3 Gjeldende rett

3.1 Barnetrygdlovens hovedregel: barnet må være bosatt i Norge

Barnetrygd utbetales for alle barn under 18 år som er bosatt i riket, jf. barnetrygdloven § 2 første ledd. Barnetrygdloven § 4 definerer når et barn anses som bosatt i riket. Ved midlertidig fravær fra landet som ikke er ment å vare mer enn seks måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. Er oppholdet ment å vare utover seks måneder, vil barnet ikke lenger anses som bosatt, og retten til barnetrygd bortfaller fra måneden etter utreise.

Videre fastsetter barnetrygdloven § 4 tredje ledd annet punktum at hvis barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år, regnes ikke barnet lenger som bosatt i Norge. Det avgjørende etter denne bestemmelsen er ikke lengden på hvert enkelt utenlandsopphold, men at barnet samlet sett faktisk oppholder seg mer i utlandet enn i Norge.

Ettersom bosetting også vurderes samlet, inntrer foreldrenes plikt til å melde fra til NAV om utenlandsopphold allerede ved fravær som strekker seg utover vanlig ferieopphold (tre-fire uker). Etter barnetrygdloven § 17 plikter mottaker av barnetrygd «straks, og senest innen 14 dager» å underrette NAV om forhold som kan få betydning for retten til barnetrygd.

Skolen plikter å melde fra til NAV om en elev har fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

Foreldre med barn som er utvekslingselever i utlandet vil ikke få barnetrygd hvis utenlandsoppholdet varer lenger enn seks måneder, jf. barnetrygdloven § 5 tredje ledd. I 2007 ble grensen redusert fra 12 til seks måneder. Det følger av bestemmelsen at hvis barnet bor i utlandet og ikke fyller nærmere bestemte vilkår, foreligger det ikke rett til barnetrygd selv om foreldrene er bosatt i Norge.

3.2 Folketrygdlovens unntaksregler

Barnetrygdloven har unntak fra kravet om at barnet må være bosatt i Norge for å få rett til barnetrygd. Et barn som ikke lenger er bosatt i Norge etter barnetrygdloven § 4, kan etter § 5 likevel få barnetrygd. Vilkåret er da at både barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 2-5 eller 2-8.

Etter folketrygdloven § 2-5 er enkelte grupper pliktige medlemmer i trygden under utenlandsopphold. Dette gjelder blant annet:

• norske statsborgere som er arbeidstakere i den norske stats tjeneste

• personer i forsvarets tjeneste i utlandet

• personer utsendt av den norske stat som fredskorpsdeltakere eller som eksperter for tjenestegjøring i et utviklingsland

• norske statsborgere som studerer i utlandet med støtte fra Statens lånekasse for utdanning.

Etter folketrygdloven § 2-8 kan enkelte grupper få frivillig medlemskap i folketrygden. Dette gjelder for eksempel:

• arbeidstakere i utlandet ansatt i en virksomhet med hovedsete i Norge

• studenter ved universitet eller høgskole i utlandet

• personer som har et offentlig oppdrag eller stipend i utlandet

• pensjonister med pensjon fra folketrygden og langvarig medlemskap i trygden.

Hvis barnet bor i utlandet sammen med begge sine foreldre, må barnet og begge foreldrene være medlemmer i folketrygden under utenlandsoppholdet. Det gis ikke unntak etter barnetrygdloven § 5 for barn som oppholder seg alene i utlandet mens foreldrene er bosatt i Norge. For barn som sendes alene til utlandet, gjelder altså bestemmelsen om at utenlandsoppholdet ikke må vare mer enn seks måneder.

3.2.1 Særlig om innstrammingen av bosattvilkåret i 2007

Tidligere var reglene for når en person anses som bosatt i Norge like i barnetrygdloven og folketrygdloven; grensen var i begge lover satt ved utenlandsopphold som ikke er ment å vare mer enn tolv måneder. Etter folketrygdloven § 2-1 er medlemmet å regne som bosatt i Norge ved midlertidig utenlandsfravær opptil tolv måneder, og er fortsatt pliktig medlem i trygden. I 2007 ble grensen for hvor lange utenlandsopphold barnet kan ha uten å miste barnetrygden redusert fra tolv til seks måneder. Dette medfører at en familie som reiser ut av landet for syv måneder fremdeles vil være medlemmer i folketrygden, men mister retten til barnetrygd fra måneden etter utreise.

Selv om hovedregelen ble strammet inn slik at barnetrygden faller bort ved utenlandsopphold som overstiger seks måneder, ønsket man å beholde unntaksreglene for enkelte grupper. Barnetrygdlovens unntaksbestemmelse er som omtalt over knyttet til medlemskap etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Personer som er pliktig medlem etter folketrygdloven § 2-1 om personer som er bosatt i Norge, kan ikke samtidig være medlem etter §§ 2-5 eller 2-8.

Barnetrygdloven § 5 første ledd fikk derfor i 2007 et tillegg for å hindre at familien blir stilt dårligere om oppholdet varer i åtte måneder enn om oppholdet varer i tre år. Tillegget innebærer at i tilfeller der foreldre og barn skal ha et utenlandsopphold på mellom seks og tolv måneder, må NAV vurdere om familien tilhører en av gruppene som kan få medlemskap etter §§ 2-5 eller 2-8. I så fall kan familien beholde barnetrygden etter unntaksregelen, selv om utenlandsoppholdet skal vare lenger enn seks måneder.

3.3 EØS-avtalens regler om koordinering av trygdeytelser

Ovenfor er barnetrygdlovens regler for rett til barnetrygd under utenlandsopphold omtalt. EØS-avtalens regler går imidlertid foran andre bestemmelser ved konflikt, jf. lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven) § 2. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger inneholder bestemmelser som kommer inn her. Dette medfører at Norge er forpliktet til å gi personer som er omfattet av EØS-avtalen barnetrygd for barn bosatt i EØS-området. En eventuell innstramming i barnetrygdloven vil dermed ikke få betydning for personer som har rett til barnetrygd etter reglene i trygdeforordningen. For eksempel vil en person som arbeider i Norge, og som har barn som er bosatt alene eller med den andre forelderen i et annet EØS-land, ha rett til barnetrygd via trygdeforordningen. Barnet kan dermed flytte til et annet EØS-land, uten at det får konsekvenser for barnetrygden. Hvis barnet oppholder seg utenfor EØS-området, vil de ordinære reglene om barnetrygd og bosettingsvilkåret gjelde.

3.4 Opplæringslovens skoleplikt

Barn har rett og plikt til å delta i grunnskoleopplæring, jf. lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) § 2-1. Uaktsomt eller forsettlig brudd på skoleplikten kan straffes med bøter. Foreldre som ulovlig tar barnet ut av skolen risikerer dermed økonomiske sanksjoner. Opplæringsloven gjelder i utgangspunktet barn som oppholder seg i Norge. Plikten til opplæring vil opphøre på et gitt tidspunkt, dersom barnet flytter ut av landet. Fraværet vil ikke lenger være ulovlig, og fravær over lengre tid er derfor vanskelig å sanksjonere.