Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 97 (2004-2005)

Om lov om endringer i lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v.

Til innholdsfortegnelse

5 Gjeldende rett

5.1 Lotteriloven

Etter lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m. v. § 16 er det forbudt «å opprette eller delta i pyramidespill, lykkekjeder, kjedeforretninger eller liknende tiltak hvor penger eller andre verdier omsettes etter hvert innen en ubestemt krets av personer.»

Lotteriloven § 17 første ledd setter straff for « den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser i loven her eller bestemmelser eller vilkår i medhold av denne loven».Straffen er bøter eller fengsel inntil ett år. Medvirkning straffes på samme måte. Forsøk er straffbart. I annet ledd straffes grov overtredelse med bøter eller fengsel inntil tre år. Ved overtredelse av forbudet mot pyramidespill i § 16 skal forholdet alltid anses som grovt.

I forarbeidene til lotteriloven § 16 heter det:

«Begrepene «lykkekjeder» og «kjedeforretninger» er innarbeidede begreper, men er i dag mest kjent under betegnelsen «pyramidespill». Det som kjennetegner slik spill er at det genereres betydelige beløp hos initiativtakerne, selv om innskuddet fra den enkelte deltaker kan være relativt beskjedent. Dette oppnås ved rask økning av deltakerne fra første initiativtaker og utover i kjeden. Når kjeden stopper opp vil et fåtall personer - de første i kjeden - sitte igjen med hele pengeomsetningen. Slik aktivitet er ikke lotteri i lovens forstand. Etter omstendighetene antas straffelovens bedrageribestemmelser å kunne få anvendelse. Bedrageri kan imidlertid være vanskelig å bevise i forhold til deltakere som har deltatt med mer eller mindre åpne øyne».

I en dom ved Agder lagmannsrett fra 1998 ble en mann dømt til betinget fengsel i 30 dager samt en bot på kr 10 000 for overtredelse av lotteriloven § 17, jf. § 16. Lagmannsretten kom til at tiltaltes virksomhet var pyramidesalg, hvor formålet var inntjening gjennom verving av medlemmer inn i systemet, og at virksomheten i realiteten var et pyramidespill som rammes av lotteriloven § 16. Tiltalte anførte at forholdet falt utenfor lotteriloven § 16 fordi det dreide seg om en kjøpeklubb hvor varespekteret utgjorde en vesentlig del av virksomheten. Lagmannretten fant imidlertid at de tilbudte varer eller tjenester hadde ingen eller liten realitet for medlemmene i Norge, og viste til at det var muligheten for inntjening gjennom verving som fremsto som hovedhensikten med virksomheten.

I Alpha Club-saken fra 2001 la Lotteritilsynet til grunn at virksomheten var i strid med lotteriloven § 16. For å kunne foreta en vurdering av konseptet, ba Lotteritilsynet om å få opplyst størrelsen på omsetningen fra vare- og tjenestesalget. Dette var opplysninger som selskapet ikke hadde, men etter en totalvurdering av selskapets virksomhet la Lotteritilsynet til grunn at innholdet av varer og tjenester var ubetydelig. Saken ble anmeldt til Økokrim.

Lotteritilsynets vedtak ble påklaget til Lotterinemnda som i vedtak av 26. oktober 2001 kom til at virksomheten ikke var i strid med forbudet i lotteriloven § 16. Lotterinemnda uttaler følgende:

«Lotterinemnda konstaterer at medlemskap i Alpha Club gir tilgang til tjenester over internett. Lotterinemnda har ikke vurdert, og ser det heller ikke som sin oppgave å vurdere innholdet eller verdien av denne tjenesten opp mot medlemsavgiften. Lotterinemnda ser det videre ikke som sin oppgave å vurdere markedsføringen av tjenestene. Nemnda legger imidlertid til grunn som et minimumskrav, at tjenestene er reelle, og ikke utelukkende tjener som et skalkeskjul for et ulovlig pyramidesalg.»

Økokrim henla saken mot Alpha Club etter dette vedtaket, og rettstilstanden må på dette punktet anses uklar.

5.2 Tilsyn og administrative sanksjoner

5.2.1 Innledning

Lotteri- og stiftelsestilsynet har adgang til å pålegge retting av pågående brudd på lotteriloven, forskrifter og vilkår. Videre har Lotteri- og stiftelsestilsynet adgang til å reagere på manglende etterfølgelse av pålegg med forelegg med plikt til å etterkomme pålegg. I tillegg har Lotteri- og stiftelsestilsynet adgang til å gi tvangsmulkt dersom pålegget ikke etterkommes. Adgangen til å gi administrative reaksjoner på overtredelser er et praktisk og effektivt virkemiddel.

I mange av overtredelsestilfellene er det en pågående ulovlig situasjon som den ansvarlige selv bør rette opp. Det understrekes at adgangen til å gi forelegg eller tvangsmulkt ikke er å anse som straff. Meningen er ikke å kreve et beløp som straff for begått overtredelse av loven. Tanken bak er å motivere den ansvarlige til å opprettholde lovlig tilstand. Det skal være mulig for den ansvarlige å rette opp et ulovlig forhold før betalingsplikten inntrer.

Bruk av forelegg med plikt til å etterkomme pålegg og/eller tvangsmulkt forutsetter at det først er gitt pålegg om å rette opp eller stanse en ulovlig virksomhet. Der forholdet rettes opp ved pålegg vil det ikke være grunnlag for å fatte vedtak om forelegg eller tvangsmulkt. Dersom det er ønskelig å straffeforfølge må saken anmeldes til politiet. Lotteri- og stiftelsestilsynet kan velge videre fremgangsmåte etter at det er gitt pålegg om opphør og avvikling av den ulovlige virksomheten eller retting av det ulovlige forholdet. Dette er ikke til hinder for at det også er mulig å følge opp ulovlige forhold med anmeldelse. Her må det imidlertid foretas en grundig vurdering. Ved bruk av administrative reaksjoner gjelder forvaltningsloven.

5.2.2 Pålegg

Lotteriloven § 14 a gjelder pålegg om retting av ulovlig forhold og opphør og stenging av ulovlig virksomhet. Rekkevidden av bestemmelsen fremgår gjennom formuleringen «forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven». Regelen tar dermed sikte på å dekke alle forhold som faller inn under lovens regler, også § 16 om pyramidespill. Lotteri- og stiftelsestilsynet kan gi den eller de ansvarlige for forholdet pålegg om retting, opphør og stenging av ulovlig forhold. Lotteri- og stiftelsestilsynet må bygge vurderingen av hvem som anses ansvarlig på de faktiske forhold som foreligger og på hvem som er nærmest til å rette opp det ulovlige forhold. Det skal settes en frist for når pålegg skal være gjennomført. Pålegg om retting av forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av lotteriloven er et enkeltvedtak som kan påklages til Lotterinemnda.

5.2.3 Administrative forelegg

Lotteriloven § 14 b gir adgang til å følge opp manglende etterlevelse av pålegg med et administrativt forelegg. Lotteri- og stiftelsestilsynet kan ilegge forelegg mot den som unnlater å etterkomme pålegg innen den fastsatte frist. Forelegget skal rettes mot den pålegget er rettet mot og må innholdsmessig tilsvare påleggets innhold. Det er viktig at forelegget angir nøyaktig hva adressaten skal gjøre. Vedtak om forelegg er i seg selv et enkeltvedtak, men er unntatt klageadgang. Den forelegget er rettet mot kan reise søksmål innen 30 dager fra forkynnelsen. Hvis dette ikke gjøres, vil forelegget ha samme rettsvirkning som rettskraftig dom. Domstolsprøving av forelegget følger de vanlige reglene for domstolsprøving. Forelegg med hjemmel i lotteriloven er ikke straff og må skilles fra forelegg gitt med hjemmel i straffeprosessloven.

5.2.4 Tvangsmulkt

Lotteriloven § 14 c gir Lotteri- og stiftelsestilsynet hjemmel til å ilegge tvangsmulkt ved manglende etterfølgelse av pålegg. Tvangsmulkt forutsetter altså at det er gitt pålegg. Tvangsmulkt i forbindelse med forvaltningsrettslig lovgivning forstås som en plikt til å betale et pengebeløp ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Tvangsmulkt er ikke straff og plikten til å betale tvangsmulkt er ikke avhengig av skyld, men utløses gjennom vedtak når et ulovlig forhold inntrer. Fortjenestemuligheten ved ulovlig lotteri/ samt pyramidevirksomhet kan være stor og derfor motivere til å ikke etterkomme pålegget innen fristen. Det er derfor behov for å kunne følge opp pålegg om retting av ulovlige forhold med tvangsmulkt. Vedtak om tvangsmulkt er et enkeltvedtak og kan påklages til klageinstansen. Mulkten bør være så stor at den eliminerer de fordeler overtredelsen måtte ha ved å fortsette den ulovlige virksomheten. Samtidig må den ikke være urimelig høy. Tvangsmulkt kan fastsettes som engangsmulkt eller som dagmulkt.

5.3 Straffeloven

I straffeloven kan i gitte tilfeller særlig bestemmelsene om bedrageri (§§ 270, 271, 271 a) komme til anvendelse i tilknytning til pyramidespill og pyramidelignende omsetningssystemer. For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg, eller å skaffe andre, en uberettiget vinning, fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved utilbørlig forleder noen til en handling som volder økonomisk tap eller fare for slikt tap for vedkommende eller for noen vedkommende handler på vegne av, jf. § 270. Straffen for bedrageri er bøter eller fengsel inntil 3 år. Ved avgjørelsen av om bedrageriet er grovt, skal det blant annet legges særlig vekt på om gjerningspersonen har forledet allmennheten eller en større krets av personer og om det er voldt betydelig økonomisk skade, jf. § 271. Straffen for grovt bedrageri er fengsel inntil 6 år og bøter.

I Rt. 1994 s. 1076 er det referert et tilfelle der fire personer ble dømt for blant annet grove bedragerier. De domfelte hadde gjennom et pyramidespill rammet mer enn 1000 fornærmede med tap for disse på ca. 25 millioner kroner. Se videre tilfellet referert i Rt. 2003 s. 1770 om en omfattende investeringsvirksomhet som ble karakterisert som en form for pyramidespill, kjennetegnet ved at tidligere investorer fikk sin avkastning og sine tilbakebetalinger fra midler som senere ble investert av andre. Virksomheten utgjorde en form for grovt bedrageri.

Etter § 271 a er også grovt uaktsomt bedrageri straffbart. Her gjelder det ikke noe krav om vinnings hensikt, jf. Rt. 1999 s. 874. Bestemmelsen rammer med andre ord den som grovt uaktsomt fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved forleder noen til en handling som volder tap eller fare for slikt tap for vedkommende eller for noen vedkommende handler på vegne av. Straffen for grovt uaktsomt bedrageri er bøter eller fengsel inntil 2 år.

I tillegg til bestemmelsene om bedrageri, kan det særlig vises til bestemmelsene om utroskap (§§ 275, 276). For utroskap straffes den som styrer eller har tilsyn med en annens anliggender, og som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, opptrer i strid med dennes interesser, jf. § 275. Straffen for utroskap er fengsel inntil 3 år og bøter. Straffen for grov utroskap er fengsel inntil 6 år og bøter, jf. § 276.

Også § 285 annet ledd kan i gitte tilfeller være aktuell i tilknytning til pyramidespill, sml. for så vidt Rt. 1994 s. 1076. Etter denne bestemmelsen straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år den som til fordel for seg eller andre tar penger eller varer ut av en næringsvirksomhet som han eier eller styrer, alene eller sammen med andre, når virksomheten går med tap eller ikke har tilstrekkelig overskudd til dekning av det som uttas, og han bør innse at formuesstillingen blir betydelig forverret og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles.

5.4 Forbrukerlovgivningen

5.4.1 Markedsføringsloven

Markedsføringsloven (lov 16. juni 1972 nr. 47) inneholder en rekke forbud mot typer av markedsføring. De aller fleste forbudene er generelt utformet, slik som forbudene mot urimelig markedsføring (§ 1), villedende forretningsmetoder (§ 2) og utilstrekkelig veiledning (§ 3). Markedsføringsloven inneholder også et generelt forbud mot urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold (§ 9 a).

Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringsloven ut i fra hensynet til forbrukerne. Herunder kan Forbrukerombudet forby ulovlig markedsføring og bruken av standard avtalevilkår som finnes urimelige overfor forbrukere. Til forbudsvedtakene er det knyttet tvangsgebyr som må betales ved overtredelse. De fleste forbudene i markedsføringsloven er også sanksjonert med straff.

Nettverksselskaper må i likhet med andre næringsdrivende overholde markedsføringsloven ved markedsføring av medlemskap og produkter. Forbrukerombudet vil for eksempel kunne gripe inn overfor aggressiv eller villedende markedsføring. Kontraktsvilkår som nettverksselskaper benytter overfor forbrukere kan likeledes forbys hvis Forbrukerombudet finner at de er urimelige.

5.4.2 Angrerettloven

Angrerettloven (lov 21. desember 2000 nr. 105) beskytter forbrukeren ved visse særlige salgsformer, nemlig de som faller inn under kategoriene fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted. Loven gjelder derimot ikke ved vanlig handel i butikk med fast forretningssted.

Fjernsalg er salg som skjer uten at partene møtes, f.eks. telefonsalg, postordresalg, TV-shopping og internetthandel. Eksempler på salg utenfor fast utsalgssted er gatesalg, messesalg, oppsøkende dørsalg og «home parties».

Det som kjennetegner disse salgssituasjonene sammenlignet med vanlig butikksalg, er at forbrukeren ikke kan se varen eller danne seg et inntrykk av tjenesten, at forbrukeren uventet utsettes for en salgssituasjon i sitt hjem eller på gaten, eller at salgsmetodene som brukes er særlig påtrengende.

Loven omfatter både varer og tjenester, inkludert strøm, telefoni, internettilgang og digitale produkter. Det stilles krav til forhåndsinformasjon om varen eller tjenesten, bl.a. om pris og avtalevilkår. Informasjonen skal gis på en måte som gjør det enkelt å forstå hva slags vare eller tjeneste som tilbys, og på hvilke betingelser. I forbindelse med avtaleinngåelsen skal bestemte opplysninger, bl.a. alle vesentlige avtalevilkår, gis til forbrukeren lesbart på papir, e-post e.l. Bekreftelse av bestillingen samt visse andre opplysninger skal dessuten alltid gis etter selve avtaleinngåelsen.

Forbrukeren har en ubetinget angrerett i 14 dager, dvs. at han eller hun vederlagsfritt kan gå fra avtalen uten å oppgi noen grunn for dette. Fristen begynner ikke å løpe før den næringsdrivende har oppfylt den skriftlige opplysningsplikten og forbrukeren har mottatt forskriftsmessige angrefristskjema. Dersom selgeren ikke oppfyller informasjonskravene, forlenges fristen til opptil 3 måneder, eller 1 år dersom det er opplysninger om angreretten som ikke er gitt.

Angrerettloven kan komme til anvendelse ved avtaler som inngås mellom nettverksselskaper og forbrukere på vervemøter, «home parties» og lignende utenfor fast utsalgssted. Forutsetningen er at den som blir vervet eller kjøper produkter er å anse som forbruker på avtaletidspunktet. Ved innkjøp som skjer med sikte på videresalg/næringsvirksomhet, vil man neppe kunne si at kjøperen er forbruker. Men når kjøperen opptrer som forbruker har vedkommende mulighet til å komme seg ut av avtalen på en enkel måte innen angrefristen, og har da rett til å få tilbake det vedkommende eventuelt har betalt.

Til toppen
Til dokumentets forside