Prop. 214 L (2020–2021)

Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven)

Til innholdsfortegnelse

24 Merknader til de enkelte paragrafene

Til § 1 Virkeområde

Loven regulerer adgangen til å utøve advokatvirksomhet, jf. § 2 bokstav e, og rettslig bistand, jf. § 2 bokstav d. Loven gjelder for personer som utøver advokatvirksomhet og rettslig bistand i Norge. Loven gjelder også for personer med utenlandsk advokatbevilling som utøver advokatvirksomhet i Norge, jf. reglene om dette i §§ 8 og 9. Loven gjelder for utenlandske personer som ellers yter rettslig bistand i Norge, jf. kapittel 14.

Når et norsk advokatforetak driver virksomhet i utlandet, gjelder reglene for advokatvirksomhet på samme måte som norsk selskapslovgivning og regnskapsplikt gjelder for norske foretak, selv om de utøver virksomhet i utlandet.

Personer med norsk advokatbevilling som utøver virksomhet i utenlandske advokatforetak, vil være underlagt reglene i den staten der den aktuelle virksomheten drives. Første ledd andre punktum fastsetter at reglene i kapittel 5 om opphør av advokatbevilling mv. gjelder for alle norske advokater. Dersom den norske advokaten er underlagt tilsynsmyndighet i det landet advokaten virker i, vil det i forskrift kunne fastsettes unntak for advokaten når det gjelder Advokattilsynets tilsynskompetanse, jf. § 45 tredje ledd.

Andre ledd inneholder en forskriftsbestemmelse om lovens anvendelse for virksomhet som utøves på Svalbard og Jan Mayen. Ifølge Svalbardloven § 2 gjelder norsk privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien for Svalbard når annet ikke er fastsatt. Annen lovgivning gjelder ikke med mindre dette er fastsatt, enten i Svalbardloven eller i vedkommende lov. Hvorvidt en eller flere av bestemmelsene i loven her helt eller delvis faller inn under Svalbardloven § 2, vil i utgangspunktet være gjenstand for en konkret vurdering. Departementet mener imidlertid at lovens anvendelse for Svalbard bør vurderes under ett, slik at det fastsettes et regelverk som er tilpasset forholdene på øygruppen. Det er derfor i bestemmelsens andre ledd gitt hjemmel for Kongen til å bestemme om, og eventuelt i hvilken utstrekning, loven skal gjelde for Svalbard.

Til § 2 Definisjoner

I § 2 er det gitt legaldefinisjoner av «advokat», «klient», «jurist», «rettslig bistand» og «advokatvirksomhet».

Til bokstav a

Med «advokat» menes den som har norsk advokatbevilling etter § 4, og som kan benytte advokattittelen etter § 7 første ledd. Personer med utenlandsk advokatbevilling reguleres i §§ 8 og 9. Personer med utenlandsk advokatbevilling som utøver advokatvirksomhet i Norge på permanent basis, jf. § 8, vil i utgangspunktet være underlagt alle regler som gjelder for norske advokater når de utøver advokatvirksomhet i Norge. Om personer med utenlandsk advokatbevilling som utøver advokatvirksomhet i Norge, vises det for øvrig til §§ 8 og 9 med merknader. Regler for bruk av advokattittel for personer som har utenlandsk advokatbevilling fremgår av § 7 andre og tredje ledd.

Til bokstav b

En «klient» kan være både en fysisk og en juridisk person.

Til bokstav c

Med «jurist» menes person med kvalifisert juridisk utdanning, det vil si norsk juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller norsk mastergrad i rettsvitenskap. Juristtittelen er beskyttet jf. § 67 første ledd.

Personer med juridiske yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat eller Sveits kan benytte tittelen jurist når vedkommende er godkjent av Advokattilsynet i medhold av § 67 andre ledd.

Til bokstav d

«Rettslig bistand» omfatter både å gi råd om rettslige spørsmål og sakførsel for domstolene. Med å gi råd menes at det gis råd til andre, og med sakførsel for domstolene menes prosessoppdrag for andre fysiske eller juridiske personer. Både leilighetsvis rettslig bistand og rettslig bistand som ikke er ervervsmessig, anses som rettslig bistand. Å ivareta egne interesser er ikke rettslig bistand, og er ikke omfattet av loven.

Som et generelt utgangspunkt omfatter begrepet rettslig bistand ethvert arbeid av juridisk art. Slikt arbeid vil blant annet være å gi råd og veiledning i rettslige spørsmål, utarbeide rettslige dokumenter, som for eksempel skjøte og testament, å utarbeide, forhandle og inngå kontrakter, og å bistå med søknader, klager, meldinger, brev eller lignende, for eksempel til offentlige instanser. Rettslig bistand i form av rådgivning vil vanligvis være å utarbeide juridiske betenkninger og avgi uttalelser om faktiske forhold, når uttalelsene har et rettslig formål eller skal brukes i en rettslig sammenheng. For rådgivning til privatpersoner må det trekkes en grense mellom rådgivning som er rettslig bistand, og rådgivning som gjelder personlige forhold eller som i realiteten er omsorg. Utarbeidelse av generelle juridiske utredninger som retter seg til allmennheten, og som ikke er konkret eller individuelt tilpasset bistand til bestemte personer, faller utenfor begrepet rettslig bistand. Eksempel på slik virksomhet kan være å skrive en bok om rettslige spørsmål, publisere juridiske artikler i tidsskrifter eller gi generell juridisk informasjon på internett.

Til bokstav e

Det er en forutsetning etter definisjonen av «advokatvirksomhet» at det er en advokat eller en advokatfullmektig, på advokatens vegne, som utøver virksomheten. Hvis andre utøver den samme virksomheten, vil den ikke være å anse som advokatvirksomhet.

Definisjonen angir yttergrensen for hvilken type virksomhet som, når den utøves av advokater, er omfattet av regelverket for advokater. Definisjonen av advokatvirksomhet må ses i sammenheng med reglene om organisering av advokatvirksomhet som viderefører utgangspunktet om at advokatvirksomhet skal utøves i advokatforetak. Hvilke oppgaver det er naturlig for advokater å ivareta, kan endre seg over tid. Definisjonen av hva som er advokatvirksomhet og bestemmelsen om hvilken virksomhet som et advokatforetak kan drive, jf. § 20 første ledd, gir sammen rom for en viss dynamikk i hva som kan være omfattet av begrepet advokatvirksomhet.

«Rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til en klient» anses som kjerneområdet i advokatvirksomheten, og er ment å samsvare med hva som etter praksis legges i begrepet «egentlig advokatvirksomhet».

For at virksomheten skal regnes som advokatvirksomhetens kjerneområde, må virksomheten være rettslig bistand som ytes til en klient. Tilfeller hvor det ikke er en klient for oppdraget, vil ikke være omfattet.

«Annen bistand fra en advokat som det er vanlig at advokater yter, eller virksomhet advokatbevillingen i medhold av andre lover gir advokaten rett til å utøve» definerer hvilken øvrig bistand advokater yter som skal anses som advokatvirksomhet. Definisjonen er ment å samsvare med hva som etter praksis legges i begrepet «uegentlig advokatvirksomhet».

«Annen bistand fra en advokat som det er vanlig at advokater yter» omfatter for eksempel oppdrag som bostyrer, verge eller forretningsfører. Dette er ikke ment som en uttømmende liste. Hvis det er vanlig at advokater yter en bestemt type bistand, skal den anses som advokatvirksomhet. Bestemmelsen innebærer at advokatvirksomhet defineres ut fra den virksomheten som advokater i praksis utøver. For at klientene og andre skal sikres at bistanden fra advokaten holder den forventede standarden og er underlagt reglene som skal sikre uavhengighet, lojalitet og ansvar, må begrepet advokatvirksomhet til enhver tid omfatte den bistanden som advokater vanligvis yter. Definisjonen innebærer at innholdet i begrepet advokatvirksomhet vil kunne endre seg over tid, dersom innholdet i den bistanden advokatene vanligvis yter, endrer seg. Det avgjørende for vurderingen er om det er vanlig at advokater generelt driver med virksomheten i et slikt omfang at det er naturlig å oppfatte det som advokatvirksomhet. Det er ikke avgjørende at den enkelte advokaten eller advokatfirmaet vanligvis driver med en bestemt type virksomhet. Formålet er å beskytte klienters og andres berettigede forventning om at det er «advokatstandard» på tjenestene advokaten leverer, og at advokaten er underlagt regelverket for advokater. Klienten vil ikke ha samme grunnlag for å forvente at advokaten er underlagt regelverket for advokater når advokaten driver virksomhet som ligger utenfor det som er vanlig for advokater.

Betegnelsen «bistand» innebærer at oppdraget advokaten påtar seg må ha et element av assistanse. Det er ikke en forutsetning at bistanden retter seg mot en klient, men hvis det er en klient, vil oppdraget innebære bistand. Hva som skal anses som bistand, vil i tvilstilfeller måtte bero på skjønnsmessige vurderinger som må finne sin løsning i praksis.

«Virksomhet advokatbevillingen i medhold av andre lover gir advokaten rett til å utøve» gjelder bare virksomhet som er betinget av bevilling. Dette gjelder eiendomsmegling, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1 første ledd nr. 2, og inkassovirksomhet, jf. inkassoloven § 4 tredje ledd. Når advokater utøver denne type virksomhet, skal det anses som advokatvirksomhet. Reglene for advokater vil gjelde i tillegg til reglene for den aktuelle virksomheten. Advokaten kan i et eiendomsmegleroppdrag for eksempel klages inn til Advokatnemnda for brudd på de advokatetiske reglene.

Hvis handlinger eller råd som hører under såkalt «uegentlig advokatvirksomhet», utøves som en integrert del av eller står i en naturlig sammenheng med rettslig bistand i eller utenfor rettergang som en advokat yter til en klient, kan også disse handlingene eller rådene falle inn under «egentlig advokatvirksomhet».

Den bistand eller virksomhet en advokat driver med som faller utenfor definisjonen, er ikke advokatvirksomhet.

Se nærmere omtale av advokatvirksomhet i punkt 6.

Til § 3 Ufravikelighet

Bestemmelsen fastslår at lovens bestemmelser ikke kan fravikes ved avtale eller på annen måte, med mindre det følger av lov.

Til § 4 Utstedelse av advokatbevilling

Bestemmelsen fastsetter at Advokattilsynet utsteder advokatbevilling, og angir vilkårene for å få slik bevilling. Dersom advokaten ikke lenger oppfyller vilkårene i § 4 etter at bevilling er utstedt, må forholdet vurderes etter reglene om bortfall, tilbakekall og suspensjon etter §§ 14, 15 og 16. Se nærmere omtale om vilkår for å få advokatbevilling i punkt 8.

Første ledd første punktum stiller krav om at søker må være 18 år for å få advokatbevilling, i motsetning til gjeldende rett hvor alderskravet er 20 år.

Første ledd bokstav a fastsetter krav til juridisk grunnutdanning for å få advokatbevilling. Bare personer som har gjennomført juridisk profesjonsutdanning, enten graden cand. jur. eller mastergrad i rettsvitenskap, kan gis advokatbevilling. Lavere eller andre juridiske grader er ikke tilstrekkelig. Hvilke utenlandske juridiske utdanninger som oppfyller kravet etter bestemmelsen, reguleres i forskrift i medhold av § 4 tredje ledd bokstav a.

Første ledd bokstav b fastsetter et praksiskrav på minst to år. Praksisen må skje etter fullført utdanning i bokstav a. Praksiskravet er en videreføring av gjeldende rett, med unntak av stilling som universitetslærer, som ikke lenger vil være en av stillingene som direkte tilfredsstiller praksiskravet, men må vurderes på lik linje som annen type juridisk virksomhet, jf. § 4 tredje ledd bokstav b som viderefører regelen om at annen juridisk virksomhet enn de stillingene som er listet opp i loven, kan godkjennes som oppfyllelse av praksiskravet fullt ut eller for en del. Adgangen til å godkjenne annen juridisk virksomhet fullt ut skal, som etter gjeldende rett, være en snever unntaksregel. Det vil derfor være få stillinger som alene oppfyller praksiskravet til advokatyrket.

Advokatfullmektiger som ikke hovedsakelig har drevet arbeid av juridisk karakter, vil ikke oppfylle kravet. Arbeid ut over ordinære årsverk, for eksempel omfattende overtidsarbeid, medfører ikke at praksiskravet kan reduseres. Bestemmelsen forutsetter at vedkommende har vært i arbeid i hel stilling. Arbeid i halv stilling gjennom hele perioden tilsier at det tar fire år å oppfylle praksiskravet, mens fravær grunnet seks måneders foreldrepermisjon tilsier at praksisperioden forlenges med seks måneder. Sammenhengende fravær på kortere tid enn en måned bør det ses bort fra. Dette er i tråd med dagens praksis etter Justisdepartementets rundskriv G-25/97.

Adgangen til å stille prosedyrekrav for advokatfullmektiger, som i dag følger av domstolloven § 220 andre ledd siste punktum, videreføres i § 4 tredje ledd bokstav c.

Etter første ledd bokstav c må søkeren har gjennomført og bestått advokatkurs for å få advokatbevilling. Advokatkursets innhold og gjennomføring reguleres i forskrift, jf. § 4 tredje ledd bokstav d.

Etter første ledd bokstav d må den som søker advokatbevilling ha hederlig vandel. Kravet er en videreføring av gjeldende rett. Oppfyllelsen av vandelskravet skal dokumenteres ved utvidet ordinær politiattest. Som et utgangpunkt bør ikke politiattesten være eldre enn tre måneder på søknadstidspunktet. Hvorvidt søkeren har hederlig vandel til å være advokat, må bero på en konkret vurdering. Ved den konkrete vurderingen av søkerens vandel bør man være særlig streng med hensyn til økonomiske overtredelser eller andre straffbare forhold av direkte betydning for tilliten til utøvelsen av advokatvirksomheten. Her bør det klare utgangspunktet være at straffbare forhold utelukker advokatbevilling. Når det gjelder andre typer kriminalitet, vil en ubetinget fengselsstraff som hovedregel tale for at vandelskravet ikke er oppfylt, mens overtredelser som har ført til bøtestraff, vil kunne tillegges vekt, men bør sjelden alene kunne føre til at grensen er overskredet. Straffbare forhold som er begått de siste årene, bør tillegges større vekt enn eldre forhold. Etter omstendighetene vil det kunne være grunn til å legge mindre vekt på overtredelser begått da søkeren var ungdom.

Første ledd bokstav e viser til reglene om bortfall, tilbakekall og suspensjon av advokatbevilling. Formålet med bestemmelsen er å hindre at den som uansett ville ha mistet eller fått suspendert advokatbevillingen dersom vedkommende allerede hadde hatt bevilling, skal kunne få utstedt advokatbevilling. Dette innebærer blant annet at den som må anses uskikket til å drive advokatvirksomhet, eller som ville få advokatbevillingen suspendert på bakgrunn av en straffesiktelse, ikke kan gis advokatbevilling. Henvisningen til tilbakekallsbestemmelsen medfører at den som er i en stilling eller driver virksomhet som det ikke er adgang til å kombinere med å være advokat, jf. § 27 andre ledd, ikke vil kunne få advokatbevilling, jf. § 15 annet ledd bokstav e. Tilsvarende vil den som planlegger å utøve advokatvirksomhet i strid med kravene i § 19, ikke kunne gis bevilling, jf. § 15 andre ledd bokstav a. Advokattilsynet har adgang til å pålegge søkeren å redegjøre for forhold av betydning for om vilkåret i § 4 første ledd bokstav e er oppfylt. Advokattilsynet bør også rutinemessig kunne be den som søker advokatbevilling, godtgjøre at det ikke foreligger forhold som kan gi grunnlag for opphør av advokatbevilling etter bestemmelsene om tilbakekall, bortfall og suspensjon.

Første ledd bokstav f retter seg mot den som har blitt ilagt forbud mot å yte rettslig bistand etter vedtak i medhold av § 70. Den som ikke har adgang til å yte rettslig bistand, bør heller ikke kunne få advokatbevilling.

Andre ledd fastsetter at den som søker advokatbevilling, skal godtgjøre at vedkommende vil oppfylle enkelte lovpålagte krav til advokater. Kravet om revisor gjelder ikke for internadvokater, jf. § 42 andre ledd.

Tredje ledd inneholder forskriftshjemler for utstedelse av advokatbevilling, herunder utstedelse på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning, praksis eller advokatbevilling, praksiskravet, prosedyreerfaring og advokatkurset.

Bestemmelser i forskrift om utstedelse av norsk advokatbevilling på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning, praksis eller advokatbevilling må tilfredsstille Norges internasjonale forpliktelser, som EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler. Blant annet har en person med utenlandsk advokatbevilling rett til å søke om norsk advokatbevilling etter Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) og Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/5/EF av 16. februar 1998 om lettelse av adgangen til å utøve advokatyrket på permanent grunnlag i en annen medlemsstat enn staten der den faglige kvalifikasjonen er ervervet (advokatdirektivet).

Til § 5 Advokaters plikt til sikkerhetsstillelse

Første ledd er en videreføring av domstolloven § 222 første ledd. Sikkerheten skal omfatte ethvert erstatningsansvar advokaten etter de alminnelige erstatningsregler kan pådra seg i sin advokatvirksomhet. Sikkerheten skal likevel ikke dekke ansvar som advokaten etter bestemmelse i eller i medhold av lov har stilt annen sikkerhet for.

Andre ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere regler om sikkerhetsstillelsen i forskrift, herunder prinsipalens plikt til sikkerhetsstillelse for feil begått av advokatfullmektig.

Straffebestemmelsen i domstolloven § 234 andre ledd bokstav a for brudd på regler om sikkerhetsstillelse videreføres ikke.

Til § 6 Søknad om ny advokatbevilling

Bestemmelsen regulerer vilkårene for å få bevilling for den som har hatt advokatbevilling tidligere.

Ved søknad om ny advokatbevilling fra en som har fått bevillingen tilbakekalt i medhold av § 15 første ledd, må det vurderes om vedkommende fremdeles er å anse som uskikket til å være advokat. I så fall kan ny bevilling ikke gis. Ved vurderingen av om tidsforløpet tilsier at vedkommende ikke lenger skal anses uskikket, skal det blant annet legges vekt på hvilket tidspunkt forholdet opphørte, hva som er gjort for å gjenvinne tillit og hvor lang tid som har gått fra tillitstapet ble konstatert. Tidsmomentets eventuelle reparerende effekt begynner ikke å løpe før de forhold som gjorde vedkommende uskikket er opphørt eller endret. Det betyr at tidsmomentet ikke kan tillegges avgjørende vekt i saker der den som søker ikke har innrettet seg og forstått den kritikken som Advokattilsynet har lagt til grunn i sin avgjørelse. Det vil kunne ha betydning om søker har vært i ordinært arbeid etter tilbakekallet av bevilling, eller foretatt seg noe aktivt for å gjenvinne den tillit som er nødvendig i advokatyrket.

Er det advokatens konkurs som er bakgrunnen for bortfallet, følger det av andre ledd andre punktum at vedkommende kan gis advokatbevilling igjen dersom dette til tross for konkursen må anses ubetenkelig. Ved en slik vurdering vil det være relevant hvorvidt søkerens økonomiske situasjon er slik at han eller hun kan forventes å opptre med tilstrekkelig uavhengighet og faglig integritet som advokat, og i hvilken grad tilliten til at advokaten vil opptre slik er svekket. Bakgrunnen for konkursen vil kunne være av betydning. Skyldes konkursen forhold som ligger utenfor advokatvirksomheten, kan dette tilsi at vilkåret er oppfylt. Dette antas særlig å gjelde dersom konkursen skyldes andres økonomiske forhold, for eksempel fordi advokaten har stilt kausjonsansvar for et familiemedlem. Er vedkommendes gjeld ordnet ved full betaling, ettergitt eller falt bort på annen måte, som etter gjeldende rett fører til at vedkommende får bevillingen tilbake, jf. domstolloven § 230 andre ledd første punktum, må vilkåret anses oppfylt.

Tredje ledd regulerer karantenetid. Karantenetiden begynner å løpe fra det tidspunktet da bevillingen ble tilbakekalt. Dersom vedkommende først fikk bevillingen suspendert, og suspensjonen deretter gikk over i tilbakekall, regnes tidsfristen fra suspensjonen. Karantenetiden utsettes ikke ved at vedtaket bringes inn for domstolsprøving.

Karantenetiden er ikke å forstå som en presumsjon for at bevillingen bør gis tilbake etter to år. Har for eksempel søkeren fått bevillingen tilbakekalt på bakgrunn av en alvorlig straffbar handling, vil vedkommende i mange tilfeller ikke kunne anses å ha gjenvunnet tilstrekkelig tillit etter bare to år. Det kan også tenkes at den tidligere advokatens opptreden tilsier at vedkommende aldri bør kunne få bevilling igjen.

Adgangen til å bestemme i vedtaket at det ikke skal gjelde noen karantenetid, tar primært sikte på tilfeller der det ikke er forsettlige forhold eller forsømmelser fra advokatens side som fører til tap av bevilling. Tilbakekallsadgang som følge av en advokats «sinnssykdom eller sjelelig svekkelse», som etter gjeldende rett følger av domstolloven § 230 tredje ledd, vil være omfattet av § 15 første ledd dersom tilstanden har gitt seg utslag i handlinger som viser at personen må anses uskikket. I slike tilfeller bør det kunne gjøres unntak fra hovedregelen om karantenetid.

Har advokatbevillingen bortfalt fordi vedkommende selv har sagt fra seg bevillingen, jf. § 14 bokstav b, kan det i forskrift fastsettes en forenklet søknadsprosedyre etter fjerde ledd.

Til § 7 Bruk av advokattittelen

Første ledd setter forbud mot å benytte tittelen advokat for den som ikke har norsk advokatbevilling. Også andre bestemmelser verner bruk av advokattittelen. For eksempel fremgår det av § 21 første ledd, jf. foretaksnavneloven § 2-3, at bare advokatforetak kan bruke ordet «advokat» i foretaksnavnet. Videre vil urettmessig bruk av «advokat» ved markedsføring, også uten at bruken er knyttet til noens tittel, kunne være i strid med forbudet mot villedende markedsføring i markedsføringsloven. Den som uten å ha nødvendig bevilling benytter tittelen advokat eller en utenlandsk advokattittel offentlig eller i rettsstridig øyemed, straffes etter straffeloven § 165.

Det er ikke tillatt å benytte forkortelser eller sammensatte titler som indikerer at den som benytter «advokat», har advokatbevilling. Forkortelser som adv. og titler som forsvarsadvokat, eiendomsadvokat, forretningsadvokat og arbeidsrettsadvokat er således beskyttet. Andre kan imidlertid bruke titler som «advokatsekretær», «advokatassistent» og «advokatfullmektig». Jurister i sivil og militær påtalemyndighet har også etter straffeprosessloven kapittel 6 og kapittel 35 rett til å benytte sine titler som inneholder ordet «advokat», selv om de ikke har advokatbevilling og dermed ikke er å anse som advokater.

Retten til å benytte tittelen advokat gjelder også for personer som har fått norsk advokatbevilling på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning, praksis eller advokatbevilling. Se merknad til § 4 tredje ledd.

Se nærmere omtale om bruk av advokattittel i punkt 8.4.7.

Andre ledd regulerer bruk av advokattittel for personer med utenlandsk advokatbevilling, jf. §§ 8 og 9. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett. Personer omfattet av andre ledd skal ikke benytte norsk advokattittel, men kan benytte sin utenlandske advokattittel. Bestemmelsen er ikke begrenset til personer som omfattes av EØS-avtalen, men gjelder uavhengig av hvilket land vedkommende har advokatbevilling fra. Tittelen må angis på et offisielt språk fra landet der bevillingen er utstedt, og på en slik måte at forvekslingsfare med den norske advokattittelen unngås. En dansk advokat må for eksempel uttrykkelig opplyse om at bevillingen er dansk og ikke norsk, ettersom begge land benytter tittelen «advokat». Bestemmelsen tilfredsstiller kravene i direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet) artikkel 4 og delvis direktiv 77/249/EØF (advokattjenestedirektivet) artikkel 3. Dersom advokaten både har utenlandsk bevilling og norsk bevilling, kan titlene brukes ved siden av hverandre. Dette følger også av advokatdirektivet artikkel 10 nr. 6.

Tredje ledd regulerer bruk av advokattittel for gjesteadvokater, jf. § 9. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og tilfredsstiller direktiv 77/249/EØF (advokattjenestedirektivet) artikkel 3. Personer omfattet av tredje ledd skal ikke benytte norsk advokattittel, men kan benytte sin utenlandske advokattittel. For gjesteadvokater gjelder kravene etter både andre og tredje ledd. Se nærmere omtale i punkt 8.4.7.

Til § 8 Advokatvirksomhet på permanent basis på grunnlag av utenlandsk advokatbevilling

Første ledd gjelder adgangen til å utøve advokatvirksomhet på permanent basis i Norge for personer med utenlandsk advokatbevilling. Hvor advokatbevillingen gir personen rett til å utøve virksomhet etter andre lover, jf. § 2 bokstav e, vil tilsvarende adgang på bakgrunn av utenlandsk advokatbevilling måtte vurderes særskilt etter den enkelte lov, eksempelvis etter eiendomsmeglingsloven § 2-1 første ledd nr. 2.

Bestemmelsen klargjør at denne gruppen har de samme rettigheter og plikter som personer med norsk advokatbevilling, med mindre annet følger av lov eller i medhold av lov. Se nærmere omtale i punkt 9.4.2. Det foreslås blant annet ulik regulering for personer med norsk advokatbevilling og personer med utenlandsk advokatbevilling i bestemmelsen om tittelbruk i § 7.

Den som utøver advokatvirksomhet i Norge på permanent basis uten nødvendig tillatelse, eller uriktig utgir seg for å ha slik tillatelse, straffes etter straffeloven § 167.

Andre ledd gir hjemmel for i forskrift å fastsette nærmere regler om adgangen for personer med utenlandsk advokatbevilling til å utøve advokatvirksomhet i Norge på permanent basis og for Advokattilsynets saksbehandling ved behandling av saker etter første ledd.

Bestemmelser om adgangen for personer med utenlandsk advokatbevilling til å utøve advokatvirksomhet på permanent basis i Norge, og om hvilke rettigheter og plikter slike personer har, må tilfredsstille Norges internasjonale forpliktelser, som EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler. Blant annet må Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/5/EF av 16. februar 1998 om lettelse av adgangen til å utøve advokatyrket på permanent grunnlag i en annen medlemsstat enn staten der den faglige kvalifikasjonen er ervervet (advokatdirektivet) gjennomføres i lovgivningen.

Se nærmere omtale av advokatvirksomhet i Norge på grunnlag av utenlandsk advokatbevilling i punkt 9.

Til § 9 Gjesteadvokater

Bestemmelsen inneholder en forskriftshjemmel for adgangen for gjesteadvokater til å utøve advokatvirksomhet i Norge, og om hvilke rettigheter og plikter gjesteadvokater har.

Siste punktum inneholder en legaldefinisjon av «gjesteadvokater».

Bestemmelser om adgangen for gjesteadvokater til å utøve advokatvirksomhet i Norge, og om hvilke rettigheter og plikter slike personer har, må tilfredsstille Norges internasjonale forpliktelser, som EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler. Blant annet må Rådsdirektiv 77/249/EØF av 22. mars 1977 med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (advokattjenestedirektivet) gjennomføres i lovgivningen.

Se nærmere omtale av advokatvirksomhet i Norge på grunnlag av utenlandsk advokatbevilling i punkt 9.

Til § 10 Bortfall, tilbakekall, suspensjon og forbud mot å utøve advokatvirksomhet

Bestemmelsen gir Advokattilsynet hjemmel til å tilbakekalle, suspendere og nedlegge forbud mot retten til å utøve advokatvirksomhet i Norge for personer mer utenlandsk advokatbevilling.

Siden personer med utenlandsk advokatbevilling som er permanent etablert i Norge skal ha samme rettigheter og plikter som norske advokater, tilsier dette at reglene om bortfall, suspensjon og tilbakekall av tillatelser gjelder tilsvarende for personer med utenlandsk advokatbevilling.

Når det gjelder forbud mot å yte rettslig bistand vises det til § 70.

Vedtak om forbud vil kunne bringes inn for domstolen på samme måte som vedtak om tilbakekall av advokatbevilling.

Fjerde ledd andre punktum hjemler straff for gjesteadvokater. Den som utøver advokatvirksomhet som gjesteadvokat er ikke avhengig av tillatelse, og forholdet vil derfor ikke omfattes av ordlyden i straffeloven § 167.

Skyldkravet er forsett. Strafferammen er den samme som i straffeloven § 167. Ved vurderingen av skyldgraden vil det måtte legges særlig vekt på om det har skjedd gjentatte brudd på forbudet. Straffebudet kan anvendes i konkurrens med andre straffebud som håndhever vernet av klienten, for eksempel bedrageribestemmelsen.

Til § 11 Autorisasjon av advokatfullmektig

Første ledd første punktum må ses i sammenheng med domstolloven § 219 som regulerer advokaters rett til å la en advokatfullmektig opptre for seg i rettergang. Første ledd andre punktum slår fast at det er Advokattilsynet som har kompetansen til å autorisere advokatfullmektiger. Avslag på søknad om autorisasjon kan påklages til Advokatnemnda, jf. § 54 andre ledd. En fullmektig kan autoriseres for flere advokater. Det kreves ikke at advokatene utøver sin advokatvirksomhet i samme selskap eller i kontorfellesskap.

Det er søker som har ansvaret for å dokumentere at kravene er oppfylt. Å holde tilbake opplysninger eller gi feil informasjon til Advokattilsynet knyttet til om vilkårene etter første ledd er oppfylt, kan gi grunnlag for disiplinærreaksjon. Dersom en person ikke blir autorisert som fullmektig eller senere får autorisasjonen tilbakekalt, må konsekvensene for ansettelsesforholdet løses etter alminnelige arbeidsrettslige regler.

Advokatfullmektiger som er ansatt under intern- eller organisasjonsadvokater, skal ha samme uavhengighet fra den øvrige virksomheten som advokatene, og skal organisatorisk plasseres sammen med advokatene.

Når det gjelder hva som skal til for å få godkjent praksis som advokatfullmektig ved søknad om advokatbevilling vises det til merknaden til § 4 første ledd bokstav b.

Etter første ledd bokstav a kan bare den som har juridisk embetseksamen, mastergrad i rettsvitenskap eller tilsvarende godkjent utenlandsk utdanning være advokatfullmektig. Kravene for personer med juridisk utdanning fra utlandet fastsettes ved forskrift, jfr. bestemmelsens andre ledd.

Kravet om hederlig vandel i første ledd bokstav b tilsvarer kravet ved søknad om advokatbevilling, se merknad til § 4 første ledd bokstav d. Som ved søknad om advokatbevilling kreves det at vandelskravet dokumenteres ved utvidet ordinær politiattest. Som et utgangspunkt bør ikke politiattesten være eldre enn tre måneder på søknadstidspunktet. Den konkrete vurderingen av hva som skal til for at vandelen er hederlig, vil variere ut fra omstendighetene.

Etter første ledd bokstav c skal autorisasjon som fullmektig ikke gis dersom personen er i en situasjon eller det foreligger forhold som ville har ført til at advokatbevillingen ville ha bortfalt etter § 14 bokstav c eller d, tilbakekalt etter § 15 første ledd eller andre ledd bokstav a eller e, eller suspendert etter § 16 første ledd første punktum. Utgangspunktet er at dersom det legges til grunn at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, skal vedkommende heller ikke være advokatfullmektig. Rollene som advokat og advokatfullmektig er imidlertid ikke helt like, og terskelen for tilbakekall og suspensjon kan derfor etter omstendighetene være noe høyere for en advokatfullmektig. Det vises i den forbindelse til §§ 15 og 16 og merknadene til disse bestemmelsene. Terskelen for å bli fratatt autorisasjonen som advokatfullmektig bør dessuten være noe høyere enn terskelen for å bli autorisert som advokatfullmektig, da det er mer inngripende å nekte noen å fortsette som advokatfullmektig enn å nekte noen å bli autorisert som fullmektig.

Den som utøver annen yrkesaktivitet i strid med § 27 andre ledd, kan verken være advokat eller advokatfullmektig. For advokater følger dette av § 15 andre ledd bokstav e. For advokatfullmektiger fremgår dette av henvisningen i § 13 andre ledd til § 15 andre ledd bokstav e. Dette innebærer for eksempel at stilling som advokatfullmektig ikke kan kombineres med verken dommerfullmektigstilling, ansettelse i påtalemyndigheten eller en annen stilling som medfører at advokatfullmektigen ikke er tilstrekkelig uavhengig. Det kan heller ikke gis autorisasjon dersom foretaket eller virksomheten er organisert i strid med § 19, for eksempel dersom de organisatoriske rammene for å ha advokatfullmektig ikke er oppfylt ved at vedkommende ikke vil kunne innplasseres slik at uavhengigheten ivaretas jf. § 24 andre ledd andre punktum.

Har den som ønsker å bli advokatfullmektig tidligere fått advokatbevillingen tilbakekalt i medhold av § 15, kan vedkommende ikke være advokatfullmektig, med mindre vedtaket fastsetter noe annet, jf. § 15 tredje ledd. Har det gått mer enn to år siden vedtaket om tilbakekall av advokatbevilling kan Advokattilsynet likevel vurdere om vedkommende fremdeles er uskikket, på samme måte som ved søknad om ny advokatbevilling for den som har fått bevillingen tilbakekalt, jf. § 6 tredje ledd.

Første ledd bokstav d fastsetter at den som skal være advokatfullmektig, ikke kan ha mistet retten til å yte rettslig bistand etter § 70. Ønsker han eller hun å ta stilling som advokatfullmektig, må vedkommende først få tilbake retten til å yte rettslig bistand.

Andre ledd fastsetter en forskriftshjemmel for å gi regler om godkjenning av utenlandsk utdanning som alternativ til kravet om juridisk embetseksamen eller norsk mastergrad i rettsvitenskap.

Når en person er autorisert som advokatfullmektig skal vedkommende umiddelbart føres inn i advokatfullmektigregisteret, jf. § 51.

Den som uriktig utgir seg å være advokatfullmektig straffes etter straffeloven § 167. Ved markedsføring vil urettmessig bruk av betegnelsen advokatfullmektig kunne være i strid med forbudet mot villedende markedsføring i markedsføringsloven.

Til § 12 Oppfølging av advokatfullmektigen

Første ledd fastsetter arbeidsgiverens plikt til oppfølging av advokatfullmektiger. Advokatforetaket eller virksomheten skal utpeke en advokat til å ha et særlig oppfølgingsansvar for fullmektigen. Oppfølgingen gjelder alle sider ved fullmektigens arbeid, både av faglig og praktisk art. Fullmektigen må blant annet gis en forsvarlig innføring og veiledning i reglene for advokaters opptreden, som advokatfullmektigen forutsettes å skulle følge.

Andre ledd fastsetter at en advokatfullmektig ikke har adgang til å yte bistand ut over når dette gjøres på vegne av en advokat (prinsipalen). Dette innebærer både at prinsipalen er fullt ansvarlig for fullmektigens virksomhet, jf. presiseringen i andre punktum, og at fullmektigen ikke har adgang til å yte bistand uten at dette skjer på vegne av en advokat.

Bestemmelsen innebærer at det er prinsipalen, og ikke advokatfullmektigen, som for eksempel skal oppnevnes som forsvarer etter straffeprosessloven § 95 andre ledd første punktum. Dersom fullmektigen oppnevnes etter straffeprosessloven § 95 andre ledd andre punktum, skal vedkommende oppnevnes som privatperson, og ikke som advokatfullmektig. Når det gjelder fullmektigens adgang til å opptre i rettergang vises det til domstolloven § 219.

Prinsipalen vil alltid være ansvarlig for kvaliteten på advokatbistanden. Begår advokatfullmektigen en feil, hefter prinsipalen i utgangspunktet for feilen på samme måte som for egne feil. Dette gjelder alle former for juridisk arbeid som utføres av fullmektigen. Yter advokatfullmektigen bistand uten at dette skjer på vegne av en prinsipal som er advokat, kan dette gi grunnlag for disiplinærreaksjon etter § 57 eller, i alvorlige tilfeller tilbakekall av autorisasjonen som advokatfullmektig under henvisning til at vedkommende må anses uskikket, jf. § 13 andre ledd som blant annet henviser til § 15 første ledd.

Yter advokatfullmektigen advokatbistand uten at det er oppgitt hvem som er prinsipal eller oppdragsansvarlig advokat, vil advokaten med oppfølgingsansvar for advokatfullmektigen etter første ledd kunne bli holdt ansvarlig for ikke å ha sørget for tilstrekkelig tilsyn med fullmektigens arbeid, blant annet ved å påse at arbeidet alltid utføres under en prinsipal.

Inndelingen i et overordnet ansvar for tilsyn og opplæring, i tillegg til prinsipalens ansvar for oppfølging i den enkelte sak, utelukker ikke at samme advokat både kan være overordnet ansvarlig etter første ledd og prinsipal, eksempelvis i små virksomheter hvor en person nødvendigvis må kunne dekke flere funksjoner.

Tredje ledd tydeliggjør at advokatfullmektiger har et selvstendig ansvar for å overholde regelverket. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med §§ 45 og 57 som slår fast at advokatfullmektiger kan holdes ansvarlig overfor tilsyns- og disiplinærmyndigheten. Forholdet mellom prinsipalens og fullmektigens ansvar er omtalt i merknadene til de sistnevnte bestemmelsene.

Fjerde ledd hjemler adgang til å fastsette nærmere regler om hvilke krav som skal settes til den utpekte advokaten etter første ledd og prinsipalen.

Til § 13 Opphør av autorisasjon som advokatfullmektig

Avgjørelse om tilbakekall og suspensjon av autorisasjon kan påklages til Advokatnemnda, jf. § 54 andre ledd første punktum. Når det gjelder innholdet i vilkårene for opphør vises det til § 14 bokstav a til d, § 15 første ledd og andre ledd bokstav a, d og e, § 16 første ledd første punktum og merknadene til disse bestemmelsene. Tilbakekall og suspensjon skal i utgangspunktet vurderes på samme måte som ved tap av advokatbevilling, men det vil i vurderingen kunne tillegges vekt at vedkommende er fullmektig.

Saksbehandlingen ved opphør av autorisasjon som advokatfullmektig, må ivareta de samme hensynene som i saker om tilbakekall eller suspensjon av advokatbevilling.

Til § 14 Bortfall av advokatbevilling

Bestemmelsen omhandler tilfeller der advokatbevillingen faller bort uten vedtak fra Advokattilsynet. Advokattilsynet skal sørge for at advokatregisteret er oppdatert til enhver tid, slik at det der fremgår om en advokatbevilling er opphørt.

Faller en advokatbevilling bort etter bokstav a, c, d eller e, bør Advokattilsynet vurdere om det av hensyn til klientene bør oppnevnes forvalter etter § 46. Når bevillingen faller bort som følge av at advokaten selv gir melding om opphør, jf. bokstav b, antas det at det bare helt unntaksvis er grunn til å vurdere oppnevning av forvalter.

Bortfall av advokatbevilling har samme virkning som om advokatbevillingen er tilbakekalt. Dersom bevillingen er bortfalt, må eventuelt vedkommende søke om ny bevilling etter § 6.

Det fattes ikke vedtak om bortfall, og det er derfor heller ikke adgang til å påklage bortfallet etter forvaltningsloven § 28. Den som er uenig i at advokatbevillingen er bortfalt, må eventuelt bringe saken inn for domstolen og ved midlertidig forføyning kreve at retten pålegger Advokattilsynet å gi vedkommende advokatbevillingen tilbake.

Første ledd bokstav a slår fast at advokatbevillingen bortfaller ved død og at bortfallet inntrer ved dødstidspunktet. Eventuelle advokatfullmektiger som er ansatt under den avdøde advokaten, må ansettes under en ny advokat for å kunne fortsette som advokatfullmektig.

Første ledd bokstav b er en endring av gjeldende rett, og innebærer at det ikke lenger skal være mulig å beholde advokatbevillingen uten å drive advokatvirksomhet (såkalt passiv advokatbevilling). Bevillingen anses bortfalt ved mottak av meldingen. En advokat har imidlertid ingen plikt til å melde opphør, selv om det ikke er noe aktivitet i virksomheten. Den som ikke melder opphør, fortsetter å være advokat, men må til gjengjeld betale bidrag til Advokattilsynet, stille sikkerhet og være underlagt tilsyns- og disiplinærordningen fullt ut, herunder også oppfylle regnskap- og revisjonsplikten.

En advokat som utøver yrkesaktivitet i strid med advokatloven § 27 andre ledd har plikt til å melde opphør av advokatvirksomheten. Dersom vedkommende ikke melder fra kan Advokattilsynet treffe vedtak om tilbakekall etter § 15 andre ledd bokstav e.

Det følger av første ledd bokstav c at dersom en advokat fradømmes retten til å utøve advokatvirksomhet i en straffesak anses advokatbevillingen bortfalt ved rettskraftig dom. Er rettighetstapet begrenset i tid, trer ikke advokatbevillingen automatisk i kraft igjen når tidsbegrensningen utløper. Advokaten må søke ny advokatbevilling. Som ved andre tilfeller hvor det søkes om ny advokatbevilling etter et tilbakekall vil vurderingstemaet rettes fremover, selv om man i vurderingen av om tilliten er gjenopprettet må ta utgangspunktet i forholdet som var bakgrunnen for rettighetstapet.

Domstolen er etter domstolloven ny § 217 a forpliktet til å informere Advokattilsynet der advokaten fradømmes retten til å utøve advokatvirksomhet i en straffesak, slik at bortfallet omgående kan bli registrert i advokatregisteret.

Etter første ledd bokstav d skal alle former for vergemål føre til bortfall av advokatbevilling. Bortfallet inntreffer når vedkommende underrettes om vedtaket. Vergemålsmyndigheten har etter vergemålsloven § 65 nytt andre ledd plikt til å undersøke i advokatregisteret og eventuelt orientere Advokattilsynet om vergemålet.

Etter første ledd bokstav e bortfaller advokatbevillingen med varig virkning dersom det åpnes konkurs hos en advokat. Dette gjelder bare ved advokatens personlig konkurs. Drives selskapet som enkeltpersonforetak vil advokatforetakets konkurs være identisk med personlig konkurs. Er derimot advokatvirksomheten organisert på en annen måte, for eksempel i aksjeselskap, kan advokaten etter aksjeselskapets konkurs i utgangspunktet fortsette å drive advokatvirksomhet. Fortsatt advokatvirksomhet må i så fall skje i et annet selskap, eller i enkeltpersonforetak. Adgangen til å få tilbake bevillingen under konkursbehandling reguleres i § 6 andre ledd andre punktum. Bobestyrer plikter å informere Advokattilsynet om åpning av konkurs, jf. konkursloven § 85 første ledd ny nr. 10. Etter konkurs må vedkommende søke ny bevilling på ordinær måte. Dersom en konkursåpning oppheves, kan derimot advokaten kreve å få opphevet bortfallet av bevillingen.

Til § 15 Tilbakekall av advokatbevilling

Første ledd tar sikte på å videreføre tilbakekallsvilkåret i domstolloven § 230 første ledd nr. 1 og tilfeller som faller inn under det materielle vilkåret i domstolloven § 230 tredje ledd første punktum, der advokaten anses uskikket som følge av sinnslidelse. Tidligere praksis knyttet til generalklausulen i domstolloven § 230 første ledd nr. 1 er derfor fortsatt relevant ved fortolkningen av kravet om vedkommende må anses uskikket. I tillegg omfatter § 15 første ledd tilfeller der advokaten må anses uskikket på grunn av manglende kontroll over egen økonomi.

Begrepet uskikket er ment å omfatte enhver situasjon der det ikke er tilrådelig at vedkommende fortsetter som advokat. Bestemmelsen er ikke begrenset til visse typer handlinger, men omfatter enhver adferd som etter en konkret vurdering gjør advokaten uskikket. I denne vurderingen vil formålet med bestemmelsen ha stor betydning. Bestemmelsen er hovedsakelig begrunnet i samfunnets behov for at borgerne skal kunne ha tillit til advokatstanden. Tre typetilfeller skiller seg ut; uskikket som følge av straffbare forhold, manglende kontroll på økonomien, og grove eller gjentatte overtredelser av plikter gitt i lov eller forskrift. Dette utelukker imidlertid ikke at også andre forhold kan være relevante. Dårlig etisk og faglig utførelse av advokatoppdrag kan også tilsi at vedkommende er uskikket, særlig der dette resulterer i store og gjentatte erstatningsutbetalinger. Der flere ulike omstendigheter foreligger vil det være den samlede opptreden som skal vurderes.

Når det gjelder straffbare forhold vil forholdets alvorlighetsgrad og om forholdet kan knyttes til advokatvirksomheten ha betydning. Ved straffereaksjoner for mindre alvorlige forhold har det betydning om straffen gjelder ett eller flere forhold, og om det straffbare forholdet har pågått over lengre tid. Det vil videre ha betydning om vedkommende tidligere har flere straffereaksjoner mot seg.

Det andre tilfellet bestemmelsen typisk er ment å fange opp, er situasjonen der advokaten mangler kontroll over egen økonomi på en slik måte og i en slik grad at tilliten til advokatens uavhengighet blir vesentlig svekket, og vedkommende derfor må anses uskikket til å være advokat. Det er ikke nødvendig at den økonomiske situasjonen har gitt seg utslag i verken forsettlige lovbrudd eller forsømmelser. Det er likevel ikke normalt tilstrekkelig at advokaten er i underbalanse eller har helt kortvarige betalingsproblemer. At advokaten er under frivilling eller tvungen gjeldsordning er heller ikke normalt tilstrekkelig. Har en advokat forfalt gjeld av en viss størrelse til det offentlige som skatt og mva., uten at det foreligger en adekvat begrunnelse, vil dette ofte være en indikasjon på at advokaten har manglende økonomisk kontroll. Det samme gjelder dersom en advokat pådrar seg flere inkassosaker og det er gjennomført flere utleggsforretninger over tid.

Ved opptreden i strid med lover og regler vil det særlig være tilfeller av og grovere og gjentatte overtredelser av reglene for god advokatskikk eller andre sentrale regler for yrkesutøvelsen, som er kjernen i bruksområdet for bestemmelsen. I dette ligger også alvorlig og gjentatt mangelfull kontroll med den overordnede driften. Annen utilbørlig eller uverdig opptreden fra advokaten kan imidlertid også føre til tilbakekall. Er advokaten tidligere ilagt disiplinærreaksjoner, sanksjoner fra tilsynsmyndigheter eller rettergangsstraff, skal dette tillegges vekt ved uskikkethetsvurderingen. Det avgjørende må være om advokatens opptreden etter en samlet vurdering gjør han eller henne uskikket. Er advokaten idømt en disiplinærreaksjon for et regelbrudd som indikerer at advokaten er uskikket, og advokaten deretter begår en ny overtredelse som bekrefter at advokaten ikke bør utøve advokatvirksomhet, bør utgangspunktet være at bevillingen tilbakekalles. Bestemmelsen bør også benyttes ved mindre alvorlige overtredelser, hvis overtredelsene samlet sett må anses betydelige.

Den særlige adgangen til å tilbakekalle en advokatbevilling ved dom dersom en advokat lider av «sinnssykdom eller sjelelig svekkelse» og som på grunn av dette er uskikket til å utøve advokatvirksomhet, slik det følger av domstolloven § 230 tredje ledd første punktum videreføres ikke. Endringen innebærer at sykdommen må ha gitt seg utslag i opptreden som indikerer at vedkommende er uskikket for å frata en psykisk syk advokat advokatbevillingen.

Opphører bevillingen, eksempelvis hvis advokaten melder fra om opphør av advokatvirksomheten, kan vedtak om tilbakekall på grunnlag av at advokaten anses uskikket også fattes etter at bevillingen er opphørt. Grunnlaget for tilbakekall må imidlertid ha inntrådt mens vedkommende fremdeles hadde bevilling.

Bestemmelsens andre ledd bokstav a til e regulerer muligheten til å tilbakekalle bevillingen som følge av manglende oppfyllelse av forpliktelser og frister overfor Advokattilsynet og Advokatnemnda. Adgangen til å tilbakekalle på grunnlag av at advokaten kombinerer advokatvirksomhet med annen virksomhet i strid med yrkesforbudet i § 27 andre ledd, er ny.

Advokattilsynet kan fatte vedtak om tilbakekall ved manglende oppfyllelse av forpliktelsene. Advokattilsynet må imidlertid gi advokaten et skriftlig pålegg om å bringe forholdet i orden innen en angitt frist før bevillingen tilbakekalles. Av pålegget skal det også fremgå at konsekvensen ved unnlatt oppfyllelse er at advokatbevillingen vil bli tilbakekalt. Fristen for å bringe forholdet i orden skal være rimelig, og fastsettes etter en konkret vurdering. I tilfeller der advokaten bare skal avklare et faktum, eksempelvis om vedkommende har tatt ansettelse i dømmende stilling eller påtalemyndighet som ikke er forenelig med advokatvirksomhet, bør fristen settes så kort som ti dager. Dreier det seg derimot om mulig manglende oppfyllelse av kravene til organisering av advokatvirksomhet, som krever en mer utførlig redegjørelse, kan omstendighetene tilsi en lengre frist. Dersom bevillingen blir tilbakekalt vil advokaten ha rett til å få bevillingen tilbake når de forholdene som førte til tilbakekall er rettet opp. Vedkommende har selv ansvaret for å fremlegge dokumentasjon overfor Advokattilsynet på at forholdene er rettet opp.

Dersom det foreligger flere, eller gjentatte pliktbrudd over tid og Advokattilsynet flere ganger har varslet tilbakekall etter § 15 andre ledd bokstav a til e, kan det tilsi at advokaten må anses uskikket etter generalklausulen.

Blir det fattet vedtak om tilbakekall, og vedtaket bringes inn for domstolene, kan hensynet til advokaten og eventuelle klienter tilsi at utsatt iverksettelse vurderes.

Tredje ledd regulerer adgangen til å ta stilling som advokatfullmektig etter å ha fått advokatbevillingen tilbakekalt. Hovedregelen er at den som har fått sin bevilling tilbakekalt etter § 15 første og andre ledd forbys å ta arbeid som advokatfullmektig. Siden arbeidet som advokatfullmektig skjer under en annen advokats ansvar og oppsyn vil begrunnelsen for tilbakekallet ikke nødvendigvis gjøre seg gjeldende ved arbeid som fullmektig, for eksempel dersom advokatbevillingen er trukket tilbake i medhold av andre hjemmelsgrunnlag enn generalklausulen. Det kan derfor etter en konkret vurdering bestemmes i tilbakekallsvedtaket at personen beholder retten til å ta ansettelse som advokatfullmektig. I tilfeller der den som mister advokatbevillingen også forbys å yte rettslig bistand uten advokatbevilling, kan det ikke fastsettes i tilbakekallsvedtaket at personen beholder retten til å ta ansettelse som advokatfullmektig. Dette følger av § 11 første ledd bokstav d, som utestenger den som har fått forbud mot å yte rettslig bistand, fra å ta stilling som advokatfullmektig.

Tilbakekall av advokatbevilling fører ikke automatisk til tap av retten til å yte rettslig bistand uten advokatbevilling. Advokattilsynet bør vurdere om en person som har fått advokatbevilling tilbakekalt også skal forbys å yte rettslig bistand etter § 70. Når Advokattilsynet fatter et slikt vedtak, skal det skje med grunnlag i vilkårene i § 70, og det vises for øvrig til merknadene til § 70 første ledd første punktum.

Når karantenetiden på to år er utløpt vil den tidligere advokaten kunne søke om å få bevillingen tilbake, jf. § 6 tredje ledd. Ett av vilkårene for ny bevilling er da at det ikke foreligger et forbud mot å yte rettslig bistand, jf. § 4 første ledd bokstav f. Advokattilsynet må derfor ta stilling til om forbudet skal oppheves før de vurderer om vilkårene for ny bevilling er oppfylt. Dersom den tidligere advokaten ønsker å få opphevet forbudet uten å søke om ny bevilling gjelder det ingen karantenetid.

Den som yter rettslig bistand i strid med et ilagt forbud, kan straffes etter § 70 andre ledd.

Femte ledd innebærer at advokaten skal ha en valgfri klageadgang til Advokatnemnda. Advokattilsynet kan dermed ikke sette som vilkår at klageadgangen til Advokatnemnda må være uttømt før vedkommende kan reise søksmål om gyldigheten av vedtaket, se forvaltningsloven § 27 b.

Til § 16 Suspensjon av advokatbevilling

Første ledd første punktum bygger på den gjeldende bestemmelsen om suspensjon i domstolloven § 230 fjerde ledd. Det er en forutsetning for suspensjon etter første punktum at domfellelse i henhold til siktelsen må antas å medføre at advokatbevillingen blir tilbakekalt etter § 15 første ledd. Det er særlig behov for å vurdere suspensjon dersom straffesiktelsen kan medføre lengre fengselsstraffer eller gjelder økonomisk kriminalitet eller andre straffbare forhold som knytter seg til advokatens næringsvirksomhet. Er det grunn til å tro at advokaten har medvirket til ulovlig aktivitet, for eksempel ved å bistå klienter med ulovlige transaksjoner, bør terskelen for å suspendere advokatbevillingen være lav. Er det derimot tale om straffbare forhold nær den nedre grensen for hva som kan føre til tap av bevilling, er det større grunn til å være tilbakeholden. Det avgjørende må være en samlet vurdering av behovet for suspensjon, der forholdets karakter og hensynet til advokatstandens omdømme er sentrale momenter.

Første ledd andre punktum regulerer suspensjon der grunnlaget for suspensjon ikke er straffbare forhold. Bestemmelsen utvider dagens suspensjonsgrunnlag ved å gi en generell adgang til å vedta suspensjon i tilfeller der en advokat ikke bør få beholde bevillingen frem til en sak om varig tilbakekall etter § 15 er avgjort. Kravet om «sterke grunner» legger opp til en høy terskel for å suspendere advokatbevillingen. Det må foreligge en reell og begrunnet risiko for at advokatens klienter vil bli utsatt for tap eller på annen måte lide overlast dersom advokaten fortsetter å drive advokatvirksomhet. Det kan for eksempel rette seg mot tilfeller med manglende sikkerhetsstillelse. Bestemmelsen omfatter også tilfeller der advokaten har svekket psykisk helse og dette har gitt seg utslag i en uskikket handling som nødvendiggjør at bevillingen suspenderes med umiddelbar virkning. Utenfor disse tilfellene kan det oppstå situasjoner der det er godtgjort at advokatens opptreden ikke er forenelig med advokatyrket, og suspensjon er nødvendig for å verne klientene. Det kan for eksempel tenkes at det gjennom tilsyn eller disiplinærklager viser seg at en advokat har forsømt seg alvorlig i flere saker og påført klienter store tap, men at det ikke har vært påvist straffbare forhold.

I andre ledd pålegges Advokattilsynet en plikt til å vurdere suspensjon der advokaten blir siktet for en straffbar handling som kan gi grunnlag for tilbakekall. Plikten til å vurdere suspensjon i disse tilfellene vil kunne medføre at suspensjon benyttes i større utstrekning enn i dag.

Suspensjonen har i den perioden den varer samme virkning som tilbakekall. Den som har fått advokatbevillingen suspendert, anses dermed ikke som advokat. Virkningene av et suspensjonsvedtak er regulert i bestemmelsens tredje og fjerde ledd. Formålet med bestemmelsen i tredje ledd er å sørge for at vedtak om tilbakekall blir fattet så snart som mulig, slik at et suspensjonsvedtak ikke blir stående unødig lenge uten at tilbakekallssaken blir avgjort. Bestemmelsen innebærer eksempelvis at der Advokattilsynet er avhengig av andre organer for å vurdere grunnlaget for tilbakekall må de igangsette arbeidet med å innhente nødvendig dokumentasjon så raskt som mulig. Der tilbakekall beror på utfallet i en sivil sak, kan det være naturlig å avgjøre tilbakekallssaken først når rettskraftig dom foreligger. Det vises til punkt 10.4.4.

Fjerdeledd regulerer at suspensjonsvedtak etter første ledd første punktum faller bort ved rettskraftig frifinnende dom. Suspensjonen faller også bort når straffesiktelsen ender med en henleggelsesbeslutning. Tilbakekall kan være aktuelt uansett utfall av en straffesak da det er ulikt beviskrav i straffesaker og tilbakekallssaker. Selv om suspensjonsvedtak etter første ledd første punktum faller bort, kan det være grunnlag for suspensjon etter første ledd andre punktum. I så fall må Advokattilsynet treffe nytt vedtak.

Er grunnlaget for suspensjonen i det vesentlige knyttet til et privat søksmål mot advokaten for handlinger vedkommende har begått i egenskap av å være advokat, faller suspensjonen bort dersom advokaten vinner saken og dommen er rettskraftig.

Til § 17 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er ny og gir hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr skal fastsettes etter at tilsynssaken er avsluttet. Ileggelse av overtredelsesgebyr utelukker ikke bruk av andre reaksjoner for samme forhold, for eksempel pålegg om retting og tilbakekall av advokatbevilling.

Første ledd fastsetter at overtredelsesgebyr kan ilegges overfor advokater, advokatforetak og organisasjoner eller enheter med organisasjonsadvokater ved brudd på §§ 20, 21, 22, 24, 25 eller 36. Bestemmelsen åpner ikke for at overtredelsesgebyr kan ilegges overfor advokatfullmektiger.

Forutsatt at vilkårene er oppfylt har Advokattilsynet kun en adgang, og ikke en plikt til å ilegge overtredelsesgebyr.

Det følger av andre ledd at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer, mens et tilsvarende krav ikke gjelder for foretak, jf. forvaltningsloven § 46 første ledd om administrativ foretakssanksjon. Det vil si at skyldkravet for foretak som utgangspunkt er objektivt. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015–2016) side 199.

I tredje ledd er det gitt en forskriftshjemmel for blant annet å kunne fastsette at overtredelsesgebyr kan ilegges for overtredelser av forskrifter gitt i medhold av advokatloven. Det åpnes også for at departementet i forskrift kan fastsette hvilke hensyn Advokattilsynet kan eller skal legge vekt på i vurderingen av om overtredelsesgebyr skal gis. Overtredelsesgebyr kan i forskrift fastsettes som faste satser eller utmåles individuelt innenfor den øvre rammen, jf. forvaltningsloven § 44 andre ledd.

I fjerde ledd fastsettes at Advokattilsynets adgang til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes etter to år. Foreldelsesfristen regnes fra overtredelsen har opphørt. Tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer over tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse eller samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. Ved foreldelse av pengekrav, gjelder lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Vedtak om overtredelsesgebyr kan påklages til Advokatnemnda. Overtredelsesgebyr tilfaller statskassen.

Til § 18 Forbud mot å drive advokatvirksomhet

Ved vesentlig brudd på reglene for advokatvirksomhet vil Advokattilsynet kunne fatte vedtak om at en organisasjon eller enhet med organisasjonsadvokater ikke kan drive advokatvirksomhet.

Det følger av § 25 fjerde ledd at organisasjonen eller enheten som driver advokatvirksomhet etter første ledd, skal påse at reglene for advokatvirksomhet følges. Hvorvidt det foreligger vesentlig brudd på reglene vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. For eksempel vil flere typer regelbrudd eller gjentatte regelbrudd kunne tyde på at det foreligger et vesentlig brudd. Brudd på reglene om instruksjonsforbudet vil i seg selv kunne anses som et vesentlig brudd på reglene.

Til § 19 Organisering av advokatvirksomhet

Advokatvirksomhet kan organiseres enten ved at advokater driver virksomhet i advokatforetak, jf. §§ 20 til 22, gjennom stilling som internadvokat, jf. § 24, eller som organisasjonsadvokat, jf. § 25. Oppdelingen av bestemmelsene er gjort for å bedre tilgjengeligheten i loven, og er ikke ment å innebære noen vesentlig realitetsendring når det gjelder adgangen til å utøve advokatvirksomhet.

Advokater i det offentlige som yter rettslig bistand til eksterne klienter, er ikke særskilt regulert. Det forutsettes at advokater i det offentlige kan yte rettslig bistand til eksterne klienter ved rettshjelptiltak som organiseres i tråd med reglene i § 25, og slik at hensynet til uavhengigheten ivaretas.

Brudd på reglene om organisering av advokatvirksomhet vil kunne gi grunnlag for tilbakekall av advokatbevilling i medhold av § 15 andre ledd bokstav a. Brudd på reglene kan også føre til disiplinærreaksjoner mot advokater, advokatforetak og organisasjoner eller enheter med organisasjonsadvokater i form av disiplinær kritikk, jf. § 57 første ledd. For organisasjoner eller enheter med organisasjonsadvokater kan det nedlegges forbud mot å drive advokatvirksomhet ved vesentlig brudd på reglene for advokatvirksomhet, herunder reglene i dette kapittelet, jf. § 18. I § 17 innføres adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved vesentlige eller gjentatte overtredelser av reglene om organisering av advokatvirksomhet i §§ 20, 21, 22, 24 og 25.

Straffebestemmelsen i domstolloven § 234 andre ledd bokstav b for brudd på reglene om organisering av advokatvirksomhet i domstolloven §§ 231 til 233 videreføres ikke.

Til § 20 Advokatforetak

Bestemmelsen i første ledd regulerer hvilken virksomhet som kan drives i et advokatforetak, og er materielt sett en videreføring av domstolloven § 231 fjerde ledd. Dette innebærer at advokatforetak i tillegg til advokatvirksomhet, fortsatt har adgang til å drive annen virksomhet enn advokatvirksomhet, såfremt virksomheten har naturlig tilknytning til det aktuelle foretakets advokatvirksomhet. Tilleggsvirksomheten behøver ikke generelt å ha naturlig tilknytning til advokatvirksomhet. Advokatvirksomhet er definert i § 2 bokstav e.

Det er inntatt en endring i ordlyden sammenlignet med domstolloven § 231 fjerde ledd, som presiserer at tilleggsvirksomheten ikke må være egnet til å svekke tilliten til advokatforetakets uavhengighet. Dette er ikke ment som en realitetsendring, men som en tydeliggjøring av gjeldende rett.

Bestemmelsen setter ikke en bestemt grense for i hvor stort omfang et advokatforetak kan drive med annen virksomhet enn advokatvirksomhet. Det sentrale vil være at foretaket ikke mister karakter av å være et advokatforetak. Se nærmere om dette i punkt 12.7.2.1.

Hvilken virksomhet som kan drives i et advokatforetak, har også en side til advokaters adgang til å utøve annen yrkesaktivitet ved siden av advokatvirksomheten, jf. § 27. Se nærmere om dette i merknadene til den bestemmelsen.

Andre ledd fastsetter at bare advokater, eller advokatfullmektiger på vegne av en advokat, kan utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne. Bestemmelsen innebærer en innstramming av gjeldende rett ved at andre som etter domstolloven § 231 femte ledd andre punktum har hatt adgang til å utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne, ikke lenger har en slik adgang.

Bestemmelsen er ikke ment å innebære et forbud mot at annen virksomhet enn advokatvirksomhet utøves av andre enn advokater og advokatfullmektiger på advokatforetakets vegne. Bestemmelsen viderefører dagens adgang for advokatforetak til å tilby sammensatte tjenester fra flere profesjoner. Forutsetningen er at tilleggsvirksomheten har naturlig tilknytning til det aktuelle foretakets advokatvirksomhet, jf. første ledd.

Bestemmelsen i tredje ledd fastsetter at det ikke er adgang til å yte rettslig bistand i medhold av § 66 på advokatforetakets vegne. Formålet med bestemmelsen er å skape klare grenser mellom advokatforetak og andre virksomheter som vil kunne tilby rettslig bistand etter kapittel 14. Når det ytes rettslig bistand fra et advokatforetak skal klienten kunne være trygg på at bistanden ytes fra kvalifiserte og uavhengige advokater. Se nærmere om dette i punkt 12.7.2.2.

Fjerde ledd fastsetter at advokatforetaket generelt har plikt til å følge reglene for advokatvirksomhet, herunder både til å oppfylle rammevilkår og til å følge regler for god advokatskikk. Advokatforetaket har blant annet ansvar for å følge reglene om organisering av advokatforetak i §§ 20 til 22, at reglene for regnskap og revisjon følges og at den generelle driften er i tråd med de lovpålagte kravene som stilles til advokatvirksomheten, herunder blant annet forsvarlig arkiv, informasjonssikkerhet og behandling av personopplysninger. Brudd på reglene kan føre til disiplinærreaksjoner overfor et advokatforetak i form av disiplinær kritikk, jf. § 57 første ledd. I § 17 innføres adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved vesentlige eller gjentatte overtredelser av reglene om organisering av advokatvirksomhet i §§ 20, 21 eller 22.

Til § 21 Organisering av advokatforetak

Bestemmelsen i første ledd første punktum fastsetter at advokatforetak bare kan organiseres som foretak, eller som enkeltpersonforetak som eies av en advokat. Advokatvirksomhet kan drives i alle foretaksformer som er tillatt etter den alminnelige selskapslovgivningen. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Det er en forutsetning at foretaksformen ikke kommer i konflikt med kravet om advokaters uavhengighet.

Bestemmelsen oppstiller særregler for advokatforetak, blant annet for adgangen til eierskap, styreverv og foretaksnavn. I tillegg oppstiller § 22 særlige krav til eiere og ledelsen i et advokatforetak, og § 23 inneholder en særregel om deltakeransvar i ansvarlige selskaper. For øvrig kommer de alminnelige selskapsrettslige regler for den aktuelle selskapsformen til anvendelse.

Mer eller mindre formalisert samarbeid mellom advokater i kontorfellesskap er ikke en selskapsdannelse, og er ikke å anse som et advokatforetak i lovens forstand. Utgangspunktet for kontorfellesskap er at virksomheten drives for hver advokats egen regning og risiko i enkeltpersonforetak eller andre typer foretak.

Bestemmelsen i første ledd andre punktum regulerer at advokatforetak skal ha et foretaksnavn som inneholder ordet «advokat» for å gi publikum informasjon om at det dreier seg om et foretak som driver advokatvirksomhet og derfor er underlagt særlige regler. Dette innebærer en endring av gjeldende rett ved at kravet også vil omfatte enkeltpersonforetak. For enkeltpersonforetak har det tidligere kun blitt stilt krav om at advokatens etternavn fremkommer av foretaksnavnet, jf. foretaksnavneloven § 2-2. Dette kravet vil fortsatt gjelde.

Av hensyn til det rettssøkende publikum er det behov for å tilpasse og tydeliggjøre reglene om foretaksnavn for personer med utenlandsk advokatbevilling. Særlige reguleringer av foretaksnavn for denne gruppen fastsettes i forskrift. Se punkt 12.7.2.3.

Bestemmelsen i andre ledd første punktum regulerer eierforholdene i alle advokatforetak, både ansvarlige selskaper, indre selskaper og aksjeselskaper mv. Bestemmelsen innebærer en videreføring av domstolloven § 231 andre ledd, slik at både advokater og andre fortsatt har adgang til å eie andeler eller være deltaker i et advokatforetak.

Forutsetningen for å eie andeler eller være deltaker i et advokatforetak er at vedkommende utøver vesentlig del av sin yrkesaktivitet i foretaket. Hvorvidt vilkåret er oppfylt vil måtte bero på en konkret vurdering. Momentene som ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.5.3 side 79 er fortsatt relevante ved vurderingen av om vesentlighetskravet er oppfylt. Bestemmelsen stiller ikke krav til tilknytningsformens art. Den vanlige tilknytningsformen vil være ansettelse, men også andre engasjementstyper omfattes. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 20 om hvilken virksomhet som kan utøves fra et advokatforetak og hvem som har adgang til å utøve advokatvirksomhet og annen virksomhet utad til klienter fra et advokatforetak.

Vilkåret om at eiere må utøve vesentlig yrkesaktivitet i foretaket i andre ledd første punktum, er ikke til hinder for at eiere utøver yrkesaktivitet utenfor foretaket, som for eksempel undervisningsoppdrag, arbeid med juridisk litteratur eller arbeid med verv i forbindelse med offentlige utvalg eller lignende. I hvilken grad advokatene kan utøve annen form for yrkesaktivitet enn advokatvirksomhet, begrenses – i tillegg til vesentlighetskravet – av kravet til advokatens uavhengighet i §§ 26 og 27.

Etter alminnelig selskapsrett kan et selskap være deltaker i andre selskaper. Bestemmelsen i andre ledd andre punktum om at holdingselskaper kan være eier i advokatforetak, er en videreføring av gjeldende rett i domstolloven § 231 andre ledd andre punktum. Det er en forutsetning at samtlige andeler av det eiende selskapet eies av advokater som utøver vesentlig yrkesaktivitet i det eide foretaket. Uavhengighetskravet for advokatvirksomhet ivaretas ved forutsetningen om eierens tilknytning til det eide foretaket, og ved reguleringen av at også det eiende selskapet er underlagt reglene i §§ 19 til 22.

Personer med utenlandsk advokatbevilling som er permanent etablert i Norge, jf. § 8 første ledd, vil være sidestilt med norske advokater og vil derfor ha anledning til å være eier i et advokatforetak på lik linje som advokater med norsk advokatbevilling.

Tredje ledd slår fast at når advokatforetak har et styre, skal flertallet av styremedlemmene til enhver tid utgjøres av advokater som utøver vesentlig yrkesaktivitet i foretaket. Dette er en endring av gjeldende rett i domstolloven § 231 andre ledd første punktum. Endringen består i at det åpnes for at også eksterne kan være styremedlemmer.

For øvrig gjelder de alminnelige selskapsrettslige regler for styreverv mv. For eksempel kommer aksjeloven og selskapslovens regler om ansatterepresentasjon i styret til anvendelse for advokatforetak som er organisert etter reglene i disse lovene. Vilkåret om at flertallet av styremedlemmene til enhver tid skal utgjøres av advokater som utøver vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatforetaket, vil medføre at ansatterepresentanter som ikke er advokater, trer inn som styremedlemmer blant den andelen av styret som etter tredje ledd første punktum kan utgjøres av andre enn advokater. For så vidt gjelder personer med utenlandsk advokatbevilling, jf. § 8 første ledd, vil deres deltakelse i styret være i egenskap av å være advokat, og på den måten anses som en del av den «styreandelen» som utgjøres av advokater.

For å sikre at uavhengighetsprinsippet ivaretas kan styreverv ikke innehas av personer som utøver yrkesaktivitet i eller på annen måte er tilknyttet et annet advokatforetak, av klienter eller av andre personer som medfører at advokatforetaket ikke har den nødvendige uavhengighet, jf. tredje ledd andre punktum.

For advokatvirksomhet som er organisert som samvirkeforetak, fastsetter fjerde ledd at eierreglene i andre ledd gjelder for medlemmene. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett. Medlemmene i et samvirkeforetak som driver advokatvirksomhet, må utøve vesentlig yrkesaktivitet i foretaket, jf. andre ledd første punktum. I samvirkeforetak som driver advokatvirksomhet, kan juridiske personer være medlemmer, jf. samvirkelova § 8 andre ledd, men de vil være underlagt reglene som ellers gjelder for holdingselskaper i advokatforetak. Dette innebærer at medlemmer som er juridiske personer, må være organisert slik at de er eiet av personer som utøver vesentlig yrkesaktivitet i samvirkeforetaket. Spesialreglene om blant annet organisering og ansvar, og grunnleggende krav for advokater i denne loven kommer til anvendelse på samme måte for advokater i samvirkeforetak som for advokater i andre advokatforetak. Samvirkelova gjelder så langt den passer.

I femte ledd er det inntatt forskriftshjemler. Bokstav a åpner for å fastsette regler i forskrift om foretaksnavn for advokatforetak etablert av personer med utenlandsk advokatbevilling. Bestemmelsen er blant annet inntatt for å kunne etterleve Norges forpliktelser etter advokatdirektivet artikkel 12. Se punkt 12.7.2.3.

Femte ledd bokstav b åpner for å fastsette regler i forskrift om retten til å drive advokatvirksomhet i Norge fra foretak med hovedsete i en annen stat. Bestemmelsen er blant annet inntatt for å kunne etterleve Norges forpliktelser etter advokatdirektivet artikkel 11. «Foretak» skal i denne bestemmelsen forstås i tråd med advokatdirektivet. Med å drive advokatvirksomhet siktes det til å etablere en filial eller et kontor i Norge. Se punkt 12.7.2.4.

Til § 22 Krav til eiere og ledelsen i advokatforetak

I første ledd innføres et nytt krav om at eiere, styremedlemmer, daglig leder og personer i ledelsen i advokatforetak må ha hederlig vandel og ikke anses uskikket. Bestemmelsen innebærer at det stilles likelydende krav til alle eiere og personer som innehar ledende posisjoner i advokatforetak, uavhengig av om de har advokatbevilling eller ikke.

Kravene gjelder samtlige eiere uavhengig av hvor stor eierandelen er, og både direkte og indirekte eierskap omfattes. Så vel styremedlemmer som varamedlemmer er omfattet av bestemmelsen, herunder eventuelle styremedlemmer og varamedlemmer valgt av de ansatte. Videre gjelder kravene for den som skal registreres som daglig leder i Foretaksregisteret. Hvis det er adgang til å ha flere daglige ledere, gjelder kravene for samtlige daglige ledere.

Hvilken personkrets som inngår i den faktiske ledelsen i tillegg til daglig leder, må bero på en konkret helhetsvurdering, der blant annet fullmakter vedkommende har, hvem det rapporteres til og hvem som tar de faktiske beslutningene på vegne av foretaket vil være relevante momenter. I tredje ledd åpnes det for å gi nærmere regler i forskrift for å tydeliggjøre hvilke personer kravet retter seg mot og hva som skal anses som tilstrekkelig dokumentasjon for personer som deltar i den faktiske ledelsen, jf. dokumentasjonskravet i politiregisterloven § 44.

«Hederlig vandel» og «uskikket» er skjønnsmessige begreper, hvor avgjørelsen av om kravene er oppfylt må baseres på en konkret, samlet vurdering. Det vises til merknad til § 4 første ledd bokstav d og e og § 15 første ledd for nærmere omtale av hva som ligger i kravene «hederlig vandel» og «uskikket» for advokater. De samme forholdene vil i hovedsak være relevante ved vurderingene etter denne bestemmelsen. Tre typetilfeller skiller seg ut med hensyn til kravet om ikke å anses uskikket; uskikket som følge av straffbare forhold, manglende kontroll på økonomien, og grove eller gjentatte overtredelser av plikter gitt i lov eller forskrift. Dette utelukker imidlertid ikke at også andre forhold kan være relevante. Dersom en person har mistet tillatelse til å drive virksomhet som er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, må vedkommende normalt anses uskikket etter denne bestemmelsen.

Oppfyllelsen av vandelskravet skal dokumenteres ved utvidet ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40 og § 41 nr. 2. Som et utgangspunkt bør ikke politiattesten være eldre enn tre måneder.

Bestemmelsen i andre ledd regulerer plikt til å fratre stillingen, rollen eller vervet uten ugrunnet opphold etter at det er blitt konstatert, enten av foretaket eller av Advokattilsynet, at kravene i første ledd ikke er oppfylt. For styremedlemmer, daglig leder eller andre som deltar i den faktiske ledelsen i foretaket, vil dette innebære at vedkommende ikke lenger kan treffe avgjørelser på vegne av foretaket eller utøve de oppgaver som er lagt til stillingen eller vervet. For styremedlemmers del vil det være naturlig at varamedlemmer trer inn umiddelbart, mens det for daglig leder blir nødvendig å få på plass en midlertidig fungering. Dette gjelder uavhengig av om man har advokatbevilling eller ikke. For eiere innebærer plikt til å fratre uten ugrunnet opphold at de ikke lenger kan ta del i forvaltningen av foretaket, for eksempel ved deltagelse i generalforsamlingen.

Bestemmelsen i andre ledd andre punktum regulerer avhendingsplikten for de tilfeller der en eier ikke lenger oppfyller vilkårene i bestemmelsens første ledd. Hensynet til tilliten til advokatbransjen tilsier særlig regulering av avhendingsplikten der kravene til eiere ikke lenger er oppfylt. Bestemmelsen fastsetter at eierandeler i slike tilfeller skal avhendes snarest mulig og senest innen ett år etter at det er blitt konstatert, enten av foretaket eller av Advokattilsynet, at kravene i første ledd ikke er oppfylt. Det er kun selve avhendingen av eierposten som det tas høyde for at kan ta noe tid. Hvilke vilkår som kan stilles til avhendingen for øvrig, herunder til hvilken pris og om det skal gjelde noen forkjøpsrett, reguleres gjennom avtale eller i foretakets vedtekter og ikke i denne bestemmelsen.

Ansvaret for å påse at kravene etter bestemmelsen er oppfylt til enhver tid, er lagt til det enkelte advokatforetaket, jf. § 20 fjerde ledd. Det vises også til merknaden til § 19. I tredje ledd åpnes det for å gi regler i forskrift om at foretakene skal rapportere til Advokattilsynet når det skjer endringer i eierforhold eller ledelsen. Hvorvidt vedkommende igjen kan eie eller inngå i ledelsen mv. vil bero på en konkret vurdering av om vedkommende har hederlig vandel og ikke anses uskikket. Det må blant annet ses hen til hva som var bakgrunnen for at personen ble ansett uskikket, hvor lang tid som har gått og vedkommendes opptreden etter at vedkommende måtte fratre rollen eller vervet.

Til § 23 Deltakeransvar i ansvarlige selskaper

Bestemmelsen viderefører regelen i domstolloven § 232 femte ledd.

Til § 24 Internadvokater

En internadvokat kjennetegnes ved å være ansatt og ved at advokaten yter advokatbistand til arbeidsgiveren. Dette til forskjell fra en advokat som er ansatt i et advokatforetak, hvor det normale er at den ansatte advokaten har som hovedoppgave å yte bistand til eksterne klienter. Internadvokater kan være ansatt i private foretak, i det offentlige, i foreninger, stiftelser, ideelle foretak og andre enheter som yter advokatbistand.

Med «advokatbistand» menes advokatvirksomhet slik dette er definert i § 2 bokstav e, se for øvrig merknad til den bestemmelsen.

Bestemmelsen i første ledd andre punktum fastslår at internadvokater som er ansatt i private foretak kan yte advokatbistand til virksomheter som inngår i konsern med arbeidsgiveren. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Konsern må i utgangspunktet forstås på samme måte som i selskapslovgivningen, jf. blant annet aksjeloven § 1-3. Videre kan internadvokater på samme måte som i dag, også yte bistand til virksomheter som inngår i konsernlignende strukturer med arbeidsgiveren. Med konsernlignende strukturer siktes det til tilfeller hvor det er samme eierinteresser bak strukturen, selv om den ikke oppfyller definisjonen av et konsernforhold i selskapslovgivningen, jf. aksjeloven § 1-3 og selskapsloven § 1-2.

Første ledd tredje punktum fastslår at internadvokater ansatt i et statlig organ, en fylkeskommune eller en kommune kan yte advokatbistand til andre offentlige virksomheter som samarbeider med arbeidsgiveren. Det er ingen forutsetning at samarbeidet er formalisert gjennom for eksempel et interkommunalt selskap. Et samarbeid kan være avtalt mellom to offentlige enheter i en konkret sak eller på generelt grunnlag innenfor en bestemt sakstype eller lignende. Kravet er ikke like «formelt» som for internadvokater i det private, jf. reguleringen i andre punktum, hvor det kreves at selskapene henger sammen i en eierstruktur med arbeidsgiveren.

I tillegg til å yte advokatbistand til arbeidsgiveren og til konsernet eller andre offentlige virksomheter har internadvokater en viss adgang til å yte bistand til eksterne klienter, avgrenset til andre i interessefellesskap med arbeidsgiveren. Dette innebærer at en internadvokat kan yte bistand til andre, enten fysiske eller juridiske personer, så lenge bistanden samtidig ivaretar arbeidsgiverens interesser. Dette gjelder internadvokater både i det private og i det offentlige. Hvorvidt det foreligger interessefellesskap med arbeidsgiveren, vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Når internadvokater yter bistand til andre i interessefellesskap med arbeidsgiveren, må internadvokaten følge reglene som gjelder for advokatbistand til eksterne klienter, jf. kapittel 9.

I første ledd femte punktum fastsettes en bestemmelse som presiserer reglene i første ledd første til fjerde punktum om organisering av advokatvirksomhet for internadvokater. Denne går ut på at man ikke kan drive virksomhet som internadvokat hvis arbeidsgiverens forretningskonsept er at internadvokater skal yte bistand til andre enn arbeidsgiveren. Dette innebærer at arbeidsgiveren ikke generelt og med økonomisk fortjeneste som formål, kan tilby internadvokatens advokatbistand til kunder. Dette gjelder uansett om advokatbistanden ytes som del av de interessene kundeforholdet skal ivareta, eller om bistanden går ut over de interessene kundeforholdet opprinnelig gjelder. Internadvokater skal yte bistand til sin arbeidsgiver eller innenfor rammene av første ledd andre til fjerde punktum. Dersom arbeidsgiveren ønsker å tilby sine kunder advokatbistand som går ut over disse rammene, krever det organisering av advokatvirksomheten i tråd med reglene om organisering av advokatforetak, alternativt at bistanden ytes i medhold av den generelle adgangen til å yte rettslig bistand i kapittel 14.

Det er internadvokatene selv, eventuelt deres overordnede advokat, som kan ilegges disiplinære reaksjoner mv. for overtredelse av bestemmelsene i denne paragrafen. Foretaket eller enheten der internadvokaten er ansatt, står ikke ansvarlig overfor Advokattilsynet og Advokatnemnda.

En internadvokat som er ansatt i en organisasjon eller en annen enhet som beskrevet i merknadene til § 25, kan i tillegg til å yte bistand til arbeidsgiveren, fungere som organisasjonsadvokat og yte bistand til medlemmer eller andre. Advokaten må da oppfylle vilkårene for organisering både av internadvokater og organisasjonsadvokater.

Bestemmelsene i andre til fjerde ledd inneholder særskilte rammebetingelser for internadvokater som skal sikre internadvokater en mest mulig uavhengig stilling i virksomheten de er ansatt i. Andre til fjerde ledd gjelder for internadvokater både i det private og i det offentlige.

Andre ledd første punktum viderefører prinsippet i gjeldende rett om at ansatte advokater som yter advokatbistand til sin arbeidsgiver, ikke utad skal gi inntrykk av at det utøves frittstående advokatvirksomhet. Det er inntatt en nærmere presisering av dette ved å stille krav om at det må fremgå hvor advokaten er ansatt. Dette vilkåret vil være oppfylt når advokaten benytter arbeidsgiverens brevark og oppgir at vedkommende er advokat i den aktuelle virksomheten. Korrespondanse på e-post eller andre elektroniske medier må også utformes slik at mottakeren oppfatter at advokaten er ansatt og at arbeidsgiverens logo brukes sammen med advokatens signatur.

Andre ledd andre punktum fastsetter et generelt krav om at internadvokater skal innplasseres i virksomheten på en slik måte at advokatens uavhengighet ivaretas. Med innplassering i virksomheten siktes det til hvordan internadvokatene er organisasjonsmessig plassert. Formålet med bestemmelsen er å sikre internadvokatenes uavhengighet og sørge for at det er klare skiller mellom advokatvirksomheten og den øvrige virksomheten til arbeidsgiveren. Organiseringen bør sikre at internadvokatene i størst mulig grad kan yte advokatbistand uavhengig av de forretningsmessige strukturene og beslutningene i foretaket, og internadvokatene bør derfor ikke plasseres i «linjen». For internadvokater i det offentlige bør det være et mål å sikre distanse til de personene som utøver forvaltningsmyndighet. Det vises for øvrig til punkt 12.7.3.3.

Tredje ledd er en særlig regulering av prinsippet om advokaters uavhengighet og er ment å ivareta internadvokatens uavhengighet fra arbeidsgiveren.

Bestemmelsen innebærer at internadvokaten alltid må foreta en konkret vurdering av om det er mulig å kombinere andre oppgaver for arbeidsgiveren med advokatrollen. Advokaten bør ikke være «selvprosederende», ved at advokaten må forsvare egne avgjørelser i rollen som internadvokat. Dette tilsier at en advokat ikke kan sitte i styret eller som øverste leder i en virksomhet i rollen som internadvokat. Den særlige reguleringen for internadvokater må ses i sammenheng med § 27 tredje ledd, der det fremgår at advokater som deltar i ledelsen i en virksomhet, ikke samtidig kan påta seg advokatoppdrag for denne virksomheten. Det vises til punkt 12.7.3.3 om vurderinger av internadvokaters deltagelse i ledergrupper.

Når det gjelder lederposisjoner under øverste nivå i virksomheten, vil ledelse av den forretningsmessige virksomheten lett komme i konflikt med kravet om uavhengighet. Administrative og organisatoriske ledelsesoppgaver er det mindre betenkelig at internadvokaten påtar seg. På samme måte bør ikke internadvokater i det offentlige lede virksomhet som tar forvaltningsmessige beslutninger. Er det derimot spørsmål om ledelse av administrativ karakter, vil det være mindre betenkelig med hensyn til advokatrollen.

I de tilfellene internadvokaten har ulike roller for arbeidsgiveren, er det som et utgangspunkt ikke nødvendig med en formell oppdeling i ulike stillinger med flere ansettelsesforhold. Det vil normalt være tilstrekkelig om internadvokaten gjør det tydelig når vedkommende opptrer som advokat og når vedkommende eventuelt har andre roller eller funksjoner.

Bestemmelsen stenger ikke for at internadvokater i det offentlige har stilling dels som advokat og dels stilling som saksbehandler, forutsatt at rollene kan kombineres uten at det påvirker advokatens uavhengighet. Dersom det er behov for at internadvokaten går inn i en deltidsstilling som saksbehandler for eksempel i en kommune, kan det være gode grunner for at dette gjennomføres ved en formell ansettelse i en deltidsstilling for kommunen. Tilsvarende stenger ikke bestemmelsen for at internadvokater i det private kombinerer stillinger, forutsatt at det ikke går ut over internadvokatens uavhengighet og ikke er i strid med § 27.

Reglene i andre til fjerde ledd gjelder tilsvarende for advokatfullmektiger som er ansatt under en internadvokat.

Til § 25 Organisasjonsadvokater

Bestemmelsen viderefører organisasjonsadvokaters adgang til å yte advokatvirksomhet i domstolloven § 233 første ledd bokstav b, men med et utvidet virkeområde for hvem advokatbistanden kan ytes til og fra hvilken type virksomhet det kan ytes slik advokatbistand.

Begrepet «advokatbistand» er ikke ment å ha et annet innhold enn advokatvirksomhet slik dette er definert i § 2 bokstav e.

Første ledd fastsetter at en organisasjonsadvokat er en advokat som er ansatt i en forening, stiftelse eller ideelt foretak (organisasjoner), eller i en annen enhet, som driver advokatvirksomhet uten å ha noe økonomisk formål med advokatvirksomheten. Med dette menes at organisasjonen eller enheten ikke skal ha et profittmotiv for advokatvirksomheten eller som formål å få økonomisk overskudd fra denne. Organisasjonsadvokater kan ikke yte advokatbistand i et foretak som har kommersielle formål med advokatvirksomheten.

Bestemmelsen setter ingen begrensning for hvem advokatbistanden kan ytes til, så lenge advokatvirksomheten ikke har et økonomisk formål.

Det er bare advokatforetak som kan ha økonomiske formål med advokatvirksomhet. Det vil være en omgåelse av reglene for organisering av advokatvirksomhet hvis en organisasjon eller enhet har som mål å gå med overskudd fra advokatvirksomheten. Det vil kunne gi grunnlag for disiplinærreaksjoner mot organisasjonen eller enheten, eller mot advokatene i organisasjonen eller enheten dersom advokatene i realiteten driver som et advokatforetak.

Bestemmelsen stiller ikke krav om at de organisasjonene eller enhetene som driver advokatvirksomhet etter denne bestemmelsen, må ha et bestemt formål eller virkeområde, eller at virksomheten bare skal drive med advokatvirksomhet.

Advokatbistanden kan være basert på medlemskap i en forening, hvor organisasjonsadvokaten er ansatt i foreningen. En forening kan være opprettet alene med det formål å yte rettslig bistand til medlemmene. En organisasjonsadvokat kan også være ansatt i et ideelt foretak eller en stiftelse og yte advokatbistand knyttet til saker som ligger innenfor foreningens eller stiftelsens ideelle formål.

En organisasjon eller annen enhet som driver advokatvirksomhet etter første ledd, kan ha ansatt en advokat som fungerer som internadvokat, ved at advokaten yter bistand til arbeidsgiveren, jf. § 24, samtidig som advokaten er organisasjonsadvokat og yter advokatbistand etter bestemmelsen i § 25 første ledd. Advokaten må da til enhver tid oppfylle reglene for utøvelse av virksomhet som henholdsvis internadvokat og organisasjonsadvokat.

Organisasjonsadvokater har eksterne klienter og må følge lovens regler om bistand til eksterne klienter, jf. kapittel 9.

Det forutsettes at advokater i det offentlige kan yte rettslig bistand til eksterne klienter ved rettshjelptiltak som organiseres i tråd med reglene i § 25, og slik at hensynet til uavhengigheten ivaretas.

Andre ledd fastslår at en organisasjonsadvokat ikke utad må gi inntrykk av at det utøves frittstående advokatvirksomhet. Det skal fremgå hvilken organisasjon eller enhet advokaten er ansatt i. Det vises til merknadene til § 24 andre ledd.

Det følger av tredje ledd at arbeidsgiveren kan fastsette rimelige økonomiske rammer og andre rammer for ytelsene til klienten. Begrepet «arbeidsgiver» skal forstås slik at det også kan inkludere andre styrende organer i organisasjonen eller enheten der organisasjonsadvokaten er ansatt, eksempelvis et hovedstyre eller et annet styrende organ. Rammene må være i tråd med reglene for god advokatskikk og med lovverket for øvrig. Rammene for bistanden bør fastsettes på forhånd, for eksempel i vedtekter eller statutter for foreningen eller stiftelsen. Er det ikke fastsatt rammer for bistanden, må det skilles mellom tilfeller der klienten betaler for bistanden, og der bistanden ytes mer eller mindre uten vederlag. Der klienten ikke betaler, eller betaler bare en mindre andel av kostandene, vil det i større grad kunne fastsettes rammer for bistanden, for eksempel fordi en sak kan bli uforholdsmessig ressurskrevende.

Bestemmelsen i tredje ledd må ses i sammenheng med § 28 første og andre ledd om instruksjonsforbud for organisasjonsadvokater. Det følger av instruksjonsforbudet at arbeidsgiveren ikke kan instruere organisasjonsadvokaten om den faglige utførelsen av advokatoppdraget. Dette innebærer at arbeidsgiveren ikke kan instruere advokaten om innholdet i rettsrådet eller om håndteringen av klientens sak.

Det er klienten som «eier» saken, og håndteringen av saken ligger utenfor arbeidsgiverens styringsrett. Arbeidsgiveren kan imidlertid pålegge den oppdragsansvarlige advokaten å avslutte oppdraget hvis for eksempel klienten forlanger at saken skal argumenteres på en slik måte at det kommer i konflikt med de ideelle interesser arbeidsgiveren virker for, jf. § 28 andre ledd.

Bestemmelsen i fjerde ledd innebærer at organisasjonen eller enheten som driver advokatvirksomhet, må legge til rette for at advokatene utøver virksomheten i henhold til loven her eller forskrifter gitt i medhold av loven. Blant annet skal organisasjonsadvokater følge reglene i kapittel 9 som kommer til anvendelse når det ytes advokatbistand til eksterne klienter. Organisasjonsadvokater har også plikt til å holde forsvarlig arkiv, jf. § 36.

I tillegg til advokaten, vil organisasjonen eller enheten som driver advokatvirksomhet være ansvarlig overfor disiplinærmyndighetene. Brudd på reglene kan føre til disiplinær kritikk, jf. § 57 første ledd. Ved vesentlig brudd på reglene for advokatvirksomhet vil Advokattilsynet kunne fatte vedtak om at organisasjonen eller enheten ikke kan drive advokatvirksomhet, jf. § 18. I § 17 innføres adgang til å ilegge overtredelsesgebyr overfor virksomheter med organisasjonsadvokater ved vesentlige eller gjentatte overtredelser av blant annet §§ 25 og 36.

Reglene i andre til fjerde ledd gjelder tilsvarende for advokatfullmektiger som er ansatt under en organisasjonsadvokat.

Til § 26 Uavhengighet

Bestemmelsen er ment å ivareta og videreføre kravet om advokaters uavhengighet slik dette er nedfelt i gjeldende rett. Kravet om uavhengighet ved utøvelse av advokatvirksomhet er for øvrig ivaretatt i en rekke av bestemmelsene i loven.

Prinsippet om advokaters uavhengighet er grunnleggende. Advokaten skal være upåvirket av alle andre interesser enn klientens beste. Advokaten må være fristilt, både politisk, økonomisk og intellektuelt i sitt virke som rådgiver og representant for klienten. Advokaten skal være uten lojalitetsbindinger til andre enn klienten, være uavhengig fra egne interesser og fri fra påvirkning og press utenfra. Kravet til uavhengighet innebærer at advokaten skal kunne representere og gi råd til klienten ut fra hva advokaten selv finner faglig forsvarlig og uten å ta utenforliggende hensyn. Advokaten skal ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjeperson.

Advokaten må ha et avklart forhold til sin klient. Advokaten skal ikke la klienten diktere de faglige vurderingene. Advokaten bør være varsom med å påta seg oppdrag hvor det er fare for at relasjonen til klienten kan gå ut over advokatens evne til å gi en objektiv og god faglig vurdering. Bestemmelsen i § 27 tredje ledd er en spesialregulering av kravet om at advokaten skal være tilstrekkelig uavhengig av sin klient og regulerer advokatens adgang til å påta seg advokatoppdrag samtidig som advokaten tar del i ledelsen i en virksomhet.

Internadvokater bør særlig være seg bevisst å ivareta sin faglige uavhengighet i forholdet til arbeidsgiveren som klient. Også organisasjonsadvokater bør være oppmerksomme på å bevare faglig uavhengighet fra arbeidsgiveren. For organisasjonsadvokater i foreninger med ideelle formål vil imidlertid foreningens formål kunne innebære en grense for hvor langt organisasjonsadvokater er forpliktet til å ivareta klientens interesser, jf. § 28 andre ledd.

Advokaten må ikke gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av et oppdrag ved at klientens krav eller en del av dette overtas av advokaten eller at salæret knyttes til resultatet av saken. I en viss forstand vil en advokat som skal ha inntekter av et oppdrag, alltid ha en økonomisk egeninteresse i oppdraget. Kravet om økonomisk uavhengighet innebærer imidlertid at et oppdrag skal gjennomføres på en effektiv og hensiktsmessig måte selv om advokaten kunne ha økonomisk interesse av å lage et mer omfattende arbeid ut av saken. Tilsvarende skal advokaten ikke råde klienten til å forfølge en dårlig sak, selv om det kunne gitt advokaten inntekter. Advokaten må sørge for å ivareta sin uavhengighet selv om advokaten kommer i en situasjon hvor det er begrenset med oppdrag eller klienter. I tilfeller hvor advokaten har store deler av sin inntekt fra én klient, kan uavhengighet også være et problem. Advokaten må være påpasselig med ikke å gå for langt i å tekkes klienten for å beholde inntekten fra klienten.

For å være økonomisk uavhengig, bør advokaten ha en ordnet og god økonomi, slik at han kan utføre oppdrag uten å la seg påvirke av egen økonomisk risiko eller fordel.

Dersom advokaten har bindinger til motparten, vil det kunne innebære interessekonflikt som vil kunne påvirke advokatens evne til å ivareta klientens interesser på en best mulig måte.

Til § 27 Adgang til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet

Første ledd regulerer advokaters adgang til å utøve annen yrkesaktivitet enn advokatvirksomhet. Bestemmelsen forbyr virksomhet som medfører at advokaten ikke er, eller ikke oppfattes som, tilstrekkelig uavhengig som advokat. Utøver en person yrkesaktivitet som medfører at vedkommende ikke vil være tilstrekkelig uavhengig som advokat, kan advokatbevilling ikke gis, eller dersom advokaten har bevilling, gi grunnlag for tilbakekall.

I dag regulerer domstolloven § 229 første ledd hvilke stillinger som ikke kan kombineres med advokatvirksomhet. Bestemmelsen i andre ledd retter seg på samme måte mot enkelte typer stillinger som ikke kan kombineres med advokatvirksomhet. Bestemmelsen gjelder uansett om det er tale om et fast eller midlertidig ansettelsesforhold, og må ses i sammenheng med at dagens ordning der det er anledning til å ha passiv advokatbevilling, ikke videreføres. Alle typer stillinger i sivil og militær påtalemyndighet er omfattet.

Med stilling i dømmende virksomhet menes dommerembeter og midlertidige dommerstillinger, herunder dommerfullmektigstillinger, i de ordinære domstoler, og tilsvarende stillinger i spesialdomstoler og domstollignende forvaltningsorganer. Dette innebærer at blant annet «stillinger» som dommer i Arbeidsretten, dommer eller rettsfullmektig i Trygderetten og nemndleder i fylkesnemnda og Utlendingsnemnda er omfattet. Oppnevnelser til nemnder, kommisjoner, råd og styrer faller ikke inn under bestemmelsen, selv om det kan være tale om omfattende og langvarige engasjementer.

Hvis en advokat utøver virksomhet som ikke er advokatvirksomhet, og det ikke dreier seg om en stilling som faller inn under andre ledd, må det likevel vurderes om virksomheten utfordrer advokatens uavhengighet og dermed ikke er forenelig med rollen som advokat etter første ledd. Også reglene om interessekonflikter setter grenser for hva advokaten kan påta seg.

Oppdrag og ansettelsesforhold som ikke er av juridisk karakter, vil oftere være forenlig med rollen som uavhengig advokat. For virksomhet som ligger nærmere opp til det som er advokatvirksomhet, som investeringsbistand eller regnskapsrådgivning, må det vurderes konkret om virksomheten kan kombineres med advokatvirksomhet uten at det går utover advokatens uavhengighet.

Det er advokaten selv som står ansvarlig for å vurdere om han eller hun opererer innenfor lovens rammer. I tvilstilfeller bør advokaten rådføre seg med Advokattilsynet, og oppstår spørsmålet i forbindelse med søknad om advokatbevilling, bør søkeren informere om forholdet i søknaden. Dersom vedkommende har advokatbevilling kan Advokattilsynet, på samme måte som ellers når det er grunn til å anta at advokater ikke overholder bestemmelser om advokater og advokatvirksomhet, eventuelt tilbakekalle bevillingen.

Tredje ledd setter begrensninger for hvilke oppdrag advokaten kan påta seg, og er i likhet med første og andre ledd en nærmere regulering av prinsippet om advokaters uavhengighet. Hensynet til advokatens uavhengighet fra klienten og fra egeninteresser tilsier at advokater skal unngå å yte advokatbistand knyttet til forretnings- eller driftsmessige beslutninger som advokaten selv har vært med på å fatte. Advokaten skal ikke være selvprosederende. Det er ikke forbud mot å være selvprosederende eller på annen måte ta vare på sin egen sak, men da kan man ikke samtidig inneha rollen som advokat. Bestemmelsen vil i praksis få anvendelse for advokater i advokatforetak, men er også aktuell for internadvokater og organisasjonsadvokater.

Bestemmelsen innebærer at en advokat som har styreverv ikke samtidig kan påta seg advokatoppdrag for virksomheten, verken som oppdragsansvarlig advokat eller i form av å yte bistand under et oppdrag hvor en annen advokat er ansvarlig. Hvorvidt andre advokater i samme advokatforetak kan påta seg advokatoppdrag for den aktuelle virksomheten må vurderes etter første ledd og Regler for god advokatskikk.

Tredje ledd innebærer også at en advokat ikke samtidig som han har advokatoppdrag for en virksomhet, kan være daglig leder eller administrerende direktør i denne virksomheten. Når det gjelder ledere under det øverste nivået, må det bero på en konkret vurdering hvor grensen skal gå. Retningsgivende for skjønnet må være om advokaten kan inneha den aktuelle stillingen og likevel yte uavhengig rådgivning. Har advokaten fattet eller vært med på å fatte avgjørelsene et advokatoppdrag knytter seg til, er utgangspunktet at advokaten ikke er tilstrekkelig uavhengig til at han eller hun kan påta seg oppdraget.

Fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette unntak fra tredje ledd i forskrift der det vil være klart ubetenkelig av hensyn til advokatens uavhengighet å påta seg advokatoppdrag for virksomheten.

Til § 28 Instruksjonsforbud

Første ledd fastsetter et instruksjonsforbud overfor oppdragsansvarlige advokater, som innebærer at ingen kan instruere en oppdragsansvarlig advokat om den faglige utførelsen av arbeidet. Regelen i § 39 om at det må være en oppdragsansvarlig advokat for hvert oppdrag, gjelder for advokatbistand til eksterne klienter, jf. § 38. Det må derfor utpekes oppdragsansvarlige advokater både i advokatforetak og for oppdrag som utføres av organisasjonsadvokater. For internadvokater utpekes det ikke en oppdragsansvarlig advokat når internadvokater yter bistand til sin arbeidsgiver, men instruksjonsforbudet gjelder slik det fremgår av tredje ledd.

Instruksjonsforbudet må respekteres av klienten, arbeidsgiveren, advokatforetaket og alle andre. I advokatforetak kan den oppdragsansvarlige advokaten ikke instrueres av noen når det gjelder den faglige utførelsen av oppdraget. Advokatforetaket, eller lederen for den advokatvirksomhet som drives etter §§ 24 og 25, kan utarbeide generelle retningslinjer om for eksempel hvilke saker advokaten skal ta, eller om innføring av regler og etiske retningslinjer.

Klienten kan ikke instruere advokaten når det gjelder utformingen av juridiske råd eller av de juridiske vurderingene. Advokaten må imidlertid forholde seg til klientens ønsker og interesser, og kan for eksempel ikke ta ut stevning eller fremsette en anke dersom dette ikke er i tråd med klientens ønsker. Instruksjonsforbudet innebærer ikke at advokaten har disposisjonsrett over hvordan saken presenteres utad, men advokaten har adgang til å trekke seg tilbake dersom klienten ikke følger advokatens råd.

Forbudet mot å instruere om den faglige utførelsen av oppdraget gjelder ikke internt mellom den oppdragsansvarlige advokaten og andre advokater eller advokatfullmektiger som bistår vedkommende. Den oppdragsansvarlige advokaten må fritt kunne instruere sine hjelpere om den faglige utførelsen av arbeidet, også dersom hjelperen er advokat.

Organisasjonsadvokater kan ikke instrueres av arbeidsgiveren om den faglige utførelsen av klientens sak. Det er klienten som «eier» saken, og den faglige utførelsen av oppdraget ligger utenfor arbeidsgiverens styringsrett. I andre ledd er det imidlertid gjort en presisering for advokater som er ansatt i organisasjoner med ideelle formål. En organisasjon eller stiftelse med ideelle interesser kan instruere advokaten om å avslutte et oppdrag når dette er nødvendig for ikke å komme i konflikt med organisasjonens eller stiftelsens ideelle interesser. Bestemmelsen er ikke aktuell for enheter eller organisasjoner som ikke har ideelle interesser, eller som ikke har ideelle interesser ut over det å yte rettslig bistand til ubemidlede personer. Hvis det blir klart mens saken pågår at oppdraget må avsluttes på grunn av at oppdraget kommer i konflikt med organisasjonens ideelle interesser, må klienten holdes skadesløs som følge av at oppdraget avsluttes.

Tredje ledd fastsetter at instruksjonsforbudet også gjelder for internadvokater. Hvis lederen av en juridisk enhet er advokat, kan lederen gi instrukser til de øvrige advokatene om den faglige utførelsen av arbeidet. Arbeidsgiveren, som kan være en kommune, kan ikke gi faglige instruksjoner. Arbeidsgiveren vil imidlertid kunne gi instrukser om håndteringen av saken på samme måte som klienter ellers kan instruere sin advokat.

Hvis det er en annen enn arbeidsgiveren som er klient, for eksempel et konsernselskap som også har andre eiere enn virksomheten hvor internadvokaten er ansatt, vil det være dette konsernselskapet som kan gi instrukser om håndteringen av saken på samme måte som klienter ellers kan instruere sin advokat. En overordnet advokat i virksomheten hvor internadvokaten er ansatt, vil kunne gi instrukser om den faglige håndteringen av en slik sak, men ikke arbeidsgiveren, For øvrig vil arbeidsgiveren ha alminnelig instruksjonsrett og styringsrett som overfor andre ansatte.

Virksomheter med internadvokater plikter ikke å ha et system hvor en overordnet advokat instruerer en underordnet advokat. Hvorvidt den overordnede advokaten skal ha slik instruksjonsmyndighet, kan avklares i den enkelte virksomhet, enten generelt eller i den enkelte sak.

Til § 29 Lojalitet

Bestemmelsen fremhever to sentrale elementer ved advokatrollen, henholdsvis lojalitet overfor klienten og lojalitet overfor rettssamfunnet som begge er nært knyttet til god advokatskikk. Advokaten skal alltid sørge for å fremme klientenes interesse innenfor de rammene lovgivningen generelt setter, og i samsvar med reglene for god advokatskikk.

Klienten kan være uenig med advokaten i hva som er i klientens interesse. Advokaten skal gi sitt råd uavhengig av hva klienten ønsker at rådet skal gå ut på, men lojalitetskravet innebærer at advokaten ikke kan håndtere saken på en måte som klienten er uenig i.

Advokaten skal også utvise lojalitet til rettssystemet, det vil si til de strukturer og organer som er etablert for å ivareta befolkningens rettssikkerhet. Oppstår det konflikt mellom lojaliteten til klienten og lojaliteten til rettssamfunnet, vil lovverket og reglene for god advokatskikk angi grensene for hvor langt advokaten kan gå for å ivareta klientens interesser.

Hvis klientens interesser berører barns situasjon eller andre personer som ikke er i stand til å ivareta sine interesser på samme måte som voksne mennesker i alminnelighet, bør advokaten være særlig aktpågivende med hensyn til de grensene rettssamfunnet setter.

Til § 30 Faglig dyktighet

Kravet om faglig dyktighet fastsetter den normen advokaten blir målt mot når det skal vurderes om tjenesten til klienten har vært god nok. Kravet til at advokater skal opptre med faglig dyktighet innebærer at de må ha god kjennskap til rettsområdet de gir råd om. En advokat som ikke har god kjennskap til rettsområdet før han eller hun påtar seg et oppdrag, må skaffe seg slik kunnskap før vedkommende gir bistand i saken. Kravet til faglig dyktighet innebærer også at advokaten skal holde seg faglig oppdatert.

Kravet om faglig dyktighet innebærer at advokaten bør evne å gi innsiktsfulle og hensiktsmessige råd til klienten. I tillegg til å kunne forklare klienten på en forståelig måte hvordan saken står rettslig, bør advokaten kunne gi råd om hvordan saken bør håndteres overfor motparten, offentlige myndigheter og andre involverte, og om andre praktiske grep som bør tas i saken. Advokaten bør kunne vurdere hvordan motparter vil reagere på et utspill, og vurdere prosessrisiko. I tillegg til kunnskap om reglene krever dette erfaring, noe som er søkt ivaretatt ved praksiskravet for å bli advokat.

Til § 31 Etterutdanning

Bestemmelsen inneholder en hjemmel til å fastsette krav om etterutdanning i forskrift. Det legges opp til at det i forskrift fastsettes bestemmelser om etterutdanningens innhold og gjennomføring, blant annet bestemmelser om etterutdanningens omfang, bestemmelser om utdanningsansvarlige og fritaksbestemmelser.

Til § 32 Taushetsplikt for advokater

Første ledd fastsetter den grunnleggende plikten for advokater til å hemmeligholde opplysninger fra advokatoppdraget. Det er en viktig rettssikkerhetsgaranti at klienten kan kommunisere fritt med sin advokat uten å risikere at noe som betros advokaten, blir avdekket for motparten, domstolene, offentlige myndigheter eller andre.

Alle advokater omfattes av bestemmelsen, uavhengig av om de er advokater i advokatforetak, internadvokater eller organisasjonsadvokater, og uavhengig av om de er advokater i privat eller offentlig sektor. Både personer med norsk og utenlandsk advokatbevilling omfattes.

«[A]lle opplysninger som [advokaten] får tilgang til, utarbeider eller på vegne av klienter formidler i forbindelse med oppdrag eller mulige oppdrag» skal forstås vidt. Ordlyden omfatter alt materiale og alle opplysninger, både muntlig, skriftlig og i alle formater, som advokaten får av klienten, en representant av klienten eller av andre på klientens vegne. Både fysiske og elektroniske dokumenter er omfattet. I tillegg vil alle gjenstander som inneholder opplysninger være omfattet. Plikten til hemmelighold omfatter også klientens navn. Opplysninger om klienten som advokaten eller dennes hjelpere innhenter fra andre, vil også være omfattet. Videre er opplysninger fra motparten om klienten omfattet.

Bestemmelsen pålegger taushetsplikt om opplysninger som er knyttet til «advokatvirksomheten», slik dette er definert i § 2 bokstav e. Det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om det oppdraget advokaten utfører, anses som advokatvirksomhet etter § 2 bokstav e, og om oppdraget dermed er underlagt taushetsplikt etter § 32. Dersom oppdraget ikke anses som advokatvirksomhet etter § 2 bokstav e, vil advokaten ikke være pålagt taushetsplikt etter § 32. Advokaten kan imidlertid være pålagt konfidensialitet i annen lovgivning som regulerer den virksomheten som utøves.

Taushetsplikten er knyttet til advokatvirksomhet for klienter. Det innebærer at dersom det ikke kan identifiseres en klient, vil advokaten ved gjennomføringen av det aktuelle oppdraget ikke ha taushetsplikt etter § 32. Ved utøvelse av såkalt «egentlig advokatvirksomhet» vil det alltid være en klient som mottar rettslig bistand. Ved utøvelse av såkalt «uegentlig advokatvirksomhet» vil det ikke nødvendigvis være en klient som mottar bistanden. Hvorvidt taushetsplikten etter § 32 får anvendelse for denne typen advokatvirksomhet, vil altså avhenge av om det i det aktuelle oppdraget er en klient som mottar bistand. Dette innebærer for eksempel at en advokat som utfører oppdrag som voldgiftsdommer, kan anses å utøve advokatvirksomhet etter § 2 bokstav e, men uten at advokaten har taushetsplikt angående oppdraget etter § 32. Der det er behov for taushetsplikt angående slike oppdrag, vil dette kunne følge av andre rettsgrunnlag.

Betegnelsen «mulig oppdrag» er tatt inn i ordlyden for å klargjøre at taushetsplikten også omfatter tilfeller hvor advokaten blir kontaktet av en potensiell klient, men hvor det av ulike grunner ikke blir noe oppdrag for advokaten. Et eksempel vil være at en person kontakter advokaten og redegjør for en sak, men at det ikke blir noe oppdrag fordi vedkommende finner at det blir for kostbart, eller fordi advokaten ikke anser seg kompetent til å påta seg oppdraget.

Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger som er alminnelig kjente eller alminnelig tilgjengelige, det vil si opplysninger som er offentlig kjente eller tilgjengelige for allmennheten. Slike opplysninger kan advokaten bruke og meddele på samme måte som andre personer. Advokaten skal imidlertid alltid være lojal overfor klienten, jf. § 29. Lojalitetsplikten kan tilsi at advokaten viser tilbakeholdenhet med å spre opplysninger selv om de er alminnelig kjente eller alminnelig tilgjengelige. Det kan iblant være vanskelig å trekke grensen mellom opplysninger som er alminnelig kjente eller alminnelig tilgjengelige, og opplysninger som er omfattet av taushetsplikten, noe som tilsier forsiktighet fra advokatens side.

Taushetsplikten er ikke begrenset i tid, og den gjelder etter klientens død. Taushetsplikten fortsetter å gjelde etter opphør av advokatens advokatbevilling, også etter advokatens død.

Se nærmere omtale av taushetsplikten i punkt 14.

Andre ledd fastsetter at klienten kan oppheve taushetsplikten etter § 32 ved samtykke. Taushetsplikt kan imidlertid også følge av andre regler. Klientens samtykke fritar etter denne bestemmelsen ikke advokaten fra taushetsplikt som gjelder etter andre regler.

Den som gir samtykke, må være samtykkekompetent. Hvem som er samtykkekompetent for en juridisk person, må vurderes ut fra vanlige regler om representasjon. Om en fysisk person er samtykkekompetent, må vurderes etter de alminnelige regler for mindreårige og andre personer med verge.

Et samtykke til unntak fra taushetsplikt kan gis uten formkrav, men for å skape notoritet og for å avklare hvor grensene for samtykket går, bør advokaten vurdere å be om skriftlig samtykke der det er spørsmål om å oppheve taushetsplikten for særlig sensitive opplysninger. Det kan være nyttig å avklare både hvilke opplysninger som kan bringes videre, og hvem opplysningene kan deles med.

Hvis det er behov for ekstern bistand i et oppdrag, skal det innhentes samtykke. Dette gjelder imidlertid ikke for bistand i form av for eksempel it-bistand til advokaten eller andre typer bistand til drift og administrasjon, jf. tredje ledd.

Advokaten og klienten kan avtale en strengere taushetsplikt overfor medarbeidere og andre hjelpere enn det taushetspliktsbestemmelsen legger opp til. Hvis advokaten ikke vil utføre oppdraget på de premissene klienten setter, må advokaten si fra seg oppdraget. Lovpålagte plikter setter en grense for hvor langt advokaten kan akseptere klientens krav om fortrolighet. Klienten kan ikke motsette seg at hjelpere får tilgang til taushetsbelagte opplysninger i den grad det er nødvendig for å ivareta lovpålagte plikter som for eksempel å ha revisor. Insisterer klienten på slike krav, må advokaten si fra seg oppdraget.

Se nærmere omtale i punkt 14.4.5.

Tredje ledd fastsetter at advokaten kan, uten at det må innhentes noe særskilt samtykke fra klienten, bruke opplysningene i den grad det er nødvendig for å oppfylle sine administrative plikter og rutiner, blant annet for å føre regnskap, gjennomføre konfliktsjekker internt ved kontoret, ha arkiv og andre interne systemer, herunder klientregister, faktureringssystemer med videre. Retten til å benytte taushetsbelagte opplysninger på denne måten må ses i sammenheng med kravene om informasjonsbehandling etter personopplysningsloven og krav som er fastsatt i lovverket ellers. Opplysningene må håndteres på en slik måte at taushetspliktsreglene ivaretas. Advokaten må kunne benytte både interne og eksterne medarbeidere og hjelpere til å bistå med kontordriften. Det er bare disse som har adgang til opplysningene etter taushetspliktsbestemmelsen, som, i den grad det er nødvendig for driften av virksomheten, kan få tilgang til opplysningene. Advokaten vil dermed kunne dele taushetsbelagte opplysninger med for eksempel revisor, it-konsulenter og regnskapsfører i den grad det er nødvendig for advokatens administrative plikter og rutiner. Bestemmelsen anses å være i tråd med gjeldende rett.

Fjerde ledd fastsetter at advokaten kan bruke taushetsbelagte opplysninger ved inndrivelse av utestående krav mot klienten eller betaleren, og for å ivareta sine interesser hvis klienten retter krav mot advokaten eller på andre måter klager på advokaten. Med «betaler» menes den som skal betale for advokatbistanden, når dette ikke er klienten.

Også her er retten til å benytte taushetsbelagte opplysninger begrenset til det som er nødvendig for å ivareta advokatens interesser i slike saker. I saker for Advokattilsynet og Advokatnemnda vil unntaket fra advokatens taushetsplikt etter § 62 gi advokaten rett til også å legge frem taushetsbelagt materiale som taler i advokatens favør.

Femte ledd fastsetter at medarbeidere og andre hjelpere som får tilgang til opplysninger etter denne bestemmelsen, har samme taushetsplikt som advokaten selv. Det vil si at det gjelder samme plikt til hemmelighold og samme unntak fra hemmeligholdet, som for advokaten selv. Både medarbeidere og andre hjelpere som advokaten benytter for å ivareta kontordriften, og medarbeidere og andre hjelpere som benyttes for å ivareta klientens sak, er omfattet av bestemmelsen. For å bli regnet som hjelper, kreves det ikke noe bestemt ansettelsesforhold eller tilknytning. Det er tilstrekkelig at vedkommende, generelt i en arbeids- eller oppdragsavtale, eller konkret i den enkelte sak, er blitt bedt om å bistå advokaten. Selvstendige oppdragstakere regnes ikke som hjelpere.

Advokaten skal informere hjelperne om den lovpålagte taushetsplikten. Det er ikke nødvendig å inngå en avtale om taushetsplikt med ansatte og andre hjelpere, ettersom plikten følger av loven, men det kan være nyttig for å dokumentere at advokaten har oppfylt informasjonsplikten. Hvor langt advokaten må gå i å informere, vil avhenge av hvilken hjelper det dreier seg om. Medarbeidere bør informeres grundig i forbindelse med at de starter sitt arbeid for advokaten. Er det snakk om bistand fra en ekstern advokat, er det i utgangspunktet ikke behov for å informere om taushetsplikten, med mindre det foreligger særlige forhold i den konkrete saken hjelperen må vite om. Gis taushetsbelagt materiale til eksterne hjelpere uten kjennskap til reglene for advokaters taushetsplikt, må informasjonen være mer inngående.

Hvis hjelperens virksomhet er omfattet av konfidensialitetsregler, gjelder disse i tillegg til taushetsplikten etter § 32.

Det regelsettet som går lengst i å pålegge konfidensialitet, vil være avgjørende for retten til å benytte opplysningene.

Brudd på taushetsplikten straffes etter straffeloven § 209.

Se nærmere omtale i punkt 14.

Til § 33 Unntak fra advokaters taushetsplikt

Første ledd første punktum omhandler advokatens adgang til å dele opplysninger omfattet av bevisforbudet. Bestemmelsen må tolkes og praktiseres i tråd med de kravene som stilles til advokaters taushetsplikt etter EMK. Se nærmere omtale i punkt 14.4.7. Advokatens adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger, jf. § 32, som ikke er omfattet av bevisforbudet, er regulert i andre ledd.

Første ledd andre punktum fastsetter at den som får tilgang til opplysningene i medhold av unntak fra taushetsplikten, i utgangspunktet bare kan bruke opplysningene til det formålet unntaket skal ivareta.

At bruken må ivareta formålet innebærer blant annet at dersom et beslag av opplysninger omfattet av taushetsplikten på et tidlig stadium i en sak, senere viser seg å være ubegrunnet, vil det beslaglagte materialet fullt ut være underlagt taushetsplikt. Tjenestemennene som er i befatning med opplysninger i medhold av unntak fra taushetsplikten, må være oppmerksomme på misbruksfaren som ligger i at opplysningene, bevisst eller ubevisst, vil kunne bli brukt til andre formål enn unntaket fra taushetsplikten skal ivareta.

Hvilket formål som skal ivaretas ved unntaket, vil bero på det aktuelle unntaket. For eksempel må Advokatnemnda både kunne bruke opplysningene internt av hensyn til saksbehandlingen, og overfor domstolene ved rettslig overprøving av nemndas vedtak. Unntaket etter skatteforvaltningsloven § 10-1 andre ledd første punktum vil ha som formål å få fastlagt korrekt skatt for advokaten, men ikke for advokatens klienter. Det legges til grunn at skattemyndigheten også kan politianmelde advokaten for skatteunndragelser, og i denne forbindelse oversende underlagsmateriale i den grad det er nødvendig for å underbygge anmeldelsen.

Man bør være forsiktig med å tolke formålet med unntakene vidt, særlig der det kan komme i konflikt med de grunnleggende prinsippene som advokatens taushetsplikt skal ivareta.

Første ledd andre punktum tredje komma tydeliggjør at mottaker også kan dele opplysningene til andre formål enn formålet som skal ivaretas ved det aktuelle unntaket, dersom det i lov eller i medhold av lov er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt rett eller plikt til å dele slike opplysninger til annet formål. Deles opplysningene etter en særbestemmelse om deling, kan opplysningene brukes til formålet som følger av delingshjemmelen. For eksempel følger det av skatteforvaltningsloven § 3-9 at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysningene gis til tilsynsmyndigheten til bruk for tilsynsformål. Opplysningene kan derfor brukes av Advokattilsynet til tilsynsformål, selv om dette ikke er samme formål opplysningene ble innhentet for av skattemyndighetene.

Første ledd andre punktum må tolkes og praktiseres i tråd med de kravene som stilles etter EMK. Forholdsmessighetskravet etter EMK artikkel 8 nr. 2 må vurderes konkret. Det må derfor i den enkelte sak vurderes hvilke opplysninger som vil være nødvendige og forholdsmessige å dele. Hvis for eksempel et offentlig organ anmelder advokaten, må organet konkret vurdere hvilke opplysninger fra advokatvirksomheten det er nødvendig å oversende sammen med anmeldelsen. Det vil ofte være mindre inngripende å dele navn på klienter og metadata, som timelister, enn innholdet i advokatkorrespondansen.

Det følger av første ledd tredje punktum at andre punktum også gjelder om opplysningene er mottatt fra et annet organ gjennom en delingshjemmel.

Se nærmere omtale i punkt 14.4.8.2.

Andre ledd fastsetter advokaters adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger, jf. § 32, som ikke er omfattet av bevisforbudet. Unntak som inneholder en generell henvisning til lovbestemt taushetsplikt er tilstrekkelig hjemmel for unntak etter denne bestemmelsen. Se nærmere omtale i punkt 14.4.7.

Har advokaten taushetsplikt etter andre bestemmelser som oppstiller strengere taushetsplikt enn bestemmelsene i advokatloven, må spørsmålet avgjøres etter disse strengere bestemmelsene.

I tredje ledd fastsettes taushetsplikt for den som i kraft av en unntaksbestemmelse mottar opplysninger underlagt advokatens taushetsplikt, jf. § 32.

Mottakers taushetsplikt omfatter de samme opplysningene som er omfattet av advokatens taushetsplikt, jf. § 32, både opplysninger omfattet av bevisforbudet og andre opplysninger. For opplysninger omfattet av bevisforbudet, regulerer første ledd andre og tredje punktum mottakers adgang til å dele opplysningene. Mottaker kan dele opplysningene som ikke er omfattet av bevisforbudet dersom det i lov eller i medhold av lov er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde. En generell henvisning til lovbestemt taushetsplikt er i disse tilfellene tilstrekkelig hjemmel.

Taushetsplikten etter denne bestemmelsen gjelder uavhengig av om opplysningene er mottatt fra advokaten direkte eller fra et annet organ gjennom en delingshjemmel.

Tredje ledd andre punktum fastsetter at taushetsplikten for mottaker av opplysningene bortfaller etter 100 år.

Se nærmere omtale i punkt 14.4.8.1.

Til § 34 Informasjonssikkerhet

Det er inntatt en forskriftshjemmel i bestemmelsen som åpner for å gi nærmere regler om informasjonssikkerhet i advokatvirksomhet. Se nærmere omtale i punkt 15.4.1.

Til § 35 Personopplysninger

Det er inntatt en forskriftshjemmel i bestemmelsen som åpner for å gi nærmere regler om personopplysninger i advokatvirksomhet. Se for øvrig omtale i punkt 15.4.2.

Til § 36 Arkivhold

Første ledd fastsetter utgangspunktet om at advokaten, som en del av gjennomføringen av advokatoppdraget, har ansvar for å holde forsvarlig arkiv over arkivverdig materiale i anledning advokatoppdraget. I første ledd fastsettes generelle krav til advokaters arkivhold.

Hvorvidt dokumenter og annet materiale er arkivverdig, må vurderes ut fra de særlige hensynene som gjelder ved advokatvirksomhet, for eksempel klientens behov for å kunne finne frem til bakgrunnen for en sak, og både klientens og advokatens behov for å finne ut av faktum i et erstatningskrav mot advokaten. Bestemmelsen fastsetter ikke noen plikt til skriftlig nedtegning dersom opplysningene bare er utvekslet muntlig, men straks det foreligger et dokument eller annet materiale, eller opplysningen er lagret elektronisk, skal det arkiveres. Elektronisk lagring er i utgangspunktet tilstrekkelig. Dersom advokaten oppbevarer et originaldokument i papirform eller en annen fysisk gjenstand, er elektronisk lagring bare tilstrekkelig dersom en elektronisk versjon må forventes å ha samme betydning som originalversjonen.

Forsvarlig arkivhold skal ivareta klienters og andres krav på fortrolighet, integritet og tilgjengelighet. I tillegg til klienten, vil typisk personer som får fordeler av klientens disposisjoner ivaretas gjennom arkivplikten. Er klienten et offentlig organ, kan også arkivplikten begrunnes i offentlige interesser. Formålet med arkivplikten er også ivaretakelse av advokatens interesser.

Minstetiden for dokumentoppbevaring er ti år. Oppdragets karakter eller dokumentets karakter eller innhold kan imidlertid tilsi at dokumentet må oppbevares i mer enn ti år. Et typetilfelle der oppdragets karakter kan tilsi lengre oppbevaringstid, er dokumenter i forbindelse med bistand til rettslige disposisjoner som må antas å få betydning ut over en periode på ti år, for eksempel ved opprettelse av testament eller inngåelse av ektepakt eller en langvarig kontrakt.

Dokumentene kan oppbevares så lenge et av formålene bak arkivplikten gjør det nødvendig. Arkivplikten etter advokatloven går foran regler om tidligere sletteplikt i personvernforordningen artikkel 17 nr. 1 og nr. 2, jf. personvernforordningen artikkel 17 nr. 3 bokstav b.

Bestemmelsen gjelder i tillegg til krav som følger av annen lovgivning, for eksempel personopplysningsloven og hvitvaskingsloven. Annet arkivmateriale, for eksempel det som gjelder driften av advokatvirksomheten, er ikke omfattet av bestemmelsen. For slikt arkivmateriale kan det gjelde ulike krav til dokumentoppbevaring av annen lovgivning. For eksempel gjelder det krav til oppbevaring av regnskapsmateriale etter bokføringsloven § 13.

Det er inntatt en forskriftshjemmel i andre ledd som åpner for å gi nærmere regler om arkivhold og begrensninger i arkivplikten.

Arkivplikten faller ikke bort ved opphør av advokatbevillingen. Nærmere regler om arkivplikt ved opphør av advokatbevillingen fastsettes i forskrift.

Se for øvrig omtale i punkt 15.4.3.

I § 17 innføres adgang til å ilegge overtredelsesgebyr overfor advokaten dersom vedkommende vesentlig eller gjentatte ganger overtrer § 36.

Til § 37 God advokatskikk

Bestemmelsen fastsetter at advokater plikter å rette seg etter regler for god advokatskikk, slik disse til enhver tid er fastsatt i lov og forskrift. Ved vurdering av brudd på reglene for god advokatskikk vil det være reglene som gjaldt da advokaten handlet, som handlingen måles mot. Senere endringer som setter strengere normer for advokatens opptreden, vil ikke være relevante, med mindre den nye regelen i realiteten innebærer kodifisering av en norm som allerede eksisterte. Det er advokatens opptreden i advokatvirksomhet det stilles krav til. Bestemmelsen stiller dermed ikke krav til advokatens opptreden på fritiden, eller under utøvelse av et annet yrke eller en annen virksomhet enn advokatvirksomhet slik dette er definert i § 2 bokstav e. Advokatens opptreden utenom advokatvirksomheten kan imidlertid være av en slik karakter at den viser at advokaten er uskikket til å ha advokatbevilling og derfor gi grunnlag for tilbakekall av bevillingen, jf. § 15 første ledd.

Kompetansen til å fastsette forskrift er lagt til departementet. Bestemmelsen viderefører Advokatforeningens kompetanse til å fremme forslag til forskrift og endring av forskrift om hva som skal regnes som god advokatskikk. Advokatforeningen skal fortsatt ha ansvaret for å utrede eventuelle endringer av forskriften og departementet har ansvaret for å sende forslaget på alminnelig høring.

Departementet kan forkaste eller godkjenne forslaget som fremmes av Advokatforeningen. Departementet kan bare forkaste forslaget dersom det kommer i strid med annet regelverk, blant annet internasjonale forpliktelser, eller forslaget ikke egner seg til fastsettelse i forskrift, for eksempel fordi det ikke oppfyller de alminnelige kravene til klarhet og presisjon i lovgivningen, se nærmere i punkt 19.4.4. Forskriften blir bindende for alle advokater, uavhengig av medlemskap i Advokatforeningen, når den er fastsatt av departementet.

Til § 38 Kapittelets virkeområde

Bestemmelsen fastsetter at bestemmelsene i kapittel 9 gjelder generelt ved advokatbistand til eksterne klienter. Begrepet «advokatbistand» er ikke ment å ha et annet innhold enn advokatvirksomhet slik dette er definert i § 2 bokstav e. Med «ekstern klient» menes andre klienter enn foretaket eller enheten advokattjenesten ytes fra. Dette innebærer at advokatbistand til advokatens arbeidsgiver eller advokatforetaket advokaten driver advokatvirksomhet i, ikke omfattes av reglene i kapittel 9.

Når internadvokater i private foretak yter advokatbistand til selskapene som inngår i konsern med arbeidsgiveren, jf. § 24 første ledd andre punktum, skal heller ikke klienten anses som ekstern klient.

Internadvokater i det offentlige som yter advokatbistand til andre offentlige virksomheter som samarbeider med arbeidsgiveren, jf. § 24 første ledd tredje punktum, anses ikke å yte advokatbistand til eksterne klienter hvis klienten inngår i en konsernlignende struktur med arbeidsgiveren. Dersom en internadvokat som er ansatt i en kommune, yter advokatbistand til en annen kommune, for eksempel i henhold til en samarbeidsavtale om advokattjenester, er det nærliggende å se det som bistand til en ekstern klient, og reglene i kapittel 9 vil da gjelde, med mindre noe annet fremgår av den enkelte bestemmelse.

Når internadvokatene yter bistand til andre i interessefellesskap med arbeidsgiveren, jf. § 24 første ledd fjerde punktum, vil dette normalt være å anse som eksterne klienter, slik at kapittel 9 kommer til anvendelse.

Til § 39 Oppdragsansvarlig advokat

Bestemmelsen viderefører domstolloven §§ 232 første ledd første til tredje punktum og 233 andre og tredje ledd første punktum.

Første ledd første punktum fastslår at det for ethvert advokatoppdrag til eksterne klienter skal utpekes oppdragsansvarlig advokat. Plikten gjelder både i sivile saker og i straffesaker, og for advokater i advokatforetak, organisasjonsadvokater og for internadvokater når disse yter bistand til eksterne klienter. For internadvokater som utøver advokatvirksomhet til arbeidsgiveren eller selskaper som tilhører samme konsern, vil plikten ikke gjelde, jf. merknaden til § 38.

Ved større oppdrag som naturlig kan deles opp, åpner bestemmelsen for at det kan utpekes forskjellige oppdragsansvarlige advokater som har ansvaret for bestemte deler av oppdraget.

Det følger av andre punktum at klienten skal få opplyst hvem som er utpekt som oppdragsansvarlig advokat. Bestemmelsen fastsetter ikke krav om skriftlighet eller andre formkrav. En formalisert utpeking vil ikke være nødvendig der det ikke kan være tvil om hvilken av virksomhetens advokater som skal ha ansvaret for oppdraget, for eksempel der en advokat er oppnevnt av det offentlige som forsvarer. Dersom en klient henvender seg til en bestemt advokat i virksomheten, vil denne regnes som oppdragsansvarlig, hvis ikke klienten får opplyst at en annen advokat er utpekt som dette.

Utpekingsregelen gjelder bare når det utøves advokatvirksomhet, jf. definisjonen i § 2 bokstav e. For oppdrag som faller utenfor begrepet advokatvirksomhet, vil utpekingsregelen ikke gjelde.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at advokaten bruker andre til å utføre oppdraget, for eksempel en annen advokat eller en advokatfullmektig. Det er således ikke nødvendig at oppdragsansvarlig advokat selv utfører oppdraget.

Er det ikke gjort tydelig for klienten hvilken advokat som er ansvarlig for oppdraget, vil dette kunne gi grunnlag for disiplinærreaksjoner mot foretaket og mot advokater som har bidratt til oppdragsutførelsen.

Til § 40 Erstatningsansvar

Bestemmelsen viderefører dagens ansvarsregulering i domstolloven § 232 andre, tredje og fjerde ledd og § 233 andre og tredje ledd. Dette innebærer at det med advokatforetak siktes til selskaper organisert i henhold til reglene i § 21. Advokater som driver virksomhet i enkeltpersonforetak, har et personlig og ubegrenset ansvar for virksomhetens forpliktelser, og bestemmelsen regulerer ikke tilfeller der et enkeltpersonforetak pådrar seg erstatningsansvar i forbindelse med et advokatoppdrag. Med andre virksomheter menes virksomheter med internadvokater eller organisasjonsadvokater, jf. §§ 24 og 25.

Det følger av § 38 at ansvarsreguleringen i bestemmelsen her bare gjelder ved advokatbistand til eksterne klienter. For internadvokater som utøver advokatvirksomhet til arbeidsgiveren eller selskaper som tilhører samme konsern, vil bestemmelsen ikke gjelde, jf. merknaden til § 38.

Den oppdragsansvarlige og utførende advokatens personlige ansvar gjelder ikke ansvar for virksomhet som faller utenfor begrepet advokatvirksomhet, jf. definisjonen i § 2 bokstav e. Her er det selskapet eller virksomheten som er ansvarlig, og selskapsformen vil avgjøre hvordan erstatningskravet dekkes.

Ansvarsgrunnlaget reguleres etter alminnelige erstatningsrettslige regler, og er ikke regulert i bestemmelsen her.

Andre ledd fastsetter at i tilfeller der klienten ikke har fått opplyst hvem som er oppdragsansvarlig, og dette heller ikke klart fremgår av forholdene ellers, er den advokaten som faktisk har utført oppdraget, solidarisk ansvarlig med advokatforetaket eller virksomheten.

Tredje ledd regulerer de tilfeller der en advokatfullmektig pådrar advokatforetaket eller virksomheten erstatningsansvar. Bestemmelsen slår fast at dersom klienten ikke har fått opplyst hvem som er oppdragsansvarlig advokat, og det heller ikke fremgår klart av forholdet ellers hvilken advokat som advokatfullmektigen har handlet på vegne av, er de advokatene fullmektigen er autorisert for, solidarisk ansvarlig med advokatforetaket eller virksomheten. Advokatfullmektigers eget erstatningsansvar for skadevoldende feil må avgjøres etter alminnelig erstatningsrett.

Til § 41 Behandling av klientmidler

Første ledd fastsetter at advokaten, som en del av gjennomføringen av advokatoppdraget, har ansvar for behandlingen av klientens midler. Bestemmelsen om at advokaten plikter å holde klientmidler adskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter er en videreføring av gjeldende rett.

Bestemmelsene om klientmidler må forstås i sammenheng med advokatens alminnelige aktsomhetsplikt, advokatens ansvar etter hvitvaskingsloven og mulig straffansvar etter straffeloven. Håndtering av klientmidler utløser en særlig aktsomhetsplikt for advokaten. Dersom en advokat for eksempel mottar klientmidler i form av uvanlige betalingsmidler, må advokaten være særlig oppmerksom.

Se nærmere omtale i punkt 17.4.1.

I andre ledd defineres hva som er å anse som klientmidler. Som klientmidler regnes alle penger som betros advokaten, blant annet mottatt forskudd på utlegg og salær. Som klientmidler regnes også verdipapirer av enhver art, som aksjer, obligasjoner, pantobligasjoner, gjeldsbrev og andre verdigjenstander som advokaten mottar til oppbevaring eller forvaltning. Det trekkes en nedre grense for hva som er verdipapirer og andre dokumenter advokaten oppbevarer. Ordinære saksdokumenter i form av for eksempel datafiler, bilder eller brev er normalt ikke å anse som klientmidler, selv om de kan tenkes å ha en økonomisk verdi.

Tredje ledd fastsetter at internadvokater ikke har adgang til å behandle klientmidler. Regnskaps-, revisjons- og rapporteringsplikten etter § 42 gjelder derfor ikke for internadvokater.

Det er inntatt en forskriftshjemmel i fjerde ledd som åpner for å gi nærmere regler om behandling av klientmidler.

Til § 42 Regnskaps- og revisjonsplikt

Første ledd lovfester og viderefører advokatforetakets regnskapsplikt. Med advokatforetak menes både foretak og enkeltpersonforetak, jf. § 21 første ledd. Den som har regnskapsplikt etter regnskapsloven er også underlagt bokføringsplikt etter bokføringsloven § 2 første ledd.

Andre ledd lovfester og viderefører advokatens personlige ansvar for gjennomføring av regnskaps- og revisjonsplikten. Dette følger i dag av advokatforskriften § 3a-1 første ledd. Det er foretatt noen språklige justeringer, men disse er ikke ment å innebære noen materielle endringer.

Bakgrunnen for at internadvokater er fritatt fra ansvaret for gjennomføringen av regnskaps- og revisjonsplikten, er at internadvokater i første rekke yter advokatbistand til sin egen arbeidsgiver og at de ikke har adgang til å håndtere klientmidler for sin arbeidsgiver eller arbeidsgivers konsernselskaper, jf. § 41 tredje ledd.

Bestemmelsen fastslår revisjonsplikt på samme måte som advokatforskriften § 3a-9 etter gjeldende rett.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd er ment å ivareta behovet for nærmere regler om regnskaps- og revisjonsplikten, blant annet om rapportering, fritak fra pliktene og om revisors kontrolloppgaver. Se nærmere om behovet for forskriftshjemmel i punkt. 17.4.2.

Til § 43 Advokattilsynets organisering

Første ledd slår fast at Advokattilsynet er uavhengig og ikke kan instrueres i utøvelsen av sin myndighet. Dette innebærer at Advokattilsynet ikke kan instrueres om behandlingen av enkeltsaker eller om den faglige virksomheten for øvrig. At instruksjonsmyndigheten er avskåret i enkeltsaker gjelder både i forhold til saksbehandling, lovforståelse og skjønnsutøving. Kongen og departementet kan ikke omgjøre Advokattilsynets vedtak.

Andre ledd slår fast at Advokattilsynet skal ledes av et styre på fem medlemmer, med personlige varamedlemmer. Det vises til punkt 19.1.4.

Advokatforeningen velger leder av styret blant sine to valgte advokatmedlemmer. Ved leders fravær, herunder også ved inhabilitet, trer det andre advokatmedlemmet inn som leder.

Når det gjelder dommermedlemmet bør dette være en dommer som tilfredsstiller de krav som stilles til en høyesterettsdommer eller lagmann, jf. domstolloven § 54 første ledd.

Tredje ledd første punktum regulerer oppnevningsperiodens lengde. Medlemmene kan unntaksvis oppnevnes for en kortere periode enn fire år. Tredje ledd andre punktum er begrunnet i behovet for å sikre at ikke hele styret skiftes ut samtidig. Adgangen til å trekke oppnevningen tilbake etter tredje ledd tredje punktum tilsvarer bestemmelsen i domstolloven § 33 a tredje ledd om Domstoladministrasjonens styre. Ordningen skal fungere som en sikkerhetsventil slik at en person som enten ikke lenger ønsker å sitte i styret eller ikke kan utføre sine oppgaver der, skal kunne fristilles fra oppnevningen. Fristillingen skjer ved at foreningen eller departementet som oppnevnte medlemmet, trekker oppnevningen tilbake.

Fjerde ledd bestemmer at Advokattilsynet skal ha en administrasjon. Denne skal fungere som et sekretariat for Advokattilsynet. Sekretariatet er organisatorisk en del av Advokattilsynet. Det vises til punkt 19.1.4.

Femte ledd fastsetter at styret er øverste myndighet for Advokattilsynet, og i egenskap av dette vil styret gi administrasjonen retningslinjer for virksomheten. Dette gjelder blant annet instrukser for hvilke saker som må forelegges eller avgjøres av styret.

Sjette ledd fastsetter adgangen til å engasjere statsautoriserte revisorer og personer med annen sakkyndighet, og knytter seg både til enkeltoppdrag og faste oppdrag.

I utførelsen av visse oppgaver er det forutsatt at Advokattilsynet får bistand fra en revisor. Revisoren som velges av Advokattilsynet, skal blant annet bistå Advokattilsynet med gjennomgang av advokaters og advokatvirksomheters økonomiske forhold. Revisorens oppgaver inngår i Advokattilsynets tilsyn og kan reguleres nærmere ved forskrift etter § 45 tredje ledd.

De engasjerte står i samme rettslige stilling som de øvrige ansatte i tilsynet med hensyn til blant annet taushetsplikt, se merknaden til § 63.

Etter syvende ledd kan Kongen gi nærmere regler om oppnevning og sammensetning av styret, og om Advokattilsynets virksomhet og administrasjon.

Til § 44 Bekreftelse på adgang til å avlegge prøve for Høyesterett

Bestemmelsen fastsetter at det er Advokattilsynet som utsteder erklæring om at en advokat fyller vilkårene for å gjennomføre prøve for Høyesterett. Dersom Advokattilsynet kommer til at advokaten ikke oppfyller vilkårene, kan avgjørelsen påklages til Advokatnemnda.

De nærmere reglene om tillatelse til å være advokat ved Høyesterett følger av domstolloven § 218.

Til § 45 Tilsynsvirksomhet

Første ledd inneholder en uttømmende liste over de som er underlagt Advokattilsynets tilsyn. Når det gjelder personer med utenlandsk advokatbevilling som utøver advokatvirksomhet i Norge er det bare de permanent etablerte og ikke gjesteadvokatene som er underlagt Advokattilsynets tilsyn. Advokattilsynet skal føre tilsyn med advokatenes virksomhet, herunder den overordnede driften og organiseringen av advokatforetaket uavhengig av organisasjonsform.

Tilsynet omfatter alle lover og regler advokatvirksomheten er underlagt, også oppfølging av at advokater og advokatforetak har gode rutiner som er egnet til å ivareta pliktene etter hvitvaskingsregelverket. Sikkerhetsstillelse og behandling av klientmidler er eksempler på områder det av hensyn til klientene er særlig viktig at Advokattilsynet følger opp.

Når det gjelder advokatens plikter etter annen lovgivning enn advokatloven, vil det variere i hvilken grad det er hensiktsmessig at tilsyn eller kontroll utføres av Advokattilsynet. Der kontroll- eller tilsynsorganer på det aktuelle området utøver tilsyn, vil Advokattilsynets tilsyn være underordnet. Dette gjelder for eksempel eiendomsmeglingsvirksomhet der også Finanstilsynet er tilsynsmyndighet i medhold av eiendomsmeglingsloven § 8-1. Tilsvarende vil tilsyn rettet inn mot skattespørsmål, gjennomføres best av skattemyndighetene.

De som er underlagt tilsyn har opplysningsplikt overfor Advokattilsynet, men bare så langt det er nødvendig for å gjennomføre tilsynet, se nærmere i merknad til § 62 tredje ledd.

Andre ledd lovfester og viderefører tilsynsmyndighetens adgang til å foreta stedlig tilsyn, herunder adgang til dokumenter. Advokattilsynet kan kreve de samme opplysningene ved stedlig kontroll som ved skriftlig innhenting av opplysninger.

Med dokumenter menes også elektronisk lagrede dokumenter. Pliktene gjelder også elektroniske programmer og programsystemer. Advokater plikter å gi Advokattilsynet adgang i lokaler hvor det utøves advokatvirksomhet. Advokaten plikter ikke å gi adgang til kontroll i sitt private hjem, med mindre advokatvirksomheten utøves fra advokatens private hjem.

Forvaltningsloven § 15 har regler om fremgangsmåte ved granskning som gjelder ved gjennomføring av virksomhetsbesøk og bokettersyn. Avgjørelsen om å foreta virksomhetsbesøk eller bokettersyn kan påklages til Advokatnemnda.

Etter tredje ledd kan det fastsettes forskrift om innholdet i og gjennomføring av tilsyn. Herunder kan det fastsettes forskrift om Advokattilsynets revisors oppgaver og kompetanse og nærmere om adgangen til å avholde bokettersyn. Det kan fastsettes at det ikke gjennomføres tilsyn overfor advokater som utelukkende utøver advokatvirksomhet i utlandet og som er underlagt tilsyn av tilsynsmyndigheter i landet der vedkommende praktiserer. Dette gjelder også regler om tilsyn med advokatforetak som har hovedsete i annen stat og som driver virksomhet i Norge i filial.

Fjerde ledd bestemmer at Advokattilsynet bare kan gi pålegg om retting av forhold som er i strid med regler gitt i eller i medhold av lov. Vedtak om pålegg om retting kan påklages. Dette gjelder uansett hvor inngripende de er.

Til § 46 Om forvaltning og forvalterordningen for advokatvirksomhet

Første ledd viderefører i hovedsak domstolloven § 228 første ledd, med enkelte språklige justeringer.

Etter første ledd bokstav a som igjen viser til § 14 bokstav e kan det oppnevnes forvalter der advokaten går konkurs. Forvalteren skal da ivareta klientenes interesser, mens bostyreren skal ivareta konkurssituasjonen og kreditorfellesskapet. Forvalteren og bostyreren må samarbeide. Se for eksempel nytt fjerde ledd i konkursloven § 85, hvoretter bostyreren må henvende seg til forvalteren for å få utlevert taushetsbelagt informasjon. Forvalteren må vurdere om vilkårene for utlevering av informasjon er oppfylt.

Ved advokaters konkurs eller død, hvor advokaten drev alene, vil det ofte være behov for forvalteroppnevnelse, da reglene om advokaters taushetsplikt vil forhindre andre aktørers tilgang til deler av virksomheten. Det er i disse sakene ikke nødvendigvis slik at en forvalteroppnevnelse er «nødvendig for å avverge skade eller tap for virksomhetens klienter». På grunn reglene om taushetsplikt kan det derfor ofte være en nødvendig forutsetning for at boet og arvingene skal kunne få avsluttet bobehandlingen, at det oppnevnes forvalter. I disse tilfellene åpnes det unntaksvis for å oppnevne forvalter selv om det ikke er nødvendig for å avverge skade eller tap for virksomhetens klienter.

Første ledd femte punktum slår fast at bestemmelsen ikke gjelder for advokatvirksomhet som utøves av internadvokater etter § 24.

Det skal fortsatt være opp til Advokattilsynets skjønn å avgjøre om forvalter skal oppnevnes i det enkelte tilfelle, jf. «kan». Avgjørelsen kan påklages til Advokatnemnda, jf. § 54 andre ledd.

Andre ledd viderefører domstolloven § 228 femte ledd. Det foreslås i andre punktum at Advokattilsynet kan kreve refusjon av kostnadene ved forvaltningen eller avviklingen, ikke bare av det bo som advokatvirksomheten inngår i, men også av advokaten. Dette er en utvidelse av gjeldende rett.

Etter tredje ledd kan det fastsettes nærmere regler om forvalterordningen.

Til § 47 Om forvalteren

Første ledd fastsetter forvalterens oppgaver og viderefører domstolloven § 228 andre ledd første og andre punktum.

Andre ledd viderefører domstolloven § 228 andre ledd tredje og fjerde punktum, samt fjerde ledd. Det er foretatt noen språklige endringer som ikke innebærer noen endring i materiell rett.

Tredjeledd viderefører domstolloven § 228 sjette ledd om adgangen til å la forvalteroppdraget også omfatte deler av virksomheten som ikke er advokatvirksomhet. Det må tilligge forvalter å ta stilling til hvorvidt annen virksomhet med naturlig tilknytning til advokatvirksomheten skal omfattes av forvalteroppdraget. Se punkt 19.3.4.3.

Til § 48 Advokater som er under forvaltning

Første ledd viderefører domstolloven § 228 tredje ledd. Det er forvalter som har styringsretten over virksomheten. Det tilligger forvalter å beslutte hvilke deler av virksomheten den tidligere advokaten eller advokatens arvinger eventuelt kan forføye over, og på hvilket tidspunkt.

Andre ledd første punktum slår fast at advokaten har plikt til å bistå forvalteren. Denne plikten er inntatt i lovteksten for å tydeliggjøre advokatens samarbeidsplikt overfor forvalteren.

Andre ledd andre punktum slår fast at advokatens taushetsplikt ikke gjelder overfor forvalteren. Dette er en videreføring av domstolloven § 228 syvende ledd andre punktum. Departementet presiserer at forvalter, uten hinder av taushetsplikten, kan gi opplysninger til Advokattilsynet og Advokatnemnda, jf. § 62 tredje ledd.

Til § 49 Oppbevaring av klientarkiv for advokater under forvaltning eller som har avviklet sin virksomhet

Bestemmelsen er en videreføring av advokatforskriften §§ 7-10 og 4-10. I praksis vil bestemmelsen i stor utstrekning måtte anses som en forlengelse av forvalterordningen. Det kan imidlertid også tenkes at en advokat som har avviklet advokatvirksomheten på forsvarlig måte, ikke lenger er i stand til å oppbevare klientarkivet betryggende. Dette kan for eksempel skyldes at en tidligere advokat som drev advokatvirksomhet alene, dør eller flytter på aldershjem. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 32, som setter strenge grenser for hvem som kan gis tilgang til taushetsbelagt informasjon, og § 36, som stiller krav til arkivholdet. Bestemmelsen i § 32 er ikke til hinder for overlevering av arkivet til Advokattilsynet, jf. § 62.

Beslutning om oppbevaring av klientarkiv etter bestemmelsen kan ikke påklages til Advokatnemnda.

Etter andre ledd kan det fastsettes nærmere regler om oppbevaring av advokatens klientarkiv i forskrift.

Til § 50 Advokatregister

Første ledd første punktum bestemmer at Advokattilsynet skal føre register over alle advokater. Dette gjelder også personer med utenlandsk advokatbevilling som utøver advokatvirksomhet på permanent basis i Norge, jf. § 8. I tillegg til opplysningene som følger av første ledd andre punktum bør den utenlandske advokattittelen, samt hvor og av hvem advokatbevillingen er utstedt fremgå av registeret.

Når en advokatbevilling bortfaller eller blir tilbakekalt, skal det merkes i registeret at den tidligere advokaten ikke lenger har bevilling. Blir advokatens bevilling suspendert, skal også dette registreres. Det må fremgå at suspensjonen er midlertidig inntil det blir fattet endelig vedtak om advokatens bevilling.

For å ivareta formålet med advokatregisteret, er det avgjørende at registeret er lett tilgjengelig og lagt opp slik at det er enkelt for utenforstående å søke i det og finne opplysninger.

Tredje ledd regulerer registering av disiplinæravgjørelser mot advokater. Det er kun disiplinærreaksjonen og hjemmelen for reaksjonen som skal registreres. Man må be om innsyn dersom man ønsker å se begrunnelsen for vedtaket som er registrert. Det vises til punkt 19.5.4.

Det er Advokattilsynet som er ansvarlig for advokatregisteret, mens det er Advokatnemnda som treffer disiplinærvedtak. En rask registrering i advokatregisteret forutsetter derfor god informasjonsflyt mellom Advokatnemnda og Advokattilsynet. Nærmere regler om oversendelse av disiplinærvedtak fra Advokatnemnda til Advokattilsynet fastsettes i forskrift, jf. § 57 sjette ledd.

Til § 51 Advokatfullmektigregister

Advokattilsynet skal umiddelbart etter at de har gitt en person autorisasjon som advokatfullmektig, føre vedkommende inn i advokatfullmektigregisteret.

Andre ledd regulerer registrering av disiplinæravgjørelser mot advokatfullmektiger. I likhet med advokatregisteret er det bare disiplinærreaksjonen og hjemmelen for reaksjonen som skal registres. Dersom man ønsker å se begrunnelsen må man be om innsyn. Se for øvrig merknaden til § 50.

Til § 52 Samarbeid med utenlandske tilsyns- og disiplinærmyndigheter

Etter direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet) er Norge forpliktet til å sørge for at norske bevillings-, tilsyns- og disiplinærmyndigheter for advokater samarbeider med og rapporterer til tilsvarende myndigheter i EØS. Tilsvarende gjelder overfor sveitsiske myndigheter. Dette er aktuelt både når advokater med norsk advokatbevilling utøver advokatvirksomhet i utlandet, og når personer med utenlandsk advokatbevilling utøver advokatvirksomhet i Norge.

Dette gjelder også plikten til å utveksle informasjon med andre myndigheter i EØS etter yrkeskvalifikasjonsloven. Tilsvarende gjelder Sveits.

Til § 53 Advokatnemndas organisering

Første ledd slår fast at Advokatnemnda er uavhengig og ikke kan instrueres i utøvelsen av sin myndighet. Når det gjelder Advokatnemndas uavhengighet vises det til merknaden til § 43 første ledd, som gjelder tilsvarende.

Andre ledd regulerer nemndas sammensetning. Representanter for brukerinteresser kan ikke være advokater, men kan eksempelvis være representanter fra næringslivet, det offentlige eller organisasjoner. For å ivareta hensynet til at flere av de representative organisasjonene for brukerinteresser skal kunne delta i Advokatnemnda må departementet sikre en rullering fra hvilke miljøer medlemmene oppnevnes.

Advokatforeningen og Dommerforeningen oppnevner tre varamedlemmer hver. Varamedlemmene skal ikke være personlige. Varamedlemmene for representantene for allmennheten og brukerinteresser skal derimot være personlige for å sikre at den samme gruppen av interesser, som medlemmet som har forfall, trer inn i vedkommendes sted.

Dommermedlemmene bør tilfredsstille kravene som stilles til en høyesterettsdommer eller lagmann, jf. domstolloven § 54 første ledd. Ved leders fravær, herunder også ved inhabilitet trer nestleder inn i dennes sted.

Tredje ledd regulerer oppnevningsperiodens lengde. Medlemmene kan unntaksvis oppnevnes for en kortere periode enn fire år. I tredje ledd andre punktum vises det til at det ved første oppnevning kan oppnevnes sju medlemmer og fem varamedlemmer for en periode på to år. Bakgrunnen for dette er å sikre at ikke hele nemnda må skiftes ut samtidig. Adgangen til å trekke oppnevningen tilbake tilsvarer bestemmelsen i domstolloven § 33 a tredje ledd om Domstoladministrasjonens styre. Ordningen skal fungere som en sikkerhetsventil slik at en person som enten ikke lenger ønsker å være i nemnda eller som ikke kan utføre sine oppgaver der, skal kunne fristilles fra oppnevningen. Fristillingen skjer ved at den myndighet som oppnevnte medlemmet, trekker oppnevningen tilbake.

Som det fremgår av fjerde ledd skal Advokatnemnda ha et sekretariat. Sekretariatets oppgaver vil være noe forskjellig i disiplinærsaker og eksempelvis tilbakekallssaker, noe som er nærmere omtalt i punkt 20.2.4.

Femte ledd gir forskriftshjemmel om blant annet adgang til å delegere Advokatnemndas oppgaver til nemndas leder og sekretariat. Det vil i forskrift fastsettes at Advokatforeningen skal ha sekretariatsfunksjonen.

Til § 54 Advokatnemndas oppgaver

Advokatnemnda avgjør disiplinærsaker som første og eneste instans. Se §§ 56 og 57 med tilhørende merknader.

Andre ledd viser til at nemnda skal behandle klager over Advokattilsynets avgjørelser. Dette innebærer klage på vedtak, men også enkelte andre avgjørelser som avgjørelser om bokettersyn, pålegg om opplysninger og dekning av saksomkostninger. Bestemmelsen regulerer også klage på avgjørelser Advokattilsynet har truffet med hjemmel i hvitvaskingsloven. Etter bestemmelsens andre ledd andre punktum er Advokatnemnda klageinstans for vedtak om innsyn, se nærmere om dette i punkt 20.3.4.

Avgjørelser Advokattilsynet treffer som ikke kan påklages til Advokatnemnda, kan bringes inn for domstolsprøving hvis de alminnelige søksmålsvilkårene er oppfylt.

Tredje ledd presiserer at Advokatnemndas avgjørelser ikke kan påklages. Dersom Advokatnemndas avgjørelse om å nekte innsyn påklages, er departementet klageinstans.

Til § 55 Advokatnemndas sammensetning i den enkelte sak

Første ledd bestemmer hvordan Advokatnemnda skal settes i den enkelte sak. Avgjørelse skal som hovedregel treffes av tre medlemmer, med mindre avgjørelseskompetansen er delegert med hjemmel i § 53 femte ledd eller saken skal avgjøres i plenum.

Andre ledd regulerer adgangen til plenumsbehandling. Plenumsbehandling vil først og fremst være aktuelt i særlig prinsipielle saker. Terskelen for å sette nemnda med alle 15 medlemmer bør være høy. Særlig prinsipielle saker vil eksempelvis være avgjørelser med presedensvirkninger for mange advokater. Saker som har fått stor medieomtale og som derfor kan få betydning for advokatstandens anseelse kan anses særlig prinsipielle og derfor bli behandlet av en samlet nemnd. Også saker hvor det tidligere har vært sprikende praksis vil kunne gi grunnlag for plenumsbehandling. Det er Advokatnemndas leder som beslutter om saken skal behandles i full nemnd. Øvrige medlemmer som finner grunn til det, kan imidlertid ta opp spørsmålet med lederen.

Til § 56 Krav til disiplinærklager

Første ledd regulere hvem som kan klage til Advokatnemnda og hvem som kan innklages.

Eksempler på hvem som kan klage en advokat eller advokatfullmektig inn for Advokatnemnda er; motpart, advokat for en motpart, domstolene, påtalemyndigheten og forvaltningen. Også Advokattilsynet har adgang til å bringe en sak inn til Advokatnemnda, men skal ikke ta stilling til om det er grunnlag for disiplinær kritikk.

Når det gjelder hvem som kan innklages skal betegnelsen «advokat» forstås som advokater i advokatforetak, organisasjonsadvokater og internadvokater.

På samme måte som advokater, har advokatfullmektiger et selvstendig ansvar for å følge reglene som gjelder for advokaters opptreden. Advokatfullmektiger kan likevel ikke holdes ansvarlig for mer generelle forpliktelser som påhviler advokaten eller foretaket, organisasjonen eller enheten, for eksempel brudd på plikten til å stille sikkerhet eller brudd på regnskaps- og revisjonsplikten. Det vil i vurderingen av om det skal ilegges en disiplinærreaksjon kunne tillegges vekt at vedkommende er fullmektig.

Siden advokatfullmektigen har et selvstendig ansvar for å overholde regelverket, er det ikke lenger nødvendig å ilegge advokaten disiplinær kritikk, dersom det bare er grunn for å ilegge fullmektigen en disiplinærreaksjon.

I disiplinærsak mot fullmektigen bør det likevel alltid vurderes å åpne disiplinærsak mot prinsipalen i den aktuelle saken, den oppdragsansvarlige advokaten etter § 39, advokatforetaket eller den som er utpekt til å ha oppfølgingsansvaret overfor fullmektigen etter § 12 første ledd. En hovedregel bør være at prinsipalen holdes ansvarlig. Bærer fullmektigens handlemåte preg av å være ekstraordinær, samtidig som prinsipalen ikke selv kan bebreides for ikke å ha grepet inn, bør prinsipalen likevel ikke hefte.

Når det gjelder erstatningsansvar for advokatfullmektigens feil vises det til § 40 tredje ledd hvor dette er nærmere regulert.

Det følger av første ledd andre punktum at også advokatforetaket som sådan eller organisasjoner eller enheter med organisasjonsadvokater kan klages inn for disiplinærmyndigheten, enten fordi det er begått brudd på regler som retter seg mot foretaket, eller fordi det er vanskelig å identifisere en eller flere advokater som bør svare for foretakets eller organisasjonens eller enhetens brudd på loven.

Det kan derimot ikke rettes disiplinærklage mot internadvokatens arbeidsgiver som vil være et foretak, et statlig organ, en fylkeskommune eller kommune, som ikke har som formål å drive advokatvirksomhet. Internadvokatens arbeidsgiver kan sammenlignes med en klient, og det er derfor ikke naturlig at internadvokatens arbeidsgiver skal være gjenstand for disiplinærklage.

Betegnelsen «skriftlig» i bestemmelsens andre ledd omfatter også elektroniske kommunikasjonsformer. Når det gjelder kravet til beskrivelse, er formålet å sikre at innklagede blir gjort kjent med hvilket forhold klager mener utgjør brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Klagen angir rammen for den saken som skal behandles i Advokatnemnda.

Tredje ledd regulerer fristen for å klage. Fristen begynner å løpe først når klageren blir gjort kjent med forholdet som gir grunnlag for klagen. Det er imidlertid fastsatt en absolutt klagefrist på tre år fra advokatoppdraget ble avsluttet. Når det utføres løpende advokatoppdrag, vil det måtte vurderes om deloppdrag anses å være avsluttet eller ikke. Hvis disiplinærbruddet også er straffbart, kommer straffelovens foreldelsesregler til anvendelse for straffesakens del. Disiplinærklagefristen forlenges ikke selv om forholdet ikke er strafferettslig foreldet. Selv om klagefristen på seks måneder er utløpt, kan klagen likevel behandles hvis det foreligger særlige grunner som tilsier behandling, jf. tredje ledd andre punktum. Betegnelsen «særlige grunner» innebærer at det må være et forhold av kvalifisert art. Det kan være at disiplinærforholdet er særlig grovt eller at det foreligger et prinsipielt spørsmål som bør behandles og gis en avklaring selv om fristen er utløp. Klager som innkommer etter den absolutte klagefristen på tre år skal avvises.

Fjerde ledd regulerer adgangen til å avvise disiplinærklager på annet grunnlag enn oversittelse av klagefrist. Avvisningsadgangen knyttet til åpenbart grunnløse klager vil også omfatte tilfeller som vil kunne avvises fra domstolene etter tvisteloven § 2-2 femte ledd, det vil si der disiplinærklage utvilsomt ikke har et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker disiplinærklageadgangen ved gjentatte ganger å ha fremmet slike klager.

Disiplinærklager kan videre avvises der det er mangler ved klagen, forutsatt at klager har fått anledning til å rette mangelen før disiplinærklagen avvises. Advokatnemnda vil for øvrig ha en alminnelig veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. For at lederen for behandlingen av den enkelte sak skal ha avvisningskompetanse, må saken ha blitt fordelt til avdelingen vedkommende er leder for.

EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 nr. 1 fastsetter forbud mot dobbeltstraff og dobbeltforfølgning for det samme forholdet. Disiplinær kritikk anses normalt ikke som straff i EMKs forstand. Det kan derfor i utgangspunktet reises disiplinærsak selv om Advokatnemnda mener advokaten også bør straffeforfølges, eller advokaten har vært straffeforfulgt for forholdet. Det er derfor ikke fastsatt som avvisningsgrunn i § 56 fjerde ledd at advokaten har vært eller bør settes under strafforfølgning for det samme forholdet.

Til § 57 Behandling av disiplinærklager

Første ledd fastsetter vilkårene for å ilegge disiplinær kritikk. Det er brudd på reglene gitt i eller i medhold av advokatloven som kan gi grunnlag for disiplinærreaksjoner. Brudd på andre lover som regulerer advokaters virksomhet, som selskapsloven, skattebetalingsloven og eiendomsmeglerloven, kan ikke danne grunnlag for en disiplinærsak, med mindre bruddet samtidig er brudd på regler gitt i eller i medhold av advokatloven. For andre lover forutsettes det at sanksjoner mot advokater vil bli vurdert etter sanksjonssystemet slik det er lagt opp til i den enkelte lov. Brudd på andre lover kan imidlertid vise at advokaten ikke er skikket til å utøve advokatvirksomhet slik at det foreligger grunnlag for å tilbakekalle advokatbevillingen etter § 15 første ledd.

Som i andre sivile saker er det tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det stilles ikke skyldkrav for meddelelse av disiplinær kritikk. Enhver overtredelse av regelverket kan derfor gi grunnlag for kritikk. Det finnes ikke grader av kritikk, men Advokatnemndas begrunnelse i et vedtak hvor kritikk meddeles, kan reflektere alvorlighetsgraden. Advokatnemnda kan unnlate å meddele kritikk, selv om den saken retter seg mot har overtrådt regelverket. Subjektive forhold hos advokaten kan for eksempel begrunne at det ikke meddeles kritikk. Andre grunner kan være lang saksbehandlingstid, eller at overtredelsen er liten og at advokaten har etablert eller endret rutiner for å unngå at overtredelsen av regelverket skjer igjen.

Andre ledd gir hjemmel for at Advokatnemnda kan fastsette nytt salær og er en videreføring av gjeldende rett. Størrelsen på salærnedsettelsen beror på Advokatnemndas skjønn.

Tredje ledd hjemler adgang til å pålegge dekning av nødvendige saksomkostninger.

I femte ledd gjøres det unntak fra det alminnelige utgangspunktet i forvaltningslovens § 17 første ledd første punktum om at det er Advokatnemnda som har ansvaret for sakens opplysning. Partene skal bidra til å opplyse saken og skal blant annet legge frem nødvendig informasjon, se nærmere i punkt 21.4.3.4. Informasjon som ellers er underlagt advokaters taushetsplikt, kan legges frem når det er nødvendig for å utføre tilsyns- og disiplinærmyndighet, jf. § 62. Dersom advokaten ikke bidrar til å opplyse saken, vil bevistvil som følge av dette kunne virke til advokatens ugunst.

Til § 58 Gjenåpning av disiplinærsaker

Bestemmelsen fastsetter at Advokatnemnda skal ha adgang til å gjenåpne en disiplinærsak som er endelig avgjort. Bestemmelsen lovfester og viderefører gjenåpningsadgangen som følger av advokatforskriften § 5-8. Bestemmelsens andre punktum fastsetter at departementet kan gi forskrift om gjenåpning av disiplinærsaker, blant annet om frister.

Advokatnemnda vil også kunne ha adgang til omgjøring etter forvaltningsloven § 35.

Hvis en sak har vært til behandling i domstolene, kan saken ikke gjenåpnes etter advokatloven. Gjenåpning kan eventuelt begjæres etter rettergangslovgivning.

Til § 59 Gebyr ved disiplinærklager og klager over Advokattilsynets avgjørelser

Bestemmelsen åpner for at det i forskrift kan fastsettes regler om gebyr ved disiplinærklager og klager over Advokattilsynets avgjørelser. For eksempel kan det fastsettes regler om at den som får medhold i en disiplinærklage eller annen klage, får gebyret tilbake.

Til § 60 Finansiering

Bestemmelsen viderefører ordningen om at det er advokatene selv som finansierer tilsyns- og disiplinærordningen.

Etter andre ledd kan Advokattilsynet ilegge gebyr ved forsinket betaling av det årlige bidraget. Gebyret kan maksimalt utgjøre ti ganger rettsgebyret, og bør som et minimum dekke Advokattilsynets reelle gjennomsnittlige kostander ved administrasjon og innkreving av advokatens utestående. Manglende innbetaling av bidraget kan føre til disiplinærkritikk mot advokater. Det kan også føre til tilbakekall av advokatbevillingen etter den direkte tilbakekallshjemmelen i § 15 andre ledd bokstav b. Hvis en advokat gjentatte ganger er forsinket med betaling av det årlige bidraget, bør dette føre til en vurdering av om advokaten er egnet til å ha advokatbevilling etter generalklausulen i § 15 først ledd. Det vises til merknaden til § 15. Skyldig bidrag og gebyr er i henhold til andre ledd andre punktum tvangsgrunnlag for utlegg.

Nærmere regler om bidragets størrelse og innkreving fastsettes i forskrift.

Til § 61 Forholdet til arkivlova

Bestemmelsen regulerer forholdet til arkivlova.

Til § 62 Tilgang til opplysninger underlagt taushetsplikt

Første ledd gir Advokattilsynet og Advokatnemnda en generell tilgangshjemmel for opplysninger underlagt taushetsplikt fra offentlige organer eller andre tredjeparter. Den generelle tilgangsbestemmelsen tydeliggjør delingsadgangen med tilsyns- og disiplinærmyndighetene i organenes interesse, og er således videre utformet enn bestemmelsene i forvaltningsloven § 13 b og særlovgivningen.

Opplysningene må være nødvendige for at Advokattilsynet og Advokatnemnda skal kunne utføre oppgaver som følger av eller i medhold av lov. Dette innebærer ikke bare oppgaver som følger av advokatloven og tilhørende forskrifter, men også annet regelverk som for eksempel hvitvaskingsloven mv. Advokattilsynet og Advokatnemnda skal ha et vidt skjønn ved vurderingen av om innhenting av opplysninger i det enkelte tilfelle er å anse som nødvendig.

Bestemmelsen gir Advokattilsynet og Advokatnemnda en rett til tilgang på taushetsbelagte opplysninger, og innebærer ikke en plikt for avgiverorganet til å gi fra seg slike opplysninger. Det vises til punkt 14.4.7.

Etter andre ledd kan Advokattilsynet og Advokatnemnda uten hinder av taushetsplikt innhente fra Folkeregisteret de opplysningene som er nødvendige for organenes arbeid som følger av lov eller i medhold av lov. De skal også ha tilgang til opplysninger i registeret til utredning og produksjon av statistikk, jf. folkeregisterloven § 10-2. Lovfestingen av denne tilgangen er nødvendig som følge av folkeregisterloven. Etter denne loven § 10-2 må både offentlige og private virksomheter ha hjemmel i lov for å få utlevert taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret.

Mens først ledd gjelder generelt, retter tredje ledd seg mot Advokattilsynets og Advokatnemndas tilgang på informasjon fra advokater og andre som er underlagt tilsyn etter § 45. Bestemmelsen viderefører advokatens opplysningsplikt overfor tilsyns- og disiplinærorganene. Tredje ledd innebærer at det gjøres unntak fra advokatens taushetsplikt etter § 32 og fra annen lovbestemt taushetsplikt når innsyn i taushetsbelagt informasjon er nødvendig for å utføre Advokattilsynets eller Advokatnemndas lovbestemte oppgaver. Ikke bare personer med verv i Advokattilsynet eller Advokatnemnda og ansatte, men også eksterne hjelpere kan gis tilgang til informasjon underlagt taushetsplikt såfremt det er nødvendig for å utføre deres oppgaver.

Opplysningsplikten inntrer først etter pålegg fra Advokattilsynet eller Advokatnemnda. Pålegg om å gi opplysninger må for øvrig følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 14.

Med hensyn til informasjon underlagt advokaters taushetsplikt, gjelder bestemmelsen informasjon som en advokat har taushetsplikt om overfor en klient. Bestemmelsen gir ikke tilgang til informasjon som omfattes av taushetsplikten når advokaten selv har søkt bistand hos en advokat i forbindelse med en tilsyns- eller disiplinærsak.

Fjerde ledd slår fast at Advokattilsynets og Advokatnemndas tilgang på opplysninger etter første og andre ledd også gjelder opplysninger som nevnt i tvisteloven § 22-5 første ledd og straffeprosessloven § 119 første ledd. Dette innebærer at tilgangen til opplysninger, fortsatt omfatter taushetsbelagte opplysninger knyttet til egentlig advokatvirksomhet. Bakgrunnen for at dette er tatt inn i loven er fordi det stilles et særlig strengt krav til klar lovhjemmel ved unntak fra taushetsplikt om opplysninger knyttet til egentlig advokatvirksomhet.

Til § 63 Taushetsplikt for Advokattilsynet og Advokatnemnda

Første ledd slår fast at forvaltningslovens regler om taushetsplikt skal gjelde for Advokattilsynet og Advokatnemnda, med de særlige reglene som følger av bestemmelsen her.

Bestemmelsen omfatter alle som utfører arbeid eller tjeneste for Advokattilsynet og Advokatnemnda, både permanent, midlertidig og ved enkeltstående oppdrag. Bestemmelsen retter seg mot personer, ikke organene. Både tillitsvalgte, ansatte og andre hjelpere omfattes av loven. Det vises til forvaltningsloven.

Reguleringen om myndighetenes taushetsplikt for, og bruk av, innhentede opplysninger omfattet av advokaters taushetsplikt er inntatt i bestemmelsen om advokaters taushetsplikt, se § 32. For å tydeliggjøre regelverket, foreslår departementet at det henvises til § 32 i bestemmelsen om Advokattilsynets og Advokatnemndas taushetsplikt. Se nærmere om dette i merknaden til § 32.

Etter tredje ledd kan departementet gi nærmere regler om Advokattilsynets og Advokatnemndas adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger i forskrift.

Til § 64 Saksbehandling ved søknader til Advokattilsynet

For søknad om advokatbevilling, søknad om autorisasjon som advokatfullmektig og søknad om rett til å utøve advokatvirksomhet i Norge permanent fra personer med utenlandsk advokatbevilling er det satt en alminnelig frist på en måned for saksbehandlingen. Fristen regnes fra fullstendig søknad er kommet frem til Advokattilsynet. Dersom søknaden fordrer særlige undersøkelser eller vurderinger, forlenges saksbehandlingstiden til maksimalt fire måneder. Et eksempel på særlige undersøkelser som kan ta lang tid, er verifisering av dokumenter vedrørende personer med utenlandsk advokatbevilling fra andre nasjonale myndigheter eller advokatorganisasjoner.

Andre ledd gir klagerett dersom vedtak ikke fattes innen fristen for personer med utenlandsk advokatbevilling som søker norsk advokatbevilling. Dette tilfredsstiller kravene etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet, direktiv 2005/36/EF.

Kravene i tredje ledd følger av tjenesteloven § 11 tredje ledd, men er tatt inn i for å tydeliggjøre at disse kravene til veiledning og orientering gjelder ved søknader om tillatelser som gis av Advokattilsynet. Bestemmelsen skal tolkes i overenstemmelse med i direktiv 2006/123/EF tjenestedirektivet artikkel 13.

Fjerde ledd er en videreføring av gjeldende rett. Det følger av tjenesteloven § 11 andre ledd at tillatelse skal anses gitt dersom en lovbestemt saksbehandlingsfrist er utløpt, med mindre noe annet er fastsatt i eller i medhold av lov.

Femte ledd gir en hjemmel til å gi forskrift om saksbehandlingsregler ved søknader til Advokattilsynet. Saksbehandlingsreglene må fastsettes i tråd med advokatdirektivet, advokattjenestedirektivet og yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Til § 65 Domstolsprøving

Det er en forutsetning for domstolsprøving at de alminnelige prosessforutsetningene i tvistelovens § 1-3 flg. er oppfylt.

Første ledd gir en uttømmende oppramsing av vedtak truffet av Advokattilsynet eller Advokatnemnda hvor domstolen skal ha adgang til å prøve alle sider av saken, også hensiktsmessighetsskjønnet. Se nærmere i pkt. 21.4.3.10.

Andre ledd innfører en absolutt søksmålsfrist på seks måneder, som løper fra vedtaket er meddelt parten. Det kan ikke gis oppfriskning for oversittelse av søksmålsfristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

Til § 66 Adgangen til å yte rettslig bistand

Kapittel 14 gjelder for andre enn advokater og advokatfullmektiger når disse yter rettslig bistand. «Rettslig bistand» er definert i § 2 bokstav d.

Bestemmelsen i første ledd åpner for at enhver kan yte rettslig bistand, både betalt og ubetalt, som del av annen virksomhet eller som en selvstendig virksomhet, og uten at det stilles krav til faglige eller formelle kvalifikasjoner. For eksempel kan revisorer, regnskapsførere og arkitekter yte rettslig bistand som del av sin virksomhet, og jurister og andre kan etablere foretak som tilbyr rettslig bistand alene eller som del av sammensatte tjenester fra flere profesjoner. Jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, må stille sikkerhet for erstatningsansvar vedkommende kan pådra seg under utøvelse av slik virksomhet, jf. § 68 og merknadene til bestemmelsen.

Rettslig bistand i forbindelse med forvaltningens eller domstolenes veiledningsplikt, anses å ha grunnlag i den lovpålagte veiledningsplikten, og omfattes ikke av advokatloven kapittel 14. De vil være underlagt andre regler, i for eksempel forvaltningsloven og domstolloven mv.

Bestemmelsen åpner ikke for at enhver har adgang til å yte rettslig bistand i form av sakførsel for domstolene. Det er tvisteloven og straffeprosessloven som gir regler om hvem som kan være prosessfullmektig under rettergang. Se nærmere om adgangen for andre enn advokater til å være prosessfullmektig i punkt 4.5.3 i proposisjonen og i merknadene til endringene i tvisteloven §§ 3-3 fjerde ledd og 6-7 første ledd.

Bestemmelsen åpner heller ikke for at enhver har adgang til å yte fri rettshjelp etter rettshjelploven. Det er rettshjelploven § 2 som gir regler om hvem som kan yte fri rettshjelp i form av fritt rettsråd eller fri sakførsel. Se punkt 5.5.6.

Personer som har blitt ilagt forbud etter § 70 første ledd, kan ikke yte rettslig bistand. Personer som har blitt fratatt advokatbevilling, kan i utgangspunktet yte rettslig bistand etter dette kapittelet, med mindre Advokattilsynet har nedlagt forbud etter § 15 fjerde ledd.

Andre ledd slår fast at når andre enn advokater yter rettslig bistand, og dette skjer som ledd i en annen type virksomhet, en annen profesjon eller et annet yrke, vil de særlige reguleringene som gjelder på denne virksomhetens område, komme til anvendelse. Med annen type virksomhet, profesjon eller yrke menes at den rettslige bistanden er del av en annen type virksomhet, og ikke i seg selv er hovedgeskjeften.

Til § 67 Bruk av juristtittelen

«Jurist» er definert i § 2 bokstav c. Bestemmelsen i § 67 første ledd fastsetter i tillegg en regel om at tittelen jurist er beskyttet. Dette gjør jurist til et regulert yrke i Norge som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, jf. yrkeskvalifikasjonsloven § 3 bokstav a, b og c. Bestemmelsen regulerer ikke hvilke arbeidsoppgaver en jurist kan utføre.

Bestemmelsen gjelder for fysiske personer, og setter forbud mot å bruke tittelen jurist for den som ikke har norsk juridisk embetseksamen (cand. jur.- grad) eller norsk mastergrad i rettsvitenskap. For eksempel kan ikke personer som har gjennomført bachelorgrad i rettsvitenskap eller andre mastergrader som inneholder juridiske fag benytte tittelen jurist. Forbudet gjelder både bruk av ordet jurist i en tittel alene og sammensatt med andre ord.

Bruk av «jurist» ved markedsføring, også uten at bruken er knyttet til noens tittel, vil kunne være i strid med forbudet mot villedende markedsføring i lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven). For øvrig vil bruk av ordet jurist i foretaksnavn være underlagt vurderinger etter lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn mv. (foretaksnavneloven) § 2-3 og øvrige bestemmelser i foretaksnavneloven.

Andre ledd regulerer at personer med juridiske yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat eller Sveits kan søke om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven og tilhørende forskrift. Bestemmelsen fastsetter at Advokattilsynet er ansvarlig myndighet til å foreta vurdering og godkjenning av søkerens yrkeskvalifikasjoner. Når søkeren har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner kan vedkommende benytte tittelen «jurist» på samme vilkår som personer med juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller mastergrad i rettsvitenskap fra Norge.

Tredje ledd fastsetter at personer med juridiske yrkeskvalifikasjoner fra en stat utenfor EØS kan oppgi sin utenlandske tittel. Tittelen skal angis på det språket i landet der tittelen nyter beskyttelse, og det skal fremgå klart at tittelen ikke er norsk.

Det er inntatt en forskriftshjemmel i bestemmelsens fjerde ledd, som åpner for en nærmere regulering av bruken av tittelen jurist for personer med yrkeskvalifikasjoner fra andre land enn Norge. Med andre land enn Norge, siktes det både til andre EØS-stater og stater utenfor EØS.

Den som benytter tittelen jurist uten å ha adgang til dette offentlig eller i rettsstridig øyemed, straffes etter straffeloven § 165.

Til § 68 Juristers plikt til å stille sikkerhet

Bestemmelsen i første ledd fastsetter at jurist som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet skal stille sikkerhet. Kravet gjelder den enkelte jurist og ikke foretaket der en jurist er ansatt. Med næringsvirksomhet menes virksomhet som har et kontinuerlig preg og er av et visst omfang, slik at krav om sikkerhetsstillelse ikke gjelder for tilfeldig rettslig bistand. Det er ikke avgjørende om det mottas vederlag for den rettslige bistanden. Kravet vil også gjelde der en jurist yter rettslig bistand uten økonomisk siktemål, men hvor bistanden er av et slikt omfang at det likevel anses å være næringsvirksomhet.

Sikkerheten skal dekke erstatningsansvar som jurister kan pådra seg overfor tredjemenn når de yter rettslig bistand. Ansvarsgrunnlaget reguleres etter alminnelige erstatningsrettslige regler, og er ikke regulert i bestemmelsen her.

Det følger av bestemmelsen første ledd andre punktum at sikkerheten ikke skal dekke ansvar som juristen etter bestemmelse i eller i medhold av lov har stilt annen sikkerhet for.

Bestemmelser om sikkerhetsstillelse for jurister må tilfredsstille Norges internasjonale forpliktelser, som EØS-avtalen, relevante direktiver og andre internasjonale avtaler.

Det er inntatt forskriftshjemler i andre ledd bokstav a til e. Bokstav a åpner for en nærmere regulering av sikkerhetsstillelsen, blant annet om hvilke jurister som må stille sikkerhet og om sikkerhetens størrelse. Bokstav b åpner for å gi regler om sikkerhetsstillers plikt til å gi Advokattilsynet opplysninger om erstatningskrav som fremsettes mot jurister som har stilt sikkerhet etter første ledd. Bokstav c åpner for å regulere juristers plikt til å gi Advokattilsynet melding om at sikkerhet er stilt etter første ledd. Bokstav d åpner for å regulere at Advokattilsynet skal føre register over jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet. Bokstav e åpner for å gi regler om plikt til å betale bidrag til Advokattilsynet for jurister som skal stille slik sikkerhet.

Til § 69 Taushetsplikt og straffeansvar for jurister

Første ledd gir regler om taushetsplikt for jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, dennes ansatte og andre hjelpere. Bestemmelsen er ment å omfatte de samme juristene som har plikt til å stille sikkerhet etter § 68 første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av taushetspliktsbestemmelsen i domstolloven § 218 tredje ledd. Bestemmelsen vil likevel omfatte en snevrere personkrets enn de som er omfattet av § 218 tredje ledd i dag, ved at den kun retter seg mot jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet. Det er også foretatt en mindre språklig endring ved at ordet «taushet» er endret til «hemmelighold». Dette er ikke ment å innebære en innholdsmessig endring.

Andre ledd fastsetter at brudd på taushetsplikten etter første ledd straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler. Uaktsom overtredelse av taushetsplikten straffes med bot. Bestemmelsen er en videreføring av domstolloven § 234 andre ledd bokstav a og tredje ledd.

Til § 70 Forbud mot å yte rettslig bistand

Bestemmelsen gjelder personer som yter rettslig bistand etter § 66 når vedkommende yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet. Med begrepet «næringsvirksomhet» i første ledd menes virksomhet som har et kontinuerlig preg og er av et visst omfang, slik at bestemmelsen ikke gjelder for tilfeldig rettslig bistand. Det er ikke avgjørende om det mottas vederlag for den rettslige bistanden. Bestemmelsen vil også gjelde der en person yter rettslig bistand uten økonomisk siktemål, men hvor bistanden er av et slikt omfang at det likevel anses å være næringsvirksomhet.

Bestemmelsen retter seg bare mot fysiske personer og omfatter både tilfeller når rettslig bistand ytes til forbrukere og til næringsdrivende.

Kapittel 14 gjelder andre enn advokater som yter rettslig bistand, og det kan ikke fattes vedtak overfor advokater med hjemmel i denne bestemmelsen. Sammen med vedtak om tilbakekall av advokatbevilling etter § 15 første ledd har Advokattilsynet imidlertid adgang til å forby vedkommende å yte rettslig bistand, jf. § 15 fjerde ledd. Når Advokattilsynet fatter et slikt vedtak, skal det skje med grunnlag i vilkårene i § 70. Se for øvrig merknadene til § 15 fjerde ledd.

Adgangen til å forby personer å yte rettslig bistand er ment som en sikkerhetsventil for de tilfellene hvor det er behov for å beskytte samfunnet eller den enkelte mot personer som opptrer uforsvarlig. Utgangspunktet er at enhver kan yte rettslig bistand. Ordlyden viser til at vedkommende må ha opptrådt uforsvarlig, noe som for eksempel vil være tilfellet dersom en tjenesteyter har utøvd rettslig bistand uten å ha nødvendige kvalifikasjoner på området og dette har fått store negative konsekvenser for forbrukeren som mottar rådene. Det sentrale spørsmålet vil være om det er utilrådelig at vedkommende fortsetter å yte rettslig bistand.

Det å ilegge et slikt forbud er et inngripende tiltak overfor en tjenesteyter som vil miste hele eller deler av sitt inntektsgrunnlag. Det må derfor bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet om det skal ilegges et forbud mot å yte rettslig bistand, hvor det førende hensynet er om samfunnet og den enkelte bør beskyttes mot en tjenesteyter som opptrer uforsvarlig. I motsetning til ved tilbakekall bør det bare være uforsvarlig opptreden ved eller i tilknytning til utøvelsen av rettslig bistand som skal være grunnlaget for et forbud. I vurderingen vil det være av betydning om mottakeren er påført tap eller annen skade, og i denne sammenheng om den som yter bistanden, har tatt stor risiko i forbindelse med bistanden som har blitt gitt. Dersom vedkommende har opptrådt uforsvarlig i sin bistand, men av mindre alvorlig grad og med mindre alvorlige konsekvenser, bør det likevel ved gjentatte tilfeller være grunnlag for å ilegge et forbud. Mangel på ansvarsforsikring eller sikkerhetsstillelse kan etter omstendighetene være relevant som del av vurderingen av om forbud bør ilegges.

Hvis det foreligger skjerpende forhold, det vil si ikke bare uforsvarlig opptreden i form av for eksempel mangel på kompetanse i kombinasjon med risikofylt rådgivning, omsorgssvikt ved frister eller lignende, men for eksempel villedende eller bedragersk opptreden, tilsier dette at det bør være lavere terskel for å ilegge forbud. Dersom vedkommende driver omfattende virksomhet innenfor juridisk tjenesteyting, bør det tillegges vekt ved vurderingen, i skjerpende retning.

Det er ikke et vilkår at vedkommende har gjort seg skyldig i straffbar handling. Hvis det er begått et lovbrudd i forbindelse med utøvelsen av den rettslige bistanden, bør det veie tungt i vurderingen av om personene har opptrådt uforsvarlig. Alvoret i handlingene som har ført til lovbruddet, bør også tillegges vekt.

Det er Advokattilsynet som har adgang til å treffe vedtak om å forby en person å yte rettslig bistand. Det skal ikke føres tilsyn med personer som yter rettslig bistand etter § 66. Det er grunn til å anta at det i praksis vil være tips, varsel eller liknende fra publikum eller andre etater og virksomheter som danner bakgrunnen for at Advokattilsynet foretar en vurdering av om det skal ilegges et forbud.

Et forbud mot å yte rettslig bistand kan ilegges for en bestemt tid på inntil fem år. Etter bestemmelsen kan det ilegges forbud mot at en person utøver en bestemt type rettslig bistand. Det kan ilegges forbud på et avgrenset område dersom hensynene til å beskytte den enkelte og samfunnet ivaretas tilstrekkelig på denne måten.

Når det er fattet vedtak som forbyr en person å yte rettslig bistand, kan vedkommende ikke la andre utøve slik virksomhet for seg. Vedkommende kan heller ikke utøve slik virksomhet for andre.

Advokattilsynets vedtak kan påklages til Advokatnemnda, jf. § 54 andre ledd.

Andre ledd fastsetter at den som yter rettslig bistand i strid med et ilagt forbud gitt i medhold av første ledd eller § 15 fjerde ledd, kan straffes. Skyldkravet er forsett. Ved vurderingen kan det blant annet legges vekt på om det har skjedd gjentatte brudd på forbudet. Strafferammen er den samme som i straffeloven § 167.

Tap av retten til å yte rettslig bistand vil også kunne idømmes som rettighetstap i medhold av straffeloven § 56 under en straffesak. Den foreslåtte bestemmelsen endrer ikke adgangen til å idømme rettighetstap. Er en person idømt rettighetstap, vil imidlertid behovet for å fatte forvaltningsvedtak om samme spørsmål falle bort.

Se for øvrig omtale i punkt 5.5.3.

Til § 71 Opplysningsplikt til Advokattilsynet og Advokatnemnda

Bestemmelsen regulerer opplysningsplikt til Advokattilsynet og Advokatnemnda for å sikre nødvendig dokumentasjon for å kunne vurdere om det bør ilegges et forbud etter § 70. Opplysningene må være nødvendige for at Advokattilsynet og Advokatnemnda skal kunne utføre oppgaver som følger av lovens kapittel 14.

Tjenesteyteren, det vil si person som yter rettslig bistand etter § 66, skal ha opplysningsplikt overfor Advokattilsynet og Advokatnemnda uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Opplysningsplikten inntrer først etter pålegg fra Advokattilsynet eller Advokatnemnda. Pålegg om å gi opplysninger må for øvrig følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 14.

Advokattilsynets og Advokatnemndas tilgang til opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt fra offentlige organer eller andre tredjeparter er regulert i § 62 første ledd.

Til § 72 Ikrafttredelse

Bestemmelsen fastsetter at tidspunktet for ikraftsetting vil bli bestemt ved lov.

Til § 73 Endringer i andre lover

Bestemmelsen inneholder forslag til enkelte endringer i andre lover som følge av forslaget om en ny advokatlov. Endringer i annen lovgivning som innebærer realitetsendringer av betydning, er i hovedsak inntatt i lovforslaget i denne proposisjonen. Det er i tillegg behov for enkelte tekniske tilpasninger i annen lovgivning. Forslag til slike endringer vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsettingen av advokatloven.

Til nr.1 (endringer i domstolloven)

Ny § 217 a innfører en plikt for domstolen til å varsle Advokattilsynet der en advokat eller advokatfullmektig blir idømt straff eller erstatning etter kapittel 10 i domstolloven.

Tittelen på lovens kapittel 11 endres til «Om advokater».

§ 218 viderefører domstolloven § 221. Med «advokatbevilling» menes norsk advokatbevilling. § 218 første ledd nr. 2 bokstav b henviser til stillinger som nevnt i advokatloven § 4 første ledd bokstav b. Endringen er en konsekvens av ny advokatlov, og er en videreføring av gjeldende rett. Endringen i andre ledd første punktum er en konsekvens av at det i advokatloven § 44 fastsettes at Advokattilsynet skal behandle søknader fra advokater som ønsker en bekreftelse på at de fyller vilkårene i domstolloven § 218 første ledd nr. 1 og 2. Fjerde ledd viderefører reguleringen som etter gjeldende rett ligger i advokatforskriften § 8-3 jf. domstolloven § 233a.

§ 219 viderefører domstolloven § 223 første ledd, men med en endring ved at henvisningen i andre punktum til domstolloven § 220 fjernes, da denne bestemmelsen foreslås opphevet. Domstolloven § 220 fastsetter vilkårene for å få advokatbevilling, og det inntas ikke en henvisning til tilsvarende bestemmelse i lovforslaget, da det i lovforslaget legges opp til at den som har advokatbevilling ikke samtidig kan være advokatfullmektig. Første ledd første punktum fastsetter at enhver advokat har rett til å la en autorisert fullmektig opptre for seg i rettergang. Endringen innebærer ingen materiell endring, men er en videreføring av gjeldende rett. Departementet presiserer at bestemmelsen også gjelder for personer med utenlandsk advokatbevilling med rett til å drive advokatvirksomhet på permanent basis i Norge, jf. advokatloven § 8 første ledd andre punktum. Bestemmelsen i andre ledd oppheves som følge av at vilkårene mv. for advokatfullmektiger reguleres i advokatloven kapittel 4.

§ 220 viderefører domstolloven § 229 andre ledd. § 229 første ledd erstattes av advokatloven § 27 om adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet.

Som en følge av ny advokatlov, oppheves §§ 219 a, 219 b og 221 til 234.

Til nr. 2 (endringer i straffeprosessloven)

Som en følge av opphevelsen av domstolloven § 218, fjernes henvisningen til «rettshjelp i medhold av domstolloven § 218 annet ledd» i § 121. Begrepet erstattes med «rettslig bistand» i tråd med endret begrepsbruk i advokatloven. Endringen innebærer en viss utvidelse av personkretsen som omfattes av bestemmelsen, jf. advokatloven § 66.

Til nr. 3 (endringer i konkursloven)

Ved endringen i § 85 første ledd nr. 10 innføres en ny varslingsplikt for bostyrer.

Det foreslås nytt fjerde ledd i § 85. Forslaget innebærer at bostyreren i en advokats konkursbo eller i konkursboet i et advokatforetak eller en annen virksomhet der det drives advokatvirksomhet, i større utstrekning enn hva som følger av gjeldende rett får tilgang til informasjon omfattet av advokaters taushetsplikt. Informasjon som er omfattet av bevisforbudet, det vil si all informasjon knyttet til rettslig bistand advokaten har ytt til en klient, kan bostyreren ikke bringe videre til andre bo-organer. Når det gjelder forholdet mellom bostyrer og forvalter, se merknad til advokatloven § 46 flg.

Bostyreren skal ha samme taushetsplikt som advokaten.

Til nr. 4 (endringer i inkassoloven)

Endringen i § 19 andre ledd er en konsekvens av at kravet etter domstolloven § 222 om sikkerhetsstillelse nå reguleres av lov om advokater og andre som yter rettslig bistand advokatloven § 5.

Til nr. 5 (endringer i straffeloven)

Som en følge av at advokaters taushetsplikt reguleres i advokatloven, rammes brudd på advokaters taushetsplikt av straffeloven § 209. «Advokater» tas derfor ut av straffeloven § 211.

Til nr. 6 (endringer i Finnmarksloven)

I Finnmarksloven § 46 andre ledd nytt andre punktum gjøres et unntak ved at begrensningen i adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med dømmende virksomhet, jf. advokatloven § 27 andre ledd, ikke skal gjelde advokater som konstitueres som medlemmer av Utmarksdomstolen.

Til nr. 7 (endringer i tvisteloven)

Det foreslås nytt andre punktum i § 3-3 fjerde ledd. Som en følge av opphevelsen av domstolloven § 218, fjernes bestemmelsens fjerde ledd andre punktum. Det erstattes med et nytt andre punktum. Endringen innebærer en innsnevring av personkretsen som omfattes av bestemmelsen, da det nå vil begrenses til jurist som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, jf. i lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven) § 68. Videre settes det som krav for å kunne opptre som prosessfullmektig at juristen har stilt sikkerhet, jf. advokatloven § 68 første ledd.

Andre som yter rettslig bistand etter advokatloven § 66, skal vurderes fra sak til sak, jf. bestemmelsens fjerde ledd første punktum.

Som en følge av opphevelsen av domstolloven § 218, fjernes henvisningen til «rettshjelper etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 til 3» i § 6-7 første ledd bokstav b. Begrepet erstattes med «jurist» som er definert i advokatloven § 2 første ledd bokstav c som «person med juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap». Endringen innebærer en utvidelse for juristers adgang til å opptre som prosessfullmektig for forliksrådet. For andre grupper som i dag har slik adgang etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 2 og 3, vil disse nå måtte vurderes i den enkelte sak, jf. tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav f.

Som en følge av opphevelsen av domstolloven § 218, fjernes henvisningen til «rettshjelp i medhold av domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 til 3» i § 22-5 første ledd bokstav b. Begrepet erstattes med «rettslig bistand» i tråd med endret begrepsbruk i advokatloven. Endringen innebærer en viss utvidelse av personkretsen som omfattes av bestemmelsen, jf. advokatloven § 66.

Til nr. 8 (endringer i eiendomsmeglingsloven)

Endringen i § 2-1 første ledd nr. 2 er en konsekvens av at kravet etter domstolloven § 222 om sikkerhetsstillelse nå reguleres av advokatloven § 5.

Endringen i tredje ledd er en konsekvens av å oppheve ordningen med rettshjelpere. Forskriftskompetansen foreslås utvidet til å gjelde for alle som yter rettslig bistand etter lovens kapittel 14. Det legges til grunn at det i forskriften må stilles krav blant annet til kvalifikasjoner og forsikring eller sikkerhetsstillelse, ettersom slike krav etter kapittel 14 kun stilles til jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet. Alternativt kan forskriften begrenses til denne gruppen.

Til nr. 9 (endringer i vergemålsloven)

Bestemmelsen i § 65 innfører en ny plikt for vergemålsmyndigheten til å informere Advokattilsynet dersom en advokat får oppnevnt verge.

Til dokumentets forside