6 Forholdet til norsk rett
6.1 Autentiske offentlig bekreftede dokumenter m.m.
Luganokonvensjonen 2007 artikkel 57 angir i hvilken utstrekning dokumenter som har blitt til uten medvirkning av en domstol, er tvangsgrunnlag. Slike dokumenter betegnes som «autentiske», jf. omtale under punkt 5.4. De har en viss offisiell karakter idet de er opprettet av eller fått ektheten bekreftet av en offentlig myndighet. Rettsforlik har tvangskraft på linje med et autentisk offentlig bekreftet dokument, jf. artikkel 58. Men utenrettslige forlik står i samme stilling som private dokumenter.
Artikkel 57 nr. 2 presiserer at avtaler om underholdsbidrag inngått overfor en forvaltningsmyndighet, skal betraktes som autentiske. Norske avtaler om bidrag kvalifiserer imidlertid ikke som autentiske dokumenter i dag siden det ikke eksisterer noen ordning for offentlig godkjenning. Avgjørelser om underholdsbidrag som er fastsatt av bidragsfogden må anses som «dom» i konvensjonens forstand, jf. artikkel 32 og omtale under punkt 5.3.
Dokumenter som er tvangsgrunnlag etter norsk rett uten medvirkning av norske myndigheter og som faller innenfor virkeområdet til Luganokonvensjonen 2007, er i dag gjeldsbrev, sjekker og veksler, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a til c, og skriftstykker, jf. § 7-2 bokstav f.
Slike dokumenters tvangskraft i Norge gjelder i utgangspunktet også for utenlandske dokumenter, dvs. dokumenter opprettet på et fremmed språk og utstedt i utlandet av utenlandsk skyldner. Men i praksis kan det vise seg å være noe mer krevende å slå fast at lovens vilkår for tvangskraft er oppfylt. En utlendings evne til å påta seg en veksel- eller sjekkforpliktelse skal bedømmes etter loven i den staten som vedkommende er statsborger i, jf. lov 27. mai 1932 nr. 3 om chekker (sjekkloven) § 58 og lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler (vekselloven) § 79. Formkravene skal dessuten bedømmes etter loven i det landet hvor forpliktelsen er underskrevet, jf. sjekkloven § 60 og vekselloven § 80.
Norsk rett har ikke regler om hvilke krav som skal stilles for at norske dokumenter som ikke er opprettet eller autentisert av offentlige myndigheter, skal ha tvangskraft i en annen konvensjonsstat som «autentiske». Denne problemstillingen ble omtalt i høringsnotatet, blant annet ved følgende sitat fra Ot.prp. nr. 94 (1991-92) Om lov om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (punkt 10 på side 19):
«Konvensjonens art 50 reiser spørsmål om det i Norge, som et alternativ til eksigible gjeldsbrev etter tvfl § 3 nr 6 [bestemmelsen er i dag i all hovedsak videreført i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2], bør innføres en ordning som gjør det mulig å opprette gjeldsbrev i Norge som det er sikkert at vil bli godtatt som tvangsgrunnlag i samtlige konvensjonstater. Siden en i Norge ikke kan falle tilbake på noen tradisjon om hva som ligger i begrepet autentisk dokument, må en for å være på den sikre siden stille opp formkrav som utvilsomt vil tilfredsstille konvensjonens krav, selv om dette vil gå ut over det en ut fra norsk tradisjon ellers ville vært tilbøyelig til å kreve.
En løsning kunne være å kreve at skyldneren eller dennes lovlige stedfortreder møtte fram for notarius publicus og la fram et gjeldsbrev satt opp i bestemte former. Prosedyren hos notarius kunne i hovedtrekk være:
Notarius forvisser seg om den fremmøttes identitet og, eventuelt, dennes kompetanse til å forplikte den som vedkommende representerer.
Avhengig av hvorvidt gjeldsbrevet allerede var underskrevet av skyldneren, underskrives det i nærvær av notarius eller underskriften vedkjennes.
Avhengig av hvorvidt det gjeldsforhold brevet gir uttrykk for, allerede er oppstått, erklærer den fremmøtte at det forholder seg som beskrevet i brevet, eller at denne ønsker å påta seg den forpliktelse som er beskrevet.
Den fremmøtte erklærer at vedkommende ønsker at gjeldsbrevet skal være tvangsgrunnlag etter konvensjonen.
Notarius publicus foretar en (kort og overflatisk) prøving av om gjeldsbrevets innhold strider mot norsk rett.
Er ikke det tilfellet, gir notarius gjeldsbrevet en påskrift om det passerte i former som sikrer at det vil bli godtatt som tvangsgrunnlag etter konvensjonen art 50.»
Innspill fra høringsinstansene den gang tydet ikke på at det var noe stort praktisk behov for å få i stand en ordning for opprettelse av autentiske dokumenter i Norge.
Ingen høringsinstanser har merknader til dette.
Departementet foreslår ingen endringer i gjeldende rett på dette punktet og viser til at det fortsatt ikke synes å være noe stort behov for å få i stand en slik ordning i Norge.
6.2 Fremgangsmåten ved forkynning
Luganokonvensjonen 2007 protokoll 1 artikkel I nr. 2 legger opp til en enklere fremgangsmåte for forkynning. Denne skal gjelde med mindre en konvensjonspart har tatt forbehold på dette punktet, jf. omtale under punkt 5.9. Bestemmelsen viderefører Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel IV annet ledd som også er bygget opp etter mønster av Haag-konvensjonen 1965 artikkel 10 bokstav b. Norge har tatt forbehold mot bl.a. artikkel 10 i Haag-konvensjonen 1965 men ikke til den lignende bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988. Fra Justisdepartementets side er det derfor lagt til grunn at den enklere fremgangsmåten for forkynning gjelder i forhold til andre parter i Luganokonvensjonen 1988.
I høringsnotatet ble det redegjort for fremgangsmåten ved forkynning av rettsanmodninger i utlandet, jf. Justisdepartementets rundskriv G-04/2007 om rettsanmodninger i sivile saker (punkt 2.1.8 på side 15):
«I henhold til Luganokonvensjonen protokoll nr. 1, artikkel IV, kan forkynning skje ved at dokumentet sendes fra vedkommende offentlige tjenestemann (stevnevitne), direkte til vedkommende offentlige tjenestemann i den stat der den personen som dokumentet skal forkynnes for befinner seg. Det finnes imidlertid ingen oversikt over hvilke offentlige tjenestemenn som anmodninger kan sendes til.
Tyskland, Østerrike og Sverige har tatt forbehold mot denne bestemmelsen.»
Og videre om behandlingen av rettsanmodninger fra utlandet (rundskrivet punkt 3.1.8 på side 32):
«Anmodninger om forkynning etter Luganokonvensjonen protokoll nr. 1 artikkel IV kan sendes direkte fra vedkommende offentlige tjenestemann i den anmodende stat til stevnevitnet i Norge.»
I høringsnotatet foreslo departementet at dagens rettstilstand videreføres. Om forholdet til EUs rådsforordning om forkynning (1348/2000) (heretter rådsforordning 1393/2007, jf. nærmere omtale under punkt 5.2.8), jf. protokoll 1 artikkel I nr. 3 het det:
«For øvrig nevnes det at det for tiden pågår drøftelser med EU om å inngå en parallellavtale til rådsforordning 29. mai 2000 (1348/2000) om forkynnelse i medlemsstatene av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile eller kommersielle saker. Siktemålet med en slik avtale er at rådsforordningen skal supplere Luganokonvensjonen 2007 og erstatte Haag-konvensjonen 15. november 1965 om forkynnelse i forholdet mellom Norge og EU, eventuelt også Island og Sveits.»
Ingen høringsinstanser har merknader til dette.
Departementet går etter dette inn for at Norge ikke skal ta forbehold mot bestemmelsen i Luganokonvensjonen 2007 protokoll 1 artikkel I nr. 2. Gjeldende rettstilstand videreføres dermed på dette punktet.
6.3 Særskilte regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer
Artikkel 64 nr. 3 og artikkel 67 nr. 4 (samt henvisningen til disse bestemmelsene i artikkel 35 nr. 1) åpner for at en konvensjonsstat kan velge om den vil anerkjenne eller fullbyrde dommer som er avsagt mot en borger bosatt i vedkommende stat, og som bygger på et annet verneting enn det som følger av Luganokonvensjonen 2007. Disse bestemmelsene omtales nærmere under punkt 5.7.
I høringsnotatet ble det redegjort slik for forholdet til nasjonal rett:
«I norsk rett er anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer betinget av at det er hjemmel for et slikt krav [...]. Men artikkel 64 nr. 3 og artikkel 67 nr. 4 utgjør ikke et selvstendig hjemmelsgrunnlag. Bestemmelsene gir kun anvisning på en valgfrihet for konvensjonsstatene. I de tilfellene der artikkel 64 nr. 3 og artikkel 67 nr. 4 åpner for valgfrihet, må derfor utgangspunktet være at domstolene skal nekte anerkjennelse eller fullbyrdelse med mindre det har et eget hjemmelsgrunnlag, jf. Rognlien side 279 om de to tilsvarende bestemmelsene i artikkel 54B (3) og artikkel 57 (4) i Luganokonvensjonen 1988.»
Artikkel 61 regulerer adgangen til å få pådømt borgerlige rettskrav i en straffesak om et ikke-forsettlig lovbrudd i en annen konvensjonsstat, uten å måtte underlegge seg vedkommende konvensjonsstats domsmyndighet i straffesaken, jf. nærmere merknader til denne bestemmelsen under punkt 5.5. Annet punktum gir konvensjonsstatene valgfrihet på to punkter, for det første om og eventuelt i hvilken utstrekning domstolen skal kunne tillate at saksøkte møter ved en representant, og for det andre i relasjon til spørsmålet om å anerkjenne og fullbyrde dommen. Fra høringsnotatet siteres:
«Valgfriheten i den tilsvarende bestemmelsen i artikkel II i protokoll nr. 1 til Luganokonvensjonen 1988 kommenteres slik i Ot.prp. nr. 94 (1991-92) punkt 12 på side 22:
'Den første regelen for valgfrihet må formodentlig forstås slik at dette skal være valgfritt for domstolen i det enkelte tilfelle. Den andre regelen må imidlertid forstås slik at lovgiver i den enkelte konvensjonsstat har frihet til å oppheve valgfriheten for sine domstoler. Departementet antar at det ville være betenkelig dersom domstolene alltid skulle anerkjenne og fullbyrde i disse tilfelle. Gode kriterier for en viss valgfrihet kan være vanskelig å finne. Den enkleste løsningen synes da å være en uttrykkelig regel i gjennomføringsloven om at slike dommer ikke har retts- og tvangskraft her i riket.'
Dette kommer til uttrykk i Luganoloven § 1 tredje ledd som lyder:
'Dommer som ikke behøver å anerkjennes eller fullbyrdes etter protokoll nr. 1 artikkel II, har ikke rettskraft og tvangskraft her i riket.'
Departementets utgangspunkt er at slike saker ikke står i en annen stilling nå enn den gang. Det foreslås derfor ingen endringer i denne bestemmelsen i Luganoloven bortsett fra henvisningen som i lovforslaget foreslås endret til konvensjonen artikkel 61.»
Regjeringsadvokaten støtter departementets forslag om å videreføre gjeldende rett for så vidt gjelder den valgfriheten som følger av artikkel 64 nr. 3, artikkel 67 nr. 4 og artikkel 61.
Departementet fastholder forslagene i høringsnotatet. For så vidt gjelder Luganoloven § 1 tredje ledd foreslås denne videreført som nytt tredje punktum i tvisteloven § 19-16 første ledd, se lovforslaget del I og nærmere omtale under punkt 9.1.
6.4 Anerkjennelse og fullbyrdelse av nordiske dommer på privatrettens område
Visse rettskraftige avgjørelser om privatrettslige krav som er truffet av en dansk, finsk, islandsk eller svensk domstol har bindende virkning i Norge, jf. lov om nordiske privatrettslige dommer. Det innebærer at lovens bestemmelser delvis gjelder samme forhold som Luganokonvensjonen 1988. Forholdet mellom disse to regelverkene er regulert i lov om nordiske privatrettslige dommer § 7 nr. 2 som lyder:
«Loven gjelder heller ikke for nordiske dommer m.v. som anerkjennes og fullbyrdes her i riket etter Luganokonvensjonen og heller ikke for så vidt annet følger av regler om anerkjennelse og fullbyrding i særlige forhold.»
At Luganokonvensjonen skal gå foran de nordiske domskonvensjonene, følger av Luganokonvensjonen 2007, jf. artikkel 65 som foreskriver at den skal tre i stedet for andre domskonvensjoner mellom to eller flere kontraherende stater og «som dekker de samme saker som konvensjonen her». Artikkel 65 omtales nærmere under punkt 5.7. Hvilke avtaler dette gjelder for Norges vedkommende, fremgår av listen inntatt i vedlegg VII, jf. omtale under punkt 5.12. Det synes å følge av Luganokonvensjonens system at konvensjonens forrang også må gjelde i forhold til ensartede lover om anerkjennelse og fullbyrdelse, jf. også Rognlien side 58 for så vidt gjelder likelydende nordiske domslover fra 1977.
Definisjonen av «dom» og «domstol» i henholdsvis artikkel 32 og 62 innebærer at bl.a. avgjørelser av den svenske kronofogde-myndigheten nå faller innenfor konvensjonens anvendelsesområde. Derved begrenses virkeområdet til loven tilsvarende, jf. nærmere omtale under punkt 5.5.
Forholdet mellom Luganokonvensjonen 2007 og de nordiske domskonvensjonene og domslover ble blant annet omtalt slik i høringsnotatet:
«Artikkel 65 viderefører hovedtrekkene i artikkel 55 i Luganokonvensjonen 1988, og i vedlegg VII vises det til de samme konvensjonene som i artikkel 55 i Luganokonvensjonen 1988. I Ot.prp. nr. 94 (1991-92) ble det redegjort slik for forholdet til de nordiske domskonvensjonene (punkt 13 på side 22):
'Luganokonvensjonen art 55 opphever bl a de nordiske domskonvensjonene av 1932 (som nå bare har praktisk interesse i forhold til Island) og 1977 i forholdet mellom medlemmer av Luganokonvensjonen. Ifølge art 56 gjelder dette ikke saker (spørsmål) som Luganokonvensjonen ikke omfatter.
Konvensjonen av 1932 og loven av 1977 vil derfor fortsatt uten videre kunne anvendes bl a når det gjelder visse avgjørelser som ikke er dommer (loven §§ 2 og 3), og visse utenrettslige forlik og eksigible gjeldsbrev, se loven § 4.
Derimot synes det å følge av ordlyden i Luganokonvensjonen art 55, jf art 54 annet ledd og 56, at det nordiske fullbyrdelsessystemet ellers ikke vil kunne anvendes i forholdet mellom parter som har bosted i de nordiske land, selv om framgangsmåten i visse henseender kan være noe enklere, jf loven §§ 9 og 10. Departementetforeslår at dette klargjøres gjennom en særskilt bestemmelse i loven § 7 nr 2.'
[...]
Ordlyden i § 7 nr. 2 i lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område er i dag identisk med ovennevnte lovforslag. Artikkel 65 er tydeligere enn artikkel 55 i Luganokonvensjonen 1988 på at Luganokonvensjonen går foran andre konvensjoner og at listen over konvensjoner ikke er uttømmende. Departementet mener derfor at det standpunktet som lå til grunn for ovennevnte lovforslag, i dag kan fastholdes med enda større sikkerhet.»
Regjeringsadvokaten slutter seg til departementets vurdering av riktigheten av § 7 nr. 2 i lov om nordiske privatrettslige dommer.
Departementet foreslår ingen endringer i gjeldende rett på dette punktet. Som følge av at den nye Luganokonvensjonen skal ha kortformen Luganokonvensjonen 2007, foreslås det å endre henvisningen til Luganokonvensjonen 2007 i lov om nordiske privatrettslige dommer § 7 nr. 2, jf. lovforslaget del IV og nærmere omtale under punkt 9.4.
6.5 Innkreving av underholdsbidrag
En norsk bidragsavgjørelse kan innkreves i medhold av Luganokonvensjonen 2007, jf. omtale under punkt 5.3.
Norge har imidlertid ratifisert andre konvensjoner som også gjelder innkreving av underholdsbidrag. Slike konvensjoner på «særskilt avgrensede saksfelter» vil gå foran Luganokonvensjonen 2007, jf. artikkel 67 nr. 1. De aktuelle konvensjonene er
Overenskomst 20. juni 1956 om inndriving av underholdsbidrag i utlandet
Overenskomst 15. april 1958 om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser om underholdsbidrag til barn
Konvensjon 23. mars 1962 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige angående inndriving av underholdsbidrag
Konvensjon 2. oktober 1973 om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser om underholdsbidrag
Når den bidragspliktige bor i et nordisk land kan skriftlige private avtaler normalt innkreves. Ellers er det kun norske bidragsavgjørelser som kan innkreves i stater som Norge har en avtale med, for eksempel Luganokonvensjonen 1988.
Også den nye Haag-konvensjonen 2007 vil ha forrang fremfor Luganokonvensjonen 2007, jf. artikkel 67 nr. 1 når den eventuelt trer i kraft. Haag-konvensjonen 2007 omtales nærmere under punkt 5.2.2.
Foreløpig har ingen stater ratifisert Haag-konvensjonen 2007. I samråd med Barne- og likestillingsdepartementet sendte Arbeids- og inkluderingsdepartementet 27. januar 2009 ut et høringsnotat om saken. Om formålet med konvensjonen heter det her:
«Formålet med konvensjonen er å sikre effektiv internasjonal innkreving av barnebidrag og andre former for familiebidrag. Det overordnede formålet med konvensjonen er å fremme det som er til det beste for barnet. I bidragssammenheng er barnets beste å få underholdsbidraget utbetalt regelmessig for å dekke de løpende utgiftene til dets forsørgelse. Medlemsstatene mener at formålet best oppnås ved å likestille utenlandske bidragsavgjørelser med bidragsavgjørelser truffet etter en medlemsstats interne rett med sikte på innkreving, og, dersom den utenlandske avgjørelsen ikke er innkrevbar, tilrettelegge for fastsettelse av underholdsbidrag til beste for bidragsmottaker i den andre medlemsstaten.
Konvensjonen er et hjelpemiddel for å få tvangsinnkrevd underholdsbidrag i saker hvor bidragsmottakere og barn er bosatt i et annet land enn bidragspliktige, og bidragspliktige ikke betaler frivillig. I slike saker er norske myndigheter avhengig av samarbeid med myndighetene i det landet bidragspliktige bor, ettersom kun myndighetene i hver enkelt stat har jurisdiksjon til å utøve tvangsmakt overfor egne borgere. I dette tilfellet gjelder det altså tvangsmakt til å innkreve underholdsbidrag.»
Forholdet til eksisterende konvensjonsforpliktelser på området omtales slik i høringsnotatet:
«Haag-konvensjonen av 2007 vil avløse de tidligere konvensjonene av 1958 og 1973 om innkreving av bidrag fastsatt i andre medlemsland, og videre New York-konvensjonen av 1956 om fastsettelse og innkreving av bidrag i et medlemsland etter søknad fra et annet medlemsland. Norge har ratifisert alle disse 3 konvensjonene. Bortfallet av de gamle konvensjonene gjelder bare mellom de land som har tiltrådt den nye konvensjonen, og bare så langt anvendelsesområdene for de tre konvensjonene overlapper hverandre i forholdet mellom landene. Det må her blant annet tas hensyn til reservasjoner mv.»
Arbeids- og inkluderingsdepartementet går inn for at Norge bør slutte seg til konvensjonen og viser blant annet til at konvensjonen åpner for anerkjennelse av bidragsavtaler, jf. følgende sitat fra høringsnotatet:
«Anerkjennelse og tvangsinnkreving av avtaler om underholdsbidrag inngått mellom foreldrene er utbredt innenfor de nordiske land. Barneloven oppfordrer foreldre til å komme til enighet om underholdsbidragets størrelse. Innkrevingsgrunnlaget vil derfor i mange tilfeller være en avtale mellom partene der én av partene flytter til utlandet. At Haag-konvensjonen av 2007 anerkjenner bidragsavtaler er en grunn for Norge til å ratifisere konvensjonen, men for at vi skal ha full nytte av dette, må det som nevnt foretas noen formelle grep for å tilfredsstille konvensjonens krav til innfordringsbare avtaler. Adgangen til å innfordre avtaler kan også spare forvaltningen for arbeid knyttet til å erstatte avtalen med et fastsettelsesvedtak som er tvangskraftig i den staten der bidragspliktige har bosatt seg, og sakene vil dermed kunne gå raskere, hvilket er en fordel for barnet.»
EU har utarbeidet en ny rådsforordning 18. desember 2008 (4/2009) om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser og samarbeid om underholdsplikt. Siktemålet med rådsforordningen er å lette inndrivingen av underholdsbidrag i en annen medlemsstat. Mellom medlemsstatene vil rådsforordning 4/2009 erstatte bestemmelsene i Brussel I for så vidt gjelder underholdsplikt. Det fremgår imidlertid av rådsforordningens forord punkt 40 at den nordiske konvensjonen av 1962 om inndriving av underholdsbidrag vil fortsette å gjelde idet den legger opp til gunstigere regler om anerkjennelse og fullbyrdelse enn rådsforordningen.
Rådsforordningen er i all hovedsak forenlig med Luganokonvensjonen. Det er likevel enkelte uoverensstemmelser som nok bør avklares. Det gjelder blant annet forholdet til rådsforordningen artikkel 4 om vernetingsavtaler og anvendelsen av reglene om litispendens i Luganokonvensjonen 2007 når sak er reist i medhold av rådsforordningens bestemmelser. Dessuten bør man avklare rådsforordningens status som et instrument på «særskilt avgrensede saksfelter» og konsekvensene for anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser truffet i henhold til rådsforordningen, i en konvensjonsstat som ikke er en medlemsstat i EU (jf. Luganokonvensjonen artikkel 67 nr. 4 sammenholdt med protokoll 3). Det har allerede vært kontakt mellom konvensjonspartene om hvordan dette kan løses. Et løsningsalternativ som har vært diskutert, er å regulere dette i en ny protokoll 4 til Luganokonvensjonen 2007.