Prop. 66 L (2019–2020)

Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.)

Til innholdsfortegnelse

20 Økonomiske og administrative konsekvenser

De foreslåtte lovendringene går ut på en viss nykriminalisering og presiseringer for å klargjøre hvilke handlinger som er straffbare, for dermed å gjøre rettshåndhevelse på berørte områder enklere og mer effektiv. I tillegg forlenges tiden før enkelte straffbare handlinger foreldes, og strafferammen for enkelte lovbrudd heves. Påtalemyndigheten og politiet gis en viss utvidet adgang til bruk av tvangsmidler ved mindre alvorlige lovbrudd for å effektivisere politiets arbeid. Det legges til grunn at politi og påtalemyndighet prioriterer bruk av hjemlene innenfor gjeldende rammer. Samlet sett vurderes de økonomisk og administrative konsekvensene å være begrensede, og vil dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

I kapittel 3 foreslås enkelte utvidelser i avvergingsplikten. I kapittel 4 foreslås en kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap. Kapittel 6 avklarer at forsøk på kjøp av sex er straffbart, og i kapittel 7 foreslås et nytt straffebud om utleie av lokaler som benyttes til grov utnyttelse av arbeidstakere.

I kapittel 8 foreslås en tilføyelse av diskrimineringsgrunnlaget «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven §§ 77, 174, 185, 186, 264, 272, 274 og 352. De foreslåtte endringene i straffeloven §§ 174, 185 og 186 innebærer at grensen for hva som utgjør straffbar atferd, utvides noe. De foreslåtte endringene i straffeloven §§ 264, 272, 274 og 352 vil normalt medføre en forhøyelse av strafferammen for trusler, kroppskrenkelser, kroppsskade og skadeverk som er motivert av fornærmedes kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. De ovennevnte endringene vil innebære en relativt begrenset utvidelse av bestemmelsenes virkeområde. Den foreslåtte endringen i straffeloven § 77 vil tydeliggjøre at straffbare handlinger som rammer noen på grunn av deres kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, skal anses som hatkriminalitet, og dermed gis særlig prioritet av politiet. Det er grunn til å anta at de økonomiske og administrative effektene for politiet, påtalemyndigheten, domstolene og kriminalomsorgen vil være svært beskjedne.

I kapittel 9 foreslås en gjeninnføring av straffansvar for den som utgir seg for å være vedkommende et identifikasjonsbevis er utferdiget til, selv om denne samtykker til bruken. I kapittel 10 foreslås også en mindre utvidelse av straffansvaret, gjennom en presisering av at straffebestemmelsen om brudd på taushetsplikt rammer enhver form for brudd på taushetsplikt. Ordlyden er i dag upresis. I kapittel 11 foreslås det at gjentatt eller graverende ulovlig befatning med våpendeler skal rammes av straffelovens bestemmelser om skytevåpen og ammunisjon. Forslagene kan legge til rette for bedre muligheter til å etterforske og iretteføre flere straffbare forhold. Økningen antas imidlertid å være begrenset.

Kapittel 12 foreslår et bedre vern av offentlige tjenestepersoner. Det foreslås bl.a. nye straffebud om grov vold og trussel mot offentlig tjenesteperson, om skyting mot politiet og om fratakelse av tjenestevåpen. Dette vil i begrenset grad innebære økte utgifter, siden de straffbare handlingene allerede er dekket av andre straffebud i dag. Videre foreslås et forsterket vern for brann- og redningspersonell når de yter innsats i redningsoppdrag, samt for offentlige tjenestepersoner mot skadeverk og gjengjeldelse.

Kapittel 13 gjelder endringer i straffebudet om krenkelser av representant for fremmed stat. Straffansvaret for fornærmelser av diplomater presiseres av hensyn til ytringsfriheten, gjennom et vilkår om at bare rettsstridige fornærmelser kan straffes. Departementet foreslår også å utvide bestemmelsen til å gjelde for representanter for mellomstatlige organisasjoner, samt for familiemedlemmer som tilhører representanters husstand. Utvidelsene har langt på vei bakgrunn i folkerettslige forpliktelser vi allerede er bundet av.

I kapittel 14 foreslås det at korrupsjonsbestemmelsene i større grad får anvendelse på korrupsjon begått i utlandet. Forslaget vil kunne medføre at flere slike overtredelser etterforskes og iretteføres. Etterforskning av lovbrudd i utlandet kan involvere bevisopptak der, samt rettsanmodninger til utenlandske myndigheter, og reisevirksomhet for etterforskere og vitner. Departementet antar imidlertid at det bare unntaksvis vil være aktuelt å iverksette omfattende etterforskning, og det vil antagelig dreie seg om forholdsvis få tilfeller. Straffeforfølgning av overtredelsene som omfattes av forslagene vil dermed antagelig skje uten ekstraordinær ressursbruk i politiet og påtalemyndigheten. Departementet forutsetter også at etterforskningsressursene prioriteres brukt i saker hvor allmenne hensyn etter straffeloven § 5 siste ledd antas å ville tale for påtale dersom etterforskningen avdekker straffbare forhold.

I kapittel 15 foreslås det endringer i reglene om foreldelse. For det første foreslås det forlenget foreldelsesfrist og utskutt foreldelsesfrist i enkelte saker. For det andre foreslås det unntak fra foreldelse for straff i noen saker, samt unntak fra foreldelse for straffansvar for overtredelse av to straffebud, samt unntak fra foreldelse for idømt straff i noen saker. Et større tidsrom for å kunne anmelde, etterforske og pådømme straffbare forhold, vil antakelig lede til en viss økning i utgifter.

Krav om voldsoffererstatning er foreldet dersom forholdet både er strafferettslig og sivilrettslig foreldet og den voldsutsatte er over 21 år, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 andre ledd. Forslagene til forlengelse av foreldelsesfristen og utskutt foreldelse vil derfor kunne medføre at færre som søker om voldsoffererstatning vil få søknaden avslått på grunn av foreldelse. Departementets tallmateriale viser imidlertid at det dreier seg om svært få eller ingen saker. Endringen vil derfor ikke ha nevneverdige økonomiske konsekvenser.

Kapittel 16 gjelder begrensninger i siviles medvirkningsansvar ved brudd på militær straffelov. Departementet antar imidlertid at det er tale om såpass få av de medvirkningshandlingene som i dag omfattes hvor det ville være aktuelt å anmelde eller straffeforfølge, at forslaget ikke får nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser.

Kapittel 17 inneholder forslag til adgang til å bruke visse tvangsmidler ved enkelte mindre alvorlige lovbrudd, slik det var mulighet til etter gammel straffelov. Departementet fremmer forslag om adgang til ransaking av rom (straffeprosessloven § 192) i saker etter straffeloven om mindre underslag (§ 326) og mindre heleri (§ 334), samt adgang til ransaking av person (straffeprosessloven § 195) i saker etter straffeloven om brudd på identifikasjonsplikten (§ 162), mindre underslag (§ 326), mindre heleri (§ 334), og mindre skadeverk (§ 353). Dette kan medføre en økning i antall saker som behandles, men kan også bidra til at etterforskningen går raskere. Straffen vil i de fleste tilfellene bli bot. Dermed belastes ikke fengselskapasiteten. Sakene vil i tillegg ofte bli gjort opp ved forelegg, som er en lite ressurskrevende reaksjonsform.

Kapittel 18 gjelder klargjøring av at påtalen anses ubetinget offentlig når ikke offentlig myndighet har begjært påtale, og medfører ingen nevneverdige økonomiske eller administrative kostnader.

I kapittel 19 foreslås det at påtalekompetansen for skattesvik og for brudd på allmenngjøringsloven legges til politiet. Forslagene vil flytte enklere saker fra statsadvokatene til politiet slik at statsadvokatene får frigjort kapasitet til mer alvorlige saker og fagledelse overfor påtalemyndigheten i politiet.

Til dokumentets forside