Prop. 214 L (2020–2021)

Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven)

Til innholdsfortegnelse

14 Taushetsplikt for advokater

14.1 Gjeldende rett

14.1.1 Innledning

Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er et grunnleggende prinsipp i norsk rett og er vernet av Grunnloven § 95 om rett til en rettferdig rettergang og § 102 om rett til respekt for privatliv, familieliv og kommunikasjon. Taushetsplikten skal ivareta klientens integritet og sikre tilliten til advokatene. Begrunnelsen for den særlig sterke beskyttelsen av advokatens yrkesmessige taushetsplikt er klientens behov for å kunne søke rettslig bistand i fortrolighet. Taushetsplikten motvirker at noen unnlater å oppsøke advokat av frykt for at opplysninger de gir skal komme på avveie, og den er dermed en forutsetning for at profesjonell rettslig bistand er tilgjengelig for dem som trenger det. Videre er et tillitsforhold mellom advokat og klient en viktig forutsetning for en hensiktsmessig samhandling. Taushetsplikten skal legge forholdene til rette for at klienten føler trygghet med hensyn til å gi informasjon som kan være nødvendig for advokatens vurdering av saken og ivaretakelse av klientens interesser. Sammen med retten til rettferdig rettergang har taushetsplikten også en side til vernet mot selvinkriminering. Overordnet fremmer taushetsplikten en velfungerende rettspleie og etterlevelse av samfunnets vedtatte regler. Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er derfor en viktig rettsikkerhetsgaranti. De grunnleggende hensyn bak advokaters taushetsplikt er understreket av Høyesterett i en rekke avgjørelser.

I EMK er advokaters taushetsplikt innfortolket i artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang og i artikkel 8 om rett til privatliv. Også i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) forutsettes det et vern av advokaters taushetsplikt. Dette gjelder både artikkel 14, som omhandler retten til en upartisk og uavhengig domstol, og artikkel 17 om vern mot vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem og korrespondanse. Videre har EU-domstolen fastslått at advokaters taushetsplikt nyter et EU-rettslig vern.

Advokaters taushetsplikt fremgår i dag forutsetningsvis av straffeloven § 211, som blant annet retter seg mot advokater og deres hjelpere som «uberettiget røper eller unnlater å hindre at andre får adgang eller kjennskap til hemmeligheter som er betrodd dem eller deres foresatte i anledning av stillingen eller oppdraget». Videre oppstiller både tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 forbud mot at advokaters taushetsplikt blir krenket gjennom parts- og vitneavhør i forbindelse med rettsprosesser, og straffeprosessloven § 204 setter forbud mot beslag i materiale som inneholder slike opplysninger. Disse bestemmelsene i prosesslovene benevnes som bevisforbudet. Taushetsplikten på bevisforbudets område omtales gjerne som advokaters «sterke taushetsplikt». Selv om bevisforbudet etter straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 bare har direkte anvendelse ved en rettslig prosess, veier hensynene bak bestemmelsene også tungt utenfor en rettslig prosess.

Rettspraksis knyttet til straffeloven § 211 og tidligere Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven 1902) § 144 er begrenset. Det finnes langt mer praksis om tolkingen av bevisforbudet. Etter sin ordlyd dekker straffeloven § 211 og bevisforbudet de samme opplysningene. Høyesteretts ankeutvalg har i Rt-2013-92 avsnitt 38 også uttalt at bestemmelsene i straffeprosessloven § 119 og straffeloven 1902 § 144 langt på vei må sies å speile hverandre, og rettsavgjørelsene om bevisforbudet er relevante for tolkingen av taushetsplikten. Både den straffbelagte taushetsplikten og bevisforbudet er begrunnet i formålet om å beskytte den fortrolige relasjonen mellom advokat og klient. På prosesslovgivningens område gjør imidlertid også andre hensyn seg gjeldende, som sannhetsidealet og prinsippet om fri bevisføring. Det er derfor i teorien reist spørsmål om disse hensynene kan tilsi at grensene for bevisforbudet og grensene for den straffbelagte taushetsplikten ikke er helt sammenfallende.

Fortrolighetsplikten, regulert i Regler for god advokatskikk, er et overordnet prinsipp som henger sammen med taushetsplikten. Fortrolighetsplikten i advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.3.2 andre ledd omfatter i utgangspunktet enhver opplysning en advokat mottar i sitt virke, også opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt. Etter et forsvarlig skjønn kan advokaten i visse tilfeller utlevere opplysninger omfattet av fortrolighetsplikten, og fortrolighetsplikten er således ikke absolutt. Brudd på fortrolighetsplikten er ikke straffbelagt, men kan medføre disiplinære reaksjoner overfor advokaten. Advokatens hjelpere er ikke underlagt fortrolighetsplikten i advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.3.2 andre ledd.

14.1.2 Personer omfattet av taushetsplikten

Alle advokater omfattes etter gjeldende rett av yrkesmessig taushetsplikt, uavhengig av om de er advokater i advokatforetak, internadvokater eller organisasjonsadvokater, og uavhengig av om de er advokater i privat eller offentlig sektor.

Etter straffeloven § 211 er advokatens hjelpere underlagt den samme straffesanksjonerte taushetsplikten som advokater. Utvalget legger til grunn at både hjelpere som advokaten benytter for å ivareta kontordriften, og hjelpere som benyttes for å ivareta klientens sak, regnes som hjelpere etter bestemmelsen, slik som etter bevisforbudet. For å bli regnet som hjelper, kreves det ikke noe bestemt ansettelsesforhold eller tilknytning. Det er tilstrekkelig at vedkommende, generelt i en arbeids- eller oppdragsavtale, eller konkret i den enkelte sak, er blitt bedt om å bistå advokaten. Det er i praksis trukket en grense mot tilfeller der en ekstern rådgiver ikke lenger kan anses som hjelper, men som en selvstendig oppdragstaker, jf. Rt-2009-1557. Taushetsplikten etter straffeloven § 211 får ikke anvendelse på tredjeparter som får kunnskap om taushetsbelagte opplysninger.

14.1.3 Virksomhet omfattet av taushetsplikten

Etter straffeloven § 211 er det et vilkår at advokaten har mottatt opplysningene i «anledning av stillingen», altså når advokaten har opptrådt som advokat på tidspunktet opplysningene tilfløt ham. Hva advokaten måtte få vite i egenskap av privatperson eller som yrkesutøver på andre områder, faller utenfor bestemmelsens rekkevidde. I forarbeidene til tvistemålsloven § 205, Ot.prp. nr. 1 (1910) Om utfærdigelse av love om domstolene og om rettergangsmaaten i tvistemaal side 181, er det uttalt at taushetsplikten bare gjelder den egentlige advokatvirksomheten. Der står det følgende:

«Betroelser i anledning av forretninger, som sakførere ofte driver ved siden av sin egentlige sakførervirksomhet, f.eks. som formidlere av salg og laan eller som formuesbestyrere, vil derimot ligge utenfor bestemmelsens omraade.»

Høyesterett har i flere avgjørelser holdt fast ved at bevisforbudene i straffeprosessloven og tvisteloven bare omfatter «‘den egentlige advokatvirksomhet – juridisk bistand og rådgivning’ i og utenfor rettergang», se HR-2018-2403-A avsnitt 32. Andre oppgaver som advokaten utfører, såkalt «uegentlig advokatvirksomhet», er derfor ikke omfattet av bevisforbudet. De hensyn som tilsier denne begrensningen i bevisforbudet, gjør seg ikke på samme måte gjeldende for den straffbelagte taushetsplikten. Det er uavklart om straffeloven § 211 kun omfatter opplysninger tilknyttet egentlig advokatvirksomhet, slik som bevisforbudet, eller om bestemmelsen også omfatter opplysninger tilknyttet annen advokatvirksomhet.

14.1.4 Opplysninger omfattet av taushetsplikten

Taushetsplikten gjelder det som er «betrodd» advokaten i stillingen. Utvalget legger til grunn at straffeloven § 211 og bevisforbudet omfatter de samme type opplysninger. Ordlyden tilsier at taushetsplikten gjelder for de opplysningene som den som har krav på hemmeligholdet, meddeler advokaten. I rettspraksis er betroelsesbegrepet imidlertid tolket videre enn hva som følger av en ordinær språklig forståelse. Ikke bare klientens betroelser til advokaten, men enhver opplysning advokaten får kjennskap til som ledd i klientforholdet, er omfattet, uansett hvordan advokaten har fått tilgang til opplysningen. Advokaten kan for eksempel tilegne seg opplysninger ved iakttagelse, undersøkelser i et arkiv eller ved henvendelse til tredjeperson. Også opplysninger advokaten mottar fra motparten eller en annen tredjeperson, vil være omfattet, så lenge opplysningene formidles til advokaten i egenskap av å ha et oppdrag for klienten. Ikke bare opplysninger advokaten har mottatt, men også vurderingene advokaten har gjort i en sak, og de råd advokaten har gitt klienten, omfattes av betroelsesbegrepet. Timelister og annet som direkte eller indirekte kan gi opplysninger om advokatoppdraget, anses også å være betrodd advokaten. Det samme gjelder selve eksistensen av et klientforhold.

Hva som er «hemmeligheter» etter straffeloven § 211, må vurderes konkret. Ordet inneholder både et objektivt og et subjektivt vilkår. Begrepet tilsier at det dreier seg om opplysninger som få personer kjenner til, og at klienten har et ønske om hemmelighold av disse opplysningene. Grensen mellom «hemmeligheter» og opplysninger som må sies å være alminnelig kjente eller åpenbare for enhver, kan være vanskelig å trekke. Det sentrale er om klienten har en berettiget forventning om at opplysningene betraktes som konfidensielle. Rykter om forhold vedrørende klienten kan for eksempel ikke anses som allment kjente opplysninger, selv om ryktene er kjent av mange.

14.1.5 Samtykke og bruk av opplysningene

Ettersom advokatens taushetsplikt er begrunnet i klientens krav på fortrolighet, vil klientens samtykke oppheve taushetsplikten. At samtykke fritar for taushetsplikt kan utledes av vilkåret «uberettiget» i straffeloven § 211. Det følger videre uttrykkelig av bevisforbudsreglene i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 tredje ledd at bevis kan føres og forklaring gis ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Hvorvidt det er gitt et samtykke, beror på alminnelige avtalerettslige regler. Det gjelder ikke noe formkrav til samtykket. Det kan dermed gis uttrykkelig, skriftlig eller muntlig, eller det kan gis stilltiende. Ofte vil samtykket være underforstått, for eksempel dersom klienten ber advokaten opptre som partsrepresentant i forhandlinger, ved rettergang eller overfor media. Samtykke kan også gis ved konkludent adferd eller passivitet. Det er advokatens ansvar å sørge for at samtykket er tilstrekkelig klart og presist, slik at advokaten forvisser seg om at klienten har ment å gi avkall på retten til fortrolighet.

Hypotetisk samtykke, eller formodet samtykke, anses ikke som et reelt samtykke, og gir i utgangspunktet ikke advokaten grunnlag for å dele taushetsbelagte opplysninger med andre. Hvis samtykke av forskjellige grunner ikke kan innhentes, og deling av opplysningene fremstår som en forstandig handling det er grunn til å anta at klienten ville ha samtykket i, kan dette likevel gjøre delingen berettiget. Lever klienten, vil den ulovfestede regelen om uanmodet forretningsførsel, såkalt negotiorum gestio, kunne anvendes. Hvis spørsmålet om å gå ut med opplysninger oppstår etter klientens død, kan delingen begrunnes i avdødes formodede vilje, jf. Rt-2006-633.

Taushetsplikten er i utgangspunktet tidsubestemt, og den faller ikke bort ved klientens død.

14.1.6 Straff

Brudd på advokaters yrkesmessige taushetsplikt straffes etter straffeloven § 211. Etter straffeloven § 211 er brudd på advokaters taushetsplikt bare straffbart når delingen av de betrodde opplysningene har vært «uberettiget». «Uberettiget» markerer at det kan være grunnlag for en innskrenkende fortolking av straffebestemmelsen om advokaters taushetsplikt. I Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.3.8 side 21 til 22 om bruk av rettsstridsreservasjoner står det:

«Selv om et av siktemålene med ny straffelov er å bidra til en språklig fornying og klargjøring, er det ikke til å unngå at også enkelte av straffebestemmelsene i straffeloven 2005 vil inneholde formuleringer som er vage, og som rekker lenger enn det har vært meningen å kriminalisere. Det vil også som før være nødvendig å ta inn henvisninger i straffeloven til andre, supplerende rettsregler som må tas i betraktning når det skal avgjøres om en handling rammes av et straffebud. Dette aktualiserer spørsmålet om lovteksten i slike tilfeller bør signalisere at det kan være grunnlag for en innskrenkende fortolking. Det kan gjøres ved å fremheve uttrykkelig i lovteksten at atferden må være rettsstridig eller ulovlig. […] I noen få straffebud er det behov for en noe bredere henvisning enn det som naturlig følger av ordet «ulovlig». For eksempel kan det være behov for å la straffansvaret kun gjelde for handlinger som er i strid med privatrettslige avtaler eller instrukser, og på noen områder kan det være aktuelt å vise til andre normer enn rettsregler, som for eksempel hva som regnes som akseptabel atferd på et bestemt livsområde. I slike tilfeller nyttes reservasjonene «uberettiget» […]»

14.1.7 Unntak fra advokaters taushetsplikt

Det finnes i dag både lovfestede og ulovfestede begrensninger i taushetsplikten. Disse er begrunnet i at andre samfunnsinteresser er funnet å veie tyngre enn klientens behov for fortrolighet. Enkelte begrensninger gjelder generelt og bygger i all hovedsak på nødrettsbetraktninger. Andre bygger på en hjemmel for innsynsrett, opplysningsplikt eller kontroll fra bestemte offentlige organer, for eksempel skattemyndighetenes innsynsrett i advokaters ligning.

Hvorvidt taushetsplikt må vike for lovbestemt opplysningsplikt eller det offentliges rett til å innhente opplysninger, vurderes noe ulikt avhengig av om man er innenfor bevisforbudets område eller ikke. Unntak fra advokaters taushetsplikt om rettslig bistand til klient er ansett som særlig inngripende etter EMK artikkel 8, jf. EMDs dom 6. desember 2012 i sak 12323/11 Michaud mot Frankrike avsnitt 118 til 119. Det stilles derfor et tilsvarende strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål og proporsjonalitet for at inngrepet kan aksepteres etter artikkel 8 nr. 2. Lovkravet innebærer at ethvert inngrep i rettighetene i artikkel 8 nr. 1 må ha hjemmel i nasjonal lovgivning. Jo mer inngripende inngrepet er, desto klarere må hjemmelen være. Inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. I vilkåret om at inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn ligger et krav om at inngrepet må være proporsjonalt sett i forhold til målet som skal oppnås. Det presserende samfunnsmessige behovet må avveies mot hvor tyngende inngrepet er. Forholdsmessighetskravet må vurderes konkret. Selv om inngrepet generelt vil være egnet til å nå formålet, må det også være egnet i det konkrete tilfellet. Ved vurderingen av om et inngrep kan rettferdiggjøres som «nødvendig i et demokratisk samfunn», legger EMD vekt på om det foreligger rettssikkerhetsgarantier som hindrer misbruk – «adequate and effective safeguards against abuse», jf. EMDs dom 28. april 2005 i sak 41604/98 Buck mot Tyskland avsnitt 45. Hvis det ikke foreligger rettssikkerhetsgarantier ved inngrep i advokaters taushetsplikt, vil et inngrep lett kunne bli ansett som uproporsjonalt. Og motsatt, hvis det foreligger tilfredsstillende garantier, vil det kunne gjøre at inngrepet anses forholdsmessig.

Utenfor bevisforbudets område er utgangspunktet at en bestemmelse om opplysningsplikt eller rett til innsyn må fastsette eller klart forutsette at taushetsplikten skal vike. Lovavdelingen synes i uttalelsen 3. oktober 2000, sak 2000/10094, å ha lagt til grunn at dette i utgangspunktet gjelder ved alle former for lovbestemt taushetsplikt.

14.1.8 Mottakers bruk av taushetsbelagte opplysninger

Advokatregelverket inneholder ingen generelle regler om taushetsplikt for den som mottar opplysninger i medhold av unntak fra advokaters taushetsplikt.

14.2 Utvalgets forslag

14.2.1 Innledning

Utvalget foreslår at advokaters yrkesmessige taushetsplikt reguleres i advokatloven. Bestemmelsen bør etter utvalgets mening synliggjøre taushetspliktens rammer og delvis også bevisforbudets rammer.

14.2.2 Personer omfattet av taushetsplikten

Etter utvalgets forslag skal alle advokater, uavhengig av om de er advokater i advokatforetak, internadvokater eller organisasjonsadvokater, og av om de jobber i privat eller offentlig sektor, være bundet av advokaters taushetsplikt, slik som i dag. Videre foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett om taushetsplikt for advokatens medarbeidere og andre hjelpere, som underlegges den samme taushetsplikten som advokater. Utvalget mener at loven bør fastsette at advokaten skal informere hjelperne om taushetsplikten.

14.2.3 Virksomhet omfattet av taushetsplikten

Utvalget viser til at klienten kan ha en berettiget forventning om fortrolighet også ved oppdrag som ligger utenfor den egentlige advokatvirksomheten. Det påpekes at begrunnelsen for bevisforbudets snevre ramme ikke slår til på samme måte for straffbelagt taushetsplikt. Taushetspliktens virkeområde bør derfor etter utvalgets syn gjelde ved alle oppdrag som faller innenfor utvalgets foreslåtte definisjon av advokatvirksomhet. Ifølge utvalget innebærer forslaget trolig en utvidelse av taushetspliktens virkeområde sammenlignet med gjeldende rett.

14.2.4 Opplysninger omfattet av taushetsplikten

All informasjon som advokaten innhenter, utarbeider, formidler eller får tilgang til på vegne av klienter i forbindelse med oppdrag eller mulige oppdrag i advokatvirksomheten, og som ikke er alminnelig tilgjengelig, bør etter utvalgets mening være omfattet av taushetsplikten, slik som i dag. For bedre å reflektere gjeldende rett, mener utvalget at dette bør fremgå uttrykkelig av lovbestemmelsen. Det er etter utvalgets mening riktig og langt på vei påkrevet for ikke å krenke menneskerettighetene å videreføre den vide tolkingen av begrepet «betrodd» som er lagt til grunn i praksis, som at også klientens navn er omfattet av taushetsplikten. Forslaget er i tillegg ment å presisere noen punkter som utvalget mener har vært tvilsomme etter dagens ordlyd. Utvalget peker i denne forbindelse på at også informasjon som kommer fra motparten, bør omfattes av taushetsplikten.

Utvalget foreslår videre å gå bort fra betegnelsen «hemmeligheter». På side 221 i utredningen heter det:

«[…] Selv om en opplysning ikke er offentlig kjent eller tilgjengelig, er det språklig sett ikke alltid naturlig å karakterisere opplysningen som en «hemmelighet». En opplysning kan for eksempel være kjent i en begrenset krets. […]»

Utvalget foreslår i stedet at bare opplysninger som ikke er alminnelig kjente, og heller ikke er allment tilgjengelige, bør være underlagt taushetsplikt.

14.2.5 Samtykke og bruk av opplysningene

Etter utvalgets mening bør det fremgå uttrykkelig av loven at den som har krav på taushet fra advokatens side, kan samtykke til unntak fra taushetsplikten. Utvalget foreslår også at loven pålegger advokaten å ta særlig hensyn til barnets interesser i situasjoner der barn kan bli berørt av at klienten gir samtykke til unntak fra taushetsplikten. Dette vil blant annet gjelde i situasjoner hvor barnet kan bli eksponert på en belastende måte i media.

Utvalget foreslår flere bestemmelser om advokatens bruk av de taushetsbelagte opplysningene. Etter utvalgets vurdering bør det fremgå i loven at advokaten kan bruke de taushetsbelagte opplysningene til å oppfylle oppdraget. Videre foreslår utvalget at loven fastsetter at advokaten kan bruke taushetsbelagte opplysninger i den grad det er nødvendig i følgende tilfeller: For oppfyllelse av lovbestemte krav til advokatvirksomheten, for driften av advokatvirksomheten og for alminnelig kontorhold, for å inndrive utestående krav mot klienten eller betaleren og for å ivareta sin interesse dersom klienten fremmer innsigelser eller retter krav mot advokaten.

Hvis samtykke ikke kan innhentes, mener utvalget at advokaten bør kunne gjøre det som er nødvendig for å hindre økonomisk tap for klienten eller for å ivareta andre vesentlige interesser for klienten, uten hinder av taushetsplikten. På side 434 i utredningen heter det:

«[…] Terskelen for advokatens rett til å gå ut med ellers taushetsbelagt informasjon for å ivareta klientens interesse etter denne bestemmelsen, er klart lavere enn for strafferettslig nødrett […]»

Alle hjelpere bør etter utvalgets syn, som et generelt utgangspunkt, bare gis adgang til taushetsbelagte opplysninger så langt det er nødvendig for å ivareta formålene ved unntaket fra taushetsplikten. Utvalget skiller mellom hjelpere som benyttes for å ivareta klientens sak, og hjelpere som advokaten benytter for å ivareta kontorrutiner. Videre skilles det i utvalgets lovforslag mellom interne og eksterne hjelpere, og mellom hjelpere som yter juridisk bistand til advokaten, og hjelpere som yter annen bistand. Sett hen til utviklingen med stadig større advokatforetak, hvor et stort antall juridiske medarbeidere kan få tilgang til sensitiv informasjon gjennom erfaringsdeling og foretakets arkiv, mener utvalget at det er behov for en særlig regulering av adgangen til å dele taushetsbelagt informasjon med juridiske medarbeidere. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det fremgår av loven at juridiske medarbeidere bare kan gis tilgang til informasjon underlagt taushetsplikt når dette er nødvendig for å oppfylle oppdraget, hvis ikke annet er avtalt.

For å ivareta klientens krav på fortrolighet mener utvalget at klientarkivet i utgangspunktet ikke bør være åpent for alle i virksomheten. Videre uttaler utvalget at dokumenter i presedensarkiv må anonymiseres.

Fordi klienten risikerer at opplysninger delt med ekstern rådgiver ikke omfattes av bevisforbudet, mener utvalget at det bør fremgå av loven at klienten må samtykke til deling av opplysninger med en ekstern rådgiver. Ved innhentingen av klientens samtykke, bør advokaten gjøre klienten oppmerksom på reglene etter bevisforbudet.

14.2.6 Straff

Brudd på taushetsplikten vil etter utvalgets forslag rammes av straffeloven § 209. Utvalget ser ikke at særlige behov tilsier en særskilt regulering av straff for brudd på advokaters taushetsplikt. På denne bakgrunn foreslår utvalget at advokatloven fastsetter at rettsstridig brudd på taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209.

14.2.7 Unntak fra advokaters taushetsplikt

Utvalget foreslår at lovlige inngrep i advokaters yrkesmessige taushetsplikt fastsettes i en egen unntaksbestemmelse, noe som vil tydeliggjøre taushetspliktens rekkevidde. Ettersom opplysninger tilknyttet egentlig advokatvirksomhet nyter særlig beskyttelse, foreslår utvalget at unntaksbestemmelsen skal inneholde en uttømmende liste over unntak for advokaters taushetsplikt for informasjon knyttet til egentlig advokatvirksomhet. På side 230 i utredningen heter det:

«Utvalget anser det som et strukturelt problem at det ved vedtakelse av ulike typer sektorlovgivning, innføres unntak fra taushetsplikten uten at den samlede stillingen til taushetsplikten vurderes. Utvalget mener derfor at en lovteknisk utforming der nye unntak ikke kan innføres uten ved endring av lovbestemmelsene om advokaters taushetsplikt, vil gi lovgiver en særlig oppfordring til å foreta en bredere og prinsipiell vurdering ved fremtidige vurderinger av nye unntak fra taushetsplikten. En uttømmende opplisting av unntakene fra taushetsplikten vil dessuten ivareta hensynene bak kravet til klar lovhjemmel etter EMK. […]»

For uegentlig advokatvirksomhet foreslår utvalget at også andre lovregulerte unntak enn de som fremgår av listen, kommer til anvendelse.

14.2.8 Mottakers bruk av taushetsbelagte opplysninger

For å ivareta hensynene bak taushetsplikten og unngå en uthuling av den ser utvalget behov for å regulere myndighetenes bruk av de innhentede taushetsbelagte opplysningene. Taushetsbelagte opplysninger tilknyttet egentlig advokatvirksomhet og mottatt i medhold av unntaksbestemmelsen skal etter utvalgets mening bare brukes til formålet som skal ivaretas ved det aktuelle unntaket. Etter utvalgets syn samsvarer en slik løsning best med EMK artikkel 8. Dessuten mener utvalget, uavhengig av EMK, at bruk av informasjon til andre formål enn formålet som har begrunnet begrensningen i taushetsplikten, vil ha karakter av omgåelse. Utvalget foreslår videre at advokatens taushetsplikt skal gjelde for den som mottar opplysningene. Er mottaker et forvaltningsorgan, skal taushetsplikten falle bort etter 60 år, i tråd med forvaltningsloven § 13 c tredje ledd andre punktum.

14.3 Høringsinstansenes syn

14.3.1 Innledning

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen), Den norske Dommerforening (Dommerforeningen), Den norske legeforening (Legeforeningen), Finansdepartementet, Hovedorganisasjonen Virke (Virke), Norges Juristforbund (Juristforbundet), Oslo kommune, Skattedirektoratet og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) er positive til en lovfesting av advokaters taushetsplikt. To av høringsinstansene har også hatt innspill til utvalgets forslag om at advokatloven skal regulere forholdet mellom advokaters taushetsplikt og bevisforbudet. Virke stiller seg positiv til dette forslaget. Advokatforeningen mener imidlertid at forholdet mellom advokaters taushetsplikt og bevisforbudet i stedet bør fremgå av straffeprosessloven og tvisteloven.

14.3.2 Personer omfattet av taushetsplikten

Norsk Øko-forum og Skattedirektoratet støtter ikke utvalgets forslag om at internadvokater fortsatt skal omfattes av den samme yrkesmessige taushetsplikten som andre advokater. De argumenterer for at hensynene bak taushetsplikten ikke gjør seg gjeldende i like sterk grad for internadvokatene, på grunn av det nære forholdet de har til klienten sin. Det vises i denne forbindelse til at EU-domstolen i C-550/07 P Akzo Nobel har fastslått at det er forskjell på eksterne advokater og bedriftsadvokater når det gjelder uavhengighet og taushetsplikt.

Advokatforeningen uttaler at det er nødvendig at medarbeidere og andre hjelpere har samme taushetsplikt som advokaten, for at advokaten skal kunne dele informasjon med disse. I likhet med Parat og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mener foreningen at loven ikke bør skille mellom interne medarbeidere som er jurister, og interne medarbeidere som ikke er jurister. Advokatforeningen mener videre at taushetsplikten bør omfatte flere personer enn etter gjeldende rett og utvalgets forslag. Foreningen tar til orde for at taushetsplikten også bør gjelde for betaler av advokattjenester.

14.3.3 Virksomhet omfattet av taushetsplikten

Advokatforeningen er enig med utvalget i at advokaters taushetsplikt går lenger enn bevisforbudet. Høringsinstansen støtter utvalgets forslag om at taushetsplikten skal omfatte opplysninger tilknyttet egentlig og uegentlig advokatvirksomhet. Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg og Norsk Journalistlag, Norsk redaktørforening og Norsk Øko-forum stiller på sin side spørsmål ved behovet for at taushetsplikten også omfatter uegentlig advokatvirksomhet.

Flere av høringsinstansene, blant annet Norsk Øko-forum, Skattedirektoratet, Tilsynsrådet og ØKOKRIM, etterspør en klarere definisjon av advokatvirksomhet, og de gir uttrykk for at skillelinjene mellom egentlig og uegentlig advokatvirksomhet er uklare. ØKOKRIM viser til at det særlig ved transaksjoner og granskninger er behov for tydeligere grenser. Hensynene bak advokaters yrkesmessige taushetsplikt gjør seg etter ØKOKRIMs syn ikke gjeldende der advokater yter tjenester som også ytes av andre profesjonsgrupper. Det vises i denne forbindelse til at taushetsplikten kan bidra til konkurransevridninger på et marked der ulike profesjonsgrupper tilbyr de samme tjenestene. De samme synspunktene deles av Norsk Øko-forum, som mener advokaters taushetsplikt vil gi skattyter en sterk interesse i å velge en advokat som rådgiver fremfor andre, når en disposisjon eller transaksjon skal vurderes eller gjennomføres.

14.3.4 Opplysninger omfattet av taushetsplikten

Advokatforeningen er enig med utvalget i at alle opplysninger advokaten mottar i anledning et oppdrag eller et potensielt oppdrag skal anses å være «betrodd» advokaten.

Tilsynsrådet og ØKOKRIM stiller spørsmål ved om det er ønskelig å kodifisere den utvidede tolkningen av taushetsplikten som har utviklet seg gjennom rettspraksis. De mener det bør vurderes hvorvidt det er riktig å la kundeforholdet som sådan, klientens navn, være underlagt advokaters taushetsplikt. Norsk Øko-forum og Skattedirektoratet reiser videre spørsmål om transaksjonsrådgivning initiert og utarbeidet av advokat bør omfattes av taushetsplikten.

Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg og Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening uttaler at ordlyden i utvalgets forslag synes å innebære en viss utvidelse av taushetsplikten, ved at det ikke stilles krav om at informasjonen må være «hemmeligheter» eller «betrodd». De stiller spørsmål ved hvorvidt det er behov for en så vid taushetsplikt som utvalget legger opp til.

14.3.5 Samtykke og bruk av opplysningene

Advokatforeningen og Skattedirektoratet støtter forslaget om at taushetspliktbestemmelsen bør inneholde regler om samtykke. Advokatforeningen påpeker at det bør innhentes samtykke før ekstern bistand innhentes.

Advokatforeningen er enig i utvalgets forslag om at det bør fremgå av loven at advokaten har anledning til å bruke den taushetsbelagte informasjonen til å oppfylle oppdraget. Etter foreningens mening bør det også presiseres i loven at taushetsplikten ikke er til hinder for oppfyllelse av reglene for god advokatskikk, herunder å avdekke mulige interessekonflikter.

Advokatforeningen, Legeforeningen og Oslo kommune viser til at tilrettelegging for effektiv kunnskapsdeling kan ha stor betydning for kvaliteten på juridiske råd, effektivitet og rettssikkerhet, og de er kritiske til utvalgets uttalelser på dette punktet. Oslo kommune mener at lovforslaget ikke reflekterer de særlige hensynene som gjør seg gjeldende for internadvokater.

Advokatforeningen støtter ikke utvalgets forslag om at advokaten kan gjøre det som er nødvendig for å hindre økonomisk tap for klienten eller for å ivareta andre vesentlige interesser for klienten hvis samtykke ikke kan innhentes. Etter foreningens syn innebærer forslaget en uthuling av taushetsplikten. De mener dessuten at bestemmelsen innebærer et betydelig videre unntak enn nødrettssituasjonene, og de viser til at tilsvarende regler i dag bare gjelder hvor klienten er død. Det påpekes videre at den skjønnsmessige vurderingen bestemmelsen legger opp til anses svært utfordrende.

Advokatforeningen, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Statens sivilrettsforvaltning støtter utvalgets forslag om at advokaten skal kunne bruke taushetsbelagte opplysninger til å inndrive utestående krav mot klienten eller betaleren.

14.3.6 Straff

Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg og Norsk Journalistlag viser til at rettsstridsreservasjonen som gjelder i dag, ikke følger av forslaget.

14.3.7 Unntak fra advokaters taushetsplikt

Finans Norge støtter utvalgets utgangspunkt om at advokaters sterke taushetsplikt skal gå foran lovbestemt plikt til å gi myndighetene informasjon, samt at unntak fra taushetsplikt krever klar lovhjemmel. Advokatforeningen fremholder at rommet for unntak på grunn av legitime formål etter EMK artikkel 8 er særdeles snevert når det er tale om forsvareroppdrag.

Advokatforeningen, Datatilsynet, Finans Norge, Oslo kommune, Skattedirektoratet og Virke er positive til en uttømmende lovregulering av unntakene fra taushetsplikten, slik utvalget legger opp til. Legeforeningen mener det er ambisiøst å oppstille en uttømmende unntaksbestemmelse som ikke på noen vilkår åpner for skjønnsmessige vurderinger, og der eventuelle nye unntak forutsetter en endring i advokatloven. Basert på de utfordringene det gir når ulike typer sektorlovgivning oppstiller unntak som i praksis uthuler taushetsplikten, støtter Legeforeningen likevel forslaget. Når det gjelder hvilke unntaksbestemmelser som bør oppføres på den uttømmende listen, har flere av høringsinstansene innvendinger til utvalgets forslag, heriblant Changemaker, Datatilsynet, Finansdepartementet, Norsk Øko-forum, Revisorforeningen, Skattedirektoratet, Statens havarikommisjon for Transport, Tax Justice Network-Norge og ØKOKRIM.

14.3.8 Mottakers bruk av taushetsbelagte opplysninger

Finansdepartementet, Norsk Øko-forum, Skattedirektoratet og ØKOKRIM mener utvalget legger for strenge begrensninger på bruken av opplysninger som innhentes i medhold av unntak fra taushetsplikten. Etter Finansdepartementets oppfatning vil Advokatlovutvalgets forslag svekke mulighetene for tverretatlig samarbeid på en uheldig måte. Tilsynsrådet er også kritisk til forslaget. Høringsinstansen viser blant annet til behovet for å dele taushetsbelagt informasjon med politiet ved anmeldelse av advokaten. De uttaler for øvrig at det bør vurderes om det er nødvendig eller hensiktsmessig å regulere mottagende myndighets behandling av og taushetsplikt for opplysninger om andre forhold, såkalt overskuddsinformasjon.

Statens sivilrettsforvaltning uttaler at det er viktig at Statens sivilrettsforvaltning og statsforvalterembetene har anledning til å underbygge en anmeldelse for svindel av offentlige midler, ved å kunne gi opplysninger om bl.a. eksistensen av et klientforhold og sakstypen det er gitt bistand i.

14.4 Departementets vurdering

14.4.1 Innledning

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at advokaters yrkesmessige taushetsplikt reguleres i advokatloven. En egen taushetspliktsbestemmelse for advokater vil tydeliggjøre taushetsplikten og gjøre den lettere tilgjengelig enn dagens indirekte regulering i straffeloven § 211.

Departementets forslag innebærer materielt sett i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Flere høringsinstanser stiller spørsmål ved om grensene for taushetsplikten bør endres. Departementet har imidlertid ikke funnet grunnlag for å gjøre større materielle endringer. Utvalget, som i det vesentlige legger opp til en kodifisering av gjeldende rett, har ikke utredet alternative forslag til regulering av advokaters yrkesmessige taushetsplikt. I likhet med utvalgets forslag innebærer departementets forslag trolig at taushetsplikten vil bli noe utvidet, fordi det slås fast at også opplysninger knyttet til uegentlig advokatvirksomhet er omfattet. Forslaget innebærer derimot ikke noen endring i hvilke opplysninger en advokat plikter å avgi etter bevisforbudsreglene i prosesslovgivningen og andre hjemler som pålegger en advokat å oppgi opplysninger.

Som det fremgår av punkt 14.4.7, følger ikke departementet opp utvalgets forslag om en uttømmende liste over unntak i advokatloven. Departementet har, som følge av dette, ikke vurdert utvalgets forslag til hvilke unntaksbestemmelser som bør gjelde for opplysninger nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd. Dette innebærer at også utvalgets forslag til rettssikkerhetsgarantier knyttet til unntaksbestemmelser i særlovgivningen, blant annet forslaget om rapportering etter hvitvaskingsloven via et eget selvregulerende organ, ikke vurderes i denne proposisjonen. Det samme gjelder for utvalgets forslag til ny bestemmelse i straffeprosessloven om adgang til å etterforske i dokumenter underlagt advokatens taushetsplikt når advokaten er mistenkt.

14.4.2 Personer omfattet av taushetsplikten

14.4.2.1 Advokater

I likhet med utvalget foreslår departementet å videreføre personkretsen som omfattes av taushetsplikten etter gjeldende regler. Det innebærer at advokaters yrkesmessige taushetsplikt fortsatt skal gjelde for alle advokater både i privat og offentlig sektor, uavhengig av om de er advokater i advokatforetak, internadvokater eller organisasjonsadvokater.

Norsk Øko-forum og Skattedirektoratet argumenterer for at hensynene bak taushetsplikten ikke gjør seg gjeldende i like stor grad for internadvokatene som for eksterne advokater, på grunn av det nære forholdet internadvokatene har til klienten. Det vises i denne forbindelse til at EU-domstolen har fastslått at det er forskjell på eksterne advokater og bedriftsadvokater når det gjelder taushetsplikt på konkurranserettens område. Det samme fremholdes i NOU 2019: 15 Skatterådgiveres opplysningsplikt og taushetsplikt – Forslag til opplysningsplikt om skattearrangement.

Som det fremgår av punkt 12.7.3, foreslår departementet å videreføre internadvokatordningen. Departementet legger til grunn at internadvokatene vil bli mindre aktuelle for advokatoppdrag dersom det innføres et generelt unntak fra advokaters taushetsplikt for internadvokater. En endring i taushetspliktsreglene vil således medføre betydelige omlegginger både for bedrifter og offentlige organer som har innrettet seg med denne ordningen. Det bør derfor kunne pekes på vektige argumenter for en slik endring. Departementet kan ikke se at det er fremkommet argumenter som med tyngde taler for en slik generell og omfattende endring.

Skatterådgiverutvalget anfører at internadvokater vil stå i et avhengighetsforhold til klienten og være særlig utsatt for press som kan være uforenlig med kravet til advokatens faglige uavhengighet. Departementet er enig i at en nær tilknytning til klienten vil kunne innvirke på advokatens uavhengighet. Utfordringer knyttet til uavhengighet overfor klienten kan imidlertid også oppstå for eksterne advokater, blant annet i de tilfellene hvor de har et tett og langvarig forhold til én stor klient. Departementet mener derfor at forskjellene mellom interne og eksterne advokater ikke i seg selv er tilstrekkelige til å begrunne en generell begrensning i taushetsplikten for internadvokater i advokatloven. Hensynet til uavhengighet bør, etter departementets mening, ivaretas ved reglene om organisering av advokatvirksomhet.

Høyesterett uttalte i Rt-2000-2167 at det ikke er grunn til å sammenligne reglene for EU-kommisjonens rett til innsyn på konkurranserettens område med sivilprosessens regler om taushetsplikt og fremleggelsesplikt i en tvist mellom private parter. Departementet viser videre til at taushetsplikt for internadvokater heller ikke er et særnorsk fenomen, jf. C-550/07 P Akzo Nobel avsnitt 103. På denne bakgrunn vurderer departementet, i likhet med utvalget, at det ikke er grunn til å gjøre generelle endringer i internadvokatenes taushetsplikt på bakgrunn av EU-domstolens avgjørelser på konkurranserettens område.

Høyesterett tok i Rt-2000-2167 stilling til internadvokaters taushetsplikt. Her kom Høyesterett til at bevisforbudet i sivilprosessen også kunne påberopes for notater utarbeidet av en internadvokat og uttalte:

«Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket § 205 uriktig. Bestemmelsen må også omfatte utenlandske advokater og advokater som er ansatt i et selskap. Det avgjørende i forhold til bestemmelsen må være om advokaten utfører et arbeid for sin oppdragsgiver eller for det selskapet vedkommende er ansatt i, som er av en slik karakter at det må anses som advokatvirksomhet.»

Høyesterett uttalte videre at spørsmålet om hvorvidt det var plikt til å fremlegge det aktuelle dokumentet, måtte løses ut fra «hva som i det enkelte tilfelle er det reelle forhold». Det heter her:

«Dersom det aktuelle dokument er et resultat av en rådgivning fra den ansatte advokats side som kan likestilles med den funksjon som en frittstående advokat ville hatt, vil taushetsplikten for de nevnte advokater være den samme.»

Etter departementets vurdering bør taushetsplikten fortsatt knyttes til bistandens karakter, slik at det avgjørende er om bistanden anses som advokatvirksomhet.

14.4.2.2 Medarbeidere og andre hjelpere

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at advokatens hjelpere fortsatt bør være underlagt den samme taushetsplikten som advokaten. Forslaget støttes av Advokatforeningen, og det har ikke kommet andre høringssvar som går mot forslaget. Utvalget har lagt til grunn at både hjelpere som advokaten benytter for å ivareta den rent praktiske og tekniske driften av advokatvirksomheten, og hjelpere som benyttes for å ivareta klientens sak, skal omfattes av taushetsplikten. Departementet er enig i dette. Det trekkes en grense mot tilfeller der en ekstern rådgiver ikke lenger kan anses som hjelper, men som en selvstendig oppdragstaker, slik Høyesterett i Rt-2009-1557 la til grunn ved vurderingen av bevisforbudets rekkevidde. Påtar en ekstern rådgiver seg et selvstendig oppdrag, vil ikke klienten kunne oppnå beskyttelse gjennom advokaters taushetsplikt ved å la en advokat bestille oppdraget. Departementet mener avgjørelsen fortsatt bør være retningsgivende for grensen mellom hjelpere og eksterne rådgivere i relasjon til taushetspliktsreglene.

Utvalget foreslår å innta «medarbeidere og andre hjelpere» i lovteksten om hvem som omfattes av taushetsplikten. Departementet er enig med utvalget i at taushetspliktsbestemmelsen i advokatloven bør synliggjøre personkretsen av hjelpere bedre enn uttrykket «hjelpere» som benyttes i straffeloven § 211. Ettersom det i bevisforbudsreglene i prosesslovgivningen er benyttet «underordnede og medhjelpere», har departementet vurdert den samme ordlyden i advokatloven. Sett hen til arbeidsfordelingen mellom advokaten og dens hjelpere og hvordan advokatvirksomhetene er organisert, finner departementet det imidlertid mer treffende med begrepet «medarbeidere» enn «underordnede». Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om å innta «medarbeidere og andre hjelpere» i taushetspliktsbestemmelsen.

Medarbeideres og andre hjelperes taushetsplikt er avledet av advokatens taushetsplikt, og deres kjennskap til taushetsplikten vil variere. For å sikre at hjelpere kjenner innholdet i taushetsplikten er departementet enig med utvalget i at advokaten skal informere hjelpere om taushetsplikten, og at dette bør fremgå i loven.

14.4.3 Virksomhet omfattet av taushetsplikten

Taushetsplikt for opplysninger knyttet til egentlig advokatvirksomhet er begrunnet i hensynet til den enkeltes rett til å søke profesjonell rettslig bistand uten å risikere at opplysninger som blir gitt, blir gitt videre eller kommer ut. Opplysninger fra rettslig bistand nyter derfor et særlig vern etter Grunnloven og EMK og beskyttes av bevisforbudet i prosesslovgivningen. Slike opplysninger vil som utgangspunkt også være unntatt fra opplysningsplikten til offentlige organer, se nærmere punkt 14.1.7 og 14.4.7.

Advokatforeningen mener at advokaters yrkesmessige taushetsplikt bør gå lenger enn bevisforbudet. Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg, Norsk redaktørforening og Norsk Øko-forum stiller imidlertid spørsmål ved om det er behov for at taushetsplikten også omfatter uegentlig advokatvirksomhet, slik utvalget foreslår. Etter departementets syn tilsier flere hensyn at taushetsplikten også bør omfatte opplysninger knyttet til uegentlig advokatvirksomhet. Advokater tar ofte oppdrag som ligger utenfor den egentlige advokatvirksomheten, som eiendomsmegling, granskning, formuesrådgivning og bestyrelse av dødsbo. Også her kan klienten ha en berettiget forventning om fortrolighet. Et fortrolig forhold mellom klient og advokat legger til rette for åpen kommunikasjon. At advokaten får tilgang til relevant informasjon er en viktig sikkerhet for en god vurdering av saken og ivaretakelse av klientens interesser, også når advokaten yter uegentlig advokatvirksomhet. Departementet vil videre peke på at dagens usikkerhet knyttet til hvorvidt uegentlig advokatvirksomhet er omfattet av taushetsplikten eller ikke, blir ryddet av veien ved et slikt forslag. Etter departementets oppfatning er dette viktig av hensyn til forutberegnelighet for klienten og for å tydeliggjøre advokatens straffansvar.

Det kan reises spørsmål ved om det er nødvendig å utvide taushetsplikten for virksomhet som allerede er omfattet av fortrolighetsplikten i advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.3. Fortrolighetsplikten er ikke straffbelagt, men kan medføre disiplinære reaksjoner og erstatningsansvar overfor advokaten. Videre er fortrolighetsplikten ikke absolutt, slik at advokaten etter et forsvarlig skjønn i visse tilfeller kan utlevere opplysninger. Advokaten har en viktig samfunnsrolle innenfor all sin advokatvirksomhet, hvor fortrolighetsforholdet mellom advokaten og klienten står sentralt. Sett hen til at det i dag er straffesanksjonert taushetsplikt for bostyrere, oppnevnte verger og eiendomsmeglere, mener departementet det gir bedre sammenheng i regelverket at det gjelder straffesanksjonert taushetsplikt for all virksomhet som det er vanlig at advokaten yter.

Skattedirektoratet, Tilsynsrådet og ØKOKRIM har uttrykt bekymring for om en utvidelse av taushetsplikten vil innskrenke deres rett til tilgang til og bruk av opplysninger i deres virksomhet. Disse organenes begrensninger i tilgang til og bruk av opplysninger er først og fremst knyttet til bevisforbudets rekkevidde. Departementet bemerker at en utvidelse av taushetsplikten som foreslått over, ikke innebærer at bevisforbudet får anvendelse for flere opplysninger enn i dag. Det foreslås ikke endringer i bevisforbudets rekkevidde. I motsetning til utvalget foreslår departementet at bevisforbudets rammer kun reguleres i straffeprosessloven og tvisteloven, ikke også i advokatloven. Selv om utvalget ikke har ment å endre gjeldende rett på prosesslovgivningens område, ser departementet en risiko for at to regelsett som delvis regulerer det samme, kan skape uklarheter. Både den straffbelagte taushetsplikten og bevisforbudet er begrunnet i formålet om å beskytte den fortrolige relasjonen mellom advokat og klient. På prosesslovgivningens område gjør imidlertid også andre hensyn seg gjeldende, som sannhetsidealet og prinsippet om fri bevisføring. Disse hensynene kan tilsi at grensene for bevisforbudet og grensene for den straffbelagte taushetsplikten ikke bør sammenfalle slik utvalget foreslår.

Etter en samlet vurdering støtter derfor departementet utvalgets forslag om at virkeområdet for advokaters yrkesmessige taushetsplikt skal omfatte både opplysninger tilknyttet egentlig og uegentlig advokatvirksomhet. I hvilken grad taushetspliktsreglene i dag omfatter opplysninger fra uegentlig advokatvirksomhet, er ikke helt klart. Forslaget innebærer derfor trolig at taushetsplikten utvides noe.

14.4.4 Opplysninger omfattet av taushetsplikten

Departementet mener dagens regler om hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten, bør videreføres. Utvalget har heller ikke utredet alternativer til dagens regulering. Det vil etter departementets syn medføre betydelig risiko for uheldige utslag ved en mer kasuistisk tilnærming til taushetsplikten, slik Norsk Øko-forum, Skattedirektoratet, Tilsynsrådet og ØKOKRIM tar til orde for blant annet når det gjelder klientnavn, timelister og transaksjonsopplysninger. En slik mer kasuistisk tilnærming vil etter departementets syn bare kunne vurderes etter en særskilt utredning av spørsmålet.

Departementet er enig med Tilsynsrådet og ØKOKRIM i at det kan argumenteres for at opplysninger om innholdet i klientkorrespondansen er mer beskyttelsesverdige enn klientens navn og timelister. Klientens navn og timelister kan imidlertid direkte eller indirekte gi grunnlag for tolking av innholdet i advokatoppdraget. Departementet mener derfor det vil være risiko for uthuling av taushetsplikten om denne type opplysninger ikke lenger beskyttes. Dette har også vært lagt til grunn i flere avgjørelser fra Høyesterett, jf. HR-2018-109-A, HR-2018-104-A og Rt-2010-1638.

En annen løsning kunne være at klientnavn og timelister kun omfattes av taushetsplikten dersom det er en konkret mulighet for at innholdet i klientkorrespondansen blir røpet. Departementet mener imidlertid at det vil knyttes stor usikkerhet til en slik bestemmelse, slik Høyesterett også la til grunn i Rt-2010-1638. I avsnitt 49 og 50 heter det:

«Er det […] forbindelseslinjer mellom klientforholdet og det saksforhold som utløser begjæringen om informasjon om navnet på klienten, vil den som fremmer begjæringen, kunne sitte med informasjon som sammen med opplysning om klientens navn, kan danne grunnlag for slutninger eller spekulasjoner om forhold som er betrodd advokaten. Siden advokaten sjelden vil vite hvilke opplysninger den som fremmer begjæringen har, vil det dermed også kunne være vanskelig eller umulig for ham å ha full oversikt over hva som vil bli konsekvensene av at klientens navn opplyses. Dette kan gjøre den regel flertallet stilte opp i Rt-1999-911 vanskelig å praktisere og sette advokaten i en svært vanskelig situasjon, ikke minst fordi brudd på taushetsplikten er straffbelagt.
Selv om flertallets uttalelse i Rt-1999-911 var generelt formulert, kan det ved vurderingen av rekkevidden av avgjørelsen etter mitt syn ikke ses bort fra de problemer gjennomføringen av den regel flertallet stiller opp, kan medføre i saker hvor det er forbindelseslinjer mellom klientforholdet og det saksforhold som begrunner begjæringen om informasjon om klientens navn. Jeg antar det vil være en slik kobling i langt flere saker hvor det er spørsmål om en advokat kan opplyse om navnet på en klient uten å krenke taushetsplikten. Uansett kan den regel flertallet stiller opp, være problematisk også der det ikke er en slik kobling. Jeg nøyer meg med å henvise til mindretallets votum.»

Før øvrig mener departementet at opplysninger om at noen har oppsøkt advokat i seg selv er beskyttelsesverdig. Det vises i denne forbindelse til at Høyesterett også synes å forutsette at legers og psykologers forbud mot å opplyse om pasientens navn gjelder generelt, jf. Rt-2010-1638 avsnitt 44.

Departementet har videre vurdert om det bør innføres et generelt unntak fra taushetsplikten for transaksjonsopplysninger. Det er på det rene at også transaksjonsopplysninger kan gi direkte eller indirekte opplysninger om advokatoppdraget. Et generelt unntak fra taushetsplikten for transaksjonsopplysninger vil derfor kunne uthule taushetsplikten. I tilfeller der rettslig bistand inngår i transaksjonsoppdrag, vil en slik løsning også kunne utfordre retten til konfidensiell rettslig bistand. På denne bakgrunn vurderer departementet at et generelt unntak fra taushetsplikten for transaksjonsopplysninger i advokatloven vil være for inngripende i klientens rett på fortrolig advokatkorrespondanse. Departementet mener i stedet at eventuelle unntak fra taushetsplikten for transaksjonsopplysninger bør reguleres i særlovgivningen, for å begrense rekkevidden av inngrepet. Se nærmere omtale av unntak i punkt 14.4.7.

14.4.5 Samtykke og bruk av opplysningene

Taushetsplikt kan oppheves ved samtykke. Dette er kommet til uttrykk flere steder i lovgivningen, blant annet i straffeprosessloven § 119 første ledd, tvisteloven § 22-5 tredje ledd, lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 22 og forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Utvalget og flere av høringsinstansene, herunder Advokatforeningen og Skattedirektoratet, mener det er behov for nærmere regler om samtykke og bruk av taushetsbelagte opplysninger i advokatloven. I likhet med utvalget mener departementet at det av hensyn til klarhet i regelverket bør fremgå uttrykkelig av taushetspliktsbestemmelsen at taushetsplikten ikke gjelder i den utstrekning den som har krav på taushet fra advokatens side, samtykker.

Utvalget har foreslått flere bestemmelser som nærmere regulerer hva advokaten kan bruke de taushetsbelagte opplysningene til, og hvem opplysningene kan deles med. Dette er i dag ikke regulert. Advokatens bruk av opplysningene er derfor basert på implisitt eller eksplisitt samtykke. Departementet har ikke funnet grunn til å regulere særskilt bruk og deling av opplysninger der det er nærliggende å se dette som utslag av et implisitt eller eksplisitt samtykke. Der dette ikke er like nærliggende, foreslår departementet regulering i loven i tråd med utvalgets forslag.

Advokatforeningen støtter utvalgets forslag om at det bør fremgå av advokatloven at advokaten kan bruke de taushetsbelagte opplysningene til å oppfylle oppdraget. Ingen av de andre høringsinstansene har kommet med innspill til dette forslaget. Utvalget uttaler at bestemmelsen er et utslag av en presumsjon om at klienten vil samtykke i at opplysningene brukes, i den grad det er nødvendig for en hensiktsmessig og lovlig håndtering av oppdraget. Forslaget vil medføre et klarere regelverk. I de fleste tilfeller vil det nok også være slik at bruk av de taushetsbelagte opplysningene til å oppfylle oppdraget må anses avtalt med klienten. På den annen side vil ikke dette alltid være tilfelle. At en klient ber en advokat om bistand, innebærer ikke nødvendigvis at klienten også har gjort seg opp en mening om bruken av de taushetsbelagte opplysningene. Dersom deling av taushetsbelagte opplysninger er nødvendig for en hensiktsmessig håndtering av oppdraget, kan det godt tenkes at klienten i gitte situasjoner heller ønsker å trekke eller forlike saken. Etter departementets syn er det derfor en risiko for at en slik generell bestemmelse vil kunne medføre at advokatene blir mindre bevisste på å gjøre klientene kjent med bruken av taushetsbelagte opplysninger, slik at de blir brukt i større utstrekning enn det klientene er innforstått med. Samtidig bør det etter departementets syn kunne forventes at advokatene i dialog med klienten, i oppdragsbekreftelser eller lignende, sørger for å klargjøre om klienten samtykker til bruken av opplysningene i de tilfellene det er tvil om dette. Departementet støtter derfor ikke utvalgets forslag om å innta en bestemmelse i advokatloven om at advokaten kan bruke de taushetsbelagte opplysningene til å oppfylle oppdraget.

Utvalget foreslår også en bestemmelse om at advokaten, hvis ikke annet er avtalt, kan dele taushetsbelagte opplysninger med sine juridiske medarbeidere i den grad det er nødvendig for å gjennomføre advokatoppdraget på en hensiktsmessig måte. Advokatforeningen, Parat og YS har hatt innvendinger til at loven skiller mellom interne medarbeidere som er jurister, og interne medarbeidere som ikke er jurister. Ut over dette har ingen av høringsinstansene hatt merknader til forslaget. Advokater vil ofte ha behov for bistand fra medarbeidere og andre hjelpere ved utførelsen av oppdraget. Dette vil ofte fremgå så klart av kommunikasjonen at klienten må anses å ha samtykket til deling av taushetsbelagte opplysninger ved inngåelse av advokatoppdraget. Det er imidlertid ikke alltid opplagt at klienten ønsker å dele opplysningene med andre enn advokaten. Særlig hvor oppdraget har en sensitiv karakter, kan klienten ha grunn til å ville begrense personkretsen som får tilgang til opplysningene, for eksempel ved ikke å involvere en advokatfullmektig, selv om også medarbeiderne har taushetsplikt. Etter departementets syn er det derfor ikke hensiktsmessig med en bestemmelse som generelt gir adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med medarbeidere og hjelpere. I de tilfeller det skulle by på tvil om klienten er innforstått med deling av opplysninger, bør advokaten sørge for å fjerne denne tvilen. Departementet peker i denne forbindelse på at jo mer sensitive opplysninger det dreier seg om, desto større grunn er det til å sikre seg klientens uttrykkelige samtykke.

Utvalget foreslår videre at det skal fremgå av advokatloven at det skal innhentes samtykke dersom det er behov for ekstern bistand i et oppdrag. Departementet er enig med utvalget i at advokaten må innhente samtykke fra klienten når det er behov for slik bistand. I denne forbindelse bør klienten bli orientert dersom den eksternes arbeid ikke er beskyttet av bevisforbudet. Departementet mener imidlertid ikke at det er behov for eller hensiktsmessig å regulere dette særskilt i advokatloven.

Utvalget gir klare føringer for hvordan taushetspliktsreglene bør praktiseres, blant annet når det gjelder søkemuligheter i klientarkiv og bruk av presedensarkiv. Advokatforeningen, Legeforeningen og Oslo kommune uttaler seg kritisk til utvalgets kategoriske tilnærming på dette punkt. Departementet er enig i utvalgets utgangspunkt om at taushetsplikten også gjelder overfor kollegaer, og at alminnelige avtalerettslige samtykkeregler derfor bør gjelde når opplysningene skal brukes i opplæringsøyemed. For å ivareta fleksibilitet i regelverket går imidlertid ikke departementet inn for en tilsvarende detaljert regulering av klientarkiv og presedensarkiv som utvalget legger opp til.

Advokatregelverket stiller en rekke krav til driften av advokatvirksomheten, blant annet til informasjonsbehandling, arkivering, unngåelse av interessekonflikter, behandling av klientmidler og føring av regnskap. En hensiktsmessig drift av advokatvirksomheten fordrer også at advokaten kan dele taushetsbelagte opplysninger både med interne og eksterne medarbeidere og hjelpere. Utvalget har på denne bakgrunn foreslått at det skal følge av loven at advokaten kan bruke taushetsbelagte opplysninger i den grad det er nødvendig for oppfyllelse av lovbestemte krav til advokatvirksomheten, driften av advokatvirksomheten og alminnelig kontorhold. Forslaget anses å være i tråd med gjeldende rett. I motsetning til spørsmålet om bruk og deling av taushetsbelagte opplysninger med medarbeidere og hjelpere for selve oppdragsutførelsen, er ikke dette et tema som på samme måte vil være en naturlig del av dialogen med klienten. Departementet ser derfor at det kan være ryddig og klargjørende å regulere dette i loven.

Utvalgets forslag om å innta en bestemmelse om at advokaten kan gjøre det som er nødvendig for å hindre økonomisk tap for klienten eller for å ivareta andre vesentlige interesser for klienten hvis samtykke ikke kan innhentes, går lenger enn strafferettslig nødrett og negotiorum gestio som straffrihetsgrunn. Forslaget er begrunnet i advokatens overordnede plikt til å ivareta klientens interesser. Advokatforeningen går imot forslaget. De uttaler at forslaget etter deres syn innebærer en uthuling av taushetsplikten. Foreningen viser videre til at forslaget legger opp til en svært utfordrende skjønnsmessig vurdering for advokaten. Terskelen etter forslaget er ment å være høy. Likevel er departementet i tvil om det er noe reelt behov for en slik bestemmelse. Departementet mener også, i likhet med Advokatforeningen, at en slik skjønnsmessig bestemmelse kan føre til en uthuling av taushetsplikten. På denne bakgrunn går ikke departementet inn for utvalgets forslag til bestemmelse om formodet samtykke.

Høringsinstansene har ikke kommentert utvalgets forslag til bestemmelse om at advokaten skal ta særlig hensyn til barnets interesser ved klientens samtykke til unntak fra taushetsplikten i saker hvor barn er berørt. Eksponering av barn i media i saker hvor barn er berørt, har et betydelig skadepotensial. Departementet er derfor enig med utvalget i at advokaten i sin håndtering av opplysninger skal ta hensyn til barnets interesser i disse sakene. Sett hen til at advokatens taushetsplikt skal ivareta tillitsforholdet mellom klient og advokat, mener imidlertid departementet at hensyn til barnets interesser ikke bør begrense samtykkeregelen. Departementet bemerker for øvrig at selv om klientens samtykke fritar advokaten fra straff etter taushetspliktsbestemmelsen i advokatloven, kan det være straffbart etter andre bestemmelser å tilgjengeliggjøre opplysninger om andre enn klienten. For eksempel kan det være aktuelt med straff etter straffeloven § 267 om krenkelse av privatlivets fred.

I likhet med utvalget mener departementet at taushetsplikten ikke bør være et hinder for advokatens rett til å inndrive utestående krav mot klienten eller klientens betaler, eller for advokatens rett til kontradiksjon hvor klienten retter krav mot eller klager på advokaten. Forslaget om å regulere dette i loven støttes av Advokatforeningen, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Statens sivilrettsforvaltning, som alle påpeker et behov for en klargjøring i regelverket. Departementet er enig med utvalget i at advokaten bør kunne dele opplysninger omfattet av advokatens taushetsplikt for at muligheten til inndriving og imøtegåelse av krav fra klienten skal være reell. Klienten bør ikke kunne benytte taushetspliktsreglene til å unndra seg oppgjør eller gjøre det vanskelig for en advokat å forsvare seg mot krav fra klienten. Retten til å benytte taushetsbelagte opplysninger må imidlertid begrenses til det som er nødvendig for å ivareta advokatens interesse i saken. Et slikt unntak fra taushetsplikten kan være fornuftig å regulere i oppdragsavtalen, men departementet er enig med utvalget i at det uansett er hensiktsmessig at dette fremgår av loven. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i tråd med utvalgets forslag.

14.4.6 Straff

Innføring av en egen bestemmelse om advokaters taushetsplikt i advokatloven medfører at det er straffeloven § 209 og ikke lenger § 211 som vil ramme brudd på taushetsplikten.

Departementet støtter utvalgets vurdering av at det er spesielt nærliggende å tolke advokaters straffbelagte taushetsplikt innskrenkende, noe som også fremgår av «uberettiget» i straffeloven § 211, hvor det heter følgende:

«Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes […] advokater […] som uberettiget røper eller unnlater å hindre at andre får adgang eller kjennskap til hemmeligheter som er betrodd dem […]».

Straffeloven § 211 knytter «uberettiget» til den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebestemmelsen, noe som tydeliggjør at advokaten både berettiget og uberettiget kan røpe opplysningene. Når utvalget foreslår en bestemmelse i advokatloven om at «[r]ettsstridig brudd på taushetsplikten kan straffes etter straffeloven [2005] § 209», knyttes imidlertid rettsstridsreservasjonen til brudd på taushetsplikten. Innholdet i rettsstridsreservasjonen blir med en slik bestemmelse uklart, da et brudd på taushetsplikten alltid vil være rettsstridig. Utvalgets forslag støttes derfor ikke av departementet. Departementet har videre vurdert om det er behov for å regulere innholdet i rettsstridsreservasjonen nærmere i advokatloven. Rettstekniske hensyn og hensynet til klarhet i regelverket tilsier at straffebestemmelsen kun bør reguleres i straffeloven § 209, med mindre det er behov for en særregel i advokatloven. Da rettsstridsreservasjonen må innfortolkes i ethvert straffebud, vurderer departementet at det ikke er behov for å innta en rettsstridsreservasjon i advokatloven. For øvrig finner departementet, i likhet med utvalget, at det ikke foreligger behov for annen regulering i advokatloven som avviker fra straffeloven § 209. Ingen av høringsinstansene har hatt innspill til dette forslaget.

Straff for brudd på advokaters taushetsplikt etter straffeloven § 209 medfører at også grov uaktsom overtredelse av brudd på taushetsplikten kan straffes. Etter § 209 femte ledd er medvirkning til brudd på taushetsplikten ikke straffbart. Et eventuelt straffansvar for slike handlinger må dermed følge av andre straffebud.

14.4.7 Unntak fra advokaters taushetsplikt

Viktige samfunnsmessige hensyn tilsier at taushetsplikten ikke kan være absolutt. Departementet mener, i likhet med utvalget, at advokatloven bør ha en egen bestemmelse om unntak fra advokaters yrkesmessige taushetsplikt. Det foreslås imidlertid en annen utforming av unntaksbestemmelsen enn utvalget har lagt opp til.

Departementet ser, i likhet med Advokatforeningen, Datatilsynet, Finans Norge, Legeforeningen, Oslo kommune, Skattedirektoratet og Virke, at utvalgets forslag om en uttømmende liste over unntak fra den «sterke» taushetsplikten kan ha flere fordeler. Forslaget vil tydeliggjøre når taushetsplikten gjelder. En slik liste vil også gjøre det lettere for lovgiver å se nye unntak i sammenheng med øvrige unntak når lovendringer vurderes. Listen vil dermed sikre at nye unntak ikke medfører at taushetsplikten uthules. På den annen side vil en lovteknisk løsning som legger opp til at advokatloven må endres hver gang nye unntak innføres, medføre en risiko for at unntak ved en feiltakelse ikke blir inntatt. Videre vil en regulering av unntak både i advokatloven og særlovgivningen være en rettsteknisk komplisert løsning som kan skape uklarheter ved tolkingen av innholdet i unntakene. Departementet er ikke kjent med eksempler i annen lovgivning hvor unntak reguleres slik utvalget har foreslått. Etter en samlet vurdering mener departementet at de konkrete unntakene kun bør fremgå av særlovgivningen, slik som i dag.

I stedet for en uttømmende liste over unntak fra advokaters yrkesmessige taushetsplikt, foreslår departementet en generell unntaksbestemmelse i advokatloven som regulerer unntak både fra taushetsplikten innenfor bevisforbudets område (den «sterke» taushetsplikten) og fra advokaters yrkesmessige taushetsplikt om andre opplysninger. Departementet foreslår ulik regulering av unntak fra taushetsplikten, avhengig av om man er innenfor bevisforbudets område eller ikke. Dette samsvarer med gjeldende rett og er reelt sett også i overensstemmelse med utvalgets forslag.

Utlevering av opplysninger underlagt advokatens taushetsplikt vil kunne utgjøre et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8 nr. 1. Dette gjelder både for opplysninger tilknyttet egentlig og uegentlig advokatvirksomhet. Som vist til i punkt 14.1.7, er unntak fra advokaters taushetsplikt om rettslig bistand til klient ansett som særlig inngripende etter EMK artikkel 8, jf. EMDs dom 6. desember 2012 i sak 12323/11 Michaud mot Frankrike. Det stilles derfor et særlig strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål og proporsjonalitet for at inngrepet kan aksepteres etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Lovkravet innebærer at ethvert inngrep i rettighetene i artikkel 8 nr. 1 må ha hjemmel i nasjonal lovgivning. Jo mer inngripende inngrepet er, desto klarere må hjemmelen være. På denne bakgrunn mener departementet at den generelle unntaksbestemmelsen bør synliggjøre at det stilles et særlig strengt krav til klar lovhjemmel ved unntak fra den «sterke» taushetsplikten. Av hensyn til sammenheng i regelverket og for å unngå uklarhet om rekkevidden av bevisforbudet og unntaksbestemmelsen i advokatloven foreslår departementet at unntaksbestemmelsen henviser til bevisforbudet i prosesslovgivningen. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det fremgår av unntaksbestemmelsen at advokaten ikke har rett eller plikt til å gi opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd (den «sterke» taushetsplikten), med mindre det i bestemmelse i lov eller i medhold av lov er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at den gjelder rett eller plikt til å gi slike opplysninger. Kravet til klar lovhjemmel for unntak fra taushetsplikt om opplysninger omfattet av straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd vil sikre at lovgiver tar uttrykkelig stilling til om unntaket er ment å omfatte den «sterke» taushetsplikten. Et slikt krav vil videre sikre at lovgiver vurderer om de øvrige kravene etter EMK artikkel 8 nr. 2, som legitimt formål og proporsjonalitet, er oppfylt.

Unntak fra taushetsplikt om opplysninger som er omfattet av straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, bør ideelt sett fremgå uttrykkelig av unntaksbestemmelsene i særlovgivningen. Flere unntaksbestemmelser i særlovgivningen som etter gjeldende rett er ansett å innebære unntak fra taushetsplikt på bevisforbudets område, vil imidlertid ikke oppfylle et slikt krav. Dette gjelder for eksempel straffeloven §§ 17 og 287. Da forslaget ikke er ment å gjøre endringer i gjeldende rett, foreslår departementet et krav i loven om at det er «uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt» at det gjøres unntak for slike opplysninger. Dette innebærer at en generell henvisning til lovbestemt taushetsplikt som for eksempel «uten hinder av taushetsplikt», i utgangspunktet ikke vil gi en tilstrekkelig hjemmel for tilgang til opplysninger omfattet av straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd. Dersom unntaket er ment å omfatte alle former for taushetsplikt, også «sterk» taushetsplikt beskyttet av bevisforbudet, må dette fremgå tydeligere av lovgivningen. Det kreves imidlertid ikke at det fremgår eksplisitt av loven at advokatens «sterke» taushetsplikt er omfattet av unntaket.

For opplysninger knyttet til annen virksomhet enn egentlig advokatvirksomhet, står ikke advokatens taushetsplikt i noen særstilling sammenlignet med andre former for lovbestemt taushetsplikt. Andre hensyn kan her få større gjennomslag enn når de vurderes opp mot hensynet til å kunne søke rettslig bistand i fortrolighet. Departementet mener derfor, i likhet med utvalget, at taushetsplikten i slike tilfeller bør vike for lovbestemte forpliktelser til å avgi forklaring eller gi opplysninger der det i lov eller i medhold av lov er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde. Dette innebærer at det er tilstrekkelig at unntaket inneholder en generell henvisning til lovbestemt taushetsplikt.

14.4.8 Mottakers bruk av taushetsbelagte opplysninger

14.4.8.1 Taushetsplikt for opplysninger innhentet i medhold av unntak fra taushetsplikten

Departementet er enig med utvalget i at formålet med taushetsplikten tilsier at opplysninger underlagt advokatens taushetsplikt også bør være vernet hos organer som har innhentet opplysningene i medhold av unntak fra taushetsplikten. Mottakerorganenes taushetsplikt, som taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd, vil ofte beskytte advokatkorrespondanse. Det følger imidlertid ikke klart av ordlyden i forvaltningsloven § 13 at forvaltningsorganenes taushetsplikt omfatter alle opplysninger underlagt advokatens taushetsplikt. Forvaltningsorganers taushetsplikt er begrenset til å gjelde opplysninger om «noens personlige forhold» eller forhold «det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde», jf. § 13 første ledd nr. 1 og 2. Selv om det kan tas til orde for at rekkevidden av forvaltningsorganenes taushetsplikt og advokatens taushetsplikt er den samme, jf. Sivilombudsmannens uttalelse 3. desember 2013 i sak 2012/2950, skaper ulik ordlyd i taushetspliktsbestemmelsene tolkningstvil. En slik tolkningstvil er etter departementets mening særlig uheldig fordi forvaltningsorganer etter offentleglova har plikt til å gi innsyn i opplysningene dersom det ikke foreligger noe grunnlag for unntak. Departementet mener på denne bakgrunn at det er et behov for en tydeliggjøring av mottakerorganenes taushetsplikt for advokatkorrespondanse.

For å beskytte den fortrolige kommunikasjonen mellom klient og advokat når rettslig bistand ytes mener departementet, i likhet med utvalget, at mottakerorganene bør ha taushetsplikt om opplysninger omfattet av advokatens taushetsplikt tilknyttet egentlig advokatvirksomhet.

Utvalget synes ikke å legge opp til en regulering av mottakerorganenes taushetsplikt for opplysninger tilknyttet uegentlig advokatvirksomhet. Etter departementets syn vil en slik løsning kunne uthule advokatens taushetsplikt for opplysninger tilknyttet uegentlig advokatvirksomhet, noe departementet finner uheldig. Beskyttelse av fortrolighetsforholdet mellom klient og advokat legger til rette for åpen kommunikasjon, og dette er en viktig sikkerhet for en god vurdering av saken og ivaretakelse av klientens interesser, også når advokaten yter uegentlig advokatvirksomhet. Det vises til departementets vurderinger i punkt 14.4.3. Etter departementets mening gir det best sammenheng i regelverket at mottakerorganenes taushetsplikt omfatter de samme opplysningene som er omfattet av advokatens taushetsplikt. Departementet mener derfor at mottakerorganenes taushetsplikt bør omfatte opplysninger tilknyttet både egentlig og uegentlig advokatvirksomhet.

Formålet bak taushetsplikten for advokatkorrespondanse er å beskytte klientens behov for fortrolighet. Dette innebærer at det ikke er brudd på taushetsplikten å dele opplysninger fra advokatkorrespondansen dersom klienten ikke kan identifiseres. Advokatens behov for beskyttelse av opplysningene må vurderes på annet grunnlag, for eksempel etter forvaltningsloven § 13 første ledd.

Hensynene som tilsier taushetsplikt hos det organet som mottar opplysningene direkte fra advokaten, tilsier etter departementets syn tilsvarende taushetsplikt for organer som får videreformidlet opplysningene fra andre organer. Det er av betydning for tilliten til advokaten at klienten kan gi opplysninger uten fare for at opplysningene tilflyter uvedkommende. En mindre omfattende taushetsplikt for organer som får videreformidlet opplysningene fra andre organer, vil kunne hindre en god og åpen opplysningsutveksling, enten fordi organet som mottok opplysningene fra advokaten, finner det problematisk å gi opplysninger videre, eller fordi advokatene blir mer tilbakeholdne med å oppfylle sin opplysningsplikt overfor myndighetene. Dette vil videre kunne virke negativt inn på det enkelte organs evne til å utføre sine lovpålagte oppgaver. Taushetsplikten bør derfor etter departementets vurdering gjelde uavhengig av om opplysningene er mottatt fra advokaten direkte eller fra et annet organ gjennom en delingshjemmel.

Flere av høringsinstansene, herunder Finansdepartementet, Norsk Øko-forum, Skattedirektoratet og ØKOKRIM, mener utvalget legger for strenge begrensninger på bruken av opplysninger som innhentes, når det foreslår at mottakerorganene skal ha den samme taushetsplikten som advokaten. En slik bestemmelse medfører flere tolkningsutfordringer, blant annet for delingsadgangen mellom organene, noe som også er påpekt av høringsinstansene. Departementet ser behovet for en tydeligere regulering av bruken av opplysninger innhentet i medhold av unntak fra taushetsplikten. På denne bakgrunn foreslår departementet en egen regulering av hvilke opplysninger som skal omfattes av mottakerorganenes taushetsplikt, og en egen regulering av mottakerorganenes adgang til å dele de taushetsbelagte opplysningene.

Advokatens taushetsplikt er i utgangspunktet tidsubegrenset. Advokatforeningen har i sin høringsuttalelse kritisert utvalgets forslag om at varigheten av taushetsplikten for forvaltningsorganene skal bedømmes etter forvaltningsloven § 13 c tredje ledd andre punktum, altså at taushetsplikten normalt faller bort etter 60 år. Det anføres i denne forbindelse at behovet for vern her ikke er svakere enn ved situasjonene som reguleres etter arkivlova, hvor taushetsplikten oppheves etter 100 år. Departementet er enig i at 60 år ikke er nok til å sikre at fortrolig informasjon om en klient ikke røpes i løpet av klientens levetid. Departementet foreslår derfor at taushetsplikten om opplysninger omfattet av advokatens taushetsplikt skal falle bort etter 100 år for mottakerorganene.

14.4.8.2 Bruk av opplysninger innhentet i medhold av unntak fra taushetsplikten

Utlevering av taushetsbelagte opplysninger tilknyttet egentlig advokatvirksomhet utfordrer retten til å kunne søke rettslig bistand fra advokat i fortrolighet, og dette anses som nevnt, som særlig inngripende etter EMK artikkel 8. Det stilles derfor et strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål og proporsjonalitet for at inngrepet kan aksepteres etter artikkel 8 nr. 2. Både på denne bakgrunn, og fordi slike opplysninger er beskyttet av bevisforbudet, mener departementet, i likhet med utvalget, at advokatloven bør stille særlige krav til myndighetenes adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd.

Et godt samarbeid mellom etatene er nødvendig for en effektiv løsning av myndighetenes oppgaver, noe også Finansdepartementet, Norsk Øko-forum, Skattedirektoratet og ØKOKRIM påpeker. På den annen side utfordrer en vid delingsadgang retten til å kunne søke rettslig bistand fra advokat i fortrolighet. Regelverket bør derfor sikre at delingsadgangen begrenses til tilfeller hvor inngrepet i den «sterke» taushetsplikten anses proporsjonalt. Departementet er enig med utvalget i at et organ må kunne bruke, herunder dele, de taushetsbelagte opplysningene til formålet som opplysningene er innhentet eller mottatt for. I disse tilfellene er det allerede gjort en vurdering av om formålet legitimerer bruken av opplysningene. For eksempel mener departementet at opplysninger omfattet av den «sterke» taushetsplikten bør kunne deles etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6 når formålet med delingen er det samme som opplysningene ble innhentet for. Departementet viser til at lignende reservasjoner knyttet til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6 følger av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 6-1 tredje ledd, lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) § 12-1 tredje ledd, lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 6-7 tredje ledd og lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) § 7 tredje ledd.

Videre mener departementet at det er behov for en tydeligere regulering i advokatloven av organenes delingsadgang for andre formål. Også andre formål enn formålet som skal ivaretas ved det aktuelle unntaket, kan legitimere inngrep i advokatens «sterke» taushetsplikt. Dette gjelder for eksempel for nødrett etter straffeloven § 17, avvergingsplikten etter straffeloven § 196 og for beslag hvor klient og advokat er mistenkt for å være medskyldige i et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 204 andre ledd første punktum. Særlovgivningen inneholder også flere delingshjemler hvor det legges til grunn at opplysninger omfattet av advokatens «sterke» taushetsplikt kan deles, for eksempel advokatforskriften § 4-8 om tilsynsorganets rapporteringsrett og -plikt. Regelverket bør derfor, etter departementets mening, ikke hindre deling av opplysninger etter andre formål enn formålet som skal ivaretas ved det aktuelle unntaket. Generelle og vide delingshjemler bør imidlertid ikke, etter departementets syn, kunne brukes for å omgå regelverket, som for eksempel begrensningene etter bevisforbudet. For å sikre at lovgiver vurderer om delingsadgangen er proporsjonal foreslår departementet at det stilles krav i advokatloven om at opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, kan brukes dersom det i lov eller i medhold av lov er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt rett eller plikt til å dele slike opplysninger til annet formål.

Hvilket formål som skal ivaretas ved unntaket, vil bero på det aktuelle unntaket. For eksempel må Enheten for Finansiell Etterretning i ØKOKRIM kunne bruke opplysninger innrapportert fra advokaten etter hvitvaskingsloven til sitt interne etterretningsarbeid. De kan videre utlevere opplysningene til andre deler av politiet, som vil kunne forfølge saken i det strafferettslige sporet. Advokattilsynet og Advokatnemnda må både kunne bruke opplysningene internt av hensyn til saksbehandlingen og overfor domstolene ved rettslig overprøving av vedtak. Videre må skattemyndighetene kunne videreformidle opplysninger til påtalemyndigheten når skattesaken fører til politianmeldelse. En bør imidlertid være forsiktig med å tolke formålet med unntakene vidt, særlig der det kan komme i konflikt med de grunnleggende prinsippene som advokatens taushetsplikt skal ivareta. Lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) § 10-1 andre ledd første punktum vil for eksempel ha som formål å få fastlagt korrekt skatt for advokaten, men ikke for advokatens klienter. Deles opplysningene med politiet i forbindelse med en anmeldelse av advokaten, er formålet med delingen å etterforske den anmeldte saken. Opplysningene kan ikke brukes mot klienten med mindre det foreligger grunnlag for dette, som for eksempel straffeprosessloven § 204 andre ledd første punktum. Den som er i befatning med opplysninger i medhold av unntak fra taushetsplikten, må være oppmerksom på misbruksfaren som ligger i at opplysningene bevisst eller ubevisst vil kunne bli brukt til andre formål enn unntaket fra taushetsplikten skal ivareta.

Deles opplysningene etter en særbestemmelse om deling, kan opplysningene brukes til formålet som følger av delingshjemmelen. For eksempel følger det av skatteforvaltningsloven § 3-9 at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger gis til tilsynsmyndigheten til bruk for tilsynsformål. Opplysningene kan derfor brukes av Advokattilsynet til tilsynsformål, selv om dette ikke er samme formål opplysningene ble innhentet for av skattemyndighetene.

Departementet bemerker at forholdsmessighetskravet etter EMK artikkel 8 nr. 2 må vurderes konkret, se punkt 14.1.7. Det må derfor i den enkelte sak vurderes hvilke opplysninger som vil være nødvendige og forholdsmessige å dele. Hvis for eksempel et offentlig organ anmelder advokaten, må organet konkret vurdere hvilke opplysninger fra advokatvirksomheten det er nødvendig å oversende sammen med anmeldelsen. Det vil ofte være mindre inngripende å dele navn på klienter og metadata, som timelister, enn innholdet i advokatkorrespondansen.

Som det fremgår av departementets vurderinger i punkt 14.4.7, står ikke taushetsplikt om opplysninger tilknyttet uegentlig advokatvirksomhet i noen særstilling sammenlignet med andre former for lovbestemt taushetsplikt. Departementet er derfor enig med utvalget i at taushetsplikt for disse opplysningene bør vike når det foreligger adgang til å dele opplysninger uten hinder av alminnelig lovbestemt taushetsplikt.

Til dokumentets forside