Prop. 214 L (2020–2021)

Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven)

Til innholdsfortegnelse

20 Advokatnemnda

20.1 Advokatnemndas sammensetning og organisering

20.1.1 Gjeldende rett

Advokatbevillingsnemnden består av tre medlemmer med personlige varamedlemmer, jf. domstolloven § 226 første ledd og advokatforskriften § 6-1 første ledd. Nemndens leder skal være dommer. Det er forutsatt i forarbeidene at dommeren skal tilfredsstille de krav som stilles til en høyesterettsdommer eller lagmann, jf. domstolloven § 54 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 39 (1994–95) punkt 7.4 side 19. Det skal også være en advokat i nemnden. Det fremgår av advokatforskriften § 6-1 at advokatmedlemmet oppnevnes etter forslag fra Advokatforeningen. Det er ikke stilt spesielle krav til det tredje medlemmet, og det fremgår av forarbeidene at dette for eksempel kan være en representant for det rettssøkende publikum, jf. Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) punkt 7.1 side 68.

Medlemmene oppnevnes for en periode på to år med adgang til gjenoppnevning, hver gang for ytterligere to år, jf. advokatforskriften § 6-1 andre ledd.

Det følger av domstolloven § 227 første ledd og advokatforskriften § 5-1 første ledd at Disiplinærnemnden skal ha fem medlemmer: en dommer som også skal være leder, to advokater og to medlemmer som verken er dommer eller advokat. Det fremgår av forarbeidene at disse bør være jurister, og at de bør representere henholdsvis forbruker- og næringsinteresser. I forarbeidene uttales det at det kan være naturlig at lederen tilfredsstiller kravene til en høyesterettsdommer eller lagmann, jf. domstolloven § 54 første ledd. Det skal oppnevnes personlige varamedlemmer for hvert av de faste medlemmene. Samtlige medlemmer oppnevnes av departementet etter delegasjon fra Kongen. Advokatmedlemmene oppnevnes etter forslag fra Advokatforeningen.

Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes for en periode på to år, med adgang til gjenoppnevning, hver gang for ytterligere to år, jf. advokatforskriften § 5-1 andre ledd første punktum.

20.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener deres forslag knyttet til etablering av en advokatnemnd i det vesentlige kan beholdes uendret ved en eventuell særorganmodell.

Utvalget foreslår at Advokatnemnda skal bestå av 15 medlemmer, men at nemnda ved behandlingen av de enkelte saker skal inndeles i avdelinger på henholdsvis tre og fem medlemmer. Enkelte avgjørelser kan også treffes av nemnda i plenum.

Måten nemnda er sammensatt på kan ha betydning for graden av tillit til nemndas avgjørelser. Utvalget mener derfor at nemnda generelt bør besitte høy juridisk kompetanse, og særlig inneha kunnskap om rettsspørsmål som gjelder advokatvirksomhet. Utvalget mener praktisk erfaring fra advokatyrket er helt nødvendig og at det derfor i alle saker bør være et eller flere medlemmer som er eller har vært advokat. Erfaring fra annet arbeid som jurist kan bare i begrenset grad kompensere for dette.

Utvalget påpeker at nemnda ikke bør være sammensatt slik at den gir et inntrykk av at advokater beskytter sine egne. Utvalget foreslår på bakgrunn av dette at en tredjedel av nemnda skal bestå av advokater, en tredjedel av dommere og en tredjedel representanter fra allmennheten og brukerorganisasjoner.

Utvalget legger også vekt på at Advokatnemnda skal være organisert slik at hensynet til advokaters uavhengighet fra det offentlige ivaretas. Utvalget mener derfor at oppnevnelsen av nemndsmedlemmene ikke bør legges til staten som i dag, men i stedet fordeles på flere miljøer. Advokatene bør oppnevnes av Advokatforeningen, dommerne av Dommerforeningen, mens representantene for allmennheten og brukerrepresentantene bør oppnevnes av henholdsvis departementet og organisasjoner eller organer som har til oppgave å fremme brukerinteresser. Både forbrukerinteresser og andre brukerinteresser bør være representert. Utvalget mener det ikke er hensiktsmessig at det i loven fastsettes hvilke miljøer som skal oppnevne representanter for brukerinteresser, men foreslår i stedet at tilsynsorganet avgjør hvem som skal oppnevne, og at dette bør gå på omgang mellom miljøer som representerer brukerinteresser.

Utvalget påpeker at nemnda bør settes sammen slik at den har tilstrekkelig kapasitet til å behandle sakene. Utvalget mener det normalt vil være tilstrekkelig at nemnda settes i avdeling med tre medlemmer med én representant fra hver av gruppene. Når det gjelder saker om tilbakekall, klage på Advokattilsynets vedtak om suspensjon og nektelse av å utstede advokatbevilling, mener utvalget at avdelingen bør utvides til fem medlemmer med henholdsvis én dommer, to advokatrepresentanter og to av nemndas øvrige medlemmer. Nemnda bør også kunne utvides til fem personer i andre saker, dersom minst ett av nemndsmedlemmene begjærer det.

Utvalget mener videre at det i spesielle tilfeller bør være anledning til å behandle saker i samlet nemnd. Behandling i plenum med 15 nemndsmedlemmer er ressurskrevende. Utvalget mener derfor dette bare bør skje helt unntaksvis, i saker av særlig prinsipiell betydning. Utvalget foreslår at avgjørelsen om hvorvidt en sak skal behandles i full nemnd, treffes av Advokatnemndas leder.

Utvalget har foreslått at Advokatnemnda skal velge leder og nestleder blant medlemmene som er dommere. Utvalget mener også at hver avdeling alltid bør ledes av dommermedlemmet. Utvalget antar at dette vil sikre nødvendig tillit til nemndas avgjørelser, i tillegg til at det er hensiktsmessig med tanke på at dommere har erfaring med å lede saker i retten. Utvalget viser også til at Advokatforeningen støtter denne løsningen.

Utvalget foreslår for øvrig at Advokatnemnda skal finansieres av advokatene gjennom årlige bidrag.

20.1.3 Høringsinstansenes syn

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) antar at det blir et betydelig antall saker som skal behandles av Advokatnemnda. Bare administrasjonen og avlønningen av nemndsmedlemmene vil være arbeidskrevende og kostbart. Tilsynsrådet mener derfor det bør vurderes om det er behov for å gjøre nemnda så stor som det utvalget går inn for.

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) støtter utvalgets forslag om bred sammensetning, men stiller på sin side spørsmål ved om 15 medlemmer er tilstrekkelig. Foreningen viser til at totalt 85 personer deltar i arbeidet med håndtering av disiplinærklager i dag, i tillegg til et antall personer som treffer avgjørelser i tilsynssakene. Advokatforeningen uttaler i den forbindelse:

«På bakgrunn av foreningens erfaring uttrykkes bekymring for at antall saker per år vil innebære et uforholdsmessig stort arbeidspress på medlemmene av Advokatnemnda. Dersom arbeidspresset for den enkelte blir for stort, vil det kunne bli vanskelig å rekruttere medlemmer, herunder advokater, til nemnda. Advokatforeningen mener at det er viktig at de advokater som blir valgt som medlemmer, fortsatt vil kunne drive en fullverdig advokatpraksis ved siden av. Det bør derfor vurderes å øke antall medlemmer i nemnda, for eksempel til 24 hvor den enkelte gruppering i nemnda økes med tre ytterligere medlemmer.»

Advokatforeningen påpeker at dersom lovgiver vil vurdere å utvide antall medlemmer i nemnda, kan det være behov for å ha et alternativ til plenumsbehandling etter tilsvarende modell som for Høyesteretts storkammer, jf. domstolloven § 5 fjerde ledd. Dersom nemnda skulle få 24 medlemmer, kan det som alternativ til plenumsbehandling gis en adgang til å sette nemnda med eksempelvis 13 medlemmer («storkammer»), hvorav tre dommere, fem advokater og fem andre representanter. Plenumsbehandling kan da være forbeholdt de «helt spesielle sakene», og storkammer kan benyttes i «spesielle saker».

Advokatforeningen støtter for øvrig utvalgets forslag til Advokatnemndas sammensetning i den enkelte sak. Foreningen er også enig i at terskelen for å sette nemnda med alle medlemmene skal være høy.

Norges Juristforbund (Juristforbundet) støtter forslaget om å ha en advokatnemnd med en bredere sammensetning enn bare advokater. De mener det er positivt at både allmennheten og brukerinteresser ivaretas ved at nemnda har egne medlemmer som representerer disse gruppene.

Domstoladministrasjonen mener i likhet med utvalget, at et betydelig innslag av dommere i den foreslåtte Advokatnemnda vil kunne bidra til å styrke tilliten til ordningen. Domstoladministrasjonen er også enig i at Dommerforeningen bør utpeke dommermedlemmene. Hvis en større andel dommere i fremtiden er medlem av en annen interesse- og arbeidstakerorganisasjon, vil det kunne stille seg annerledes.

Disiplinærnemnden for advokater (Disiplinærnemnden) har ingen innvendinger mot den overordnede sammensetningen, verken med hensyn til juridisk kompetanse eller kunnskap om rettsspørsmål. Disiplinærnemndens erfaring er at advokatene i disiplinærorganene er vel så strenge som øvrige medlemmer, og følgelig ikke kan sies å beskytte sine egne. Disiplinærnemnden er for øvrig enig i at annen erfaring som jurist, bare i begrenset grad, kompenserer for erfaringen fra å ha utøvd advokatyrket.

Disiplinærnemnden er videre enig i at det i alle saker skal være med en dommer, og at denne bør være leder.

Forutsatt utvalgets forslag om at disiplinærsaker ikke skal kunne påklages mener Disiplinærnemnden at det i utgangspunktet bør være fem medlemmer i den enkelte disiplinærsak, men at det er tilstrekkelig med tre medlemmer ved avvisning eller frifinnelse på grunn av «åpenbart grunnløs» klage. Hvorvidt en klage er «åpenbart grunnløs», bør ikke avgjøres av leder alene. Alternativt foreslår Disiplinærnemnden at disiplinærsakene håndteres i et to-sporet system i nemnda, hvor en avdeling på tre medlemmer avgjør saken i første instans, mens en annen avdeling på fem medlemmer behandler eventuell klage.

Disiplinærnemnden er videre enig i at det bør være en ordning hvor en sak kan behandles i samlet nemnd, men at dette bare bør skje i saker av særlig prinsipiell betydning. Nemnden har ingen sterke synspunkter, men reiser spørsmål om det egentlig er et slikt behov utover saker som gjelder tilbakekall av bevilling. Dersom forslaget opprettholdes bør det være naturlig at avgjørelsen treffes av lederen, men det bør diskuteres om for eksempel ikke en enstemmig nemnd i avdeling bør kunne be eller kreve plenumsbehandling.

20.1.4 Departementets vurdering

Et viktig grep for å forenkle dagens tilsyns- og disiplinærsystem er å redusere antall organer. Opprettelse av Advokatnemnda bygger på utvalgets intensjon om forenkling og effektivisering. Departementet støtter derfor forslaget om etablering av en slik nemnd. I likhet med utvalget foreslår departementet at nemnda skal finansieres gjennom årlige bidrag fra advokatene.

Departementet støtter videre utvalgets forslag til Advokatnemndas sammensetning. Etter departementets vurdering vil en sammensetning av nemnda hvor både advokatstanden, dommerstanden, allmennheten og brukerorganisasjoner er representert, sikre at nemnda har nødvendig tillit. Ved å legge oppnevningen til de ulike fagmiljøer, i motsetning til i dag der alle medlemmene oppnevnes av departementet, vil man også sikre nødvendig uavhengighet til staten.

Etter departementets vurdering bør det stilles krav om at de ulike representantene fra advokat- og dommerstanden faktisk arbeider som henholdsvis advokat og dommer i oppnevningsperioden. For advokatenes del vil det avgjørende være om vedkommende kan anses å utøve advokatvirksomhet. Jurister bør i prinsippet kunne oppnevnes som representanter for allmennheten og brukerorganisasjoner, noe som kan være hensiktsmessig siden nemnda må ta stilling til mange spørsmål av juridisk karakter. Etter departementets syn bør man imidlertid tilstrebe at det også oppnevnes representanter for allmennheten og brukerorganisasjoner med annen kompetanse, slik at nemnda består av medlemmer med variert bakgrunn.

Departementet er for øvrig enig med utvalget i at nemnda selv bør velge leder og nestleder blant medlemmene som er dommere.

Utvalget har foreslått at Advokatnemnda skal ha 15 medlemmer. Tilsynsrådet stiller i sin høringsuttalelse spørsmål ved om det er behov for å gjøre nemnda så stor, mens Advokatforeningen på sin side har gitt uttrykk for at nemnda bør være større.

Departementet ser at antall saker nemnda vil behandle kan tilsi at nemnda bør være stor, særlig tatt i betraktning antall disiplinærsaker som i de senere år er blitt behandlet av henholdsvis disiplinærutvalgene og Disiplinærnemnden. Som det fremgår nedenfor legges det imidlertid opp til at nemnda deles opp i ulike avdelinger, noe som vil sikre en effektiv sakshåndtering. Det legges også opp til at avgjørelsesmyndighet kan delegeres til nemndas leder og sekretariat. Etter departementets vurdering tilsier dette at det ikke er behov for å gjøre nemnda større slik Advokatforeningen har foreslått.

En mindre nemnd, som Tilsynsrådet viser til, vil være lettere å administrere, og vil også kunne sikre større grad av likebehandling. Samtidig vil arbeidsbelastningen på det enkelte medlem bli større med en mindre nemnd. Etter departementets syn har det stor verdi at nemndsmedlemmene i det daglige har sitt virke et annet sted, noe som både sikrer nemndas uavhengighet, bidrar til høy fagkompetanse og styrker tilliten utad. Å redusere nemndas størrelse vil utfordre dette ved at større arbeidsbelastning vil gjøre vervet mindre attraktivt og vanskeliggjøre rekruttering. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at nemnda skal bestå av 15 medlemmer.

Departementet foreslår at nemndsmedlemmene oppnevnes for en periode på fire år med adgang til gjenoppnevning for én periode. Oppnevningen kan trekkes tilbake dersom forutsetningene for oppnevningen ikke lenger er til stedet, eller medlemmet eller varamedlemmet ikke kan eller vil utføre vervet på en forsvarlig måte.

Departementet støtter videre utvalgets forslag om at nemnda inndeles i avdelinger og at hver avdeling ledes av dommerrepresentanten.

Utvalget har foreslått at Advokatnemnda i enkelte saker skal settes i avdeling med fem medlemmer, for eksempel i saker om avslag på søknad om advokatbevilling, suspensjonssaker og tilbakekallssaker. I andre saker foreslås nemnda satt med tre medlemmer.

Departementet ser at både en behandling med fem medlemmer og en behandling i et to-sporet system som Disiplinærnemnden har foreslått i sin høringsuttalelse vil kunne bidra til økt kvalitet, og med det også økt rettssikkerhet. Dette hensynet veier tyngre desto mer inngripende vedtak det gjelder, noe som må antas å være bakgrunnen for at utvalget foreslår at eksempelvis tilbakekallssaker skal behandles av fem medlemmer. Det kan også anføres at avgjørelser truffet av fem medlemmer vil få større legitimitet og med det medføre at færre saker bringes inn til domstolen.

Departementet mener likevel det ikke er behov for at saker verken behandles av fem medlemmer eller i et to-sporet system. Selv om enkelte av vedtakene i Advokatnemnda vil være inngripende, som tilbakekall av advokatbevilling, mener departementet dette ikke er til hinder for at avgjørelsene kan treffes av tre medlemmer. Departementet viser i den forbindelse til at tilbakekallssakene også i dag behandles av Advokatbevillingsnemndens tre medlemmer, og i motsetning til gjeldende rett vil det gis en klageadgang i disse sakene. Sakene forutsettes dessuten å være grundig behandlet av Advokattilsynet før de bringes inn for Advokatnemnda for klagebehandling. Videre vil saksbehandlingen i Advokatnemnda ledes av en dommer som forutsettes å ha høy juridisk kompetanse, erfaring med å lede saker i retten og vil også være vant med å avgjøre saker av svært inngripende karakter. Etter departementets vurdering vil dette samlet sikre at sakene behandles med tilstrekkelig kvalitet. Å la avgjørelsene treffes av tre medlemmer vil dessuten sikre en effektiv saksbehandling og bidra til økt kapasitet i nemnda, noe som er nødvendig tatt i betraktning at nemnda både skal erstatte disiplinærutvalgene og eksisterende disiplinærnemnd, i tillegg til å være klageorgan for Advokattilsynets avgjørelser.

Etter departementets vurdering kan det stilles spørsmål ved behovet for at en dommer deltar i disiplinærsakene, da disiplinæravgjørelsene i større grad er ment å være bransjestyrt, men også fordi sakene normalt ikke reiser juridiske problemstillinger utover tolkningen av reglene for god advokatskikk. Departementet mener likevel det er hensiktsmessig og viktig for tilliten til nemnda at avdelingene er likt organisert med hensyn til representasjon, og at derfor også dommeren bør delta i avgjørelser i disiplinærsaker.

For å sikre en effektiv saksbehandling av høy kvalitet har departementet vurdert om nemnda bør inndeles i to, hvor en del utelukkende behandler klage- og tilsynssaker, mens den andre behandler disiplinærsaker. Å avgrense hvilke saksfelt avdelingene arbeider med vil kunne effektivisere arbeidet i nemnda og sikre økt likebehandling. Det vil også kunne forhindre at de samme utvalgsmedlemmene som har ilagt en disiplinærreaksjon, senere behandler eventuell klage på tilbakekall av advokatbevilling hvor disiplinærsaken vil kunne stå sentralt. Samtidig vil en slik innretning i realiteten innebære etablering av to nemnder, noe som vil gi mindre fleksibilitet og også være administrativt krevende. Utvalget har heller ikke foreslått en slik løsning og følgelig har ingen høringsinstanser kommentert dette. Departementet har derfor falt ned på ikke å foreslå en slik inndeling.

Når det gjelder plenumsbehandling mener departementet dette bare bør kunne skje helt unntaksvis. Departementet foreslår derfor i likhet med utvalget at Advokatnemndas leder kan beslutte at Advokatnemnda settes med alle medlemmene i særlig prinsipielle saker, og at dette fremgår av loven.

Departementet mener øvrige krav knyttet til oppnevning av nemnda bør fastsettes i forskrift, for eksempel hvem som skal koordinere oppnevningen. Det samme gjelder nærmere regler for nemndas virksomhet, jf. lovforslaget § 53 femte ledd.

20.2 Advokatnemndas sekretariat

20.2.1 Gjeldende rett

Sekretariatsfunksjonen for Advokatbevillingsnemnden er lagt til Tilsynsrådet, jf. advokatforskriften § 6-1 tredje ledd, mens sekretariatsfunksjonen for Disiplinærnemnden er lagt til Advokatforeningen, jf. advokatforskriften § 5-1 fjerde ledd første punktum.

20.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener Advokatnemnda bør ha sitt eget sekretariat. Formålet med sekretariatet er ikke bare å ivareta administrative oppgaver, men først og fremst å forberede sakene faglig for nemnda. Utvalget mener det bør ansettes juridiske utredere i sekretariatet. Utover dette foreslår utvalget ingen regler for bemanningen.

Av hensyn til uavhengigheten til Advokattilsynet anser utvalget det som viktig at de ansatte er underlagt Advokatnemndas ledelse. Sekretariat bør kunne samlokaliseres med tilsynsorganet. Utvalget ser at det kan være betenkeligheter ved dette, men mener styrken som ligger i et samlet fagmiljø kan veie opp for eventuelle ulemper. Utvalget mener imidlertid det bør være opp til Advokatnemnda selv å avgjøre dette.

20.2.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen mener det kan være hensiktsmessig at sekretariatet i Advokatnemnda samlokaliseres med tilsynsorganets administrasjon, slik ordningen for eksempel er i Danmark. Høringsuttalelsen er basert på utvalgets forslag om en advokatsamfunn-modell. Advokatforeningen har i notat til departementet 17. september 2018 uttalt at Advokatforeningen bør være sekretariat ved valg av særorganmodellen.

Tilsynsrådet mener på sin side det er uklart i hvilken grad tilsynsorganet kan eller skal bistå Advokatnemnda i deres saksbehandling dersom nemndas sekretariat inngår i et slikt «samlet fagmiljø». Det kan stilles spørsmål ved om den ønskede uavhengighet oppnås. Dette kan også svekke publikums tillit til tilsynsorganet.

Disiplinærnemnden mener at det er nødvendig med et eget sekretariat for Advokatnemnda, hvor hovedoppgaven må være å forberede sakene faglig for nemnda. Disiplinærnemnden påpeker at dette bør etableres uavhengig av tilsynsorganet. Samlokalisering anses imidlertid ikke som et særlig problem.

Disiplinærnemnden mener videre det er viktig at sekretariatet bemannes tilstrekkelig, og at saksbehandlerne gis så gode betingelser at dette ikke blir et sted med stor «turnover». Dagens disiplinærnemnd kan bekrefte hvor viktig det er med et sekretariat med lang og bred erfaring innenfor saksfeltet.

20.2.4 Departementets vurdering

Et godt organisert og kompetent sekretariat for Advokatnemnda er en viktig forutsetning for å nå målet om en mer praktisk og effektiv tilsyns- og disiplinærordning.

Sekretariatets oppgaver vil være mer omfattende i disiplinærsakene som behandles kun i Advokatnemnda enn i klage- og tilsynssakene, da disse vil være godt belyst ved førsteinstansbehandlingen i Advokattilsynet. Det vil i tillegg være langt flere disiplinærsaker enn klage- og tilsynssaker, og arbeidsbelastningen for nemndas sekretariat vil derfor kunne bli relativt stor. Innretningen av sekretariatet vil følgelig være svært kritisk for om man innfrir målsettingen om en effektiv tilsyns- og disiplinærordning.

Departementet er enig med utvalget i at et eget sekretariat for Advokatnemnda vil ivareta uavhengigheten fra tilsynsorganet og fra bransjen. Et separat sekretariat vil imidlertid være svært kostnadskrevende. All den tid det er et begrenset antall advokater som skal finansiere tilsyns- og disiplinærorganene vil økte utgifter knyttet til ordningen i neste omgang kunne veltes over på klientene i form av høyere salær. I tillegg til at nedleggelsen av disiplinærutvalgene i seg selv gjøre ordningen dyrere vil en løsning hvor sekretariatet har en egen administrasjon, IT-ressurser, personal- og HR-ressurser, økonomipersonell mv. kreve en unødvendig stor andel av advokatenes bidrag til kostnader som ikke relaterer seg direkte til tilsyns- og disiplinærarbeidet. Slik departementet ser det, vil etablering av et sekretariat organisert som en selvstendig enhet utgjøre en så stor kostnad at departementet anser løsningen som uaktuell. En slik organisasjon ville dessuten ha blitt relativt liten og med det mangle nødvendig fleksibilitet.

Av hensyn til uavhengighet fra tilsynsorganet og fra bransjen, har departementet vurdert om nemndas sekretariat bør legges til et eksisterende organ som ikke allerede har en rolle i tilsyns- og disiplinærsystemet, for eksempel Statens sivilrettsforvaltning (SRF). SRF ivaretar allerede sekretariatsfunksjon for mange råd, utvalg og kommisjoner, og er godt kjent med både sekretariatsrollen og juridisk saksbehandling. Forvaltningslovutvalget fremhever SRF i sin utredning og anbefaler felles sekretariat for flere nemnder jf. NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov punkt 30.5.5. En slik løsning vil til en viss grad forenkle det organisatoriske knyttet til etableringen av sekretariatet. Departementet mener likevel at også denne løsningen vil kreve uforholdsmessig store ressurser. Etter departementets syn vil det være både mer effektivt og bidra til en bedre utnyttelse av ressursene dersom man bygger på kompetansen som allerede finnes i dagens ordning.

Departementet har derfor også vurdert om Advokatnemndas sekretariat bør legges til Advokattilsynet for å sikre en mest mulig ressurseffektiv håndtering av sakene. Forvaltningslovutvalget fraråder å legge sekretariatsfunksjonen til klagenemndas underinstans for å sikre tilstrekkelig distanse mellom underinstansen og en kollegial klageinstans, jf. NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov punkt 30.5.5 og departementet foreslår ikke dette.

Departementet har også vurdert om det bør etableres et separat sekretariat, men hvor dette samlokaliseres med Advokattilsynet. Dette har også utvalget åpnet for. En slik samlokalisering vil kunne redusere kostnadene, i tillegg til at det vil etableres et større fagmiljø. Samtidig vil det ved en slik samlokalisering kunne stilles spørsmål ved om nemndsbehandlingen er tilstrekkelig uavhengig og objektiv, noe som kan utfordre tilliten utad.

Advokatforeningen har ved notat til departementet 17. september 2018 foreslått at sekretariatet legges til Advokatforeningen.

Advokatforeningens rolle ved utarbeidelse av Regler for god advokatskikk, foreningens erfaring med organisering av disiplinærutvalgene og deres rolle som sekretariat for Disiplinærnemnden, gjør at Advokatforeningen er det fagmiljøet som besitter størst kompetanse på disiplinærfeltet. Rollen som sekretariat i tilsynssaker vil derimot være ny for Advokatforeningen, men utgjør samtidig en mindre andel sammenlignet med disiplinærsakene.

Slik departementet ser det, vil nyttiggjørelse av Advokatforeningens erfaring og kompetanse være avgjørende for både kvaliteten og effektiviteten i ordningen. Som påpekt av Advokatforeningen, gir dessuten organisasjonens størrelse stor grad av robusthet og ressursmessig fleksibilitet ved at foreningen kan allokere ressurser dit de trengs. Totalt bidrar dette til både tids- og kostnadseffektivitet. Departementet mener på bakgrunn av dette at det er store ressursmessige og kvalitetsmessige fordeler ved å legge sekretariatsfunksjonen til Advokatforeningen, og foreslår derfor en slik løsning.

Departementet ser at det vil kunne bli krevende for Advokatforeningen å skulle ivareta både rollen som bransjeorgan og rollen som sekretariat for Advokatnemnda. Det kan også stilles spørsmål ved om løsningen med Advokatforeningen som sekretariat er forenlig med hensynet til uavhengighet fra bransjen, særlig i tilsynssakene. Som det fremgår av punkt 19.2.4 foreslår departementet at vedtakskompetansen i tilbakekallssakene legges til Advokattilsynet som er bredt sammensatt og som etter alminnelig forvaltningspraksis vil motta klagen og vurdere eventuell omgjøring før den sendes til Advokatnemnda. For å sikre nødvendig uavhengighet og tillit foreslår departementet at Advokatforeningens rolle som sekretariat i klage- og tilsynssakene kun skal være av administrativ art, ved at de tilrettelegger sakene og sikrer kontradiksjon, men ikke utarbeider forslag til beslutning slik de vil gjøre i disiplinærsakene. Det vil følgelig være nemnda selv, basert på foreliggende dokumentasjon, som utarbeider beslutning i disse saken.

20.3 Klager over Advokattilsynets avgjørelser

20.3.1 Gjeldende rett

Avgjørelser truffet av Tilsynsrådet etter domstolloven §§ 218, 220, 221, 223, 228 eller 233 eller etter forskrift gitt i medhold av domstolloven § 219 første ledd tredje punktum, § 220 femte ledd eller § 235 andre ledd, og som er til ugunst for den avgjørelsen retter seg mot, kan påklages til Advokatbevillingsnemnden, jf. domstolloven § 225 fjerde ledd.

20.3.2 Utvalgets forslag

I vurderingen av Advokatnemndas egnethet som klageorgan viser utvalget blant annet til at mens Advokattilsynet er tilsynsorgan og fatter enkeltvedtak og andre typer avgjørelser, vil Advokatnemnda ha større avstand til sakene. Med den foreslåtte sammensetningen vil dessuten nemnda være godt kvalifisert til å vurdere Advokattilsynets vedtak på en objektiv og uavhengig måte.

Utvalget foreslår at Advokattilsynets enkeltvedtak som må antas å ha en viss betydning for advokaten, kan påklages til Advokatnemnda. Etter utvalgets syn bør loven uttrykkelig angi hvilke enkeltvedtak som kan påklages. Utvalget foreslår at det gis klagerett på helt eller delvis avslag på søknad om advokatbevilling, helt eller delvis avslag på søknad om tillatelse til personer med utenlandsk advokatbevilling som søker om å drive advokatvirksomhet i Norge på permanent basis, og suspensjon av retten til å drive advokatvirksomhet i Norge, og registrering samt sletting av registering av advokatfullmektiger i advokatfullmektigregisteret. Utvalget viser videre til at også vedtak om suspensjon av advokatbevilling bør kunne påklages. Det samme gjelder pålegg om å rette ulovlige forhold, samt avgjørelse om å sette en advokat under forvaltning. Utvalget mener for øvrig Advokatnemnda også bør behandle klage over Advokattilsynets avgjørelser om innsyn i medhold av offentleglova.

I vedtak hvor det gis klageadgang mener utvalget at Advokatnemnda bør ha full overprøvingskompetanse, også når det gjelder Advokattilsynets skjønnsutøvelse.

Utvalget mener derimot tilbakekall av bevilling ikke skal kunne påklages, men avgjøres av Advokatnemnda som første og eneste instans. Utvalget foreslår at det skal være Advokattilsynet som utreder spørsmålet om tilbakekall. Hvis de mener det er grunn til det, oversendes saken til Advokatnemnda for avgjørelse. Utvalget mener det er betryggende at det ikke er samme organ som både utreder saken og treffer vedtak om tilbakekall av bevilling. Ved at avgjørelsen ikke kan påklages vil det raskere foreligge en endelig avgjørelse.

Siden Advokatnemnda både er disiplinærmyndighet og tilbakekaller advokatbevilling foreslår utvalget at det i alle typer disiplinærsaker bør være adgang til å treffe vedtak om tilbakekall av advokatbevilling. Dette gjelder både i saker fremmet av Advokattilsynet og i saker som bygger på klage fra klient eller andre med rettslig klageinteresse. Utvalget mener dette vil virke forenklende ved at man slipper to ulike prosesser knyttet til saksforberedelse og utarbeidelse av vedtak, først i disiplinærsaken og senere i tilbakekallssaken.

Utvalget foreslår videre at det gis hjemmel til å innføre behandlingsgebyr for klage til Advokatnemnda. Klager over Advokattilsynets avgjørelser vil i de fleste sakstyper normalt komme fra advokater. I lys av at både Advokattilsynet og Advokatnemndas virksomheter er selvfinansiert, mener utvalget det ikke vil være urimelig å pålegge et gebyr til advokater som krever å få saken sin behandlet i to instanser. Utvalget foreslår at adgangen til å innføre gebyr legges til Advokatstyret og at nærmere regler om gebyr gis ved forskrift. Gebyret bør imidlertid ikke settes for høyt og bør i alle fall ikke overstige kostnadene ved ordinær klagebehandling av den aktuelle vedtakstypen.

Det bør videre kunne fastsettes at innbetalt gebyr refunderes dersom klager får medhold. Det bør også være anledning til å ha forskjellig gebyrer for forskjellige typer klager. Utvalget mener derimot det er mindre naturlig å fastsette gebyr for klager på manglende innsyn i Advokattilsynets arkiv.

Adgangen til å innføre behandlingsgebyr i disse sakene foreslås regulert i samme bestemmelse som adgangen til å innføre behandlingsgebyr i disiplinærsaker.

20.3.3 Høringsinstansenes syn

Både Advokatforeningen og Tilsynsrådet synes å støtte utvalgets forslag om å legge ansvaret for å behandle klager til Advokatnemnda.

Advokatforeningen støtter videre utvalgets forslag om at det gis hjemmel for å innføre gebyr for klage på Advokattilsynets vedtak. Foreningen mener et eventuelt gebyr i disse tilfellene bør settes noe høyere enn gebyr for disiplinærklager for å dekke inn de reelle kostnadene ved klagebehandlingen.

Når det gjelder klagerett i saker om innsyn går Norsk presseforbunds Offentlighetsutvalg, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening imot utvalgets forslag om at Advokatnemnden skal være klageinstans. De mener at det å fravike reglene i offentleglova om at klageinstans er «nærmeste overordnede organ» er en lite tillitsvekkende ordning og i strid med offentleglovas forutsetninger om klagebehandling. Norsk Redaktørforening viser til at utvalget fremstiller det som en klageordning for advokater, men påpeker retten til innsyn i Advokattilsynets arkiver vil være en allmenn rettighet, forankret i Grunnloven.

20.3.4 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering vil Advokatnemnda som klageorgan være en viktig rettssikkerhetsgaranti for advokater som mener det er truffet feilaktige avgjørelser i Advokattilsynet.

20.3.4.1 Tilbakekall av advokatbevilling

Departementet er enig med utvalget i at det kan argumenteres for at det ikke er nødvendig med klageadgang i tilbakekallssaker. Som utvalget påpeker vil en klageadgang i disse sakene kunne medføre at det tar lengre tid før sakene blir endelig avklart, noe som kan gå utover tilliten til ordningen. Erfaring viser også at advokater som er uenig med Advokatbevillingsnemndens tilbakekallsvedtak ofte bringer saken inn for domstolen. Selv om dette i dag er eneste overprøvingsmulighet, noe som gjør verdien av erfaringen begrenset, kan dette tilsi at det ikke er et like stort behov for å kunne påklage disse avgjørelsene. Advokater er dessuten en relativt homogen gruppe med særlig gode forutsetninger for å bringe en sak inn for domstolen. Nemndsbehandling som en lavterskelordning vil derfor kunne være av mindre betydning for advokater enn for andre grupper. En klageadgang til Advokatnemnda vil dermed ikke nødvendigvis fungere som en avlastning for domstolene, men i realiteten gi en tre-instansbehandling, og dermed utgjøre et forsinkende ledd på veien mot en avklaring av saken. Etter det departementet erfarer har det heller ikke vært fremsatt innvendinger mot dagens ordning hvor det ikke er klageadgang i disse sakene.

Hovedregelen i forvaltningsretten er imidlertid at enkeltvedtak skal kunne påklages i forvaltningssporet. Etter departementets vurdering vil det kunne fremstå som et paradoks at dette ikke gjelder tilbakekall av advokatbevilling som må anses å være et inngripende enkeltvedtak sammenlignet med andre enkeltvedtak det gis klagerett på. Etter departementets vurdering vil det også være viktig for tilliten utad at det gis klagerett i disse sakene. Det er avgjørende for borgernes rettssikkerhet at uskikkede advokater raskt fratas bevillingen. Ettersom en nemndsbehandling i seg selv vil være mer effektiv og mindre ressurskrevende enn en domstolsbehandling taler også hensynet til effektivitet for at vedtakene bør kunne påklages, selv om erfaring hittil viser at mange advokater tar saken til domstolen.

Etter en samlet vurdering har derfor departementet kommet til at det bør innføres en klageadgang til Advokatnemnda i tilbakekallssakene. Advokatnemnda kan ved klage foreta en full overprøving av saken. For å sikre at klagebehandling ikke innebærer et forsinkende ledd for de som uansett ønsker å gå til domstolen, forslår departementet at Advokattilsynet i disse sakene ikke har adgang til å stille vilkår om at klageadgangen skal være uttømt før saken bringes inn for domstolsbehandling, slik de kan gjøre i andre saker, jf. forvaltningsloven § 27 b.

20.3.4.2 Behandling av klager som ikke gjelder sakens realitet

Når det gjelder klager på avgjørelser som ikke gjelder sakens realitet, for eksempel avslag på begjæring om innsyn og partsinnsyn, enkeltvedtak om organets egne tjenestepersoner, jf. forvaltningsloven § 2 andre ledd og avgjørelser om dekning av saksomkostninger, har utvalget kun omtalt klager på innsyn hvor de har foreslått at Advokattilsynets avgjørelser etter offentleglova kan påklages til Advokatnemnda.

Norsk Presseforbunds Offentlighetsutvalg, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har gitt uttrykk for at det vil være i strid med offentleglovas forutsetninger om klagebehandling dersom klager på innsyn skal behandles av Advokatnemnda. Departementet er ikke enig i dette.

Etter offentleglova § 32 kan avgjørelser om innsyn påklages til det nærmeste overordnede forvaltningsorganet. I medhold av denne bestemmelsen er det i offentlegforskrifta § 11 første ledd fastsatt at «Det organet som eit uavhengig forvaltningsorgan administrativt høyrer inn under, er klageinstans når det uavhengige organet har avslått eit krav om innsyn». I kongelig resolusjon 17. oktober 2008 (PRE-2008-10-17-1118), som lå til grunn for offentlegforskrifta, er det på side 94 vist til at slike uavhengige organ typisk vil være statlige tilsyn og ombud, hvilket tilsier at også Advokattilsynet omfattes, og at departementet skal være klageinstans. Det er imidlertid ikke noe i veien for, og heller ikke i strid med offentleglovas forutsetninger, å delegere denne kompetansen så lenge dette skjer innenfor de rammer forvaltningsretten setter. Departementet mener Advokatnemnda er best egnet til å behandle klager på innsyn i disse sakene og at dette fremgår uttrykkelig av loven. Det samme gjelder innsyn etter miljøinformasjonsloven, samt partsinnsyn etter forvaltningsloven.

Etter departementets vurdering bør også klage på saker om dekning av saksomkostninger behandles av Advokatnemnda som er klageinstans for realitetsavgjørelsene saksomkostningene grunnes på. Etter departementets syn må Advokatnemnda med sin juridiske kompetanse anses for å ha gode forutsetninger for å behandle også disse sakene.

20.3.4.3 Gebyr for klage til Advokatnemnda

Departementet støtter utvalgets forslag om å innføre gebyr for å klage på Advokattilsynets vedtak til Advokatnemnda.

Etter departementets vurdering bør man i utgangspunktet være varsom med å ta gebyr for saksbehandlingen i forvaltningen, særlig hvis gebyret brukes i den hensikt å begrense saksinngangen og med det kunne virke diskriminerende. Selv om Advokattilsynet og Advokatnemnda utøver offentlig myndighet, er det advokatene selv som gjennom årlige bidrag finansierer organenes virksomhet. I tillegg er det slik at klager over Advokattilsynets vedtak i de fleste sakstyper vil komme fra advokater selv, som må regnes som en økonomisk ressurssterk gruppe. Departementet mener derfor at det er rimelig at advokater, som krever å få saken sin behandlet i to instanser, må betale et gebyr for dette. Et gebyr for klagebehandlingen kan dessuten bidra til færre usaklige og lite veloverveide klager.

Departementet ser at det kan oppfattes urimelig å ta gebyr for å klage på mangelfulle vedtak. Denne innvendingen kan imidlertid imøtekommes ved at innbetalt gebyr refunderes dersom klager får medhold.

Rettssikkerhetshensyn taler mot at gebyret settes for høyt. Etter Europarådsrekommandasjonen om god forvaltning (Rec (2007) 7) artikkel 16 skal eventuelle gebyrer for saksbehandlingen være «fair and reasonable». Gebyret må ikke overstige selvkost. Det må imidlertid være anledning til å ha forskjellige gebyrer for forskjellige typer klager. I likhet med flere av høringsinstansene mener departementet at det ikke bør kunne kreves gebyr for behandling av klage på avslag om innsyn.

Departementet foreslår at det i forskrift kan fastsettes nærmere bestemmelser om gebyret og størrelsen på dette.

20.4 Advokatnemnda som disiplinærmyndighet

20.4.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 227 tredje ledd behandler Disiplinærnemnden klager over at en advokat har opptrådt i strid med god advokatskikk eller for øvrig i strid med denne eller annen lov. Finner Disiplinærnemnden at det bør treffes vedtak om tilbakekall eller suspensjon fremmer den forslag om dette overfor Advokatbevillingsnemnden, jf. domstolloven § 227 tredje ledd siste punktum.

De fleste saker for Disiplinærnemnden behandles av Advokatforeningens regionale disiplinærutvalg som førsteinstans. Se punkt 18.1.5 for nærmere omtale.

20.4.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at Advokatnemnda skal være eneste disiplinærmyndighet og vil følgelig erstatte både de regionale disiplinærutvalgene og dagens Disiplinærnemnd.

Utvalget går med dette inn for at alle disiplinærbeføyelser legges til Advokatnemnda, og at adgangen tilsynsorganet i dag har til å meddele irettesettelse eller advarsel ikke bør videreføres.

20.4.3 Høringsinstansens syn

Både Advokatforeningen og Tilsynsrådet støtter utvalgets forslag om at alle advokater bør underlegges samme disiplinærordning.

Tilsynsrådet støtter forslaget om å videreføre en nemndsordning, men støtter ikke forslaget om å plassere både tilsynssaker og disiplinærsaker i samme nemnd. Tilsynsrådet foreslår i stedet at tilsynssakene håndteres av et offentlig advokattilsyn og en offentlig advokatnemnd som klageinstans, mens disiplinærklagene håndteres av Advokatforeningen.

Advokatforeningen viser til at det er opprettet en elektronisk klageportal for disiplinærsaker som med enkle grep kan tilpasses klagebehandling for Advokatnemnda. Foreningen mener det bør gis en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om hvordan disiplinærklager skal fremsettes.

Disiplinærnemnden mener disiplinæravgjørelser bør kunne påklages for å ivareta rettsikkerheten for innklagede og den alminnelige rettsfølelse. Det er normalt klageadgang for vedtak i forvaltningen. Disiplinærnemnden viser dessuten til at det foretas et ikke ubetydelig antall omgjøringer av disiplinærutvalgenes avgjørelser. Saker blir også ofte bedre belyst i ankeomgangen. Med kun en instans vil en raskt kunne få flere saker som havner i rettssystemet, noe som kan bli dyrere. Disiplinærnemnden foreslår et to-sporet system for klagehåndtering av disiplinærsaker, hvor sakene først avgjøres av tre medlemmer, mens klagen behandles av fem andre medlemmer. I en slik ordning vil det være mindre betenkelig at lederen alene kan avgjøre saker etter utvalgets lovutkast § 82. Hvorvidt ankeinstansen bør være mer av et «storkammer» kan diskuteres, likeså om det bør være fleksible regler for å forkaste anker. Disiplinærnemnden viser for øvrig til at godt begrunnede avgjørelser i førsteinstans bør kunne tilsi at ankeinstansen bare kort kan vise til førsteinstansens avgjørelse.

20.4.4 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag om å legge alle disiplinærbeføyelser til Advokatnemnda, uavhengig av om advokaten er medlem av Advokatforeningen eller ikke. Dette vil etter departementets vurdering forenkle systemet sammenlignet med i dag hvor enkelte saker først behandles av disiplinærutvalgene, mens andre kun behandles av Disiplinærnemnden.

Departementet er enig med Tilsynsrådet i at det er grunnleggende forskjeller mellom rollen som henholdsvis klage- og tilsynsmyndighet og disiplinærmyndighet. I likhet med Advokatforeningen, er imidlertid ikke departementet enig i at forskjellene utelukker muligheten til å samle tilsyns- og disiplinærsaker i samme organ. Forskjellene mellom sakstypene kan etter departementets syn blant annet ivaretas av tilpassede saksbehandlingsregler. Departementet mener for øvrig at det for advokatene og publikum sin del vil være en fordel at flere oppgaver er samlet i ett organ, og at én nemnd vil gjøre ordningen som sådan betydelig mer oversiktlig og forståelig enn hva den er i dag. Dette gjelder selv om det kan være pedagogisk utfordrende for Advokatnemnda å synliggjøre utad hvilken rolle nemnda har i de forskjellige sakstypene.

Før 1997-reformen gjaldt de advokatetiske reglene og Advokatforeningens disiplinærmyndighet bare for foreningens medlemmer. Ikke-medlemmer var utelukkende underlagt den offentlige tilsynsordningen. Etter forslag fra Michelsensutvalget i NOU 1992: 24 Behandling av klager på advokater mv., og etter bred oppslutning i høringsrunden, ble dette systemet opphevet ved lovendringen som trådte i kraft i 1997. Departementet uttalte i den forbindelse at selv om Advokatforeningen burde være en aktiv overvåker av advokatstandens faglige og etiske standard, måtte disiplinærmyndigheten forankres i regler utenfor dem som alene håndheves av foreningen, jf. Ot.prp. nr. 39 (1994–95) punkt 5.4.1 side 12. De advokatetiske reglene ble stadfestet som forskrift og omfattet alle advokater, i tillegg ble Disiplinærnemnden opprettet som offentlig organ.

Slik departementet ser det, er det fortsatt viktig å sikre en ensartet og tett kontroll med advokatenes plikter, herunder pliktene som følger av Regler for god advokatskikk. Dette har sammenheng med at advokatene spiller en viktig rolle for ivaretakelsen av borgernes rettssikkerhet. Ved utvalgets forslag om å etablere en advokatnemnd, inkludert forslaget om å ta ut Advokatforeningens disiplinærutvalg fra den lovbaserte ordningen, vil de advokatetiske reglene håndheves likt overfor alle advokater uavhengig av medlemskap i Advokatforeningen.

Slik vi oppfatter Tilsynsrådets forslag, mener de at dette også kan la seg gjøre dersom Advokatforeningen administrerer disiplinærordningen for alle advokater, uavhengig av medlemskap i foreningen.

Selv om en slik løsning ikke nødvendigvis er i strid med organisasjonsfriheten rettslig sett, mener departementet at dette like fullt vil kunne oppleves som et inngrep i organisasjonsfriheten for advokater som av ulike grunner ønsker å stå utenfor foreningen. Utvalget har også vurdert en slik løsning i forslaget om tilslutningsmodell, jf. utredningen punkt 23.2.5, men forkastet den fordi utvalget blant annet mente at foreningsfriheten lett kunne fremstå illusorisk. En modell som Tilsynsrådet skisserer, ville i alle tilfeller bli en ordning med flere organer, og etter departementets syn dermed også gå på bekostning av hensynet til forenkling.

Når det gjelder forslaget om å ta ut disiplinærutvalgene fra den lovbaserte ordningen, er det fra enkelte uttrykt bekymring for at forslaget vil kunne ha negativ effekt for det lokale engasjementet for de advokatetiske reglene i Advokatforeningen, og dermed også i bransjen for øvrig. Advokatforeningen har i notat til departementet 8. februar 2019 foreslått å opprette et særskilt organ i foreningen med bred geografisk representasjon som skal vurdere Advokatnemndas sekretariat sin innstilling i disiplinærsaker før den sendes til Advokatnemnda. Departementet er usikker på om dette er en god løsning og er blant annet bekymret for at ordningen vil kunne gå utover effektiviteten i saksbehandlingen. Advokatforeningen står uansett fritt til å organisere sitt arbeid og engasjement for advokatetikken slik de finner mest hensiktsmessig. Departementet vil dessuten også peke på at lokalt engasjement vil kunne ivaretas ved bred geografisk representasjon av advokatmedlemmer i Advokatnemnda.

Alle hensyn tatt i betraktning mener departementet at de positive effektene ved at disiplinærsakene legges til én nemnd veier opp for eventuelle ulemper. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at Advokatnemnda skal behandle også disiplinærsaker, og at Advokatforeningens disiplinærutvalg tas ut av den lovbaserte ordningen. Selv om departementet mener disiplinærmyndigheten ikke bør legges til Advokatforeningen som sådan, er erfaringen og nærheten Advokatforeningen har til bransjen verdifull, noe som også er bakgrunnen for å legge sekretariatet for Advokatnemnda til Advokatforeningen, se punkt 20.2.4.

Departementet er for øvrig også enig i at disiplinæravgjørelser ikke skal kunne påklages. Disiplinæravgjørelser vil kunne bringes inn for domstolen for overprøving.

Advokatnemnda skal for øvrig oversende alle saker hvor det ilegges disiplinærreaksjon til Advokattilsynet, se punkt 19.5.4 om registrering av disiplinærreaksjoner.

20.5 Hvem skal være underlagt Advokatnemndas disiplinærmyndighet

20.5.1 Gjeldende rett

Det følger av domstolloven § 227 tredje ledd at det er advokater som er underlagt disiplinærorganene. I de tilfellene det er advokatfullmektigen som har begått feilen, forholder Disiplinærnemnden seg formelt til prinsipalen. Ved senere søknad om bevilling fra fullmektigen eller senere disiplinærsak rettet mot vedkommende, vil disiplinæravgjørelsen kunne få betydning.

20.5.2 Utvalgets forslag

I tillegg til advokater foreslår utvalget at også advokatfullmektiger personlig skal kunne ilegges disiplinærreaksjoner, og ikke kun via sin prinsipal. Utvalget viser blant annet til at de samme preventive hensynene som ligger bak adgangen til å ilegge advokater disiplinærreaksjoner, også gjør seg gjeldende for fullmektiger. Med forslaget vil en advokatfullmektig kunne ilegges en disiplinærreaksjon uten at advokaten nødvendigvis ilegges noe reaksjon for samme forhold.

Utviklingen i advokatbransjen går i retning av at stadig flere advokater organiserer seg i mellomstore og større advokatforetak, og at foretakene vokser. Denne utviklingen er etter utvalgets syn med på å underbygge et behov for å kunne ilegge advokatforetak sanksjoner ved brudd på regelverket.

Utvalget foreslår derfor at også advokatforetak skal kunne ilegges disiplinærreaksjoner. Utvalget mener dette særlig vil være aktuelt der advokatforetaket ikke har oppfylt sitt ansvar etter lovutkastet § 19 fjerde ledd, for eksempel ved at ledelsen har sviktet i å etablere rutiner for oppfølging av gjeldende regelverk, eller har oppfordret til opptreden som er uforenlig med regelverket. Foretaket bør også være ansvarlig for svake rutiner, for eksempel hvis dette har ført til at fortrolighetsplikten eller reglene om interessekonflikter ikke overholdes. Utvalget mener det også er behov for å ilegge advokatforetak som sådan en disiplinærreaksjon der det er begått brudd på reglene, men det er umulig eller vanskelig å plassere ansvaret hos en enkelt advokat, eller der det av andre grunner er naturlig å holde advokatforetaket ansvarlig.

Utvalget mener videre at de samme hensynene som tilsier at det bør kunne reageres med disiplinærsanksjoner mot advokatforetak, gjør seg gjeldende overfor virksomheter med organisasjonsadvokater og foreslår at disse også skal være underlagt Advokatnemndens disiplinærmyndighet.

Når det gjelder andre ansatte i advokatforetak utenom advokater og fullmektiger, har utvalget kommet til at disse ikke bør underlegges disiplinærmyndigheten og begrunner dette med at det er unaturlig å skulle gripe inn i andre yrkesgruppers forhold.

Utvalget mener heller ikke at virksomheter som ikke er advokatforetak, men som har ansatt advokater (internadvokater) bør omfattes. Bakgrunnen for dette er dels fordi disse foretakene har andre formål enn å drive advokatvirksomhet, noe som gjør det mindre nærliggende å anvende reglene for advokater på foretaket som sådan, men også fordi internadvokater skal ha en særlig uavhengig stilling i foretaket.

20.5.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Disiplinærnemnden er enig i at selv om advokatfullmektiger er underlagt prinsipalens tilsyn, er det hensiktsmessig at også advokatfullmektiger kan innklages personlig og ilegges disiplinære reaksjoner.

Advokatforeningen og Disiplinærnemnden støtter også forslaget om at advokatforetak kan ilegges disiplinærreaksjoner. Disiplinærnemnden viser til at dette fortrinnsvis bør være aktuelt hvor det konstateres systemsvikt i en eller annen form, og hvor det er vanskelig å knytte feilen eller forsømmelsen til en enkelt advokat.

Disiplinærnemnden er videre enig i at dersom organisasjonen har til formål å drive advokatvirksomhet, eller har ansatte advokater som yter bistand til medlemmer eller andre, bør det kunne anvendes disiplinærsanksjoner mot virksomheten på samme måte som mot advokatforetak. Tilsynsrådet er derimot skeptiske til at tilsynsorganet skal kunne meddele disiplinærreaksjoner mot organisasjonen som sådan. De mener det i realiteten innebærer en vesentlig utvidelse av tilsynsmyndighetens rolle sammenliknet med dagens ordning. Tilsynsrådet mener på prinsipielt grunnlag og på bakgrunn av effektivitetshensyn, at tilsynet med advokater i størst mulig grad bør begrenses til advokaters virksomhet og advokatforetak.

Disiplinærnemnden stiller spørsmål om hvorfor ikke også et foretak som har ansatte internadvokater skal kunne ilegges disiplinærreaksjoner. Etter Disiplinærnemndens oppfatning synes det ikke unaturlig at for eksempel en bank, som med medvirkning fra internadvokater, har solgt produkter som domstolene slår fast utløser erstatningsansvar for banken, skal kunne ilegges en disiplinærreaksjon hvor det ikke er mulig å plassere ansvaret hos en eller flere konkrete advokater.

Disiplinærnemnden er derimot enig med utvalget i at andre enn advokater som er ansatt i et advokatforetak ikke skal kunne idømmes disiplinærreaksjoner. Dersom ansatte som ikke er advokater begår brudd på regler for god advokatskikk, vil dette kunne gå ut over arbeidsgiveren, enten ved at foretaket eller en enkelt advokat som har tilsynsansvar for vedkommende kan ilegges disiplinærreaksjon.

20.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at de samme preventive hensynene som ligger bak adgangen til å ilegge advokater disiplinærreaksjoner, også gjør seg gjeldende ovenfor advokatfullmektiger. Departementet mener derfor at ikke bare advokater, men også advokatfullmektiger bør kunne ilegges disiplinærreaksjoner og at dette kan gjøres uavhengig av om prinsipalen felles for forholdet.

Departementet mener i likhet med utvalget at det også er et klart behov for at advokatforetak som sådan underlegges disiplinærordningen. Dette vil særlig være aktuelt hvor det konstateres systemsvikt i en eller annen form, og hvor det er vanskelig å knytte feilen eller forsømmelsen til en enkelt advokat. Disiplinærmyndighetene får ofte inn klager på advokatforetak, hvor klagen må returneres fordi foretaket ikke kan holdes ansvarlig. Mange ender da opp med å klage på en tilfeldig advokat i foretaket, noe som etter departementets syn er svært uheldig. Adgangen til å klage på et foretak må også ses i sammenheng med at foretaket er forpliktet til å påse at virksomheten drives i samsvar med regelverket. Advokatforetakene vil gjennom sine styrende organer fastsette hvordan advokatvirksomheten skal utøves. Departementet antar at adgangen til å ilegge en disiplinærreaksjon vil kunne ha en preventiv effekt overfor advokatforetakene, og innebære økt bevissthet og etterlevelse av eksempelvis reglene om interessekonflikter ved forespørsel om nye oppdrag.

Departementet er videre enig med utvalget i at andre ansatte i advokatforetaket enn advokater og advokatfullmektiger ikke skal kunne idømmes disiplinærreaksjoner. Departementet har vurdert om det bør gjøres unntak fra dette for eiere og andre med ledende stillinger uten advokatbevilling. Etter departementets vurdering kan ansvaret som følger av å inneha slike posisjoner tilsi at også disse bør kunne ilegges disiplinærreaksjoner. Samtidig er behovet for å kunne ilegge personer i ledelsen en disiplinærreaksjon mindre når foretaket som sådan kan ilegges en slik reaksjon. Departementet har derfor falt ned på at heller ikke disse skal kunne ilegges disiplinærreaksjoner.

Departementet har også vurdert om virksomheter som ikke er advokatforetak, men som har ansatt advokater, bør kunne ilegges disiplinærreaksjoner. Arbeidsgiveren vil i slike virksomheter til en viss grad ha kontroll på rammebetingelsene for advokaten og vil også ha plikt til å sørge for at de ansatte advokatene kan oppfylle regelverket. Departementet mener likevel det er mer naturlig at det er den enkelte advokat som er ansvarlig ovenfor disiplinærmyndighetene og ikke arbeidsgiveren som har rollen som klient. Hensynet til internadvokaters uavhengige stilling taler også mot et slikt ansvar for foretaket. Departementet er derfor enig med utvalget i at internadvokaters arbeidsgivere ikke skal kunne ilegges disiplinærreaksjoner.

Når det gjelder virksomheter med organisasjonsadvokater mener departementet derimot at de samme hensyn gjør seg gjeldende som for advokatforetak. Departementet foreslår derfor at det bør kunne anvendes disiplinærsanksjoner mot virksomheter med organisasjonsadvokater.

20.6 Disiplinærreaksjoner

20.6.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 227 tredje ledd kan en advokat som har opptrådt i strid med god advokatskikk eller for øvrig i strid med denne eller annen lov, meddeles en irettesettelse, kritikk eller advarsel.

20.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at dagens tre ulike disiplinærreaksjoner, slås sammen til én reaksjon, som gis betegnelsen «disiplinær kritikk». Samtidig foreslår utvalget at det innføres et overtredelsesgebyr som kan gis i tillegg til disiplinær kritikk ved mer alvorlige regelbrudd. Overtredelsesgebyret antas å kunne ha en preventiv effektiv og dermed sørge for at advokatene i større grad etterlever advokatregelverket.

Utvalget mener Advokatnemndas vurdering av om det skal gis en reaksjon og nivået på et eventuelt overtredelsesgebyr, bør bero på skjønn. Utvalget foreslår imidlertid at den øvre grensen for overtredelsesgebyret settes til ti ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Dersom overtredelsesgebyret skulle ha gått til Advokattilsynet eller Advokatnemnda, mener utvalget det ville kunne gitt anklager om uheldige insentiver. Utvalget foreslår derfor at overtredelsesgebyret tilfaller statskassen.

Av hensyn til en effektiv innkreving av overtredelsesgebyret foreslår utvalget at ilagt gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

20.6.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Disiplinærnemnden støtter forslaget om å slå sammen dagens tre disiplinærreaksjoner til én reaksjon. De støtter også innføringen av et overtredelsesgebyr som kan ilegges sammen med kritikken. Begge høringsinstansene påpeker at et slikt gebyr vil kunne ha preventiv effekt overfor advokatene, ikke minst gjengangerne. Advokatforeningen mener gebyret også vil styrke disiplinærordningens anseelse utad.

Advokatforeningen er videre enig i at Advokatnemnda bør ha en skjønnsmessig kompetanse til å bestemme hva slags reaksjon som skal benyttes i den enkelte sak, avhengig av sakens alvorlighetsgrad og de konkrete omstendigheter i saken.

20.6.4 Departementets vurdering

Departementet registrerer at begge høringsinstansene som har uttalt seg om hvilke reaksjonsformer som bør ilegges i disiplinærsaker, støtter utvalgets forslag. Forskjellene mellom de tre gjeldende reaksjonsformene; irettesettelse, kritikk, og advarsel fremstår som uklar og departementet er derfor enig med utvalget og høringsinstansene i at de tre reaksjonsformene bør slås sammen til én reaksjon, som gis betegnelsen disiplinær kritikk. Dette vil forenkle og klargjøre dagens system. Kritikk er den vanligste reaksjonsformen Disiplinærnemnden benytter i dag. Statistikk fra 2019 viser at av alle innkomne disiplinærsaker endte 29 prosent med kritikk, 5 prosent med advarsel, mens bare 2 prosent fikk en irettesettelse. Departementet presiserer at ny reaksjonsform ikke innebærer noen endring i hva som skal til for å ilegge reaksjoner, hvilket tilsier at de som tidligere ble ilagt en irettesettelse eller advarsel, heretter vil få kritikk.

Som det fremgår av punkt 19.3.4.2 foreslår departementet, i motsetning til utvalget og høringsinstansene, at adgangen til å ilegge et overtredelsesgebyr bør legges til Advokattilsynet og ikke Advokatnemnda. Dette må ses i lys av valg av særorganmodellen. Departementet ser at det vil kunne styrke disiplinærordningens anseelse utad å legge overtredelsesgebyret til Advokatnemnda. Etter departementets vurdering vil imidlertid også forslaget om registrering av fellende disiplinæravgjørelser kunne bidra til å styrke denne anseelsen. Både Advokattilsynet og Advokatnemnda skal påse at det ikke er handlet i strid med regler gitt i eller i medhold lov. Departementet legger følgelig til grunn at den preventive effekten vil være den samme uavhengig av hvem som tillegges myndighet til å gi overtredelsesgebyret. Ved å legge overtredelsesgebyret til Advokattilsynet i stedet for Advokatnemnda gis det også mulighet til å påklage avgjørelsen.

20.7 Beviskrav

20.7.1 Gjeldende rett

I sivile saker er utgangspunktet at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Det gjøres imidlertid unntak fra dette utgangspunktet der det er spørsmål om det foreligger straffbart eller annen form for sterkt klanderverdig forhold.

20.7.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener det generelt bør gjelde et noe skjerpet beviskrav ved ileggelse av disiplinærreaksjoner, fra alminnelig sannsynlighetsovervekt, til et krav om at det må være klart sannsynlig. Utvalget viser til at reaksjonen har et pønalt formål og bare kan ilegges dersom advokaten er å bebreide. Samtidig forutsetter utvalget at det fortsatt ligger en relativitet i beviskravet, slik at det for eksempel må stilles strengere beviskrav ved forhold som ligger nær opp til det straffbare, enn ved mer bagatellmessige overtredelser.

20.7.3 Høringsinstansenes syn

Tilsynsrådet stiller seg undrende til utvalgets forslag om et strengere beviskrav for disiplinærsaker enn for tilbakekallssaker. De mener at en slik ordning vil kunne få spesielle og uheldige utslag i konkrete saker. De viser i den forbindelse til at disiplinærsakene normalt vil anses mindre alvorlige for advokaten enn tilbakekallssakene, hvor det stilles krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Forslaget fremstår dessuten som urimelig sett hen til at det ofte vil være en privatperson som initierer en disiplinærsak, og at klageren i mange tilfeller således vil være den svake part i saken.

Advokatforeningen påpeker at utvalgets forslag innebærer både en skjerpelse av beviskravet og innføring av skyldkrav for at advokaten kan meddeles disiplinær kritikk. Foreningen er skeptisk til å skjerpe beviskravet som vil kunne gjøre det vanskeligere for klienter å nå fram i en klagesak, noe som igjen kan undergrave tilliten til klageordningen og til advokatstanden for øvrig. Etter foreningens oppfatning bør beviskravet i disiplinærsystemet være det samme som i sivile saker etter tvisteloven. Ikke minst gjelder dette når det kreves utvist skyld for at advokaten kan ilegges reaksjon.

Disiplinærnemnden er derimot enig med utvalget i at det bør komme til uttrykk i loven at man må finne det klart sannsynlig at advokaten har forsømt seg, for å kunne ilegge disiplinærreaksjon. Dette antas å være i tråd med dagens situasjon.

20.7.4 Departementets vurdering

Utgangspunktet i sivile saker er at det faktum som er mest sannsynlig skal legges til grunn. Det gjøres imidlertid unntak fra dette utgangspunktet der det i sivile saker er spørsmål om det foreligger et straffbart eller annen form for sterkt klanderverdig forhold. At det også kan være grunnlag for dette i disiplinærsaker mot advokater, er forutsatt av Høyesterett i Rt-2010-224. Siden det allerede i dag ligger en relativitet i beviskravet kan ikke departementet se behov for at det skal gjelde et skjerpet beviskrav utover alminnelig sannsynlighetsovervekt som i andre sivile saker. I likhet med Tilsynsrådet mener dessuten departementet at beviskravet i utgangspunktet ikke bør være strengere i disiplinærsaker enn i tilbakekallssaker.

Utvalget påpeker at disiplinærreaksjonene har et pønalt formål, noe som særlig blir fremtredende ved at det også foreslås innført et overtredelsesgebyr. Videre foreslår utvalget at advokaten må være å bebreide. Departementet påpeker at formålet med disiplinærreaksjonen først og fremst er å sikre at advokatvirksomhet utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatens virke i alle siviliserte rettssamfunn. Disiplinærreaksjoner regnes ikke som straff, verken i intern rett eller etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Departementet mener derfor at beviskravet bør være alminnelig sannsynlighetsovervekt, men at det bør skjerpes for faktiske omstendigheter som er særlig belastende for en part. Hvor sterk sannsynlighet som kreves, vil derfor avhenge av hvor sterkt klanderverdig forhold som vurderes å foreligge.

Departementet mener for øvrig vurderingstemaet, som i dag, bør være om en advokat har opptrådt i strid med god advokatskikk eller for øvrig i strid med lov. Det er verken vanlig eller hensiktsmessig å kreve skyld ved brudd på yrkesetiske regler, og departementet foreslår derfor ikke å innføre et skyldkrav slik utvalget har foreslått.

20.8 Samme spørsmål kommer opp i sak for domstolene

20.8.1 Gjeldende rett

Det følger i dag av advokatforskriften § 5-3 sjette ledd at en disiplinærsak ikke kan behandles av Disiplinærnemnden dersom det reises sak i rettsapparatet «i den utstrekning samme spørsmål da også vil komme opp til vurdering i Disiplinærnemnden.»

20.8.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å fjerne regelen i advokatforskriften § 5-3 sjette ledd slik at sakene kan behandles av Advokatnemnda og domstolene samtidig. Utvalget viser til at det har vært reist kritikk mot bestemmelsen, da advokater kan stoppe en disiplinærsak ved å anlegge søksmål eller ta ut forliksklage om inndrivelse av salærkrav.

Slik utvalget ser det, vil det normalt ikke være full overlapping mellom spørsmålet domstolen skal ta stilling til, og spørsmålet disiplinærorganet vurderer. Det vil dermed normalt ikke oppstå en direkte konflikt mellom avgjørelsene.

Utvalget ser at det er problematisk med saker med delvis overlappende temaer som behandles parallelt i Advokatnemnda og i domstolen. Utvalget anser imidlertid treneringsmuligheten som ligger i dagens regler som meget uheldig, og foreslår derfor at sakene likevel bør kunne behandles samtidig. Står salærspørsmålet for domstolen, mener imidlertid utvalget det er naturlig at Advokatnemnda ikke tar stilling til salærspørsmålet, men eventuelt nøyer seg med å konstatere brudd på reglene. Kommer begge saker opp i rettsapparatet samtidig, vil den ene saken kunne stanses i påvente av den andre dersom det er grunnlag for det etter tvisteloven §§ 16-17 eller 16-18.

Utvalget mener for øvrig at dersom Advokatnemnda kommer til at det foreligger eller ikke foreligger brudd på reglene for advokater, mens domstolen legger det motsatte syn til grunn i en rettssak om salæret, vil dette kunne være en uenighet man kan leve med.

20.8.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Disiplinærnemnden er enige med utvalget i at regelen i advokatforskriften § 5-3 sjette ledd bør fjernes.

Disiplinærnemnden mener flere advokater utnytter denne regelen helt bevisst, og at det for noen innklagede advokater synes å være et mønster. Disiplinærnemnden påpeker at det også kan være vanskelig å avgjøre om klagen inneholder forhold som ligger utenfor det som er bragt inn for domstolene. Så lenge klagen gjelder salær er det normalt greit at klagen må avvises, men klagen kan også gjelde brudd på regler for god advokatskikk og som ligger utenfor det spørsmål søksmålet reiser.

Disiplinærnemnden viser videre til at ettersom salærklager etter lovforslaget som hovedregel ikke skal behandles av Advokatnemnda, vil det neppe bli mange saker hvor samme spørsmål både står for domstolene og nemnda. Disiplinærnemnden slutter seg til det lovutvalget sier om dette. Disiplinærnemnden er enig i at dersom salærfastsettelsen er en del av spørsmålet om regler for god advokatskikk er brutt, så bør Advokatnemnda fortsatt kunne fastsette salæret og gi tilbakebetalingspålegg med tvangskraft.

Namsfogden i Oslo har ingen innvendinger mot endringen.

20.8.4 Departementets vurdering

I likhet med utvalget og høringsinstansene er departementet enig i at regelen i advokatforskriften § 5-3 sjette ledd ikke bør videreføres i nytt advokatregelverk.

Formålet med regelen var å forhindre at saker med delvis overlappende temaer behandles parallelt i Disiplinærnemnden og i domstolen. Ifølge Advokatforeningen og Disiplinærnemnden er det imidlertid flere advokater som bevisst utnytter regelen og som tar ut stevning eller forliksklage i den hensikt å stoppe en disiplinærsak. Departementet mener dette er svært uheldig da det åpner for at advokater kan blokkere en privat parts rett til omkostningsfritt å prøve disiplinærklage og salærkrav for en uavhengig nemnd. På denne måten blir den private parten, som oftest også er den økonomisk svakeste, presset ut i en tvist som innebærer betydelig risiko for omkostningsansvar. Dette kan i ytterste konsekvens medføre at parten frafaller klagen.

Departementet mener dessuten en slik omgåelse som dagens regulering åpner for, er egnet til å skade advokatstandens anseelse. Høyesterett har også påpekt svakheten ved dagens regelverk, jf. HR-2019-1948-U. Som Disiplinærnemnden viser til i sin høringsuttalelse kan det dessuten være vanskelig å avgjøre om klagen gjelder forhold som ligger utenfor det spørsmålet som er brakt inn for domstolen. Departementet påpeker for øvrig at det ikke vil anses som litispendens etter tvisteloven § 18-1 om samme spørsmål kommer opp både i en disiplinærsak og i en sak for domstolene, da en disiplinærsak for Advokatnemnda ikke vil anses som en «sak» etter tvisteloven.

Disiplinærnemnden viser i sin høringsuttalelse til at det uansett ikke vil bli mange saker som står for Advokatnemnda og domstolen samtidig siden utvalget har foreslått at salærklager som hovedregel ikke skal behandles av nemnda. Som det fremgår av punkt 20.10.4 foreslår departementet at Advokatnemnda også skal behandle salærklager. Departementet mener saksomfanget uansett ikke tilsier at regelen i advokatforskriften § 5-3 sjette ledd bør videreføres.

Departementet har vurdert om man i stedet for å endre regelen i advokatforskriften § 5-3 sjette ledd, bør legge opp til at en sak ikke kan behandles i Advokatnemnda dersom det fra før er reist sak i rettsapparatet, mens en sak som først kommer til Advokatnemnda skal behandles selv om en av partene senere bringer saken inn for domstolen. Med en slik regel ville man ha forhindret at advokater som blir oppmerksomme på at noen har klaget vedkommende inn for nemnda kan trenere saken ved å bringe den inn for domstolene, samtidig som man vil kunne avlaste Advokatnemnda.

Departementet har imidlertid lagt avgjørende vekt på at Advokatnemnda har særlig kompetanse til å vurdere disiplinærsaker, noe som tilsier at man bør tilstrebe at sakene behandles der før man går til domstolene. Departementet foreslår derfor at regelen i dagens advokatforskrift § 5-3 sjette ledd ikke videreføres.

20.9 Behandlingsgebyr

20.9.1 Gjeldende rett

Etter dagens ordning tar verken Disiplinærnemnden eller Advokatforeningens disiplinærutvalg behandlingsgebyr for den som innklager en advokat.

20.9.2 Utvalgets forslag

Utvalget fremhever viktigheten av at disiplinærordningen videreføres som et lavterskeltilbud. Samtidig erkjenner utvalget at det fremsettes en rekke åpenbart uberettigede klager hvert år, og at det er grunn til å tro at det ville ha kommet inn færre slike klager dersom det måtte betales et gebyr for å få klagen behandlet.

Utvalget foreslår derfor å innta en forskriftshjemmel i advokatloven som gir Advokatnemnda anledning til å innføre et behandlingsgebyr. Utvalget mener det ikke er behov for å fastsette en øvre grense for gebyret i loven, men forutsetter at det i vurderingen av gebyrets størrelse legges stor vekt på å beholde disiplinærordningen som et lavterskeltilbud. Utvalget mener det også bør vurderes å unnta gebyr der advokatbistanden helt eller delvis er dekket av det offentlige, i tillegg til at den som får medhold i en klage bør få gebyret refundert.

20.9.3 Høringsinstansenes syn

Både Advokatforeningen og Disiplinærnemnden støtter forslaget om at det gis en hjemmel for innføring av behandlingsgebyr for disiplinærklager. De viser begge til at det hvert år fremsettes en rekke uberettigede klager. Disiplinærnemnden ser ofte at det klages først og fremst fordi man er misfornøyd med resultatet, uten at advokaten har brutt noen regler for god advokatskikk. Advokatforeningen og Disiplinærnemnden fremhever samtidig viktigheten av å videreføre disiplinærsystemet som et lavterskeltilbud og er enig med utvalget i at dette må få betydning for gebyrets størrelse.

Disiplinærnemnden foreslår et gebyr tilsvarende rettsgebyret for en klage, anke, eller gjenopptagelsesbegjæring. De mener imidlertid det bør være et langt høyere gebyr for en advokat som på egne vegne innklager en annen advokat. Disiplinærnemnden har sett flere ekstreme eksempler på hvordan klagesaker eskalerer når to profilerte advokater står mot hverandre, og utspringet er en mer eller mindre medieomtalt tvistesak. I disse sakene mener Disiplinærnemnden det også bør gis anledning til kreve saksomkostninger for innklagede dersom vedkommende frifinnes.

20.9.4 Departementets vurdering

Som utvalget påpeker fremsettes det hvert år en rekke disiplinærklager som er åpenbart uberettigede, enkelte også av sjikanøs karakter. Slike saker er ressurskrevende å håndtere, og hensynet til en velfungerende og effektiv advokatnemnd taler for å kunne begrense slike klager. Etter departementets vurdering tilsier dette at det bør innføres et behandlingsgebyr, noe også andre disiplinærnemnder har innført, for eksempel Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester.

Det er imidlertid etter departementets syn viktig at disiplinærsystemet videreføres som et lavterskeltilbud, selv om det innføres et behandlingsgebyr. Dette fremheves også av Advokatforeningen og Disiplinærnemnden. Dette er særlig viktig i disiplinærsaker der det ofte er klienten som klager. Behandlingsgebyret bør derfor legges på et forholdsvis lavt nivå. Videre bør det fastsettes regler om unntak fra gebyr i disiplinærsaker for den som har fri rettshjelp, og at den som får medhold i en klage får tilbakebetalt innbetalt gebyr. Departementet er videre enig med utvalget og høringsinstansene i at det kan være hensiktsmessig med et høyere gebyr for en advokat som innklager en annen advokat hvor dette skjer på egne vegne, og ikke på vegne av en klient.

Når det gjelder Disiplinærnemndens innspill knyttet til dekning av saksomkostninger er departementet enig i at nemnda bør ha adgang til å pålegge advokaten å erstatte klagerens saksomkostninger for nemnda dersom klagen fører frem. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Departementet foreslår at hjemmelen for behandlingsgebyr fastsettes i advokatloven, men at nivået på gebyret, samt utfyllende regler om innkreving mv. fastsettes i forskrift.

20.10 Salærfastsettelse

20.10.1 Gjeldende rett

Disiplinærnemnden kan fastsette nytt salær i de tilfellene nemnden finner at advokaten har krevd et for høyt salær, jf. § 227 fjerde ledd.

20.10.2 Utvalgets forslag

Overtredelse av reglene for advokatvirksomhet kan ha betydning for advokatens krav på salær. Utvalget mener derfor at der Advokatnemnda kommer til at regelverket er overtrådt, bør Advokatnemnda ha adgang til å fastsette salæret. Dersom klienten har krav på å få tilbakebetalt salær, foreslås det at nemndas beslutning om salærfastsettelse bør ha tvangskraft.

Når det gjelder saker som gjelder klage på salærfastsettelse foreslår utvalget at det opprettes et eget organ med egen meklingsordning for forbrukere som skal løse tvister mellom advokater og klienter om salærfastsettelse eller andre kontraktuelle forhold. Bakgrunnen for forslaget om opprettelse av meklingsordningen er at utvalget mener verken dagens ordning eller behandling av salærklager i Advokatnemnda vil kunne oppfylle kravene som direktiv 2013/11/EU stiller til alternative tvisteløsningsorganer for blant annet tvister mellom advokat og klient om kontraktuelle spørsmål. Utvalget mener det heller ikke er hensiktsmessig å opprettholde en parallell salærklageordning for Advokatnemnda.

Utvalget foreslår at meklingsorganets kompetanse i utgangspunktet skal omfatte alle typer kontraktuelle tvister, men at det bør innføres en hjemmel for å avvise innkomne saker der kravet ikke overstiger et fastsatt beløp. Utvalget foreslår videre at mekleren skal kunne avgjøre saker dersom begge parter ber om det, og mekleren finner det ubetenkelig.

Utvalget foreslår videre at meklere under meklingsordningen for forbrukere skal gis adgang til å oversende en salærsak til Advokatnemnda dersom den reiser spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller dersom andre særlige grunner tilsier at den bør behandles av Advokatnemnda. Ordningen foreslås for øvrig finansiert av Advokattilsynet. Det åpnes for å fastsette et symbolsk gebyr for behandling i meklingsorganet, men at dette ikke kan overstige en tidels rettsgebyr.

20.10.3 Høringsinstansenes syn

Tre høringsinstanser har uttalt seg om forslaget, henholdsvis; Advokatforeningen,Forbrukerrådet og Juss-Buss.

Juss-Buss stiller seg positive til forslaget, mens Advokatforeningen og Forbrukerrådet ikke sier noe konkret om hvorvidt de støtter forslaget. Advokatforeningen har imidlertid flere konkrete innspill til innretningen av ordningen. De mener blant annet at det foreslåtte gebyret for å bringe en sak inn for meklingsordningen er for lavt til å ha noen funksjon. De er også imot utvalgets forslag om at mekleren kan treffe avgjørelse i tvisten på nærmere angitte vilkår. Forbrukerrådet påpeker derimot at lovforslaget på dette punktet tilsvarer ordningen etter tvisteloven og at denne ordningen synes å fungere godt.

20.10.4 Departementets vurdering

Departementet støtter ikke utvalgets forslag om å opprette en egen meklingsordning for salær og andre kontrakttvister mellom klienter og advokater.

Bakgrunnen for utvalgets forslag er at direktiv 2013/11/EU stiller krav om etablering av et alternativt tvisteløsningstilbud for kontraktuelle krav i forbrukerforhold. Det oppstilles imidlertid ikke krav om sektorvise klageorganer. Forbrukertilsynet som meklingsorgan i kontraktvister mellom forbruker og advokat eller andre som yter rettslig bistand, er etter departementets vurdering i overensstemmelse med kravene som følger av direktivet.

I stedet for å opprette et eget organ for å håndtere slike saker, mener departementet at salærsakene heller bør behandles av Advokatnemnda, slik Disiplinærnemnden gjør i dag. Klagesakene er ofte en blanding av klage på salær og brudd på Regler for god advokatskikk. Departementet mener derfor at det uansett fremstår lite hensiktsmessig å skille ut salærsakene til behandling i et eget meklingsorgan, og at løsningen som utvalget har foreslått derfor vil gå på bekostning av hensynet til forenkling og effektivisering. Departementet mener at øvrige kontrakttvister om advokattjenester fortsatt skal omfattes av Forbrukertilsynets felles tvisteløsningsordning.

Til dokumentets forside