Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Regjeringen fører en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringens mål er et velfungerende arbeidsmarked som bidrar til lav arbeidsledighet og høy sysselsetting og et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle. Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt og sikkert arbeidsmiljø og et seriøst arbeidsliv uten organisert arbeidslivskriminalitet. Et arbeidsliv for alle er også vesentlig for å bekjempe fattigdom. Samtidig vil det alltid være personer som er for syke til å jobbe. Disse skal sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. Gode velferdsordninger er grunnleggende for vårt samfunn. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og fortsetter gjennomføringen av pensjonsreformen.

Regjeringen bygger sin politikk på målet om en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Regjeringen vil bidra til en enklere hverdag for folk flest.

Et velfungerende arbeidsmarked

Et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften er et viktig mål for Regjeringen. En aktiv og målrettet arbeids- og velferdspolitikk som er utformet slik at det lønner seg å arbeide, vil bidra til bred deltakelse i arbeidslivet. Regjeringen mener at den beste forutsetning for frihet og likeverd er å være selvforsørget med egen arbeidsinntekt. Arbeid er også avgjørende for å bekjempe fattigdom og heve den enkeltes levestandard og livskvalitet.

Personer som står utenfor arbeidslivet, kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i jobb. Enkelte grupper opplever særlige utfordringer med å få innpass i arbeidslivet. Bistanden skal være tilpasset disse gruppenes behov og bidra til raskere overgang til arbeid.

Arbeidsmarkedspolitikken påvirkes av andre politikkområder som helse- og utdanningspolitikken og den økonomiske politikken. Et nært samarbeid mellom de ulike politikkområdene bidrar til at flere kommer i arbeid.

Gode arbeidsinsentiver og målrettede velferdsordninger

Regjeringen arbeider for å stimulere til deltakelse i arbeidslivet. Bl.a. gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv legger Regjeringen til rette for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringen øker forventningene til aktivitet i velferdsordningene for å stimulere til å søke jobb og ta del i arbeidslivet. Personer som er for syke til å jobbe, skal fortsatt sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. Ny uføretrygd innført fra 2015 gjør det enklere å kombinere uføretrygd med arbeidsinntekt, og gir dermed bedre insentiver for uføre til å utnytte sin restarbeidsevne.

For å utvikle velferdssamfunnet er økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsmarked avgjørende. Aldring av befolkningen gir markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Det er nødvendig med endringer og reformer for å stimulere til økt arbeidsinnsats i befolkningen. Dette demper økte framtidige kostnader og sikrer finansieringen av velferdsordningene.

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv

Et velfungerende arbeidsliv med gode arbeidsvilkår uten organisert arbeidslivskriminalitet er avgjørende både for den enkelte arbeidstaker og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal videreutvikles i nært samarbeid med bransjene selv, og styrket myndighetssamarbeid skal bidra til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet.

Samfunnet endrer seg. Arbeidslivet er mer sammensatt enn før og ulike arbeidstakergrupper har ulike behov. Dette gir grunnlag for et større mangfold av løsninger når det gjelder arbeidstid. På denne bakgrunn er arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven endret, og arbeidstidutvalget har lagt fram sin innstilling, som nå har vært på høring. Arbeidstidsbestemmelsene må balanseres mot sentrale politiske mål som høy sysselsetting og best mulig utnyttelse av den enkeltes og samfunnets ressurser.

Regjeringen legger til grunn at hovedregelen er og skal være fast ansettelse i norsk arbeidsliv. Samtidig er det viktig at regelverket gir fleksibilitet ved at det gir adgang til alternative tilknytningsformer som bl.a. midlertidige ansettelser.

Regjeringen vil jobbe for et godt trepartssamarbeid, høy produktivitet, høy HMS-standard og trivsel blant arbeidstakerne. Dette vil bidra til et godt og ryddig arbeidsliv for alle og understøtte ansvars- og rollefordelingen i norsk arbeidsliv.

Et godt og sikkert arbeidsmiljø og gode arbeidsvilkår er viktig for den enkelte arbeidstaker og for en høy standard og kvalitet på produksjon av varer og tjenester. Et viktig element for å oppnå målet om at så mange som mulig skal delta i arbeidslivet er at arbeidsmiljøet skal bidra til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet.

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle og tilpasset utviklingen i det moderne samfunn er viktig for å sikre høy sysselsetting og produktivitet også i årene framover.

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Regjeringens mål er et samfunn der alle kan delta, og at Norge skal være et land med små økonomiske og sosiale forskjeller. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til å nå disse målene. Regjeringen arbeider for å hindre at mennesker faller utenfor arbeidslivet og viktige sosiale arenaer. Et sterkere sosialt sikkerhetsnett skal bidra til at alle får nødvendig bistand når de trenger det. Det følges bl.a. opp gjennom forslag i denne proposisjonen om utvidelse av retten til pleiepenger og retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Som ledd i oppfølgingen av unge som mottar økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven, innfører Regjeringen en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet til mottakere under 30 år fra 1. januar 2017. Regjeringen er opptatt av at barn som vokser opp i fattige familier skal få mer likeverdige muligheter. Strategien Barn som lever i fattigdom inneholder tiltak for at alle barn skal få lik mulighet til deltakelse og utvikling uavhengig av foreldrenes økonomi.

Frivillige organisasjoner yter viktige bidrag for å hindre at mennesker faller utenfor sosiale arenaer. Sosiale entreprenører bidrar med nye løsninger på sosiale utfordringer. Regjeringen viderefører arbeidet med å bedre betingelsene for sosiale entreprenører og frivillig sektor for å skape et sterkere sosialt sikkerhetsnett.

I 2013 vedtok Stortinget å ratifisere FN-konvensjonen for funksjonshemmede. Likevel møter personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. De aller fleste har utdanning og arbeid som mål og har forventninger om å leve selvstendige liv. Regjeringen arbeider for å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle bl.a. ved å legge bedre til rette for funksjonshemmede i arbeidsliv og dagligliv.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er et sentralt verktøy for Regjeringen i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. Regjeringen legger til rette for at arbeids- og velferdsforvaltningen yter god service til brukerne, får flere i arbeid og gir relevante tilbud til dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Programmet for IKT-modernisering av Arbeids- og velferdsetaten skal bl.a. gjøre det enklere for brukerne gjennom utvikling av gode selvbetjeningsløsninger. Programmet bidrar også til en mer effektiv etat med mulighet til å bruke mer ressurser på brukere med behov for mer omfattende bistand.

Regjeringen har i Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet presentert hvordan den vil videreutvikle arbeids- og velferdsforvaltningen for å nå målene om flere i arbeid og færre på trygd. Meldingen tok utgangspunkt i forslagene fra en ekspertgruppe som gjennomgikk arbeids- og velferdsforvaltningen. Tiltakene i meldingen skal bidra til en mer effektiv arbeids- og velferdsforvaltning og dermed til et mer velfungerende arbeidsmarked. Regjeringen foreslår en ny innsats for unge til erstatning for dagens ungdomsgarantier. Arbeids- og velferdsetaten skal selv i større grad kunne velge om avklarings- og oppfølgingstjenester skal kjøpes av eksterne tiltaksarrangører eller foregå i egenregi. I styringen av arbeidsmarkedstiltakene skal det legges vekt på prioriterte målgrupper og resultater og mindre på telling av gjennomførte aktiviteter og tiltaksplasser.

Pensjon

Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner slik at den enkelte skal ha sikkerhet for en god pensjon. Folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt. Samtidig skal personer uten eller med liten tilknytning til arbeidsmarkedet få en god grunnsikring i alderdommen.

Det blir gradvis færre arbeidstakere per pensjonist i Norge. Det er viktig at pensjonssystemet stimulerer til arbeid og bidrar til å sikre bærekraften i det norske velferdssamfunnet. Regjeringen fortsetter gjennomføringen av pensjonsreformen.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeids- og sosialdepartementets samlede budsjettforslag for 2017 er på 444,7 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene inkludert lånetransaksjoner på om lag 12,7 mrd. kroner, eller 2,9 pst. sammenlignet med Saldert budsjett 2016.

Budsjettforslaget for 2017 for de G-regulerte ytelsene inkluderer anslått effekt av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2017 og overhenget fra trygdeoppgjøret fra 2016. Som følge av dette øker utgiftsanslaget for 2017 med til sammen 8 mrd. kroner. Antatt lønns- og prisvekst for 2017 utgjør om lag 1,8 mrd. kroner av økningen fra Saldert budsjett 2016. Til sammen utgjør dette om lag 9,8 mrd. kroner.

Regjeringens forslag om å innføre premiebetaling for statlige virksomheter som i dag ikke betaler premie til Statens pensjonskasse reduserer utgiftene på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett med om lag 7,4 mrd. kroner i 2017, se øvrig omtale under punkt 2.2.7 Forenklet modell for premiebetaling til statens pensjonskasse

Utgiftene til lånetransaksjoner reduseres med om lag 1,7 mrd. kroner. Når effekten av lønns- og prisvekst for 2017, G-regulering, lånetransaksjoner og innføring av pensjonspremie hensyntas, øker utgiftene under Arbeids- og sosialdepartementets budsjett med om lag 12 mrd. kroner eller 2,8 pst. i 2017 sammenlignet med Saldert budsjett 2016. Økningen skyldes i hovedsak økte utgifter til alderspensjon, uførepensjon og dagpenger.

Folketrygdens ytelser

Folketrygdens utgifter under Arbeids- og sosialdepartementet utgjør 407,9 mrd. kroner, eller om lag 92 pst. av de samlede utgiftene i 2017. Dette er om lag 18,8 mrd. kroner høyere enn i Saldert budsjett 2016.

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeids- og sosialdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden – realvekst i 2017-kroner på side 34.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Arbeids- og sosialdepartementets budsjettforslag legger vekt på å motvirke økt arbeidsledighet og å bygge opp under et velfungerende arbeidsmarked og et inkluderende arbeidsliv som skal stimulere til arbeid og selvforsørgelse. Regjeringen prioriterer tiltak og virkemidler som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling. Velferdsordningene skal gi økte insentiver til inntektsgivende arbeid for dem som helt eller delvis kan arbeide. Samtidig skal ordningene gi økonomisk trygghet. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Regjeringen vil følge opp Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet.

Hovedprioriteringene under Arbeids- og sosialdepartementet for 2017 er:

• En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

• Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

• En velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Arbeidsmarkedstiltak

I lys av situasjonen på arbeidsmarkedet foreslår Regjeringen en styrking av bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak med 1 000 flere plasser for ledige sammenlignet med Saldert budsjett 2016. Dette viderefører satsingen som Regjeringen igangsatte i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2015 og forsterket i 2016 og legger til rette for at tiltaksnivået i 2. halvår 2016 kan videreføres i 2017. Arbeidsmarkedstiltakene skal bidra til økt omstillingsevne og mobilitet i arbeidsmarkedet i en periode med forventet høy ledighet. Tiltaksnivået vil også gi rom for å møte behov for tiltaksplasser som følge av innvandring samt innsats for ungdom under 30 år, jf. omtalen nedenfor.

Det er behov for mer presise sentrale, nasjonale prioriteringer av tiltaksressursene for brukere med størst behov for bistand. I lys av den nye innsatsen for ungdom samt integrering av innvandrere med fluktbakgrunn i arbeidslivet, vil ungdom og innvandrere fra land utenfor EØS-området prioriteres for tiltak i 2017. Videre prioriteres innsats mot personer som er blitt ledige som følge av utviklingen i oljeindustrien på Sør- og Vestlandet. Innenfor den samlede budsjettrammen for arbeidsmarkedstiltakene er det bl.a. rom for bruk av tiltaket bedriftsintern opplæring (BIO) i regioner med høy ledighet der bedrifter har behov for omstilling.

I Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet varsler Regjeringen at styringen av arbeidsmarkedstiltakene skal videreutvikles i en retning som i større grad legger vekt på kvaliteten på tiltaksplassene og resultater for brukerne og mindre på telling av gjennomførte aktiviteter og tiltaksplasser. Tiltak som vurderes som mest effektive, og tilpasset den enkelte brukers behov, skal i størst mulig grad tas i bruk. Krav om gjennomføring av et bestemt tiltaksnivå, i tillegg til at de bevilgede midlene skal nyttes fullt ut, har medført at prisen på de ulike tiltakene har fått for sterk påvirkning på valg av tiltak. Det vil derfor være større frihet til å kunne avvike fra tiltakssammensetning og tiltaksnivå som ligger til grunn for bevilgningen. Dette vil legge til rette for at valg av tiltak kan gjøres ut fra hva som synes mest hensiktsmessig for å få arbeidssøkere ut i jobb.

Regjeringen vil ha en styrket og mer helhetlig innsats ut mot arbeidsgivere. I Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet foreslår Regjeringen at Arbeids- og velferdsetaten selv i større grad skal kunne bistå arbeidssøkere og arbeidsgivere framfor å kjøpe avklarings- og oppfølgingstjenester av eksterne tiltaksarrangører. Økt oppfølgingsinnsats i regi av etaten vil gi større kontaktflate mot arbeidsgivere, øke NAV-veiledernes kunnskap om arbeidsmarkedet og legge bedre til rette for samarbeid med andre sektorer det er naturlig for Arbeids- og velferdsetaten å samarbeide med, som for eksempel utdannings- og helsesektoren. For å styrke Arbeids- og velferdsetatens oppfølgingsarbeid, og gi etaten økt fleksibilitet til selv i større grad å kunne utføre slike tjenester, foreslår Regjeringen en omdisponeringsfullmakt på inntil 100 mill. kroner i 2017 fra arbeidsmarkedstiltakene til Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett.

Funksjonsassistanse i arbeidslivet kan gis til yrkesaktive personer som har omfattende fysiske funksjonsnedsettelser. Ordningen innebærer at en lønnet assistent bistår med hjelp til praktiske formål i arbeidssituasjonen. Ordningen bidrar til at personer med sterk funksjonsnedsettelse kan være i arbeid, og er derfor et viktig virkemiddel for å sikre nødvendig tilrettelegging og oppfølging på arbeidsplassen. For å sikre at nye søkere som oppfyller inngangsvilkårene kan tas inn i ordningen, foreslås ordningen styrket i 2017.

Se resultatområde 2 og programkategori 09.30 for nærmere omtale av arbeidsmarkedstiltakene.

Som et ledd i arbeidet med større fleksibilitet for Arbeids- og velferdsetaten i bruken av tiltaksmidler, foreslår Regjeringen at Raskere tilbake-ordningen i regi av Arbeids- og velferdsetaten i 2017 innlemmes i det ordinære tiltakssystemet. Det legges opp til at tjenester som i hovedsak er å anse som helsetjenester, forankres i helsetjenesten. Tjenester som i hovedsak er å anse som arbeidsrettede tjenester, vil fortsatt være Arbeids- og velferdsetatens ansvar. Dette gir mer hensiktsmessig bruk av midlene og mulighet for et mer variert og individuelt tilpasset tilbud for sykmeldte enn det som er tilfelle innenfor Raskere tilbake-ordningen i dag. Regjeringen vil legge til rette for mer samtidige tilbud av helsetjenester og arbeidsrettet bistand. Se programkategori 09.10 for nærmere omtale.

Utviklingen på arbeidsmarkedet innebærer at flere arbeidsledige vil kunne passere den maksimale dagpengeperioden på to år og stå uten dagpengerettigheter. Langtidsledighetsgarantien innebærer tilbud om deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Den omfatter personer med arbeidssøkerperiode på minst to år og seks måneders sammenhengende ledighet. En evaluering i regi av Frisch-senteret og Oslo Economics konkluderer med at langtidsledighetsgarantien slår inn for sent i ledighetsperioden til å være relevant for flertallet av de langtidsledige. Arbeids- og sosialdepartementet vurderer hvordan Arbeids- og velferdsetatens innsats mot langtidsledighet bør innrettes i tiden framover slik at flest mulig kan komme tilbake i jobb etter en lengre ledighetsperiode. Se resultatområde 2 for nærmere omtale.

Tidlig innsats for utsatte unge

Regjeringen vil legge til rette for at utsatte unge raskt får den bistanden de trenger for å kunne fullføre utdanning og delta i arbeidslivet. I Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet varsler Regjeringen en klarere og mer entydig prioritering av unge i stedet for dagens mer fragmenterte garantiordninger.

En ny ungdomsinnsats skal fra 2017 gi et styrket arbeidsrettet tilbud til arbeidssøkere under 30 år som etter åtte ukers ledighet står uten tilbud om arbeid, utdanning eller annen aktivitet.

Tiltakene iverksettes først på Sør- og Vestlandet. Hovedinnsatsen vil være en planlagt og individuelt tilpasset arbeidsrettet oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten supplert med bruk av opplæringstiltak. Det er særlig viktig å tilby arbeidssøkere kompetansehevende tiltak ved å trappe opp bruken av arbeidsmarkedsopplæring og det toårige og yrkesrettede opplæringstiltaket som ble iverksatt fra 1. januar 2016. Opplæringstilbudene utvikles i nært samarbeid med fylkeskommunale utdanningsmyndigheter og lokalt næringsliv.

Den nye ungdomsinnsatsen skal forhindre at unge blir gående passive, motivere til jobbsøking, gi økt jobbsøkerkompetanse og raskt få ledige unge over i arbeid, utdanning eller annen hensiktsmessig aktivitet.

Det foreslås økte midler til Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett og til arbeidsmarkedstiltak for gjennomføring av satsingen. Det vil gi rom for å kombinere individuell oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten med yrkesrettede opplæringstiltak. Se resultatområde 2 og programkategori 09.10 og 09.30 for nærmere omtale av ungdomsinnsatsen.

Raskere integrering av flyktninger i arbeidslivet

Regjeringen legger til rette for at de som får opphold i landet, raskt kan komme i arbeid. Det skal bl.a. etableres et hurtigspor inn i arbeidsmarkedet for dem som har etterspurt kompetanse, jf. Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk og samarbeidserklæringen med partene i arbeidslivet om raskere integrering av innvandrere med fluktbakgrunn i arbeidslivet.

Arbeids- og velferdsetaten skal, sammen med kommunen og innenfor rammene av introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere, ha en sentral rolle i hurtigsporet. Hensikten er å legge til rette for rask utplassering i arbeidslivet, bl.a. gjennom bruk av lønnstilskudd og annen arbeidsrettet bistand samt kommunal norskopplæring. Partene i arbeidslivet skal bidra til å framskaffe flere og varierte tiltaksplasser i ordinært arbeidsliv. Regjeringen foreslår en økning i Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett til gjennomføring av hurtigsporet i 2017.

I Revidert nasjonalbudsjett 2016 satte Regjeringen i gang et system for kartlegging av kompetanse for personer i asylmottak. I statsbudsjettet for 2017 vil Regjeringen videreføre denne satsingen og foreslår å bevilge økte midler til yrkesveiledning av personer i asylmottak i 2017. Tiltaket er en oppfølging av Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk. I tilknytning til kartleggingen skal det gjennomføres yrkes- og karriereveiledning av Arbeids- og velferdsetaten og karrieresentrene. Dette er viktige forutsetninger for hurtigsporet og for å få til en god og effektiv kobling mellom deltakere og arbeidsgivere.

Se resultatområde 2 og programkategori 09.10 for nærmere omtale av satsingen på hurtigsporet i introduksjonsprogrammet og yrkesveiledning i asylmottak.

Tiltakspenger gis til deltakere på arbeidsmarkedstiltak som ikke har rett til folketrygdytelser. Formålet med tiltakspenger er å motivere til deltakelse på arbeidsmarkedstiltak og sikre deltakere som ikke har annen ytelse, inntekt i tiltaksperioden. Dersom en person som del av introduksjonsprogrammet deltar på statlige arbeidsmarkedstiltak, skal tiltakspengene tilfalle kommunen, jf. introduksjonsloven § 12. Regjeringen foreslår å endre denne bestemmelsen. Etter Regjeringens vurdering innebærer bestemmelsen en lite målrettet overføring til kommunesektoren og unødig ressursbruk ved NAV-kontorene. En avvikling av ordningen vil ikke ha innvirkning på utbetalingen til deltakerne, da de vil motta introduksjonsstønad mens de er i introduksjonsprogrammet. Endringen vil kunne frigjøre ressurser til bruk av arbeidsmarkedstiltak. Forslaget krever lovendring, jf. lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere. Se programkategori 09.30 for nærmere omtale.

2.2.2 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett er et av de åtte satsingsområdene til Regjeringen, jf. Sundvolden-erklæringen. Regjeringen vil arbeide for å hindre at mennesker faller utenfor arbeidslivet og viktige sosiale arenaer. Innsatsen omfatter også tiltak og satsinger på andre departementers budsjettområder.

Reform av ordningen med pleiepenger

Regjeringen foreslår å bevilge 140 mill. kroner i statsbudsjettet for 2017 til en utvidelse av pleiepengeordningen ved å inkludere yrkesaktive foreldre til noen grupper av syke barn som i dag faller utenfor ordningen. Utvidelsen av ordningen gjelder barn som ikke er livstruende eller svært alvorlig syke, men som har et kontinuerlig pleiebehov, og barn med varig sykdom. Regjeringen vil forenkle dagens regelverk og gjøre ordningen mer fleksibel ved å øke graderingsmulighetene slik at det skal bli lettere å kombinere pleieoppgaver og yrkesdeltakelse. Regjeringen vil fremme en lovproposisjon med konkrete lovforslag tidlig i 2017, og det tas sikte på at regelendringene trer i kraft høsten 2017. Helårseffekten er anslått til om lag 560 mill. kroner. Det vises til nærmere omtale under hovedmål 4 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett under resultatområde 2 Arbeid og velferd.

Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år

Stortinget vedtok 7. april 2015 etter forslag fra Regjeringen å innføre en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Det følger av stortingsvedtaket at lovendringen ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert for eventuelle merutgifter lovendringen medfører.

Formålet med en lovfestet aktivitetsplikt er å styrke den enkeltes muligheter for å komme i arbeid og bli selvforsørget. Det er spesielt viktig å hjelpe unge ut av en passiv tilværelse. Kommuner som benytter muligheten innenfor gjeldende regelverk til å stille vilkår om aktivitet, kan vise til gode resultater, særlig for unge sosialhjelpsmottakere. Nyere forskning viser også at vilkår om aktivitet har god effekt overfor unge mottakere, og at effekten synker med økende alder (Frischsenteret, 2016). Regjeringen har på denne bakgrunn kommet fram til at det er mest hensiktsmessig i første omgang å innføre aktivitetsplikt for mottakere under 30 år.

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2017 å bevilge 60 mill. kroner til innføring av aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad under 30 år fra 1. januar 2017. Den foreslåtte bevilgningen er i samsvar med beregningen av kommunale merkostnader ved innføring av en slik plikt. Saken er drøftet med KS. Det vises til nærmere omtale under hovedmål 4 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett under resultatområde 2 Arbeid og velferd.

Utvidet rett til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde

Folketrygden gir rett til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde i situasjoner der dette er nødvendig og hensiktsmessig for å bedre funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet. Regjeringen vil sikre at døvblinde har en reell mulighet til deltakelse i trening og fritidsaktiviteter. Regjeringen foreslår derfor å bevilge 18,3 mill. kroner til en utvidelse av retten til tolke- og ledsagerhjelp i folketrygden. Utvidelsen innebærer at døvblinde kan få rett til ledsager med tolkekompetanse som kan bidra til at den døvblinde får bedret sine muligheter til å delta i fritidsaktiviteter. Det vises til nærmere omtale under programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken og programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

Helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken

Det framgår av Regjeringens politiske plattform at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken i løpet av regjeringsperioden. Det ble i november 2015 nedsatt et ekspertutvalg som skal foreta denne gjennomgangen. Utvalget skal vurdere dagens system opp mot framtidens krav, herunder hvordan sikre hensiktsmessige løsninger på ulike livsarenaer. Sentralt for utvalget blir å finne løsninger som ivaretar brukernes behov på en god måte. Videre ble det i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner foreslått å overføre ansvaret for basishjelpemidler til større kommuner. I innstillingen (jf. Innst. 333 S (2014–2015)) framgår det at Stortinget har besluttet at det skal foretas en utredning for å finne en naturlig balanse mellom statlig og kommunalt ansvar for hjelpemidler. Dette vil inngå som et tema i gjennomgangen. Etter planen skal utvalget legge fram sine forslag i form av en rapport ved årsskiftet 2016/2017.

Høring om endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger

En rekke forslag til endringer i ordningen med arbeidsavklaringspenger ble sendt på høring 8. juli 2016. De foreslåtte endringene styrker insentivene til arbeid og aktivitet og gjør ordningen mer målrettet.

Det foreslås en avgrensing av målgruppen, innstramming i varighetsbestemmelsene, tettere oppfølging og økt gradering. I tillegg foreslås det å innføre en ny reaksjon ved mindre brudd på aktivitetsplikten. Det foreslås en rekke språklige og strukturelle endringer i lovbestemmelsene for å sikre et klarere og mer forståelig regelverk.

Forslagene som presenteres i høringsnotatet, vil i sum styrke arbeidsinsentivene og gi grunnlag for en raskere avklaring av stønadsmottakerens arbeidsevne. Videre vil det også gi grunnlag for tettere oppfølging med sikte på overgang til arbeid. Forslagene øker også terskelen for å komme inn i ordningen samtidig som terskelen for å miste rettigheter i ordningen blir lavere.

Høringsfristen er 1. november 2016, og det tas sikte på å legge fram en lovproposisjon for Stortinget våren 2017.

Se resultatområde 2 Arbeid og velferd, hovedmål 4 for nærmere omtale av et sterkere sosialt sikkerhetsnett.

2.2.3 Økt myndighet og handlefrihet til NAV- kontoret

I Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet gir Regjeringen en strategisk retning for å videreutvikle arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette gjelder den arbeidsrettede oppfølgingen ved NAV-kontorene, styrking av arbeidsmarkedsinnsatsen overfor arbeidsgivere og arbeidssøkere og økt myndighet og handlefrihet til NAV-kontorene slik at partnerskapet i NAV-kontorene kan styrkes og gjøre tjenestene fra NAV-kontoret bedre tilpasset brukernes behov.

Regjeringen legger til rette for å øke NAV-kontorenes handlefrihet. Økt handlefrihet for NAV-kontorene handler i stor grad om praktiseringen av den statlige arbeids- og velferdspolitikken. Sammen med kommunesektoren arbeider Arbeids- og velferdsdirektoratet nå med å vurdere praktiske tiltak som gir NAV-kontorene mer myndighet og handlefrihet.

Regjeringen foreslår i denne proposisjonen bl.a. utforming av en ny felles innsats for unge til erstatning for dagens ungdomsgarantier der NAV-kontorene får større frihet i valg og bruk av virkemidler. I styringen av arbeidsmarkedstiltakene skal det legges mer vekt på prioriterte målgrupper og resultater framfor telling av gjennomførte aktiviteter. I tillegg foreslår Regjeringen at Arbeids- og velferdsetaten selv i større grad skal kunne velge om avklarings- og oppfølgingstjenester skal kjøpes av eksterne tiltaksarrangører eller gjennom økt oppfølgingsinnsats i regi av etaten selv. Samlet sett er formålet å gi forvaltningen en bredere kontaktflate mot arbeidsgivere og øke NAV-veiledernes kunnskap om arbeidsmarkedet. Det skal legges til rette for et bedre samarbeid med andre sektorer det er naturlig for Arbeids- og velferdsetaten å samarbeide med, som for eksempel utdannings- og helsesektoren.

Se resultatområde 2 Arbeid og velferd, hovedmål 5 for nærmere omtale av økt myndighet og handlefrihet til NAV- kontoret.

2.2.4 IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten

Et hovedmål med IKT-moderniseringen er å sikre bedre tjenester for brukerne og økt effektivitet i saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten. IKT-moderniseringsprogrammet ble planlagt som tre prosjekter, hvert på ca. to år med en separat beslutningsprosess for hvert av prosjektene.

Revidert Prosjekt 1 i IKT-moderniseringen ble avsluttet i desember 2015, innenfor de rammer som er omtalt i Prop. 1 S (2015–2016). Den samlede kostnaden var 1 669 mill. kroner.

Ved behandling av Prop. 67 S (2015–2016) Oppstart av Prosjekt 2 i modernisering av IKT i Arbeids- og velferdsetaten i mai 2016 ga Stortinget sin tilslutning (jf. Innst. 291 S (2015–2016)) til at Arbeids- og sosialdepartementet kan starte opp Prosjekt 2 i modernisering av IKT i Arbeids- og velferdsetaten med en kostnadsramme på 1 316 mill. kroner. I Statsbudsjettet for 2017 foreslår Regjeringen å bevilge 440 mill. kroner til Prosjekt 2. Prosjekt 2 skal etablere fleksible IKT-løsninger som skal gi høy grad av automatisering og god kvalitet i saksbehandlingen av foreldrepenger og engangsstønad ved fødsel. Den nye vedtaksløsningen som inngår i ny saksbehandlingsløsning for foreldrepenger, skal være gjenbrukbar for sykepengeområdet i et ev. Prosjekt 3, og kunne utgjøre en basis for framtidig ytelsesmodernisering for andre korttidsytelser.

Prosjekt 2 er et stort og komplisert prosjekt. For å redusere gjennomføringsrisikoen er Prosjekt 2 planlagt med en lang oppstartfase med en rekke forberedende tiltak. Dette vil redusere risikoen for å undervurdere kompleksitet og/eller omfang i systemløsningen. Prosjekt 2 vil bli fulgt opp tett av departementet med hensyn til gjennomføring, risiko og tidlig identifisering av behov for ev. tiltak underveis for å nå målene med moderniseringsarbeidet.

Se resultatområde 2 Arbeid og velferd, hovedmål 5 og programkategori 09.10 for nærmere omtale av IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten.

2.2.5 Forskningsprogram i Norges forskningsråd

Bevilgningen under kap. 601, post 50 Norges forskningsråd foreslås økt med 20 mill. kroner. Styrkingen er en oppfølging av Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 og satsingsområdet Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse og omsorgstjenester. Målet er gjennom satsingen PraksisVel i forskningsprogrammet Helsevel å styrke FoU-miljøenes kompetanse på arbeids- og velferdstjenestene og heve kvaliteten i tjenesteforskningen. Se resultatområde 1, programkategori 09.00 for nærmere omtale.

2.2.6 Forenklet modell for premiebetaling til Statens pensjonskasse

De årlige pensjonsutbetalingene fra Statens pensjonskasse blir delvis finansiert av inntekter. Inntektssiden utgjør i første rekke medlemsandel og arbeidsgiverandel fra de av medlemsvirksomhetene som er premiebetalende.

De aller fleste ordinære statlige forvaltningsorganer (bruttobudsjetterte virksomheter) betaler i dag ikke arbeidsgiverandel for sine ansatte. Den enkelte ansatte trekkes imidlertid ved lønnsutbetaling for to pst. medlemsandel (pensjonspremie) av pensjonsgivende lønn. Medlemsandelen som trekkes betales imidlertid ikke videre til Statens pensjonskasse.

Effektiv bruk av ressurser i staten må være basert på riktig prising av innsatsfaktorene. Lønn til ansatte er den største enkeltutgiften for statlige virksomheter. I private virksomheter er utgiftene til pensjon en viktig del av arbeidskraftkostnaden. De fleste ordinære statlige forvaltningsorganer har i dag ingen kostnader til pensjon i sine regnskaper. Denne løsningen gir en betydelig undervurdering av personalkostnadene i disse virksomhetene sammenlignet med premiebetalende virksomheter.

Fra 2017 innfører Regjeringen en forenklet modell for premiebetaling til Statens pensjonskasse for de fleste statlige virksomheter som i dag ikke betaler arbeidsgiverpremie. Formålet med innføring av betaling av pensjonspremie for statlige virksomheter er å gi den enkelte virksomhet et riktigere bilde av ressursbruken og synliggjøre pensjon som et viktig kostnadselement. Slik ansvarliggjøres virksomhetene i større grad for sine pensjonskostnader.

Innføring av forenklet modell innebærer at de fleste statlige virksomheter som i dag ikke betaler premie til Statens pensjonskasse, skal betale pensjonspremie fra 2017. Modellen består av følgende elementer:

• Betaling av 12 pst. arbeidsgiverandel (inkl. administrasjonspremie til Statens pensjonskasse).

• Betaling av 2 pst. medlemsandel.

• Belastning av arbeidsgiveravgift fra arbeidsgiverandelen og medlemsandelen.

Det tas sikte på at innføringen på omleggingstidspunktet samlet sett skal være nøytral for statsbudsjettets utgiftsside. Samlet er det beregnet en kompensasjon til virksomhetene på 7,4 mrd. kroner. Statens pensjonskasse vil motta en pensjonspremie på 14 pst. bestående av 12 pst. arbeidsgiverandel og 2 pst. medlemsandel. Økt premieinntekt til Statens pensjonskasse anslås til om lag 6,6 mrd. kroner, og netto tilskudd til Statens pensjonskasse reduseres tilsvarende. Samtidig vil arbeidsgiveravgift av pensjon som til nå har vært sentralt beregnet og belastet på Statens pensjonskasse sitt budsjett og regnskap, reduseres med om lag 0,8 mrd. kroner. Kompensasjonen som gis til virksomhetene tilsvarer altså økte premier og arbeidsgiveravgift av dette.

Arbeidet er et første steg i å gjennomgå premiesystemet i Statens pensjonskasse som omfatter om lag 1500 medlemsvirksomheter og over en million medlemmer. Gjennomgangen er bl.a. knyttet til medlemsvirksomhetenes betaling av arbeidsgiverandel, jf. omtale i Prop. 1 S for 2015 og 2016 Arbeids- og sosialdepartementet. Arbeidet vil være langsiktig, bl.a. fordi gjennomgangen vil bli sett i sammenheng med ny offentlig tjenestepensjon.

2.2.7 Nominell videreføring av tilskuddssatser i folketrygden

Tilskuddssatsene for en rekke stønader i folketrygden foreslås videreført nominelt fra 2016 til 2017. Dette gjelder bl.a. grunn- og hjelpestønad, diverse hjelpemidler, tilretteleggingstilskudd, stønad til barnetilsyn og gravferdsstønad. Samlet utgjør dette en innsparing på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett på om lag 146 mill. kroner

2.2.8 Avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for å bli mer effektiv. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og til å skape handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer det at driftsutgifter reduseres med 63,9 mill. kroner.

2.2.9 Overgang til digital post til innbyggere og næringsliv

Alle statlige virksomheter skal i 2016 ta i bruk digital post til innbyggere. Dette gjelder utsending av post til innbyggere som har valgt digital postkasse og som ikke har reservert seg. Altinn skal benyttes for digital post fra forvaltningen til næringsdrivende. Overgangen fra papirbasert post til digital post vil gi besparelser for statlige virksomheter, bl.a. i form av reduserte portokostnader. For å realisere deler av disse gevinstene, foreslår Regjeringen en samlet reduksjon på 196,3 mill. kroner i 2017. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer dette at til sammen 87,5 mill. kroner er trukket ut av rammene i 2017. Fordelingen på den enkelte virksomhet framgår under de aktuelle budsjettposter.

2.2.10 Endringer i trygderegelverket i lys av asylsøkersituasjonen

I en tid med stor tilstrømning av asylsøkere og migranter til Europa, er det grunn til å gjennomgå og vurdere utformingen av norske velferdsordninger. Regjeringen varslet i Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016) at den ville utrede nærmere en rekke spørsmål knyttet til trygderettighetene til asylsøkere og flyktninger. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre inngikk 19. november 2015 en avtale om tiltak for å møte flyktningkrisen. Stortinget ba regjeringen om bl.a. å gjennomgå særordningene for flyktninger og asylsøkere i folketrygden.

Selv om det har kommet relativt få asylsøkere til Norge så langt i år, og selv om prognosene for det samlede antallet asylsøkere i 2016 er nedjustert, er det nødvendig for Norge å ha en trygdelovgivning som er rustet til en forsvarlig håndtering ikke bare av de asylsøkerne som allerede har kommet, men også av framtidige situasjoner med ekstraordinær stor tilstrømming av asylsøkere.

4. juli 2016 ble det sendt ut et høringsnotat om endringer i trygderegelverket i lys av asylsøkersituasjonen, med høringsfrist 1. november 2016. Det er flere formål med de tiltakene som foreslås. Norge skal ha tilstrekkelige og forsvarlige ordninger for dem som får oppholdstillatelse. Samtidig er det viktig at norske velferdsordninger ikke er slik innrettet at de fører til vridninger i migrasjonsstrømmene, ved at de i seg selv gir asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland. Ordningene må både oppleves som, og reelt være, rettferdige, bærekraftige og hensiktsmessige. Ordningene må også i størst mulig grad likebehandle flyktninger og norske statsborgere med hensyn til trygderettigheter. Ordningene må ikke undergrave arbeidsinsentivene til dem som får opphold i Norge.

2.2.11 Pensjonsreformen

Pensjonsreformen ble innført fra 2011, bl.a. for å styrke bærekraften i pensjonssystemet. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk, og fortsetter å gjennomføre pensjonsreformen.

Ny uføretrygd i folketrygden trådte i kraft fra 2015, og det samme gjelder nye regler for uføreytelsen i de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasset den nye uføretrygden i folketrygden. Regjeringen har videre satt ned et offentlig utvalg som skal utrede etterlatteytelsene i folketrygden med frist 1. februar 2017.

Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor er ikke tilpasset endringene i det øvrige pensjonssystemet, noe som bl.a. fører til at ansatte i offentlig sektor må jobbe lenger enn ansatte i privat sektor for å kompensere for virkningene av levealdersjustering. Det er særlig viktig at yngre arbeidstakere får en større gevinst ved stå lenger i jobb og ikke straffes økonomisk ved å skifte jobb mellom offentlig og privat sektor.

Regjeringen ønsker å redusere forskjellene mellom pensjonssystemene i privat og offentlig sektor. En ny langsiktig løsning for offentlig tjenestepensjon må være tilpasset pensjonsreformen og sikre offentlig ansatte et godt samlet pensjonsnivå. Nye pensjonsordninger for offentlig ansatte skal redusere mobilitetshindringene mellom offentlig og privat sektor og stimulere ansatte i offentlig sektor til å arbeide lenger.

Arbeids- og sosialministeren og partene i arbeidslivet ble før sommeren 2015 enige om å starte et arbeid med sikte på finne bedre pensjonsløsninger for offentlig ansatte. Departementet sluttførte i desember 2015 en rapport om nye pensjonsordninger for ansatte i offentlig sektor, samt overgangsordninger. Regjeringen ønsker å fortsette arbeidet med å legge om pensjonsordningene for offentlig ansatte med utgangspunkt i rapporten. Det synes å være tilslutning til dette, og arbeidet med å utrede en ny pensjonsløsning fortsetter høsten 2016. Det er viktig at også offentlig sektor får en pensjonsordning som er bedre tilpasset prinsippene i pensjonsreformen.

2.2.12 Et mer inkluderende arbeidsliv

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) bygger på samarbeid og tillit mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Det overordnede målet for avtalen er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er nedfelt i tre delmål. 1) Reduksjon i sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i andre kvartal 2001. 2) Hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne. 3) Yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med tolv måneder (sett i forhold til 2009-tall).

Helt sentralt i IA-arbeidet står innsatsen på den enkelte arbeidsplass. I dette inngår forebyggende HMS-arbeid, oppfølging av sykmeldte og aktiv inkludering av arbeidstakere som har falt ut av arbeidslivet. For å støtte dette arbeidet stiller Regjeringen en rekke virkemidler til rådighet formidlet gjennom Arbeids- og velferdsetaten.

Det vises for øvrig til omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd og resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

2.2.13 Effektiviseringsarbeid på Arbeids- og sosialdepartementets område

Regjeringen har ambisiøse mål om produktivitetsforbedringer. Det vises til omtale i kapittel 5 i Nasjonalbudsjettet 2017 for en samlet omtale av regjeringens tiltak for økt produktivitet og en mer effektiv økonomi. I Revidert nasjonalbudsjett 2016 rapporterte Regjeringen omfattende på hvordan forslagene i Produktivitetskommisjonens to rapporter og OCEDs landrapport skal følges opp. Framover vil Arbeids- og sosialdepartementet jobbe med følgende tiltak for å følge opp regjeringens mål om økt produktivitet og en mer effektiv økonomi:

• Ny pensjonsordning for ansatte i offentlig sektor (se nærmere omtale under Resultatområde 3 Pensjon under Hovedmål 1 Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem).

• Følge opp Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet (se nærmere omtale under Resultatområde 2 Arbeid og velferd ).

• IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten (se omtale under punkt 2.2.5 ovenfor og referanse i 2.2.5).

• Arbeidsgiverandel for statlige virksomheter – Omlegging av premiesystemet i Statens pensjonskasse (Se omtale under punkt 2.2.6 Forenklet modell for premiebetaling til Statens pensjonskasse ovenfor).

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for utviklingstrekk som er viktige for utfordringene innenfor Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde. Utfordringene og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens Del II. Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingen i økonomiske ytelser som skal sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet samt utviklingen på pensjonsområdet. Arbeidsmiljø- og sikkerhet omtales deretter.

3.2 Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge i 2016

Siden høsten 2014 har lavere aktivitet i petroleumssektoren preget arbeidsmarkedet, særlig på Sør- og Vestlandet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Sysselsettingen har utviklet seg svakt det siste året. Foreløpige tall fra Nasjonalregnskapet tyder på at sysselsettingen ble redusert med 0,5 pst. i 2. kvartal i år i forhold til samme periode i fjor, tilsvarende 13 000 personer. Det er nedgang i antall sysselsatte i bergverksdrift og utvinning, en næring som domineres av olje- og gassvirksomhet og industri. I løpet av den samme perioden gikk også antall sysselsatte i varehandel ned med om lag 1 pst., mens bygge- og anleggsvirksomhet, helse- og sosialtjenester og undervisning hadde økt antall sysselsatte i samme periode.

Hele to tredeler av nedgangen i sysselsetting er blant menn og det er særlig blant unge under 25 år at sysselsettingen har gått ned. Erfaringsmessig trekker ungdom seg ut av arbeidsmarkedet og over til fulltidsutdanning når etterspørselen etter arbeidskraft avtar.

Ulike mål for ledigheten viser noe forskjellig utvikling i 2016. Arbeidskraftundersøkelsen viser at ledigheten har fortsatt å stige og ligget mellom 4¾ og 5 pst. av arbeidsstyrken de siste månedene (fram til juli). Den registrerte ledigheten har avtatt noe og utgjorde i august 3,1 pst. av arbeidsstyrken (tilsvarende 84 700 personer). Den lavere registrerte arbeidsledigheten må bl.a. ses i sammenheng med økt tiltaksinnsats. Summen av helt ledige og arbeidssøkere på tiltak har endret seg lite siden begynnelsen av året.

Utviklingen i arbeidsledigheten viser en klar todeling etter 2014. På Sør- og Vestlandet, og særlig i Rogaland, har ledigheten økt, men økningen i denne delen av landet har vært avtakende. I 14 fylker har ledigheten gått ned de siste tolv månedene (august 2016). Nedgangen i ledigheten er størst i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane, mens den har økt mest i Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Sammenlignet med august 2015 er det yrker innen ingeniør- og ikt-fag som har hatt størst økning i antall arbeidsledige. Nedgangen i arbeidsledigheten er størst innen undervisning og barne- og ungdomsarbeid.

Mange arbeidssøkere finner jobb etter kort tid. Tilgangen på registrert nye ledige har også avtatt hver måned så langt i år. Mens det i januar kom 1030 nye ledige per virkedag, var det i august 940 nye ledige per virkedag. I august i 2016 hadde nær 50 pst. av de ledige vært registrert ledige eller på tiltak i mindre enn 26 uker. Langtidsledigheten, dvs. ledighet i mer enn 26 uker, er imidlertid økende. Antall helt permitterte økte med 18 pst. fra august i fjor til august i år, og utgjorde 3 500 personer.

Det er mobilitet i arbeidsmarkedet, også mellom næringer. En analyse utført av SSB viser at 42 pst. av de som sluttet i oljenæringene i 1. halvår 2015, og som ikke jobbet neste halvår, hadde fått ny jobb i mars i 2016. En høy andel av disse har gått til næringer som etterspør teknisk kompetanse. Av de som ikke var i jobb kan noen ha startet som selvstendig næringsdrivende, noen påbegynt utdanning, noen begynte å motta AFP/alderspensjon, og noen lever av sluttpakker. 17 pst. var registrert ledige eller på tiltak, og rundt 13 pst. har trolig forlatt Norge.

Ungdom og arbeidsinnvandring bidrar til fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Nettoinnvandringen har avtatt klart gjennom 2015 og hittil i 2016. Det er særlig fra Sverige, Danmark og Polen at arbeidsinnvandringen har falt. Det ventes at arbeidsinnvandringen vil fortsette å avta framover, så lenge veksten i norsk økonomi er moderat.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Sysselsettingen målt i pst. av befolkningen (15–74 år) er fallende. I 4. kvartal 2008 var sysselsettingsandelen så høy som 71,6 pst. Dette var et historisk toppnivå da ledigheten var svært lav. Etter finanskrisen og fram til sommeren 2016 har sysselsettingsandelen falt med nærmere 4 ½ prosentpoeng. Noe av reduksjonen skyldes endret alderssammensetning i arbeidsstyrken, men det skyldes også at ledigheten har gått noe opp i forhold til det svært lave nivået i 2008. Om lag halvparten av nedgangen i sysselsettingen var blant unge i alderen 15–24 år.

Utdanningsnivået har betydning for sysselsettingen. Gruppen med kun obligatorisk utdanning (dvs. grunnskole) har lavest andel sysselsatte. Denne gruppen er også overrepresentert blant de arbeidsledige. I følge AKU hadde en tredjedel av de arbeidssøkende i 2. kvartal grunnskole som høyest fullførte utdanning.

Lavere arbeidsinnvandring

Arbeidsinnvandringen til Norge har vært høy siden EU-utvidelsen i 2004. I perioden 2006–2015 kom det i gjennomsnitt 21 000 arbeidsinnvandrere (utenom Norden) årlig til Norge, ifølge tall fra SSB. Antall sysselsatte innvandrere nådde en topp i 2014 med 382 000 bosatte og 92 000 ikke-bosatte.

Høy innvandring har bidratt til høy befolkningsvekst. Etter 2012 har den samlede innvandringen avtatt noe, mens utvandringen har økt svakt. Nettoinnvandringen har i særlig grad falt fra viktige avsenderland for arbeidsinnvandring til Norge. Fallet er dempet av innvandring av andre grunner, som flukt, familiegjenforening mv. Nettoinnvandringen til Norge var 13 000 personer i 1. halvår 2016.

Tall fra UDI viser at omfanget av arbeidsrelatert innvandring fra land utenom Norden har falt med 15 pst. i 1. halvår i 2016, sammenlignet med samme periode i 2015. Dette gjelder samlet for arbeidsinnvandrere fra EØS-land og faglærte fra tredje land. Nivået på den arbeidsrelaterte innvandringen er redusert med 25 pst. siden 2013.

Innvandrere deltar i arbeidsmarkedet i mindre grad enn den øvrige befolkningen. Innvandring trekker ned den samlede sysselsettingsandelen, selv om innvandrere i gjennomsnitt er yngre enn norskfødte og det er en svak overvekt av menn. Blant arbeidsinnvandrere er sysselsettingsandelen høyere enn for andre innvandrere, men noe lavere enn for befolkningen forøvrig i tilsvarende aldersgrupper.

Den økte ledigheten siden 2014 har også rammet mange innvandrere. Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere gikk imidlertid litt ned det siste året, fra 7,2 til 7,0 pst., ifølge SSB (2. kvartal 2016). Det er særlig blant personer fra våre viktigste arbeidsinnvandringsland (Sverige, Polen, Litauen) at ledigheten har falt.

Kilde: UDI.

Økt ungdomsledighet

Ungdomsledigheten er høyere enn ledigheten blant voksne. De yngste har gjerne minst kompetanse og ansiennitet, og det kan være vanskelig å komme inn i arbeidsmarkedet når etterspørselen etter arbeidskraft er lav. I slike perioder øker ofte overgang til utdanning, samtidig som færre får mulighet til å kombinere studier og skolegang med en deltidsjobb.

AKU-ledigheten for unge (15–24 år) utgjorde 11,3 pst. i 2. kvartal 2016, mens den var 4,7 pst. for befolkningen i alt. AKU viser en nokså stabil ungdomsledighet siden våren 2015. AKU-ledigheten blant ungdom har også tidligere vært nær 10 pst., både i vinterhalvåret 2012–13 og høsten 2013. Den registrerte arbeidsledigheten har vært mer stabil for ungdom det siste året og ligger på om lag 4 pst.

De tradisjonelle ledighetsmålene gir ikke en helt dekkende beskrivelse av aktiviteten til de yngste fordi en stor andel av kullene er under utdanning. Ungdom som verken er under utdanning eller i arbeid, den såkalte NEET-raten («Not in Employment, Education or Training») er en sentral indikator på problemer med arbeidslivstilknytning blant unge. I 2015 var 72 000 ungdommer eller 7 pst. av befolkningen i alderen 15–29 år i denne kategorien ifølge AKU, om lag uendret fra 2013. Dette er en sammensatt gruppe, som bl.a. består av ledige, unge med alvorlige helseproblemer, personer som er hjemme med barn og personer som har valgt å ta pause fra arbeid og skole. SSBs undersøkelse fant at om lag 13 pst. av gruppen var registrert som helt arbeidsledige, om lag 12 pst. mottok arbeidsavklaringspenger, og i underkant av 6 pst. mottok uførepensjon. Godt over halvparten av gruppen mottok ingen ytelse fra Arbeids- og velferdsetaten, og fantes ikke i registrene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Sysselsettingsutviklingen blant eldre

Sysselsettingen blant seniorer har økt fra 2005 til 2015, se figur 3.5. Sysselsettingsveksten gjaldt både menn og kvinner, og var størst i alderen 60–66 år, og økte også markert for de over 66 år. Denne utviklingen ser nå ut til å ha stanset noe opp, og sysselsettingsandelene har vært mer stabile siste år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Sysselsettingsutviklingen de senere år faller sammen med økt uttak av fleksibel alderspensjon mellom 62–67 år etter 2011. Om lag seks av ti i denne aldersgruppen jobber ved siden av alderspensjon. Se nærmere omtale under resultatområde 3.

Stabil sysselsetting blant funksjonshemmede

Om lag 18 pst. av befolkningen 15–66 år, tilsvarende 636 000 personer, oppgir å ha en funksjonshemming, ifølge AKU for 2. kvartal i 2016. Både antall og andel har økt noe de siste to årene. Sysselsettingen blant funksjonshemmede (44 pst.) er lavere enn for befolkningen forøvrig (73 pst.). Denne forskjellen har ikke endret seg vesentlig fra 2002 til 2016. Sysselsettingen er lavere i alle aldersgrupper, men forskjellen er minst blant de unge. Mange av de sysselsatte funksjonshemmede jobber deltid (43 pst.) og mange (36 pst.) mottar samtidig ulike stønader, først og fremst helserelaterte stønader.

Deltakelsen i arbeidslivet blant funksjonshemmede sammenlignet med befolkningen i alt er lavere, men har endret seg lite over konjunkturene. Andelen av de funksjonshemmede som søker aktivt arbeid, er ikke vesentlig høyere enn blant befolkningen ellers. Ifølge SSB økte ledigheten blant personer med funksjonshemming fra 2,5 pst. (av befolkningen 15–66 år) i andre kvartal i fjor til 3,9 pst. i 2. kvartal i 2016.

I en forskningsrapport fra 2014 er funksjonshemmede fulgt over tid. Der framkommer det at både funksjonshemmingen og den svake arbeidsmarkedstilknytningen for mange er av varig karakter. Mange av de som oppgir i AKU å være funksjonshemmet er registrert i Arbeids- og velferdsdirektoratets statistikk med nedsatt arbeidsevne eller uføretrygd.

Noe nedgang i antall personer med nedsatt arbeidsevne

Antall personer registrert med nedsatt arbeidsevne i Arbeids- og velferdsetaten er noe redusert etter toppen i 2011. Ved utgangen av juni i 2016 var det 201 000 personer som var registrert i Arbeids- og velferdsdirektoratet med nedsatt arbeidsevne, tilsvarende 6,0 pst. av befolkningen 18–66 år. Av disse mottok tre av fire arbeidsavklaringspenger. Kvinner er overrepresentert i denne gruppen. Over 40 pst. av de som går ut av statusen nedsatt arbeidsevne er i arbeid 6 måneder senere. Samlet sett har innstrømmingen av personer med nedsatt arbeidsevne vært om lag uendret siste år, men blant unge under 30 år har antallet fortsatt å øke det siste året, og utgjorde ved utgangen av juni 42 600 personer.

3.3 Helserelaterte ytelser

Figur 3.6 viser utviklingen i både antall og andel personer som mottok helserelaterte ytelser (sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd) ved utgangen av året. Utviklingen i mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer ikke nødvendigvis utviklingen i antall personer som står utenfor arbeidslivet. En del av personene har tilknytning til arbeidslivet. De fleste mottakere av sykepenger har et arbeidsforhold. En del har graderte ytelser og jobber samtidig deltid. Også personer som har fulle ytelser, for eksempel full uføretrygd og arbeidsinntekt opp til inntektsgrensen, kan ha delvis tilknytning til arbeidslivet. I figuren er det korrigert for at flere kan motta mer enn én ytelse samtidig.

Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra i underkant av 500 000 i 2001 til om lag 580 000 i 2015. Antallet økte i perioden 2001–2010, med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004. Fra 2010 til 2015 har antallet blitt redusert med om lag 14 000 mottakere. Fra 2014 til 2015 er antall mottakere om lag uendret, mens antall mottakere som andel av befolkningen mellom 18 og 66 år er redusert med 0,1 prosentpoeng. Fra 2014 til 2015 har det vært en nedgang på nær 3 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger, mens det har vært en økning på om lag 3 000 mottakere av uføretrygd. Antall mottakere av sykepenger er om lag uendret i samme periode.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, var 17,4 pst. i 2015. Dette er om lag samme nivå som i 2001. Andelen økte fra 2001 til 2003, men den var relativt stabil i perioden 2004 til 2011. I 2015 avtok andelen for femte år på rad og var på det laveste nivået siden 2001.

Mottak av helserelaterte ytelser varierer bl.a. med befolkningens størrelse, alder, kjønn og nåsituasjonen på arbeidsmarkedet. Antall mottakere må derfor forventes å variere som følge av endret befolkningssammensetning. Videre vil utviklingen også være påvirket av at det i perioden har vært en sterk befolkningsvekst bl.a. som følge av høy innvandring. Disse forholdene er nærmere drøftet i avsnittet nedenfor om betydningen av demografiske endringer og arbeidsmarkedssituasjonen for mottak av helserelaterte ytelser.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Betydningen av demografiske endringer og arbeidsmarkedssituasjonen for utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser

Mottak av helserelaterte ytelser varierer med alder og kjønn. Den demografiske utviklingen har bl.a. vært kjennetegnet av at andelen eldre har økt. I tillegg har en kraftig innvandring siden midten av 2000–tallet bidratt til sterk økning i befolkningen i yrkesaktiv alder og til vridninger i alderssammensetningen.

Figur 3.7 viser utviklingen i andelen av befolkningen i alderen 18 til 66 år som mottok helserelaterte ytelser i perioden 2001 til 2015. Den heltrukne grafen viser utviklingen i perioden for alle bosatte. Den stiplede grafen viser utviklingen kun for bosatte født i Norge. Effekten av den store arbeidsinnvandringen som har funnet sted fra siste halvdel av 2000–tallet vil kun vises i den heltrukne grafen, som viser utviklingen for alle bosatte.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Figuren viser en sterk vekst i andelene for begge gruppene fram til 2003. Utviklingen viser videre en utflating og en nedgang fra 2010 til 2014. Fra 2014 til 2015 har andelen fortsatt å synke for alle bosatte, mens det har vært en svak økning for undergruppen bosatte født i Norge. Siden 2008 har andelen mottakere av helserelaterte ytelser vært større for personer født i Norge, og differansen mellom gruppene har økt. Innvandringen har slik bidratt til en sterkere nedgang i andelen mottakere av helserelaterte ytelser etter 2010. En del av forskjellen kan forklares med at innvandringen har vært særlig høy i aldersgrupper med lav trygdetilbøyelighet. I tillegg har nyankomne innvandrere i mindre grad opparbeidet seg trygderettigheter, især retten til uføretrygd. Studier av tidligere ankomne grupper av arbeidsinnvandrere har vist fallende sysselsettingsrater og betydelig overgang til uføretrygd over tid, sett i forhold til sammenliknbare grupper av norskfødte.1 Slik kan det lavere trygdeforbruket omtalt over være en midlertidig effekt, om mange blir værende permanent i Norge.

Behovet for sykdomsrelatert inntektssikring øker med alderen, og årene etter 2003 har vært preget av at de store etterkrigskullene har nådd en alder der særlig uføretilbøyeligheten er høy. Analyser gjort av Arbeids- og velferdsdirektoratet2 tyder imidlertid på at endringer i alderssammensetningen alene forklarer lite av veksten fram til 2004, og at den faktiske nedgangen etterpå har kommet på tross av at alderssammensetningen trekker i motsatt retning. Det ser dermed ut til at andre forhold enn endret alderssammensetning i befolkningen forklarer de store endringene i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene. Dette kan for eksempel være endringer i befolkningens helse og utdanningsnivå, forhold på arbeidsmarkedet, endringer i regelverk og endringer i individuell adferd. En studie fra Frischsenteret har tatt hensyn til effekten av økt utdanningsnivå og konkludert med at sterk vekst i uførerater fra 1994 til 2006 må søkes i mekanismer som fører til økt uførerisiko, gitt personers alder og utdanning3.

Situasjonen på arbeidsmarkedet påvirker antall mottakere av helserelaterte ytelser. Nye analyser gjennomført av Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at økt arbeidsledighet reduserer sannsynligheten for overgang til arbeid for mottakere av arbeidsavklaringspenger.4 I tillegg øker tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger når ledigheten øker5. Tidligere analyser av ordningene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad har vist tilsvarende effekter i kjølvannet av finanskrisen i 2008.

En artikkel i Arbeid og velferd6viser at utviklingen på arbeidsmarkedet påvirket sykefraværet på to ulike måter mellom 2000 og 2012, og med motsatt fortegn. For det første var det en tendens til at færre nye sykefravær ble påbegynt når ledigheten var høy. For det andre økte den gjennomsnittlige varigheten av sykefraværene som startet i perioder hvor antall nye arbeidsledige økte.

3.4 Sentrale ytelser

Dagpenger

I gjennomsnitt mottok om lag 67 150 personer dagpenger i 2015. Antallet dagpengemottakere økte fra om lag 53 700 i 2013 til om lag 58 800 i 2014. Økningen fortsatte i 2015 og inn i 2016. I 1. halvår 2016 var det om lag 78 500 dagpengemottakere. Økningen har bl.a. sammenheng med et økt antall registrerte ledige og en økt andel ledige med rett til dagpenger. Se Programkategori 33.30 Arbeidsliv for nærmere omtale av dagpenger.

Sykepenger

En endring i registergrunnlaget for innrapporterte arbeidsforhold7 har medført at SSB ikke har kunnet lage sykefraværsprosenten for 2015 og 1. halvår 2016. Andre størrelser for sykefravær indikerer at det samlede sykefraværet i 2015 lå på om lag samme nivå som i 2014. Sykefraværet utgjorde da 6,4 pst. av alle avtalte dagsverk.

Hovedbildet de siste årene er at sykefraværet har vært relativt stabilt siden 2005. Det var en midlertidig økning i fraværet i 2009, etterfulgt av en nedgang i de påfølgende årene. Siden 2012 har sykefraværet ligget stabilt på de laveste nivåene i IA-perioden, med noen mindre variasjoner. Gjennomsnittlig sykepengeutbetaling deflatert med gjennomsnittlig årslønnsvekst er redusert siden 2010.

Det vises til nærmere omtale av sykefravær under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Arbeidsavklaringspenger

I juni 2016 mottok om lag 147 600 personer arbeidsavklaringspenger. Dette er om lag 2,5 pst. lavere enn på samme tid i 2015. Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen i alderen 18–66 år var 4,4 pst. i juni 2016. Tilsvarende andel var 4,5 pst. i 2015. Etter innføringen av arbeidsavklaringspenger i mars 2010 økte antall mottakere fram til sommeren 2011. Antallet mottakere er siden det blitt redusert. Gjennomsnittlig ytelse målt i fast grunnbeløp er siden innføringen i 2010 blitt redusert for mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Det vises til nærmere omtale under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Uføretrygd

I juni 2016 mottok 317 700 personer uføretrygd. Dette er en økning på 1,9 pst. i forhold til utgangen av 2. kvartal 2015. Antall mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen i alderen 18–67 år var 9,5 pst. ved utgangen av 2. kvartal 2016. Dette er en økning på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med samme tidspunkt i 2015. I årene fra 2008 til 2016 har antall uføretrygdede økt, med unntak av en midlertidig nedgang i 2013. Gjennomsnittlig uføreytelse målt i fast grunnbeløp ble noe redusert fra 2010 fram til 2015. Innføringen av uførereformen i 2015 medførte at bruttoytelsen ble økt for å kompensere for økt beskatning. Etter 2015 har gjennomsnittlig uføretrygd målt i fast grunnbeløp økt noe.

Det vises til nærmere omtale under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Alderspensjon i folketrygden

Figur 3.8 viser den historiske utviklingen i antall mottakere av alderspensjon i folketrygden i perioden 1980–2015, samt framskrivinger til 2050.

Ved utgangen av 2015 var det om lag 868 000 mottakere av alderspensjon i folketrygden. Antallet har økt de senere årene, og det forventes en økning også i årene framover.

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2015 hadde den økt til 19 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 23 år i 2050.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, og det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere den tas ut. Det er også mulig å kombinere alderspensjon fra folketrygden og arbeid uten avkorting i pensjonen.

Den økte fleksibiliteten har isolert sett bidratt til en økning i antall mottakere av alderspensjon i folketrygden ved at om lag 89 000 personer har tatt ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år ved utgangen av 2015. I tillegg har antall alderspensjonister over 67 år økt over tid.

Yrkesaktiviteten for personer over 60 år har økt i de senere årene, og andelen arbeidstakere har særlig økt i aldersgruppen 62–66 år. Mange velger å kombinere arbeid og pensjon, og om lag seks av ti av de som har tatt ut alderspensjon før 67 år er registrert i arbeid.

Avtalefestet pensjon

Fra 2011 beregnes AFP i privat sektor som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden og kan tas ut samtidig med denne. Personer som tok ut AFP i privat sektor før 2011 mottok AFP etter gammel ordning fram til de fylte 67 år. De siste mottakerne av AFP etter den gamle ordningen gikk over på alderspensjon i desember 2015. AFP i offentlig sektor er i store trekk beholdt som tidligere som en tidligpensjonsordning for aldersgruppen 62–67 år.

Ved utgangen av 2015 var det vel 48 000 AFP-mottakere i privat sektor. Samtlige av disse hadde ny AFP. Foreløpige tall viser at antall mottakere av offentlig AFP var knapt 26 000. Ny AFP i privat sektor innebærer bl.a. at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon. Som følge av at AFP-påslaget er livsvarig og at man har rett til påslaget uavhengig av når pensjonen tas ut, vil det over tid bli en sterk økning i antall mottakere av AFP. Siden ordningen er utformet innenfor en gitt økonomisk ramme som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden, er på den annen side gjennomsnittlig årlig ytelse langt lavere enn ved den gamle ordningen der utbetalingen kunne skje over maksimalt fem år.

Pensjoner fra Statens pensjonskasse

Som figur 3.9 viser, har antallet pensjonister i Statens pensjonskasse økt kraftig fra 2000 og fram til i dag. Antall alderspensjonister økte fra om lag 89 000 i 2000 til om lag 177 000 i 2015. Antall særalderspensjonister (pensjonister som går av med særaldersgrense før de fyller 67 år) økte fra 5 100 i 2000 til 10 500 i 2015. Antall AFP-pensjonister økte fra 7 300 i 2000 til 11 600 i 2015. Antall uførepensjonister økte fra 43 000 i 2000 til 45 700 i 2015.

I perioden 2015–2035 forventes en fortsatt høy vekst i antall alderspensjonister. Deretter vil veksten flate ut. Dette er basert på en forutsetning om at antall aktive medlemmer er stabilt rundt 300 000 i hele framskrivingsperioden, hvilket har vært situasjonen fra 2000 og fram til i dag. Antall alderspensjonister med særaldersgrense forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 12 000 og 13 000. Svingningene skyldes variasjoner i alderssammensetningen og mulighetene for uttak til ulike aldersgrenser for den aktive bestanden. Antall uførepensjonister vil i perioden stabilisere seg rundt 43 000–45 000. I framskrivningen er det forutsatt at uttaksgraden (andel som pensjonerer seg i forhold til potensialet) er stabil lik de siste tre år.

Framskrivingen er basert på dagens adferdsmønster og dagens regelverk. Den store økningen av pensjonister fram til 2015 skyldes primært at det har blitt flere medlemmer som har nådd pensjonsalderen, samt at levetiden har økt for alderspensjonistene. Andelen som har tatt ut AFP ved 62 år har imidlertid vært synkende de senere årene. Det er videre en endring i nivå for antall alderspensjonister og uførepensjonister fra 2015. Dette skyldes at knapt 8 000 uførepensjonister mellom 67 og 70 år ved årsskiftet 2014/2015 ble overført til alderspensjon.

Andre ytelser i folketrygden mv.

Grunnstønad og hjelpestønad

Grunn- og hjelpestønad skal gi økonomisk kompensasjon til personer som på grunn av varig sykdom eller skade har visse ekstrautgifter eller som har behov for særskilt tilsyn og pleie.

Ved utgangen av 2015 mottok 120 300 personer grunnstønad. Det siste året har antall stønadsmottakere blitt redusert med 1 500 personer, som tilsvarer en nedgang på 1,2 pst. Det var 131 900 mottakere av grunnstønad ved utgangen av 2006. I løpet av tiårsperioden er antall mottakere redusert med 8,8 pst.

Ved utgangen av 2015 mottok om lag 74 300 personer hjelpestønad. Det er 2 100, eller 2,7 pst., færre stønadsmottakere enn ved utgangen av 2014. Det var 86 500 mottakere av hjelpestønad ved utgangen av 2006. Antall mottakere er redusert med 14,1 pst. i løpet av tiårsperioden.

Det vises til nærmere omtale under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

Ytelser til enslige forsørgere

Ved utgangen av 2015 mottok 18 000 personer overgangsstønad. Dette er om lag 1 200 færre enn ett år tidligere. Siden 2005 har det vært en nedgang i antall mottakere. Nær 30 pst. av mottakerne av overgangsstønad er innvandrere. Andelen mottakere som er utenlandskfødte og som mottar overgangsstønad, har økt. Særlig gjelder det for perioden etter 2011.

I 2015 mottok i tillegg 6 900 enslige forsørgere stønad til barnetilsyn uten å motta overgangsstønad. 95 pst. av de som mottar stønad som enslig mor eller far er kvinner.

Barn under 18 år bosatt i Norge som ikke bor sammen med begge foreldrene, har rett til forskott på underholdsbidrag. Forskotteringsordningen har som formål å sikre et minstebidrag til barnets forsørgelse når bidraget fra bidragspliktige er forsinket eller uteblir. Staten krever refusjon fra bidragspliktige for det forskotterte bidraget.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten bistand fra det offentlige. Utgiftene forventes fortsatt å gå nedover de kommende årene.

Se programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

Andre ytelser

Supplerende stønad ble innført 1. januar 2006 og har som formål å garantere en minsteinntekt for eldre personer med kort botid i Norge. Stønaden er ment å erstatte behovet for varig økonomisk stønad til livsopphold for denne gruppen. Supplerende stønad sikrer personer som har fylt 67 år, og som har liten eller ingen alderspensjon fra folketrygden, en inntekt på nivå med minste pensjonsnivå, men uten forsørgingstillegg. Ordningen er behovsprøvd og gis for tolv måneder av gangen. Mottakerne må selv møte opp hos Arbeids- og velferdsetaten når de skal fremsette søknad om denne stønaden.

I de seneste årene har det blitt foretatt noen innstramminger i ordningen som har fått konsekvenser for stønadsutgiftene. Se programkategori 09.60 kap. 667 for ytterligere omtale.

Oversikt over utviklingen i de sentrale stønadene

Nedenfor følger en oversikt over utviklingen i antall mottakere, gjennomsnittlig ytelse og realvekst for de sentrale stønadene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

Mottakere¹ av sentrale ytelser 2010–2017. Gjennomsnittstall for året (utvalgte stønadsgrupper):

Gjennomsnittlig ytelse¹ for mottakere av sentrale ytelser, 2010–2017. Tall i 2017–kroner²

Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden¹ – realvekst i 2017–kroner (mill. kroner)

Tabellen over viser realveksten i folketrygdens utgifter i faste 2017-kroner og i pst. Utgiftsformålene er delt inn etter stønadstype, jf. fotnote til tabellen. Dagpenger mv. er ikke inkludert i tabellen. Beløpene for perioden 2009–2015 er basert på regnskapstall, mens beløpene for 2016 og 2017 er anslag på regnskap. For 2017 brukes utgiftsanslag som følger av Regjeringens budsjettforslag i Gul bok 2017.

For sykepenger og foreldrepenger framkommer realveksten ved at utgiftene justeres for lønnsutviklingen. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, alderspensjon, enslige forsørgere og etterlatte justeres for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp (G). Andre helseformål er justert med dels konsumprisindeksen og dels lønnsvekst. For medisiner er det lagt til grunn at den observerte prisstigningen motsvares av en kvalitetsforbedring, slik at de nominelle tallene gir et dekkende uttrykk for realveksten. Hjelpemidler og øvrige stønader er justert med konsumprisindeksen.

Tabellen illustrerer bl.a. endringer i sykepengeutgiftene som følge av endringer i fraværstilbøyeligheten og antall sysselsatte. Økningen i utgiftene til alderspensjon skyldes økning i antall pensjonister og økt poengopptjening. For uføretrygd og andre stønader illustrerer tallene hovedsakelig endringer i antall mottakere.

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger

Etter en betydelig økning i det trygdefinansierte sykefraværet i 2009 og foregående år, ble fraværet lavere i 2010 og de påfølgende to årene. Fra 2013 og fram til 2015 var det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt relativt stabilt. Utviklingen så langt i år viser en nedgang i fraværet per sysselsatt, og det legges nå til grunn en reduksjon i det trygdefinansierte sykefraværet på 2,0 pst. i 2016, sammenlignet med 2015. For 2017 legges det til grunn nullvekst. Veksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Det har vært sysselsettingsvekst i alle årene utenom en svak nedgang helt i begynnelsen av perioden 2009–2013. I 2016 og 2017 anslås realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter til hhv. -2,0 pst. og 0,9 pst.

Arbeidsavklaringspenger

1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slått sammen under betegnelsen arbeidsavklaringspenger. I 2010 økte utgiftene med 7,0 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. I 2011 flatet veksten noe ut, og fra 2012 har det vært en årlig nedgang i utgiftene som følge av færre mottakere av arbeidsavklaringspenger. For 2017 ventes en fortsatt nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger. I 2016 og 2017 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til arbeidsavklaringspenger til hhv. -2,8 pst. og -1,7 pst.

Uføretrygd

Utgiftene til uføretrygd8 følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. De første årene etter 2009 var utviklingen i antall uføre om lag i tråd med den demografiske utviklingen. I 2013 falt antall mottakere av uføretrygd noe da mange uføre nådde pensjonsalder. Dette ble etterfulgt av en økning i antall mottakere i 2014. I 2015, og spesielt i 2016, har antall uføre vist en sterkere vekst. Dette har sammenheng med høy tilgang til uføretrygd fra arbeidsavklaringspenger, i tillegg til at noe færre uføre nådde pensjonsalder enn tidligere år. I 2017 forventes fortsatt vekst i antall mottakere. I 2016 og 2017 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til uføretrygd til hhv. 2,2 og 1,8 pst.

Alderspensjon

Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år, mot 67 år tidligere. Mange valgte å ta ut alderspensjon før fylte 67 år, og dette bidro til at utgiftene til alderspensjon økte betydelig fra 2011 og de påfølgende årene. Den årlige veksten i antall alderspensjonister under 67 år har vært avtakende, og ventes etter hvert å flate ut. Utgiftene til alderspensjon vil likevel øke betydelig i årene som kommer, hovedsakelig som følge av at det blir flere alderspensjonister over 67 år. I 2016 og 2017 bidrar også økt grunnpensjon til gifte og samboende pensjonister og økt minstepensjon til enslige til økt realvekst. I 2016 og 2017 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til alderspensjon til hhv. 3,4 pst. og 3,6 pst.

Enslige forsørgere og etterlatte

Utgiftene til enslige forsørgere og etterlatte har vært reelt avtakende i hele perioden. Nedgangen kan ha sammenheng med økt barnehagedekning, at flere har delt omsorg og at regelverket for å motta overgangsstønad har blitt strammet inn (etter 2011) og blitt gjort mer arbeidsrettet. Utgiftene til etterlattepensjoner har falt, bl.a. som følge av økt yrkesdeltakelse blant kvinner. Det anslås en realvekst i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere og etterlatte på -5,5 pst. og -1,6 pst. for hhv. 2016 og 2017.

3.5 Økonomisk og sosial trygghet

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Norge er blant de landene i verden med minst forskjeller i inntekter og levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning og de fleste har hatt en markert oppgang i realinntekten og forbruket. Den generelle langsiktige trenden fra midten av 1980-tallet fram til 2006 er at inntektsforskjellene viste en svak, men jevn økning. Fra 2006 var det en stabilisering av inntektsforskjellene inntil 2009, da inntektsulikhetene igjen begynte å øke. Dette skyldtes bl.a. at kapitalinntektene økte i perioden. Dette er inntekter som i stor grad tilfaller husholdningene på toppen av inntektsfordelingen. Økt lønnsspredning har også trukket i retning av økende forskjeller. Enkelte grupper, unge, enslige forsørgere og barnefamilier med små barn, har hatt en svakere inntektsutvikling enn gjennomsnittet i årene etter 2009 og fram til 2014.

De økonomiske ressursene til en husholdning påvirkes ikke bare av inntekt, men også av oppsparte midler. I tillegg til økte inntektsforskjeller har også formuesfordelingen blitt noe mer ulik.

Selv om inntektsforskjellene er små, er det noen som har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for deltakelse i samfunnet. Andelen av personer med lavinntekt påvirkes i stor grad hvordan en definerer lavinntekt. En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen med inntekt under et gitt nivå (vanligvis 60 pst. (EU-ekvivalensskala) eller 50 pst. (OECD-ekvivalensskala) av medianinntekten). Forekomsten av lavinntekt er relativt liten i Norge sammenlignet med andre land. Et godt utbygd tjenestetilbud bidrar også til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Offentlige tjenester, som utdanning, helse- og omsorgstjenester, barnehage mv., har stor betydning for levekårene i befolkningen.

Til tross for økonomisk vekst er det en tendens til en økende andel med lavinntekt. En av forklaringene er at lavinntektsmålet er relativt og medianinntekten har økt de senere årene. Svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet er den viktigste årsaken til at noen havner i lavinntektsgruppen. Mange av disse mottar offentlige stønader. Selv om realinntektsveksten i gjennomsnitt har vært betydelig også for disse, har den vært svakere enn veksten i medianinntekten.

Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, blant enslige forsørgere, i barnerike familier, innvandrerbefolkningen og blant aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig. Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Endrede familiemønstre med flere enslige forsørgere og aleneboende over tid har isolert sett bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter. Andelen barnefamilier med små barn og enslige forsørgere med lavinntekt har økt, og dette må ses i sammenheng både med økningen i innvandrerbefolkningen og inntektsutviklingen for disse gruppene. Forekomsten av lavinntekt blant ungdom og unge voksne har også økt. Unge aleneboende og unge par uten barn, samt småbarnsfamilier og enslige forsørgere, har hatt en svakere realinntektsvekst enn den generelle inntektsveksten i befolkningen de siste årene. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant alderspensjonister, falt. Pensjonister har hatt relativt god inntektsvekst de senere årene. Dette skyldes bl.a. opptrapping av minstepensjonen, økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull. Videre har omleggingen av pensjonistbeskatningen bidratt til lavere skatt for pensjonister med lave inntekter. Aleneboende minstepensjonister er fremdeles overrepresentert i lavinntektsgruppen.

Årlig lavinntekt kan medføre levekårsproblemer for husholdninger som opplever store fall i inntekten. Det antas imidlertid at lavinntekt over tid i større grad øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. Som et mål på lavinntekt over tid tas det her utgangspunkt i vedvarende lavinntekt målt som gjennomsnittsinntekt under lavinntektsgrensen over en treårsperiode. I perioden 2012–2014 hadde 4,0 pst. av befolkningen eksklusive studenter, eller om lag 192 000 personer, en inntekt under 50 pst. av mediangjennomsnittet. Dette er en økning på 0,3 prosentpoeng sammenlignet med forutgående treårsperiode (2011–2013). I perioden 2012–2014 hadde 9,0 pst. av befolkningen, om lag 426 000 personer, en inntekt under 60 pst. av mediangjennomsnittet. Dette er en økning på 0,4 prosentpoeng fra forutgående treårsperiode. Det er stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen, dvs. at de fleste er i lavinntektsgruppen en relativt kort periode.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrerbefolkningen9 ligger på et høyt nivå. 27,5 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hadde i henhold til EU-60 vedvarende lavinntekt i perioden 2012–2014. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Andelen er naturlig nok høyere blant nyankomne innvandrere enn blant innvandrere med lang botid.

Andelen og antallet barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt over tid. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning. Innvandrerfamilier er overrepresentert i disse gruppene, og barn med bakgrunn fra landgrupper der familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødre er lav, er klart overrepresentert i lavinntektsgruppen. I perioden 2012–2014 levde 92 000 barn (9,4 pst. av alle barn) i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt med EU-60. Dette var en økning på 0,8 prosentpoeng fra foregående treårsperiode (8,6 pst.). Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt også i perioder med stabil andel fordi befolkningen øker. Om lag halvparten av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn.

Økonomisk sosialhjelp

Figur 3.10 viser utviklingen i antall stønadsmottakere mv. i årene 2002–2015. Veksten i økonomisk sosialhjelp fortsatte i 2015, men økningen var svakere enn året før. Det ble utbetalt totalt 5,9 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2015. Dette var en økning på 3 pst. i faste priser, sammenlignet med året før. I løpet av 2015 mottok i alt 127 400 personer økonomisk sosialhjelp, en økning på 2 000 personer (1,5 pst.) i forhold til året før. Tallet omfatter personer som mottar stønad minst en måned i løpet av året, både personer som mottar økonomisk sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad og personer som har stønaden som hovedkilde til forsørgelse.

Store deler av økningen fra 2014 til 2015 skyldes at flere arbeidsledige mottok økonomisk sosialhjelp i 2015. Det er til dels store ulikheter i utviklingen i antall stønadsmottakere og utgifter til økonomisk sosialhjelp mellom kommuner.

Også i 2015 ser man en tendens til at noe flere mottakere hadde sosialhjelp som sin hovedinntekt. Dette gjelder for forsørgere og blant par uten barn. Også stønadstiden økte for sosialhjelpsmottakere som forsørger barn under 18 år. Dette kan ses i sammenheng med at innslaget av heltidsarbeidende fortsatt går ned, særlig blant mottakere som forsørger barn.

Andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakerne øker, også i 2015. Økningen må ses i sammenheng med økt innvandrerbefolkning10. Andelen mottakere med innvandrerbakgrunn i 2015 utgjorde om lag 40 pst., mot 37 pst. i 2014 og 31 pst. i 2010.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering).

Om lag 41 pst. av stønadsmottakerne hadde økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde i 2015. Dette er samme nivå som året før. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. I 2015 hadde 29 pst. trygd eller pensjon som hovedinntektskilde, en nedgang på 1 pst. sammenlignet med året før.

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. Som året før var det 36 pst. av mottakerne som hadde stønad i seks måneder eller mer i 2015, mens 19 pst. av mottakerne hadde stønad gjennom hele året.

Som året før hadde om lag 10 pst. av sosialhjelpsmottakerne arbeidsinntekt som viktigste inntekt i 2015. I alt 13 pst. var registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus. 42 pst. var registrert arbeidsledige, en økning på 2 prosentpoeng sammenlignet med året før.

Kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner.

Ved utgangen av 2015 var antall deltakere i kvalifiseringsprogrammet 5 700, noe som var omtrent det samme som ved utgangen av 2014, men 120 flere enn på samme tidspunkt i 2013. Av de som gjennomførte eller planmessige avviklet programmet i 2015 gikk 42 pst. til arbeid, mens tilsvarende andel i 2014 var 38 pst. Også den samlede andelen som gikk over til arbeid eller arbeidsrettet løp, økte noe fra 2014 til 2015.

3.6 Arbeidsmiljø og sikkerhet

Norsk arbeidsliv har endret seg betraktelig fra arbeidsmiljøloven ble innført og fram til i dag. Teknologisk og global utvikling har ført til at behovet og muligheten for mer fleksibilitet i arbeidslivet har økt. Endringer i nærings- og yrkessammensetning gir behov for omstilling. Samtidig er det en underliggende stabilitet i arbeidslivet.

I Norge er andelen av befolkningen i arbeidsstyrken blant den høyeste i OECD-området. Gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid for sysselsatte i Norge er likevel lav sammenlignet med de fleste andre land i Europa, bl.a. grunnet den høye sysselsettingsgraden og bruk av deltid. I europeisk sammenheng er norske yrkesaktive blant dem som i minst grad rapporterer om frykt for å miste jobben, og arbeidsforholdene oppleves som gode i norsk arbeidsliv.

De aller fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, har god helse, er tilfredse med jobben og er motiverte og engasjerte i arbeidet. Arbeidsforholdene er jevnt over bedre enn i andre land, og de senere årene har mange opplevd en ytterligere forbedring av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. Det er imidlertid store ulikheter i arbeidsmiljøforhold mellom ulike yrkes- og næringsgrupper.

Kriminalitet i arbeidslivet er en økende utfordring. Konsekvensene er alvorlige for de enkelte arbeidstakere som berøres, for virksomhetene og bransjene og for samfunnet som helhet. Arbeidstilsynet rapporterer at de ofte kommer over brudd på bestemmelser i arbeidsmiljøloven om arbeidskontrakter, arbeidstid, overtid mv. Det avdekkes også mangler ved opplæring, bruk av verneutstyr og innkvartering som arbeidsgiver har ansvar for. For enkelte bransjer er det innført allmenngjøring av bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtalene, og ved tilsyn avdekker Arbeidstilsynet også brudd på disse bestemmelsene. I næringene bygg og anlegg og renhold er det innført krav om at arbeidstakere skal ha HMS-kort, men også her avdekkes en rekke brudd på regelverket.

Utenlandske arbeidstakere er en særlig utsatt gruppe ved useriøs virksomhet. Risikofylte oppdrag, språkproblemer og mangler ved opplæring og bruk av verneutstyr øker også faren for skader og ulykker.

Skader og dødsfall som følge av ulykker er et alvorlig problem, særlig innen enkelte deler av arbeidslivet. Alvorlige hendelser med dødsfall eller alvorlige personskader som utfall er ofte relatert til mangelfullt systematisk HMS-arbeid, i tillegg til mangelfull ledelsesoppfølging og forståelse for risiko.

I 2015 omkom én person i arbeidsulykke i petroleumsnæringen.11 I det landbaserte arbeidslivet omkom 32 personer i arbeidsulykker.12 De fleste ulykkene i 2015 skjedde innenfor næringsgruppene transport og lagring (9) jordbruk, skogbruk og fiske (7) og bygg og anlegg (6). I et langsiktig perspektiv har det vært en klar nedgang i antall dødsulykker, men de siste femten årene har denne nedgangen flatet ut.13

Statistisk sentralbyrå publiserte for første gang i 2015 statistikk over arbeidsulykker i Norge.14 For ulykker som medførte langvarig sykefravær, rapporterte næringsgruppene elektrisitet, vann og renovasjon, bygge- og anleggsvirksomhet, industri, transport og lagring, og jordbruk, skogbruk og fiske om flest ulykker med mer enn 5,5 arbeidsulykker per 1000 sysselsatte. For ulykker som medførte kortere sykefravær (tre dager eller mindre), rapporterte næringsgruppen helse og sosialtjenester om flest arbeidsulykker med 9 ulykker per 1000 sysselsatte.

I norsk petroleumsvirksomhet har det over flere år vært en gjennomgående forbedring i sikkerhetsnivået. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) 2015 viser nå en negativ utvikling på flere områder. Bl.a. er totalindikatoren for storulykke på et noe høyere nivå i 2015 enn de to forutgående årene. Det var også en rekke ulykker og nestenulykker i 2015, og det inntraff en dødsulykke.

Arbeidsmiljøet for de fleste norske arbeidstakere bidrar til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet. De største helseutfordringene i Norge når det gjelder omfang og kostnader i form av redusert helse, sykefravær og uførhet er knyttet til muskel- og skjelettplager og psykiske helseplager. De bakenforliggende årsakene knyttet til utvikling av psykiske- og muskelskjelettplager er ofte sammensatte, og betydningen av arbeidsforhold er en del av dette helhetsbildet. I SSBs levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø i 2013 (LKU 2013) rapporterte om lag sju av ti yrkesaktive om muskel- og skjelettsmerter i løpet av en måned. Forekomsten av psykiske plager blant yrkesaktive har vært stabil de to siste tiårene. Om lag 15 pst. av alle yrkesaktive oppgir psykiske plager i løpet av den siste måneden. I LKU 2013 oppga nær 40 pst. av de som det siste året hadde vært sykemeldt av lege i 14 dager eller mer at fraværet var forårsaket av helseproblemer som helt eller delvis skyldtes jobb. STAMI har beregnet at om lag 40 pst. av de legemeldte langtidssykmeldingene helt eller delvis kan tilskrives mekaniske (ergonomiske) og psykososiale arbeidsmiljøforhold.

4 Anmodningsvedtak

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2017 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeids- og sosialdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49