14 Jurisdiksjon – korrupsjon begått i utlandet
14.1 Bakgrunn
Etter den opphevede straffeloven 1902 fikk norsk straffelovgivning anvendelse på korrupsjonshandlinger begått i utlandet uavhengig av om gjerningspersonen var hjemmehørende her i riket eller utenlandsk statsborger. I straffeloven 2005 beror det på nærmere vilkår om norsk straffelovgivning får anvendelse på korrupsjonshandlinger begått i utlandet.
I forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven ble det gjort enkelte endringer i straffeloven § 5 om straffelovgivningens stedlige virkeområde, blant annet for påvirkningshandel. Departementet holdt åpent at det senere kunne vurderes om det var behov for å utvide jurisdiksjonen for påvirkningshandel og korrupsjon (Prop. 64 L (2014–2015) punkt 4.2.4.4 side 26), slik det var etter straffeloven 1902.
I brev 5. april 2018 stilte Riksadvokaten spørsmål ved om de gjeldende jurisdiksjonsbestemmelsene i straffeloven oppfyller folkerettslige forpliktelser på korrupsjonsområdet, og foreslo en endring i straffeloven § 5:
«Etter OECDs anti-korrupsjonskonvensjon (Convention on Combating Bribery of Foreign Public Officials in International Business Transactions. 21 November 1997) artikkel 4 nr. 2 plikter statene å etablere jurisdiksjon for visse former for korrupsjon begått av egne borgere i utlandet, dersom det er rettslig adgang etter nasjonale regler til å etablere slik jurisdiksjon.
I forbindelse med ratifikasjon av konvensjonen og innføring av korrupsjonsbestemmelser i 2003 påpekte departementet at straffeloven av 1902 § 12 nr. 3 a), som gjaldt jurisdiksjon for handlinger begått i utlandet av nordmenn og personer hjemmehørende i Norge, allerede viste til straffeloven kapittel 26, hvor bestemmelsene om korrupsjon og påvirkningshandel ble plassert (§§ 276 a. b og c). Det var dermed norsk jurisdiksjon ved mistanke om slike handlinger. Departementet påpekte videre at det kunne tenkes tilfeller som ikke ble fanget opp av § 12 nr. 3 a) og som etter konvensjonen var forutsatt pådømt i Norge, f.eks. at en norsk tjenestemann som verken er norsk borger eller hjemmehørende i Norge, lar seg bestikke i utlandet. En henvisning til §§ 276 a, b og c ble derfor tilføyd i § 12 nr. 4 a), som gjaldt jurisdiksjon for handlinger begått av utlending i utlandet (Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) kap. 4.10).
Straffeloven av 2005 § 5 inneholder ingen tilsvarende regel om jurisdiksjon for korrupsjon/påvirkningshandel begått i utlandet av nordmenn og personer hjemmehørende i Norge, idet oppregningen i § 5 første ledd ikke inneholder noen henvisning til de aktuelle straffebudene (§§ 387 – 389). I disse sakene vil straffbarheten bero på om handlingen er straffbar i gjerningslandet, jf. § 5 første ledd nr. 1. Dette er neppe i tråd med konvensjonens artikkel 4 nr. 2.
2005-loven § 5 inneholder heller ingen bestemmelse tilsvarende § 12 nr. 4 a) om korrupsjon begått i utlandet av utlending. Vi har altså ikke jurisdiksjon i situasjoner som beskrevet i eksempelet fra forarbeidene (om norsk tjenestemann som ikke er norsk borger eller hjemmehørende her). Konvensjonen oppstiller riktignok ikke krav om jurisdiksjon for andre enn egne statsborgere. Men som påpekt i forarbeidene, kan det reises spørsmål om de nye jurisdiksjonsbestemmelsene er i tråd med konvensjonens forutsetninger på dette punktet.
Endringen i straffeloven av 1902 § 12 og ratifikasjonen av OECDs konvensjon skjedde i 2003, før den nye straffeloven ble vedtatt og etter at forslaget til de nye jurisdiksjonsreglene var utarbeidet. Formentlig har man ved den senere vedtakelsen av ny straffelov oversett at de nye jurisdiksjonsbestemmelsene neppe oppfyller konvensjonsforpliktelsene. Riksadvokaten foreslår følgelig at det vurderes en endring av straffeloven § 5.»
Departementet behandler i dette punktet om norsk straffelovgivning bør få anvendelse på flere tilfeller av korrupsjonshandlinger etter straffeloven §§ 387 og 388 om henholdsvis korrupsjon og grov korrupsjon, og straffeloven § 389 om påvirkningshandel begått i utlandet.
14.2 Gjeldende rett
Straffelovgivningens virkeområde på handlinger begått i utlandet følger primært av straffeloven § 5. Som hovedregel gjelder det et krav om dobbel straffbarhet for at norsk straffelovgivning skal gjelde for handlinger begått i utlandet, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 1 for så vidt gjelder norsk statsborger (bokstav a), person med bosted i Norge (bokstav b) og handlinger foretatt på vegne av foretak registrert i Norge (bokstav c). Bokstav c gjelder anvendelsen av straffelovgivningen på foretaket selv, ikke personer som måtte ha handlet på vegne av foretaket, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 402. Foretak hefter også for anonyme og kumulative feil, jf. Ot.prp. nr. 90 punkt 30.1 på side 431. Departementet antar derfor at gjerningspersonens manglende tilknytning til Norge ikke er til hinder for at foretaket skal ilegges foretaksstraff. Det avgjørende er om foretaket er registrert i Norge, jf. NOU 1992: 23 punkt 4.6.4.1 på side 46–47. Tilsvarende regulering gjelder for personer og foretak som etter handlingstidspunktet har fått slik tilknytning til Norge som beskrevet i § 5 annet ledd bokstav a til c.
I § 5 første ledd nr. 2 til nr. 11 bestemmes det at straffelovgivningen også får anvendelse på nærmere bestemte lovbrudd begått i utlandet av personer og på vegne av foretak som nevnt i første og annet ledd bokstav a til c, selv om handlingen ikke er straffbar i det landet hvor den er begått. Korrupsjon etter straffeloven § 387 og påvirkningshandel etter § 389 er ikke omfattet av disse bestemmelsene.
For handlinger begått i utlandet av andre personer enn de som er nevnt i første og annet ledd bokstav a til c (det vil i hovedsak si utlendinger uten bosted i Norge), får straffelovgivningen anvendelse dersom vedkommende oppholder seg i Norge når straffeforfølgning innledes og handlingen oppfyller krav om dobbel straffbarhet eller rammes av nærmere bestemte straffebud, og i tillegg har en lengstestraff på fengsel i mer enn ett år, jf. § 5 tredje ledd.
Videre fastsetter § 5 femte ledd at straffelovgivningen gjelder for handlinger foretatt i utlandet av andre enn de som omfattes av første til tredje ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i seks år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge. Bakgrunnen for dette var et behov for å verne nordmenn mot alvorlige straffbare handlinger som en utlending begår mot dem mens de oppholder seg i utlandet, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.1 side 397.
Straffeloven § 5 erstatter deler av straffeloven 1902 § 12 nr. 3 og 4. Også disse bestemmelsene bygget i utgangspunktet på et prinsipp om dobbel straffbarhet. I tillegg ga § 12 nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a straffelovgivningen anvendelse på en rekke nærmere bestemte lovbrudd uavhengig av om kravet om dobbel straffbarhet var oppfylt, herunder straffeloven 1902 §§ 276 a og 276 b om korrupsjon og § 276 c om påvirkningshandel. Disse straffebudene er videreført i den nye straffeloven §§ 387 og 388 om henholdsvis korrupsjon og grov korrupsjon, og straffeloven § 389 om påvirkningshandel, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2008) punkt 11.10 og 16.11 på side 470 til 472.
Straffeloven § 5 gir altså straffelovgivningen anvendelse i færre tilfeller hvor kravet om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt, enn straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 og nr. 4 gjorde. For en nærmere beskrivelse av rettstilstanden etter straffeloven 1902 vises det til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.5.1 side 181 til 182. Bakgrunnen for endringene fremgår av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.5.4 side 185 følgende og punkt 30.1 side 401 følgende.
Straffeloven § 6 gir straffelovgivningen virkning på handlinger begått i utlandet utenfor virkeområdet til § 5, dersom Norge har en folkerettslig rett eller plikt til å straffeforfølge handlingen. For en nærmere beskrivelse av bestemmelsen og bakgrunnen for den vises det til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.6.4 og punkt 30.1 side 404–405.
For overtredelse av straffebestemmelsene om korrupsjon, grov korrupsjon og påvirkningshandel (straffeloven §§ 387, 388 og 389) kan straffeloven § 6 innebære at Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon, FNs konvensjon mot korrupsjon 29. september 2003 og OECDs antibestikkelseskonvensjon 21. november 1997 gir norsk straffelovgivning anvendelse på flere tilfeller enn de som er omfattet av straffeloven § 5. I Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) punkt 4.12 side 24 er følgende uttalt om Europarådskonvensjonen:
«Europarådskonvensjonen artikkel 17 nr. 1 gjør det klart at konvensjonsstatene må sørge for å ha jurisdiksjon i forhold til korrupsjonshandlingene beskrevet i artikkel 2 til 14 i tilfeller hvor:
a) det straffbare forholdet er begått helt eller delvis på partens territorium,
b) gjerningsmannen er en av partens borgere, en av dens offentlige tjenestemenn, eller medlem av en av dens nasjonale offentlige forsamlinger, eller
c) det straffbare forholdet involverer en av partens offentlige tjenestemenn eller medlemmer av dens nasjonale offentlige forsamlinger eller en annen person nevnt i artikkel 9 til 11 som samtidig er en av partens borgere.»
Kravene i artikkel 17 nr. 1 bokstav a er tilfredsstilt gjennom straffeloven § 12 første ledd nr. 1 bokstav a, som lar norsk straffelov få anvendelse på straffbare handlinger som helt eller delvis er begått på norsk territorium.
Artikkel 17 nr. 1 bokstav b og c gjør det påkrevd med visse endringer i bestemmelsene om norsk straffelovgivnings stedlige virkeområde. Etter straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav a kommer en del særskilt nevnte kapitler og bestemmelser i straffeloven til anvendelse på handlinger som er foretatt i utlandet av norske borgere og personer hjemmehørende i Norge. Straffeloven kapittel 26, hvor §§ 276 a, 276 b og 276 c er foreslått plassert, er blant disse. Det kan imidlertid tenkes tilfeller som § 12 første ledd nr. 3 bokstav a ikke fanger opp, og som etter artikkel 17 bokstav b og c forutsettes å kunne pådømmes i Norge. Det kan for eksempel være at en norsk tjenestemann som verken er norsk borger eller hjemmehørende i Norge, lar seg bestikke i utlandet.»
FNs konvensjon mot korrupsjon av 29. september 2003 artikkel 42 nr. 2 åpner for at partene kan etablere en viss jurisdiksjon over korrupsjonshandlinger begått i utlandet, men inneholder begrensede forpliktelser, se St.prp. nr. 49 (2005–2006). OECDs antibestikkelseskonvensjon av 21. november 1997 har i artikkel 4 forpliktelser til å straffe bestikkelser begått i utlandet av egne tjenestepersoner, jf. Ot.prp. nr. 66 (1997–98) punkt 5.5 side 7.
14.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det kunne være grunn til å vurdere om norsk straffelovgivning bør få anvendelse på flere tilfeller av korrupsjonshandlinger og påvirkningshandel begått i utlandet, enn det som følger av gjeldende rett. Departementet skisserte som alternativ at det i straffeloven § 5 første ledd tilføyes et nytt nr. 12 med henvisning til straffeloven § 387 om korrupsjon, § 388 om grov korrupsjon og § 389 om påvirkningshandel, samt at det i straffeloven § 5 tredje ledd inntas en henvisning til første ledd ny nr. 12. Det ville innebære at disse straffebudene vil gjelde for handlinger begått i utlandet av norske statsborgere, personer med bosted i Norge og for foretak registrert i Norge, uavhengig av om handlingene er straffbare i det aktuelle landet.
Departementet uttalte at den skisserte løsningen likevel ikke ville gi straffelovgivningen anvendelse på korrupsjonshandlinger som har blitt begått av en utlending som ikke senere oppholder seg i Norge (straffeloven § 5 tredje ledd). Det gjelder selv om han eller hun har handlet på vegne av et norskregistrert foretak. Departementet fremholdt videre at det i slike tilfeller heller ikke er opplagt at foretaket vil kunne straffes etter straffeloven § 5 første ledd bokstav c for handlinger begått av en slik utlending på vegne av foretaket. Avgjørende for om utlendingen kunne straffes vil i så fall være om jurisdiksjon følger av straffeloven § 6, som gir adgang til å straffe der det foreligger en folkerettslig forpliktelse. Departementet mente at manglende adgang til å straffe utlendingen for en handling begått på vegne av et norsk foretak var uheldig.
Departementet skisserte som et alternativ å endre straffeloven § 5 første ledd bokstav c slik at den ikke bare gjelder foretak som lovbrudd er begått på vegne av, men også gir adgang til straffe personer som har handlet på foretakets vegne. Departementet uttalte at slik kunne i og for seg bestemmelsen forstås allerede. Samtidig ville en slik løsning bryte med systematikken i straffeloven § 5, hvor første ledd er ment å gjelde nordmenn og norske selskap.
Departementet viste til at straffeloven § 5 femte ledd fastsetter at straffelovgivningen gjelder for handlinger foretatt i utlandet av andre enn de som omfattes av første til tredje ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i seks år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge. Departementet påpekte at jurisdiksjonsregelen allerede innebar et unntak fra oppholdskravet i straffeloven § 5 tredje ledd. Videre fremholdt departementet at en mulig endring kunne være å utvide straffeloven § 5 femte ledd til også å gjelde personer som opptrer på vegne av foretak registrert i Norge.
Strafferammekravet etter jurisdiksjonsregelen i straffeloven § 5 femte ledd er som nevnt seks års fengsel eller mer. Departementet uttalte følgende med henblikk på om strafferammekravet burde videreføres også etter en endring som bestemmer at jurisdiksjonsregelen gjelder for personer som opptrer på vegne av foretak registrert i Norge (høringsnotatet side 46):
«Ved et slikt forslag vil bestemmelsen gi straffelovgivningen virkning overfor utlending som begår alvorlige straffbare handlinger på vegne av et norskregistrert foretak som selv kan straffes i medhold av § 5 første ledd bokstav c. Strafferammekravet på seks års fengsel kan vurderes videreført, noe som vil omfatte grov korrupsjon (straffeloven § 388). For øvrig kan et slikt forslaget få betydning ved for eksempel grov hvitvasking (straffeloven § 338) eller grovt bedrageri (§ 372). Et alternativ kan være å senke strafferammekravet til tre års fengsel for handlinger begått på vegne av foretak, og dermed også omfatte blant annet påvirkningshandel (straffeloven § 389) og vanlig korrupsjon (straffeloven § 387).»
Departementet trakk frem at slik forslaget var utformet, ville det også omfatte andre lovbrudd begått i utlandet enn de som omfattes av oppregningen i § 5 første ledd nr. 1 til 11. Det vil dermed innebære en generell utvidelse av jurisdiksjonen overfor utenlandske personer, som begår lovbrudd i utlandet på vegne av norske selskaper. Forutsatt at strafferammekravet er oppfylt, vil en slik endring også avklare at norske foretak kunne holdes strafferettslig ansvarlig i tilfeller hvor lovbrudd begås på vegne av foretaket i utlandet, uavhengig av om den som handlet på vegne av foretaket selv omfattes av straffeloven § 5 første til tredje ledd.
Departementet ba på denne bakgrunn om høringsinstansenes syn på følgende forslag til lovendringer:
«Straffeloven § 5 første ledd nr. 10 til ny nr. 12 vil etter forslaget lyde slik:
10. anses som terror- eller terrorrelatert handling etter straffeloven kapittel 18, eller rammes av §§ 145 eller 146,
11. anses som oppfordring til en straffbar handling etter straffeloven § 183 eller innebærer fremsettelse av en hatefull ytring etter straffeloven § 185, eller
12. anses som korrupsjon eller påvirkningshandel etter §§ 387-389.
I straffeloven § 5 tredje ledd føyes nr. 12 til oppregningen.
Straffeloven § 5 femte ledd vil etter forslaget lyde slik:
Straffelovgivningen gjelder også for handlinger som er foretatt i utlandet av andre personer enn dem som omfattes av første til fjerde ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i 6 år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge, eller har en lengstestraff på fengsel i [3/6] år og er foretatt på vegne av et foretak som nevnt i første ledd bokstav c eller annet ledd bokstav c.»
14.4 Høringsinstansenes syn
Blant høringsinstansene som har tatt standpunkt, støtter samtlige departementets forslag om å gjøre unntak fra kravet om dobbel straffbarhet for korrupsjon eller påvirkningshandel etter straffeloven §§ 387–389. Det gjelder Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Dommerforeningen, Kripos, Kristiansand tingrett, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Sør-Øst politidistrikt, Utenriksdepartementet og ØKOKRIM. Politihøgskolen er enig i at reglene om jurisdiksjon bør endres, men trekker ingen konklusjon om hvilket alternativ som bør velges.
Dommerforeningen uttaler:
«Som departementet fremholder i høringsnotatet, har norske myndigheter et særlig ansvar for å bekjempe korrupsjon begått av norske borgere og foretak i utlandet, selv om handlingen er begått i land med en svakere, eller uklar/uoversiktlig, korrupsjonslovgivning. Prinsippet om dobbel straffbarhet kan derfor virke urimelig begrensende på mulighetene for straffeforfølgning i Norge. Riktignok vil Norge kunne ha jurisdiksjon i medhold av straffeloven § 6 der dette følger av en folkerettslig forpliktelse, men man bør ikke basere seg utelukkende på denne bestemmelsen. Dommerforeningen er enig med departementet i at dette vil gi en lite praktikabel og uhensiktsmessig regel for å sikre mulighet til å straffeforfølge de tilfellene man ønsker å fange opp.»
ØKOKRIM uttaler:
«Det er lite tilfredsstillende – ikke minst på grunn av de hensyn som ligger til grunn for lovkravet – dersom jurisdiksjon på dette viktige området må baseres på § 6 om særlig folkerettslig grunnlag for å straffeforfølge. […]
Det er også svært viktig å avklare at norske foretak kan holdes strafferettslig ansvarlig, uavhengig av om den som har handlet på foretakets vegne selv omfattes av § 5 første til tredje ledd, det vil i praksis si også for handlinger begått på vegne av foretaket av utlending. Dette må utvilsomt være en riktig tilnærming, ikke minst for å hindre mulighetene for at foretak kan organisere seg unna straffansvar.»
Med hensyn til om strafferammen for handlinger som er foretatt på vegne av et foretak skal være fengsel i tre eller seks år, støtter Politidirektoratet, Kripos og ØKOKRIM en strafferamme på tre år. Riksadvokaten har ingen klar oppfatning om strafferammekravet, men heller i retning av tre år. Kripos uttaler:
«Man kan tenke seg at flere personer har gjort seg skyldig i korrupsjon på vegne av et norsk foretak, de fleste involverte er norske, mens den ene – kanskje hovedmannen – er utlending. Dersom det kreves en strafferamme på 6 år for den aktuelle handlingen og retten skulle komme til at korrupsjonen ikke var grov, må utlendingen (hovedmannen) frifinnes. Kripos støtter alternativet med 3 års strafferamme.»
Dommerforeningen og Agder lagmannsrett anbefaler å velge en strafferamme på seks års fengsel. Dommerforeningen uttaler:
«Etter vår mening er behovet for de foreslåtte endringer størst for de alvorlige (grove) korrupsjonshandlinger og annen økonomisk kriminalitet, og i praksis er det i disse tilfellene det vil bli satt inn etterforskingsressurser. Å knytte utvidelsen til et krav om en lengstestraff på seks år eller mer, vil også harmonere best med det § 5 femte ledd første alternativ bestemmer for handlinger som er rettet mot personer som er norske borgere eller er bosatt i Norge.»
ØKOKRIM støtter i utgangspunktet også forslaget om å la adgangen til å forfølge utlendinger for handlinger i utlandet bero på om vedkommende «oppholder seg i Norge», jf. tilføyelsen i tredje ledd, eller har handlet «på vegne av» norsk foretak, jf. forslaget til endringer straffeloven femte ledd. Samtidig fremholder ØKOKRIM følgende knyttet til vilkåret om at personen har handlet «på vegne av» norsk foretak:
«Sistnevnte vilkår kan imidlertid reise vanskelige tolknings- og bevisspørsmål, herunder for eksempel knyttet til om en person ansatt i et utenlandsk datterselskap, eventuelt en mer frittstående agent, skal anses å ha handlet ‘på vegne av’ et norsk foretak. Regelen kan dermed bli krevende å anvende i praksis og tilsvarende lite effektiv. I den forbindelse kan det blant annet være grunn til å vurdere hvilket beviskrav som skal gjelde med hensyn til om vilkårene for jurisdiksjon er til stede. Muligens bør det også vurderes om kretsen av utlendinger som kan forfølges bør utvides ytterligere, for eksempel slik at også medvirkning til straffbare handlinger som begås på vegne av norsk foretak, bør gi grunnlag for jurisdiksjon.»
Videre fremholder ØKOKRIM at slik lovforslaget er utformet vil det formentlig ikke ubetinget gi jurisdiksjon i situasjonen nevnt i Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) side 24, og som også Riksadvokaten viser til i sitt brev, nemlig der en «norsk tjenestemann som verken er norsk borger eller hjemmehørende i Norge, lar seg bestikke i utlandet».
14.5 Departementets vurdering
Departementet fastholder forslagene om endringer i straffeloven § 5 for å gi norsk straffelovgivning anvendelse på flere tilfeller av korrupsjonshandlinger og påvirkningshandel begått i utlandet, enn det som følger av gjeldende rett.
Endringen gjør det klart at kravet om dobbel straffbarhet ikke gjelder i tilfeller hvor en norsk statsborger, person med bosted i Norge eller noen på vegne av et foretak registrert i Norge, begår en korrupsjonshandling eller en påvirkningshandel i utlandet. Korrupsjon vil kunne begås i land med mangelfull korrupsjonslovgivning, noe som gjør at prinsippet om dobbel straffbarhet kan virke urimelig begrensende på mulighetene for strafforfølgning i Norge. Norske myndigheter kan sies å ha et ansvar for å bekjempe korrupsjon begått for eksempel av norske borgere og norske foretak i utlandet, selv om handlingen begås i et land med en svakere korrupsjonslovgivning. Å finne ut av korrupsjonslovgivningen i land med en uoversiktlig rettstilstand og lite effektive myndigheter, eventuelt også myndigheter som er innblandet i en korrupsjonsmistanke, vil også kunne virke urimelig begrensende på etterforskingen av personer og foretak med tilknytning til Norge.
Straffeloven § 6 gir i utgangspunktet jurisdiksjon i de tilfellene hvor det følger av en folkerettslig forpliktelse. Samtidig er det ikke gitt at bestemmelsen gir en hensiktsmessig og praktikabel regel. Videre vil det kunne være tid- og ressurskrevende å avklare jurisdiksjonsspørsmål i enkeltsaker. I initialfasen av etterforskingen i korrupsjonssaker vil det kunne ha betydning for påtalemyndigheten å ha størst mulig klarhet i om norsk korrupsjonslovgivning kan gis anvendelse på handlinger begått i utlandet. Også hensynene som ligger bak lovkravet taler for at jurisdiksjonen over korrupsjonshandlinger kommer uttrykkelig frem i straffeloven.
Departementet følger derfor opp forslaget i høringsnotatet om å la straffeloven § 5 første ledd tilføyes et nytt nr. 12 med henvisning til straffeloven §§ 387, 388 og 389, samt at det i straffeloven § 5 tredje ledd inntas en henvisning til første ledd ny nr. 12.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet også endringer i § 5 femte ledd for å gi straffelovgivningen anvendelse på korrupsjonshandlinger som har blitt begått av en utlending som ikke senere oppholder seg i Norge, dersom han eller hun handler på vegne av et norskregistrert foretak. Endringen går ut på å endre straffeloven § 5 femte ledd til også å gjelde personer som opptrer på vegne av foretak som nevnt i § 5 første ledd bokstav c eller annet ledd bokstav c.
Begrunnelsen for endringen er at det i dag ikke er opplagt om foretaket vil kunne straffes for handlinger begått av en slik utlending etter straffeloven § 5 første ledd bokstav c. I slike tilfeller vil det kunne være avgjørende om jurisdiksjon følger av straffeloven § 6. Det kan fremstå urimelig at en utenlandsk gjerningsperson ikke kan straffeforfølges i Norge, dersom andre involverte som nevnt i straffeloven § 5 første, annet eller tredje ledd kan straffeforfølges her. Selv om utlendingen i prinsippet kan straffeforfølges i den staten hvor korrupsjonshandlingen er begått, vil dette kunne være lite realistisk i praksis. På den måten vil jurisdiksjonsbestemmelsene kunne gjøre korrupsjonsbestemmelsene mindre effektive. Ofte vil det dessuten være mest rasjonelt at straffeforfølgningen av involverte i en korrupsjonssak skjer samlet i den staten som etterforsker saken for øvrig, og hvor det aktuelle foretaket og andre hovedaktører har tilhold.
Slik forslaget er utformet, vil det også omfatte andre lovbrudd begått i utlandet enn de som omfattes av oppregningen i § 5 første ledd nr. 1 til 11. Det vil dermed innebære en generell utvidelse av jurisdiksjonen overfor utenlandske personer som begår lovbrudd i utlandet på vegne av norske selskaper. Forutsatt at strafferammekravet er oppfylt, vil en slik endring også avklare at norske foretak kan holdes strafferettslig ansvarlig i tilfeller hvor lovbrudd begås på vegne av foretaket i utlandet, uavhengig av om den som handlet på vegne av foretaket selv omfattes av straffeloven § 5 første til tredje ledd.
Med henblikk på hvilken strafferamme som skal gi grunnlag for jurisdiksjon etter straffeloven § 5 femte ledd siste punktum om handlinger foretatt på vegne av et norsk foretak, har departementet falt ned på et vilkår om tre års fengsel. Det vil dermed omfatte påvirkningshandel etter straffeloven § 389, vanlig korrupsjon etter straffeloven § 387, grov korrupsjon etter straffeloven § 388, grov hvitvasking etter straffeloven § 338 og grovt bedrageri etter § 372.
Departementet antar, som Dommerforeningen fremholder, at behovet for jurisdiksjon er størst for de grove korrupsjonshandlinger og annen grov økonomisk kriminalitet med strafferamme på seks år. I et større sakskompleks med flere personer bør neppe en tiltale mot en utlending være utelukket på grunn av lav strafferamme. Det vises til Kripos sitt høringsinnspill. Ved innledningen av en etterforsking vil det kunne være mistanke om straffbare forhold som har en strafferamme på tre år, mens det først senere viser seg å foreligger forhold med en høyere strafferamme, og motsatt. Ved innledningen av etterforskingen er det en fordel for påtalemyndigheten å ha mest mulig klarhet i om norsk straffelovgivning kan anvendes på handlinger begått i utlandet.
Det vises for øvrig til omtalen i spesialmerknadene i punkt 21.3.