Prop. 214 L (2020–2021)

Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Rettslig bistand fra andre enn advokater

5.1 Gjeldende rett

5.1.1 Tilsyn med andre enn advokater

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet fører tilsyn med rettshjelpvirksomhet som utøves i medhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, 3 og 4, jf. domstolloven § 225. Se punkt 4.1.2 for omtale av hvem som har adgang til å utøve rettshjelpvirksomhet i medhold av domstolloven § 218 andre ledd.

5.1.2 Yrkestittelen «jurist»

«Jurist» er betegnelse på en person med kvalifisert juridisk utdanning, det vil si norsk juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller norsk mastergrad i rettsvitenskap. Yrkestittelen «jurist» er ikke en beskyttet tittel. Det vil si at det verken i lov eller forskrift stilles formelle krav for å benytte tittelen jurist.

5.1.3 Forbud mot å yte rettshjelp

Advokatbevillingsnemnden kan nedlegge forbud mot at en person som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap yter rettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, og kan tilbakekalle tillatelser gitt i medhold av § 218 andre ledd nr. 3 og 4, jf. domstolloven § 219 tredje ledd. Dette gjøres på bakgrunn av en vurdering av om vedkommende har gjort eller gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å yte rettshjelp, eller ikke oppfyller vilkår om sikkerhetsstillelse eller sine forpliktelser overfor Tilsynsrådet.

Vilkårene for å nedlegge forbud og tilbakekalle tillatelser er i det vesentlige utformet på samme måte som i domstolloven § 230 første ledd. Det ser ikke ut til å være holdepunkter for at praksis er lempeligere overfor rettshjelpere enn overfor advokater. Adgangen til å idømme rettighetstap gjelder også overfor personer som yter rettshjelp etter domstolloven § 218 andre og femte ledd, jf. straffeloven § 56.

5.1.4 Krav om sikkerhetsstillelse

Domstolloven § 219 første ledd, jf. advokatforskriften § 2-8 fastslår at den som vil yte rettshjelp etter § 218 andre ledd nr. 1, 3 og 4 skal stille sikkerhet for erstatningsansvar vedkommende kan pådra seg under utøvelsen av rettshjelpvirksomheten. Det innebærer at det i dag stilles krav om sikkerhetsstillelse for registrerte rettshjelpere, den som har tillatelse fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet innen spesielle rettsområder og spesielle rettshjelptiltak, samt for personer med utenlandsk advokatbevilling. Det stilles ikke krav om sikkerhetsstillelse for de som yter integrert rettshjelp, jf. domstolloven § 218 femte ledd.

Domstolloven § 219 første ledd hjemler adgang til å pålegge den som yter sikkerhet å gi Tilsynsrådet opplysninger om erstatningskrav som fremsettes, jf. advokatforskriften § 2-10. Lovens § 219, jf. advokatforskriften § 2-11 hjemler også Tilsynsrådets rett til å kreve opplysninger fra sikkerhetsstiller om erstatningskrav som er fremsatt under en advokats eller rettshjelpers sikkerhetsstillelse, når det har oppstått et forhold av disiplinær- eller tilsynsmessig karakter.

5.1.5 Taushetsplikt og bevisfritak

Domstolloven § 218 tredje ledd lyder:

«Den som yter rettshjelp etter annet ledd, dennes ansatte og andre hjelpere har plikt​ til å bevare taushet overfor uvedkommende om det de i forbindelse med rettshjelpvirksomheten får vite om noens personlige forhold eller drifts- og forretningsforhold. Dette gjelder ikke dersom ingen berettiget interesse tilsier taushet.​»

Brudd på taushetsplikten kan straffes med bøter eller fengsel, jf. domstolloven § 234 andre ledd bokstav a. Det gjelder ingen taushetsplikt etter domstolloven for de som yter integrert rettshjelp etter domstolloven § 218 femte ledd. Vedkommende kan imidlertid være underlagt taushetsplikt etter profesjonsregelverket for sin hovedvirksomhet. Rettshjelp som ytes av stat og kommune er heller ikke underlagt taushetsplikt etter domstolloven § 218 tredje ledd, men etter regler om taushetsplikt i forvaltningsloven.

Tvisteloven § 22-5 andre ledd fastsetter en bevisfritaksregel for det som er «betrodd noen under sjelesorg, sosialt arbeid, medisinsk behandling, rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd eller lignende virksomhet». Det vil bero på rettens skjønn om fritak skal gis. Alternativet «lignende virksomhet» innebærer at retten kan beslutte bevisfritak for betroelser skjedd under ytelse av rettshjelp etter domstolloven § 218 femte og sjette ledd. Samme bevisfritaksregel gjelder i straffesaker, jf. straffeprosessloven § 121. I forarbeidene til tvisteloven er det forutsatt at retten vil frita for vitneplikt om betroelser som etter sin art i det vesentlige tilsvarer de type betroelser som er omfattet av bevisforbudsregelen i § 22-5 første ledd. Rettspraksis etter denne bestemmelsen, og etter den tilsvarende regelen i straffeprosessloven § 119, blir dermed relevant ved vurderingen av om det er adgang til å gi bevisfritak. Se for øvrig NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet s. 391.

5.2 Dansk og svensk rett

I Danmark er det fastsatt reguleringer for andre enn advokater i lov nr. 419 af 9. mai 2006 om juridisk rådgivning. Loven gjelder for enhver som yter juridisk rådgivning i ervervsmessig øyemed uten advokatbevilling overfor en forbruker. Det stilles ikke krav til kvalifikasjoner eller vilkår om autorisasjon eller registrering for å drive juridisk rådgivning. Loven inneholder imidlertid krav om at personer som yter juridisk rådgivning må opptre i tråd med god skikk for juridisk rådgivning. Videre er det krav om skriftlig avtale om oppdrag og opplysningsplikt om forsikring, priser mv. Juridiske rådgivere har ikke anledning, etter loven, til å ta imot betrodde midler fra kunden eller på kundens vegne. Loven fastsetter krav om at den juridiske rådgiveren skal være uavhengig av utenforliggende interesser. Det er ingen yrkesmessig taushetsplikt i loven, men det er gitt utfyllende bestemmelser i Bekendtgørelse om god skik for juridisk rådgivning af 22. juni 2006, blant annet en bestemmelse som pålegger taushetsplikt. Juridiske tjenesteytere er ikke underlagt et eget kontroll- og sanksjonssystem, og har ikke egen tilsyns- og disiplinærmyndighet. Loven er underlagt Forbrukerombudsmannen, som skal føre tilsyn med overholdelse av loven og forskriften etter markedsføringsloven regler. Klager fra forbrukere kan fremsettes for Forbrukerklagenævnet.

I Sverige har enhver adgang til å drive juridisk tjenesteyting. Lovgivningen fastsetter ingen kvalifikasjonskrav eller vilkår om autorisasjon eller registrering for å drive juridisk tjenesteyting, jf. rättegångsbalken (1942:740). Det er ikke noe eget regelverk godkjent av offentlige myndigheter for juridiske tjenesteytere uten advokatbevilling. Enkelte jurister er tilsluttet den private sammenslutningen Sveriges juridiska byråer, som har utarbeidet eget etisk regelverk. Det finnes imidlertid ikke et tilsynssystem for å håndheve regelverket. De er verken pålagt yrkesmessig taushetsplikt eller underlagt tilsyns- og disiplinærmyndighet. Det er heller ikke forsikringsplikt for personer som yter juridiske tjenester i Sverige.

5.3 Utvalgets forslag

5.3.1 Forslaget om å beskytte juristtittelen

Utvalget foreslår å lovfeste at bare den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap kan bruke tittelen «jurist». Utvalget mener det bør fremgå av loven at det er forbudt å villede ved uriktig bruk av tittelen eller å gi uriktig inntrykk av at man har kvalifikasjoner som jurist.

Videre foreslår utvalget at personer med godkjent utenlandsk juristutdanning ikke kan benytte tittelen «jurist», men kan oppgi sin utenlandske tittel. Med dette forslaget avgrenses bruken av tittelen «jurist», til personer med norsk juristutdanning. Nærmere regulering av blant annet forholdet til direktiv 2005/36/EF (Yrkeskvalifikasjonsdirektivet) foreslår utvalget at kan gjøres i forskrift.

Den som uriktig utgir seg for å være jurist kan straffes etter straffeloven § 165.

5.3.2 Mulighet for å frata personer retten til å yte rettslig bistand

Utvalget foreslår at det gis adgang til å forby aktører å yte rettslig bistand hvis virksomheten utøves på uforsvarlig måte. Forbudsregelen skal være en «sikkerhetsventil» for de tilfellene hvor det er behov for å beskytte samfunnet eller den enkelte borger mot tjenesteytere som opptrer uforsvarlig og useriøst. Utvalget legger opp til at forbud kan ilegges for en bestemt tid innenfor fem år.

Utvalget viser til at det skal foretas en konkret vurdering, hvor det sentrale hensynet er interessen til det rettssøkende publikum. Ved vurderingen av om vedkommende har opptrådt uforsvarlig vil det blant annet være av betydning om mottakeren av bistanden er påført tap eller annen skade.

Utvalget legger opp til at vedtak om forbud mot å yte rettslig bistand er et enkeltvedtak der forvaltningslovens regler kommer til anvendelse. Utvalget foreslår at kompetansen til å ilegge forbud skal legges til Statens sivilrettsforvaltning.

5.3.3 Regler om ansvarsforsikring

Utvalget foreslår ikke regler om ansvarsforsikring for andre personer enn advokater som yter rettslig bistand. Utvalget viser til at det vil være utfordrende å trekke grensen for hva som er rettslig bistand, og hva som er annen bistand som det ikke vil være forsikringsplikt for. Videre viser utvalget til at innføring av forsikringsplikt burde omfatte et kontrollsystem, men at det ikke vil være naturlig å legge en slik oppgave til det foreslåtte Advokatsamfunnet. Utvalget peker også på at slik kontroll vil være kostnadskrevende og særlig utfordrende ettersom plikten ikke vil rette seg mot en konkret bransje eller bestemte typer virksomheter.

5.3.4 Taushetsplikt for andre enn advokater som skal yte rettslig bistand

Utvalget foreslår ikke å innføre en generell taushetspliktsbestemmelse for alle som yter rettslig bistand. De viser til at dette er i tråd med gjeldende regulering for personer som yter integrert rettshjelp og personer som yter rettshjelp på vegne av stat og kommune uten å ha advokatbevilling. Disse er ikke underlagt den særskilte taushetspliktsregelen i domstolloven § 218 tredje ledd. Utvalget forslår derfor å oppheve dagens bestemmelse i domstolloven § 218 tredje ledd, om taushetsplikt for andre enn advokater som skal yte rettslig bistand. Rettshjelpere, revisorer og personer med tillatelse innen spesielle områder vil etter forslaget derfor ikke lenger være underlagt en særskilt regel om taushetsplikt når de yter rettslig bistand.

Når det gjelder jurister uten advokatbevilling antar utvalget at taushetsplikt normalt vil bli ivaretatt ved avtale mellom tjenesteyteren og kunden, samt at en eventuell bransjeorganisasjon for jurister selv vil kunne utarbeide regler om dette.

5.3.5 Reglene om bevisfritak

Utvalget foreslår å videreføre innholdet i dagens regler om at retten kan gi bevisfritak etter tvisteloven § 22-5 andre ledd og straffeprosessloven § 121 for «rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd eller lignende virksomhet».

Utvalget foreslår at regelen skal gjelde for alle som yter rettslig bistand etter utvalgets lovforslag kapittel 11.

5.4 Høringsinstansenes syn

5.4.1 Beskytte juristtittelen

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen), Norges Juristforbund (Juristforbundet) og Landsorganisasjonen i Norge (LO) er positive til forslaget om å beskytte juristtittelen.

Juristforbundet er positive til at tittelen jurist endelig lovbeskyttes, samt at det innføres en straffesanksjon mot urettmessig bruk av tittelen. De peker på at dette er en sak Juristforbundet har arbeidet for gjennom lang tid, og det er av rettssikkerhetshensyn positivt at det i ny advokatlov foreslås en beskyttelse av juristtittelen. De uttaler i denne sammenheng:

«Tittelen jurist skaper forventning om juridisk kompetanse på høyt nivå. Den som søker råd hos eller får et brev underskrevet av en jurist, forventer at vedkommende gjennom sin utdannelse har tilegnet seg en bredde- og dybdekunnskap som gjør vedkommende godt egnet til å løse komplekse saker.
Mange vil i tillegg ha en forventning om at vedkommende utøver faget sitt på en etisk god måte. Tittelen jurist må sies å være anerkjent og godt innarbeidet i det norske samfunnet knyttet til kandidater med tittelen cand. jur. og mastergrad i rettsvitenskap. Juristforbundet er enig i forslaget om at det kun er personer som har oppnådd graden cand. jur og mastergraden i rettsvitenskap som kan bruke yrkestittelen jurist.»

Juristforbundet er også positive til at det i forslaget fremkommer at det kun er personer med juridisk utdanning (mastergrad i rettsvitenskap og cand.jur.) som kan benytte titler hvor begrepet «jurist» inngår, som f.eks. «juridisk rådgiver», «juridisk førstekonsulent», og uttaler:

«Dette er nødvendig for at mottaker av tjenesten, utredningen eller rådgivningen skal vite at den som har gjort oppdraget har den faglige tyngden som en jurist med et 5-årig universitetsstudium faktisk har. Det vil være direkte villedende om en som ikke er jurist eller en person med bachelorgrad i juss benytter en slik tittel.»

5.4.2 Sikkerhetsstillelse

Flere av høringsinstansene peker på at det er uheldig at utvalget ikke foreslår en ordning med ansvarsforsikring eller sikkerhetsstillelse for de som kan yte rettslig bistand, og at det er viktig at det foreslåtte kontrollsystemet blir tilstrekkelig effektivt. Disse er Akademikerne, Borgarting lagmannsrett, på vegne av lagmannsrettene Borgarting og lagmannsrettene), Advokatforeningen, Den norske dommerforening (Dommerforeningen), Forbrukerrådet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Gatejuristen, på vegne av gatejuristnettverket (Gatejuristen), HELP forsikring, Hovedorganisasjonen Virke (Virke), Juss-Buss, Namsfogden i Oslo og Rettspolitisk Forening.

Akademikerne uttaler at slik forslagene fremstår vil ikke rettsråd gitt av ikke-jurister eller jurister som ikke er advokater være undergitt verken tilsyn eller krav til sikkerhetsstillelse, noe som vil være en svekkelse i forhold til dagens regulering.

Advokatforeningen mener det særlig er problematisk at det ikke foreslås noen forsikringsplikt for andre enn advokater som gir rettsråd, og uttaler:

«Dersom enhver person, uavhengig av kvalifikasjoner, kan yte rettshjelp uten krav til forsikring, kan skadepotensialet bli stort. Reparasjon av det påførte tap betinger at tjenesteyteren er søkegod. I denne forbindelse er det verd å merke seg at utvalget til sammenligning mener det er nødvendig å øke advokatenes obligatoriske forsikringssum i meget stor grad.»

Dommerforeningen er skeptisk til at det ikke foreslås noen reguleringer, og uttaler:

«Dommerforeningen mener […]at en forutsetning for opphevelse av rettsrådsmonopolet er at det stilles visse krav til sikkerhetsstillelse og en forsvarlig utøvelse av bistanden også for ikke-advokater. Det bør også gis regler om taushetsplikt for personer som yter rettslig bistand; hvorvidt en parts personlige opplysninger er underlagt taushetsplikt bør ikke avhenge av tittelen til den han søker rettsråd hos. I NOU-en kapittel 28 er det foreslått at retten til å yte rettslig bistand skal kunne fratas, noe Dommerforeningen støtter. En slik adgang bør imidlertid kombineres med en form for tilsyns- eller rapporteringsordning for de som yter rettslig bistand.»

Juristforbundet mener det er viktig at det føres et effektivt tilsyn med de som i forslaget omfattes av «andre som yter rettshjelp». De uttaler i denne sammenheng også:

«Det er en forutsetning for opphevelse av rettsrådsmonopolet at det stilles krav til sikkerhetsstillelse og en forsvarlig utøvelse av bistand for ikke-advokater. Det bør også gis regler om taushetsplikt for personer som yter rettslig bistand. I tillegg må det, utformes bestemmelser i lovforslaget kapittel 4 som ivaretar konfidensialitet i klientforholdet.
Dersom slike regler ikke innføres, vil man kunne risikere at advokater som ikke ønsker å underlegge seg Advokatsamfunnets regler og kontroll selger sine tjenester som «advokattjenester.» Reelt sett opptrer de som jurister, men uten de rettssikkerhetsgarantier som advokatregelverket ivaretar gjennom forsikringsordninger, etisk regelverk, lovregulert taushetsplikt mv.
Forslag til ny bestemmelse om forbud mot å yte rettslig bistand for ikke jurister beskytter ikke klientene i tilstrekkelig grad.
Det fremkommer av merknadene til § 101 på side 487 følgende at det skal svært mye til før en ikke- jurist taper retten til å gi juridiske råd. Slik Juristforbundet ser det er det grunn til å revurdere den høye terskelen for å ilegge et forbud mot å yte rettslig bistand. Dersom rettsrådsmonopolet oppheves bør departementet vurdere om det må etableres et eget tilsynsorgan for ikke-jurister.
Statens sivilrettsforvaltning synes ikke tilstrekkelig egnet.»

Juss-Buss mener det av kontrollbehov er nødvendig å begrense adgangen til yte juridisk rådgivning og bistand noe, og uttaler:

«Juss-Buss foreslår derfor at man stiller krav om at juridisk bistand må inngå i en eller annen form for «virksomhet», og at alle som driver slik virksomhet plikter å registrere seg i et offentlig register. Vi ønsker også å oppstille et vilkår om forsvarlig ansvarsforsikring.»

Rettspolitisk Forening uttaler at de er svært kritisk til forslaget som helhet dersom tvungen ansvarsforsikring ikke blir innført. De uttaler:

«Uten tilfredsstillende forsikring risikerer klienten å måtte bære det økonomiske tapet selv. Det er enklere for klienten å forholde seg til et forsikringsselskap enn til en potensielt insolvent rettshjelper.»

5.4.3 Mulighet til å frata personer retten til å yte rettslig bistand

Høringsinstansene er generelt positive til utvalgets forslag om å innføre en forbudsbestemmelse som gir anledning til å forby personer å yte rettslig bistand. Enkelte høringsinstanser peker imidlertid på at forslaget innebærer en for snever sikkerhetsventil der terskelen for å kunne ilegge et forbud er lagt for høyt. Disse er Akademikerne, Finans Norge, Juristforbundet, Juss-Buss.

Akademikerne uttaler at forslaget om at Statens sivilrettsforvaltning skal kunne ha myndighet til å forby en person å yte rettslig bistand på gitte vilkår er en snever sikkerhetsventil som neppe vil ha særlig praktisk betydning. Statens sivilrettsforvaltning vil ikke være i en tilsynsposisjon, og slike forbud vil sannsynligvis kun bli aktuelle som følge av flere tilfeller med alvorlig svikt.

Dersom departementet følger opp utvalgets forslag, uttaler Finans Norge at de kan stille seg bak forslaget om at Statens sivilrettsforvaltning kan forby enkeltpersoner å yte rettslig bistand, og at det ikke skal være et vilkår for slik inngripen at den innklagede har gjort seg skyldig i straffbar handling. De uttaler i denne sammenheng også:

«I lovutkastet foreslås at Sivilrettsforvaltningen skal få hjemmel til å forby en person å yte rettslig bistand. Vi mener at Sivilrettsforvaltningen også bør få hjemmel til å vurdere virksomheten og iverksette sanksjoner overfor bedrifter, organisasjoner eller andre juridiske personer som tilbyr rettslig bistand.
Sivilrettsforvaltningens vurdering bør konsentreres om hvorvidt den aktuelle aktiviteten er tilrådelig og forsvarlig. Vi deler ikke lovutvalgets syn om at Sivilrettsforvaltningen ved sin vurdering skal hensynta hvorvidt et forbud mot videre aktivitet vil medføre at noen blir avskåret fra sitt levebrød.»

Juristforbundet uttaler at de stiller seg meget tvilende til at et risikobasert tilsyn fra Statens sivilrettsforvaltning vil være tilstrekkelig, og uttaler:

«For det tilfellet at rettshjelpsmonopolet oppheves, blir det meget viktig at det føres et nødvendig og effektivt tilsyn med «andre som yter rettshjelp». Forslag til ny bestemmelse i § 101 om Forbud om å yte rettslig bistand må fungere som en effektiv stopper for juridisk rådgivning som går på rettsikkerheten løs.»

Statens sivilrettsforvaltning uttaler seg om at kompetansen til å nedlegge forbud mot å yte rettslig bistand for andre enn advokater skal legges til Statens sivilrettsforvaltning. De påpeker blant annet at mange av sakene vil være uoversiktlige og omfattende, og derfor svært tidkrevende å behandle. De mener også at en forbudsbestemmelse heller ikke kan kompensere for et krav om ansvarsforsikring.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) er kritiske til å legge oppgaven til Statens sivilrettsforvaltning, og uttaler:

«Det vil […] bli truffet vedtak av Sivilrettforvaltningen med samme tema som det Advokatsamfunnet/Advokatnemnda skal ta stilling til, for så vidt gjelder advokater. At to organer skal vurdere skikketheten til de respektive tilsynsobjektene, anses lite heldig. Faren er at de to organene gjennom sine avgjørelser kan skape ulik praksis.[…]
Tilsynsrådet er følgelig kritisk til at det innføres en ordning hvor det legges opp til at Statens sivilrettsforvaltning kan nedlegge forbud mot å yte rettslig bistand for ikke-advokater. Slike saker/ klager bør finne sin løsning gjennom eksisterende ordinære organer, som domstoler, råd/ utvalg/ nemnd, politi eller andre. […]
Etter forslag til ny § 101 kan Statens sivilrettsforvaltning på nærmere vilkår forby en person å yte rettslig bistand. Som nevnt under punkt 4.2 antar Tilsynsrådet, i motsetning til Utvalget, at en slik ordning vil bli kostbar. Det er grunn til å anta at Statens sivilrettsforvaltning vil bli oppfattet som et ordinært tilsyns- og klageorgan som fører tilsyn med personer som yter rettslig bistand, men som ikke er advokater. Som forvaltningsorgan vil Statens sivilrettsforvaltning uansett måtte ta stilling til enhver henvendelse som måtte komme inn på dette feltet. I saker der det nedlegges forbud vil vedtakene kunne påklages, med mindre klageadgangen avskjæres i regelverket. Det er derfor grunn til å tro at sakstilfanget her vil bli større enn det Utvalget legger til grunn. Det kan også stilles spørsmål ved om det er effektiv ressursutnyttelse å la et annet organ enn fagorganet behandle saker som etter sin art er parallelle, jf. kapittel 4 overfor.»

Juss-Buss og Rettspolitisk Forening foreslår at det bør føres tilsyn med tilbydere av rettslig bistand. Juss-Buss foreslår at Statens sivilrettsforvaltning skal føre tilsyn med aktører som har adgang til å yte rettslig bistand etter utvalgets forslag. Om Statens sivilrettsforvaltning skulle finnes uegnet, foreslår Juss-Buss at Advokatsamfunnet tillegges oppgaven. Rettspolitisk forening foreslår å legge tilsynsorganet under Forbrukerombudet eller etablere en tilsynsordning i regi av Advokatsamfunnet.

5.4.4 Andre reguleringer

Dersom utvalgets forslag om å oppheve rettsrådsmonopolet følges opp, mener Fylkesmannen i Hordaland,Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Statens sivilrettsforvaltning at det må reguleres hvem som kan yte rettslig bistand og få dekket sine utgifter via rettshjelpsordningen etter rettshjelploven. Fylkesmannen i Hordaland mener det bør reguleres slik at kun advokater og jurister omfattes av ordningen.

Statens sivilrettsforvaltning uttaler:

«Den som oppfyller vilkårene for å drive rettshjelpvirksomhet etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1. kan i dag yte fritt rettsråd etter rettshjelploven, jf. rettshjelploven § 2 tredje ledd og forskrift 9. oktober 2010 nr. 1087 om adgang til å yte fritt rettsråd for juridiske kandidater som utøver rettshjelpvirksomhet § 1. En følge av forslaget om å fjerne ordningen med rettshjelpere vil være at forskriften oppheves. Det vil dermed bare være advokater som har anledning til å yte fritt rettsråd etter rettshjelploven. Vi har merket oss at det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere rettshjelpsregelverket, men på grunn av forslagets direkte betydning for hvem som kan yte fri rettshjelp, finner vi likevel grunn til å gi enkelte kommentarer. Statens sivilrettsforvaltning vil generelt gi uttrykk for at en eventuell oppmyking i reglene for hvem som kan gi rettslig bistand ikke bør gjelde tilsvarende for adgangen til å yte bistand etter rettshjelploven.»

Forbrukerrådet er positiv til utvalgets forslag om å åpne rettsrådsmonopolet, men er opptatt av at det må være mulig for forbrukerne å unngå useriøse aktører. De uttaler:

«Forbrukerrådet er opptatt av hva som vil skje fremover med forbrukers mulighet for å orientere seg i markedet for advokattjenester. I dag kan forbrukere som søker etter advokattjenester benytte nettsiden advokatenhjelperdeg.no, driftet av Advokatforeningen. Siden gir blant annet informasjon om hvilke advokater som er medlemmer i foreningen og deres særlige virksomhetsområder. Selv om nettsiden ikke er å anse som en uavhengig informasjonsportal, gir den god hjelp til brukerne.
Det er grunn til å tro at svært mange forbrukere som søker rettslig bistand også fremover i stadig større grad vil benytte internett som primær informasjonskilde. Fra et forbrukerståsted er det grunnleggende å få tilgang til informasjon om alle sider ved kjøp av en kompleks tjeneste som juridiske tjenester er, enten denne kjøpes fra advokat eller andre som yter rettslig bistand. Etter vårt syn er det behov for en informasjonsportal etter mønster av andre pris- og informasjonsportaler både for rettslig bistand som ytes av advokater og fra personer som yter rettslig bistand i medhold av § 99. Forbrukerrådet har tidligere spilt inn at det kan være naturlig at Advokatsamfunnet drifter en informasjonsportal for advokattjenester.
Dersom en portal skal favne bredere slik utvalget antyder under punkt 28.4, side 391, kan det være hensiktsmessig å se nærmere hvem som bør ha et driftsansvar. Uavhengig av portalutforming, er det ikke åpenbart at en svartelisting av useriøse aktører hører hjemme under en nettportal. En slik liste kan også tenkes publisert hos organet som har sanksjonsmuligheter mot advokaten eller personen som yter rettslig bistand. Det bør videre fastsettes objektive kriterier for hva som skal til for å komme på en slik liste.»

Rettspolitisk forening foreslår tvungen innmelding i et offentlig søkbart register for andre enn advokater som yter rettshjelp, og foreslår at registeret administreres av Advokatsamfunnet eller Statens sivilrettsforvaltning. De forslår også å opprette et uavhengig tvisteløsningsorgan som kan avgjøre tvister mellom klient og rettshjelper.

5.5 Departementets vurdering

5.5.1 Rettslig bistand fra andre enn advokater

Som det fremgår av lovforslaget, foreslår departementet at advokater fortsatt skal være underlagt omfattende lovregulering og at det skal føres streng kontroll med advokaters virksomhet. Etter departementets syn bør det ikke fastsettes omfattende lovregler for andre som yter rettslig bistand. I likhet med utvalget tar departementet som utgangspunkt at den som vil ha sikkerhet for at rettslige råd gis av en juridisk kvalifisert person innenfor de rammene og den kontroll som gjelder for advokatvirksomhet, bør søke råd hos en advokat. Dette vil tilsvare det som gjelder for det rettssøkende publikum i Danmark og Sverige, hvor utgangspunktet er at enhver har adgang til å yte juridiske tjenester, og hvor det bare er advokatene som er underlagt omfattende lovregulering.

Departementet mener dessuten at det er vanskelig å utarbeide et generelt regelsett for alle som kan yte rettslig bistand uten å ha advokatbevilling, noe utvalget også har pekt på. Dette vil ikke være en ensartet gruppe når det gjelder kvalifikasjoner. Reguleringen vil heller ikke kunne knyttes til en konkret bransje eller bestemte typer virksomheter. En løsning kunne være å knytte reguleringen til tjenesten som ytes, det vil si til rettslig bistand. Som vist til i punkt 4.5.2 er det imidlertid vanskelig å trekke grensen for hva som er rettslig bistand. Problemene med å trekke denne grensen er en del av begrunnelsen for å oppheve rettsrådsmonopolet, og departementet deler utvalgets syn om at det ikke bør fastsettes et regelsett som legger opp til nye vanskelige grensedragninger.

Departementet viser videre til at alle som yter rettslig bistand, både advokater og andre tjenesteytere, er underlagt kravene som stilles i bakgrunnsretten. Ved mangler ved tjenesten kan kunden gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser og tjenesteyteren kan bli erstatningsansvarlig for økonomisk tap. Også annet regelverk setter rammer for juridiske tjenesteyteres virksomhet, som for eksempel markedsføringsloven. For personer som yter rettslig bistand som ledd i en annen type virksomhet, profesjon eller yrke, vil også de særlige reglene som gjelder på virksomhetens område komme til anvendelse og sikre at tjenestene som ytes er av kvalifisert art. Departementet mener i utgangspunktet dette vil ivareta det rettssøkende publikums interesser, men foreslår i likhet med utvalget enkelte særregler for å styrke vernet ytterligere, se nedenfor i punkt 5.5.2 til 5.5.5.

5.5.2 Beskyttelse av juristtittelen

5.5.2.1 Regler om bruk av tittelen «jurist»

Konsekvensen av å åpne rettsrådsmonopolet er at andre enn advokater kan yte rettslig bistand uten formelle krav til faglige kvalifikasjoner og uten å være underlagt noen form for tilsyn. Flere høringsinstanser har pekt på at forslaget vil bidra til å svekke folks rettssikkerhet generelt, og forbrukernes interesser spesielt. De uttrykker blant annet bekymring for at useriøse aktører etablerer seg på markedet, og at det kan være vanskelig for forbrukerne å vite om personen, som vedkommende har henvendt seg til, har de nødvendige kvalifikasjonene.

Departementet ser at det kan bli vanskeligere for det rettssøkende publikum å orientere seg i markedet når adgangen til å yte rettslig bistand åpnes for alle. Å søke rettslig bistand hos en person som ikke har de nødvendige juridiske kvalifikasjonene kan svekke kundens rettssikkerhet og medføre risiko for økonomisk tap. Etter departementets syn er det derfor viktig med regler som sikrer det rettssøkende publikum korrekt informasjon om kvalifikasjonene til den som tilbyr den rettslige bistanden. Dette tilsier at det gis regler om bruk av titler som gir forventninger om juridisk kompetanse på høyt nivå. Som det fremgår av punkt 8.4.7 foreslår departementet å videreføre lovregulering av adgangen til å benytte tittelen «advokat». I tillegg foreslår departementet å regulere at det kun er personer som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, som kan benytte tittelen «jurist». Advokatforeningen, Juristforbundet og LO er alle positive til forslaget.

Departementet presiserer at forslaget innebærer at juristtittelen beskyttes. Det innebærer ikke en regulering av hvilke oppgaver en jurist kan utføre.

Personer som har gjennomført bachelorgrad i rettsvitenskap eller andre mastergrader som inneholder juridiske fag, vil etter departementets forslag ikke ha anledning til å benytte tittelen «jurist». Dette er i tråd med utvalgets forslag og Juristforbundets syn.

Den som bruker juristtittelen uriktig, vil kunne straffes etter straffeloven § 165.

Etter departementets syn inneholder lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) tilstrekkelig regulering for å beskytte forbrukerne mot villedende markedsføring av personer som yter rettslig bistand. Departementet følger derfor ikke opp utvalgets forslag om en særskilt regulering av villedende bruk av juristtittelen i advokatloven. Departementet viser til at markedsføringsloven blant annet inneholder forbud mot villedende handlinger av næringsdrivende overfor forbrukere, jf. § 6, jf. § 7. Bestemmelsen fastsetter forbud mot at den næringsdrivende skal villede forbrukere med hensyn til seg selv eller sin virksomhet, som ifølge forarbeidene blant annet inkluderer kvalifikasjoner, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) Om lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) kapittel 19 side 196.

Departementet følger heller ikke opp utvalgets forslag om å regulerer beslektede titler til juristtittelen, da det vil være vanskelig å gi en uttømmende liste over hvilke beslektede titler som reguleringen eventuelt skulle omfatte. Som vist til ovenfor, vil dessuten markedsføringslovens regler kunne legge begrensninger på hvilke beslektede titler som kan benyttes ved markedsføring av personer som yter rettslig bistand.

5.5.2.2 Norges EØS-rettslige forpliktelser

Departementet viser til omtalen i punkt 9.1.2 om Norges EØS-rettslige forpliktelser. Av særlig relevans for forslaget om å regulere bruk av tittelen «jurist» er EØS-avtalen artikkel 28 og direktiv 2005/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) artikkel 59 nr. 3 og 5. Departementet har også vurdert forslagene opp mot direktiv 2018/958/EU (forholdsmessighetsprøvingsdirektivet) artikkel 6 og 7. Direktiv 2018/958/EU er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Det synes imidlertid å være en kodifisering av gjeldende rett om legitime hensyn og vurderingen av proporsjonalitet hva gjelder lovregulerte yrker. Direktivet artikkel 5, 6 og 7 vil derfor være retningsgivende for myndighetenes vurderinger av gjeldende EØS-rett.

Forslaget om å regulere adgangen til å bruke tittelen «jurist» vil gjøre dette til et regulert yrke i Norge som omfattes av direktiv 2005/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) artikkel 3 bokstav a flg., jf. lov 16. juni 2017 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven) § 3. På denne bakgrunn foreslår departementet at personer med yrkeskvalifikasjoner som «jurist» fra en annen EØS-stat kan søke om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner etter yrkeskvalifikasjonsloven og tilhørende forskrift. Ansvarlig myndighet til å foreta vurdering og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner foreslås lagt til Advokattilsynet. Når yrkesutøveren har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner kan vedkommende benytte tittelen «jurist». I utgangspunktet kan enhver tilby sine tjenester i det samme yrket midlertidig i en annen stat uten at statene kan kreve en forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5 og 7. Slike yrkesutøvere kan imidlertid ikke benytte den norske juristtittelen, kun sitt hjemlands tittel, jf. artikkel 7 nr. 3.

Forslaget anses ikke å diskriminere på bakgrunn av nasjonalitet. Det vil imidlertid kunne innebære en restriksjon etter EØS-retten, da reguleringen av adgangen til å bruke tittelen «jurist» vil kunne medføre administrative og økonomiske tilleggsbelastninger for personer med juridisk utdannelse fra en annen EØS-stat som ønsker å bruke tittelen jurist. Departementet bemerker for øvrig at en regulering av yrkestittelen jurist anses som mindre inngripende enn å regulere hvilke oppgaver en jurist kan utføre, se direktiv 2018/958/EU artikkel 7(2) første ledd bokstav e og andre ledd bokstav d.

For at en restriksjon skal anses i overenstemmelse med EØS-retten må den være begrunnet i et legitimt hensyn og vurderes å være proporsjonal. Direktiv 2018/958/EU artikkel 6 viser til at blant annet beskyttelse av forbrukere og tjenestemottakere, og beskyttelse av en forsvarlig rettspleie, er relevante tvingende allmenne hensyn statene kan legge vekt på i denne vurderingen.

Beskyttelse av juristtittelen anses å være et sentralt tiltak for å sikre det rettssøkende publikum korrekt informasjon om kvalifikasjonene til den som tilbyr den rettslige bistanden, og er begrunnet i hensynet til forbrukernes rettssikkerhet, se omtale ovenfor i første til tredje avsnitt. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om å åpne for at enhver kan yte rettslig bistand, noe som vil innebære at andre enn advokater og jurister kan yte rettslig bistand uten noen form for regulering. En åpning av rettsrådsmonopolet vil være positivt i form av økt konkurranse, samtidig som det medfører et behov for regulering for å sikre forbrukernes interesser. Departementet mener, i tråd med høringsinstansenes syn, at det foreligger en risiko for at misbruk av juristtittelen vil kunne ramme det rettssøkende publikum. Ved å beskytte ikke bare advokattittelen, men også juristtittelen, vil forbrukere som enten ikke ønsker, ikke har mulighet eller ikke behov for å benytte advokat, kunne orientere seg i markedet om hvilke tjenesteytere som kan forventes å ha juridisk kompetanse på samme nivå som advokater. Beskyttelse av juristtittelen vil derfor være et egnet tiltak for å imøtegå risiko for misbruk av yrkestittelen.

Etter departementets vurdering foreligger det ikke andre alternative tiltak som i tilstrekkelig grad vil ivareta hensynene bak reguleringen av juristtittelen. Videreføring av dagens lovregulering av «rettshjelper» anses ikke som et alternativt tiltak. Departementet har vurdert om markedsføringslovens regler vil kunne gi forbrukerne tilstrekkelig beskyttelse. Loven beskytter forbrukere mot villedende markedsføring av personer som yter rettslig bistand. Departementet vurderer imidlertid at markedsføringsloven ikke alene vil gi forbrukerne tilstrekkelig beskyttelse. Departementet mener på denne bakgrunn at det å regulere adgangen til å benytte juristtittelen er egnet og nødvendig for å ivareta det rettssøkende publikums interesser og sikre forsvarlig rettspleie i et marked som for øvrig vil være lite regulert. I denne sammenhengen peker departementet også på at det er en rekke andre land i EU som har lovregulert «legal adviser» i forskjellige yrker, blant annet Sveits, Slovakia, Romania, Luxembourg, Ungarn og Tyskland.

Etter dette legger departementet til grunn at forslagene tilfredsstiller kravene etter EØS-retten.

5.5.2.3 Personer med juridisk utdanning fra land utenfor EØS

For personer med juridisk utdanning fra tredjeland, det vil si land utenfor EØS, foreslår departementet at disse kan benytte sin utenlandske tittel.

Departementet mener det bør vurderes nærmere om også denne gruppen kan søke om å få godkjent sine yrkeskvalifikasjoner og dermed gis adgang til å bruke tittelen jurist i Norge. Departementet foreslår at dette bør reguleres i forskrift, og at departementet i forskriftsarbeidet vurderer på hvilke vilkår disse eventuelt skal ha anledning til å få godkjent sine yrkeskvalifikasjoner.

5.5.3 Forbud mot å yte rettslig bistand

5.5.3.1 Mulighet til å ilegge personer forbud mot å yte rettslig bistand

Departementet støtter utvalgets forslag om å innføre adgang til å ilegge forbud mot å yte rettslig bistand for andre enn advokater, noe høringsinstansene også er positive til. Departementet foreslår at dette reguleres i lovforslaget § 70. I likhet med utvalget foreslår departementet at forbudet kan ilegges for en bestemt tid inntil fem år.

Begrunnelsen for dagens rettsrådsmonopol å sikre det rettssøkende publikum kvalifisert rettslig bistand under betryggende og kontrollerte forhold, se punkt 4.1.1 og 4.1.2. Etter departementets syn taler de samme hensynene for å innføre en forbudsbestemmelse. I tillegg mener departementet at en forbudsbestemmelse også kan ha en disiplinerende effekt og bidra til å styrke omdømmet til juridiske tjenesteytere som ikke er advokater.

Departementet mener forbudsbestemmelsen bare bør rette seg mot personer som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet. Med næringsvirksomhet sikter departementet til virksomhet som har et kontinuerlig preg og er av et visst omfang. Tilfeldig rettslig bistand vil derfor ikke omfattes. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at det ikke bør være avgjørende om det mottas vederlag for den rettslige bistanden. Bestemmelsen vil dermed også kunne ramme tilfeller der rettslig bistand ytes uten økonomisk siktemål, men hvor bistanden er av et slikt omfang at det likevel kan anses å være næringsvirksomhet. Departementet deler ikke utvalgets syn om at bestemmelsen bør avgrenses til rettslig bistand som ytes til forbrukere, og foreslår at bestemmelsen også skal gjelde når det ytes rettslig bistand til næringsdrivende.

I likhet med utvalget, foreslår departementet at et forbud kun kan ilegges fysiske personer, og ikke virksomheter som yter rettslig bistand. Finans Norge og Tilsynsrådet mener på sin side at forbudsbestemmelsen også bør kunne benyttes overfor virksomheter. Departementet ser at blant annet de muligheter teknologien gir til å yte juridiske tjenester, kan gi utfordringer med hensyn til å peke ut hvilke enkeltpersoner som eventuelt skal ilegges et forbud. Dette kan tilsi at forbud mot å yte rettslig bistand også bør kunne ilegges virksomheter som sådan. Utvalget har imidlertid ikke utredet et slikt forslag, og departementet har ikke tilstrekkelig grunnlag for å foreslå dette nå.

5.5.3.2 Bestemmelsens innhold

Departementet støtter utvalgets forslag om at vilkårene for å ilegge et forbud skal være at vedkommende har opptrådt uforsvarlig og at det er utilrådelig at vedkommende fortsetter å yte rettslig bistand. Enkelte høringsinstanser, blant annet Akademikerne, Finans Norge, Juristforbundet og Juss-Buss, er bekymret for at terskelen for å kunne ilegge et forbud er lagt for høyt, og at bestemmelsen ikke vil få særlig praktisk betydning.

Ved opphevelse av rettsrådsmonopolet er utgangspunktet at enhver kan yte rettslig bistand uten å være underlagt noen form for tilsyn. Departementet mener derfor at forbudsbestemmelsen kun bør være en sikkerhetsventil for de tilfellene der det er behov for å beskytte samfunnet eller den enkelte mot personer som opptrer uforsvarlig, og deler ikke høringsinstansenes syn om at terskelen er lagt for høyt.

Departementet understreker at et forbud mot å yte rettslig bistand ikke skal være en sanksjon. Vedtaket skal rette seg fremover i tid, selv om det vil måtte ses hen til den klanderverdige opptreden og eventuelle lovbrudd vedkommende som ilegges forbudet har utøvet i forbindelse med den rettslige bistanden. Hvorvidt vilkårene i forbudsbestemmelsen er oppfylt vil bero på en konkret vurdering, hvor det førende hensynet er om samfunnet og den enkelte bør beskyttes mot tjenesteytere som opptrer uforsvarlig. I motsetning til ved tilbakekall av advokatbevilling, mener departementet det bare bør være uforsvarlig opptreden ved eller i tilknytning til utøvelsen av rettslig bistand som skal være grunnlaget for et forbud.

Som for tilbakekall av advokatbevilling, foreslår departementet at det skal være opp til forvaltningens skjønn om forbud bør ilegges i det konkrete tilfellet. Dersom et forbud mot å yte rettslig bistand medfører at personen blir avskåret fra sitt levebrød eller vedkommende ikke lenger kan nyttiggjøre seg sin utdanning, bør dette avveies mot hensynet til å beskytte samfunnet og den enkelte. For øvrig bemerker departementet at flere av de samme hensynene som gjør seg gjeldende ved tilbakekall av advokatbevilling, gjør seg gjeldende for personer som yter rettslig bistand uten advokatbevilling. Momenter som er relevante ved «kan-skjønnet» i tilbakekallsbestemmelsen kan dermed også være relevante ved vurderingen av om forbud bør ilegges etter forslaget her, se punkt 10.4.3.

5.5.3.3 Advokattilsynets rolle, klageadgang og domstolsprøving mv.

Departementet foreslår at det er Advokattilsynet som skal ha kompetanse til å ilegge forbud mot å yte rettslig bistand, og følger ikke opp utvalgets forslag om å legge kompetansen til Statens sivilrettsforvaltning. Advokattilsynets vedtak om forbud mot å yte rettslig bistand vil være et enkeltvedtak som kan påklages til Advokatnemnda. Departementet mener forbud mot å yte rettslig bistand er et inngripende tiltak som tilsier at domstolen bør kunne prøve alle sider av saken, tilsvarende som for vedtak om tilbakekall av advokatbevilling, jf. lovforslaget § 65.

Departementet mener det er behov for en hjemmel som sikrer Advokattilsynet og Advokatnemnda nødvendige opplysninger for å kunne vurdere om det bør ilegges et forbud etter lovforslaget § 70. Departementet foreslår på denne bakgrunn at tjenesteyteren skal ha opplysningsplikt overfor Advokattilsynet og Advokatnemnda uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, jf. lovforslaget § 71. Også opplysninger om tjenesteyteren fra andre offentlige organer eller andre tredjeparter kan være nødvendig for å vurdere om vilkårene i forbudsbestemmelsen er oppfylt. Departementet mener derfor advokatloven bør inneholde en bestemmelse som også regulerer Advokattilsynets og Advokatnemndas tilgang til informasjon fra andre, jf. lovforslaget § 62. Se for øvrig punkt 21.4.2.3.

Departementet presiserer at forbudsbestemmelsen ikke innebærer innføring av en klageordning. Dersom en forbruker ønsker å klage på en mangelfull juridisk tjeneste, må klage rettes til Forbrukertilsynet, slik som i dag.

I likhet med utvalget, foreslår departementet at den som yter rettslig bistand i strid med forbud ilagt av Advokattilsynet, kan straffes, se lovforslaget § 70 andre ledd. Strafferammen tilsvarer strafferammen i straffeloven § 167.

5.5.4 Krav om sikkerhetsstillelse

5.5.4.1 Krav om sikkerhetsstillelse for personer som yter rettslig bistand

Som det fremgår av punkt 8.4.6.2, foreslår departementet å videreføre dagens krav til obligatorisk sikkerhetsstillelse for advokater. Departementet mener det også bør stilles krav til sikkerhetsstillelse for jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, men ikke for andre som yter rettslig bistand.

En rekke høringsinstanser, blant annet Advokatforeningen, Akademikerne, Juristforbundet og Juss-Buss, har pekt på behov for ansvarsforsikring eller sikkerhetsstillelse for tilbydere av rettslig bistand uten advokatbevilling. Departementet er enig med høringsinstansene i at flere hensyn taler for å innføre et slikt krav. Et krav om sikkerhetsstillelse vil kunne sikre at vedkommende som yter rettslig bistand kan dekke kundens økonomiske tap som følge av mangelfull eller på annen måte sviktende ytelse, og dermed bidra til å ivareta det rettssøkende publikums interesser i et ellers lite regulert marked. Et krav om sikkerhetsstillelse kan også bidra til å forhindre at enkelte useriøse aktører som ikke ønsker eller er i stand til å få tegnet en avtale om sikkerhetsstillelse, etablerer seg som tilbydere av rettslig bistand.

Departementet mener imidlertid at det vil kunne være flere ulemper ved et forslag om å innføre et generelt krav om sikkerhetsstillelse for alle som yter rettslig bistand. Som vist til i punkt 5.5.1 vil dette være en uensartet gruppe, og reguleringen vil ikke kunne knyttes til en konkret bransje eller bestemte typer virksomheter. Departementet viser videre til at det i praksis er vanskelig å trekke grensen mot annen type bistand, hvor det ikke stilles krav om sikkerhetsstillelse. Dette gjør seg særlig gjeldende for rettslig bistand som ytes som integrert del av annen ytelse eller som en del av en sammensatt ytelse. Et generelt krav om sikkerhetsstillelse for å yte rettslig bistand kan dermed by på rettslige og bevismessige problemer og være rettsteknisk vanskelig å håndheve. Problemene med å trekke grensen for rettslig bistand er en del av begrunnelsen for å oppheve rettsrådsmonopolet, og departementet deler utvalgets syn om at det ikke bør fastsettes nye regler som medfører at vanskelige grensedragninger likevel aktualiseres.

Departementet viser for øvrig til at mange av de som yter rettslig bistand som del av annen virksomhet, uansett vil ha forsikringsplikt etter andre regler for den enkelte profesjon eller yrke. Dette gjelder for eksempel revisorer, arkitekter og eiendomsmeglere. I slike tilfeller vil det rettssøkende publikums interesser langt på vei kunne bli ivaretatt gjennom annen lovgivning. Departementet peker også på at det vil være i tjenesteyterens interesse å ha en ansvarsforsikring, og at det må antas at seriøse aktører vil sørge for å være forsikret. Departementet mener mangel på ansvarsforsikring eller sikkerhetsstillelse etter omstendighetene kan være relevant som del av vurderingen av om forbud bør ilegges etter lovforslaget § 70.

5.5.4.2 Krav om sikkerhetsstillelse for jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet

Departementet mener hensynet til det rettsøkende publikum tilsier at det bør innføres krav om sikkerhetsstillelse for jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet.

Jurister peker seg ut som en særlig relevant aktør på markedet for juridiske tjenester, og vil ved forslaget om å beskytte juristtittelen være en avgrenset gruppe. Ulempene ved å stille et generelt krav om sikkerhetsstillelse, som pekt på i punkt 5.5.4.1, gjør seg dermed ikke gjeldende i like stor grad.

Departementet mener imidlertid det vil være å gå for langt å stille krav om at alle jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet skal stille sikkerhet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det åpnes for å gi fritak fra plikten til å stille sikkerhet i forskrift. Jurister vil kunne yte rettslig bistand innenfor ulike bransjer og virksomheter, til egen arbeidsgiver eller til eksterne klienter. Etter departementets syn gjør hensynet til vern av det rettssøkende publikum seg først og fremst gjeldende ved rettslig bistand til eksterne klienter, og departementet mener reguleringen blant annet bør ta høyde for dette. Bestemmelser om sikkerhetsstillelse må også tilfredsstille Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Departementet mener at det sammen med et krav om sikkerhetsstillelse, bør innføres et kontrollsystem. Dette er i tråd med utvalgets syn. Et kontrollsystem vil sørge for at plikten til å stille sikkerhet blir etterlevd, og at det rettssøkende publikum kan gå ut fra at tjenesteyteren har stilt sikkerhet. Departementet mener at jurister som har plikt til å stille sikkerhet etter lovforslaget § 68, bør ha plikt til å gi melding til Advokattilsynet om at sikkerhet er stilt før virksomheten settes i gang. Utover å motta slik melding og registrere at sikkerhet er stilt, mener departementet at Advokattilsynet ikke skal føre et løpende tilsyn med denne gruppen. Departementet foreslår at regler om meldeplikt og plikt for jurister til å betale bidrag til Advokattilsynet, gis i forskrift.

5.5.5 Taushetsplikt og regler om bevisfritak for andre enn advokater som yter rettslig bistand

5.5.5.1 Taushetsplikt for andre enn advokater som yter rettslig bistand

I likhet med utvalget foreslår ikke departementet å innføre en generell taushetspliktsbestemmelse for alle som yter rettslig bistand. Dette vil ikke være en ensartet gruppe og som vist til i punkt 5.5.1, er det utfordrende å utforme et generelt regelsett som ikke kan knyttes til en konkret bransje eller bestemte typer virksomheter.

Departementet viser også til at personer som yter rettslig bistand som del av annen virksomhet og personer som yter rettslig bistand på vegne av stat og kommune uten å ha advokatbevilling, heller ikke i dag er underlagt en generell taushetsplikt. Yrkesgrupper eller profesjoner som yter rettslig bistand som del av annen virksomhet vil imidlertid kunne ha taushetsplikt i særlovgivningen. Personer som yter rettslig bistand på vegne av stat eller kommune uten å ha advokatbevilling, vil være underlagt taushetsplikt etter forvaltningslovens regler. I lovforslaget § 66 andre ledd fremgår det at de regler som ellers gjelder, skal få anvendelse ved rettslig bistand som ytes som ledd i annen virksomhet eller som ledd i utøvelsen av annen profesjon eller et annet yrke. I de tilfeller den som yter rettslig bistand er underlagt taushetsplikten som gjelder for yrket eller profesjonen, vil det rettssøkende publikums behov for konfidensialitet dermed kunne ivaretas ved andre regler enn reguleringen av rettslig bistand i lovforslaget kapittel 14.

Departementet foreslår å videreføre en taushetspliktsbestemmelse tilsvarende domstolloven § 218 tredje ledd for jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet. Tilsvarende avgrensning av persongruppen foreslås for plikt til å stille sikkerhet i punkt 5.5.4.2. Jurister som opptrer som rettshjelpere i dag, har taushetsplikt etter domstolloven § 218 tredje ledd. På samme måte som overfor rettshjelpere, vil det rettssøkende publikum ha en berettiget forventning om at jurister som yter rettslig bistand har taushetsplikt om det de får vite om noens personlige forhold eller drifts- og forretningsforhold. Utvalget har lagt til grunn at det rettssøkende publikums behov for konfidensialitet kan ivaretas ved avtale mellom kunden og tjenesteyteren, og uansett vil følge av kravet til lojalitet i kontraktsforhold. Departementet er enig med utvalget i disse utgangspunktene, men mener likevel det er behov for en særskilt taushetspliktsbestemmelse for bedre å legge til rette for betryggende rammer når rettslig bistand ytes av jurister uten advokatbevilling. Departementet presiserer at en slik taushetspliktsbestemmelse som foreslås vil være mindre omfattende og ikke gi den samme beskyttelsen som advokaters taushetsplikt, se imidlertid nedenfor i punkt 5.5.5.2 om bevisfritak etter tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 121.

For å sørge for at taushetsplikten blir etterlevd, mener departementet det bør være straffbart å bryte taushetsplikten. Dette vil være en videreføring av dagens regulering, jf. domstolloven § 234 annet ledd bokstav a.

5.5.5.2 Bevisfritak etter tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 121

Departementet foreslår, i tråd med utvalget, å videreføre innholdet i dagens regler om at retten kan gi bevisfritak etter tvisteloven § 22-5 andre ledd og etter straffeprosessloven § 121 for «rettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd eller lignende virksomhet». Departementets forslag innebærer å oppheve domstolloven § 218, og det foreslås derfor at ordlyden endres slik at bevisfritak kan gis for alle som yter rettslig bistand etter lovforslaget kapittel 14. Det vil bero på rettens skjønn om fritak skal gis i det konkrete tilfellet.

5.5.6 Særlig om adgangen til å yte fritt rettsråd etter rettshjelploven

Bergen tingrett, Fylkesmannen i Hordaland og Fylkesmannen i Oslo og Akershus peker i sine høringsuttalelser på at det å oppheve rettsrådsmonopolet får betydning for hvem som kan yte fritt rettsråd etter rettshjelploven, og viser til forskrift av 9. oktober 1997 om adgang til å yte fritt rettsråd for juridiske kandidater som utøver rettshjelpvirksomhet. Forskriften er hjemlet i rettshjelploven § 2, og gir jurister som har fått tillatelse fra Tilsynsrådet til å utøve virksomhet som rettshjelper, adgang til å yte fritt rettsråd etter lovens regler. Som det fremkommer i punkt 4.5.2 foreslår departementet at rettshjelperordningen oppheves. Dette innebærer at det i utgangspunktet vil være behov for endringer i rettshjelpregelverket for at jurister fortsatt skal kunne yte fritt rettsråd.

Departementet presiserer at det lå utenfor utvalgets mandat å vurdere behov for endringer i rettshjelpsregelverket. Utvalget signaliserte likevel at det må vurderes hvorvidt forskriftshjemmelen skal gjelde for jurister dersom ordningen med rettshjelpere oppheves.

Departementet mener det ikke bør inntas regler i advokatloven om hvem som kan yte fritt rettsråd etter rettshjelploven med tilhørende forskrifter, men at dette fortsatt bør reguleres i rettshjelpsregelverket.

NOU 2020: 5 Likhet for loven, som foretar en helhetlig gjennomgang av rettshjelpsordningen, ble levert 30. april 2020 og er nå til oppfølgning i departementet. Her ble det uttalt at retten til å yte hjelp etter rettshjelploven bør begrenses til advokater dersom rettsrådsmonopolet oppheves, jf. utredningens punkt 12.3.

Departementet ser at det å kunne ta offentlig rettshjelpsoppdrag vil kunne være en hensiktsmessig måte for jurister å etablere seg på. Ordningen gjelder imidlertid bruk av det offentliges midler på en særlig sårbar gruppe. Departementet mener at spørsmålet om jurister skal kunne yte fritt rettsråd etter rettshjelploven bør underlegges en bredere vurdering hvor eventuelle endringer i rettshjelpsordningen vurderes samlet. Det er derfor hensiktsmessig å vurdere dette spørsmålet i forbindelse med oppfølgningen av NOU 2020: 5 Likhet for loven.

Til dokumentets forside