Prop. 66 L (2019–2020)

Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.)

Til innholdsfortegnelse

12 Bedre vern av politi og offentlige tjenestepersoner

12.1 Skyting mv. mot politi eller annen offentlig tjenesteperson som utøver politimyndighet

12.1.1 Bakgrunn

I høringsuttalelse 1. desember 2017 til NOU 2017: 9 Politi og bevæpning ga Riksadvokaten uttrykk for at straffeloven ikke på tilfredsstillende måte rammer avfyring av skudd mot politiet, når ikke drapsforsøk foreligger:

«Etter vårt syn bør handlinger hvor det rettes skudd mot politiet, rammes av et eget straffebud med tilstrekkelig høy strafferamme og gjerne minstestraff, slik at bestemmelsen får nødvendig avskrekkende effekt. Faren ved slike handlinger er betydelig, også for det alminnelige publikum.»

12.1.2 Gjeldende rett

Skyting mot politi og annen offentlig tjenesteperson kan rammes som vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson etter straffeloven § 155. Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 155 er fengsel inntil tre år.

Dersom skyting mot politiet anses som forsøk på drap, er strafferammen fengsel inntil 21 år, jf. straffeloven § 275, jf. § 16. Drapsforsett kan imidlertid i praksis være vanskelig å bevise, se eksempelvis Eidsivating lagmannsretts dom 19. desember 2016 (LE-2016-118171). Domfelte hadde blitt forfulgt av politiet til fots og løsnet skudd mot politiet. Det beviste saksforholdet er gjengitt slik:

«Da tiltalte skjønte at de var oppdaget av politiet, forsøkte han å stikke av til fots. D075 løp etter. Tiltalte snudde seg og trakk pistolen som han hadde i bukselinningen. Mens tiltalte truet med pistolen, trakk D075 seg tilbake langs bilene. Tiltalte holdt pistolen i høyre hånd og avfyrte et skudd i retning av D075, men til siden og over. Han senket skuddarmen og beveget seg noen skritt bakover. Deretter rettet han blikket mot K148, som hadde vært opptatt med B. Han løftet igjen armen med pistolen, men ble i samme øyeblikk selv skutt i hoftepartiet av K148.»

I tingretten var domfelte funnet skyldig i drapsforsøk og dømt til fengsel i syv år. Lagretten fant ham bare skyldig i trusler mot offentlig tjenesteperson etter straffeloven 1902 § 227. Lagretten begrunner ikke sine kjennelser, men det er nærliggende å anta at lagretten ikke fant det bevist at domfelte hadde fullbyrdelsesforsett om å drepe. Straffen i lagmannsretten ble utmålt til fengsel i to år og seks måneder. At domfellelsen gjaldt trusler, og ikke vold, synes å bero på en feil, jf. lagmannsrettens merknader under skyldspørsmålet.

12.1.3 Forslaget i høringsnotatet

For å gjenspeile lovbruddets alvor foreslo departementet en strafferamme på fengsel inntil ti år og en minstestraff på tre år for skyting mot politiet eller andre offentlige tjenestepersoner som utøver politimyndighet, jf. lovforslaget § 155 b. Forslaget ble utformet som en straffskjerpelsesregel som rammer avfyring av skytevåpen eller bruk av sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp, mot polititjenesteperson.

Departementet foreslo videre et nytt straffebud om grov vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson med samme anvendelsesområde som straffeloven § 155. Det ble vist til at også andre tjenestepersoner kan ha behov for et vern mot svært grove handlinger, slik som skyting eller sprenging, utover den gjeldende rammen på fengsel inntil tre år. Det ble foreslått en strafferamme på fengsel inntil seks år. Det er tilsvarende strafferamme som i straffeloven § 272 om grov kroppskrenkelse og § 252 om grov tvang.

12.1.4 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene er positive til forslaget om en straffskjerpelsesregel som rammer bruk av skytevåpen mv. mot politiet. Det er likevel flere høringsinstanser som har merknader knyttet til utformingen av og virkeområdet for bestemmelsen.

Norges politilederlag og Politiets fellesforbund støtter forslaget i sin helhet. Norges politilederlag mener det er mangler i dagens lovgivning. Begge høringsinstansene er positive til en egen bestemmelse om bruk av skytevåpen mot politiet med ti års strafferamme og minstestraff på tre år.

Politidirektoratet støtter forslaget til ny § 155 b i tråd med innspillene fra underliggende enheter, men viser til at det er beklagelig at lovspråket ikke er kjønnsnøytralt. Ellers er direktoratet enig med departementet i at dagens straffelov ikke i tilstrekkelig grad gjenspeiler alvoret der det løsnes skudd mot politiet, og ser behovet for at strafferammen økes.

Advokatforeningen er i tvil om det er hensiktsmessig å skille ut nærmere angitte handlinger i nye straffebud der disse allerede dekkes av straffeloven §§ 155 og 156. Etter Advokatforeningens syn er et særskilt forbud mot skyting mot politiet overflødig, siden en slik handling allerede rammes av straffeloven § 155, eventuelt i konkurrens med andre straffebud. Høringsinstansen viser også til at saken som departementet nevnte i høringsnotatet, er for konkret til å begrunne et nytt straffebud.

Flere av høringsinstansene, herunder Politidirektoratet, Oslo statsadvokatembeter og Advokatforeningen, er kritiske til en innføring av en minstestraff på tre år ved skyting mv. mot politiet.

Politidirektoratet viser til at innføring av minstestraff vil kunne føre til urimelige resultater i den enkelte sak og frata domstolene mulighet til å gjøre konkrete vurderinger og fastsette en adekvat straff. En innføring av minstestraff vil også gi dårlig sammenheng i regelverket når selv grov kroppsskade eller forsøk på drap ikke har minstestraff. Dersom det innføres minstestraff her, vil det kunne medføre krav om minstestraff på andre områder.

Oslo statsadvokatembeter er skeptiske til den foreslåtte minstestraffen på tre år, fordi den innebærer en risiko for at domstolen må gi en straff som er strengere enn hva straffverdigheten av den konkrete handlingen tilsier. Det bør vurderes om fengsel i ett år vil være tilstrekkelig som minstestraff. Det nasjonale statsadvokatembetet er enig i at en minstestraff på tre år synes for streng, og mener en minstestraff på ett år og en øvre strafferamme på ti år reflekterer straffverdigheten i tilstrekkelig grad.

Advokatforeningen ser ingen grunn til å innføre minstestraff for bruk av skytevåpen mot politiet:

«Det er grunn til å tro at de fleste typetilfeller av alvorlig kriminalitet som departementet har i tankene, regelmessig vil innebære fengselsstraffer som langt overstiger den foreslåtte minstestraffen på tre års fengsel. Det er også vanskelig å finne eksempler på at slike forhold blir straffet for mildt av domstolene. Innføring av minstestraffer som ikke har et tilstrekkelig grunnlag i forskning eller empiri, kan lett få et preg av symbolpolitikk. Dette kan igjen bidra til å svekke straffebudenes effektivitet.»

Riksadvokaten støtter forslaget om minstestraff, og viser til at det ikke er gitt at de tradisjonelle innvendingene mot minstestraff gjør seg gjeldende med stor styrke her, ettersom det nye straffebudet skal komme til erstatning for de tilfeller der det ikke kan føres tilstrekkelig bevis for drapsforsett, men hvor det løsnes skudd. Et tydelig signal fra lovgiver om minstestraff underbygger hvor alvorlig samfunnet ser på slike handlinger. Riksadvokaten viser til at det harmonerer best med lovens øvrige system, særlig straffeloven § 158 annet ledd, med en minstestraff på fengsel i ett år. Samtidig bør det beskrives et normalstraffenivå som er betydelig høyere enn dette.

Enkelte av høringsinstansene har synspunkter på utformingen av bestemmelsen. Politidirektoratet og Riksadvokaten mener ordlyden i bestemmelsen er noe uklar. Formuleringen «minstestraff for bruk av skytevåpen mv. mot politiet» kan synes å antyde at bestemmelsen kommer til anvendelse bare dersom bruken er rettet mot politiet.

Politidirektoratet viser til at det er behov for å presisere ordlyden for å tydeliggjøre bestemmelsens rekkevidde. Riksadvokaten foreslår at overskriften endres til «Minstestraff ved bruk av skytevåpen mv. for å påvirke politiets tjenestehandlinger». Oslo statsadvokatembeter påpeker at det rent lovteknisk ikke synes nødvendig å ha § 155 b som en egen paragraf, men at innholdet kan legges inn som et siste ledd i § 155 a.

Landsorganisasjonen i Norge mener det bør vurderes hvorvidt politimyndighet i ny § 155 b bør omfatte kriminalomsorgens ansatte, siden disse utsettes for mange av de samme handlingene som de som utøver politimyndighet. Kriminalomsorgen savner en nærmere begrunnelse for hvorfor ikke andre yrkesgrupper enn politiet og de som utøver politimyndighet skal ha et særskilt vern, og uttaler:

«Forslagets ordlyd vil etter KDI sin vurdering innebære at også andre enn operative polititjenestemenn får slikt vern, for eksempel politijurister og personer med begrenset politimyndighet. I likhet med majoriteten av offentlige tjenestemenn bærer heller ikke disse våpen i sitt arbeid. I lys av dette slår bestemmelsen etter vår vurdering skjevt ut. KDI mener bestemmelsen med fordel kan gjøres yrkesnøytral og gjelde for samtlige som i dag anses som offentlig tjenestemenn.»

Politidirektoratet stiller seg bak at også andre offentlige tjenestepersoner bør omfattes av bestemmelsen. Det nasjonale statsadvokatembetet foreslår at overskriften til § 155 b endres til «Bruk av skytevåpen mv. mot politi og annen offentlig tjenestemann».

Spørsmålet om hvorvidt en ny bestemmelse skal kunne anvendes i idealkonkurrens med andre lovbrudd, er også blitt berørt i enkelte høringssvar.

Oslo statsadvokatembeter bemerker at spørsmålet om en ny slik bestemmelse kan anvendes i idealkonkurrens med bestemmelsene om voldslovbrudd i kapittel 25, ikke er drøftet i høringsnotatet. Etter deres syn verner bestemmelsene ulike interesser, og vil derfor kunne anvendes i konkurrens.

Riksadvokaten er av den oppfatning at bestemmelsen ikke bør anvendes i konkurrens med drapsforsøk. Selv om bestemmelsene i noen grad verner ulike interesser, får man kun i begrenset grad markert noe ytterligere straffverdig ved å anvende et nytt straffebud ved siden av en tiltale for drapsforsøk. Riksadvokaten mener en ny bestemmelse i straffeloven § 155 b bør reserveres for tilfeller der det ikke er tilstrekkelig bevismessig grunnlag for å reise tiltale for drapsforsøk eller, ved bevismessig usikkerhet, som subsidiær tiltalepost.

Høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til ny § 155 a om grov vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson, er positive til en slik bestemmelse. Kriminalomsorgen, Oslo statsadvokatembeter, Politiets fellesforbund og Politidirektoratet støtter forslaget. Kriminalomsorgen mener straffelovens bestemmelser om vern av offentlig myndighet med dette vil være mer i takt med spennet i de øvrige volds- og trusselbestemmelsene i straffeloven. Politiets fellesforbund fremhever at det ikke bare er under selve tjenesteutførelsen at trusler og vold kan forekomme.

12.1.5 Departementets vurdering

12.1.5.1 Generelt om behovet for en særskilt regulering av skyting mot politiet

Skyting mv. mot politiet påvirker politiets mulighet til å utføre tjenesteoppdrag og beskytte befolkningen. Slik Riksadvokaten har vist til, er det en betydelig fare ved slike handlinger, også for det alminnelige publikum. Det er vesentlig at lovbruddets alvor gjenspeiles i strafferammen. Som påpekt ovenfor under punkt 12.1.2, vil skyting mv. mot politiet kunne straffes etter bestemmelsen om vold eller trusler etter straffeloven § 155, som har en strafferamme på fengsel i inntil tre år. Dersom drapsforsett kan bevises, vil det kunne straffes som forsøk på drap, som har en strafferamme på fengsel inntil 21 år. Etter departementets syn er det for stor forskjell på strafferammene i straffeloven § 155 om vold og trussel mot offentlig tjenesteperson, og § 275 om drap eller forsøk på dette. For å gjenspeile lovbruddets alvor, anser departementet det nødvendig å heve strafferammen for skyting mv. mot politiet.

Departementet anser forslaget i høringsnotatet om en øvre strafferamme på fengsel inntil ti år som passende. Til sammenligning tilsvarer fengsel i inntil ti år blant annet strafferammen i § 158 om grov motarbeiding av rettsvesenet. For grovt ran hvor det er truet med skytevåpen, jf. § 328, er strafferammen fengsel inntil 15 år.

I tråd med forslaget i høringsnotatet mener departementet at det er mest hensiktsmessig å utforme en straffskjerpelsesregel for overtredelser av straffeloven § 155 dersom handlingen innebærer å avfyre skytevåpen eller bruke sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp, mot polititjenesteperson, se forslag til § 155 b.

Forslaget er ikke ment å være begrenset til handlinger som innebærer at våpenet eller redskapet rettes mot noens person. Alle overtredelser av § 155 vil omfattes av forslaget så fremt handlingen innebærer avfyring av skytevåpen mv. og den offentlige tjenestepersonen er polititjenesteperson eller utøver politimyndighet. Også «skremmeskudd» og lignende vil dermed rammes.

Når det gjelder personkretsen som straffebudet skal verne, har flere av høringsinstansene reist spørsmål ved hvorfor kretsen i forslaget er begrenset til polititjenestepersoner og andre offentlige tjenestepersoner som utøver politimyndighet. For det første kan det tenkes å la regelen gjelde generelt for samtlige offentlige tjenestepersoner. For det andre kan det tenkes å la kretsen omfatte personer som regelmessig kan utsettes for en lignende risiko som polititjenestepersoner, slik som kriminalomsorgens ansatte.

Departementet viser til at tjenestepersoner som utøver politimyndighet, har et særlig samfunnsoppdrag i å bevare offentlig ro og orden. Angrep på tjenestepersoner som utøver politimyndighet, vil forhindre dem i å utføre dette oppdraget på en effektiv måte. Det kan på lang sikt bidra til å bryte ned respekten for myndigheten de representerer i utførelsen av sin gjerning. En særlig straffebestemmelse begrunnes derfor først og fremst i det offentliges interesse, og ikke i hensynet til ekstra beskyttelse av den enkelte polititjenesteperson.

Departementet anerkjenner at enkelte grupper offentlige tjenestepersoner vil kunne utsettes for en lignende risiko som det polititjenestepersoner utsettes for. Det er likevel først og fremst politimyndigheten som skal ivareta offentlig ro og orden. I alle tilfeller vil det føre for langt å la personkretsen omfatte samtlige offentlige tjenestepersoner. Departementet viser også til forslaget til § 155 a om grov vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson, som vil gi økt vern for samtlige offentlige tjenestepersoner ved utførelsen av deres tjenestehandlinger. Skyting mv. vil omfattes av dette straffebudet, se punkt 12.1.5.3.

Departementet fastholder dermed forslaget om at en straffskjerpelsesregel skal gjelde skyting mv. mot polititjenestepersoner og andre tjenestepersoner som utøver politimyndighet. Sistnevnte kategori kan for eksempel omfatte tjenestepersoner i forbindelse med Forsvarets bistand til politiet etter politiloven § 27 a, jf. § 20 femte ledd.

12.1.5.2 Nærmere om minstestraff og normalstraff

I høringsnotatet foreslo departementet en minstestraff på tre år. I lys av høringsinnspillene mener departementet at en minstestraff på ett år er mer passende. Dette tilsvarer minstestraffen for motarbeiding av rettsvesenet etter straffeloven § 158 annet ledd når lovbruddet skjer som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, eller handlingen gjennomføres ved trusler om eller bruk av våpen.

Flere høringsinstanser har vist til betenkeligheter ved minstestraff generelt. Som påpekt av Oslo statsadvokatembeter, kan minstestraffer medføre risiko for at domstolen pålegges å utmåle en straff som er strengere enn det handlingens straffverdighet tilsier. Bestemmelsens vide anvendelsesområde, som også rammer «skremmeskudd» og lignende, styrker disse betenkelighetene. Politidirektoratet har dessuten vist til at handlinger som grov kroppsskade eller forsøk på drap ikke er belagt med minstestraff, og at en minstestraff for skyting mot politiet vil kunne gi dårlig sammenheng i regelverket.

Departementet viser, som Riksadvokaten, til at det ikke er gitt at de tradisjonelle innvendingene mot minstestraff gjør seg gjeldende med like stor styrke i dette tilfellet. Den nye straffskjerpelsesregelen vil i praksis ofte anvendes der det ikke kan føres tilstrekkelig bevis for drapsforsett, men hvor det løsnes skudd. Det er grunn til å tro at slike saker regelmessig vil innebære fengselsstraffer som langt overstiger den foreslåtte minstestraffen.

Videre mener departementet at det ikke nødvendigvis vil gi dårlig sammenheng i regelverket å innføre minstestraff for skyting mot politiet selv om det ikke er minstestraff for handlinger som grov kroppsskade eller forsøk på drap. Angrep på politiet er et angrep på en institusjon for ivaretakelse av trygghet i samfunnet. For å ivareta offentlige interesser forventes polititjenestepersoner – som i utgangspunktet er ubevæpnet – å utsette seg selv for fare ved å gripe inn i farlige og uoversiktlige situasjoner, herunder for å beskytte andre mot fare. Dette skiller skyting mv. mot politiet fra skyting mv. mot personer generelt, og kan således begrunne en minstestraff i førstnevnte tilfelle.

Som nevnt innledningsvis, mener departementet at minstestraffen med fordel kan settes til ett år i stedet for tre år som foreslått i høringsnotatet. Dette vil sikre at domstolene har tilstrekkelig fleksibilitet til å utmåle en straff som i det konkrete tilfellet gjenspeiler lovbruddets alvor, utvist skyld og andre relevante omstendigheter. Etter departementets syn vil en minstestraff på ett år og en øvre strafferamme på ti år reflektere lovbruddets straffverdighet i tilstrekkelig grad.

Departementet understreker likevel at normalstraffen for skyting mv. mot politiet må være betydelig høyere enn den foreslåtte minstestraffen på ett år og også høyere enn forslaget i høringsnotatet om en minstestraff på tre år. Straffenivået for forsøk på drap vil kunne gi veiledning, selv om det kan være vanskelig å angi et bestemt straffenivå for forsøk på drap som følge av at ulike saker kan ha svært forskjellig karakter, se blant annet HR-2019-714-A. Straffenivået for skyting mot politiet bør normalt ligge noe lavere enn straffenivået for forsøk på drap, som følge av at det ikke foreligger drapsforsett. Straffenivået må imidlertid reflektere den fare som skyting representerer også mot publikum. I et alvorlig tilfelle som i Eidsivating lagmannsretts dom 19. desember 2016 (LE-2016-118171) (se punkt 12.1.2 over) antar departementet at et straffenivå på seks års fengsel vil være passende.

Med normalstraffenivå mener departementet saker hvor det ikke foreligger spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter. Normalstraffenivået angir bare utgangspunktet for vurderingene, og departementet understreker at det er domstolenes ansvar å utmåle en straff som etter en totalbedømmelse fremstår som en adekvat og rimelig reaksjon.

Det vises for øvrig til spesialmerknadene til § 155 b i punkt 21.3.

12.1.5.3 Behovet for et straffebud om grov vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson

Selv om politiet er særlig utsatt for å bli skutt på i forbindelse med pågripelser og andre politioppdrag, kan også andre offentlige tjenestepersoner ha behov for et vern mot svært grove handlinger utover vernet som følger av § 155, som har en strafferamme på fengsel inntil tre år. Høringsinstansene har vært positive til det foreslåtte straffebudet om grov vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson med samme anvendelsesområde som gjeldende straffelov § 155. Departementet opprettholder forslaget til ny § 155 a i høringsnotatet. Strafferammen er satt til fengsel inntil seks år, som tilsvarer strafferammen ved grov kroppskrenkelse etter straffeloven § 272 og grov tvang etter straffeloven § 252. Bestemmelsen vil ha tilsvarende anvendelseområde som § 155. Se punkt 12.5.5 om forslag til utvidelser i denne bestemmelsen.

Slik flere høringsinstanser har vist til, kan også andre tjenestepersoner enn politiet og andre som utøver politimyndighet, ha behov for vern mot skyting mv. Departementet mener forslaget til ny § 155 a i tilstrekkelig grad vil ivareta dette behovet.

Det vises til spesialmerknadene til § 155 a i punkt 21.3.

12.1.5.4 Konkurrens

Noen høringsinstanser har reist spørsmålet om de foreslåtte bestemmelsene i straffeloven §§ 155 a og 155 b vil kunne anvendes i konkurrens med andre voldsbestemmelser. Etter læren om idealkonkurrens kan flere straffebud anvendes på den samme handlingen hvis straffebudene beskytter ulike interesser, slik at gjerningspersonen dømmes for alle sider ved det straffbare forholdet. Hvis det ene straffebudet overlapper med det andre straffebudet, skal bestemmelsene derimot ikke benyttes i idealkonkurrens. Høyesterett har uttalt følgende om idealkonkurrens i Rt. 2003 side 1376 avsnitt 28:

«Konkurrenslæren innebærer at når en straffbar handling omfattes av flere straffebud, anvendes bare ett straffebud dersom det fullt ut dekker samtlige sider av det straffbare forholdet. Flere straffebud anvendes bare når dette er nødvendig for å markere momenter ved den straffbare handling som ikke blir markert om man bare anvender ett straffebud.»

Straffeloven kapittel 25 (voldslovbrudd) gjelder integritetskrenkelser, hvor det er private interesser som rammes. Ved overtredelse av forslagene til §§ 155 a eller 155 b vil det i tillegg til en krenkelse av private interesser, også skje en krenkelse av offentlige interesser. Interesseforskjellen taler for at bestemmelsene kan anvendes i konkurrens med andre voldslovbrudd.

Riksadvokaten viser til at en bare i begrenset grad får markert noe ytterligere straffverdig ved å anvende et nytt straffebud ved siden av for eksempel en tiltale for drapsforsøk, og mener straffeloven § 155 b bør reserveres for tilfeller der det ikke er tilstrekkelig bevismessig grunnlag for å reise tiltale for drapsforsøk. Selv om dette nok vil være mest praktisk, ønsker ikke departementet å stenge for at bestemmelsene kan anvendes i konkurrens. Departementet er, som Oslo statsadvokatembeter, av den oppfatning at skyting, vold eller trusler rettet mot politiet eller en annen offentlig tjenesteperson tilføyer et element til lovbruddet som ikke fanges opp av de øvrige voldsbestemmelsene i straffeloven. For å markere alvorligheten av å skyte eller utøve vold mot politiet eller andre offentlig tjenestepersoner, og ramme alle sider av et slikt lovbrudd, mener departementet det bør være mulig å anvende ny §§ 155 a og 155 b i konkurrens med øvrige voldsbestemmelser.

12.2 Fratakelse av tjenestevåpen

12.2.1 Bakgrunn

I sin høringsuttalelse til NOU 2017: 9 foreslår Riksadvokaten en egen straffebestemmelse for den som borttar eller forsøker å bortta eller fjerne tjenestevåpenet fra en polititjenesteperson:

«Riksadvokaten har merket seg de tilfeller der personer har forsøkt å ta fra polititjenestepersoner våpenet. Dette er selvsagt svært alvorlig og må søkes forhindret i størst mulig grad. En egen straffebestemmelse for den som borttar eller forsøker å bortta eller fjerne pistolen fra hylsteret bør vurderes idet dette kan virke normdannende og bidra til å forhindre slike hendelser.»

12.2.2 Gjeldende rett

Å ta eller forsøke å ta et tjenestevåpen fra politiet, er en alvorlig krenkelse av offentlige interesser. Handlingen kan sette både politiet og andre i fare, og vil ikke nødvendigvis rammes av andre straffebud. Straffeloven § 156 annet ledd om forulemping av offentlig tjenesteperson eller § 188 om uforsiktig omgang med skytevåpen eller eksplosiver kan etter omstendighetene medføre straffansvar for slike handlinger. Straffeloven § 156 har en strafferamme på bot eller fengsel i inntil seks måneder, mens strafferammen for overtredelse av § 188 er bot eller fengsel i inntil ett år.

12.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en ny bestemmelse som vil ramme den som setter seg eller andre i besittelse av et tjenestevåpen. Slik departementet utformet forslaget, vil det verne alle offentlige tjenestepersoner etter straffeloven § 155 annet ledd som er bevæpnet med tjenestevåpen, herunder politi og militære vakter. Hvordan gjerningspersonen setter seg i besittelse av våpenet, er uten betydning for straffansvaret.

Departementet foreslo at en slik bestemmelse kunne inntas som ny § 156 a i straffeloven, og lyde:

«§ 156 a Vern av tjenestevåpen
Den som setter seg eller andre i besittelse av et tjenestevåpen eller på annen måte forårsaker at en offentlig tjenestemann mister kontroll over et tjenestevåpen, straffes med fengsel inntil 2 år.»

12.2.4 Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Det nasjonale statsadvokatembetet, Landsorganisasjonen i Norge, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politiets fellesforbund og Riksadvokaten. Flere instanser viser til at forslaget vil ha en preventiv effekt.

Norges politilederlag fremhever at fremskutt lagring og punktbevæpning fører til at polititjenestepersoner i større grad har våpen med seg i tjenesten, og at dette øker faren for at de kan bli fratatt våpen. Norges politilederlag uttaler videre at bestemmelsen vil gi nødvendig vern for alle offentlige tjenestepersoner som er bevæpnet. I tillegg vil formuleringen «setter seg eller andre i besittelse av et tjenestevåpen eller på annen måte», dekke både fremskutt lagring og tyveri av tjenestevåpen fra våpenrom. Norges politilederlag slutter seg til den foreslåtte strafferammen på to år, som tilsvarer strafferammen for tyveri.

Politiets fellesforbund påpeker at et forbud også bør ramme andre tilfeller enn de aller alvorligste, som for eksempel forsøk på å ta en pistol for å være morsom.

Landsorganisasjonen i Norge ønsker en vurdering av hvorvidt tjenestevåpen også bør dekke batong og pepperspray, samt andre våpen som er omfattet av våpenloven. Oslo politidistrikt bemerker at politiet har flere typer våpen, og at det bør presiseres hva slags våpen som er tiltenkt vernet.

Advokatforeningen støtter ikke forslaget:

«Heller ikke det å forsøke å ta et tjenestevåpen fra politiet, bør skilles ut i et eget straffebud. Det kan overhodet ikke være tvilsomt at slike handlinger kan straffes enten etter straffeloven § 156 eller § 188, og at de regelmessig vil bli straffet med bruk av ubetinget fengsel.»

12.2.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med Advokatforeningen i at fratakelse av tjenestevåpen ofte vil kunne fanges opp av straffeloven §§ 156 eller 188. Det vil imidlertid ikke alltid være tilfellet. I tillegg vil fratakelse av tjenestevåpen normalt ha større skadepotensial og være mer straffverdig enn forulemping av offentlig tjenesteperson eller uforsiktig omgang med våpen. Det bør reflekteres i et eget straffebud med høyere strafferamme enn §§ 156 og 188. Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet.

Bestemmelsen vil ramme den som setter seg eller andre i besittelse av et tjenestevåpen. Hvordan det gjøres, er uten betydning. Det kan for eksempel skje ved at gjerningspersonen tar våpen fra en tjenesteperson ved vold, trusler eller tvang, borttar våpen fra en tjenestebil eller et våpenrom, eller får hånd om våpenet etter at tjenestepersonen på annen måte har mistet rådigheten over det. Også den som forårsaker at en tjenesteperson mister kontroll over våpenet, for eksempel ved å slå det ut av hylsteret eller hendene på tjenestepersonen, vil rammes av forslaget.

Landsorganisasjonen i Norge ønsker en vurdering av hvorvidt tjenestevåpen også bør dekke batong og pepperspray, samt andre våpen som omfattes av våpenloven. Etter departementets syn bør alle våpen som en tjenesteperson måtte besitte som ledd i sin tjenesteutøvelse, omfattes. Skytevåpen, el-våpen, batong og pepperspray vil klart være «våpen», se også våpenforskriften 24. juni 2009 nr. 904. Håndjern er ikke våpen.

Slik forslaget er utformet, vil det verne alle offentlige tjenestepersoner etter dagens straffelov § 155 annet ledd (tredje ledd etter endringer) som er bevæpnet med tjenestevåpen, herunder politi og militære vakter.

Det vises til spesialmerknadene til § 156 a i punkt 21.3.

12.3 Særskilt vern av helsepersonell og brann- og redningspersonell

12.3.1 Bakgrunn og gjeldende rett

I SOU 2018:2 har et utvalg foreslått et forsterket strafferettslig vern i svensk rett for yrkesutøvere som blant annet har i oppgave å hjelpe andre, såkalt «blålyspersonell» og andre samfunnsnyttige funksjoner. Det foreslås blant annet et nytt lovbrudd som betegnes «blålyssabotasje», som vil ramme det å angripe eller forhindre politi, redningstjeneste eller ambulansepersonell på en måte som risikerer å alvorlig forhindre eller forsinke gjennomføringen av et oppdrag. Strafferammen er fengsel inntil fire år, eller åtte års fengsel dersom overtredelsen er grov. Bakgrunnen for forslaget beskrives blant annet slik (utredningen punkt 4.1 side 91):

«I direktiven till utredningen beskrivs att det på flera orter i landet förekommer social oro innefattande anlagda bränder och återkommande angrepp på samhällsnyttiga funktioner som polis, ambulans och räddningstjänstpersonal, så kallat blåljuspersonal, i form av bland annat stenkastning och våld vid utryckning. Vid några tillfällen, bland annat i stadsdelen Rosengård i Malmö 2008 och i Husby med flera förorter till Stockholm 2013, har situationerna urartat till rena kravaller och upplopp. Vidare anges att det förekommer skadegörelse riktad mot såväl polisbilar och andra utryckningsfordon som polis- och brandstationer, socialkontor och annan viktig egendom. Orsaken till denna utveckling är enligt direktiven komplex och mångfasetterad. Klyftorna och segregationen i samhället och en ökad skillnad mellan olika områden i en och samma kommun när det gäller bland annat brottslighet och upplevd trygghet, arbetslöshet, skolresultat, samhällsservice och delaktighet utgör en del av den bakomliggande problembilden.»

Gjeldende svensk rett på området er i hovedsak sammenfallende med norsk rett. Utredningen bygger på at man mener det er behov for et overgripende og helhetlig strafferettslig vern av den samfunnsnyttige funksjonen som «blålysvirksomheten» utgjør.

12.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Siden det svenske lovforslaget om blålyssabotasje har bakgrunn i samfunnsproblemer som ikke er like aktuelle i Norge, mente departementet at det ikke er behov for tilsvarende lovendringer her. Det var derfor ikke behov for å skjerpe strafferammene for grove overtredelser av straffeloven § 265 om trusler mot særskilt utsatte yrkesgrupper og § 286 om vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper. Departementet så heller ikke behov for et helhetlig og samlet strafferettslig vern av personer som jobber i nødetater i dag, og foreslo derfor å opprettholde den gjeldende sondringen mellom tjenestepersoner som utøver offentlig myndighet, og andre som utøver særskilt utsatte yrker.

Departementet foreslo imidlertid å gi brann- og redningspersonell et tilsvarende vern som helsepersonell har etter straffeloven § 265 om trusler mot særskilt utsatte yrkesgrupper og § 286 om vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper i dag. Det ble derfor foreslått å endre straffeloven §§ 265 og 286 slik at også «brann- og redningspersonell i innsats ved brann eller andre ulykker» omfattes.

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, støtter forslaget om å gi brann- og redningspersonell et tilsvarende vern som helsepersonell har etter straffeloven §§ 265 og 286. Enkelte av høringsinstansene har likevel merknader til utformingen og rekkevidden av bestemmelsen.

Advokatforeningen anser forslaget som velbegrunnet, ut fra det hensyn at slikt personell skal kunne utføre sitt arbeid uforstyrret i krisesituasjoner. Riksadvokaten fremhever at politiet i mange tilfeller ikke ankommer først til ulike åsteder, og at dette tilsier et økt strafferettslig vern av brann- og redningspersonell.

Røde Kors stiller seg bak forslaget om at også personell fra frivillige organisasjoner bør omfattes av et strafferettslig vern av «brann- og redningspersonell».

Landsorganisasjonen i Norge mener Kriminalomsorgens ansatte bør nevnes som spesifikk yrkesgruppe sammen med de øvrige yrkesgruppene som er foreslått.

Oslo statsadvokatembeter mener at ordet «andre» foran «ulykke» bør strykes. Rent språklig er en brann ikke nødvendigvis å anse som en ulykke. Politidirektoratet viser til Kripos sitt forslag om å erstatte formuleringen «andre ulykker» med «andre hendelser» for å tydeliggjøre at også tilsiktede hendelser omfattes av bestemmelsen. Det nasjonale statsadvokatembetet foreslår ordlyden «… brann- og redningspersonell i innsats ved brann, ulykker og andre hendelser».

12.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener at brann- og redningspersonell bør gis et tilsvarende vern som helsepersonell har etter straffeloven § 265 om trusler mot særskilt utsatte yrkesgrupper og § 286 om vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper i dag, og opprettholder forslaget om å endre straffeloven §§ 265 og 286 slik at også «brann og redningspersonell i innsats ved brann eller andre ulykker» omfattes.

Hva gjelder utformingen av bestemmelsene er departementet enig i at uttrykket «andre ulykker» ikke er helt treffende. Det er ønskelig også å favne situasjoner som ikke er ulykker, men der det er tilsvarende behov for en redningsinnsats. Det er derfor ikke tilstrekkelig å sløyfe «andre» i den foreslåtte ordlyden, slik enkelte høringsinstanser har foreslått. Å erstatte «andre ulykker» med «andre hendelser», slik andre høringsinstanser har tatt til orde for, vil imidlertid etter departementets oppfatning føre for langt.

Aktiviteten som er ønskelig å verne, er slik innsats som brann- og redningspersonell utøver som ledd i sine kjerneoppgaver som redningspersonell. I § 265 annet ledd bokstav a og § 286 annet ledd bokstav a er helsepersonells vernede aktivitet rammet inn som situasjonene der personellet «yter medisinsk begrunnet helsehjelp». En tilsvarende innramming kan være aktuell også for brann- og redningspersonell. Departementet foreslår å erstatte formuleringen «brann- og redningspersonell i innsats ved brann eller andre ulykker» med «brann- og redningspersonell som yter innsats i oppdrag».

Departementet har merket seg at Landsorganisasjonen i Norge mener kriminalomsorgens ansatte bør nevnes som en spesifikk yrkesgruppe sammen med de øvrige yrkesgrupper som er foreslått. Kriminalomsorgens ansatte er imidlertid vernet etter bestemmelsen i straffeloven § 155 og etter den nye bestemmelsen i § 155 a, som offentlige tjenestepersoner, og har dermed allerede et særskilt vern.

Det vises til spesialmerknadene til §§ 265 og 286 i punkt 21.3.

12.4 Hindring av offentlig tjenesteperson

Vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson rammes av straffeloven § 155. Bestemmelsens første ledd lyder:

«Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.»

Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen «søker» å påvirke en tjenesteperson til å «foreta eller unnlate å foreta» tjenestehandlingen. Det foreligger derfor en fullbyrdet overtredelse selv om voldshandlingen, for eksempel et skudd, ikke rammer tjenestepersonen.

Ved volden eller trusselen må gjerningspersonen påvirke eller søke å påvirke en offentlig tjenesteperson til å «foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling». Bestemmelsen rammer dermed ikke alle tilfeller av vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson. Handlinger som faller utenfor § 155, kan etter omstendighetene omfattes av § 271 om kroppskrenkelse eller § 263 om trusler.

I spesialmerknaden til straffeloven § 155 uttales følgende (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.4 side 328–329):

«Det er ikke tilstrekkelig for at gjerningsbeskrivelsen skal anses oppfylt at det er utøvet vold eller trusler mot offentlig tjenestemann; volden eller truslene må i tillegg (være et forsøk på å) påvirke den offentlige tjenestemannen til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling – eller på annen måte å hindre vedkommende i utførelsen av tjenestehandlingen.»

Hindringsalternativet som nevnes avslutningsvis i sitatet, har ikke kommet til uttrykk i lovteksten i § 155. Høyesteretts ankeutvalg har i beslutning 5. april 2017 (HR-2017-717-U) likevel kommet til at hindring faller innenfor ordlyden.

Hindring av offentlig tjenesteperson rammes også av straffeloven § 156 første ledd, med en strafferamme på bot eller fengsel inntil seks måneder:

«Den som hindrer en offentlig tjenestemann i å utføre en tjenestehandling, for eksempel ved å nekte adgang til steder hvor han har berettiget tilgang, straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder.»

Den lave strafferammen i § 156 første ledd gjenspeiler at hindringen ikke har bestått i «vold eller trusler», slik som etter § 155. I spesialmerknaden til straffeloven § 156 uttales følgende (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.4 side 328–329):

«Bestemmelsen supplerer regelen i § 155, og verner utøvelse av offentlig myndighet når tjenestemannen hindres på annen måte enn ved bruk av vold eller trusler.»

På bakgrunn av avgjørelsen i HR-2017-717-U og uttalelsen i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.4 side 328–329 ble det i høringsnotatet foreslått at hindringsalternativet uttrykkelig skal fremgå av lovteksten.

Ingen av høringsinstansene har vært negative til endringsforslaget. Kriminalomsorgen støtter forslaget om å innta alternativet hindring uttrykkelig i lovteksten. De mener dette er pedagogisk og gjenspeiler gjeldende rett på området. Oslo statsadvokatembeter er enige i at alternativet «hindring» bør fremgå uttrykkelig av lovteksten i § 155. Politidirektoratet støtter også forslaget, og tiltrer departementets begrunnelse i høringsnotatet.

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet. Det er etter gjeldende rett ikke tvilsomt at det å hindre en offentlig tjenesteperson i å utføre en tjenestehandling omfattes av § 155, og departementet mener at dette bør fremgå uttrykkelig av lovteksten. En lovfesting vil gjøre bestemmelsen mer presis og øke forutberegneligheten.

Det vises for øvrig til spesialmerknadene i punkt 21.3.

12.5 Skadeverk og trakassering på grunn av offentlig tjenesteutøvelse

12.5.1 Bakgrunn

12.5.1.1 Vern mot skadeverk

I SOU 2018:2 har et utvalg foreslått et forsterket strafferettslig vern i svensk rett for yrkesutøvere som blant annet har i oppgave å hjelpe andre, såkalt «blålyspersonell» og andre samfunnsnyttige funksjoner, se punkt 12.3.1. I utredningen ble det reist spørsmål ved om de gjeldende strafferammene i tilstrekkelig grad gjenspeiler alvoret i angrep rettet mot slik virksomhet, herunder skadeverk på eiendom og redskaper som brukes i tjenesteoppdraget, se SOU 2018:2 blant annet i punkt 5.3 side 124 følgende.

12.5.1.2 Vern mot trakassering mv.

I et skriftlig spørsmål til arbeids- og sosialministeren (Dokument nr. 15:322 (2016–2017)) viser stortingsrepresentant Tone Merete Sønsterud til at Fellesorganisasjonen melder om at netthets av ansatte i helse- og sosialsektoren er et økende problem. Ifølge Fellesorganisasjonen opplever mange barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere sjikane og hets på sosiale medier, noe som medfører en stor påkjenning for den enkelte og familien. I begrunnelsen for spørsmålet viser representanten til at slik hets er svært krenkende og vanskelig å beskytte seg mot. Det beskrives også hvordan slik hets kan arte seg:

«Hetsen kan fremstå som trusler av direkte karakter eller mer indirekte form. Eksempelvis kan det bli lagt ut bilde av den ansatte, adresse og informasjon om familiemedlemmer. Aller verst er konkrete trusler om at den ansattes barn skal bli utsatt for «noe» eller andre mer vage hentydninger. Det er åpenbart at dette kan føre til helsemessige påkjenninger og høyt stressnivå for den ansatte. Sykefravær er dermed en sannsynlig konsekvens, noe som er negativt for den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiver og ikke minst mottakere av viktige tjenester.»

Ifølge Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø (NOA) oppga 15,6 % av kommunalt og fylkeskommunalt ansatte at de var utsatt for «vold eller trusler på jobb» i 2016 (https://noa.stami.no/arbeidsmiljoindikatorer/psykososialtorganisatorisk/vold-mobbing-trakkasering/vold-og-trusler/). Snittet for alle sektorer var 6,6 prosent. De mest utsatte yrkene var vernepleier og sosialarbeider (38,4 %), politi, vakt o.l. (25 %), pleie- og omsorgsarbeider (24,7 %) og sykepleier (23,7 %). Det er uklart i hvilken grad også trakassering og netthets som ikke er å anse som straffbare trusler, er omfattet av tallene.

I en medlemsundersøkelse foretatt av Fellesorganisasjonen i 2017 oppga 22,6 % av ansatte i kommunalt barnevern å ha blitt utsatt for netthets en eller flere ganger i løpet av et år. For ansatte i sosialtjenesten var tallet 11,2 %, og snittet på tvers av yrkesgruppene var 7,5 %. Av ansatte i kommunalt barnevern kjente 64,6 % til kolleger eller leder som har blitt hetset på nett, og 17,3 % opplyser å ha vurdert å slutte i jobben på grunn av netthets. Med netthets menes i undersøkelsen trakassering, sjikane eller trusler om vold formidlet gjennom internett, for eksempel på egne nettsider eller i sosiale medier. Se rapporten «Netthets – et arbeidsmiljøproblem» her: https://www.fo.no/publikasjoner/netthets-et-arbeidsmiljoproblem-article14075-159.html

Regjeringen la 21. november 2016 frem en egen strategi mot hatefulle ytringer. Et av tiltakene i strategien er en informasjonskampanje rettet mot arbeidsgivere om forebygging og oppfølging av hatefulle ytringer og trakassering på arbeidsplassen.

12.5.2 Gjeldende rett

12.5.2.1 Vern mot skadeverk

Skadeverk rammes på vanlig måte av straffeloven §§ 351 til 353 med strafferammer på fengsel inntil seks år. Dersom den skadede gjenstanden er av alminnelig nytte, noe som vil være tilfellet for eksempel ved skadeverk på et utrykningskjøretøy, vil dette kunne tillegges skjerpende betydning i straffutmålingen og inngå i en vurdering av om skadeverket er grovt. For øvrig vil ikke krenkelsen av den offentlige interessen gjenspeiles i selve subsumsjonen.

12.5.2.2 Vern mot trakassering mv.

Straffeloven § 156 annet ledd gjelder forulemping av offentlig tjenesteperson:

«Den som ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten, straffes med bot.»

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 326 nr. 2. Etter denne bestemmelsen måtte handlingen ha skjedd «under hans Udførelse af Tjenesten». Skjellsord eller fornærmelig atferd etter at tjenesten var utført, ble dermed ikke rammet av straffebestemmelsen. I forbindelse med at ærekrenkelser ble avkriminalisert, ble vernet for offentlige tjenestepersoner mot omdømmekrenkelser som følge av offentlig tjenesteutøvelse, forsterket. Bakgrunnen for dette var særlig at internett gjør det mulig å fremsette en omdømmekrenkende ytring slik at den raskt blir allment kjent. Fra Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.14.3.2 side 166 gjengis:

«I motsetning til krenkelsene av æresfølelsen kan vernet mot omdømmekrenkelser fortsatt sies å ha en forankring i den alminnelige rettsoppfatningen. Krenkelser av omdømmet vil kunne få mer vidtrekkende følger for den enkelte enn uttalelser som bare rammer æresfølelsen. Uriktige anklager om korrupsjon vil for eksempel kunne påvirke den anklagedes arbeidsutsikter og hans generelle livskvalitet. Disse krenkelsene ligger derfor nærmere opp til slik atferd som har så skadelige virkninger at det kan være på sin plass å oppstille straff.
Fremveksten av massemediesamfunnet, og da særlig utbredelsen av internett og annen teknologi som gjør det mulig å fremsette en ytring slik at den raskt blir allment kjent, har satt omdømmet i en mer utsatt posisjon enn tidligere. Selv om internett har eksistert en stund, uten at det har resultert i mer omfattende strafforfølgning av omdømmekrenkelser, er det tendenser i retning av at nettet i stadig større grad blir brukt til å fremsette denne typen krenkende ytringer.
De ytringene det er tale om å ramme, vil et stykke på vei rammes av andre straffebud. Straffeloven 2005 § 156 om forulemping av offentlig tjenestemann, § 185 om hatefulle ytringer, § 266 om hensynsløs atferd og § 267 om krenkelser av privatlivets fred vil etter omstendighetene fange opp en del tilfeller.
Den restkategorien som blir stående igjen uten et strafferettslig vern, er først og fremst grove og usanne påstander om noens yrkesutøvelse eller faglige kvalifikasjoner. Slike ytringer faller helt utenfor straffeloven 2005 § 185 og § 267. En endring av § 156, slik at den også beskytter mot sjikane som utføres på grunn av tjenesteutøvelsen, vil i noen grad kunne gi offentlige tjenestemenn et vern mot slike ytringer, men da begrenset til bruk av skjellsord og liknende grovt forulempende ordbruk.»

Straffeloven 1902 § 326 nr. 2 var særlig praktisk med tanke på pågripelser. Ved utvidelsen var formålet også å beskytte ansatte i barnevernet og andre offentlige tjenestepersoner mot å bli grovt krenket på grunn av sin yrkesutøvelse, for eksempel på internett, se spesialmerknaden til straffeloven § 156 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.1 side 399:

«Departementet har foreslått to innholdsmessige og en lovteknisk endring i § 156. For det første er kravet om at forulempingen osv. må ha skjedd ‘under utføringen av tjenesten’ supplert, slik at det nå er tilstrekkelig at den alternativt skjer ‘på grunn av’ denne. Dette medfører at også forulempinger som finner sted etter at tjenestehandlingen er utført, men som har sin bakgrunn i denne, vil kunne rammes. Bakgrunnen for denne lovendringen er at slik atferd ikke lenger vil være straffbar når bestemmelsene om ærekrenkelser oppheves, samtidig som offentlige tjenestemenn har et særlig behov for vern mot slik forulemping, jf. punkt 5.14.3 ovenfor. Med denne endringen vil § 156, dersom vilkårene for straff for øvrig er oppfylt, kunne beskytte ansatte i barnevernet, dommere og andre offentlige tjenestemenn som på grunn av sin yrkesutøvelse blir grovt krenket for eksempel på internett.»

Strafferammen etter § 156 annet ledd er bot.

Dersom den offentlige tjenestepersonen er en aktør i rettsvesenet, for eksempel en dommer, kan hets og trakassering rammes av straffeloven § 157 om motarbeiding av rettsvesenet. Bestemmelsen verner også andre aktører enn offentlig ansatte. Første ledd lyder:

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste
  • a) opptrer slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak, eller

  • b) gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak.»

Grov motarbeiding av rettsvesenet har en strafferamme på ti års fengsel etter straffeloven § 158, mens grov uaktsom motarbeiding rammes av § 159. Bakgrunnen for at også grov uaktsomhet er straffbar, er gjengitt i Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) punkt 7.3.6.3 side 88:

«Formålet med å gjøre også grov uaktsomhet til skyldkrav, er først og fremst å ramme skjult forsett, altså situasjoner hvor gjerningspersonen har utvist forsett, men hvor dette ikke kan bevises. Dette er en ikke helt ukjent teknikk i norsk strafferett, jf f.eks. straffeloven § 271 a, jf. §§ 270 og 271 om grovt uaktsomt bedrageri. Som det går frem flere steder både i høringsbrevet og i proposisjonen her, mener departementet at det er et reelt behov for å ha grov uaktsomhet som skyldkrav.
Som Trondheim byrett anfører, vil selve handlingen vanligvis være forsettlig utført. Det er særlig i forhold til følgene at skyldkravet grov uaktsomhet har betydning. Trakassering av aktørene i rettsvesenet skjer ofte på slike raffinerte måter at det er vanskelig å bevise forsett. For eksempel kan det være problematisk å bevise at grunnen til at den tiltalte dag etter dag møter frem utenfor barnehagen der et vitne har barnet sitt, er at han vil skremme vitnet fra å forklare seg mot ham. Er skyldkravet grov uaktsomhet, kan han likevel straffes hvis han sterkt kan bebreides for at han ikke forsto dette.»

Bestemmelsene viderefører straffeloven 1902 § 132 a om motarbeiding av rettsvesenet. Dette straffebudet ble tilføyd ved lov 28. juli 2000 nr. 73 etter en henvendelse fra Riksadvokaten hvor det blant annet ble vist til at vitner hadde blitt truet til ikke å forklare seg, eller til å trekke en avgitt forklaring, jf. Ot.prp. nr. 40 (1999–2000).

Vilkåret «rettsstridig atferd» innebærer ikke et krav om at atferden har bestått i ellers straffbare handlinger, se Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) punkt 12.1 side 106:

«Av den felles innledningen går det frem at en hvilken som helst atferd i utgangspunktet rammes, såfremt den er rettsstridig. Men sett i sammenheng med de øvrige vilkårene må det dreie seg om atferd som er egnet til å påvirke en aktør i rettsvesenet i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak, eller om en gjengjeldelseshandling.
Handlingen vil være rettsstridig hvis den er straffbar. Vold, trusler og skadeverk er nevnt eksplisitt i lovteksten fordi dette er praktisk sett viktige handlemåter i denne sammenheng. Oppregningen er ikke uttømmende.
Selv om handlingen ikke er straffbar, vil den omfattes hvis den likevel er rettsstridig. Begrepet rettsstridig er her brukt i en annen betydning enn som rettsstridsreservasjon. Rettsstridsreservasjoner innskrenker området for det straffbare. I lovforslaget tjener begrepet rettsstridig til å utvide anvendelsesområdet. Også atferd som i seg selv ikke er straffbar etter andre straffebestemmelser, kan være straffbar etter § 132 a. Bestemmelsen vil dermed fange opp atferd som i den aktuelle sammenheng er straffverdig, selv om atferden isolert sett ikke er straffbar. Det avgjørende er om atferden i lys av straffebestemmelsens formål fremtrer som uberettiget, slik at det er grunn til å ramme den med straff. I den samlede vurdering av om atferden er rettsstridig må man også se hen til konsekvensene av at handlingen eventuelt anses rettmessig.»

I HR-2017-1252-A ble intens, vedvarende og planmessig trakassering av flere aktører i rettsvesenet i forbindelse med en tvangssalgsprosess, ansett som motarbeidelse av rettsvesenet. Høyesterett viser til at lagmannsretten beskrev domfeltes atferd overfor en advokat som var oppnevnt som rettens medhjelper i forbindelse med tvangssalgsprosessen, blant annet slik (avsnitt 15):

«Handlingene bestod i å sende et høyt antall e-poster med krenkende, injurierende og kriminerende innhold av B til B og et betydelig antall kopimottakere, krenkende tekstmeldinger til B, filming av B samtidig som han snakket nedlatende til ham, filming av Bs kontor og ansatte, samt å oppsøke B, uten at han hadde noen aktverdig grunn til det. Som eksempel på en av flere tekstmeldinger vises det til de meldingene som er gjengitt i tiltalen.»

Videre hadde domfelte blant annet laget Facebook-grupper hvor han trakasserte blant andre nevnte advokat, en lensmann og en sorenskriver. Det fremgår også at advokaten og lensmannen som følge av handlingene mistet nattesøvnen og arbeidsevnen og opplevde trakasseringen svært belastende (avsnitt 20 og 25). Høyesterett uttalte om handlemåten (avsnitt 52):

«For så vidt gjelder den foreliggende saken, bemerker jeg imidlertid at med unntak for sorenskriver D, har A systematisk, over tid og med stor intensitet, grovt sjikanert de fornærmede. Noen av enkelthandlingene ville isolert sett kanskje ikke vært straffbare, men med det omfanget forfølgningen har hatt, inngår alle handlingene i et mønster som utgjør ‘rettsstridig atferd’ etter straffeloven 2005 § 157 og straffeloven 1902 § 132a. Det kan ikke ha nevneverdig vekt ved straffutmålingen at noen av handlingene isolert sett ikke ville vært straffbare.»

I HR-2016-1012-A ble en person som hadde mottatt en kjennelse hvor han ble ilagt besøksforbud, dømt etter straffeloven 1902 § 132 a for å ha brutt forstyrrende inn i et rettsmøte i en annen sak og med fakter og ord gitt uttrykk for at dommerfullmektigen var en idiot. Dagen etter hadde han ringt dommerfullmektigen på hennes private mobiltelefon, anklaget henne for å være grusom og et dårlig menneske, og sendt henne to tekstmeldinger hvorav den ene lød slik: «Din inkompetanse og grad av udugelighet er kriminell.»

Førstvoterende fant det klart at slik opptreden, når innholdet i utsagnene ses i sammenheng med sted og fremføringsmåte, utgjør «rettsstridig atferd» og rammes av § 132 a (avsnitt 18). Om forholdet til ytringsfriheten ble det uttalt (avsnitt 19):

«Hensynet til ytringsfriheten kommer ikke på spissen i denne saken. Den europeiske menneskerettsdomstol kom i dom 27. mai 2003 Skałka mot Polen [sak 43425/98] til at EMK artikkel 10 ikke var til hinder for å straffeforfølge en person som hadde skrevet et brev til en domstolsleder med en rekke fornærmende utsagn rettet mot en av dommerne ved domstolen – selv om menneskerettsdomstolen mente at straffen, fengsel i åtte måneder, var uforholdsmessig streng. Da må det enn mer være adgang til å straffeforfølge domfelte i vår sak. Det er den fredskrenkende måten som kritikken fremsettes på, sett i sammenheng med form og ordvalg, som gjør As adferd overfor dommerfullmektigen straffbar.»

I den nevnte saken, Skałka mot Polen (sak 43425/98), tok EMD utgangspunkt i at ytringsfriheten er «one of the essential foundations of a democratic society and one of the basic conditions for its progress and for each individual's self-fulfilment», og at inngrep i den må være tilstrekkelig begrunnet og forholdsmessig (avsnitt 32 til 35). Rettssystemet er en viktig rettssikkerhetsgaranti, har en sentral rolle i en rettsstat og bør derfor være vernet mot urimelige angrep (avsnitt 32):

«The courts, as with all other public institutions, are not immune from criticism and scrutiny. Persons detained enjoy in this area the same rights as all other members of society. A clear distinction must, however, be made between criticism and insult. If the sole intent of any form of expression is to insult a court, or members of that court, an appropriate punishment would not, in principle, constitute a violation of Article 10 § 2 of the Convention.»

Det ble vist til at tilliten til rettssystemet er viktig å verne på grunn av «the confidence which the courts in a democratic society must inspire in the accused, as far as criminal proceedings are concerned, and also in the public at large» (avsnitt 40).

En annen dom, HR-2016-1015-A, gjaldt utmåling av straff for en person domfelt for overtredelse av straffeloven 1902 § 132 a for å ha lagt ut flere videoer på Youtube med alvorlig krenkende uttalelser om en dommerfullmektig, en advokat, en barnevernarbeider, en tingrettsdommer og en saksbehandler ved tingretten. De fornærmede var identifisert med navn og bilde, til dels også med adresse og telefonnummer. I Rt. 2007 side 1601 ble en mann domfelt for overtredelse av straffeloven 1902 § 132 a for å ha hengt opp omtrent 30 plakater der han beskyldte to identifiserbare barn for å ha gitt falsk forklaring i en seksuallovbruddssak.

12.5.3 Forslagene i høringsnotatet

12.5.3.1 Vern mot skadeverk

I Norge er ikke angrep på utrykningskjøretøy et omfattende problem. I høringsnotatet uttalte departementet at det likevel kunne vurderes å tilføye «skadeverk» til gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 155, ved siden av vold og trusler. Et slikt forslag vil ramme den som forsøker å påvirke eller hindre for eksempel et politioppdrag ved å sette en bil i brann som sperrer for politibiler, sabotere tjenestebiler eller utstyr, eller kollidere med en tjenestebil. Det vil også ramme den som for eksempel knuser et vindu på et Nav-kontor, forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt. Departementet anså det ikke å være behov for en tilsvarende utvidelse av det eksisterende vernet av særskilt utsatte yrkesgrupper i straffeloven §§ 265 og 286.

Departementet tilføyde skadeverk i det samlede forslaget til straffeloven § 155.

12.5.3.2 Vern mot trakassering mv.

I høringsnotatet bemerket departementet at hets og trakassering på nettet og sosiale medier av offentlige tjenestepersoner på grunn av deres utøvelse av offentlig myndighet synes å være et økende og alvorlig problem. Det kan være belastende å være det offentliges representant i saker som innebærer store inngrep overfor enkeltmennesker.

Straffeloven § 266 om hensynsløs atferd og § 267 om krenkelse av privatlivets fred kan være anvendelige ved hets og trakassering av offentlige tjenestepersoner, men disse får ikke frem krenkelsen av den offentlige interessen i en uhindret lovlig myndighetsutøvelse. Det samme gjelder det alminnelige straffebudet mot trusler (straffeloven § 263), som for øvrig forutsetter at det kan bevises at det trues med noe straffbart, i motsetning til det som gjelder etter straffeloven § 157. Et slikt vern følger imidlertid av straffeloven § 156 annet ledd, som rammer den som ved «utilbørlig atferd» «forulemper» en offentlig tjenesteperson «på grunn av» tjenesten. Bestemmelsen verner blant annet ansatte i barnevernet mot hets på internett, men overtredelse straffes i dag likevel kun med bot.

Departementet antok at det vernet som straffeloven § 157 gir rettsvesenets aktører mot «rettsstridig atferd», kan være et utgangspunkt for et forsterket vern for offentlige tjenestepersoner i tilfeller der atferden har til formål å påvirke eller hindre utøvelse av offentlig myndighet. Alternativet «rettstridig atferd» kunne i så fall føyes til i straffeloven § 155 første ledd, samt i overskriften, ved siden av vold og trusler.

12.5.3.3 Vern mot gjengjeldelse

I høringsnotatet reiste departementet spørsmålet om offentlige tjenestepersoner, i likhet med rettsvesenets aktører, bør være vernet mot vold, trusler og rettstridig atferd som «gjengjelder» offentlig myndighetsutøvelse, og ikke som i dag bare atferd som søker å påvirke tjenestepersonen eller dennes barn eller familiemedlemmer. Det ble foreslått et nytt annet ledd i § 155 for slike tilfeller.

12.5.4 Høringsinstansenes syn

Det nasjonale statsadvokatembetet, Norges politilederlag, Politidirektoratet, Politiets fellesforbund og Riksadvokaten støtter departementets forslag om å tilføye «skadeverk» og «rettsstridig atferd» til gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 155, ved siden av vold og trusler, og forslaget om et nytt annet ledd i § 155 om vern mot gjengjeldelse mot offentlige tjenestepersoner. Disse høringsinstansene har ikke innvendinger mot forslaget til ny ordlyd i straffeloven § 155. Kriminalomsorgen tiltrer forslaget til ny § 155 i sin helhet, og mener det utfyller det som kan oppfattes som en form for strafferettslig vakuum ved dagens ordning.

Også Kriminalomsorgen og Norges politilederlag er positive til forslaget om å tilføye «skadeverk» til gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 155. Politidirektoratet støtter tilføyelsen av skadeverk, men reiser spørsmål om vernet også bør utvides til å gjelde særskilte utsatte yrkesgrupper i straffeloven §§ 265 og 286.

Oslo statsadvokatembeter ser ikke behov for å føye til «skadeverk» i straffeloven § 155:

«Skadeverk forøvd på eksempelvis politiets biler rammes i dag av eksisterende straffebestemmelser. I mange tilfeller som medfører skade på politiets materiell, kommer voldsalternativet i straffeloven § 155 til anvendelse. Videre anvendes straffeloven § 156 første ledd om hindring av en tjenestehandling ved skadeverk på politiets materiell. I alle tilfeller – som påpekt i notatets pkt. 5.2.4 – rammes skadeverk av straffeloven §§ 351 til 353. Om ikke de foran nevnte bestemmelser benyttes i konkurrens med paragrafene om skadeverk, vil det uansett kunne anses som en skjerpende omstendighet at den beskadigede eiendom eller gjenstand tilhører politiet eller en annen offentlig etat som gjør annet samfunnsnyttig arbeid. I gitte tilfeller kan skadeverket av den grunn anses som grovt. Slik vi ser det, blir den offentlige interesse godt nok ivaretatt gjennom eksisterende lovgivning og rettspraksis.»

Hva gjelder handlingsalternativet om «annen rettsstridig atferd», som skal fange opp trakassering mv., er to høringsinstanser imot forslaget.

Advokatforeningen synes ikke et ytterligere vern av offentlig ansatte i sin alminnelighet på grunn av deres tjenesteutøvelse, ut over den beskyttelse som gis i eksisterende lovgivning, er velbegrunnet. De fremhever at trusler, privatlivskrenkelser og hensynsløs atferd allerede er straffbart, og et generelt vern som går like langt som straffelovens bestemmelser i §§ 157 og 158 om motarbeiding av rettsvesenet synes å gå svært langt uten at et klart behov har manifestert seg. De påpeker videre at det er viktig at straffelovgivningen retter seg mot klart lovstridig atferd, og at grensene ikke blir utflytende eller uklare. En kriminalisering rettet mot «annen rettsstridig atferd» mot offentlige tjenestepersoner i sin alminnelighet bør derfor ikke skje.

Oslo statsadvokatembeter fraråder den foreslåtte tilføyelsen «annen rettstridig atferd» i straffeloven § 155, siden et slikt vilkår vil innebære uklare grenser for hva som er lovstridig atferd, og stå i et tvilsomt forhold til lovkravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. I straffelovgivningen er det riktig nok ikke praktisk mulig å unngå bruk av skjønnsmessige begreper, men det bør utvises tilbakeholdenhet med det. I tillegg er det ikke påvist noe behov for en slik tilføyelse i straffeloven § 155:

«Trusler, hensynsløs atferd og krenkelser av privatlivet er straffbelagt i eksisterende lovgivning, jf. straffeloven §§ 263, 266 og 267. Hvis slike straffbare handlinger er forårsaket av fornærmedes utøvelse av tjeneste som offentlig ansatt, vil det kunne anses som en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen. Dertil kommer at straffeloven § 156 annet ledd – som påpekt i høringsnotatet – rammer den som ved utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann på grunn av tjenesten. Bestemmelsen, slik den er i dag, rammer atferd både under tjenesteutførelsen og handlinger i ettertid på grunn av den utførte tjeneste. Den fanger dermed opp de gjengjeldelseshandlinger, f.eks. i sosiale medier, som nevnes i høringsnotatet.»

Hva gjelder forslaget til personelt anvendelsesområde, fremhever Den norske legeforening at rettspraksis har skapt usikkerhet om hvorvidt leger er omfattet av det særskilte vernet for offentlige tjenestepersoner. Det bør klarlegges om leger er å anse som offentlige tjenestepersoner eller en særlig utsatt yrkesgruppe. Departementet bør også vurdere å gi de særskilte grupper som i straffeloven er definert som særlig utsatte, tilsvarende vern som nå gis offentlige tjenestepersoner. Molde kommune understreker at fastleger i denne sammenhengen er å regne som offentlige tjenestepersoner, uavhengig av om de er fast ansatt eller privat næringsdrivende med driftsavtale/fastlegeavtale med kommunen. Også Christian Smedsrud AS mener det er prinsipielt feil hvis leger ikke regnes som offentlige tjenestepersoner basert på driftsform.

Generaladvokaten mener at personell med militær politimyndighet allerede er omfattet av § 155 annet ledd første punktum og at henvisningen til «militære vakter» i annet punktum strengt tatt ikke er påkrevd. For å unngå at ordlyden gir et uriktig inntrykk av et skille mellom militære vakter og annet personell som utøver militær politimyndighet, foreslår Generaladvokaten at ordlyden i annet punktum endres slik: «Som offentlig tjenestemann anses også militært personell som utøver politimyndighet.»

12.5.5 Departementets vurdering

12.5.5.1 Vern mot skadeverk

Departementet er enig i at det ikke er tvilsomt at skadeverk av typen som er nevnt i høringsnotatet, kan straffes etter andre bestemmelser i straffeloven. Samtidig ønsker departementet å fremheve den offentlige interessen som krenkes ved at skadeverk rettes mot en offentlig tjenesteperson for å påvirke vedkommendes tjenestesutøvelse.

Departementet viser til at det kan være vel så straffverdig med skadeverk for å påvirke en tjenesteperson til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, som å true med en straffbar handling for samme formål. Det vil også være gradvise overganger mellom handlingsalternativene. Etter departementets mening gir alternativet skadeverk ved siden av vold og trusler et mer fullstendig vern. På denne bakgrunn foreslår departementet å innta «skadeverk» som eget handlingsalternativ i straffeloven § 155.

Skadeverk som ikke skjer for å påvirke tjenestepersonen til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling mv., må fortsatt bedømmes etter andre straffebestemmelser.

Det vises for øvrig til spesialmerknadene i punkt 21.3.

12.5.5.2 Vern mot trakassering mv.

Departementet har under noe tvil kommet til at det ikke er ønskelig å følge opp forslaget om å føye «rettsstridig atferd» til gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 155, ved siden av vold, trusler og skadeverk.

Departementet understreker at det er viktig å motarbeide og bekjempe hets og trakassering av offentlige ansatte. I tillegg til den påkjenningen den enkelte person opplever ved hets og trakassering, vil slik opptreden overfor personer som utøver offentlig myndighet kunne ha større samfunnsmessige konsekvenser. Hets og frykt for hets kan gå utover offentlig ansattes evne og vilje til å fatte vanskelige, men nødvendige beslutninger. Det kan også virke negativt på myndighetens evne til å holde på viktig kompetanse og å rekruttere nye medarbeidere.

Samtidig er det på det rene at hets og trakassering av offentlige tjenestepersoner – på nett eller andre steder – i de fleste tilfeller vil rammes av eksisterende straffebud. Som nevnt ovenfor under punkt 12.5.2 kan straffeloven § 266 om hensynsløs atferd og § 267 om krenkelse av privatlivets fred være anvendelige ved hets og trakassering av offentlige tjenestepersoner. Det samme gjelder det alminnelige straffebudet mot trusler (straffeloven § 263). Straffeloven § 156 annet ledd, som rammer den som ved «utilbørlig atferd» «forulemper» en offentlig tjenesteperson «på grunn av» tjenesten, stiller derimot ikke krav om at atferden består i ellers straffbare handlinger. Bestemmelsen verner blant annet ansatte i barnevernet mot hets på internett, men overtredelse straffes likevel kun med bot.

Samtidig får disse straffebudene ikke frem krenkelsen av den offentlige interessen i en uhindret lovlig myndighetsutøvelse. Hensynet til å markere bredden i de beskyttelsesverdige interessene som rammes av ulike krenkelser, kan således tilsi at hets og trakassering av offentlig ansatte rammes av straffeloven § 155.

Også hensynet til symmetri med straffeloven § 157 om motarbeiding av rettsvesenet kan tale for å utvide anvendelsesområdet til § 155 tilsvarende med et tillegg om «annen rettsstridig adferd» eller lignende. På den andre siden er det ikke gitt at samtlige offentlige tjenestepersoner bør gis et vern som ligner det som gis rettsvesenets aktører.

I alle tilfeller må vilkåret «annen rettsstridig atferd» tolkes i lys av Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10, som setter strenge grenser for når det kan gjøres unntak fra ytringsfriheten. I utgangspunktet er det et sterkt vern for ytringer som kritiserer offentlig myndighetsutøvelse, og i tilknytning til dette også offentlige tjenestepersoners faglige nivå og dømmekraft. Det gjelder selv om kritikken har et følelsesladet, usaklig og nedsettende preg. Det går likevel en grense for hva offentlig ansatte skal måtte tåle av hets og trakassering rettet mot sin person og familie, særlig utenfor jobben.

Det kan også være uklart hvor grensen går. Departementet har av den grunn forståelse for Advokatforeningens og Oslo statsadvokatembeters syn om at en bør benytte vilkår som gir bedre veiledning enn det «annen rettsstridig atferd» gjør.

Departementet er for øvrig enig i innspillene til Fellesorganisasjonen og Landsorganisasjonen i Norge om at arbeidsgiver har et ansvar for oppfølgning og forebygging av hatefulle ytringer og trakassering på arbeidsplassen. Effektive systemer for varsling og oppfølgning bør foreligge, og arbeidsgiver bør gi informasjon til arbeidstaker om hvordan slike hendelser skal håndteres.

Det vises til spesialmerknadene i punkt 21.3.

12.5.5.3 Vern mot gjengjeldelseshandlinger

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å utvide vernet i § 155 til å gjelde for gjengjeldelseshandlinger i form av vold, trusler og skadeverk. Selv om en gjengjeldelseshandling ikke er egnet til å påvirke tjenestepersonens handling i den konkrete saken, kan slike handlinger ha betydelige negative virkninger for tjenestepersoners evne og vilje til å utføre sine tjenestehandlinger i fremtiden.

Det vises til spesialmerknadene i punkt 21.3.

12.5.5.4 Hvem bestemmelsen gjelder for

Bestemmelsen i § 155 rammer handlinger rettet mot «offentlig tjenestemann». Hvem som skal regnes som offentlig tjenesteperson, er definert i annet ledd som:

«enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter, enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes arbeidsplass».

Definisjonen må videre ses i sammenheng med definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav d.

Departementet foreslår det kjønnsnøytrale «tjenesteperson» i stedet for «tjenestemann», uten at det innebærer endringer i gjeldende rett.

Den norske legeforening og Molde kommune etterspør en nærmere presisering av forholdet mellom virkeområdet for straffeloven §§ 265 og 286 og forslaget i § 155. Bestemmelsene i §§ 265 og 286 supplerer § 155, og gir vern til særlig utsatte yrkesgrupper, selv om disse ikke skulle være offentlige tjenestepersoner. Offentlig ansatte leger vil regnes som offentlig tjenesteperson og dermed i utgangspunktet omfattes av §§ 155, 265 og 286. Leger som ikke utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, omfattes ikke av § 155, men vil være omfattet av §§ 265 og 286.

12.6 Grovt uaktsom vold mv. mot offentlig tjenesteperson

12.6.1 Gjeldende rett og forslaget i høringsnotatet

Straffeloven inneholder i dag ingen regel om grov uaktsom vold mv. mot offentlig tjenesteperson.

I høringsnotatet vurderte departementet en slik bestemmelse, som i likhet med straffeloven § 159 om grovt uaktsom motarbeiding av rettsvesenet, ville kunne ramme grovt uaktsom vold, trusler, skadeverk eller annen rettstridig atferd mot offentlig tjenesteperson:

Ǥ 155 c Grovt uaktsom vold mv. mot offentlig tjenestemann
Grovt uaktsom overtredelse av § 155 straffes med fengsel inntil 1 år.»

12.6.2 Høringsinstansenes syn

Et mindretall høringsinstanser har kommentert departementets endringsforslag. De som har uttalt seg, har gitt uttrykk for en delt oppfatning av om endringsforslaget er hensiktsmessig.

Kriminalomsorgen tiltrer forslaget, og mener at et nytt lovbud om grov uaktsomhet er med på å utfylle vernet av den offentlige myndighet på en tilfredsstillende måte. Politidirektoratet støtter forslaget i tråd med innspillene til underliggende enheter.

Advokatforeningen går imot å senke skyldkravet i straffeloven § 155 til grov uaktsomhet, og viser til at dette ikke synes begrunnet i et reelt behov. Advokatforeningen uttaler:

«Tvert imot er det nettopp den subjektive hensikt om å påvirke tjenestehandlingen eller å ‘søke å’ (hensiktsforsett) påvirke denne, som danner grunnlaget for den særlige og strengere straffetrusselen i bestemmelsen.»

Oslo statsadvokatembeter kan heller ikke se at det er noe praktisk behov for å innføre en bestemmelse som foreslått, og uttaler:

«På grunn av kravet i § 155 om å søke å påvirke en tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling (eller hindre en slik handling), kan det vanskelig tenkes tilfeller der gjerningspersonen skal ha utvist uaktsomhet. Forslaget synes utelukkende å være begrunnet med at man når det gjelder motarbeidelse av rettsvesenet har valgt å kriminalisere også grovt uaktsomme overtredelser, jf. straffeloven § 159, som er en videreføring av straffeloven 1902 § 132 a femte ledd. Det ville derfor være interessant å klarlegge om disse bestemmelsene har fylt noe praktisk behov før man går til det skritt å senke skyldkravet for overtredelser av § 155.»

12.6.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at formuleringen «søker å» ikke er ment å gi uttrykk for et hensiktskrav, men fremskutt fullbyrdelse. Det innebærer at bestemmelsen rammer forsøk som fullbyrdet handling. Departementet er imidlertid enig med Advokatforeningen og Oslo statsadvokatembeter i at det bør påvises et reelt behov for en eventuell utvidelse. Departementet foreslår av den grunn ingen endringer på dette punkt.

Til dokumentets forside