4 Videreføring av rettigheter etter skipsarbeidsloven
4.1 Innledning
Når dykkere som er del av skipets mannskap henføres under arbeidsmiljøloven i henhold til Stortingets lovvedtak, vil de aktuelle arbeidstakerne ikke lenger være omfattet av skipsarbeidsloven.
Som det fremgår av Prop. 68 L (2020–2021), er Stortingets lovvedtak om dykkeoperasjoner i arbeidsmiljøloven § 1-2 imidlertid begrenset til å gjelde innenfor arbeidsmiljølovens generelle virkeområde, det vil si på norsk territorium. Departementet vil derfor bemerke at for eventuell dykkevirksomhet fra skip utenfor norsk farvann, og som ikke skjer i forbindelse med petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, så vil sjøfartslovgivningen gjelde på vanlig måte.
Skipsarbeidsloven trådte i kraft i 2013, og er i noen utstrekning harmonisert med arbeidsmiljøloven. Skipsarbeidsloven inneholder imidlertid også visse særrettigheter som ikke gjenfinnes i arbeidsmiljøloven. Disse rettighetene vil som utgangspunkt gå tapt for de aktuelle arbeidstakerne ved overgang til arbeidsmiljøloven.
Særrettighetene i skipsarbeidsloven har i stor utstrekning grunnlag i ILO-konvensjon nr. 186, Maritime Labour Convention (MLC). MLC ble vedtatt i 2006, og trådte i kraft i 2013. MLC er en sammenfatning, forenkling og modernisering av et titalls konvensjoner i regi av ILO. Formålet med MLC er i korthet å ivareta sjøfolks rettigheter, knyttet til arbeids- og levevilkår. Konvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven.
EU har gjennomført MLC i EU-retten med visse modifikasjoner, i direktiv 2009/13/EF om iværksættelse af den aftale, der er indgået mellem European Community Shipowners’ Associations (ECSA) og European Transport Workers’ Federation (ETF) om konventionen om søfarendes arbejdsforhold af 2006, og om ændring af direktiv 1999/63/EF, jf. direktiv 1999/63/EF om gennemførelse af den aftale om tilrettelæggelse af arbejdstiden for søfarende, som er indgået mellem European Community Shipowners’ Association (ECSA) og Federation of Transport Workers’ Unions in the European Union (FST). Direktivet er en del av EØS-avtalen.
4.2 Rett til lønn ved sykdom og skade etter skipsarbeidsloven
4.2.1 Bakgrunn og gjeldende rett
Skipsarbeidsloven § 4-4 første ledd jf. andre ledd gir arbeidstaker som er arbeidsufør som følge av sykdom eller skade «rett til lønn» i inntil 12 måneder. For arbeidstaker som ikke omfattes av reglene om rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8, og som heller ikke mottar tilsvarende ytelse fra trygdeordning i sitt hjemland, gir § 4-4 rett til lønn i 16 uker fra arbeidsuførheten oppstod. Paragrafen gjennomfører bestemmelser i MLC. MLC krever at sjøfolk skal være beskyttet mot de økonomiske følgene av sykdom, skade eller død i forbindelse med arbeidet, jf. regel 4.2 om rederes erstatningsansvar. Etter MLC-standard A4.2 nr. 4 skal hel eller delvis lønnskompensasjon gis i en periode på minst 16 uker.
Etter § 4-4 andre ledd faller retten til lønn bort i den utstrekning arbeidstakeren er omfattet av retten til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 eller tilsvarende ytelse etter utenlandsk trygdeordning. I praksis er således den viktigste merverdien av § 4-4 at arbeidsgiver dekker eventuelt mellomlegg mellom folketrygdens dekning (hvor sykepengegrunnlaget er begrenset til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp («G»), jf. folketrygdloven § 8-10) og avtalt lønn. Bestemmelsen innebærer med andre ord at arbeidstakeren har rett til full lønn ved arbeidsuførhet som følge av sykdom eller skade, ikke begrenset til folketrygdens maksbeløp, se blant annet Prop. 115 L (2012–2013) punkt 11.3.4.
Videre stilles det ikke krav om at arbeidstaker rent faktisk har krav på sykepenger etter folketrygden. En konsekvens av dette er at skipsarbeidsloven § 4-4 ikke stiller samme krav til opptjeningstid som folketrygdloven. Etter folketrygdloven § 8-12 andre ledd må arbeidstakeren arbeide i 26 uker før vedkommende har opptjent nye sykepengerettigheter. Dersom en skipsarbeidstaker har vært sykmeldt i inntil 12 måneder for så å komme tilbake i arbeid for en kortere periode enn 26 uker, vil arbeidsgiveren likevel ha lønnsplikt etter § 4-4. Det forutsettes da at perioden hvor arbeidstaker igjen er arbeidsfør ikke er «kort», se NOU 2012: 18 kapittel IV, merknader til § 4-4.
En annen konsekvens av at det ikke stilles krav om at arbeidstakeren rent faktisk har krav på sykepenger etter folketrygden, er at § 4-4 gir bedre rettigheter for arbeidstakere over 67 år.
For arbeidstaker som ikke er omfattet av rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 eller tilsvarende ytelse fra trygdeordning i hjemlandet, gir bestemmelsen videre rett til lønn i 16 uker, jf. andre ledd tredje punktum.
Retten til lønn ved sykdom ble ved vedtakelsen av den tidligere sjømannsloven i 1975 blant annet begrunnet i at sjøfolk var dårligere stilt enn arbeidstakere på land, der tariffavtalte sykelønnsrettigheter var under utvikling for store grupper av arbeidstakere. Videre var det vist til «løsarbeidersystemet» som da gjaldt, med midlertidig ansettelse på skipet som hovedregel. Videre ga den tidligere sjømannsloven § 14 hjemmel for å avskjedige sjømann som ble arbeidsufør over lengre tid på grunn av sykdom og skade.
Ved revisjonen av sjømannsloven i 1985 ble det innført en hovedregel om fast ansettelse i rederiet. Det ble også innført vern mot oppsigelse på grunn av sykdom eller skade. Retten til lønn under sykdom ble likevel opprettholdt under henvisning til at situasjonen for sjøfolk «… kunne være så vidt spesiell at det ikke kan anses urimelig å opprettholde den noe høyere godtgjørelse som således har fulgt av sjømannsloven», jf. Ot.prp. nr. 26 (1984–1985) side 36. Ved vedtakelsen av dagens skipsarbeidslov ble det fremholdt at departementet hadde forståelse for at arbeidstakersiden ikke ønsket å svekke opparbeidede rettigheter, og at det i den forbindelse også måtte tas hensyn til at det i arbeidslivet for øvrig er utviklet tariffregulering av sykelønnsrettigheter som kommer i tillegg til trygdeytelsene for store grupper arbeidstakere, se Prop. 115 L (2012–2013) punkt 11.3.4.
Arbeidsmiljøloven har ingen tilsvarende regel om rett til full lønn ved sykdom. Arbeidstakere som omfattes av arbeidsmiljøloven følger folketrygdlovens alminnelige regler om sykepenger. Folketrygdloven gir arbeidstakere rett til sykepenger basert på et sykepengegrunnlag på inntil 6G på nærmere vilkår. Rett til full lønn under sykdom må i tilfelle følge av avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, individuelt eller ved tariffavtale. Mange virksomheter har sykelønnsrettigheter med grunnlag i tariffavtale eller annen avtale som går utover folketrygdlovens rettigheter.
4.2.2 Høringsinstansenes syn
De aller fleste av høringsinstansene som har uttalt seg støtter overføring av rett til lønn ved sykdom og skade etter skipsarbeidsloven.
LO påpeker på generelt grunnlag at departementet har ansvar for at endring av lovregime ikke medfører svekkede rettigheter for yrkesdykkere. Det innebærer blant annet at gjeldende bestemmelser i MLC, som i dag gjelder for yrkesdykkere på skip, må videreføres. LO støtter videre overføring av retten til lønn ved sykdom eller skade etter skipsarbeidsloven, og påpeker samtidig at andre rettigheter som eventuelt faller bort ved overføring til arbeidsmiljøloven også må videreføres. LO viser til at noe annet ikke vil være rimelig blant annet fordi dette er meget godt innarbeidede rettigheter man har innrettet seg etter, og at forutsigbarheten bør opprettholdes.
Industri Energi støtter departementets vurdering i høringsnotatet om en videreføring av sykepengerettigheter etter skipsarbeidsloven. Videre støtter Industri Energi høringsforslaget om at det fastsettes en fullmakt for departementet til å bestemme at regler i skipsarbeidsoven skal kunne gjøres gjeldende for arbeidstakerne som deltar i dykkeoperasjoner som nevnt i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a.
Yrkesdykkernes Fagforening mener det er viktig at retten til full lønn ved skade og sykdom tas med når lovendringen trer i kraft. Yrkesdykkernes Fagforening viser til at brorparten av yrkesdykkerne må pendle langt for å jobbe, og at arbeidstakerne ved sykdom eller skade bør få reise hjem uten å måtte tenke på store økonomiske konsekvenser. Yrkesdykkernes Fagforening fremholder at et dykkerlag er avhengig av at alle er friske og opplagt.
Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund mener i sitt felles høringsinnspill at det er fint at retten til lønn ved sykdom og skade etter skipsarbeidsloven inntas i forskrift til arbeidsmiljøloven, men påpeker at alle rettigheter som er listet opp i høringsnotatet må overføres av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser etter MLC og EØS-avtalen. Disse organisasjonene påpeker at arbeidsmiljøloven ikke er særskilt tilrettelagt for gjennomføring av Norges konvensjonsforpliktelser etter MLC, selv om loven på mange områder oppfyller konvensjonens vilkår. Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund påpeker videre at når det gjelder sykelønnsbestemmelsen i skipsarbeidsloven § 4-4, så er organisasjonene enig med departementet i at forskriftsutkastet kun vil innebære en videreføring av rettigheter, og ikke noe nytt. Disse organisasjonene viser til at historikken til skipsarbeidsloven § 4-4 er lang og det har vært klare signaler fra lovgiver gjennom mange år om at sjøfolk, som gjennom lov har fått oppstilt høye krav til helse og utfører et fysisk krevende yrke, må ha særskilte sykepengerettigheter.
Sjømat Norge støtter i sitt høringssvar ikke overføring av sykepengerettigheter fra skipsarbeidsloven til arbeidsmiljøloven. Sjømat Norge fremholder at slik forslaget foreligger nå, kan organisasjonen ikke se at det skulle være verken sikkerhetsmessige eller andre årsaker til å overføre disse rettighetene fra skipsarbeidsloven til arbeidsmiljøloven. Etter Sjømat Norges oppfatning hører innspill til hvordan opparbeidede goder innenfor én ordning skal overføres til nye ordninger hjemme i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, og ikke i forskriftsforslag fra departementet.
Sjøfartsdirektoratet er enig i at full lønn ved sykdom og skade bør vurderes som opparbeidede rettigheter for personkretsen som har vært omfattet av skipsarbeidsloven, og før denne, av sjømannsloven. Sjøfartsdirektoratet viser til at departementet forutsetter at en videreføring av bestemmelser som gir rett til full lønn ved sykdom og skade, ikke innebærer at det innføres nye materielle krav for arbeidsgivere. Det er Sjøfartsdirektoratets forståelse at denne konklusjonen bygger på at rettighetene det her er tale om, knyttes til personell som bruker skip som «plattform» for aktiviteter som er nødvendige for å gjennomføre dykkeroperasjoner.
Arbeidstilsynet mener at departementets forslag til regulering er en fordelaktig måte å regulere rettigheter etter skipsarbeidsloven for dykkere som dykker fra skip, ettersom det gir mulighet for eventuell fremtidig forskriftsfesting av rettigheter etter sjøfartslovgivningen. I tillegg bør det etter Arbeidstilsynets oppfatning arbeides for en rimelig likebehandling når det gjelder rettigheter for arbeidstakerne om bord, enten de arbeider som sjøfolk eller som dykkere med skipet som arbeidsplattform. Petroleumstilsynet har ingen kommentar hva gjelder høringens hovedtema, videreføring av rettigheter etter skipsarbeidsloven. Hva angår totaliteten av innholdet i høringsnotatet, finner Petroleumstilsynet det likevel riktig å flagge en viss bekymring for at en mulig effekt kan bli at det etableres «A og B-lag» for næringen ved at en gruppe som i utgangspunktet skal fungere som en enhet kan bestå av personell som innehar rettigheter og særfordeler andre innen gruppen ikke har.
4.2.3 Departementets vurdering
Formålet med Stortingets lovvedtak, som innebærer at all yrkesdykking i norsk farvann vil være omfattet av arbeidsmiljøloven, er å ivareta helse, miljø og sikkerhet for dykkerne og samtidig sikre et helhetlig tilsynsregime for all dykking i norsk farvann. For så vidt gjelder skipsmannskap som deltar i dykkeoperasjoner, vil imidlertid endringen også ha som virkning at den lovfestede retten til lønn ved sykdom og skade vil kunne bli svekket ved at sykepenger heretter vil være hjemlet i folketrygdlovens alminnelige bestemmelser og ikke lenger følge av særbestemmelsen om lønn ved sykdom og skade i skipsarbeidsloven § 4-4.
Departementet viser til at det ikke har vært en hensikt med lovendringen at de aktuelle arbeidstakerne skal tape rettigheter til lønn ved sykdom og skade ved overgang til arbeidsmiljøloven. I den forbindelse legger departementet vekt på at retten til lønn ved sykdom og skade i praksis vil oppfattes som opparbeidede rettigheter for de aktuelle arbeidstakerne. Sjøfolk på norske skip har hatt lovfestet en slik rett siden 1975. Flere høringsinstanser har uttrykt støtte for dette.
Departementet viser også til at en videreføring av retten til lønn ved sykdom og skade etter skipsarbeidsloven for de aktuelle arbeidstakerne ikke vil innebære innføring av nye materielle krav for arbeidsgiverne.
Flere høringsinstanser har påpekt at gjeldende bestemmelser i MLC må videreføres for de aktuelle arbeidstakerne av hensyn til Norges folkerettslige og EØS-rettslige forpliktelser. Som nevnt i punkt 4.2.1 over, krever MLC at sjøfolk skal være beskyttet mot de økonomiske følgene av sykdom, skade eller død i forbindelse med arbeidet, se MLC regel 4.2 om rederes erstatningsansvar. I Standard A4.2 nr. 4 fastsettes det at hel eller delvis lønnskompensasjon skal gis i en periode på minst 16 uker. Konvensjonen bygger på et snevrere sykdoms- og skadebegrep enn loven. Sykdomsbegrepet etter folketrygdloven og skipsarbeidsloven vil imidlertid være det samme.
Slik departementet vurderer det, går skipsarbeidsloven § 4-4 på enkelte punkter lenger enn det MLC krever, og en «fullstendig» videreføring av skipsarbeidsloven § 4-4 er således ikke påkrevd av hensyn til MLC.
Etter departementets syn må det imidlertid få avgjørende betydning at de aktuelle arbeidstakerne ikke skal tape rett til lønn ved sykdom og skade som følge av overgang fra skipsarbeidsloven til arbeidsmiljøloven. Departementet foreslår følgelig at retten til lønn ved sykdom og skade etter skipsarbeidsloven § 4-4 videreføres som sådan for disse arbeidstakerne. Det innebærer i alle tilfeller at krav etter MLC er ivaretatt.
Departementet foreslår etter dette at skipsmannskap som i kraft av lovvedtaket blir overført fra skipsarbeidsloven til arbeidsmiljøloven, skal få videreført sin rett til lønn ved sykdom og skade som de i dag har i medhold av skipsarbeidsloven § 4-4.
Departementet foreslår at de nærmere regler om dette fastsettes ved forskrift, se punkt 3.
4.3 Solidaransvar etter skipsarbeidsloven
4.3.1 Bakgrunn og gjeldende rett
Etter skipsarbeidsloven § 2-4 tredje ledd er rederiet solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for utbetaling av lønn, feriepenger og de økonomiske krav arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet har etter bestemmelsene i eller i medhold av lovens kapittel 4. Bestemmelsen innebærer en ekstra sikkerhet for utbetaling av lønn mv. i tilfeller hvor arbeidsgiver og rederi ikke er samme rettssubjekt. Rettigheten har ingen direkte parallell i arbeidsmiljøloven, og vil derfor i utgangspunktet falle bort for arbeidstakere som gjennom endringsloven blir omfattet av arbeidsmiljøloven. Bestemmelsen om solidaransvar i skipsarbeidsloven § 2-4 gjennomfører MLC.
4.3.2 Høringsinstansenes syn
LO viser til at det er enighet mellom forbundene og LO om at solidaransvarsregelen må videreføres i forskrift. LO viser til at Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund påpeker at dette også er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter MLC. Industri Energi kjenner i liten grad til at innaskjærsdykkere er innleid fra bemanningsforetak, men viser til at det er et stort innslag av utenlandske dykkere i denne virksomheten. Industri Energi fremholder at dagens situasjon fort kan endre seg slik som i petroleumsvirksomheten, hvor stort sett alle dykkerne er innleid fra bemanningsforetak utenfor EØS-området, med et stort innslag av dykkere som er bosatt utenfor EØS-området. Industri Energi mener derfor at det kan være rimelig å gjøre solidaransvaret etter skipsarbeidsloven § 2-4 gjeldende i tillegg til solidaransvaret i arbeidsmiljøloven § 14-12. Yrkesdykkernes fagforening mener at innleid arbeidskraft bør ha like vilkår for likt arbeid. Solidaransvaret bør derfor bli videreført under arbeidsmiljøloven for de aktuelle arbeidstakerne.
Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund fremholder at solidaransvaret etter skipsarbeidsloven er en forpliktelse i MLC, og at det er fint at denne bestemmelsen inntas i forskrift til arbeidsmiljøloven. Disse organisasjonene minner om at MLC ikke nevner arbeidsgiver et eneste sted i konvensjonen, men kun kjenner et rettssubjekt; rederiet (shipowner). Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund fremholder at dersom Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter MLC, må solidaransvarsregelen videreføres i forskriften i medhold av arbeidsmiljøloven.
Sjømat Norge mener at departementet beskriver forholdene i næringen feil. Ut ifra det, sett i sammenheng med forpliktelsene Norge har etter MLC, er Sjømat Norges utgangspunkt atalle opplistede bestemmelser i høringsnotatets avsnitt om andre rettigheter (andre enn sykepengerettigheter) etter skipsarbeidsloven videreføres. Kystrederiene viser generelt til at det å innføre arbeidsmiljøloven på skipsarbeidslovens område kan være i strid med Norges internasjonale forpliktelser gjennom avtalene med ILO og MLC, samt være i brudd med EØS-avtalen, med referanse til juridisk betenkning om dykkeregelverket til sjøs av Sigmund Simonsen og Roald M. Engeness av 28. oktober 2021, som er vedlagt høringsinnspillet. I den juridiske betenkningen vises det til at skipsarbeidsloven § 2-4 er blant de særlige bestemmelser i skipsarbeidsloven som ikke har parallell i arbeidsmiljøloven, og som er forankret i MLC og direktiv 2009/13/EF, jf. kapittel 7.18 og 7.19.
Arbeidstilsynet bemerker at det varierer hvor dykkere som opererer fra skip er ansatt, men er samlet sett enig i at tilknytning av dykkere gjerne skjer på annen måte enn for tradisjonelle sjøfolk (styrmenn, maskinist, matros mv.). Arbeidstilsynet bemerker at særregelen om solidaransvar mellom rederi og arbeidsgiver trolig er mindre aktuell for dykkere. Arbeidstilsynet viser likevel til at overføring av solidaransvaret etter skipsarbeidsloven kan ha en preventiv effekt og redusere risikoen for sosial dumping, og at overføring av solidaransvaret derfor kan være hensiktsmessig.
Sjøfartsdirektoratet påpeker at det kun er «sjøfolk» i betydningen etter MLC som dekkes av solidaransvaret i skipsarbeidsloven § 2-4 tredje ledd. Sjøfartsdirektoratet viser til at bestemmelsene om solidaransvar, slik de følger av skipsarbeidsloven § 2-4, speiler de særlige forholdene som er knyttet til skipsfartens karakter og særlig skipsfartens internasjonale karakter. Bestemmelsen ble tatt inn i norsk regelverk som følge av rederiets ansvar for sjøfolk etter MLC.Når det gjelder behovet for å videreføre rettigheter som følger av skipsarbeidsloven § 2-4, deler Sjøfartsdirektoratet i noen grad departementets tvil om hvorvidt solidaransvaret bør videreføres for de aktuelle arbeidstakerne, men fremholder at de forutsetninger som legges til grunn for denne tvilen i høringsnotatet (om hvor dykkeoperasjoner fremover i tid vil foregå og hvem som er arbeidsgiver) ikke nødvendigvis vil ligge fast over tid. Det er følgelig Sjøfartsdirektoratets vurdering at slike forutsetninger verken bør eller kan anføres som grunnlag for ikke å videreføre rettighetene til personkretsen som i dag eventuelt kan nyte godt av bestemmelsene om solidaransvar.
4.3.3 Departementets vurdering
Etter skipsarbeidsloven § 2-4 tredje ledd er rederiet «… solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for utbetaling av lønn, feriepenger og de økonomiske krav arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet har etter bestemmelsene i lovens kapittel 4 eller i forskrifter gitt i medhold av dette kapitlet». Bestemmelsen, som gjennomfører MLC, pålegger således rederiet solidaransvar for arbeidstakernes sentrale økonomiske rettigheter i arbeidsforholdet. Solidaransvaret har praktisk betydning i tilfeller hvor arbeidstaker ikke er ansatt i rederiet, men er innleid mannskap på skipet.
Etter arbeidsmiljøloven har virksomhet som leier inn arbeidstaker fra bemanningsforetak solidaransvar etter § 14-12 c første ledd. Bestemmelsen er, så langt den rekker, overlappende med solidaransvaret etter skipsarbeidsloven § 2-4. Innleiers solidaransvar etter arbeidsmiljøloven § 14-12 c er begrenset til kravet om likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår etter § 14-12 a, og feriepenger opptjent i tilknytning til kravet. Etter § 14-12 a skal bemanningsforetaket sørge for at utleid arbeidstaker minst sikres «de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstaker hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid (…)». Etter arbeidsmiljøloven § 14-12 c hefter innleier «på samme måte som en selvskyldnerkausjonist for utbetaling av lønn, feriepenger og eventuell annen godtgjøring etter kravet om likebehandling i § 14-12 a, inkludert krav som følger av tariffavtale som nevnt i § 14-12 a tredje ledd. Ved solidaransvar etter første punktum hefter solidaransvarlig også for feriepenger opptjent i tilknytning til kravet».
Rederiets solidaransvar etter skipsarbeidsloven knytter seg til lønn, feriepenger mv., uavhengig av om ytelsen ville vært gjenstand for likebehandling ved innleie. Solidaransvaret etter skipsarbeidsloven vil følgelig kunne omfatte ytelser som ikke dekkes av innleiers solidaransvar etter arbeidsmiljøloven. Departementet vurderer på denne bakgrunn at det vil ha selvstendig betydning å videreføre rederiets solidaransvar ved siden av solidaransvarsregelen for innleier i arbeidsmiljøloven.
Departementet har vært noe i tvil når det gjelder det faktiskebehovet for å la rederiets solidaransvar etter skipsarbeidsloven § 2-4 gjøres gjeldende overfor for de aktuelle arbeidstakerne. Departementet legger i den forbindelse til grunn at skipsbemanning som i dag deltar i dykkeoperasjoner alt overveiende er ansatt direkte i rederiet, slik at ansvaret i liten grad aktualiseres.
Flere høringsinstanser synes å dele denne oppfatningen av de faktiske forholdene. Både Industri Energi og Yrkesdykkernes Fagforening fremholder således at de i liten grad kjenner til at innaskjærs dykkere er innleid fra bemanningsforetak. Departementet forstår det videre slik at Arbeidstilsynet og Sjøfartsdirektoratet i hovedsak deler departementets syn på de faktiske forhold slik situasjonen er i dag. Departementet har videre merket seg at Sjøfartsdirektoratet også viser til at det ikke er mulig å fastslå at fremtidig yrkesdykking fra norske skip kun vil finne sted i områder som tilsvarer nåsituasjonen. Det er følgelig Sjøfartsdirektoratets vurdering at slike forutsetninger verken bør eller kan anføres som grunnlag for ikke å videreføre rettighetene til personkretsen som i dag eventuelt kan nyte godt av bestemmelsene om solidaransvar.
Departementet er enig i at det ikke kan utelukkes en utvikling hvor det blir vanligere at yrkesdykkere som er skipsmannskap ikke er direkte ansatt i rederiet. En videreføring av dette ansvaret vil heller ikke innebære innføring av nye materielle krav for rederiene, ettersom de i dag er omfattet av solidaransvaret etter gjeldende regler i skipsarbeidsloven. Departementet viser videre til at høringsinstansene i hovedsak støtter en slik løsning, samt at solidaransvarsbestemmelsen i skipsarbeidsloven gjennomfører MLC.
Etter en samlet vurdering mener departementet at regelen om rederiets solidaransvar som følger av skipsarbeidsloven § 2-4 tredje ledd, samt de supplerende prosessuelle reglene som følger av § 2-5, fortsatt bør gjelde overfor skipsmannskap som i kraft av lovvedtaket blir henført under arbeidsmiljøloven. Dette foreslås gjennomført i forskrift på samme måte som for retten til lønn ved sykdom og skade, det vil si gjennom forskrift med grunnlag i departementets forslag til ny forskriftshjemmel i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd, se punkt 3. Departementet tar sikte på at rederiets solidaransvar gjøres gjeldende så langt det passer. Ansvaret vil dermed, som utgangspunkt, gjelde for lønn, feriepenger og de økonomiske krav arbeidstaker har etter de bestemmelser i skipsarbeidsloven kapittel 4 som «videreføres» for de aktuelle arbeidstakerne.
4.4 Andre rettigheter etter skipsarbeidsloven
4.4.1 Bakgrunn og gjeldende rett
I høringsnotatet ba departementet også om høringsinstansenes syn på hvorvidt andre rettigheter etter skipsarbeidsloven som ikke gjenfinnes i arbeidsmiljøloven bør «videreføres» ved overføring til denne. Særlig skipsarbeidslovens kapittel 4 om lønn, kapittel 8 om rederiets og skipsførerens omsorgsplikter og kapittel 9 om skipstjenesten inneholder bestemmelser som ikke uttrykkelig gjenfinnes i arbeidsmiljøloven. Noen av disse rettighetene gjennomfører MLC og direktiv 2009/13/EF.
Av relevante regler i kapittel 4 utover retten til full lønn ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade som ikke har en uttrykkelig parallell i arbeidsmiljøloven, kan nevnes reglene om rett til lønn ved skipsforlis (§ 4-5), rett til fri hjemreise (§ 4-6) og rederiets garantiplikt (§ 4-7). Sistnevnte gjelder primært for arbeidstakere som ikke er omfattet av folketrygden eller EUs trygdeforordning.
Etter kapittel 8 har rederiet omsorgsplikt for sjøfolk ved sykdom og skade, og skal sørge for forsvarlig sykepleie, legehjelp, legemidler mv. (§ 8-1). Rederiet har også omsorgsplikter ved dødsfall og begravelse (§ 8-2) og har på visse vilkår erstatningsplikt for eiendeler som går tapt (§ 8-4). Rederiet skal også sørge for å ta vare på og ettersende eiendeler som er etterlatt om bord (§ 8-5).
Reglene i kapittel 9 om skipstjenesten oppstiller blant annet rett til å ta med eiendeler om bord (§ 9-2), rett til å gå i land i fritiden, såkalt «landlov» (§ 9-4) og rett til å fratre tjenesten i nærmere angitte situasjoner (§ 9-5).
Videre fastsetter skipsarbeidsloven en rett til å klage til rederiet på forhold vedrørende skipstjenesten og arbeidsforholdet for øvrig, jf. § 9-7, som supplerer reglene om varsling i lovens kapittel 2. Etter bestemmelsen skal rederiet ha etablerte rutiner for klagebehandling, og arbeidstakeren kan også klage til tilsynsmyndigheten.
Samlet sett har departementet vurdert om følgende bestemmelser, i tillegg til bestemmelsene om lønn ved sykdom og skade og rederiets solidaransvar, kan være aktuelle å videreføre for de aktuelle arbeidstakerne under arbeidsmiljøloven:
Rederiets alminnelige plikter (utover solidaransvaret), § 2-4
Bruk av arbeidsformidlingsvirksomhet, § 3-9
Lønn ved skipsforlis, § 4-5
Rett til fri hjemreise, § 4-6
Rederiets garantiplikt, § 4-7, jf. § 4-8
Omsorgsplikt ved sykdom og skade, § 8-1
Omsorgsplikt ved dødsfall og hjemsendelse av båre, § 8-2
Omkostningsdekning, § 8-3
Erstatning ved tap av eller skade på eiendeler, § 8-4
Ettersendelse av eiendeler som etterlates om bord, § 8-5
Rett til å ta med eiendeler om bord, § 9-2
Rett til å gå i land i fritiden, § 9-4
Rett til å fratre i visse tilfeller, § 9-5
Rett til å fremsette klage, § 9-7
4.4.2 Høringsinstansenes syn
LO påpeker på generelt grunnlag at departementet har ansvar for at endringen av lovregime ikke medfører svekkede rettigheter for yrkesdykkere. Det innebærer blant annet at gjeldende bestemmelser i MLC, som i dag gjelder for yrkesdykkere på skip, må videreføres i gjeldende forskrift. Industri Energi mener at de opplistede paragrafer som departementet mener det kan vært aktuelt å innføre under arbeidsmiljøloven, bør innføres. Industri Energi påpeker imidlertid at dette ikke må gjøres på en slik måte at det forsinker ikrafttredelsen av lovendringen. Yrkesdykkernes Fagforening trekker frem at rettighetsbestemmelser om fri hjemreise og landlov bør videreføres.
De tre sjømannsorganisasjonene Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund har i felles høringsinnspill bemerket at skipsarbeidsloven inneholder en «katalog» av rettigheter som gjennomfører MLC og direktiv 2009/13/EF. Rettigheter og plikter som følger av MLC er gjort til rettigheter og plikter etter EØS-avtalen, og Norge er også gjennom EØS folkerettslig forpliktet til å oppfylle forpliktelsene etter MLC. Det er derfor, etter disse organisasjonenes oppfatning, helt avgjørende at bestemmelsene som er nevnt i høringsnotatet punkt 2.3.3 videreføres for de aktuelle arbeidstakerne. Videre påpeker forbundene at de sjøfolk som i tillegg til sin ordinære tjeneste påtar seg dykkeoppdrag, har et like sterkt vernebehov i henhold til disse bestemmelsene som for sjøfolk som ikke dykker.
Kystrederiene bemerker at departementets spørsmål til høringsinstansene om hvorvidt det er øvrige rettighetsbestemmelser i skipsarbeidsloven som bør overføres for de aktuelle arbeidstakerne, viser tydelig at arbeidsmiljøloven ikke er passende for skip og sjøfolk. Kystrederiene fremholder at hele hensikten med to ulike vernelover til sjøs og på land er å sikre forholdene til de ansatte på en best mulig måte. En sammenblanding av lovverket slik departementet legger opp til er svært uheldig for Norge som maritim nasjon, norske sjøfolk samt beredskapen langs kysten. Kystrederiene har i sitt høringsinnspill inntatt en referanse til juridisk betenkning om dykkeregelverket til sjøs av Sigmund Simonsen og Roald M. Engeness av 28. oktober 2021, som er vedlagt høringsinnspillet. I betenkningen punkt 7.18 gjennomgås rettighetsbestemmelser i skipsarbeidsloven som gjennomfører MLC og direktiv 2009/13/EF, og hvor det ikke finnes tilsvarende bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Det påpekes i punkt 7.19 i betenkningen at dersom lovendringen fra 2021 settes i kraft, vil arbeidstakere miste disse rettighetene.
Sjømat Norge viser til at alle de øvrige opplistede bestemmelsene etter skipsarbeidsloven i høringsnotatet punkt 2.3.3 bør videreføres for berørt arbeidsgruppe hvis arbeidsmiljøloven skal gjøres gjeldende for sjøfolk. Sjømat Norge fremholder dessuten at forholdet til «sjømannspensjon» må avklares.
Arbeidstilsynet mener at vurderingskriteriene som departementet har benyttet under punktet om sykepengerettigheter er relevante, og at de er nyttige for vurderingen av andre særbestemmelser. I tillegg bør det etter Arbeidstilsynets oppfatning arbeides for en rimelig likebehandling når det gjelder rettigheter for arbeidstakerne om bord, enten de arbeider som sjøfolk eller som dykkere med skipet som arbeidsplattform. Arbeidstilsynet legger videre til grunn at organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden kan gi kvalifiserte uttalelser om hvilke særrettigheter som bør beholdes.
Sjøfartsdirektoratet viser til at departementets forslag om å fastsette en utfyllende forskrift til arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a bør speile Norges internasjonale forpliktelser som følger av MLC- og STCW-konvensjonen. I denne sammenhengen viser Sjøfartsdirektoratet til at gjeldende rett stenger for å unnta besetningen om bord på skip som omfattes av MLC- og STCW-konvensjonen, fra krav og rettigheter som følger av henholdsvis skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven.
4.4.3 Departementets vurdering
Hva gjelder øvrige rettighetsbestemmelser etter skipsarbeidsloven, tar departementet utgangspunkt i at de fleste av bestemmelsene i skipsarbeidsloven kapittel 4, 8 og 9 som ikke har noen uttrykkelig parallell i arbeidsmiljøloven, må ses i lys av de særegne forhold ved tradisjonell skipsfart. Tradisjonell skipsfart kjennetegnes blant annet av at arbeidstakerne lever i et 24-timerssamfunn om bord, og har lange opphold til havs. Dykkeoperasjoner i norsk farvann i regi av skipsmannskap skjer i hovedsak i forbindelse med vedlikehold av havbruksanlegg nært land, og bærer etter departementets syn slik sett mindre preg av tradisjonell skipsfart.
Departementet har merket seg at blant annet Sjømat Norge i sitt høringssvar påpeker at det ikke er korrekt når det i høringsnotatet legges til grunn at servicebåter hvorfra det utføres yrkesdykking ikke utfører tradisjonell skipsfart og kun vil operere nært land. Sjømat Norge viser i den forbindelse til at skipsmannskap på servicefartøy utfører en rekke forskjellige oppdrag – både i form av eksterne tjenester fra fartøyet og oppgaver i forbindelse med sikker drift av hele fartøyet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ikke uenig i dette. Departementets hovedpoeng i denne sammenheng var å påpeke at de rettighetene det her er tale om for en stor del må antas å ha mindre praktisk betydning for fartøyer som opererer langs kysten. For eksempel antar departementet at rederiets plikt etter skipsarbeidsloven § 8-1 «… til å sørge for sykepleie […] så lenge vedkommende er i tjeneste om bord», har begrenset selvstendig betydning for vedlikeholdsskip langs kysten, utover hva som uansett vil omfattes av enhver virksomhets plikt til å yte nødvendig omsorg ved ulykke eller sykdom. På samme måte antar departementet at retten til å gå i land i fritiden (landlov) ikke ofte kommer «på spissen» i dette skipssegmentet. Et klart utgangspunkt om at arbeidstaker har rett til å forlate arbeidsplassen i fritiden vil for øvrig uansett måtte antas å gjelde uten uttrykkelig regulering innenfor et arbeidsmiljølovregime.
Departementet merker seg at det likevel er en bekymring blant flere høringsinstanser om at de aktuelle arbeidstakerne vil tape spesielle rettigheter etter skipsarbeidsloven som følge av lovendringen. Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund, Sjømat Norge og Kystrederiene med flere fremholder dessuten atøvrige opplistede rettighetene uansett må videreføres dersom Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og MLC skal ivaretas.
Departementet vil påpeke at det ikke har vært noen hensikt med lovendringen at de aktuelle arbeidstakerne skal fratas rettigheter eller på annen måte gis et svekket vern. På denne bakgrunn vurderer departementet at det vil være hensiktsmessig å videreføre rettigheter som ikke er uttrykkelig regulert i arbeidsmiljøloven for de arbeidstakerne som nå skal «overføres» fra skipsarbeidsloven til arbeidsmiljøloven. Departementet finner i den sammenheng ikke grunn til å sjalte ut bestemmelser som har mindre praktisk betydning for dette segmentet.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at bestemmelsene i skipsarbeidsloven §§ 2-4 første, andre og fjerde ledd, 3-9, 4-5, 4-6, 4-7 jf. 4-8, 8-1, 8-2, 8-3, 8-4, 8-5, 9-2, 9-4, 9-5 og 9-7 foreslås videreført under arbeidsmiljøloven, så langt de passer. Dette foreslås gjennomført i forskrift, se punkt 3.
Departementet legger til grunn at de forpliktelsene etter MLC og direktiv 2009/13/EF som er gjennomført i skipsarbeidsloven vil være ivaretatt ved at rettighetene som angitt videreføres for de aktuelle arbeidstakerne.
Departementet har merket seg at Sjømat Norge også har tatt opp at det må avklares hvorvidt Stortingets lovvedtak kan innebære en svekkelse av de aktuelle arbeidstakernes rett til alderspensjon etter lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Loven forvaltes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Departementet legger til grunn at det ikke har vært tilsiktet at arbeidstakere som blir omfattet av Stortingets lovvedtak fra 2021, av den grunn skal få svekkede pensjonsrettigheter etter lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Departementet viser videre til at denne loven allerede (også) omfatter arbeidstakere som har arbeidsmiljøloven som vernelov (blant annet borefartøy i petroleumsvirksomheten), jf. lovens hovedregel i § 1 nr. 2 første ledd bokstav a. På denne bakgrunn forutsetter departementet at retten til medlemskap i pensjonstrygden vil opprettholdes for arbeidstakere som i kraft av lovvedtaket henføres under arbeidsmiljøloven.