Prop. 66 L (2019–2020)

Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.)

Til innholdsfortegnelse

7 Utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere

7.1 Nytt straffebud om utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere

7.1.1 Bakgrunn

Stortinget fattet 7. desember 2015 anmodningsvedtak nr. 130 (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre straffeloven slik at den som leier ut lokaler og forstår at lokalet blir brukt til sosial dumping eller utviser grov uaktsomhet i denne sammenheng, skal kunne straffes.»

Bakgrunnen for vedtaket var et representantforslag inntatt i Dokument 8:117 S (2014–2015). I forbindelse med behandlingen av representantforslaget uttalte justiskomiteen følgende i Innst. 63 S (2015–2016):

«Komiteen mener at utviklingen av kriminalitetsbildet tilsier at politiet må få virkemidler for å bekjempe kriminalitet. Kriminalitetstypen dette representantforslaget er ment å bekjempe, er økende og involverer mennesker som blir utsatt for meget graverende forhold.
Komiteen merker seg at politiet gjennom flere aksjoner har avdekket forhold som tilsier at lovgivningen bør tilpasses den faktiske situasjonen. Komiteen ønsker å gi politiet bedre verktøy i arbeidet mot grov sosial dumping. Som eksempel kan nevnes at i bilpleiebransjen har det vært avdekket sosial dumping, og den er kjennetegnet ved behov for faste, fysiske lokaler. Det er viktig å endre straffeloven slik at den som leier ut lokaler som blir brukt til sosial dumping, eller utviser grov uaktsomhet, kan bli straffet. Med dette blir utleier av næringslokaler ansvarliggjort, og det legges til grunn at tiltaket vil ha en preventiv effekt.
Komiteen vil for øvrig trekke en parallell til bestemmelsen i straffeloven (1902) § 202.
Komiteen merker seg at politiet i uttalelser eller enkeltaksjoner har uttrykt ønske om en lovhjemmel for å kunne stille utleier ansvarlig for ulovlig virksomhet som skjer i lokalene som blir leid ut. Bakgrunnen for dette er at man må legge til grunn at utleier i de fleste tilfellene vet hva som foregår i sine egne lokaler.»

Departementet foreslår i proposisjonen her lovendringer som følger opp anmodningsvedtaket.

7.1.2 Gjeldende rett

7.1.2.1 Generelt om begrepsbruken

Begrepet «sosial dumping» brukes gjerne om at utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge, får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Det kan være tale om arbeidsvilkår som har betydning for arbeidstakernes helse og som kan gi større risiko for ulykker, for eksempel i form av belastende arbeidstidsordninger, manglende sikkerhetsopplæring, dårlig ivaretakelse av arbeidstakernes sikkerhet under utførelsen av arbeidet mv.

Regjeringen la 13. januar 2015 frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet, og en revidert strategi 13. februar 2017. Begrepet «arbeidslivskriminalitet» er forstått slik (regjeringens reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet (2017) side 5):

«Handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.»

I strategien nevnes flere typer lovbrudd som kan inngå i arbeidslivskriminalitet. Noen slike lovbrudd vil også inngå i sosial dumping, for eksempel grove brudd på arbeidsmiljøloven, utnyttelse av arbeidskraft i strid med lov og avtale, overtredelser av utlendingsloven med bruk av ulovlig arbeidskraft, trygdesvindel hvor trygd mottas samtidig som det arbeides svart, samt menneskehandel. I strategien nevnes også bruk av uriktige eller falske opplysninger og dokumentasjon til offentlig myndighet, herunder bruk av falsk identitet og registrering av uriktig informasjon i offentlige registre.

I Prop. 115 L (2017–2018) om endringer i personopplysningsloven for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet uttales at definisjonen i strategien ikke er utarbeidet med sikte på å definere «arbeidslivskriminalitet» som et vilkår i en lovbestemmelse. Den viser likevel at kjernen i regjeringens arbeid mot arbeidslivskriminalitet er å motvirke brudd på reglene som regulerer arbeidslivet, også de som ikke er gjenstand for strafforfølgning, og den signaliserer at det i hovedsak tas sikte på lovbrudd av en viss alvorlighetsgrad eller et visst omfang (punkt 7 side 29 til 30).

Forholdet mellom arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er omtalt slik i regjeringens reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet (2017) side 6:

«Arbeidslivskriminalitet handler om straffbare forhold, mens sosial dumping ikke nødvendigvis gjør det. Det vil i mange sammenhenger være sammenfall mellom sosial dumping/useriøse arbeidsforhold og brudd på ulike lover som regulerer arbeidslivet, men ikke alltid. Innsatsen mot sosial dumping favner stort sett videre enn tiltakene mot arbeidslivskriminalitet vil gjøre, samtidig som det kan være eksempler på kriminalitet i arbeidslivet som ikke går ut over arbeidstakerne. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er derfor delvis overlappende.»

Utfordringene på feltet er komplekse og er nærmere beskrevet i en oppsummering fra flere etater i regjeringens reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet (2017) side 6. I strategien fra 2015 vises det dessuten til en arbeidsgruppe med deltakere fra blant annet politi og ulike etater. I arbeidsgruppens rapport kapittel 4.4 side 14–15 gis en situasjonsbeskrivelse for 2014 som gjengis i strategien, hvor det blant annet pekes på bransjer med lave personalkostnader (regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet (2015) side 6):

«Det virker likevel klart at det i visse bransjer i Norge har oppstått et marked for varer og tjenester som er basert på lave personalkostnader, der de lave kostnadene skyldes brudd på arbeidsmiljøloven, eventuelt også allmenngjøringsloven i de allmenngjorte bransjene. Som oftest foreligger det indikasjoner på brudd på andre regelverk også, blant annet skatte- og avgiftsregler. Utsatte bransjer er blant annet bygg og anlegg, renhold, restaurant og uteliv, landbruk, verftsindustri, transport og fiskeindustri.»

Det er i strategien videre vist til at Holden-utvalget (NOU 2013: 13) påpekte at det var nødvendig med ordninger for å motvirke sosial dumping og lavlønnskonkurranse, og at allmenngjøringsinstituttet spiller en viktig rolle. Fra utvalgets vurderinger siteres (regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet (2017) side 7):

«Selv om myndighetene ikke kan styre arbeidsinnvandringen fra EØS-land direkte, bør det tilgjengelige handlingsrommet brukes for å bidra til at innvandringen fungerer best mulig. Det er nødvendig med ordninger for å motvirke sosial dumping og lavlønnskonkurranse i lang tid framover. Allmenngjøringsinstituttet spiller en viktig rolle ved å motvirke svært lave lønninger i en del bransjer, men kan også ha problematiske sider. Myndighetene og partene bør løpende vurdere om allmenngjøringsordningen fungerer tilfredsstillende. Også gode kontrollordninger under Arbeidstilsynet og andre relevante instanser som politiet og skatteetaten, og godt samspill mellom instansene, er viktig.»

7.1.2.2 Når er utnyttelse av arbeidstakere straffbart?

I norsk rett finnes det ikke et eget straffebud som rammer sosial dumping. Utnyttelse av arbeidstakere er i en rekke tilfeller, men ikke alltid, straffbart etter alminnelige straffebud som rammer ulike former for arbeidslivskriminalitet.

Allmenngjøring av tariffavtaler er hjemlet i allmenngjøringsloven og vedtas av Tariffnemnda etter krav fra en part i tariffavtalen som har innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 39, jf. allmenngjøringsloven § 4. Allmenngjøring er et vedtak om at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art som avtalen omfatter, også for uorganiserte og utenlandske arbeidstakere. Reglene om allmenngjøring er viktige for å hindre utnyttelse av arbeidstakere og konkurransevridning. Allmenngjøringslovens formål fremgår av § 1, som lyder:

«Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning for det norske arbeidsmarkedet.»

I dag er tariffavtaler i en rekke næringer allmenngjort gjennom forskrifter til allmenngjøringsloven. En del bransjer som kan være utsatt for utnyttelse av arbeidstakere, har riktignok ikke allmenngjort tariffavtale. Dette gjelder blant annet bilvaskehaller, som Stortinget fremhevet i anmodningsvedtaket.

Utnyttelse av arbeidstakere vil også kunne innebære brudd på arbeidsmiljøloven. Overtredelser av arbeidsmiljøloven er straffbare, jf. arbeidsmiljøloven §§ 19-1 til 19-3. Dette kan for eksempel være dersom arbeidstakerne tilbys arbeidsvilkår som går vesentlig utover helse, eller som gir større risiko for ulykker. Dette vil kunne utgjøre brudd på arbeidsmiljøloven § 4-4 om krav til et forsvarlig fysisk arbeidsmiljø, eller brudd på arbeidstidsregler etter § 10-4. Også unnlatt overtidsbetaling etter § 10-6 kan være aktuelt.

Arbeidsgiver kan i tillegg gjøre seg skyldig i brudd på folketrygdloven og andre lover som gir rett på offentlige velferdsytelser.

Personer fra land utenfor EØS (tredjelandsborgere) trenger som hovedregel oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 55. Et av vilkårene for å få oppholdstillatelse som arbeidstaker fra tredjeland er at lønns- og arbeidsvilkår må være i henhold til gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen, jf. utlendingsloven kapittel 3. Lønns- og arbeidsvilkårene skal ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.

Personer fra EØS-land trenger ikke søke om oppholdstillatelse for å arbeide i Norge, men plikter å registrere seg for norske myndigheter dersom de skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder. Det stilles ingen krav til lønns- og arbeidsvilkår for denne gruppen i utlendingsloven, men arbeidstakere fra EØS-land som arbeider i bransjer som har allmenngjort tariffavtale, er sikret likeverdige forhold med norske arbeidstakere.

Straffeloven § 257 om menneskehandel kan være en aktuell straffebestemmelse dersom lønns- og arbeidsvilkårene gir grunnlag for å snakke om utnyttelse med et element av tvang. I den grad det kan betegnes som sosial dumping, vil det være tale om svært grove tilfeller. Straffeloven § 257 første ledd bokstav b rammer den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til arbeid eller tjenester, herunder tigging.

Straffeloven § 257 viderefører straffeloven 1902 § 224. I første ledd bokstav b rammet denne bestemmelsen «tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging». I straffeloven § 257 første ledd bokstav b ble «tvinger» tilføyd som et eget alternativ i innledningen til bestemmelsen, mens vilkårene «tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging» ble erstattet med «arbeid eller tjenester, herunder tigging». Realitetsendringer var ikke tilsiktet, annet enn å uttrykke at for eksempel prostitusjon, jf. første ledd bokstav a, «kan ha elementer av tvang i seg», jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.5 side 421.

Til tross for ordlyden må det fortsatt foreligge et element av tvang for at arbeidsutnyttelse skal rammes som menneskehandel, jf. Høyesteretts forståelse av vilkåret «tvangsarbeid» i straffeloven 1902 § 224 første ledd bokstav b i HR-2017-1124-A avsnitt 23 til 35 og 39 til 41.

Straffansvar kan også være aktuelt etter utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. Bestemmelsen rammer den som «formidler arbeid eller bolig for en utlending» når dette innebærer en «utilbørlig utnyttelse» av utlendingens situasjon. Formidlingen kan være straffbar selv om arbeidsvilkårene som sådanne er forsvarlige. Det er den som formidler arbeid eller bolig, som rammes av bestemmelsen, ikke arbeidsgiver eller utleier. Dette følger av Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2015 s. 1217. Departementet har foreslått å endre bestemmelsen slik at også den som ansetter eller leier ut bolig til en utlending, og ikke bare formidler arbeid eller bolig, kan straffes på samme vilkår, se høring 22. september 2017 om endring i utlendingsloven – straff for den som skaffer en utlending arbeid eller bosted når forholdene innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon (17/5390).

7.1.2.3 Når kan utleier holdes straffansvarlig for medvirkning?

Den som medvirker til en straffbar overtredelse, kan holdes straffansvarlig, jf. straffeloven § 15. Den som leier ut lokaler som leietaker benytter til ulovlig utnytting av arbeidstakere, kan etter omstendighetene straffes for medvirkning.

En forutsetning for å rammes av medvirkningsansvar ved utleie av lokale som benyttes til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere, er at leietaker/arbeidsgiver begår handlinger som er ulovlige og straffesanksjonerte. Dette kan for eksempel være dersom leietaker/arbeidsgiver tilbyr virksomhetens ansatte ulovlige lønns- og arbeidsbetingelser. Det kan være brudd på arbeidsmiljøloven, allmenngjøringsloven eller utlendingsloven.

Dersom bransjen ikke omfattes av allmenngjorte tariffavtaler, eller dersom arbeidstakerne ikke er omfattet av utlendingslovens krav til lønns- og arbeidsvilkår, vil ikke lav lønn i seg selv være straffbart, se punkt 7.1.2.2 over. Dermed kan ikke leietaker/arbeidsgiver straffes i slike tilfeller. Da er det heller ikke grunnlag for medvirkningsansvar for utleier. Spørsmålet om medvirkningsansvar for utleier er derimot aktuelt dersom leietaker/arbeidsgiver begår brudd på for eksempel arbeidsmiljøloven, folketrygdloven eller forholdet er å anse som menneskehandel.

I vurderingen av om det foreligger straffbar medvirkning, vil det kunne ha betydning om den ulovlige virksomheten er det eneste eller et av flere formål ved leieforholdet, om utleier har kjennskap til eller bare har en mistanke om det ulovlige forholdet, og om leieforholdet skal etableres eller allerede er etablert, se Husabø: Straffansvarets periferi (Bergen 1999) side 108. I Rt. 1995 s. 820 hadde tiltalte leid ut en leilighet vel vitende om at den skulle benyttes til produksjon av hjemmebrent. Det ble idømt medvirkningsansvar. Motsatt kom Høyesterett i Rt. 2003 s. 902 til at det ikke var grunnlag for medvirkningsansvar. Tiltalte hadde vederlagsfritt lånt ut et rom i et forretningslokale til sin svigerfar. Rommet ble stilt til disposisjon for et legitimt formål (oppbevaring av løsøre), og tiltalte ble først klar over brennevinsproduksjonen etter noe tid. Han forholdt seg ikke slik at det kunne oppfattes som et implisitt samtykke til den ulovlige virksomheten.

For å bli straffansvarlig for medvirkning må skyldkravet være oppfylt. Med mindre skyldkravet er angitt å være uaktsomhet, eventuelt grov uaktsomhet, er skyldkravet forsett, jf. straffeloven § 21. Foretak kan straffes selv om ingen enkeltperson har utvist skyld, jf. straffeloven § 27. Likevel kan utvist skyld ha betydning for vurderingen av om det skal ilegges foretaksstraff, jf. straffeloven § 28 bokstav b.

7.1.2.4 Heleri

Straffeloven § 332 rammer den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte fra en straffbar handling. Straffebudet gjør det vanskelig for en lovbryter å dra nytte av verdier som er anskaffet ved straffbare handlinger. Bestemmelsen bygger også på at det er straffverdig å bidra til at andre tjener på kriminalitet, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992–93) side 14.

Utleier kan etter omstendighetene gjøre seg skyldig i heleri. Dette kan for eksempel være dersom leietaker betaler leie med utbytte fra straffbare handlinger. Også uaktsomt heleri er straffbart, jf. straffeloven § 335. Dersom utleier er et foretak, kan foretaket straffes selv om ingen enkeltperson har utvist skyld, jf. straffeloven § 27. Utvist skyld vil imidlertid kunne ha betydning for om det bør ilegges foretaksstraff, jf. straffeloven § 28 bokstav b.

Straffeloven § 332 annet ledd oppstiller et unntak for utbytte fra straffbare handlinger som betales som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting eller tjenester. Unntaket tar sikte på alle «av dagliglivets omsetningsforhold, for så vidt det gjelder vanlige varer eller tjenester», jf. Ot.prp. nr. 45 (1987–88) punkt 6 side 23. Som vanlige varer eller tjenester regnes ikke «relativt dyre og – for den enkelte – relativt sjeldent omsatte varer eller tjenester, som biler, båter, musikkanlegg, kostbare smykker, varepartier, oppføring av hus, salg av feriereiser mv.», jf. Ot.prp. nr. 45 (1987–88) punkt 6 side 23. Løpende utleie av lokaler til næringsvirksomhet må antakeligvis som hovedregel regnes som en vanlig tjeneste som omfattes av unntaksbestemmelsen i straffeloven § 332 annet ledd.

Et annet spørsmål er om alle økonomiske fordeler som oppstår som følge av lovbrudd begått som ledd i ulovlig utnyttelse av arbeidstakere, utgjør «utbytte» i heleribestemmelsens forstand. Utbyttet ved ulovlig utnyttelse av arbeidstakere vil kunne bestå av sparte utgifter, for eksempel i form av lavere lønnskostnader, unnlatte tiltak innen helse, miljø og sikkerhet (HMS) og unndratte skatter og avgifter. I Ot.prp. nr. 53 (1992–93) side 12 er det lagt til grunn at utbyttebegrepet dekker enkelte tilfeller hvor en straffbar handling har ført til sparte utgifter. Det trekkes et skille mellom utgifter spart ved å ikke følge et uttrykkelig pålegg om å utføre konkretiserte tiltak, og der det ikke foreligger noe slikt pålegg. Justiskomiteen uttalte at innsparing av utgifter etter omstendighetene kan rammes av bestemmelsen, men at det i tvilstilfeller er opp til domstolen å avgjøre spørsmålet ut fra en konkret vurdering, jf. Innst. O. nr. 89 (1992–93) side 4. I Rt. 1997 s. 1637 kom Høyesterett til at det ikke var tvilsomt at besparelser omfattes til en viss grad, og at det ikke kreves at man positivt tilføres fordeler. Spørsmålet gjaldt om unndratt skatt skulle regnes som utbytte etter heleribestemmelsen i straffeloven 1902 § 317. Spart skatt ved skatteunndragelse måtte etter rettens syn regnes som utbytte i bestemmelsens forstand.

Besparelser vil antakelig omfattes av utbyttebegrepet i heleribestemmelsen dersom arbeidsgiver forsømmer et uttrykkelig pålegg om å ordne opp i lønnsforhold eller om å utføre bestemte HMS-tiltak. Spørsmålet er imidlertid mer åpent dersom det ikke foreligger slikt pålegg. I Ot.prp. nr. 53 (1992–93) skriver departementet på side 12 at det vanligvis vil være lite naturlig «å tale om utbytte i tilfeller hvor en bedrift har forårsaket forurensning, og hvor kostnadskrevende tiltak kunne ha forhindret forurensning, men hvor det ikke har vært gitt noe pålegg om å utføre slike tiltak». Synspunktet har en viss overføringsverdi til tilfeller av sosial dumping. Sparte utgifter til HMS-tiltak som ikke uttrykkelig er pålagt, vil derfor neppe falle innenfor utbyttebegrepet.

Lav timelønn utenfor området for allmenngjorte tariffavtaler og utlendingslovens krav til lønns- og arbeidsvilkår, er ikke forbudt. Dette kan dermed ikke danne grunnlag for utbytte fra en straffbar handling etter heleribestemmelsen. Unnlatelse av å betale lønnstillegg for overtidsarbeid er derimot straffbart, og plikten kan leses direkte ut av loven, jf. arbeidsmiljøloven § 10-6 nr. 11, jf. § 19-1. Det samme gjelder den som utnytter en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a, og betaler lavere lønn enn det tillatelse etter lovens § 23 ville forutsatt. Slike besparelser faller dermed innenfor utbyttebegrepet i heleribestemmelsen. Sparte lønnsutgifter som følge av trygdesvindel, for eksempel der arbeidstakeren har fortsatt å arbeide til tross for en sykemelding, må klart være et utbytte i straffelovens forstand.

7.1.2.5 Utleie av lokaler som brukes til prostitusjon

Straffeloven 1902 § 202 første ledd bokstav b er videreført i straffeloven § 315 første ledd bokstav b. Bestemmelsen rammer den som leier ut lokaler til prostitusjon og forstår at lokalene skal brukes til dette eller utviser grov uaktsomhet i så måte.

Regelen om et særskilt straffansvar for den som leier ut lokaler til prostitusjon, ble tilføyd straffeloven 1902 § 206 ved lov 7. april 1995 nr. 15. Formålet var å få klarere frem at utleie av lokaler til «ervervsmessig utukt» ble rammet av straffebudet, samt å lempe på skyldkravet slik at ikke bare forsettlig overtredelse, men også grovt uaktsom overtredelse, rammes. Lovendringen hadde bakgrunn i at justiskomiteen i innstillingen til St.meld. nr. 23 (1991–92) Om bekjempelse av kriminalitet ba departementet vurdere en slik lovendring, jf. Innst. S. nr. 192 (1991–92) side 43–44.

Om skyldkravet uttalte departementet i høringsnotat 24. februar 1993 (se Ot.prp. nr. 4 (1994–95) punkt 3.2 side 8):

«I en del tilfeller er det vanskelig å bevise at den som leier ut husrom, vet eller anser det som overveiende sannsynlig at lokalene brukes til ervervsmessig utukt. Dette kan også være en annen grunn til at § 206 sjelden blir brukt i slike tilfeller. Det kan tale for at også uaktsom utleie av husrom til bordellvirksomhet gjøres straffbart. Også på den måten vil forbudet mot å leie ut husrom til bordellvirksomhet m.v. kunne håndheves mer effektivt enn i dag.
Det kan på den andre siden diskuteres om det er rimelig at utleiere skal måtte undersøke hva slags virksomhet som foregår i lokaler de leier ut. Et for strengt krav kan gjøre det komplisert å leie ut så vel bolig- som næringslokaler. Mange utleiere vil trolig mene at det er urettferdig at den som leier ut husrom til bordellvirksomhet – og som ikke vet, men bør vite hva lokalene brukes til – skal kunne straffes, mens den som deltar i virksomheten, ikke kan straffes. Det gjelder ikke minst der utleien har skjedd gjennom flere ledd.
Hvis man stiller opp et strengt krav til utleieren i slike saker, kan det føre til at utleierne blir for forsiktige med å leie ut bolig- eller forretningslokaler. Dette kan ramme potensielle leietakere som har til hensikt å drive virksomhet som det ikke er noen grunn til å hindre.
[…]
Hvis skyldkravet skal endres, blir det et spørsmål om hvilken grad av uaktsomhet som skal rammes: simpel eller bare grov uaktsomhet. Effektivitetshensyn tilsier isolert sett at simpel uaktsomhet rammes. På den andre siden kan hensynet til de redelige utleierne og leietakerne tilsi at man ikke stiller så strenge krav til aktsomheten. Etter departementets mening kan derfor gode grunner tale for at det eventuelt bare er grov uaktsomhet som rammes. Det vil si at «det må foreligge en kvalifisert opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet» (jf. Rt-1970-1235 og Rt-1983-1222, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett, 3. utgave, Oslo 1989 s 223).»

Etter lovendringen rammet straffeloven 1902 § 206 første ledd bokstav c den som «leier ut lokaler selv om vedkommende forstår at lokalene brukes til ervervsmessig utukt eller utviser grov uaktsomhet i så måte». Ved lov 11. august 2000 nr. 76 ble straffeloven 1902 § 206 erstattet med en lignende bestemmelse i straffeloven 1902 § 202. I den forbindelse ble utleiealternativet endret for å klargjøre at utleier ikke kan straffes dersom han eller hun på gjerningstidspunktet er bundet av en utleiekontrakt og ikke har adgang til å si opp leietaker (Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 10.4.4 side 88):

«Da utleiealternativet ble lovfestet i 1995, var det ikke meningen å gripe inn i leietakerens oppsigelsesvern slik det er lovfestet i husleieloven, jf. Ot.prp. nr. 4 (1994–95) s. 9–10. Dette synspunktet gjelder fortsatt. Departementets utkast til ny § 202 er en videreføring av gjeldende rett på dette punktet, og det tilsiktes heller ingen endringer i bestemmelsens forhold til husleielovgivningen. Således vil en utleier ikke kunne straffes etter denne bestemmelsen selv om han forstår at lokalene brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte, dersom han på det tidspunktet er bundet av en utleiekontrakt og verken denne eller husleieloven hjemler oppsigelsesadgang. Annerledes vil saken naturligvis stille seg om utleier har mulighet til å si opp leietaker, men unnlater å gjøre dette.»

Hvorvidt utleier har mulighet til å si opp en leietaker, beror på avtalen. Etter omstendighetene kan leietakers virksomhet gi grunnlag for å heve avtalen, se nærmere under 7.3.1.

7.1.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste til at gjeldende rett ikke alltid vil gi grunnlag for straffansvar der utleier forstår eller burde forstått at leietaker skal bruke lokalene til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere, særlig ikke dersom kunnskapen eller mistanken oppstår først underveis i leieforholdet. Det ble vist til at et nytt straffebud kunne medføre en utvidelse av straffansvaret, lette bevisproblematikk og i tillegg gjøre det klarere at slik utleie er straffbart. Dette kunne virke preventivt og gi større forutberegnelighet.

På denne bakgrunn foreslo departementet en ny straffebestemmelse i straffeloven § 260 a om utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere:

Ǥ 260 a Utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere
Den som leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til graverende eller gjentatt ulovlig utnyttelse av arbeidstakere, eller utviser grov uaktsomhet i så måte, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.»

7.1.4 Høringsinstansenes syn

Kristiansand tingrett, Landsforeningen for voldsofre og Riksadvokaten støtter departementets forslag.

Også Det nasjonale statsadvokatembetet støtter forslaget, og legger til at problemene med utnyttelse av eksempelvis utlendinger med lovlig opphold, ikke begrenser seg til disse som arbeidstakere og til lokaler tilpasset arbeidstjenester, men også gjelder utleie til bosteder.

Koordineringsenheten for menneskehandel støtter forslaget, men anbefaler at menneskehandel nevnes spesifikt blant de situasjoner som rammes av straffebudet. Selv om dette kan forstås implisitt av teksten, bør det av pedagogiske hensyn også nevnes i forarbeidene. Politidirektoratet støtter dette.

Nasjonalt SRHR-nettverk og Sex og samfunn ber departementet vurdere lovbestemmelsen opp mot behovet for vern for dem som selger sex, og peker særlig på den sårbare posisjonen denne gruppen befinner seg i.

Oslo politidistrikt støtter konklusjonen om behovet for og betydningen av et nytt straffebud som vil medføre en skjerpelse av straffansvaret, gjøre bevisføringen lettere og gjøre det klarere at slik utleie er straffbart. Oslo politidistrikt ber likevel departementet vurdere om straffansvar for utleie «bør gjelde også for annen alvorlig, ulovlig virksomhet (prostitusjon rammes allerede) som utgjør samfunnsskadelig aktivitet, som organisert, ulovlig spillavhengighet, hasjplantasjer mm.».

Videre har Oslo politidistrikt enkelte innvendinger mot utformingen av ordlyden i forslaget til det nye straffebudet. Det ble vist til at begrepet «arbeidstaker» innebærer en utilsiktet begrensning, idet straffansvar bevismessig vil måtte knyttes til at utleier er klar over/utviser grov uaktsomhet om at det foreligger et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold som innebærer en utnyttelse. Ordlyden bør derfor endres til «ulovlig utnyttelse av noens arbeidskraft».

Oslo politidistrikt er enig i at terskelen for straffansvar skal være høy, og at det må foreligge forsett eller grov uaktsomhet. Det pekes samtidig på at forslaget indikerer at kunnskapen må foreligge når leieforholdet etableres, jf. formuleringen «skal brukes til» i forslaget. Oslo politidistrikt foreslår at «skal» fjernes fra ordlyden, og Politidirektoratet støtter dette forslaget.

Oslo politidistrikt foreslår samtidig en endring i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b til å omfatte «den som forsettlig eller grovt uaktsomt utnytter en utlendings situasjon på en utilbørlig måte». Dette vil etter Oslo politidistrikts oppfatning gi politiet et godt verktøy i det daglige arbeidet med å bekjempe sosial dumping/arbeidslivskriminalitet. Politidirektoratet støtter også dette, og anmoder departementet om å vurdere behovet nærmere.

Sør-Øst politidistrikt er enig i at det er behov for å kunne straffe den som legger til rette for ulovlig utnyttelse av arbeidstakere, men viser til at lovverket kan bli for fragmentert dersom en gjør mindre endringer i enkelte deler av lovverket uten først å se på de overordnede bestemmelsene. Sør-Øst politidistrikt etterspør dermed en helhetlig lovendring for tilfeller som i dag anses som «sosial dumping», samt en legaldefinisjon av begrepet. I tillegg er det ønskelig med en økning i strafferammen og en presisering av at medvirkeransvaret også gjelder for utleier av lokaler og boliger. Sør-Øst politidistrikt peker også på at forslaget innebærer en risiko for at medvirker straffes strengere enn arbeidsgiver, idet særlovene ikke nødvendigvis gir rom for straffeskjerpelse ved konkurrens ved de andre bestemmelsene.

Vest politidistrikt mener det vil være vanskelig å finne nok bevis opp mot skyldkravet, og at bestemmelsen vil bli lite brukt under straffeforfølgning. Samtidig vises det til at den nok kan virke preventivt på samme måte som hallikbestemmelsen.

Landsorganisasjonen i Norge mener forslaget vil virke positivt inn i mange bransjer som benytter seg av lokaler for utøvelse av kriminell virksomhet, for eksempel bilpleiebransjen og utelivsbransjen. Landsorganisasjonen i Norge er opptatt av at terskelen for straffansvar ikke settes for høyt, og at forsett og grov uaktsomhet i sin alminnelighet bør være tilstrekkelig. Landsorganisasjonen i Norge mener for øvrig at den nye straffebestemmelsen bør plasseres i straffeloven kapittel 30. Årsaken til dette er at «utleiers motivasjon er økonomisk vinning, og arbeidslivskriminalitet er økonomisk kriminalitet», og at etterforskning og tiltale bør legges til politidirektørens økoteam.

Landsorganisasjonen i Norge mener videre at ordlyden ikke bør inneholde betegnelsene «graverende eller gjentatt», siden det bør være tilstrekkelig at det foreligger ulovlig utnyttelse av arbeidstakere.

Advokatforeningen er uenig i departementets forslag:

«[S]osial dumping [er] et langt vagere begrep enn for eksempel den tilsvarende lovhjemmelen som settes forbud mot utleie til prostitusjon. Det å endre ordlyden til «graverende eller gjentatt ulovlig utnyttelse av arbeidstakere» endrer ikke det forhold at avgrensningsproblemene vil kunne bli meget betydelige. Det er heller ikke enkelt å identifisere det konkrete behov dette straffebudet er ment å dekke. Det vil være svært uheldig å innføre straffebud som kan ramme såpass vilkårlig som i dette tilfellet.»

7.1.5 Departementets vurdering

7.1.5.1 Behovet for et straffebud om utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere

Departementet opprettholder standpunktet i høringsnotatet om at det er behov for et nytt straffebud som gjelder utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere. Et særskilt straffebud vil fange opp straffverdige tilfeller som ikke kan straffes etter gjeldende rett. Det vises også til at det var bred støtte til forslaget om et særskilt straffebud blant de høringsinstansene som uttalte seg. Departementet følger med dette opp anmodningsvedtak nr. 130, 7. desember 2015, om endringer i straffeloven for å holde utleier ansvarlig ved ulovlig virksomhet i lokaler som blir leid ut.

7.1.5.2 Nærmere om utformingen

Selv om forslaget om et eget straffebud har bred oppslutning blant høringsinstansene, er det ulike oppfatninger hva gjelder utformingen og plasseringen av en slik bestemmelse.

Oslo politidistrikt peker på at formuleringen «skal brukes til» gir inntrykk av at utleiers kunnskap om at leietaker benytter lokalet til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere må foreligge på tidspunktet for inngåelse av leiekontrakt. Etter departementets syn er dette neppe den mest nærliggende måten å forstå forslaget på. Slik skal det heller ikke fortolkes. Departementet legger således til grunn at den foreslåtte bestemmelsen får anvendelse dersom den som leier ut et lokale – enten ved inngåelsen av leieavtalen eller på et hvilket som helst senere tidspunkt under utleieperioden – enten forstår at lokalene skal brukes til den forbudte virksomheten eller utviser grov uaktsomhet med hensyn til dette.

Oslo politidistrikt og Politidirektoratet har tatt til orde for å fjerne «skal» i den foreslåtte formuleringen i høringsnotatet, slik at ordlyden lyder «[d]en som leier ut lokaler og forstår at lokalene brukes til graverende eller ulovlig utnyttelse». Språklig sett vil det imidlertid være nærliggende å forstå dette slik at straffansvar ikke kan inntre før lokalet faktisk er benyttet til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere. En slik begrensning er ikke ønskelig. Straffansvaret bør kunne inntre allerede ved inngåelsen av leiekontrakten.

Formuleringen «skal brukes til» svarer for øvrig til formuleringen som er brukt i straffeloven § 315 første ledd bokstav b om utleie av lokaler som skal brukes til prostitusjon.

Oslo politidistrikt har vist til at vilkåret «arbeidstakere» kan innebære et vanskelig bevistema. Departementet er enig i det. I tillegg kan et slikt vilkår medføre at den vernede personkretsen blir for snever. Den nye bestemmelsen er ment å gjelde generelt, og tar særlig sikte på å ramme utnyttelse som inngår som en integrert del av den forretningsmodellen som den aktuelle næringsvirksomheten har valgt å benytte. Det er ikke et krav at det må foreligge et formelt arbeidsforhold. Det er heller ikke meningen å avgrense mot tilkallingsvikarer mv. For å sikre at bestemmelsen verner den ønskede personkretsen bør bestemmelsen i stedet omfatte ulovlig utnyttelse av «noens arbeidskraft». Et slikt vilkår vil også være bevismessig enklere å håndtere.

Landsorganisasjonen i Norge viser i sitt høringssvar til at det ikke er nødvendig å innta «graverende eller gjentatt» i lovteksten, og peker på at det er tilstrekkelig at det skjer en utnyttelse av arbeidstakere. Departementet er ikke enig i dette. Et for strengt krav kan gjøre det komplisert å leie ut næringslokaler, særlig der utleien skjer gjennom flere ledd. Dette kan også ramme leietakere som skal drive lovlig virksomhet. For utleier bør det derfor ikke være tilstrekkelig at det bare skjer en mindre alvorlig utnyttelse av noens arbeidskraft, for eksempel at det har skjedd et enkeltstående brudd på arbeidsrettslige regler til vern av arbeidstakeren. Terskelen for når utleier er strafferettslig ansvarlig, bør være høy. Utnyttelsen må være av et visst omfang eller varighet og ha et mer alvorlig og planmessig preg for at straffansvar skal kunne inntre for utleier. Kravet om at utleier må forstå eller opptre grovt uaktsomhet med hensyn til at lokalene skal brukes til graverende eller gjentatt utnyttelse av arbeidstakere, skal sikre dette.

Departementet foreslår for øvrig at skyldkravet i høringsnotatets forslag til ny § 260 a følger regelen i § 22. Strafferammen er tre år. Departementet foreslår også et annet punktum om at den som grovt kan bebreides for å ikke å ha forstått at lokalene skulle brukes på nevnte måte, straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

Det vises for øvrig til spesialmerknadene i punkt 21.4.

7.1.5.3 Plassering av straffebudet

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslås det at straffebudet plasseres i straffeloven kapittel 24 om vern av den personlig frihet og fred. Lovbruddets karakter av vern mot utnyttelse av arbeidstakere tilsier en slik plassering. Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget. Landsorganisasjonen i Norge mener derimot at straffebestemmelsen bør plasseres i straffelovens kapittel 30. De peker på at plasseringen er av «vesentlig betydning» fordi etterforskning og tiltale bør legges til politidirektørens økoteam. Departementet har forståelse for dette synspunktet, men mener at en plassering i kapittel 30 ikke er nødvendig for at etterforskning og straffeforfølgning kan legges til økoteamet. Departementet viser for øvrig til at straffebudet primært er ment som et vern av arbeidstakere mot ulike former for utnyttelse, og ikke mot slik uberettiget vinning som reguleres i kapittel 30.

7.2 Endring i straffebestemmelsen om menneskehandel

7.2.1 Gjeldende rett

Norge undertegnet FNs konvensjon av 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet (United Nations Convention Against Transnational Organized Crime) og den tilhørende protokoll om menneskehandel mv. (Protocol to Prevent, Suppress and Punish Trafficking in Persons, Especially Women and Children), kjent som Palermo-protokollen, 13. desember 2000. Tilslutning til protokollen innebar en forpliktelse til å kriminalisere menneskehandel, jf. artikkel 5 nr. 1. Menneskehandel er definert i artikkel 3 bokstav a, som lyder slik i norsk oversettelse:

«I denne protokoll menes med:
  • a) «handel med mennesker»: rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller andre former for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller av sårbar stilling eller av å gi eller å motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer»

Straffeloven 1902 § 224 ble som følge av dette vedtatt og tilføyd i straffeloven 1902 ved lov 4. juni 2003 nr. 78 om endringer i straffeloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv). Det norske forbudet rammer noe videre enn forpliktelsene etter Palermo-protokollen krever, ved at det også rammer den som selv står for utnyttelsen, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 97.

Bestemmelsens første ledd lød:

«Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til
  • a) prostitusjon eller andre seksuelle formål,

  • b) tvangsarbeid,

  • c) krigstjeneste i fremmed land eller

  • d) fjerning av vedkommendes organer,

eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål, straffes for menneskehandel med fengsel inntil 5 år.»

Ved lov 30. juni 2006 nr. 48 (straff for å utnytte eller forlede noen til å tigge mv.) ble bestemmelsen endret, blant annet slik at «eller tvangstjenester, herunder tigging» ble tilføyd i bokstav b.

Straffeloven 1902 § 224 ble videreført i straffeloven 2005 § 257 med en strafferamme på fengsel inntil seks år. Alternativet «tvinger» ble ved lovendringen tatt med i innledningen til bestemmelsen. I tillegg ble formuleringen «tvangsarbeid eller tvangstjenester» i første ledd bokstav b endret til «arbeid eller tjenester». Departementet tilsiktet ingen realitetsendringer, annet enn bedre å uttrykke at også «for eksempel prostitusjon kan ha elementer av tvang i seg», jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.5 side 421. Som påpekt av Høyesterett i HR-2017-1124-A innebærer endringen språklig sett en utvidelse av straffebudets rekkevidde, siden «tvang» ikke lenger er en nødvendig komponent for å kunne domfelle etter første ledd bokstav b. Samtidig er det etter Høyesteretts dom på det rene at det fremdeles må foreligge et element av tvang for at arbeidsutnyttelse skal kunne rammes som menneskehandel. Høyesterett uttaler i avsnitt 35:

«Når nasjonale og internasjonale kilder ses i sammenheng, er det grunnlag for å si at spørsmålet om det foreligger tvangsarbeid i straffelovens forstand, beror på en helhetlig vurdering av den konkrete situasjonen. Det vil kunne foreligge tvangsarbeid selv om vedkommende i og for seg ville ha kunnet bryte ut, dersom situasjonen realistisk bedømt likevel ga lite valg. Arbeids- og lønnsforhold, bo- og sanitærforhold spiller inn, det samme gjør graden av bevegelsesfrihet og isolasjon, maktbruk og ulike former for underordnings- eller avhengighetsforhold. Det har betydning om fornærmede er mindreårig eller voksen. Pressmidlene som binder vedkommende kan være fysiske eller psykiske, uttalte eller implisitte. Og de kan ha preg av utpressing, for eksempel ved at vedkommende må tåle elendige arbeids- og lønnsvilkår for å unngå at arbeidsgiveren varsler politiet eller utlendingsmyndighetene om ulovlig opphold eller andre forhold som vil gi arbeidstakeren vanskeligheter. Også det å holde tilbake lønn vil kunne sette arbeideren i en låst situasjon, for eksempel fordi han eller hun da ikke vil kunne skaffe seg billett til hjemreisen, eller ved å forlate arbeidsstedet risikerer å tape allerede opptjent lønn.»

7.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om straffeloven § 257 om menneskehandel burde endres i lys av Høyesteretts avgjørelse i HR-2017-1124-A.

Departementet foreslo å endre vilkåret «arbeid eller tjenester» i straffeloven § 257 første ledd bokstav b tilbake til «tvangsarbeid eller tvangstjenester». Samtidig ble det pekt på at endringen språklig sett kan fremstå som overflødig, siden bestemmelsen i så fall blant annet vil ramme den som «tvinger» noen til «tvangsarbeid».

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten støtter departementets forslag om endringer i straffeloven § 257, idet dagens ordlyd om å «forlede» noen til «arbeid» synes å gi bestemmelsen en ordlyd som går lenger enn lovgivers intensjon.

Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel mener en gjeninnføring av begrepene «tvangsarbeid eller tvangstjenester» vil være i tråd med definisjonen av menneskehandel i Palermo-protokollen, som også benytter disse begrepene. Koordineringsenheten mener det også vil være hensiktsmessig å innlemme en legaldefinisjon av begrepet «tvangsarbeid» i selve lovteksten, med utgangspunkt i Høyesteretts drøftinger i HR-2017-1124-A.

Politidirektoratet viser til at gjeninnføring av tvangsbegrepet bidrar til å synliggjøre tvangselementet i større grad enn i dagens lovtekst, men anmoder samtidig departementet å vurdere den språklige utformingen av bestemmelsen nærmere.

Også Krisesentersekretariatet anmoder departementet å vurdere grundig hvilken ordlyd som vil bidra til å øke antallet domfellelser for utnyttelse i arbeid. Det vises til at bare syv prosent av anmeldelsene om menneskehandel fører til domfellelse, og at mange forhold nedsubsumeres til mildere straffebud. Dette kan få alvorlige konsekvenser for de mulige fornærmede i sakene, som kan miste tilgang på bistands- og beskyttelsestiltak som antatte ofre for menneskehandel. Krisesentersekretariatet peker på at en utforming av menneskehandelsparagrafen må ses i lys av behovet for mer spesialisert tiltalekompetanse i saker som gjelder mulig menneskehandel, for å få klarlagt hvilke tilfeller bestemmelsene om menneskehandel omfatter og de nedre grensene for menneskehandel.

Røde Kors peker først og fremst på at endringene kan ha utilsiktede konsekvenser for ofre for menneskehandels tilgang til bistand og beskyttelse. Røde Kors uttrykker bekymring for om en eventuell reversering kan føre til at terskelen blir høyere for hva som anses som menneskehandel til arbeid og tjenester. Dette er særlig gitt elementet av «dobbel» tvang som i tillegg til å virke språklig overflødig, kan skape forvirring. Røde Kors mener derfor det er viktig å utrede og vurdere disse forhold før lovteksten endres.

Oslo politidistrikt er i tvil om den foreslåtte endringen er nødvendig, siden det ligger implisitt i slik § 257 tolkes i dag at det må foreligge et element av tvang.

Det nasjonale statsadvokatembetet er uenig i departementets forslag til endring, og peker på at bestemmelsens nåværende ordlyd og rettspraksis gir den nødvendige forutberegnelighet med hensyn til hvor grensen for det straffbare går. Det nasjonale statsadvokatembetet viser også til departementets egen vurdering av bestemmelsens språklige utforming, ved at det kan «fremstå som overflødig at bestemmelsen da blant annet vil ramme den som «tvinger» noen til «tvangsarbeid».

Kripos støtter heller ikke departementets forslag, siden § 257 i dag gir god forutberegnelighet med hensyn til hvor grensen for det straffbare går når den ses i sammenheng med presiseringene i forarbeidene og rettspraksis. Kripos peker videre på at en endring tilbake til tidligere ordlyd kan gi inntrykk av at grensen for det straffbare er høyere enn det som faktisk er gjeldende rett. Også Kripos anser at den språklige utformingen taler ytterligere imot endring.

7.2.4 Departementets vurdering

Samtlige høringsinstanser deler synspunktet om at det fortsatt bør foreligge et element av tvang for å kunne straffes for brudd på straffeloven § 257 første ledd bokstav b. Ordlyden i dagens § 257 første ledd bokstav b går språklig lenger, idet den omfatter å gjennom utilbørlig adferd «forlede» noen til «arbeid». Bestemmelsen må altså fortolkes innskrenkende på bakgrunn av Høyesteretts avgjørelse, jf. HR-2017-1124-A

Pedagogiske hensyn taler for å gjeninnføre «tvangsarbeid eller tvangstjenester» i bokstav b. Slik Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel fremhever, er en slik begrepsbruk i tråd med definisjonen i Palermo-protokollen artikkel 3 bokstav b.

Noen høringsinstanser har uttrykt bekymring for at endringen kan lede til et krav om «dobbelt tvang», som kan bidra til å heve terskelen for det straffbare. Departementet understreker at terskelen ikke skal heves. Dersom det skulle være aktuelt å vurdere om noen ved lovens angitte handlinger «tvinger» noen til «tvangsarbeid», vil vurderingen av tvang være sammenfallende.

Det vises for øvrig til spesialmerknadene i punkt 21.4.

7.3 Avslutning av leieforhold når leietaker driver ulovlig virksomhet

7.3.1 Gjeldende rett

En tidsubestemt avtale om leie av lokale kan sies opp av utleieren med tre måneders oppsigelsesfrist dersom ikke annet er avtalt, jf. husleieloven § 9-5 første ledd, jf. § 9-6 første ledd. Dersom leieavtalen er tidsbestemt, kan den sies opp på samme måte dersom oppsigelsesadgang er avtalt, jf. husleieloven § 9-2 annet ledd.

Dersom det foreligger vesentlig mislighold fra leietakerens side, kan utleier heve leieavtalen, jf. husleieloven § 9-9. I slike tilfeller kan utleier kreve at leietaker flytter straks, jf. husleieloven § 9-9 annet ledd annet punktum.

Hva som utgjør vesentlig mislighold, er angitt i husleieloven § 9-9 første ledd bokstav a til e. Bestemmelsen er uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 82 (1997–98) side 201. Utleieren kan heve leieavtalen dersom leietakeren vesentlig misligholder sin plikt til å betale leie eller oppfylle andre krav som reiser seg av leieavtalen (bokstav a), tross skriftlig advarsel fortsetter å opptre på en måte som er til alvorlig skade eller sjenanse for utleieren, eiendommen eller øvrige brukere (bokstav b), overlater bruken av husrommet til andre og tross skriftlig advarsel unnlater å bringe forholdet til opphør (bokstav c), bruker husrommet på annen måte eller til andre formål enn avtalt og tross skriftlig advarsel unnlater å bringe forholdet til opphør (bokstav d), eller for øvrig misligholder sine plikter på en måte som gjør det nødvendig å bringe leieavtalen til opphør (bokstav e).

7.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at det kan være nødvendig å endre husleieloven slik at det alltid vil være hevingsadgang i tilfeller hvor leietaker benytter lokalet til ulovlig utnyttelse av arbeidstaker. Departementet foreslo følgende endring i § 9-9 første ledd bokstav d og e:

  • «d) leieren uten å ha rett til det bruker husrommet på annen måte eller til andre formål enn avtalt og tross skriftlig advarsel fra utleieren ikke bringer forholdet til opphør,

  • e) leieren bruker lokalet til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere som beskrevet i straffeloven § 260 a, eller»

7.3.3 Høringsinstansenes syn

Det er bare Krisesentersekretariatet som i høringsrunden har gitt innspill til den foreslåtte endringen i husleieloven § 9-9. Høringsinstansen støtter de foreslåtte endringene.

7.3.4 Departementets vurdering

I høringsnotatet er det lagt til grunn at ulovlig virksomhet i lokalet «i seg selv ikke […] vil være tilstrekkelig hevingsgrunnlag». Departementet finner imidlertid grunn til å gå nærmere inn på gjeldende rett på dette punktet.

For utleiers rett til å heve dersom leietaker benytter lokalet til ulovlig utnytting av arbeidstakere, er bokstav e det mest nærliggende alternativet. Om alternativet heter det i Ot.prp. nr. 82 (1997–98) punkt 19 på side 202:

«Regelen har som formål å ramme mer kvalifiserte former for mislighold, for eksempel at leieren volder alvorlig skade på husrommet, at han truer eller utøver vold og lignende mot andre brukere av eiendommen og lignende. Dette alternativet tar derfor sikte på tilfeller der leierens fortsatte tilstedeværelse i husrommet vil medføre vesentlig fare eller ulempe for andre brukere av eiendommen. Her er det ikke noe vilkår at leieren har fått advarsel på forhånd. Det er ikke tilstrekkelig at utleieren kan dokumentere at det foreligger et vesentlig mislighold. Det kreves i tillegg at misligholdet er av en slik art at det er nødvendig å fjerne leieren fra husrommet.»

Etter husleieloven § 9-9 første ledd bokstav e må det dermed foreligge et vesentlig mislighold av kvalifisert art, som gjør det nødvendig for utleier å fjerne leietaker fra lokalet.

Dersom leietaker benytter lokalet til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere på en måte som gjør at utleier selv står i fare for å komme i straffansvar, kan det reises spørsmål om det foreligger slikt mislighold som gjør det nødvendig for utleier å fjerne leietakeren fra lokalet. I forbindelse med at straffeloven 1902 § 206 ble erstattet med § 202 ved lov 11. august 2000 nr. 76, ble det uttalt at «utleier ikke vil kunne straffes etter denne bestemmelsen selv om han forstår at lokalene brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte, dersom han på det tidspunktet er bundet av en utleiekontrakt og verken denne eller husleieloven hjemler en oppsigelsesadgang», se redegjørelsen for denne lovendringen under punkt 7.1.2.5. Denne uttalelsen kan tyde på at atferd som innebærer risiko for at utleier kommer i straffansvar, ikke utgjør vesentlig mislighold som gir hevingsrett etter husleieloven § 9-9 første ledd bokstav e.

På samme sted ble det imidlertid uttalt at det ikke var meningen å gripe inn i oppsigelsesadgangen som på tidspunktet gjaldt etter husleieloven, jf. Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 10.4.4 side 88. Under høringen av husleieloven etterlyste Justisdepartementet en klargjøring av hvilken betydning det skulle ha at leietaker bedrev straffbare handlinger i husrommet. Justisdepartementet uttalte at dersom utleieren kan risikere straff for forholdet som foregår i husrommet, måtte dette «anses som et vesentlig mislighold av leieavtalen». Det ble videre uttalt at det i praksis for eksempel kunne oppstå tilfeller der det kan anses som medvirkning til det straffbare at husrommet stilles til disposisjon, og at det undertiden kan være «et eget straffbart forhold å leie ut til bestemte formål», jf. Ot.prp. nr. 82 (1997–98) punkt 13.5 side 110. Det ble i denne forbindelse vist til daværende foreslåtte endring i straffeloven 192 § 206 om at en utleier kan straffes dersom vedkommende leier ut lokaler eller hus som han eller hun forstår skal brukes til «ervervsmessig utukt», eller der utleieren viser grov uaktsomhet i så måte.

Departementet skriver under sine vurderinger (Ot.prp. nr. 82 (1997–98) punkt 13.5 side 111):

«Kommunal- og regionaldepartementet er enig med Justisdepartementet i at leierens straffbare handlinger i husrommet skal regnes som vesentlig mislighold av leieavtalen. Dette vil særlig gjelde der utleieren kan bli straffet for medvirkning ved å ha stilt husrommet til disposisjon for den straffbare handlingen. Det vises her til straffeloven § 206 andre ledd bokstav c, der det heter at en som leier ut lokaler, selv om vedkommende forstår at lokalene brukes til ervervsmessig utukt eller utviser grov uaktsomhet i så måte, kan straffes med bøter eller med fengsel i inntil fem år.»

For øvrig er denne oppfatningen lagt til grunn i praksis. Oslo byfogdembete har ved kjennelse TOBYF-2014-33977 lagt til grunn at kriminell virksomhet i form av omsetning og bruk av narkotika i en kafé utgjorde et vesentlig mislighold etter husleieloven § 9-9 første ledd bokstav e som ga utleieren rett til å heve avtalen.

Etter departementets oppfatning gir gjeldende rett utleier adgang til å heve leieavtalen dersom leietakeren benytter lokalene til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere, jf. husleieloven § 9-9. Det avgjørende vil være at utleier selv risikerer å komme i straffansvar som følge av den ulovlige virksomheten. At virksomheten i seg selv er ulovlig, er derimot ikke tilstrekkelig for å kunne heve leieavtalen.

Å supplere husleieloven § 9-9 med et eget alternativ om rett til heving dersom «leieren bruker lokalet til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere som beskrevet i straffeloven § 260 a», vil kunne tydeliggjøre at utleier i slike tilfeller har rett til å heve leieavtalen. Når en slik adgang likevel følger av gjeldende rett, vil et slikt tillegg være overflødig. Det vil dessuten kunne gi inntrykk av at hevingsadgangen ikke følger av gjeldende rett, og at ulovlig utnyttelse av arbeidstakere står i en særstilling sammenlignet med andre former for kriminalitet i leide lokaler.

Departementet vil derfor ikke gå videre med de foreslåtte endringene i husleieloven § 9-9.

Til dokumentets forside