Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 1 S (2011–2012)

FOR BUDSJETTÅRET 2012 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapittel: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som prioriterer norske interesser og områder der Norge har forutsetninger for å gjøre en forskjell. Respekt for folkeretten, grunnleggende menneskerettigheter og fremme av en internasjonal rettsorden ligger til grunn for vår politikk. Ankerfester for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk er vår systematiske støtte til FN, NATO-medlemskapet og vårt nære forhold til våre nordiske naboer, Europa og EU, blant annet gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet. Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk ligger i St.meld. nr. 15 (2008-2009) om Interesser, ansvar og muligheter.

Norske interesser kan bare ivaretas dersom vi prioriterer våre nærområder. Derfor er nordområdepolitikken en strategisk prioritet for regjeringen. Ivaretakelse av norske interesser krever i tillegg at vi engasjerer oss utenfor nærområdene. Den internasjonale finanskrisen viser at internasjonale utfordringer berører alle land, og særlig en åpen, utadrettet økonomi som den norske.

Verden gjennomlever en økonomisk omstillingsperiode som er den mest gjennomgripende på tiår. Dette har internasjonale politiske konsekvenser så vel som mulige økonomiske følger for Norge. Ivaretakelse av norske innbyggeres velferd og sikkerhet krever at Norge både forstår endringene og tar et internasjonalt ansvar. En snever politisk og geografisk forståelse av norske interesser er dårlig norsk interessepolitikk, i en situasjon der global politikk og økonomi ikke stanser ved norsk grense.

Nordområdene har siden regjeringsskiftet i 2005 vært regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Regjeringen har økt bevilgningsforslagene, styrket kontakten med samarbeidspartnere lokalt, regionalt og nasjonalt, samtidig som vi har løftet nordområdespørsmål i internasjonale fora. På den måten har vi bidratt til sterkere fokus på både mulighetene og utfordringene som ligger i nord. I løpet av høsten legger vi frem en stortingsmelding om nordområdene. Meldingen ser nordområdene i et mer helhetlig perspektiv og gjør opp status for satsingen så langt siden framleggelsen av nordområdestrategien i desember 2006 og handlingsprogrammet «Nye byggesteiner» i 2009. Samtidig trekker vi opp føringer for den videre satsingen. En viktig del av vår nordområdepolitikk er rettet mot Arktis. Gjennom beslutningen om å legge Arktis råd sitt permanente sekretariat til Tromsø, har regjeringen bidratt til å styrke byens internasjonale kompetanse og arktiske profil ytterligere.

Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland trådte i kraft 7. juli 2011. Gjennom den avtalen har forholdet mellom Norge og Russland tatt nye, viktige steg. Forholdet til Russland vil forbli en hovedprioritet. En langsiktig forvaltning og ivaretakelse av felles interesser i nord kan bare løses gjennom russisk medvirkning og engasjement. Derfor vil vi videreutvikle forholdet til Russland. Vår politikk skal være preget av samarbeid og fasthet. Energi-, miljø- og fiskerisamarbeid vil være viktig for oss. I tillegg er styrking av rettsstat, menneskerettigheter og en fri presse vår politikk. Russland har en egeninteresse av å utvikle sitt demokrati.

Vårt NATO-medlemskap og transatlantiske samarbeid trygger vår sikkerhet. Derfor vil regjeringen prioritere internasjonalt samarbeid og fortsatt god kontakt med våre allierte. NATOs nye strategiske konsept vektlegger oppmerksomhet om alliansens nærområder, i tillegg til at alliansen skal være med å ta et internasjonalt sikkerhetsansvar. Dette er i tråd med regjeringens holdning, og vi vil bidra til at NATO er relevant i en ny tid. Regjeringen vil fortsette arbeidet med tettere samarbeid med de nordiske landene om sikkerhetspolitikken. Norge har formannskapet i det nordiske regjeringssamarbeidet i 2012.

Global nedrustning sikrer en tryggere verden og vår felles fremtid. Derfor er arbeidet for en verden uten kjernevåpen, konvensjonelle nedrustningsavtaler og ikke-spredning viktig for regjeringen. Vi vil fortsette vårt engasjement for humanitær nedrustning. Vi vil følge opp minekonvensjonen og konvensjonen om klaseammunisjon. Arbeid mot væpnet vold gis fortsatt tyngde, og det neste året vil arbeidet med en internasjonal avtale som regulerer våpenhandel, være en viktig sak for regjeringen.

En oppdatert europapolitikk vil ivareta norske interesser og bidra til gjennomslag for norske syn. Dette vil vi både gjøre i EUs formelle strukturer og overfor hvert enkelt medlemsland. EØS-avtalen utgjør den sentrale byggesteinen i vår kontakt med EU. Gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar vi til sosial og økonomisk utvikling, hovedsakelig i de sentraleuropeiske landene. Dette er i deres og vår egen interesse. EØS-finansieringsordningene styrker samarbeidet med disse landene på en rekke områder, og regjeringen vil fortsatt prioritere områder som er relevant både for Norge og for mottakerlandene.

Gjennom vår deltakelse i ISAF-operasjonen i Afghanistan og operasjonen i Libya tar Norge et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. Regjeringen vil fortsatt prioritere deltakelse i internasjonale operasjoner under FN-mandat. Afghanistan vil forbli vårt viktigste internasjonale militære engasjement. I tråd med konklusjonen på Lisboa-toppmøtet i NATO arbeider vi med våre NATO-allierte i Afghanistan om å overføre sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter innen utgangen av 2014. Norges militære engasjement er innrettet for å bidra til en slik overføring. Vi vil fortsette vårt betydelige sivile arbeid i landet for å sette Afghanistan i stand til å sikre sin egen utvikling. Vår innsats i Libya er forankret i et FN-mandat. Sikkerhetsrådets resolusjon om Libya var historisk. For første gang ble det gitt mandat til en operasjon med beskyttelse av sivile som utgangspunkt. Regjeringen vil arbeide for at FN settes bedre i stand til å håndtere internasjonale oppgaver. De siste årene har FNs humanitære innsats blitt styrket, blant annet gjennom opprettelsen av FNs nødhjelpsfond. Regjeringen vil arbeide for at FNs humanitære innsats styrkes ytterligere. Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og arbeid mot seksualisert vold er prioriterte saker der regjeringen vil arbeide i FNs organisasjoner og med andre land for å sikre oppfølging.

Regjeringen vil at FN skal være en moderne og effektiv organisasjonen. Bare slik kan verdensorganisasjonen møte tidens krav. Regjeringen fortsetter sitt bidrag til dette omfattende arbeidet. Norge har lenge vært blant de fem største giverne til FN-systemet. Regjeringen opprettholder et høyt støttenivå i 2012.

Med UNWomen er FNs nye likestillingsstruktur på plass. Regjeringen vil arbeide for at UNWomen blir en sterk organisasjon for likestilling internasjonalt.

FN er den viktigste internasjonale fredsorganisasjonen. Derfor vil vi ha tett kontakt med FN knyttet til vår egen politikk for fred og forsoning. Regjeringen vil fortsette sin engasjementspolitikk, og vi skal være rede til å bistå parter som ønsker vår hjelp for å finne fredlige løsninger på konflikter.

FNs tusenårsmål vil fortsatt være en ledetråd i regjeringens politikk for utvikling. Norge har tatt et spesielt ansvar for å nå tusenårsmål 4 og 5, og gjennom den internasjonale vaksinealliansen GAVI dobler vi nå det norske bidraget frem mot 2015. Norge bidrar dermed til at millioner av barn blir vaksinert. Gjennom satsing på mødrehelse bidrar vi til at kvinners mulighet til trygge fødsler styrkes.

Regjeringens overordnede, internasjonale mål er respekt for menneskeverdet. I internasjonale organisasjoner så vel som i tosidig kontakt med andre land påtaler vi brudd på menneskerettighetene, følger opp internasjonalt regelverk og drøfter utviklingen. Vi vil prioritere støtte til menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet og journalisters situasjon, kampen mot dødsstraff og tortur og alle former for diskriminering.

Regjeringen vil i 2012 styrke et målrettet arbeid for å støtte norsk næringsliv i utlandet. I vårt arbeid mot fremvoksende økonomier er næringslivsfremme og næringslivssamarbeid en naturlig og sentral del av norsk utenrikspolitikk. Regjeringen vil bidra til å sikre norske bedrifter innpass og bistå norske bedriftsrepresentanter i utlandet. Vi vil fortsette det langsiktige virket for å fremme norsk kunst og kultur. Dette er en del av regjeringens kulturløft. En regelverksbasert, internasjonal økonomisk orden er i Norges interesse, slik den forvaltes gjennom Verdens handelsorganisasjon WTO. Regjeringen arbeider for en avslutning av Doha-utviklingsrunden, til beste både for norsk økonomi og økonomisk vekst i utviklingsland.

Regjeringen vil styrke innsatsen i utviklingspolitikken om politikkaksene som skissert i St. meld. nr. 13 og Innst. S. nr. 269 (2008-2009) Om klima, konflikt og kapital. Varig framgang i kampen mot fattigdom krever rettferdig fordeling, mellom land og innad i land, og det krever økonomisk vekst i utviklingsland. Uten en radikal omlegging av den globale økonomien vil imidlertid fortsatt global vekst medføre skadelige miljøendringer, som i neste omgang vil hindre utvikling. En ensidig satsing på økonomisk vekst uten å ta hensyn til naturens rammer vil svekke naturgrunnlaget og dermed også forutsetningene for framtidig utvikling. Klimaendringer fører til at flere av miljøødeleggelsene skjer enda raskere. Dersom kampen mot fattigdom baserer seg på en økonomisk vekst som forsterker klimaendringene, vil det i seg selv føre til økt fattigdom. Vi må derfor komme til en global enighet som fremmer utviklingslandenes rett til utvikling og vekst, samtidig som verdens samlede utslipp av klimagasser må begrenses for å stabilisere menneskeskapte klimaendringer. En grønnere global økonomi er nødvendig. Regjeringen vil derfor fortsatt øke andelen av utviklingsbudsjettet som går til klima- og miljøtiltak.

Klima- og skogprosjektet har som mål å gjøre det mer lønnsomt å bevare naturskog. Skogen binder karbon som ellers vil bidra til klimaendringene, har et rikt naturmangfold som kommer verden til gode, og er livsgrunnlag og hjemsted for mange fattige mennesker. Klima- og skogprosjektet er et positivt bidrag til de internasjonale klimaforhandlingene. Regjeringen foreslår å øke denne satsingen til 2,6 mrd. kroner i 2012, som et ledd i opptrappingen til 3 mrd. kroner i året.

Regjeringen vil bidra til lavutslippsutvikling med særlig vekt på fornybar energi og bærekraftig forvaltning av naturressurser. I budsjettet for 2012 vil regjeringen styrke utviklingslands tilgang på fornybar energi. Tilgangen på strøm er svært begrenset i de fleste afrikanske land. Dette er med på å låse folk og land i fattigdom. Energitilgang har en positiv påvirkning på alle tusenårsmålene. Å bedre fattige lands tilgang til ren energi krever imidlertid investeringer som ikke gjør det realistisk å basere seg på bistand aleine. Regjeringen vil derfor styrke innsatsen for at utviklingssamarbeidet også utløser kommersielle investeringer i energisektoren.

Fattige land har bidratt minimalt til klimaendringene, men det er fattige land og folk som rammes hardest. Regjeringen foreslår en økt satsing på klimatilpasning, med vekt på klimarobust landbruk i Afrika og forebygging av naturkatastrofer, med 159 mill. kroner i 2012. Et klimarobust landbruk er avgjørende for å sikre økt matproduksjon i en verden med mer ekstremvær og et endret klima. Kvinner spiller en avgjørende rolle i afrikansk landbruk, og regjeringen vil derfor fortsette å øremerke inntil 100 mill. kroner av den særskilte kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap.168) til klimatilpasningstiltak.

God beredskap og forebygging av naturkatastrofer redder liv. Regjeringen vil øke innsatsen på dette området. Regjeringen vil fortsette arbeidet med integrering av klimahensyn og klimasikring i utviklingssamarbeidet.

Maktforholdene i verden er i rask endring. I løpet av det siste tiåret har nye stater blitt økonomiske og politiske makter. Framveksten av Brasil, India, Indonesia, Russland, Sør-Afrika og Kina har grunnleggende endret det globale maktbildet. Flere andre land, som Mexico, Vietnam og Thailand, er i økende grad økonomiske og politiske aktører av betydning. Disse landene har voksende og målrettede internasjonale ambisjoner og interesser. Dette har innvirkning på Norges rolle i verden, også på norsk utviklingspolitikk. Norge skal søke nye allianser og samarbeid, og samtidig konsentrere innsatsen der vår kunnskap og erfaring er etterspurt og har ringvirkninger.

De fleste konflikter i dag utspiller seg mellom og innen svake, fattige stater. Konflikter hindrer kampen mot fattigdom. Mange konfliktområder preges av flyktninger og internt fordrevne som i stor grad må basere sin eksistens på nødhjelp fra resten av verden. Land i konflikt har 50 prosent høyere spedbarnsdødelighet, 15 prosent høyere andel underernærte og 20 prosent høyere andel som ikke kan lese og skrive, enn fattige land som ikke befinner seg i konflikt. I tillegg til de menneskelige lidelsene har konflikter også enorme økonomiske kostnader som setter de involverte landene langt tilbake. Norge har kunnskap om freds- og forsoningsarbeid. Innsats for å unngå at væpnete konflikter bryter ut og arbeidet med å avslutte eksisterende konflikter, er derfor en sentral dimensjon for regjeringen.

Mangel på kapital er en viktig begrensning for en bred og bærekraftig utvikling i fattige land. Norsk utviklingspolitikk legger vekt på å påvirke de store pengestrømmene inn og ut av utviklingsland, slik at større ressurser skal være tilgjengelig for utvikling. Regjeringen arbeider derfor for mer åpenhet i det globale finanssystemet og for å redusere skatteflukt og annen ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland. Andre innsatsområder er økte, utviklingsfremmende investeringer i fattige land, gjeldsslette, prinsipper for ansvarlig långiving og mobilisering av nye, innovative finansieringskilder for utvikling. Norge støtter også utbygging av skattesystemer og skatteadministrasjon, slik at utviklingsland blir bedre i stand til å hente inn egne inntekter og mindre avhengige av bistand.

Det er store ulikheter mellom kvinner og menn i tilgang på økonomisk og politisk makt og ressurser, rettigheter og tilgang til tjenester og kontroll over egne liv. Kvinners rettigheter og likestilling vil fortsatt være et kjerneområde for norsk utviklingspolitikk. Innsatsen for jenters utdanning styrkes i 2012. Klimaendring berører kvinner og menn på ulikt vis og med ulik styrke. Kvinners tradisjonelle ansvar innen jordbruk, vann og brensel gjør dem til bærere av viktig kunnskap om naturressurser, matsikkerhet og tilpasningstiltak. Dette er innsikt som det er avgjørende å trekke på i all planlegging, beslutning og iverksetting nasjonalt og lokalt. Kvinners makt og myndighet over egen kropp og seksualitet er under press i mange land. Norge er fortsatt pådriver i internasjonale forhandlinger og i å støtte FN og sivilsamfunnsorganisasjoner på dette området.

Norge skal fortsette å være en storinvestor i utdanning i utviklingsland. 60 prosent av Norges innsats i denne sektoren er rettet mot grunnskoleutdanning. Målet om utdanning er det tusenårsmålet hvor man har kommet lengst, men det er fremdeles store ulikheter og utfordringer. Regjeringen har valgt å satse spesielt på å nå barn i konfliktområder, og da særskilt jenter.

Finanskrisen, matkrisen og den tiltagende klimakrisen har satt verdens fattige under fornyet press. Det er både vår plikt og i vår interesse å bidra til at verden når tusenårsmålene. Utviklingsbudsjettet er ett av flere verktøy Norge har til rådighet.

Regjeringen vil foreslå for Stortinget å bevilge 27 834,9 mill. kroner til utviklingssamarbeid i 2012. Dette tilsvarer 1 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2012. Norge vil dermed fortsatt være et av de landene som bevilger mest til utvikling, målt som andel av BNI.

Norge er en støtte i det internasjonale arbeidet med å gjøre utviklingssamarbeidet mer effektivt og resultatrettet. Et prinsipp er at samarbeidslandenes strategier og prioriteringer skal være styrende. De landene som tar ledelsen i sin egen utvikling, har hatt størst framgang i arbeidet med tusenårsmålene.

De fleste av våre samarbeidsland har svakt utviklede styresett. Mange av landene er samfunn sterkt preget av korrupsjon. Dette er utfordrende land å arbeide i og krever at Norge sikrer bruken av bistandspengene på best mulig måte. God forvaltning og kontroll er viktig for å oppnå resultater og forebygge og håndtere økonomiske misligheter. Samtidig bidrar vi til å bygge institusjoner som skal fremme åpenhet og rettssikkerhet, og vi støtter sivilsamfunnsorganisasjoner og medias uavhengige rolle.

Norsk politikk skal først og fremst tjene norske interesser. Politikken kan imidlertid ha viktige positive eller negative effekter for utviklingen i fattige land. Slik det var lagt opp til i St.meld. nr. 13 (2008-2009) og slik Stortinget sluttet seg til, jf. Innst. S. nr. 269 (2008-2009), vil regjeringen derfor gi Stortinget en årlig rapport om hvor samstemt regjeringens samlede politikk er for å fremme utvikling. I et vedlegg til denne proposisjonen er den første av disse rapportene. Vi har valgt å ta utgangspunkt i seks globale utfordringer som er særlig viktige for utviklingsland, og viser hvordan norsk politikk påvirker ulike aspekter av disse utfordringene. I årets rapport er det lagt mest vekt på tilgang til kunnskap og teknologi.

2 Kvalitetssikring og kontroll av tilskuddsmidlene

Bakgrunn

Fra Utenriksdepartementets budsjett utbetales årlig mer enn 30 mrd. kroner til norske og utenlandske tilskuddsmottakere. Det er stor variasjon i formål med og omfang av støtten, og midlene går ofte gjennom flere kanaler før de når endelig mottaker. Alle tiltak som støttes av midler fra Utenriksdepartementets budsjett, skal ivareta hensynet til anti-korrupsjon, kjønnsperspektivet, miljø og sårbarhet for klimaendringer.

Risikoen for korrupsjon er høy i flere av de landene Utenriksdepartementet har sin innsats. Regjeringens nulltoleranse for økonomiske misligheter forutsetter god kvalitet på forvaltningen og skjerpet oppmerksomhet på kontroll og oppfølging av alle midler på Utenriksdepartementets budsjett.

Tilskuddsforvaltningen er en integrert del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Utenriksdepartementet forvalter betydelige midler. Forvaltningen foregår også ved utenriksstasjonene, spesielt i de tilfeller tilskuddsmottakerne ikke er norske, ved delegering til underliggende etater (Norad, Fredskorpset) og særlovsselskapet Norfund eller andre forvaltere. I utenrikstjenesten er det et stort antall saksbehandlere som har tilskuddsforvaltning som en sentral oppgave. Utenrikstjenesten kjennetegnes av høy intern rotasjon og hyppige skifter av arbeidssted mellom ute- og hjemmeapparatet.

Alle disse faktorene gjør at det må stilles særlige krav til et godt kvalitetssikringssystem og god intern kontroll.

Regjeringen ønsker i dette kapitlet å vise hvilke kvalitetssikrings- og kontrolltiltak som er iverksatt og under planlegging.

Gjennomførte kvalitetssikrings- og kontrolltiltak

Det er allerede gjennomført betydelige kvalitetssikringstiltak innen tilskuddsforvaltningen:

Nye håndbøker i tilskuddsforvaltning med tilhørende standard søknads- og rapporteringsskjemaer, maler for beslutningsdokument og maler for tilskuddsbrev/avtaler ble innført i Utenriksdepartement i januar 2009, i Norad fra januar 2010 og ved utenriksstasjonene fra mars 2010. Det er gitt betydelig opplæring i de nye rutinene og malene for å sikre riktig kvalitet i forvaltningsprosessene.

Det er utarbeidet ordningsspesifikke regelverk for tilskuddsordninger i henhold til krav i økonomiregelverket. Betydelig innsats er lagt i å utarbeide mål og kriterier for måloppnåelse, og det er lagt vekt på å tydeliggjøre hvilke utfordringer som ligger i resultatmålingen, og synliggjøre det ansvaret som påligger forvaltning og tilskuddsmottakere. Regelverkene viser til at de norske midlene ofte utgjør en liten andel av de totale tilskudd som gis innenfor ordningenes formål, og at samfunnseffekten i betydelig grad kan være påvirket av andre faktorer. Tilskuddsmottakere skal rapportere om tiltakenes resultater for de målgruppene som identifiseres, og så langt det er mulig sannsynliggjøre at midlene har bidratt til ønsket samfunnseffekt. Summen av tiltakenes oppnådde brukereffekter kan gi en indikasjon på ordningens resultatoppnåelse på samfunnsnivå.

Utenriksdepartementet og Norad benytter et felles elektronisk verktøy, PTA (Plan-Tilskudd-Avtale) for registrering og oppfølging av økonomiske og avtalefestede forpliktelser knyttet til hvert enkelt tilskudd.

Det er tatt organisatoriske grep gjennom etablering av en tilskuddsforvaltningsenhet og en anskaffelseseksjon. Det er videre etablert støttefunksjoner innen tilskuddsforvaltning i de største fagavdelingene.

Norad har fortsatt en betydelig rolle i kvalitetssikring av bistandsforvaltningen. I tillegg til faglig rådgivning knyttet til de ulike innsatsområdene, bistår Norad med rådgivning knyttet til bl.a. juridiske spørsmål, resultat- og risikostyring og økonomirapportering.

Når det gjelder kontrolltiltak er det mest betydelige tiltaket opprettelsen i 2007 av Sentral kontrollenhet som er direkte underlagt utenriksråden. Enheten skal:

  • påse at det foreligger hensiktsmessige og betryggende instrukser, systemer og rutinebeskrivelser for utenrikstjenestens økonomistyring

  • påse at økonomistyringen i utenrikstjenesten utøves i samsvar med gjeldende bestemmelser, herunder interne instrukser og rutiner

  • utgjøre den sentrale enhet for saker hvor det varsles om mistanke om økonomiske misligheter

Mandatet omfatter alle midler på Utenriksdepartementets budsjett, uansett om midlene forvaltes av Utenriksdepartementet, utenriksstasjoner, eller er delegert til andre aktører.

Regjeringens nulltoleransepolitikk er utdypet i dokumentet Nulltoleranse for korrupsjon. Videre er Retningslinjer for håndtering av mistanke om økonomiske misligheter oppdatert med virkning fra 18. mars 2011. Disse dokumentene finnes på www.regjeringen.no.

Departementet har forbedret regelverk, rutiner og verktøy for å forebygge, avdekke, rapportere om, håndtere og informere om økonomiske misligheter. Det legges stor vekt på opplæring på alle nivå i utenrikstjenesten for å implementere nulltoleransepolitikken. Informasjon om omfanget av økonomiske mislighetssaker vil bli lagt ut på internett.

I 2009 startet departementet en systematisk gjennomgang av tilsyns- og kontrollfunksjonene i multilaterale organisasjoner, programmer og fond som grunnlag for utforming av policy og oppfølging bl.a. i styrende organer med sikte på å styrke disse funksjonene. Dette videreføres og tillegges stor vekt. Nordiske land er invitert til å samarbeide om kartlegging og vurdering av multilaterale organisasjoners arbeid for å bekjempe økonomiske misligheter.

På oppdrag fra Utenriksdepartementet foretar Norad jevnlig forvaltningsgjennomganger ved utenriksstasjoner. I tillegg til om lag ti årlige gjennomganger som gjøres på oppdrag fra Utenriksdepartementet, utfører også Norad gjennomganger i egne seksjoner. Etter instruks fra departementet har Norad etablert et helhetlig system for evaluering av norsk bistandsforvaltning. Norads evalueringer brukes både i utenrikstjenestens egen styring og i den politiske og offentlige debatten, og er et viktig kontrolltiltak for å sørge for at utviklingssamarbeidet bidrar til de resultater man ønsker å oppnå. Norad mottok SSØ-prisen for innsatsen i 2011.

Planlagte kvalitetssikrings- og kontrolltiltak

  • Departementet viderefører arbeidet med å styrke den samlede kvalitetssikringen på systemnivå. Dette inkluderer oppgradering og forbedring av de verktøy og metoder som allerede er tatt i bruk i forvaltningsprosessene. Det anses som særlig viktig å styrke risikostyringen i tilskuddsforvaltningen. Det er utarbeidet felles metode og begrepsapparat for risikostyring. Den nye metoden utprøves gjennom piloter høsten 2011, og forventes tatt i bruk i løpet av 2012.

  • Arbeidet med å forebygge, avdekke, rapportere om, håndtere og informere om økonomiske misligheter videreføres.

  • Regjeringen har besluttet å kreve at de største norske bistandsorganisasjonene årlig skal offentliggjøre en beskrivelse av tilskuddsmottakers arbeid for å bekjempe økonomiske misligheter i sin virksomhet og en oversikt over eventuelle økonomiske mislighetssaker som tilskuddsmottaker har avsluttet i det aktuelle året. Fremstillingen av opplysningene skal gjøres på en slik måte at varslere ikke eksponeres og nødvendige personvernhensyn ivaretas. Offentliggjøring av disse opplysningene kan for eksempel gjøres ved utgivelse av en egen rapport, ved å legge den inn i tilskuddsmottakers offentlige årsrapport eller ved informasjon på tilskuddsmottakers hjemmeside.

  • Departementet bruker betydelige ressurser på opplæring av ansatte på alle nivåer. Denne innsatsen videreføres.

Det legges stor vekt på å oppnå organisatorisk læring. De erfaringer som gjøres og mangler som avdekkes vil bli benyttet til ytterligere forbedring av departementets tilskuddsforvaltning.

3 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Utgifter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2010

Saldert budsjett 2011

Forslag 2012

Pst. endr. 11/12

Administrasjon av utenrikstjenesten

100

Utenriksdepartementet

1 810 468

1 750 983

1 797 790

2,7

103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

35 405

40 418

45 805

13,3

104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

6 436

8 590

8 779

2,2

Sum kategori 02.00

1 852 309

1 799 991

1 852 374

2,9

Utenriksformål

115

Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

102 329

109 259

103 876

-4,9

116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

3 975 567

1 316 434

1 261 698

-4,2

117

EØS- finansieringsordningene

2 951 466

1 125 597

-61,9

118

Nordområdetiltak mv.

323 113

418 649

454 469

8,6

Sum kategori 02.10

4 401 009

4 795 808

2 945 640

-38,6

Sum programområde 02 6 253 318 6 595 799 4 798 014 -27,3

Administrasjon av utviklingshjelpen

140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

1 079 244

1 068 500

1 113 490

4,2

141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

200 932

207 400

202 360

-2,4

144

Fredskorpset

49 232

51 700

52 650

1,8

Sum kategori 03.00 1 329 408 1 327 600 1 368 500 3,1

Bilateral bistand

150

Bistand til Afrika

2 700 734

2 618 500

2 675 300

2,2

151

Bistand til Asia

988 861

944 500

944 500

0,0

152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

456 144

500 000

500 000

0,0

153

Bistand til Latin-Amerika

220 778

190 500

190 500

0,0

Sum kategori 03.10 4 366 517 4 253 500 4 310 300 1,3

Globale ordninger

160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

1 741 509

1 814 000

1 854 000

2,2

161

Næringsutvikling

979 889

1 309 000

1 359 000

3,8

162

Overgangsbistand (gap)

641 214

390 000

390 000

0,0

163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

2 988 319

2 749 200

2 976 200

8,3

164

Fred, forsoning og demokrati

1 694 985

1 662 725

1 613 000

-3,0

165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

735 275

790 600

872 000

10,3

166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

3 001 842

2 488 995

2 874 700

15,5

167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

2 027 068

1 803 615

1 531 185

-15,1

168

Kvinner og likestilling

291 669

300 000

307 000

2,3

169

Globale helse- og vaksineinitiativ

1 478 658

1 635 000

1 785 000

9,2

Sum kategori 03.20 15 580 428 14 943 135 15 562 085 4,1

Multilateral bistand

170

FN-organisasjoner mv.

4 156 018

4 314 620

4 348 000

0,8

171

Multilaterale finansinstitusjoner

1 948 903

1 971 000

1 981 000

0,5

172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

270 003

240 000

265 000

10,4

Sum kategori 03.30

6 374 924

6 525 620

6 594 000

1,0

Sum programområde 03

27 651 277

27 049 855

27 834 885

2,9

Sum utgifter

33 904 595

33 645 654

32 632 899

-3,0

Inntekter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2010

Saldert budsjett 2011

Forslag 2012

Pst. endr. 11/12

Administrasjon av utenrikstjenesten

3100

Utenriksdepartementet

150 410

83 775

115 438

37,8

Sum kategori 02.00

150 410

83 775

115 438

37,8

Sum programområde 02 155 788 83 775 115 438 37,8

Administrasjon av utviklingshjelpen

3140

Administrasjon av utviklingshjelpen, jf. kap. 140

11 064

3141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), jf. kap. 141

5 814

Sum kategori 03.00

16 878

Sum programområde 03

16 878

Sum inntekter

172 666

83 775

115 438

37,8

4 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og statsråden for miljø-og utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02

Kap. 100

Utenriksdepartementet

Kap. 103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Kap. 104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Kap. 115

Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

Kap. 116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

Kap. 117

EØS-finansieringsordningene

Kap. 118

Nordområdetiltak mv.

Programområde 03

Kap. 140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Kap. 151

Bistand til Asia, post 72 Bistand til Afghanistan og Pakistan

Kap. 152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 71 og post 72

Kap. 164

Fred, forsoning og demokrati

Kap. 169

Globale helse og vaksineinitiativ, post 70 og 72

Kap. 170

FN-organisasjoner mv., post 74 FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og post 75 FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNWRA)

Statsråden for miljø- og utviklingssaker

Programområde 03

Kap. 141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

Kap. 144

Fredskorpset

Kap. 150

Bistand til Afrika

Kap. 151

Bistand til Asia, (post 78)

Kap. 153

Bistand til Latin-Amerika

Kap. 160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Kap. 161

Næringsutvikling

Kap. 162

Overgangsbistand (gap)

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter (post 70)

Kap. 165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

Kap. 166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

Kap. 167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp

Kap. 168

Kvinner og likestilling

Kap. 169

Globale helse- og vaksineinitiativ, (post 71)

Kap. 170

FN-organisasjoner mv. (postene 70-73 og 76-82)

Kap. 171

Multilaterale finansinstitusjoner

Kap. 172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

5 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt års budsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS. I samsvar med Bevilgningsreglementet § 5, gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg, dvs.poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste.

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

(i 1000 kroner)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2011

Forslag 2012

100

21

Spesielle driftsutgifter

2 168

11 795

115

70

Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

7 483

74 212

117

72

EØS-finansieringsordningen 2004-2009

15 960

155 936

117

73

Den norske finansieringsordningen 2004-2009

236 437

150 961

117

75

EØS-finansieringsordningen 2009-2014

2 137

436 500

117

76

Den norske finansieringsordningen 2009-2014

1 626

382 200

118

70

Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland

80 502

343 624

118

71

Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter mv.

1364

65 006

118

76

Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak

11 628

35 839

150

78

Regionbevilgning for Afrika

86 811

2 675 300

151

72

Bistand til Afghanistan og Pakistan

3 024

574 500

151

78

Regionbevilgning for Asia

7 648

370 000

152

78

Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika

52 373

500 000

153

78

Regionbevilgning for Latin-Amerika

3 232

190 500

160

70

Sivilt samfunn

4 334

1 308 000

160

71

Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid

458

91 000

160

72

Demokratistøtte/partier

3 500

8 000

160

73

Kultur

6 018

106 000

160

75

Internasjonale organisasjoner og nettverk

65

172 500

160

77

Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset

9 635

135 000

161

70

Næringsutvikling

2 469

309 000

162

70

Overgangsbistand (gap)

6 512

390 000

163

70

Naturkatastrofer

237

500 000

163

71

Humanitær bistand

4

2 216 200

163

72

Menneskerettigheter

18

260 000

164

70

Fred, forsoning og demokratitiltak

4 403

648 000

164

71

ODA-godkjente land på Balkan

7 875

450 000

164

72

Utvikling og nedrustning

17 407

175 000

164

73

Andre ODA-godkjente OSSE-land

29 246

340 000

165

70

Forskning og høyere utdanning

25 843

333 000

165

71

Faglig samarbeid

28 833

400 000

166

70

Ymse tilskudd

1 400

6 700

166

71

Internasjonale prosesser og konvensjoner m.v.

7 968

33 000

166

72

Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling

18 191

235 000

166

73

Klima- og skogsatsingen

11 561

2 549 000

168

70

Kvinner og likestilling

12 043

307 000

169

70

Vaksine og helse

150 161

1 190 000

169

71

Andre helse- og aidstiltak

52

145 000

169

72

Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM)

0

450 000

170

73

Verdens matvareprogram (WFP)

8

145 000

170

76

Tilleggsmidler via FN-systemet mv.

1 039

758 400

170

77

FNs aidsprogram (UNAIDS)

0

165 000

170

78

Bidrag andre FN-organisasjoner mv.

3 347

305 600

170

79

Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps

697

67 000

170

81

Tilskudd til internasjonal landbruksforskning

0

120 000

170

82

FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women)

0

75 000

171

70

Verdensbanken

54

814 000

171

71

Regionale banker og fond

6 704

762 500

171

72

Samfinansiering via finansinstitusjoner

68

404 500

172

70

Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging

0

265 000

6 Årsoversikt for Utenriksdepartementet

  Årsverk pr. mars 20111

Utenriksdepartementet

831 årsverk

Utenriksstasjonene

662 årsverk

Direktoratet for utviklingsarbeid (NORAD)

220 årsverk

Fredskorpset

32 årsverk

Sum årsverk

1745 årsverk

7 Anmodningsvedtak

Under kap. 116 post 70 Tilskudd til internasjonale organisasjoner, side 88, er følgende anmodingsvedtak omtalt:

Vedtak nr. 114, 3. desember 2010:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å ta initiativ til en gjennomgang av organiseringen av Nordisk Ministerråd med sikte på en forenkling, effektivisering og fokusering av arbeidet.»

8 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

       

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2010

Saldert budsjett 2011

Forslag 2012

02.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

1 848 827

1 799 991

1 852 374

02.10

Utenriksformål

1 465 102

4 795 808

2 945 640

Sum programområde 02

3 313 929

6 595 799

4 798 014

For 2012 foreslås det bevilget 4 798 mill. kroner til utenriksforvaltning. Dette er nominelt 1 798 mill. kroner (27 pst.) lavere enn saldert budsjett 2011. Endringen skyldes i hovedsak lavere bevilgningsbehov under EØS-finansieringsordningene i 2012.

8.1 Satsing i nordområdene

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Regjeringens mål er at Norge skal være en ledende aktør i utviklingen av nordområdene og Arktis. I 2012 foreslår derfor regjeringen å bevilge om lag 1,5 mrd. kroner til nordområdesatsingen, hvorav 354 mill. kroner er over Utenriksdepartementets budsjett. Dette innebærer en økt satsing på totalt om lag 190 mill. kroner i forhold til 2011.

Nordområdepolitikken har som mål å trygge nasjonal suverenitet, sikre stabilitet i området, fremme en bærekraftig forvaltning av ressursene og miljøet, samt sikre norske økonomiske interesser. Regjeringen har definert tre hovedbegreper som retningsgivende for nordområdepolitikken: aktivitet, kunnskap og nærvær. Dette innebærer at Norge skal ha som ambisjon å være ledende på næringsutvikling og kunnskap i og om nordområdene, og å sikre en aktiv tilstedeværelse i norske land- og havområder.

Regjeringens nordområdestrategi ble lagt frem i desember 2006. Nordområdestrategien ble fulgt opp med dokumentet Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i Regjeringens nordområdestrategi i mars 2009. Tiltakene som ble presentert i Nye byggesteiner er strategiske og langsiktige. De fordeler seg på sju satsingsområder som spenner over ulike sektorer, og involverer de fleste departementers budsjetter. Utover disse tiltakene har regjeringen også prioritert nordområdene i flere sektorsatsinger, som Langtidsplan for Forsvaret og Nasjonal transportplan. Senere i høst tar regjeringen sikte på å legge fram sin første melding om nordområdene til Stortinget. Meldingen til Stortinget presenterer en gjennomgang av de siste årenes utvikling og hovedsporene for nordområdepolitikken fremover.

Flere forhold ligger bak den økte vektleggingen av nordområdene og Arktis. Det er økende internasjonal oppmerksomhet rundt disse områdene. De globale klimaendringene medfører raske endringer i nord i form av smelting av havis, breis og permafrost. Havisens tilbaketrekning innebærer store utfordringer for miljø og urfolk, men gir også økte muligheter for skipstrafikk og ressursutnyttelse. Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og trygge forvaltningen av fornybare og ikke-fornybare ressurser. Vi vil videreutvikle samarbeidet med Russland, og styrke kontakten med våre naboer og allierte. Samarbeidet i Barentsrådet, Arktisk råd, Østersjørådet, NATO og innen Den nordlige dimensjon er sentralt for vår nordområdepolitikk i bred forstand. Norge vil ha formannskapet i Barentsrådet i to år fra oktober 2011.

Arktisk råd er det viktigste sirkumpolare forum i nord, med deltagelse fra alle land nord for polarsirkelen, samt urfolk. På ministermøtet i Nuuk i mai 2011 ble det besluttet å opprette et permanent sekretariat for Arktisk råd i Tromsø. Norge ønsker et sterkt Arktisk råd som arena for håndtering av felles utfordringer i nord. Avtalen om søk og redning i Arktis er et godt eksempel på hvordan Arktisk råd-landene tar ansvar og forbereder seg på økt aktivitet i regionen. Den er den første bindende avtale fremforhandlet mellom de åtte arktiske statene innenfor rammen av Arktisk råd. Det er også besluttet å utvikle et internasjonalt instrument for oljevernberedskap. Arbeidet med klimaendringer og bærekraftig utvikling i Arktis vil fortsatt bli prioritert.

Enkelte ganger gjennomføres også møter mellom de fem kyststatene rundt Polhavet (Canada, Danmark/Grønland, Norge, Russland og USA) for å drøfte saker knyttet til deres særskilte ansvar og rettigheter som kyststater til Polhavet.

Norge har et aktivt nordområdediplomati både bilateralt overfor prioriterte land, og i regionale og internasjonale fora. Et hovedmål er å fremme norske synspunkter og interesser i regionen, styrke det gode samarbeidet ytterligere, og utvikle fellesløsninger på områder der det er hensiktsmessig.

Forholdet til Russland er en sentral dimensjon ved nordområdesatsingen. Samarbeidet med Russland er tidvis krevende, men det er oppnådd store resultater de siste årene, etter 20 års bevisst satsing på tillitsbygging og samarbeid etter Sovjetunionens fall. Norge og Russland har nå et meget godt og substansielt samarbeid.

Overenskomsten om maritim avgrensing og samarbeid i Barentshavet og Polhavet mellom Norge og Russland (Delelinjeavtalen) som trådte i kraft 7. juli 2011, er en historisk milepæl i forholdet til Russland. Avtalen fastsetter den nøyaktige grensen for partenes 200 milssoner og kontinentalsokler i hele Barentshavet og Polhavet, og skaper klarhet, forutsigbarhet og stabilitet når det gjelder myndighetsutøvelse, kontroll og råderett over ressursene. Avgrensningsavtalen har også regler om samarbeidsplikt mellom partene dersom det blir konstatert petroleumsforekomster som strekker seg over avgrensningslinjen. Det er en sentral målsetting for regjeringen å videreutvikle forholdet til Russland, og utnytte samarbeidsmulighetene som åpnes som følge av avtalen.

Det grenseoverskridende samarbeidet med Russland er høyt prioritert. En felleserklæring om grensenært samarbeid ble undertegnet 2. november 2010. Norske myndigheter er pådriver i et samarbeid med russiske myndigheter for å bedre vilkårene for samarbeid i nord, herunder arbeides det med å forenkle tollklarering, visumregler og grensepassering. Avtalen om lokal grensetrafikk (såkalt grenseboerbevis) som ble undertegnet 2. november 2010, er en del av dette arbeidet. Når ordningen kommer på plass, vil nordmenn og russere i grenseområdet kunne bevege seg visumfritt innenfor 30 km på begge sider av grensen.

Fiskerisamarbeidet kan de siste årene vise til svært gode resultater. Uregistrert, urapportert og ulovlig fiske i våre havområder er kraftig redusert i senere år. Norge og Russland driver et bærekraftig fiske i Barentshavet på felles bestander som er i god forfatning. Energi er et viktig samarbeidsområde mellom Norge og Russland. Energieffektivisering er et viktig samarbeidstema etter at en ny avtale om samarbeid om energieffektivisering og bruk av fornybare energikilder ble undertegnet i april 2010. Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene er et annet prioritert samarbeidsområde. I Meld. St. 11 (2009-2010) Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene gjennomgås bl.a. regjeringens planer og prioriteringer fremover.

Regjeringen vil styrke infrastrukturen i nord slik at Norge er konkurransedyktig i den internasjonale utviklingen av nordområdene. I St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010-2019, som Stortinget har sluttet seg til, jf. Innst. S. nr. 300 (2008–2009), presenterte regjeringen sin strategi for utvikling av nordområdene på samferdselssektoren.

8.2 Trygge Norges sikkerhet

Regjeringen skal sikre et trygt Norge og trygghet for norske borgere. Vi skal arbeide nært med våre allierte, og gjennom dialog og samhandling sikre at vi nasjonalt og internasjonalt kan møte tradisjonelle så vel som nye sikkerhetspolitiske utfordringer fra sårbare stater, terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, helseproblemer og miljøødeleggelser. Vi skal videreføre norsk engasjement for en styrket internasjonal rettsorden, for nedrustning og ikke-spredning, og for utvikling av dialog mellom ulike grupper for å forebygge konflikter eller redusere skadevirkningene av dem.

NATO-medlemskapet forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. NATO er både en militærallianse og det sentrale forum for forsvars- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner med våre allierte og alliansens partnerland. Med utgangspunkt i NATOs nye strategiske konsept legger regjeringen stor vekt på å bidra til at NATO fortsatt omformes og utvikles på en måte som gjør Alliansen i stand til å møte rådende og fremtidige sikkerhetsutfordringer på en effektiv måte. Det er regjeringens mål at utvidelse av Alliansen og det voksende samarbeidet med NATOs ulike partnere skjer på en måte som bidrar til økt stabilitet og sikkerhet i og utenfor Europa. Regjeringen vil arbeide for at dialogen i NATO med Russland opprettholdes, og at samarbeidet i NATO-Russlandsrådet videreføres og styrkes.

Blant annet som en konsekvens av vårt nærområdeinitiativ i NATO skal Alliansen i tråd med det nye strategiske konseptet nå legge større vekt på sikkerhetsutfordringer i egne nærområder når det gjelder situasjonsforståelse, planlegging og nærvær gjennom bl.a øvings- og trenigsvirksomhet. Norge har dessuten satt nordområdene på dagsorden i NATO gjennom møter på politisk og embetsnivå og ved å få regionale hensyn reflektert i sentrale NATO-dokumenter.

I 2011, ti år etter at de internasjonale operasjonene ble innledet i Afghanistan, er ISAF stadig NATOs og Norges viktigste og mest omfattende militære operasjon. Militære virkemidler er fortsatt sentrale for å bidra til fred og stabilitet i Afghanistan. ISAF-styrkene har i økende grad som oppgave å bidra til opplæring og rådgivning av de afghanske sikkerhetsstyrkene, ettersom afghanske myndigheter etter planen vil overta sikkerhetsansvaret for hele Afghanistan i 2014. En gradvis ansvarsoverføring for enkelte provinser starter opp i 2011. Norge viderefører sin omfattende deltakelse i ISAF, med økende vekt på opplæring og rådgiving av afghanske sikkerhetsstyrker. Norsk innsats på dette området i det nordlige Afghanistan har gitt betydelige resultater, og afghanske sikkerhetsstyrker har nå en stadig mer ledende rolle i håndteringen av sikkerhetsutfordringene i provinsen Faryab. Norsk og europeisk sikkerhet bygger også på et nært forhold til USA som vår viktigste allierte. Regjeringen vil søke å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet, den politiske dialogen og et tett bilateralt samarbeid med USA på en rekke områder.

Urolighetene i en rekke arabiske land i 2011 har skapt en utvikling i store deler av det utvidede Midtøsten som også har sikkerhetspolitiske aspekter. Fra norsk side har håndteringen av situasjonen i Libya stått sentralt i 2011. Norge har bidratt med omfattende humanitær og militær innsats for å følge opp FNs Sikkerhetsråds resolusjoner om å beskytte den libyske sivilbefolkningen. Videre har Norge også støttet aktivt opp om arbeidet for å finne frem til en politisk løsning av situasjonen, blant annet gjennom deltakelse i den internasjonale Kontaktgruppen for Libya. Den videre utviklingen i Libya vil avgjøre på hvilken måte det internasjonale samfunnet vil måtte bidra også etter en avslutning av Libya-konflikten. Det er likevel sannsynlig at det de nærmeste årene vil være behov for internasjonal støtte for å bidra til en bærekraftig og demokratisk utvikling i Libya. FN er den viktigste institusjonen for global sikkerhet. Regjeringen vil fortsatt prioritere Norges militære og sivile bidrag til FN-ledede fredsoperasjoner. I dag deltar vi med militære stabsoffiserer og observatører i Afghanistan, Kosovo, Midtøsten og Sudan, med politi i Afghanistan, Haiti, Liberia og Sudan, samt med menneskerettighetsovervåkere og en militær ekspert på sikkerhetssektorreform i DR Kongo. Norge vil fortsatt holde tett kontakt med EUs institusjoner og medlemsland om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge sto, sammen med Estland, Finland, Irland og Sverige, i beredskap som del av EUs innsatsstyrker våren 2011. Norge hadde også høsten 2009 formannskapet i den internasjonale kontaktgruppen om det somaliske sjørøverproblemet.

EU gjennomfører både sivile og militære operasjoner som bringer dem i direkte kontakt med NATO, blant annet i Afghanistan og Kosovo. Vi vil fortsette å arbeide for et bedre strategisk og operativt samarbeid mellom NATO og EU.

Det langsiktige arbeidet for å forebygge terrorisme er viktig for Norge. Regjeringen støtter aktivt gjennomføringen av FNs globale anti-terror strategi. Strategien har en bred tilnærming og tar opp både de grunnleggende årsaker til terrorisme, kapasitetsbygging og styrking av FNs anti-terror arbeid, samt ikke minst satsing på rettsstatsprinsippene og menneskerettighetene i anti-terror arbeidet. Et eget anti-terror implementeringsorgan (CTITF) er opprettet av FNs generalsekretær for å lede gjennomføringen av FN-strategien, og mye av Norges innsats er rettet inn mot å støtte CTITFs prosjekter. Dette gjelder bl.a. prosjekter for gjennomføring av FN-strategien i vestafrikanske land og i Sentral-Asia. I tillegg satser regjeringen på støtte til tiltak i justissektoren som skal gjøre land med særlige behov bedre i stand til selv å håndtere terrorisme.

Organisert kriminalitet er en sikkerhetsutfordring i mange land. Penger fra slik kriminalitet finansierer mer kriminalitet, opprørsgrupper og terror. Kriminalitetsbildet i Norge er preget av økt globalisering. I en norskfinansiert studie har FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC), anslått at profitt fra kriminell virksomhet (skatteunndragelse ikke medregnet) utgjorde 3,6 prosent av verdens samlede BNP – hele 2,1 billioner USD i 2009. Samtidig klarer man å beslaglegge kun 0,2 prosent av beløpet som hvitvaskes. . Brorparten av heroin beslaglagt i Norge er produsert i Afghanistan. Land i Mellom-Amerika lider store tap i kampen mot narkotikakartellene. Organiserte kriminelle grupper skaper betydelige utfordringer i Vest-Afrika som i økende grad brukes som transittregion for kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Nigeria er største opprinnelsesland for ofre for menneskehandel identifisert i Norge.

Norges innsats gjennom FN er omtalt nærmere i Meld. St. 7 (2010-2011) Kampen mot organisert kriminalitet. Norge har finansiert studier og fulgt opp med resolusjoner i FN om hvitvasking av penger fra kriminell virksomhet og om organisert kriminalitet til havs, inklusive ulovlig fiske. En resolusjon om hvitvasking vil etter planen vedtas av FNs generalforsamling høsten 2011. FNs generalsekretær har opprettet en FN task force mot organisert kriminalitet som ledes av FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) og Politisk kontor (DPA) som respons på disse utfordringene. Norges engasjement mot organisert kriminalitet innenfor rammen av FN og i regionale organisasjoner som OSSE, Europarådet og med EU vil bli videreført. Det somaliske sjørøverproblemet er en kriminalitet med et omfang og med konsekvenser både for Somalia og Norge av en slik art at et bredt sett med virkemidler er satt inn. I tillegg til Norges jevnlige militære innsats for å beskytte skipsfarten bidrar regjeringen i byggingen av kapasiteter i Somalia og nabolandene slik at arresterte sjørøvere kan stilles for retten og kan sone sine straffer nærmest mulig hjemstavnen. Det arbeides for at lederne av sjørøvervirksomheten blir stilt til rettslig ansvar. Det arbeides også for å avskjære ledernes hvitvasking av løsepengene som utbetales for å få løslatt kaprede skip. I 2011 har regjeringen etablert en ordning som gjør det mulig for norske skip under visse vilkår å bruke bevæpnede vakter til forsvar mot sjørøvere. Regjeringen vurderer aktivt andre tiltak som kan settes inn for å forebygge det somaliske sjørøverproblemet.

Bekjempelse av menneskehandel er en hovedprioritet i det norske formannskapet i Østersjørådet.

Regjeringen legger vekt på å styrke det nordiske samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk, bl.a ved oppfølging av flere av Stoltenberg-rapportens anbefalinger.

Bidra til nedrustning

Norge har gjennom mange år hatt en pådriverrolle for rustningskontroll og nedrustning, både med hensyn til kjernevåpen, andre masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle stridsmidler. Regjeringen vil fortsette å jobbe aktivt for å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Vårt mål er en verden uten atomvåpen. Hovedutfordringen er å omsette målet til praktisk politikk. Under Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen (NPT) i mai 2010 bidro Norge aktivt for å oppnå enighet om konkrete nedrustnings- og ikke-spredningstiltak. Tilliten til NPT er imidlertid fremdeles skjør og vil avhenge av evnen til å følge opp handlingsplanen fra tilsynskonferansen. I NATO videreføres arbeidet for å redusere kjernevåpnenes rolle i Alliansens sikkerhetspolitikk. Norge har sammen med flere likesinnede allierte blant annet videreført et initiativ for åpenhet og tillitsskapende tiltak rundt kortrekkende kjernevåpen i NATO-Russlandsrådet. Dette initiativet er godt mottatt i NATO, og vil bli fulgt opp både innenfor rammene av den pågående gjennomgangen av NATOs politikk, og i relevante NATO-Russland fora. Vårt mål er å fjerne slike våpen fra Europa.

Samarbeidet med og støtten til internasjonale organisasjoner (herunder særlig FN og det internasjonale atomenergibyrået IAEA), frivillige organisasjoner og forskningsinstitusjoner verden over har gitt Norge stor troverdighet i nedrustningsarbeidet. Den globale innsatsen for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning krever at så mange land som mulig deltar aktivt i arbeidet. Vi har derfor fra norsk side vektlagt behovet for økt deltagelse fra statlige og ikke-statlige aktører fra utviklingsland i det internasjonale arbeidet på dette feltet. Videre vil vi fortsette å støtte formål som kan ytterligere styrke kjemivåpen – og biologivåpenkonvensjonene, samt NPT. Ett viktig tiltak her er et norsk-britisk samarbeidsprosjekt der formålet er å utvikle metoder som gjør det mulig for eksperter fra et ikke-kjernevåpenland å bekrefte kjernefysisk nedrusting i et kjernevåpenland.

Regjeringen vil fortsatt gi høy prioritet til innsats for humanitær nedrustning. Regjeringen er opptatt av at det er konvensjonelle våpen som skaper flest ofre for væpnet vold, og som hindrer sosial og menneskelig utvikling. Landminer, klaseammunisjon og illegal bruk og omsetning av håndvåpen utgjør et alvorlig menneskerettighetsproblem og humanitært problem i mange konflikt- og postkonfliktområder. FN anslår at væpnet vold dreper rundt 2000 mennesker per dag, og mange flere blir lemlestet for livet. Norge vil fortsette innsatsen for humanitær nedrustning gjennom å styrke den internasjonale støtten til Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon. Regjeringen vil videre styrke oppfølgingen av Oslo-forpliktelsene og andre internasjonale prosesser relevant for væpnet vold. Sentralt i dette arbeidet er å støtte partnere som arbeider for forebygging og reduksjon av væpnet vold i felt og å bidra til å utvikle innsikt og kompetanse som kan føre til reelle resultater i de områder som er hardt rammet av væpnet vold. Forhandlingene om en våpenhandelsavtale (ATT) vil ha høy prioritet i 2012, og støtte til sivilsamfunn og FN-organisasjoner vil være viktig i prosessen.

Norge er valgt til presidentskapet for det tredje statspartsmøtet for Konvensjonen om klaseammunisjon (CCM) og har tilbudt å arrangere det i Oslo i september 2012. Målsettingen med det norske presidentskapet er å opprettholde fokuset på de humanitære målsettingene med konvensjonen og å sikre at det multilaterale arbeidet bidrar til å løse de konkrete utfordringene statspartene møter i sitt arbeid for å gjennomføre konvensjonen. Fra norsk side vil arbeidet med å sikre bredest mulig tilslutning til konvensjonen være en prioritert oppgave, sammen med støtte til ofre for klaseammunisjon og rydding av blindgjengere i felt. Norge skal fortsatt være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å hindre nye ofre og hjelpe allerede rammede individer og samfunn.

8.3 Klima og bærekraftig utvikling

De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største utfordring. Endringene kommer fortere og gir større utslag enn man regnet med inntil bare for kort tid siden. Norge har derfor ambisiøse klimamålsettinger både nasjonalt og i det internasjonale arbeidet. Norges hovedinnsats i kampen mot klimaendringene internasjonalt skjer innenfor rammene av FNs klimakonvensjon og på utviklingsområdet. Det forhandles om en global klimaavtale der alle land bidrar, og som eventuelt vil gjelde fra utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. Norge er en pådriver i dette arbeidet, og vil styrke den utenrikspolitiske dialogen om en ambisiøs global klimaavtale.

Regjeringen vil fortsatt arbeide for å bidra til å utvikle global konsensus om avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+) i klimaforhandlingene. Klima- og skogkonferansen i Oslo i mai 2010 opprettet et partnerskap for REDD+. Under klimaforhandlingene i Cancún i desember 2010 oppnåddes en historisk enighet om å opprette en mekanisme for REDD+ med mange av de elementene Norge har gått inn for.

Norge arbeider også aktivt for å fremme utvikling og internasjonal utbredelse av teknologier for karbonfangst og -lagring (CSS). Begge disse satsingsområdene er viktige elementer for Norge i forhandlingene om et fremtidig globalt klimaregime. Vitenskapsbasert kunnskap om de akselererende klimaendringene i Arktis og nordområdene formidles meget aktivt, for å bidra til et godt forhandlingsresultat.

Det er fortsatt behov for støtte til internasjonale bestrebelser for å utrede nye internasjonale avtaleformer, inkludert mulige typer utslippsforpliktelser. Andre former for klimautredninger og -tiltak er også aktuelle, for eksempel i regi av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), Det internasjonale energibyrå (IEA) m.v., eller Verdensbankens langsiktige initiativ for lavkarbon vekst og utvikling etter 2012. Norge støtter aktivt opp om FNs generalsekretærs initiativ om å gjøre FN karbonnøytralt.

EUs klima- og energipolitikk ble konkretisert med klima- og energipakken av desember 2008. Pakken, som skal sikre gjennomføring av målene om å redusere utslippene av klimagasser med 20 pst., øke andelen fornybar energi til 20 pst. og øke energieffektiviteten med 20 pst. innen 2020, omfatter blant annet et direktiv for fremme av fornybar energi, et direktiv om revidert kvotehandel og et direktiv om lagring av CO2. De tre direktivene anses å være EØS-relevante. Norske myndigheter er i full gang med nødvendige tiltak for å innlemme de EØS-relevante elementer i EØS-avtalen, tilpasset norske forhold.

En økende andel av norsk næringslivs klimagassutslipp omfattes av EUs kvotesystem. Når luftfart blir inkludert, og flere nye industrisektorer kommer med i det reviderte kvotehandelsdirektivet, anslås det at om lag 50 pst. av norske utslipp vil omfattes av systemet. EUs kvotesystem er dermed blant de viktigste virkemidlene i norsk nasjonal klimapolitikk.

Utenriksdepartementets innsats for bærekraftig utvikling, består i å arbeide for å styrke det internasjonale samarbeidet for en sosial og miljømessig bærekraftig utvikling og globalisering. Hoveddelen av denne innsatsen blir satt inn på utviklingsområdet. FN konferansen om bærekraftig utvikling i Rio 2012 blir en viktig arena for dette arbeidet.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

8.4 En aktiv europapolitikk

Regjeringen fører en åpen og aktiv europapolitikk, der norske interesser overfor EU blir ivaretatt på en offensiv måte. Med utgangspunkt i at Norge ikke er medlem av EU, skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning i aktuelle saker med sikte på å få gjennomslag for norske synspunkter. Vi vil fortsette arbeidet med å bli tydeligere i våre prioriteringer og mer fokusert i vår satsing og påvirkning.

I St.meld. nr. 23 (2005-2006) har regjeringen skissert hvordan arbeidet med europapolitikken legges opp. Den konkretiserer tiltak for å sikre tydelige og tidlige politiske prioriteringer, god samordning og utnytting av mulighetene, god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetansebygging, og økt åpenhet og dialog. St.meld. nr. 15 (2008-2009) utdyper norske interesser og virkemidler på det europapolitiske området. Et offentlig utvalg er i gang med å gjennomgå våre erfaringer med EØS-avtalen og øvrige avtaler Norge har med EU. Utvalget vil komme med en rapport innen utgangen av 2011.

Regjeringen er opptatt av å sørge for økt åpenhet og dialog med eksterne miljøer i EU- og EØS-saker. Kontakten med relevante organisasjoner og institusjoner er blitt betydelig styrket, bl.a. gjennom ulike fora for meningsutveksling om europapolitikk, herunder bl.a. Nasjonalt Europaforum og Europakonferansen. Utenriksdepartementet iverksatte våren 2010 et informasjonsløft om EØS og Norges forhold til Europa. Målet er å gjøre europainformasjonen fra det offentlige mer brukervennlig, tilgjengelig og oppdatert. En rekke tiltak overfor definerte målgrupper i Norge og i utvalgte EU-land vil gjennomføres i løpet av to år.

Norsk samfunnsliv er tett vevd sammen med europeiske partnere og kolleger. Utviklingen i Europa er derfor viktig for norske interesser, og en sentral referanse for norsk innenriks- og utenrikspolitikk. Om lag 80 pst. av den totale norske eksporten går til EU, og omtrent 70 pst. av vår import kommer fra EU. Finansuroen i Euroområdet og i EU har klare realøkonomiske implikasjoner, som også får effekt for Norge. I mai 2010 ble det annonsert en midlertidig krisefinansieringsordning på samlet 750 mrd. euro. I mars 2011 la Rådet fram et forslag om en pakt for Euro med tiltak både av forebyggende og korrigerende karakter som i hovedsak underbygger retningslinjene i Stabilitets- og vekstpakten. Forslaget ble endelig vedtatt i juni 2011. Den midlertidige ordningen erstattes av en permanent ordning i 2013 for å sikre at enkelte eurolands regjeringer har nødvendig likviditet til å overholde sine finansielle forpliktelser. Regjeringen følger utviklingen med stor årvåkenhet.

EUs beslutninger utformes i et samspill mellom medlemslandene og institusjonene i Brussel. Regjeringen legger derfor vekt på gode bilaterale forbindelser med EU-landene i tillegg til det etablerte samarbeidet med EUs institusjoner. Det nordiske samarbeidet som er under norsk formannskap i 2012 vil bli brukt aktivt for å ivareta norske og fellesnordiske interesser overfor EU. Samarbeidet i den nordisk-baltiske kretsen er også styrket. Norge er med i Den nordlige dimensjon, og hadde formannskapet i Østersjørådet fra juli 2010 til juli 2011.

Hovedfundamentet i norsk tilknytning til EU er EØS-avtalen. Den er, sammen med tilgrensende avtaler, det største og mest omfattende internasjonale avtaleverket som Norge har inngått. EU er Norges viktigste handelspartner. EØS-avtalen har vært avgjørende for å sikre norske interesser og norsk næringsliv. Avtalen har knyttet Norge til EUs indre marked og bidratt til en styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom Norge og EU-landene.

Norge er knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker. Tilslutningsavtalen til Schengen-samarbeidet utgjør den viktigste enkeltavtalen, men Norge har også andre avtaler med EU på feltet, i tillegg til utstrakt praktisk samarbeid på flyktning- og migrasjonsområdet. Økt grenseoverskridende kriminalitet og illegal innvandring krever at Norge prioriterer det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet med andre europeiske land. EUs arbeidsprogram for justis- og innenriksfeltet, Stockholmprogrammet, utgjør rettesnoren i perioden 2010–2014. Programmets overordnede mål er å sikre grunnleggende rettigheter, frihet og integritet for den enkelte som har rett til å oppholde seg innenfor EUs grenser. Stockholmsprogrammet synliggjør i større grad enn tidligere betydningen av den eksterne dimensjonen i EUs felles justis- og innenrikspolitikk for en vellykket gjennomføring av målene. Norge vil arbeide aktivt for å fremme våre interesser, blant annet gjennom fellesorganet i Schengen-sammenheng.

Ny avtale om EØS-midler for årene 2009 til 2014 ble undertegnet med EU 28. juli 2010. Gjennom EØS-midlene stiller Norge i perioden 2009-2014 til rådighet over 14 mrd. kroner til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området. Midlene bidrar også til å skape nye samarbeidsrelasjoner og kontakt mellom Norge og mottakerlandene. Forhandlinger om landvise prioriteringer har pågått med de 15 mottakerlandene i 2011.

Det er viktig for Norge å støtte den felles europeiske anstrengelse for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan, der støtte til integrasjon i euroatlantiske strukturer (EU og NATO) er et bærende element. Viktige fremskritt er gjort i Vest-Balkan-landenes samarbeidsrelasjoner med EU, og alle land, unntatt Bosnia-Hercegovina og Kosovo, har søkt medlemskap. Kroatia avsluttet medlemsskapsforhandlingene med EU i juni 2011 og ventes tatt opp som nytt EU-medlem i 2013. Norge vil videreføre innsatsen for fred, statsbygging og euroatlantisk integrasjon. Gjennom prosjektbistand vil vi støtte reformarbeidet og implementeringen av europeiske standarder i landene. Særlig viktig blir det å støtte konsolideringen av statene Bosnia-Hercegovina og Kosovo, samt bidra til å sikre Serbias euroatlantiske tilknytning.

Gjennom naboskapsprogrammet bidrar EU til utviklingen i sine sørlige og østlige naboområder. Våren 2011 gjennomgikk EU naboskapspolitikken i sin fulle bredde. I støtten til naboregionene fokuserer EU bl.a. på demokratiutvikling, rettssikkerhet, menneskerettigheter og støtte til økonomiske reformer. Med EUs østlige partnerskap er det skapt en samarbeidsramme som, i tillegg til Moldova, Ukraina og landene i Sør-Kaukasus, også inkluderer Hviterussland på noen områder. Norge har bilateralt prosjektsamarbeid i denne regionen bl.a. innen demokratisk styresett, sivilt samfunn, likestilling, miljø og humanitære tiltak. I tillegg støtter Norge EUs naboskapspolitikk direkte, gjennom bidrag til et energieffektiviseringsprosjekt i Ukraina.

8.5 Rettferdig global styring

Finanskrisen har tydeliggjort behovet for rettferdig global styring. Regjeringen vil arbeide for å styrke globale styringsinstrumenter som kan fremme mer rettferdig fordeling, ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, skal vi gå inn for å utvikle politiske svar på de globale utfordringene. Vi skal ha kapasitet til å utrede nye samarbeidsformer og nye finansieringsordninger som kan styrke det globale styringssystemet. Vi skal gjennom økonomiske og personellmessige bidrag gi vår støtte til et kvalitativt bedre FN, som er i stand til å ivareta sine oppgaver etter FN-pakten.

Det er etablert en rekke organisasjoner og prosesser for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom utvikling av felles regelverk i global skala. Ikke minst spiller FNs særorganisasjoner viktige roller innenfor sine mandatområder. Som ledd i arbeidet for rettferdig global styring, vil regjeringen gi høy prioritet til arbeidet i FNs særorganisasjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er særlig relevant, med sosial rettferdighet som eksplisitt mål og mandat, blant annet gjennom regler for beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter. Regjeringen vil i året som kommer fortsatt legge vekt på oppfølging av ILOs «Decent Work-agenda», og Utenriksdepartementets oppfølging av regjeringens strategi for anstendig arbeid vil videreføres. Målet for dette arbeidet er å fremme anstendig arbeid i norsk utenriks-, utviklings- og handelspolitikk, og å jobbe for større samstemthet globalt og nasjonalt hva angår anstendig arbeid. Arbeidet vil fokusere på tiltak som kan bidra til å styrke arbeidstakerrettigheter i Angola, Brasil, India, Kina og Sør-Afrika. I tillegg vil vi sammen med likesinnede land jobbe for at fokus på anstendig arbeid blir ivaretatt innnefor relevante multilaterale organisasjoner og på relevante globale arenaer. Arbeidet skjer i nær dialog med Nærings- og handelsdepartementet, Arbeidsdepartementet og med partene i arbeidslivet, sivilt samfunn og relevante «tenketanker».

En sosial og bærekraftig utvikling er bare mulig dersom vi satser på global helse og på å styrke helsesystem og primærhelsetjenesten i utviklingsland. Regjeringen har tatt initiativ til en global kampanje for å nå de helserelaterte tusenårsmålene om barnedødelighet, mødredødelighet og bekjempelse av aids og andre sykdommer. Videre inngår det betydelige pådriverarbeidet ledet av Statsministeren som i år har vært fokusert på G8s satsing på mødre og barnehelse, og arbeidet i regi av FNs Generalsekretær med en global strategi for kvinner og barnehelse. Norge arbeider dessuten tett med utvalgte land for at dagens utfordringer på helseområdet skal håndteres også innenfor utenrikspolitikken. Initiativet Utenrikspolitikk og global helse skal bidra til en helsefremmende, internasjonal politikk. Intiativet drives av 7 land og søker å løfte fram at landenes mulighet til å nå tusenårsmålene og sikre folkehelse først og fremst er avhengig av en mer helhetlig og samstemt politikk som tar hensyn til folkehelse innenfor forskjellige politikkområder, og i internasjonale forhandlinger og prosesser.

Helserisiko og sårbarhet kjenner ingen landegrenser og må komme høyere på den utenrikspolitiske agendaen. Regjeringen er opptatt av å sikre befolkningen i utviklingsland tilgang til rimelige og gode vaksiner og medisiner. Et eksempel er arbeidet i Den globale vaksinealliansen GAVI som ble etablert i 1999 som et samarbeid mellom offentlige og private aktører. UNICEF, Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensbanken er sentrale partnere. Alliansen arbeider for at alle barn i fattige land får et fullverdig vaksinetilbud, med vekt på rask og effektiv introduksjon av nye vaksiner og støtte til å sikre fungerende vaksinetjenester. Formålet er å bidra med mer midler, mer effektivt samarbeid, bredere partnerskap og raskere tilgang til nye vaksiner.

Norge deltar også i Den internasjonale finansieringsmekanismen for immunisering, International Finance Facility for Immunization (IFFIm), som ble lansert i 2006 og Den innovative ordningen for innkjøp av vaksiner for utviklingsland, Advance Market Commitments (AMC) som ble lansert i 2007. Begge ordninger er innovative finansieringsordninger som kan få bred anvendelse, men som i første omgang utprøves på vaksineområdet, jf. omtalen under programområde 03 Internasjonal bistand.

Regjeringen vil fremme en Stortingsmelding om global helse høsten 2011.

Norge er i front for å fremme åpenhet om inntekter fra olje- og gruveindustrien. Det internasjonale initiativet på dette området (EITI) har et eget sekretariat, som i 2007 ble lagt til Oslo. Vi vil videreføre dette arbeidet med full styrke.

FN

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. FN tjener norske interesser ved å bidra til å løse felles problemer hovedsakelig på fem måter, ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, særlig slike som truer internasjonal fred og sikkerhet, ved å bistå i humanitære kriser og å bidra til økonomisk og sosial utvikling.

Norge er en støttespiller til en FN-ledet verdensorden. Vår støtte går i bredden av FNs engasjement,. Mange av FNs viktigste humanitære programmer og utviklingsprogrammer er helt avhengige av frivillige bidrag. Norge er blant de største bidragsyterne til FNs humanitære innsats og utviklingsarbeid, herunder menneskerettigheter, miljø og demokratiutvikling.

Norge arbeider for en styrking av FNs hovedorganer og for at FN skal bli mer effektiv og bedre koordinert på landnivå for å kunne leve opp til forventningene og levere på tusenårsmålene. I arbeidet for å reformere FN ser vi både på FNs mandater, sekretariatets organisering, samordning mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå. Norge har to hovedformål med FN-reform. For det første, at FN leverer mer effektivt på landnivå og, for det andre, økt åpenhet, ansvarlighet og tydelige linjer i FN-sekretariatet.

Norsk FN-politikk har særlig fokusert på FNs fredsbyggende virksomhet, effektivisering av FNs operative innsats på landnivå, administrative reformer, styrking av FNs likestillingsarbeid og gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet, herunder seksualisert vold i konflikt. Den nye FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling, UNWomen, er en seier for norsk diplomati og pådriverarbeid. Vi vil fortsette satsingen på disse områdene.

Den globale kampanjen for FNs helserelaterte tusenårsmål ble lansert i september 2007 av statsminister Stoltenberg. Kampanjen er en overbygging for flere ulike helseinitiativ lansert over de siste par år, herunder Statsministerens initiativ for å bedre barne- og mødrehelse, tusenårsmål 4 og 5. Kampanjen la i juni 2009 frem en rapport i FN om tiltak for å forhindre at finanskrisen får en negativ innvirkning på de helserelaterte tusenårsmålene. Vi vil videreføre det betydelige bidraget til denne kampanjen. Det norske initiativet har flere komponenter, jf. omtale under kap. 169.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

Fremme menneskerettigheter

I norsk utenrikspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Fra norsk side støtter vi oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene. Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Sentrale prioriteringer i dette arbeidet er videre innsats for menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet og uavhengige medier. En nærmere omtale av den multilaterale innsatsen på menneskerettighetsfeltet gis i områdeomtalen under programområde 03 Internasjonal bistand.

Norge er medlem av FNs menneskerettighetsråd i perioden 2009-2012. Et hovedmål for Norge er å bruke medlemskapet til å bevare og styrke det internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettighetene, inkludert menneskerettighetsrådet. Norge vil videreføre den sterke støtten til menneskerettighetsforkjempere, fremme av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og frie medier, samt styrking av kvinners rettigheter. Videre vil vi prioritere arbeidet for å styrke rettighetene til internt fordrevne, urfolk og seksuelle minoriteter. Dette arbeidet foregår både innenfor FN og i landene Norge er engasjert. Ved siden av tradisjonelle samarbeidspartnere som EU og USA, samarbeider Norge i stor grad med land i andre regioner som i stigende grad engasjerer seg konstruktivt for å fremme menneskerettighetene.

Norge vil intensivere arbeidet mot dødsstraff frem mot en ny verdenskongress mot dødsstraff, som skal avholdes i Madrid i 2013. Sentrale samarbeidspartnere i dette arbeidet vil være europeiske land som Spania, Frankrike og Sveits, land i andre regioner som har avskaffet dødsstraff, samt norske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.

Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå.

Også i norsk Russlandspolitikk står arbeidet for demokrati og menneskerettigheter sentralt. Slike spørsmål diskuteres med russiske myndigheter på alle nivåer. Det gjennomføres også årlige bilaterale menneskerettighetskonsultasjoner med Russland. Innenfor rammen av prosjektsamarbeidet med Russland, gis det prioritet til prosjekter som støtter opp om uavhengige media, og samarbeid mellom frivillige organisasjoner. Disse prioriteringene gjelder ikke minst for Nord-Kaukasus. Det gis særskilt støtte til prosjekter som bidrar til styrket rettssikkerhet, bedre juridiske rettigheter for kvinner og støtte til menneskerettighetsforsvarere.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) og handelspolitikk

Norge er tjent med internasjonale avtaler som regulerer handel. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er den viktigste organisasjonen for dette. WTO har en tredelt funksjon. Organisasjonen forvalter et omfattende regelverk, den behandler internasjonale handelstvister gjennom et forpliktende tvisteløsningssystem, og den er et forum for forhandlinger om handelsspørsmål. WTOs betydning for global vekst og stabilitet ble bekreftet under finanskrisen. Til tross for den store nedgangen i handel som fulgte, har det multilaterale handelssystem med WTOs regelverk i sentrum demmet opp for proteksjonistiske tiltak, og dermed redusert det som kunne gitt flere negative virkninger.

Regjeringen legger vekt på å bidra til å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet i WTO, slik at det blir et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. I likhet med Norge, understreker de fleste av WTOs medlemsland, og ikke minst utviklingslandene, betydningen av å nå frem til et godt forhandlingsresultat i den såkalte Doha-runden. Forhandlingene har i stor grad stått stille siden 2008, selv om det er gjort mye teknisk arbeid i forbindelse med forhandlingene. G20-landene vedtok i november 2010 en målsetting om å sluttføre Doha-runden i løpet av 2011. Intensive forhandlinger våren 2011 avdekket store motsetninger mellom de største landene og Doha-rundens fremtid er usikker. Regjeringen vil fortsatt bidra konstruktivt i forhandlingene med sikte på en balansert løsning. WTOs 8. ordinære ministermøte vil bli avholdt i Genève i desember 2011.

WTO-forhandlingene berører det norske samfunnet på en meget direkte måte. Norge har en åpen økonomi. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket i en spesiell situasjon. Landbruket har betydning for forsyningssituasjon, bosetting, arbeidsplasser, kultur og kulturlandskap. På denne bakgrunn vil regjeringen fortsette sitt aktive arbeid i forhandlingene, med sikte på å bidra konstruktivt til en løsning som både ivaretar utviklingslandenes særlige behov, og som gjør det mulig å videreføre et levedyktig norsk landbruk.

Regjeringen ønsker å bidra til å styrke utviklingslandenes mulighet til å bli bedre integrert i den globale økonomien, og til å skape økonomisk vekst og velferd gjennom økt eksport. Det er gjennomført flere endringer i ordningen for tollpreferanser for utviklingsland (GSP-ordningen). Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke utviklingslandenes evne til å utnytte de mulighetene GSP-ordningen gir.

8.6 Norgesfremme, omdømme og kultur

Et godt internasjonalt omdømme er viktig for å ivareta norske politiske, økonomiske og kulturelle interesser. Regjeringen vektlegger et sterkere geografisk fokus og samarbeid med sentrale aktører for å bidra til et tydelig og positivt norgesbilde blant målgrupper i utlandet.

Med utgangspunkt i St. meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter ønsker regjeringen å stimulere til et bredere ordskifte om utenrikspolitikken. Refleksprosjektet videreføres på to ulike måter. Arbeidet med utadrettede aktiviteter i Norge fortsetter, med sikte på debatt og åpenhet omkring norsk utenrikspolitikk. Global Refleks skal medvirke til en bedre forankring av norske hovedinteresser på den internasjonale utenrikspolitiske debattarenaen.

En hovedoppgave, som er reflektert i utenriksloven, -instruksen og regjeringens program, er å fremme norsk næringslivs interesser og virksomhet i utlandet som grunnlag for økt verdiskaping og sysselsetting. Utenrikstjenesten bidrar til dette med en målrettet innsats gjennom sitt uteapparat, noe som krever et nært samarbeid med uteapparatet til Innovasjon Norge (IN). Hvor IN ikke har utekontor, fyller utenrikstjenesten funksjonene. Utenrikstjenesten bidrar med å etablere møteplasser, være døråpner inn til beslutningstagere og å gi råd eller være en strategisk dialogpartner. Dertil kommer arbeidet mot diskriminering av norske interesser, forvaltning av støtteordninger for norske bedrifter i vanskelige markeder, omdømmebygging og norm- og regelverkutvikling internasjonalt. I tillegg kommer samarbeid med næringslivet om bedriftenes samfunnsansvar.

Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv er blitt styrket og gjort mer uavhengig for mer effektivt å kunne megle i saker hvor norske bedrifter klages inn for ikke å ha fulgt OECDs retningslinjer for flernasjonale selskap.

Den internasjonale dimensjonen i regjeringens kulturløft innebærer økt synlighet av det norske nærværet i utlandet og bidrar til å bygge opp et nettverk for norske fagmiljøer.

Internasjonalt kulturarbeid vil fortsatt bli utført i nært samarbeid med de kunstfaglige institusjonene for å stimulere etterspørselen etter norske kunstneriske uttrykk internasjonalt. Arbeidet skal øke norske enkeltkunstneres og kunstinstitusjoners internasjonale samarbeids- og profileringsmuligheter, og styrke Norges internasjonale kulturprofil. En sterk internasjonal dimensjon stimulerer også til videreutvikling i norske kunstneriske uttrykk. Arbeidet er en integrert del av Norges utenrikspolitiske budskap.

Arbeidet utgjør en betydelig del av vårt omdømmearbeid, og bidrar til å sette fokus på hovedspørsmål som ytringsfrihet og likestilling. Internasjonalisering av norsk kulturliv bygger ut og styrker vår utenrikspolitiske plattform.

8.7 Konsulær bistand og utlendingsfeltet

Konsulær bistand

Utenrikstjenesten tilbyr norske statsborgere råd, hjelp og bistand i utlandet. Et meget stort antall store og små konsulære saker håndteres årlig; de fleste av disse får sin løsning ved ambassader, generalkonsulater og de honorære konsulatene.

Et økende antall norske borgere reiser eller bosetter seg i utlandet, og dette stiller stadig større krav til norske myndigheters evne til konsulær bistand. De omkring 400 konsulenes arbeidssituasjon er i endring; noen oppgaver og inntekter vil falle bort, mens det er naturlig å utvikle rollen til å omfatte andre og nye oppgaver. Forventninger til responstid, jevnt nivå på bistanden og åpenhet om arbeidet preger håndteringen av konsulære saker i større grad enn tidligere. Arbeidet medfører ofte en utfordrende balansegang mellom ønsket om bistand og nødvendige avgrensninger med hensyn til både tilgjengelige ressurser og rettslig handlingsrom utenfor Norges grenser i en kompleks og lite ensartet verden. Regjeringen har fått bred tilslutning i Stortinget til omfanget og innretningen på den konsulære bistanden, jf. Innst. S. nr. 396 (2010-2011), ref. Meld. St. 12 (2010 – 2011) «Bistand til nordmenn i utlandet» Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet vil bli videreført langs de linjer som trekkes opp her.

Utlendingsfeltet

Norske utenriksstasjonene er en viktig del av førstelinjetjenesten for utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i visumsaker, og er saksforberedende instans for alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge. Stasjonene forbereder slike saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet og i politiet ved å innhente og verifisere opplysninger, og å intervjue søkere. Stasjonene bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold.

Utenriksdepartementet, Arbeidsdepartementet og Justisdepartementet har en helhetlig, effektiv og brukerorientert utlendingsforvaltning som felles mål. Dette skal legge til rette for bedre samordning av styring og resultatoppfølging. Et sentralt element i denne sammenheng er å organisere førstelinjen mest mulig effektivt og brukervennlig, herunder utsetting av enkelte oppgaver og delegering av mer vedtakskompetanse til stasjonene. På tvers av etatene arbeides det med å fornye utlendingsforvaltningen gjennom et omfattende program for elektronisk saksbehandling (EFFEKT). Programmet er organisert fra Utlendingsdirektoratet og består av en rekke delprosjekter som har til hensikt å fremme effektivitet og økt brukerservice i forvaltningen. Et av de viktigste delprosjektene er utviklingen av en løsning for å søke visum eller oppholdstillatelse via internett; en ordning som har positiv innvirkning på utenriksstasjonenes arbeidsbyrde på et voksende felt, og på servicenivået søkere opplever.

Utenriksdepartementet og Justisdepartementet samarbeider også om oppfølging av regjeringens politikk når det gjelder returavtaler med opprinnelsesland.

Etter en rekke utsettelser iverksetter nå Schengen-landene opptak av biometriske data fra visumsøkere ved utenriksstasjonene til en felles Schengen-database for visumsøknader. Dette innebærer et tydelig forbedret kontrollnivå i saksbehandlingen, men krever samtidig større innsats ved utenriksstasjonene, blant annet ved at alle førstegangssøkere må møte opp personlig på stasjonene. Utrullingen av obligatorisk biometriopptak skjer regionvis, med Nord-Afrika som første region.

Det nordiske samarbeidet om representasjonsavtaler videreføres. De nordiske land representerer hverandre gjensidig i utvalgte land for å skape en bedre brukerservice, mer effektiv saksbehandling og mer profesjonelle fagmiljøer.

For å styrke arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet, ble det i 2010 opprettet et døgnbemannet operativt senter i Utenriksdepartementet, som blant annet mottar henvendelser utenom utenriksstasjonenes åpningstid. Videre fikk en stor andel av søkere i løpet av 2010 anledning til å registrere sine søknader om visum eller oppholdstillatelse, og avtale oppmøte ved norske utenriksstasjoner i den anledning, på internett. Dette medførte reduksjon i køer og mer effektivt arbeid ved utenriksstasjonenes visumseksjoner.

Arbeidet med å videreutvikle Utenriksdepartementets operative senters rolle i utenrikstjenesten har høy prioritet. Det legges vekt på god service til publikum og tydelig kommunikasjon. Videre skal opplæringsprogrammer i konsulære saker videreutvikles for å sikre at medarbeiderne har den nødvendige kompetanse. Det nordiske samarbeidet vil bli videreført og søkt videreutviklet med konkrete tiltak innenfor de rammer som settes av de respektive lands lovgiving. Det vil bli arbeidet videre med å forbedre og videreutvikle informasjon til det norske publikum om den konsulære bistand som kan tilbys fra norske myndigheter.

For å absorbere en voksende saksmengde på utlendingsfeltet, vil departementet arbeide videre med mulighetene for å sette ut begrensede oppgaver i forbindelse med mottak av søknader til private aktører. Videre vil departementet videreutvikle det igangsatte arbeidet med å fatte vedtak i flere sakstyper ved enkelte utenriksstasjoner, slik at dagens saksbehandlingstid i Utlendingsdirektoratet kan reduseres.

9 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

       

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2010

Saldert budsjett 2011

Forslag 2012

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

1 329 408

1 327 600

1 368 500

03.10

Bilateral bistand

4 366 517

4 253 500

4 310 300

03.20

Globale ordninger

15 580 428

14 943 135

15 562 085

03.30

Multilateral bistand

6 374 924

6 525 620

6 594 000

Sum programområde 03

27 651 277

27 049 855

27 834 885

For 2012 foreslås det bevilget 27 834,9 mill. kroner til internasjonalt utviklingssamarbeid.

Med budsjettforslaget for 2012 vil innsatsen for fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling utgjøre 1 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt for 2012. Med utgangspunkt i dette konsoliderte, høye bistandsnivået vil regjeringen videreføre satsingsområdene fra 2011, med ytterligere spissing mot skog, fornybar energi, og klimatilpasning, med særlig vekt på landbruk. Det foreslås også at innsatsen for kvinners og barns helse styrkes ved økning i bidraget til Den globale vaksinealliansen.

Innsats for framtiden

Tusenårsmålene beskriver en verden hvor stadig flere skal få det bedre. Det er også kjernen i norsk utviklingspolitikk, og på mange områder er det oppnådd positive resultater. Færre barn dør. Flere barn, ikke minst jenter, går på skole. Helsetiltakene virker. En mindre andel av verdens befolkning lever i ekstrem fattigdom. Ved inngangen til 2012 har kampen for demokrati og rettigheter endret maktforholdene i enda flere land, og gitt nye håp både for enkeltmenneskene og for at FN-målene for vår felles verden skal nås.

Varig framgang i kampen mot fattigdom krever både rettferdig fordeling og økonomisk vekst i fattige land. Mange land i Asia og Afrika opplever god vekst på tross av internasjonal økonomisk turbulens i kjølvannet av finanskrisen. Utviklingen i framvoksende økonomier som India, Kina og Brasil forteller oss at framveksten av en bred økonomisk middelklasse både gir økt aktivitet, bedre levekår og dessuten bremser befolkningsveksten. Men vekst i seg selv er ingen garanti for at ekstrem fattigdom utryddes, eller at befolkningens rettigheter ivaretas. Kampen mot fattigdom lykkes ikke hvis ikke innsatsen også rettes mot de menneskene og de strukturene som har kraft og makt til å sikre varig endring. Rettferdig fordeling, menneskerettigheter og demokratiutvikling er en sentral del av norsk politikk i alle våre samarbeidsland. Norsk utviklingsmidler skal være preget av disse prioriteringene, og skal gi mer enn materielle goder.

Regjeringen la i 2011 fram stortingsmelding nr. 14: Mot en grønnere utvikling - om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken, hvor regjeringens fire pilarer for en sammenhengende miljø- og utviklingspolitikk er nedfelt. Meldingen utfyller føringene fra stortingsmelding nr. 13 (2009) Klima, konflikt og kapital. Disse meldingene samt innstillingen til stortingsmelding nr. 13 (2009) fra Stortinget ligger til grunn for regjeringens utviklingspolitikk på disse områdene.

Energitilgang og økonomisk utvikling går hånd i hånd. Energitilgang er kanskje den enkeltfaktoren som har betydd mest for moderne samfunn og deres innbyggere. Tilgang til elektrisitet som kan frigjøre kvinners tid fra ubetalt arbeid er dessuten viktig for å oppnå reell likestilling mellom kjønnene. En altfor liten del av verdens energiforbruk er ren og fornybar, og tallene for utslipp av klimagasser går fremdeles i feil retning. Regjeringen har plassert norsk utviklingspolitikk midt i dette dilemmaet mellom utvikling og miljø - nettopp fordi løsningene må være gjensidige og samtidige, og vi må tørre å møte begge utfordringene. regjeringens nye internasjonale energi-initiativ er et forslag til hvordan det internasjonale samfunnet kan gå sammen for å øke fattiges tilgang til energi gjennom satsing på fornybar energi. Bistand, selv på internasjonalt nivå, kan ikke finansiere slike prosjekter alene, men kan utløse større kommersielle investeringer i et samlet løft. Utviklingspolitikkens mål om fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling ligger altså fast, slik den er formulert i St. meld. nr. 13; kamp mot klimaendringer, sult, fattigdom, for likestilling, retten til økonomisk utvikling, demokrati, mat, bærekraftig utvikling og menneskerettigheter. Stadig bedre kunnskap om klimaendringer, avskoging og miljøforringelse, og forståelse for hvordan dette vil ramme framtidens fattige, gjør at regjeringen også i 2012 vil videreføre og forsterke innsatsen på disse feltene.

De største utfordringene har land som er preget av voldelig konflikt. Væpnet konflikt hindrer utvikling, og ingen av disse sårbare statene vil oppnå noen av tusenårsmålene. Konflikt gir grobunn og rom for korrupsjon, diskriminering, overgrep, urettferdighet, kriminalitet og ekstremisme. Mangel på sikkerhet for eget liv, for inntekter og mat gjør hverdagen for millioner av mennesker til en desperat kamp. Kvinner og barn kan være svært utsatt for seksuell vold og utbytting når fungerende rettsbeskyttelse er fraværende. Barns opplevelser i konflikt kan ødelegge deres liv og framtid. Dette er de landene hvor det er vanskeligst å bistå og vanskeligst å oppnå raske resultater. Norge engasjerer seg sterkt i nettopp disse statene. De trenger det mest.

En rekke av våre samarbeidsland kan dra nytte av Norges erfaring på ulike felt, bl.a. ressursforvaltning, energiutvikling, styresett og likestilling. Slik kompetanseutveksling kan gi store endringer hos samarbeidspartnere sett i forhold til kostnaden ved bistanden. I 2012 foreslås bevilgningen for faglig samarbeid økt, med vekt på samarbeid om fornybar energi og klima med Kina og fornybar energi- og forskningssamarbeid i India. Brasil er et nytt land for faglig samarbeid innenfor fiskeriforvaltning og havbruk. I Afrika foreslås økningen brukt til styrket forvaltning av havressurser under Nansenprogrammet. Også bevilgningene til sivilt samfunn, likestillingsarbeid og gjeldsslette foreslås økt.

De fleste utviklingslandene har en ung og voksende befolkning. Dersom de skal lykkes i å redusere fattigdommen vesentlig, må de legge til rette for og skape økonomisk vekst og produktiv sysselsetting med utgangspunkt i egen kultur, identitet og ressurser. Erfaringsmessig fører også bedre og tryggere inntekt til lavere folkevekst.

Finanskrisen rammet i seg selv utviklingsland i mindre grad enn industrilandene, men kom på toppen av matvarekrisen, der økte priser førte til at flere mennesker sultet. Krisen ble møtt med flere tiltak fra de internasjonale finansinstitusjonene, blant annet utvidelse i Det internasjonale pengefondets (IMF) lånekapasitet og opprettelse av krisefond i Verdensbanken og regionalbankene.

For de aller fattigste landene har gjeldsslette vært kjærkommen hjelp. Norge har hatt en egen handlingsplan om gjeldsslette for utvikling siden 2000, og bidratt betydelig til egne og internasjonale initiativ. Gjeldsletteinitiativet (HIPC) for de mest gjeldstyngede kom i 1996, og Det multilaterale gjeldsletteinitiativet (MDRI) i 2005, begge i regi av verdensbanken og IMF. For dem som har fått gjeldslette, er utgifter til gjeldsbetjening mer enn halvert mellom 2001 og 2006. Mellom 2006 og 2011 er dette tallet igjen halvert. Redusert gjeldsbetjening øker disse landenes rom for å investere i fattigdomsreduksjon. Regjeringen vil fortsette sin toneangivende rolle for gjeldsslette og internasjonale retningslinjer for ansvarlig långiving - et arbeid hvor også frivillige organisasjoner og sivilt samfunn spiller en avgjørende rolle.

Det geopolitiske tyngdepunktet har de siste årene forskjøvet seg, særlig mot Asia, men også land i sør. Disse overgripende endringene gir seg utslag i våre samarbeidsland. Vi har sett en meget velkommen vilje hos utviklingsland til å hevde sin stemme, styre sin utvikling og bidra til utvikling i egen region. Sterkt voksende økonomier som Kina investerer nå kraftig i utviklingsland, på andre vilkår enn tradisjonelle givere fra OECD-landene har gjort. Nye aktører utfordrer vårt vante tankesett, og gir oss en velkommen anledning til å sikre kvalitet og effektivitet i egne bestrebelser.

Verden er i endring, men FN skal fremdeles være en samlende og normgivende arena. I takt med geopolitiske endringer, endrer også tradisjonelle grupperinger og allianser seg. Det gir nye handlingsrom, der Norge kan finne flere partnere for å få størst mulig gjennomslag for våre synspunkter. FN utøver en unik innflytelse ved å vedta og gjennomføre internasjonale regler som styrker fattige lands posisjon og fattige menneskers vilkår. Organisasjonen er den viktigste arenaen for internasjonalt samarbeid, og langt den største multilaterale kanalen for norsk bistand. Utviklingssamarbeid gjennom FN-systemet og de store utviklingsfondene har betydning utover overføring av finansielle ressurser, nettopp fordi universelle normer og prinsipper utformes her. FN har gjennom sin nøytralitet og universelle medlemskap tillit også i utviklingsland, og mottakerlandene selv ser seg tjent med at bistanden samordnes isteden for å måtte forholde seg til et stort antall givere og deres individuelle rapporteringskrav. Samtidig er FN-organisasjonenes evne til effektiv levering på bakken et tilbakevendende tema, der Norge tar mål av seg til å være en konstruktiv, kritisk og pålitelig partner for organisasjonen.

Som ved annet utviklingssamarbeid er det viktig å kunne måle multilaterale kanalers kvalitative og kvantitative effekt. En ting er å måle antall skoler som bygges, eller antall mennesker som mottar nødhjelp, mer utfordrende er det å isolere og måle normative, politiske og sosiale endringer. Ambisjonen er likevel at resultater skal kunne dokumenteres eller sannsynliggjøres, og Norge arbeider gjennom styredeltakelsen innenfor de multilaterale organisasjonene for å styrke både resultatfokus, resultatstyring og resultatrapportering knyttet til innsatsen.

Vekst og utvikling uten kvinners aktive deltakelse er ikke bærekraftig. Jo mer likestilte kjønnene er, jo større framgang har deres samfunn hatt, økonomisk og sosialt. Kvinners rettigheter og likestilling fortsetter å være et norsk varemerke og en naturlig del av alt utviklingsarbeid. Kjønnsrollemønstre er imidlertid dypt forankret i alle kulturer, og endringer av sosiale normer er en langsom prosess. Forandringer som oppleves som påtvunget utenfra får vanskelig aksept. Diskriminering opptrer gjerne i strukturer med tilsynelatende andre motiv, som religion, økonomisk orden, ærekodekser mv. Deltagelse i lønnet arbeid og endringer som likestiller kjønnene i lovverket, samt håndhevelse av slike lover er effektive pådrivere for økt likestilling.

Klimaendringer rammer alle, men berører kvinners hverdag i større grad enn menns. Ekstremvær, flom og tørke fører til enda vanskeligere forhold for matdyrking, vedsanking og vannhenting, oppgaver som i hovedsak blir utført av kvinner og jenter i utviklingsland. Klimatilpasset jordbruk for økt matsikkerhet er en viktig kvinnesak, og deres kunnskap og erfaring må ivaretas fullt ut i nasjonale og lokale prosesser for planlegging, beslutning og iverksetting. I dette bildet er det også åpenbart at tilgang til energi vil være en betydelig drivkraft for god tilpassing, tidsbesparing og utvikling.

Regjeringen har tatt et særlig ansvar for tusenårsmålene 4, 5 og 6 for å redusere dødeligheten blant barn og bedre gravide og fødende kvinners helse. Innsatsen gir resultater. Dødeligheten blant barn under 5 år fortsetter å synke. Også kvinners seksuelle og reproduktive helse er bedret, selv om det er langt igjen til målet om tre firedeler reduksjon av dødelighet blant gravide og fødende. Regjeringen vil i 2012 øke innsatsen til global helse gjennom økt bidrag til Den globale vaksinealliansen.

I likhet med helsetilbud omfatter også utdanning mange mennesker og det krever derfor store ressurser. Til gjengjeld er gevinsten av innsatsen uvurderlig. Utdanning, selv på barneskolenivå, påvirker samfunnsutviklingen og styrker forutsetningene for likestilling, demokrati og fred. Utdanning bidrar til å bygge menneskelig kapital, og gir nye muligheter for arbeid og inntekt. For hvert år ei jente går på skole øker hennes inntjeningsevne med 10-20 prosent. Forskning viser at halvparten av nedgangen i barnedødelighet de siste tretti årene kan tilskrives bedre utdanningsmuligheter for jenter.

Nødhjelp og humanitær bistand utgjør en stor og viktig del av Norges utviklingssamarbeid. De omfattende humanitære reformene som ble igangsatt av FN i 2005 danner nå grunnlaget for hvordan det humanitære systemet fungerer. Gode koordineringsmekanismer på sektornivå, raskere og mer fleksible finansieringsordninger, som FNs nødhjelpsfond (CERF) og humanitære landfond (CHF/ERF), bedre ledelse av humanitær innsats i felt, samt et mer likeverdig partnerskap mellom FN og frivillige organisasjoner har gjort det humanitære responssystemet mer effektivt. Nødhjelpsappellene er bedre koordinert og lanseres raskere, finansieringen via landfond er mer kostnadseffektiv enn bilateral assistanse, og CERF bidrar til å fylle gapet mellom appellene og mellomstatlig finansiering.

Samtidig opptar humanitære spørsmål stadig større plass i internasjonal politikk. Humanitære kriser blir oftere tatt opp i FNs sikkerhetsråd og i FNs menneskerettighetsråd. Grove overgrep og rettighetsbrudd har ført til økt oppmerksomhet om beskyttelse av sivile og fordrevne. Dessverre har rammebetingelsene for humanitært arbeid blitt vanskeligere. Humanitære organisasjoner utsettes for direkte angrep, og i mange land hindres humanitære aktører i å gi livreddende hjelp og beskyttelse til sivilbefolkningen. De internasjonale humanitære prinsippene om humanitet, nøytralitet, uavhengighet og upartiskhet er under press. Regjeringen vil fortsatt fremme respekt for disse prinsippene og internasjonal humanitær rett, og vil arbeide for en klar rolledeling mellom humanitære, andre sivile aktører og militære i stadig mer komplekse situasjoner. Norge skal fortsatt være en sjenerøs giver og være raskt ute med hjelp etter akutte naturkatastrofer, både bilateralt og gjennom bidrag til internasjonale fond og hjelpeorganisasjoner.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 02 Utenriksforvaltning.

Fattigdom er ikke tilfeldig, den skyldes urettferdige maktstrukturer, urettferdig fordeling og diskriminering. Klimaendringer, manglende tilgang til energi, kapital, kunnskap og helsetjenester bidrar til at fattigdommen opprettholdes. Utviklingspolitikken må derfor favne vidt, og må ligge fast også der betydelig endring ikke kan ventes oppnådd på kort sikt. Nedenfor omtales regjeringens hovedsatsinger i 2012. Øvrig innsats omtales under de enkelte kapitler og poster.

Også tema som ligger utenfor utviklingssamarbeidets anerkjente områder påvirker landenes mulighet for utvikling; for eksempel internasjonale handelsregler, klimautslipp og militær innsats. Regjeringen legger i denne stortingsproposisjonen (del III) fram sin første rapport til Stortinget om samstemt politikk for utvikling. Rapporten belyser hvordan ulike politiske initiativer og tiltak utenom utviklingssamarbeidet påvirker viktige internasjonale utfordringer utviklingsland står overfor.

Utvikling, klima og miljø

Regjeringen legger til grunn at utfordringene knyttet til fattigdom og miljø må løses i fellesskap, og vil i tråd med signalene i Stortingsmelding nr. 14 Mot en grønnere utvikling fortsatt bruke en økende andel av utviklingsbudsjettet for å bekjempe fattigdom på en måte som samtidig møter de globale miljøutfordringene. Regjeringen opprettholder sin ambisjon om å være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, med vekt på klima/skog, klimafinansiering og klimatilpasning, herunder matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer.

Regjeringen vil fortsette innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Dette er et kostnadseffektivt virkemiddel for å redusere utslipp av klimagasser og bevare naturmangfold. Innsatsen mot avskoging skal i tillegg til klimagevinsten bidra til bærekraftig utvikling. Fra norsk side vil en fortsatt arbeide for å bidra til å utvikle global konsensus om REDD+.

Det vil gis støtte gjennom FN, Verdensbanken og Afrikabanken, og betales for dokumenterte utslippsreduksjoner i Brasil. Samarbeidet med Mexico, Indonesia og Guyana vil videreutvikles og engasjementet i Tanzania opprettholdes. Det vil bli gitt støtte til sivilt samfunn. Fokus på Kongobassenget og Mekong-regionen vil økes. Etter hvert som klima- og skoginitiativet i stadig større grad kommer inn i en gjennomføringsfase, vil blant annet forholdet til utslippsreduserende tiltak i andre sektorer og koblingen til en helhetlig klimavennlig energi- og landbrukspolitikk bli viktig.

Regjeringen vil arbeide for internasjonale mekanismer som kan mobilisere større ressurser for langsiktig og forutsigbar finansiering av klimatiltak i utviklingslandene. I første omgang vil det være viktig at industrilandene holder løftene fra FNs Klimakonferanse i Cancún. Et særlig innsatsområde i 2012 blir oppfølgingen av beslutningen i Cancún om å etablere et nytt fond for klimatiltak i utviklingsland, Det grønne klimafondet. Norge har en plass i 40-landskomiteen som skal utarbeide anbefalinger til FNs Klimakonferanse i Durban i desember 2011, og leder denne sammen med medlemmene fra Mexico og Sør-Afrika.

Regjeringen vil fortsette å styrke klimatilpasningsarbeidet i spesielt sårbare land med særlig fokus på to områder; matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer. Økningen til klimatilpasning for 2012 er 159 mill. kroner. Som et ledd i arbeidet med styrket matsikkerhet vil regjeringen i økende grad legge vekt på landbruksutvikling, særlig klimarobust landbruk i Afrika. Hovedutfordringen er å øke matproduksjonen hos småbønder, som bidrar med 80 prosent av matproduksjonen i utviklingsland. Manglende likestilling er et viktig hinder for økt produksjon. Norge skal bidra til at kvinners rettigheter og muligheter virkeliggjøres i Den afrikanske unions handlingsplan for landbruk gjennom politikkutforming, programutvikling og praktiske løsninger for å møte klimaendringene.

Verdens matsikkerhet utfordres av globale trender som befolkningsvekst, endrede forbruksmønstre og økt etterspørsel etter biobrensel, samtidig som ekstremvær, høye energipriser og manglende investeringer i landbruk i utviklingsland truer med å undergrave matproduksjon. Konsekvensene av dette er sterkt økende og ustabile matvarepriser, og påfølgende tilbakeslag i kampen for å halvere andelen mennesker som sulter. I arbeidet med å bidra til en mer klimarobust matproduksjon er forskning en vesentlig komponent i regjeringens satsning.

Vær- og klimavarsling er viktig både for forebygging av naturkatastrofer og matsikkerhet. Regjeringen vil derfor støtte arbeidet til Verdens meteorologiorganisasjon for å bygge opp et globalt rammeverk for klimavarsling i utviklingsland. Målsetningen er å få klimainformasjon ut til brukere som bønder, fiskere og myndigheter for å bedre planlegging og på den måten spare liv og ressurser.

FNs konferanse for bærekraftig utvikling vil finne sted i Rio i 2012 og vil prioriteres høyt av regjeringen. Konferansen er en mulighet til å bringe miljø- og utviklingsagendaene tettere sammen. Regjeringen vil arbeide for at det skapes en sterkere felles plattform for en grønnere utvikling og et mer samlende rammeverk for FNs arbeid med bærekraftig utvikling.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 02 Utenriksforvaltning.

Energi for alle

Om lag 20 prosent av menneskeheten har i dag ikke tilgang til elektrisitet, og av disse bor 80 prosent i Afrika sør for Sahara og i India. Samtidig baserer nesten 40 prosent av jordas befolkning seg på røykfulle ovner eller bål til matlagning, noe som forurenser, bidrar til avskoging, stjeler tid og skaper helseproblemer, særlig for kvinner og barn. Stabil tilgang til bedre og mer moderne energitjenester gir muligheter for økonomisk og sosial utvikling. Entreprenører kan starte virksomhet og skape arbeidsplasser, elever kan lese bedre og større deler av døgnet, og befolkningen kan få et bedre helsetilbud. Regjeringen vil videreføre og utvikle det betydelige energisamarbeidet som, med utgangspunkt i samarbeidslandenes behov og norsk kompetanse, er etablert med utvalgte land. Utbygging av kraftproduksjon, overførings- og distribusjonslinjer og kapasitetsutvikling i energisektoren, landsbyelektrifisering og renere ovner inngår som sentrale deler av satsingen. I tillegg til støtte til enkeltland vil det også gis støtte til regionalt energisamarbeid. Innsatsen skal ivareta miljøhensyn og sosiale konsekvenser. Utbyggingen av vannkraft skal foregå i henhold til aksepterte internasjonale standarder.

Det gis betydelig støtte gjennom multilaterale kanaler, der Verdensbankens og de regionale utviklingsbankenes oppskaleringsprogram for fornybar energi i lavinntektsland (SREP) har en viktig rolle. Norfunds arbeid med å utvikle investeringsklare energiprosjekter og mobilisere kommersielle investeringer i kraftproduksjon i Afrika og andre deler av verden gir resultater. Norfund vil fortsatt være et hovedvirkemiddel for å mobilisere investorer til utbygging av vannkraft og andre fornybare energikilder. Sivilt samfunn mottar også støtte som kanaliseres til fornybar energi. Både norske og internasjonale organisasjoner samt organisasjoner i utviklingsland er viktig aktører i dette. Norsk støtte til energisektoren i utviklingsland skal bidra både direkte og indirekte til oppnåelse av tusenårsmålene. Innsats for bekjempelse av energifattigdom er en av regjeringens hovedprioriteringer i utviklingspolitikken, og vil bli ytterligere styrket. Det legges opp til en økning på 255 mill. kroner til fornybar energi-formål i 2012.

På globalt nivå er energisektoren en av hovedkildene til økte utslipp av klimagasser. Regjeringen ønsker å mobilisere bredere til økt støtte for fornybar energi i utviklingsland. Gjennom regjeringens internasjonale energiinitiativ ønsker Norge økt tilgang til fornybar energi og reduserte klimagassutslipp i utviklingsland ønsker Norge å bistå utviklingsland i utbygging av energisektoren innenfor rammen av en helhetlig politikk som legger opp til lave klimagassutslipp. For land som står foran utbygging eller rehabilitering av energisektoren, som f. eks Liberia og Sør-Sudan, spiller de valg man tar i en tidlig fase en stor rolle for framtidig utslippsnivå. Gjennom støtte til kapasitetsutvikling og mobilisering av kommersielle investeringer i utbygging av fornybare energikilder og energieffektivisering, vil regjeringens initiativ bistå land i å skaffe befolkningen energitilgang og kraft til industri og næringsliv på en klimavennlig måte. Regjeringens nye internasjonale energi- og klimainitiativ vil videre trekke på erfaringer fra regjeringens skogprosjekt og vektlegge resultatbasert utbetaling. I samarbeid med myndigheter i samarbeidslandene og andre givere har initiativet som mål å utvikle et system der land kan motta støtte på grunnlag av resultater i form av økt energitilgang og begrensning i klimagassutslipp målt på sektornivå.

Skatt for utvikling

En rekke utviklingsland har opplevd god vekst etter årtusenskiftet. Dette gjelder også for flere norske samarbeidsland i Afrika. Mange er rike på naturressurser og nyter godt av høye råvarepriser. I hvilken grad den økonomiske veksten kommer befolkningen til gode, avhenger av politisk lederskap og prioriteringer, men også av en rekke strukturelle forhold. Skal innbyggernes rett til utdanning og helse oppfylles, og næringslivets behov for infrastruktur og rammebetingelser bedres, må myndighetene sørge for inntekter og omfordeling.

Målet er at de store kapitalstrømmene, som er mange ganger større enn bistanden, i større grad skal bidra til utvikling. Norsk skatteadministrasjon og forvaltning av naturressurser er anerkjent, og erfaringene etterspurt. Utviklingsland bistås i å velge en god og bærekraftig inntekts- og fordelingsmodell. Gjennom programmet Olje for utvikling har Norge i flere år bidratt til forbedringer i forvaltningsregimer for petroleumsressurser. Våren 2011 ble et nytt program lansert: Skatt for utvikling. Programmet tar utgangspunkt i naturressurs- og finansforvaltning. Ikke-fornybare ressurser står i en særstilling ved at det er snakk om en gitt ressursforekomst som tilhører landet. Dersom befolkningen ikke får sin rettmessige andel av inntektene når ressursen utvinnes, er muligheten tapt for alltid. Beskatning av de store pengesummene er viktig økonomisk, og for å legitimere skattlegging av befolkningen generelt. Dette er igjen viktig for å sikre den langsiktige inntektsgenereringen og knytte tillitsbånd mellom landets myndigheter og innbyggere. Norge støtter både sivilt samfunn og myndigheter i arbeidet med å få til en god og åpen forvaltning.

Skatt for utvikling omfatter institusjonelt samarbeid mellom Skattedirektoratet og skatteadministrasjonene i Zambia, Mosambik og Tanzania, og dette arbeidet vil videreføres og styrkes. Regjeringen vil også videreføre støtten til nettverket av afrikanske skattemyndigheter. Videre støtter Norge IMFs arbeid for skatterelatert kapasitetsbygging.

Regjeringens forskningsprogram om skatteparadiser, kapitalflukt og utviklingsland har en ramme på 50 mill. kroner over 5 år og administreres av Forskningsrådet. Den største ulovlige kapitalstrømmen ut av utviklingsland er knyttet til skatteunndragelse fra multinasjonale selskapers side. Kompliserte internasjonale selskapsstrukturer, der skatteparadiser inngår, gjør det vanskelig både for investorer og myndigheter å avdekke hva som er reelle verdier, eierforhold og opprinnelsesland. Videre delfinansierer Norge International Centre for Tax and Development (ICTD) i Storbritannia. Dette forskningsprogrammet fokuserer særlig på koblingen mellom skatt og statsbygging. Det legges vekt på at forskningsresultatene skal ha praktisk betydning for skattemyndigheter.

I tillegg til kapasitetsbygging og kunnskapsutvikling, omfatter programmet Skatt for utviking internasjonalt samarbeid og støtte til sivilt samfunn. Det internasjonale arbeidet for større åpenhet og informasjonsutveksling er viktig for at man skal få full uttelling for den nasjonale innsatsen, og oppbygging av nasjonal kompetanse er avgjørende for å dra nytte av de standarder og avtaleverk som utvikles internasjonalt. Norge har vært en pådriver for å få opprettet et eget program for skatt og utvikling i OECD og vil fortsette å være en støttespiller i dette arbeidet. Andre viktige fora der Norge deltar aktivt er FNs ekspertkomité for internasjonalt samarbeid på skatteområdet, Task Force on Financial Integrity and Economic Development og Financial Action Task Force.

Konflikt og utvikling

Vår verdensordning er bygget på nasjonalstater som kan handle på vegne av og forvalte sine innbyggeres interesser. Men enkelte land kan knapt sies å ha en stat; makthaverne mangler ofte legitimitet, eksisterende institusjoner er svake og kan verken yte befolkningen service eller beskyttelse. Voldelig konflikt er som regel det avgjørende hinderet for utvikling, og gir grobunn og rom for korrupsjon, diskriminering, overgrep, urettferdighet, kriminalitet og ekstremisme.

Av verdens mest sårbare områder er Norge engasjert i de fleste, med Afghanistan, Sør-Sudan, Somalia, DR Kongo og Palestina som de tyngste innsatsene. Fattigdom i seg selv forklarer ikke framvekst av voldelig konflikt, men fattige land har dobbelt så høy risiko for å rammes av væpnet konflikt som andre land. Ingen av disse sårbare statene oppnår noen av tusenårsmålene innen 2015, og tusenårsmålene vil aldri nås hvis ikke disse landene trekkes med i utviklingen.

I sårbare stater samles alle utfordringene i utviklingspolitikken, både de som angår statens funksjoner og individets hverdag og framtid. Også i sårbare stater brukes hoveddelen av våre ressurser på tradisjonelle utviklingsfelt, som humanitær hjelp, helse- og skoletilbud. Størst oppmerksomhet er likevel rettet mot politiske prosjekter; freds- og statsbygging. Det er innsats som skal bringe strukturell endring og hjelpe staten til å hjelpe seg selv. Bortsett fra sårbarheten har land sårbare for konflikt gjerne lite felles; deres ulike historie, kultur, etniske sammensetning, politiske maktfordeling, økonomiske forutsetninger, klima og geografiske plassering gjør at det fordres helt ulike strategier skal de kunne utvikle seg til mer robuste stater. Etter tiår med internasjonal støtte til konfliktland og forskning på resultatene, har det vokst fram en felles forståelse og aksept for at endringene må komme innenifra, og at markant endring tar tid. Det er ikke bistanden som finansierer en slik langsiktig utvikling, i de aller fleste mottagerlandene utgjør den bare en liten del av de reelle pengestrømmene. Derimot kan utviklingssamarbeid til nødvendig støtte i en periode, især når kunnskap og kapasitetsbygging følger pengene.

Konflikt betyr ekstreme situasjoner for kvinners rettigheter og likestilling. Det gir større gap mellom kjønnene i tilgang til utdanning, mødre- og barnedødeligheten øker, skaper langt større risiko for seksuelle overgrep, generelt mer vold og manglende trygghet. Regjeringen legger spesiell vekt på jenters utdanning og utdanning for barn i konflikt- og katastrofeområder, som utgjør et flertall av dem som står uten et skoletilbud.

I sårbare stater har ikke giveren, og ofte heller ikke myndighetene, kontroll over utviklingens motkrefter. Noen prosjekt kan sågar vise seg å bli til ulempe for en del av befolkningen, selv om målet om ikke å forvolde skade er retningsgivende for norsk og internasjonalt utviklingssamarbeid. Men uten villighet til å påta seg den risikoen engasjement i disse situasjonene gir, vil en heller ikke oppnå gevinst, og med det risikere enda flere uskyldiges lidelser.

Korrupsjon er en verdensomspennende utfordring, med særlig utbredelse i konfliktstater. Ved ulovlige kapitalstrømmer ut av landet og ved at inntekter fra egne naturressurser går utenom offentlige budsjetter blir befolkningen snytt for penger som kunne bidratt til god utvikling. Norge jobber på bred front mot korrupsjon, blant annet gjennom egne anti-korrupsjonsnettverk og internasjonalt press for åpenhet.

Kvinner og likestilling

Kamp for kvinners rettigheter og likestilling er et av våre utviklingspolitiske varemerker. Bedring av kvinners situasjon krever omfattende holdingsendringer samtidig som at politikk og lovverk må forandres. På tross av en erkjennelse av at jenter og kvinner ofte diskrimineres i forhold til gutter og menn på mange områder, er det ofte vanskelig å få satt behovet for likestilling på den internasjonale dagsorden så vel som i dialoger med samarbeidsland. Kvinners rettigheter og likestilling er tildels omstridte og vanskelige temaer i mange land og internasjonale fora, inkludert FN.

FNs konvensjon mot diskriminering av kvinner er et viktig redskap for å fremme og beskytte kvinners rettigheter. Likestilling og kvinners deltakelse er avgjørende for å innfri FNs tusenårsmål. Regjeringens satsing på kvinners rettigheter og likestilling fortsetter og omfatter all internasjonal bistand. Vi skal ikke vike tilbake for å ta opp temaet i sin fulle bredde selv om det kan være både omstridt og vanskelig. Innsatsen for jenters utdanning videreføres i 2012. Statsministerens mødre- og barnehelseinitiativ har et tydelig rettighetsperspektiv. Disse investeringene i kvinners helse og utdanning, og styrking av kvinners innflytelse politisk og økonomisk er viktig. Dette fordrer tett og målrettet samarbeid med likesinnede land i internasjonale fora. Norge skal være en pådriver for seksuelle minoriteters rettigheter, både i FN og på landnivå.

Kvinner er også særlig sårbare for klimaendringer. Regjeringen ønsker derfor å fortsette sitt arbeid med å styrke kvinners roller og innflytelse i forvaltningen av sårbare naturressurser, aktørskap i klimatilpasning og skogbevarende tiltak samt beredskap for klimaendring og naturkatastrofer. Regjeringen legger vekt på å fremme kvinners aktive deltakelse i fredsbyggings- og konfliktsituasjoner. Vi er overbevist om at kvinners deltakelse vil bidra til mer varige fredsløsninger. Kvinner er ikke bare ofre i krig og konflikt, men avgjørende aktører for å skape bærekraftig fred og utvikling.

Norges særlige ansvar for å redusere barnedødelighet og bedre mødres helse

All norsk utviklingspolitikk skal bidra til at FNs tusenårsmål nås. Innsatsen for klima, skatt, energi, landbruk mv. støtter alle opp om disse målene. I tillegg har Norge tatt et særlig ansvar for tusenårsmål 4 (redusere barnedødelighet) og 5 (bedre mødres helse).

Utenriks- og utviklingspolitikken bygger på og har som målsetting å fremme og overholde grunnleggende menneskerettigheter. Individet har rettigheter, og legitim statlig maktutøvelse hviler på respekt for disse rettighetene. Rettighetsperspektivet ligger til grunn og er en betydelig del av motivasjonen for regjeringens sterke engasjement for tusenårsmålene. Flere av tusenårsmålene har en parallell i alle lands menneskerettighetsforpliktelser, som Kvinnekonvensjon, barnekonvensjonen og Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Statsminister Stoltenberg kunngjorde i FN i 2009 at Norge frem til 2020 vil bidra med tre mrd. kroner til et globalt samarbeidsprosjekt for kvinners og barns helse. Samme år presenterte utenriksministeren sin agenda for å ta hensyn til folkehelse og helsesikkerhet i utenrikspolitikken. Norges vektlegging av likestillingsperspektivet opprettholdes og styrkes ved integrering av kjønnsperspektiv og kvinners deltakelse i klimapolitikken, energisatsingen og næringslivssatsinger.

Norge har styreverv i Verdens helseorganisasjon 2010-2013 og Den globale vaksinealliansen 2010-2011, og deltar også i styrearbeidet i Det globale fondet. Fra 2012 har vi i tillegg styreverv i UNAIDS. Dette danner plattform for en stor del av den norske globale helseinnsatsen. Innsatsen er i hovedsak kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner og globale fond som jobber for resultater på landnivå. Regjeringen vil ytterligere styrke Norges rolle i arbeidet med global helse fram mot 2020, og vil i Stortingsmelding om global helse fokusere på mobilisering for kvinner og barns helse og reduksjon av sykdomsbyrden i utviklingsland - med vekt på forebygging. Norsk bidrag til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria er økt til 450 mill kroner årlig for 2011-2013. Videre foreslår regjeringen i 2012 en gradvis opptrapping av det norske bidraget til Den internasjonale vaksinealliansen, GAVI, fra 500 mill. kroner i 2010 til 1 000 mill. kroner i 2015. Samarbeidsavtalen med Verdens helseorganisasjon skal reforhandles for perioden 2012-2013 og det foreslås å videreføre støtten på samme nivå.

Utdanning er et av de områdene hvor verdenssamfunnet kan vise til størst fremgang. Tusenårsmål 2 er grunnutdanning for alle innen 2015. Norge er blant de ti største bidragsyterne til den globale satsingen, og grunnutdanning er det målet som prioriteres høyest. Antall barn som ikke går på skole ble redusert fra i overkant av 100 millioner i 1999 til rundt 67 millioner i 2009. Tallene viser også at avstanden mellom antall gutter og antall jenter i skolen minker, spesielt på grunnskolenivå. Likevel står det mange utfordringer i veien for at alle barn kan lære å lese og skrive. Krig, konflikt og naturkatastrofer preger hverdagen til nær halvparten av dem som står uten et skoletilbud. Mange ekskluderes også på grunnlag av etnisk bakgrunn, kultur, språk eller religion, eller fordi de er fattige. Rundt 25 millioner barn nektes sin rett til utdanning på grunn av funksjonshemning. Trygg utdanning for barn i sårbare stater har ekstra oppmerksomhet i norsk satsning.

Over halvparten av den norske utdanningsbistanden kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner, som et ledd i den internasjonale innsatsen for økt bistandseffektivitet. Gjennom politisk dialog og deltagelse i styringsprosesser vil Norge bidra til at de multilaterale utviklings- og finansinstitusjonene legger økt vekt på utdanning i sine strategier.

Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2010

I 2010 videreførte regjeringen sin satsing på en mer strategisk utviklingspolitikk med vekt på områder der Norge kan spille en rolle ut i fra etterspurt kunnskap og kompetanse. Innenfor den tematiske overbygningen klima, konflikt og kapital ble det lagt vekt på gjennomføring av målrettede satsinger for at norsk utviklingspolitikk kunne bidra til å styrke de fattiges posisjon og legge tilrette for bærekraftig utvikling. Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 2010, samt hvordan de prioriterte innsatsområdene er blitt fulgt opp. For ytterligere presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til de ulike programkategoriene. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads landsider på Norad.no.

ODA-godkjent bistand i 2010

I 2010 ble det utbetalt 27,7 mrd. kroner over bistandsbudsjettet. Utbetalingene i 2010 tilsvarte 1,10 pst. av BNI.

Tabell 9.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype 2007-2010 (mrd. kroner)

Bistandstype

2007

2008

2009

2010

Land- og/eller sektorspesifikk bistand1

15,7

72 %

16,1

71 %

18,5

72 %

20,4

74 %

Ikke-øremerket støtte til multilaterale organisasjoner2

5,0

23 %

5,5

24 %

5,7

22 %

5,8

21 %

Administrasjon

1,1

5 %

1,2

5 %

1,4

5 %

1,5

5 %

Totalt

21,8

100 %

22,9

100 %

25,6

100 %

27,7

100 %

1 Tilsvarer bilateral og multi-bilateral bistand

2 Tilsvarer multilateral bistand

Som det fremgår av tabellen ovenfor har den norske bistanden de siste fire årene hatt en relativ stabil fordeling mellom multilateral bistand og bistand øremerket spesifikke land eller sektorer. En stor andel av den sektorspesifikke bistanden blir også kanalisert gjennom multilaterale aktører, som totalt forvalter noe under halvparten av det totale bistandsbudsjettet. Volumet på bilateral bistand gikk opp i 2010, blant annet på grunn av klima – av skogsatsingen.

Tabell 9.2 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2007-2010 (mrd. kroner) Inkluderer bilateral og multi-bilateral bistand.

Hovedregion

2007

2008

2009

 

2010

 

Afrika

5,3

34 %

5,9

36 %

5,7

31 %

5,7

28 %

Amerika

1,6

10 %

0,8

5 %

0,9

5 %

2,6

13 %

Asia og Oseania

2,9

18 %

2,9

18 %

2,7

15 %

3,2

16 %

Europa

0,7

4 %

0,6

4 %

0,6

4 %

0,7

3 %

Midtøsten

0,9

6 %

0,9

6 %

0,8

5 %

0,9

4 %

Global uspesifisert

4,3

27 %

5,0

31 %

7,7

42 %

7,3

36 %

Totalt

15,7

100 %

16,1

100 %

18,5

100 %

20,4

100 %

Tabellen gir et bilde av hvordan andelen av samlet bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Hvis man ser bort fra utslaget den omfattende skogsatsingen i Brasil gir, har den geografiske fordelingen av bistanden vært relativt stabil. Afrika var også i 2010 den regionen som mottok den største andelen av bilateral bistand. Utgifter knyttet til flyktninger i Norge er inkludert i «Global uspesifisert». Bistanden som ikke er geografisk fordelt omfatter også tematisk øremerket støtte gjennom multilaterale organisasjoner. FN-organisasjonene fordeler slike midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat skal prioriteres. I praksis medfører oppfølging av retningslinjene at hoveddelen av FN-organisasjonenes samlede midler går til lavinntektsland, hvorav for en stor del i Afrika. For en del av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner, har man gjennom dialog og retningslinjer knyttet til bistanden, sikret at en stor andel går til de fattigste landene i Afrika.

Figur 9.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand i 2010, perioden 2007-2010 (mill. kroner)

Figur 9.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand i 2010, perioden 2007-2010 (mill. kroner)

I 2010 kunne mottakere i 114 land knyttes til en eller annen form for norsk bistand. For de fleste av disse var støtten av begrenset omfang, og inkluderer blant annet enkeltstående prosjektstøtte gjennom norske frivillige organisasjoner og ettergivelse av lån til utenlandske studenter. For 32 land utgjorde bilateralt norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. De største mottakerne av norsk bistand får støtte over forskjellige budsjettposter, støtte til ulike formål og gjennom mange kanaler. Sårbare stater som Sør-Sudan, Det palestinske området og Afghanistan var også i 2010 blant de største mottakerne av norsk bistand. I tillegg til støtten over regionbevilgningene, mottar disse også humanitær bistand og støtte gjennom de globale bevilgningene for fred og forsoning, sivilt samfunn og overgangsbistand (Sør-Sudan). Brasil var største mottaker av norsk bistand i 2010, som i all hovedsak skyldes skogsatsningen. Det ble utstedt et gjeldsbrev til Brasil på i underkant av 1,3 mrd. kroner.

Tabell 9.3 Bistand fordelt på type avtalepartner, 2007-2010 (mill. kroner) Inkluderer bilateral, multi-bilateral og multilateral bistand.

2007

2008

2009

2010

Offentlige aktører

4 987

24 %

4 640

21 %

5 694

23 %

7 076

27 %

Offentlige aktører i utviklingsland

2 282

11 %

2 173

10 %

2 111

9 %

3 506

13 %

Norske offentlige aktører

2 503

12 %

2 223

10 %

3 325

14 %

3 341

13 %

Offentlige aktører i andre giverland

202

1 %

243

1 %

258

1 %

229

1 %

Privat sektor

447

2 %

556

3 %

858

4 %

735

3 %

Norsk privat sektor

79

0 %

178

1 %

175

1 %

182

1 %

Andre land privat sektor

256

1 %

292

1 %

567

2 %

408

2 %

Konsulenter

112

1 %

86

0 %

116

0 %

146

1 %

Frivillige organisasjoner/stiftelser

4 696

23 %

4 932

23 %

5 415

22 %

5 603

21 %

Norske

3 397

16 %

3 493

16 %

3 566

15 %

3 620

14 %

Internasjonale

693

3 %

822

4 %

1 107

5 %

1 158

4 %

Lokale

606

3 %

617

3 %

741

3 %

824

3 %

Multilaterale organisasjoner

10 427

50 %

11 410

53 %

12 233

50 %

12 768

49 %

Uspesifisert

133

1 %

102

0 %

38

0 %

48

0 %

Totalt

20 691

100 %

21 640

100 %

24 237

100 %

26 229

100 %

Tabellen viser hvordan den samlede bistanden, eksklusiv administrasjonskostnadene, i 2010 var fordelt på kategorier av aktører som har ansvaret for gjennomføring. Økningen for kategorien offentlige aktører i utviklingsland i 2010 var i hovedsak relatert til bruken av den brasilske utviklingsbanken (BNDES) som kanal for klima- og skogsatsingen i Brasil. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge gjør at kategorien norske offentlige aktører fremstår som en stor kanal for bistand.

Tabell 9.4 Multilaterale organisasjoner: De største avtalepartnerne (mrd. kroner)

2007

2008

2009

2010

UNDP - UN Development Programme

1,7

1,8

2,0

2,1

UNICEF- United Nations Children's Fund

1,1

1,2

1,3

1,3

FN andre

3,3

3,3

3,6

3,7

Verdensbankgruppen

1,9

2,6

2,6

2,9

Regionale utviklingsbanker

0,8

0,9

0,9

0,9

GAVI - Global Alliance for Vaccines and Immunization

0,5

0,5

0,5

0,5

GFATM - Global Fund to Fight AIDS, Tub and Malaria

0,3

0,4

0,4

0,4

Andre multilaterale organisasjoner

0,8

0,9

1,0

1,0

Total

10,4

11,4

12,2

12,8

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. 80 pst. av støtten gikk til åtte organisasjoner. I 2010 var UNDP største mottaker av norsk bistand med et beløp på 2,1 mrd. kroner, hvorav generell støtte/kjernestøtte utgjorde 770 mill. kroner.

Av støtten på 1 318 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 450 mill. kroner. I den resterende delen inngår 500 mill. kroner øremerket til jenters utdanning, den såkalte «jentemilliarden».

Tabell 9.5 Norske frivillige organisasjoner; de seks største avtalepartnerne, 2007-2010 (mill. kroner)

2007

2008

2009

2010

Flyktninghjelpen

488

476

452

552

Norges Røde Kors

389

415

435

473

Kirkens Nødhjelp

437

489

453

469

Norsk Folkehjelp

404

385

385

344

Redd Barna Norge

197

223

218

200

Bistandsnemnda

140

142

143

145

Andre

1344

1363

1480

1436

Totalt

3 397

3 493

3 566

3 620

I 2010 ble 14 pst. av det totale bistandsbudsjettet kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. De seks største organisasjonene mottok godt over halvparten av disse midlene. Det gis støtte fra en rekke ulike kapittelposter i henhold til formål, hvor tilskuddordningene for sivilt samfunn og nødhjelp/humanitær bistand står for de største andelene. Det vises til vedlegg som viser bistand forvaltet av norske frivillige organisasjoner/stiftelser fordelt på kapittel og post, for en mer detaljert oversikt.

Regjeringens tematiske satsingsområder

I 2010 ble satsingsområdene i regjeringsplattformen fra Soria Moria spesielt fulgt opp gjennom:

  • Klima- og miljøinnsats som integrert del av utviklingspolitikken

  • Energi-innsats

  • Styrking av arbeidet med å forebygge, dempe og løse konflikter

  • Offensiv politikk for økt likestilling

  • Videreføring av anti-korrupsjonsengasjementet og innsatsen for godt styresett

  • Satsing på bedre barn- og mødrehelse

Et bredt utvalg av virkemidler ble mobilisert for å følge opp satsingsområdene, inkludert økonomisk støtte til tiltak, dialog på ulike arenaer og bruk av sektorfaglig kompetanse i bistandsforvaltningen. Som beskrevet ovenfor involverte dette en rekke budsjettposter og bistandskanaler. Sammenhengene mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, mellom bilateral og multilateral bistand, og mellom den langsiktige bistanden og norsk humanitære innsats ble styrket.

Norsk klima- og miljøinnsats som integrert del av utviklingspolitikken

2010 var et intensivt år i arbeidet med redusert avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+). En følgeevaluering viser at Norge har gitt et betydelig bidrag til framgangen innenfor REDD+ gjennom kombinasjonen av politisk, finansiell og institusjonell innsats. I tråd med målsetningen om å bidra til at REDD+ omfattes av en ny internasjonal klimaavtale, tok Norge initiativ til det globale REDD+ partnerskapet som ble etablert på Klima- og skogkonferansen i Oslo i mai 2010. Under klimaforhandlingene i Cancún i desember 2010, ble det oppnådd en historisk enighet om å opprette en mekanisme for REDD+ som i all hovedsak er i tråd med de norske posisjonene.

Klima- og skoginitiativet har bidratt til kostnadseffektive og målbare reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskogning og skogforringelse gjennom multilateralt og bilateralt samarbeid. På landnivå har samarbeidet kommet lengst i Brasil og Tanzania. 2010 markerte oppstarten i et omfattende samarbeid med Indonesia og en utdyping av partnerskapet med Guyana. Gjennom den norske støtten til Kongobassenget har mye blitt oppnådd på kort tid, men det vil enda ta noe tid før en kan starte opp med resultatbaserte utbetalinger.

Norge har, som en av de største og mest aktive giverne til internasjonale initiativ på området, vært en pådriver for at disse skal utvikle et tett og godt samarbeid og utnytte de ulike institusjonenes kompetanse og kapasitet best mulig. I alle initiativene er det blitt tatt hensyn til å bevare naturskog i skogland for å sikre skogens evne til å lagre karbon og skogenes biologiske mangfold. Det har også vært arbeidet med mekanismer for å sikre urfolks og lokalsamfunns rettigheter i de ulike tiltakene. Dette er nødvendig for å bidra til en bærekraftig forvaltning av skogressursene, samt til utvikling lokalt og nasjonalt.

Innsatsen på forebygging og tilpasning til klimaendringer i utviklingssamarbeidet ble styrket i 2010. Det ble satset spesielt på forebygging av naturkatastrofer gjennom samarbeid med pilotland, forskning på klimarobuste matplanter og nasjonal tilpasningsplanlegging i noen av de fattigste landene gjennom de multilaterale utviklingsbankene. Norge var i klimaforhandlingene svært aktive og synlige innenfor finansiering av klimatiltak og tilpasning i utviklingsland, blant annet gjennom statsministeren som leder av FNs generalsekretærs høynivågruppe på klimafinansiering. Gruppens rapport, som skisserer en bredt anlagt meny for framtidig klimafinansiering, ble spilt inn i forhandlingsprosessen. Dette bidro til økt troverdighet om Norges bidrag til finansiering, noe som ble utnyttet blant annet til å forsterke samarbeidet med afrikanske land. Som i tidligere år var Norge i 2010 blant de aller største frivillige bidragsyterne som det kronisk underfinansierte FNs klimasekretariat (UNFCCC) fortsatt er avhengig av for å kunne finansiere selve klimaforhandlingsprosessen.

Det har vært svak framgang for tusenårsmål nr. 1 om å halvere andelen av verdens befolkning som lider av kronisk sult, men det er store regionale variasjoner. Det globale markedet for mat er preget av høye priser og ustabilitet, som har fått sosiale, så vel som politiske og økonomiske konsekvenser i importavhengige land. Regjeringens innsats for matsikkerhet tar utgangspunkt i at matkrisen er sammensatt, strukturell og langvarig. Det er et viktig mål å øke matproduksjonen, spesielt i Afrika sør for Sahara. Regjeringen la i 2010 vekt på å fremme løsninger som kunne bidra til økt produktivitet basert på en kombinasjon av bedre tilgang til innsatsvarer kombinert med metoder som gir redusert sårbarhet i forhold til ekstremvær og klimaendringer. De største enkeltsatsingene var støtte til klimarobust landbruk i Zambia og Malawi. Norge har også støttet gjennomføringen av et regionalt landbruksprogram for å fremme klimatilpasning og matsikkerhet. Dette programmet skal bidra til at minst 1,3 mill. bønder får tilgang til kunnskap og teknologi om klimarobust landbruk innen 2013.

Norsk energi-innsats skaper verdier

I lys av regjeringens initiativ Ren energi for utvikling gikk i 2010 en samlet støtte på mer enn 900 mill. kroner gjennom bilaterale- og multilaterale kanaler. Målet med innsatsen er å bidra til fattigdomsbekjempelse ved å gi folk tilgang til fornybar energi og økt kraftproduksjon til næringsutvikling og sysselsetting. Tilgang til moderne energi er også viktig for oppnåelse av Tusenårsmålene knyttet til helse, utdanning og likestilling. Det vektlegges at hensyn til miljø, bærekraft og sosiale forhold ivaretas. Energisektoren er største bidragsyter til klimagasser, og bruk av fornybar energi bidrar derfor til at verdens utslipp av drivhusgasser begrenses.

I 2010 var innsatsen fokusert blant annet på bygging av overførings- og distribusjonsnett, utbygging av fornybar energi og kapasitetsbygging i form av utvikling av planer, lover, reguleringer og institusjoner som er nødvendige for å øke energitilbudet i utviklingsland. Gjennom Norfund investerte Norge i konkrete fornybarprosjekter og i 2010 ble det inngått avtaler for totalt 332 mill kroner i fornybar energiprosjekter. Norge var dette året engasjert i satsing på fornybar energi i mer enn 20 utviklingsland.

Resultater som ble oppnådd innenfor rammen av initiativet Ren energi for utvikling inkluderer åpningen i juni 2010 av en 73 km lang undervannskabel fra Tanga til Pemba i Tanzania som skaffer 400 000 mennesker stabil strømforsyning. I Liberia ble det i 2010 inngått avtaler som vil gjøre Norge til den største bilaterale bidragsyter til rehabilitering av elektrisitetsforsyning i Monrovia over den neste 5-årsperioden (ca. 62 mill. kroner per år). I Nepal bidro norsk støtte gjennom et promoteringssenter for alternativ energi til lokal nettelektrifisering av 17 000 husholdninger, installasjon av 80 000 solpanelsystemer og 90 000 rentbrennende ovner. Norge er en stor bidragsyter til UNDPs miljø- og energifond og støttet ulike programmer for klima og fornybar energi i Verdensbanken, Den asiatiske utviklingsbanken og Den afrikanske utviklingsbanken. Norge bidro også til bedre regionalt samarbeid i Øst-Afrika gjennom støtte til forum for dialog på energiområdet mellom Kenya, Tanzania og Uganda.

Regjeringens arbeid med å forebygge, dempe og løse konflikter styrkes

Norge bidro i 2010 til å forebygge, dempe og løse konflikter gjennom et bredt sett av virkemidler. Vår innsats for fred og forsoning, vårt arbeid for å fremme demokrati og menneskerettigheter, vår humanitære politikk og det brede utviklingssamarbeidet, er alle elementer i et samlet globalt engasjement på dette området. En viktig del av Norges innsats finner sted i Midt-Østen, Øst- og Sentral-Afrika og Afghanistan, men vi bidrar også i mange andre land og regioner.

Omveltningene i Midt-Østen og Nord-Afrika har vist nødvendigheten av å benytte et bredt sett av virkemidler, ha fleksibilitet for å møte nye utfordringer og søke samarbeid på tvers av tradisjonelle allianser og regionale grupperinger. Norge har i flere år arbeidet med å bygge nettverk i regionen. Denne innsatsen ble intensivert i 2010, bl.a. ved økt involvering av ambassadene.

Norges innsats skjer direkte, gjennom FN, Verdensbanken og andre multilaterale organisasjoner, og gjennom frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider for fred, konfliktløsning og fredsbygging. Den norske støtten til FNs innsats innen forebygging, konfliktløsning og fredsbygging ble videreført, bl.a. gjennom støtte til FNs ekspertteam, som på kort varsel skal kunne bistå i konfliktsituasjoner. Det ble arbeidet for å styrke kvinners deltakelse i fredsprosesser i tråd med SR 1325, gjennom støtte til UN Women, og sivilt samfunn, og gjennom vektlegging av kvinners deltakelse i prosesser der Norge er engasjert.

FNs menneskerettighetsråd og Generalforsamlingens 3. komité er sentrale arenaer for å fremme menneskerettighetene. Som medlem av Menneskerettighetsrådet i perioden 2009-2012 legger Norge vekt på å opprettholde og styrke effektiviteten i FNs samlede menneskerettighetsmekanismer. Vi har prioritert arbeidet med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og næringslivets menneskerettighetsansvar, hvor Norge har lederansvar. Vi har også lagt stor vekt på arbeidet med ytringsfrihet, likestilling, menneskerettighetene til seksuelle minoriteter, urfolk og internt fordrevne. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) var en hovedpartner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå. For å bidra til større effektivitet og fleksibilitet i organisasjonens arbeid økte Norge i 2010 den andelen av støtten til organisasjonen som ikke er øremerket. Samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider med fred, konfliktløsning og fredsbygging stod sentralt i arbeidet i 2010. Det ble lagt spesiell vekt på samarbeid og kapasitetsbygging i forhold til regionale aktører.

Offensiv politikk for økt likestilling

Norges langvarige engasjement for opprettelsen av en ny styrket likestillingsorganisasjon i FN ble belønnet i 2010, da Generalforsamlingen vedtok resolusjon A/RES/64/289 om opprettelse av UN Women. Fire mindre, eksisterende FN-enheter ble med dette samlet i én organisasjon. Høsten 2010 tiltrådte tidligere president i Chile, Michelle Bachelet, som leder av organisasjonen, og Norge ble valgt inn i styret. Norge har også vært en aktiv pådriver for en ny likestillingsmekanisme under Menneskerettighetsrådet, som ble vedtatt i 2010. Hensikten er å fremme ikke-diskriminerende lovgivning og praksis på landnivå. Under FNs kvinnekommisjon i 2010 la Norge vekt på å fremme budskap om likestilling som en driver for økonomisk utvikling, viktigheten av å mobilisere gutter og menn for likestilling, og sammenhengene mellom likestilling og mødrehelse. Norge var en aktiv bidragsyter og støttespiller i utarbeidelsen og oppfølgingen av FNs generalsekretærs globale strategi for barne- og mødrehelse. Norge overleverte sin 8. rapport til FNs kvinnekomité CEDAW, og presenterte norsk likestillingspolitikk under høynivådelen av Det sosiale og økonomiske rådet ECOSOC.

I tråd med anbefalinger fra den eksterne midtveisvurderingen (2009) av Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009, ble planen besluttet videreført for perioden 2010-2013. Seks pilotland er identifisert for tettere oppfølging og utprøving av systematisk resultatrapportering i det bilaterale utviklingssamarbeidet. Det ble tatt grep for å styrke integreringen av kjønnsperspektiv i arbeidet med å redusere barne- og mødredødeligheten, og i tilsynelatende kjønnsnøytrale samarbeidssektorer som miljø/klima og energi. Norge satte kvinners rolle i skogsatsingen på klimadagsordenen med et vellykket sidearrangement i Cancun (COP 16) i samarbeid med den internasjonale frivillige organisasjonen WOCAN. Norge støttet også FN-stiftelsen UN Foundation’s initiativ for rentbrennende ovner, et formål som både har positive helsegevinster, medfører reduserte utslipp av klimagasser og har en positiv effekt for minsket avskoging. Det høye nivået på norsk bistand til jenters utdanning ble videreført.

Veksten i kvinne- og likestillingsrettet bistand viste tegn til å flate ut i 2009 og 2010. Det redegjøres for dette og for annen oppfølging av likestillingspolitiske målsettinger i Likestillingsomtalen i del III.

Finansiering for utvikling og godt styresett

Regjeringen har i 2010 fulgt opp anbefalingene i Kapitalfluktutvalgets rapport «Skatteparadis og utvikling» (NOU 2009:19) gjennom en tverrdepartemental arbeidsgruppe på statssekretærnivå. Flere anbefalinger er også fulgt opp gjennom aktiviteter på internasjonalt nivå. USAs beslutning om å innføre krav om landspesifikk rapportering for utvinningsselskaper var et viktig skritt i riktig retning. Land-for-land rapportering vil kunne gjøre det enklere å vurdere om et selskaps betaling av skatt i et land står i forhold til selskapets inntekter i dette landet. Norge var en pådriver i arbeidet for å opprette et eget program for skatt og utvikling i OECD. Forberedelse til etablering av institusjonelt samarbeid mellom det norske Skattedirektoratet og skatteadministrasjonene i Zambia, Mosambik og Tanzania ble gjennomført, i tråd med utvalgets forslag om å styrke innsatsen innen inntektsgenerering.

Norges brede anti-korrupsjonsengasjement fortsatte også i 2010, blant annet gjennom støtte til offentlig institusjonsbygging, finansforvaltning og revisjon, støtte til anti-korrupsjonsbyråer, påtalemyndigheter og støtte til frie media og sivilt samfunn. Internasjonalt har Norge arbeidet for å få vedtatt en mekanisme for vurdering av hvor langt medlemslandene har kommet i iverksettingen av FNs anti-korrupsjonskonvensjon. FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) fikk i 2010 støtte til arbeidet med å få på plass en slik mekanisme. Første runde med gjennomganger av 26 land ble påbegynt i 2010.

Norge støttet i 2010 også anti-korrupsjonsarbeid gjennom FN og utviklingsbankene, både for å styrke institusjonenes interne arbeid med bekjempelse av korrupsjon og andre former for økonomiske misligheter og deres innsats for å styrke godt styresett og anti-korrupsjonstiltak i mottakerlandene. I 2010 inngikk fem multilaterale utviklingsbanker en avtale om å harmonisere institusjonenes vurderinger av, hvilke firmaer, institusjoner og individer som har brutt institusjonenes anti-korrupsjonsretningslinjer. Avtalen innebærer at et firma, institusjon, eller individ som har brutt retningslinjene heller ikke vil kunne få støtte/kontrakter fra de øvrige organisasjonene.

I tillegg til å bekjempe korrupsjon er det også viktig å identifisere og sørge for tilbakeføring av midler som har blitt sendt ut av utviklingsland som følge av korrupsjon. Norge støttet også i 2010 et samarbeidsprogram mellom FNs kontor for narkotika og kriminalitetsbekjempelse (UNODC) og Verdensbanken for å fremme internasjonale forpliktelser, kunnskaper og samarbeid innen dette området.

Norge bidro i 2010 sammen med en rekke andre givere til det utvidede integrerte rammeverket for handelsrelatert faglig bistand til de minst utviklede land (EIF). Dette initiativet skal bidra til å integrere handel i MUL-landenes utviklingsplaner, styrke nødvendige institusjoner på landnivå, og samordne bistand på handelsområdet. Etter en tidkrevende omstrukturering ble EIF fullt operativt i 2009, og antallet prosjekter på landnivå øker raskt. Norsk støtte til Det internasjonale handelssenter (ITC) ble benyttet til forskjellige programmer og tiltak for å styrke privat sektor, særlig små- og mellomstore bedrifter, samt egne programmer for kvinner og etisk handel. Støtten til WTOs fond for handelsrelatert faglig bistand (Doha Development Agenda Global Trust Fund) ble videreført i 2010. Fondet finansierer en stor andel av WTOs faglige bistand, og Norge er en av de største bidragsyterne. Norge videreførte i 2010 støtten gjennom FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) til faglig bistand og kompetanseoppbygging innenfor en rekke områder. En egen likestillingsenhet ble opprettet etter påtrykk fra blant annet Norge.

Norge ledet i 2010 an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld. Internasjonale initiativ for gjeldsslette de siste årene har hatt positive effekter og har frigitt ressurser til tiltak for å redusere fattigdom i mange land. I mange utviklingsland har imidlertid budsjettunderskudd og gjeld økt som følge av den globale økonomiske krisen, men i de fleste tilfeller har økningen i gjeld vært moderat. Norge har også de siste ti årene vært den største giveren i FNs program for å styrke fattige lands kapasitet til å drive ansvarlig gjeldshåndtering. Gjennom programmet har gjeldskontor i 60 land blitt styrket. Arbeidet ble videreført i 2010. Med midler fra Norge har FN også laget et forslag til prinsipper for ansvarlig långivning og låntaking. Regjeringen vil jobbe videre med planene om å gjennomføre en revisjon av utviklingslandenes gjeld til Norge. Utenriksdepartementet og andre berørte departementer arbeider med sentrale problemstillinger som avgrensninger, kriterier og valg av metode for en slik prosess.

Satsing på bedre barne- og mødrehelse

Norsk innsats for bedre barne- og mødrehelse ble i hovedsak kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner og globale fond som jobber for resultater på landnivå. Innsatsen får aktiv oppfølging fra politisk ledelse og har solid forankring i norske fagmiljøer. Norge ble valgt inn som styremedlem i Verdens helseorganisasjon for 2010-2013 og gikk inn i styret til Den globale vaksinealliansen for 2010-2011, som representant for styregruppen som blant annet inkluderer Storbritannia og Irland. I forkant av FNs toppmøte om tusenårsmålene i 2010 lanserte FNs generalsekretær en Global strategi for kvinner og barns helse for å styrke fokus på tusenårsmål 4, 5 og 6. Norge var pådriver i arbeidet med strategien. Et bredt mangfold av stater og organisasjoner har sluttet seg til strategien og har annonsert til sammen rundt USD 40 mrd. amerikanske dollar til oppfølgingen. Strategien utgjør plattformen også for den norske satsingen på kvinner og barns helse, og vil bli førende for prioriteringene mot 2015 og videre. Strategien fokuserer på de mest sårbare gruppene som gravide kvinner, nyfødte barn, ungdom og funksjonshemmede i verdens 49 fattigste land. Utenriksministeren deltar i WHO-kommisjonen som ble oppnevnt i 2010 for å anbefale stadfesting av økonomiske forpliktelser og resultatoppnåelse. Norge inngikk i 2010 en avtale om bidrag til den internasjonale finansieringsmekanismen for immunisering (IFFIm) på 1,5 mrd. kroner for perioden 2010-2020 for å støtte GAVIs innsats for styrking av helsesystemer. De bilaterale programmene som Norge støtter for å nå FNs tusenårsmål 4 og 5 om barne- og mødredødelighet i India, Pakistan, Tanzania og Nigeria var i 2010 alle i gjennomføringsfasen. Norge bidrar også til et fond for resultatbasert finansiering gjennom Verdensbanken.

Videreføring av innsats på andre viktige områder

Tusenårsmål 2 om å sikre alle barn grunnskoletilgang er et av målene der det har vært best framgang. Globalt er antall barn uten et grunnskoletilbud blitt redusert fra i overkant av 100 millioner i 1999 til rundt 67 millioner barn i 2009. Nær halvparten av dem som fremdeles står uten skoletilbud bor i land rammet av krig og katastrofer. Regjeringen har opprettholdt støtte til utdanning på et høyt nivå også i 2010. Over 60 prosent av den norske utdanningsbistanden er rettet mot grunnutdanning, med en klar prioritering av spesielt jenters utdanning og utdanning i sårbare stater. Om lag halvparten av den norske utdanningsbistanden kanaliseres gjennom multilaterale institusjoner. Norge er den største bidragsyteren til Unicefs program for likestilling og grunnutdanning.

Over Utenriksdepartementets budsjett ble det i 2010 gitt støtte på til sammen 50 mill. kroner til 30 prosjekter med bekjempelse av menneskehandel som hovedfokus. I tillegg ble det gitt støtte til en rekke prosjekter der menneskehandel var et delmål. Prosjektene omfattet alle de tre innsatsområdene som Regjeringens Handlingsplan mot menneskehandel foreskriver; forebygging, etterforskning og beskyttelse av ofre. Innsatsen var rettet mot opprinnelsesland for ofre som f.eks. Nigeria og andre særlig utsatte områder i Afrika, på Vest-Balkan, i Sørøst-Europa, Sentral-Asia og Sørøst-Asia, samt i Midtøsten/Nord-Afrika. De norske bidragene er gitt til FN-organisasjoner som UNODC, UNDP og ILO, den mellomstatlige organisasjonen IOM (Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen) og organisasjoner som Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Røde Kors.

Det internasjonale normative arbeidet mot menneskehandel gjøres innenfor rammen av arbeidet mot organisert kriminalitet og er omtalt i Meld. St. 7 (2010-2011) Kampen mot organisert kriminalitet. Her har man blant annet prioritert å følge pengesporet gjennom finansiering av studier i regi av UNODC, en om penger fra kriminell virksomhet og en om organisert kriminalitet og ulovlig fiske, hvor det var særlig fokus på menneskehandel i fiskeindustrien. Begge UNODC-studiene har vært lagt til grunn for resolusjoner i FN som Norge har tatt initiativ til. Regjeringen har også styrket fokuset på landenes gjennomføring av FN-konvensjonen mot organisert kriminalitet og vil delta aktivt i arbeidsgruppen som er opprettet om dette. Norge støttet i 2010 et UNODC-prosjekt mot menneskehandel innenfor Den arabiske liga som blant annet innebærer opplæring i en rekke land i Midtøsten og Nord-Afrika.

Når det gjelder arbeidet for å fremme barns og unges rettigheter, bidro Norge i 2010 aktivt i internasjonale prosesser, spesielt gjennom FN og UNICEF for å løfte fram nye beskyttelsesutfordringer og påvirke relevante beslutninger og politikk. Norge støttet aktivt opp om gjennomføringen av Sikkerhetsrådets resolusjon 1882 om barn og væpnet konflikt, og Norge var pådriver for en resolusjon i FNs Generalforsamling om barns rett til utdanning i krisesituasjoner. Partnerskap med andre giverland og det sivile samfunn var sentralt i Norges arbeid på dette området. Norge fortsatte det internasjonale engasjementet for oppfølgingen av FN-studien om vold mot barn, bl.a. gjennom å videreføre støtten til FNs spesialrepresentant for vold mot barn.

Mange lavinntektsland hadde oppnådd betydelige forbedringer i sin makroøkonomiske styring og ført en ansvarlig budsjettpolitikk i flere år da finanskrisen startet. Norge har gjennom budsjettstøtteprogrammer og støtte til bedre finansforvaltning bidratt til dette.

Til toppen
Til dokumentets forside