Prop. 66 L (2019–2020)

Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.)

Til innholdsfortegnelse

15 Foreldelse

15.1 Bakgrunn

15.1.1 Forlenget foreldelsesfrist

I straffeloven 2005 har strafferammen for flere lovbrudd blitt senket. Formålet er at straffereaksjonene som loven gir anvisning på, skal være bedre i samsvar med det faktiske straffenivået. Lavere strafferammer har ført til at foreldelsesfristen for en del lovbrudd har blitt kortere. De alminnelige virkningene som endret gradering av lovbrudd i straffeloven 2005 har fått for foreldelsesfristen, var tilsiktet, jf. uttalelsene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.4.4 side 59.

I Prop. 64 L (2014–2015) om lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) drøftet departementet om oppdelingen av lovbrudd i liten, vanlig og grov overtredelse i straffeloven 2005 ville få uheldige konsekvenser for foreldelsesfristens lengde, jf. Prop. 64 L (2014–2015) punkt 4.9.5. Kripos og Politidirektoratet hadde uttalt i høringen at det var utfordrende å forutse hvilke konsekvenser slike endringer ville få, men viste til straffeloven 1902 § 200 annet og tredje ledd (seksuell handling eller krenkende atferd mot barn under 16 år) som eksempel på at en forkortet foreldelsesfrist kunne være uheldig, jf. Prop. 64 L (2014–2015) punkt 4.9.4. Oppdelingen av lovbrudd og de påfølgende virkningene for foreldelsesfristene medførte ikke at det ble foreslått lovendringer i forbindelse med ikraftsettingen, jf. Prop. 64 L (2014–2015) punkt 4.9.5 side 46.

I brev 21. oktober 2016 ga Riksadvokaten uttrykk for at endringene i strafferammene kunne ha fått utilsiktede konsekvenser for foreldelsesfristen for noen straffbare handlinger, som for eksempel handlinger etter straffeloven § 304 om seksuell handling med barn under 16 år og § 305 om seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år. Riksadvokaten uttalte at det kunne være betimelig å vurdere å heve strafferammen for slike forhold eller utskyting av foreldelsesfristen. Videre trakk Riksadvokaten frem at det burde vurderes om foreldelsesfristen på to år ved grovt uaktsomt bedrageri etter straffeloven § 374 første punktum er for kort.

15.1.2 Unntak fra reglene om foreldelse av straffansvar og idømt straff

Straffansvaret for drap, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 og 16 år ble unntatt foreldelse ved lov 20. juni 2014 nr. 46. Det ble i den forbindelse ikke foretatt endringer i reglene om foreldelse av idømt straff for de samme lovbruddene. I forarbeidene til lovendringen, jf. Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.4.3.6 side 13, uttalte departementet:

«Spørsmålet om hvorvidt idømt straffansvar for drap, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 og 16 år bør unntas foreldelse, har ikke vært berørt i høringsnotatet. Departementet vil derfor vurdere å komme tilbake til dette spørsmålet på et passende tidspunkt.»

Under henvisning til lovendringen i 2014 og med bakgrunn i et representantforslag inntatt i Dok. 8:4 L (2014–2015), vedtok Stortinget ved lov 27. mars 2015 nr. 16 at straffansvaret for brannstiftelse som lett kan forårsake tap av menneskeliv («mordbrann»), ble unntatt foreldelse, såfremt noen omkommer på grunn av lovbruddet. I justiskomiteens behandling av representantforslaget tok komiteen til orde for en bredere debatt om foreldelse ved forsettlige handlinger som har døden til følge, jf. Innst. 172 L (2014–2015) side 1. På denne bakgrunn fattet Stortinget 10. april 2015 anmodningsvedtak nr. 462 (2014–2015):

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om foreldelsesregler for forsettlige handlinger som har døden til følge.»

Departementet foreslår i proposisjonen her lovendringer som følger opp dette anmodningsvedtaket. Det foreslås også en bestemmelse om unntak fra foreldelse der flere lovbrudd er begått i samme handling (idealkonkurrens). Videre foreslår departementet at idømt straff unntas foreldelse i samme utstrekning som straffansvar er unntatt foreldelse.

15.2 Gjeldende rett

15.2.1 Oversikt over reglene om foreldelse av straffansvar

Straffeloven kapittel 15 inneholder regler om foreldelse. Loven skiller mellom foreldelse av straffansvar på den ene siden og foreldelse av idømt straff og andre strafferettslige reaksjoner på den andre siden. Foreldelse av straffansvar innebærer at en person som har begått en straffbar handling, ikke lenger kan ilegges noen strafferettslig reaksjon for denne handlingen. Den andre formen for foreldelse innebærer at adgangen til å fullbyrde en allerede fastsatt reaksjon faller bort.

Reglene om foreldelse av straffansvar følger av straffeloven §§ 85 til 92. Lovens utgangspunkt er at straffbare handlinger foreldes etter en frist som avhenger av strafferammen i det enkelte straffebudet. Foreldelsesfristene varierer fra 2 til 25 år, jf. straffeloven § 86 første ledd. Har noen i samme handling begått flere lovbrudd (idealkonkurrens), gjelder den lengste fristen for alle lovbruddene, jf. straffeloven § 86 tredje ledd.

Norsk straffelovgivning har tradisjonelt hatt som utgangspunkt at straffansvaret for alle lovbrudd – selv de mest alvorlige – bør foreldes. I grove trekk har utgangspunktet vært begrunnet med at behovet for å straffe avtar etter hvert, fordi både styrken av de individualpreventive og allmennpreventive hensyn svekkes når det har gått lang tid siden lovbruddet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 28.1 side 380. Videre har det blitt vist til at hensynet til gjerningspersonen og hans eller hennes nærmeste taler for at adgangen til å stille vedkommende til ansvar på et tidspunkt bør falle bort. Det har også vært trukket frem som et argument for foreldelse at bevisene – og da spesielt vitneforklaringer – blir mer og mer usikre når tiden går, slik at faren for uriktige rettsavgjørelser øker. I tillegg kommer ressurs- og prioriteringshensyn. Strafferettssystemet står hele tiden overfor en svært stor saksmengde, og langt fra alle straffesaker kan forfølges. Det kan derfor synes rimelig at de eldre sakene foreldes, slik at påtalemyndigheten kan konsentrere seg om de nyere, jf. Gröning/Husabø/Jacobsen: Frihet, forbrytelse og straff (2. utgave, Bergen 2019) side 567.

Fristen for foreldelse av straffansvar regnes i utgangspunktet fra dagen det straffbare forholdet opphørte, jf. straffeloven § 87 første ledd første punktum. Ved overtredelse av enkelte lovbrudd skal fristen likevel regnes fra den dagen fornærmede fyller 18 år. Dette gjelder tvangsekteskap (§ 253), menneskehandel (§ 257), mishandling i nære relasjoner (§ 282), kjønnslemlestelse (§ 284), voldtekt av barn under 14 år (§ 299) og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (§ 302), jf. straffeloven § 87 første ledd annet punktum. For §§ 299 og 302 har bestemmelsen i praksis bare betydning for forsøksansvar, ettersom straffansvaret for fullbyrdet overtredelse ikke foreldes, jf. straffeloven § 91 annet punktum, se tilsvarende Prop. 64 L (2014–2015) punkt 12.3 på side 129.

Regler om utskutt foreldelsesfrist kom inn i straffeloven 1902 § 68 ved lov 22. mai 1998 nr. 31. Lovendringen hadde bakgrunn i et representantforslag fra stortingsrepresentant Olav Akselsen i Dokument 8: 35 (1997–1998), som var begrunnet i et ønske om å skape bedre rettsvern for barn. Justiskomiteen uttalte at det i overgrepssaker ofte kan ta lang tid før offeret kan erkjenne hva som har skjedd og bli klar over at overgrepene er straffbare forbrytelser (Innst. O. 38 (1997–1998) punkt 2). Videre uttalte komiteen:

«Komiteen ser at mulighetene for å bevise et straffbart forhold svekkes med årene, men tror neppe det vil spille stor rolle for bevisvurderingen om det f.eks. har gått 22 eller 28 år. At gjerningspersonen kan føle det urimelig at så gamle saker kan bringes inn for retten, kan ikke sees å være noe tungtveiende argument mot å la foreldelsesfristen starte fra 18 år.
Komiteen viser til at det kan være viktig for offeret å få muligheten til å prøve sin sak i retten, og at det kan være en ytterligere belastning for offeret å få vite at sak ikke kan reises fordi forholdet er foreldet. Dette kan virke særlig urimelig dersom offeret var svært ungt da overgrepene skjedde.»

15.2.2 Nærmere om foreldelse av enkelte straffebud

Strafferammen for seksuell handling med barn under 16 år er fengsel inntil tre år, jf. straffeloven § 304. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 200 annet ledd første punktum, og med samme strafferamme. Den forhøyede strafferammen i straffeloven 1902 § 200 tredje ledd på fengsel inntil seks år ved særdeles skjerpende omstendigheter, er ikke videreført. Bakgrunnen er at kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år rammes av straffeloven § 299 som voldtekt av barn under 14 år, med en strafferamme på fengsel inntil 10 år, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.7 side 444. For overtredelse av straffeloven § 299 løper ikke foreldelsesfristen før fornærmede fyller 18 år. For seksuell handling med barn som rammes av § 304, har endringene medført at foreldelsesfristen er forkortet fra ti år til fem år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b og straffeloven 1902 § 67.

Å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd straffes med fengsel inntil ett år med mindre forholdet rammes av strengere straffebestemmelser, jf. straffeloven § 305 bokstav b. Bestemmelsen viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 200 annet ledd annet punktum med en mindre utvidelse. Strafferammen var tidligere tre års fengsel, med forhøyet strafferamme til fengsel inntil seks år ved særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven 1902 § 200 tredje ledd.

Den senkede strafferammen i straffeloven § 305 bygger på at Straffelovkommisjonen antok at det var tilstrekkelig med en strafferamme i det lavere sjiktet, jf. NOU 2002: 4 Ny straffelov delutredning VII, punkt 9.14.3 side 366. Dette må ses i lys av at tilfeller hvor barn tvinges eller forledes til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, i dag rammes av strengere straffebud. Gjelder det barn under 14 år, straffes et slikt overgrep som voldtekt av barn under 14 år med en strafferamme på fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 299 bokstav b. For barn mellom 14 og 16 år gjelder det (fortsatt) en strafferamme på seks år, jf. straffeloven § 302 annet punktum.

For de mindre alvorlige handlingene, som tidligere ble subsumert under straffeloven 1902 § 200 annet ledd annet punktum med en strafferamme på tre års fengsel, fører endringene i den nye straffeloven til at foreldelsesfristen er senket fra ti år til to år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav a og straffeloven 1902 § 67.

For øvrig rammer bokstav a i straffeloven § 305 den som selv utviser seksuelt krenkende atferd mv., og har en strafferamme på fengsel inntil ett år. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav c, og med samme strafferamme.

Overtredelse av den alminnelige avvergingsplikten i § 196 straffes med bot eller fengsel inntil ett år, og straffansvaret foreldes etter to år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav a. Etter straffeloven § 284 tredje ledd oppstilles det en straffesanksjonert plikt til ved anmeldelse eller på annen måte søke å avverge en kjønnslemlestelse. Foreldelsesfristen er to år, men regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år, jf. straffeloven § 87 annet punktum. Avvergingsplikten for kjønnslemlestelse foreslås flyttet til § 196, se punkt 3.4.5, som i utgangspunktet vil få betydning for foreldelsesfristen.

Grovt uaktsomt vanlig bedrageri etter straffeloven § 374 første punktum foreldes etter to år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav a. Dersom bedrageriet er å regne som grovt, foreldes grovt uaktsom overtredelse etter fem år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b. Etter straffeloven 1902 § 271 a var foreldelsesfristen fem år, uavhengig av om det gjaldt vanlig bedrageri etter § 270 eller grovt bedrageri etter § 271, jf. straffeloven 1902 § 67.

15.2.3 Unntak fra foreldelse

Straffeloven § 91 gjør unntak fra foreldelse av straffansvar for de mest alvorlige lovbruddene. For det første foreldes ikke straffansvaret for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger dersom handlingene kan straffes med fengsel i 15 år eller mer, jf. straffeloven § 91 første punktum. Unntak fra foreldelse av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser er i hovedsak begrunnet med at norsk rett bør være i samsvar med vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen. I tillegg vil slike forbrytelser ofte være vanskelige å etterforske og straffeforfølge før det har gått lang tid, noe som også kan være tilfellet for alvorlige terrorhandlinger. Om bakgrunnen for unntaket vises det til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 28.2.5 side 385–388 og Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 5.5.5.1 side 64–66 og punkt 8.5.5 side 173–174.

For det andre foreldes ikke straffansvaret for fullbyrdede overtredelser av straffeloven §§ 275, 291, 299 og 302, jf. straffeloven § 91 annet punktum. De oppregnede straffebudene gjelder forsettlig drap, forsettlig voldtekt, voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Unntaksbestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 66 tredje ledd annet punktum, som ble tilføyd ved lov 20. juni 2014 nr. 46, se punkt 8.1. Unntaket fra foreldelse for forsettlig drap er begrunnet i handlingens grovhet og hensynet til de etterlatte. Videre kan bevissituasjonen i drapssaker gjøre det mulig å etterforske drap lenge etter at handlingen er begått, jf. Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.4.3.2 side 10–11. Unntak fra foreldelse for forsettlig voldtekt og de mest alvorlige seksuelle overgrepene mot barn begrunnes med handlingenes grovhet og med at hensynet til fornærmede veier tungt. I likhet med drapssaker vil bevissituasjonen i grove voldtektssaker kunne ligge slik an at det er mulig å etterforske slike lovbrudd lenge etter at handlingen ble begått. Når det gjelder seksuelle overgrep mot barn, har det også betydning at det kan ta lang tid før den fornærmede er i posisjon til å anmelde forholdet, grunnet alder og tilknytning til gjerningspersonen, jf. Prop. 96 L (2013–2014) punktene 3.4.3.3 og 3.4.3.4 side 11–12.

For det tredje foreldes ikke straffansvaret for overtredelser av straffeloven § 355 første handlingsalternativ, som rammer den som forårsaker brann som lett kan medføre tap av menneskeliv, jf. straffeloven § 91 tredje punktum. Det er et tilleggsvilkår for unntak fra foreldelse at noen omkommer på grunn av lovbruddet. Dette innebærer at unntaket fra foreldelse beror på en omstendighet (dødsfølge) som ikke er en del av straffebudets gjerningsbeskrivelse, og som heller ikke må dekkes av gjerningspersonens forsett. Dette skiller det fra de øvrige unntakene fra foreldelse i straffeloven § 91. Straffeloven § 355 viderefører deler av «mordbrannparagrafen» i straffeloven 1902 § 148 første ledd første straffalternativ. Unntaket i straffeloven § 91 tredje punktum ble tilføyd ved lov 19. juni 2015 (straffelovens ikraftsettingslov) og viderefører straffeloven 1902 § 66 tredje ledd tredje punktum, som ble tilføyd ved lov 27. mars 2015, se punkt 8.1. Straffeloven § 355 rammer også fare som fremkalles på andre måter enn ved brannstiftelse, for eksempel ved sprengning. Straffansvaret for disse handlingene følger imidlertid de vanlige foreldelsesreglene.

15.2.4 Foreldelse av idømt straff

Etter straffeloven § 93 foreldes idømt fengselsstraff, forvaring og samfunnsstraff etter ulike frister avhengig av lengden på den idømte straffen. Etter straffeloven § 96 foreldes ikke idømt straff for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger dersom handlingene kan straffes med fengsel i 15 år eller mer. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 28.3.4.4 side 391 gis det følgende begrunnelse for å unnta idømt straff for de angitte overtredelsene fra foreldelse:

«Departementet legger vekt på at forbrytelsene det er snakk om, ofte vil ha et politisk preg. Det vil av den grunn trolig være større fare enn ellers for at lovbryteren slipper unna forfølgningen eller fullbyrdingen slik at den alminnelige foreldelsesfristen utløper. Dette kan skje fordi lovbryteren for eksempel har tatt opphold i et sympatiserende land. Når det i tillegg er snakk om svært alvorlige forbrytelser, er behovet tilsvarende stort for å kunne fullbyrde straffen dersom vedkommende på et senere tidspunkt likevel skulle bli utlevert.»

15.3 Forlenget foreldelsesfrist og utskutt foreldelsesfrist for enkelte lovbrudd

15.3.1 Utskutt foreldelsesfrist i saker om seksuell handling med barn under 16 år

15.3.1.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet utskutt foreldelsesfrist i saker om seksuell handling etter straffeloven § 304, slik at foreldelsesfristen først begynner å løpe når fornærmede har fylt 18 år, jf. straffeloven § 87 første ledd annet punktum.

15.3.1.2 Høringsinstansenes syn

Barneombudet, Forandringsfabrikken, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kontoret for voldsoffererstatning, Kripos, Kvinnefronten, Landsforeningen for voldsofre, Møre og Romsdal politidistrikt, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, Nordland politidiskrikt, Nordland statsadvokatembeter, Norges politilederlag, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Statens sivilrettsforvaltning, Stine Sofies Stiftelse, Sør-Øst politidistrikt og Øst politidistrikt støtter forslaget om utskutt foreldelsesfrist i saker etter straffeloven § 304.

Riksadvokaten trekker frem at endringene i ny straffelov har medført at foreldelsesfristen for seksuell handling med barn under 14 år, som ikke er så alvorlige at de rammes av straffeloven § 299 første ledd bokstav c om kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år, er blitt fem år mot tidligere ti. Riksadvokaten mener denne fristen er for kort, særlig i de tilfellene der barnet ikke forklarer seg om forholdet før etter flere år. Riksadvokaten mener strafferammen er tilstrekkelig høy, og at den ikke bør heves utelukkende for å forlenge foreldelsesfristen. Den beste løsningen er dermed utskutt foreldelsesfrist.

Kristiansand tingrett ser det som uheldig at foreldelsesfristen i saker etter straffeloven § 304 om seksuell handling med barn har blitt kortere på grunn av endringen i strafferammen ved ikrafttredelsen av ny straffelov.

En rekke av høringsinstansene som støtter forslaget, trekker frem at det ved seksuelle overgrep mot barn kan ta lang tid før den fornærmede ser seg i stand til å fortelle om hendelsene. Blant annet fremholder Øst politidistrikt at mange fornærmede finner det krevende å fortelle om seksuelle krenkelser i ung alder og nært opp til gjerningstidspunktet fordi temaet er ømfintlig og for mange skambelagt. Det må videre tas høyde for at barn ikke alltid umiddelbart forstår at de har vært utsatt for et lovbrudd, men at det er en erkjennelse som kan komme når barnet blir eldre og får mer kunnskap. Utover forhold som knytter seg til selve handlingens karakter, kan det også være andre grunner til at det er vanskelig for barn å fortelle om vold og overgrep. Barn kan for eksempel være redde for hva som vil skje med familien deres om de sier ifra, og noen kan leve med grove trusler eller press fra gjerningspersonen. Redd Barna og Nordland politidistrikt trekker frem at overgriperen ofte vil være en kjent eller nærstående person som barnet har et avhengighetsforhold til frem til det blir voksent.

Landsforeningen for voldsofre mener primært at det ikke bør være foreldelsesfrister ved straffebud som gjelder seksuelle overgrep og støtter som følge av dette standpunktet, alle forlengelser av foreldelsesfrister i tilknytning til seksualforbrytelser og voldsforbrytelser.

Kontoret for voldsoffererstatning og Statens sivilrettsforvaltning mener det er gode grunner for forslaget om lengre foreldelsesfrister for overtredelse av § 304. Forslaget vil styrke rettighetene til barn som har vært utsatt for seksuelle krenkelser, ved at de fornærmede får lengre tid på seg til å anmelde de straffbare forholdene før de foreldes.

Redd Barna støtter utskutt foreldelse for seksuell handling med barn begått av voksne. Samtidig mener Redd Barna at utskutt foreldelse ikke bør gjelde for straffbare forhold begått av noen som på gjerningstidspunktet var under 18 år. Det vises blant annet til at barns handlinger generelt regnes som mindre straffverdige enn voksnes. Det vises også til at hensynet bak foreldelsesreglene knyttet til at individualpreventive hensyn i liten grad gjør seg gjeldende etter lang tid, er spesielt fremtredende for unge lovbrytere.

Forandringsfabrikken ber om at det vurderes enda flere års foreldelsesfrist, da mange heller ikke vil være klare til for å fortelle om det vonde til rettssystemet når de er fylt 23 år.

JURK kan ikke se at det foreligger tungtveiende hensyn som tilsier at straffeansvaret etter straffeloven § 304 om seksuell handling med barn under 16 år skal foreldes før straffeansvaret etter straffeloven § 284 om kjønnslemlestelse og § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, som begge har utskutt foreldelsesfrist etter straffeloven § 87 første ledd annet punktum. Nordland politidiskrikt mener det bør gjelde utskutt foreldelsesfrist i alle saker om overgrep mot barn. Nordland politidiskrikt fremholder at foreldelsesreglene ivaretar hensynene til den tiden som er gått ved at de mindre alvorlige forholdene blir foreldet etter en tid.

Kripos og Politidirektoratet fremholder at muligheten for straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling vil avhjelpe eventuelle urimelige utslag en utskutt foreldelse kan få for unge lovbrytere. Politihøgskolen og Redd Barna mener det ikke er et avgjørende motargument at utskutt foreldelse i disse sakene kan føre til svært lange foreldelsesfrister. De viser til at selv om det kan føre til en lang foreldelsesfrist der barnet var yngre, vil handlingen da også ha vært mer straffverdig.

Nordland statsadvokatembeter er enig med departementet i at det ikke er et hensiktsmessig alternativ å heve strafferammen i straffeloven § 304 (seksuell handling med barn under 16 år) for at et straffansvar skal foreldes senere.

Advokatforeningen går imot utskutt foreldelsesfrist. Det vises til at utskytelsesperioden kan bli lang. Hensynet til «status quo» og siktede bør veie tyngst på grunn av disse forholdenes relativt beskjedne alvor. For Advokatforeningens syn på utskytingen av foreldelsesfristen i saker der den fornærmede er under 18 år, er det et avgjørende argument at slike saker vil være svært vanskelige å etterforske. Seksuelle handlinger etter straffeloven § 304 etterlater seg regelmessig ikke noen spor, og da vil påstand ofte stå mot påstand. Partene i en slik sak på hver på sin måte kunne oppleve en resultatløs etterforskning som svært opprivende.

Rettspolitisk forening uttaler seg ikke spesifikt om forslaget om utskutt foreldelsesfrist i saker etter straffeloven § 304, men uttaler generelt at gjeldende foreldelsesregler i straffeloven § 86 og § 87 første ledd er dekkende for behovet. Det vises videre til at bevis svekkes med tiden, og at lange foreldelsesfrister derfor øker faren for justismord. Dersom politiet ikke har kapasitet til å etterforske saker tilstrekkelig raskt, er det ressursproblematikken som må diskuteres, ikke strafferammene eller foreldelsesfristene.

15.3.1.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å innføre utskutt foreldelsesfrist i saker etter straffeloven § 304 om seksuell handling med barn under 16 år. Høringen har bekreftet at det er grunn til å anta at dagens regler gjør det vanskelig å avdekke slike handlinger før straffansvaret er foreldet. Det er tale om handlinger som fornærmede ofte ser seg i stand til å fortelle om først etter at det har gått noe tid og fornærmede er blitt vesentlig eldre.

En utskutt foreldelsesfrist for overtredelser av straffeloven § 304 vil innebære at straffansvaret foreldes fem år etter at fornærmede fyller 18 år, det vil si når fornærmede fyller 23 år. Dette vil gi fornærmede som var mellom 14 og 16 år på gjerningstidspunktet noen flere år på å fortelle om overgrep, uten at det innebærer en dramatisk utvidelse av foreldelsesfristen. I tilfeller hvor fornærmede var under 14 år på gjerningstidspunktet, vil en utskutt foreldelsesfrist føre til en større utvidelse av foreldelsesfristen. Dette vil likevel i mange tilfeller kunne være nødvendig for at slike overgrep skal kunne avdekkes og straffes.

I enkelte tilfeller kan riktignok en utskutt foreldelsesfrist virke hardt overfor en gjerningsperson som var ung da overtredelsen skjedde. Den som for eksempel var 15 år på gjerningstidspunktet, vil med en utskutt foreldelsesfrist kunne bli strafforfulgt for en ikke-kvalifisert seksuell handling mot en trettenåring inntil ti år senere, når vedkommende kanskje er etablert med familie og jobb. Redd Barna viser til at utskutt foreldelse ikke bør gjelde for straffbare forhold begått av noen som på gjerningstidspunktet var under 18 år. Som Redd Barna trekker frem, kan det argumenteres for at noen av de hensynene som ligger til grunn for reglene om foreldelse, gjør seg særlig sterkt gjeldende der gjerningspersonen var svært ung og umoden på gjerningstidspunktet. Det er større grunn til at gjerningspersoner ikke i lang tid etterpå skal måtte stå til ansvar for handlinger de begikk da de var svært unge. Både for gjerningspersonen og vedkommende sin familie vil dette kunne være en stor belastning.

Spørsmålet om det er grunn til å behandle mindreårige gjerningspersoner annerledes, gjør seg også gjeldende for dagens regler om foreldelse. I straffelovens regulering av foreldelsesfrister etter § 86, utgangspunktet for foreldelsesfristen etter § 87, avbrytelse av foreldelsesfristen etter § 88 og av straffansvar som ikke foreldes etter § 91, fastsettes det ingen særlige regler for de tilfeller der gjerningspersonen på gjerningstidspunktet var under 18 år. Departementet vurderte om det bør gjelde særlige foreldelsesregler for unge lovbrytere i Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.7 i tilknytning til lovforslaget om at straff for drap, voldtekt og seksuell omgang med barn under 16 og 14 år unntas foreldelse i straffeloven 1902, jf. gjeldende straffelov § 91. Departementet gikk ikke inn for særregler for unge lovbrytere, og viste til at hensynene for å unnta de nevnte handlinger fra foreldelse også gjør seg gjeldende der gjerningspersonen var ung på handlingstidspunktet.

Departementet mener utskutt foreldelse for handlinger etter straffeloven § 304 også bør omfatte lovbrudd begått av personer som var under 18 år på gjerningstidspunktet. I en viss utstrekning vil likevel muligheten for straffbortfall ved jevnbyrdighet og utvikling etter straffeloven § 308 avhjelpe urimelige utslag.

Departementet foreslår at straffeloven § 304 om seksuell handling med barn under 16 år føyes til oppregningen i straffeloven § 87 første ledd annet punktum om utskutt foreldelse. Det vises til særmerknadene i punkt 21.4.

15.3.2 Forlenget foreldelsesfrist og heving av strafferamme i saker om å tvinge eller forlede barn til å utvise seksuelt krenkende atferd mv.

15.3.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å heve strafferammen fra ett til inntil to års fengsel for overtredelser av straffeloven § 305 bokstav b om å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. Begrunnelsen var dels behovet for en lengre foreldelsesfrist, og dels behovet for å kunne ilegge strengere straff, jf. høringsnotatet punkt 3.3.3.

Departementets forslag om å heve strafferammen i straffeloven § 305 omfattet også straffeloven § 305 bokstav a om i ord eller handling å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år.

15.3.2.2 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett, Barneombudet, Dommerforeningen, Kontoret for voldsoffererstatning, Kristiansand tingrett, Kvinnefronten, Landsforeningen for voldsofre, Nordland Statsadvokatembeter, Politihøgskolen, Redd Barna, Riksadvokaten og Stine Sofies Stiftelse mener at det bør gå lenger tid før straffansvaret foreldes i saker om å utvise seksuelt krenkende atferd mv. etter straffeloven § 305 bokstav b om å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. Advokatforeningen mener det ikke er grunn til å øke strafferammen.

Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Kripos, Stine Sofies Stiftelse, Redd Barna og JURK trekker frem at etterforskning av saker etter straffeloven § 305 er en tidkrevende prosess, og at det taler for en lenger foredelsesfrist. Kripos mener at foreldelsesfristen på to år er en betydelig utfordring for håndhevingen av straffebudet. Kripos og Kontoret for voldsoffererstatning trekker frem at mange fornærmede ikke er kjent med at det er begått en straffbar handling mot dem, eller først erkjenner dette etter lang tid. Handlingene kommer gjerne til politiets kunnskap via etterforskning av andre forhold. Øst politidistrikt gir uttrykk for at mange fornærmede finner det vanskelig å fortelle om krenkelser de er utsatt for i ung alder, fordi temaet er skambelagt.

Kripos trekker frem at et ytterligere argument for forlenget tid før straffansvaret foreldes er at handlingene kan representere en vedvarende krenkelse overfor fornærmede. Hensynet til at lovbryteren skal kunne legge forholdet bak seg og å gå videre i livet bør da vektlegges mindre.

Kontoret for voldsoffererstatning og Statens sivilrettsforvaltning mener det er gode grunner for forslaget om lengre foreldelsesfrister for overtredelse av § 305 bokstav b. Forslaget vil styrke rettighetene til barn som har vært utsatt for seksuelle krenkelser, ved at de fornærmede får lengre tid på seg til å anmelde de straffbare forholdene før de foreldes.

Landsforeningen for voldsofre mener primært at det ikke bør være foreldelsesfrister ved straffebud som gjelder seksuelle overgrep, inkludert straffeloven § 305, og støtter som følge av dette grunnsynet en forlengelse. Landsforeningen for voldsofre trekker blant annet frem at foreldelsesfristene har betydning for offerets mulighet til å få voldsoffererstatning.

Riksadvokaten, Stine Sofies Stiftelse, Landsforeningen for voldsofre, Politihøgskolen, Nordland Statsadvokatembeter, Redd Barna, Kristiansand tingrett og Kontoret for voldsoffererstatning støtter en forlengelse av foreldelsesfristen fra to til fem år i saker etter straffeloven § 305 bokstav b.

JURK, Nordland Statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Øst politidistrikt støtter en heving i strafferammen i straffeloven § 305 fra et til to års fengsel. Politidirektoratet og Øst politidistrikt viser til at overtredelser av straffeloven § 305 bokstav b er et økende samfunnsproblem, og at det er viktig av både allmenn- og individualpreventive hensyn å reagere strengt mot de alvorligste overtredelsene. Riksadvokaten heller til at det kan være grunnlag for å heve strafferammen til fengsel i to år, blant annet for å gi mulighet til å idømme en strengere fengselsstraff enn to års fengsel i tilfeller med mange fornærmede. Riksadvokaten trekker frem at dette gjelder særlig i nettovergrepssaker, hvor det kan være flere hundre fornærmede. Redd Barna viser til at etterforskningshensyn og straffverdighet i saker med mange fornærmede kan begrunne en høyere strafferamme. Politihøgskolen mener den alminnelige foreldelsesfristen for handlinger med ett års strafferamme bør forlenges til fem år, og at det alternativt kan være grunnlag for å øke strafferammen i straffeloven § 305 i saker med flere fornærmede. Advokatforeningen mener det ikke er grunn til å øke strafferammen.

Høringsinstansene som støtter en utskutt foreldelsesfrist i saker etter straffeloven § 305 bokstav b, er Kontoret for voldsoffererstatning, Kripos, Kvinnefronten, Redd Barna og Øst politidistrikt.

Barneombudet mener de hensynene som taler for utskutt foreldelsesfrist for enkelte lovbrudd, også gjør seg gjeldende i saker etter straffeloven § 305, og at det vil føre til et mer enhetlig system for reglene om foreldelse av seksuallovbrudd mot barn. Nordland politidistrikt og Redd Barna mener det bør innføres utskutt foreldelsesfrist generelt i saker om vold og seksuelle overgrep mot barn.

Politidirektoratet går imot en utskutt foreldelsesfrist i saker etter straffeloven § 305 bokstav b, og viser til at det er tale om lovbrudd av lavere alvorlighetsgrad.

Som det fremgår av opplistingen rett ovenfor, støtter Kontoret for voldsoffererstatning, Redd Barna og Øst politidistrikt og både forlenget og utskutt foreldelsesfrist. Redd Barna mener også at regler om utskutt foreldelse ikke bør gjelde der det straffbare forholdet er begått av noen som på gjerningstidspunktet var under 18 år.

Nordland politidistrikt mener alle overgrepssaker mot barn bør ha utskutt foreldelsesfrist. En slik løsning vil innebære at straffenivået for det enkelte overgrep ikke bør endres.

15.3.2.3 Departementets vurdering

Departementet mener foreldelsesfristen for å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd etter straffeloven § 305 bokstav b, bør forlenges fra dagens to år til fem år. Med unntak av Advokatforeningen støtter alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, en forlengelse av foreldelsesfristen til fem år, selv om det kan være noe uklart om det også siktes til straffeloven § 305 bokstav a. Høringen har bekreftet at for politi og påtalemyndighet representerer en foreldelsesfrist i disse sakene på to år en betydelig utfordring. Det er tale om handlinger som fornærmede ofte først forteller om etter at det har gått noe tid. Det kan medføre at forholdet er foreldet før anmeldelse inngis. Videre er en praktisk type overtredelse av straffeloven § 305 at fornærmede forledes til å kle av seg foran et webkamera. En hensiktsmessig etterforskning av slike lovbrudd kan forutsette gjennomgåelse av beslaglagte mobiltelefoner, datamaskiner og andre digitale lagringsmedier, som ofte er tid- og ressurskrevende.

Departementet foreslår heving av strafferammen etter straffeloven § 305 til to år, for å få en foreldelsesfrist på fem år. Samtidig går departementet ikke inn for å innføre regler om utskutt foreldelse for saker etter straffeloven § 305.

Forslaget innebærer at det vil gjelde en strafferamme på inntil to år også for lovbrudd etter § 305 bokstav a om i ord eller handling utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år. Slik departementet viste til i høringsnotatet, er det ikke noe kjent behov for å øke strafferammen for slike overtredelser. Samtidig kan det ikke utelukkes at det også her vil kunne være aktuelt å idømme straff utover gjeldende ramme i saker med svært mange og unge fornærmede. En eventuell økning i strafferammen kan best begrunnes med at slike overtredelser gjerne begås over internett, og at det av etterforskningshensyn kan være behov for en foreldelsesfrist utover gjeldende to år.

Departementet har imidlertid som nevnt kommet til at det ikke bør innføres regler for utskutt foreldelsesfrist for saker etter straffeloven § 305. Hensynene som ligger til grunn for reglene om utskutt foreldelsesfrist ved enkelte lovbrudd, gjør seg også gjeldende i saker om seksuelt krenkende atferd etter straffeloven § 305 bokstav a og b. Der et barn blir utsatt for slike handlinger, kan det være slik at barnet først i voksen alder anmelder overgrepet. Der handlingene er utført av personer som barnet står i et nært forhold til, kan det også være vanskelig å anmelde den ansvarlige før barnet har nådd myndighetsalder og flyttet hjemmefra.

En foreldelsesfrist på fem år kombinert med utskutt foreldelsesfrist fra fornærmede fyller 18, vil imidlertid kunne medføre en lang foreldelsesfrist i en rekke saker etter straffeloven § 305. Bevissituasjonen vil kunne vanskeliggjøre straffeforfølgning etter lang tid, og dessuten innebære et rettssikkerhetsproblem for påståtte gjerningspersoner. En høy prosentandel henleggelser eller frifinnelser vil også gå utover fornærmede. Hensynene som taler for utskutt foreldelse i saker etter straffeloven § 305, gjør seg dessuten også gjeldende for andre lovbrudd der mindreårige kan være fornærmet og foreldelsesfristen er enten fem år eller to år, se f.eks. straffeloven § 252 om tvang, § 254 om frihetsberøvelse og § 263 om trusler. Om det i vid utstrekning skulle være utskutt foreldelsesfrist i saker om straffebud med lavere strafferammer (nærmere bestemt i sjiktet fra ett til tre år) vil det kunne gå betydelig utover hensynene som foreldelsesreglene skal tjene.

15.3.3 Utskutt foreldelsesfrist i saker om avvergingsplikten ved enkelte straffbare handlinger mot barn

15.3.3.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en utskutt foreldelsesfrist ved saker om brudd på straffeloven § 196 ved manglende avverging av straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 299 om voldtekt av barn under 14 år. Departementet var imidlertid i tvil om forslaget. Departementet antok at behovet for en forlenget foreldelsesfrist ved brudd på avvergingsplikten er størst ved slike straffbare handlinger.

I høringsnotatet ble ved en inkurie straffansvar for unnlatt avverging av overtredelser av straffeloven § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år omfattet av forslaget om utskutt foreldelsesfrist etter straffeloven § 87 første ledd annet punktum. Straffeloven § 196 fastsetter imidlertid ikke en avvergingsplikt for lovbrudd etter dette straffebudet.

I departementets høringsnotat 17. desember 2018 ble det reist spørsmål om § 303 om grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 bør inntas i § 196. Det ble også foreslått å flytte avvergingsplikten for kjønnslemlestelse til § 196. Forslagene følges opp i proposisjonen her, se punkt 3.3.6.3 og 3.4.5, slik at spørsmål om forlenget eller utskutt foreldelesfrist også vil være aktuelt for disse lovbruddene.

15.3.3.2 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, med unntak av Advokatforeningen, støtter at det bør gå lengre tid før straffansvaret foreldes etter straffeloven § 196 ved manglende avverging av enkelte lovbrudd.

Riksadvokaten har over tid erfart at det er utfordrende å sørge for en effektiv håndhevelse av avvergingsplikten. Det bør like fullt fortsatt være en målsetting at det i tilknytning til etterforsking av alvorlige overgrep mot barn undersøkes om man hadde plikt til å søke å avverge overgrepene, ikke minst ved lengre, sammenhengende straffbare forhold som først avdekkes etter noen tid. Denne sammenhengen taler for utskutt fristutgangspunkt, også i saker om avvergingsplikt etter straffeloven § 196.

Kripos og Politihøgskolen utrykker at flere at lovbruddene som omfattes av avvergingsplikten, ikke vil bli oppdaget før det har gått lang tid, og at det gjør det vanskelig å håndheve avvergingsplikten. Politihøgskolen gir uttrykk for at en effektiv håndheving av avvergingsplikten kan bidra til å forebygge alvorlige straffbare handlinger. Videre gir Politihøgskolen uttrykk for at det også for en mistenkt kan være en fordel å bli etterforsket for brudd på avvergingsplikten fremfor at saken blir henlagt på grunn av foreldelse. Stine Sofies Stiftelse mener gjeldende foreldelsesfrist på to år medfører at avvergingsplikten får en betydelig begrenset effekt.

Nordland statsadvokatembeter gir uttrykk for at straffeloven § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år bør omfattes av avvergingsplikten etter straffeloven § 196, og at det bør innføres utskutt foreldelsesfrist for brudd på avvergingsplikten.

Redd Barna støtter utskutt foreldelse ut fra de generelle hensynene som taler for utskutt foreldelse ved overgrep mot barn. Det vises til at brudd på avvergeplikten er svært alvorlig. I mange tilfeller er nettopp det at andre voksne har visst, men ikke handlet, vært en forutsetning for at vold og overgrep har kunnet fortsette. Redd Barna mener at utskutt foreldelse vil ha en sterk allmennpreventiv virkning, ikke minst fordi dette retter seg mot mennesker som tar bevisste valg.

Politihøgskolen, Redd Barna og Stine Sofies Stiftelse viser videre til at det gjelder utskutt foreldelsesfrist for overtredelse av avvergingsplikt for kjønnslemlestelse, jf. straffeloven § 87 første ledd annet punktum og § 284 tredje ledd. Redd Barna og Politihøgskolen trekker frem at utskutt foreldelsesfrist ved manglende avverging av de lovbruddene som foreslås i høringsnotatet, vil ha rettstekniske fordeler.

Barneombudet mener hensynet til barns rettsikkerhet taler for utskutt foreldelsesfrist også for brudd på avvergingsplikten. Barneombudet mener hensynet til å forebygge alvorlige seksuelle overgrep og alvorlig mishandling mot barn må få avgjørende vekt.

Kripos gir uttrykk for at et alternativ til utskutt foreldelse er å heve strafferammen i § 196 til fengsel til to år, slik at foreldelsesfristen blir fem år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b.

Noen høringsinstanser gir uttrykk for at det bør gjelde utskutt foreldelsesfrist også ved manglende avverging av andre lovbrudd enn de som er foreslått i høringsnotatet. Politihøgskolen uttaler også at det synes naturlig at overtredelse av avvergingsplikten når det gjelder avverging av handling etter straffeloven § 312 (incest) og § 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående), jf. straffeloven § 196 andre ledd, omfattes av regler om utskutt foreldelsesfrist. Det vises til at selv om disse lovbruddene ikke omfattes av ordningen med utskutt foreldelse, jf. straffeloven § 87 første ledd annet punktum, har de en strafferamme på 6 år, og dermed en foreldelsesfrist på 10 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav c. Endelig mener Politihøgskolen det er grunn til å vurdere om foreldelsesfristen i alle saker om brudd avvergingsplikten der fornærmede er barn, først skal begynne å løpe når fornærmede er fylt 18 år.

JURK og Stine Sofies Stiftelse mener det bør være utskutt foreldelsesfrist i saker om brudd på avvergingsplikten ved lovbrudd etter straffeloven § 304 om seksuell handling og straffeloven § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år).

Norges politilederlag går imot utskutt foreldelsesfrist ved manglende avverging av andre lovbrudd enn de som er foreslått i høringsnotatet. Det vises til at brudd på avvergingsplikten kan være tidkrevende og vanskelig å bevise, samtidig som straffeansvar for manglende avverging kan vanskeliggjøre vitnebevisene for den handlingen som avvergingsplikten gjelder.

Advokatforeningen går imot utskutt foreldelsesfrist i saker om avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Advokatforeningen ser at hensynet til oppklaring av straffesaker med mindreårig fornærmet tilsier at foreldelsesfristen utskytes. Advokatforeningen mener likevel at de beste grunner taler for å forbeholde denne ordningen for svært alvorlige lovbrudd, slik det følger av straffeloven § 87 første ledd annet punktum i dag. Anvendelse på handlinger med strafferamme på ett år slik som etter straffeloven § 196, er lite naturlig. Advokatforeningen fremhever et særlig hensyn som gjør seg gjeldende i saker som gjelder brudd på avvergingsplikten: Det er tale om å straffebelegge handlinger der den primære gjerningspersonen er en annen. I enkelte tilfeller kan det være tale om et vitne til ett av de forholdene som omfattes av avvergingsplikten. Det er lite rimelig at en person mange år senere skal holdes strafferettslig ansvarlig. Slike saker er også svært vanskelige å etterforske etter lang tid.

15.3.3.3 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at det er behov for lengre foreldelsestid for straffansvar etter § 196 ved manglende avverging av handlinger omfattet av straffeloven §§ 282 om mishandling i nære relasjoner, 284 om kjønnslemlestelse, 299 om voldtekt av barn under 14 år og 303 om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år.

Departementet holder fast ved at hensynene som begrunner en utskutt foreldelsesfrist for enkelte lovbrudd, i utgangspunktet er sterkest når det gjelder hovedpersonens straffansvar. Det kan virke hardt dersom en utenforstående skal kunne strafforfølges for overtredelse av avvergingsplikten mange år senere. Samtidig kan det være urimelig dersom en fornærmet som ble utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep som barn, opplever at straffansvaret for en person som kunne avverget overgrepene, ble foreldet allerede etter to år. Departementet viser til Riksadvokatens høringsinnspill om at det er særlig viktig at avvergingsplikten håndheves ved lengre, sammenhengende straffbare forhold som først avdekkes etter noe tid.

En forlenget foreldelsestid kan skje ved forlenget foreldelsesfrist etter straffeloven § 86 første ledd, heving av strafferammen til to år, eller utskutt foreldelsesfrist etter straffeloven § 87 første ledd annet punktum.

I utgangspunktet skal tidsrommet som skal gå frem til straffeansvaret foreldes, speile forbrytelsens alvor. Den øvre strafferammen for brudd på avvergingsplikten er ett år fengsel. Departementet la avgjørende vekt på dette hensynet da det i Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.5.3.4 ikke forslo utskutt foreldelsesfrist i saker om avvergingsplikten etter den opphevede straffeloven § 139 ved nærmere bestemte alvorlige lovbrudd. Det ble også vist til at bevissituasjonen normalt vil svekkes med tiden, og at det kan være vanskelig å bevise hvilken informasjon en person satt inne med flere år tilbake i tid, jf. Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.5.3.4. Hensynene som ble trukket frem av departementet er vektige hensyn. Departementet mener likevel at hensyn som taler for utskutt foreldelsesfrist i saker om manglende avverging av §§ 282 om mishandling i nære relasjoner, 284 om kjønnslemlestelse, 299 om voldtekt av barn under 14 år og 303 om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år er mer tungtveiende. Som redegjort ovenfor, gjelder i dag allerede en utskutt foreldelsesfrist for overtredelser av avvergingsplikten for kjønnslemlestelse, jf. straffeloven §§ 87 første ledd annet punktum og 284 tredje ledd.

Behovet for å gi noe lengre tid til å avdekke brudd på avvergingsplikten kan et stykke på vei ivaretas dersom foreldelsesfristen forlenges fra to til fem år, enten ved en heving av strafferammen eller ved at det gis særskilte foreldelsesregler for overtredelser av avvergingsplikten. En foreldelsesfrist på fem år sikrer likevel etter departementets vurdering ikke tilstrekkelig mulighet for å avdekke og etterforske brudd på avvergingsplikten når handlingen ble begått der barnet var vesentlig yngre enn 18 år, f.eks. ti år eller yngre. Det taler for at det i stedet innføres en regel om utskutt foreldelse.

Det kan imidlertid reises spørsmål om muligheten for å straffe for medvirkning tilsier at det ikke er behov for en slik regel. Personer som har en særlig sterk oppfordring til å gripe inn mot overgrep, kan etter omstendighetene straffes som medvirker etter straffeloven § 15. Det gjelder f.eks. omsorgspersoner, se Høyesteretts dom HR-2019-561-A, og profesjonsutøvere som har behandlingsansvar for pasienter eller klienter, se f.eks. Høyesteretts dom i Rt. 2013 s. 1686. Ved medvirkning til brudd på § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 299 om voldtekt av barn under 14 år er strafferammen ti år, og foreldelsesfristen er dermed 15 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav d. Dersom det gjelder en utskutt foreldelsesfrist for den straffbare handlingen, vil dette også gjelde for medvirkeransvaret. Ved straffeloven § 299 voldtekt av barn under 14 år og § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år gjelder reglene om utskutt foreldelsesfrist, og fristen regnes dermed fra den dagen fornærmede fyller 18 år, jf. straffeloven § 87 første ledd annet punktum. Etter departementet syn er muligheten for å straffedømme for medvirkning ikke et vektig moment mot utskutt foreldelsesplikt i saker om manglende avverging der personen ikke kan anses som medvirker til den straffbare handlingen. På denne bakgrunn går departementet inn for at det skal gjelde utskutt foreldelsesfrist ved overtredelse av straffeloven § 196 ved manglende avverging av straffeloven §§ 282 om mishandling i nære relasjoner, 284 om kjønnslemlestelse, 299 om voldtekt av barn under 14 år og 303 om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år.

Politihøgskolen fremholder i høringen at det i tillegg bør gjelde utskutt foreldelsesfrist ved manglende avverging av lovbrudd etter straffeloven § 312 om incest og § 314 om seksuell omgang mellom andre nærstående, jf. straffeloven § 196 andre ledd. Politihøgskolen viser til at selv om disse lovbruddene ikke omfattes av ordningen med utskutt foreldelse, jf. straffeloven § 87 første ledd annet punktum, har de en strafferamme på 6 år, og dermed en foreldelsesfrist på 10 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav c. Departementet har merket seg innspillene, og vil ta dem med seg i en eventuell fremtidig revisjon av avvergingsplikten.

Departementet har også merket seg Stine Sofies Stiftelses synspunkter knyttet til straffeloven § 304 og § 305 og JURKs synspunkter knyttet til straffeloven § 304. Departementet viser til at disse lovbruddene ikke omfattes av avvergingsplikten etter straffeloven § 196.

Det vises til særmerknadene i punkt 21.4.

15.3.4 Forlengelse av foreldelsesfristen ved grovt uaktsomt vanlig bedrageri

15.3.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å heve strafferammen for grovt uaktsomt vanlig bedrageri etter straffeloven § 374 første punktum fra ett til to års fengsel. Formålet med endringen var å forlenge foreldelsesfristen fra to til fem år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b. Forslaget mente ikke å innebære en skjerping av straffenivået.

15.3.4.2 Høringsinstansenes syn

Kripos, Nordland Statsadvokatembeter, Politihøgskolen, Riksadvokaten, ØKOKRIM og Øst politidistrikt støtter en forlengelse av foreldelsesfristen til fem år. Høringsinstansene viser særlig til at det i saker om trygdebedrageri gjerne tar noe tid før slike forhold kommer til politiets kunnskap, dels fordi de oppdages sent og dels på grunn av den forvaltningsmessige behandlingen som må skje før Arbeids- og velferdsetaten anmelder forholdet. Det innebærer at det er behov for et forlenget foreldelsesfrist for å få straffeforfulgt slike overtredelser.

Politidirektoratet, Øst politidistrikt og Sør-Øst politidistrikt trekker frem at lengden på foreldelsesfrister medfører henleggelse og frikjennelse fordi det er praktisk at en sak anmeldes for forsettlig bedrageri, men at påtalemyndigheten eller domstolene kommer til at bare grovt uaktsomt bedrageri kan bevises.

ØKOKRIM, Nordland statsadvokatembeter, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Kripos og Øst politidistrikt støtter en heving av strafferammen til to år. Riksadvokaten mener det kan være en hensiktsmessig løsning for å få en forlenget foreldelsesfrist. Riksadvokaten, ØKOKRIM, Politidirektoratet og Kripos trekker frem at en slik heving vil bringe straffenivået på samme nivå som for grovt uaktsomt heleri og hvitvasking, jf. straffeloven §§ 332 og 333 samt §§ 337 og 338. Kripos trekker frem at grov uaktsomhet ofte ligger nær opp til fortsettlig handling. ØKOKRIM og Politidirektoratet uttaler at misbruk av støtteordninger utgjør en trussel mot velferdsstaten og kan etter omstendighetene være like straffverdig som heleri og hvitvasking.

Politihøgskolen mener foreldelsesfristen for grovt uaktsomt vanlig bedrageri kan være for kort i en del saker, og støtter den skisserte løsningen i høringsnotatet om å forlenge den alminnelige foreldelsesfristen etter straffeloven § 86 første ledd for lovbrudd med strafferamme på fengsel over seks måneder og inntil ett år. Politihøgskolen ser imidlertid prinsipielle ulemper med å øke strafferammen for vanlig grovt uaktsomt bedrageri til det samme som gjelder for forsettlig overtredelse.

Advokatforeningen mener det klart ikke er behov for noen lengre foreldelsesfrist for grovt uaktsomme bedragerier. Det vises til at det er tale om relativt sett lite alvorlige handlinger, ettersom skyldgraden er grov uaktsomhet, og det bare er tale om vanlige bedragerier. Forsettlige vanlige bedragerier har en strafferamme på to år og foreldelse på fem år. Tilsvarende gjelder for grove grovt uaktsomme bedragerier. Advokatforeningen mener det er vanskelig å se at det etter to år er nødvendig å forfølge de uaktsomme bedragene strafferettslig. Det vises til at hensynet til reparasjon er ivaretatt gjennom folketrygdlovens regler om tilbakekreving, og at det ikke er riktig å belaste politiet og domstolene med flere slike saker.

Rettspolitisk forening mener generelt at gjeldende foreldelsesregler i straffeloven §§ 86 og 87 første ledd dekker behovet. Det vises videre til at bevis svekkes med tiden, og at lange foreldelsesfrister øker faren for justismord. Dersom politiet ikke har kapasitet til å etterforske saker tilstrekkelig raskt, er det ressursproblematikken som må diskuteres, og ikke strafferammene eller foreldelsesfristene.

15.3.4.3 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å forlenge foreldelsesfristen for grovt uaktsomt vanlig bedrageri etter straffeloven § 374 første punktum til fem år. I for eksempel saker om trygdebedrageri tar det gjerne noe tid før slike forhold kommer til politiets kunnskap, dels fordi de gjerne oppdages sent, og dels på grunn av den forvaltningsmessige behandlingen som må skje før Arbeids- og velferdsetaten anmelder forholdet. Etter departementets vurdering må hensynet til at gjerningspersonen skal kunne legge forholdet bak seg, vike for hensynet til effektiv håndheving av straffebudet.

Forlengelsen bør skje ved å øke strafferammen til to år. Grovt uaktsomt og forsettlig bedrageri vil dermed få samme strafferamme.

Løsningen samsvarer med løsningene for grovt uaktsomt heleri og grovt uaktsom hvitvasking (§§ 335 og 340), der strafferammene er to år selv om også heleri og hvitvasking er delt opp i vanlig og grov overtredelse (§§ 332 og 333 samt §§ 337 og 338). Departementet nevner også at det etter straffeloven 1902 § 271 a gjaldt en felles strafferamme på to år, uavhengig av om den grovt uaktsomme overtredelsen gjaldt et vanlig bedrageri eller et grovt bedrageri. Departementet viser også til at den gjeldende forhøyede strafferammen i straffeloven § 374 annet punktum, dessuten innebærer et brudd med hvordan lovbrudd i hovedsak graderes ellers i straffeloven. Hovedregelen er at lovbrudd graderes i ulike straffebestemmelser. Forslaget her vil bringe straffeloven § 374 i tråd med dette.

Forslaget er ikke ment å innebære en skjerping av straffenivået for de overtredelsene som i dag omfattes av strafferammen på ett års fengsel.

Det vises til særmerknadene i punkt 21.4.

15.3.5 Bør det innføres en lenger foreldelsesfrist for lovbrudd med ett års strafferamme

15.3.5.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om det ut fra hensynet til avdekking og etterforskning av lovbrudd er behov for forlenget foreldelsesfrist for enkelte andre lovbrudd med strafferamme på fengsel i inntil ett år enn de som er behandlet ovenfor i dette kapittelet. Departementet trakk frem som eksempler straffeloven § 354 om forledelse til formuestap, § 201 om uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv., § 384 om grovt uaktsomt villedende og uriktig selskapsinformasjon, § 394 om uaktsom regnskapsovertredelse, § 267 om krenkelse av privatlivets fred og § 208 om rettsstridig tilegnelse av forretningshemmelighet.

Departementet viste til at en mulighet kunne være å heve strafferammen for de enkelte lovbrudd der det behov for det. En annen mulighet kunne være å forlenge den generelle foreldelsesfristen for lovbrudd med en strafferamme på fengsel i mer enn seks måneder og inntil ett år.

15.3.5.2 Høringsinstansenes syn

Noen høringsinstanser omtaler spørsmålet om forlenget foreldelsesfrist ved andre straffebud enn de som er omhandlet i punkt 15.3.1 til 15.3.4.

Stine Sofies Stiftelse har ingen sterk mening om en alminnelig heving av foreldelsesfristen for lovbrudd med strafferamme på inntil ett år, men mener det kan være hensiktsmessig å heve foreldelsesfristen særskilt for enkelte straffebud der avdekking og etterforskning kan ta tid. Det gjelder blant annet straffeloven §§ 263 om trusler, 271 om kroppskrenkelse og 305 om seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år.

NOAH viser til at strafferammen ved overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av dyrevelferdsloven er fengsel inntil ett år, jf. dyrevelferdsloven § 37 første ledd, med mindre overtredelsen er grov, da er strafferammen tre år, jf. annet ledd. NOAH uttaler at de er kjent med en rekke tilfeller der saker om brudd om dyrevelferdsloven blir foreldet før påtalespørsmålet er avgjort. Overtredelser av dyrevelferdsloven er ofte vanskelig å oppdage og etterforske, og det er uheldig at foreldelsesfristen skal hindre håndhevelse av dyrevelferdsloven.

Riksadvokaten uttaler at embetet ikke har mottatt tilbakemeldinger om store utfordringer knyttet til forfølgning av andre lovbrudd med ett års strafferamme enn i saker om avvergingsplikten etter straffeloven § 196, straffeloven § 305 om seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år og grovt uaktsomt bedrageri etter straffeloven § 374 første punktum. Riksadvokaten er usikker på behovet for lengre foreldelsesfrister. Samtidig uttales det at en del av de bestemmelsene departementet fremhever i høringsnotatet kan være aktuelle i så måte.

15.3.5.3 Departementets vurdering

Departementet går ikke inn for en alminnelig økning av foreldelsesfristen ved straffebud med en strafferamme på fengsel i mer enn seks måneder og inntil ett år. Det vil innebære en forlengelse av foreldelsesfristen for en rekke straffebud langt utover det behovet som foreligger, både for straffebud i straffeloven og i særlovgivningen. I tillegg vil det muliggjøre straffeforfølging av gamle forhold av liten alvorlighet, som kan være ressursmessig uheldig. En alminnelig økning i foreldelsesfristen for lovbrudd med inntil ett års strafferamme kan også innebære inngripende konsekvenser for gjerningspersoner, ved at sakene kan forfølges etter lang tid.

Departementet mener på generelt grunnlag at det bør utvises varsomhet med å fastsette strafferamme ut fra hensynet til en passende foreldelsesfrist. Strafferammer bør utformes i tråd med retningslinjene angitt i forarbeidene til straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.3.4. Strafferammer bør fastsettes ut fra hvilken interesse som er angrepet, resultatet eller virkningen av handlingen og den utviste skyld. Strafferammen bør også gjenspeile om handlingen har forsett, grov uaktsomhet eller alminnelig uaktsomhet som skyldkrav. Det fremheves også at strafferammer som et utgangspunkt ikke skal fastsettes med henblikk på å gi adgang til bruk av straffeprosessuelle tvangs- og etterforskningsmidler. Samtidig bør det etter departementets syn være et visst rom for å øke strafferammen for å få en passende foreldelsesfrist for strafferammer i det lavere sjiktet.

Dersom det fastsettes en særskilt foreldelsesfrist for et straffebud i straffeloven, bør det normalt skje i straffelovens kapittel 15 om foreldelse. Departementet kan imidlertid ikke se at det er påvist tilstrekkelig behov for å heve strafferammene for å forlenge foreldelsesfristene utover for tilfellene som er behandlet ellers i kapittelet her. På denne bakgrunn fremmer ikke departementet noe forslag om dette.

15.4 Unntak fra foreldelse av straffansvar for forsettlige handlinger med døden til følge

15.4.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at det er grunn til å vurdere kritisk hvorvidt det bør gjøres ytterligere unntak fra hovedregelen om at straffansvar foreldes. Det ville etter departementets syn være uheldig å gjøre unntak fra foreldelse av straffansvar i alle tilfeller hvor en forsettlig handling har døden til følge. Det ble blant annet vist til at et slikt unntak vil omfatte mange forskjellige lovbrudd av ulik grovhet og karakter, og derfor vil bryte med den avveiningen av ulike hensyn som foreldelsesreglene tradisjonelt har bygget på. Departementet uttalte at eventuelle nye unntak fra foreldelse av straffansvar burde knyttes til bestemte straffebud som rammer spesielt alvorlige handlinger, og begrenses til saker hvor det vil kunne sikres spor som gjør det mulig å oppklare saken lang tid etter gjerningstidspunktet.

Departementet foreslo at en eventuell bestemmelse om unntak fra foreldelse for forsettlige handlinger med døden til følge bør forbeholdes overtredelse av straffeloven §§ 175 om grov tortur, 274 om grov kroppsskade, 283 om grov mishandling i nære relasjoner, 285 om grov kjønnslemlestelse og 328 om grovt ran. For disse lovbruddene vil en dødsfølge inngå i vurderingen av om handlingen skal anses grov såfremt gjerningspersonen har utvist uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen, jf. straffeloven § 24. Fordi gjerningspersonen i disse tilfellene har utvist skyld med hensyn til at noen døde som følge av lovbruddet, mente departementet at lovbruddets alvor kunne tilsi unntak fra foreldelse. Det ble også vist til at det i slike saker ofte vil kunne sikres bevis som kan lede til oppklaring selv lang tid etter lovbruddet. Hensynet til de etterlatte kunne etter departementets syn også tilsi unntak fra foreldelse i disse tilfellene, slik som ved forsettlig drap.

Departementet mente at overtredelse av straffeloven § 272 om grov kroppskrenkelse og § 281 om uaktsom forvoldelse av død bør foreldes etter de vanlige reglene. Det ble pekt på at handlingenes grovhet ikke i samme grad tilsier unntak fra foreldelse av straffansvaret, noe strafferammen på fengsel inntil seks år er et uttrykk for.

15.4.2 Høringsinstansenes syn

Under høringen uttrykker Det nasjonale statsadvokatembetet og Riksadvokaten støtte til departementets overordnede synspunkt om at ytterligere unntak fra foreldelse må knyttes til straffebud som rammer spesielt alvorlige handlinger, og begrenses til saker hvor sikring av spor og bevisinnhenting gjør det mulig å oppklare saken lang tid etter gjerningstidspunktet.

Det nasjonale statsadvokatembetet, Landsforeningen for voldsofre, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Stine Sofies Stiftelse, Sør-Øst politidistrikt og Øst politidistrikt slutter seg til forslaget om at straffansvaret for overtredelse av straffeloven §§ 175 om grov tortur, 274 om grov kroppsskade, 283 om grov mishandling i nære relasjoner, 285 om grov kjønnslemlestelse og 328 om grovt ran ikke skal foreldes såfremt en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt.

Øst politidistrikt viser til at det er lite som skiller de angitte lovovertredelsene fra drap, både ut fra faktisk handling, straffverdighet, hensynet til pårørende og for allmennheten. Tilsvarende gjelder også muligheten for at sikrede spor i denne type saker kan føre til senere oppklaring. Også Riksadvokaten peker på at flere av disse lovbruddene etter sin art er mulig å oppklare lang tid etter gjerningstidspunktet.

Riksadvokaten er enig i at grov kroppskrenkelse og uaktsom forvoldelse av død ikke skal omfattes av unntaket for foreldelse. Stine Sofies Stiftelse mener derimot at også grov kroppskrenkelse med døden til følge bør unntas. Stiftelsen viser til at det kan ha stor betydning for avdødes pårørende og etterlatte å få en rettslig avklaring i disse sakene.

Kripos og Politidirektoratet mener at det bør vurderes om også straffeloven § 175 b om grov tvungen forsvinning skal unntas foreldelse. I vurderingen av om det foreligger en grov tvungen forsvinning inngår spørsmålet om fornærmede dør. I tillegg foreslår Kripos og Politidirektoratet at også drapsforsøk bør være unntatt foreldelse. Kripos uttaler:

«I disse tilfellene har gjerningspersonen hatt drapsforsett, og det er ofte tilfeldig om fornærmede dør eller overlever (og da kanskje med uhelbredelige skader). De samme hensynene som begrunner at drap er unntatt fra foreldelse gjelder etter vårt syn også for drapsforsøk. For en fornærmet som overlever et drapsforsøk kan det være vanskelig å forstå at vedkommende skal ha dårligere strafferettslig vern enn de etterlatte til en som blir drept.»

Kristiansand tingrett er enig i at unntak fra foreldelse for grov tortur med døden til følge bør innføres. Denne type kriminalitet står i en noe annen og mer alvorlig stilling enn de øvrige lovbruddsgruppene som er beskrevet. Tingretten er derimot skeptisk til at grov kroppsskade, grov mishandling i nære relasjoner, grov kjønnslemlestelse og grovt ran – alle med døden til følge – skal unntas foreldelse:

«Når det gjelder de kryssende hensyn finner Kristiansand tingrett at hensynet til at siktede på et tidspunkt – svært langt frem i tiden – skal være fri for straffeansvar bør veie tyngre enn samfunnets og de fornærmedes behov for et rettslig oppgjør med siktede i hele vedkommendes levetid. En viser til at i disse tilfellene er ikke dødsfølgen omfattet av siktedes forsett, kun uaktsomhet.
Det kan, slik Kristiansand tingrett ser det, tenkes at en person på 15 år begår et grovt ran med døden til følge. Dersom saken blir oppklart 50 år senere, antas det å være et begrenset behov for å kunne straffe vedkommende.»

Kristiansand tingrett er bekymret for at en innføring av unntak fra foreldelse for disse lovbruddene kan utløse nye krav om dette også for andre lovbrudd. Det er betenkelig at det innføres unntak fra foreldelse for stadig flere lovbruddsgrupper. Tingretten minner om at foreldelse for overlagt drap var undergitt 25 års foreldelsesfrist for inntil få år siden. Tingretten mener at et alternativ til unntak fra forelelse for disse lovbruddene kan være å innføre en særskilt foreldelsesfrist på 25 år.

Advokatforeningen har ingen innvendinger mot forslaget i høringsnotatet, men uttaler at det nok kan diskuteres hvorvidt endringene dekker et konkret behov.

Kontoret for voldsoffererstatning stiller spørsmål ved om de foreslåtte endringene skal gjelde handlinger som er begått før, men ennå ikke er foreldet, på ikrafttredelsestidspunktet.

15.4.3 Departementets vurdering

Departementet følger med dette opp anmodningsvedtak nr. 462 17. mars 2015, om foreldelsesregler for forsettlige handlinger som har døden til følge.

Departementet opprettholder sitt syn i høringsnotatet om at det bør utvises forsiktighet med å unnta stadig flere lovbruddskategorier fra foreldelse. Som Kristiansand tingrett påpeker i sin høringsuttalelse, var selv forsettlig drap gjenstand for foreldelse for inntil få år siden. Jo flere lovbrudd som unntas fra foreldelse, jo lavere må det antas at terskelen blir for å gjøre ytterligere unntak. Departementet viser i den forbindelse til Innst. 172 L (2014–2015), hvor justiskomiteen understreket viktigheten av at foreldelsesreglene ikke uthules. Dette har også en side til ressurs- og prioriteringshensyn. Strafferettssystemet står stadig overfor en svært stor saksmengde, slik at prioriteringer er nødvendig. Regler om foreldelse av straffansvar bidrar til at de nyere sakene – hvor både behovet og muligheten for oppklaring er størst – prioriteres. I lys av disse overordnede hensynene mener departementet at unntak fra foreldelse av straffansvar for forsettlige handlinger med uforsettlig dødsfølge bør forbeholdes de aller mest alvorlige lovbruddene.

I tråd med forslaget i høringsnotatet går departementet inn for at straffansvaret for overtredelse av straffeloven § 175 om grov tortur ikke skal foreldes såfremt en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt. Forslaget har fått støtte av samtlige høringsinstanser som har uttalt seg. Det er særlig lovbruddets grovhet som tilsier at det gjøres unntak fra foreldelse. Grov tortur er en handling som i særlig stor grad virker krenkende mot menneskeverdet og den fysiske integriteten. Lovbruddet begås på vegne av staten og har karakter av misbruk av offentlig myndighet. Dette reflekteres også ved at strafferammen, i likhet med for drap, er 21 års fengsel. Etter departementets syn er lovbruddet av en slik art at det vil kunne virke støtende om gjerningspersonen, i tilfelle vedkommende er kjent eller tilstår handlingen, kan gå straffri utelukkende fordi det er lang tid siden lovbruddet ble begått. Departementet legger også vekt på at det kan ta tid før slike lovbrudd avdekkes og dermed kan straffeforfølges, og at bevissituasjonen vil kunne være slik at etterforsking og oppklaring er mulig også lang tid etter lovbruddet. De hensynene som begrunner foreldelse av straffansvar, bør følgelig vike.

Under høringen har Kripos og Politidirektoratet pekt på at det bør vurderes om også straffeloven § 175 b om grov tvungen forsvinning bør omfattes av unntaket fra foreldelse. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 7. juni 2019 nr. 19 og har sin bakgrunn i Norges ratifikasjon av FNs internasjonale konvensjon av 20. desember 2006 om beskyttelse mot tvungen forsvinning, jf. Prop. 42 LS (2018–2019) punkt 6 side 16–26. En dødsfølge inngår i vurderingen av om en tvungen forsvinning skal anses grov dersom gjerningspersonen har utvist uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen, jf. straffeloven § 24. Selv om spørsmålet ikke ble drøftet i høringsnotatet, mener departementet at høringen har gitt godt nok grunnlag for å vurdere dette. Flere av de hensynene som begrunner et unntak fra foreldelse for grov tortur med dødsfølge, tilsier at også grov tvungen forsvinning med døden til følge bør unntas foreldelse. Dette er en ytterst alvorlig handling, noe den øvre strafferammen på fengsel inntil 21 år er et uttrykk for. I likhet med tortur begås lovbruddet på vegne av staten, og det har karakter av misbruk av offentlig myndighet. Det må antas å kunne ta tid før slike lovbrudd avdekkes, i tillegg til at lovbruddet etter sin art er mulig å oppklare også lang tid etter lovbruddet. Departementet går på denne bakgrunn inn for at også overtredelse av straffeloven § 175 b om grov tvungen forsvinning skal unntas foreldelse såfremt en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt.

Derimot har departementet kommet til at straffansvaret for overtredelse av straffeloven §§ 274 om grov kroppsskade, 283 om grov mishandling i nære relasjoner, 285 om grov kjønnslemlestelse og 328 om grovt ran med dødsfølge ikke bør unntas foreldelse. Også disse er riktignok svært alvorlige lovbrudd, hvor gjerningspersonen har utvist uaktsomhet med hensyn til at noen døde som følge av lovbruddet. I tillegg vil bevissituasjonen i sakene kunne være slik at det er mulig å etterforske også lang tid etter at handlingene ble begått. Ut fra en vurdering av de øvrige hensynene som foreldelsesreglene bygger på, har departementet likevel kommet til at lovbruddene ikke er av en slik karakter at de begrunner unntak fra foreldelsesreglene. Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 175 om grov kroppskrenkelse er 10 år, mens den øvre strafferammen for overtredelse av §§ 283 om grov mishandling i nære relasjoner og 285 om grov kjønnslemlestelse er 15 år. Den lavere strafferammen markerer lavere alvorlighetsgrad. Overtredelser av straffeloven § 328 om grovt ran har riktignok en øvre strafferamme på 21 år dersom ranet har hatt dødsfølge. Overtredelsen skiller seg likevel fra grov tortur og grov tvungen forsvinning ved at det ikke i like stor grad vil oppleves støtende for omverdenen at gjerningspersonen går straffri fordi det har gått lang tid siden lovbruddet ble begått. Også ressurs- og prioriteringshensyn tilsier at overtredelser av disse straffebudene bør foreldes.

Departementet opprettholder også standpunktet i høringsnotatet om at straffansvaret for overtredelse av straffeloven § 272 om grov kroppskrenkelse og § 281 om uaktsom forvoldelse av død fortsatt bør foreldes. Selv om det i disse sakene vil kunne være av stor betydning for etterlatte å få en avklaring, slik Stine Sofies Stiftelse påpeker i sin høringsuttalelse, mener departementet at de hensyn som begrunner foreldelse av straffansvar, her må veie tyngst.

Enkelte høringsinstanser har argumentert for at også forsøk på drap bør være unntatt foreldelse, fordi de samme hensynene som ligger bak unntaket for drap også gjør seg gjeldende for drapsforsøk. Dette spørsmålet ble ikke berørt i høringsnotatet, og Stortingets anmodning omfatter kun forsettlige handlinger med døden til følge. Departementet er heller ikke uten videre enig i at de hensynene som begrunner unntak fra foreldelse av drap også gjør seg gjeldende ved drapsforsøk. I drapssaker har man en avdød, et funnsted og som regel også et åsted for drapet. Man har dermed opplysninger om dødsårsak og har sikret tekniske spor, slik at man kan etterforske også mange år etter at lovbruddet ble begått. Dette stiller seg annerledes ved drapsforsøk. Videre straffes forsøk generelt mildere enn en fullbyrdet overtredelse, og forsøkshandlingen har ikke hatt den konsekvens at noen faktisk er blitt drept. Forsøk på drap står derfor i en annen stilling enn en fullbyrdet drapshandling.

Når det gjelder virkningstidspunktet for endringene i foreldelsesreglene, vises det til punkt 8.6 nedenfor.

15.5 Særlig om unntak fra foreldelse av brannstiftelse og annen fremkalling av fare for allmennheten med døden til følge

I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at forårsakelse av brann som lett kan medføre tap av menneskeliv, jf. straffeloven § 355 første handlingsalternativ, fortsatt skal være unntatt foreldelse dersom noen omkommer på grunn av lovbruddet. I lys av dette antok departementet at også fremkallelse av fare for tap av menneskeliv ved de andre handlingsalternativene i straffeloven § 355, for eksempel sprengning, bør omfattes av unntaket.

Departementet mente imidlertid at spørsmålet om foreldelse ikke bør bero på objektive omstendigheter som gjerningspersonen ikke kan klandres for. For at straffansvaret skal unntas fra foreldelse, bør det kreves at gjerningspersonen har utvist uaktsomhet med hensyn til at dødsfølge kunne inntre, jf. straffeloven § 24. På denne bakgrunn foreslo departementet en ny bestemmelse i straffeloven § 355 a om grov overtredelse av straffeloven § 355, hvor dødsfølge inngår i vurderingen av om overtredelsen er grov. Videre foreslo departementet å endre straffeloven § 91 slik at den kun viser til straffeloven § 355 a, og at det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at unntak fra foreldelse forutsetter at en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt. Departementet mente at det ville være naturlig å videreføre den gjeldende strafferammen i straffeloven § 355 på fengsel inntil 21 år i det nye straffebudet om grov overtredelse. Den øvre strafferammen for ordinære overtredelser ble foreslått satt ned til fengsel inntil 15 år.

Under høringen har Det nasjonale statsadvokatembetet, Kristiansand tingrett, Landsforeningen for voldsofre, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Riksadvokaten og Sør-Øst politidistrikt uttalt at de støtter forslagene i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslagene.

Departementet opprettholder forslagene i høringsnotatet, som har fått tilslutning under høringen. For det første foreslår departementet at også fremkallelse av fare for tap av menneskeliv ved de andre handlingsalternativene som nevnes i straffeloven § 355, herunder sprengning, jernbaneulykke og luftfartsulykke, inkluderes i unntaket fra foreldelse. Representantforslaget om å unnta mordbrann fra foreldelse, jf. punkt 8.1 ovenfor, var begrunnet i at den øvre strafferammen er fengsel i 21 år, at gjerningspersonen ved en slik handling tar livet av en eller flere personer og at handlingen medfører store materielle og menneskelige skader, jf. Dok 8:4 L (2014–2015). Det ble også pekt på at slike saker kan være kompliserte og krevende å etterforske, og at de økonomiske motivene for å motarbeide etterforskingen i en del saker kan være så sterke at en foreldelsesfrist er uheldig. Disse hensynene gjør seg gjeldende også for de øvrige handlingsalternativene i straffeloven § 355. Departementet mener på denne bakgrunn at det gir best sammenheng i regelverket dersom også disse omfattes av unntaket fra foreldelse.

For det andre foreslår departementet en ny bestemmelse i straffeloven § 355 a om grov fremkalling av fare for allmennheten, hvor dødsfølge inngår i vurderingen av om overtredelsen er grov. Det foreslås at unntaket fra foreldelse i straffeloven § 91 kun knyttes til denne bestemmelsen, og at det markeres uttrykkelig i § 91 at unntak fra foreldelse forutsetter at en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt. Dette innebærer at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen for at unntaket fra foreldelse skal komme til anvendelse, jf. straffeloven § 24. I tilfeller hvor gjerningspersonen ikke kan klandres for at menneskeliv gikk tapt, foreldes lovbruddet etter de vanlige reglene. Dette innebærer en viss innskrenkning av unntaket fra foreldelse sammenlignet med gjeldende rett. Begrunnelsen er at handlingens grovhet ikke i samme grad tilsier at det gjøres unntak fra foreldelse når gjerningspersonen ikke har utvist skyld med hensyn til dødsfølgen.

I tråd med forslaget i høringsnotatet går departementet inn for at den øvre strafferammen i ny § 355 a skal være fengsel i 21 år, mens den øvre strafferammen for ordinære overtredelser settes til fengsel i 15 år.

Det vises til særmerknadene i punkt 21.3.

15.6 Unntak fra foreldelse ved idealkonkurrens

Departementet foreslo i høringsnotatet at prinsippet i straffeloven § 86 tredje ledd, om at den lengste foreldelsesfristen gjelder for alle lovbrudd som er begått ved samme handling, også skulle gis anvendelse hvor ett av lovbruddene er unntatt foreldelse etter straffeloven § 91. Forslaget innebærer at ingen av lovbruddene begått ved samme handling foreldes dersom ett av lovbruddene er unntatt foreldelse. Som begrunnelse ble det blant annet vist til at det kan virke lite rimelig at enkelte sider av en straffbar handling er foreldet, mens andre kan straffes. Det ble også pekt på at bevisspørsmålet langt på vei vil være sammenfallende for lovbruddet som foreldes og lovbruddet som er unntatt foreldelse, idet det er snakk om lovbrudd begått ved samme handling.

Riksadvokaten og Stine Sofies Stiftelse uttrykte støtte til forslaget. Stine Sofies Stiftelse er enig med departementet i at det kan virke urimelig at enkelte sider av en straffbar handling foreldes, mens andre kan straffes. Stiftelsen peker også på at en regel om unntak fra foreldelse ved idealkonkurrens kan ha stor betydning for erstatningskrav fornærmede måtte ha mot gjerningspersonen, for eksempel i tilfeller der fornærmede er utsatt for både voldtekt og grov kroppsskade.

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget.

Departementet opprettholder forslaget og viser til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt ovenfor.

Det vises også til særmerknadene i punkt 21.4.

15.7 Unntak fra foreldelse av idømt straff

15.7.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at synet på hvilke handlinger som er så alvorlige at straffansvaret ikke bør foreldes, har endret seg de siste årene. Departementet mente at dette burde gjenspeiles i reglene om foreldelse av idømt straff. På denne bakgrunn foreslo departementet at idømt straff for lovbrudd som nevnt i straffeloven § 91, ikke foreldes. Om betydningen av en slik regel uttalte departementet:

«Forslaget vil kunne få betydning i tilfeller hvor en som er domfelt for et lovbrudd som er unntatt foreldelse, unnslipper fullbyrdingen av straffen. Dersom lovbryteren klarer å komme seg til et fjerntliggende land og holde seg skjult der i årevis, vil forslaget sikre at muligheten til å fullbyrde straffen fremdeles står åpen dersom vedkommende en gang i fremtiden blir pågrepet og utlevert til Norge.»

15.7.2 Høringsinstansenes syn

Under høringen har Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos, Kristiansand tingrett, Landsforeningen for voldsofre, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Stine Sofies Stiftelse, Sør Øst politidistrikt og Vest politidistrikt uttrykt at de støtter forslaget i høringsnotatet om at også idømt straff for overtredelser som nevnt i straffeloven § 91 unntas foreldelse. Det er ingen høringsinstanser som har gått imot forslaget.

Oslo statsadvokatembeter fremholder at den økte mobiliteten har medført at det ikke er upraktisk at en som er straffedømt i Norge reiser til et fjerntliggende land for å unndra seg fullbyrdingen av straffen. Det er derfor god grunn til at idømte straffer for de groveste lovbruddene ikke foreldes. Som en sikkerhetsventil finnes uansett muligheten for benådning. Det nasjonale statsadvokatembetet gir uttrykk for lignende synspunkter i sin høringsuttalelse.

Stine Sofies Stiftelse uttaler at det er på høy tid å endre loven slik at idømt straff ikke foreldes. Stiftelsen mener at det er et smutthull i regelverket at en person som er domfelt for grove seksuelle overgrep mot barn kan unnslippe fullbyrding av straff ved å skjule seg i et annet land. Det er av stor betydning for den allmenne rettsfølelse at reglene om foreldelse av idømt straff ikke sperrer for at slike personer kan pågripes, utleveres og straffeforfølges i Norge.

Kripos, Politidirektoratet og Vest politidistrikt mener at det gir bedre sammenheng i regelverket at også idømt straff unntas fra foreldelse.

Selv om Riksadvokaten i utgangspunktet slutter seg til forslaget, påpeker høringsinstansen at det ikke er gitt at unntak fra foreldelse for straffansvar og idømt straff skal behandles helt likt. I noen tilfeller kan det være viktigere å statuere straffansvar enn at lovbryteren skal inn til soning kanskje mange år etter dom. Kripos fremholder på sin side at det er minst like viktig å kunne fullbyrde straffansvaret som å kunne gjennomføre enn straffeforfølgning av disse lovbruddene.

15.7.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for at idømt straff for lovbrudd som nevnt i straffeloven § 91 ikke skal foreldes. Forslaget har fått støtte av samtlige høringsinstanser som har uttalt seg. Begrunnelsen for at idømt straff for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser ble unntatt foreldelse, var at disse lovbruddene ofte har et politisk preg, og at det derfor foreligger en særlig risiko for at lovbryteren unndrar seg fullbyrdingen ved for eksempel å ta opphold i et annet land, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 28.3.4.4 side 391 og punkt 8.2.2 ovenfor. Høringen har bekreftet at dette heller ikke er en upraktisk situasjon for de andre lovbruddene som omfattes av unntaket fra foreldelse av straffansvar i straffeloven § 91.

Når straffansvaret for lovbrudd som nevnt i straffeloven § 91 ikke foreldes, er dette et uttrykk for at handlingene betraktes som så alvorlige at det av hensyn til fornærmede, pårørende og den allmenne rettsfølelse bør være mulig å trekke gjerningspersonen til ansvar, selv etter lang tid. Etter departementets syn taler disse hensynene for at heller ikke idømt straff for de samme lovbruddene bør foreldes. Som enkelte høringsinstanser påpeker, gir det bedre sammenheng i regelverket at unntakene fra foreldelse av straffansvar og idømt straff sammenfaller.

Det vises til særmerknadene til § 96 i punkt 21.3.

15.8 Særlig om virkningstidspunktet for endringene i reglene om foreldelse av straffansvar

Spørsmålet om endringene i foreldelsesreglene skulle få virkning for handlinger som ikke er foreldet på ikrafttredelsestidspunktet, ble ikke omtalt i høringsnotatene. Departementet mener at endringene bør ha effekt for handlinger der straffansvaret ennå ikke er foreldet på ikrafttredelsestidspunktet. Tilsvarende løsning ble valgt i Prop. 96 L (2013–2014) punkt 3.6 side 15.

Departementet legger til grunn at en slik løsning ikke vil være i strid med Grunnloven § 97 om tilbakevirkning. Det vises i den sammenheng til departementets merknader til straffeloven § 91 om unntak fra foreldelse av krigsforbrytelser mv., jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30 side 478. Departementet uttalte her:

«Bestemmelsen skal også gjelde for handlinger som er begått før den nye straffeloven trer i kraft. Dette gjelder såfremt foreldelse ikke allerede har inntrådt og såfremt handlingen kunne blitt straffet etter den nye straffelovens bestemmelser om krigsforbrytelser mv. dersom den hadde blitt begått etter straffelovens ikrafttredelse. Dette resultatet er i overensstemmelse med de begrensninger som følger av Grunnloven § 97 om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft, jf. Rt-1945-109 og Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge, 9. utgave, side 384. Se også Straffelovkommentaren I side 575 og 576.»

Departementet bemerker at heller ikke den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7 anses å være til hinder for at nye foreldelsesregler anvendes på begåtte handlinger der straffansvaret ikke allerede er foreldet. EMK artikkel 7 innebærer et forbud mot tilbakevirkning på strafferettens område. EMD uttalte imidlertid i saken Coëme and others v. Belgium 22. juni 2000, (nr. 32492/96, 32547/96, 32548/96, 33209/96 og 33210/96) at artikkel 7 ikke hindrer utvidelse av foreldelsesfristen der straffansvaret ikke allerede er foreldet, jf. dommens avsnitt 149.

Et forbud mot tilbakevirkning i saker om straff følger også av FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14. Departementet er ikke kjent med at det foreligger avgjørelser eller generelle kommentarer fra FNs menneskerettighetskomité som tilsier at beskyttelsen mot tilbakevirkning etter SP artikkel 14 går lenger enn den som følger av EMK. Departementet legger følgelig til grunn at heller ikke SP artikkel 14 er til hinder for at nye foreldelsesregler anvendes på begåtte handlinger der straffansvaret ikke allerede er foreldet.

Det følger av straffeloven § 3 første ledd første punktum at det må fastsettes særskilt i lov at de endrede foreldelsesreglene skal gjelde også for handlinger begått før lovens ikrafttredelse, men som ikke er foreldet, dersom reglene skal kunne anvendes til ugunst for siktede. Departementet foreslår at dette presiseres i endringslovens ikrafttredelsesbestemmelse.

Det vises til særmerknadene til denne overgangsbestemmelsen i punkt 21.6.

Til dokumentets forside