4 Utenomrettslige tvangsekteskap
4.1 Bakgrunn
8. mars 2017 lanserte regjeringen en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for perioden 2017–2020. Tiltak nummer 3 i handlingsplanen omhandler utenomrettslige og religiøst inngåtte tvangsekteskap:
«Det er ikke uvanlig at tvangsekteskap inngås gjennom utenomrettslige avtaler og religiøse seremonier, noe som blant annet skyldes at formell inngåelse av ekteskap kan være kostbart og medføre unødig bruk av tid på offentlige kontorer eller lignende. Det kan også skyldes manglende kunnskap om krav til juridisk gyldighet av ekteskapsinngåelser. Slike utenomrettslige ekteskap rammes ikke av straffebestemmelsen om tvangsekteskap. JD vil utrede om bestemmelsen om tvangsekteskap bør endres slik at den også rammer utenomrettslige ekteskap.»
Tvangsekteskap inngås ofte mer eller mindre uformelt. Det vil si at ekteskapet inngås i samsvar med en religiøs eller kulturell tradisjon. Brudeparet kan for eksempel være viet av en prest eller imam uten vigselsrett. Slike vigsler betegnes gjerne som religiøse vigsler, uformelle ekteskap eller utenomrettslige ekteskap.
Fordi fremgangsmåten i vigselslandets ekteskapslovgivning ikke er fulgt, er ikke utenomrettslige ekteskap rettslig gyldige. Utenomrettslige ekteskap vil heller ikke bli anerkjent etter norsk rett, jf. ekteskapsloven § 18 a første ledd. Slike ekteskap oppleves imidlertid ofte like forpliktende som et formelt inngått ekteskap. Det utenomrettslige ekteskapet kan gi partene uformelle rettigheter og forpliktelser overfor hverandre, og de faktiske mulighetene til å bryte ut av forholdet kan være begrensede. Et utenomrettslig ekteskap vil heller ikke tillegges de samme rettsvirkningene som formelle ekteskap, og partene vil ikke kunne kreve skilsmisse eller deling av felleseie etter norsk rett. For de det gjelder, kan utenomrettslige ekteskap ha store konsekvenser.
Oppmerksomheten rundt utenomrettslige ekteskap har økt de siste årene, og ekspertmiljøer har vært kritiske til at straffelovens forbud mot tvangsekteskap kun rammer formelt gyldige ekteskap. Ved lov 17. juni 2016 nr. 53 fikk straffeloven § 253 et nytt annet ledd, som gjorde visse former for forberedelse til tvangsekteskap straffbart. I høringsrunden var flere høringsinstanser kritiske til at dagens straffebud ikke rammer utenomrettslige tvangsekteskap. Departementet gikk ikke inn for å endre bestemmelsen, fordi en rekke spørsmål måtte vurderes nærmere og forslaget måtte sendes på høring. Departementet ville i stedet komme tilbake til problemstillingen på et senere tidspunkt.
Justis- og beredskapsdepartementet foreslår nå en særskilt kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap.
4.2 Gjeldende rett
4.2.1 Straffeloven § 253
Tvangsekteskap er regulert i straffeloven § 253. Bestemmelsen lyder:
«Den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel inntil 6 år.
På samme måte straffes den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt for en handling som nevnt i første ledd.»
Forsøk på overtredelse av § 253 er straffbart, jf. straffeloven § 16. Bestemmelsen rammer også den som medvirker til overtredelse, jf. straffeloven § 15.
Etter straffeloven § 5 første ledd nr. 4 kommer straffebudet til anvendelse også for handlinger foretatt i utlandet av en norsk statsborger eller en person med bosted i Norge. For andre personer som oppholder seg i Norge, vil handlinger som nevnt i § 253 foretatt i utlandet kunne straffes i Norge dersom handlingen også var straffbar i landet hvor handlingen ble utført, se straffeloven § 5 tredje ledd, jf. første ledd nr. 1. Handlinger som nevnt i § 253 begått av en utlending i utlandet kan straffes i Norge dersom handlingen er rettet mot en norsk statsborger eller person bosatt i Norge, siden strafferammen er fengsel inntil 6 år, jf. straffeloven § 5 femte ledd.
Straffeloven § 253 første ledd er med noen presiseringer en videreføring av straffeloven 1902 § 222 annet ledd, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.5 side 420. Bestemmelsen kom inn i straffeloven 1902 ved lov av 4. juli 2003 nr. 76, og lød:
«For tvangsekteskap straffes den som ved vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å inngå ekteskap. Straffen for tvangsekteskap er fengsel inntil 6 år. Medvirkning straffes på samme måte.»
Før vedtakelsen av § 222 annet ledd var handlinger som nevnt ovenfor straffbare etter det alminnelige forbudet mot tvang i straffeloven 1902 § 222 første ledd. Den alminnelige strafferammen etter denne bestemmelsen var fengsel inntil 3 år. Under særdeles skjerpende omstendigheter kunne fengsel inntil 6 år idømmes.
Høyesterett tok i Rt. 2006 s. 140 stilling til hvordan «ekteskap» i straffeloven 1902 § 222 annet ledd skulle forstås. I tingretten og lagmannsretten var en kurdisk mann og en av sønnene hans dømt for å ha tvunget mannens datter til å inngå ekteskap med fetteren hennes. Ekteskapet mellom datteren og fetteren var inngått i en religiøs seremoni i Irak. Ekteskapet var ikke registrert ved en domstol, som var et vilkår for gyldig ekteskapsinngåelse etter irakisk rett. Tingretten og lagmannsretten la til grunn at straffeloven 1902 § 222 annet ledd var overtrådt selv om ekteskapet ikke oppfylte de formelle kravene til ekteskapsinngåelse i irakisk rett. Høyesterett kom enstemmig til motsatt resultat og uttalte følgende i avsnitt 21 og 22:
«Etter min oppfatning har tingretten og lagmannsretten bygd på en uriktig forståelse av straffeloven § 222 andre ledd. Jeg finner det klart at forbrytelsen etter denne bestemmelse ikke kan anses fullbyrdet før ekteskap er inngått. For at et ekteskap skal anses inngått, må det være gyldig stiftet etter reglene i det land hvor det ble inngått. Det at et ekteskap ikke blir anerkjent her i landet fordi det er inngått på en måte som står i sterk motstrid med vår etiske eller sosiale oppfatning («ordre public»-regelen), kan derimot ikke være til hinder for at det foreligger en fullbyrdet overtredelse av straffeloven § 222 andre ledd.
Etter det som er opplyst, er det etter irakisk rett et vilkår for at et ekteskap skal anses stiftet, at det er registrert ved en domstol. Selv om et par i Irak religiøst, kulturelt og sosialt i stor utstrekning blir betraktet som gift uten at det foreligger slik registrering, må det etter dette legges til grunn at det rettslig sett ikke er inngått noe ekteskap mellom fornærmede og E, så lenge det ikke er blitt registrert ved en domstol. Som følge av dette kan A og B ikke dømmes for fullbyrdet overtredelse av § 222 andre ledd, men bare for overtredelse av første ledd eller forsøk på overtredelse av andre ledd.»
Å tvinge noen til å inngå utenomrettslig ekteskap anses på bakgrunn av dette ikke som en fullbyrdet overtredelse av straffeloven § 253.
Straffeloven § 253 annet ledd retter seg mot visse former for forberedelse til tvangsekteskap. Bestemmelsen kom til ved lov 17. juni 2016 nr. 53 og gjennomfører Norges forpliktelser etter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel 37 nr. 2.
4.2.2 Utenomrettslige tvangsekteskap som forsøk på overtredelse av straffeloven § 253
Å tvinge noen til å inngå utenomrettslig ekteskap kan etter omstendighetene straffes etter straffeloven § 16 som forsøk på overtredelse av straffeloven § 253 første ledd, jf. Rt. 2006 s. 140. Straffeloven § 16 første ledd lyder:
«Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.»
Vilkåret om at gjerningspersonen må ha «forsett om å fullbyrde» lovbruddet innebærer at forsettet må dekke alle forholdene i gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 414. Straff for forsøk vil dermed bare være aktuelt der gjerningspersonens forsett omfatter formell ekteskapsinngåelse. Så lenge gjerningspersonens forsett kun dekker utenomrettslig ekteskap, kan forsøksbestemmelsen ikke anvendes.
Vilkåret om at gjerningspersonen må ha foretatt seg noe «som leder direkte mot utføringen av lovbruddet», innebærer at forsettet må ha blitt synliggjort gjennom en objektivt konstaterbar handling, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 414.
I Rt. 2006 s. 140 la Høyesterett til grunn at far og sønn hadde forsett om formell ekteskapsinngåelse i Irak, fordi brudeparet hadde reist til en irakisk domstol for å få ekteskapet registrert. Vilkårene for å dømme for forsøk på overtredelse av straffeloven § 253 første ledd var derfor oppfylt.
4.2.3 Andre aktuelle straffebud
Utenomrettslige tvangsekteskap kan straffes som ulovlig tvang, jf. straffeloven §§ 251 og 252.
Straffeloven § 251 første ledd om tvang lyder:
«Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved straffbar eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.»
Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 222 første ledd første punktum, med unntak av at den øvre strafferammen er senket fra 3 til 2 år.
Grov tvang rammes av straffeloven § 252. Overtredelse av § 252 straffes med fengsel inntil seks år. Strafferammen er dermed den samme som etter § 253 om tvangsekteskap.
I en dom Nedre Romerike tingrett avsa i 2011 (TNERO-2011-99897), ble straffeloven 1902 § 222 første ledd anvendt på et utenomrettslig tvangsekteskap. To kvinner og to menn var tiltalt for å ha tvunget en 16 år gammel jente til å inngå et religiøst ekteskap med en 23 år gammel mann. Tingretten kom til at alle fire tiltalte kunne dømmes for overtredelse av straffeloven 1902 § 222 første ledd første straffalternativ. To av de tiltalte anket bevisvurderingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, samt straffutmålingen. Eidsivating lagmannsrett fant det klart at ingen del av ankene ville føre frem og de ble nektet fremmet i sin helhet, se beslutning LE-2012-98309.
Dersom det i forbindelse med inngåelsen av et utenomrettslig tvangsekteskap har vært innslag av vold eller mishandling, kan forholdet rammes av straffeloven §§ 282 og 283 om henholdsvis mishandling i nære relasjoner og grov mishandling i nære realsjoner eller straffeloven §§ 291 og 293 om henholdsvis voldtekt og grov voldtekt. Også medvirkning til overtredelse av disse straffebudene er straffbart, jf. straffeloven § 15.
Borgarting lagmannsretts dom 21. september 2011 (LB-2011-75341) illustrerer dette. Saken gjaldt voldtekt og mishandling i et religiøst ekteskap inngått mellom en kusine og en fetter i henhold til islamsk tradisjon. Ektemannen ble blant annet dømt for voldtekt og mishandling, mens faren til jenta ble dømt for medvirkning til blant annet mishandlingen.
4.3 Nordisk rett
I Sverige er tvangsekteskap straffbart etter brottsbalken 4. kapittel 4 c §. Bestemmelsen lyder:
«Den som genom olaga tvång eller utnyttjande av utsatt belägenhet förmår en person att ingå ett äktenskap som är giltigt i den stat där det ingås, i den stat enligt vars lag det ingås eller i en stat i vilken minst en av makarna är medborgare eller har hemvist döms för äktenskapstvång till fängelse i högst fyra år.
Detsamma gäller den som på sätt som anges i första stycket förmår någon att ingå en äktenskapsliknande förbindelse, om den ingås enligt regler som gäller inom en grupp och som
1. innebär att parterna betraktas som makar och anses ha rättigheter eller skyldigheter i förhållande till varandra, och
2. innefattar frågan om upplösning av förbindelsen.»
Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2014, se lag (2014:381) om ändring i brottsbalken.
Forbudet mot tvangsekteskap rammer også utenomrettslige tvangsekteskap, som er definert i 4 c § andre stk. Om behovet for et straffansvar som omfatter utenomrettslige tvangsekteskap uttalte regjeringen i Prop. 2013/14:208 punkt 6.1 side 55:
«Det finns enligt regeringens uppfattning mycket starka skäl att låta straffansvaret omfatta även tvång och utnyttjande som leder till sådana äktenskapsliknande förbindelser som inte utgör juridiskt giltiga äktenskap i straffbestämmelsens mening. I många sammanhang kan exempelvis ett religiöst äktenskap upplevas som minst lika bindande eller förpliktande som ett äktenskap i laglig mening. Den som tvingas till en äktenskapsliknande förbindelse kan därför drabbas lika hårt som den som tvingas till ett juridiskt giltigt äktenskap, vilket gör det svårt att säga att det ena fallet skulle vara mindre straffvärt än det andra.
Framför allt är det dock lagstiftningens effektivitet som talar för att äktenskapsliknande förbindelser ska inkluderas i bestämmelsen. Om kriminaliseringen skulle begränsas till att enbart avse rättsligt giltiga äktenskap, skulle det bli mycket lätt att kringgå den nya lagstiftningen genom att låta äktenskapet ingås under sådana former att det inte blir juridiskt giltigt.»
I Danmark er tvangsekteskap straffbart etter straffelovens bestemmelse om ulovlig tvang. Straffeloven § 260 lyder:
«Med bøde eller fængsel indtil 2 år straffes for ulovlig tvang den, som
1) ved vold eller ved trussel om vold, om betydelig skade på gods, om frihedsberøvelse eller om at fremsætte usand sigtelse for strafbart eller ærerørigt forhold eller at åbenbare privatlivet tilhørende forhold tvinger nogen til at gøre, tåle eller undlade noget,
2) ved trussel om at anmelde eller åbenbare et strafbart forhold eller om at fremsætte sande ærerørige beskyldninger tvinger nogen til at gøre, tåle eller undlade noget, for så vidt fremtvingelsen ikke kan anses tilbørlig begrundet ved det forhold, som truslen angår.
Stk. 2. Tvinges nogen til at indgå ægteskab eller til en religiøs vielse uden borgelig gyldighed, kan straffen stige til fængsel indtil 4 år.
Stk. 3. Tvinges nogen til at bære en beklædningsgenstand, der skjuler vedkommendes ansigt, kan straffen stige til fængsel indtil 4 år.»
Straffeloven § 260 stk. 2 ble innført ved lov nr. 316 af 30. april 2008 om ændring af straffeloven (Skærpelse af straffen for ulovlig tvang i forbindelse med indgåelse af ækteskab). Formålet med skjerpingen av straffenivået for tvangsekteskap var at straffen skulle gjenspeile forbrytelsens grovhet og særlig inngripende betydning for fornærmede, se Forslag til lov om ændring af straffeloven (Skærpelse af straffen for ulovlig tvang i forbindelse med indgåelse af ækteskab) pkt. 3.
Ved lov nr. 434 af 1. mai 2013 om ændring af straffeloven, udlændingeloven og lov om tilhold, opholdsforbud og bortvisning (Styrket indsats mod tvang i forbindelse med ægteskaber og religiøse vielser) ble religiøse vielser likestilt med ekteskap. Straffeloven § 260 stk. 2 omfatter dermed både formelt gyldige ekteskap og religiøse vigsler uten borgerlig gyldighet.
Bakgrunnen for lovendringen var regjeringens «Strategi mod parallelle retsopfattelser – opgør med tvang og undertrykkelse i forbindelse med religiøse vielser» utgitt i november 2012. I Forslag til lov om ændring af straffeloven, udlændingeloven og lov om tilhold, opholdsforbud og bortvisning punkt 2.3 uttales følgende om behovet for å likestille formelt inngåtte ekteskap og religiøse vigsler:
«En religiøs vielse kan bl.a. indebære social accept af et parforhold fra familie og netværk. Religiøse vielser uden borgerlig gyldighed tillægges derfor typisk stor betydning i de miljøer, hvor sådanne vielser finder sted, og de betragtes i sådanne miljøer ofte som lige så bindende og forpligtende som vielser med borgerlig gyldighed. Der er endvidere miljøer, hvor religiøse vielser tillægges større betydning end borgerligt gyldige ægteskaber.
Det kan på den baggrund have lige så indgribende og vidtrækkende konsekvenser for en person at blive udsat for tvang i forbindelse med en religiøs vielse som de konsekvenser, der følger af et tvangsægteskab.»
Finland har ikke et eget straffebud mot tvangsekteskap. Tvangsekteskap rammes imidlertid av andre straffebud, jf. særlig strafflagen 21. kap. 5 og 6 § om mishandling og 25. kap. 8 § om ulovlig tvang. Dersom handlingen omfattes av en av disse bestemmelsene, og utgjør tvangsekteskap etter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjemping av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel 37, gjør strafflagen 1. kap. 11 § nr. 8 unntak for kravet om dobbel straffbarhet for handlinger foretatt i utlandet.
4.4 Internasjonale forpliktelser
Europarådets ministerkomité vedtok 7. april 2011 en konvensjon om beskyttelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Norge ratifiserte konvensjonen 5. juli 2017. Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe alle former for vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, beskytte rettighetene til ofrene for slike overgrep samt å fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot overgrep.
Artikkel 37 i konvensjonen omhandler tvangsekteskap, og lyder slik i engelsk originalversjon:
«Article 37 – Forced marriage
1. Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the intentional conduct of forcing an adult or a child to enter into a marriage is criminalised.
2. Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the intentional conduct of luring an adult or a child to the territory of a Party or a state other than the one she or he resides in with the purpose of forcing this adult or child to enter into a marriage is criminalised.»
I den forklarende rapporten til konvensjonen sies det følgende om bestemmelsen (avsnitt 195–197):
«195. This article establishes the offence of forced marriage. While some victims of forced marriages are forced to enter into a marriage in the country in which they live (paragraph 1), many others are first taken to another country, often that of their ancestors, and are forced to marry a resident of that country (paragraph 2). For this reason, the drafters felt it important to include in this provision two types of conduct: forcing a person to enter into a marriage and luring a person abroad with the purpose of forcing this person to enter into marriage.
196. The type of conduct criminalised in paragraph 1 is that of forcing an adult or a child to enter into a marriage. The term ‘forcing’ refers to physical and psychological force where coercion or duress is employed. The offence is complete when a marriage is concluded to which at least one party has – due to the above circumstances – not voluntarily consented to.
197. Paragraph 2 criminalises the act of luring a person abroad with the intention of forcing this person to marry against her or his will. The marriage does not necessarily have to be concluded. The term ‘luring’ refers to any conduct whereby the perpetrator entices the victim to travel to another country, for example by using a pretext or concocting a reason such as visiting an ailing family member. The intention must cover the act of luring a person abroad, as well as the purpose of forcing this person into a marriage abroad. The drafters felt that this act should be covered by the criminal law of the Parties so as to take into account the standards established under other legally-binding international instruments.»
Etter departementets vurdering gjelder konvensjonsforpliktelsen kun rettslig gyldige ekteskap, og ikke utenomrettslige tvangsekteskap. Verken konvensjonsteksten eller den forklarende rapporten omtaler utenomrettslige tvangsekteskap, og ved Norges ratifikasjon av konvensjonen ble det lagt til grunn at norsk rett oppfyller forpliktelsene etter konvensjonen fullt ut, se Prop. 66 S (2016–2017) side 5.
4.5 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet fra desember 2018 foreslo departementet en særskilt kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap i et nytt annet ledd i straffeloven § 253. Departementet foreslo videre at bestemmelsen om forberedelse også skal omfatte utenomrettslige tvangsekteskap.
Departementet viste til at utenomrettslige ekteskap i praksis kan oppleves som like bindende som formelt gyldige ekteskap, og at det å tvinge noen til å inngå et utenomrettslig ekteskap utgjør et alvorlig inngrep i individets frihet og selvstendighet. Antall henvendelser til hjelpeapparatet kan tyde på at utenomrettslig tvangsekteskap er mer utbredt enn en tidligere har vært klar over. Sakene om utenomrettslig tvangsekteskap i norske domstoler de siste årene forsterker dette inntrykket.
Videre viste departementet til at det etter gjeldende rett er straffbart å tvinge noen til å inngå et utenomrettslig ekteskap, men domstolene har anvendt ulike straffebestemmelser med ulik strafferamme i disse sakene. Dette har skapt en viss uklarhet i rettstilstanden.
I tillegg viste departementet til at gjeldende regulering og systematikk kan gi inntrykk av at det er mindre alvorlig å tvinge noen til å inngå et utenomrettslig ekteskap enn et formelt gyldig ekteskap. Reglene om straffutmåling for forsøk kan tilsi at handlingen er mindre straffverdig enn en fullbyrdet overtredelse, jf. straffeloven § 80 bokstav b og § 78 bokstav a. Anvendes straffelovens forbud mot ulovlig tvang på forholdet, er strafferammen lavere enn ved tvangsekteskap, jf. straffeloven § 251. Strafferammen kan riktignok heves til fengsel inntil seks år ved grov tvang, jf. straffeloven § 252. Departementet mente at lovgivers syn på straffverdigheten av handlingen likevel markeres tydeligere dersom utenomrettslig tvangsekteskap uttrykkelig rammes av straffeloven § 253, se også Ot.prp. nr. 51 (2002–2003) punkt 3.1.3 side 11–12. En særskilt regulering vil gi et klart signal til potensielle lovbrytere om at samfunnet ikke aksepterer utenomrettslige tvangsekteskap, og det kan tenkes å gi potensielle fornærmede bedre muligheter for å stå imot press fra omgivelsene.
Departementet foreslo følgende ordlyd i straffeloven § 253 annet og nytt tredje ledd:
«På samme måte straffes den som ved atferd som nevnt i første ledd tvinger noen til å inngå et ekteskapslignende forhold, dersom det inngås i henhold til et sett av regler som gjelder innenfor en gruppe, og som
a) innebærer at partene betraktes som ektefeller med rettigheter og forpliktelser overfor hverandre, og
b) regulerer hvordan det ekteskapslignende forholdet kan oppløses.
På samme måte straffes også den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt for en handling som nevnt i første eller annet ledd.»
4.6 Høringsinstansenes syn
Barneombudet, Bufdir, Det nasjonale statsadvokatembetet, Fylkesmannen i Oslo og Viken, Kontoret for voldsoffererstatning, Kristiansand tingrett, Legeforeningen, Landsforeningen for voldsofre, MiRA-senteret, Nasjonalt SRHR-nettverk, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Redd Barna, Røde Kors, Sex og samfunn, Statens Barnehus og Stine Sofies Stiftelse er positive til forslaget. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot å kriminalisere utenomrettslige tvangsekteskap, men noen høringsinstanser har bemerkninger til utformingen av bestemmelsen. To høringsinstanser foreslår i tillegg endringer i andre bestemmelser i straffeloven.
Høringsinstansene som er positive til forslaget, fremhever blant annet at utenomrettslige ekteskap kan oppleves like bindende som gyldige ekteskap, og legger vekt på signaleffekten en særskilt kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap kan ha.
Statens Barnehus uttaler at utenomrettslige tvangsekteskap er mer utbredt enn først antatt, og at en likestilling med formelt gyldige tvangsekteskap vil forenkle forståelsen av konsekvensene av denne typen overtredelse. I samme retning uttaler Røde Kors:
«Siden 2013 har Røde Kors-telefonen argumentert i diverse høringer til Justis- og beredskaps-departementet for at det er sterke grunner til at tvangsekteskapsbestemmelsen i straffeloven må endres. Røde Kors er derfor tilfreds med at dette nå blir foreslått. I tidligere høringer til departementet har Røde Kors-telefonen lagt vekt på at manglende lovregulering av uformelle ekteskap inngått med tvang, nettopp kan føre til at unge blir presset inn i slike ekteskap mot sin vilje. I flere saker har Røde Kors-telefonen erfart at unge, både over og under 18 år, har blitt presset til å inngå en religiøs vigsel mot sin vilje. De utenomrettslige ekteskapene blir deretter registrert offisielt når den unge innfrir alderskravet for inngåelse av ekteskap i Norge eller når den unge er ferdig med studier. Røde Kors anser at en lovendring er viktig for at myndighetene klart og tydelig signaliserer at alle former for «tvangsekteskap» er forbudt i Norge, både de uformelle ekteskapene inngått med tvang og de formelle.»
Det nasjonale statsadvokatembetet og Oslo statsadvokatembeter ser positivt på en utvikling mot rettsenhet i de nordiske landene. Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler:
«NAST gir sin tilslutning til det departementet anfører og er også enig i behovet for utvidelse av straffeloven § 253 til også å likestille utenomrettslige tvangsekteskap med formelle tvangsekteskap. Departementets forslag er i tråd med gjeldende lovgivning i Danmark og Sverige på dette området. Utbredelsen av utenomrettslige tvangsekteskap i de nordiske land er formentlig mer eller mindre den samme. Denne utviklingen i nordisk rett er et ytterligere argument for å likestille lovgivningen i de nordiske land på dette området.»
Flere høringsinstanser har bemerkninger til ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen. Advokatforeningen og Røde Kors peker på viktigheten av at straffebudet utformes på en måte som ivaretar klarhetskravet i Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 7. Røde Kors uttaler:
«Den foreslåtte lovteksten, som henviser til «et sett av regler» og «en gruppe», fremstår imidlertid som noe uklar og Røde Kors ber departementet vurdere nøye hvorvidt denne faktisk tilfredsstiller kravene til presisjon i Grunnlovens § 96 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 7.»
Det nasjonale statsadvokatembetet foreslår en ordlyd tilsvarende det danske straffebudet om tvangsekteskap:
«Departementets forslag til ordlyd i endringsforslaget i nytt annet ledd i straffeloven § 253, framgår på side 31 i høringsnotatet. NAST tror det foreslåtte utkastet oppstiller bevistemaer som er uklare og som kan åpne opp for flere tolkninger. NAST foreslår at det vurderes en ordlyd som er mer i tråd med den danske bestemmelsen om tvangsekteskap: «..( ) tvinger noen til å inngå et ekteskapslignende forhold/religiøst ekteskap.» Nærmere innhold i begrepene kan gis i forarbeidene.»
Også Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Riksadvokaten foreslår en forenkling av ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen. Fra Riksadvokatens uttalelse gjengis:
«Departementets forslag til nytt annet og tredje ledd i straffeloven § 253 på side 31 er etter riksadvokatens oppfatning noe komplisert, og skaper unødvendige bevistemaer. Etter vårt syn er det ikke behov for de ekstra vilkår om at det utenomrettslige forhold skal inngås i henhold til «et sett av regler som gjelder innenfor en gruppe, og som
a) innebærer at partene betraktes som ektefeller med rettigheter og forpliktelser overfor hverandre, og
b) regulerer hvordan det ekteskapslignendeforholdet kan oppløses»
Slike omstendigheter omfattes normalt av tradisjonelle ekteskap. Men ettersom det nå er ekteskapslignende forhold som skal reguleres, bør vilkårene etter riksadvokatens syn ikke være akkurat de samme som gjelder for ordinære ekteskap. Det kan gjerne tenkes andre former for ad-hoc pregede eller religiøse ekteskapslignende forhold som bør omfattes, slik departementet også viser til ved omtalen av Nedre Romerike tingretts dom fra desember 2011. Den foreslåtte bestemmelse, med de kumulative vilkår som oppstilles, kan derfor gi bestemmelsen et for snevert anvendelsesområde. Man kan lett tenke seg ekteskapslignende forhold hvor det ikke er regulert hvordan disse skal oppløses, og da får ikke bestemmelsen anvendelse.
Riksadvokaten ber departementet derfor overveie om ikke det er tilstrekkelig at bestemmelsen kun beskriver tvang til å inngå et ekteskapslignende forhold.»
Bufdir og Røde Kors ønsker en tilsvarende endring av ordlyden i straffeloven § 262 annet ledd, som gjelder ekteskap med barn under 16 år, slik at også denne omfatter utenomrettslige ekteskap. Bufdir uttaler:
«Bufdir har merket seg at departementet ikke foreslår å endre ordlyden i strl. § 262 om barneekteskap til også å gjelde religiøse ekteskap. Strl. § 262 annet ledd lyder: «Den som inngår ekteskap med noen som er under 16 år, straffes med fengsel med inntil 3 år.» «Ekteskap» slik det kommer til uttrykk i lovteksten viser til ekteskapsloven § 1 a om 18 års aldersgrense for ekteskapsinngåelse, derav bestemmelsens tittel: «Brudd på ekteskapsloven». Barneekteskapene som inngås i Norge er per definisjon religiøse ekteskap på grunn av denne aldersgrensen. Likevel omfattes religiøse ekteskap i dag ikke av bestemmelsen. For at straffebudet skal komme til anvendelse i disse sakene må utenomrettslige ekteskap tas inn i ordlyden.
Barneekteskap er av FNs barnekomité og FNs kvinnekomité definert som tvangsekteskap på grunn av barnets manglende samtykkekompetanse, se Felles generell kommentar nr. 31 fra Komiteen for å avskaffe diskriminering av kvinner og generell kommentar nr. 18 fra Komiteen for barns rettigheter fra 2014. Forarbeidene til § 262 leger til grunn en presumsjon for tvang ved barneekteskap under 16 år, jfr. Ot.prp. nr. 51 (2002–2003) punkt 3.3.3. Norsk og internasjonal rett sammenfaller dermed ikke på dette punktet. I de sakene hvor barneekteskapet kan defineres som et tvangsekteskap kan strl. § 262 brukes i konkurrens med strl. § 253, som har en høyere strafferamme. Ved å innta utenomrettslige ekteskap i § 253 vil også utenomrettslige tvangsekteskap med barn omfattes av bestemmelsen. I saker hvor den mindreårige parten er over 16 år, og det er tvil om tvangen er det usikkert om forholdet vil falle inn under § 253, jfr. forarbeidene nevnt over Kompetanseteamet erfarer at de fleste sakene om barneekteskap gjelder personer mellom 16 og 18 år. Det er derfor særlig viktig at § 262 annet ledd utvides til å gjelde utenomrettslige ekteskap slik at også disse barneekteskapene kan straffeforfølges.
De samme argumentene som brukes for å argumentere for en endring av § 253 gjør seg gjeldende for § 262, om ikke i enda større grad på grunn av den utsattes alder. Dette er ekteskapslignende forhold, som anses som ekteskap av miljøet og personene rundt dem det gjelder. Kompetanseteamet kjenner til saker hvor det sies at barn har blitt «forlovet», men hvor informasjon om forholdet tilsier at det er tale om et barneekteskap. Fordi ekteskapet er religiøst, omfattes forholdet ikke av § 262, og kan dermed heller ikke straffes som et barneekteskap. Dette er alvorlige lovbrudd hvor barn kan bli utnyttet og misbrukt på det groveste.
Bufdir anbefaler derfor at ordlyden i § 262 utvides til å gjelde også utenomrettslige barneekteskap.»
Røde Kors ber samtidig departementet vurdere kriminalisering av ekteskap med barn mellom 16 og 18 år, som faller utenfor straffeloven § 262 annet ledd:
«Samtidig mener Røde Kors at departementet må vurdere å heve aldersgrensen i straffeloven § 262 annet ledd fra 16 til 18 år. Røde Kors-telefonen har erfart, siden tjenesten ble etablert, at flere barn har giftet seg før de fyller 18 år og aldersgruppen 16 til 18 år er ekstra sårbare for utenomrettslige ekteskap. Kriminalisering av ekteskap med barn mellom 16 og 18 år, uavhengig av om det er tvang eller ikke involvert, vil styrke beskyttelsen av denne gruppen.»
4.7 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om et særskilt forbud mot utenomrettslige tvangsekteskap. Forslaget har fått bred oppslutning i høringen.
Et særskilt straffebud vil styrke rettssikkerheten til personer som utsettes for utenomrettslige tvangsekteskap, og er i tråd med målsettingen i regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020). Et tydelig regelverk utgjør ett av flere tiltak for å forebygge og bekjempe tvangsekteskap.
En særskilt regulering vil videre gi en klarere rettstilstand, og kan også begrunnes ut fra rettssystematiske hensyn. I praksis har utenomrettslige tvangsekteskap mange av de samme virkningene som formelt inngåtte tvangsekteskap. Likheten mellom tilfellene tilsier en felles strafferettslig regulering.
Som fremhevet i høringsnotatet vil dessuten lovgivers syn på straffverdigheten av handlingen markeres tydeligere dersom det å tvinge noen inn i et utenomrettslig tvangsekteskap uttrykkelig rammes av straffeloven § 253.
Også hensynet til rettsenhet i de nordiske landene tilsier en særskilt regulering. Det vises her til at både Sverige og Danmark har en felles strafferettslig regulering av formelle og utenomrettslige ekteskap.
Selv om ingen høringsinstanser har gått imot forslaget på prinsipielt grunnlag, har flere høringsinstanser foreslått endringer eller forenklinger i ordlyden. Departementet er enig med høringsinstansene i at ordlyden i forslaget i høringsnotatet bør forbedres.
Det er et mål at ordlyden utformes slik at beskrivelsen av den straffbare gjerningen dekker alle forhold der en person blir tvunget til å inngå et ekteskapslignende forhold som i praksis vil være bindende. Samtidig må ordlyden være tilstrekkelig klar og presis. Etter Grunnloven § 96 første ledd kan ingen «dømmes uten etter lov». EMK artikkel 7 oppstiller et tilsvarende forbud. I Rt. 2009 s. 780 avsnitt 21 uttaler Høyesterett følgende om kravet til lovhjemmel i EMK artikkel 7:
«Etter EMDs praksis inneholder artikkel 7 ikke bare et forbud mot tilbakevirkende straffelovgivning, men bestemmelsen stiller også krav om at lovbrudd må være klart definert ved rettsregler som er tilgjengelige for allmennheten, og forbyr at straffebestemmelser blir tolket utvidende eller analogisk til skade for tiltalte, se Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 2. utgave, København 2007, s. 503 ff. med nærmere henvisninger til praksis. For at det hjemmelskrav som følger av EMK artikkel 7, skal være tilfredsstilt, må det fremgå av straffebestemmelsens ordlyd, eventuelt supplert med de presiseringer som måtte følge av rettspraksis, hvilke handlinger eller unnlatelser som rammes, se for eksempel dom 25. mai 1993 i saken Kokkinakis mot Hellas avsnitt 52, dom 22. november 1995 i saken S.W. mot Storbritannia avsnitt 34–36, dom 22. november 1995 i saken C.R. mot Storbritannia avsnitt 32–34 og storkammerdom 15. november 1996 i saken Cantoni mot Frankrike avsnitt 29. I EMDs praksis er det fremholdt at generelle lovbestemmelser ikke alltid kan være like presise, og at det – for at rettsreglene skal kunne tilpasses samfunnsutviklingen – ofte også er nødvendig å benytte formuleringer som i større eller mindre grad er vage, og hvor det vil oppstå grensespørsmål. For at hjemmelskravet etter EMK artikkel 7 skal være oppfylt, må imidlertid beskrivelsen være så klar at det i de fleste tilfeller ikke er tvil om hvorvidt handlingen omfattes av bestemmelsen, se storkammerdom 15. november 1996 i saken Cantoni mot Frankrike avsnitt 32.»
Straffebudet må etter dette utformes slik at det er «tilgjengelig for allmennheten», og at det «i de fleste tilfeller ikke er tvil om hvorvidt handlingen omfattes av bestemmelsen».
På grunn av mangfoldet av utenomrettslige tvangsekteskap har det vist seg vanskelig å ramme inn den straffbare handlingen på en klar og presis måte. Departementet har vurdert flere alternativer, for det første et innspill fra Det nasjonale statsadvokatembetet om å vurdere en ordlyd mer i tråd med den danske bestemmelsen om tvangsekteskap, som forbyr tvang til å inngå «ægteskab eller til en religiøs vielse uden borgerlig gyldighed». En slik ordlyd vil imidlertid ikke favne utenomrettslige tvangsekteskap av en ikke-religiøs karakter, som for eksempel kulturelle tvangsekteskap, som departementet mener bør omfattes.
Riksadvokaten foreslår ordlyden «tvang til å inngå et ekteskapslignende forhold», og viser til at vilkårene om at det utenomrettslige forholdet skal inngås i henhold til «et sett av regler som gjelder innenfor en gruppe, og som a) innebærer at partene betraktes som ektefeller med rettigheter og forpliktelser overfor hverandre, og b) regulerer hvordan det ekteskapslignende forholdet kan oppløses» skaper unødvendige bevistemaer. Lignende synspunkter fremkommer i høringsinnspillene til Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo statsadvokatembeter og Politidirektoratet.
Departementet er enig i at ordlyden i forslaget i høringsnotatet kan by på vanskelige bevistemaer. I tillegg kan det tenkes utenomrettslige ekteskap der reglene for ekteskapsinngåelsen ikke regulerer ekteskapets opphør, slik at forslaget i så måte ikke er dekkende for alle tilfeller som det er ønskelig å ramme.
På den andre siden er uttrykket «ekteskapslignende forhold» vidt og upresist. Begrepet «ekteskapslignende forhold» har også flere steder i lovgivningen et annet meningsinnhold. Et eksempel er arveloven 1972 § 28 a første ledd, der samboerskap defineres som at «to personar over 18 år, som korkje er gift, registrert partner eller sambuar med andre, lever saman i eit ekteskapsliknande forhold». Det siktes her til samboerforhold av en viss varighet og stabilitet som kan sammenlignes med et ekteskap, men hvor partene verken rettslig eller utenomrettslig har inngått ekteskap. Arveloven 2019 § 2 tredje ledd (ikke i kraft) har en tilsvarende definisjon. «Ekteskapslignende forhold» brukes på samme måte i legaldefinisjonen av «de nærmeste» i straffeloven § 9 siste ledd og § 68 siste ledd. På bakgrunn av dette mener departementet at det vil være uheldig å bruke «ekteskapslignende forhold» for å beskrive et utenomrettslig ekteskap.
Det som departementet ønsker å ramme er handlingene som består i å tvinge noen inn i en ekteskapslignende forbindelse som oppleves som bindende. Departementet foreslår å bruke «ekteskapslignende forbindelse» i ordlyden. Det er også uten betydning hvordan forbindelsen etableres, og departementet foreslår derfor ordlyden «tvinger noen (…) inn i».
Av hensyn til klarhet og forutsigbarhet bør bestemmelsen gi nærmere anvisning på hva som er en «ekteskapslignende forbindelse». Felles for slike forbindelser er at de skaper en tilknytning mellom partene som i praksis har sterke fellestrekk med tilknytningen i rettslig gyldige ekteskap. Departementet foreslår at det i vurderingen skal legges vekt på tre momenter. For det første skal det legges vekt på om forbindelsen er varig. For det andre skal det legges vekt på om forbindelsen oppleves som bindende, for partene selv og for deres sosiale krets. For det tredje skal det legges vekt på om forbindelsen innebærer at partene etablerer rettigheter og plikter overfor hverandre. Disse kan bygge på både formelle og uformelle normer.
Det vises for øvrig til spesialmerknadene i punkt 21.4.
Et særlig spørsmål er om det bør inntas en regel om utenomrettslige ekteskap i straffeloven § 262 annet ledd om barneekteskap, slik Bufdir og Røde Kors har bedt departementet om å vurdere. Regelen om utenomrettslige tvangsekteskap var ifølge forslaget ment å gjelde utenomrettslige tvangsekteskap med personer i alle aldre.
Barn under 16 år har et særlig vern, ved at alle ekteskapsinngåelser med barn under 16 år er forbudt – uavhengig av om ekteskapsinngåelsen har kommet i stand ved tvang eller ikke. Straffeloven § 262 annet ledd lyder:
«Den som inngår ekteskap med noen som er under 16 år, straffes med fengsel inntil 3 år. Den som var uvitende om at fornærmede var under 16 år, kan likevel straffes hvis han på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Straff kan bortfalle dersom ektefellene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.»
Departementet ga følgende begrunnelse for regelen i Ot.prp. nr. 51 (2002–2003) punkt 3.3.2 side 29:
«Etter departementets syn er det en sterk presumsjon for at ekteskapet er inngått ved tvang, når minst én av ektefellene er yngre enn 16 år. En eventuell frivillighet fra barnets side bør imidlertid være uten betydning i denne sammenheng. Et 13 år gammelt barn er normalt ikke på samme måte som en voksen person i stand til å overskue konsekvensene av å inngå ekteskap. Det samme vil i de fleste tilfeller gjelde en 14- eller 15-åring. Etter departementets oppfatning gjør dette tilretteleggingen straffverdig, uten hensyn til om det er utøvet noen form for tvang eller trusler. Anvendelsen av den foreslåtte straffetrusselen forutsetter derfor ikke at det godtgjøres bruk av tvang. Det foreslåtte straffebudet vil på denne bakgrunn også være anvendelig i forhold til arrangerte ekteskap. Forslaget vil innebære en klar markering av norske myndigheters holdning til tvangsekteskap og arrangerte ekteskap hvor minst én av ektefellene er barn.»
Selv om spørsmålet ikke ble direkte behandlet i høringsnotatet, er departementet enig med høringsinstansene i at argumentene for å endre § 253 også gjør seg gjeldende for § 262 annet ledd.
Departementet foreslår derfor følgende ordlyd i § 262 annet ledd:
«Den som inngår ekteskap med noen under 16 år, straffes med fengsel inntil 3 år. På samme måte straffes den som etablerer en ekteskapslignende forbindelse som nevnt i § 253, med noen som er under 16 år. Den som var uvitende om at fornærmede var under 16 år, kan likevel straffes hvis vedkommende på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Straff kan bortfalle dersom ektefellene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.»
Det vises til det som er sagt ovenfor om begrunnelsen for utformingen av § 253. Det vises også til spesialmerknadene i punkt 21.4.
Røde Kors tar til orde for å kriminalisere ekteskap med barn mellom 16 og 18 år, ved å heve aldersgrensen i straffeloven § 262 annet ledd fra 16 til 18 år. Spørsmålet har ikke vært på høring, og en slik lovendring reiser en rekke spørsmål som må vurderes nærmere. Departementet foreslår derfor ikke en slik endring i denne omgang.