Prop. 66 L (2019–2020)

Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.)

Til innholdsfortegnelse

5 Klargjøring av vilkåret «utilbørlig press» i straffebestemmelsen om tvangsekteskap

5.1 Bakgrunn

Stortinget fattet 29. mai 2018 anmodningsvedtak nr. 789 (2017–2018):

«Stortinget ber regjeringen om å gjennomgå lovgivningen mot tvangsekteskap og vurdere om det vil være hensiktsmessig å forbedre og utvide den slik at straffeloven § 253 får en tilføyelse som klargjør og omtaler ordene «utilbørlig press» på en mer utfyllende og opplysende måte, og hvor det presises [sic] at når den reelle frivilligheten begrenses, kan dette alene gi straffskyld, uansett hvilke former den emosjonelle påvirkningen har.»

Anmodningsvedtaket ble fattet i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:118 S (2017–2018), jf. Innst. 260 S (2017–2018). I representantforslaget som lå til grunn for vedtaket heter det:

«I den store og viktige debatten som «de skamløse jentene» og etter hvert også noen gutter har reist, har det blitt klart at langt flere rammes av slike arrangerte ekteskap med press og liten grad av reell frivillighet enn av det mange tradisjonelt oppfatter som tvangsekteskap. Dette kan ta ulike former, men det handler om at storfamiliene bruker mange andre virkemidler for å få sin vilje enn innesperring og frihetsberøvelse, fysisk vold eller trusler om vold, drap og drapsforsøk, bortføring og tilbakeholdelse i et annet land m.m. – som er det de fleste forbinder med tvangsekteskap. Selv høyt utdannede unge i de berørte miljøene forteller at de ikke ser noen annen utvei enn arrangert ekteskap når de vet at konsekvensen av å si nei i praksis vil bety slutten på all kontakt med sine nærmeste. Det vil si totalt brudd med familien, ingen mulighet til å besøke områdene familien kommer fra, å måtte gi avkall på all arv og eiendom og at de får skylda for at familien mister sin ære blant klaner og kaster. I noen tilfeller kan presset være mer konkret og direkte, som at moren eller andre i familien vil sultestreike, eller endog ta sitt liv, hvis gutten eller jenta ikke føyer seg.
I straffeloven § 253 står de to ordene «utilbørlig press» sist i en oppramsing som begynner med «vold, frihetsberøvelse» m.m. Det er ingen beskrivelse eller presisering i loven av hva lovgiver, dvs. Stortinget, legger i disse to ordene, slik det er vanlig å gjøre på viktige punkter i loven. De som jobber med disse sakene i politiet, har pekt på at når utilbørlig press bare står nevnt i en oppramsing av ord som er knyttet til vold, er det lett å forstå det på en for innsnevrende måte. Det fins imidlertid én enkelt dom i Høyesterett om tvangsekteskap som alene bygger på langvarig systematisk psykisk press fra en far. Den kan sammen med erfaringene til politiet, «de skamløse jentene» og andre gi grunnlag for å gjøre en tilføyelse til § 253 som klargjør og omtaler begrepet «utilbørlig press» på en mer opplysende måte og får fram at paragrafen slår inn når den reelle frivilligheten begrenses, uansett hvordan dette skjer. Dette vil gi dem som jobber med disse sakene, et mer presist redskap, og det vil også gi nødvendig opplysning til alle som deler den rådende tradisjonelle oppfatningen om at tvangsekteskap handler om bortføringer, trusler om vold og drap osv.»

5.2 Gjeldende rett

Tvangsekteskap rammes av straffeloven § 253 første ledd, som lyder:

«Den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel inntil 6 år.»

Det følger av bestemmelsens ordlyd at det er straffbart å tvinge noen til å inngå ekteskap ved «utilbørlig press». I forbindelse med vedtakelsen av straffeloven 1902 § 222 annet ledd uttalte Justiskomiteen i Innst. O. nr. 106 (2002–2003) side 3:

«Komiteen oppfatter tvang som det å sette noen ut av stand til å handle frivillig. Dette vil ved tvangsekteskap bety at den som inngår ekteskapet rent faktisk har vært utsatt for et press. Men rettsstridig atferd kan også være rettet mot andre som står i et slikt forhold til den som inngår ekteskap, at vedkommende tvinges til å handle mot sin vilje. Tvangen må dessuten være utøvet ved rettsstridig atferd eller ved trussel om slik atferd. Grove og klare eksempler på rettsstridig atferd er det etter komiteens oppfatning dersom en eller begge parter faktisk blir utsatt for vold eller for frihetsberøvelse. Tilsvarende gjelder dersom en person blir utsatt for vanskjøtsel til vedkommende aksepterer å inngå ekteskap. Dersom en person blir forledet ut av landet og giftet bort, vil det etter komiteens mening også kunne ansees som ekteskap inngått etter rettsstridig atferd. Komiteen vil fremheve at når den handlingen som utgjør trusselen i seg selv er straffbar, vil den også være rettsstridig. Dersom en eller begge parter i forkant av ekteskapet for eksempel er blitt truet med at de vil bli utsatt for vold dersom de ikke gifter seg med hverandre, vil dette etter komiteens oppfatning være rettsstridig. Komiteen vil påpeke at en handling etter omstendighetene kan være rettsstridig selv om den ikke er straffbar i relasjon til straffelovens øvrige bestemmelser eller lovgivningen for øvrig. Om det press som utøves er så alvorlig at det er å regne som rettsstridig, må avgjøres etter en konkret vurdering. Viktige momenter vil i den forbindelse være hva presset består i, varigheten av presset og hvor sterkt det er.
I høringer den 30. april 2003 ble komiteen gjort kjent med at trusler og psykisk tvang nok er vanligere enn fysisk tvang ved tilfeller av tvangsekteskap i Norge. Komiteen vil presisere at psykisk tvang vil kunne rammes av forbudet mot tvangsekteskap. For eksempel vil trusselen om å fullstendig avskjære en person fra familien om vedkommende ikke gifter seg, kunne utsette personen for et så sterkt press at trusselen er rettsstridig. Videre vil komiteen påpeke at ulike former for psykisk press, som enkeltvis ikke er å anse som rettsstridig adferd i straffelovens forstand, må vurderes samlet i relasjon til spørsmålet om det i det konkrete tilfellet har forekommet rettsstridig adferd eller tvang.»

Under arbeidet med den nye straffeloven kom departementet til at forbudet mot tvangsekteskap burde skilles ut som en egen bestemmelse, og uttalte i den forbindelse i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.2.4.5 side 137:

«Terskelen for hva som skal regnes som straffbar tvang i denne forbindelse er lavere etter straffebudet om tvangsekteskap enn etter den ordinære tvangsbestemmelsen. Dette går frem av justiskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 106 (2002–2003) side 3, der komiteen understreker at det kan foreligge straffbar tvang i form av «utilbørlig press» dersom en person trues med å bli avskåret fra kontakt med familien om ikke vedkommende gifter seg. Et slikt pressmiddel er ikke tillagt negative virkninger av rettslige normer, og vil ikke rammes av den ordinære tvangsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 222 første eller tredje ledd, og heller ikke av forslaget til straffeloven 2005 § 251. Utestengning fra et sosialt miljø kan ramme hardt, men en slik sosial sanksjon bryter ikke med rettsregler, og kan vanskelig betegnes som rettsstridig, selv om justiskomiteen ordlegger seg slik. For å gjøre det klart at bestemmelsen om tvangsekteskap rammer et virkemiddel som sosial utestengning eller trussel om dette, går departementet inn for å sidestille «utilbørlig press» med straffbar eller annen urettmessig atferd.»

I spesialmerknaden til straffeloven § 253 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.5 side 420 heter det:

«Straffalternativet «utilbørlig press» sikter blant annet til sosiale sanksjoner som kan ramme hardt, men som ikke er straffbare og som heller ikke strider mot andre rettslige normer. Et eksempel er varig utelukkelse fra et sosialt fellesskap av stor betydning, eller å true med dette. Etter at dette straffalternativet er inkludert i lovteksten er det ikke behov for å videreføre trusselalternativet, siden det ikke lenger vil ha noen selvstendig betydning, men anses som en form for utilbørlig press.»

Høyesteretts dom i Rt. 2014 s. 205 gjaldt straffutmålingen for forsøk på tvangsekteskap. Den domfelte var funnet skyldig i ved utilbørlig press å ha forsøkt å tvinge en av døtrene til å inngå ekteskap. Skyldspørsmålet var endelig avgjort i tingretten, og Høyesterett bygget på fremstillingen tingretten ga av saksforholdet (avsnitt 8):

«I desember 2011 tok tiltalte første gang opp giftemålet med fornærmede. Han ordla seg slik; 'det er bestemt at' du skal gifte deg med brorens sønn eller lignende. Fornærmede sa til tiltalte at hun ikke ville gifte seg med sitt søskenbarn, men gifte seg som voksen med noen hun var glad i. Videre sa hun at ikke noen andre personer skulle bestemme hvem hun skulle gifte seg med. Fornærmede fryktet også den seksuelle omgangen med en fremmed person i et ekteskap hun ikke ønsket. Hun ville heller ikke flytte fra sin familie tilbake til Iran.
I perioden desember 2011 og frem til mars 2012 sa tiltalte omtrent daglig til fornærmede at det var bestemt at hun skulle gifte seg med sitt søskenbarn i Iran eller lignende. Videre sa tiltalte at i følge deres kultur og tradisjon var det ikke noe alternativ for henne. Enhver i familien måtte adlyde beslutninger tatt av familiens overhode, det vil si hans eldste bror. Videre sa tiltalte at dersom hun motsatte seg giftemålet, ville hun bringe skam over hennes nærmeste familie og de ville bli utstøtt av resten av familien. Ved flere av disse anledningene var tiltalte sint og hevet stemmen overfor fornærmede, men han øvet ikke vold mot henne eller frihetsberøvet henne, eller truet med slike handlinger.
I tillegg forberedte tiltalte giftemålet ved å sørge for at det ble tatt bilde av fornærmede, iført hijab, for at bildet skulle sendes til eldste broren hans. Videre gav han fullmakt til en mulla i Iran, det vil si en muslimsk prest, til å gjennomføre giftemålet der. Tiltalte sørget for at fornærmedes identifikasjonspapirer ble sendt til Iran slik at giftemålet kunne forberedes og gjennomføres der med en inngått ekteskapskontrakt som tiltalte hadde inngått. Videre tok han kontakt med kontoret til IOM (International Organization for Migration) i Norge for å få hjelp til en frivillig tilbakeføring av fornærmede til Iran. Han undersøkte også om private personer var villige til tvangsmessig bortføring av fornærmede tilbake til Iran, men det lot seg ikke gjennomføre. Videre tok han opp beslutningen om giftemålet under måltider med familien sin slik at fornærmede forlot disse måltidene. Tiltalte hadde flere telefonsamtaler med broren sin om giftemålet og hva tiltalte foretok seg i den forbindelse i Norge. Videre lot han fornærmede motvillig få snakke med hans bror per telefon slik at broren fikk anledning til å overtale henne. Da ble hun lovet et fint hus i Iran, penger og at hun kom til å få det godt der og lignende. Til slutt holdt tiltalte tilbake offentlig stønad han mottok for de andre i hans egen husstand slik at disse ikke fikk tilstrekkelig penger til nødvendig underhold. Imidlertid ordnet tiltaltes kone det slik at deler av den offentlige stønaden ble utbetalt direkte til henne.
Det er på det rene at fornærmede og hennes søskenbarn ikke ble lovformelig gift i Iran, selv om tiltalte gav uttrykk for at de allerede var gift med mullaens velsignelse av disse.»

Høyesterett omtalte forsøket slik (avsnitt 10):

«Forsøket skjedde gjennom eit vedvarande sosialt press for å bryte ned motstanden hos dottera. Ho fekk høyre at ho ikkje hadde noko val, og at ho ved å nekte førte skam over familien, og at dei ville bli utstøytte av resten av familien. Den domfelte sette også i verk konkrete tiltak for å gjennomføre tvangsekteskapet, både ved å ta kontakt med ein mulla i Iran og ved å ordne med ein ekteskapskontrakt. Han søkte dessutan å få til frivillig tilbakereise for dottera, og undersøkte også om nokon var villige til tilbakeføring med tvang. Eg presiserer at det ikkje vart nytta vald eller truslar om vald mot dottera.»

5.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet fra desember 2018 til at det synes klart at formuleringen «utilbørlig press» i straffeloven § 253 omfatter ulike former for kvalifisert psykisk og sosialt press. En slik tolkning er i tråd med en naturlig forståelse av ordlyden. På denne bakgrunnen kunne departementet ikke se at en endring var nødvendig for å ramme atferd som i dag ikke omfattes av bestemmelsen.

Pedagogiske grunner kunne likevel tilsi en presiserende endring, slik at eventuelle feiloppfatninger om at straffebudet ikke rammer psykisk og sosialt press, blir motvirket. Det ble vist til at en presiserende endring kunne utformes på ulike måter. En mulighet var å erstatte «press» med «psykisk press». En slik tilføyelse ville få tydeligere frem at det ikke bare er handlinger av fysisk karakter, slik som vold eller frihetsberøvelse, som kan gi grunnlag for straffbart tvangsekteskap. Et alternativ kunne være «sosialt press», men en slik endring ville kunne medføre innskrenkninger av straffebudet som ikke er tilsiktet, idet det kan tenkes former for utilbørlig press som ikke nødvendigvis naturlig kan karakteriseres som sosialt.

Det kunne også vurderes å endre vilkåret «utilbørlig» til for eksempel «sterkt og vedvarende», men dette vil gi et mindre fleksibelt vurderingstema, noe departementet ga uttrykk for at ikke er ønskelig. Departementet uttalte at grensen for det straffbare bør avhenge av en helhetlig vurdering av den konkrete situasjonen, hvor viktige momenter blant annet vil være hva presset består av, varigheten av presset og hvor sterkt det er. Det avgjørende måtte være hvorvidt fornærmede reelt sett var i stand til å handle frivillig, eller om dette var umulig eller uforholdsmessig byrdefullt i situasjonen helhetlig bedømt. «Utilbørlig» er i så måte et bedre egnet vilkår enn for eksempel «sterkt og vedvarende». Selv om en kasuistisk oppregning i loven kunne gjøres ikke-uttømmende, ville det likevel være en fare for at de ulike aktørene som kommer i befatning med straffebudet i for stor grad konsentrerer seg om typetilfelleangivelsene, som vanskelig vil kunne fange opp alle de ulike formene for atferd som alene eller til sammen kan utgjøre utilbørlig press.

Departementet viste til at en mellomvariant kunne være å beholde vilkåret «utilbørlig press», men tilføye «herunder vedvarende psykisk eller sosialt press». Alternativet fanger opp en praktisk viktig form for utilbørlig press, men unngår de mulige uheldige virkningene som er beskrevet ovenfor.

Departementet konkluderte i høringsnotatet med at en lovendring ikke ville være hensiktsmessig, men utformet likevel to alternative forslag til endringer av § 253 første ledd.

Alternativ 1 lød:

«Den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig psykisk press tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel inntil 6 år.»

Alternativ 2 lød:

«Den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press, herunder vedvarende psykisk eller sosialt press, tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel inntil 6 år.»

Avslutningsvis ble det vist til at andre informasjonstiltak kan være vel så hensiktsmessige som en presisering i lovteksten.

5.4 Høringsinstansenes syn

Bufdir, Det nasjonale statsadvokatembetet, Fylkesmannen i Oslo og Viken, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten og Røde Kors slutter seg til departementets vurdering og konklusjon om at det ikke er nødvendig med en ytterligere detaljregulering av hva som ligger i begrepet «utilbørlig press». Bufdir, Riksadvokaten og Røde Kors viser til at det vil være mer hensiktsmessig med forsterking av ulike informasjons- og holdningstiltak.

Barneombudet viser til at eksisterende rettskilder i utgangspunktet bør være tilstrekkelige for tolkningen av vilkåret i straffebudet, men ser det likevel slik at pedagogiske hensyn kan tale for å ytterligere spesifisering i selve lovbestemmelsen. Samtidig kan andre informasjonskilder være like viktige for forståelsen av forbudet som selve lovteksten. Barneombudet konkluderer ikke med hva som vil være den beste løsningen, men foretrekker alternativ 2 dersom det skal foretas en presisering i lovteksten.

Politidirektoratets underliggende enheter har delte oppfatninger om behovet for lovendring. Sør-Øst og Øst politidistrikt mener det ikke er nødvendig med en presisering av «utilbørlig press». Oslo politidistrikt ser behovet for å klargjøre begrepet og mener alternativ 2 tydeliggjør best hva som er ment å være omfattet av straffebestemmelsen. Også Vest politidistrikt mener alternativ 2 fremstår som en god presisering og at denne bør inntas særlig for å motvirke potensielle feiloppfatninger. Politidirektoratet mener det er hensiktsmessig å presisere begrepet «utilbørlig press» i lovteksten og foretrekker alternativ 2.

Også Stine Sofies Stiftelse støtter en presisering i ordlyden, og foretrekker alternativ 2.

UDI støtter en presisering i ordlyden, slik at det tydelig fremgår at bestemmelsen også omfatter utilbørlig sosialt og psykisk press. Når det gjelder utformingen av straffeloven § 253, mener UDI at det første alternativet som departementet viser til i høringsnotatet, er det beste. Dette alternativet favner tydeligst psykisk press, uavhengig av hvor lenge presset har vedvart. UDI påpekte at formuleringen «vedvarende» i alternativ 2 kan skape en forståelse av at personen må ha opplevd press over en lenger periode, og uttalte:

«UDI erfarer at personer blir utsatt for tvangsekteskap i løpet av en kort periode, ofte under en feriereise på 1–3 uker i foreldrenes opprinnelsesland. Selv om familien som oftest har planlagt ekteskapet i forkant av utreisen, har ikke personen selv kjent til planene før han eller hun har ankommet opprinnelseslandet. Selv om presset ikke vedvarer over lang tid, oppleves det for personen like sterkt og setter personen ute av stand til å handle etter egen vilje.»

5.5 Departementets vurdering

Departementet følger med dette opp anmodningsvedtak nr. 789, 29. mai 2018, om å vurdere om det vil være hensiktsmessig å endre straffeloven § 253 slik at den inneholder en presisering av hva «utilbørlig press» er.

Departementet er enig med flertallet av høringsinstansene i at det ikke er behov for konkretisering i lovteksten for å få frem at tvangsekteskap også favner psykisk og sosialt press. I likhet med en rekke av disse høringsinstansene, mener departementet at det følger av en alminnelig ordlydsforståelse at «utilbørlig press» omfatter ulike former for kvalifisert psykisk og sosialt press. «Press» forstås som «sterk og vedvarende påvirkning» eller «påtrykk», som i sin natur er psykisk (eller sosialt), i motsetning til fysisk vold. I Rt. 2014 s. 205 skjedde forsøket gjennom et «vedvarende sosialt press» for å bryte ned motstanden hos fornærmede, men det ble ikke benyttet vold eller trusler om vold. Et formål med å innta vilkåret «utilbørlig press» synes å ha vært nettopp å ramme psykisk og sosialt press, jf. Innst. O. nr. 106 (2002–2003) og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009). Det er derfor neppe behov for en lovendring for å ramme atferd som i dag ikke omfattes av bestemmelsen. Departementet vil av den grunn ikke foreslå endringer i tråd med alternativ 1 i høringsnotatet, som gikk ut på å erstatte «utilbørlig press» med «utilbørlig psykisk press».

Departementet går heller ikke inn for å endre bestemmelsen i tråd med alternativ 2 i høringsnotatet, som går ut på å beholde vilkåret «utilbørlig press» med tillegget «herunder vedvarende psykisk eller sosialt press». En ulempe ved at loven gir et eksempel på praktisk viktig adferd som rammes av det generelle vurderingsnormen, er at tanken i for stor grad kan bindes opp til eksempelet som gis. Høyesteretts dom i Rt. 2014 s. 205 er for så vidt illustrerende for hvor sammensatt et slikt press kan være. Det må alltid skje en helhetsvurdering, der det avgjørende må være om fornærmede reelt sett var i stand til å handle frivillig, eller om dette var uforholdsmessig byrdefullt i lys av situasjonen. Av den grunn anser ikke departementet alternativ 2 som hensiktsmessig.

Et egnet alternativ til lovendring vil være informasjonstiltak som tar sikte på å motvirke feiloppfatninger om at bestemmelsen ikke rammer utilbørlig psykisk og sosialt press.

Til dokumentets forside