§ 4-2 - Fortelt og andre faste installasjoner

Vi viser til kommunens brev av 01.07.10. I henvendelsen bes departementet uttale seg til henvendelse fra Norges Automobil-Forbund (NAF) vedrørende grensegangen mellom mobile og mer faste installasjoner og forholdet til plan- og bygningsloven.

Vi gjør oppmerksom på at departementet uttaler seg på generelt grunnlag.

Henvendelsen fra NAF er mottatt av Moss kommune 25.03.10 og først oversendt departementet i brev av 01.07.10. Som kjent trådte ny plan- og bygningslov (byggesaksdelen) i kraft 01.07.10. For ordens skyld vil departementet, i tillegg til å gjennomgå forholdet til nytt regelverket, kort vise til noen tidligere uttalelser knyttet til regelverket før 01.07.10.

Tidligere uttalelser om midlertidige/transportable tiltak

I en uttalelse fra 02.07.98 la departementet til grunn at en ”campingvogn” bestående av 2 - 3 rom og med en grunnflate på ca. 40 kvm, ikke var å anse som en transportabel konstruksjon omfattet av pbl.85 § 85. Selv om ”campingvognen” var påmontert hjul for transport innenfor bruksområdet, måtte den flyttes på semitrailer langs offentlig vei.
På bakgrunn av størrelsen og det at transporten utenfor bruksområdet krevde bruk av semitrailer mente departementet at konstruksjonene måtte anses som en bygning omfattet av søknadsplikten etter pbl.85 § 93 første ledd. Dette standpunktet ble opprett-holdt av departementet i en uttalelse fra 13.02.06 som også dreide seg om en trans-portabel innretning på ca. 40 kvm, 4 m høy, med tre rom og kjøkken.
Departementet viser også til uttalelse fra Sivilombudsmannen, sak 2005/1564, som gjaldt en campingplass som var tatt i bruk til varig oppstilling av campingvogner og bobiler. Sivilombudsmannen uttalte i saken at de enkelte bygninger og konstruksjoner som befinner seg på campingplassen, etter loven vil kunne være gjenstand for bruksendring. Om tillatelse til bruksendring var påkrevet, måtte avgjøres bl.a. på grunnlag av hvor lenge campingvognene var ment å bli stående. Sivilombudsmannen viste i den forbindelse til at dersom campingvogner og bobiler oppstilles over så langt tidsrom at det ikke lenger er naturlig å karakterisere dem som ”midlertidige innretninger”, vil man være utenfor området for pbl.85 § 85. Tiltaket vil således kunne være søknadspliktig etter § 93. Sivilombudsmannen viste også til departementets rundskriv H-09/05 ”§ 85 Båt på land og hus på vann” hvor det fremgår at dersom en innretning blir stående lenger enn to år, kan den ikke anses for ”midlertidig” i den forstand pbl.85 § 85 bruker begrepet.

Fra departementets rundskriv fremgår det også at et fortelt i vanlig forstand i utgangspunktet vil anses som en transportabel konstruksjon. Det samme antas å gjelde prefabrikkerte byggesett som er konstruert slik at de er beregnet på å nedmonteres og flyttes. Dersom det oppføres en bygning i tilknytning til campingvognen som ikke er laget med tanke på å kunne medflyttes og heller ikke er konstruert slik at den kan flyttes, vil bygningen vanskelig kunne anses som transportabel. Spikertelt må kunne sies å ikke være laget med tanke på å kunne medflyttes og er heller ikke konstruert slik at det kan flyttes. Det vil derfor vanskelig kunne anses som transportabelt (midlertidig).

Plan- og bygningsloven av 1985 (pbl.85)

Da henvendelsen gjelder campingvogn på campingplass velger departementet å avgrense sin uttalelse til å redegjøre for det særskilte unntaket fra byggesaks-behandling som gjaldt for plassering av campingvogn på campingplass, se forskrift av 24. juni 2003 nr. 749 om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) § 6 bokstav c), jf. pbl.85 § 93 annet ledd. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at campingvogner som plasseres varig på en campingplass, vil kunne være å anse som søknadspliktig, jf. også ovennevnte uttalelse fra Sivilombudsmannen.

Unntaket i SAK § 6 bokstav c) for campingvogn på campingplass, omfattet etter departementets vurdering også oppsetting av mindre fortelt som enkelt lot seg montere og demontere. Slik departementet ser det, var det uten betydning etter SAK § 6 bokstav c) om forteltet var av teltduk, aluminium, glassfiber eller plast såfremt disse kunne anses som midlertidig/transportable, dvs. konstruert på en slik måte at de er beregnet på å kunne nedmonteres og flyttes på en enkel måte. Slik departementet ser det har ikke bruk av slike tradisjonelle prefabrikkerte fortelt fremstått som problematiske etter plan- og bygningsloven. 

Departementet har imidlertid sett flere tilfeller hvor campingvogneiere i tilknytning til sin campingvogn har oppført det som omtales som ”spikertelt”. Slike ”spikertelt” kan variere i størrelse, men felles for disse er at de fremstår som varige byggverk og i større grad minner om hytter. Dersom det oppføres et byggverk i tilknytning til camping-vognen som ikke er laget med tanke på å kunne medflyttes og heller ikke er konstruert slik at det kan flyttes, vil dette vanskelig kunne anses som midlertidig eller trans-portabelt. Slike byggverk vil derfor verken være omfattet av den tidligere meldingsordningen etter SAK § 11, jf. pbl.85 § 85, eller unntaket fra byggesaks-behandlingen i SAK § 6, jf. pbl.85 § 93 annet ledd.

Bestemmelsen i SAK § 11 ble endret i 2003, jf. Ot. Prp. Nr. 112 (2001-2002). Grensen for hvor lenge en midlertidig eller transportabel innretning kunne plasseres før kommunen måtte gi samtykke, ble da økt fra 3 til 4 måneder. Midlertidige innretninger som var transportable kunne dermed plasseres i inntil 4 måneder, jf. pbl.85 § 85 andre ledd andre punktum og SAK § 11 andre ledd. Alle innretninger som falt inn under denne bestemmelsen måtte meldes til kommunen dersom de skulle plasseres for et lengre tidsrom enn 4 måneder.  Kommunen skulle også gi samtykke før plassering skjedde.

En innretning som ble plassert for et tidsrom lengre enn to år, kunne vanskelig ses som midlertidig. Når innretningen ble stående ut over dette tidsrommet måtte det vurderes om den er gått over til å bli en varig innretning hvor det er nødvendig med søknad og tillatelse etter § 93.

Det samme gjaldt der en innretning ble plassert for et kortere tidsrom, men hvor dette skjedde år etter år (gjentagelse av samme karakter). Dette kunne normalt ikke anses som en midlertidig plassering etter § 85. Dersom et tiltak ble meldt regelmessig hvert år, kan det ikke utelukkes at en vurdering må ha som konklusjon at tiltaket i realiteten måtte anses som varig og at det ikke ble omfattet av bestemmelsen.

De materielle kravene i pbl.85 gjaldt ”så langt de passet” for midlertidige og trans-portable innretninger, jf. pbl.85 § 85 første ledd. Det er i sak 62/1993 fra Sivilombuds-mannen slått fast at brannkravene som bl.a. omfatter krav til avstand mellom bygninger gjelder. Videre gjelder avstandsreglene i pbl.85 § 70 (nå § 29-4)og reglene om estetikk i pbl.85 § 74 nr. 2 (nå §§ 29-1 og 29-2) og som må oppfylles ved plassering av § 85-tiltak. Departementet er for tiden i dialog med Statens bygningstekniske etat om nærmere presisering av avstandskravet mellom campingenheter. Vi ønsker derfor på nyåret å få komme tilbake til dette spørsmålet på et bedre brannfaglig grunnlag.

Plan- og bygningsloven av 2008 med ikrafttreden 01.07.10

I plan- og bygningsloven av 2008 er det innført et system med to spor hvor tiltak enten er søknadspliktig eller unntatt fra søknadsplikt. Begrepet ”transportabelt” er ikke videreført, nå snakker vi kun om midlertidige tiltak. Det er imidlertid ingen realitets-endringer når det gjelder hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen i § 20-2.
Det avgjørende nå er varigheten av plasseringen. Midlertidige tiltak som skal stå inntil 2 år er søknadspliktige, men unntatt fra krav om ansvarlige foretak, jf. plan- og bygningsloven § 20-2 første ledd bokstav c). Dersom tiltaket skal stå i mer enn 2 år, behandles de som permanente tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1.
”Spikertelt” vil være omfattet av plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav a) alternativt bokstav j) avhengig av hvor permanent eller midlertidig de er forankret, se merknad til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen).
Alle midlertidige tiltak, uansett størrelse og omfang, er unntatt fra søknadsplikt dersom tiltaket ikke skal stå lengre enn 2 mnd, jf. § 20-3 tredje ledd.

I forskrift av 26. mars 2010 nr. 488 om byggesak (byggesaksforskriften) er unntaket for plassering av campingvogn på campingplass videreført i § 4-2 første ledd bokstav c), jf. plan- og bygningsloven § 20-3 tredje ledd.

Det er en forutsetning at planer ikke skal ha rettsvirkning for midlertidige tiltak
(inntil 2 år). I den nye plandelen til plan- og bygningsloven fremgår det at kommunene kan regulere plassering av flyttbare konstruksjoner, jf. plan- og bygningsloven § 11-9
nr. 6. Så lenge arealformålet i seg selv ikke er til hinder for plassering av slike tiltak, må det legges til grunn at de ikke er i strid med plan dersom spesifikk regulering/forbud ikke foreligger.

Departementet gjør avslutningsvis oppmerksom på at pålegg i utgangspunktet rettes mot den som er nærmest til å bære ansvar for en eventuell overtredelse. Vi vil imidlertid påpeke at grunneiere og rettighetshavere til arealer også kan tenkes å motta pålegg dersom de overtrer bindende arealplaner eller bestemmelser og bli pålagt krav om fjerning eller retting av ulovlig utført arbeid. Det ligger således ikke bare et ansvar hos den som utfører (tiltakshaver), men også hos den som lar utføre et tiltak uten tillatelse og ikke bare hos den som bruker, men også hos den som lar bruke byggverk, konstruksjon eller areal uten tillatelse.