Regler for bruk av vannscootere

Brev til kommunene i forbindelse med lovendringen

Brev | Dato: 15.02.2001 | Klima- og miljødepartementet

Opprinnelig utgitt av: Miljøverndepartementet

Brev til kommunene i forbindelse med lovendringen for bruk av vannscootere, sendt 11. juli 2000:

Regler for bruk av vannscootere

Innledning

Vi viser til høringsbrev av 9. juni 1998 fra Miljøverndepartementet med forslag til restriksjoner på bruk av vannscootere.

Ot prp nr 38 (1998-99) Om lov om endringer i lov av 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter (regler for bruk av vannscooter med liknende) ble lagt frem for stortinget 12. mars 1999. Lovendringen er nå vedtatt av Stortinget og ble sanksjonert som lov 7. juli 2000. Endringene trer i kraft 01.01.2001.

Det er vedtatt et generelt forbud mot vannscootere og liknende. Kommunene kan fravike forbudet om bruk av vannscooter gjennom lokale forskrifter der det angis områder for bruk av vannscooter og liknende. Bruk av denne type fartøy skal kunne tillates for nærmere angitte områder der dette ikke medfører fare eller ulempe for andre interesser.

Bakgrunnen for lovforslaget

Bruken av vannscootere oppfattes som svært forstyrrende. Bruksmåten og farten gjør at støyen blir svært intens. Fastboende og hytteeiere blir forstyrret og likeledes berøres badeliv, båtliv og annen rekreasjon i tilknytning til sjø- og strandområder. Fordi vannscootere kan brukes i grunne områder, vil de også lett kunne komme til å påvirke dyreliv og planteliv. Stor fart kan innebære at vannscooterbruken blir en ulykkesrisiko for badende og andre sjøfarende, og også nyttetrafikken. Vannscootere brukes primært til lystkjøring og sport og tjener ingen nyttefunksjon utover dette.

Generelt forbud

Forbudet mot vannscootere gjelder generelt, men med mulighet for kommunene til, ved forskrift, å gjøre unntak fra forbudet for nærmere angitte områder, der bruken ikke medfører fare for ferdselen eller almenheten eller ulempe i form av støy eller andre forstyrrelser, og heller ikke medfører fare for nevneverdig skade på dyre- og/eller plantelivet.

Definisjon av vannscooter og liknende

Reglene gjelder for vannscootere og liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter. Alle vannscooterliknende motordrevne mindre fartøy, hva enten disse kan karakteriseres og betegnes som jetski, vannmotorsykler, vannmopeder, motorisert surfebrett, undervannsscootere eller liknende omfattes. Mindre luftputefartøy vil også falle inn under definisjonen av vannscootere og liknende. Normalt vil denne type fartøy mangle reling.

I tvilstilfeller avgjør Sjøfartsdirektoratet om en type fartøy går inn under definisjonen. Sjøfartsdirektoratets vurdering og avgjørelse av hvilke fartøy som faller inn under de nye reglene vil ikke være enkeltvedtak som kan påklages til overordnet myndighet. Sjøfartsdirektoratet vil kunne ta stilling til tvilsspørsmål på eget initiativ, eller etter en konkret anmodning.

Gjelder både i sjø og vassdrag

Regelverket skal gjelde både for sjø og vassdrag. Dette innebærer en viss overlapping i forhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, men det er funnet mest hensiktsmessig å la den generelle forbudsbestemmelsen gjelde også for vassdrag, slik at det blir felles regler for all bruk av vannscootere og liknende. Dette vil føre til at motorferdselloven blir mindre viktig i forhold til slike fartøy.

Adgang til unntak fra forbudet

Kommunene gis adgang til å fravike forbudet gjennom lokale forskrifter der det angis områder for bruk av vannscootere og liknende. Bruk av denne type fartøy skal kunne tillates på nærmere angitte områder der dette ikke medfører fare eller ulempe for andre interesser. Kommunene har mulighet til å begrense bruken ved å være restriktive med å gi unntaksforskrifter. Det er ikke adgang til å overprøve de kommunale vurderinger knyttet til bruk av vannscootere og liknende.

Det er videre gitt unntaksbestemmelser direkte i loven for:

politi-, rednings- og ambulansetjeneste, samt oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov
forsvarets øvelser, forflytninger og transporter
marinarkeologiske og andre vitenskapelige undersøkelser

Det er også gitt en generell bestemmelse om at Kongen ved forskrift kan unnta fra forbudet bruk av vannscootere eller liknende også til andre transportformål, dersom slike behov skulle oppstå senere.

Kommunenes adgang til å fravike forbudet gjennom lokale forskrifter

Håndheving og straff

Overtredelse av reglene i lov og kommunal unntaksforskrift straffes med bøter, og slik at forsett, uaktsomhet og medvirkning rammes.

I henhold til straffeloven § 35 kan ting som har vært brukt ved en straffbar handling inndras såfremt det finnes påkrevet av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen.

Håndhevingen av de nye reglene skal ivaretas av politiet på vanlig måte.

Ikrafttreden

Reglene trer i kraft 01.01.2001.

Utdrag fra lovteksten:

Kapittel 5. Regler for bruk av vannscootere og liknende

Kapitlet tilføyd ved lov 7 juli 2000 nr. 72 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 7 juli 2000 nr. 731).

§ 38.Kapitlets virkeområde

Reglene i dette kapittel omfatter bruk av vannscootere og andre liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter.

Sjøfartsdirektoratet avgjør i tvilstilfeller om en type fartøy går inn under første ledd.

Tilføyd ved lov 7 juli 2000 nr. 72 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 7 juli 2000 nr. 731).

§ 39.Forbud mot bruk av fartøy som nevnt i § 38 og unntak fra forbudet

Bruk av fartøy som nevnt i § 38 er ikke tillatt.

Kommunen kan ved forskrift gjøre helt eller delvis unntak fra forbudet for nærmere avgrensede områder, der bruken ikke medfører fare for ferdselen eller allmennheten eller ulempe i form av støy eller andre forstyrrelser, og heller ikke medfører fare for nevneverdig skade på dyre- og/eller plantelivet.

Uten hinder av forbudet etter første ledd er bruk av fartøy som nevnt i § 38 tillatt i forbindelse med:

a) politi-, rednings- og ambulansetjeneste, samt oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov,
b) Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter, og
c) marinarkeologiske og andre vitenskapelige undersøkelser.

Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra forbudet etter første ledd for bruk av fartøy som nevnt i § 38 til andre transportformål.

Tilføyd ved lov 7 juli 2000 nr. 72 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 7 juli 2000 nr. 731).

§ 40.Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsen i § 39 første ledd eller bestemmelser i forskrift fastsatt med hjemmel i § 39 annet ledd eller medvirker til dette, straffes med bøter.

Tilføyd ved lov 7 juli 2000 nr. 72 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 7 juli 2000 nr. 731).

Kommunenes adgang til å fravike forbudet gjennom lokale forskrifter:

Miljøverndepartementet foreslår at kommunene skal kunne fravike forbudet gjennom lokale forskrifter der det angis områder for bruk av vannscootere og liknende. Bruk av denne type fartøy skal kunne tillates for nærmere angitte områder der dette ikke medfører fare eller ulempe for andre interesser. At kommunene ved forskrifter kan bestemme hvor vannscootere og liknende skal kunne brukes, er i samsvar med prinsippene som ligger til grunn for satsningen på Lokal Agenda 21 i kommunene.

Et totalforbud uten mulighet for unntak ville forhindre all bruk av vannscootere og liknende, herunder vannscooterkjøring i sports- og konkurransesammenheng. Dette ville etter Miljøverndepartementets syn innebære en urimelig streng regulering av aktiviteter som allerede foregår, og som det istedenfor å forby fullstendig bør være mulig å styre bruken av. Kommunene har mulighet til å begrense bruken ved å være restriktive med å gi unntaksforskrifter.

Et totalforbud innenfor det området som omfattes av rikspolitiske retningslinjer for Oslofjorden, slik det er foreslått bl.a. fra en rekke av kommunene langs fjorden, ser ikke Miljøverndepartementet det som aktuelt å ta inn i de nye reglene. De rikspolitiske retningslinjene for Oslofjorden vil likevel gi de berørte kommunene grunnlag for å praktisere vannscooterforbudet strengt, dvs. være tilbakeholdne med å gi unntaksforskrifter. Det vises her til de kriterier som skal vurderes før unntak gjøres, jf nedenfor under kommentarene til § 39 annet ledd. Det er sterkt ønskelig at den kommunale unntaksadgangen koples til plan- og bygningsloven; enten ved at det utarbeides reguleringsplan før unntaksforskrift gis, eller ved at unntaksforskrift og reguleringsplan utarbeides parallelt.

Etter forslaget vil kommunen kunne fastsette forskrifter om bruk av vannscootere og liknende uten stadfesting av overordnet myndighet. En mellomløsning for å sikre overordnet kontroll med at forskrifter ikke gis til skade for miljøinteressene, kunne være å kreve fylkesmannens stadfesting av de kommunale forskriftene, eller å innføre en innsigelsesordning etter mønster av plan- og bygningsloven. Til sammenlikning kan opplyses at slike ordninger er innført når det gjelder fastsetting av kommunale forskrifter etter motorferdselloven om bruk av motorfartøyer og landing og start med luftfartøyer. Miljøverndepartementet har imidlertid kommet til at det ikke er grunnlag for overprøving av kommunale vurderinger knyttet til bruk av vannscootere og liknende.

Miljøverndepartementet mener det bør være et kommunalt ansvar å ta stilling til de arealkonflikter slik bruk utløser. Det er ikke naturlig å gi et statlig organ myndighet til å overprøve kommunens vurderinger her. Av samme grunn finner departementet det ikke ønskelig å gi fylkesmannen myndighet til å dispensere fra forbudet ved enkeltvedtak, slik Økokrim tar til orde for.

Når det gjelder saksbehandlingen for slike forskrifter, vil forvaltningslovens regler i kapittel VII om forskrifter gjelde. Lovens § 37 oppstiller bl.a. krav om høring av berørte interesser. Miljøverndepartementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering av at det derfor ikke er nødvendig å fastsette uttrykkelige krav om hvilke parter som skal høres. Hvor bred høring det skal legges opp til i det enkelte tilfellet blir det opp til kommunen å vurdere. Normalt må det forutsettes at forskriftsutkastet forelegges politiet, lokale havnemyndigheter (evt. Kystdirektoratet), lokale helsemyndigheter, fylkesmannen, fylkeskommunen samt andre kommuner som berøres direkte eller indirekte av de unntak som foreslås. Hvorvidt bolig- eller hytteeiere skal høres, vil måtte bero på en konkret vurdering. Tilsvarende når det gjelder hvorvidt forskriftsutkastet skal forelegges andre statlige fagmyndigheter eller miljø- og friluftslivsorganisasjoner.