og synes å innebære en hjemmel til å innskrenke de rettighetene aktørene har etter forvaltningsloven. Det bør fremgå uttrykkelig hvilke av lovens bestemmelser som i tilfelle ikke skal gjelde. NORTIB uttrykker en generell skepsis til bruk av auksjon som tildelingsmåte på teleområdet.
5.1.3 Departementets vurderinger
Etter departementets syn er det behov for å klargjøre hjemmelsgrunnlaget for å kunne tildele tillatelser etter teleloven ved auksjon slik Stortinget har bestemt. Utkast til forskrift om tildeling av frekvenstillatelser ved auksjon vil på vanlig måte bli sendt på høring blant aktørene før den vedtas og det vil da bli gjort nærmere rede for hvilke av forvaltningslovens saksbehandlingsregler en vil foreslå å fravike.
5.2 Bruksbegrensninger (§ 3-6)
5.2.1 Om forslaget
I § 3-6 om tillatte bruksbegrensninger foreslås det å utvide bestemmelsens virkeområde til eksplisitt å gjelde også radio- og teleterminalutstyr, å begrense retten til å gjennomføre bruksbegrensninger i telenett og teletjeneste og, som en følge av dette, også å foreta redaksjonelle endringer. Radio- og teleterminalutstyr som normalt tilfredsstiller fastsatte standarder kan selges fritt uten individuell tillatelse. Etter gjennomføringen av direktiv 1999/5/EF om radio- og teleterminalutstyr i norsk rett ved forskrift 20.06.2000 nr. 628 om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr, kan det ikke gjennomføres bruksbegrensninger for radio- og teleterminalutstyr i samme omfang som for telenett og teletjenester. Det foreslås derfor at teleloven helt eksplisitt skal omtale adgangen til å nekte tilkopling og frakople radio- og teleterminalutstyr. For å gi en mest mulig helhetlig fremstilling av adgangen til å gjennomføre bruksbegrensninger i telenett, teletjeneste og for radio- og teleterminalutstyr, foreslås bestemmelsen omstrukturert. Adgangen til å gjennomføre bruksbegrensninger dersom utstyret ikke er i samsvar med kravene foreslås presisert og utdypet. Det er viktig at retten til å gjennomføre så betydningsfulle tiltak som bruksbegrensninger, det vil først og fremst si å nekte tilkopling av eller å frakople sluttbrukerutstyr, begrenses og går klart frem av ordlyden, også når bruksbegrensningen gjennomføres på bakgrunn av mangler ved radio- og terminalutstyr.
Radio- og teleterminalutstyr som tilfredsstiller fastsatte standarder kan selges fritt uten individuell tillatelse. Det er likevel behov for tilbyder av tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste å kunne nekte tilgang for eller frakople slikt utstyr dersom det ikke tilfredsstiller de grunnleggende krav som gjelder for radio- og teleterminalutstyr, utstyret forårsaker skadelig interferens eller alvorlig skade på telenettet. At telemyndigheten kan gi tillatelse til dette, er i samsvar med direktiv 1999/5/EF. Tilbyderen er i nødsituasjoner, under visse forutsetninger, gitt tillatelse til, straks og uten krav om tillatelse, å frakople radio- og teleterminalutstyr. Telemyndigheten skal i så fall samtidig informeres om frakoplingen. Også dette er i samsvar med kravene i direktiv 1999/5/EF.
Endringen av varslingsplikten innebærer en skjerping i forhold til gjeldende rett. Den vil medføre at telemyndigheten alltid skal ha melding dersom tilbyder gjennomfører bruksbegrensninger. Dette er ønskelig for å sikre at telemyndigheten raskt, og uten at telemyndigheten selv aktivt må skaffe seg kunnskap om forholdet eller bli underrettet gjennom klage, kan vurdere tilbyders fortolkning av adgangen til å gjennomføre bruksbegrensning uten særskilt tillatelse.
Enkelte av pliktene vedrørende varsling var tidligere fastsatt i forskrift. Den ulike plassering på lov- og forskriftsnivå er resultat av en utvikling av reguleringen. For å gi en mer enhetlig regulering og lette tilgjengeligheten, foreslås varslingsreglene nå tatt inn i loven.
Også regler om når bruksbegrensninger skal opphøre, foreslås tatt inn i loven. Regler om opphør er en naturlig begrensning av retten og plikten til å gjennomføre bruksbegrensninger. Reglene har til nå vært fastsatt i forskrift, men bør reguleres sammen med adgangen til å fastsette bruksbegrensninger.
5.2.2 Høringsinstansenes merknader
Telenorfinner forslagets første, annet og tredje ledd uklare med hensyn til hvem som skal ta initiativet til å innføre nødvendige bruksbegrensinger, hvilke tekniske løsninger det siktes til og stiller spørsmål ved forholdet mellom varslingsplikten etter femte ledd og varslingsbestemmelsene i § 2-5 i forskrift 05.12.1997 nr. 1259 som hevdes å være motstridende. Telenor fremmer videre forslag om at formuleringen «den som blir berørt» i femte ledd endres til «berørte kunder», ev. til «dem som blir direkte berørt» eller «dem det angår» .
Enitel og NetCommener at de foreslåtte endringene må spesifiseres ytterligere, slik at ikke bruksbegrensninger skal kunne fungere som et instrument til å trenere konkurranseutviklingen.
5.2.3 Departementets vurderinger
Departementet vurderer det slik at Telenors høringsmerknader i stor grad retter seg mot bestemmelser som ikke foreslås endret innholdsmessig, men har likevel funnet grunn til enkelte mindre endringer i forhold til høringskastet i bestemmelsens tredje og femte ledd. Varslingsbestemmelsene i offentlignettforskriften § 2-5 kommer til anvendelse i andre situasjoner enn de som omfattes av § 3-6, og det foreligger således etter departementets syn ikke noen motstrid. Etter departementets syn innebærer de endringer det nå gjøres fremlegg om en begrensing av tilbydernes adgang til å gjennomføre bruksbegrensninger. Videre er varslingsplikten til myndigheten vedrørende frakobling skjerpet, og dette bør ivareta også konkurransehensynet. Bestemmelsen regulerer ikke tilbydernes muligheter til å inngå privatrettslige avtaler om tillatelse til bruksbegrensninger f.eks. ved misligholdsbeføyelser. Her er det ingen endring i forhold til tidligere.
5.3 Ugyldighet (§ 3-8)
5.3.1 Om forslaget
Det foreslås en ny bestemmelse om ugyldighet i § 3-8. Forslaget innebærer at avtale i strid med loven eller vedtak fastsatt i medhold av loven er ugyldig mellom partene. Det foreslås at bare den delen av avtalen som er i strid med loven eller vedtak fastsatt i medhold av den skal anses ugyldig med mindre det etter avtaleloven § 36 vil være urimelig å gjøre resten av avtalen gjeldende.
I konkurranseloven § 5-1 er det gitt en slik regel om ugyldighetvirkning mellom partene for avtaler i strid med loven. Teleloven søker på tilsvarende måte som konkurranseloven å sette rammer for partenes handlefrihet av hensyn til viktige overordnede samfunnsinteresser. Det er derfor også på telelovens og annen gjeldende teleregulerings område behov for å gi brudd på loven sivilrettslige følger, og det foreslås en tilsvarende bestemmelse om ugyldighet.
5.3.2 Høringsinstansenes merknader
Forbrukerrådet er positive til ny § 3-8, og ser det som en fordel for en forbruker at avtaler i strid med loven anses ugyldige.
5.3.3 Departementets vurderinger
En ny bestemmelse om ugyldighet for avtaler som finnes å være i strid med loven vil gjøre det klart at teleloven og øvrig teleregulering både skal sikre offentlige og private interesser. En klargjøring av avtalenes sivilrettslige virkninger vil forsterke lovens preventive virkning samtidig som partene også kan se bort fra kontrakten og innrette seg uavhengig av ugyldige avtaler. Bestemmelsen vil dermed indirekte også styrke gjennomslagskraften til øvrige materielle bestemmelsene i loven.
5.4 Nødmeldingstjeneste og nødanrop (ny § 4-4 a og § 4-4 b)
5.4.1 Om forslagene
Anrop til nødmeldingstjeneste er regulert i forskrift om offentlig telenett og offentlig teletjeneste § 2-8. Den samfunnsmessige betydningen av å å verne liv, helse og materielle verdier tilsier etter departementets mening at bestemmelsene om anrop og opprinnelsesmarkering i forbindelse med nødmeldingstjenestene ( 110 brann, 112 politi og 113 ambulanse) bør fremgå av loven. Forskriften legger blant annet plikter på tilbyder av offentlig telefontjeneste. Det er etter gjeldende regulering ikke åpenbart at det vil gjelde et krav om rett til gratis anrop til nødmeldingstjeneste fra betalingstelefoner uansett hvordan og hvor disse er tilknyttet et offentlig nett. I en rekke terminaler kan det kreves identifikasjonskode for bruk. Dette vil kunne begrense muligheten for å ringe nødmeldingstjenesten. Det bør stilles krav om tilgjengelighet i denne relasjon. Kravene anses så viktige at de bør reguleres direkte i loven.
Det foreslås på dette grunnlag å innta to nye bestemmelser i loven om anrop til nødmeldingstjeneste og lokalisering av nødanrop som §§ 4-4 a og 4-4 b. Etter forslagene skal anrop til nødmeldingstjeneste være gratis for sluttbrukerne og ikke kreve bruk av noen former for betalingsmidler fra noen type telefoner. Dette skal gjelde uavhengig av hvor og hvordan tilknytningen til telenettet er. Anrop til nødmeldingstjenesten skal ikke kunne begrenses selv om bruk av telefonen for øvrig er underlagt tilgangsbegrensning. Når det gjelder geografisk lokalisering av nødanrop foreslås i ny § 4-4 b krav om at tilbyder av offentlig telefontjeneste og eier av privat telenett skal sikre at telefonnummer og nødvendige opplysninger for lokalisering av nødanrop følger alle anrop til nødetatene. Se nærmere om dette i merknad til § 4-4 b.
Videre foreslås det et krav om at numrene til nødetatene skal være oppslått ved teleterminaler. Kravet foreslås utformet slik at plikten bare knyttes til allment tilgjengelig teleterminal for telefontjeneste. Dette er spesielt viktig fordi nødetatene i dag har tre ulike nummer.
5.4.2 Høringsinstansenes merknader
Telenormener tilbydernes plikt til å tilby nødmeldingstjeneste bør nedfelles i loven, og ikke bare i forskrift om offentlig telenett og offentlig teletjeneste og videre at det i loven på samme måte som i forskriften bør inntas et forbehold om at opprinnelsesmarkering skal være teleteknisk mulig.
NHOpeker på at bestemmelsen gir en nødvendig presisering av den regulering på området som har vært gjeldende til nå. Det bør være selvsagt at anrop til nødmeldingstjenester skal kunne foretas fra alle typer telefonutstyr uten at det kreves betaling og legger vekt på viktigheten av sikker geografisk lokalisering uansett hvilken teknologi som ligger til grunn. Forbrukerrådet støtter at anrop til nødetatene skal være gratis.
NORTIBfremhever at intensjonen i § 4-4 b er god, men konsekvensene for praktisk implementering er uoversiktlige, f.eks. for interntelefoner bak en hussentral eller IP-telefoni i et datanett. Post- og teletilsynet er enig i at dette kan være et problem i visse tilfeller og arbeider med praktiske løsninger. Iht. § 4-6 er det adgang til å gi forskrifter.
5.4.3 Departementets vurderinger
Departementet viser til at offentlignettforskriften § 2-8 er en utdyping av loven. Den delen av kravet i forskriften § 2-8 som bør gjelde generelt er foreslått tatt inn i loven i stedet for i forskrift fordi den retter seg mot både offentlig og privat telenett. Departementet viser videre til at det i § 4-6 er tatt inn hjemmel for ved forskrift å gjøre unntak fra kravet om opprinnelsesmarkering. Slik departementet ser det vil det blant annet være aktuelt å anvende unntaksbestemmelsen der det måtte være teleteknisk umulig og der det vil være uforholdsmessig vanskelig og/eller kostbart å gjennomføre opprinnelsesmarkering (eller geografisk lokalisering). Dette vil for eksempel gjelde NMT 450-nettet.
5.5 Håndhevingstiltak (§ 7-4)
5.5.1 Om forslagene
Slik bestemmelsen i dag er formulert, gir § 7-4 første ledd hjemmel til å pålegge at virksomheten skal opphøre dersom kravene fastsatt i eller i medhold av loven ikke oppfylles. Det foreslås en mindre endring i § 7-4 første ledd for å klargjøre hva påbud fra telemyndigheten ved ulovlig virksomhet kan gå ut på. Pålegg om opphør må rettes mot det ulovlige forholdet, ikke mot virksomheten som sådan.
Utvidet virkeområde for loven, jf. forslag om endring av § 1-1, vil måtte følges opp av en særlig hjemmel i kap. 7 for å gripe inn. Det foreslås derfor et nytt annet ledd i § 7-4. Telemyndigheten foreslås her gitt en særskilt hjemmel for å gripe inn overfor utilsiktet utstråling fra annet enn telekommunikasjon med pålegg om retting og endring m.v.
5.5.2 Høringsinstansenes merknader
Telenorpåpeker i forhold til forslaget om nytt annet ledd at det bør presiseres at telemyndigheten skal ha hjemmel for å gripe inn overfor all utsiktet stråling som forstyrrer radio- og telekommunikasjon, og foreslår at dette skal fremgå uttrykkelig av bestemmelsen.
5.5.3 Departementets vurderinger
Bestemmelsen som foreslås inntatt som nytt annet ledd er en nødvendig hjemmel for å gi telemyndigheten adgang til å gripe inn for å sikre lovens formål og Post- og teletilsynets utvidede ansvar på EMC-området.
Etter departementets syn gir bestemmelsen hjemmel for å gripe inn mot alle former for utilsiktet stråling som forstyrrer. For å klargjøre dette ytterligere, endres utkastet i tråd med Telenors merknad.
5.6 Taushetsplikt (§ 9-3 og ny § 9-4)
5.6.1 Om forslagene
Gjeldende § 9-3 har bestemmelser om taushetsplikt, hvoretter tilbyder av tilgang til telenett eller teletjenester og teleinstallatør plikter å bevare taushet om innholdet av telekommunikasjon og andres bruk av denne, herunder opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter.
Med gjeldende ordlyd er ikke radio- og kabel-TV-installatører uttrykkelig underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten som følger av bestemmelsen bør gjelde alle installatører av nett som kan nyttes for telekommunikasjon og som det er gitt regler for med hjemmel i teleloven. Det er ønskelig at dette fremgår uttrykkelig ved bruk av fellesbetegnelsen installatør.
Det bør videre fremgå klart av bestemmelsen at taushetsplikten også gjelder teknisk kontrollorgan så langt organets virksomhet er regulert av teleloven.
Begrepet «abonnent» foreslås i tråd med øvrige forslag til endringer, tatt ut av loven, jf. ovenfor pkt. 2.3. «Abonnents navn» foreslås erstattet med «registrert navn». Dersom den som har inngått kontrakt med tilbyder og er regningsbetaler, ikke samtidig også er den bruken er registrert på og som disponerer telefonen, gjelder unntaket fra taushetsplikten begge. Plikten etter ny § 4-4 b går foran plikten etter § 9-3. Det er for øvrig ikke ment å gjøre endringer i forståelsen av bestemmelsen i forhold til gjeldende rett.
Det foreslås videre en ny bestemmelse, § 9-4, om rett til å utlevere opplysninger til annen stats telemyndighet uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.
Telesektoren er fortsatt i sterk vekst som følge av den teknologiske utvikling og liberalisering med opphevelse av monopolet på tilbud av nett og tjenester. Veksten er forventet å øke i årene som kommer. Videre gjennomgår sektoren en sterk omstrukturering over hele Europa. Aktørene i markedet vokser gjennom øket omsetning og ved oppkjøp av andre virksomheter eller ved fusjon. Dette gjør sektoren stadig mer internasjonal.
Telemyndigheten har etter lov 27. november 1992 nr. 110 Om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. rett og plikt til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til EFTAs overvåkingsorgan, EFTA-domstolen og rett til å utlevere slike opplysninger til EU-kommisjonen og EF-domstolen.
For å kunne ivareta tilsynet med teleloven og plikter og rettigheter fastsatt med hjemmel i teleloven, har telemyndigheten et ytterligere behov for å kunne utlevere opplysninger til andre utover EØS- og EU-organene.
Formålet i teleloven er blant annet å fremme «effektiv bruk av ressursene gjennom virksom konkurranse», jf. § 1-3 a. Dette formål er i det vesentlige det samme som formålet i konkurranseloven § 1-1, og telemyndigheten har rollen som konkurransemyndighet i telesektoren.
For å kunne føre tilsyn med at regelverket etterleves, vil det i større grad fremover være aktuelt for norsk telemyndighet å samarbeide med telemyndigheter i andre land. Det vil blant annet være aktuelt å kunne utveksle taushetsbelagte opplysninger med andre telemyndigheter
Konkurransemyndigheten har på sitt område et tilsvarende behov. Det ble derfor ved lov 05.05.2000 nr. 35 jf. Ot.prp. nr. 97 (1998-99) Om endringer i konkurranseloven inntatt en ny hjemmel i § 1-8, som vil gi Konkurransetilsynet adgang til å utveksle taushetsbelagte opplysninger med andre lands konkurransemyndigheter.
5.6.2 Høringsinstansenes merknader
Forbrukerrådetfremhever at det må presiseres nærmere i hvilke tilfeller slik informasjonsutveksling kan være aktuelt, slik at taushetspliktsbestemmelsen i minst mulig grad uthules. Rådet ber om at dette vurderes inntatt i selve lovteksten, men særlig forarbeidene må inneholde en nærmere utdyping av dette.
5.6.3 Departementets vurderinger
Telemyndigheten har behov for en tilsvarende hjemmel i teleloven som konkurransemyndighetene nå har i konkurranseloven § 1-8. Begrunnelsen for den nye bestemmelsen vil i hovedsak være sammenfallende med begrunnelsen for fremlegget i Ot.prp. nr. 97 (1998-99) Om endringer i konkurranseloven. Bestemmelsene har ikke identisk ordlyd, men telelovens bestemmelse er materielt lik konkurranseloven § 1-8 etter endringen ved lov 05.05.2000 nr. 35.
Bestemmelsen er forutsetningen for at avtaler om informasjonsutveksling som Norge inngår med andre stater, skal kunne oppfylles. Med dette vil de internrettslige skranker telemyndigheten har for å utveksle informasjon med telemyndighet i annen stat fjernes. En slik avtale vil definere hvem som anses å være telemyndighet og hva som anses å være teleregulering i de stater som er part i avtalen. Bestemmelsen er utformet slik at den vil hindre at opplysninger norsk telemyndighet utleverer til andre lands telemyndigheter, kan gis videre til andre uten samtykke fra norsk telemyndighet.
Formålet med utveksling av informasjon må være å fremme hensynet til en effektiv håndheving av telelovgivningen. Fordi telesektoren er i stadig utvikling, er det i det enkelte tilfellet viktig å klargjøre at parter i avtalen om informasjonsutveksling har samme forståelse som Norge av hva som anses å ligge under telereguleringen før informasjonsutveksling skjer.
Departementet viser for øvrig til at det foreslås en forskriftshjemmel i § 9-4 siste ledd som vil kunne ivareta de hensyn Forbrukerrådet fremhever betydningen av.
5.7 Gebyr (§ 10-1)
5.7.1 Om forslaget
Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 e slår fast at krav om betaling av gebyr vil være tvangsgrunnlag for utlegg kun dersom det følger av særskilt lovbestemmelse. Gebyr fastsatt med hjemmel i teleloven bør være tvangsgrunnlag for utlegg for å effektivisere det offentliges, i dette tilfellet Post- og teletilsynets, arbeid med å inndrive kravene. Det foreslås derfor inntatt en uttrykkelig bestemmelse i § 10-1 annet ledd om at vedtak om gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
5.7.2 Høringsinstansenes merknader
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.
5.8 Ekspropriasjon (10-2)
5.8.1 Om forslagene
Paragraf 10-2 gir regler om eiendomsinngrep. I tillegg gjelder lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom også på telekommunikasjonsområdet, jf. § 2 nr. 9. Paragraf 10-2 første ledd bestemmer at tilbyder av offentlig telenett eller teletjeneste som Kongen utpeker kan gis rett til selv å treffe vedtak om anbringelse mot vederlag av telenett og utstyr for telekommunikasjon. Det dreier seg egentlig om en hjemmel til å foreta delegasjon av forvaltningsmyndighet. Samferdselsdepartementet har utpekt de konsesjonerte tilbyderne som nå har dekningsforpliktelser på fastnettet (Telenor) og mobilnettene (Telenor og NetCom, Tele 2 og Broadband Mobile) etter § 10-2 første ledd. Utover dette må tilbyderne søke Samferdselsdepartementet om ekspropriasjonstillatelse etter § 10-2 annet ledd flg, eventuelt etter bestemmelsene i oreigningsloven. Fra flere hold, blant annet fra kabel-TV-hold, er det imidlertid reist spørsmål om regelen innebærer en urimelig diskriminering av tilbydere uten dekningsforpliktelser. Spørsmålet har blant annet vært innbrakt for EFTAs overvåkningsorgan ESA, uten at overvåkningsorganet så langt har forfulgt saken på formell måte (Letter of Formal Notice). Det kan også i denne forbindelsen vises til NOU 1999:26 Konvergens: Sammensmeltning av tele-, data- og mediesektorene, der utvalgets flertall har anbefalt at denne særskilte retten bør bortfalle. Spørsmålet er også omtalt i St.meld. nr. 24 (1999-2000) Om tilgang til mobilnett og om innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon, pkt. 3.3.4.1. På dette grunnlag foreslår Samferdselsdepartementet § 10-2 første ledd opphevet.
Etter oreigningsloven § 2 nr. 9 vil ekspropriasjon til teleformål normalt skje ved lensmannsskjønn, jf. oreigningsloven § 17. Etter gjeldende telelov § 10-2 fjerde ledd skal ekspropriasjon skje ved rettslig skjønn, jf. hovedregelen i oreigningsloven § 5 første ledd. Ekspropriasjon etter oreigningsloven vil normalt være et større inngrep enn etter teleloven. Her bør det således skje en samordning, slik at skjønnsforretningen blir lik uavhengig av hvilken hjemmelslov som benyttes. Det foreslås således inntatt en ny bestemmelse i nytt tredje ledd om at skjønnet skal avholdes som lensmannsskjønn. Men for å sikre at en skjønnsforretning etter en konkret vurdering der det foreligger grunn for det skal kunne avholdes som rettslig skjønn, foreslås det i samme ledd at Kongen gis myndighet til å gjøre unntak i den enkelte sak. Dette samsvarer med regelen i oreigningsloven § 17.
5.8.2 Høringsinstansenes merknader
Forbrukerrådet finner det naturlig at fremføringsretten oppheves. Det forutsetter imidlertid at Telenors konsesjonspålagte oppgaver blir hensyntatt ved ekspropriasjonssøknader. UPC mener at forslaget ikke er tilstrekkelig til å løse problemene tilbyderne har med å sikre fremføring av telenett og opprettholdelse av nettet. Telenorer uenig i å fjerne § 10-2 første ledd. Den særskilte retten har vært begrunnet i en bestemt leveringsplikt og derfor et nyttig virkemiddel hvor det har vært motstand mot å etablere anlegg. Fjerning av bestemmelsen vil medføre en tungvint og forsinkende prosess. NetCom ønsker ikke at den særskilte fremføringsretten etter § 10-2 første ledd oppheves. Skjer dette må et annet rettslig institutt komme til erstatning.
5.8.3 Departementets vurderinger
Departementet mener at svaret på spørsmålet om § 10-2 første ledd bør oppheves eller ikke først og fremst vil bero på en avveining mellom hensynet til ikke-diskriminering og like konkurransevilkår på den ene side og mulighetene for en tilbyder til å oppfylle pålagte dekningsforpliktelser på den annen side. Som følge av den teknologiske utviklingen vil det for øvrig være stadig vanskeligere å hindre at infrastruktur som eventuelt anlegges med hjemmel i § 10-2 første ledd benyttes eller tilrettelegges for senere å bli benyttet også til tjenester som går utover det som omfattes av pålagte dekningsforpliktelser. Særlig vil dette kunne være tilfelle i fastnettet. Departementet mener at dette trekker i retning av at bestemmelsen bør oppheves. Bestemmelsen er for øvrig etter departementets vurdering av mer prosessuell enn materiell natur, og departementet viser til at § 10-2 annet ledd flg. gir hjemmel for ekspropriasjon som kan nyttes for tilbydere med dekningsforpliktelser, jf. også oreigningsloven § 2 nr. 9. Det vil være naturlig å legge stor vekt på om det foreligger dekningsforpliktelser ved behandling av søknader om ekspropriasjon med hjemmel i teleloven § 10-2 flg. og oreigningsloven § 2 nr. 9. Departementet har etter dette kommet til at i § 10-2 første ledd vil kunne virke konkurransevridende i forhold til tilbydere som ikke kvalifiserer til utpeking som nevnt og bestemmelsen bør følgelig oppheves. Etter det departementet kjenner til, har de utpekte bare i få tilfeller, om noen, nyttet hjemmelen i tiden etter telelovens ikrafttredelse 1. januar 1996. Dette tyder på at det ikke er særlig behov for bestemmelsen i sin nåværende form.
Gjeldende teleregulering er, i tillegg til å gi bestemmelser om ekspropriasjon, innrettet mot å gi nye tilbydere rett til samtrafikk og til samlokalisering, jf. f.eks. teleloven §§ 1-3 e og 3-4 k og forskrift 05.12.1997 nr. 1259 om offentlig telenett og offentlig teletjeneste §§ 4-2, 4-3 og 4-7. Fremføringsveiene (kanalanlegg, tunneler og rør for kabler, master og plattformer for radioantenner m.v.) utgjør en stor kostnadskomponent ved anlegg av ny teleinfrastruktur. Det vil være ressursbesparende og gi store driftsfordeler dersom man i større grad enn i dag kan sikre nye tilbydere av infrastruktur tilgang til eksisterende ressurser for fremføring og få til en bedre koordinering ved nybyggingsaktivitet. Dette reiser imidlertid mange problemstillinger. I henhold til regjeringens handlingsplan for bredbånd, tiltak 5.1.5, skal forutsetningene for å få til felles utnyttelse av eksisterende og nye fremføringsveier for telenett utredes nærmere. Departementet har for dette formål nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe med representanter for berørte offentlige myndigheter og markedsaktørene. Hovedspørsmålet arbeidsgruppen skal utrede er rettslige og praktiske forutsetninger for å få til felles fremføring. Utredningen forutsettes gjennomført i første halvdel av 2001 og vil bli fulgt opp på egnet måte, eventuelt som et ledd i det regelverksarbeide som departementet har igangsatt, jf. pkt. 1.2.