7 Prosessreglene for Arbeidsretten mv.

7.1 Innledning

Det har lenge vært behov for en gjennomgang av arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten. En revisjon av prosessreglene har som formål å effektivisere saksavviklingen ved domstolen. Dette var også et av hovedformålene med den nye tvisteloven, som har erstattet tvistemålsloven. Det er av den grunn blitt foretatt en tilpasning av arbeidstvistlovens prosessregler til tvistelovens bestemmelser, så langt dette ikke strider mot Arbeidsrettens særlige stilling. Prosessreglene for Arbeidsretten er videre forsøkt brakt mer i samsvar med gjeldende praksis, slik den har utviklet seg gjennom årene. I denne sammenheng kan det særlig være grunn til å peke på at Arbeidsretten i dag har en annen sammensetning enn da domstolen ble opprettet, uten at dette reflekteres i prosessreglene. Mens retten til å begynne med bare hadde én fagdommer i bistilling, har den nå tre fagdommere i full stilling.

7.2 Generelle innspill til prosessreglene i høringsrunden

De fleste høringsinstansene støtter i hovedsak departementets forslag, men har merknader på enkelte punkter. Disse kommer vi tilbake til nedenfor.

YS støtter de forslag til endringer i Arbeidsrettens prosessregler som foreslås i høringsbrevet.

Spekter legger i sitt høringssvar til grunn at henvisningene til tvisteloven bør være uttømmende, slik at det bare er de bestemmelser som er uttrykkelig nevnt som kan komme til anvendelse for Arbeidsretten.

SAMFO støtter forslagene om å oppdatere prosessreglene i ny arbeidstvistlov slik at ordbruk mv. blir sammenfallende med språkbruken i tvisteloven og domstolloven. Samtidig må disse reglene tilpasses de særegenheter som gjelder for saker som behandles av Arbeidsretten.

Utenriksdepartementet anfører at det er ønskelig at lovutkastet utruster Arbeidsretten med kompetanse til å avvise en sak dersom det viser seg at saksøkte nyter folkerettslig immunitet. Utenriksdepartementet viser til at tvisteloven har en slik bestemmelse i § 1-2 jf. § 4-7 nr. 3.

Justisdepartementets merknader om forholdet mellom tvisteloven og arbeidstvistloven behandles under punkt 7.3. Utover dette har Justisdepartementet enkelte mer lovtekniske kommentarer til høringsutkastet §§ 39, 47 og 53.

Arbeidsrettens leder foreslår i sitt høringssvar en del justeringer for å gjøre lovteksten mer informativ. Det påpekes at rene henvisninger til bestemmelser i tvisteloven ikke i seg selv gir noen indikasjon på hvilke spørsmål det gjelder, og at det ikke kreves store endringer i teksten for å presisere dette.

7.3 Forholdet til annen lovgivning

7.3.1 Høringsforslaget

I høringsbrevet ble det uttalt at prosessreglene i arbeidstvistloven til en viss grad har vært parallelle med den tidligere tvistemålsloven, i tillegg til at denne lovens regler også har utfylt arbeidstvistlovens regler. I sin praksis har Arbeidsretten en rekke ganger slått fast at tvistemålslovens og domstollovens regler gis tilsvarende anvendelse så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen. I høringsbrevet ble det lagt til grunn at det samme ville gjelde i forhold til tvisteloven.

7.3.2 Høringsuttalelser

Justisdepartementet har i sitt høringssvar flere merknader om forholdet mellom tvisteloven og arbeidstvistloven. Justisdepartementet ber Arbeidsdepartementet vurdere om det bør lovfestes en bestemmelse med en generell henvisning til tvisteloven eller enkelte av lovens kapitler. Justisdepartementet mener uansett at forholdet til tvisteloven bør drøftes nærmere i lovproposisjonen, og stiller særlig spørsmål om det er behov for at flere av bestemmelsene i tvisteloven kapittel 21, 22, 24, 25 og 26 skal gjelde tilsvarende for Arbeidsretten. Justisdepartementet viser for øvrig til høringsbrevet der det fremgår at det følger av Arbeidsrettens praksis at bestemmelsene i tvistemålsloven og domstolloven gjelder tilsvarende så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen, og antar at dette også vil gjelde for tvisteloven.

Arbeidsrettens leder uttaler seg også om forholdet mellom arbeidstvistloven og andre lover. Arbeidsrettens leder slutter seg til departementets forslag om å innta i loven de løsninger som er lagt til grunn i praksis, og at tvistelovens bestemmelser på praktisk viktige punkter gis tilsvarende anvendelse eller anvendelse så langt de passer. Arbeidsrettens leder mener det kan tenkes å oppstå spørsmål som ikke er vurdert i forbindelse med revisjonen, og at det i slike tilfeller fortsatt må være naturlig for Arbeidsretten å analogisere fra reglene i domstolloven og tvisteloven så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen. Det samme må gjelde spørsmål som ikke er løst i arbeidstvistloven eller i de bestemmelser i tvisteloven det uttrykkelig er vist til.

Den Norske Advokatforening viser til Arbeidsrettens praksis som slår fast at den tidligere tvistemålslovens (nå tvisteloven) og domstollovens regler får tilsvarende anvendelse så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen. En uttrykkelig regel om dette vil gi god veiledning for lovens brukere og bør gjelde for den nye loven.

7.3.3 Departementets vurderinger og forslag

Ny tvistelov (lov 17. juni 2005 nr. 90) trådte i kraft 1. januar 2008 og er gjort gjeldende for alle saker i den alminnelige sivilprosess. I sin praksis har Arbeidsretten en rekke ganger slått fast at tvistemålslovens og domstollovens regler gjelder tilsvarende så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen. Tvisteloven innebærer en del nytt sammenlignet med tvistemålsloven. Det har på denne bakgrunn vært nødvendig å gjennomgå tvisteloven for å vurdere hvilke endringer som bør gjennomføres i arbeidstvistloven.

Hovedformålene bak ny tvistelov om å bidra til effektiv rettspleie av høy kvalitet og en rettssikker behandling mv. gjelder tilsvarende for Arbeidsretten. Samtidig er det visse grunnleggende forutsetninger og legislative hensyn som ligger til grunn for arbeidstvistloven 1927 og Arbeidsrettens praksis, og som bør videreføres i den nye arbeidstvistloven. Sentralt i denne forbindelse står oppfatningen om partenes jevnbyrdighet og deres frihet til å regulere lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlinger og tariffavtaler. Arbeidstvistlovens bestemmelser legger til rette for frie forhandlinger og bruk av arbeidskamp som virkemidler i partenes interessetvister samtidig som de skal bidra til å sikre arbeidsfreden. Det er viktig at alle disse elementene videreføres og tydeliggjøres i den nye arbeidstvistloven.

Det har vært lang praksis for at Arbeidsretten kan analogisere fra reglene i domstolloven og tvistemålsloven. Dette gjelder tilsvarende etter at det kom ny tvistelov. Tvisteloven har imidlertid enkelte nye elementer sammenlignet med tvistemålsloven. Tvisteloven er derfor gjennomgått, og det er vurdert om de bestemmelsene som avviker fra tvistemålsloven, kan eller bør gjennomføres i arbeidstvistloven. Selv om det er mange likhetstrekk mellom den alminnelige sivilprosess og prosessen for Arbeidsretten, er det også vesentlige forskjeller som begrenser tvistelovens overføringsverdi til Arbeidsretten. Det vil derfor være noen områder der det ikke vil være naturlig å la tvisteloven gjelde tilsvarende, og det vises i den forbindelse til de ulike drøftelsene nedenfor.

Departementet støtter vurderingen til Arbeidsrettens leder om at det kan tenkes å oppstå spørsmål som ikke er vurdert i forbindelse med lovrevisjonen, og at Arbeidsretten i sin praksis da fortsatt må kunne la reglene i domstolloven og tvisteloven få tilsvarende anvendelse så langt det passer. Justisdepartementet er særlig opptatt av arbeidstvistloven sett i forhold til bestemmelsene i tvistelovens kapittel 21, 22, 24, 25 og 26. Dette er bestemmelser om bevis (bevisforbud og bevisfritak, vitnebevis, sakkyndigbevis og realbevis). I lovforslaget § 48 om saksbehandlingen er det i femte og åttende ledd inntatt enkelte konkrete henvisninger til tvistelovens bevisbestemmelser. Det må understrekes at dette ikke innebærer at Arbeidsretten skal være avskåret fra å kunne analogisere fra andre bestemmelser i tvisteloven, dersom det skulle vise seg nødvendig. Samtidig viderefører lovforslaget § 48 første ledd Arbeidsrettens selvstendige ansvar for sakens opplysning, en plikt som antas å gå lenger enn det ansvar de alminnelige domstoler har. Sistnevnte forhold gjør at enkelte av tvistelovens bestemmelser ikke passer for Arbeidsretten.

Departementet mener det er viktig å beholde det enkle og kortfattede preg prosessreglene i arbeidstvistloven har, slik at de blir håndterlige for brukerne, som i vesentlig grad er organisasjonene i arbeidslivet. Loven skal uten altfor store vansker kunne leses av andre enn jurister. Dette er et godt argument for å støtte forslaget fra Justisdepartementet, Arbeidsrettens leder og Den Norske Advokatforening om å innta en egen bestemmelse som opplyser om forholdet til tvisteloven og domstolloven. Tilsvarende problemstilling var oppe til vurdering i Ot.prp. nr. 33 (1965-66) s. 4. Arbeidsrettsrådet hadde gitt uttrykk for at det var uheldig at Arbeidsrettens praksis med å anvende bestemmelsene i domstolloven og tvistemålsloven ikke fremkom uttrykkelig av loven. Justisdepartementet uttalte den gang at forholdet mellom disse lovene burde bli nærmere analysert. Departementet uttalte da at en slik analyse ville ta adskillig tid, og fant det mest nærliggende å la endringsforslaget fra rådet ligge i bero, idet Arbeidsretten kunne fortsette den innarbeidede praksisen med selv å ta stilling til når domstolloven og tvistemålsloven skulle supplere arbeidstvistloven.

Det er etter departementets syn ikke mulig eller hensiktsmessig å foreta en fullstendig analyse som angir konkret hvilke bestemmelser i domstolloven og tvisteloven som vil kunne komme til anvendelse i saker for Arbeidsretten. Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at det ikke er behov for å lovfeste Arbeidsrettens praksis om at domstolloven og tvisteloven kan få tilsvarende anvendelse så langt det passer. Det fremkommer flere steder i arbeidstvistloven at diverse bestemmelser i de to lovene vil kunne få anvendelse så langt det passer. Arbeidsretten kan videre analogisere fra tvisteloven og domstolloven når retten finner det nødvendig.

7.4 Arbeidsrettens domsmyndighet

7.4.1 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsbrevet å videreføre bestemmelsene i arbeidstvistloven 1927 § 7 om Arbeidsrettens sete og domsmyndighet med enkelte justeringer. I andre ledd ble det foreslått å modernisere ordlyden i bestemmelsen som tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 første ledd, ved å erstatte paragrafhenvisninger med formuleringer som i full tekst redegjør for rettens domskompetanseområde, uten at dette var ment å skulle innebære noen realitetsendringer. Forslagets andre ledd første punktum videreførte hovedregelen om at Arbeidsretten skal behandle rettstvister. I andre punktum i andre ledd ble det slått fast at Arbeidsretten skal behandle tvister om hvorvidt det foreligger brudd på tariffavtaler, tvister om lovligheten av streik, lockout eller annen arbeidskamp samt tvister om hvorvidt det foreligger erstatningsansvar for tariffbrudd og ulovlig streik, lockout eller annen arbeidskamp.

For øvrig videreførte forslaget arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 1, nr. 2 andre og fjerde ledd, mens § 7 nr. 3, 4 og 5 samt § 26 b ikke ble foreslått videreført som en følge av at ordningen med lokale arbeidsretter ble foreslått avviklet, jf. punkt 7.14.

Arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 6 om arrest for å sikre erstatningskrav ble foreslått videreført i høringsforslaget § 48 sjuende ledd om forberedelsen av saken.

7.4.2 Høringsuttalelser

LO er av den oppfatning at forslaget om Arbeidsrettens domsmyndighet i § 37 bør gjennomgås på nytt.

Professor Stein Evju har enkelte bemerkninger til høringsforslaget og mener at det i høringsnotatet legges opp til en omfattende ordlydsendring. Evju utdyper dette slik:

”Jeg bemerker at her legger utkastet opp til omfattende ordlydsendringer. De er ikke i alle henseender vellykket, og de har større rekkevidde enn høringsnotatet synes å gi uttrykk for. Gjeldende referanse til § 6 nr. 1 dekkes adekvat av annet ledd første punktum. Men utkastets formulering i annet punktum om ”brudd på tariffavtaler” er da fullstendig overflødig. Det samme gjelder tredje punktums ”erstatningsansvar for tariffbrudd”. Begge deler er uomtvistelig ”krav som grunner seg på tariffavtale”. De gjentatte henvisningene til § 4 i gjeldende § 7 nr. 2 har som funksjon å trekke inn krav som ikke er grunnet på tariffavtale, særlig krav efter § 4 annet ledd. Derimot kan det ikke legges til grunn at Arbeidsretten i dag har en alminnelig kompetanse til å behandle spørsmål om ulovlig arbeidskamp eller krav om erstatning for ulovlig arbeidskamp. Jeg viser for så vidt igjen til dommen i ARD 1993.117 (128-130). Gjeldende § 7 nr. 2s henvisning til ”tvister om det foreligger brudd på bestemmelsene i § 6 nr. 3” er en særregel om kompetanse til å behandle tvister som ikke gjelder tariffavtaler eller tariffbrudd. Ulovlighet på annet grunnlag hører ikke under Arbeidsretten. [..] Disse uklarhetene og utilsiktede kompetanseendringer bør unngås.”

7.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet ser at forslaget til ny bestemmelse om Arbeidsrettens domsmyndighet var noe mangelfullt. På bakgrunn av innspillene i høringsrunden foreslår departementet et nytt andre ledd i lovforslaget § 33 om Arbeidsrettens sete og domsmyndighet. Forslaget viderefører gjeldende rett og presiserer dessuten at Arbeidsretten også skal ha domskompetanse i saker som gjelder ulovlig arbeidskamp, herunder erstatningsansvar for lovbrudd i henhold til bestemmelsen i forslaget § 8 andre ledd om fredsplikt i interessetvister. Se nærmere omtale i merknadene til § 9 i kapittel 9.

7.5 Forhandlinger og mekling i saker for Arbeidsretten

7.5.1 Gjeldende rett

Tvisteloven

Tvisteloven innfører, sammenlignet med tvistemålsloven, en utvidet plikt for retten og partene til å forsøke å finne en forhandlings- eller meklingsløsning.

I tvisteloven § 5-4 pålegges partene å undersøke om det er mulig å løse tvisten i minnelighet før sak reises. Bestemmelsen hjemler også tre former for mekling som partene kan benytte seg av før saksanlegg. Disse er forliksrådet, utenrettslig mekling og utenrettslige tvisteløsningsnemnder, som er lovfestet på enkelte områder.

Ved utenrettslig mekling etter tvisteloven kapittel 7 avtaler partene hvem som skal være mekler, men tingretten kan på anmodning fra partene etter nærmere regler oppnevne en mekler fra rettens utvalg av rettsmeklere.

Tvisteloven kapittel 8 omhandler mekling etter at sak er anlagt. I § 8-1 pålegges retten en plikt til på ethvert trinn av saken å vurdere muligheten for å få tvisten helt eller delvis løst i minnelighet gjennom mekling eller rettsmekling.

Det som i § 8-1 kalles mekling, reguleres av § 8-2 og skjer som en del av rettens saksforberedelse eller i rettsmøte. Slik mekling kan resultere i rettsforlik som må inngås for den samlede rett.

Rettsmekling skjer etter regler i §§ 8-3 flg. ved en av rettens dommere eller ved en person (vanligvis en advokat) som tilhører rettens utvalg av eksterne rettsmeklere. Alle alminnelige domstoler unntatt Høyesterett har plikt til å ha et slikt utvalg etter tvisteloven § 8-4 fjerde ledd. Som ved utenrettslig mekling kan det også oppnevnes en hjelper for rettsmekleren. Dersom rettsmekling ender i forlik, kan dette inngås som rettsforlik uten at den samlede rett må innkalles, jf § 8-5 fjerde ledd. Beslutning om å iverksette rettsmekling tas av retten, dvs. saksforberedende dommer, jf. § 8-4 første ledd. Rettsmekling foregår utenfor rettsmøtene.

Arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis

Etter arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 2 er det en prosessforutsetning at det er ført forhandlinger mellom partene før sak reises, eventuelt at saksøker fører bevis for at slike forhandlinger er forsøkt ført. Denne regelen går noe videre enn bestemmelsen i tvisteloven § 5-4 om at partene skal undersøke om det er mulig å løse tvisten i minnelighet før sak reises.

Arbeidstvistloven 1927 inneholder ingen bestemmelser om mekling i tvister for Arbeidsretten. Uformelt skjer likevel slik mekling i enkelte saker, og erfaringene er gode. Meklingen foretas av en av rettens dommere.

7.5.2 Høringsforslaget

De former for mekling etter tvisteloven som ble foreslått overført til prosessen for Arbeidsretten, var mekling etter § 8-2 og rettsmekling etter §§ 8-3 flg. Forslagene som ble sendt på høring (§§ 51 og 52), ble utformet slik at forskjellen mellom mekling etter mønster av tvisteloven § 8-2 og rettsmekling etter §§ 8-3 flg. ville bli noe mindre i Arbeidsretten enn i de alminnelige domstoler.

Det ble videre foreslått at Arbeidsretten, i likhet med tingrettene og lagmannsrettene, skulle pålegges å ha et utvalg av utenrettslige meklere for å kunne foreta rettsmeklinger. En egen lovregulering av utenrettslig mekling, slik man har i tvisteloven kapittel 7, ble ikke ansett nødvendig i arbeidstvistloven.

7.5.3 Høringsuttalelser

LO går imot en ordning med rettsmekling for Arbeidsretten, så lenge Arbeidsrettens etablerte meklingsvirksomhet fungerer godt. Erfaringsmessig formidles mange forlik gjennom uformelle saksforberedende møter i Arbeidsretten. Dertil er det en omfattende forhandlingsordning etter hovedavtalene, og det kan virke som anstaltmakeri å kopiere tvisteloven her. For øvrig er det arbeidsrettslige miljøet i Norge lite, og det er svært få personer å velge mellom dersom man skal benytte rettsmeklere utenom dommere eller varadommere fra Arbeidsretten. Disse dommerne kan ikke delta som dommere i saken senere dersom meklingen ikke fører frem. Det er ikke tilrådelig å bruke de faste dommerne som meklere.

Unios oppfatning er at dagens praktisering av mekling for Arbeidsretten fungerer bra, og støtter derfor ikke forslaget i høringsutkastet §§ 51 og 52 om mekling mv. Saker for Arbeidsretten er grundig gjennomarbeidet før de kommer til retten. Dessuten er det norske arbeidsrettsmiljøet lite, og det kan være vanskelig å skaffe habile meklere.

NHO slutter seg til forslaget om å innføre rettsmekling og adgang til å inngå rettsforlik. NHO mener slik rettsmekling må foretas av en av Arbeidsrettens dommere, og at det vil være lite hensiktsmessig med eksterne meklere.

KS er skeptisk til at Arbeidsretten som ordinær ordning skal tilby rettsmekling. KS støtter derimot høringsutkastets forslag om mekling og at retten løpende kan vurdere mekling, og anfører at dette kun er en kodifisering av praksis. KS mener at hvis arbeidstvistloven skal ha bestemmelser om rettsmekling, må kretsmeklere med erfaring fra det aktuelle tariffområdet i så fall benyttes som meklere. KS sier videre at det alternativt hadde vært positivt om det hadde vært en plikt for partene til selv å forhandle på nytt etter at stevning og tilsvar foreligger, da en grundigere utredet sak vil danne et bedre grunnlag for å finne løsninger.

HSH er positiv til at det i arbeidstvistloven innføres bestemmelser om mekling og rettsmekling tilsvarende tvistelovens regler, dog tilpasset prosessen i Arbeidsretten. Det er videre viktig at meklerne er dommere med særlig kompetanse på fagfeltet. Meklingsreglene må likevel ikke føre til at terskelen for søksmål senkes. HSH sier videre at det er ønskelig at meklerens og partenes taushetsplikt ved mekling for Arbeidsretten presiseres i loven, eventuelt at dette fremgår av forarbeidene. Mekling bør for øvrig gjennomføres tidligst mulig etter stevning og tilsvar.

SAMFO støtter forslaget om å lovfeste praksisen med mekling i saker ved å ta inn tilpassede regler fra tvisteloven. De understreker at det, til tross for Arbeidsrettens aktive prosessledelse, fortsatt er partene som har rådigheten over en innbrakt sak, slik at løsninger ikke må presses ned over hodet på partene. SAMFO er videre enig i at regler om forliksrådsbehandling, utenrettslige tvisteløsningsnemnder og utenrettslig mekling ikke er egnet i saker for Arbeidsretten.

Justisdepartementet støtter forslaget om å innta bestemmelser om mekling og rettsmekling i den nye arbeidstvistloven. Bestemmelsene bør plasseres tidlig i lovens kapittel 5, da slik mekling helst skal skje før hovedforhandling. Justisdepartementet er skeptisk til den friheten forslaget legger opp til for partene og retten til å ha separate møter under meklingen, og antar at det er en fare for at slike separate møter kan svekke tilliten til rettens upartiskhet. Behovet for å unngå inhabilitet er minst like stort for Arbeidsretten som i saker for andre domstoler. Justisdepartementet har videre en del lovtekniske kommentarer.

Professor Sten Evju mener at forslaget om mekling i saker for Arbeidsretten er uheldig, og fraråder sterkt at slike regler tas med i den nye loven. Hvis formålet er å effektivisere saksavviklingen, vil slike regler etter Evjus syn være kontraproduktive.

7.5.4 Departementets vurderinger og forslag

Generelle synspunkter

Etter departementets syn er noen av formene for mekling som omhandles i tvisteloven, ikke aktuelle for Arbeidsretten. Dette gjelder både forliksrådsbehandling og lovfestede utenrettslige tvisteløsningsnemnder. Riktignok står det partene fritt å opprette slike nemnder på egen hånd, men dette krever ingen lovregulering. Departementet viser til at partene for Arbeidsretten for det alt vesentlige er organisasjoner med mye erfaring og kunnskap om forhandling og mekling, slik at det ikke skulle være nødvendig å ha egne regler i arbeidstvistloven om dette. Partene er i stand til å sette i verk utenrettslig mekling på egenhånd og etter det opplegg de selv ønsker, uten basis i lov.

Mekling for Arbeidsretten

Den uformelle meklingsvirksomhet som Arbeidsrettens dommere utøver, gir erfaringsvis gode resultater i mange saker. Dette samsvarer med erfaringene fra slik mekling i alminnelige sivile tvister. Mekling kan være tidsbesparende og kostnadseffektiv og gir begge parter et eierskap til resultatet. Det er flere høringsinstanser som støtter forslaget om å lovfeste meklingsadgangen. Departementet ser imidlertid at høringsinstansene har ulike syn på hvorvidt det er behov for å formalisere praksisen om forlik på bakgrunn av uformelle saksforberedende møter i Arbeidsretten. Både LO og Unio påpeker at den etablerte praksisen fungerer tilfredsstillende, og ønsker ikke lovregler om mekling og rettsmekling.

Etter departementets syn er det ingen grunn til at Arbeidsretten skal skille seg fra de alminnelige domstoler ved ikke å ha regler om mekling, men reglene må tilpasses tarifftvistenes avtalebaserte forhandlingssystem. Etter det departementet erfarer, har brukerne av Arbeidsretten ikke opplevd det som problematisk at det avholdes separate møter i meklingssituasjoner. Saksforberedende dommer vil alltid be om partenes samtykke til denne fremgangsmåten. Slike særmøter kan i praksis finne sted under saksforberedelsen, eller under hovedforhandlingen der dommeren ser en mulighet for at saken kan løses som forlikt mellom partene. Departementet legger til grunn at denne fleksible adgangen som har vært en del av Arbeidsrettens praksis gjennom lang tid, bør kunne videreføres, uten at dette fremgår av selve lovbestemmelsen. Departementet ser at det kan være en viss risiko for at en dommer kan ”mekle seg inhabil”, men mener at dette ikke har vært noe stort problem i praksis. Arbeidsretten vil dessuten for fremtiden bestå av tre heltids embetsdommere, og en dommer vil kunne overføre en sak til en av de to andre fagdommerne ved behov. Dette vil kunne avhjelpe situasjoner der en dommer eventuelt skulle ha meklet seg inhabil.

Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at det i stedet for høringsforslagets bestemmelse om mekling vil være mer hensiktsmessig å lovfeste Arbeidsrettens mer uformelle praksis på området. Det vil være til stor hjelp for brukerne at en meklingsregel fremgår av loven. I og med at initiativet til mekling bør finne sted før hovedforhandling er igangsatt, foreslås en ny og noe forenklet bestemmelse om mekling i et nytt andre ledd i arbeidstvistloven § 48 om saksbehandlingen. Bestemmelsens første punktum tilsvarer langt på vei tvisteloven § 8-1 første ledd og inneholder krav om at retten skal vurdere mulighetene for en minnelig løsning av tvisten, i form av mekling. Bestemmelsens første punktum i.f. hjemler en plikt for retten til å rette en oppfordring til partene om å finne en utenrettslig løsning. Denne passusen finnes ikke i tvisteloven, men foreslås tatt inn i arbeidstvistloven på grunn av den aktive rolle Arbeidsrettens dommere spiller under saksforberedelsen. Dette er i overensstemmelse med den grunnleggende fleksibilitet som gjelder for prosessen for Arbeidsretten.

Rettsmekling for Arbeidsretten

Høringsinstansene har ulike syn på hvorvidt arbeidstvistloven bør ha regler om rettsmekling. Enkelte støtter forslaget mens andre er sterkt imot. På den ene siden kan det hevdes at det er en fordel om bestemmelser om rettsmekling er formelt regulert for det tilfelle at det skulle oppstå behov for denne typen av mer omfattende og intens form for mekling. Dersom rettsmekling skulle benyttes overfor partene i tvister for Arbeidsretten, måtte bestemmelsen uansett anvendes med fornuft og ses i sammenheng med øvrige forhandlings- og meklingsordninger i arbeidsforhold. Arbeidsretten ville dessuten i enda større grad enn de alminnelige domstoler måtte vektlegge partenes standpunkt til spørsmålet om å benytte rettsmekling.

På den andre siden kan det anføres at den uformelle praksisen med mekling for Arbeidsretten er velfungerende, slik at en supplering med regler om rettsmekling er unødvendig. Som LO anfører, er det lagt opp til omfattende forhandlingsordninger i hovedavtalene, og det kan oppfattes som anstaltmakeri å kopiere tvisteloven på dette felt. Departementet støtter dessuten det synspunkt HSH anfører om at det er en viss mulighet for at en lovregulering på dette felt vil kunne føre til økt prosessrisiko. Det kan tenkes at partene i enkelte situasjoner ikke vil være like innstilt på å føre reelle forhandlinger etter gjeldende forhandlingsprosedyrer, særlig i bedrifter der forhandlingsklimaet er konfliktfylt. Dermed vil prosessforutsetningen om at det skal være ført forhandlinger mellom partene før sak reises (lovforslaget § 45 fjerde ledd) kunne bli en proforma bestemmelse ved at partene utarbeider bruddprotokoll uten at reelle forhandlinger er ført.

Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå at det inntas en bestemmelse om rettsmekling i arbeidstvistloven. Departementet er enig i at å innta bestemmelser om både mekling og rettsmekling i arbeidstvistloven vil kunne virke kontraproduktivt. Det er etter departementets syn tilstrekkelig med en bestemmelse som formaliserer Arbeidsrettens praksis rundt mekling, som omtalt over. Høringsbrevets forslag om å opprette et eget utvalg av meklere for å kunne ivareta gjennomføringen av den foreslåtte bestemmelsen om rettsmekling vil etter dette bortfalle.

7.6 Partshjelp

7.6.1 Gjeldende rett

Utgangspunkt

Utgangspunktet etter arbeidstvistloven 1927 § 8 første ledd er at det kun er de overordnede partene i en tariffavtale som kan opptre som formelle parter i saker for Arbeidsretten. Dersom en slik søksmålskompetent part også vil nedlegge påstand mot særskilte medlemmer eller personer, følger det av § 8 tredje ledd at disse må stevnes ved siden av foreningen. Andre enn de nevnte kan ikke opptre som formelle parter i saker for Arbeidsretten.

Spørsmålet i det følgende er i hvilken utstrekning andre enn de nevnte formelle parter skal kunne opptre i saken til støtte for en av partene.

Aktuelle bestemmelser i tvistemålsloven og tvisteloven

Tvistemålsloven § 75 åpnet en viss adgang for utenforstående tredjemenn til å erklære hjelpeintervensjon til støtte for en av partene i en sivil sak. Grunnvilkåret var at hjelpeintervenienten hadde ”rettslig interesse” i at en part vant saken. Adgangen for interesseorganisasjoner mv. til å hjelpeintervenere for de alminnelige domstoler vokste frem gjennom rettspraksis under tvistemålsloven før den ble lovregulert i tvisteloven.

I tvisteloven er begrepet hjelpeintervensjon erstattet med begrepet partshjelp. Etter § 15-7 første ledd skal partshjelp tillates for den som har et ”reelt behov grunnet i egen rettsstilling” for at den ene parten vinner. Også for foreninger og stiftelser, samt visse offentlige organer, skal partshjelp tillates i saker som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde.

Etter tvisteloven § 15-7 andre ledd må partshjelp erklæres i prosesskriv eller rettsmøte før saken er rettskraftig avgjort. Dersom partshjelp bestrides, avgjøres spørsmålet ved kjennelse. Dersom partshjelp ikke bestrides av noen part, skal den tillates uten at det skjer noen prøving av dette fra rettens side.

I tvisteloven § 15-8 er det innført en ny bestemmelse som gir enkelte foreninger, stiftelser og offentlige organer som ikke er part i saken, adgang til å opptre som ”rettens venn” ved å gi skriftlig innlegg for å belyse allmenne interesser som en sak reiser. Denne adgangen rekker videre enn ordningen med partshjelp med hensyn til hvem som kan opptre i saken.

Arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis

Arbeidstvistloven 1927 har ikke generelle bestemmelser som regulerer adgangen til hjelpeintervensjon eller partshjelp. Av § 8 andre ledd fremgår det riktignok at medlemmer og underavdelinger uten søksmålsrett kan være partshjelpere med tillatelse fra en overordnet part med søksmålsrett. Bestemmelsen ble tatt inn i loven i 1966, men ordningen har så langt ikke hatt særlig praktisk betydning. I saker hvor rett og plikt for en underavdeling berøres, vil den overordnede part normalt ivareta underavdelingens og medlemmenes interesser.

Arbeidsretten har i sin praksis avklart enkelte sider ved adgangen til hjelpeintervensjon. Samtlige avgjørelser er knyttet til tiden før den nye tvisteloven trådte i kraft, da vilkåret som nevnt var at hjelpeintervenienten hadde ”rettslig interesse” i at den ene part vant saken.

Hjelpeintervensjon for Arbeidsretten har forekommet i hvert fall siden 1930-tallet, jf. ARD 1932 s. 196, uten at adgangen til dette synes å ha vært problematisert. Arbeidsretten la i ARD 1988 s. 240 til grunn at bestemmelsene i tvistemålsloven § 75 flg. ”som alminnelig utgangspunkt” må få tilsvarende anvendelse, slik at det er adgang til hjelpeintervensjon for Arbeidsretten også i tilfeller som ikke reguleres av arbeidstvistloven 1927 § 8 andre ledd. Retten la tvistemålslovens regler til grunn og fant støtte for dette i arbeidstvistlovens forarbeider.

Ved flere anledninger har spørsmålet om enkeltpersoners rett til å hjelpeintervenere vært oppe for Arbeidsretten. Retten har også i disse tilfellene lagt til grunn at tvistemålslovens regler gjelder tilsvarende, med den samme vurdering av rettslig interesse som etter tvistemålsloven. Eksempelvis heter det i kjennelsen i ARD 2001 s. 302 på s. 307:

”Retten bemerker her at utfallet av det søksmålet NHO har reist mot YS, vil være avgjørende for om [A]s verv som tillitsvalgt skal opphøre eller ikke. Domsresultatet vil således være avgjørende for eksistensen av de rettigheter og plikter som påhviler [A] i egenskap av tillitsvalgt etter hovedavtalens kapittel VI. Retten trenger ikke ta stilling til om dette i seg selv innebærer at vilkåret etter tvistemålslovens § 75 er oppfylt. Slik saken er opplyst, må retten under enhver omstendighet bygge på at utfallet vil kunne få konsekvenser for [A]s rett etter den lokale særavtalen til fortsatt permisjon fra sin ordinære stilling med lønn fra bedriften. Retten finner det derfor klart at vilkåret om at hjelpeintervenienten må ha rettslig interesse, er oppfylt i dette tilfellet.”

Et spørsmål av atskillig praktisk betydning som har vært oppe i flere saker for Arbeidsretten, er hvorvidt man kan tillate partshjelp for organisasjoner som ikke er underavdeling av en part. Problemstillingen er om for eksempel et YS-forbund kan intervenere til fordel for LO, og hva vilkårene for dette i tilfelle skal være.

I en kjennelse inntatt i ARD 2002 s. 1 (”KLP-saken”) ble Kommunalansattes Fellesorganisasjon (KFO) akseptert som hjelpeintervenient for LO. KFO intervenerte på vegne av sine medlemmer. Retten pekte på at LOs påstand i saken var slik utformet at dersom den fullt ut ble tatt til følge, ville dommen få rettsvirkninger også for de av KFOs medlemmer som var ansatt i kommunene. KFOs egne rettigheter og plikter ble derimot ikke berørt. Men KFO hadde en klar interesse i å vareta sine medlemmers interesse i utfallet i saken, og hjelpeintervensjon ble tillatt. Den regel man kan lede ut av dette, er at dersom en organisasjons medlemmer har rettslig interesse i partshjelp, godtas den arbeidsgiver- eller arbeidstakerforening som representerer dem, som partshjelper. Retten presiserer i kjennelsen at den ikke tar stilling til om ren prejudikatsinteresse alene er tilstrekkelig.

Et annet spørsmål er adgangen til å utøve partshjelp for andre organisasjoner enn arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Dette spørsmålet har særlig vært drøftet med hensyn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), se for eksempel NOU 2008: 6 punkt 14.3.2. Likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og arbeidsmiljøloven § 13-1 har forbud mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne, alder mv. Denne lovgivningen er ufravikelig. Lovene håndheves av LDO. Det kan i en sak oppstå spørsmål om hvordan tariffavtalene skal forstås for å være i samsvar med forbudene mot diskriminering. Det kan også oppstå spørsmål om (bestemmelser i) en avtale er i strid med diskrimineringslovene og derfor må settes til side som ugyldige. Slike spørsmål vil i praksis særlig kunne tenkes i saker der avtalene må vurderes opp mot likelønnsprinsippet eller forbudet mot aldersdiskriminering. Arbeidsrettens dommere har, på samme måte som dommere i alminnelige domstoler, plikt til å opplyse saken og trekke inn diskrimineringsreglene etter eget tiltak, selv om partene ikke har anført dette. Et spørsmål som da reiser seg, er om LDO i slike saker skal kunne yte partshjelp for Arbeidsretten for en av partene. Gjeldende rett på dette området er etter det departementet kan se ikke endelig avklart, se drøftelsen nedenfor under punkt 7.6.4.

Lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) § 10 regulerer Likestillings- og diskrimineringsnemndas forhold til Arbeidsretten. Klagenemnda har en uttalerett som er regulert i § 10 andre ledd. Dette er en uttalerett ”om hvorvidt en bestemmelse i tariffavtale som er brakt inn for nemnda, er i strid med bestemmelsene i § 1 annet ledd”. Det følger av § 10 fjerde ledd at nemnda ikke kan treffe avgjørelser som etter arbeidstvistloven § 7 nr. 2 hører under Arbeidsretten. I de tilfeller hvor spørsmålet om tariffavtalers gyldighet kommer opp i en individuell klagesak for nemnda, vil nemnda prejudisielt måtte ta stilling til tariffavtalen i sin behandling av saken. For slike tilfeller bestemmer diskrimineringsombudsloven § 10 første ledd jf. tredje ledd at hver av partene i tariffavtalen kan få dette spørsmålet avgjort av Arbeidsretten. Saken for nemnda stilles i så fall i bero.

7.6.2 Høringsforslaget

I høringsbrevet ble det foreslått å lovfeste Arbeidsrettens praksis med å tillate partshjelp for den som har et reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner, i tråd med hva som gjelder etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a). Forslaget skulle fange opp både enkeltpersoner og juridiske personer med rettslig interesse i saken.

Det ble videre foreslått å lovfeste organisasjoners adgang til partshjelp i tråd med kjennelsen i KLP-saken, dvs. at organisasjoner hvis medlemmer har rettslig interesse i en sak, kan opptre som partshjelpere uavhengig av om organisasjonens egne rettigheter og plikter blir berørt av resultatet i saken.

Hvorvidt også partshjelp ut i fra ren prejudikatsinteresse, i tråd med tvistelovens regler burde gjelde for Arbeidsretten, ble også vurdert, men det ble ikke ansett som hensiktsmessig å lovfeste tvistelovens bestemmelser på dette punktet. Det ble heller ikke foreslått å lovfeste tvistelovens regler om at andre organisasjoner enn de Arbeidsretten er til for, skulle kunne erklære partshjelp.

Etter tvisteloven kan partshjelp erklæres når som helst før saken er rettskraftig avgjort. I høringsbrevet ble det foreslått avvikende regler for Arbeidsretten, nemlig slik at partshjelp måtte erklæres senest tre uker før hovedforhandling. Begrunnelsen var den særlige plikten Arbeidsretten har til å opplyse saken.

7.6.3 Høringsuttalelser

LO uttaler kort til dette punktet at reglene om partshjelp for enkeltpersoner etter tvisteloven, ikke hører hjemme i arbeidstvistloven.

NHO slutter seg til departementets forslag til regler om partshjelp.

KS støtter departementets forslag om begrensninger i adgangen til partshjelp for Arbeidsretten sett i forhold til tvisteloven som åpner for partshjelp på grunnlag av rene prejudikatsinteresser. KS sier videre at hva som skal til for å kunne erklære partshjelp, må fremkomme tydeligere i premissene til loven, samt at vilkårene for partshjelp av pedagogiske grunner bør utformes i et selvstendig ledd i bestemmelsen.

HSH er åpen for at rett til partshjelp lovfestes dersom regler om dette begrenses til det som i dag er gjeldende rett. Det er viktig at partsforholdet og partsinteressen ikke forstyrres av at noen erklærer partshjelp uten at dette er i forståelse med den parten det erklæres støtte for. HSH foreslår at fristen for å erklære partshjelp forlenges fra tre til minst fire uker.

SAMFO støtter forslaget om å lovfeste Arbeidsrettens praksis angående partshjelp, men finner det uhensiktsmessig å ta inn regler om partshjelp for andre typer interesseorganisasjoner, myndigheter eller institusjoner enn arbeidslivets parter og organisasjoner. SAMFO er enig i at partshjelp som utgangspunkt må erklæres før hovedforhandlingen begynner, men mener at Arbeidsretten i særlige tilfeller bør ha mulighet til å utsette hovedforhandlingen dersom partshjelp erklæres etter utløpet av den foreslåtte treukersfristen. En slik adgang til å forlenge fristen bør ha en klar hjemmel i loven.

Justisdepartementet er kritisk til forslaget om å avskjære muligheten for partshjelp for offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser, eksempelvis Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ombud kan ikke likestilles med ”andre typer interesseorganisasjoner”, slik at adgangen til partshjelp mv. må vurderes uavhengig av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillingsnemndas søksmåls- og vedtakskompetanse i rettstvister om tariffavtaler. Justisdepartementet viser til Lovavdelingens uttalelse i brev av 12. april 2007 til Barne- og likestillingsdepartementet. I brevet fremkommer det at Likestillings- og diskrimineringsombudet i visse tilfeller både kan opptre som partshjelper etter tvisteloven § 15-7 og som ”rettens venn” etter tvisteloven § 15-8. Dette er også lagt til grunn av Likelønnskommisjonen, se NOU 2008: 6 punkt 7.5.1. Forslaget i høringsnotatet innebærer således en realitetsendring som bør drøftes og vurderes nærmere. Justisdepartementet er videre i tvil om berettigelsen av høringsforslaget § 49 andre ledd første punktum om at partshjelp må erklæres tre uker før hovedforhandling. Forslaget er begrunnet med Arbeidsrettens særlige plikt til å sørge for sakens opplysning. Partshjelpere forutsettes nettopp å kunne bidra til sakens opplysning, og må forventes å ville bidra selv om de kommer sent inn i saken.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) uttaler at det er antatt at ombudet har adgang til partshjelp for Arbeidsretten i dag, og viser til Lovavdelingens uttalelse i ovennevnte brev til Barne- og likestillingsdepartementet 12. april 2007. Det bør etter ombudets syn begrunnes godt dersom ombudets adgang til å tre inn som partshjelper i saker for Arbeidsretten skal være avskåret.

7.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er kommet til at det bør tas inn egne bestemmelser om partshjelp i den nye arbeidstvistloven. Dette vil kunne øke lovens brukervennlighet. Departementet ser ellers ikke grunn til å innsnevre den adgangen til hjelpeintervensjon som er utviklet i praksis. På enkelte punkter rekker imidlertid tvistelovens nye bestemmelser om partshjelp for langt, sett i forhold til de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende for Arbeidsretten.

Utgangspunktet bør som etter tvistelovens § 15-7 første ledd være at partshjelp skal tillates for den som har et reelt behov grunnet i ”egen rettsstilling” for at den ene parten vinner, jf. lovforslaget § 46 første ledd bokstav a). I utgangspunktet kreves det således at partshjelperens egnerettigheter må kunne påvirkes av domsresultatet, eller at partshjelperens rettsstilling er avledet av partens. På dette punkt innebærer lovforslaget en videreføring av Arbeidsrettens praksis med å tillate hjelpeintervensjon for organisasjoner og enkeltpersoner som har et reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for å opptre i saken. Om denne praksis vises det til omtale av arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis foran, hvor blant annet kjennelsen i ARD 2001 s. 302 er omtalt.

Etter departementets syn bør det forhold at en arbeidstaker- eller arbeidsgiverforening har tariffavtale med bestemmelser som er likelydende med dem saken for Arbeidsretten gjelder, ikke i seg selv gi tilstrekkelig grunnlag for å erklære partshjelp. I høringsnotatet ble det ikke ansett som hensiktsmessig å kopiere tvistelovens løsning på dette punkt. Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for at denne formen for prejudikatinteresse skal være tilstrekkelig. Det må her understrekes at en manglende adgang til partshjelp i slike tilfeller ikke vil innebære at vedkommende organisasjon vil være avskåret fra å reise eget søksmål for Arbeidsretten om samme type spørsmål som allerede verserer for domstolen. Dette har forekommet ved flere anledninger. I praksis har Arbeidsretten vanligvis behandlet slike parallelle søksmål i den rekkefølge de er kommet inn for domstolen. Som regel er de sist innkomne sakene blitt løst i minnelighet mellom partene etter at behandlingen av den først innkomne saken er avsluttet.

Av tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b) fremgår det at partshjelp skal tillates også for ”foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser, i sak som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde etter § 1-4”. Departementet mener at en slik bestemmelse er for vidtrekkende til at den kan innføres i saker for Arbeidsretten. Noen tilsvarende bestemmelse er derfor ikke tatt inn i lovforslaget. Departementet vil likevel foreslå at andre arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner enn de som er formelle parter i den tariffavtale saken for Arbeidsretten gjelder, i særlige tilfeller skal kunne opptre som partshjelpere. Etter lovforslaget § 46 første ledd bokstav b) er vilkåret at vedkommende organisasjon har et reelt behov grunnet i sine medlemmers rettsstilling for at den ene parten vinner saken. Som eksempel på et slikt tilfelle, vises det til saksforholdet i kjennelsen i ARD 2002 s. 1, hvor Arbeidsretten godtok hjelpeintervensjon ut fra de nevnte interesser.

Departementet har vurdert om adgangen for organisasjoner til å erklære partshjelp bør tilsvare tvistelovens regler, slik at også enhver organisasjon vil kunne erklære partshjelp. Noe som taler for at LDO bør ha en slik adgang, er at diskrimineringslovene er ufravikelige og basert på menneskerettigheter og offentlige likestillingsinteresser. Partene har ikke mulighet til å avtale seg bort fra diskrimineringsforbudene. Ombudets uttalelser i slike saker vil kunne bidra til at sakens diskrimineringsrettslige aspekter blir tilstrekkelig belyst. Dette gjelder ikke minst fordi det ikke alltid vil være slik at ombudet har uttalt seg i saken allerede. Det store flertallet av høringsinstanser støtter det fremsatte forslaget om å videreføre Arbeidsrettens praksis om bruk av partshjelp. Slik som prosessordningen for Arbeidsretten fungerer, er det etter departementets syn ikke hensiktsmessig å ha en egen bestemmelse som gir andre typer interesseorganisasjoner enn arbeidsgiver- og arbeidstakerforeninger adgang til partshjelp, jf. SAMFO og HSHs høringsuttalelser om at det er viktig at partsinteressene ikke forstyrres av at andre erklærer partshjelp uten at dette er i forståelse med partens ønsker. Departementet vil derfor ikke foreslå å ta tvistelovens bestemmelser på dette punktet inn i den nye arbeidstvistloven. Arbeidsdepartementet mener det er helt sentralt å videreføre prinsippet om Arbeidsretten som tariffpartenes domstol. Dette innebærer at offentlige organer og andre interesseorganisasjoner enn arbeidslivets organisasjoner ikke bør kunne tre formelt inn og støtte den ene siden i tvisten.

Departementet har merket seg at Justisdepartementet og LDO er av den oppfatning at offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser, som for eksempel LDO, har eller bør ha adgang til å yte partshjelp etter arbeidstvistloven. I begrunnelsen for å gi nemnda uttalerett om tariffavtalers lovlighet fremgår det i Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) at det ikke vil være hensiktsmessig å endre det arbeidsrettslige prosessystemet i tilknytning til revideringen av likestillingsloven. Begrunnelsen var at slike endringer ville være kontroversielle og bryte med lang rettstradisjon og innarbeidet praksis. Rettstilstanden når det gjelder denne problemstillingen ble vurdert av Likelønnskommisjonen når det gjelder LDO i saker for Arbeidsretten. Kommisjonen fremmet ikke noe forslag om partshjelp for LDO, se NOU 2008: 6, punkt 14.3.2. Det følger videre av NOU 2008: 6 punkt 7.5.1 at Justisdepartementet vurderte om LDO kunne yte partshjelp i saker der nemnda ikke har vedtakskompetanse, det vil si spørsmål om tariffavtalers eksistens, gyldighet og forståelse. Dette ville kunne være aktuelt når en sak bringes inn for Arbeidsretten for bindende avgjørelse, og saken for nemnda stilles i bero. Justisdepartementet konkluderte med at ”det prinsipielt ikke er utelukket at ombudet i en slik situasjon vil kunne yte partshjelp for en av partene i tariffavtalen” i saker for Arbeidsretten.

Det fremgår videre av en fotnotehenvisning til punkt 7.5.1 i NOU 2008: 6 at:

”Arbeidstvistloven har imidlertid egne prosessregler. Tvistelovens bestemmelser kommer derfor ikke uten videre til anvendelse i saker for Arbeidsretten. Det er for tiden et arbeid i gang i Arbeids- og inkluderingsdepartementet med sikte på en revisjon av arbeidstvistlovens prosessregler, herunder skal nødvendige tilpasninger til tvisteloven vurderes.”

Etter departementets syn innebærer høringsforslaget ikke noen realitetsendring slik Justisdepartementet uttaler i sitt høringssvar, men snarere en oppklaring av en uavklart rettslig situasjon. Arbeidsdepartementet er med andre ord av en annen oppfatning enn Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som i sitt høringssvar uttaler at det er antatt at ombudet har adgang til partshjelp for Arbeidsretten i dag. Etter Arbeidsdepartementets syn er ikke dette riktig. Etter det departementet kjenner til har det heller ikke forekommet i praksis at LDO eller andre offentlige organer har opptrådt som partshjelper for Arbeidsretten.

Departementet har vurdert hvorvidt det i enkelte tilfeller vil kunne være hensiktsmessig at andre enn partene, som for eksempel LDO, gis adgang til å opplyse en sak som ”rettens venn” i tråd med tvisteloven § 15-8. På denne måten ville andre aktører enn arbeidslivets parter få adgang til å gi oppklarende innlegg i saker for Arbeidsretten. Et spørsmål som da reiser seg er hvorvidt en slik adgang burde begrenses til å omfatte kun offentlige organer, slik Justisdepartementet foreslår. Dette ville kunne være instanser som Barneombudet, Forbrukerombudet, Statens seniorråd mv., men ville ikke omfatte enhver annen interesseorganisasjon som for eksempel Norges Naturvernforbund, Norges Blindeforbund mv.

Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at det er viktig å videreføre prinsippet om Arbeidsretten som en domstol for parter i en tariffavtale. Det er partene som i hovedsak bør ha ansvaret for å legge opp bevisføringen og opplyse en sak. Dette anses som viktig for å opprettholde domstolens legitimitet. Videre har Arbeidsretten selv et særskilt ansvar for å opplyse saken, slik at det ikke vil være utelukket at Arbeidsretten tar initiativ til å fremskaffe opplysninger som supplerer det som kommer fra partene. Se lovforslaget § 48 femte ledd om at retten kan innhente opplysninger fra ”enhver annen hvis forklaring kan være av betydning for saken”. Det er på det rene at Arbeidsretten må opplyse om forhold knyttet til ufravikelig lovgivning, som for eksempel diskrimineringslovgivningen som har gjennomslag overfor tariffavtaler. Arbeidsretten må sikre at saker med dette innhold er tilstrekkelig opplyst.

I og med at det er en viss uenighet om LDOs adgang til partshjelp for Arbeidsretten, vil departementet vurdere behovet for en nærmere utredning av dette på et senere tidspunkt.

Høringsbrevet inneholdt også forslag til nærmere bestemmelser i den nye loven § 46 andre og tredje ledd om enkelte prosessuelle forhold i tilknytning til erklæringer om partshjelp. Disse forslagene er knapt kommentert av høringsinstansene. Om de aktuelle bestemmelsene vises det derfor til merknadene til § 46 andre og tredje ledd i kapittel 9.

For øvrig må partshjelperen fylle de alminnelige kravene til partsevne og prosessdyktighet, og det er retten som på eget initiativ skal prøve om disse vilkårene er oppfylt. Hvor partshjelp ikke er bestridt av noen av partene, skal derimot ikke retten av eget initiativ prøve adgangen til å erklære partshjelp.

Det innføres en frist for å melde i fra om ønske om partshjelp. Fristen utvides fra tre til fire uker, i tråd med høringsinnspillet fra HSH. Med utgangspunkt i en frist på tre uker uker før hovedforhandling, vil Arbeidsretten neppe rekke å behandle spørsmålet før hovedforhandlingen.

7.7 Forening av saker til felles behandling og avgjørelse

7.7.1 Gjeldende rett

Tvisteloven

Ifølge tvistemålsloven § 98 kunne saker forenes til felles behandling og avgjørelse dersom dette kunne lette eller påskynde behandlingen og minst én part var den samme i alle saker.

Etter tvisteloven kan saker forenes hvis de reiser likeartede spørsmål og skal behandles med samme sammensetning av retten og etter hovedsakelig samme saksbehandlingsregler, jf. § 15-6. Dette innebærer at adgangen til å forene saker er blitt noe utvidet i og med at det ikke lenger er et vilkår at minst én part må være den samme i de sakene som forenes.

Arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis

Arbeidstvistloven 1927 inneholder ingen bestemmelser om forening av saker.

Arbeidsretten har likevel i sin praksis lagt til grunn at forening av saker kan skje etter tvistemålslovens regler. Det vises til ARD 1983 s. 6. Her var det tre saker med forskjellige saksøkere hvor en av de saksøkte var den samme i alle saker. Forening skjedde etter anmodning fra saksøkerne, og de saksøkte hadde ikke noe å bemerke til det. Retten forente sakene med hjemmel i tvistemålsloven § 98.

Et særtrekk ved prosessen for Arbeidsretten er at blant dommerne som er oppnevnt etter innstilling, tilkalles i den enkelte sak de dommerne som er innstilt av den organisasjon som er part i tvisten. Dette følger av arbeidstvistloven 1927 § 14 tredje ledd. Selv om en forening av saker kan lette eller påskynde behandlingen, og selv om en av partene er den samme i alle sakene, kan forening dermed være utelukket fordi sammensetningen av retten vil være forskjellig. En sak mellom YS og NHO kan for eksempel ikke forenes med en sak mellom LO og NHO, fordi retten sammensettes på forskjellig måte i de to sakene.

Der man har ønsket en effektivisering av saksbehandlingen av materielt likeartede saker med ulik partsstilling, har man imidlertid i noen tilfeller tydd til andre løsninger enn forening. En slik løsning er partshjelp. En annen løsning er at en av sakene behandles av retten, mens de øvrige stilles i bero. Erfaring viser at partene i de andre sakene stort sett alltid selv finner en løsning i tråd med resultatet i den første saken. Som eksempel på begge disse løsningene kan nevnes KLP-saken, som var anlagt av LO mot KS med påstand om brudd på hovedtariffavtalen mellom de to organisasjonene (sak nr. 7/1999, ARD 2002 s. 90). Mellom KFO og KS fantes en hovedtariffavtale som i sitt innhold var parallell med hovedtariffavtalen mellom LO og KS, og KFO anla egen sak (sak nr. 9/1999) som var parallell med den LO hadde anlagt. I dette tilfellet ble løsningen at KFO opptrådte som hjelpeintervenient. Etter at avgjørelsen i sak nr. 7/1999 (ARD 2002 s. 90) forelå, fant partene en tilsvarende løsning i sak nr. 9/1999, som aldri kom så langt som til hovedforhandling.

7.7.2 Høringsforslaget

I høringsforslaget ble det foreslått å lovfeste adgang til forening av saker for Arbeidsretten etter mønster av tilsvarende regulering i tvisteloven. Forslaget var i tråd med en vel innarbeidet praksis for Arbeidsretten. Begrensningen som ligger i at det skal være en sammenheng mellom partsstillingen i saken og sammensetningen av retten, ville etter forslaget fortsatt gjelde.

Adgangen til å forene saker innenfor den alminnelige sivilprosess ble noe utvidet fra tvistemålsloven til tvisteloven, fordi vilkåret for forening ikke lenger er betinget av at minst én part er den samme i de sakene som forenes, jf. over. Departementet kunne i høringsforslaget ikke se noen grunn til at denne utvidelsen ikke også skulle gjelde i prosessen for Arbeidsretten, men påpekte at reglene om sammensetningen av retten antagelig ville føre til at den praktiske betydningen av utvidelsen ville bli liten.

7.7.3 Høringsuttalelser

LO mener at en bestemmelse om forening av saker neppe vil få stor praktisk betydning. Når LO og underliggende forbund er part, vil andre organisasjoners saker vanligvis ikke kunne forenes, på grunn av vilkåret om at retten skal ha samme sammensetning i sakene som skal forenes. Dette problemet er likevel langt på vei imøtekommet ved muligheten til partshjelp. LO finner derfor å kunne støtte forslaget.

NHO, KS og SAMFO slutter seg til forslaget.

HSH er i utgangspunktet skeptisk til å åpne for forening av saker når dette gjelder saker med ulik partskonstellasjon, men ser likevel at dette kan medvirke til en mer hensiktsmessig saksbehandling. HSH støtter forslaget om at forening av saker fortsatt skal begrenses til saker med samme sammensetning av retten.

Arbeidsrettens leder tiltrer forslaget om å innta en bestemmelse om adgang til forening av saker etter mønster fra tvisteloven. Arbeidsrettens leder nevner i sin høringsuttalelse en annen løsning som har vært brukt i praksis når partene har vært enige om det, nemlig at det gjennomføres én hovedforhandling, men at det avsies særskilt avgjørelse i hver sak, og med de dommerne som skal delta ved behandlingen av saker med vedkommende parter. Arbeidsrettens leder legger til grunn at høringsutkastet § 50 ikke er til hinder for fortsatt bruk av en slik alternativ og praktisk løsning i tilfeller hvor formell forening av sakene ikke kan finne sted.

7.7.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet ser at høringsinstansene i all hovedsak støtter forslaget, og foreslår å lovfeste en adgang til forening av saker for Arbeidsretten etter de samme regler som gjelder i tvisteloven. Dette er i tråd med Arbeidsrettens innarbeidede praksis. Den begrensning som ligger i at det skal være en sammenheng mellom partsstillingen og sammensetningen av retten i den enkelte sak, vil fortsatt være der, jf. forslaget § 38 første ledd tredje punktum.

Tvistelovens adgang til å forene saker er blitt noe utvidet fra tvistemålsloven. Det er ikke lenger et vilkår for forening at minst én part er den samme i de sakene som forenes. Det er ingen grunn til at dette ikke også gjennomføres i prosessen for Arbeidsretten, men reglene om rettens sammensetning i den enkelte sak vil antagelig føre til at den praktiske betydningen av utvidelsen blir liten. Forslaget fremgår av ny § 47 om forening av saker. Det vil ikke være til hinder for at Arbeidsrettens praksis som nevnt i høringsuttalelsen fra Arbeidsrettens leder videreføres.

7.8 Effektivisering av saksforberedelse og saksbehandling

7.8.1 Gjeldende rett

Tvisteloven

Tvisteloven inneholder en rekke bestemmelser som har som formål å effektivisere behandlingen av sivile saker i de alminnelige domstoler og få saksbehandlingstiden ned. Blant de viktigste av disse reglene er:

Nye regler om mekling/rettsmekling antas å effektivisere prosessen ved at færre saker kommer til hovedforhandling. Om mekling vises til punkt 7.5 ovenfor.

Småkravprosess er en nyskapning som reguleres av tvisteloven §§ 10-1 flg. Ved småkravprosess behandles med noen unntak:

• Alle saker hvor tvistesummen er under kr 125 000,

• saker med høyere tvistesum dersom partene samtykker i slik behandling og retten beslutter det,

• saker som ikke gjelder formuesverdier, dersom retten finner at småkravprosess vil være forsvarlig og ingen part motsetter seg det.

Saker etter småkravprosess underkastes en enklere behandling, og det skal gå maksimalt tre måneder fra stevning kommer inn til dom er avsagt.

Aktiv dommerstyring. Dette er nytt i tvisteloven. Saksforberedende dommer skal ifølge tvisteloven § 9-4 ”aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling”. Retten skal etter drøfting med partene legge opp en plan for den videre behandling, og blant annet fastsette frister.

Tilsvarsfristen fastsettes av retten og bør normalt være tre uker, jf. tvisteloven § 9-3 første ledd. Dette var også regelen etter tvistemålsloven § 313.

Maksimal saksforberedelsestid er i tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav h) satt til seks måneder, regnet fra stevning kom inn til hovedforhandling holdes. Bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig, kan hovedforhandling berammes senere enn dette. Hvis regelen overholdes, vil saksbehandlingstiden for de alminnelige domstoler gå vesentlig ned.

Siste frist for avslutning av saksforberedelsen. Etter tvisteloven § 9-10 skal saksforberedelsen normalt avsluttes, vanligvis med et sluttinnlegg fra partene, senest to uker før hovedforhandlingen (én uke ved småkravprosess). Som følge av dette skal det ikke være mulig å inngi prosesskrifter tett oppunder hovedforhandlingen. Retten kan fastsette et annet tidspunkt for avslutning av saksforberedelsen.

Omberammelse. Omberammelse vil si at det før hovedforhandlingen treffes beslutning om å utsette den. En part som vil ha gyldig fravær ved et rettsmøte, kan etter tvisteloven § 16-2 første ledd kreve omberammelse. Etter § 16-3 kan retten også i andre tilfeller omberamme rettsmøter når det er nødvendig for å sikre forsvarlig behandling eller tungtveiende grunner ellers taler for det. Av effektivitetshensyn er det i § 16-3 tatt inn et andre ledd om at det ved omberammelse så vidt mulig skal fastsettes ny tid for rettsmøtet.

Utsettelse under hovedforhandlingen. I tvisteloven § 16-4 slås det fast at dersom det under hovedforhandlingen blir nødvendig å utsette saken, skal retten treffe beslutninger for den videre behandling av saken slik at den blir minst mulig forsinket.

Frist for domsavsigelse. Dom skal som hovedregel avsies innen fire uker etter hovedforhandlingens avslutning, jf. tvisteloven § 19-4 femte ledd. Hvis saken er så arbeidskrevende at det ikke er mulig å overholde fristen, kan den overskrides. Dette er romsligere enn den toukersfristen (én uke inntil en lovendring i 1999) som gjaldt etter tvistemålsloven § 152. Til gjengjeld forutsettes det i forarbeidene til tvisteloven at fireukersfristen i de fleste tilfeller vil være tilstrekkelig.

Arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis

Opprettelsen av Arbeidsretten ble blant annet begrunnet i at behandlingen av tarifftvister skulle gå raskere enn behandlingen av saker for de alminnelige domstoler, jf. Ot.prp. nr. 19 (1912) s. 6 og Ot.prp. nr. 11 (1913) s. 5. Dette hensynet gjenspeiles enkelte steder i arbeidstvistloven 1927. Ifølge § 18 nr. 4 skal hovedforhandling holdes ”snarest mulig”. Bestemmelsen i § 18 nr. 6 om at innkallelse til hovedforhandling skal forkynnes med en varselfrist på minst 48 timer, viser antagelig også at prosessen for Arbeidsretten var tenkt som en hurtig prosess, dog ikke så hurtig at ikke partene rekker å innrette seg. I § 25 nr. 1 første ledd heter det at dom skal avsies snarest mulig etter saksbehandlingens (hovedforhandlingens) avslutning. Går det mer enn én uke, skal grunnen nevnes i dommen. Også tvistemålsloven hadde en tilsvarende frist på én uke, så det formelle effektivitetskravet på dette punkt er ikke strengere for Arbeidsretten enn det inntil nylig var for de alminnelige domstoler.

Vanligvis overholdes ikke forutsetningen i arbeidstvistloven 1927 § 25 nr. 1 om at det normalt ikke skal gå mer enn én uke fra hovedforhandling til domsavsigelse. I praksis kan imidlertid Arbeidsretten behandle saker svært raskt hvis det foreligger et særlig behov for det. Dette skjer først og fremst i saker om påstått tariffstridig eller ulovlig arbeidskamp. Saksbehandlingstiden kan i slike tilfeller gå ned i et par uker, og i sakene overholdes også som regel fristen for å avsi dom. I 2010 var det enkelte hastesaker til behandling i Arbeidsretten. I dom 10. februar 2010 kom stevningen inn for Arbeidsretten 5. februar 2010, slik at samlet saksbehandlingstid var tre dager (i og med at 5. februar var en fredag). I dom 25. november 2010 ble det tatt ut stevning i saken fredag 19. november, det ble holdt hovedforhandling onsdag 24. november og dom ble avsagt torsdag den 25. november. I saker som ikke har slikt hastepreg, er imidlertid ikke saksbehandlingstiden kortere enn ved de alminnelige domstoler.

Når det gjelder omberammelse av rettsmøter, inneholder arbeidstvistloven 1927 ingen slike bestemmelser. Arbeidsrettens praksis er imidlertid i samsvar med reglene i tvisteloven §§ 16-2 og 16-3 om omberammelse. Utsettelse under hovedforhandlingen skjer fra tid til annen i Arbeidsretten, men også dette skjer uten at adgangen er særskilt lovregulert.

7.8.2 Høringsforslaget

Det ble i høringsbrevet lagt til grunn at det også i Arbeidsretten er behov for å effektivisere saksbehandlingen på noen punkter. Det ble derfor fremmet enkelte forslag om endringer med dette formålet for øye. Enkelte av tvistelovens regler knyttet til effektivisering av domstolene passer likevel ikke for Arbeidsretten. Dette gjelder blant annet småkravsprosess og siste frist for avslutning av saksforberedelsen. På disse områdene ble det ikke fremmet forslag om endringer.

Mekling/rettsmekling. Høringsforslaget behandles under punkt 7.5 ovenfor.

Tilsvarsfrist. Av hensyn til sakens fremdrift ble det i høringsbrevet foreslått tatt inn i arbeidstvistloven en bestemmelse tilsvarende tvisteloven § 9-3 første ledd andre punktum om normalt tre ukers tilsvarsfrist.

Maksimal saksbehandlingstid. Det ble i høringsforslaget foreslått tatt inn i arbeidstvistloven en bestemmelse tilsvarende tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav h) om at det normalt ikke skal gå mer enn seks måneder fra stevning kommer inn til hovedforhandling påbegynnes. Fristen slutter å løpe hvis en sak stanses. Dette er i overensstemmelse med ordningen i de alminnelige domstoler og følger av tvisteloven § 16-15 første ledd, som i høringsbrevet ble foreslått gitt tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

Omberammelse. Det ble foreslått tatt inn i arbeidstvistloven bestemmelser som bygger på tvisteloven § 16-2 første ledd om omberammelse av rettsmøter ved fravær og § 16-3 om omberammelse i andre tilfeller, i en noe forenklet form.

Utsettelse under hovedforhandlingen. Det ble foreslått tatt inn i arbeidstvistloven bestemmelser i tråd med tvisteloven § 16-4 slik at forsinkelsen ved utsettelse blir minst mulig.

Frist for domsavsigelse. Det er rimelig at det også for Arbeidsretten blir innført en maksimaltid på fire uker fra hovedforhandling til domsavsigelse, og at loven forutsetter at denne fristen overholdes. Dette var også med i høringsforslaget.

Rettens leders rolle. I en rekke bestemmelser i arbeidstvistloven 1927 gis rettens leder et særlig ansvar under saksforberedelsen, blant annet er det lederen som skal kontrollere at tvisteforhandlingskravet er oppfylt (§ 18 nr. 2 og 3). Lederen er også tillagt oppgaver av mer eller mindre administrativ art, som å sende stevning til saksøkte og fastsette tilsvarsfrist (§ 18 nr. 3), fastsette tid og sted for hovedforhandling og varsle rettens øvrige medlemmer om dette (§ 18 nr. 4 og 5), innkalle partene til hovedforhandling (§ 18 nr. 6) og innkalle vitner mv. (§ 18 nr. 7). I tvisteloven er dette formulert annerledes. Her er denne typen oppgaver gjerne lagt til retten. Arbeidstvistloven er på disse punkter heller ikke i tråd med praksis i Arbeidsretten. I dag håndteres de nevnte oppgavene av en av rettens dommere eller av rettens kontor. Disse bestemmelsene i arbeidstvistloven 1927 ble i høringsutkastet foreslått endret i overensstemmelse med reglene i tvisteloven.

Administrering av hovedforhandling. Etter arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 1 kan hovedforhandlinger bare ledes av Arbeidsrettens leder eller nestleder. Av effektivitetshensyn og i tråd med praksis i de alminnelige domstoler ble det foreslått at den tredje fagdommeren også skulle kunne administrere hovedforhandlinger, i tillegg til Arbeidsrettens leder og nestleder.

7.8.3 Høringsuttalelser

LO støtter forslaget om at hovedforhandling skal påbegynnes innen seks måneder etter mottatt stevning, og har i tillegg noen lovtekniske synspunkter til høringsforslaget § 48 om forberedelsen av saken. Etter LOs syn kan det videre være grunn til å ta inn mer fra tvisteloven om utformingen av stevning og prosesskriv.

NHO er enig i forslagene til nye bestemmelser. NHO anfører i denne sammenheng at for det tilfelle at de lokale arbeidsretter avskaffes (se nærmere i punkt 2.2.4 og 7.14.3), vil Arbeidsretten miste muligheten til å overføre spørsmål om midlertidig forføyning, for eksempel spørsmålet om å forby en varslet arbeidsnedleggelse før lovligheten er avgjort. NHO forutsetter at Arbeidsretten fortsatt skal ha mulighet til å behandle krav om midlertidig forføyning, og da etter reglene i tvisteloven kapittel 34. Når det gjelder høringsforslaget § 53 Saksbehandlingen - en bestemmelse som regulerer rettens plikt til å sørge for sakens fulle opplysning - bør dommerens plikt ikke gå lengre enn til å omfatte de faktiske og rettskildemessige forhold. Etter NHOs syn bør det dessuten forutsettes at tvisteloven § 9-16 om endring i krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

KS ser det som positivt at departementet vurderer ulike tiltak for å effektivisere Arbeidsrettens arbeid. Når det gjelder høringsforslaget § 53 tredje ledd, som åpner for at en sak kan behandles utelukkende etter skriftlig behandling (jf. arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 2 andre punktum), er KS ukjent med at denne behandlingsformen har blitt benyttet i praksis. Departementet bør vurdere forslaget nærmere og eventuelt gi ytterligere føringer for når slik skriftlig behandling kan være aktuelt. KS er i tvil om det er realistisk å innføre en frist for domsavsigelse på fire uker. Når det gjelder de øvrige forslagene (om aktiv dommerstyring, tilsvarfrist, maksimal saksbehandlingstid, omberammelse og utsettelse, rettens leders rolle og administrering av hovedforhandling), er KS enig i departementets forslag.

HSH går sterkt imot å lovfeste en hovedregel om normalt bare tre ukers tilsvarsfrist slik det foreslås i § 48 femte ledd. HSH går også i mot forslaget om at det normalt ikke bør gå mer enn seks måneder fra stevning inngis til hovedforhandling påbegynnes. Bevisinnhenting kan i praksis ta tid, og særlig kan saksøkte få dårlig tid. Tatt i betraktning at saker avgjøres for Arbeidsretten med endelig virkning uten mulighet for anke, bør de nevnte fristreglene tas ut av loven. Arbeidsretten bør stå friere til å fastsette frister og beramme saker ut fra sakenes kompleksitet og partenes syn på dette.

Justisdepartementet noterer seg at presiseringen i høringsforslaget § 53 første ledd om at retten skal sørge for sakens fulle opplysning både under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen, er ment som en kodifisering av Arbeidsrettens praksis. Det er likevel noe uklart for Justisdepartementet hva som ligger i at retten skal sørge for sakens fulle opplysning under saksforberedelsen, ettersom et av formålene med saksforberedelsen nettopp er å bidra til at saken blir fullt opplyst under hovedforhandlingen.

Når det gjelder § 53 niende ledd, første og andre punktum som skiller mellom fravær hos parter og fravær hos partsrepresentanter og prosessfullmektiger, anser Justisdepartementet dette som en unaturlig inndeling i og med at det normalt er upersonlige rettssubjekter som er parter for Arbeidsretten. Departementet antar at det i praksis vil være § 53 niende ledd, andre punktum som bestemmer når omberammelse vil kunne kreves. Hva som ligger i vilkåret om at det må innebære en ”vesentlig ulempe” at en annen møter i stedet, bør fremgå bedre av loven. Det er uklart om det skal mer til for å utsette saker for Arbeidsretten enn i saker for de alminnelige domstoler, jf. tvisteloven § 16-2 første ledd. Formuleringen i tvisteloven § 16-2 første ledd innebærer at spørsmålet om gyldig fravær må vurderes etter tvisteloven § 13-4. Sistnevnte bestemmelse angir når det foreligger gyldig fravær både hos partene selv, vitner, sakkyndige, stedfortredere, partshjelpere og prosessfullmektiger. Fravær hos alle disse kan gi grunnlag for krav om omberammelse etter tvisteloven.

Professor Stein Evju mener at det er riktig og kurant at en av fagdommerne leder saksforberedelsene i en sak. Det bør derimot ikke åpnes for at en annen enn rettens leder uten videre kan lede hovedforhandlingen. Evju uttaler videre:

”Det er viktig å holde fast ved at Arbeidsretten er en helhetlig institusjon, hvor rettens formann har og skal ha en sentral posisjon. Det vil være uheldig dersom loven åpner for at formannen kan ”sette bort” ledelse av hovedforhandlingen etter eget forgodtbefinnende, og dermed trekke seg unna den dømmende virksomhet.”

Arbeidsrettens leder foreslår to justeringer i bestemmelsen om forberedelse av saken (forslaget § 48 andre og femte ledd) når det gjelder innhold i stevning og tilsvar. Etter utkastet skal saksøker i stevningen komme med forslag til ”tidspunkt for hovedforhandling i saken”. Et mer praktisk pålegg vil etter Arbeidsrettens leders mening være en regel om at stevningen skal angi ”saksøkerens syn på den videre behandlingen av saken”. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til, tidspunktet for hovedforhandling. Saksøker kan med fordel kommentere forhold som bør tas opp under saksforberedelsen. På tilsvarende måte bør kravet til tilsvarets innhold justeres slik at også tilsvaret må kommentere grunnlaget for om retten kan behandle saken, dersom det er tvil om det eller om saksøkte vil bestride at retten kan behandle saken.

Når det gjelder forberedelse til hovedforhandling, er Arbeidsrettens leder enig i at det kan være hensiktsmessig for Arbeidsretten med en frist på seks måneder for påbegynt hovedforhandling, på samme måte som etter tvisteloven. Utgangspunktet for fristløpet bør derimot være et annet enn det er i saker etter tvisteloven i og med at Arbeidsretten, i motsetning til de alminnelige domstoler, ikke kan avvise en stevning fordi den ikke oppfyller lovens krav. I motsetning til tvisteloven skiller ikke arbeidstvistloven mellom nødvendige vilkår som stevningen må oppfylle før saken kan tas under behandling, og feil og mangler ved stevningen som ikke er til hinder for å forkynne den for motparten. Dersom utgangspunktet for fristen for påbegynt hovedforhandling er senest seks måneder etter at stevning kom inn til retten, vil det si at mye tid til saksforberedelse vil gå tapt i tilfeller hvor stevningen trenger ytterligere bearbeidelse, eller det må etterlyses ytterligere dokumentasjon for at forhandlingskravet er oppfylt, før motparten kan bringes formelt inn i saken gjennom forkynning av stevning. Et mer hensiktsmessig utgangspunkt for fristberegninger for Arbeidsretten vil derfor være saksforberedende dommers beslutning om å forkynne stevningen for motparten. Først fra dette tidspunkt begynner den videre saksforberedelse.

7.8.4 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets syn er det grunn til å følge opp formålet med ny tvistelov om effektivisering av saksbehandlingen også i Arbeidsretten. Høringsinstansene støtter naturlig nok dette. Arbeidsretten og de alminnelige domstoler vil med de nye prosessreglene stille på lik linje hva gjelder partenes forberedelse av saker. Det vil etter de nye reglene være slik at stevningen er godt gjennomarbeidet, og det vil på et tidlig tidspunkt i prosessen være mulig å se grunnstrukturen og omfanget av saken. Dette vil få betydning for fremdriften i Arbeidsretten, ved at sakene kan behandles mer effektivt enn tidligere. Departementet foreslår derfor noen endringer i arbeidstvistloven med effektivisering som formål, men unntar i tråd med høringsforslaget enkelte av tvistelovens regler knyttet til former for effektivisering som ikke passer for Arbeidsretten. Dette gjelder blant annet småkravsprosess og siste frist for avslutning av saksforberedelsen. Denne vurderingen støttes av høringsinstansene.

Forberedelse av saken. Departementet har valgt å etterkomme innspillene om justeringer fra Arbeidsrettens leder om hva stevningen skal inneholde, se lovforslaget § 45 andre og femte ledd om at saksøker og saksøkte skal angi sitt syn på den videre behandling av saken mv. Det er dessuten slik at Arbeidsretten har innført prosedyrer for saksforberedelsen i den enkelte sak. Som en del av saksforberedelsen gjennomføres det i praksis telefonmøter mellom saksforberedende dommer og partene, der ulike temaer som for eksempel partsforholdet i saken, tvistetema, oppklaring av tariffhistorien, inhabilitetsinnsigelser mot Arbeidsrettens dommere, muligheten for en utenrettslig løsning osv. tas opp og protokolleres. Når det gjelder innholdet i stevning og tilsvar, er bestemmelsen noe endret i forhold til høringsutkastet, da det er tatt inn mer fleksible bestemmelser i lovforslaget § 45 andre ledd bokstavene g) og h) om selve grunnlaget for og den videre behandlingen av saken.

Sakens opplysning. Justisdepartementet etterspør i sitt høringssvar hva som ligger i at retten skal sørge for sakens fulle opplysning under saksforberedelsen. Kjernen i prinsippet er at Arbeidsretten ikke uten videre er bundet av de anførsler partene gjør gjeldende, og kan ta opp rettslige og faktiske spørsmål som partene ikke har reist. Dette er til en viss grad forskjellig fra det som gjelder i sivile saker hvor partene har fri rådighet. Men også for tarifftvister vil det være elementer som er sammenlignbare med tilfeller hvor partene har fri rådighet i tvister for de alminnelige domstoler. For tolkningstvister kommer det forhold inn at partene har fortolkningsmonopol på forståelsen av sine tariffavtaler, og kan bli enige med bindende virkning om hva som ligger i avtalens ord og uttrykk. Da er det lite Arbeidsretten kan gjøre for å opplyse saken. Men gjelder det ufravikelige regler som retten må håndheve av eget tiltak, for eksempel om det resultat partene er enige om strider mot EØS-regler, må Arbeidsretten sørge for at slike spørsmål blir fullt opplyst. Ansvaret for sakens opplysning er kanskje særlig viktig innenfor de rettsfelter Arbeidsretten har et ansvar for å avklare og til en viss grad utvikle, som ufravikelighetsnormer, tolkningsnormer og tariffrettslige etterbetalingskrav. Her vil ikke partene uten videre ha de samme forutsetningene for å belyse sakens tema. Departementet vil på bakgrunn av innspillet fra Justisdepartementet foreslå en ny formulering i § 48 første ledd som ikke skiller mellom saksforberedelser og hovedforhandling. Det nye forslaget har følgende ordlyd: ”Retten skal sørge for at saken blir fullt opplyst.”

Tilsvarsfrist. For å sikre fremdrift av saken vil departementet foreslå å ta inn i arbeidstvistloven en bestemmelse tilsvarende tvisteloven § 9-3 første ledd andre punktum om normalt tre ukers tilsvarsfrist, se nærmere lovforslaget § 45, femte ledd. HSH er sterkt i mot dette forslaget og anfører at bevisinnhenting er tidkrevende, og at særlig saksøkte kan få dårlig tid. Etter departementets syn er den foreslåtte treukersfristen i ny arbeidstvistlov en normalordning, som kan fravikes ved behov. Det er viktig å ha tilsvarende effektivitetskrav for Arbeidsretten som ved de ordinære domstoler, blant annet for å unngå at partene eller deres advokater nedprioriterer sakene for Arbeidsretten. Slik departementet ser det er det ikke nødvendig at lovteksten sier uttrykkelig at fristen kan fravikes. Det vil være opp til saksforberedende dommer i Arbeidsretten å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst, og eventuelt utvide tilsvarsfristen. Departementet ser derfor ikke at en normalfrist for å inngi tilsvar på tre uker er problematisk, og opprettholder forslaget fra høringsbrevet.

Hovedforhandling. KS etterspør i sitt høringssvar når det kan være aktuelt å benytte den angitte skriftlige behandlingsformen som følger av høringsforslaget § 53 tredje ledd. KS er ukjent med at denne behandlingsformen blir benyttet i praksis. ARD 1998 s. 138 er et eksempel på at Arbeidsretten har behandlet en sak i henhold til skriftlig prosedyre. Saken gjaldt et erstatningsspørsmål. Det vil etter departementets syn være nyttig å videreføre adgangen til skriftlig behandling av saker, se lovforslaget § 48 fjerde ledd. Det vil i konkrete tilfeller kunne fremstå som anstaltmakeri om Arbeidsretten alltid måtte gjennomføre muntlige forhandlinger.

Maksimal saksbehandlingstid. For Arbeidsretten vil det være ønskelig å få ned saksbehandlingstiden, også i ordinære saker, ikke bare i hastesakene. En av begrunnelsene for at Arbeidsretten ble opprettet, var nettopp at den skulle kunne behandle saker raskt. Hensynet har vekt også i dag. Når den nye tvisteloven legger forholdene til rette for en raskere saksbehandling for de alminnelige domstoler, er det naturlig at Arbeidsretten følger med på denne utviklingen. I motsatt fall kan man for eksempel risikere at prosessfullmektiger som fører saker for både Arbeidsretten og de alminnelige domstoler, vil nedprioritere sakene for Arbeidsretten. Departementet vil foreslå en bestemmelse i arbeidstvistloven som tilsvarer tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav h) om at det normalt ikke skal gå mer enn seks måneder fra stevning kommer inn til hovedforhandling påbegynnes, se lovforslaget § 45 sjette ledd andre punktum. Fristen vil slutte å løpe om en sak stanses. Dette er i overensstemmelse med tvisteloven § 16-15, som foreslås gitt tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten, jf. lovforslaget § 49 fjerde ledd.

Arbeidsrettens leder foreslår i sitt høringssvar et avvikende utgangspunkt for fristberegningen etter arbeidstvistloven, i og med det særskilte ansvar som påligger fagdommerne for å påse at stevningen er korrekt i sitt innhold. Etter departementets syn har Arbeidsrettens leder en god begrunnelse for at fristberegningen bør starte på et senere tidspunkt enn etter tvisteloven, gitt det særegne ansvaret Arbeidsretten har for opplysning av saken mv. I praksis vil et naturlig skjæringspunkt være når saksforberedende dommer beslutter å forkynne stevningen for motparten, se lovforslaget § 45 sjette ledd.

Omberammelse. Departementet vil foreslå å ta inn i arbeidstvistloven bestemmelser som bygger på tvisteloven § 16-2 første ledd om omberammelse av rettsmøter ved fravær og § 16-3 om omberammelse i andre tilfeller. Reglene som foreslås, er noe forenklet sammenlignet med bestemmelsene i tvisteloven og bygger på Arbeidsrettens praksis. Det er særlig hensynet til fremdrift (av saker som omberammes) som begrunner forslaget, slik at den forsinkelsen som oppstår, blir minst mulig, se lovforslaget § 48 tiende ledd.

Justisdepartementet anfører i sitt høringssvar at inndelingen i parter og partsrepresentanter er unaturlig, da det normalt er upersonlige rettssubjekter som er parter for Arbeidsretten. Departementet støtter Justisdepartementets syn og foreslår å slå sammen første og andre punktum i bestemmelsen om fravær for parter mv., se lovforslaget § 50 første ledd.

Justisdepartementet stiller spørsmål om hva som ligger i vilkåret om at det må være en ”vesentlig ulempe” at en annen møter i stedet for opprinnelig partsrepresentant eller prosessfullmektig. Det følger av Arbeidsrettens praksis at saker kan omberammes dersom representanter fra partene med særskilte fagkunnskaper innen fagfelt som for eksempel pensjon, yrkesskade, gruppelivsforsikring eller lignende er forhindret fra å møte. Det kan videre anses som en ”vesentlig ulempe” dersom prosessfullmektigen som gjennom saksforberedelsen har inngående kjennskap til saken, må melde forfall.

Utsettelse under hovedforhandlingen. Departementet vil foreslå at arbeidstvistloven får bestemmelser i tråd med tvisteloven § 16-4 slik at forsinkelsen ved utsettelse blir minst mulig, se lovforslaget § 48 niende ledd.

Frist for domsavsigelse. Departementet finner det rimelig at også Arbeidsretten får innført en maksimaltid på fire uker fra hovedforhandling til domsavsigelse, og at det forutsettes at denne fristen overholdes, se lovforslaget § 56 andre ledd. Departementet noterer seg at KS mener at en slik frist er lite realistisk. Departementet er av den oppfatning at når Arbeidsretten får tre heltids fagdommere, jf. foran under punkt 3.2.4, så vil det normalt være mulig med domsavsigelse innen fire uker.

Rettens leders rolle. Arbeidsrettens praksis er ikke i tråd med lovens ordlyd når det gjelder rollen til rettens leder. I dag håndteres flere av oppgavene som i arbeidstvistloven 1927 er tillagt rettens leder, av en av rettens dommere eller av rettens kontor, da det er lagt til grunn at rettens leder har delegasjonsadgang, se punkt 7.8.2 foran. Departementet vil av effektivitetshensyn foreslå at arbeidstvistlovens bestemmelser endres i overensstemmelse med gjeldende praksis, se for eksempel lovforslaget § 45 fjerde, femte og sjette ledd. Når bestemmelsene bruker begrepet ”retten” menes en av fagdommerne i kraft av sin rolle som saksforberedende dommer i Arbeidsretten, eventuelt rettens kontor.

Administrering av hovedforhandling. Departementet viser til høringsinnspill fra professor Stein Evju. Departementet kan ikke se at det i et moderne arbeidsliv kun skal tilligge rettens leder å kunne gjennomføre en hovedforhandling. Departementet kan heller ikke se at en ordning som den foreslåtte vil kunne virke negativt på Arbeidsretten som en enhetlig institusjon. Det vil som hovedregel være to av rettens tre faste fagdommere som deltar i konkrete saker. Etter departementets syn er det naturlig at alle Arbeidsrettens fagdommere får selvstendig ansvar for ledelse av hovedforhandlingene, se lovforslaget § 48 tredje ledd.

7.9 Partenes representanter

7.9.1 Gjeldende rett

Ifølge arbeidstvistloven 1927 § 17 kan partene møte med tre representanter hver. Prosessfullmektigene regnes med blant disse.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med hvem som er formelle parter, og hvem som er såkalt ”oppførte parter”. På saksøkersiden kan det bare være én formell part, som er den overordnede part i tariffavtaleforholdet. Dette følger av arbeidstvistloven 1927 § 8 første ledd første punktum. I tillegg har det utviklet seg en ordning med ”oppførte saksøkere” ved at underordnede parter føres opp sammen med den overordnede. En sak anlegges for eksempel av ”Landsorganisasjonen i Norge, med Fagforbundet”. I slike tilfeller er det bare LO som har formell partsstatus og rett til partsrepresentanter. Fagforbundet er altså ikke formell part og har ikke rett til partsrepresentasjon. Konsekvensen av dette er at det ut fra gjeldende lovs system ikke vil være mer enn tre partsrepresentanter på saksøkersiden.

På saksøktesiden vil det ofte være flere formelle parter, både den overordnede avtalepart og enkeltmedlemmer (for eksempel bedrifter eller kommuner), i saker hvor det er nedlagt påstand direkte mot disse. Hver av disse formelle partene kan ha tre representanter. Retten har i sin praksis fraveket bestemmelsen om maksimalt tre partsrepresentanter for hver part i hvert fall én gang. Det var i ARD 2002 s. 90 (KLP-saken), hvor LO som saksøker opptrådte med seks representanter, som alle var prosessfullmektiger.

7.9.2 Høringsforslaget

I høringsforslaget ble det foreslått at eksisterende formulering om partsrepresentanter i loven skulle beholdes, men med et tillegg om at prosessfullmektigene ikke skulle telles med blant partsrepresentantene. Ordningen i 1927-loven kan lett føre til en ubalanse mellom saksøkersiden og saksøktesiden i de tilfeller hvor det er flere formelle parter på saksøktesiden.

7.9.3 Høringsuttalelser

NHO slutter seg til forslaget om at prosessfullmektigene ikke skal telle med blant partsrepresentantene. KS er også enig i de foreslåtte klargjøringer og presiseringer.

HSH er åpen for en lovendring for å rette opp ubalanse mellom saksøker- og saksøktesiden. Det er viktig at jevnbyrdige parter forblir jevnbyrdige også etter at tvisten er brakt inn for Arbeidsretten.

Professor Stein Evju savner noen bemerkninger om forholdet til EØS-retten. Utkastet viser til tvisteloven § 3-3 femte ledd, mens sjette ledd er forbigått i stillhet. Det at bestemmelsen ikke sier noe om i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår advokater hjemhørende i andre EØS-stater har rett til å opptre som prosessfullmektig, etterlater en viss usikkerhet om hva som tilsiktes.

Justisdepartementet mener at i og med at partene for Arbeidsretten er upersonlige rettssubjekter, bør arbeidstvistloven kreve at det utpekes én person som formelt ivaretar partens rettigheter og plikter i rettssaken, jf. tvisteloven § 2-3 første ledd og § 2-5. Justisdepartementet foreslår videre at bruken av flere prosessfullmektiger reguleres som i tvisteloven § 3-1 andre ledd, enten ved henvisning eller ved å gjenta innholdet i arbeidstvistloven. Alternativt kan kriteriet ”særlige grunner” i § 3-1 andre ledd mykes noe opp i saker for Arbeidsretten. Justisdepartementet stiller videre spørsmål både ved behovet for og innholdet i høringsforslaget § 46 andre ledd om at partenes representanter må være myndige og skikket. Bestemmelsen bør eventuelt begrense seg til å regulere adgangen for andre enn advokater og advokatfullmektiger til å opptre som prosessfullmektiger. Justisdepartementet foreslår dessuten at begrepet ”fullmakten” i høringsforslaget § 46 fjerde ledd erstattes med begrepet ”en prosessfullmakt”.

7.9.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener at rettsikkerhetshensyn taler for å endre bestemmelsen om partenes representanter. Videre vil de rimelighetshensyn som var bakgrunnen for at man fravek bestemmelsen om maksimalt tre partsrepresentanter i KLP-saken, hvor det var én formell part på saksøkersiden og 12 formelle parter på den andre siden, tale for å endre bestemmelsen for å kunne motvirke en slik ubalanse.

Det har kommet flere gode innspill i høringsrunden, og departementet vurderer det slik at de fleste av dem bør følges opp. Bestemmelsen om partsrepresentanter og prosessfullmektiger i lovforslaget § 44 har fem ledd, der det i første og andre ledd slås fast at en part kan møte selv eller la seg representere av en eller flere prosessfullmektiger, og at en part kan møte med inntil tre personer i tillegg til en eller flere prosessfullmektiger. Justisdepartementets innspill om at en part bare bør kunne ha én prosessfullmektig om gangen, med mindre særlige grunner foreligger, følges ikke opp i proposisjonen. Dette anses ikke å ha vært noe praktisk problem i sakene for Arbeidsretten. I tredje ledd foreslås en bestemmelse om bruk av utenlandske advokater. Bestemmelsens fjerde ledd slår fast at en prosessfullmakt må være uinnskrenket. Det foreslås videre et nytt femte ledd der tvistelovens bestemmelser om parter og prosessfullmektiger i kapittel 2 og 3 gis tilsvarende anvendelse så langt de passer. Denne henvisningen vil blant annet fange opp innspillet fra professor Stein Evju om forholdet til EØS-retten. Tvisteloven § 3-3 sjette ledd om forskrift som fastsetter i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår advokater hjemmehørende i andre EØS-stater har rett til å opptre som prosessfullmektig, vil således få tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten, så langt det passer.

7.10 Inhabilitet

7.10.1 Gjeldende rett

Arbeidstvistloven 1927 § 13 inneholder bestemmelser om inhabilitet (ugildhet). I § 13 nr. 1 slås det i første punktum fast at et medlem av Arbeidsretten er inhabil i de samme tilfeller som en dommer i alminnelige borgerlige saker. I arbeidstvistloven § 13 nr. 1 andre punktum heter det: ”Når andre særlige omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til et medlems uhildethet, skal han likeledes vike sæte”.

I praksis er det lagt til grunn at disse bestemmelsene viser til domstolloven §§ 106 og 108, som derved får tilsvarende anvendelse i saker for Arbeidsretten. I domstolloven § 106 listes opp en del vilkår som automatisk fører til inhabilitet, for eksempel at dommeren er nært beslektet eller besvogret med en part eller er medlem av styret for et selskap, forening mv. som er part i saken. Etter § 108 er en dommer inhabil hvis det foreligger særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet.

Når det gjelder avgjørelsen av inhabilitetsspørsmål, heter det i arbeidstvistloven § 13 nr. 2: ”Retten avgjør ved kjennelse, om noen skal vike sæte som ugild.” Med ”retten” menes den samlede rett med sju medlemmer, jf. arbeidstvistloven 1927 § 15 første ledd.

Arbeidsretten settes i den enkelte sak med tre fagdommere og fire dommere oppnevnt etter innstilling fra organisasjoner i arbeidslivet (to fra arbeidstakersiden og to fra arbeidsgiversiden), jf. arbeidstvistloven 1927 §§ 10 og 11. Når det gjelder dommerne oppnevnt etter innstilling, blir de faste medlemmene som oppnevnes, valgt fra innstillingen til de største organisasjonene på hver side i arbeidslivet. I tillegg oppnevnes en varamedlemsrekke bestående av varamedlemmer fra disse organisasjonene og øvrige organisasjoner med innstillingsrett.

Det følger av arbeidstvistloven 1927 § 14 tredje og fjerde ledd at i tvister der organisasjoner med innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 11 er parter, skal retten sammensettes med dommere innstilt av disse organisasjonene. Dette innebærer eksempelvis at i saker der LO er part, innkalles dommere oppnevnt etter innstilling fra LO, og i saker der YS er part, innkalles dommere oppnevnt etter innstilling fra YS.

Dette er et viktig grunnelement i arbeidstvistloven. Systemet er et uttrykk for at organisasjoner med innstillingsrett skal dømmes av dommere de selv har innstilt, først og fremst fordi disse kjenner tariffavtalene som gjelder for den aktuelle organisasjonen best, men også fordi det blant organisasjonene gjennomgående anses uakseptabelt å bli dømt av andre dommere enn de som er oppnevnt etter innstilling fra egen organisasjon. Prinsippet er avgjørende for Arbeidsrettens autoritet og legitimitet. Det er samtidig viktig å understreke at dommerne i Arbeidsretten forutsettes å opptre som selvstendige og uavhengige dommere selv om de er oppnevnt etter innstilling fra en organisasjon. De avgir dommerløfte på lik linje med dommere i andre domstoler, jf. arbeidstvistloven 1927 § 16, og de kan ikke være medlem av en fagforenings eller arbeidsgiverforenings styre eller fast ansatt i en slik forenings tjeneste, jf. arbeidstvistloven 1927 § 10 nr. 3 første ledd andre punktum. Den særegne oppnevningsordningen rokker ikke ved deres stilling som upartiske, uavhengige dommere. Dette er også slått fast av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg i dom 22. juni 1989 i saken Langborger mot Sverige, som gjaldt en tilsvarende oppnevningsordning. De innstilte dommerne representerer ikke den organisasjonen de er oppnevnt etter innstilling fra, og organisasjonen har ingen instruksjonsmyndighet overfor dem.

Arbeidstvistloven 1927 § 13 nr. 1 andre punktum korresponderer med domstolloven § 108, og temaet her er om det foreligger andre særlige omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til en dommers uhildethet. Spørsmålet må avgjøres på grunnlag av en konkret og objektiv vurdering. Det grunnleggende utgangspunktet er altså at dommerens tilknytning til organisasjonen ikke fører til inhabilitet for den enkelte dommer. Det skjer ingen identifikasjon mellom organisasjonen og dommere som er oppnevnt etter innstilling fra denne organisasjonen. Det følger også klart av rettspraksis at dommernes bakgrunn og organisasjonstilhørighet, altså forhold av helt generell karakter, ikke er omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til dommernes habilitet, se for eksempel ARD 1991 s. 60. Utgangspunktet for oppnevningsordningen er å sikre at dommerne har kunnskaper om organisasjonens avtaleområde, og da er jo nettopp personer med en fortid i organisasjonen svært relevante som dommere.

Det er dermed utelukkende dommernes subjektive forhold som vil være avgjørende. Inhabilitetsvurderingen må knyttes konkret til den enkelte dommer og dennes forhold. Den kan ikke baseres generelt på organisasjonenes forhold.

I ARD 2000 s. 158 (KLP-saken) uttaler retten at spørsmålet om dommere er inhabile må avgjøres ut fra en objektiv vurdering av om det foreligger ”særlige” omstendigheter som med rimelighet kan oppfattes som inhabiliserende. Både av denne saken og av tidligere saker fremgår at det for den enkelte dommer kreves konkret tilknytning til tvistespørsmålene som er til behandling.

Det fremgår for eksempel i ARD 1993 s. 145 at det forhold at en dommer tidligere har deltatt i forhandlinger om hovedavtalen og forståelse av den ikke i seg selv er tilstrekkelig til at dommeren blir inhabil i en sak hvor bestemmelser som har vært berørt i slike forhandlinger, er gjenstand for behandling. For at det skal kunne bli tale om å kjenne et medlem av retten inhabil, må det foreligge mer konkrete tilknytningsforhold mellom medlemmets deltakelse og den aktuelle tvist. Likeledes kreves nærhet i tid. Retten uttalte i saken at deltakelse i et forhandlingsmøte 6. desember 1991 om forståelsen av Hovedavtalen LO-NHO § 6-7 (tatt opp på bakgrunn av forhold i heisbransjen) ikke var tilstrekkelig. Retten uttalte videre:

”Derimot fremgår det av protokollen av 16. mars 1992 at dommer Lien da, som representant for NHO, deltok i forhandlinger om konfliktspørsmål av lignende karakter som saken her gjelder, vedrørende den bedrift – Stahl Heiser – som tvisten i saken særlig knytter seg til. I protokollen ble det fra arbeidsgiversiden også gitt uttrykk for synspunkter på mulige reaksjoner ved eventuelle fremtidige aksjoner. Protokollformuleringen er i seg selv generell og ordinær i slike sammenhenger. Tvisten da ligger imidlertid relativt nær i tid – vel et halvt år forut for – de forhold som er gjenstand for tvisten i denne saken. Dertil kommer at tidligere forhold ved Stahl Heiser gjennom anførslene fra Heismontørenes Fagforening og de to klubbene ved bedriften er trukket inn som påstått direkte relevante for saken her. Ved siden av møtet 16. mars 1992 har Lien også i flere andre tilfeller deltatt for NHO i forhandlingsmøter om nettopp slike konfliktspørsmål som aktualiseres som konkrete retts- og bevisspørsmål vedrørende heisbransjen og de bedrifter som er berørt i saken her.

Ut fra dette er Arbeidsretten etter en samlet vurdering kommet til at det i dette tilfelle foreligger slike omstendigheter som etter arbeidstvistlovens § 13 nr. 1 annet punktum tilsier at dommer Lien bør vike sete.”

I kjennelsen i ARD 2000 s. 158 gjennomgår retten inhabilitetsinnsigelsene mot de enkelte dommere og varamedlemmer. Retten peker først på at generelle innsigelser som ikke er rettet mot de berørte dommernes subjektive forhold, ikke kan føre frem. Disse innsigelsene gjelder i realiteten organisasjonenes forhold. Som det er redegjort for over, er ikke disse dommerne partsrepresentanter, og de kan heller ikke anses som inhabile gjennom en form for ”identifikasjon” med de involverte organisasjonene.

Retten uttaler også:

”Spørsmålet om dommere er inhabile må, slik retten alt har pekt på, avgjøres ut fra en objektiv vurdering av om det foreligger ”særlige” omstendigheter som med rimelighet kan oppfattes som inhabiliserende. De forhold som gjør seg gjeldende i denne saken, og de ulike omstendigheter som er påberopt fra de saksøkte kommunenes side, gir efter Arbeidsrettens syn ikke grunnlag for en slik oppfatning. Hverken partsforhold, interessekonstellasjoner eller konfliktspørsmål er spesielle i denne saken i forhold til saker som ellers behandles av Arbeidsretten. De uttalelser fra LOs prosessfullmektig i rettsmøtet 20. desember 1999 som de saksøkte spesielt har påberopt, kan nok virke provoserende og betenkelige sett fra kommunenes side. Men efter rettens syn gir de ingen rimelig grunn til å anse dommere oppnevnt efter innstilling fra LO som inhabile. Den enkelte dommer kan ikke hefte for eller identifiseres med organisasjonens forhold. Gjør man dét, slik de saksøkte har argumentert for, innebærer det at man ser bort fra de grunnleggende forutsetninger for dommerens stilling og funksjon som medlem av Arbeidsretten. Det er det ikke rimelig grunnlag for å gjøre, heller ikke i saken her. Også de medlemmer, og varamedlemmer, som er oppnevnt efter innstilling fra organisasjonene, er i sin funksjon som dommere fullt ut uavhengige og selvstendige, slik retten også har pekt på ovenfor. Det at de er oppnevnt efter innstilling fra en organisasjon som er part i saken, gir ingen rimelig grunn til å anse alle som inhabile på det grunnlag.”

Retten understreker så at dette selvsagt ikke utelukker at også en dommer som er oppnevnt etter innstilling fra en organisasjon, kan bli ansett som inhabil. Deretter gjennomgår retten de konkrete inhabilitetsinnsigelsene mot hver enkelt dommer og varamedlem. Vurderingen knyttes konkret til den enkelte dommer og dennes forhold.

Gjennomgangen av rettspraksis viser at de vurderingene som gjøres, er konkrete og knyttet til den enkelte dommers subjektive forhold, og at en dommer skal ha forholdsvis nær tilknytning til en sak før vedkommende erklæres inhabil. Dette betyr at det har formodningen mot seg at det kan oppstå en situasjon der alle medlemmer og varamedlemmer som er oppnevnt etter innstilling fra én organisasjon, erklæres inhabile.

7.10.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det for det første foreslått å videreføre bestemmelsene om inhabilitet i arbeidstvistloven 1927 § 13 nr. 1. Av rettstekniske grunner ble det imidlertid foreslått å stryke § 13 nr. 1 andre punktum. Bakgrunnen for det var at innholdet i bestemmelsen tilsvarer domstolloven § 108 og dermed også omfattes av første punktum.

Det neste spørsmålet i høringsforslaget var hvordan inhabilitetsinnsigelser skal tas stilling til og hvilke dommere som skal delta i behandlingen av innsigelsene. Ordlyden i arbeidstvistloven 1927 § 13 nr. 2 er at retten avgjør ved kjennelse om noen skal vike sete som inhabil. Bestemmelsen ble foreslått videreført.

Når det gjelder den konkrete behandlingen av inhabilitetsinnsigelser og spørsmålet om hvilke dommere som skal delta i denne avgjørelsen, skilles det i høringsforslaget mellom de tilfeller der inhabilitetsinnsigelser reises før hovedforhandling og der inhabilitetsinnsigelser først kommer opp ved innledningen til eller under hovedforhandlingen.

Departementet tar i høringsbrevet først for seg situasjonen der spørsmål om inhabilitet kommer opp ved innledningen til eller under hovedforhandlingen i en sak. Reises innsigelser mot dommeres inhabilitet ved eller under innledningen av hovedforhandlingen, følger det av Arbeidsrettens praksis at de dommere det i slike tilfeller blir reist innsigelser mot, deltar ved avsigelsen av kjennelse om inhabilitet, jf. ARD 1989 s. 46, ARD 1993 s. 145 og ARD 1995 s. 88. Når det ikke har vært reist inhabilitetsinnsigelser på forhånd, er det ikke innkalt varadommere. De aktuelle dommerne har da deltatt i samsvar med arbeidstvistloven 1927 § 15 første ledd, der det heter at retten ikke er forhandlings- eller beslutningsdyktig uten at alle dommere er til stede. Uten deres deltakelse kunne det ikke settes en domfør rett. Denne praksis er oppsummert i ARD 2000 s. 1, og den er også i samsvar med domstolloven § 116. Departementet la i høringsbrevet til grunn at i slike situasjoner skulle gjeldende rett videreføres.

Når det reises inhabilitetsinnsigelser forut for hovedforhandlingen, er det tid til å innkalle varadommere til å delta i avgjørelsen av de inhabilitetsinnsigelser som er reist. I tråd med arbeidstvistlovens system innkalles varadommere oppnevnt etter innstilling fra den samme organisasjonen som har innstilt dommeren det er reist innsigelser mot, jf. § 14 fjerde ledd første punktum.

I høringsbrevet vises det til at det kan oppstå situasjoner der det reises inhabilitetsinnsigelser mot alle dommere og varamedlemmer som er innstilt av den organisasjon som er part i saken. Spørsmålet er da hvem som skal delta i behandlingen av inhabilitetsinnsigelsene.

Det var en slik situasjon som oppsto i KLP-saken. Det ble da først reist inhabilitetsinnsigelser mot alle dommerne oppnevnt etter innstilling fra LO og KS, deretter mot alle dommerne oppnevnt etter innstilling av organisasjonene på arbeidstakersiden. Arbeidsrettens prinsipielle standpunkt i ARD 2000 s. 1 var at man skulle gå videre på varamedlemsrekka og innkalle medlemmer oppnevnt etter innstilling fra en annen organisasjon. Fordi det var reist innsigelser mot alle dommere og varamedlemmer på arbeidstakersiden, valgte imidlertid retten den løsningen å la de faste dommerne foreta avgjørelsen.

Arbeidsrettens prinsipielle syn i denne avgjørelsen er omstridt, idet den bryter med det grunnleggende prinsippet om at når organisasjoner med innstillingsrett er parter i en tvist, skal de dømmes av dommere som er oppnevnt etter deres innstilling. I høringsbrevet uttalte departementet at man bør holde fast ved prinsippet om at det skal være samsvar mellom partsstillingen i den enkelte sak og sammensetningen av retten.

Departementet skisserte flere mulige løsninger for denne situasjonen i høringsbrevet: En mulighet er å la dommere det er reist innsigelser mot, delta i behandlingen også i tilfeller hvor inhabilitetsinnsigelser reises på forhånd. En annen mulighet er at departementet ad hoc oppnevner settedommere etter innstilling fra den aktuelle organisasjonen. En tredje mulighet er at de tre fagdommerne avgjør inhabilitetsspørsmålet.

Departementet så i høringsbrevet for seg de to sistnevnte løsningene som mest aktuelle, fordi den førstnevnte kan bidra til å svekke dommernes stilling som selvstendige og uavhengige dommere. I høringsforslaget ble den adgang departementet i dag gjennom forskrift har til å gi permisjoner, frita og oppnevne medlemmer og varamedlemmer i Arbeidsretten i løpet av oppnevningsperioden foreslått inntatt i loven. Denne hjemmelen kan også benyttes ved oppnevning av settedommere i henhold til alternativ to over.

Det tredje alternativet var å innføre en bestemmelse om at de tre fagdommerne i saken, eventuelt rettens leder, avgjør inhabilitetsspørsmålet. Dette er en ordning tilsvarende den som følger av domstolloven § 117. Med ”rettens leder” må her menes den dommer som skal lede hovedforhandlingen i den enkelte sak. Departementet ba om høringsinstansenes synspunkter på hvilken løsning som var å foretrekke.

7.10.3 Høringsuttalelser

LO sier i sin høringsuttalelse at de:

”er svært tilfreds med departementets klargjøring av hvordan retten skal sammensettes i de enkelte saker. Etter vårt syn er dette helt i tråd med forarbeider og forutsetninger ved loven. Vi ber om at dette tas inn i proposisjonen. Med hensyn til inhabilitet kan LO akseptere departementets forslag, men forutsetter at det går klart fram av forarbeidene at ”inhabilitetsinnsigelser som reises under hovedforhandlingen, skal behandles av den rett slik den er satt.”

YS og Akademikerne støtter forslaget om at fagdommerne avgjør inhabilitet når inhabilitetsinnsigelser reises før retten settes.

NHO er enig i forslaget om at inhabilitetsinnsigelse mot en dommer oppnevnt etter innstilling fra en av partene, bør avgjøres av rettens tre fagdommere, og slutter seg til departementets begrunnelse. NHO mener dette også bør gjelde når innsigelsen først reises ved innledning til eller under hovedforhandling. Reises det inhabilitetsinnsigelse mot en av fagdommerne, bør rettens leder alene avgjøre spørsmålet, jf. domstolloven § 117.

KS kan i det vesentligste tiltre forslagene.

HSH foretrekker at avgjørelsen av inhabilitetsinnsigelser reist forut for hovedforhandling avgjøres av rettens tre fagdommere, og støtter departementets forslag til regler om dommernes inhabilitet.

Norges Rederiforbund og SAMFO støtter løsningen som er valgt i lovforslaget, slik at bare fagdommerne skal avgjøre inhabilitetsspørsmål. SAMFO ser ingen grunn til å sondre mellom innsigelser som er reist på forhånd og innsigelser som først kommer opp ved innledningen til eller under hovedforhandling.

Justisdepartementet uttaler at bestemmelsen om inhabilitet i høringsforslaget § 42 uttrykkelig bør vise til reglene i domstolloven §§ 106 – 108 for så vidt gjelder selve inhabilitetsvurderingen for dommerne, og viser til trygderettsloven § 8 første ledd som eksempel. Det bør også vurderes om saksbehandlingsreglene ved inhabilitetsspørsmål kan inntas i form av en henvisning til bestemmelser i domstolloven kapittel 6. Justisdepartementet mener at forslaget om at det er fagdommerne som avgjør inhabilitetsinnsigelser, også bør vurderes å være ordningen når innsigelsen reises ved innledningen til eller under hovedforhandlingen. Utgangspunktet bør være at den som det reises innsigelser mot, ikke deltar ved avgjørelsen av innsigelsen, jf. domstolloven § 116 og trygderettsloven § 8 andre ledd, andre punktum. Lovforslaget bør også gi regler eller henvise til regler for hvordan inhabilitetsspørsmål skal avgjøres når innsigelsen reises mot en av fagdommerne. I høringsbrevet § 44 om beslutningsdyktighet bør det inntas en bestemmelse i første ledd nytt andre punktum om at ”ved avgjørelsen av inhabilitetsspørsmål gjelder § 42”. Det bør likeledes stilles habilitetskrav til Arbeidsrettens utredere og protokollførere, på samme måte som i trygderettsloven § 8 og domstolloven § 110 andre ledd.

Fornyingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet støtter forslaget om at habilitetsinnsigelser som reises forut for hovedforhandlingen, avgjøres av rettens tre fagdommere. Arbeidsrettens leder slutter seg også til forslaget om nevnte behandlingsmåte av habilitetsspørsmål.

7.10.4 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets syn vil den beste løsningen for de tilfeller der inhabilitetsinnsigelser reises forut for hovedforhandlingen, være at avgjørelsen treffes av rettens tre fagdommere, særlig fordi man da unngår den muligheten at det også reises innsigelser mot varadommerne.

Departementet har videre vurdert om rettens fagdommere også bør treffe inhabilitetsavgjørelsen når innsigelsen reises ved innledning til eller under selve hovedforhandlingen, slik NHO, SAMFO og Justisdepartementet foreslår. Det er et viktig prinsipp som er nedfelt i domstolloven § 116 at den det reises inhabilitetsinnsigelse mot, ikke deltar ved avgjørelsen av innsigelsen.

Dersom rettens leder alene eller de tre fagdommerne i saken avgjør spørsmålet om en av de innstilte dommeres inhabilitet, vil habilitetsspørsmålet riktignok ikke bli avgjort av dommere innstilt av samme organisasjon som den dommer hvis habilitet er trukket i tvil, men man avverger at habiliteten til en dommer som er oppnevnt etter innstilling av én organisasjon, avgjøres av dommere innstilt av en annen organisasjon. Et tilleggsmoment som taler for at fagdommerne skal avgjøre habilitetsspørsmål, er at dette gjerne dreier seg om vurderinger av utpreget juridisk karakter. I situasjoner der inhabilitetsinnsigelsen reises ved innledningen til eller under selve hovedforhandlingen, skal habilitetsinnsigelsen etter lovforslaget imidlertid avgjøres av den samlede rett. En annen løsning ville kunne gi et inntrykk av at de innstilte dommerne ikke er likestilt med fagdommerne i Arbeidsretten. Det er viktig å opprettholde autoriteten også til dommerne som er oppnevnt etter innstilling.

Departementet har valgt å følge opp Justisdepartementets forslag om å henvise til de relevante bestemmelsene i domstolloven §§ 106-107 og 113. Når det gjelder domstolloven § 108, har departementet valgt å videreføre arbeidstvistloven 1927 § 13 første ledd, andre punktum i et mer moderne språk istedenfor å vise direkte til domstolloven. Departementet anser dette nødvendig fordi rettspraksis som omhandler saker om inhabilitet for de ordinære domstoler etter domstolloven § 108 ikke kan gis direkte anvendelse for dommerne i Arbeidsretten, jf. kommentarutgaven til domstolloven, Anders Bøhn (2000) s. 304 flg. De innstilte dommerne vil for eksempel ha, og skal ha, bakgrunn og erfaring fra partene. Dette fremgår av lovforslaget § 40 første ledd. For øvrig vil domstolloven, og i dette tilfelle lovens kapittel 6, på tilsvarende måte som tidligere bli gjeldende bakgrunnsrett. Se nærmere omtale under punkt 7.4 om Arbeidsrettens domsmyndighet mv.

Med bakgrunn i innspillet fra Justisdepartementet om å utdype hvem som treffer avgjørelser om inhabilitetsinnsigelser avhengig av hvem innsigelsen reises mot, har Arbeidsdepartementet vurdert hvordan slike regler bør utformes for Arbeidsretten. Departementet har sett på hvorvidt det er hensiktsmessig å la domstolslovens bestemmelser i § 117 andre ledd om at rettens leder treffer avgjørelsen om fagdommernes habilitet alene, bør få tilsvarende anvendelse. Departementet har kommet til at for Arbeidsretten som en liten særdomstol med kun tre fagdommere der samarbeidet er særdeles tett, så vil en løsning med at Arbeidsrettens leder avgjør egen og de øvrige to fagdommernes habilitet lett kunne angripes av partene. Departementet vil derfor ikke foreslå at domstolloven § 117 andre ledd får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Departementet har kommet til at den beste løsningen er at Arbeidsrettens leder innkaller en varadommer for å delta i avgjørelsen av en fagdommers habilitet. Dette fremgår av lovforslaget § 40 tredje ledd.

Departementet legger til grunn at reglene om inhabilitet ikke vil gjelde for sekretærfunksjonen og protokollførere i Arbeidsretten, men at man må være oppmerksom på at problemstillingen kan oppstå også for dem. Departementet antar at dette i tilfelle kan løses i praksis, uten å gå veien om lovregulering. I og med at det for fremtiden skal være tre juridiske fagdommere ved Arbeidsretten, vil utrederstillingen bortfalle. Det er heller ikke behov for at sekretærstillingen omfattes av habilitetsreglene, da arbeidsoppgavene i denne stillingen er av en slik karakter at habilitetsspørsmål meget sjelden vil kunne oppstå. Se for øvrig merknadene til bestemmelsene i kapittel 9.

7.11 Stansing

7.11.1 Gjeldende rett

Tvisteloven

I tvisteloven reguleres stansing i §§ 16-15 til 16-19. Stansing er etter § 16-15 en midlertidig avbrytelse av behandlingen av en sak med den virkning at frister avbrytes, og at prosesshandlinger bare kan foretas med rettens samtykke. Stansing gjelder hele saken, med mindre retten begrenser den til de krav stansingsgrunnen gjelder. Stansing skjer under saksforberedelsen og er derfor noe annet enn utsettelse etter tvisteloven § 16-4, som innebærer at hovedforhandlingen avbrytes, og den videre behandling av saken utsettes til et senere tidspunkt. De aktuelle bestemmelser om stansing i tvisteloven er ikke vesensforskjellige fra de tilsvarende bestemmelser i tvistemålsloven §§ 101 flg. Stansing kan skje:

• Ved avtale mellom partene, jf. tvisteloven § 16-17. Dette kan skje bare én gang for hver sak. Retten bringer saken i gang igjen hvis en part begjærer det. Avtalen må gå ut på stansing i minst seks måneder. En sak som er stanset etter § 16-17, skal heves når den har vært stanset i to år, jf. § 16-19.

• Ved beslutning av retten på begjæring av en part dersom utfallet helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som vil bli bindende avgjort i en annen sak, jf. tvisteloven § 16-18. Stansing ved beslutning av retten kan skje også hvis andre tungtveiende grunner taler for det. Retten bringer saken i gang igjen når behandlingen kan fortsette. Toårsfristen for å bringe saken i gang igjen (§ 16-19) gjelder ikke for saker som er stanset etter § 16-18.

• I kraft av lov ved avbrytelse av domstolens virksomhet på grunn av krig eller andre grunner, dødsfall eller saksøkers konkurs, jf. tvisteloven § 16-16.

Arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis

Stansing er ikke nevnt i arbeidstvistloven, og formell stansing har vanligvis ikke vært brukt i saker for Arbeidsretten. Retten har imidlertid i kjennelse i ARD 1988 s. 11 lagt til grunn at reglene i tvistemålsloven § 107 (tvisteloven § 16-18) om stansing i påvente av avgjørelsen i en annen sak kan gis tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten, jf. også ARD 1998 s. 234.

Det som imidlertid har vært benyttet i Arbeidsretten, er en mer uformell ordning der retten stiller saken i bero. ”Berostillelse” kan også skje ved avtale mellom partene. Ofte angis ingen tidsramme for ”berostillelsen”, som gjelder inntil videre, eventuelt med et pålegg til partene om innen en viss frist å melde fra til retten om hvor saken står. Den eneste konsekvens av å oversitte fristen er en purring fra rettens kontor. ”Berostillelse” skjer ikke sjelden i saker hvor det pågår forliksforhandlinger mellom partene, eller hvor utfallet i en sak for Arbeidsretten er avhengig av avgjørelsen i en annen sak. Likheten mellom slik ”berostillelse” og stansing er åpenbar, men det er likevel ikke full identitet mellom de to ordningene.

7.11.2 Høringsforslaget

I høringsbrevet ble det foreslått å gi reglene i tvisteloven § 16-18 om at retten kan beslutte stansing i påvente av avgjørelsen i en annen sak eller av andre tungtveiende grunner, tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Det ble videre foreslått å ta inn i arbeidstvistloven bestemmelser om stansing av en sak etter avtale mellom partene, jf. tvisteloven § 16-17. På dette punkt ble det imidlertid ansett å være et behov for noe mer fleksibilitet enn det tvistelovens system gir adgang til, slik at samme sak for Arbeidsretten kan stanses etter avtale mellom partene mer enn én gang. Etter tvisteloven skal en sak som har vært stanset etter avtale mellom partene, heves etter to år dersom ingen part har begjært den brakt i gang igjen. I høringsbrevet ble det derfor foreslått at dersom en sak for Arbeidsretten stanses, skal summen av stansingsperiodene for samme sak ikke overstige to år.

7.11.3 Høringsuttalelser

NHO, KS og HSH slutter seg til høringsforslaget i § 54 om stansing og er enig i at bruken av såkalt berostillelse av saker utgår.

Justisdepartementet støtter forslaget om å lovfeste regler for stansing. Det må imidlertid bestemmes i loven når avgjørelsen om stansing skal kunne tas av saksforberedende dommer alene, og når avgjørelsen må tas av den samlede rett.

Arbeidsrettens leder støtter forslaget i høringsutkastet § 54 andre ledd om at partene kan avtale stansing. Det vil oppstå spørsmål om når retten kan bringe en sak i gang igjen, og dette bør klargjøres bedre i loven.

7.11.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet vil på bakgrunn av høringsforslaget foreslå å ta tvistelovens regler om stansing inn i arbeidstvistloven, men med enkelte tilpasninger, jf. lovforslaget § 49. Lovforslaget er noe justert i tråd med høringsinnspillene fra Justisdepartementet og Arbeidsrettens leder. I og med at stansing skjer under saksforberedelsen, er det naturlig og mest effektivt at det er den saksforberedende dommeren som fatter slik avgjørelse, og ikke den samlede rett slik høringsforslaget la opp til. Lovforslaget er endret i tråd med dette.

En sak kan igangsettes igjen når grunnlaget for stansingen faller bort og det heller ikke har kommet noe nytt stansingsgrunnlag. Initiativet til stansing av en sak vil primært ligge hos partene. Det følger av lovforslaget § 49 tredje ledd at partene kan avtale stansing i minst tre måneder. Det er saksforberedende dommer som på begjæring fra partene beslutter å bringe saken i gang igjen. I tråd med innspill i høringsrunden fra Arbeidsrettens leder vil departementet avklare enkelte forhold omkring når retten kan bringe saker i gang igjen. Det vil i slike tilfeller være naturlig å analogisere fra domstolloven og tvisteloven.

Retten kan for det første bringe saken i gang igjen på begjæring fra partene, jf. lovforslaget § 49 tredje ledd andre punktum. Dersom partene har avtalt stansing i mer enn tre måneder, vil en av partene ensidig kunne fremme en begjæring om at saken skal bringes i gang igjen dersom lovens minstefrist har utløpt, selv om den avtalte fristen på mer enn tre måneder ikke har utløpt, jf. merknadene til tvisteloven § 16-17 i NOU 2001: 32 s. 869 og Ot.prp. nr. 51 s. 492. Saken må også kunne bringes i gang igjen selv om lovens minstefrist på tre måneder ikke har utløpt. Også her vil forståelsen av tvistelovens bestemmelser om stansing kunne være veiledende. Slik gjenopptakelse vil bare kunne skje etter en nærmere vurdering fra rettens side av om begjæringen bør tas til følge, og bare dersom begge parter er enige om dette, jf. NOU 2001: 32 s. 869. Arbeidsrettens praksis med ”berostillelse” av saker vil, etter det departementet kan se, ikke lenger få noen praktisk betydning når arbeidstvistloven får en egen bestemmelse om stansing. Praksisen med ”berostillelse” vil ikke ha noen plass innenfor rammen av de nye prosessreglene.

7.12 Fravær

7.12.1 Gjeldende rett

Tvisteloven

Begrepene uteblivelse og uteblivelsesdom er i tvisteloven erstattet med fravær og fraværsdom. Tvisteloven § 16-8 regulerer møtefravær, dvs. en parts uteblivelse fra hovedforhandling og visse andre rettsmøter. I tillegg er det etter tvisteloven § 16-7 fravær hvis en part oversitter fristen for visse prosesshandlinger, som for eksempel tilsvarsfristen etter tvisteloven § 9-3.

Tvisteloven § 16-10 inneholder regler om fraværsdom. Har saksøkte fravær og retten ikke gir oppfriskning etter reglene i §§ 16-12 flg., kan fraværsdom avsies etter begjæring fra saksøker hvis denne kan gis medhold fullt ut eller i det vesentlige. Dommen skal bygge på saksøkers påstandsgrunnlag når dette er meddelt saksøkte og ikke fremstår som åpenbart uriktig.

Hvis det er saksøker som har fravær, og retten ikke gir oppfriskning, følger det av § 16-9 at saken skal avvises. Etter tvistemålsloven § 344 skulle det derimot avsies dom for frifinnelse, mens løsningen etter enda eldre prosessrett, som gjeldende arbeidstvistlov bygger på, var avvisning.

Bestemmelser om gyldig fravær fra rettsmøter finnes i tvisteloven § 13-4. Hovedregelen er at det er gyldig fravær for en part dersom sykdom eller andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte. Det samme gjelder ved tilsvarende fraværsgrunn for en prosessfullmektig. For fravær fra partens side gjøres det unntak for tilfeller hvor vedkommende burde ha skaffet seg prosessfullmektig, og det ikke er nødvendig av hensyn til sakens opplysning at parten møter, jf. tvisteloven § 13-4 andre ledd.

Arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis

Situasjonen ved partenes fravær er regulert i arbeidstvistloven 1927 § 20, som er meget knapp. Det heter i første ledd at saken skal utsettes hvis en part har gyldig fravær. Det sies ikke noe om hva som er gyldig fravær, men det må antas at begrepet skal tolkes på samme måte som i den alminnelige sivilprosess, jf. tvisteloven § 13-4.

I arbeidstvistloven 1927 § 20 andre ledd behandles situasjonen dersom den uteblevne ikke har gyldig fravær, uavhengig av hvilken part som har uteblitt. Den møtende part kan da ifølge lovens ordlyd kreve saken fremmet, og saken skal så vidt mulig behandles som om den uteblevne har vært til stede.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med rettens plikt til å sørge for full opplysning av saken, jf. arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 3.

Uteblivelse er ikke vanlig for Arbeidsretten, men det finnes noen eksempler på at saksøkte enkeltbedrifter ikke har møtt, samt noen saker om ulovlig/tariffstridig streik hvor saksøkte enkeltarbeidstakere har uteblitt. I enkelte av sakene har noen saksøkte møtt og andre ikke. For eksempel har Norsk Arbeidsgiverforening (NHO) møtt, men ikke den saksøkte bedriften. I andre saker har ingen saksøkte møtt.

Retten har i slike tilfeller behandlet sakene som om den uteblitte har vært til stede, jf. § 20 andre ledd. Man har da så langt mulig støttet seg til den uteblittes tilsvar og eventuelle andre prosesskrifter for å klargjøre vedkommendes standpunkt. I de tilfeller hvor overordnet organisasjon har vært til stede, har denne kunnet tale de uteblittes sak, rent bortsett fra at det har vært saker hvor overordnet organisasjon har vært uenig med sine uteblitte medlemmer.

Så vidt man vet, har det aldri hendt at saksøker har uteblitt fra en hovedforhandling i Arbeidsretten.

7.12.2 Høringsforslaget

I høringsbrevet ble det foreslått at arbeidstvistlovens bestemmelse om fravær, inntatt i høringsforslaget § 55, skulle ta med en henvisning til tvisteloven § 13-4 som regulerer hva som er gyldig fravær. Videre ble tvistelovens bestemmelser om fraværsdom i § 16-10 foreslått tatt inn i arbeidstvistloven, med unntak av reglene om fraværsdom for unnlatte prosesshandlinger etter tvisteloven.

7.12.3 Høringsuttalelser

NHO og KS støtter forslaget. HSH er i hovedsak enig i forslaget, men ber om at departementet foretar justeringer i høringsforslaget § 55 første ledd siste punktum, slik at det her åpnes for at den aktuelle bestemmelsen i tvisteloven får anvendelse ”så langt den passer”.

7.12.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener det er hensiktsmessig at det også i arbeidstvistlovens bestemmelser fremgår hva som regnes som gyldig fravær for en part.

Når det gjelder ugyldig fravær fra saksøkers side, er det i dag vanskelig å se noen grunn til at ikke tvistelovens bestemmelse om avvisning hvis saksøker ikke møter, skal få tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

Uteblivelse fra saksøktes side har som nevnt forekommet. Når Arbeidsretten ikke har gjort som de alminnelige domstoler og avsagt fraværsdom/uteblivelsesdom hvor saksøkers fremstilling legges til grunn, er begrunnelsen antagelig at en slik fremgangsmåte i enkelte tilfeller vil kunne føre til en dom som retten anser for tariffrettslig feilaktig. På denne bakgrunn foreslås nåværende ordning beholdt for tilfeller hvor saksøkte uteblir uten gyldig forfall. I slike tilfeller vil rettens fagdommere ivareta saksøktes interesser i kraft av sin plikt til full opplysning av saken.

Arbeidstvistloven 1927 § 20 gjelder bare møtefravær, ikke fravær i form av unnlatte prosesshandlinger. Hvis tvistelovens regler om fraværsdom ved unnlatte prosesshandlinger skulle gjøres gjeldende for Arbeidsretten, ville dette lett komme i konflikt med rettens plikt til å sørge for full opplysning av saken. Departementet vil derfor ikke foreslå at disse reglene i tvisteloven gis tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

Forslaget til bestemmelse om fravær fremmes med den endring at innspillet fra HSH tas til følge, slik at tvisteloven § 13-4 om gyldig fravær får tilsvarende anvendelse så langt den passer. Departementet foreslår en bestemmelse om fravær i § 50. Se for øvrig merknadene til bestemmelsen i kapittel 9.

7.13 Rettsforlik

7.13.1 Gjeldende rett

Tvisteloven

Rettsforlik kan etter tvisteloven inngås på to måter, under hovedforhandlingen og under rettsmekling. Rettsforlik under rettsmekling er en nyskapning med tvisteloven. Etter tvistemålsloven kunne rettsforlik bare inngås i rettsmøte.

Tvisteloven §§ 19-11 og 19-12 regulerer henholdsvis inngåelsen av rettsforlik i rettsmøte og rettsvirkningene av forliket, og viderefører tilsvarende bestemmelser i tvistemålsloven § 99, jf. §§ 285 flg. De viktigste bestemmelsene er at rettsforliket skal føres inn i rettsboken og undertegnes av alle rettens medlemmer, og at det har virkning som en rettskraftig avgjørelse av retten. Rettsforlik kan ved dom kjennes ugyldig etter de regler som ellers gjelder for ugyldighet og endring av avtaler. Søksmål om dette reises ved tingretten. Adgangen til å reise sak om avtalerettslig ugyldighet av et rettsforlik er en nyskapning med tvisteloven. Etter tvistemålsloven var anke rettsmiddelet mot rettsforlik (§ 286 andre ledd).

Rettsforlik under rettsmekling reguleres i tvisteloven § 8-5. Forliket skal føres inn i protokollen for rettsmeklingen. For øvrig gjelder de samme regler som for rettsforlik inngått under hovedforhandling.

Arbeidstvistloven og Arbeidsrettens praksis

Det har vært inngått rettsforlik for Arbeidsretten i minst 70 år, jf. ARD 1938 s. 88. Adgangen til dette forutsettes i arbeidstvistloven 1927 § 24 om rettsbok, hvor det heter at de forlik som sluttes mellom partene (underforstått i rettsmøter), skal føres inn i rettsboka. Noen annen regulering av rettsforlik finnes ikke i gjeldende arbeidstvistlov. Det er imidlertid vel etablert praksis at når rettsforlik inngås for Arbeidsretten, skjer det ved tilsvarende anvendelse av tvistemålslovens regler. Rettsforlik inngås derfor i rettsmøte med samtlige sju dommere til stede og med samtliges underskrift på forliksdokumentet. Det har med noen få unntak ikke vært mulig å påanke Arbeidsrettens avgjørelser. Det har ikke vært adgang til å påanke rettsforlik inntatt i rettsboken etter bestemmelsen i arbeidstvistloven 1927 § 24.

7.13.2 Høringsforslaget

Endringene fra tvistemålsloven til tvisteloven reiser to problemstillinger i forhold til arbeidstvistloven. Høringsbrevet tok for det første opp spørsmålet om hvorvidt rettsforlik også skulle kunne inngås under rettsmekling i Arbeidsretten. For det andre reiste høringsbrevet spørsmålet om bruk av rettsmidler mot rettsforlik, herunder om det skal være noe rettsmiddel, i så fall hva slags og for hvilken rettsinstans.

Rettsforlik i rettsmøte for Arbeidsretten er en vel innarbeidet praksis som er i overensstemmelse med tvisteloven §§ 19-11 og 19-12, og ble i høringsbrevet foreslått videreført slik at de aktuelle bestemmelser i tvisteloven får tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Det ble i høringsbrevet foreslått å åpne opp for at rettsforlik også skulle kunne inngås under rettsmekling for én av rettens dommere eller for en ekstern mekler fra rettens liste over slike. Den etablerte praksisen med at rettsboken må undertegnes av alle rettens medlemmer innebærer at det må igangsettes et stort apparat når rettsforlik skal inngås. Fra rettens brukere har det vært uttrykt et behov for å kunne inngå forlik som rettsforlik uten å sette i gang dette relativt store apparatet.

I høringsbrevet ble det dessuten foreslått at tvistelovens bestemmelse om at rettsmiddelet mot rettsforlik er søksmål for tingretten, skulle gis tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

7.13.3 Høringsuttalelser

NHO er enig i høringsforslaget. KS uttaler når det gjelder bestemmelsen om rettsforlik:

”I den grad ny arbeidstvistlov åpner for rettsmekling som fast ordning bør det også være adgang til å inngå dette som rettsforlik. KS er noe usikker på om det vil være adgang for en av rettens faste meklere å sette rett og inngå dette som rettsforlik. Et rettsforlik kan etter vår oppfatning kun inngås i rettsboken av en av rettens faste eller konstituerte dommere. Dette bør departementet derfor vurdere på nytt. […] KS er for øvrig enig i at dersom forliket bestrides på rent avtalegrunnlag (ugyldighetsgrunner) er det naturlig at en tvist om dette blir behandlet av de ordinære domstoler.”

HSH støtter departementets forslag med noen presiseringer. HSH uttaler:

”I utgangspunktet bør gyldigheten av rettsforlik avgjøres av ordinære domstoler, da dette ligger utenfor Arbeidsrettens kompetanse. Ved lovforslaget § 62 andre ledd sin henvisning til tvistelovens regler (tvisteloven § 19-12 andre ledd til fjerde ledd), gis de ordinære domstoler imidlertid ikke bare rett til å avgjøre tvister om et rettsforliks gyldighet, men også rett til å avgjøre tvister om et rettsforliks innhold. Dette selv om rettsforliket gjelder en sak som ligger innenfor Arbeidsrettens kompetanseområde. Etter HSHs syn blir det unaturlig og feil at tvist om et rettsforliks innhold skal avgjøres av andre domstoler enn Arbeidsretten.”

HSH ønsker at henvisningen til tvisteloven begrenses til § 19-12 andre ledd, slik at det kun er rettsforlikets gyldighet som kan prøves. En annen og like naturlig løsning vil etter HSHs syn være å utvide Arbeidsrettens kompetanseområde til å omfatte tvister både om et rettsforliks gyldighet og om dets innhold.

SAMFO er enig i departementets vurderinger og forslag og legger særlig vekt på at fleksibiliteten i prosessen i Arbeidsretten opprettholdes. SAMFO er enig i at gyldighet av rettsforlik bør kunne prøves, og at slike spørsmål bør reises ved de alminnelige domstoler.

Arbeidsrettens leder mener at bestemmelsen bør gjøres mer informativ, og foreslår konkrete alternative utforminger.

Professor Stein Evju går sterkt i mot forslaget om å gi tvisteloven § 19-12 andre til fjerde ledd om virkninger av rettsforlik tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Han mener at forslaget:

”er en anomali og en systemfremmed hybrid. Det virker søkt at en tingrett skal kunne prøve en sak som er avgjort av Arbeidsretten, selv om det er ved rettsforlik. Andre lignende spørsmål kan påkjæres (nu: ankes) til Høyesteretts ankeutvalg efter reglene i gjeldene lovs § 26 nr. 2 og 3 jfr. § 26 a nr. 5. En tilsvarende løsning bør overveies her. Argumentet om at det vil innebære en utvidelse av ”Arbeidsrettens kompetanseområde” å la Arbeidsretten behandle søksmål om gyldigheten av rettsforlik, kan ikke ha nevneverdig vekt. Det grunnleggende utgangspunkt i vår prosessordning er at saker som hører under Arbeidsretten, hører under Arbeidsretten: Hvis en sak er avgjort ved voldgift, hører søksmål om voldgiftsdommens gyldighet under Arbeidsretten, ikke tingretten; jfr. Rt. 1955.163.”

7.13.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er av den oppfatning at rettsforlik for Arbeidsretten er en vel innarbeidet praksis som bør videreføres og reguleres loven. De fleste høringsinstansene uttaler at de er tilfreds med den praktisering som har funnet sted i Arbeidsretten i over 70 år. Det vil dermed fortsatt være slik at rettsforlik sluttes mellom partene, og at dette skjer i rettsmøter slik at forliket føres inn i rettsboken. Forslaget fra høringen om bestemmelser om rettsmekling videreføres ikke, jf. punkt 7.5.4.3 foran, slik at spørsmålet om rettsforlik under rettsmekling bortfaller.

Når det gjelder hvorvidt det bør være adgang til tilsvarende rettsmiddel overfor rettsforlik inngått for Arbeidsretten som det er etter tvisteloven, er det avgitt flere gode høringsinnspill. Departementet støtter HSHs syn om at det blir unaturlig at tvister om et rettsforliks innhold skal avgjøres av andre domstoler enn Arbeidsretten. Det er lang tradisjon for at Arbeidsrettens avgjørelser er endelige. HSH ønsker å begrense adgangen til bruk av rettsmiddel slik at det kun er gyldigheten av rettsforliket som kan prøves av de alminnelige domstoler, alternativt at Arbeidsrettens kompetanseområde utvides til å omfatte tvister om rettsforlikets innhold og gyldighet.

Departementet er av den oppfatning at det er et viktig prinsipp at tvister som bringes inn for Arbeidsretten, får en endelig avgjørelse der. Departementet har på den ene siden vurdert hvorvidt rettsmidler mot rettsforlik skal avskjæres fullt og helt, alternativt om professor Stein Evjus forslag om at et rettsforliks gyldighet skal kunne ankes inn for Høyesteretts ankeutvalg bør følges opp. Departementet har kommet til at det mest naturlige vil være å la den allerede etablerte ordningen i arbeidstvistloven 1927 § 26 nr. 2 og 3, jf. § 26a nr. 5 med anke til Høyesteretts ankeutvalg, bli rettsmiddelet også ved spørsmål om et rettsforliks gyldighet. I og med at Arbeidsrettens avgjørelser er endelige, bør loven begrense hva det kan ankes over. Etter departementets syn er det kun avtalerettslige ugyldighetsgrunner som bør kunne påankes i saker for Arbeidsretten, og ikke rettsforlikets innhold. Fristen for slik anke vil være en måned.

Departementet foreslår etter dette en ny bestemmelse om rettsforlik i § 57 som langt på vei imøtekommer innspillet fra Arbeidsrettens leder om en mer informativ bestemmelse. Dette innebærer at bestemmelsen i første ledd opplyser om at det kan inngås rettsforlik under hovedforhandling for Arbeidsretten, og at disse skal føres inn i rettsboken. Det opplyses videre at det er rettens medlemmer og partene som skal undertegne forliket, og at dersom forliket ikke har bestemmelser om sakskostnader, vil retten på begjæring fra en av partene kunne ta stilling til dette. Tvisteloven § 19-11 tredje ledd om rettens kontroll med forliket vil få tilsvarende anvendelse. I § 57 andre ledd fremkommer det at et rettsforlik har samme virkning som en rettskraftig dom. I bestemmelsens tredje ledd opplyses det videre at rettsforlik på avtalerettslig grunnlag kan påankes til Høyesteretts ankeutvalg. Denne særordningen avviker fra tvistelovens system med at rettsmidler mot rettsforlik skal forelegges for domstolene i første instans, jf. NOU 2001: 31 bind A s. 594 – 595. Ordningen for Arbeidsretten begrunnes med at Arbeidsretten er en særdomstol som dømmer i siste instans, og i de spørsmål som kan påankes, er arbeidstvistlovens system at Høyesterett er ankeinstans. I tillegg er partsforholdet et annet enn for de alminnelige domstoler. Se for øvrig nedenfor i kapittel 9 under merknadene til bestemmelsen.

7.14 Avskaffelse av de lokale arbeidsretter

7.14.1 Gjeldende rett

Prosessordningen for Arbeidsretten er i det alt vesentlige en éninstansprosess. Det finnes to unntak fra dette. Det ene unntaket, som ikke behandles nærmere her, er en meget begrenset adgang etter arbeidstvistloven 1927 § 26 (høringsforslaget § 63) til å anke visse kjennelser og beslutninger til Høyesterett. Det andre unntaket er ordningen med lokale arbeidsretter.

Fra 1916 til 1937 gikk alle saker direkte til Arbeidsretten. De lokale arbeidsretter ble innført ved lov 28. mai 1937 nr. 3. I Ot.prp. nr. 27 (1937) s. 1 heter det at man med lovendringen ville forhindre at ”forholdsvis ubetydelige tvistemål uten prinsipiell interesse” ble behandlet av den sentrale Arbeidsretten ”til fortrengsel for andre viktigere saker.” Det heter også at det medfører store omkostninger for parter og vitner i lokale saker å møte i Arbeidsretten i Oslo, og at det er tid- og kostnadskrevende for Arbeidsretten å holde hovedforhandlinger utenfor Oslo.

Dette resulterte i ordningen hjemlet i arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 3:

”Når tvisten gjelder en tariffavtale med en enkelt arbeidsgiver eller med flere enkelte arbeidsgivere eller med en arbeidsgiverforening som efter sine lover ikke har medlemmer i mer enn to fylker, skal sak reises efter reglene i denne lov (§ 26 b) for tingretten der den bedrift ligger som tvisten gjelder. Omfatter tvisten flere bedrifter i forskjellige domssogn, kan sak reises for alle bedrifter under ett i et av disse domssogn. Efter avtale mellem partene kan sak reises også for en annen tingrett.”

Det er altså partsstillingen på arbeidsgiversiden som er avgjørende for om en sak hører hjemme i lokal arbeidsrett. Arbeidstvistloven 1927 bruker for øvrig ikke uttrykket ”lokal arbeidsrett”, men det er alminnelig brukt i Arbeidsrettens praksis. Arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 4 første ledd hjemler en adgang for partene til etter avtale å bringe også andre tvister enn dem som er nevnt i § 7 nr. 3, inn for lokal arbeidsrett. I nr. 4 andre ledd finnes en bestemmelse om at Arbeidsrettens leder etter søknad fra en av partene kan overføre en sak fra Arbeidsretten til lokal arbeidsrett. I § 7 nr. 5 finnes hjemmel for det motsatte, nemlig at sak som er nevnt i nr. 3, med samtykke fra Arbeidsrettens leder kan bringes direkte inn for Arbeidsretten eller overføres fra lokal arbeidsrett til Arbeidsretten, når en av partene søker om det.

De prosessuelle regler om saker for tingrett som lokal arbeidsrett står i arbeidstvistloven 1927 § 26b. Retten settes med en fagdommer og to meddommere oppnevnt av rettens leder etter forslag fra partene. Den ene meddommeren skal være arbeidsgiver og den andre arbeidstaker. Avgjørelser av lokal arbeidsrett kan ankes til Arbeidsretten.

7.14.2 Høringsforslaget

I høringsforslaget ble det av prosessøkonomiske grunner foreslått å oppheve dagens ordning med lokale arbeidsretter. Ordningen har også svært liten praktisk betydning i dag.

7.14.3 Høringsuttalelser

LO, YS og Unio støtter forslaget om å avskaffe de lokale arbeidsretter. NHO, KS og HSH er også enige i forslaget. NHO påpeker at forslaget innebærer at Arbeidsretten mister muligheten til å overføre spørsmål om midlertidig forføyning til lokal tingrett. Som det fremkommer under punkt 2.2.4, forutsetter NHO at Arbeidsretten fortsatt skal ha mulighet til å behandle krav om midlertidig forføyning.

Fornyingsdepartementet og DA støtter også forslaget om å oppheve de lokale arbeidsretter.

7.14.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår å oppheve ordningen med lokale arbeidsretter. Forslaget støttes av høringsinstansene. Ordningen har liten praktisk betydning i dag. Antallet saker som bringes inn for lokal arbeidsrett er meget lite. Arbeidsretten mottar årlig ca. en ankesak fra lokal arbeidsrett. Enkelte saker blir etter søknad tillatt innbrakt direkte for Arbeidsretten fordi det er klart at dommen uansett vil bli anket dersom den først behandles av tingrett. Det er sjelden søknader om direkte innbringelse avslås. Det har etter det departementet kjenner til for eksempel ikke hendt at det er nektet samtykke i tvister med Oslo kommune som part, jf. bestemmelsene i arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 3, jf. § 26 b. Adgangen etter arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 4 andre ledd til å overføre en sak fra Arbeidsretten til lokal arbeidsrett brukes så å si ikke.

Departementet legger til grunn at den merbelastning en avskaffelse av ordningen med lokale arbeidsretter vil medføre for Arbeidsretten, vil være ubetydelig. Dagens kommunikasjonstilbud er radikalt endret, og for partene i en lokal tvist kan det neppe anses å være en stor ressursmessig belastning å måtte reise til Oslo for å føre sak, noe som var deler av begrunnelsen for opprettelsen av de lokale arbeidsretter i 1937.

En avskaffelse av de lokale arbeidsretter vil i all hovedsak være en prosessøkonomisk fordel og innebære en forenkling av prosessystemet. Arbeidsretten slipper å behandle søknader om direkte innbringelse. De sakene som ellers ville ha blitt anket, får kortere behandlingstid enn om de skulle ha gått gjennom to instanser. De sakene hvor tingrettsdommen ville ha blitt stående som den endelige dom, antar departementet vil få en faglig sett bedre behandling når den instans som skal behandle dem, er Arbeidsretten sentralt. Dessuten forsvinner den inkonsekvens som ligger i at til dels små lokale saker kan gå gjennom to instanser, mens store saker om landsomfattende tariffavtaler behandles i bare én instans.

NHO tok i høringsrunden opp det forhold at tingrettene som lokal arbeidsrett kan behandle saker om midlertidig forføyning, og forutsetter at denne adgangen videreføres til Arbeidsretten. NHO viser spesielt til Stavanger byretts kjennelse 29. januar 1980.

Problemstillingen hvorvidt Arbeidsretten skal behandle begjæringer om midlertidig forføyning, ble behandlet av Arbeidsrettrådet i innstilling 1/1987. Det fremkommer av innstillingen at verken arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 eller lovens forarbeider gir noen veiledning. Det står videre på s. 9 at:

”Et annet sentralt spørsmål er hvorledes reglene om midlertidig forføyning passer inn i tvisteløsningssystemet for øvrig. Rettslig sett vil det ikke uten videre være treffende å karakterisere bruken av midlertidig forføyning som et inngrep i streikeretten i interessetvister, fordi det i tillegg må foreligge en rettstvist om utstrekningen av fredsplikten i den aktuelle situasjonen. Bruk av midlertidig forføyning vil likevel på mange måter utgjøre et fremmedelement. Dette vil riktignok ikke vise seg særlig klart i forbindelse med åpenbart ulovlige streiker i tariffperioden. […] Det foreligger også en mulighet for at reglene om midlertidig forføyning kan misbrukes ved at en part setter frem begjæring i utide, men faren for dette er neppe større enn i sivile saker. En annen sak er at konsekvensene av misbruk kan bli større i tariffrettslige interessetvister, på grunn av den utsettelse bruk av midlertidig forføyning vil innebære. Når det gjelder rettstvister, er systemet bygget på at realitetsspørsmål skal avgjøres av Arbeidsretten på en særlig hurtig måte. Derved reduseres behovet for en snarlig og foreløpig avgjørelse gjennom midlertidig forføyning.”

Etter det departementet erfarer, har det ikke vært praksis eller nevneverdig behov i Arbeidsretten for å gjøre bruk av midlertidig forføyning. Prosessen for Arbeidsretten er lagt opp slik at retten kan hastebehandle saker der tvisten er av en slik art at det må fattes raske avgjørelser. Partene og Arbeidsretten kan i fellesskap legge opp behandlingen slik at det ikke vil være behov for kompetanse til å avsi kjennelse for midlertidig forføyning. Bekken & Strøm-saken 25. november 2010 er et nyere eksempel på dette. Saken ble berammet som hastesak, og dom ble avsagt så snart det var praktisk mulig. Alternativet er at parten utsetter iverksettelsen av arbeidskamp inntil dom foreligger. Dette var tilfellet i avgjørelsen 10. desember 2010, en sak som reiste spørsmål om iverksettelse av arbeidsnedleggelse ved Rockefeller i Oslo (Auditorium AS) ville være tariffstridig og/eller ulovlig. Auditorium AS tok ut stevning for Arbeidsretten 3. desember og domsavsigelse forelå 10. desember 2010. Se for øvrig også punkt 7.8.1.

7.15 Sakskostnader

7.15.1 Gjeldende rett

Tvisteloven

For å bringe en sak inn for retten betales det rettsgebyr etter regler i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr.

For sakskostnader er hovedregelen etter tvisteloven at en part som fullt ut eller i det vesentlige har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten (tvisteloven § 20-2). Den tapende part kan likevel helt eller delvis fritas for sitt sakskostnadsansvar dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig.

Tvisteloven § 20-3 hjemler adgang til å tilkjenne en part sakskostnader selv om vedkommende ikke har vunnet, hvis tungtveiende grunner tilsier det.

Ifølge tvisteloven § 20-4 kan en part i visse tilfeller helt eller delvis tilkjennes sakskostnader uavhengig av sakens utfall.

Tvisteloven inneholder regler om utmåling av sakskostnader (§ 20-5).

Arbeidstvistloven

Bestemmelser om sakskostnader (saksomkostninger) står i arbeidstvistloven 1927 § 45.

I § 45 nr. 1 første ledd er det fastslått at det ikke betales for saker som bringes inn for Arbeidsretten eller meklingsmyndighetene. Det er altså ikke noe rettsgebyr. Imidlertid hjemler andre ledd en åpning for å idømme sakskostnader til staten, idet Arbeidsretten kan pålegge parter helt eller delvis å godtgjøre statskassen dens utgifter til en rettssak etter arbeidstvistloven. Bestemmelsen ble brukt enkelte ganger frem til begynnelsen av 1930-tallet.

I § 45 nr. 2 reguleres adgangen til å få tilkjent saksomkostninger fra motparten. Bestemmelsen lyder:

”Omkostningene ved en rettssak efter denne lov kan den ene part få sig tilkjent hos den annen efter reglene for saksomkostninger i almindelige borgerlige saker. Derimot skal hver part i mangel av annen avtale selv bære sine omkostninger ved megling.”

Utgangspunktet etter ordlyden er at de til enhver tid gjeldende regler i den alminnelige sivilprosess også gjelder for Arbeidsretten. Bestemmelsen skriver seg imidlertid fra arbeidstvistloven 1915 og refererer seg til dagjeldende regler for sivile saker hvor utgangspunktet var at saksomkostninger ble tilkjent hvis den tapende part var noe å legge til last. Ved tvistemålslovens ikrafttredelse (litt etter arbeidstvistloven) i 1927 ble hovedregelen at den tapende part skulle dekke motpartens saksomkostninger. Denne hovedregelen har imidlertid ikke vært fulgt i Arbeidsrettens praksis.

Ut fra Arbeidsrettens praksis kan det utledes en hovedregel om at sakskostnader ikke tilkjennes. Dette gjelder også der en part fullt ut eller i det vesentlige har vunnet saken. Fra denne hovedregelen gjøres det noen unntak. Det tilkjennes i en del tilfeller sakskostnader hvis en enstemmig rett finner at det foreligger tariffstridig eller ulovlig arbeidskamp eller andre kvalifiserte tariffbrudd (se for eksempel ARD 2002 s. 90 og ARD-2007-6). Det er imidlertid ingen automatikk i dette. Retten utøver et bredt skjønn når den behandler sakskostnadsspørsmål. Det er også et trekk ved prosessen for Arbeidsretten at partene ofte ikke nedlegger påstand om sakskostnader.

7.15.2 Høringsforslaget

Bestemmelsen i arbeidstvistloven 1927 § 45 nr. 2 første punktum ble i høringsbrevet foreslått endret for å bringe lovteksten i samsvar med dagens praksis om at det normalt ikke tilkjennes sakskostnader. Det ble videre foreslått å åpne for at sakskostnader kan tilkjennes en part som har vunnet en sak for Arbeidsretten, når særlige grunner taler for det. I høringsforslaget ble det dessuten foreslått å videreføre gjeldende bestemmelse om rettsgebyrer og sakskostnader ved mekling.

7.15.3 Høringsuttalelser

NHO er enig i at dagens praksis nedfelles i arbeidstvistloven. NHO forutsetter at tvisteloven § 19-11 fjerde ledd om sakskostnader ved rettsforlik får anvendelse for Arbeidsretten.

KS støtter lovforslaget, men mener at forslaget er svært skjønnsmessig og bør strammes opp. Lovforslaget bør innskrenke adgangen til å tilkjenne sakskostnader kun til de rene tariffbruddsaker og tilsvarende ved ulovlig arbeidskamp. HSH gir sin støtte til departementets forslag, men ser gjerne at lovens utgangspunkt om at sakskostnader ikke dekkes, også lovfestes.

SAMFO finner det ønskelig at det ikke gjøres endringer i Arbeidsrettens praksis om at det normalt ikke tilkjennes sakskostnader, og bifaller departementets forslag om å bringe lovteksten i samsvar med dagens rettspraksis. SAMFO støtter også forslaget om å videreføre dagens bestemmelse om rettsgebyrer og sakskostnader ved mekling.

Justisdepartementet mener at forslaget om å regulere at det ikke betales gebyr for Arbeidsretten er overflødig. Det følger av rettsgebyrloven i hvilke tilfeller det skal betales gebyr for tjenester fra rettsapparatet, og loven gir ikke hjemmel for gebyr for saker som behandles for Arbeidsretten.

Arbeidsrettens leder foreslår at bestemmelsen om sakskostnader, som i høringsutkastet er plassert i kapittel 6 Avsluttende bestemmelser, flyttes til lovens kapittel 5 om Arbeidsretten. Arbeidsrettens leder foreslår også noen utdypinger i bestemmelsen, herunder presisering av når en sak anses vunnet.

Den Norske Advokatforening mener at den nye loven bør endre på Arbeidsrettens praksis når det gjelder manglende tilkjenning av sakskostnader i tolkningstvister. Dette tilkjennes normalt ikke i dag, men det er ingen grunn til å skjerme de store aktørene mot sakskostnadsansvar ved søksmål fra de små. Bakgrunnen for praksis kan ha hatt sammenheng med at de store organisasjonene i egenskap av parter i tariffavtalene og derved parter i tvistene, vekselvis saksøker hverandre, og at det dermed ikke er grunn til å kreve sakskostnader av hverandre. Advokatforeningen påpeker at det er et problem at Arbeidsretten har etablert som praksis at krav om dekning av sakskostnader i tolkningstvister ikke blir tatt til følge, også når slike krav fremsettes av parter som ikke mener seg forpliktet til å følge de store organisasjonenes praksis. Dette har vært en betydelig ulempe for de mindre organisasjonene som ikke har råd til og heller ikke kan jevne ut kostnadene gjennom mange saker. Når loven nå skal endres, er det en viktig anledning til å rette opp dette. Det kan enklest gjøres ved at tvistelovens omkostningsregler skal gjelde tilsvarende i saker etter arbeidstvistloven.

7.15.4 Departementets vurderinger og forslag

Det er bred enighet mellom partene i arbeidslivet om at det ikke er ønskelig å gjøre endringer i dagens utgangspunkt om at sakskostnader normalt ikke tilkjennes, slik dette er kommet til uttrykk gjennom Arbeidsrettens praksis. Departementet vil av den grunn ikke foreslå endringer på dette punkt. Departementet vil følge opp forslaget fra Arbeidsrettens leder om å flytte bestemmelsen til lovens kapittel 4 om Arbeidsretten. Departementet vil dessuten følge opp Justisdepartementets merknad om at det er unødvendig å si at det ikke skal betales rettsgebyr, da dette følger av rettsgebyrloven.

Departementet har på bakgrunn av innspillet fra HSH utformet et nytt første ledd i lovforslaget § 59 der hovedregelen om at det normalt ikke tilkjennes sakskostnader for Arbeidsretten fremgår. Bestemmelsen i § 59 andre ledd viderefører Arbeidsrettens kompetanse til i særlige tilfeller å pålegge en eller begge parter å dekke statens utgifter. Det fremgår videre av lovforslaget § 59 tredje ledd at sakskostnader kan tilkjennes når særlige grunner taler for det. En slik løsning vil kunne være aktuell i saker der det foreligger tariffstridig eller ulovlig arbeidskamp eller andre kvalifiserte tariffbrudd. Det er viktig at retten fortsatt kan utøve et bredt skjønn på dette området, uten at det er ønskelig eller nødvendig å konkretisere skjønnstemaet ytterligere i lovteksten. Departementet har forståelse for innspillet fra Den Norske Advokatforening om at hovedregelen om at det ikke skal betales saksomkostninger, kan oppfattes som en skjerming av de store aktørene som er parter for Arbeidsretten. Etter det departementet kan se, er det ingenting i veien for at Arbeidsretten i visse situasjoner etterkommer et saksomkostningskrav fra de mindre organisasjonene. Dette vil være viktig av hensyn til rettsikkerheten.

7.16 Arbeidstvistloven kapittel 5. Avsluttende bestemmelser

7.16.1 Gjeldende rett

Arbeidstvistloven 1927 har i kapitlene 4 og 5 generelle bestemmelser om fornærmelig adferd, brudd på taushetsplikt, fravær, ansvar for anke, sakskostnader og lønninger mv.

7.16.2 Høringsforslaget

Høringsforslaget gjenspeilte i utgangspunktet kapittel 4 Straffebestemmelser og kapittel 5 Slutningsbestemmelser i arbeidstvistloven 1927, med forslag til bestemmelser om fornærmelig adferd mv., brudd på taushetsplikt mv., fravær mv., ansvar for anke, sakskostnader og utgifter til Arbeidsretten, Riksmekleren og Rikslønnsnemnda. Bestemmelsen om sakskostnader er behandlet separat i punkt 7.15 over. For øvrig hadde bestemmelsene i det vesentlige gjennomgått en språklig oppdatering og forenkling.

7.16.3 Høringsuttalelser

Arbeidsrettens leder peker på at høringsutkastet § 64 tredje ledd om fornærmelig adferd og straffeforfølgning, som viderefører arbeidstvistloven 1927 § 41 nr. 3, må antas å ha svært liten praktisk betydning, og uttaler videre:

”For det første står den i et tvilsomt forhold til forbudet mot dobbeltstraff/dobbeltforfølgning i den europeiske menneskerettskonvensjon 7. tilleggsprotokoll artikkel 4. For det andre vil det være slik at i den grad det er adgang til ny forfølgning for forholdet, vil de alminnelige prinsipper for straffutmåling tilsi at det skal legges vekt på den boten som er ilagt for forholdet, sml. den kommende regulering i straffeloven av 2005 §§ 29 annet ledd og 82. Reguleringen fremstår derfor som overflødig.”

Justisdepartementet viser i sin uttalelse til at bestemmelsene i kapittel 6 i høringsforslaget stort sett bare er relevante for behandlingen i Arbeidsretten og trolig bør innarbeides i lovens kapittel 5. Straffebestemmelsen i § 65 kan likevel med fordel stå i et eget kapittel om straff. Bestemmelsen i § 64 andre ledd antar departementet kan innarbeides i kapittel 3 om mekling. Justisdepartementet viser til at utkastet § 64 om fornærmelig adferd mv. har vesentlige likhetstrekk med domstolloven § 198, og mener at det bør presiseres i merknadene hvilke påbud det siktes til i første ledd første punktum tredje straffalternativ. Departementet peker videre på at tredje ledd, jf. domstolloven § 198 tredje ledd, kan være problematisk i forhold til forbudet mot dobbeltstraff i artikkel 4 nr. 1 i tilleggsprotokoll 7 til den europeiske menneskerettskonvensjon og må tolkes og anvendes i lys av dette forbudet.

Til høringsutkastet § 65 om brudd på taushetsplikt mv. uttaler Justisdepartementet:

”Justisdepartementet har ikke innvendinger mot at brudd på taushetsplikt etter § 23 og § 59 annet ledd strafflegges, jf. første punktum. Vi viser for så vidt til straffeloven 2005 § 209 som en generell bestemmelse om straff for brudd på lovbestemt taushetsplikt. Når straffeloven 2005 trer i kraft, bør det inntas en henvisning til § 209 i arbeidstvistlovens straffebestemmelse, se Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) side 406.

Legalitetsprinsippet krever at en straffebestemmelse klart må angi hva slags handling som er straffbar, enten ved at den straffbare handlingen beskrives i straffebestemmelsen eller ved en henvisning som gjør det klart at brudd på visse handlingsplikter, overtredelse av bestemte forbud etc., straffes. Henvisningen i annet punktum til § 22 annet ledd, § 26 annet ledd og § 27 gir ikke en forståelig angivelse av hvilke handlinger som er straffbare. Som eksempel viser vi til henvisningen til § 22 annet ledd. Sistnevnte bestemmelse angir ved henvisning til § 53 hva slags myndighet en mekler har ved innhenting av opplysninger. Er det brudd på fremleggelsesplikten i § 53 femte ledd man mener å straffe?

Det er noe lettere å forstå at henvisningen til § 27 innebærer at brudd på meldings- og opplysningsplikten i § 27 første og annet ledd og overtredelse av forbudet mot offentliggjøring i tredje ledd skal være straffbart. Vi er imidlertid skeptisk til bruk av straff i disse tilfellene fordi vi mener disse lovbruddene ikke er alvorlige nok til å strafflegges. Vi ber Arbeids- og inkluderingsdepartementet nøye vurdere om det er behov for å straffe slike overtredelser og om overtredelser kan påregnes å bli fulgt opp. Vi viser til drøftelsen av prinsippene for kriminalisering i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 82 flg. som Stortinget har sluttet seg til.”

Til høringsutkastet § 69 uttaler Justisdepartementet at ettersom utgiftene som er nevnt i bestemmelsen, skal dekkes av staten, kan det ikke være nødvendig eller naturlig med lovregulering av utgiftsdekningen, og viser til at Arbeidsretten uansett ikke kan ta seg betalt av partene uten særskilt hjemmel. Derimot mener Justisdepartementet at det er behov for en bestemmelse om at Kongen i statsråd kan treffe vedtak om domstolens virksomhet og administrasjonen av den, og viser eksempelvis til domstolloven § 33 tredje ledd.

7.16.4 Departementets vurderinger og forslag

Departement har nøye gjennomgått innspillene i høringen og har søkt å etterkomme de konkrete rådene for å gjøre bestemmelsene mer presise. Høringsutkastet § 64 tredje ledd og § 69 er sløyfet. Forslaget til bestemmelse om brudd på taushetsplikt i høringsutkastet § 65 er søkt gjort klarere ved å angi hva de ulike refererte bestemmelsene om taushetsplikt omhandler, se lovutkastet § 61. Forslaget om å straffesanksjonere § 27 første og andre ledd videreføres ikke.

Justisdepartementet foreslår i sitt høringssvar at bestemmelsen tar inn en henvisning til straffebestemmelsen i straffeloven av 2005. Da den nye straffeloven ikke har trådt i kraft, og det etter det departementet kjenner til, fortsatt vil gå en del tid før loven trer i kraft, vil departementet foreslå å ta inn en henvisning til gjeldende straffelov § 121 om brudd på taushetsplikt. Se nærmere om de enkelte bestemmelsene i kapittel 9 nedenfor.