Prop. 214 L (2020–2021)

Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven)

Til innholdsfortegnelse

12 Organisering av advokatvirksomhet

12.1 Gjeldende rett

12.1.1 Innledning

Domstolloven kapittel 11 del III §§ 231 til 233 gir regler om organisering av advokatvirksomhet, blant annet regler om hva som anses som advokatvirksomhet, eierforholdene i advokatselskap, ansvarsforholdet i advokatselskap og enkelte regler om driften. Bestemmelsene ble inntatt ved lov 4. juli 1991 nr. 44 om endringer i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) m.m.

Som en følge av lovendringene som ble vedtatt i 1991, har måten advokater organiserer sin virksomhet på gradvis endret seg. Antallet enkeltpersonforetak har vært synkende, og et stadig større antall advokater arbeider nå i foretak med andre advokater.

12.1.2 Advokatforetak

12.1.2.1 Hvilken virksomhet advokatforetak kan drive

Det følger av domstolloven § 231 fjerde ledd at et selskap som driver advokatvirksomhet, i tillegg bare kan drive «virksomhet som har naturlig tilknytning til advokatvirksomheten». Hva som regnes å ha naturlig tilknytning til advokatvirksomheten vurderes ut fra den enkelte virksomhet, ikke ut fra hva som generelt regnes som naturlig tilknyttede virksomheter til advokatvirksomhet. Forarbeidene viser til at et advokatselskap som spesialiserer seg på bygg- og entrepriserett for eksempel vil kunne ansette en byggingeniør som vil kunne gi tekniske uttalelser om bygningsforhold, se Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.5.2 side 68. Bestemmelsen innebærer at advokatselskapet utad også kan tilby rene tekniske tjenester. Det åpnes dermed til en viss grad for selskaper som dekker en større faglig bredde enn ren advokatvirksomhet. Advokatforetak kan også være en del av multidisiplinære nettverk, det vil si nettverk bestående av foretak med ulike profesjoner, for eksempel revisjonsnettverk.

12.1.2.2 Hvem som kan utøve virksomhet på advokatforetakets vegne

Etter domstolloven § 231 femte ledd er utgangspunktet at det bare er advokater som kan utøve advokatvirksomhet på advokatselskapets vegne. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det brukes advokatfullmektiger eller andre medhjelpere under utøvelse av advokatvirksomhet, forutsatt at det er advokaten som opptrer utad og at det fremstår slik at bistanden ytes fra advokaten, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.5.3 side 68.

Domstolloven § 231 femte ledd andre punktum oppstiller likevel et unntak fra utgangspunktet om at det kun er advokater som kan utøve advokatvirksomhet på selskapets vegne. Forutsetningen er at personen har adgang til det i medhold av annet enn advokatbevilling, og har stilt sikkerhet for det ansvar vedkommende kan pådra seg. Begrunnelsen for en slik adgang er at vedkommende i utgangspunktet har en særskilt rett til å utøve den aktuelle virksomheten, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.5.3 side 68 og side 80.

Virksomhet som etter dette utgangspunktet er advokatvirksomhet, regnes likevel ikke som det når virksomheten drives i medhold av annet enn advokatbevilling, jf. domstolloven § 231 første ledd tredje punktum. Regler om organisering av advokatvirksomhet i domstolloven §§ 231 til 233 vil derfor ikke gjelde for eiendomsmegling som drives i medhold av eiendomsmeglingsbrev, eller inkassovirksomhet som drives i medhold av inkassobevilling. Reglene vil derimot gjelde slik virksomhet når den drives i medhold av advokatbevilling, se Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 77 til 80.

Annen type virksomhet som ikke krever advokatbevilling, kan utøves av andre i selskapet. Dette innebærer for eksempel at byggingeniøren advokatforetaket har ansatt, kan opptre utad, så lenge han yter annen virksomhet enn advokatvirksomhet, og dette anses å være «virksomhet som har naturlig tilknytning til advokatvirksomheten».

12.1.2.3 Organisasjonsform og selskapsform

Advokater har i utgangspunktet adgang til å organisere sin virksomhet på den mest hensiktsmessige måten innenfor alminnelig selskapsrettslig lovgivning. Dette utgangspunktet modifiseres i en viss grad i domstolloven kapittel 11 del III §§ 231 til 233, hvor det er gitt særskilte regler om organisering. Hovedprinsippene om advokaters uavhengighet og deres personlige ansvar overfor klientene er sentrale for dagens regulering av advokatforetak. Også hensynet til at klienter, myndighetene og befolkningen ellers har tillit til advokatbransjen står sentralt bak reguleringen.

Etter domstolloven § 231 første ledd første punktum er hovedregelen at advokatvirksomhet bare kan organiseres som enkeltpersonforetak som eies av en advokat eller som selskap i samsvar med kravene i § 231, dersom ikke annet følger av lov. Det innebærer at enhver selskapsform er tillatt, så lenge særreglene i §§ 231 til 233 følges. Utover særreglene i §§ 231 til 233 kommer de alminnelige selskapsrettsreglene til anvendelse ved organisering av advokatvirksomhet. For selskaper som driver advokatvirksomhet, skal foretaksnavnet​ inneholde ordet advokat, jf. domstolloven § 231 tredje ledd.

For advokater som organiserer sin virksomhet som enkeltpersonforetak, stilles det ikke ytterligere krav til organiseringen av foretaket utover at det skal eies av en advokat og at advokatens etternavn skal fremgå av foretaksnavnet, jf. lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn mv. (foretaksnavneloven) § 2-2.

Etter domstolloven § 231 første ledd første punktum kan det gjøres unntak fra den ovennevnte organiseringen av advokatvirksomhet dersom det «følger av lov». For eksempel oppstiller eiendomsmeglingsloven kapittel 2 egne krav til foretaksform og organisering av eiendomsmeglerforetak, som vil få anvendelse der virksomheten utøves i kraft av advokatbevilling i et eiendomsmeglerforetak. I tillegg gir domstolloven § 233 enkelte unntak fra eierkravet i domstolloven § 231, og åpner for at advokatvirksomhet også kan drives i andre sammenslutninger enn advokatselskaper.

Et kontorfellesskap regnes ikke som en selskapsdannelse, og er dermed ikke underlagt reglene i §§ 231 til 233. Et kontorfellesskap er en sammenslutning av enkeltpersonforetak eller av selskaper og enkeltpersonforetak, men ikke en juridisk enhet. Utgangspunktet er derfor at enkeltpersonforetakene eller selskapene som inngår i et kontorfellesskap, drives for egen regning og risiko. De må hver for seg sørge for at kravene til organisering mv. er oppfylt.

12.1.2.4 Krav til eiere i advokatforetak

For å være eier, eller deltaker, i et advokatforetak stilles det krav om at vedkommende må utøve en «vesentlig del av sin yrkesaktivitet» i selskapet, jf. domstolloven § 231 andre ledd første punktum. Bestemmelsen stiller ikke krav om at vedkommende må være advokat, og andre enn advokater har derfor også anledning til å være eier i et advokatforetak.

Domstolloven § 231 andre ledd første punktum stiller ikke krav til tilknytningsformens art. Det vanlige vil være yrkesaktivitet som utøves ved ansettelse i selskapet, men også andre engasjementstyper omfattes, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990 – 91) side 78. Hva som anses som vesentlig yrkesaktivitet vil variere etter hvor mye vedkommende arbeider. En som yter all sin yrkesaktivitet i selskapet vil oppfylle vesentlighetskravet, selv om yrkesaktiviteten i seg selv er beskjeden. I forarbeidene er det lagt til grunn at den som utøver mer enn en halv normal stilling i selskapet oppfyller kriteriet, selv om vedkommende utfører omfattende arbeid utenfor selskapet. Mer problematisk blir det når innsatsen i selskapet er mer beskjeden samtidig som aktiviteten utenfor selskapet er tilsvarende mer omfattende. I grensetilfeller må det blant annet legges vekt på hensynet bak eierreguleringen, for eksempel om aktiviteten utenfor selskapet er av en slik art at det setter selskapets uavhengighet i fare, se Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 78.

Det er i forarbeidene vist til at det vil være uforenlig med prinsippet om at advokater skal være økonomisk og faglig uavhengige, dersom andre enn de personer som har tilknytning til selskapet kan eie andeler i selskapet, og dermed påvirke driften.

Også selskaper kan eie andeler i en advokatvirksomhet, forutsatt at samtlige andeler i det eiende selskapet eies av personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i det eide selskapets tjeneste, og at det eiende selskapet oppfyller bestemmelsene i domstolloven § 231 fjerde til sjette ledd, jf. domstolloven § 231 andre ledd andre punktum. Ifølge forarbeidene er hensynet til advokaters uavhengighet ansett tilstrekkelig ivaretatt så lenge det eiende selskapet oppfyller de samme kravene som et advokatselskap, se Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 79.

Eierskapsreguleringen utelukker muligheten for å ha eksterne eiere i advokatforetak, men oppstiller ikke forbud mot å være eier i mer enn ett advokatforetak. I tillegg innebærer reglene et forbud mot at andre foretak enn advokatforetak kan tilby advokattjenester, med enkelte lovhjemlede unntak i domstolloven § 233.

12.1.2.5 Krav til styremedlemmer i advokatforetak

For å inneha verv som styremedlem eller varamedlem i styret i et advokatforetak, stilles det etter gjeldende rett samme krav til tilknytning som for eierandeler, det vil si at vedkommende må utøve «vesentlig del av sin yrkesaktivitet» i selskapet, jf. domstolloven § 231 andre ledd. Dagens regulering utelukker dermed eksterne styremedlemmer, men stiller ikke krav til at styremedlemmene må være advokater. Spørsmålet om å tillate eksterne styremedlemmer ble vurdert i NOU 2002: 18 Rett til rett, der utvalget foreslo at inntil en tredjedel av styrets medlemmer kunne være eksterne. Forslaget har ikke blitt fulgt opp.

12.1.2.6 Krav til eiere, styremedlemmer og personer i ledelsen som ikke har advokatbevilling

Gjennom reglene om vilkår for advokatbevilling, vil en advokat være underlagt krav om hederlig vandel, uavhengig av hvilken rolle vedkommende har i foretaket, i tillegg til at det stilles krav om at vedkommende ikke må anses uskikket, uverdig eller mangle nødvendig tillit, jf. domstolloven § 220 fjerde ledd, jf. § 230. Det stilles ikke tilsvarende krav til eiere og andre i ledelsen som ikke er advokater.

12.1.2.7 Avhendingsplikt

Domstolloven § 231 sjette ledd regulerer avhendingsplikt av eierandeler i advokatselskaper, dersom en deltaker ikke lenger oppfyller lovens krav til å være eier. Utgangspunktet er at andelen må avhendes innen to år. Hvis forholdet ikke skyldes tap av advokatbevilling eller annen tilsvarende bevilling, kan andelen imidlertid beholdes like lenge som vedkommende har utøvd en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets eller i det eide selskapets tjeneste.

12.1.2.8 Tilsynsorganets rolle

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet er ansvarlig for å føre kontroll med at advokatvirksomhet er organisert i samsvar med bestemmelsene i domstolloven §§ 231 til 233, blant annet ved årlig gjennomgang av egenerklæring, årsregnskap og bidragsbetaling fra advokatene.

Tilsynsrådet kan i særlige tilfeller tillate at advokatvirksomhet organiseres på andre måter enn nevnt i § 231 første ledd, jf. domstolloven § 233 fjerde ledd. Det kan stilles vilkår for tillatelsen.

12.1.3 Unntak fra eierskapsreglene

12.1.3.1 Ansatte advokater i bedrifter mv.

Regulering av eierkrav for selskaper som driver advokatvirksomhet i domstolloven § 231 innebærer i utgangspunktet en begrensning for andre selskapers mulighet til å benytte seg av «egne» advokattjenester. I domstolloven § 233 er det imidlertid fastsatt særskilte unntak fra hovedregelen i § 231.

Reglene i domstolloven § 231 gjelder ikke for advokatvirksomhet som utøves av en ansatt advokat som i det vesentlige utfører oppdrag for sin arbeidsgiver, jf. domstolloven § 233 første ledd bokstav a. Bestemmelsen skal sikre at selskaper, uavhengig av eierforhold, kan ha mulighet til å dekke eget behov for advokattjenester gjennom å ansette interne advokater.

Advokater kan være ansatt i private foretak, i det offentlige, i foreninger, stiftelser, ideelle foretak og andre enheter som yter advokatbistand.

Så lenge oppdraget er for advokatens arbeidsgiver, kan advokaten utøve den samme type rettslig virksomhet som enhver annen advokat. Kravet er at en ansatt advokat «i det vesentlige» må utføre oppdrag for arbeidsgiver. I tillegg er det gjort unntak for kravene i domstolloven § 231 der advokaten utøver oppdrag for andre selskaper som tilhører samme konsern som selskapet. I forarbeidene er det lagt til grunn at bestemmelsen må tolkes utvidende til også å gjelde tilfeller der eierforholdene er «konsernmessige», jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 83. Det må fremgå at advokatbistanden ytes av ansatt advokat og ikke av frittstående advokat.

Den ansatte advokaten kan i en viss utstrekning også yte rettslig bistand til eksterne. I forarbeidene er det lagt til grunn at det i enkelte tilfeller vil være praktisk at en advokat ansatt i et ikke-advokatselskap yter rettslig bistand til utenforstående, se Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.4.6 side 66. Forarbeidene viser til tilfeller der selskapet og kunde har så nære og sammenfallende interesser at det er naturlig og økonomisk hensiktsmessig at selskapets advokat representerer kunden, i tillegg til selskapet, i et søksmål. Også der internadvokaten har spesiell innsikt i bestemte spørsmål, vil advokaten kunne yte bistand. Det skal imidlertid ikke utad gis inntrykk av at det utøves frittstående advokatvirksomhet, jf. domstolloven § 233 første ledd andre punktum. Det vises i denne forbindelse til at utenforstående vil ha interesse i å få vite at advokaten opptrer på vegne av oppdragsgiveren og er ansatt hos denne. Dette vil særlig kunne ha betydning der ansatte advokater yter rettslig bistand til utenforstående.

Det følger av forarbeidene at den rettshjelp en advokat yter innenfor rammen av integrert rettshjelp etter § 218 femte ledd ikke vil være å anse som advokatvirksomhet, og er derfor ikke underlagt reglene i §§ 231 til 233. Yter advokaten rettshjelp utover det som anses som integrert rettshjelp etter § 218 femte ledd, kommer reglene i §§ 231 til 233 om organisering av advokatvirksomhet til anvendelse. En advokat som er ansatt i et selskap som ikke oppfyller kravene i § 231, må derfor være påpasselig når den rettshjelpen vedkommende yter, nærmer seg grensen for den bistand som kan ytes som integrert rettshjelp, selv om oppdraget for så vidt ligger godt innenfor hva vedkommende som advokat behersker, se Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 78.

Ansatte advokater er bundet av advokatetiske regler.

12.1.3.2 Organisasjonsadvokater

Som hovedregel er organisasjonsformer som foreninger og lag utelukket fra å kunne utøve advokatvirksomhet som retter seg mot allmennheten, da disse ikke oppfyller eierskapsreguleringene i domstolloven § 231.

Advokater ansatt i en forening eller et lag vil kunne utøve advokatvirksomhet uavhengig av reglene i domstolloven § 231, så fremt advokatene «i det vesentlige» yter bistand til medlemmene, og bistanden til andre enn medlemmer er av samme art som den bistanden som ytes til medlemmene, jf. domstolloven § 233 første ledd bokstav b. Bakgrunnen for å yte advokatbistand må være å dekke medlemmenes eller foreningens behov, men foreningen kan også påta seg oppdrag for ikke-medlemmer. Det følger av forarbeidene at bistand til medlemmenes nærstående, for eksempel i forbindelse med medlemmenes bortgang, regnes som bistand til medlemmer, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 83. Videre vil også hovedorganisasjoners bistand til medlemmer av underorganisasjoner omfattes av bistand som kan gis etter dette unntaket. Organisasjonene kan kreve vederlag fra medlemmene for den rettslige bistanden.

I tråd med gjeldende praktisering av regelverket, er det adgang til at organisasjonsadvokater også yter advokatbistand til arbeidsgiver og gjennom dette opptrer som internadvokat.

Organisasjonsadvokatene er bundet av advokatetiske regler.

12.1.3.3 Unntak fra kravene til organisering av advokatvirksomhet

Stat eller kommune kan drive advokatvirksomhet uten hensyn til eierbegrensningene i domstolloven § 231, jf. domstolloven § 233 første ledd bokstav c. Advokatvirksomheten kan utøves for å sikre statens eller kommunens eget behov for advokattjenester, eller for å dekke et sosialt behov for rettshjelp. Eksempel på dette er kommuneadvokaten, som utøver advokatbistand på vegne av kommunen.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet kan i særlige tilfeller tillate at advokatvirksomhet organiseres på en annen måte enn det som er regulert i domstolloven § 231, jf. § 233 fjerde ledd. Dette er ifølge forarbeidene ment som en sikkerhetsventil. Dispensasjonsadgangen er benyttet kun én gang, til stiftelsen Gatejuristen i Oslo.

12.2 Forholdet til EØS-retten

EØS-retten stiller krav til hvordan organiseringen av advokatvirksomhet innrettes i regelverket. Dette gjelder særlig EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende og fri etableringsrett, jf. EØS-avtalens artikkel 28 til 35. Etter EØS-avtalen artikkel 31 omfatter begrepet etablering både primær og sekundær etablering. Primær etablering innebærer at en fysisk person forlater en EØS-stat for å etablere seg fast eller etablere et selskap i en annen EØS-stat, eller at et selskap i en stat flytter sin hovedvirksomhet til en annen EØS-stat. Ved sekundær etablering opprettholdes den eksisterende etableringen, men det opprettes kontor, agentur, filial eller datterselskap i en annen EØS-stat. Flere direktiver og forordninger utfyller bestemmelsene om fri bevegelighet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende og fri etableringsrett. Av særlig relevans for organisering av advokatvirksomhet er Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/5/EF (advokatdirektivet) og Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF (tjenestedirektivet).

Advokatdirektivet artikkel 11 inneholder nærmere bestemmelser om praksis i advokatgruppe, blant annet om retten til å drive yrkesvirksomhet i en vertsstat i en filial eller et kontor opprettet av en advokatgruppe, og om en vertsstats adgang til å nekte en person som er registrert under hjemstatens yrkestittel å praktisere i egenskap av medlem av en advokatgruppe der enkelte personer ikke er advokater. Det følger videre av advokatdirektivet at medlemsstatene skal gi to eller flere personer med utenlandsk advokatbevilling fra samme advokatgruppe eller samme hjemstat adgang til en form for advokatgruppe, jf. artikkel 11 nr. 2. Etter artikkel 11 nr. 3 skal vertsstaten treffe de nødvendige tiltak for å tillate praksis i advokatgruppe mellom personer med advokatbevilling fra forskjellige medlemsstater, herunder med en eller flere personer med norsk advokatbevilling. Advokatdirektivet inneholder også bestemmelser om advokatgruppens navn, jf. artikkel 12.

EØS-reglene om fri adgang til å yte tjenester, fri bevegelighet for kapital og de EØS-rettslige konkurransereglene legger også føringer for reguleringen av organisering av advokatvirksomhet. Se for øvrig kapittel 9 om personer med utenlandsk advokatbevilling og omtale av de EØS-rettslige rammene, herunder de nevnte direktivene.

12.3 Dansk og svensk rett

12.3.1 Danmark

I Danmark fremgår reglene om organisering av advokatvirksomhet av retspleieloven § 123 og følgende.

Etter retspleieloven § 124 kan advokatvirksomhet drives i enkeltmannsforetak, i fellesskap av advokater, «interessentskab», eller som selskap i andels-, aksje- eller kommandittaksjeselskapsform (partnerselskapsform). Det er et vilkår at advokatselskapet alene har til formål å drive advokatvirksomhet. Vilkåret er også oppfylt når et selskap som kun eies av advokater, har som eneste formål og aktivitet å eie aksjer eller andeler i et annet advokatselskap, «advokatholdingselskap».

Aksjer eller andeler i advokatselskaper kan kun eies av advokater som aktivt driver advokatvirksomhet i selskapet eller i mor- eller datterselskap, av andre ansatte i selskapet eller av et annet advokatselskap, «advokatholdingselskap». Under ti prosent av et advokatselskaps kapital kan være eiet av personer som ikke er advokater, men som jobber for advokatselskapet. Det kan ikke avtales reguleringer om innløsning av aksjer ut over det som følger av selskapslovgivningen.

Styremedlemmer i et advokatselskap må være advokater som driver aktiv advokatvirksomhet i selskapet eller i mor- eller datterselskap. Andre ansatte som er eiere kan også være styremedlemmer, i tillegg til ansatterepresentanter i styret. Det er imidlertid et vilkår at flertallet av styremedlemmene i et advokatselskap til enhver tid skal være advokater som aktivt driver advokatvirksomhet i selskapet eller i mor- eller datterselskap. For eiere og styremedlemmer som ikke er advokater, stilles det krav om å bestå en skriftlig prøve i advokatrett, den såkalte «partnerprøven».

Det er ikke adgang til å yte sammensatte tjenester fra advokatforetak, såkalte multidisiplinære partnerskap.

12.3.2 Sverige

Reglene om organisering av advokatvirksomhet finnes hovedsakelig i rättegångsbalken kapittel 8 § 4 andre led, Advokatsamfundets vedtekter § 38 og § 39, samt Vägledande regler om god advokatsed punkt 7.

Sentrale krav er for det første at administrerende direktør i et advokatselskap må være advokat. Firmaet kan søke Advokatsamfundet om dispensasjon fra dette kravet. Videre kan som hovedregel bare advokater være eiere eller deleiere i et advokatselskap. Unntak kan innvilges, men under forutsetning av at vedkommende er ansatt som administrerende direktør og at vedkommendes eierandel ikke overstiger 10 prosent. Styreverv i advokatselskaper kan bare innehas av advokater. For å få inn kompetanse fra andre enn advokater i de styrende organene i advokatselskaper, har enkelte større firmaer valgt å opprette «advisory board», som bistår styret med råd. Det er ikke adgang til å yte sammensatte tjenester fra advokatforetak.

12.4 Utvalgets forslag

12.4.1 Organisering av advokatvirksomhet

Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre dagens regler om organisering av advokatvirksomhet, men viser til at det kreves en opprydding og enkelte innstramminger.

Utvalget peker på at prinsippene om advokaters uavhengighet, lojalitet til klienten, ansvarsprinsippet og behovet for ryddige forhold er bærende hensyn bak deres forslag.

Utvalget foreslår å videreføre utgangspunktet om at advokatvirksomhet skal utøves i advokatforetak, og foreslår følgende tredeling av reglene om organisering av advokatvirksomhet i loven: advokatforetak, internadvokater og organisasjonsadvokater. Forslaget er ikke ment å innebære noen vesentlig realitetsendring når det gjelder selve adgangen til å utøve advokatvirksomhet. Advokater i det offentlige som yter rettslig bistand til eksterne klienter, er ikke foreslått særskilt regulert.

Brudd på reglene om organisering av advokatvirksomhet vil kunne gi grunnlag for tilbakekall av bevilling i medhold av utvalgets forslag til § 10 andre ledd bokstav a. Brudd på reglene kan også føre til disiplinærreaksjoner mot advokatforetak og virksomheter med organisasjonsadvokater, jf. utvalgets forslag til § 69 femte ledd. For virksomheter med organisasjonsadvokater kan det nedlegges forbud mot å drive advokatvirksomhet, jf. utvalgets forslag til § 69 femte ledd siste punktum.

12.4.2 Advokatforetak

12.4.2.1 Advokatforetak skal ha til formål å drive advokatvirksomhet

Utvalget mener advokatenes uavhengighet best vil bli ivaretatt hvis advokatforetaket har til formål å drive advokatvirksomhet og foreslår å lovfeste dette. Advokatforetaket kan drive annen bistand enn advokatvirksomhet, men ikke i så stor grad at formålet med advokatforetaket ikke lenger er å drive advokatvirksomhet. I hvilket omfang et advokatforetak kan drive med annet enn det som er definert som advokatvirksomhet, uten å komme i konflikt med formålsbestemmelsen, må bero på en konkret vurdering. Utvalget foreslår ikke en bestemt grense. Det er foretaket som helhet som skal vurderes, og det sentrale vil være at foretaket ikke mister karakter av å være et advokatforetak. Hvis det dreier seg om tjenester som det er naturlig at advokater yter, bør det være større rom for at advokatforetaket i tillegg driver slik virksomhet. Dersom foretaket i det vesentlige driver med virksomhet som ikke er advokatvirksomhet, bør det derimot ikke være et advokatforetak. I tillegg kan det ikke drives virksomhet som vil komme i strid med det grunnleggende kravet om uavhengighet, jf. utvalgets forslag til § 21.

12.4.2.2 Hvem bør kunne yte advokatvirksomhet på vegne av advokatforetak

Utvalget foreslår en innstramming i regelverket ved at det kun er advokater og advokatfullmektiger som kan yte virksomhet på vegne av advokatforetak. Utvalget viser til at dette vil skape klarere grenser mellom advokatforetak og andre virksomheter som tilbyr rettslig bistand. Denne regelen er ikke til hinder for at advokatforetak kan ha andre medarbeidere som bistår advokaten som hjelpere i oppdraget, men det er bare advokaten eller fullmektigen som kan yte virksomhet utad.

En konsekvens av utvalgets forslag er at et advokatforetak ikke kan tilby sammensatte tjenester, for eksempel rettslig rådgivning og andre tjenester som ikke anses å være advokatvirksomhet dersom dette ytes av personer som ikke er advokater. Advokatene kan imidlertid tilby sammensatte tjenester til klienter på bakgrunn av bistand fra hjelpere så lenge hjelperne ikke representerer virksomheten utad.

Utvalget mener hensynet til publikums behov for slike sammensatte tjenester fra flere profesjoner ivaretas ved forslaget om opphevelse av rettsrådsmonopolet. Gjennom dette vil behovet for sammensatte tjenester bli avhjulpet på andre måter uten å komme i konflikt med advokatens uavhengige rolle og personlige ansvar. På samme måte som etter gjeldende rett mener imidlertid utvalget at det bør være adgang for advokatforetak å være del av multidisiplinære nettverk.

Utvalget har vurdert forslagene om hvilken virksomhet som kan drives fra et advokatforetak og hvem som bør kunne yte advokatvirksomhet og annen virksomhet fra et advokatforetak, opp mot EØS-retten. Det peker på at det følger av tjenesteloven § 23 første ledd, som bygger på tjenestedirektivet artikkel 25, at tjenesteyterne i utgangspunktet står fritt til å yte flere slags tjenester, eller til å yte tjenester i samarbeid med andre tjenesteytere. Etter tjenesteloven § 23 andre ledd bokstav a er det likevel anledning til å sette krav knyttet til tjenesteytere i lovregulerte yrker, så langt dette er berettiget for å sikre etterlevelse av yrkesetiske regler, og nødvendig for å sikre tjenesteyterens uavhengighet og upartiskhet. Utvalget mener begrensningen er forenlig med tjenestedirektivet artikkel 24 nr. 2, ettersom den er nødvendig for å sikre at publikum ikke blir villedet med hensyn til hva slags virksomhet advokatforetaket driver. Det vil være i strid med yrkesetiske regler å fremstille virksomheten som en advokatvirksomhet, når den ikke er det. Begrensningen er etter utvalgets vurdering begrunnet i tvingende allmenne hensyn og er forholdsmessig, jf. artikkel 24 nr. 2 siste punktum. Utvalget peker også på at begrensningen i forslaget reelt sett ligger i at det fortsatt må være naturlig å anse advokatforetaket som et advokatforetak som driver advokatvirksomhet.

Når det gjelder adgangen til å yte tjenester i samarbeid med andre tjenesteytere, peker utvalget på at det er slik adgang for advokater. De begrensningene som foreslås anser utvalget som nødvendige for å kunne ha klare regler om når reglene for advokater gjelder. Begrensningene som gjelder for andre tjenesteytere i advokatforetaket enn advokatene og advokatfullmektigene, er særlig begrunnet i kravet om advokaters uavhengighet, jf. tjenestedirektivet artikkel 25 nr. 1 bokstav a og tjenesteloven § 23 andre ledd bokstav a.

Utvalget peker på at advokater og advokatfullmektiger kan yte flere slags tjenester. Utvalget mener den foreslåtte begrensningen for andre tjenesteytere i advokatforetaket er forenelig med tjenestedirektivet artikkel 24 nr. 2 ettersom den er nødvendig for å sikre at publikum ikke blir villedet med hensyn til hva slags virksomhet advokatforetaket driver. Begrensningen er etter utvalgets vurdering begrunnet i tvingende allmenne hensyn og er forholdsmessig, jf. tjenestedirektivet artikkel 24 nr. 2 siste punktum.

12.4.2.3 Organisering av advokatforetak

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett om at advokatvirksomhet skal kunne drives i alle foretaksformer. Eiernes ansvar for foretakets forpliktelser vil variere etter hvilken selskapsform som er valgt.

Utvalget viser til at forslagene må ses i sammenheng med forslagene knyttet til den enkelte advokats personlige ansvar for feil og mangler ved advokattjenesten som ytes.

Utvalget har tatt høyde for at organisering av advokatvirksomhet kan skje som samvirkeforetak, og har foreslått enkelte spesialreguleringer for denne foretaksformen.

12.4.2.4 Eierregulering og styresammensetning

Eierbegrensninger

Etter utvalgets forslag er det kun advokater som utøver yrkesaktivitet i foretaket som kan være eiere. Dette innebærer tre begrensninger: For det første er det ikke adgang til å ha eksterne eiere, for det andre er det ikke adgang til at andre ansatte enn advokater er eiere, og for det tredje innebærer det et krav om at advokater som er eiere, utøver et visst omfang av yrkesaktivitet i foretaket. Yrkesaktiviteten må imidlertid ikke lenger være vesentlig, som i dag.

Formålet med eierkravene er å ha rammer for advokaters virksomhet som sikrer uavhengighet av andre interesser, herunder interessene til fremmede investorer.

Forslaget innebærer innstramming av dagens regelverk, hvor også andre enn advokater kan eie andeler, så lenge vedkommende yter en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatforetaket. Utvalget peker på at det er mindre betenkelig med eiere som er «interne», det vil si andre ansatte i advokatforetaket som ikke er advokater, enn med eksterne eiere. Samtidig legger utvalget vekt på noen av de samme betenkelighetene som gjør seg gjeldene for eksterne eiere, blant annet at det er advokatene personlig som står ansvarlige overfor klientene, og skal sikre at klientenes interesser ivaretas på best mulig måte. Utvalget viser til at det vil være behov for overgangsregler, slik at de som eier andeler i advokatforetak i dag som ikke er advokater får anledning til å beholde sine eierandeler.

Utvalget foreslår å videreføre ordningen med at holdingselskaper kan være eiere i advokatforetak, under forutsetning av at samtlige andeler av det eiende selskapet eies av advokater som utøver yrkesaktiviteten i det eide selskapet. Utvalget mener uavhengighetsprinsippet ivaretas ved forutsetningen om eierens tilknytning til det eide selskapet, og ved reguleringen av at også det eiende selskapet er underlagt reglene om organisering av advokatforetak.

Utvalget foreslår derimot en innskrenking ved at en advokat ikke kan være eier i flere advokatforetak. Begrunnelsen er at det da går en helt klar grense for advokatens uavhengighet når det gjelder eierposisjoner i det enkelte advokatforetaket.

Personer med utenlandsk advokatbevilling kan være eiere, forutsatt at de arbeider i foretaket og fyller vilkårene for å være eier.

Utvalget mener at det ikke bør åpnes for eksterne eiere av advokatforetak. De viser til at advokatvirksomhet tradisjonelt ikke har vært finansiert av fremmed kapital. Advokatforetak driver en virksomhet som i vesentlig grad er kunnskapsbasert og i mindre grad kapitalkrevende. Etter utvalgets oppfatning er det derfor ikke et stort behov for at eksterne investorer skal kunne etablere eller kjøpe seg inn i advokatforetak. Utvalget viser videre til at eksterne investorers mulighet for fortjeneste, eller advokaters interesser i å kunne realisere eierandeler, ikke anses å veie tungt i forhold til publikums behov for uavhengig advokatbistand. Forutsetningen om at advokaten gjør en uavhengig vurdering og utelukkende ivaretar klientens interesser, vil kunne svekkes hvis eksterne eiere forfekter andre hensyn. Videre viser utvalget til at eksterne eiere vil kunne øke faren for interessekonflikter, og at disse vil kunne være vanskelige å avklare. Utvalget viser her til at foretaket i enkelte tilfeller formidler taushetsbelagt informasjon om klienten til andre i foretaket for å kunne avklare eventuelle interessekonflikter. Bakgrunnen for dette kan være av hensyn til klienten selv, og at taushetsplikten anses ivaretatt ved at informasjonen kun formidles internt til andre advokater med taushetsplikt. Etter utvalgets syn er det ikke aktuelt å lage et tilsvarende unntak fra taushetsplikten som omfatter eksterne eiere. I tillegg pekes det på at det kan svekke tilliten til advokaten dersom klienten blir klar over at motparten er eier i det advokatselskapet som bistår vedkommende.

Krav til omfanget av eiernes yrkesaktivitet

Vilkåret om at advokaten må utøve en «vesentlig del» av sin virksomhet i selskapet for å kunne eie, foreslås ikke videreført. Utvalget mener at det bør være en videre adgang for den enkelte advokat til å utøve annen type virksomhet, så lenge hensynet til advokatens uavhengighet ikke er til hinder for dette. Det bør derfor ikke stilles som vilkår for eierskap at advokatens yrkesaktivitet i foretaket må være vesentlig. Yrkesaktiviteten kan imidlertid ikke være så liten at advokaten i realiteten er en passiv eier.

Avhending av eierandel

Særreglene om avhending av eierandel foreslås ikke videreført. Utvalget peker på at det følger av en naturlig tolkning av eierreglene at eierandelene må avhendes når vedkommende ikke lenger oppfyller kravene til å eie andel i foretaket. Det er derfor ikke behov for særreguleringer.

Eksterne styremedlemmer

Utvalget ser at mulighetene for profesjonalisering og effektivisering av advokatforetak vil kunne være positivt både for næringen og indirekte for klientene. Utvalget mener dette kan ivaretas ved å åpne for at advokatforetak som har styre, kan ha eksterne styremedlemmer. Andre enn advokater i selskapets styre vil kunne tilføre ledelsen kompetanse, innsikt og verdifulle kunnskaper knyttet til for eksempel drift og næringsvirksomhet. Utvalget mener flertallet i styret må være advokater som utøver yrkesaktivitet i selskapet. For å sikre at advokatforetaket og advokatene som arbeider der har den nødvendige uavhengighet, kan ikke klienter eller advokater som er tilknyttet andre advokatforetak velges som styremedlemmer. Videre er det foreslått at styreverv heller ikke kan innehas av andre personer som medfører at advokatforetaket ikke har den nødvendige uavhengighet.

12.4.3 Internadvokater

Utvalget foreslår å videreføre adgangen til å ha ansatte advokater i bedrifter, organisasjoner og det offentlige som yter advokatbistand til arbeidsgiveren. Utvalget mener betegnelsen av denne gruppen advokater bør endres fra bedriftsadvokat til internadvokat. Utvalgets forslag innebærer i stor grad en videreføring og tydeliggjøring av eksisterende rettstilstand, men med noen innstramminger.

På bakgrunn av internadvokatens tilknytning til klienten som også er arbeidsgiver, foreslår utvalget visse særbestemmelser for å sikre internadvokatens uavhengighet.

Utvalget foreslår å lovfeste instruksjonsforbudet for internadvokater, slik at de ikke kan instrueres av arbeidsgiveren i sitt faglige arbeid eller om sine advokatetiske vurderinger. Bakgrunnen for forslaget er hensynet til internadvokatens uavhengighet. Internadvokaten vil etter utvalgets syn være mer avhengig av klienten ettersom denne er advokatens arbeidsgiver. Videre viser utvalget til at det normalt vil være større distanse mellom en privatpraktiserende advokat og klienten, enn mellom en internadvokat og klienten. Internadvokaten vil være en del av forretningskulturen som utvikler seg hos arbeidsgiveren. Ingen annen enn en overordnet advokat kan instruere en internadvokat om den faglige utførelsen av arbeidet, jf. utvalgets forslag til § 23 tredje ledd. Dette begrenser likevel ikke arbeidsgiverens rett til å bestemme over håndteringen av en sak, på samme måte som klienter generelt.

Når en internadvokat opptrer utad, må det fremgå at advokaten er ansatt, og i hvilken virksomhet advokaten er ansatt. Utvalget foreslår særreguleringer for hvordan internadvokaten skal innplasseres i virksomheten. Er det flere internadvokater ansatt i virksomheten, skal disse organiseres i en administrativ enhet som er adskilt fra arbeidsgiverens øvrige virksomhet. Der det kun er én internadvokat, skal denne være direkte underordnet øverste nivå i virksomheten. Hva som skal anses som «øverste nivå» og hva som er «virksomheten», vil måtte bero på en konkret vurdering. Etter utvalgets syn vil en slik særbestemmelse i større grad enn i dag sikre internadvokatens uavhengige stilling.

Utvalget viderefører i hovedsak dagens regler om hvem internadvokater kan yte bistand til, men med visse presiseringer. Internadvokater bør, som i dag, kunne yte advokatbistand til selskapene som inngår i konsern med arbeidsgiveren. De bør også kunne yte bistand til virksomheter som inngår i konsernlignende strukturer med arbeidsgiveren. Internadvokater ansatt i det offentlige bør kunne yte advokatbistand til andre offentlige virksomheter som samarbeider med den offentlige virksomheten internadvokaten er ansatt i.

I tillegg foreslår utvalget at internadvokaten skal ha mulighet til å yte advokatbistand til andre i interessefellesskap med arbeidsgiveren. Dette innebærer at en internadvokat kan yte bistand til andre, også privatpersoner, så lenge bistanden samtidig ivaretar arbeidsgiverens interesser. Når det ytes advokatbistand til andre, må internadvokaten følge reglene som gjelder for advokater som har eksterne klienter. Ønsker arbeidsgiveren å yte rettslig bistand til sine kunder ut over dette, kan slik bistand ytes av jurister i medhold av utvalgets forslag til lovens kapittel 11. Utvalget presiserer at forslaget ikke åpner for at det skal være mulig å drive virksomhet som internadvokat hvis arbeidsgiverens forretningskonsept er at internadvokaten skal yte bistand til andre enn arbeidsgiveren.

12.4.4 Organisasjonsadvokater

Utvalget foreslår å videreføre, med en viss utvidelse, organisasjonsadvokaters adgang til å utøve advokatvirksomhet. Det pekes på at adgangen til å yte advokatbistand til medlemmer av for eksempel fag- og interesseorganisasjoner dekker et viktig rettshjelpsbehov.

Etter utvalgets syn er det ikke behov for å begrense hvem organisasjonsadvokater kan yte advokatbistand til, så lenge bistanden ikke har et økonomisk formål. Begrunnelsen for formålsbegrensningen er å hindre omgåelse av eierskapsbegrensningene for advokatforetak. Et eventuelt vederlag for advokatbistanden må baseres på kostnadsdekning. Det oppstilles heller ingen krav til hvordan organisasjonen er organisert, da forslaget åpner for at det kan være en «organisasjon eller annen enhet».

Utvalget definerer organisasjonsadvokat som en ansatt advokat som yter advokattjenester til medlemmer eller andre, men ikke til arbeidsgiver. Hvis en advokat yter bistand til arbeidsgiveren, opptrer vedkommende som internadvokat. En organisasjon eller annen enhet som driver advokatvirksomhet, kan ha ansatt en advokat som fungerer som internadvokat, ved at advokaten yter bistand til arbeidsgiveren, samtidig som advokaten er organisasjonsadvokat og yter advokatbistand til medlemmer mv. Advokaten må da til enhver tid oppfylle reglene for utøvelse av virksomhet som henholdsvis internadvokat og organisasjonsadvokat.

Utvalget foreslår et unntak fra det generelle instruksjonsforbudet som innebærer at organisasjonsadvokater kan pålegges å avslutte oppdraget når dette er nødvendig for ikke å komme i konflikt med de ideelle interessene arbeidsgiveren har som formål å virke for. Det fremgår av merknadene til bestemmelsen at klienten i så fall må holdes skadesløs.

12.5 Forslag i høringsnotat 12. august 2020

12.5.1 Krav til hederlig vandel og at eiere og personer i ledelsen uten advokatbevilling ikke må anses uskikket

Utvikling av nye selskapsstrukturer i advokatbransjen har aktualisert spørsmålet om også eiere og personer i ledende roller uten advokatbevilling bør ha hederlig vandel og ikke anses uskikket. Siden det ikke ble vurdert å stille slike krav i NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet, sendte Justis- og beredskapsdepartementet et forslag om dette på høring 12. august 2020.

Når det gjelder kravet til hederlig vandel, ble det i høringsnotatet lagt til grunn at kravet bør være det samme som ved søknad om advokatbevilling. Det ble vist til at både straffbare forhold begått som privatperson og i forbindelse med yrkesutøvelse eller næringsvirksomhet bør være relevante, men at ikke alle straffbare forhold bør medføre at vedkommende ikke har hederlig vandel. Det ble videre vist til at det i vurderingen blant annet bør ses hen til handlingens art og alvorlighetsgrad. For å kunne vurdere om eiere og personer i ledelsen uten advokatbevilling har hederlig vandel, ble det foreslått innført et krav om fremleggelse av ordinær politiattest.

I vurderingen av om noen må anses uskikket, ble det i høringsnotatet vist til at det vil være naturlig å se hen til praksis knyttet til henholdsvis vilkår for, og tilbakekall av advokatbevilling. Det ble også vist til at personer som er fratatt advokatbevilling eller har mistet tillatelse til å drive virksomhet under tilsyn av Finanstilsynet som hovedregel bør anses uskikket.

12.5.2 Personkrets

Departementet foreslo i høringsnotatet at eiere, daglig leder og personer som innehar verv som styremedlem skal underlegges krav om hederlig vandel og at de ikke må anses uskikket.

Det ble i høringsnotatet vist til at daglig leder og personer som innehar verv som styremedlem vil ha stor innflytelse på driften og beslutninger som tas i advokatforetaket. Det ble videre vist til at hvem som er eier i et advokatforetak vil være av vesentlig betydning for samfunnets tillit til advokatbransjen. Selv om det er en prinsipiell forskjell mellom eierrollen og rollene som daglig leder og styremedlem, bør det derfor stilles samme krav til eiere som til personer i styret og ledelsen i foretaket. Det ble også foreslått at kravene bør gjelde samtlige eiere, uavhengig av hvor stor eierandelen er.

For å motvirke omgåelse av kravene, ble det i høringsnotatet foreslått at både direkte og indirekte eierskap bør omfattes.

Departementet uttalte videre at det også er behov for å stille krav til de som faktisk deltar i ledelsen i foretaket, uavhengig av hvilken formell tittel de har. Det ble vist til at tilsynsorganet bør utarbeide nærmere retningslinjer som gir veiledning om hvem som faktisk deltar i ledelsen.

12.5.3 Foretakets ansvar og tilsynsorganets rolle

Departementet foreslo i høringsnotatet at det er det enkelte advokatforetak som skal sikre at kravene til eiere og personer i ledelsen uten advokatbevilling er oppfylt. Det ble i den forbindelse vist til at politiattest skal fremlegges for foretaket før vedkommende trer inn som eier, styremedlem, daglig leder eller i den faktiske ledelsen i foretaket, men at politiregisterloven § 43 åpner for at foretaket også senere kan få fremlagt opplysninger, for eksempel dersom det er grunn til å mistenke at personen kan ha begått lovbrudd av betydning for stillingen eller vervet.

Videre ble det i høringsnotatet vist til at dersom daglig leder eller et styremedlem ikke oppfyller kravene, må vedkommende trekke seg fra stillingen eller vervet uten ugrunnet opphold. For eiere må det imidlertid tas høyde for at det vil kunne ta noe tid å avhende eierandelen. Det ble derfor foreslått at dette skal skje innen rimelig tid og senest innen to år. Det ble presisert at dette ikke utelukker at eierandelen kan avhendes på et tidligere tidspunkt, dersom dette følger av alminnelig selskapsrett eller avtale. Hvilke vilkår som kan stilles til avhendelsen, herunder til hvilken pris og om det skal gjelde noen forkjøpsrett, ble foreslått regulert gjennom avtale eller i foretakets vedtekter, og ikke i lovs form.

Det ble i høringsnotatet vist til at et advokatforetak bør kunne meddeles disiplinær kritikk og ilegges overtredelsesgebyr i tilfeller der de ovenfor nevnte kravene ikke er oppfylt, og vedkommende ikke avhender eierandelen eller fratrer stillingen eller vervet innen fastsatt frist.

12.6 Høringsinstansenes syn

12.6.1 Advokatforetak

12.6.1.1 Hvilken virksomhet advokatforetak kan drive

Den norske Revisorforening (Revisorforeningen) og OBOS BBL mener utvalgets forslag fratar advokatbransjen fleksibilitet ved å sperre for at advokatvirksomhet kan drives som et ledd i multidisiplinær virksomhet.

Revisorforeningen peker blant annet på at advokatråd som inngår i en sammensatt tjenesteleveranse kan tilføre næringslivet og samfunnet stor verdi. Slik bistand bør kunne organiseres mer fleksibelt enn det utvalget legger opp til.

12.6.1.2 Hvem som kan utøve virksomhet på advokatforetakets vegne

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) støtter ikke utvalgets forslag om at det kun er advokater og advokatfullmektiger som kan utøve advokatvirksomhet og annen virksomhet på advokatforetakets vegne og uttaler følgende:

«Foreningen er ikke kjent med vektige innvendinger mot dagens ordning. Ved at bistanden ytes fra et advokatfirma, vil dette etter foreningens syn være tilstrekkelig klart at det er regler for advokatvirksomhet som kommer til anvendelse for bistanden. Begrensningen kan videre hindre hensiktsmessige arbeidsformer i advokatforetakene.»

Tilsynsrådet uttaler følgende om utvalgets konkrete forslag til regulering i § 16:

«Utvalget legger til grunn at medarbeidere som ikke er advokater eller advokatfullmektiger heller ikke skal kunne «utøve virksomhet utad på vegne av foretaket». Tilsynsrådet mener det er behov for en nærmere klargjøring og presisering av hvor grensene går for medhjelperes virksomhet i et advokatforetak, for eksempel om klientkontakt omfattes av forbudet mot utadrettet virksomhet på vegne av foretaket. Formuleringen sammenholdt med § 3 annet ledd litra a etterlater også tvil om en advokat kan utøve for eksempel rettsråd etter lovutkastets kapittel 11 gjennom annet foretak uten å benytte tittelen advokat.»

12.6.1.3 Eierreguleringer

Advokatforeningen, Boligbyggelaget Usbl (Usbl), Eiendom Norge, Forbrukeradvokaten, HELP Forsikring, Industri Energi, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF), Norges Juristforbund (Juristforbundet), Norsk transportarbeiderforbund, OBOS BBL, Revisorforeningen og Tilsynsrådet har uttalt seg om utvalgets forslag om at det kun er advokater som utøver yrkesaktivitet i advokatforetaket som kan være eiere i foretaket.

Høringsinstansene er delt i synet på utvalgets forslag som innebærer et forbud mot eksternt eierskap. Advokatforeningen, Forbrukeradvokaten og Juristforbundet støtter utvalgets forslag, og mener en videreføring av dagens forbud mot eksternt eierskap i advokatforetak er en viktig forutsetning for ivaretakelsen av advokatenes uavhengighet. Advokatforeningen uttaler følgende:

«Et slikt forbud er med på å sikre at advokatvirksomheten drives i tråd med grunnleggende prinsipper, herunder advokaters uavhengighet. For å hindre omgåelser av forbudet mot eksterne eiere, mener Advokatforeningen at dagens bestemmelse i domstolloven § 231 annet ledd om at «bare personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste» kan eie andeler i advokatforetaket, bør videreføres.»

Advokatforeningen mener imidlertid at også andre ansatte enn advokater bør kunne eie andeler i advokatforetak. De mener at utvalgets forslag kan innebære at ansatte som ikke har eller kan få advokatbevilling mister et av de fremste incitamentene for å gjøre karriere i et advokatfirma, nemlig muligheten til å tre inn som eier.

Eiendom Norge, HELP Forsikring, OBOS BBL,Revisorforeningen og Usbl støtter ikke utvalgets forslag, og mener at det bør åpnes for at advokatforetak helt eller delvis kan eies av eksterne.

HELP Forsikring, OBOS BBL og Revisorforeningen påpeker at eksternt eierskap kan legge til rette for teknologisk utvikling og tjenesteinovasjon. Revisorforeningen mener loven bør åpne for at eksterne eiere kan kontrollere et mindretall av eierandelene i advokatforetak. HELP Forsikring uttaler blant annet at eksterne, industrielle eiere kan tilføre kompetanse om teknologi, lederskap, markedsføring og konsolidering, som advokatbransjen kan trenge. De kan også tilføre virksomheter kapital i et marked der investering blant annet i teknologi vil være nødvendig for å møte fremtidens behov. Investeringer vil også bidra til langsiktighet.

Advokatforeningen mener personer med utenlandsk advokatbevilling i utlandet bør kunne eie andeler i norske advokatfirmaer, under forutsetning av at advokaten er underlagt tilsvarende advokatetiske regler og sammenlignbar disiplinærordning som i Norge.

Tilsynsrådet mener utvalgets forslag om et forbud mot eierskap i flere advokatforetak vil gi ryddigere forhold i bransjen. Tilsynsrådet er imidlertid negativ til forslaget om å fjerne vesentlighetskravet til eierens yrkesaktivitet i advokatforetak, og mener at grensen mot det som i realiteten vil være et passivt eierskap dermed vil bli svært vanskelig å kontrollere. Tilsynsrådet frykter at utvalgets forslag vil legge til rette både for passive eierskap og for stråselskaper.

HELP Forsikring mener at det bør gjøres et særskilt unntak fra eierskapsreglene for advokatvirksomhet i forsikringsforetak, det vil si advokatvirksomhet organisert som rettshjelpsvirksomhet og underlagt finansforetaksloven. Alle virksomheter som er undergitt et regelverk som oppfyller de samme hensyn som skal ivaretas av advokatloven, bør kunne gis tillatelse til å drive advokatvirksomhet. Høringsinstansen mener forsikringsmodellen er godt egnet til å sikre allmenheten tilgang til fullverdige advokattjenester, og peker på at finansforetaksloven sikrer de samme hensynene som advokatloven har til hensikt å ivareta. På denne måten økes tilbudet av fullverdige advokattjenester til allmenheten, samtidig som deres sikkerhetsnett opprettholdes. De får støtte fra Industri Energi, LO, Norsk transportarbeiderforbund og NEF.

12.6.1.4 Eksterne styremedlemmer

Advokatforeningen, Juristforbundet og Revisorforeningen støtter alle utvalgets forslag om å åpne for eksterne styremedlemmer. Advokatforeningen mener eksterne styremedlemmer vil kunne gi bransjen økt kompetanse og forbedret innovasjonsevne. Kravene til advokaters uavhengighet ivaretas tilstrekkelig ved at flertallet av styret må være advokater som utøver yrkesaktivitet i foretaket.

12.6.2 Internadvokater

12.6.2.1 Adgangen til å ha internadvokater

Advokatforeningen, Akademikerne, Den norske legeforening (Legeforeningen), Finans Norge, Hovedorganisasjonen Virke (Virke), Juristforbundet, Kommunesektorens organisasjon (KS), LO, NEF, NHO, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL), OBOS Basale AS, OBOS BBL, Oslo kommune, Tilsynsrådet, Usbl og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) er alle positive til å videreføre internadvokatordningen, og mener forslaget til organisering av advokatvirksomhet i virksomheter med internadvokater i hovedsak gir uttrykk for en hensiktsmessig tydeliggjøring av eksisterende rettstilstand.

Det er flere av høringsinstansene som imidlertid mener at utvalgets forslag til rammer for hvem internadvokater kan yte bistand til er for snever, og flere er kritiske til deler av særreguleringen som foreslås.

Flere av høringsinstansene har også pekt på utfordringer knyttet til internadvokaters uavhengighet, og enkelte mener at internadvokater ikke bør omfattes av advokaters «sterke» taushetsplikt. Det vises til nærmere omtale av dette i punkt 14.3.2.

12.6.2.2 Hvem internadvokater kan yte bistand til

NHO støtter utvalgets forslag om at internadvokater, i tillegg til å yte bistand til egen arbeidsgiver, også kan yte advokatbistand til virksomheter i samme konsern som arbeidsgiver. Når det gjelder bistand til andre i konsernlignende strukturer, mener de at definisjonen bør utvides noe, og uttaler følgende:

«[…] [V]i [er] enig i at «samme eierinteresser» vil være et element. Videre mener vi at det ut fra en formålsbetraktning er grunn til å utvide adgangen noe, for eksempel på den måten det er gjort i aksjeloven § 6-5 tredje ledd, om virksomheter som er «knyttet sammen gjennom eierinteresser eller felles ledelse.» Grunner til en slik utvidelse kan være at det kan være snakk om virksomheter i andre foretaksformer (herunder utenlandske) enn de som er omfattet av aksjeloven og at størrelsen på eierandeler alene ikke alltid er avgjørende for den innflytelse et eierselskap har over andre virksomheter.»

Oslo kommune peker på behovet for en noe videre ramme for hvilke andre offentlige virksomheter kommunens advokater skal kunne yte bistand til, og uttaler i denne forbindelse følgende:

«[…] Kommuneadvokaten i Oslo [påtar] seg tidvis oppdrag for andre kommuner dersom kommunens advokat ikke kan bistå, for eksempel på grunn av en interessekonflikt. Kommuneadvokaten i Oslo kan i dag også påta seg oppdrag for mindre kommuner uten egen kommuneadvokat. Oslo kommune kan ikke se noen betenkeligheter ved at Kommuneadvokaten påtar seg slike oppdrag, som blant annet sikrer en effektiv utnyttelse av advokatressursene i kommunal sektor. Det er tvilsomt om utvalgets lovutkast åpner for bistand til andre kommuner i de nevnte situasjonene. Oslo kommune mener derfor at grensene for hvilke klienter offentlige advokater kan bistå bør utvides noe.»

NHO mener også at lovforslaget om internadvokaters adgang til å yte bistand til selskaper som inngår i konsern med arbeidsgiveren, og til offentlige virksomheter som samarbeider med arbeidsgiveren, må ta hensyn til at organisasjoner kan ha tilsvarende behov som private foretak og det offentlige for bistand fra internadvokater. Høringsinstansen uttaler i denne forbindelse følgende:

«NHO er organisert med landsforeninger som er «tilsluttet» NHO, som inngår i NHO-fellesskapet og som har visse forpliktelser overfor NHO som følge av tilslutningen. Medlemmene i NHO er også medlem i en landsforening. Andre organisasjoner kan være organisert på andre formelle måter, for eksempel med paraplyorganisasjon med andre foreninger som medlemmer.
Felles for dem er at de er basert på medlemskap, der organisasjonene ivaretar fellesinteresser, langt på vei på samme måte som konserner og som det offentlige. Vi mener at likhetene tilsier at internadvokater også i interesse- og andre organisasjoner får muligheten til å ha organisasjoner/foreninger som klienter, når disse er tilstrekkelig nært knyttet til den organisasjonen internadvokaten er ansatt i. Denne muligheten må altså være til stede selv om det ikke i den enkelte sak foreligger et slikt interessefellesskap som vi omtaler rett nedenfor. Det er også klart mest hensiktsmessig, også på bakgrunn av uavhengighetskravet, at en advokat i disse situasjonene yter bistand i egenskap av å være internadvokat og ikke som organisasjonsadvokat, selv om den organisasjonen som mottar bistanden, og dermed er klient, formelt sett er et medlem.»

Advokatforeningen, NHO, OBOS Basale AS, OBOS BBL, Oslo kommune og Usbl har uttalt seg om internadvokaters bistand til eksterne klienter. Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å stramme inn adgangen for internadvokater til å yte bistand til utenforstående. LO, NEF, OBOS Basale AS, OBOS BBL og Usbl mener dagens praktisering av regelverket bør videreføres. Usbl uttaler følgende:

«Slik regelverket forstås i dag kan internadvokater yte bistand til andre enn sin arbeidsgiver, under forutsetning at dette ikke blir den dominerende del av virksomheten. Det kan imidlertid se ut som om utvalget mener at loven skal innskjerpes i forhold til dagens praksis og at denne type advokatbistand forutsettes å skje mer sporadisk enn i dag. Usbl mener at dagens forståelse av adgangen til å yte bistand til andre enn egen arbeidsgiver bør videreføres. Det er alminnelig enighet om at internadvokater ikke fritt kan tilby advokattjenester på «det åpne marked», og at ekstern bistand således forutsettes å ha et begrenset omfang. Usbl ser imidlertid ikke at det er behov for å innskrenke dagens praksis. Så langt Usbl er kjent med har det […] ikke vært rettet innvendinger til dagens ordning, og en slik mulighet må anses som hensiktsmessig for at en virksomhet kan utnytte sine ressurser best mulig.»

LO og NEF uttrykker bekymring for konsekvensene en endring av dagens praktisering av regelverket vil få for ordninger med advokatbistand gjennom forsikringsordninger. LO uttaler i denne sammenheng følgende:

«LO er bekymret for at lovforslaget vil medføre at ordningen med advokatforsikring vil bortfalle. Etter vår oppfatning må det sentrale være at regelverket for advokatvirksomhet sikrer nødvendig uavhengighet fra konkurrerende interesser. Det er grunn til å reise spørsmål ved hvor stor forskjell det vil være mellom kommersiell advokatvirksomhet gjennom et advokatforetak og et forsikringsselskap. Forsikringsselskaper vil i tillegg til advokatlovgivningen være underlagt strenge reguleringer i finansforetakslovgivningen.»

Forbrukeradvokaten er på den andre siden skeptisk til dagens boligkjøperforsikring, og mener at forsikringen i sin nåværende form ikke ivaretar hensynet til advokaters uavhengighet. De uttaler videre:

«[…] Den interessekonflikt som foreligger mellom boligkjøperforsikringsselskapet – som er advokatens oppdragsgiver og/eller arbeidsgiver – og kunden er uforenlig med advokatrollen og kravet til uavhengighet. Boligkjøperforsikringsselskapene vil ha interesse av å tilby juridisk bistand så rimelig som mulig, med minst mulig ressursbruk.»

NHO mener utvalgets forslag til regulering av internadvokatenes adgang til å yte bistand til andre i interessefellesskap med arbeidsgiver må utvides, og uttaler følgende:

«Vi mener for det første at et interessefellesskap som er generelt og kontinuerlig ikke kan stå i veien for bistand; det avgjørende må være om det (også) er et konkret og sporadisk interessefellesskap i den enkelte sak eller tvist. For det andre mener vi at det ikke kan være et krav at arbeidsgiveren/konsernet er direkte part i saken eller tvisten. Det er enkelt å tenke seg at en bedrift har felles interesse – for eksempel i et forvaltningsvedtak – med en forretningsforbindelse, uten at bedriften er part i forvaltningslovens forstand. I noen forretningsavtaler er det direkte regulert at partene skal samarbeide i slike saker. Bedriftens internadvokat bør derfor ikke være avskåret fra å yte bistand til forretningsforbindelsen alene, så lenge at også arbeidsgiveren/konsernet samtidig har den nødvendige interessen i saken. Innfører man en slik begrensning kan det ende med at internadvokaten i stedet blir nødt til være advokat for arbeidsgiver som partshjelper når det er snakk om en rettssak, noe som vil være nært meningsløst.»

Oslo kommune ser behov for en noe videre ramme for hvilke klienter kommunens advokater skal kunne yte bistand til, og uttaler følgende:

«For det første bistår Kommuneadvokaten i Oslo tidvis kommunens ansatte, ombudsmenn og innehavere av verv i eller på vegne av kommunen. Bistanden forutsetter klarligvis at det ikke er noen interessekonflikt mellom Oslo kommune og de aktuelle personene. Det kan for eksempel være aktuelt dersom en ansatt etter kommunens vurdering uberettiget blir saksøkt i forbindelse med utførelsen av arbeidsoppgavene eller hvis styreansvar etter kommunens vurdering uberettiget blir gjort gjeldende. Etter Oslo kommunes oppfatning bør kommunens advokater kunne bistå i denne typen saker. Dette spørsmålet bør eventuelt berøres i merknadene til lovforslaget.»

Advokatforeningen er positiv til forslaget om at internadvokater ikke kan yte bistand til andre som del av arbeidsgiverens forretningskonsept. Foreningen mener forslaget har nær sammenheng med reglene om organisering av advokatforetak og uttaler om utvalgets forslag til § 18 første ledd:

«Leddets siste punktum om at internadvokater ikke kan yte bistand til andre som del av arbeidsgiverens forretningskonsept har nær sammenheng med reglene om organisering av advokatforetak. Advokatforeningen støtter forslaget. I utredningen, på s. 422 annen spalte uttales det at virksomheten ikke har anledning til å tjene penger på internadvokatens bistand til andre og kan således ikke drive noen form for salg av advokattjenester med økonomisk fortjeneste til formål. På s. 186 første spalte uttrykkes det at betaling for internadvokatens tjenester til andre skal baseres på kostnadsdekning.
Advokatforeningen legger til grunn at dette ikke er til hinder for at betaling for internadvokatens arbeid for selskaper i konsern med arbeidsgiver kan følge ordinære retningslinjer for internprising.»

Tilsynsrådet er også positiv til utvalgets presisering av grensene for internadvokatenes utadrettede virksomhet, og mener presiseringen innebærer en betydelig forenkling fra et tilsynsperspektiv.

12.6.2.3 Særreguleringer for internadvokater

NHO og Oslo kommune slutter seg begge til utvalgets forslag til regulering av internadvokaters innplassering i virksomheten.

NHO er enig i at innplassering av internadvokater i virksomheten må gjøres slik at uavhengigheten blir ivaretatt, og uttaler følgende:

«Vi er enig i forslaget om at internadvokater ikke trenger å sitte fysisk atskilt fra de øvrige ansatte i en virksomhet. Internadvokatene vil ha forpliktelser, for eksempel taushetsplikt, som gjør at dette ofte vil være praktisk, men det er ikke noe grunnlag for et lovkrav om fysisk atskillelse.
I stedet har utvalget foreslått en ordning med egne enheter i virksomhetene – «juridisk kontor». Vi er enig i dette forslaget. Er det bare en advokat ansatt, skal vedkommende innplasseres «direkte under øverste nivå». Slike ordninger er allerede utbredt.
De nye reglene skal dekke et vidt spenn av bedrifter. Store internasjonale bedrifter, med mange virksomheter, divisjoner og konsernselskaper, kan ha behov for internadvokater i ulike deler av bedriften. Andre bedrifter kan ha behov for bare en internadvokat, for eksempel en som i hovedsak arbeider med compliance eller andre, avgrensede rettsområder som er viktige for bedriften. Vi er derfor enig i at både «øverste nivå» og «virksomhet» må kunne vurderes konkret, herunder at en juridisk person kan ha flere virksomheter, slik det også er angitt i merknadene til forslaget (side 423).»

Oslo kommune er enig med utvalget i at forslag til krav til organisering av internadvokater i lovutkastet § 18 andre ledd vil sikre advokatenes uavhengighet. Oslo kommune uttaler følgende:

«Internadvokater i en kommune bør enten organiseres i et eget kommuneadvokatkontor eller direkte underordnet øverste nivå i kommunen slik utvalget foreslår. Det kan skape uklare linjer dersom kommunens advokat(er) innplasseres i en annen etat eller som del av en annen kommunal virksomhet.
I Oslo kommune er Kommuneadvokaten organisert som en egen etat under Byrådslederens kontor. Kommuneadvokaten er selvstendig i juridiske spørsmål. Juridisk rådgivning og prosedyre utøves på uavhengig faglig grunnlag. Denne organiseringen sikrer etter Oslo kommunes erfaring advokatenes uavhengighet og faglige integritet.»

Advokatforeningen, Akademikerne, Legeforeningen, OBOS BBL og Usbl er enige i utgangspunktet om at den organisatoriske plasseringen må sikre internadvokatenes uavhengighet, men er skeptiske til en for detaljert regulering i loven. Høringsinstansene viser til mangfoldet av virksomheter internadvokatene kan være ansatt i, og behovet for en viss grad av fleksibilitet for å ivareta den enkelte virksomhets egenart.

Advokatforeningen uttaler følgende om utvalgets forslag til § 18 andre ledd:

«[…] Advokatforeningen er enig i at organisasjonsmessig plassering kan ha innvirkning på internadvokatens uavhengighet og at plassering i «linjen» er uheldig. Det er imidlertid store variasjoner i selskapsstrukturene blant de virksomheter som har internadvokater. Mange virksomheter har enkle strukturer med utelukkende innenlands virksomhet, mens andre kan være norske datterselskaper, filialer e.a. av internasjonale konserner, hvor juridisk avdeling (eller den ene internadvokaten) i Norge rapporterer til juridisk avdeling i hovedkvarteret i et annet land. Grunnet mangfoldet i selskapsstrukturene er det etter Advokatforeningens syn behov for en viss fleksibilitet i rapporteringsreglene. Direkte tilgang til eksempelvis administrerende direktør vil i mange tilfeller være vanskelig. Presiseringen på s. 423 annen spalte om at begrepet «virksomhet» ikke er det samme som en juridisk person, er i så måte klargjørende, og åpner for en viss skjønnsmessig vurdering. Foreningen forstår dermed forslaget slik at et selskap kan ha flere virksomheter med egne «juridiske kontorer».»

Advokatforeningen uttaler følgende om utvalgets forslag til regulering av hvilke oppgaver internadvokater kan utføre for arbeidsgiveren:

«[…] Et slikt forbud følger i dag av Regler for god advokatskikk. Forbudet er absolutt, men det nærmere materielle innholdet må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Advokatforeningen har ingen innsigelser mot den foreslåtte lovteksten. Bestemmelsen må for øvrig leses i sammenheng med bestemmelsene om uavhengighet i utkastet §§ 21 flg. I merknadene til § 18 uttales at for det tilfelle at internadvokaten skal delta i ledelsen, ledergrupper el., bør denne grundig ha vurdert om det er mulig å kombinere dette med advokatrollen. Etter § 22 annet ledd er det derimot et forbud mot å ta del i ledelsen i en virksomhet og samtidig ta på seg advokatoppdrag for denne virksomheten. § 18 er på dette punkt samsvarende med gjeldende Regler for god advokatskikk og retningslinjer gitt av Advokatforeningens hovedstyre. Etter disse må det alltid foretas en konkret vurdering. Utvalget legger på s. 424 annen spalte til grunn at ledelsesoppgaver av eksempelvis administrativ eller organisatorisk art vil det være mindre betenkelig at internadvokaten påtar seg. Dette er Advokatforeningen enig i.»

Akademikerne, Legeforeningen, NHO og Usbl har også uttalt seg om utvalgets forslag til regulering av hvilke oppgaver internadvokaten kan utføre for arbeidsgiveren. De mener utvalgets forslag må klargjøres på flere punkter. Akademikerne uttaler følgende:

«Det er uklart hva som menes med at «internadvokaten ikke bør ha en rolle hvor han tar forretningsmessige beslutninger i virksomheten». Vi er enig i at en advokat som sitter i et styre eller som er øverste leder i en virksomhet ikke samtidig kan opptre som advokat for virksomheten. Men dette er ikke like opplagt for advokater som har lederansvar på et lavere nivå. I mange tilfeller vil det for eksempel være en klar fordel for kvaliteten på den rettslige rådgivingen at internadvokaten har vært med på beslutninger og slik har inngående kjennskap til saken.»

Akademikerne og NHO støtter forslaget om at internadvokaten bør kunne ha flere roller og oppgaver hos arbeidsgiver, og mener det må klargjøres om internadvokaten må ha ulike ansettelsesforhold. NHO bemerker følgende:

«Utvalget ser ut til å forutsette at en internadvokat kan ha annen «rolle eller funksjon» i en sak enn som advokat (side 186 og 423). Det er vi enige i. Utvalget mener at «hvis advokaten skal påta seg andre roller enn advokatrollen for samme arbeidsgiver, bør dette gjøres i en annen stilling enn stillingen som internadvokat» (side 187). Også i merknadene (side 424) skjelnes det mellom stillingen som internadvokat og eventuelle andre stillinger.
Når utvalget snakker om «stilling» er det uklart om de mener at det kan bli nødvendig at en som er internadvokat må ha to (eller flere) ansettelsesforhold hos samme arbeidsgiver. I både små og store virksomheter kan internadvokater ha funksjoner som omfatter andre enn de tjenestene som skal være omfattet av «advokatvirksomhet» i § 3. Et krav om en formell oppdeling i ulike stillinger vil være helt kunstig og svært vanskelig å etterleve for både arbeidsgiver og den ansatte.
Vi er enig i utvalgets forslag om at internadvokater skal gjøre det tydelig når de opptrer som advokater og når de eventuelt har andre roller eller funksjoner. Dette vil etter vår vurdering være tilstrekkelig for at klienten – arbeidsgiveren – er klar over når man kan forvente advokatbistand og når det er andre funksjoner som utføres. I de fleste tilfeller vil det være gitt. Et krav om at en internadvokat må ha en annen stilling i tillegg til stillingen som internadvokat vil som nevnt være upraktisk, unødvendig og uhensiktsmessig.»

KS støtter forslaget om at internadvokater i det offentlige også kan ha stilling som saksbehandler, så lenge det ikke påvirker uavhengigheten, og uttaler følgende:

«For internadvokater i det offentlige er det et mål å sikre distanse til dem som utøver forvaltningsmyndighet, og utvalget presiserer at en internadvokat i det offentlige i utgangspunktet ikke kan være saksbehandler i den samme etaten. Men, lovforslaget stenger ikke for at en internadvokat dels har stilling som advokat og dels stilling som saksbehandler så lenge det ikke påvirker advokatens uavhengighet. KS er enig i den forståelsen, og påpeker at en slik organisering i form av deling av oppgaver er praktisk i mange kommuner og fylkeskommuner, særlig der det er få ansatte jurister.»

Juristforbundet, KS og Oslo kommune mener utvalgets forslag ikke i stor nok grad reflekterer rollen og oppgavene til advokater ansatt i det offentlige.

Juristforbundet mener det kan oppstå særlige utfordringer når en advokat ansatt i forvaltningen ikke bare er intern rådgiver eller prosederer saker for forvaltningen ved domstolene, men fatter enkeltvedtak i kraft av sin virksomhet. Høringsinstansen uttaler i denne forbindelse følgende:

«JF mener det bør vurderes om det er behov for en egen bestemmelse for advokater ansatt i offentlig sektor. Dette begrunnes med at advokater i det offentlige ikke kan sammenliknes med den interne advokats rettslige bistand i private eller offentlig eide virksomheter som er skilt ut som egne rettssubjekter fra forvaltningen selv om de eies av det offentlige. Advokater ansatt i slike utskilte virksomheter fatter ikke enkeltvedtak og er heller ikke med på avgjørelser i ledergrupper eller styret. Det er derfor viktig å skille mellom de viktigste områder som i dagens praksis finnes som alternativer for advokater som ikke velger å arbeide i advokatforetak. Skillene får direkte betydning for uavhengighetskravet og dermed habilitet i forvaltningen.
Juristforbundet mener at det også på dette området bør lages en regel med organisasjonsmessige vilkår. Formålet bør være å sikre at mindre kommuner fortsatt kan ha ansatt en kommuneadvokat samt at (store) statlige virksomheter kan velge å organisere egen virksomhet ved å ansette en «internadvokat» der dette er hensiktsmessig.»

12.6.3 Organisasjonsadvokater

Advokatforeningen, Juristforbundet, KS, LO, NEF, NHO, NBBL, OBOS BBL, Parat, Tilsynsrådet, Usbl, Virke og YS er positive til å videreføre ordningen med organisasjonsadvokater.

Høringsinstansene trekker blant annet frem at ordningen fungerer godt i dag og dekker et viktig rettshjelpsbehov, både hos forbrukere og næringsliv. Ordningen gir muligheter for å tilby medlemmer og andre kvalifisert advokatbistand som et godt medlemstilbud til en fornuftig pris.

Advokatforeningen og Virke har uttalt seg om utvalgets forslag om å utvide nedslagsfeltet for ordningen med organisasjonsadvokater. De har ingen innvendinger mot utvidelsen, men mener det må inntas en forutsetning i lovforslaget § 19 tredje ledd om at rammene som oppstilles for advokatbistanden ikke må stride mot Regler for god advokatskikk. Advokatforeningen uttaler følgende:

«Utvalget legger til grunn at reglene om organisasjonsadvokater kan gis et bredere nedslagsfelt fordi det settes som en forutsetning at organisasjonen/enheten ikke tjener penger på advokatbistanden. Det anføres fra utvalget at dette vil hindre at reglene om eierskapsbegrensninger i advokatforetak uthules gjennom ordningen med organisasjonsadvokater. Nedslagsfeltet utvides slik Advokatforeningen forstår det i to retninger:
For det første fremgår det av § 19 første ledd at dagens begrensning hva gjelder hvem organisasjonsadvokaten kan yte bistand til, oppheves. I dag er det i dstl. § 233 et krav om at bistanden i det vesentligste ytes til medlemmene, og at bistanden til andre enn medlemmer må være av samme art som den bistanden som ytes til medlemmene.
For det andre stilles det i forslaget ikke krav til hvordan enheten som det ytes bistand fra og hvor organisasjonsadvokaten er ansatt, er organisert. I dag stiller dstl. § 233 krav om at det er en forening eller et lag, mens forslaget nevner «organisasjon eller annen enhet». På s. 188 første spalte i utredningen eksemplifiseres dette til «foreninger og lag, stiftelser og ideelle foretak og [..] andre enheter» som driver advokatvirksomhet uten å ha økonomisk formål med denne virksomheten. Advokatforeningen har ikke innvendinger mot dette.
I tredje ledd er det fastsatt at arbeidsgiveren kan oppstille rimelige rammer for advokatbistanden. I uttrykket «rimelige» vil det – hvis man ser hen til motivene – ligge en henvisning til at slike rammer ikke må stride mot Regler for god advokatskikk. Denne forutsetningen bør etter Advokatforeningens syn inntas uttrykkelig i lovteksten. Dette skyldes at de som bestemmelsen er særlig aktuell for, arbeidsgiverne, nødvendigvis ikke har inngående kunnskap om advokatvirksomhet.»

Virke støtter en lovfesting av regler for organisasjonsadvokater i forslagets § 19 og uttaler følgende:

«Av lovforslaget følger at bistand vil kunne ytes til medlemmer eller andre, jfr. forslagets § 19 første ledd. Dette innebærer en utvidelse av hvem organisasjonsadvokaten kan yte bistand til i forhold til dagens rettstilstand, jfr. dstl. § 233.
Av § 19 tredje ledd følger at arbeidsgiver kan oppstille rimelige rammer for advokat­ bistanden. Ordlyden kan med fordel utdypes på dette punktet slik at rammene ikke griper inn i advokatenes advokatetiske vurderinger og forpliktelser, herunder uavhengigheten.»

KS, NBBL, OBOS BBL og Virke, har kommentert forslaget om innføring av selvkostprinsipp.

OBOS BBL og Usbl er skeptiske til forslaget om å innføre et selvkostprinsipp, og Usbl uttaler følgende:

«Usbl er [av] den oppfatning at det å innføre et selvkostprinsipp på tjenester er et uegnet prinsipp når det gjelder å drive virksomhet. Selvkost er heller ikke en god løsning for å sikre mest mulig effektiv drift som igjen gir billigere advokattjenester. For en organisasjon som Usbl hvor det ikke er anledning til å ta utbytte, er det heller ikke det samme behovet for en slik begrensning. Usbl ønsker også å gi medlemmene et godt tilbud. Usbl ser heller ikke at det kan sette advokatens faglige og etiske krav på prøve om en slik begrensning fjernes. Selvkost er også en begrensning som er kostnadsdrivende, og det vil også være tvil knyttet til hva som faktisk er selvkost.»

OBOS BBL er ikke enig i at det skal legges noen forutsetning om selvkost til grunn for å yte advokatbistand som en medlemstjeneste og uttaler følgende:

«OBOS mener at selvkost er en dårlig modell for nær sagt enhver økonomisk virksomhet. Ved å legge inn en forutsetning om selvkost fratar man organisasjonen naturlige incentiver til effektiv drift, siden det er liten grunn til å effektivisere hvis man er avskåret fra å høste fordelene av dette. Det er i denne sammenheng et poeng å understreke at selvkost ikke nødvendigvis er lavkost.
Det er liten grunn til at en organisasjon som driver effektivt skal være avskåret fra å høste en rimelig fortjeneste av sine medlemstjenester, så lenge medlemmene fortsatt kommer økonomisk gunstig fra det. Det ligger nærmest i sakens natur at organisasjoner som tilbyr advokattjenester vil prise disse lavere enn markedspris, ellers vil et vesentlig poeng ved å tilby dette som medlemstjeneste bortfalle.
Organisasjoner driver regelmessig en mangslungen virksomhet for å fremme medlemsinteressene, av disse er juridiske tjenester typisk en tjeneste som medlemmene verdsetter og er villige til å betale for. Andre viktige tjenester, som for eksempel informasjonsarbeid eller arbeid for å påvirke rammevilkårene, er ikke mulige å prise på samme måte. Å åpne for en rimelig fortjenestemargin vil følgelig bidra til å styrke det økonomiske fundamentet for organisasjonens øvrige virksomhet.»

NBBL mener at man går noe langt når det gjelder innskjerping av rammene for de kostnads- og inntektsmessige sidene ved denne advokatvirksomheten. Høringsinstansen uttaler følgende:

«For det første mener vi at det bør være noe videre rammer for advokatvirksomheten enn ren kostnadsdekning. Det vesentlige bør være at hovedformålet med å ha advokatvirksomheten ikke skal være økonomisk, dvs at hovedformålet må være at det skal være en medlemsfordel eller tilsvarende.
Fra et boligbyggelag ytes det i praksis aldri utbytte til medlemmene selv om loven åpner for at det skjer i forbindelse med boligbyggelagets samhandling med medlemmet (jf. til sammenlikning kjøpeutbytte fra Coop). Dette innebærer at dersom det skulle oppstå et overskudd fra advokatvirksomheten, vil dette overskuddet ikke tilfalle noen eier, men forbli i boligbyggelaget til bruk for medlemmenes felles beste. Muligheten til at advokatenes uavhengighet blir påvirket er derfor svært liten.
For å hindre at rammene blir for snevre foreslår vi derfor at teksten i § 19 (1) siste setning justeres slik at den i stedet lyder:
«Hovedformålet med advokatvirksomheten kan ikke være økonomisk».
For det andre mener vi at dersom kostnadsdekning skal utgjøre taket for hvilken betaling som kan kreves, må det presiseres i lovteksten eller forarbeidene at det er tale om kostnadsdekning over tid. Dersom ett enkelte advokatoppdrag ikke gir kostnadsdekning (underskudd), må det være adgang til å ta bedre betalt for det neste oppdraget slik at det samlet sett blir kostnadsdekning.
I tillegg bør det presiseres i lovteksten eller forarbeidene at det er den samlede advokatvirksomheten som skal skje med kostnadsdekning som tak, og ikke hver enkelte solgte time. Det siste vil være svært byråkratisk å håndtere, og vil føre til at advokatvirksomheten går med tap, dersom ett eller flere oppdrag gir underskudd.
Det bør også presiseres at tredjeparter ikke kan påberope seg kostnadsdekning ved salg av tjenester. En motpart til et medlem i en tvistesak for domstolene må f.eks. ikke kunne påberope seg at det skal dokumenteres at det honoraret som er angitt i saksomkostningsoppgaven ikke skal overstige selvkost, jf. at det vil føre til de problemene som er angitt i avsnittet over.»

KS og Virke mener det må være en forutsetning at det kan betales vederlag for advokatens bistand til medlemmene i tillegg til ordinær medlemskontingent, og støtter forslaget om at dette skal baseres på kostnadsdekning. KS uttaler følgende:

«Det må være en forutsetning at det kan betales vederlag for organisasjonsadvokaters bistand, i tillegg til ordinær medlemskontingent. KS er imidlertid enig i at slikt vederlag må være basert på kostnadsdekning, og at organisasjonen ikke kan ha profittmotiv for advokatvirksomheten eller som formål å få økonomisk overskudd fra den. KS slutter seg til begrunnelsen om at slik profittbasert drift må være organisert i en annen form (advokatforetak) samt prinsippet om at slike ikke kan ha eksterne eiere, for å sikre uavhengigheten. Det bør klargjøres nærmere i forarbeidene hvilke krav som skal stilles for å dokumentere kostnadsdekningselementet. KS ber om at departementet vurderer og klargjør om dette bør fremgå av regnskapet til virksomheten, eller på andre måter.
At arbeidsgiver ikke har som formål å tjene penger på virksomheten legger også til rette for at advokaten kan være uavhengig og ivareta klientens interesser. Det understøttes også av at organisasjonsadvokaters lønnsfastsettelse ikke skal være avhengig av utfallet i saker advokaten håndterer.»

Juristforbundet bemerker følgende til lovutkastet § 19 tredje ledd:

«Forutsatt at lovforslaget § 19 (3) opprettholdes, bør det vurderes hvorvidt begrepet «arbeidsgiver» suppleres med begrepet «andre styrende organer», for å sondre mot arbeidsgiveransvaret. Det som er kjernen i en organisasjonsadvokats arbeid, er advokatbistand til organisasjonens medlemmer.
Denne bistanden vil som oftest være definert og avgrenset i både vedtekter og retningslinjer fastsatt av et hovedstyre eller annet styrende organ. Det vil med andre ord kunne være en annen juridisk person enn arbeidsgiver, som gir slike begrensninger. En advokat i en fagforening vil for eksempel kunne tenkes å bli bundet av organisasjonspolitiske beslutninger. Det kan i fagforeninger tilligge andre enn den utførende advokat å fatte beslutningen hvorvidt en sak skal fremmes for domstolene. Dette er en avgjørelse av økonomisk betydning for forbundet, som den enkelte advokat eksempelvis må søke et hovedstyre om samtykke før saken kan fremmes for domstolen. Vurderinger knyttet opp mot advokatens uavhengighet og det nærmere innholdet i instruksjonsforbudet er forhold som i så måte bør tydeliggjøres og omtales nærmere i merknaden til lovforslaget § 19.»

12.6.3.1 Adgangen til å kombinere rollen som organisasjonsadvokat og internadvokat

Juristforbundet, KS, LO, NHO, NBBL, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, OBOS BBL, Virke og YS støtter utvalgets forslag om å videreføre adgangen til å kombinere rollen som organisasjonsadvokat og internadvokat.

Virke mener det er viktig at utvalget påpeker at advokater som er ansatt i en organisasjon kan fungere både som organisasjonsadvokater og internadvokater. Dette forutsetter at advokaten da til enhver tid oppfyller reglene for henholdsvis internadvokater og organisasjonsadvokater i den rollen advokaten opptrer i.

Juristforbundet mener adgangen for internadvokater til også å være organisasjonsadvokat bør tydeliggjøres og uttaler følgende:

«Det fremkommer av innstillingen at det ikke er noe i veien for at organisasjonsadvokater også er internadvokater. Da bør det heller ikke være noe i veien for at advokater som i hovedsak arbeider som internadvokater også er organisasjonsadvokater. Eksempelvis kan det være situasjoner hvor internadvokatene i Kreftforeningen blir bedt om å bistå Kreftforeningens medlemmer. Det forutsettes selvfølgelig at advokaten oppfyller de nødvendige formelle krav til å virke både som internadvokat og organisasjonsadvokat. Juristforbundet støtter Kreftforeningens syn og mener det bør være adgang til, for samme advokat, å være både internadvokat og organisasjonsadvokat, også i en forening som Kreftforeningen. Det er viktig at dette kommer klart frem, primært i lovteksten eller sekundært på en oppklarende måte i merknadene.»

NHO reiser en problemstilling der medlemsbedrifter er saksøkt i samme sak som arbeidsgiverforeningen, og uttaler følgende:

«Overordnet arbeidsgiverforening skal normalt være part i søksmål som gjelder arbeidsgiverforeningens tariffavtaler, jf. arbeidstvistloven § 35. I slike situasjoner vil arbeidsgiverforeningen som oftest ha en internadvokat som prosessfullmektig, for eksempel NHOs egne advokater. I saker for Arbeidsretten vil imidlertid også medlemsbedrifter i arbeidsgiverforeninger kunne være saksøkt i samme sak som arbeidsgiverforeningen. Det normale er da at advokaten fra arbeidsgiverforeningen er prosessfullmektig for både arbeidsgiverforeningen og medlemsbedriften.
Tilsvarende situasjon kan oppstå hvis en organisasjon trer inn som partshjelper for de alminnelige domstolene, jf. tvisteloven § 15-7. En ansatt advokat hos partshjelperen kan da være prosessfullmektig for både organisasjonen (og da være internadvokat) og for den opprinnelige saksøkte/ saksøker.
Spørsmålet oppstår da om advokaten er internadvokat både for arbeidsgiverforeningen og for medlemmet, på grunnlag av regelen om interessefellesskap. Alternativet er at advokaten er internadvokat for arbeidsgiverforeningen og organisasjonsadvokat for medlemmet. Dette er ikke avklart i utredningen. Skal advokaten være internadvokat for medlemmet, må det være på grunnlag av regelen om interessefellesskap. Det er i utredningen ikke avklart om vilkårene for et interessefellesskap er oppfylt i et slikt tilfelle. Det er heller ikke avklart om en advokat alternativt kan opptre som både internadvokat og organisasjonsadvokat i samme sak.
Etter vår vurdering tilsier systemet at en advokat bør kunne være internadvokat for begge parter begrunnet i at det foreligger et interessefellesskap. Dette fordi både organisasjonen og medlemmet vil være part i samme tvist, og som utgangspunkt ha sammenfallende interesser. Det tilsvarende gjelder hvis organisasjonen trer inn som partshjelp i alminnelige sivilsaker. Partshjelpsordningen forutsetter et interessefellesskap, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b. Alternativt bør det fremgå at advokater kan opptre som både internadvokat og organisasjonsadvokat i samme sak i slike situasjoner. Etter NHOs syn vil det være meget uheldig hvis advokater i slike situasjoner ikke kan opptre på vegne av flere enn sin arbeidsgiver. Uavhengighetskravet tilsier ikke noe slikt skille, det vil være i strid med en langvarig tradisjon, og det vil kunne medføre unødvendig økte kostnader.»

12.6.4 Høringsinstansenes syn på forslag i høringsnotat 12. august 2020

Høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget er enig i at det bør innføres krav til hederlig vandel, og at man ikke skal være uskikket for eiere og andre i ledelsen i advokatforetak uten advokatbevilling.

Riksadvokaten påpeker at vandelskontroll i kombinasjon med en skikkethetsvurdering er et viktig kriminalitetsforebyggende virkemiddel som vil tette et utilsiktet hull i lovverket.

Oslo politidistrikt er enig i at vandelskravet bør være relativt, og at eksempelvis økonomisk kriminalitet, falsk forklaring m.m. bør tillegges vesentlig vekt. Oslo politidistrikt mener videre det bør vurderes å ha en forskriftshjemmel, slik at man kan regulere underliggende saksbehandling rundt eierforhold, daglig ledelse, tilsyn og uttreden.

Advokatforeningen, ICJ-Norges fagutvalget for dommeres og advokaters uavhengighet (ICJ-Norge) og Tilsynsrådet mener at både kravet om hederlig vandel og kravet om at man ikke må anses uskikket bør korrespondere med tilsvarende krav for advokater.

Advokatforeningen og ICJ-Norge fremholder også at det er ønskelig med størst mulig grad av veiledning i hva som ligger i kravene. Det vises til at behovet for forutberegnelighet på området er stort, og melder seg både for personene som vurderes og for tilsynsmyndigheten. Advokatforeningen mener gode forarbeider vil legge til rette for en ensartet forvaltningspraksis, mens Revisorforeningen mener kravet til skikkethet bør presiseres nærmere i loven.

NHO viser til at kravene til advokater er tett knyttet til profesjonsutøvelsen, som ikke er like relevante for personer uten advokatbevilling. NHO mener derfor at det er behov for en mer presis beskrivelse i proposisjonen av hva som ligger i kravet for personer som ikke er advokater og for eiere som er juridiske personer.

Etter Tilsynsrådets oppfatning bør også de typetilfeller som faller inn under suspensjonshjemmelen i domstolloven § 230 andre ledd, vergemål og konkurs, lede til at personer uten advokatbevilling inntil videre heller ikke kan inneha eierposisjoner eller ledende roller. Tilsvarende bør også gjelde dersom vedkommende blir siktet for alvorlige lovbrudd, jf. domstolloven § 230 fjerde ledd.

Når det gjelder kravet til fremleggelse av politiattest, er Finnmark politidistrikt enig i at det bør stilles krav om ordinær politiattest, og de viser til at dette samsvarer med tilsvarende regelverk i finansbransjen. Oslo politidistrikt mener på sin side at det bør vurderes hvorvidt det skal innføres et generelt krav til uttømmende politiattest.

Flere av høringsinstansene påpeker at kravet til fremleggelse av politiattest må ses i sammenheng med hvilke krav som stilles til advokater. Dersom det innføres krav om uttømmende politiattest for advokater, bør det samme gjelde for eiere og andre i ledende posisjoner uten advokatbevilling.

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om personkretsen støtter forslaget om at kravene skal gjelder for eiere, daglig leder og styremedlemmer.

Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Riksadvokaten og Tilsynsrådet er enige i at vandelskravet bør omfatte alle som rent faktisk deltar i ledelsen av foretaket. Tilsynsrådet viser i den forbindelse til at de har behov for klar hjemmel til å gjøre ytterligere undersøkelser for å avdekke hvem som utgjør den reelle ledelsen og til å treffe adekvate reaksjoner.

NHO stiller spørsmål ved om loven også bør stille lignende krav til juridiske personer som er eiere, selv om de etter dagens regler bare kan ha andeler i advokatselskap og bare driver virksomhet som har naturlig tilknytning til advokatvirksomheten.

Finnmark politidistrikt stiller spørsmål ved forholdsmessigheten og nødvendigheten av å stille krav til samtlige eiere i advokatbransjen. De viser i den forbindelse til at det i finanslovgivningen er stilt krav til eiere som har «betydelig eierandel», jf. eksempelvis eiendomsmeglingsloven § 2-8, verdipapirfondloven § 2-5 og verdipapirhandelloven § 11-10 og § 13-3. Politidirektoratet viser til Finnmark politidistrikts uttalelse, og antar at forskjeller i investering/eierskap i de ulike bransjene kan gi ulik risiko for identifikasjon, noe som kan begrunne forskjell i de to regelverkene for personer med små eierandeler. Politidirektoratet er derfor enig med departementet i at kravene bør gjelde alle eiere i advokatforetak uavhengig av eierandelens størrelse.

Kripos mener at forholdet til politiregisterloven § 44 andre ledd bør kommenteres i merknadene til bestemmelsen, herunder hva som skal anses som tilstrekkelig dokumentasjon for personer som faktisk deltar i ledelsen uten å ha formalisert dette. Politidirektoratet mener også at det er uklart hvordan noen som faktisk deltar i ledelsen uten å ha formalisert dette skal kunne dokumentere at man fyller kravene til politiattest.

Advokatforeningen mener det også er behov for en hjemmel for advokatforetaket til å kreve politiattest fremlagt av øvrig personell i advokatfirmaer. Videre støtter høringsinstansen forslaget om at tilsynsorganet utarbeider nærmere retningslinjer som gir veiledning for foretakene om hvilken personkrets dette omfatter. Retningslinjene bør etter foreningens syn utarbeides i samråd med bransjen.

NHO bemerker at reguleringer som vil gjelde for eierskap bør vurderes i lys av EØS-avtalen artikkel 31 og 40.

Når det gjelder foretakets ansvar og tilsynsorganets rolle, er det bare Tilsynsrådet som støtter forslaget om at det er det enkelte advokatforetak som skal sikre at kravene til eiere og personer i ledelsen uten advokatbevilling er oppfylt. Tilsynsrådet påpeker at en særskilt godkjenningsordning lagt til tilsynsorganet vil være ressurskrevende både for advokatforetakene og for Tilsynsrådet. Forslaget fordrer imidlertid at Tilsynsrådet gis nye effektive sanksjonsmuligheter overfor advokatforetaket, da personer uten advokatbevilling ikke er underlagt Tilsynsrådets tilsyns- og sanksjonssystem.

Advokatforeningen, Det nasjonale statsadvokatembete, ICJ-Norge, NHO, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Riksadvokaten mener derimot at kontrollen bør legges til tilsynsorganet. Flere av høringsinstansene viser til at formålet med de nye reglene vil oppfylles bedre dersom det legges til tilsynsorganet. Det nasjonale statsadvokatembetet kan på sin side ikke se noen grunn til ikke å etablere samme eller en lignende ordning som gjelder innen finanssektoren.

Riksadvokaten mener at departementets forslag har den ulempe at det forutsetter at foretaket selv finner det formålstjenlig å opplyse om eventuelle mangler knyttet til eierskapet. Etter Riksadvokatens vurdering vil en tilsynsordning bedre ivareta en enhetlig praktisering av kravene.

Oslo politidistrikt mener at ansvar for kontroll bør legges utenfor foretaket, slik at tilsynet kan gripe inn. Dette kan etter politidistriktets syn trolig forsterkes ved at advokatfirmaene pålegges årlig rapportering av eierforhold og ledelse til tilsynet.

Politidirektoratet viser til at når utvidelsen av personkretsen er omfattende for å unngå omgåelser, gir det lite sammenheng at foretaket skal kontrollere seg selv. Med en slik løsning kan det også bli vanskeligere å fastslå hvor lista ligger.

NHO er usikre på hvor effektiv en egenkontroll vil være i praksis. De påpeker også at regler om avvikling bør gå frem av loven, og at det er advokatforetakets styre som må treffe disse beslutningene.

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om fratredelse og avvikling av eierskap når kravene ikke er oppfylt, er enige i forslagene. De fleste høringsinstansene mener imidlertid at en frist for avhending på to år er for lang tid.

Det nasjonale statsadvokatembetet og Tilsynsrådet presiserer at eierskapet bør avvikles så raskt som mulig når vilkårene for å eie ikke lenger er til stede. Oslo statsadvokatembeter mener en frist på ett år må være tilstrekkelig. Advokatforeningen synes også at en frist for avhending på to år er for lang. De foreslår at prosessen med uttreden skal iverksettes straks etter at vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene, og gjennomføres så snart som mulig og innen to år.

Advokatforeningen og ICJ-Norge fremhever viktigheten av at den som har fratrådt sin stilling eller sitt verv ikke lenger har rett til å ta del i forvaltningen av foretaket.

Advokatforeningen påpeker at det er stor variasjon i hvordan eierskap i advokatforetak oppstår og avvikles. Noen opererer med et «naken inn – naken ut»-prinsipp, mens andre opererer med kjøp og salg av aksjer på en mer ordinær måte. Advokatforeningen er derfor enig i at hvilke vilkår som kan stilles til avhendelsen for øvrig bør reguleres gjennom avtale eller i foretakets vedtekter, og ikke i lovs form. Advokatforeningen mener det samme bør gjelde i situasjoner hvor advokater under tilsvarende omstendigheter taper bevillingen, og påpeker at det bør være foretakets styre som har ansvaret for å iverksette og gjennomføre prosessen. Foreningen bemerker for øvrig at tilsynsorganets virksomhet må legges opp slik at det er reell mulighet for å avdekke at personer som omfattes av forslaget ikke lenger oppfyller kravene som stilles.

12.7 Departementets vurdering

12.7.1 Innledning

Departementet foreslår å videreføre utgangspunktet om at advokatvirksomhet skal utøves i advokatforetak. I tillegg vil advokater fortsatt kunne yte advokatbistand i andre foretak eller andre organisasjonsformer som internadvokat eller organisasjonsadvokat.

I likhet med utvalget foreslår departementet strukturelle endringer av reglene om organisering av advokatvirksomhet. Dagens regulering i domstolloven er vanskelig tilgjengelig, og departementet mener utvalgets forslag gir god oversikt over reglene for den enkelte organisasjonsform. Departementet foreslår at reglene om organisering i advokatloven deles inn i tre kategorier: advokatforetak, internadvokater og organisasjonsadvokater. Vurderingene nedenfor baserer seg på forslaget til ny struktur.

Prinsippene om advokaters uavhengighet og at advokatene skal ha det personlige ansvaret for sine advokathandlinger vil fortsatt være bærende hensyn bak reglene om organisering av advokatvirksomhet.

I høringen og den etterfølgende debatten har det blitt pekt på behov for eksterne eiere og ekstern kapital i advokatforetakene som viktige tiltak for å bidra til økt innovasjon og utvikling av nye teknologiske løsninger i bransjen. Utvalget har i liten grad utredet spørsmålet om eksternt eierskap, og det er ikke grunnlag for å foreslå en slik endring nå. Departementet mener spørsmålet om eksternt eierskap i advokatforetak bør vurderes særskilt i en egen utredning.

EØS-retten er relevant for reguleringen av organisering av advokatvirksomhet i advokatforetak, og for virksomheter med internadvokater og organisasjonsadvokater, se omtale i punkt 12.2 og kapittel 9. Ingen av forslagene i dette kapittelet anses å diskriminere på bakgrunn av nasjonalitet. Krav om anvendelse av norsk lovgivning ved organisering av advokatvirksomhet for utenlandske tjenesteytere vil imidlertid kunne innebære en restriksjon etter EØS-retten, da dette er egnet til å hindre, innebære ulemper for eller gjøre ytelsene mindre attraktive i den grad de medfører administrative eller økonomiske tilleggsbelastninger. Fra EU-domstolens praksis vises det til C-309/99 Wouters and Other’s og C-225/09 Jakubowska, som anerkjenner de generelle hensynene til uavhengighet og å unngå interessekonflikt som begrunnelse for å innføre reguleringer for organisering av advokatvirksomhet. Sistnevnte avgjørelse illustrerer også at medlemsstatene kan ha et relativt høyt beskyttelsesnivå i sin regulering. Andre relevante legitime hensyn etter EØS-retten er offentlig orden, å sikre et velfungerende rettssystem, forbrukerbeskyttelse, tillit til advokatstanden og ivaretakelse av advokatetikk. Reguleringene som foreslås i dette kapittelet vurderes å være begrunnet i legitime hensyn og proporsjonale, og dermed tilfredsstille kravene etter EØS-retten. På enkelte områder har departementet sett behov for særlige reguleringer. Dette gjelder foretaksnavn og adgang til å etablere filialer av utenlandske virksomheter i Norge, se vurderinger nedenfor i punkt 12.7.2.3 og 12.7.2.4.

12.7.2 Advokatforetak

12.7.2.1 Virksomhet som kan drives i et advokatforetak

En velfungerende rettsstat er avhengig av at klienter, myndighetene og samfunnet for øvrig har tillit til at advokatene gir rettslig bistand uavhengig av andre hensyn enn hensynet til klienten. Prinsippet om advokaters uavhengighet tilsier derfor at det fortsatt må stilles krav til hvilken virksomhet som kan drives i et advokatforetak.

Et forbud mot at advokatforetak i tillegg til advokatvirksomhet kan drive annen virksomhet, ville ivareta hensynet til advokaters uavhengighet fullt ut. Hensynet til å unngå vanskelige grensedragninger mellom advokatvirksomhet og annen virksomhet kan også tale for en slik regulering. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at dette ville være å gå for langt. Det er nyttig for både klienter og samfunnet for øvrig at advokater kan bistå klienter med tjenester som det er behov for, selv om virksomheten ligger utenfor det som omfattes av definisjonen av advokatvirksomhet. Et slikt standpunkt samsvarer med høringsinstansenes syn.

Etter domstolloven § 231 fjerde ledd har advokatforetak i dag adgang til å drive annen virksomhet enn advokatvirksomhet, såfremt virksomheten har naturlig tilknytning til det aktuelle selskapets advokatvirksomhet. Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.5.2 side 68 at den aktuelle tilleggsvirksomheten ikke generelt behøver å ha naturlig tilknytning til advokatvirksomhet. Formålet med en slik regulering var å åpne for fremvekst av selskaper som dekker et større faglig spekter. Departementet uttalte videre følgende:

«Et større advokatselskap som spesialiserer seg i bygnings- og entrepriserett, kan f.eks. finne det hensiktsmessig å ansette en bygningsingeniør som kan foreta eller innhente og vurdere tekniske utredninger om bygningsmessige forhold. Ingeniørens virksomhet vil da ha naturlig tilknytning til advokatvirksomheten. Betydningen av § 231 fjerde ledd ligger i at selskapet i så fall utad også kan tilby rene tekniske tjenester.»

Departementet mener dagens regulering av hvilken virksomhet som kan drives i et advokatforetak i hovedsak bør videreføres. Dette innebærer at et advokatforetak fortsatt kan drive virksomhet som har naturlig tilknytning til advokatvirksomheten som drives i det konkrete foretaket. Forutsetningen må imidlertid være at virksomheten ikke er egnet til å svekke tilliten til advokatforetakets uavhengighet. Departementet foreslår at uavhengighetshensynet tydeliggjøres i lovteksten, slik som i eiendomsmeglingsloven § 5-1 første ledd. Dette er ikke ment som en realitetsendring, men som en tydeliggjøring av gjeldende rett.

Departementet foreslår dermed en annen utforming av regelen om hvilken virksomhet som kan drives i et advokatforetak enn det utvalget har foreslått. I stedet for å fastsette at advokatforetakene skal ha til formål å drive advokatvirksomhet, foreslår departementet en regulering som tar utgangspunkt i domstolloven § 231 fjerde ledd.

Departementet foreslår ikke å sette en bestemt grense for i hvor stort omfang et advokatforetak kan drive med annen virksomhet enn advokatvirksomhet. Det sentrale må være at advokatforetaket ikke mister karakter av å være et advokatforetak. Departementet mener det vil være villedende for publikum hvis foretaket i det vesentlige driver annen virksomhet enn advokatvirksomhet, og at det vil være lite hensiktsmessig at reglene for blant annet organisering av advokatvirksomhet må følges for et slikt foretak. Departementet peker på at virksomheten i slike tilfeller bør deles og organiseres i ulike foretak, slik at advokatvirksomheten utøves i advokatforetaket, mens de øvrige delene av virksomheten utøves i et «ordinært» foretak.

Hvilken virksomhet som kan drives i et advokatforetak, har også en side til advokaters adgang til å utøve annen yrkesaktivitet ved siden av advokatvirksomheten, se lovforslaget § 27 og departementets vurdering i punkt 7.4.3.

Departementet viser for øvrig til de EØS-rettslige vurderingene nedenfor i punkt 12.7.2.2.

12.7.2.2 Hvem som kan utøve advokatvirksomhet og annen virksomhet på advokatforetakets vegne

I likhet med utvalget foreslår departementet at bare advokater og advokatfullmektiger kan utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne. Departementet presiserer at advokatfullmektiger skal opptre i prinsipalens navn, jf. punkt 11.4.4. Departementets forslag innebærer en innstramming av dagens regulering ved at andre som i dag har adgang til å utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne i medhold av domstolloven § 231 femte ledd andre punktum, ikke lenger vil ha adgang til dette.

Ved forslaget om å åpne rettsrådsmonopolet mener departementet det er behov for klare grenser mellom advokatforetak og andre virksomheter som vil kunne tilby rettslig bistand etter lovforslaget kapittel 14. I tillegg til forslaget om å stramme inn hvem som kan utøve advokatvirksomhet på foretakets vegne, foreslår departementet at det ikke skal være adgang til å yte rettslig bistand etter lovforslaget § 66 utad på vegne av et advokatforetak. Forslaget vil gi det rettssøkende publikum trygghet for at den rettslige bistanden som ytes på vegne av et advokatforetak er underlagt rammevilkårene som gjelder for advokatvirksomhet.

I likhet med utvalget mener departementet at advokatforetakene fortsatt bør ha anledning til å ha medarbeidere med annen utdanning, praksis eller kompetanse. Departementet støtter imidlertid ikke utvalgets forslag om at personer som ikke er advokater eller advokatfullmektiger må opptre som hjelpere, men foreslår at disse kan utøve virksomhet på advokatforetakets vegne forutsatt at dette ikke er å anse som advokatvirksomhet eller rettslig bistand. I likhet med Advokatforeningen mener departementet at utvalgets forslag kan hindre hensiktsmessige arbeidsformer i advokatforetakene og fremstår lite fleksibelt.

Selv om det kan argumenteres for at utvalgets forslag om å stramme inn reglene for hvem som kan utøve virksomhet utad fra et advokatforetak vil skape klarere regler, mener departementet at dette ikke kan være avgjørende. Slik departementet ser det, må hensynet til et klart og enkelt regelverk balanseres mot hensynet til klientenes behov for sammensatte tjenester fra flere profesjoner. Klientene vil være tjent med at advokatforetakene tilføres annen ekspertise, og kvaliteten på advokatbistanden kan høynes ved bistand fra personer med kompetanse innenfor de fagfelt som oppdragene omfatter. Revisorforeningen støtter et slikt synspunkt, og peker i sin høringsuttalelse på næringslivets og samfunnets økende behov for kvalifisert rådgivning som inkluderer både økonomisk og juridisk kompetanse. Departementet mener klientenes behov ikke vil være tilstrekkelig ivaretatt i alle tilfeller dersom de må henvises til andre foretak enn advokatforetak for å få sammensatte tjenester fra flere profesjoner som inkluderer rettslig bistand.

Norges EØS-rettslige forpliktelser

Departementet har vurdert de foreslåtte reguleringene i punkt 12.7.2.1 og 12.7.2.2 opp mot Norges EØS-rettslige forpliktelser. Av særlig relevans er EØS-avtalen artikkel 31 om retten til fri etablering og tjenestedirektivet artikkel 25. Tjenestedirektivet artikkel 25 er gjennomført i norsk rett gjennom tjenesteloven § 23. Blant annet følger det av tjenestedirektivet artikkel 25 at tjenesteyterne, herunder advokater, i utgangspunktet står fritt til å yte flere slags tjenester, eller til å yte tjenester i samarbeid med andre tjenesteytere. Tjenestedirektivet artikkel 25 nr. 1 bokstav a åpner imidlertid for å kunne begrense adgangen til å drive annen virksomhet, så lenge det er «berettiget for å sikre overholdelse av yrkesetiske regler, som varierer etter det enkelte yrkes særlige art, og nødvendig for å sikre yrkenes uavhengighet og upartiskhet».

De foreslåtte reguleringene diskriminerer ikke på grunnlag av nasjonalitet, men vil kunne innebære restriksjoner, da de blant annet er egnet til å hindre eller innebære ulemper for tjenesteytere og virksomheter fra en annen EØS-stat som ønsker å etablere seg i Norge. Reguleringene innebærer begrensninger for hvilke typer virksomhet som kan utøves fra et advokatforetak og i hvilket omfang det er adgang til å utøve annen virksomhet enn advokatvirksomhet, noe som i praksis kan innebære visse begrensninger for adgangen til å yte sammensatte tjenester utad fra et advokatforetak. Departementet presiserer imidlertid at reguleringene ikke innebærer begrensninger for hvem som kan utøve annen virksomhet enn advokatvirksomhet fra et advokatforetak.

Departementet mener at prinsippet om advokaters uavhengighet tilsier at det må stilles krav til hvilken virksomhet som kan drives fra et advokatforetak og hvem som utøver advokatvirksomhet fra foretaket. Forslagene sikrer det rettssøkende publikum trygghet for at den rettslige bistanden som ytes på vegne av et advokatforetak er underlagt rammevilkårene som gjelder for advokatvirksomhet, herunder hensynet til uavhengighet.

Sett i sammenheng med forslaget om å åpne rettsrådsmonopolet slik at enhver kan yte rettslig bistand, jf. lovforslaget kapittel 14, mener departementet at det er behov for å stramme inn reglene om hvem som kan utøve advokatvirksomhet på foretakets vegne, samt å regulere at det ikke skal være adgang til å yte rettslig bistand etter lovforslaget § 66 utad på vegne av et advokatforetak.

Departementet mener at kravene som stilles er egnet til å ivareta hensynet til advokaters uavhengighet på en god måte.

Som det fremgår av vurderingene ovenfor og i punkt 12.7.2.1, har utvalget foreslått en regulering som etter departementets syn går lenger i å sikre advokatenes uavhengighet, men som i for stor grad ville begrense foretakenes mulighet til å tilby sammensatte tjenester fra flere profesjoner. Departementets forslag er følgelig et mindre inngripende tiltak enn utvalgets forslag. Etter departementets vurdering foreligger det ikke andre alternative tiltak som i tilstrekkelig grad vil ivareta hensynene bak reguleringene som er å sikre advokatenes uavhengighet.

Etter dette legger departementet til grunn at forslagene tilfredsstiller kravene etter EØS-retten.

12.7.2.3 Organisering av advokatforetak

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, å videreføre gjeldende rett om at advokatvirksomhet kan drives i alle foretaksformer som er tillatt etter den alminnelige selskapslovgivningen. Departementet presiserer at det vil være en forutsetning at foretaksformen og den konkrete organiseringen av foretaket ikke kommer i konflikt med prinsippet om advokaters uavhengighet, noe som også ble fremhevet av departementet i Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.4 og side 77. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette.

På bakgrunn av forslaget om å åpne rettsrådsmonopolet, jf. punkt 4.5.2, mener departementet det er behov for klare grenser mellom advokatforetak og andre virksomheter som vil kunne tilby rettslig bistand etter lovforslaget kapittel 14. Av hensyn til det rettssøkende publikum foreslår departementet å lovregulere at advokatforetak skal ha et foretaksnavn som inneholder ordet «advokat». Dette er i tråd med utvalgets forslag og innebærer en utvidelse av gjeldende rett, da kravet i lovforslaget også vil omfatte enkeltpersonforetak. For advokatvirksomhet som drives som enkeltpersonforetak stiller foretaksnavneloven § 2-2 krav om at advokatens etternavn også må fremkomme av foretaksnavnet.

Advokatdirektivet artikkel 12 inneholder bestemmelser om foretaksnavn for advokatgrupper fra annen EØS-stat. Det fremgår av direktivbestemmelsen at advokatgruppen kan bruke navnet til den advokatgruppen de tilhører i hjemstaten, uansett på hvilken måte advokatene praktiserer under hjemstatens yrkestittel i Norge. Norske myndigheter kan kreve at gruppens juridiske form i hjemstaten og navnene til de medlemmene av gruppen som praktiserer i Norge skal oppgis. Av hensyn til det rettssøkende publikum ser departementet behov for å tilpasse og tydeliggjøre reglene om foretaksnavn for personer med utenlandsk advokatbevilling. Departementet foreslår at dette reguleres i forskrift.

Departementet tar i likhet med utvalget høyde for at advokatvirksomhet kan organiseres som samvirkeforetak, og foreslår enkelte spesialreguleringer som har vært nødvendige for denne typen organisering. Se nærmere om dette i merknaden til lovforslaget § 21 fjerde ledd.

Departementet peker på at advokater kan drive mer eller mindre formalisert samarbeid med andre advokater i kontorfellesskap. Tilsynsrådet viser i sin høringsuttalelse til at slike fellesskap kan ha mange former, som for eksempel samarbeid mellom enkeltpersonforetak eller andre former for advokatforetak. Kontorfellesskap er ikke en selskapsdannelse, men en sammenslutning av selvstendige foretak. Advokater i kontorfellesskap kan velge å etablere et felles foretak som står for den praktiske driften. Et slikt kontordriftsselskap vil ikke være et advokatforetak, forutsatt at advokatvirksomheten drives i de enkelte advokatenes foretak. Departementet finner ikke grunn til å fastsette særskilte reguleringer for kontorfellesskap. Se for øvrig merknad til lovforslaget § 21 første ledd.

Tilsynsrådet har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at advokatloven bør inneholde en bestemmelse om at det for all regelmessig utøvelse av advokatvirksomhet i Norge er krav til fast kontorsted her, tilsvarende som for eiendomsmeglere i eiendomsmeglingsloven § 2-5. Departementet peker på at kravet i eiendomsmeglingsloven har vært underlagt en grundig vurdering, der blant annet de EØS-relevante sidene ved et slikt forslag er utredet, jf. Ot.prp. nr. 16 (2006–2007) punkt 5.5.2. Utvalget har ikke utredet spørsmålet om fast kontorsted i Norge, og departementet mener det ikke er grunnlag for å foreslå en slik endring nå.

12.7.2.4 Eierregulering

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett, slik at andre enn advokater fortsatt skal ha adgang til å eie andeler i et advokatforetak. Departementet følger dermed ikke opp utvalgets forslag om at kun advokater kan være eiere. Utvalgets forslag har møtt motstand blant høringsinstansene.

Departementet mener hensynet til advokaters uavhengighet fortsatt må være førende for reguleringen av hvem som kan eie andeler i et advokatforetak, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.4.4.3. Hensynet må imidlertid balanseres mot hensynet til å sikre fremvekst av advokatforetak som dekker et større faglig spekter, samt hensynet til innovasjon i advokatbransjen.

Departementet mener utvalgets forslag til regulering vil kunne innebære en risiko for at konkurransen i markedet begrenses unødvendig, slik det også pekes på i rapporten «Analyse av endringer i norsk advokatregulering» (Copenhagen Economics 2019) side 64. I rapporten vises det også til at utvalgets forslag om å stramme inn eierreguleringen kan hindre tilførsel av nyttig kunnskap, ikke-juridisk kompetanse og nyskaping i advokatforetak. Advokatforeningen gir uttrykk for tilsvarende syn, og fremholder at utvalgets forslag kan innebære at dyktige kandidater som ikke er advokater mister et av de fremste incitamentene for å gjøre karriere i et advokatforetak og dermed velger andre arbeidsplasser. Departementet mener hensynet til advokaters uavhengighet kan ivaretas tilstrekkelig ved å stille krav om yrkesaktivitet i foretaket, både for advokater og andre eiere som ikke er advokater. Dette var også departementets vurdering i Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.4.4.3 side 64.

I motsetning til utvalget, foreslår departementet å videreføre kravet om at eierne må utøve en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i foretaket. Dette støttes av Advokatforeningen og Tilsynsrådet. Begge mener utvalgets forslag om at det ikke skal stilles krav til omfanget av yrkesaktiviteten medfører risiko for omgåelse av forbudet mot eksternt eierskap. Tilsynsrådet peker også på at grensen mot det som i realiteten vil være et passivt eierskap blir vanskelig å kontrollere.

Hvorvidt vesentlighetskravet er oppfylt, vil måtte bero på en konkret vurdering. I Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 78 til 79 uttalte departementet følgende:

«En som utøver all sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste, oppfyller kravet om å utøve «en vesentlig del» i selskapets tjeneste selv om yrkesaktiviteten er temmelig beskjeden. En som utøver en aktivitet i selskapet som overstiger en halv, normal stilling, oppfyller også kriteriet selv om vedkommende utviser en omfattende aktivitet utenom selskapet. Mer problematisk blir det når innsatsen i selskapets tjeneste er mer beskjeden samtidig som aktiviteten utenfor selskapet er tilsvarende mer omfattende.
I grensetilfeller må det bl.a. legges vekt på hensynet bak eierreguleringen. Er aktiviteten utenfor selskapet av en slik art at det setter selskapets uavhengighet i fare, skal det mindre til for å anse den for å være for omfattende til at «en vesentlig del» utøves i selskapets tjeneste. Det må også legges vekt på om aktiviteten utenfor selskapet nærmest kan anses som en forlengelse av selskapets virksomhet. […] Ytterligere momenter vil være hvor stor inntekt vedkommende har av sin innsats henholdsvis innenfor og utenfor selskapet, og hvor stor del av sin samlede yrkesaktivitet vedkommende har utøvet i advokatselskapets tjeneste siden vedkommende ble knyttet til selskapet.»

Departementet mener disse momentene fortsatt bør være førende ved vurderingen av om kravet til vesentlig yrkesutøvelse i foretaket er oppfylt.

Når det gjelder utvalgets forslag om et forbud mot at advokater kan være eiere i flere advokatforetak, må dette ses i sammenheng med at utvalget foreslår å fjerne kravet om vesentlig yrkesutøvelse for å være eier i advokatforetak. Et forbud mot å være eier i flere advokatforetak vil kunne sikre at det går en helt klar grense for uavhengigheten når det gjelder eierposisjoner i advokatforetak. Departementet mener imidlertid advokatens uavhengighet er tilstrekkelig ivaretatt ved forslaget om å videreføre dagens krav om vesentlig yrkesutøvelse for å eie andeler i et advokatforetak, og følger ikke opp utvalgets forslag på dette punkt.

Departementet har vurdert om det bør stilles krav om at majoriteten av eierandelene i et advokatforetak skal eies av advokater for å avhjelpe utfordringene ved dagens regelverk knyttet til at stadig flere advokatforetak eies av personer uten advokatbevilling, se for eksempel LB-2018-192788-2. Departementet har imidlertid kommet til at det ikke er behov for å innføre et slikt krav, da flere av forslagene i denne proposisjonen tydeliggjør at plikter og reaksjoner kan knyttes til advokatforetaket som sådan, og ikke bare til den enkelte advokat. Foruten en generell plikt til å følge reglene for advokatvirksomhet, jf. lovforslaget § 20 fjerde ledd, foreslås det at advokatforetak kan ilegges disiplinærkritikk, jf. lovforslaget § 57 første ledd. I tillegg åpnes det i lovforslaget § 17 for å kunne ilegge advokatforetak overtredelsesgebyr. Det foreslås også et krav om at eiere og ledere i advokatforetak som ikke er advokater må ha hederlig vandel og ikke anses uskikket, jf. lovforslaget § 22.

I likhet med utvalget foreslår departementet at andeler i et advokatforetak fortsatt kan eies av et holdingselskap, forutsatt at holdingselskapet eies av personer som utøver vesentlig yrkesaktivitet i det eide foretaket, og for øvrig er organisert etter reglene for advokatforetak, jf. lovforslaget § 21 andre ledd. Departementet mener uavhengighetsprinsippet ivaretas ved forutsetningen om eiernes tilknytning til det eide selskapet, og ved at også det eiende selskapet er underlagt reglene om organisering av advokatforetak.

Norges EØS-rettslige forpliktelser

Departementet har vurdert de foreslåtte reguleringene for eiere i advokatforetak opp mot Norges EØS-rettslige forpliktelser. Av særlig relevans er EØS-avtalens artikkel 31 om fri etablering. Se for øvrig punkt 12.2.

Personer med utenlandsk advokatbevilling og andre personer fra utlandet kan fortsatt inneha andeler i norske advokatforetak på samme vilkår som norske eiere, det vil si under forutsetning av at eieren utøver vesentlig yrkesaktivitet i advokatforetaket. De foreslåtte reguleringene er således ikke knyttet til nasjonalitet eller bosted for eiere i advokatforetak. Reguleringene vil imidlertid kunne innebære restriksjoner, da de er egnet til å hindre eller innebære ulemper for etablering i Norge for tjenesteytere og virksomheter fra en annen EØS-stat.

Forslaget til eierreguleringer er en videreføring av gjeldende rett, jf. domstolloven 231 annet ledd første punktum. Kravet om at en eier i et advokatforetak må utøve vesentlig yrkesaktivitet i foretaket er begrunnet i hensynene til å sikre tillit til advokatbransjen, advokatenes uavhengighet og at bransjen er betryggende og forsvarlig organisert.

Tilsvarende begrunnelse benyttes i andre land hvor det også er oppstilt eierreguleringer for advokatforetak, for eksempel i Danmark og Sverige.

Departementet mener at kravene som stilles er egnet til å ivareta formålene bak eierreguleringene på en god måte, og nødvendige tiltak for å oppnå ønsket mål, som er å sikre advokatenes uavhengighet. Se for øvrig ovenfor i andre til femte avsnitt der departementet begrunner forslaget om å videreføre dagens regulering av hensyn til advokatens uavhengighet. Departementet mener at det på nåværende tidspunkt ikke er andre aktuelle, mindre inngripende tiltak som i tilstrekkelig grad kan ivareta de samme grunnleggende hensynene til blant annet advokatens uavhengighet.

Etter dette legger departementet til grunn at forslagene tilfredsstiller kravene etter EØS-retten.

Virksomhet i Norge fra advokatgruppe med hovedsete i annen EØS-stat

Dersom en advokatgruppe med hovedsete i en annen EØS-stat ønsker å etablere en filial eller et kontor i Norge, må dette vurderes etter EØS-reglene om sekundær etablering, jf. EØS-avtalen artikkel 31 om fri etablering og advokatdirektivet artikkel 11. Det følger av advokatdirektivet artikkel 11 nr. 1 at en eller flere EØS-advokater som tilhører samme advokatgruppe i en annen EØS-stat i utgangspunktet har anledning til å drive sin advokatvirksomhet i en filial eller et kontor i Norge. Dersom de grunnleggende reglene for advokatgruppen i hjemstaten er uforenlige med de grunnleggende reglene i Norge, skal norske regler gjelde i den utstrekning overholdelse av dem er begrunnet ut fra at det er i offentlighetens interesse å verne klienter og tredjemann. Dette vil bero på en konkret vurdering. Departementet mener det er behov for å tydeliggjøre regelverket om retten til å drive virksomhet i Norge fra advokatgruppe med hovedsete i annen EØS-stat, og foreslår at nærmere regulering av dette fastsettes i forskrift. Forskriftshjemmelen gir også grunnlag for å gi regler om etablering av filialer fra andre stater utenfor EØS.

12.7.2.5 Styresammensetning

Departementet foreslår å åpne for at advokatforetak som har et styre, kan ha eksterne styremedlemmer. Dette innebærer at det ikke lenger stilles et generelt krav om at styremedlemmer skal utøve vesentlig del av sin yrkesaktivitet i foretaket. Forslaget støttes av Advokatforeningen, Juristforbundet og Revisorforeningen. I likhet med utvalget, legger departementet til grunn at det å åpne for eksterne styremedlemmer vil kunne tilføre ledelsen kompetanse, innsikt og verdifulle kunnskaper, knyttet til for eksempel drift av næringsvirksomhet. Dette kan bidra til å profesjonalisere og effektivisere advokatforetakene ytterligere. Tilsvarende syn kommer til uttrykk i rapporten «Analyse av endringer i norsk advokatregulering» (Copenhagen Economics 2019) side 72.

Departementet har også tidligere foreslått å tillate eksterne styremedlemmer i advokatforetak, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.5.1, side 67. Departementet foreslo den gang ingen krav eller begrensninger for hvem som kan være styremedlem eller varamedlem i advokatforetak. Ved stortingsbehandlingen fikk forslaget ikke støtte i Justiskomiteen under henvisning til advokaters uavhengighet, og det ble tilføyd en begrensning i domstolloven § 231 annet ledd første punktum som innebærer at det kun er personer som utøver vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatforetaket som kan inneha verv som styremedlem eller varamedlem i styret, jf. Innst.O. nr. 50 (1990–1991) punkt 7.

Av hensynet til advokatenes uavhengighet, mener departementet det bør settes en grense for hvor mange eksterne styremedlemmer som kan sitte i styret. Dette er i tråd med utvalgets forslag. På denne bakgrunn foreslår departementet at flertallet av styremedlemmene til enhver tid skal utgjøres av advokater som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatforetaket. For å sikre at uavhengighetsprinsippet ivaretas slutter departementet seg også til utvalgets forslag om at styreverv ikke kan innehas av personer som utøver yrkesaktivitet i eller på annen måte er tilknyttet et annet advokatforetak, av klienter eller av andre personer som medfører at advokatforetaket ikke har den nødvendige uavhengighet.

Departementet peker på at uavhengighetsprinsippet også ivaretas ved den foreslåtte eierreguleringen. Med unntak for de ansattes representasjonsrett, er det eierne som velger styremedlemmer og varamedlemmer. Styremedlemmene blir dermed valgt av personer som utøver vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatforetaket, og eierne vil på denne måten kunne sikre at styremedlemmene som velges, ivaretar grunnleggende prinsipper for advokatvirksomheten.

Norges EØS-rettslige forpliktelser

Departementet har vurdert de foreslåtte reguleringene, som innebærer at flertallet av styrets medlemmer til enhver tid skal utgjøres av advokater som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatforetaket, opp mot Norges EØS-rettslige forpliktelser. Av særlig relevans er EØS-avtalens artikkel 31 om fri etablering.

De foreslåtte reguleringene gjelder uavhengig av nasjonalitet, bosted og hvilket land et styremedlem har advokatbevillingen sin fra. Reguleringene vil imidlertid kunne innebære restriksjoner, da de er egnet til å hindre eller innebære ulemper for etablering i Norge for tjenesteytere og virksomheter fra en annen EØS-stat.

Kravet om at flertallet av styrets medlemmer skal utgjøres av advokater som utøver vesentlig yrkesaktivitet i foretaket, er begrunnet i hensynene til advokatenes uavhengighet, å sikre tillit til advokatbransjen og at bransjen er betryggende og forsvarlig organisert. Reguleringen av styresammensetningen er egnet til å ivareta disse hensynene på en god måte. Departementet mener videre at det ikke er andre aktuelle, mindre inngripende tiltak som i tilstrekkelig grad er egnet til å ivareta de samme grunnleggende hensynene. Det bemerkes i denne forbindelse at det etter gjeldende rett ikke er adgang til å ha eksterne styremedlemmer, og at departementets forslag om å åpne for at et mindretall av styrets medlemmer kan bestå av eksterne dermed innebærer en liberalisering. Dette omfatter også andre EØS-borgere, som får videre adgang til å inneha verv som styremedlem.

Etter dette legger departementet til grunn at forslagene tilfredsstiller kravene etter EØS-retten.

12.7.2.6 Krav om at eiere, styremedlemmer og personer i ledelsen som ikke er advokater skal ha hederlig vandel og ikke anses uskikket

Departementet foreslår å stille krav om at eiere, styremedlemmer og personer i ledelsen i advokatforetak som ikke er advokater skal ha hederlig vandel og ikke anses uskikket. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget støtter innføring av slike krav. Forslaget innebærer at det stilles likelydende krav til alle eiere og personer i ledende posisjoner, uavhengig av om de har advokatbevilling eller ikke. Dette er viktig for å opprettholde og styrke tilliten til advokatbransjen. Som flere av høringsinstansene har påpekt, vil et likelydende krav dessuten være en rettsteknisk enkel løsning.

Revisorforeningen mener hensynet til forutberegnelighet og en ensartet forvaltningspraksis tilsier at kravet til skikkethet bør presiseres nærmere i loven.

Både «hederlig vandel» og «uskikket» er skjønnsmessige begreper, hvor avgjørelsen av om kravene er oppfylt må baseres på en konkret, samlet vurdering. Begrepene dekker ulike situasjoner, og det er viktig at vurderingstemaene er tilstrekkelig åpne og gir nødvendig fleksibilitet. Departementet har likevel funnet grunn til å fremheve tre typetilfeller i ordlyden som skiller seg ut som særlig relevante ved uskikkethetsvurderingen. Dette er uskikket som følge av straffbare forhold, manglende kontroll på økonomien, og grove eller gjentatte overtredelser av plikter gitt i lov eller forskrift. Dette utelukker imidlertid ikke at også andre forhold kan være relevante. Departementet viser for øvrig til punkt 8.4.3 og 10.4.3.3 for nærmere omtale av hva som ligger i kravene for advokater. Selv om kravene til advokater er tett knyttet til profesjonsutøvelsen, vil i hovedsak de samme forholdene også være relevante ved vurderingen av om kravene for eiere og andre i ledende roller uten advokatbevilling er oppfylt. Departementet finner grunn til å bemerke at dersom en person har mistet tillatelse til å drive virksomhet som er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, må vedkommende også anses uskikket til å være eier eller inneha ledende stilling i et advokatforetak.

Reglene om bortfall i lovforslaget § 14 vil ikke gjelde for eiere eller personer som innehar ledende posisjoner uten advokatbevilling, da disse ikke gis noen tillatelse som kan bortfalle. At vedkommende for eksempel får oppnevnt verge kan imidlertid tilsi at vedkommende må anses uskikket.

Tilsynsrådet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at det bør innføres regler om suspensjon for eiere og personer i ledelsen i advokatforetak. Eiere og andre i ledende posisjoner vil kunne ha stor innflytelse over selskapet, og departementet ser at det kan fremstå uheldig dersom disse fortsatt kan ha slike posisjoner hvis de blir siktet eller tiltalt for forhold som medfører at en advokatbevilling suspenderes. Departementet har likevel falt ned på at det ikke bør innføres en slik suspensjonsadgang. I vurderingen har departementet lagt vekt på at eiere og andre i ledende stillinger ikke nødvendigvis har en like utadrettet rolle som advokater. De representerer heller ikke klienter, og har ikke samme rettigheter som advokater.

Hvorvidt vedkommende igjen kan eie eller inngå i ledelsen vil bero på om vedkommende har hederlig vandel og ikke lenger anses uskikket. I vurderingen må man blant annet se hen til hva som var bakgrunnen for at personen ble ansett uskikket, hvor lang tid som har gått og opptreden etter at vedkommende måtte fratre rollen eller vervet.

Politiattest

For å dokumentere hederlig vandel er det nødvendig å fremlegge politiattest.

Departementet er enig med flere av høringsinstansene som påpeker at det bør stilles samme krav til fremleggelse av politiattest for eiere og andre i ledende posisjoner, uavhengig av om de er advokater eller ikke. Departementet foreslår derfor at det stilles krav om utvidet ordinær politipolitiattest, som for advokatene, se punkt 8.4.3.

Personkrets

Departementet opprettholder forslaget om at kravene skal gjelde eiere, daglig leder og medlemmer av styret som ikke har advokatbevilling. Personkretsen vil dermed i hovedsak samsvare med tilsvarende regler i finanslovgivningen. Forslaget til personkrets har fått støtte fra samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om dette.

Flere steder i finanslovgivningen stilles det et tilleggsvilkår for eiere om at vedkommende må ha en «betydelig eierandel» for å bli underlagt krav om hederlig vandel mv. Finnmark politidistrikt mener at det ikke er noen åpenbar begrunnelse for at krav til eiere skal avgrenses ulikt i finansbransjen og i advokatbransjen, og stiller spørsmål ved forholdsmessigheten og nødvendigheten av å avkreve politiattest av eiere med svært liten eierandel.

Til forskjell fra eiere i finansforetak, kreves det at eiere i advokatforetak må utøve en «vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapet», jf. punkt 12.7.2.4. Eiere i et advokatforetak vil derfor generelt sett representere selskapet utad i større grad enn eiere i finansforetak. Eiere i advokatforetak vil gjennom yrkesutøvelsen også kunne påvirke ansattes handlemåte og for øvrig ha større reell innflytelse over selskapet, selv om muligheten for innflytelse nødvendigvis vil øke med størrelsen på eierandelen. Ved å stille krav til alle eiere vil dessuten vanskelige avgrensningsspørsmål unngås. Departementet legger etter dette til grunn at samtlige eiere bør underlegges kravene, uavhengig av hvor stor eierandelen er. Dette støttes blant annet av Advokatforeningen, ICJ-Norge og Politidirektoratet.

Departementet opprettholder også forslaget om at både direkte og indirekte eierskap skal omfattes. NHO viser i sin høringsuttalelse til at det er mindre nærliggende å vurdere vandelskrav for eiere som er juridiske personer. Departementet påpeker imidlertid at siden eiere må utøve en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapet, vil kun fysiske personer kunne eie advokatforetak. Tilsvarende vil kravene, ved indirekte eierskap, rette seg mot de fysiske personene som eier og har sin vesentlige yrkesaktivitet i det eide selskapets tjeneste, se også lovforslaget § 21 andre ledd andre punktum.

Videre opprettholder departementet forslaget om at det, foruten krav til styremedlemmer og daglig leder, også skal stilles krav til de som faktisk deltar i ledelsen av foretaket. Tilsvarende regulering er gitt for finansforetak og verdipapirforetak, og støttes av samtlige høringsinstanser. Departementet mener derimot det ikke er grunnlag for å foreslå at advokatforetak kan stille krav til øvrig personell, slik Advokatforeningen har tatt til orde for.

Hvilken personkrets som reelt sett inngår i den faktiske ledelsen må bero på en konkret helhetsvurdering, der blant annet fullmakter vedkommende har, hvem det rapporteres til og hvem som tar de faktiske beslutningene på vegne av foretaket vil være relevante momenter. Departementet ser at det kan oppstå vanskelige grensedragninger knyttet til et slikt krav, og foreslår at det kan gis nærmere regler i forskrift for å tydeliggjøre hvilke personer kravet retter seg mot. Departementet viser for øvrig til politiregisterloven § 44 andre ledd, som stiller krav om at den som begjærer utstedelse av politiattest, må dokumentere at vedkommende oppfyller vilkårene. Å tydeliggjøre hvilke personer som må regnes for å utgjøre den faktiske ledelsen uten å ha formalisert dette, er derfor også viktig for å sikre at disse kan fylle kravene til utstedelse av politiattest. For virksomheter underlagt Finanstilsynet er dette regulert nærmere i rundskriv 1/2020.

Når det gjelder Tilsynsrådets innspill om behov for en klar hjemmel for å kunne foreta nærmere undersøkelser knyttet til hvem som faktiske leder virksomheten, viser departementet til lovforslaget § 62, hvor det fremgår at Advokattilsynet skal ha tilgang til opplysninger som er nødvendige for å utføre oppgaver pålagt i lov eller forskrift. Dette gjelder både overfor den enkelte advokat og advokatforetak.

Foretakets ansvar og tilsynsorganets rolle

Med unntak av Tilsynsrådet, mener samtlige høringsinstanser at ansvaret for å kontrollere at kravene til eiere og personer i ledelsen uten advokatbevilling er oppfylt bør ligge hos tilsynsorganet. På denne bakgrunn har departementet kommet til at forslaget som ble sendt på høring bør justeres noe.

Departementet legger fortsatt til grunn at det enkelte foretaket skal ha ansvar for å påse at kravene til enhver tid er oppfylt. Departementet ser imidlertid at det vil kunne sikre bedre etterlevelse og en enhetlig praktisering av kravene dersom advokatforetakenes egenkontroll oversendes til Advokattilsynet for etterfølgende kontroll. Departementet foreslår derfor at foretakene skal rapportere til Advokattilsynet når det skjer endringer i eierforhold eller ledelsen for personer uten advokatbevilling. Foretaket må ha kommet til at vedkommende tilfredsstiller kravene før rapporteringen gjennomføres. Ved rapporteringen må politiattesten oversendes, sammen med en eventuell uskikkethetsvurdering dersom det enten er informasjon på politiattesten eller andre forhold som det er grunn til å kommentere. Advokattilsynet skal kontrollere at foretakene har gjort en forsvarlig vurdering når de mottar rapporten, og kan be om ytterligere opplysninger fra advokatforetaket dersom de anser det som nødvendig. Departementet foreslår at det gis nærmere regler om rapporteringen og oppfølgningen av denne mv. i forskrift.

Dersom Advokattilsynet i forbindelse med foretakenes rapportering eller som ledd i løpende tilsyn med advokatforetakene for øvrig kommer til at eiere eller personer i ledelsen ikke har hederlig vandel eller må anses uskikket, kan Advokattilsynet treffe vedtak om pålegg om retting.

Fratredelse fra stilling eller verv når kravene ikke er oppfylt

For å oppfylle reglenes formål om å sikre tillit til advokatbransjen, mener departementet det er nødvendig at personer som tar del i ledelsen eller har styreverv og som ikke lenger oppfyller kravene til vandel og skikkethet, fratrer stillingen eller vervet uten ugrunnet opphold etter at det er konstatert at kravene ikke er oppfylt, enten av foretaket eller av Advokattilsynet. Samtlige høringsinstanser støtter forslaget. Dette gjelder uavhengig av om man har advokatbevilling eller ikke.

Advokatforeningen og ICJ-Norge har i sine høringsuttalelser påpekt viktigheten av at vedkommende som ikke oppfyller kravene til hederlig vandel eller skikkethet ikke lenger skal ha rett til å ta del i forvaltningen av foretaket. Departementet støtter Advokatforeningen og ICJ-Norge sine syn. Dette betyr at vedkommende ikke lenger kan treffe avgjørelser på vegne av selskapet eller utøve de oppgaver som er lagt til stillingen eller vervet. For styremedlemmers del vil det være naturlig at varamedlemmer trer inn umiddelbart, mens det for daglig leder blir nødvendig å få på plass en midlertidig fungering. Departementet er for øvrig enig med Advokatforeningen i at plikten til å fratre stillingen eller vervet når kravene ikke er oppfylt bør framgå av loven, jf. lovforslaget § 22 andre ledd.

Avhending av eierandel for eiere som ikke lenger oppfyller kravene omtales nedenfor i punkt 12.7.2.7.

Forholdet til EØS-retten

Departementet har vurdert forslaget til krav om at eiere, styremedlemmer og personer i ledelsen i advokatforetak som ikke er advokater skal ha hederlige vandel og ikke anses uskikket opp mot Norges EØS-rettslige forpliktelser. Av særlig relevans er EØS-avtalen artikkel 31 om den frie etableringsretten.

Kravet om at eiere mv. som ikke er advokater oppfyller vandelskravet og ikke anses uskikket er ikke knyttet til nasjonalitet eller bosted. Reguleringen vil imidlertid kunne innebære restriksjoner, da de er egnet til å hindre eller innebære ulemper for etablering i Norge for tjenesteytere og virksomheter fra en annen EØS-stat.

Kravene er begrunnet i hensynene til offentlig orden, rettssikkerhet, tillit til advokatstanden og forbrukerbeskyttelse. Som det fremgår av vurderingen over, mener departementet at det er behov for slike krav, uavhengig av om eiere, styremedlemmer og personer med roller i den faktiske ledelsen har advokatbevilling eller ikke. Advokatbransjen har en særlig posisjon i samfunnet og forvalter svært viktige verdier og informasjon som kan skade klienter hvis de kommer ut. I tillegg peker departementet på at det er viktig for å opprettholde og styrke tilliten til advokatbransjen at det stilles strenge krav til alle personer med innflytelse over driften i advokatforetak eller som foretaket identifiseres med.

Departementet mener at kravene som stilles er egnet til å ivareta formålene bak den foreslåtte reguleringen på en god måte. Etter departementets vurdering er det ingen andre alternative tiltak som kan oppnå samme formål.

Etter dette legger departementet til grunn at forslagene tilfredsstiller kravene etter EØS-retten.

12.7.2.7 Avhending av eierandel

Avhending etter uttreden under ordinære omstendigheter

For å unngå omgåelse av eierreguleringen, mener departementet at eierandelen bør avhendes så raskt som mulig når vilkårene for å være eier i et advokatforetak ikke lenger er oppfylt. Departementet foreslår at dette reguleres ulikt avhengig av hva som er årsaken til at vilkårene ikke lenger er oppfylt.

I likhet med utvalget, foreslår ikke departementet å videreføre særlige regler om avhendingsplikt for eiere som trer ut av advokatforetak under ordinære omstendigheter, som ved skifte av arbeidssted eller lignede. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Departementet mener plikten til å avhende eierandel i advokatforetak når man ikke lenger er aktiv i foretaket, følger av kravet om at eiere må drive vesentlig yrkesaktivitet i foretaket. Departementet legger til grunn at avhendingsplikt i slike tilfeller bør reguleres gjennom avtale eller i foretakets vedtekter, og ikke i lovs form.

Avhending etter manglende oppfyllelse av krav til eiere

Hensynet til tillit til advokatbransjen tilsier at det er behov for særlig regulering i tilfeller der avhendingsplikten knyttes til tap av advokatbevilling etter lovforslaget § 15, eller at kravene i lovforslaget § 22 for eiere uten advokatbevilling ikke lenger er oppfylt.

Det må tas høyde for at det kan ta noe tid å avhende en eierandel, og i høringsnotat om krav til eiere mv. uten advokatbevilling ble det foreslått at avhending av eierandel senest må skje innen to år. De fleste høringsinstansene mener to år er for lang tid. Tilsynsrådet viser blant annet til at man ved en slik frist vil kunne oppleve at innsatte med lange fengselsstraffer blir sittende med kontrollen over advokatforetaket. Departementet er enig i at dette er uheldig og kan bidra til å svekke tilliten til advokatbransjen. På denne bakgrunn foreslår departementet at fristen i stedet settes til ett år, slik Oslo statsadvokatembeter har tatt til orde for i sin høringsuttalelse.

Departementet presiserer at fristen som foreslås regulert i loven ikke utelukker at eierandelen kan avhendes på et tidligere tidspunkt, dersom dette følger av alminnelig selskapsrett eller avtale. Departementet understreker at eiere ikke vil kunne ta del i forvaltningen av foretaket, for eksempel ved deltakelse i generalforsamling, etter at det er konstatert at kravene ikke er oppfylt. Det er kun selve avhendingen av eierposten som tas høyde for at kan ta noe tid.

Hvilke vilkår som kan stilles til avhendingen for øvrig, herunder til hvilken pris og om det skal gjelde noen forkjøpsrett, bør reguleres gjennom avtale eller i foretakets vedtekter, og ikke i lovs form. Advokatforetaket kan for eksempel selv overta andelen, ved innløsning eller ved at den fordeles og overtas av de øvrige eiere.

En advokat som har mistet bevillingen som følge av at vedkommende må anses uskikket, vil også være uskikket til å være eier. Vurderingene ovenfor gjelder derfor også for advokater som er eiere i advokatforetak.

12.7.3 Internadvokater

12.7.3.1 Grunnleggende utgangspunkter

Departementet foreslår å videreføre adgangen til å ha ansatte advokater i bedrifter, organisasjoner og i det offentlige som yter advokatbistand til arbeidsgiveren. I tråd med utvalgets terminologi gis denne gruppen advokater betegnelsen internadvokater.

Det er i dag vanlig, både for store og små bedrifter, å ha internadvokater som har som hovedoppgave å gi selskapet rettslig bistand. Også det offentlige har ansatte advokater, og en endring av internadvokatordningen ville ha medført betydelige omlegginger både for bedrifter og offentlige organer som har innrettet seg etter denne ordningen.

Departementet deler utvalgets syn om at internadvokatens tilknytning til klienten tilsier at det er behov for noen særregler for å ivareta hensynet til advokatens uavhengighet, blant annet knyttet til instruksjonsforbudet, innplassering i virksomheten og adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet for arbeidsgiveren.

12.7.3.2 Hvem internadvokater kan yte bistand til

Når det gjelder internadvokatens adgang til å yte bistand til andre enn arbeidsgiveren, støtter departementet utvalgets forslag om at gjeldende rett hovedsakelig videreføres, men med enkelte presiseringer.

Departementet foreslår at en internadvokat som er ansatt i det private, fortsatt kan yte advokatbistand til selskaper som inngår i konsern med arbeidsgiveren. Dette er i tråd med utvalgets forslag, og støttes av blant annet NHO. I likhet med utvalget, legger departementet til grunn at konsern i utgangspunktet må forstås på samme måte som i selskapslovgivningen. Departementet mener imidlertid det er hensiktsmessig at internadvokater, på samme måte som i dag, også skal kunne yte bistand til virksomheter som inngår i konsernlignende strukturer med arbeidsgiveren, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) side 83 til 84. Dette er også foreslått av utvalget. Med konsernlignende strukturer siktes det til tilfeller hvor det er samme eierinteresser bak strukturen, selv om den ikke oppfyller definisjonen av et konsernforhold i selskapslovgivningen etter aksjeloven § 1-3 og selskapsloven § 1-2. Departementet går ikke inn for en slik utvidelse som NHO tar til orde for med henvisning til aksjeloven § 6-5 tredje ledd om virksomheter som er «knyttet sammen gjennom eierinteresser eller felles ledelse».

Departementet mener at internadvokater i det offentlige bør kunne yte bistand til andre offentlige virksomheter enn virksomheten der de er ansatt. I likhet med utvalget, legger departementet til grunn at det offentlige i denne sammenheng bør ses som en enhet som ivaretar befolkningens behov, og at det bør være anledning for offentlige enheter til å samarbeide om advokattjenester.

I Oslo kommunes høringsuttalelse vises det til at Kommuneadvokaten i Oslo tidvis påtar seg oppdrag for andre kommuner dersom kommunens advokat ikke kan bistå, for eksempel på grunn av en interessekonflikt, eller for mindre kommuner uten egen kommuneadvokat. Slik departementet ser det, er det viktig at regelverket ikke hindrer en effektiv utnyttelse av advokatressursene i det offentlige, og departementet mener at det ikke bør være en forutsetning for slik bistand som beskrevet av Oslo kommune at samarbeidet er formalisert i et interkommunalt selskap, som utvalget synes å ha lagt til grunn. Departementet legger etter dette ikke noe mer i begrepet «samarbeider» enn at det er avtalt et samarbeid med en annen offentlig enhet i en konkret sak eller på generelt grunnlag.

NHO mener at reguleringen av internadvokaters adgang til å gi bistand til selskaper som inngår i konsern med arbeidsgiveren og til offentlige virksomheter som samarbeider med arbeidsgiveren, må ta hensyn til at organisasjoner kan ha tilsvarende behov for bistand fra internadvokater. Som det fremgår i punkt 12.7.4, foreslår departementet å fjerne dagens begrensninger for hvem organisasjonsadvokatene kan yte bistand til, og departementet ser ikke behov for en særskilt regulering av de tilfeller som NHO viser til i bestemmelsen om internadvokater.

Departementet foreslår at internadvokater fortsatt skal ha en viss adgang til å yte bistand til eksterne klienter. Formålet med reglene om internadvokater, og prinsippet om advokaters uavhengighet tilsier imidlertid at det ikke bør være adgang til å drive utstrakt grad av advokatbistand til andre enn arbeidsgiveren, konsernet eller andre offentlige virksomheter arbeidsgiveren samarbeider med i medhold av reglene for internadvokater. På denne bakgrunn foreslår departementet at internadvokaters adgang til å yte advokatbistand til eksterne klienter, skal avgrenses til andre i interessefellesskap med arbeidsgiveren, slik utvalget har foreslått. Dette innebærer at en internadvokat kan yte bistand til andre, enten fysiske eller juridiske personer, så lenge bistanden samtidig ivaretar arbeidsgiverens interesser.

Hvorvidt det foreligger interessefellesskap med arbeidsgiveren, vil måtte bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. I lys av at flere høringsinstanser mener utvalgets forslag til regulering er for snever, og innebærer betydelige begrensninger sammenlignet med i dag, finner departementet likevel grunn til å foreta enkelte presiseringer.

Departementet mener at det ikke bør være et krav at arbeidsgiveren er direkte part i saken eller tvisten for å kunne konstatere et interessefellesskap. NHO viser i sin høringsuttalelse til at en bedrift kan ha felles interesse, for eksempel i et forvaltningsvedtak, med en forretningsforbindelse, uten at bedriften er part i forvaltningslovens forstand. Departementet deler NHOs syn om at bedriftens internadvokat ikke bør være avskåret fra å yte bistand til forretningsforbindelsen alene, så lenge arbeidsgiveren samtidig har den nødvendige interessen i saken. Oslo kommune berører tilsvarende spørsmål for internadvokater i det offentlige, og viser til at Kommuneadvokaten i Oslo tidvis bistår kommunens ansatte, ombudsmenn og innehavere av verv i eller på vegne av kommunen. Det kan for eksempel være aktuelt dersom en ansatt etter kommunens vurdering uberettiget blir saksøkt i forbindelse med utførelsen av arbeidsoppgavene eller hvis styreansvar etter kommunens vurdering uberettiget blir gjort gjeldende. Etter Oslo kommunes oppfatning bør kommunens advokater kunne bistå i denne type saker. Departementet støtter dette synspunktet. Departementet understreker at bistand som her er skissert, både i privat og offentlig sektor, forutsetter at det ikke er noen interessekonflikt mellom arbeidsgiveren og den eksterne klienten.

Departementet deler også NHOs syn om at et interessefellesskap som er generelt og kontinuerlig ikke kan stå i veien for bistand, men at det avgjørende må være om det også er et konkret interessefellesskap i den enkelte sak eller tvist.

Når internadvokaten yter bistand til andre i interessefellesskap med arbeidsgiveren, må internadvokaten følge reglene som gjelder for advokatbistand til eksterne klienter, se lovforslaget kapittel 9.

Når det gjelder utvalgets forslag om at internadvokater ikke kan yte advokatbistand til andre som del av arbeidsgiverens forretningskonsept, har dette nær sammenheng med reglene om organisering av advokatforetak og forbudet mot eksternt eierskap. Dette fremheves også i Advokatforeningens høringsuttalelse. Departementet viser også til rapporten «Analyse av endringer i norsk advokatregulering» (Copenhagen Economics, 2019) side 58, der det pekes på at internadvokater i banker og forsikringsselskaper kan yte juridisk bistand til eksterne klienter uten at ytelsen er momsbelagt. I rapporten står det følgende:

«Det kan skape en utilsiktet og uhensiktsmessig konkurransefordel for bedriftsadvokater i banker og forsikringsselskaper, fordi advokater i advokatforetak eller andre momsbelagte virksomheter ikke kan tilby de samme lave prisene da de er tvunget til å inkludere moms i ytelsene sine.
Især over for private kunder kan momsfritak gi noen virksomheter en markant konkurransefordel, da private kunder ikke har mulighet for å trekke momsen fra i skatt i motsetning til næringskunder.
Konkurranse kan skape de beste resultatene for samfunnet når den foregår på like vilkår. Det ville derfor forbedre konkurranseeffekten hvis denne ubalansen ble adressert.»

Departementet legger etter en samlet vurdering til grunn at arbeidsgiveren ikke generelt og med økonomisk fortjeneste som formål, bør kunne tilby internadvokatens advokatbistand til kunder. Dette bør gjelde uansett om advokatbistanden ytes som del av de interessene kundeforholdet skal ivareta, eller om bistanden går ut over de interessene kundeforholdet opprinnelig gjelder. Dersom arbeidsgiveren ønsker å tilby sine kunder advokatbistand som går ut over disse rammene, krever det organisering av advokatvirksomheten i tråd med reglene om organisering av advokatforetak, alternativt at bistanden ytes i medhold av den generelle adgangen til å yte rettslig bistand i lovforslaget kapittel 14.

Denne presiseringen vil innebære en innsnevring av internadvokaters adgang til å yte rettslig bistand til eksterne, slik regelverket har blitt praktisert. Flere høringsinstanser, herunder LO, viser til at dagens rettshjelpsforsikring dekker et rettshjelpsbehov for privatpersoner som har begrensede muligheter for rettshjelp i det ordinære markedet. De peker videre på at ordningen antas å ha en positiv innvirkning på prisnivået, ubalansen mellom ressurssterke og ressurssvake klienter og konkurransen i advokatbransjen. I rapporten «Analyse av endringer i norsk advokatregulering» (Copenhagen Economics 2019) side 23 til 24, legges det også til grunn at rettslig bistand fra forsikringsforetak som tilbyr rettshjelpsforsikring bidrar til økt konkurranse i markedet.

Flere foretak har innrettet sin virksomhet etter dagens praktisering av regelverket, og departementet mener det er behov for overgangsregler, se kapittel 22.

12.7.3.3 Særregulering for internadvokater

For å sikre internadvokatenes uavhengighet, mener departementet det er viktig med klare skiller mellom advokatvirksomheten og den øvrige virksomheten til arbeidsgiveren. På denne bakgrunn støtter departementet utvalgets forslag om en generell bestemmelse som fastslår at internadvokater skal innplasseres i virksomheten på en slik måte at advokatens uavhengighet ivaretas. Med innplassering i virksomheten sikter departementet til hvordan internadvokatene er organisasjonsmessig plassert.

Utvalget har foreslått at virksomheter med flere internadvokater skal organisere advokatene i enheter atskilt fra arbeidsgiverens øvrige virksomhet. Er det ansatt én advokat i virksomheten, foreslår utvalget at denne skal innplasseres direkte under øverste nivå. Departementet er enig i at en slik organisering sikrer klare skiller mellom advokatvirksomheten og arbeidsgiverens øvrige virksomhet, og dermed ivaretar advokatens uavhengighet. Gjennom høringen er det departementets inntrykk at slik organisering er utbredt i dag. Forslaget får støtte fra blant annet NHO og Oslo kommune.

Advokatforeningen, Akademikerne,Legeforeningen og OBOS BBL mener på sin side at utvalgets forslag går for langt i å detaljregulere internadvokatenes organisasjonsmessige plassering. Som disse høringsinstansene peker på, vil virksomhetene der internadvokatene kan være ansatt ha mange ulike organisasjonsformer og selskapsstrukturer. Departementet er enig i at dette tilsier at regelverket bør gi rom for en viss fleksibilitet, og har kommet til at det ikke bør gis detaljerte regler om innplassering i loven. Departementet mener det bør overlates til den enkelte virksomhet å avgjøre hvordan innplasseringen av internadvokatene best kan skje ut fra virksomhetens egenart, forutsatt at uavhengigheten sikres gjennom en tydelig organisering. Organiseringen bør sikre at internadvokatene i størst mulig grad kan yte advokatbistand uavhengig av de forretningsmessige strukturene og beslutningene i foretaket, og internadvokatene bør derfor ikke plasseres i «linjen». For internadvokater i det offentlige bør det være et mål å sikre distanse til de personene som utøver forvaltningsmyndighet.

I likhet med utvalget foreslår departementet en bestemmelse som fastslår at internadvokaten ikke skal utføre oppgaver for arbeidsgiveren som kan gå ut over internadvokatens uavhengighet. Advokatforeningen peker på at et slikt forbud også følger av Regler for god advokatskikk. Departementet mener hensynet til tydeliggjøring av reglene som gjelder for internadvokater taler for at dette også fremgår av advokatlovens særskilte bestemmelse om internadvokater. Advokatforeningen har ingen innsigelser mot den foreslåtte lovteksten.

Forslaget innebærer at internadvokaten alltid må foreta en konkret vurdering av om det er mulig å kombinere andre oppgaver for arbeidsgiveren med advokatrollen. Formålet med bestemmelsen er å sikre internadvokatens rolle som uavhengig rådgiver for sin klient. Advokaten bør ikke være «selvprosederende», ved at advokaten må forsvare egne avgjørelser i rollen som internadvokat. Dette tilsier at en advokat ikke kan sitte i styret eller som øverste leder i en virksomhet i rollen som internadvokat. Den særlige reguleringen for internadvokater må ses i sammenheng med lovforslaget § 27, der det foreslås at advokater som deltar i styret eller innehar rolle som daglig leder eller administrerende direktør i en virksomhet, ikke samtidig kan påta seg advokatoppdrag for denne virksomheten. Usbl peker i sin høringsuttalelse på at det er uklart om dette forslaget omfatter en advokats deltagelse i ledergruppen. Så vidt departementet erfarer, er det i dag mange juridiske direktører som sitter i ledergruppen i virksomheten der de er ansatt. Deltagelse i ledergrupper sikrer løpende juridisk kvalitetssikring og legalitetskontroll med ledelsens beslutninger. Slik deltagelse vil også kunne gi internadvokatene anledning til å være proaktive, og dermed øke kvaliteten på den rettslige rådgivningen som gis til arbeidsgiveren for øvrig. Forutsatt at vedkommende i rollen som internadvokat deltar i egenskap av å være rådgiver, mener departementet at regelverket ikke bør være til hinder for en internadvokats deltagelse i ledergrupper eller lignende. På tilsvarende måte bør internadvokater i det offentlige kunne delta i ledergrupper i de virksomhetene de er ansatt i.

Departementet viser også til forslaget om å lovfeste et særskilt instruksjonsforbud for internadvokater, som vil innebære at arbeidsgiveren ikke kan instruere internadvokaten om den faglige utførelsen av advokatbistanden, se lovforslaget § 28. Lovreguleringen tydeliggjør et viktig premiss for internadvokaters rådgivning, som blant annet vil ha betydning dersom advokaten deltar i ledergruppen hos arbeidsgiveren.

Når det gjelder lederposisjoner under øverste nivå slutter departementet seg til utvalgets generelle betraktninger om at lederposisjoner som innebærer ledelse av den forretningsmessige virksomheten lett vil komme i konflikt med kravet om uavhengighet. Administrative og organisatoriske ledelsesoppgaver er det mindre betenkelig at internadvokaten påtar seg, noe også Advokatforeningen gir sin tilslutning til. På samme måte bør ikke internadvokater i det offentlige lede virksomhet som tar forvaltningsmessige beslutninger. Er det derimot spørsmål om ledelse av administrativ karakter, vil det være mindre betenkelig med hensyn til advokatrollen.

I de tilfellene internadvokaten har ulike roller for arbeidsgiveren, er departementet enig med Akademikerne og NHO i at det som et utgangspunkt ikke bør være nødvendig å stille krav om en formell oppdeling i ulike stillinger med flere ansettelsesforhold. Departementet mener det normalt vil være tilstrekkelig om internadvokaten gjør det tydelig når vedkommende opptrer som advokat og når vedkommende eventuelt har andre roller eller funksjoner.

I likhet med utvalget ønsker ikke departementet å stenge for at internadvokater i det offentlige fortsatt kan ha stilling dels som internadvokat og dels som saksbehandler, forutsatt at rollene kan kombineres uten at det påvirker advokatens uavhengighet. Dette støttes av KS, som peker på at en slik organisering er praktisk i mange kommuner og fylkeskommuner, særlig der det er få ansatte jurister. Dersom det er behov for at internadvokaten går inn i en deltidsstilling som saksbehandler i en kommune, kan det være gode grunner for at dette gjennomføres ved en formell ansettelse i en deltidsstilling for kommunen. Det vil bidra til å sikre tydelige rammer for når internadvokaten opptrer i advokatrollen og når vedkommende opptrer som saksbehandler for kommunen. Hensynet til advokatens uavhengighet kan tale for en slik løsning i det konkrete tilfellet. Tilsvarende kan internadvokater i det private kombinere stillinger, forutsatt at det ikke går ut over internadvokatens uavhengighet, jf. lovforslaget § 27.

Departementet støtter ikke Juristforbundets forslag om en egen bestemmelse for internadvokater ansatt i offentlig sektor. Etter departementets syn åpner lovforslaget i tilstrekkelig grad for at internadvokater i det offentlige kan organisere sitt arbeid på en hensiktsmessig måte. Departementet viser i den forbindelse også til uttalelsene fra KS og Oslo kommune, som begge gir uttrykk for et tilsvarende syn.

Internadvokaten vil være ansvarlig overfor disiplinærmyndighetene. Brudd på reglene kan føre til disiplinær kritikk, jf. lovforslaget § 57 første ledd. Internadvokater vil også være underlagt Advokattilsynets tilsynsmyndighet, jf. lovforslaget § 45.

Departementet har vurdert de foreslåtte reguleringene for virksomheter med internadvokater opp mot Norges EØS-rettslige forpliktelser. Av særlig relevans er EØS-avtalens artikkel 31 om fri etablering. De foreslåtte reguleringene er ikke knyttet til nasjonalitet eller opprinnelse, men vil kunne innebære restriksjoner, da de er egnet til å hindre eller innebære ulemper for etablering i Norge for tjenesteytere og virksomheter fra en annen EØS-stat. Reguleringene er begrunnet i hensynet til advokatenes uavhengighet. Departementet vurderer at kravene som stilles er egnet til å ivareta formålet bak reguleringene. Tiltakene anses ikke å være mer inngripende enn nødvendig. Etter dette legger departementet til grunn at forslagene tilfredsstiller kravene etter EØS-retten.

12.7.4 Organisasjonsadvokater

Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag, å videreføre organisasjonsadvokaters adgang til å utøve advokatvirksomhet. Høringsinstansene er positive til dette, og peker på at ordningen fungerer godt og dekker et viktig rettshjelpsbehov, både hos forbrukere og næringsliv.

Departementet støtter utvalgets forslag om at bestemmelsen skal ha et noe bredere nedslagsfelt enn dagens regulering i domstolloven § 233 første ledd bokstav b legger opp til. Dette innebærer at det ikke lenger settes begrensninger for hvem organisasjonsadvokaten kan yte bistand til, og at det heller ikke stilles krav til hvordan organisasjonen eller enheten som det ytes bistand fra, er organisert. Det vil dermed være adgang til å yte bistand som organisasjonsadvokat fra foreninger, stiftelser, ideelle foretak (organisasjoner) og fra andre enheter.

Selv om forslaget har et noe bredere nedslagsfelt enn dagens regelverk, mener departementet det er hensiktsmessig å videreføre begrepet organisasjonsadvokat. Departementet presiserer at en organisasjonsadvokat er en ansatt advokat som yter advokattjenester til medlemmer eller andre, men ikke til egen arbeidsgiver. Organisasjonsadvokater har dermed eksterne klienter, og må følge reglene om bistand til eksterne klienter, se lovforslaget kapittel 9. Dersom en organisasjonsadvokat yter bistand til arbeidsgiver, opptrer vedkommende som internadvokat. Se nærmere om dette nedenfor.

Departementet stiller ikke krav om at organisasjonen eller enheten må ha et bestemt formål eller virkeområde. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er nødvendig å ha slike begrensninger dersom det stilles krav om at det ikke skal være et økonomisk formål med advokatvirksomheten. Etter departementets syn bør det settes som vilkår at organisasjonen eller enheten ikke skal ha et profittmotiv eller økonomisk overskudd som formål med advokatvirksomheten. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at det vil være en uthuling av reglene om organisering av advokatvirksomhet dersom organisasjonen eller enheten har et økonomisk formål, som for eksempel innebærer at en eier eller medlemmene kan ta ut utbytte fra advokatvirksomheten, eller at en forening har som mål å gå med overskudd fra advokatvirksomheten. Dersom det er tilfellet, vil enheten i realiteten være et advokatforetak, og må da organiseres etter reglene om advokatforetak.

Departementet mener forslaget ikke bør stenge for at det kan betales vederlag for organisasjonsadvokatens bistand. I tilfeller der det betales ordinær medlemskontingent bør det i tillegg kunne betales vederlag for advokatbistanden. Høringsinstansene støtter et slikt syn, men er delt i synet på utvalgets forslag om selvkost som premiss for betaling av vederlag. Departementet støtter intensjonen med forslaget, men mener innføring av et selvkostprinsipp innebærer for store utfordringer knyttet til gjennomføring og håndheving i praksis. Departementet mener at intensjonen med selvkostprinsipp ivaretas tilstrekkelig ved at det stilles krav om at det ikke skal være et økonomisk formål med advokatvirksomheten.

Departementet foreslår at instruksjonsforbudet må gjelde for organisasjonsadvokater, slik at de ikke kan instrueres av arbeidsgiveren i sin faglige utførelse av det enkelte oppdrag, jf. lovforslaget § 28 første ledd. Departementet mener dette ikke er til hinder for at arbeidsgiveren gir generelle føringer når det gjelder hvilke oppdrag advokaten kan påta seg og de økonomiske rammene. Departementet er enig med Advokatforeningen og Virke om at slike rammer må være i tråd med Regler for god advokatskikk og med lovverket for øvrig. Departementet mener imidlertid det ikke er behov for å regulere dette uttrykkelig i loven. I likhet med Juristforbundet, mener departementet at begrepet «arbeidsgiver» bør forstås slik at det også kan inkludere andre styrende organer i enheten der organisasjonsadvokaten er ansatt. På denne måten tas det høyde for at vedtekter og retningslinjer som inneholder økonomiske rammer og andre rammer for ytelsene kan gis av et hovedstyre eller et annet styrende organ. Se for øvrig omtale av instruksjonsforbudet, herunder det særskilte unntaket for organisasjonsadvokatene, i punkt 7.4.4.2.

Departementet støtter utvalgets forslag om at advokater som er ansatt i en organisasjon, forening eller annen enhet som driver advokatvirksomhet etter reglene for organisasjonsadvokater, også har adgang til å yte advokatbistand til arbeidsgiveren som internadvokat. Advokaten må da til enhver tid oppfylle reglene for henholdsvis internadvokater og organisasjonsadvokater. Utvalget peker på at dette er en videreføring av dagens praktisering av reguleringen i domstolloven § 233. Forslaget støttes av høringsinstansene, blant annet Juristforbundet, NHO, Virke og YS.

For øvrig viser departementet til at organisasjonsadvokater vil være underlagt lovforslaget § 27 om adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet. Når en organisasjonsadvokat yter advokatbistand, må det videre fremgå at advokaten er ansatt i organisasjonen eller enheten.

I tillegg til advokaten, vil organisasjonen eller enheten som driver advokatvirksomhet være ansvarlig overfor disiplinærmyndighetene. Brudd på reglene kan føre til disiplinær kritikk, jf. lovforslaget § 57 første ledd. Ved vesentlig brudd på reglene for advokatvirksomhet kan Advokattilsynet gjennom vedtak forby en organisasjon eller enhet med organisasjonsadvokater å drive advokatvirksomhet, jf. lovforslaget § 18. Organisasjonen eller virksomheten vil også være underlagt Advokattilsynets tilsynsmyndighet, jf. lovforslaget § 45.

Departementet har vurdert de foreslåtte reguleringene for organisasjoner mv. med organisasjonsadvokater opp mot Norges EØS-rettslige forpliktelser. Av særlig relevans er EØS-avtalens artikkel 31 om fri etablering. De foreslåtte reguleringene er ikke knyttet til nasjonalitet eller opprinnelse, men vil kunne innebære restriksjoner, da de er egnet til å hindre eller innebære ulemper for etablering i Norge for tjenesteytere og virksomheter fra en annen EØS-stat. Reguleringene er begrunnet i hensynet til advokatenes uavhengighet. Departementet vurderer at kravene som stilles er egnet til å ivareta formålet bak reguleringene. Tiltakene anses ikke å være mer inngripende enn nødvendig. Etter dette legger departementet til grunn at forslagene tilfredsstiller kravene etter EØS-retten.

Til dokumentets forside