2 Lovforslagets bakgrunn

Olje- og energidepartementet legger med dette frem forslag om endring av petroleumsloven (lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirkomhet) § 10-2. Denne bestemmelsen omhandler krav til organisasjon og ledelse av petroleumsvirksomhet, baser m.v. Lovforslaget har ikke vært på alminnelig høring. Årsaken er at forslaget er begrunnet i en innsigelse fra ESA (EFTAs overvåkningsorgan), som har vurdert petroleumsloven i forhold til EØS-avtalen. ESA har i den forbindelse kommet til at petroleumsloven § 10-2 slik den nå er formulert, ikke fullt ut kan anses forenlig med Norges forpliktelser under EØS-avtalen.

ESA fremholder i hovedsak at gjeldende § 10-2 i petroleumsloven ikke er i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett (EØS-avtalens artikkel 31) og om rett til å yte tjenester i Norge (EØS-avtalens artikkel 36), samt prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, som blant annet er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 4).

Første ledd oppstiller i dag krav om at rettighetshaver skal ha en organisasjon i Norge som gjør ham istand til lede sin petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel selvstendig fra Norge.

ESA forstår bestemmelsens ordlyd slik at rettighetshaver som vilkår for å utøve petroleumsvirksomhet i Norge har plikt til å etablere en fullt ut selvstendig organisasjon i Norge. ESA legger videre til grunn at denne organisasjonen må være slik innrettet at den skal sette rettighetshaver istand til å lede all petroleumsaktivitet i Norge gjennom dette selskapet. ESA forstår også bestemmelsen slik at norske myndigheter heller ikke vil akseptere at rettighetshaver anvender ressurser i et mor-, søster- eller datterselskap i et annet EØS-land til å utføre visse deler av petroleumsaktiviteten. ESA mener derfor at kravet i § 10-2 ulovlig begrenser rettighetshavers utøvelse av hans økonomiske aktivitet i Norge. Bestemmelsen kan således ikke anses forenlig med EØS-avtalens artikkel 31 om fri etableringsrett.

ESA mener også at det er tvilsomt om første ledd er i samsvar med EØS-avtalens grunnleggende prinsipp om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Dette prinsippet innebærer bl.a. at vilkår ikke kan oppstilles dersom de er begrunnet i hensynet til å tilgodese landet. Et krav om at økonomisk aktivitet må foregå i et bestemt land, vil oftest bli ansett som et slikt vilkår.

ESA har gitt uttrykk for at kravet om at rettighetshaver må være representert i Norge kan begrunnes i sikkerhetshensyn, men at det i så fall må komme klart til uttrykk i bestemmelsen. ESA har også signalisert at myndighetenes praktisering av kravet aksepteres etter EØS-retten, men at innholdet i denne praksisien må komme klarere frem i ordlyden.

Det faktum at det også i dag er en unntaksbestemmelse i § 10-2 første ledd er ifølge ESA heller ikke tilstrekkelig til at bestemmelsen anses forenlig med Norges forpliktelser under EØS-avtalen. ESA fremholder at rettighetshaver skal sikres klarhet i hvilke krav som oppstilles gjennom å lese bestemmelsens ordlyd. Så lenge det ikke er oppstilt kriterier her for anvendelse av unntaket, vil rettighetshaver ikke ha slik sikkerhet.

I tredje ledd oppstilles et krav om bruk av baser i Norge. ESA mener at heller ikke ordlyden i denne bestemmelsen er i samsvar med EØS-avtalens artikkel 36 om fri adgang til å yte tjenester til og fra et hvilket som helst sted innenfor EØS-området. Ordlyden er heller ikke fullt ut forenlig med det grunnleggende prinsipp for det indre marked om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Et krav om at økonomisk aktivitet må foregå i et bestemt land vil oftest bli ansett som et vilkår som er begrunnet i hensynet til å tilgodese landet, hvilket det ikke er adgang til.

Hensikten med lovendringen er å sikre bedre samsvar mellom lovens ordlyd og Norges forpliktelser under EØS-avtalen. Samtidig vil den nye bestemmelsen bedre reflektere den praksis som er etablert i medhold av den.