16 Medvirkning til brudd på militær straffelov

16.1 Bakgrunn

Generaladvokaten har i brev 3. mai 2016 stilt spørsmål ved at straffansvaret for medvirkere som faller utenfor personkretsen i militær straffelov § 9, ble utvidet ved ny straffelov. Straffeloven 1902 § 134 hadde følgende ordlyd: «Den, som i hensigt at unddra sig sin vernepligt her i landet, ved lemlæstelse eller paa anden maate gjør sig ubrukbar til krigstjeneste, eller som medvirker til, at nogen i saadan hensigt gjøres ubrukbar til krigstjeneste, straffes med fængsel indtil 1 aar. Med bøter eller med hefte eller fængsel indtil 1 aar straffes den, som medvirker til, at nogen, der staar i norsk krigstjeneste, rømmer eller undlater at indfinde sig til krigstjeneste, eller til, at der forøves nogen efter militær lov strafbar handling, der kan medføre 2 aars fængsel eller strengere straf. Som i andet led bestemt straffes ogsaa den, som offentlig søker at ophidse nogen, som hører til den væbnede magt, til uvilje mot tjenesten eller til hat mot militære foresatte eller overordnede.» Straffeloven 1902 § 134 ble ikke videreført i straffeloven.

Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning VII å videreføre straffeloven 1902 § 134 første og annet ledd, jf. NOU 2002: 4 punkt 9.5.2 side 297. Tredje ledd om opphisselse til uvilje mot militær tjeneste og hat mot militære overordnede ble derimot ikke foreslått videreført, jf. punkt 10.2 side 398. Departementet sluttet seg til forslaget om ikke å videreføre tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 9.16 side 229–230 og 10.5.4 side 245. Heller ikke første og annet ledd ble videreført i departementets lovforslag, uten at dette ble nærmere kommentert i proposisjonen.

16.2 Gjeldende rett

Militær straffelov rammer bare en bestemt personkrets hvis ikke annet er uttrykkelig bestemt eller følger av sammenhengen, jf. militær straffelov § 9. I fredstid omfattes i grove trekk bare militært personell, herunder vernepliktige, samt medfarende på skip på sjøtokt, jf. militær straffeloven § 9 nr. 1 til 2. Med andre ord omfattes sivile personer i utgangspunktet ikke av loven. I krigstid utvides virkeområdet, jf. loven § 9 nr. 3 til 5, til blant annet å omfatte «enhver» som overtrer nærmere bestemte straffebud i lovens tredje del (krigsartiklene). Det vil si at den personelle begrensningen faller bort for så vidt gjelder de oppregnede lovbruddene.

Unndragelse fra militær tjeneste, herunder verneplikt, rammes blant annet av militær straffelov §§ 34 og 35. Etter §§ 34 og 35 henholdsvis tredje og fjerde ledd rammes også enkelte medvirkningshandlinger, men bare for personer som omfattes av loven etter § 9. Militær straffelov § 36 rammer den som gjør seg tjenesteudyktig i den hensikt å unndra seg militærtjeneste.

I dag slår straffeloven § 15 fast at straffebud også rammer den som medvirker til overtredelsen når ikke noe annet er bestemt. Etter straffeloven § 1 og militær straffelov § 1 gjelder straffeloven § 15 også for straffebudene i militær straffelov. Det er ikke et vilkår for medvirkningsansvar at medvirkeren faller innenfor den bestemte personkretsen som et straffebud retter seg mot. Medvirkeren må imidlertid ha forsett om at primærlovbryteren hører til den bestemte personkretsen, jf. Husabø: Straffansvarets periferi (Bergen 1999) side 257. Etter straffeloven § 15 vil sivile personer dermed kunne holdes strafferettslig ansvarlig for medvirkning til militært personells brudd på militær straffelov. Forutsetningen er at den militære personens status omfattes av den sivile personens forsett, det vil si – mest praktisk – at den sivile personen vet eller holder det for overveiende sannsynlig at primærlovbryteren er militær.

Medvirkeransvaret for sivile medvirkere er utvidet sammenlignet med medvirkeransvaret etter den opphevede straffeloven 1902 § 134 første og annet ledd. Straffeloven § 134 første ledd lød:

«Den, som, i hensigt at unddra sig sin vernepligt her i landet, ved lemlæstelse eller paa anden maate gjør sig ubrukbar til krigstjeneste, eller som medvirker til, at nogen i saadan hensigt gjøres ubrukbar til krigstjeneste,^​ straffes med fængsel^​ indtil 1 aar.»^​

Straffeloven § 134 første ledd rammet siviles medvirkning til handlinger med et nesten tilsvarende gjerningsinnhold som etter militær straffelov § 36 om den som gjør seg tjenesteudyktig i den hensikt å unndra seg militærtjeneste. En forskjell synes å være at straffeloven § 134 første ledd bare omfattet hensikt om å unndra seg verneplikt, mens etter ordlyden i militær straffelov § 36 omfattes hensikt om å unndra seg «sin militære Tjeneste». Dette uttrykket synes også å favne personer som står i en ansettelsesforhold til forsvaret.

Straffeloven § 134 annet ledd lød:

«Med bøter​ eller med hefte​ eller fængsel​ indtil 1 aar straffes den, som medvirker til,​ at nogen, der staar i norsk krigstjeneste, rømmer eller undlater at indfinde sig til krigstjeneste, eller til, at der forøves nogen efter militær lov strafbar handling, der kan medføre 2 aars fængsel eller strengere straf.​»

Straffeloven § 134 annet ledd rammet siviles medvirkning til handlinger med et tilsvarende gjerningsinnhold som i militær straffelov § 35 første ledd første handlingsalternativ om å unndra seg sin militære tjenesteplikt.

Straffeloven 1902 § 134 annet ledd andre handlingsalternativ rammet medvirkning til overtredelse av andre bestemmelser i militær straffelov med en strafferamme på fengsel i inntil to år eller mer. Siviles medvirkeransvar er etter ny straffelov utvidet til å gjelde alle straffebud i militær straffelov med en strafferamme på under to år. For så vidt gjelder siviles strafferettslige medvirkningsansvar til overtredelser av militær straffelov § 34 og straffebud med en strafferamme på fengsel inntil to år eller mer, er rettstilstanden ikke endret siden straffeloven 1902 ble opphevet. Som eksempler på slike straffebud i militær straffelov nevnes unndragelse fra tjenesteplikt etter § 35 og det å gjøre seg tjenesteudyktig etter § 36.

Straffeloven 1902 § 134 er ikke videreført i straffeloven. Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning VII å videreføre straffeloven 1902 § 134 første og annet ledd, jf. NOU 2002: 4 punkt 9.5.2 side 297. Kommisjonen foreslo derimot ikke å videreføre straffeloven 1902 § 134 tredje ledd om opphisselse til uvilje mot militær tjeneste og hat mot militære overordnede, jf. NOU 2002: 4 punkt 10.2 side 398. Departementet sluttet seg til forslaget om ikke å videreføre tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 9.16 s. 229–230 og 10.5.4 side 245. Heller ikke første og annet ledd ble videreført i departementets lovforslag, men uten at dette ble nærmere kommentert i proposisjonen.

16.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at det ikke fremstår som åpenbart at siviles medvirkning til brudd på militær straffelov bør straffeforfølges, og heller ikke hvor en eventuell grense bør gå. Militær straffelov retter seg i utgangspunktet bare mot hovedsakelig militært personell. Det er derfor grunn til å vurdere hvor langt straffeansvaret etter loven skal kunne gjøres gjeldende overfor sivile på grunnlag av den generelle medvirkningsregelen i straffeloven § 15.

Departementet foreslo at siviles medvirkningsansvar ved brudd på militær straffelov skulle begrenses til overtredelser av loven som kan medføre en straff av fengsel i to år eller mer, slik rettstilstanden var etter straffeloven 1902 § 134 annet ledd. Dette ville omfatte blant annet overtredelser av militær straffelov §§ 35, 36 og 47.

Videre foreslo departementet at medvirkningsansvaret fortsatt bør gjelde for overtredelser av militær straffelov § 34 om ulovlig fravær mv. Departementet viste til at medvirkning til tjenesteunndragelse ikke er en helt upraktisk situasjon og at siviles medvirkning til slik unndragelse av beredskapshensyn bør kunne forfølges strafferettslig.

Departementet foreslo imidlertid ingen tilsvarende begrensning som i straffeloven 1902 § 134 hvor strafferammen for medvirkning til brudd på militær straffelov var begrenset til bøter eller fengsel inntil ett år. Departementet uttalte at det ikke nødvendig da det vanlige er at strafferammen for medvirkning er den samme som for hovedhandlingen.

Departementet foreslo følgende bestemmelse i militær straffeloven § 9 nytt annet ledd:

«Den som ikke omfattes av loven etter første ledd, straffes kun for medvirkning til handling som etter denne loven kan straffes med fengsel i 2 år eller mer eller som rammes av § 34.»

16.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Det nasjonale statsadvokatembetet, Generaladvokaten, Kripos, Kristiansand Tingrett, Oslo Politidistrikt, Politidirektoratet og Politihøgskolen støtter forslaget. Riksadvokaten uttaler at embetet ikke har kommentarer til dette høringsforslaget, ut over at departementets forslag synes hensiktsmessig. Ingen høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget, går imot det.

16.5 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet. Departementet er enig i det generelle synspunktet til Generaladvokaten om at det ikke fremstår som åpenbart at siviles medvirkning til brudd på militær straffelov bør strafforfølges, og heller ikke hvor en eventuell grense bør gå. Militær straffelov retter seg i utgangspunktet mot hovedsakelig militært personell. Til sammenligning har en i den danske militære straffelov § 8 inntatt en bestemmelse som begrenser siviles medvirkningsansvar til overtredelser som kan straffes med fengsel i fire år eller mer, jf. Betænkning nr. 1435/2004 om den militære straffelov, retsplejelov og disciplinarlov side 79 til 81 og 371.

Departementet mener det bør være tilstrekkelig å bare straffebelegge siviles medvirkning til de mer alvorlige straffebudene i militær straffelov. De foreslås derfor at siviles medvirkningsansvar i utgangspunktet begrenses til overtredelser av loven som kan medføre en straff på fengsel i to år eller mer, slik rettstilstanden var etter straffeloven 1902 § 134 annet ledd.

I tillegg til lovbruddene med to års strafferamme, mener departementet at det er et behov for å kunne straffe medvirkning til overtredelse av militær straffelov § 34 om ulovlig fravær mv. Siviles medvirkning til tjenesteunndragelse kan være et praktisk problem. I fredstid kan en for eksempel se for seg arbeidsgivere som bidrar til arbeidstakeres ulovlige fravær fra førstegangstjeneste eller årlig tjeneste i Heimevernet. I krig eller når krig truer må en omfattende mobilisering av tjenestepliktige påregnes, noe som kan medføre en økning i antallet tilfeller av unndragelse og medvirkning til det. Av beredskapshensyn bør siviles medvirkning til slik unndragelse kunne forfølges strafferettslig.

Etter straffeloven 1902 § 134 var strafferammen for medvirkning til brudd på militær straffelov begrenset til bøter eller fengsel i inntil ett år. Departementet mener det ikke er grunn til å innta en tilsvarende begrensning nå. Det vanlige er at strafferammen for medvirkning er den samme som for hovedhandlingen.

Departementet foreslår en lovbestemmelse i militær straffeloven § 9 nytt annet ledd i tråd med vurderingene ovenfor. Det vises til omtalen i spesialmerknadene punkt 21.1.