Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 100 L (2018–2019)

Endringer i straffeloven mv. (terrorrelaterte folkerettslige forpliktelser m.m.)

Til innholdsfortegnelse

8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til endringene i utleveringsloven

Til § 15

I første ledd første punktum tilføyes en henvisning til straffeprosessloven kapittel 16 d. Ved en inkurie ble ikke henvisningen lagt til i § 15 første ledd første punktum da kapittel 16 d ble tilføyd straffeprosessloven ved lov 17. juni 2016 nr. 54 om endringer i straffeprosessloven (skjulte tvangsmidler). Videre fjernes henvisningen til straffeprosessloven kapittel 15 b som en følge av at båndleggingsreglene flyttes til politiloven. Til erstatning tilføyes en henvisning til politiloven § 17 g.

Til § 20

I første ledd første punktum tilføyes en henvisning til straffeprosessloven kapittel 16 d. Ved en inkurie ble ikke henvisningen lagt til i § 20 første ledd første punktum da kapittel 16 d ble tilføyd straffeprosessloven ved lov 17. juni 2016 nr. 54. Videre fjernes henvisningen til straffeprosessloven kapittel 15 b som en følge av at båndleggingsreglene flyttes til politiloven. Til erstatning tilføyes en henvisning til politiloven § 17 g.

Til § 24

I første ledd første punktum fjernes henvisningen til straffeprosessloven kapittel 15 b som en følge av at båndleggingsreglene flyttes til politiloven. Det tilføyes videre en henvisning til straffeprosessloven kapittel 16 d. Ved en inkurie ble ikke henvisningen tilføyd da kapittel 16 d ble lagt til i straffeprosessloven ved lov 17. juni 2016 nr. 54.

Første ledd nytt annet punktum slår fast at båndlegging kan bestemmes anvendt til bruk i sak i fremmed stat når saken har sin bakgrunn i regler som oppfyller tilsvarende folkerettslige forpliktelser som båndleggingsreglene. I motsetning til tvangsmidlene nevnt i første punktum, er det ikke et vilkår at båndleggingen skal være til bruk for en straffesak. Formålet med endringen er å oppfylle FATFs rekommandasjon nr. 6 om at båndlegging ikke skal være avhengig av en straffesak. Det skal dermed ikke være et krav for å kunne ta til behandling en begjæring om båndlegging fra fremmed stat at det gjelder en straffesak i vedkommende stat. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.6.3.

Nåværende annet og tredje punktum videreføres uendret som nytt tredje og fjerde punktum.

Til endringene i straffeprosessloven

Til § 100 a

I første ledd første punktum er henvisningen til straffeprosessloven § 202 e erstattet med en henvisning til politiloven § 17 h tredje ledd. Endringen er en konsekvens av at reglene om båndlegging flyttes fra straffeprosessloven til politiloven.

Til § 200 a

I første ledd føyes straffeloven § 136 b til listen over lovbrudd som kan gi grunnlag for ransaking uten underretning. Det vises til nærmerede redegjørelse under punkt 3.8.4.

Til § 202 c

I første ledd føyes straffeloven § 136 b til listen over lovbrudd som kan gi grunnlag for personnær plassering av teknisk peileutstyr. Det vises til nærmerede redegjørelse under punkt 3.8.4.

Til kapittel 15 b

Kapittel 15 b om båndlegging av formuesgoder oppheves som en følge av at reglene flyttes til politiloven. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.11.6.

Til § 216 a

I første ledd bokstav b føyes straffeloven § 136 b til listen over lovbrudd som kan gi grunnlag for kommunikasjonsavlytting. Det vises til nærmerede redegjørelse under punkt 3.8.4.

Til § 216 o

I første ledd bokstav b føyes straffeloven § 136 b til listen over lovbrudd som kan gi grunnlag for dataavlesing. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 3.8.4.

Til § 242

Som en følge av at båndleggingsreglene flyttes fra straffeprosessloven til politiloven, fjernes henvisningen i første ledd annet punktum til straffeprosessloven § 202 e. Henvisningen til § 202 e erstattes med en henvisning til politiloven § 17 h tredje ledd.

Ved lov 17. juni 2016 nr. 54 ble dataavlesing innført som særskilt metode i straffeprosessloven nytt kapittel 16 d. Ved en forglemmelse ble ikke § 216 o lagt til i listen over tvangsmidler som kan begrunne unntak fra innsyn etter straffeprosessloven § 242 første ledd annet punktum. Dette foreslås rettet opp.

Unntaket i straffeprosessloven § 242 første ledd annet punktum ble ved lov 21. juni 2013 nr. 86 utvidet til å omfatte alle former for skjulte tvangsmidler. Endringen hadde bakgrunn i et forslag fra Metodekontrollutvalget. Se nærmere om dette i NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll punkt 26.7.4 side 308–309 og Prop. 147 L (2012–2013) Endringer i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av informasjon) punkt 4.12.4 side 61 og punkt 11.1 side 179.

Til § 242 a

Som en følge av at båndleggingsreglene flyttes fra straffeprosessloven til politiloven, fjernes henvisningen i tredje ledd til straffeprosessloven § 202 e. Henvisningen til § 202 e erstattes med en henvisning til politiloven § 17 h tredje ledd.

Det foreslås dessuten at § 216 o føyes til i listen over tvangsmidler som omfattes av unntaket. Det skyldes en feil at henvisningen ikke ble lagt til ved innføringen av dataavlesing som særskilt politimetode ved lov 17. juni 2016 nr. 54, se nærmere om dette i merknaden til § 242.

I sin nåværende form innebærer § 242 a tredje ledd en uheldig forskjell mellom politiets mulighet til å beskytte inngangsopplysninger knyttet til dataavlesing og andre sammenlignbare metoder. Dette var ikke intensjonen. Det vises til Prop. 68 L (2015–2016) punkt 14.8.9 side 272–273, der departementet legger opp til prosessuell likebehandling av dataavlesing og kommunikasjonskontroll, og for øvrig merknaden til endringen i straffeprosessloven § 242 første ledd.

I NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov er § 242 a tredje ledd foreslått videreført i forslaget til ny straffeprosesslov § 6-8 første ledd. Dataavlesing er omfattet av unntaket, jf. henvisning til lovutkastet § 3-25 med videre henvisning til § 20-4. Forslaget har ikke møtt motstand under høringen.

Se for øvrig forslaget til endring av den parallelle regelen i § 292 a tredje ledd og merknaden til bestemmelsen.

Til § 292 a

Som en følge av at båndleggingsreglene flyttes fra straffeprosessloven til politiloven, fjernes henvisningen i tredje ledd til straffeprosessloven § 202 e. Henvisningen til § 202 e erstattes med en henvisning til politiloven § 17 h tredje ledd.

Det foreslås å legge til straffeprosessloven § 216 o i oppregningen av tvangsmidler som kan gi grunnlag for bevisavskjæring etter tredje ledd. Ved en inkurie ble endringen ikke foretatt ved lov 17. juni 2016 nr. 54, se nærmere om dette i merknaden til straffeprosessloven § 242. Forslaget samsvarer med rettelsen av den parallelle regelen i § 242 a tredje ledd, se nærmere merknaden til den bestemmelsen. Heller ikke gjennom vitneførselen skal en kunne få frem opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis, og som kan unntas med hjemmel i straffeprosessloven § 242 a.

I NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov er § 292 a foreslått omfattet av forslaget til ny straffeprosesslov § 8-2 bokstav d. Dataavlesing er inkludert i unntaket, jf. henvisningen til innsynsbegrensningene i lovutkastet § 6-8 med videre henvisninger. Høringsinstansene har ikke motsatt seg forslaget om å inkludere dataavlesing i bestemmelsen.

Til endringene i inkassoloven

Det er redegjort for endringene i inkassoloven under proposisjonens punkt 6.

Til endringene i politiloven

Til kapittel III a overskriften

«Båndlegging» føyes til overskriften som en konsekvens av at båndleggingsreglene flyttes fra straffeprosessloven til politiloven. At båndlegging inngår som et eget alternativ, synliggjør at tiltaket skiller seg fra forebyggende bruk av tvangsmidler etter politiloven § 17 d.

Til § 17 b

I første ledd nr. 5 første punktum tilføyes straffeloven § 136 b til oppregningen av lovbrudd som Politiets sikkerhetstjeneste har ansvar for å forebygge og etterforske, likevel slik at åpen etterforsking i slike saker foretas av det øvrige politi, med mindre annet bestemmes av overordnet påtalemyndighet.

Til ny § 17 g

Paragrafen er ny i politiloven. Flyttingen av båndleggingsreglene fra straffeprosessloven til politiloven innebærer at båndlegging ikke lenger er et straffeprosessuelt tvangsmiddel som besluttes av påtalemyndigheten, men et tiltak utenfor etterforskning som besluttes av Politiets sikkerhetstjeneste med hjemmel i politiloven. Hovedformålet med endringen er å imøtekomme FATFs krav om at båndlegging skal være uavhengig av en straffesak. I all hovedsak videreføres det materielle innholdet i gjeldende regelverk. Reglene forutsettes derfor praktisert som i dag, men med de endringer som følger av forslagene i punkt 5.5 til 5.11. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.11.6.

Myndigheten til å beslutte båndlegging er lagt til sjefen eller den stedfortredende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, jf. første ledd. Vilkåret «med god grunn antas å ha begått» erstatter det gjeldende vilkåret «med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av» i straffeprosessloven § 202 d. Endringen er rent språklig og har som formål å markere at beslutningen om båndlegging er formelt uavhengig av straffesaken. Den medfører ingen realitetsforskjell. Dette innebærer at det stilles krav til sannsynlighetsovervekt for at den som beslutningen retter seg mot, har begått en handling som nevnt i en av de opplistede bestemmelsene, eller forsøk på dette. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.11.6.2.

Båndleggingsbeslutningen skal gjelde samtlige formuesgoder som tilhører, eies, innehas eller kontrolleres av personer og foretak som nevnt i bokstav a til c. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett, se nærmere redegjørelse under punkt 5.8.4 over.

Første ledd angir uttømmende hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for en beslutning om båndlegging. Opplistingen er noe utvidet i forhold til gjeldende rett ved at straffeloven §§ 136 og 136 a er tilføyd. Forsøk er omfattet, jf. straffeloven § 16 og § 131 tredje ledd. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.9.

Annet ledd fastsetter at formuesgoder som er nødvendige til underhold av den beslutningen retter seg mot, hans husstand eller noen han forsørger, ikke kan båndlegges. Bestemmelsen viderefører straffeprosessloven § 202 d annet ledd.

Etter tredje ledd skal beslutningen være skriftlig, identifisere den beslutningen retter seg mot og kort beskrive grunnlaget for beslutningen. Bestemmelsen viderefører straffeprosessloven § 202 d tredje ledd.

Fjerde ledd bestemmer at båndlegging bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, og ikke kan brukes når det etter sakens art eller forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Kravet om tilstrekkelig grunn gir uttrykk for at formålet med båndlegging er å hindre finansiering av egne eller andres terrorhandlinger. Båndleggingen må dermed være egnet til dette i det konkrete tilfellet. Ved forholdsmessighetsvurderingen vil det primært ha betydning i hvilken grad det er grunn til å frykte slik finansiering og alvoret i de aktuelle handlingene. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 170 a og viderefører dermed gjeldende rett.

Til ny § 17 h

Paragrafen er ny i politiloven. Den viderefører straffeprosessloven § 202 e med noen endringer.

Første ledd første og andre punktum viderefører straffeprosessloven § 202 e første ledd første og andre punktum, mens tredje punktum viderefører straffeprosessloven § 202 e første ledd femte punktum. Fjerde punktum er nytt og inneholder en tilsvarende regel som straffeprosessloven § 214 første ledd annet punktum og Straffeprosessutvalgets utkast til ny straffeprosesslov § 22-5 annet ledd, som regulerer forholdet til tredjepersoner som berøres av båndlegging.

Etter annet ledd første punktum skal retten, dersom den opprettholder beslutningen, fastsette en bestemt tidsfrist for båndleggingen. Bestemmelsen viderefører straffeprosessloven § 202 e første ledd tredje punktum. Annet punktum er nytt og innebærer at tillatelse som hovedregel skal gis for åtte uker av gangen. Dersom særlige omstendigheter tilsier at en fornyet prøving etter åtte uker vil være uten betydning, kan tillatelse gis for inntil seks måneder av gangen. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.10.

Tredje ledd gir hjemmel for å beslutte utsatt underretning. Bestemmelsen viderefører straffeprosessloven § 202 e annet ledd. Det vises til Ot.prp. nr. 61 (2001–2002) punkt 15 IV side 98 og Prop. 68 L (2015–2016) punkt 16.1 side 280.

Til ny § 17 i

Bestemmelsen er ny og regulerer opphør av båndleggingen.

Første punktum fastsetter at båndleggingen skal oppheves uten ugrunnet opphold dersom det viser seg at vilkårene for å båndlegge ikke lenger er oppfylt. Dette kan for eksempel være fordi det ikke lenger er god grunn til å anta at personen båndleggingen retter seg mot har overtrådt en straffebestemmelse som gir grunnlag for båndlegging, eller fordi det viser seg at båndleggingen blir uforholdsmessig, jf. politiloven ny § 17 g.

Etter annet punktum faller båndleggingen bort senest tre år etter at overtredelsen som lå til grunn for beslutningen, har opphørt. Dersom en straffeprosessuell etterforskning pågår over lengre tid enn denne lengstefristen, vil straffeprosesslovens regler om beslag og hefte kunne benyttes dersom det er straffeprosessuelle behov for dette.

Til ny § 17 j

Paragrafen er ny i politiloven. Den viderefører straffeprosessloven § 202 g.

Det fremgår av første ledd at Politiets sikkerhetstjeneste kan pålegge andre enn dem som er nevnt i straffeprosessloven § 122 første og annet ledd å yte nødvendig bistand for å båndlegge et formuesgode. Ettersom det er straffbart å stille formuesgoder til rådighet eller fordel for den som er gjenstand for en båndleggingsbeslutning, vil bestemmelsen være mest praktisk i de tilfeller der besitteren av båndlagte verdier ikke er klar over båndleggingsbeslutningen, for eksempel ved at et bilverksted pålegges å holde tilbake en bil som tilhører mistenkte. Det kan også tenkes tilfeller der det må gjøres noe aktivt for å hindre at den båndleggingen er rettet mot selv får tak i verdiene, for eksempel ved å pålegge en forretning med oppbevaringsbokser å skifte lås eller flytte verdiene.

Er det aktuelt å begjære utsatt underretning etter politiloven § 17 h tredje ledd, fremgår det av annet ledd at Politiets sikkerhetstjeneste kan pålegge enhver annen enn dem som er nevnt i straffeprosessloven § 122 første og annet ledd å bevare taushet om beslutningen inntil utsatt underretning blir gitt. Brudd på taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209. Når taushetsplikten har opphørt, skal Politiets sikkerhetstjeneste snarest mulig varsle den som har fått slikt pålegg.

Både bestemmelsen om bistandsplikt og bestemmelsen om taushetsplikt gjør unntak for ektefellen til den båndleggingen retter seg mot og andre som er fritatt for vitneplikt. Pålegg om dette kan imidlertid gis til personer som er nevnt i straffeprosessloven § 122 tredje ledd. Dette er personer som retten etter en skjønnsmessig vurdering kan frita for vitneplikt, blant annet den siktedes forlovede. Men overfor personer i denne gruppen bør det mer til enn vanlig før pålegg gis, især om taushetsplikt.

Til § ny 17 k

Bestemmelsen er ny.

Første ledd fastsetter en informasjonsplikt for den som treffer tiltak for å båndlegge formuesgoder i samsvar med § 17 g. Plikten gjelder overfor Politiets sikkerhetstjeneste og skal oppfylles umiddelbart etter at tiltaket er truffet. Bestemmelsen regulerer ikke hvordan plikten skal oppfylles, men av notoritetshensyn bør underretningen gis skriftlig eller nedtegnes.

Annet ledd oppstiller et forbud mot å stille formuesgoder til rådighet eller til fordel for personer eller foretak som en beslutning om båndlegging er rettet mot.

Den som handler i strid med informasjonsplikten etter første ledd eller forbudet etter annet ledd, kan straffes etter straffeloven § 168 ny bokstav d. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.7.

Etter tredje ledd første punktum gjelder straffeprosessloven § 221 annet og tredje ledd tilsvarende for beslutning om båndlegging. Reglene gjelder tinglysing og kunngjøring mv. av beslutningen om båndlegging samt forholdet til godtroende tredjeperson. Tredje ledd annet punktum gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om bekjentgjøring av iverksettelse og opphør av båndlegging. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.5.4 og 5.8.4.

Til ny § 17 l

Bestemmelsen er ny og regulerer forholdet til annen lovgivning og innsyn i saksdokumenter.

Det følger av første punktum at straffeprosessloven gjelder for saker om båndlegging så langt den passer. Dette innebærer blant annet at den som en beslutning om båndlegging retter seg mot, vil ha rett til å la seg bistå av advokat og krav på oppnevnt advokat etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9. Videre vil straffeprosessloven kapittel 31 gjelde tilsvarende for erstatning i anledning av båndlegging. Annet punktum fastslår at forvaltningsloven og offentleglova ikke gjelder for saker om båndlegging. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.11.6.4.

Til endringene i straffeloven

Til § 133

I første ledd tilføyes det en henvisning til straffeloven ny § 141 a, jf. punkt 4.1.3.5. Med lovendringene som er foreslått over i punkt 4.1 og 4.2, vil straffeloven § 133 dermed oppfylle kriminaliseringsforpliktelsene etter Beijingkonvensjonen og Beijingprotokollen, jf. punkt 4.3.4.

Til § 135

Det foreslås å tilføye straffeloven ny § 136 b om reiser med terrorformål til opplistingen av bestemmelser i første ledd bokstav a og b. Forslaget oppfyller FATFs rekommandasjon nr. 5. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 3.7.7.

Til § 136 b

Bestemmelsen er ny og rammer reiser med terrorformål. Den gjennomfører i norsk rett Rigaprotokollen artikkel 4 og Sikkerhetsrådsresolusjon 2178 OP 6 bokstav a.

Straffansvaret er begrenset til reiser til et annet land. Dette innebærer at rent innenlandske reiser faller utenfor. Bestemmelsen rammer reiser både til og fra Norge, eller mellom andre land.

Gjerningspersonen må på gjerningstidspunktet ha forsett om å begå, planlegge eller forberede en av de aktuelle handlingene. Det vil normalt være tale om hensikt, jf. straffeloven § 22 første ledd bokstav a, men dette er ikke et krav. Handlingsalternativet «begå» omfatter også forsett om å medvirke til de aktuelle handlingene.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 16.

Alle reiser fra norsk territorium kan straffes etter bestemmelsen, jf. straffeloven § 4. Siden straffebudet er plassert i straffeloven kapittel 18, vil også reiser som skjer fra utlandet kunne straffes dersom gjerningspersonen er norsk statsborger eller er bosatt her, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 10 og § 5 annet ledd, jf. første ledd nr. 10. Reiser som foretas fra utlandet av en utlending kan straffes i Norge dersom vedkommende oppholder seg her, jf. straffeloven § 5 tredje ledd, jf. første ledd nr. 10.

Til § 139

Det foreslås endringer i bestemmelsen for å sikre oppfyllelse av Haagkonvensjonen 1970 slik den er endret av Beijingprotokollen 2010. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 4.2.6.

Vilkåret «i drift» erstattes med «i tjeneste». Vilkåret skal i hovedsak tolkes i samsvar med definisjonen av «in service» slik begrepet er definert i Beijingprotokollen artikkel V, men er ikke dermed ment å gi uttrykk for at bestemmelsens anvendelsesområde er avgrenset til akkurat 24 timer etter at flyet er landet. Hvor langt frem i tid etter landing straffansvaret rekker, må bero på en konkret vurdering.

For å klargjøre at kontrolloppnåelse ved bruk av teknologi rammes av straffebudet, tilføyes «teknologi» som et alternativ ved siden av vold og trusler.

Alternativet «på annen måte oppnår kontroll over» tilføyes for å klargjøre at straffansvaret ikke er begrenset til personer som befinner seg om bord på luftfartøyet eller skipet.

Til § 141

Bokstav a oppheves som en følge av at straffansvaret for farefull bruk av skip reguleres sammen med straffansvaret for farefull bruk av luftfartøy i ny § 141 a. Paragrafen rendyrkes dermed som en bestemmelse om bruk og utslipp av farlige materialer knyttet til ulike fartøy og installasjoner. Paragrafoverskriften endres for å reflektere dette.

Gjeldende bokstav b og c videreføres i bokstav a og b. I begge bokstavene tilføyes «luftfartøy» som et alternativ ved siden av «skip» og «innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen». Endringene gjennomfører forpliktelsene i Beijingkonvensjonen artikkel 1 nr. 1 bokstav g og h. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 4.1.4.5.

Til ny § 141 a

Bestemmelsen viderefører med noen endringer det gjeldende straffansvaret i straffeloven § 141 bokstav a om farefull bruk av skip, som gjennomfører SUA-konvensjonen artikkel 3bis nr. 1 bokstav a. For å gjennomføre Beijingkonvensjonen artikkel 1 nr. 1 bokstav f rammer bestemmelsen også farefull bruk av luftfartøy. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 4.1.3.5.

Det er ikke en betingelse for straffansvar at bruken har ført til tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp, eiendom eller miljø, eller fare for dette. Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen har forsett om å volde slikt tap eller slik skade. Forsett om bare å volde fare for slike følger, vil derimot ikke være tilstrekkelig for straffansvar. Siden det ikke oppstilles noe objektivt skade- eller farekrav, går straffansvaret noe lenger enn etter straffeloven § 141 bokstav a. Bestemmelsen går på dette punktet lenger enn SUA-konvensjonen artikkel 3bis nr. 1 bokstav a.

Kriminaliseringsforpliktelsen etter Beijingkonvensjonen artikkel 1 nr. 1 bokstav f omfatter bare luftfartøy som er i tjeneste. Straffeloven § 141 a oppstiller ikke et slikt vilkår, og går dermed lenger enn konvensjonsforpliktelsen.

Til § 168

Bokstav d er ny og kriminaliserer brudd på forbudet mot å stille formuesgoder til rådighet eller til fordel for den en båndleggingsbeslutning retter seg mot. Forbudet følger av politiloven ny § 17 k annet ledd. Dessuten fastsettes straffansvar for brudd på plikten til å informere Politiets sikkerhetstjeneste om tiltak truffet for å båndlegge formuesgoder, jf. politiloven ny § 17 k første ledd. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 5.7.3.

Overskriften er endret for å gjenspeile bestemmelsens innhold.

Til endringene i politiregisterloven

Til § 64

I tredje leddnr. 1 tilføyes en ny bokstav c som bestemmer at Politiets sikkerhetstjeneste utenfor straffesak kan behandle opplysninger der dette er nødvendig for gjennomføring av båndlegging etter politiloven § 17 g. Det er videre gjort mindre følgeendringer i nr. 1bokstav a og b. Endringene er nødvendige fordi reglene om båndlegging flyttes fra straffeprosessloven til politiloven.

Til § 66

Det tilføyes et nytt fjerde ledd, som bestemmer at innsyn i saksdokumenter i sak om båndlegging kan gis etter reglene i straffeprosessloven, som gjelder så langt de passer. Endringen er nødvendig fordi reglene om båndlegging flyttes fra straffeprosessloven til politiloven. Det understrekes at bestemmelsen, utover innsyn i de aktuelle saksdokumentene, ikke representerer et unntak fra den generelle regelen i § 66 første ledd.

Til § 69

Første ledd nytt punkt 25 slår fast at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler om saksbehandling i båndleggingssaker utenfor straffesak. Tilføyelsen er en følge av at reglene om båndlegging flyttes fra straffeprosessloven til politiloven.

Til toppen
Til dokumentets forside