Retningslinjer for rettspsykiatriske undersøkelser av siktede, tiltalte og domfelte i straffesaker

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Den rettsmedisinske kommisjon – psykiatrisk gruppe

Retningslinjer for rettspsykiatriske undersøkelser av siktede, tiltalte og domfelte i straffesaker.

Innledning

Disse retningslinjene gir veiledning til sakkyndige i deres arbeid med rettspsykiatriske undersøkelser av siktede, tiltalte og domfelte i straffesaker. Samtidig kan veiledningen være til hjelp for domstolene, påtalemyndigheten og forsvarere i deres arbeid med slike saker.

Den 1. januar 2002 trådte nye regler om strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner om overføring til tvungen psykisk helsevern, tvungen omsorg og forvaring i kraft, jf lov 15.06.2001 nr. 64 om endringer i straffeloven og enkelte andre lover. Dette medførte flere endringer. Blant annet må de sakkyndige uttale seg om mer komplekse forhold.

De mest sentrale nye bestemmelser i straffeloven, straffeprosessloven og psykisk helsevernloven er inntatt som vedlegg.

Det vises for øvrig til rundskriv fra Riksadvokaten 3. desember 2001, som er utarbeidet i forbindelse med at de nye bestemmelsene ble iverksatt.

Kort om gangen i en straffesak

Straffesaker starter i de fleste tilfeller med anmeldelse eller at politiet på annen måte får mistanke om at et straffbart forhold er begått. Politiets etterforskning kan føre til at mistanke rettes mot en eller flere bestemte personer. Den mistenkte får status som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet, når forfølging av han er innledet ved retten, eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller lignende forholdsregler mot ham.

Når en person er siktet i en sak, kan det være behov for en sakkyndig vurdering av vedkommendes sinnstilstand i forhold til straffelovens bestemmelser om utilregnelighet og særreaksjoner. En beslutning om slik undersøkelse tas av retten, vanligvis forhørsretten, etter straffeprosessloven § 165 første ledd.

Er det tvil om en rettspsykiatrisk undersøkelse er nødvendig, kan påtalemyndigheten eller retten beslutte å innhente en foreløpig/prejudisiell vurdering fra en sakkyndig til veiledning om dette, jf straffeprosessloven § 165 fjerde ledd. Også forsvarer kan be påtalemyndigheten om å innhente en prejudisiell sakkyndigundersøkelse.

Dom i straffesaker avsies på grunnlag av en muntlig hovedforhandling der hele bevismaterialet blir forelagt retten i sammenheng. Det kan bare tas hensyn til de bevis som blir fremlagt i retten. Når en rettspsykiatrisk undersøkelse inngår i bevismaterialet, blir de sakkyndige innkalt til å møte i retten for å legge frem sine vurderinger. Alternativt kan det skriftlige materialet dokumenteres for retten. Men som regel vil de sakkyndige møte i hovedforhandling for å kunne besvare spørsmål fra partene. I en del saker vil det imidlertid ikke bli aktuelt å fremlegge en avgitt sakkyndighetsrapport under hovedforhandling. Da innkalles heller ikke de sakkyndige.

Partene kan også begjære en privat sakkyndig fremstilt for retten til avhøring etter straffeprosessloven § 149. I dag skjer ikke dette særlig ofte. En slik sakkyndig skal som de primært rettsoppnevnte sakkyndige, forholde seg til straffeprosessloven § 147 når det gjelder ekstern kontroll ved Den rettsmedisinske kommisjon.

Alle straffesaker starter i tingretten. Som hovedregel settes retten med en fagdommer (jurist) og to meddommere. I de alvorligste sakene vil retten, dersom saken er særlig omfattende eller hvis andre særlige grunner foreligger, kunne settes med to fagdommere og tre meddommere.

Lagmannsretten er ankeinstans for dommer avsagt av tingretten. Også skyldspørsmålet dvs. om tiltalte er skyldig i den straffbare handling han er tiltalt for å ha begått, kan påankes. Ved mindre alvorlige lovbrudd kan lagmannsretten nekte anken fremmet når den finner det klart at anken ikke vil føre frem. Men i de alvorligste sakene vil anken bli fremmet. Retten er da sammensatt av tre fagdommere og 10 lagrettemedlemmer (lagretten eller juryen). Juryen avgjør skyldspørsmålet. Dersom tiltalte erklæres skyldig, trekkes det ut tre lagrettemedlemmer som sammen med lagrettens ordfører tiltrer retten ved avgjørelsen av spørsmålet om straff eller eventuelt særreaksjon mm. I de øvrige sakene vil det være meddomsrett bestående av tre fagdommere og fire meddommere.

Lagmannsrettens avgjørelse kan ankes til Høyesterett, men anken kan ikke omfatte bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken kan gjelde saksbehandlingen, rettsanvendelsen og straffeutmålingen, herunder spørsmål om særreaksjoner. Feil ved den rettspsykiatriske erklæringen kan anføres som begrunnelse.

To-instansordningen kan medføre at de sakkyndige må møte under to hovedforhandlinger i samme sak. Dette er et omfattende tidsbruk for helsevesenet, og det er derfor viktig at rettspsykiatrisk kompetanse brukes mest mulig hensiktsmessig. Rettspsykiatriske undersøkelser bør ikke begjæres rutinemessig, men etter en individuell vurdering.

Foreløpige rettspsykiatriske erklæringer

Dersom det er tvil om det er nødvendig med en rettspsykiatrisk undersøkelse, kan påtalemyndigheten eller retten beslutte å innhente en foreløpig erklæring om dette, jf. straffeprosessloven § 165 fjerde ledd. Dersom forsvareren ønsker at det skal innhentes en foreløpig erklæring, må han henvende seg til retten eller til påtalemyndigheten.

Hensikten med foreløpige erklæringer er å få brakt på det rene om det bør foretas en full rettspsykiatrisk undersøkelse. Dette vil primært være aktuelt i forbindelse med en vurdering av om vedkommende har eller har hatt en tilstand som omfattes av straffeloven §§ 44 eller 56. Når en sakkyndig blir engasjert, er det viktig at det blir utformet et klart mandat som angir hva den sakkyndige skal uttale seg om. Reglene i straffeprosessloven § 142 om sakkyndiges habilitet gjelder også her. Se punkt 3.3 nedenfor.

Erklæringen skal konkludere med om det foreligger en psykisk tilstand som tilsier at den siktede bør utredes videre. Påtalemyndigheten må deretter ta stilling til om videre undersøkelse er ønskelig fra et påtalemessig synspunkt. En foreløpig erklæring er ikke en tilstrekkelig utredning for en hovedforhandling, men i enkelte saker kan den foreløpige erklæringen føre til at saken henlegges, for eksempel dersom observanden åpenbart var psykotisk på gjerningstiden.

Den foreløpige erklæringen gis etter en kortere observasjon og på grunnlag av de saksdokumenter den sakkyndige får utlevert. Etter straffeprosessloven §165 er det tilstrekkelig med en sakkyndig i slike saker, fortrinnsvis offentlig lege eller psykiater.

Foreløpige erklæringer skal være korte. Som regel vil det være tilstrekkelig at erklæringen er på 2 – 3 sider. Samtalen med observanden vil normalt vare 1/2 – 1 time og til det totale arbeidet vil det som regel ikke gå med mer enn 3 – 6 timer (eksklusiv eventuell reisetid). Erklæringen bør bestå i en kort fremstilling av problemstillingen, observandens uttalelser, den sakkyndiges inntrykk av disse og en avsluttende vurdering. Det bør også angis når og hvor undersøkelsen har funnet sted, hvem som var tilstede, at observanden er informert om hensikten med undersøkelsen og at den sakkyndige ikke har taushetsplikt i forhold til oppdragsgiver. Den sakkyndige avgir sin skriftlige rapport til oppdragsgiver, som er påtalemyndigheten eller retten.

Den foreløpige erklæringen skal følge saken, slik at dommeren har tilgang til erklæringen når rettspsykiatrisk sakkyndige oppnevnes og når deres mandat skal formuleres. Den foreløpige erklæringen vil normalt ikke bli fremlagt for retten under hovedforhandlingen.

Det skal ikke sendes gjenpart av den foreløpige erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon slik som tilfellet er med rettspsykiatriske erklæringer, jf. straffeprosessloven § 147 første ledd.

Dersom det av ulike grunner likevel er et ønske å dokumentere den foreløpige erklæring under hovedforhandlingen, bør oppdragsgiver sørge for at erklæringen blir kvalitetssikret ved gjennomgang av Den rettsmedisinske kommisjon. Dette gjelder også når andre spesialister enn psykiatere, for eksempel nevrologer, toksikologer eller psykologer, har utarbeidet sakkyndiguttalelser.

Den som har innhentet den foreløpige rettspsykiatrisk erklæringen, dvs. påtalemyndigheten eller retten, skal dekke utgiftene til den sakkyndige etter salærforskriften. Se punkt 8.

Rettspsykiatriske erklæringer

4.1 Hvem oppnevner sakkyndige

Retten oppnevner sakkyndige. Dette fregår av straffeprosessloven § 138. Vanligvis skjer dette etter begjæring fra påtalemyndigheten. En rettspsykiatrisk undersøkelse bør foregå under etterforskningen og i god tid før hovedforhandlingen. Det forekommer imidlertid at domstolen etter at det er reist tiltale, eller etter påbegynt hovedforhandling, beslutter at tiltalte må underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse.

Ved de fleste domstoler foretas det forholdsvis få oppnevnelser av rettspsykiatrisk sakkyndige. Det vil være behov for en viss erfaring for å kunne foreta en kritisk vurdering av om det bør foretas en psykiatrisk utredning og hvorledes mandatet til de sakkyndige bør formuleres. Dommeren som oppnevner de sakkyndige, må også vurdere deres salærkrav.

Før retten oppnevner sakkyndige skal partene gis adgang til å uttale seg. Det gjelder både spørsmålet om antall sakkyndige og om hvem som skal oppnevnes, jf. straffeprosessloven

§ 141. Foreslår partene de samme sakkyndige, skal disse som regel oppnevnes dersom de erklærer seg villige. Men partenes enighet er ikke bindende for retten. Et overordnet hensyn er å finne frem til de best egnede sakkyndige.

4.2 Hvem kan oppnevnes

Rettspsykiatri er ikke en egen spesialitet i Norge. Det er heller ingen institusjon som har ansvar for å utdanne rettspsykiatere, eller utføre rettspsykiatriske tjenester for påtalemyndighet og domstoler, med unntak av de politidistrikt som har ansatt egen politilege. Rettspsykiatriske undersøkelser utføres i dag stort sett av spesialister i psykiatri som har interessert seg spesielt for fagområdet, men som har en annen hovedstilling. For å bli spesialist i psykiatri må man ha medisinsk embetseksamen, autorisasjon som lege og minimum fem års spesialisering.

Rettspsykiatriske undersøkelser er av en slik art at retten i de fleste tilfeller bør oppnevne to sakkyndige, jf. straffeprosessloven § 139. Tradisjonelt har det vært vanlig å oppnevne to uavhengige spesialister i psykiatri. Men i noen saker vil det i tillegg til en spesialist i psykiatri (obligatorisk) være naturlig å oppnevne en annen type sakkyndig. For eksempel kan det oppnevnes en spesialist i barnepsykiatri når observanden er en ung lovbryter, eller en spesialist i neurologi der hvor det er sannsynlig at observanden kan ha en neurologisk lidelse som for eksempel epilepsi. Spesialister i klinisk psykologi kan også oppnevnes som sakkyndige i tillegg til en spesialist i psykiatri. En pesialist i klinisk psykologi har psykologisk embetseksamen og minst fem års spesialisering i klinisk virksomhet. Spesielt i saker der det er viktig med en psykologisk utredning, for eksempel ved psykisk utviklingshemming eller mistanke om hjerneskade, vil det være hensiktsmessig å oppnevne en slik sakkyndig. Men kliniske psykologer kan også være aktuelle sakkyndige ved mistanke om andre psykiske lidelser.

Det kan også være praktisk å oppnevne en lege uten spesialistutdannelse som sakkyndig. Dette vil gjøre det lettere å finne leger som er villig til å la seg oppnevne, og det er viktig for rekrutteringen til fagområdet. For at en slik lege kan oppnevnes, kreves det minst 18 måneders tjeneste i psykiatrisk utdannelsesstilling, og at vedkommende er blitt godkjent som sakkyndig etter individuell søknad til Den rettsmedisinske kommisjon, jf. forskrift 04.03.1988 nr. 187 om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige. En assistentlege kan bare tjenestegjøre sammen med en spesialist i psykiatri.

Spesialister i psykiatri og klinisk psykologi har i og med sin formelle og praktiske kompetanse faglige forutsetninger for å være sakkyndige. Det må antas at klinikere med en del års relevant erfaring (diagnostisk og ved behandling av psykotiske, psykisk utviklingshemmede og lignende), vil være de mest naturlige sakkyndige, men også forskere og andre leger kan være gode sakkyndige. De som oppnevnes som sakkyndige, anbefales å sette seg inn i rettspsykiatrisk faglitteratur. Lovens forarbeider, domsavgjørelser og juridisk/rettspsykiatrisk litteratur vil omhandle bruk og avgrensning av de kliniske-juridiske begrepene i straffeloven. Rettspsykiatriske sakkyndige anbefales å delta på kurs vedrørende lovforståelse m.v. når slike tilbys.

I forbindelse med oppnevnelsen og utforming av mandatet, bør retten i samarbeid med de sakkyndige og partene vurdere om de sakkyndige har relevant kompetanse for å påta seg oppdraget.

I noen tilfeller vil de sakkyndige under arbeidet se at de trenger ytterligere en utredning ved en annen spesialist. Det er da vanlig at de sakkyndige, etter konferanse med retten, engasjerer en fagperson til en spesiell undersøkelse. Retten vil da honorere disse etter salærforskriften, men vedkommende vil ikke stå som rettsoppnevnt sakkyndig, men som en som har bidratt med supplerende undersøkelser.

Den som blir oppnevnt av retten som sakkyndig, plikter å påta seg vervet, jf. straffeprosessloven § 138 første ledd. Retten bør likevel unngå å oppnevne sakkyndige som ikke ønsker å påta seg oppdraget, jf. bestemmelsens andre ledd.

Det har i mange år vært vanskelig å rekruttere sakkyndige, og det er ønskelig at flere psykiatere og psykologer deltar i slikt arbeid. De lokale domstoler anbefales å ta aktivt initiativ overfor de lokale psykiatriske miljøene for å utarbeide en liste over aktuelle sakkyndige. Interesserte sakkyndige bør også kunne kontakte domstolene. I tillegg har Den rettsmedisinske kommisjon en liste over alle sakkyndige som har avgitt rettspsykiatriske erklæringer i de senere år.

4.3 Habilitetsregler

Straffeprosessloven § 142 fastslår at når det kan unngås, bør ingen oppnevnes som sakkyndig når han etter domstolloven §§ 106 eller 108 ville være inhabil som dommer. Domstolsloven

§ 106 beskriver en del situasjoner hvor det er familiær eller annen tilknytning til aktørene i saken. Domstolloven § 108 er en mer skjønnsmessig regel. Inhabilitet kan konstateres hvis det foreligger andre særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. At den sakkyndige har vært behandler for en part, kan således ofte innebære inhabilitet.

Etter straffeprosessloven § 142 andre ledd bør retten heller ikke oppnevne sakkyndige som står i et avhengighetsforhold til hverandre. Dette kan for eksempel omfatte overordnet og underordnet lege ved samme avdeling.

Retten må her foreta en konkret vurdering av om det foreligger forhold som er egnet til å svekke den sakkyndiges uhildethet i saken. Det er derfor viktig at slike forhold kommer til rettens kunnskap. Det er likevel ikke utelukket å oppnevne vedkommende. Dersom det blir oppnevnt sakkyndige som ville vært inhabile som dommere eller som står i et avhengighetsforhold til hverandre, må dette opplyses i erklæringen de avgir.

I Norge er det få som arbeider med rettspsykiatriske problemstillinger. Det er derfor ikke til å unngå at de sakkyndige kjenner hverandre, til dels godt. Dersom de sakkyndige står i et nært forhold til hverandre, bør de sakkyndige selv og retten vurdere om andre sakkyndige heller burde oppnevnes.

Dersom det er foretatt en foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse, kan i utgangspunktet den samme sakkyndige også delta som en av de sakkyndige i den judisielle undersøkelsen. Dette kan være prosessøkonomisk hensiktsmessig. Men det kan også hevdes at hensynet til objektiviten ivaretas bedre hvis nye sakkyndige tar den fullstendige utredningen. Dersom den foreløpige erklæringen er utført av en lege som kan identifiseres med en av partene, for eksempel når denne er knyttet til politietaten, påtalemyndigheten eller fengselsvesenet, bør retten vurdere å oppnevne andre uavhengige sakkyndige. Dette gjelder selv om vedkommende har en selvstendig stilling.

Det bør ikke oppnevnes en sakkyndig som har hatt eller har behandlingsansvar for observanden eller andre som er nært knyttet til saken, for eksempel fornærmede eller andre siktede i samme sak. Det bør heller ikke oppnevnes en avdelingsoverlege eller overlege som har hatt det formelle ansvar dersom observanden har vært innlagt i psykiatrisk institusjon, med mindre han ikke har hatt eller har et personlig forhold til observanden. Den sakkyndige kan da ikke benytte seg av avdelingens journal eller annen taushetsbelagt informasjon uten skriftlige samtykke fra observanden. Se nærmere om taushetsplikt i punkt 7.2.

I NOU 2001:12 om Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker kapittel 11.3 side 117 er det gitt en nærmere redegjørelse for gjeldende regler og praksis vedrørende sakkyndiges habilitet.

Mandat

Det har tidligere ikke vært vanlig å presisere et mandat til de sakkyndige ved rettspsykiatriske obervasjoner. Det har vært antatt at de sakkyndige har visst hva de skulle utrede. Med de nye og mer differensierte regler om utilregnelighet og særreaksjoner som trådte i kraft fra 1. januar 2002, er det blitt påkrevet å utforme individuelle mandat, da det ikke lenger er en standardutredning som etterspørres. Det er den som oppnevner den sakkyndige som skal fastsette mandatet, men ofte vil det være påtalemyndigheten som utarbeider utkast til mandat. Det er viktig at alle parter får anledning til å uttale seg før retten fastsetter mandatet. Også de sakkyndige bør kunne gis anledning til å uttale seg.

5.1 Utilregnelige

Straffeloven § 44 er en regel om straffefrihet. Den regulerer hvilke tilstander som skal lede til at lovbryteren ikke straffes. Det er for eksempel ikke noe vilkår at det er årsakssammenheng mellom tilstanden som omfattes av bestemmelsen og den straffbare handlingen.

Etter lovendringen lyder straffeloven § 44 slik:

”Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke.

Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.”

Dette omtales også som strafferettslig utilregnelighet. For å vurdere dette nærmere må det utføres en rettspsykiatrisk undersøkelse. De sakkyndige må da få i mandat å utrede om den siktede var psykotisk eller bevisstløs på handlingstiden og eventuelt om bevisstløsheten er en følge av rus jf. straffeloven § 45, eller om vedkommende er psykisk utviklingshemmet i høy grad (IQ mindre enn ca. 55). Dette dreier seg om grunnleggende psykiatrisk diagnostikk. De sakkyndige bør konkludere med et klart ja eller nei som råd til retten.

Tradisjonelt har de sakkyndige også uttalt seg om siktede var psykotisk under observasjonen.

Dersom det dreier seg om et straffbart forhold som ikke kommer inn under de straffebestemmelsene som tilsier at det er mulig å idømme en særreaksjon etter bestemmelsene i straffeloven §§ 39 og 39 a, bør de sakkyndige bare få i mandat å utrede og vurdere hvorvidt kriteriene i straffeloven § 44 kan være oppfylt.

Dersom det da konkluderes klart med at observanden omfattes av lovens begreper, kan erklæringen avsluttes med den konklusjonen. Men dersom de sakkyndige konkluderer negativt vedrørende utilregnelighet, kan de sakkyndige av eget initiativ også utrede hvorvidt observanden kan omfattes av reglene om straffenedsettelse i straffeloven § 56 bokstav c selv om dette ikke står klart i mandatet. Da vil dette være avklart og behandlet av Den rettsmedisinske kommisjon før hovedforhandling.

Et mandat for en rettspsykiatrisk undersøkelse kan for eksempel være:

”De sakkyndige bes foreta følgende utredninger og vurderinger:

1. Var siktede på handlingstiden psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad?

(Straffeloven § 44)

2. Er siktede på undersøkelsestiden psykotisk?

3. Kommer de sakkyndige til at siktede var bevisstløs på handlingstiden, hva var i tilfelleårsaken(e)?

(Straffeloven §§ 45 og 56 bokstav d)”

5.2 Nedsettelse av straff

Straffeloven § 56 bokstav c gir retten adgang til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart når lovbryteren hadde en nærmere angitt psykisk avvikstilstand.

Straffeloven § 56 bokstav c lyder nå:

”…

c. når lovbryteren på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. § 44, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av selvforskyldt rus; ”

Dersom det bare er aktuelt å utrede hvorvidt en tilregnelig person kan omfattes av reglene om nedsettelse av straff i straffeloven § 56 bokstav c, må retten oppnevne sakkyndige til å utrede dette. Det er ikke tilstrekkelig at en behandlende lege blir ført som vitne. Man må heller ikke benytte en rettspsykiatrisk vurdering som er gjort med henblikk på straffrihetsreglene for utilregnelige i straffeloven § 44, uten at de sakkyndige har redegjort skriftlig for forhold som kan omfattes av reglene om nedsettelse av straff i straffeloven §56 bokstav c.

De sakkyndige må da få som mandat å utrede og vurdere hvorvidt observanden på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. straffeloven § 44, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av rus. Dette er medisinske vurderinger som de sakkyndige i de fleste tilfeller bør kunne svare ja eller nei på. De sakkyndiges vurderingskapittel bør være instruktivt og redegjøre for premisser og tvil slik at retten kan ta den endelige avgjørelsen. Det vil være svært få tilstander som vil falle inn under reglene om nedsettelse av straff i § 56 bokstav c. Stort sett vil det dreie seg om tilfeller der man etter en skjønnsmessig vurdering finner at tilstanden ligger opp til tilstander som medfører straffrihet etter § 44.

Mandat til de sakkyndige kan for eksempel være:

”Foreta følgende utredninger og vurderinger:

1. Hadde siktede på handlingstiden en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, og/eller var han lettere psykisk utviklingshemmet og/eller handlet han under en sterk bevissthetsforstyrrelse?

2. Kommer de sakkyndige til at siktede handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse, hva var i tilfelle årsaken(e)?”

5.3. Overføring til tvungent psykisk helsevern

Lovbryter som var ”psykotisk” eller ”bevisstløs” på handlingstiden, jf. straffeloven § 44 første ledd, kan idømmes særreaksjonen overføring til ”tvungent psykisk helsevern” i medhold av straffeloven § 39. Etter endringen lyder § 39:

”Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd overføres til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kapittel 5. Avgjørelsen i sak om overføring treffes ved dom, og overføring kan bare skje når vilkårene i nr 1 eller nr 2 er oppfylt:

1. Lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.

2. Lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr 1, og tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der, og det må antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen. I tillegg må faren for tilbakefall til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, antas å være særlig nærliggende.”

Særreaksjon for utilregnelige etter § 39 kan bare idømmes der dette anses ”nødvendig for å verne samfunnet” og der hvor det etter nr. 1 antas å være ”en nærliggende fare” eller etter nr. 2 en ”særlig nærliggende” fare for tilbakefall til kvalifiserte alvorlige forbrytelser. Dette er det ikke de rettspsykiatrisk sakkyndige som skal ta stilling til, men retten. Dette skjer blant annet etter at de sakkyndige er hørt.

De sakkyndige skal utrede ”lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne”, jf. § 39 nr. 1 siste setning. Ofte vil det være ønskelig å få utredet hvorledes observanden har fungert tidligere, hvorledes hans sykdomsutvikling har påvirket hans funksjon i dagliglivet, og hvordan hans funksjonsnivå sannsynligvis blir fremover. Utredningen må inneholde vurderinger av den tilstanden (blant annet: psykiatrisk, somatisk, sosialt, under/uten psykiatrisk behandling, med/uten rusmisbruk) observanden har vært i ved optimal fungering og ved tidligere antisosial atferd, samt på tiden for de påklagete forholdene. Det er også viktig å utrede psykiatrisk prognose og behov for fremtidig psykiatrisk behandling herunder den omsorgssituasjon vedkommende kan bli tilbudt på sitt bosted. I enkelte tilfeller vil observanden ved observasjonen være i et godt behandlingsopplegg. Da kan det være unødvendig med en særreaksjon. Det avgjørende vil ofte være om det er ressurser til å fortsette denne behandlingen/omsorgen lenge nok.

En slik vurdering er relativt omfattende, og bør i de fleste tilfeller ikke sammenfattes i en kort konklusjon. De sakkyndige bør ikke konkludere med at ”det er fare for gjentagelse av straffbare forhold”. Dette vil være tilfellet for de fleste personer som har begått alvorlige forbrytelser. Det er sjelden man kan si at det ikke er noen fare.

De sakkyndige bør heller i vurderingskapittelet utrede hvilke situasjoner som i størst grad vil forebygge fremtidige forbrytelser, og hvilke situasjoner som vil gjøre observanden mest utsatt for på nytt å begå alvorlige forbrytelser. Det er viktig at de sakkyndige også gjør retten oppmerksom på usikkerheten i vurderingen. I mange tilfeller vil de sakkyndige ikke ha nok kunnskap om observanden, i andre situasjoner vil det være svært mange usikkerhetsmomenter om fremtiden.

I § 39 nr. 2 er det åpnet for at også mindre alvorlige forbrytelser enn de som er nevnt i nr. 1, kan gi grunnlag for en særreaksjon. Forutsetningen er at vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå en slik alvorlig forbrytelse. Etter nr. 2 kreves det at gjentakelsesfaren må antas å være særlig nærliggende. Momentene ved vurderingen er de samme som ved § 39 nr. 1, men det stilles altså enda strengere krav til gjentakelsesfaren.

Mandat i forbindelse med utredning i forhold til overføring til tvungent psykisk helsevern i medhold av straffeloven § 39 kan for eksempel være:

”Dersom de sakkyndige kommer til at siktede på handlingstiden var psykotisk, bevisstløs eller spykisk utviklinghemmet i høy grad eller siktede på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, og/eller var han lettere psykisk utviklingshemmet og/eller handlet han under en sterk bevissthetsforstyrrelse, eller de er i tvil om dette, bes de videre utrede siktedes atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne før, under og etter de handlinger siktelsen gjelder.

Prognosen for siktedes atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne bes vurdert. De sakkyndige bes redegjøre for hvilke forutsetninger som må oppfylles for en optimal prognose og hvilke faktorer som vil tilsi en dårlig prognose. De sakkyndige bes gjøre rede for tidsperspektivet ved vurderingene.”

I sak om overføring til tvungent psykisk helsevern har rettspsykiatrisk sakkyndige plikt til å ta kontakt med fylkeshelsesjefen som skal ha ansvaret for lovbryteren etter psykisk helsevernloven. Dette fremgår av straffeprosessloven § 147 a som lyder:

”I saker der det kan bli lagt ned påstand om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, skal påtalemyndigheten underrette den eller de rettspsykiatrisk sakkyndige om dette. De sakkyndige skal straks etter at de har avgitt den rettspsykiatriske erklæringen, underrette fylkeshelsesjefen om saken. De sakkyndige skal gi råd om hvilken institusjon den siktede bør innskrives ved, jf. psykisk helsevernloven §§ 5-2 og 5-3.”

Ved statlig overtakelse av spesialisthelsetjenester er funksjonen som fylkeshelsesjef avviklet. Det er de regionale helseforetak som skal ha ansvar for å plassere særreaksjonsdømte på riktig nivå. De skakyndige skal derfor oversende kopi av erklæringen til det regionale helseforetak med følgeskriv hvor dato for hovedforhandling blir oppgitt. Eventuelt kan de også sende kopi til den psykiatriske institusjon som skal stå for det psykiske helsevern. Der hvor observanden allerede ved undersøkelsen er innlagt det psykiske helsevern, bør den faglig ansvarlige få kopi av erklæringen.

Den sakkunnskapen de rettspsykiatrisk sakkyndige sitter inne med generelt, og den erfaringen de har med den særreaksjonsdømte spesielt, bør formidles til den som skal treffe avgjørelsen om hvor de dømte skal utholde institusjonstiden. Ikke minst fordi dette skal besluttes umiddelbart, er det viktig at de sakkyndige kontakter den som skal fatte avgjørelsen.

5.4. Tvungen omsorg

Høygradig psykisk utviklingshemmede kan bli idømt tvungen omsorg, jf. straffeloven § 39a i straffeloven. Vilkårene for å idømme omsorg er de samme som for å idømme tvungent psykisk helsevern idet bestemmelsen henviser til § 39. Se punkt 5.3.ovenfor. Det kan derfor benyttes samme mandat ved observasjon i medhold av begge disse bestemmelsene.

5.5. Særreaksjonen forvaring

Tilregnelige kan bli idømt forvaring, jf. straffeloven § 39 c. Bestemmelsen lyder etter endringen:

Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes i stedet for fengselsstraff når vilkårene i nr. 1 eller nr. 2 er oppfylt:

1. Lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første punktum.

2. Lovbryteren finnes nå skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr. 1, og har tidligere begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der. I tillegg må det antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen, og faren for tilbakefall til en ny forbrytelse som nevnt i nr. 1 må antas å være særlig nærliggende.

Før en forvaringsdom kan avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede. Men retten kan i stedet beslutte at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse. Se straffeloven § 39 d.

Dersom retten beslutter å gjennomføre en rettspsykiatrisk undersøkelse, må det formuleres et mandat hvor man ber om at en psykiatrisk utredning og vurdering blir foretatt. Videre bør det i mandatet bes om at det blir foretatt en risikovurdering hvor de sakkyndige utreder spesielle særtrekk ved observanden, hans miljø eller andre forhold som vil kunne påvirke sannsynligheten for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger. Usikkerheten ved vurderingen må komme klart frem.

De psykiatrisk sakkyndige bør ikke få som mandat å utrede hvorvidt det foreligger en nærliggende eller særlig nærliggende fare for gjentagelse av straffbare forhold fordi dette er juridiske begrep som vil ligge utenfor deres kompetanse. Dette er forhold retten skal avgjøre.

Erklæringer som er avgitt i henhold til et annet mandat (for eksempel vurdering av utilregnelighet i forhold til straffeloven § 44), bør ikke fremlegges i forvaringssaker uten at de sakkyndige har utført en tilleggsvurdering etter et utvidet mandat.

Et mandat for en rettspsykiatrisk undersøkelse i forhold til forvaring kan for eksempel formuleres etter følgende mal:

”Dersom de sakkyndige kommer til at siktede på handlingstiden ikke var i en tilstand som beskrevet i straffeloven § 44 (utilregnelig), eller er de i tvil om dette, bes videre siktedes atferd og personlige og sosiale funksjonsevne før, under og etter de handlinger siktelsen gjelder utredes.

Det bes vurdert om siktede har en tilstand som kan diagnostiseres under det offisielle diagnosesystemet (ICD 10).”

Det bemerkes at mens alle psykiatere anses å ha reell kompetanse til å utrede psykotiske personer, og vurdere deres prognose, vil vurderinger med tanke på gjentakelsesfare hos tilregnelige være et nokså smalt fagområde. Retten må derfor forsikre seg om at de sakkyndige er kompetente til å utrede dette spørsmålet før dette gis som mandat. Dersom det er aktuelt å få dette utredet kan mandatet utformes på følgende måte:

”Prognosen for siktedes atferd og sosiale og personlige funksjonsevne bes vurdert, og de sakkyndige bes redegjøre for hvilke forutsetninger som må oppfylles for en optimal prognose og hvilke faktorer som vil tilsi en dårlig prognose. De sakkyndige bes gjøre rede for tidsperspektivet i prognosen.”

Som felles punkt for alle typer mandater , se ovenfor punkt 5.1 til 5.5, bør mandatet også inneholde følgende:

”De sakkyndige bes om å begrunne sine standpunkter. Har det vært nødvendig for de sakkyndige å ta stilling til bevisspørsmål knyttet til faktiske forhold (herunder forklaringer fra siktede og komparenter) for å kunne foreta den sakkyndige vurdering, bør dette klart angis i erklæringen. Det samme gjelder eventuelle usikkerhetsmomenter i de sakkyndiges vurderinger.

Mener de sakkyndige at det er behov for ytterligere etterforskning i saken, for eksempel avhør av ytterligere vitner, for å bedre grunnlaget for deres vurderinger, kan de kontakte … … …ved … … …politidistrikt.”

5.6 Opphør, prøveløslatelse eller opprettholdelse i forbindelse med særreaksjon

5.6.1 Opphør av tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg

Opphør av særreaksjonen tvungent psykisk helsevern etter § 39 og tvungen omsorg etter § 39 a er det gitt regler om i straffeloven § 39 b, som lyder:

”Tvungent psykisk helsevern etter § 39 og tvungen omsorg etter § 39 a kan bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 39 nr. 1 eller nr. 2 fortsatt er oppfylt.

Den domfelte, dennes nærmeste eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste, avgjøres etter psykisk helsevernloven § 1-3 annet ledd. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig.

Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten, som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.”

Det stilles ikke absolutte krav til den domfeltes sinnstilstand for å opprettholde særreaksjonen. På den andre siden vil grunnvilkåret sjelden være oppfylt der lovbryteren ikke lenger er utilregnelig.

Etter straffeprosessloven § 165 nr. 3 skal siktede alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse når det er aktuelt å idømme opprettholdelse av særreaksjon. Retten må formulere et mandat vedrørende de forhold retten ønsker belyst. Mandatet må utformes slik at de psykiatrisk sakkyndige uttaler seg om det som er deres kompetanse, det vil si psykiske tilstander, sykdommens/tilstandens prognose og vurdering av psykososiale faktorer som vil kunne påvirke den dømtes atferd. Se kapittel 5.3 og 5.4.

5.6.2 Prøveløslatelse fra forvaring

Den som er idømt forvaring etter straffeloven § 39 c kan løslates før forvaringstiden utløper. Dette skjer på prøve. Etter straffeloven § 39 f femte ledd kan den forvaringsdømte begjære prøveløslatelse etter utløpet av en eventuell minstetid, eller tidligst ett år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig. I forbindelse med rettens vurdering av krav om prøveløslatelse, vil det være viktig å belyse den dømtes atferd og personlige utvikling i fengsel. Det er ikke nødvendig med ny rettspsykiatrisk utredning, men det kan være aktuelt i enkelte tilfeller. Rapporter og vurderinger fra den dømtes atferd i anstalt kan være en tilstrekkelig utredning. I saker hvor den domfelte har fått klare psykiatriske diagnoser tidligere, vil det kunne være aktuelt med en ny rettspsykiatrisk vurdering av tilstandens utvikling. De sakkyndige bør da få i mandat å ajourføre den psykiatriske diagnostikk. Det samme gjelder dersom påtalemyndigheten vil nedlegge påstand om forlengelse av idømt forvaring.

5.6.3 Opprettholdelse av særreaksjon/overføring til anstalt under kriminalomsorgen

Dersom en tidligere psykotisk lovbryter er idømt tvungent psykisk helsevern, men over lang tid har vist seg stabilt upsykotisk og uten psykiatrisk behandlingsbehov, men stadig representerer en nærliggende fare for alvorlig voldskriminalitet, kan det reises sak om overføring til anstalt under kriminalomsrogen, jf. psykisk helsevernloven § 5-6. Den faglig ansvarlige for det psykiske helsevern selv, eller påtalemyndigheten kan begjære en slik overføring. En slik sak bør antakelig forberedes og gjennomføres som en forvaringssak, hvor gjentagelsesfare og den psykiske tilstand blir nøye utredet.

Det praktiske i forbindelse med oppnevnelsen

Dersom påtalemyndigheten begjærer oppnevnt rettspsykiatriske sakkyndige, bør det allerede før retten foretar oppnevnelsen, lages kopisett av politidokumentene som de sakkyndige kan få oversendt sammen med oppnevnelsen. I oppnevnelsen bør det være angitt en frist for avgivelse av erklæringen. Som regel er 6 – 8 uker en rimelig frist fra mottak av politidokumentene, men dette bør diskuteres med de sakkyndige før disse oppnevnes. Dersom de sakkyndige ikke klarer å holde fristen, må de underrette retten om dette. Da vil det være opp til retten om dette kan godtas eller om det unntaksvis bør oppnevnes nye sakkyndige.

Når forslag til sakkyndige foreligger, må retten vurdere om de foreslåtte er habile. Partene må få anledning til å uttale seg. Før de sakkyndige oppnevnes må de kontaktes slik at en med sikkerhet vet at de har anledning til å påta seg oppdraget og innenfor de gitte tidsrammer. I forbindelse med utarbeidelse av mandat kan det være aktuelt å drøfte dette både med påtalemyndigheten, forsvarere og de sakkyndige.

Dersom den siktede ikke samtykker i observasjon fra de sakkyndige, kan retten ved kjennelse bestemme at den siktede skal innlegges til undersøkelse på psykiatrisk sykehus eller annet egnet observasjonssted, jf. straffeprosessloven § 167. Forsvarer og oppnevnt sakkyndig skal høres før slik kjennelse avsies. Det er også viktig på forhånd å avklare med den institusjonen som skal motta siktede at de kan stille plass til disposisjon. Omkostningene ved dette dekkes av retten.

Det sakkyndige arbeidet

7.1 Innledning

Som nevnt ovenfor, oppnevnes det vanligvis to sakkyndige. Normalt avgir de en felles erklæring, men de sakkyndige må ikke være enige. Dersom det er uenigheter i de faglige funn og skjønn, må dette fremgå av erklæringen. Det er imidlertid en fordel om de samarbeider om det øvrige og blir enige om faktum som skal legges til grunn, dokumentutdrag og lignende. På den måten blir en spart for dobbeltarbeid. De sakkyndige bør snakke med observanden hver for seg, i alle fall initialt, for dermed å danne seg et selvstendig bilde av observanden. Det kan imidlertid være situasjoner hvor dette er svært upraktisk. Dette må de sakkyndige omtale i erklæringen.

Det anbefales som en kvalitetssikring, at de sakkyndige har minst to samtaler med observanden hver. I tilfelle hvor observanden er svært godt utredet fra tidligere og gir tillatelse til innhenting av opplysninger fra pågående behandling, kan de sakkyndige nøye seg med en samtale hver.

Dersom de sakkyndige hver for seg har fått et svært ulikt bilde av observanden, anbefales fellessamtaler med observanden slik at de etterpå kan analysere sine ulike funn. Dersom de sakkyndige har ulik fagbakgrunn, kan det også i noen tilfeller være hensiktsmessig å møte observanden i fellesskap, for derved å bygge på felles observasjoner som kan oppfattes ulikt av de sakkyndige.

I forbindelse med undersøkelsen kan det komme frem opplysninger som gjør at de sakkyndige antar at det er behov for nye avhør. Da bør politiet eller påtalemyndigheten få en begrunnet meddelelse om dette. Politiet eller påtalemyndigheten avgjør om og hvordan avhøret skal gjennomføres.

7.2 Taushetsplikt

De sakkyndige har ikke taushetsplikt overfor retten vedrørende de opplysninger de får rede på under utførselen av oppdraget og som har betydning for sakens opplysning. Se helsepersonelloven § 27. Dette skal formidles til observanden initialt i kontakten. Det bør også fremkomme i erklæringen hvordan informasjonen om dette er gitt og i hvilken grad den sakkyndige mener at observanden har forstått dette. Han må også informeres om at han ikke er forpliktet til å snakke med de sakkyndige og at de sakkyndige kan avgi en uttalelse selv om observanden ikke har medvirket.

Dersom de sakkyndige skal innhente opplysninger som er undergitt taushetsplikt, må observanden gi skriftlig samtykke. Samtykke fra observanden skal begrenses til bestemte organer eller tjenestemenn. For dokumentasjonens del bør slike opplysninger innhentes skriftlig.

Dersom de sakkyndige mener det er ønskelig å innhente opplysninger fra komparenter (som for eksempel slektninger eller arbeidskollega), må komparentene gjøres oppmerksom på at de ikke er forpliktet til å uttale seg til de sakkyndige, og at de sakkyndige ikke har taushetsplikt overfor oppdragsgiver. Observanden selv behøver ikke gi samtykke til at det innhentes komparentopplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt.

Ved kjennelse etter straffeprosessloven § 167 kan retten beslutte at en observand skal innlegges i vanlig psykiatrisk institusjon slik at siktedes sinnstilstand kan bedømmes. Slik innleggelse gjelder bare som et ledd i observasjonen. Da har personalet ikke vanlig taushetsplikt overfor de rettsoppnevnte sakkyndige. Den innlagte pasienten må gjøres oppmerksom på dette. Ved en slik innleggelse, må observanden informeres om at han ikke er forpliktet til å delta i utføring av tester og lignende.

Særlige problemer oppstår dersom de sakkyndige tidligere har hatt befatning med observanden eller hans nærmeste, for eksempel som behandlende lege. Opplysninger den sakkyndige i den forbindelse har fått om observanden, vil som hovedregel ikke kunne legges frem uten observandens samtykke. Retten bør derfor søke å unngå å oppnevne sakkyndige som kjenner observanden på forhånd. For øvrig vises til punkt 4.3 om habilitet.

7.3 Forholdene rundt undersøkelsen

Når de sakkyndige har mottatt dokumentene fra retten, vil det fremgå av disse om observanden er varetektsfengslet, innlagt i psykiatrisk institusjon eller er på frifot. Når observanden befinner seg i en institusjon, er det som regel mest praktisk at de sakkyndige oppsøker observanden der etter forhåndsavtale med institusjonen. I enkelte tilfeller vil de sakkyndige ikke ha kapasitet til dette, og ønsker fremstilling på sitt kontor. Dette må da tas opp med politiet, som står for det praktiske. Når observanden ikke bor i institusjon, kan det være hensiktsmessig at observanden innkalles til den sakkyndiges kontor, eller at de sakkyndige oppsøker observanden i dennes hjem. Det kan også være aktuelt at politiet eller forsvarer stiller et kontor til disposisjon.

I erklæringen må det fremgå hvor og når samtaler har funnet sted, og hvem som har vært til stede. Det hender at observanden ønsker å ha andre til stede, for eksempel et familiemedlem, verge, kontaktperson eller i helt spesielle tilfeller, sin forsvarer. Dette bør i de fleste tilfeller kunne imøtekommes av de sakkyndige, men i noen tilfeller vil dette være uheldig for observasjonen. De sakkyndige må i erklæringen opplyse om hvem som har vært til stede og om eventuelle uheldige forhold. Hvis de sakkyndige mener at forholdene rundt undersøkelsen ikke gir tilfredsstillende arbeidsforhold, må de sakkyndige skriftlig eller muntlig orientere retten om dette. Retten kan eventuelt bestemme at undersøkelsesforholdene skal endres, for eksempel ved innleggelse i institusjon etter straffeprosessloven § 167.

I enkelte tilfeller kan det være behov for tiltak fra rettens side overfor observanden, for eksempel å bestemme en pågripelse eller en innleggelse i psykiatrisk institusjon etter straffeprosessloven §167. Retten må da dekke slike omkostninger og avtale plass med en dertil egnet institusjon.

Hvis observanden ikke samarbeider eller ved behov for omfattende tilleggsutredninger, kan retten akseptere at de sakkyndige avgir en foreløpig erklæring og eventuelt gir endelig uttalelse etter observasjon av tiltalte ved hovedforhandlingen.

De sakkyndige må vurdere hvorvidt det er behov for tolk. Hvis så er tilfellet, må den sakkyndige informere oppdragsgiver fordi det er oppdragsgiver som dekker utgiftene. I enkelte saker kan observanden ha motforestillinger mot enkelte tolker på grunn av politiske eller etniske forhold. De sakkyndige bør så langt det er mulig ta hensyn til dette og i alle fall dokumentere problemstillingen. I enkelte tilfeller blir familiemedlemmer brukt som tolk. Dette er uheldig, selv om det kan bli nødvendig. Det må ikke skje der hvor det etterforskes forhold innen familien. Er observanden fengslet med besøksrestriksjoner må de sakkyndige konferere med politiet om bruk av tolk.

7.4 Erklæringens innhold

Den skriftlige erklæringen som gis til domstolen, er et viktig utgangspunkt for hvordan partene vil arbeide med saken videre. Det er derfor svært viktig at det kommer frem hvilke opplysninger de sakkyndige bygger på i sin vurdering av observanden. De sakkyndiges vurderinger og konklusjon er et råd til retten og det må være mulig for denne å følge de sakkyndiges resonnementer. Det er også viktig for Den rettsmedisinske kommisjon å kunne se hvilke premisser som er lagt til grunn ved den faglige vurderingen, for å kunne kvalitetssikre erklæringen.

Språklig må erklæringen utformes med tanke på at den skal brukes i retten. Medisinske faguttrykk må forklares.

Det har gjennom årene utviklet seg en tradisjon for hvordan erklæringer bygges opp. I de fleste tilfeller er det hensiktsmessig å følge denne slik som beskrevet nedenfor.

1 Innledning

I innledningen må det fremgå hvilken rett som foretok oppnevnelsen og dato for denne, de sakkyndiges navn og arbeidssted, postadresse, kort om deres kvalifikasjoner og eventuelt når de ble oppnevnt som faste sakkyndige.

Videre må observandens personalia nevnes. Mandatet for den rettspsykiatriske undersøkelsen må gjengis i sin helhet og det må nevnes kort hva siktelsen går ut på med henvisninger til relevante lovbestemmelser. Det må også opplyses om observanden tidligere har gjennomgått rettspsykiatriske undersøkelser og om vedkommende tidligere er dømt. Det må fremkomme antall domfellelser og etter hvilke lovparagrafer observanden er dømt.

2 Dokumentutdrag

De sakkyndige må referere politidokumenter som er vesentlige for å bedømme observandens sinnstilstand. Hendelsesforløp kan det ofte være flere meninger om, men dette er som regel av mindre interesse for den sakkyndige vurdering. Unntak kan tenkes hvor det fremkommer påstander om observandens adferd og opplysninger om sinnstilstanden. De refererte opplysninger må enten være sitater fra politidokumenter med kildeangivelser, eller kortfattede resyméer ført i pennen av de sakkyndige. Det skal ikke refereres opplysninger fra politidokumentene som ikke er relevante for den rettspsykiatriske undersøkelsen. Det er viktig at de sakkyndige redigerer dokumentopplysningene slik at det blir lette å orientere seg i disse, og at de ikke blir for omfattende.

3 Den psykiatriske undersøkelsen

Det må komme frem hvor og hvordan undersøkelsen har funnet sted, se pkt 7.2. og hvem som var til stede ved undersøkelsen. Det må også dokumenteres at observanden er blitt informert om hensikten med undersøkelsen og forhold vedrørende taushetsplikt. Det bør om mulig, utferdiges en ”klassisk” psykiatrisk journal som skal være deskriptiv og for eksempel inneholder følgende punkter bygget på opplysninger fra observanden:

· Familiebakgrunn

· Barndom

· Skolegang

· Militærtjeneste

· Utdanning/arbeidsliv

· Seksualitet og samliv

· Somatisk sykehistorie

· Psykiatrisk sykehistorie

· Bruk av alkohol, medikamenter, narkotika

· Tidligere kriminalitet

· Observandens fremstilling til den sakkyndige om den aktuelle saken

· Observandens vurdering av sin egen personlighet

· Status presens, også somatisk, slik den sakkyndige har oppfattet den (ev. ulik status ved ulike samtaler)

I enkelte tilfeller er det naturlig å utfylle de opplysninger observanden gir med opplysninger fra andre kilder. Da må det komme klart frem i erklæringen hvor de ulike opplysningene kommer fra. Det er heller ingen ting i veien for at de sakkyndige kommenterer observandens uttalelser. Men det må fremgå av erklæringen at dette er en slik kommentar.

Når to sakkyndige snakker med observanden hver for seg, vil det ofte komme frem ulike opplysninger. Det er viktig at dette fremgår av erklæringen. Den andre sakkyndige behøver ikke å gjenta alt den første har skrevet, men bør dekke de samme områder. Ofte vil det kunne være rimelig for eksempel å skrive: ”Når det gjelder familie, barndom, skolegang og utdannelse har observanden i vesentlig grad forklart seg som til den første sakkyndige. Når det gjelder forhold til seksualitet derimot, .…”. Status presens må også komme inn her.

4 Supplerende opplysninger

Når de sakkyndige hver for seg har fått et inntrykk av observanden, bør de drøfte hvilke supplerende opplysninger som er nødvendige for å utrede saken. Dersom komparenter kontaktes må det gjøres oppmerksom på hva opplysningene skal brukes til og at de sakkyndige ikke har taushetsplikt overfor oppdragsgiver. Samtykke må innhentes fra den observerte eller den som kan samtykke for vedkommende. Ved innhenting av opplysninger som er underlagt taushetsplikt (tidligere behandler???) må observanden gi samtykke.

Innhentede opplysninger presenteres systematisk. Det kan være vanskelig å vite hvor mye som skal siteres, men man refererer fortrinnsvis bare de opplysninger som synes relevante for den psykiatriske vurderingen. Det er mulig å bare referere konklusjoner og eventuelt legge legeerklæringer eller lignende med som vedlegg. Dersom tidligere behandlere har kommet til andre konklusjoner enn de sakkyndige, er det spesielt viktig at premissene for deres fremstillinger refereres så omfattende som mulig.

5 Supplerende undersøkelser

Det kan være aktuelt å utføre eller få utført supplerende undersøkelser. Det kan dreie seg om neurologiske undersøkelser, psykologiske tester eller annet. Slike undersøkelser skal ikke skje for trygdens regning, men honoreres av retten. I noen tilfeller vil det være et helsemessig behov for at de sakkyndige henviser observanden til det vanlige helsevesenet. Det må da være klart at eventuelle funn som gjøres ved undersøkelse og behandling her, er underlagt taushetsplikt på samme måte som andre helseopplysninger.

De supplerende undersøkelser må være relevante for å besvare mandatet. Det vil ofte være overflødig med undersøkelser utover de kliniske dersom mandatet bare er å vurdere om observanden var psykotisk, jf. straffeloven § 44 første ledd. Hvis samme person også skal utredes i forhold til evnetuell overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39, vil adferd, sykdomsutvikling og psykisk funksjonsevne måtte vurderes ytterligere for å kunne uttale seg om prognosen. Da kan det være ønskelig med for eksempel psykologiske utredninger. Risikovurderinger gjort kun på bakgrunn av psykologiske eller psykiatriske tester, må de sakkyndige være varsomme med. Det har ikke vært tradisjon i Norge å benytte projektive tester i rettspsykiatriske utredninger. I de senere år er imidlertid risikoinstrumentet HCR-20 blitt mer vanlig brukt også i Norge. Dette instrumentet er ikke validert og normert på norsk befolkning, og må kun brukes som en sjekkliste for faktorer som må inn i vurderingen. Det er ikke grunnlag for å regne ut poeng.

Dersom problemstillingen er psykisk utviklingshemming, jf. straffeloven § 44 andre ledd eventuelt § 56 c, vil en omfattende psykologisk utredning kunne være på sin plass.

Neurologisk eller neuropsykologisk utredning kan være aktuelt ved mistanke om organisk hjerneskade.

Når det er foretatt psykologiske utredninger av observanden, må testresultatene i sin helhet, men ikke råmaterialet, vedlegges erklæringen for kvalitetssikringens del. Konklusjonen og sitater fra vurderingene kan gjengis i erklæringen.

6 Sammendrag

Sammendraget skal være kort. Kun de opplysninger som er vesentlige for vurderingen tas med. Dersom det er redegjort for divergerende opplysninger vedrørende observanden, er det fornuftig å klargjøre dette i sammendraget. ( For eksempel: ”Observanden opplyser …., men det kommer frem i sykehusopplysninger …. . De sakkyndige har observert …”)

7 Vurdering og konklusjon

I dette kapittelet skal det sakkyndige skjønn presenteres. Mandatet besvares punkt for punkt, og de faglige vurderinger begrunnes. Man må unngå å bruke sjablonmessige formuleringer, og det må fremgå hvilke opplysninger de ulike psykiatriske konklusjoner er bygget på. Dersom det foreligger ulike opplysninger om forhold, må dette diskuteres og det må klart presiseres hvilke opplysninger de sakkyndige legger til grunn. De sakkyndige skal ikke foreta bevisvurderinger vedrørende faktiske forhold. Noen ganger vil likevel de faktiske forholdene være avgjørende for de sakkyndiges konklusjoner. Da må de sakkyndige redegjøre for dette. Det er greit å skrive at observandens fremstilling ikke virker sannsynlig ut fra en medisinsk forståelse. Når de sakkyndige vurderer om det foreligger psykose eller lignende forhold, så er det naturligvis en bevisvurdering de sakkyndige må gjøre.

I enkelte tilfeller vil observanden fortelle om stemmer eller andre psykotiske femomener uten at tilstanden for øvrig tyder på en psykotisk lidelse. I andre saker vil observanden redegjøre for manglende hukommelse for ganske kompliserte handlinger. De sakkyndige må da diskutere muligheten for simulering. Når psykiatere og psykologer arbeider som terapeuter, er det i de fleste tilfeller riktig å anta at en pasienten snakker sant. Ved en rettspsykiatrisk observasjon er dette annerledes.

I noen saker vil det kunne være påstand mot påstand. Da kan de sakkyndige for eksempel skrive: ”Dersom observandens fremstilling legges til grunn så …., men dersom NNs fremstilling legges til grunn, så ….”.

De sakkyndige bør samarbeide om et grundig vurderingskapittel hvor diagnostiske og kliniske problemstillinger blir diskutert. Dersom de er uenige på vesentlige punkter i vurderingen, må dette komme klart frem.

I vurderingskapittelet bør de sakkyndige i tillegg til å besvare mandatet, diagnostisere observanden etter ICD-10 og begrunne diagnosen(e). Det er spesielt viktig å begrunne dersom de sakkyndige stiller andre diagnoser enn behandlere har gjort, og en nøyaktig diagnostisering kan være vesentlig for prognostiske vurderinger. Dersom de sakkyndige er usikker på diagnostikken, bør de mulige diagnoser diskuteres med argumenter for og imot.

På enkelte punkter i mandatet skal det gis en entydig konklusjon. Andre spørsmål som for eksempel risikovurderinger, bør besvares med lengere resonnement, og krever ikke et entydig svar.

Kvalitetssikring av sakkyndigerklæringen

Rettspsykiatriske sakkyndiguttalelser avgis i Norge fra enkeltpersoner, ikke institusjoner eller faggrupper. Det vil si at det ikke foreligger interne kvalitetssikringsrutiner ved utarbeidelse av slike erklæringer utover det den enkelte sakkyndige måtte stå for.

Når det gjelder ekstern kvalitetssikring foregår den i to former, nemlig av retten som oppdragsgiver og av Den rettsmedisinske kommisjon.

Retten og sakens parter er de som kan kvalitetssikre utvalget av faktiske opplysninger de sakkyndige har bygget på. Partene må være oppmerksomme på at de sakkyndige kan ha misforstått politidokumenter eller etter partenes mening, bygget på et skjevt utvalg av dokumentene.

Den formaliserte eksterne kvalitetssikringen gjøres av Den rettsmedisinske kommisjon. De sakkyndige må derfor samtidig med oversendelse til oppdragsgiver, sende en kopi av erklæringen til Den rettsmedisinske kommisjon, Justisdepartementet, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo. Se straffeprosessloven § 147 første ledd. Kommisjonen vil gjennomgå erklæringen og gi sine kommentarer til oppdragsgiver, jf. bestemmelsens tredje ledd. De sakkyndige får tilsendt kopi av dette. Kommisjonens oppgave i denne sammenheng er primært å kontrollere at erklæringen er riktig oppbygget, at nødvendige premisser er tatt med eller utredet, og at diskusjonen og konklusjonen er rimelig i forhold til rettspsykiatrisk praksis og standard. Saksbehandlingen skjer ved at erklæringen sendes til tre kommisjonsmedlemmer, og at den siste, som er formannen i den psykiatriske gruppen, avgir kommisjonens svar. En slik behandling vil vanligvis ta 3 – 6 uker. Dersom hovedforhandlingen er berammet tidligere, vil kommisjonen, dersom de blir gjort oppmerksom på det i rimelig tid, søke å få til en raskere saksgang. Det er imidlertid ikke alltid gjennomførbart.

I de fleste tilfeller vil ikke kommisjonen ha noen bemerkninger til erklæringen. I andre tilfeller kan kommisjonen påpeke for eksempel usikkerhet i et vurderingstema, men akseptere de sakkyndiges vurderinger. I noen tilfeller vil kommisjonen påpeke at det er formelle feil i erklæringen, eller at kommisjonen er av den oppfatning at det faglige resonnement ikke er tilfredsstillende eller tilstrekkelig begrunnet. Da vil kommisjonen påpeke svakhetene og be om en revurdering fra de sakkyndige. Men de sakkyndige kan fastholde sine faglige vurderinger. Retten kan da beslutte å oppnevne nye sakkyndige for å få saken ytterligere belyst eller akseptere uenigheten.

Muntlig fremstilling i retten

På grunnlag av den skriftlige erklæringen, vil retten eller partene vurdere om de ønsker å innkalle de sakkyndige skal innkalles til hovedforhandlingen og legge frem sin erklæring der. Før saken berammes bør det derfor undersøkes med de sakkyndige når de kan møte. Under enhver omstendighet må de sakkyndige varsles om når de skal møte i retten.

De sakkyndige kan være tilstede under hele hovedforhandlingen. Retten kan tillate dem å stille spørsmål til parter, vitner og andre sakkyndige, jf. straffeprosessloven § 144. Dette kan medføre et betydelig tidsbruk for de sakkyndige. Retten bør derfor diskutere med dem og partene i hvilken grad det er behov for deres tilstedeværelse i retten for at de sakkyndige skal få de opplysningene de trenger for å utrede sitt mandat. Som hovedregel er det tilstrekkelig at en av de sakkyndige er tilstede under hele eller deler av hovedforhandlingen dersom de ikke har avgitt avvikende erklæringer. I saker av lengre varighet kan de sakkyndige veksle om å være til stede under de vitneavhør som er interessante for sakkyndigvurderingen. Under andre deler av bevisvurderingen vil det kanskje ikke være nødvendig å være til stede. De sakkyndige må da holde hverandre oppdatert på det som fremkommer.

I enkelte saker vil den rettspsykiatriske diagnostikk være åpenbar og helt uavhengig av de straffbare forhold, for eksempel ved langvarig etablert alvorlig schizofreni. Da vil det som regel være tilstrekkelig at de sakkyndige hører tiltaltes forklaring og avgir sin uttalelse. Ved to-instans behandling kan det være slik at de sakkyndige har hørt mange av vitneforklaringene i tingretten. Dersom det ikke er ventet vesentlige nye opplysninger i lagmannsretten, bør de sakkyndige kunne innskrenke sin tilstedeværelse her.

Når de sakkyndige har avgitt en skriftlig erklæring til retten, og så blir innkalt for å gi muntlig forklaring under hovedforhandlingen, skal vedkommende avgi forsikring om at han har utført og vil fullføre sitt verv samvittighetsfullt og etter beste overbevisning. Se straffeprosessloven § 145.

De sakkyndige avhøres etter de regler som gjelder for vitner, jf. straffeloven § 144 første setning. De må gjøre rede for sitt sakkyndigarbeid, hvilke premisser de har lagt til grunn, og hvilke vurderinger og konklusjoner de har kommet frem til. Denne utredningen utdypes ved spørsmål fra partene og retten.

Hvis de sakkyndige under hovedforhandlingen uttaler seg om spørsmål som ikke omfattes av den skriftlige erklæringen, vil dette være uttalelser som ikke er kvalitetssikret eksternt av Den rettsmedisinske kommisjon. Hvis de sakkyndige, etter å ha overvært hele eller deler av hovedforhandlingen, endrer sine vurderinger på vesentlige punkter, skal de sakkyndige utferdige en skriftlig tilleggserklæring til retten. De sakkyndige sender en kopi av denne til Den rettsmedisinske kommisjon jf. straffeprosessloven § 147 andre ledd. Det samme gjelder hvis de får et nytt mandat under hovedforhandlingen,.

Når dom er avsagt, skal de sakkyndige motta kopi av dommen fra statsadvokaten, jf. Riksadvokatens rundskriv om utilregnelighetsregler og særreaksjoner av 3. desember 2001.

Godtgjøring for sakkyndigoppdrag

De sakkyndige leverer salæroppgave til den rett som har oppnevnt dem og godtgjøres etter en offentlig timesats, jf. straffeprosessloven § 138. I forskrift 03.12.1997 nr 1441om salær fra det offentlige til advokater m.v, er det gitt nærmere regler om godtgjøring til sakkyndige. Timesatsen fastsettes av Justisdepartementet.

Normaltid for å utarbeide en rettspsykiatrisk erklæring vil variere etter sakens kompleksitet og mandat. En enkel utredning i forbindelse med vurdering bare av psykose (straffeloven § 44 første ledd) vil ofte dreie seg om 10 – 20 timer pluss eventuell reisetid. Når mandatet er mer komplisert, for eksempel ved spørsmål om grunnlag for særreaksjon, vil utredningen kunne ta lengre tid. Nødvendige psykologiske utredninger vil ofte være tidkrevende. Andre forhold som kan gjøre arbeidet mer omfattende, er at det foreligger mange forhold og dokumenter i saken, at observanden ikke ønsker å medvirke til undersøkelse eller at observandens tilstand er svært skiftende, slik at observasjonen må foretas over lengre tid. Også i saker der det er behov for tolk vil det kunne gå med ekstra tid.

Den samme dommeren som foretok oppnevning av de sakkyndige, bør også ta stilling til de sakkyndiges salæroppgaver. Dersom retten er i tvil om den sakkyndige bør honoreres fullt ut etter den avgitte salæroppgave, kan den forelegge saken for Den rettsmedisinske kommisjon til uttalelse.

Nærmere regler om salær til sakkyndige gis i forskrift fra Justisdepartementet. Gjeldende rundskriv kan fås ved henvendelse til Justisdepartementets sivilavdeling eller domstolene.

Rettspsykiatriske erklæringer i overgangsperioden

Etter lov 17. januar 1997 nr 11 om endringer i straffeloven m.v. del II gjelder lovendringene som trådte i kraft 1. januar 2002, også for tidligere begåtte handlinger som pådømmes etter ikrafttredelsen. Det samme gjelder når en sak behandles ved anke eller gjenopptakelse etter lovens ikrafttredelse.

Sikringstiltak som er satt i verk ved lovens ikrafttredelse fortsetter inntil lengstetiden løper ut eller det stilles krav fra den dømte om at det reises sak med påstand om idømmelse av særreaksjon etter straffeloven §§ 39, 39 a eller 39 c. Saken må bringes inn for tingretten før lengstetiden er utløpt. Retten avgjør ved dom om det skal idømmes en særreaksjon.

Der en dom på sikring ikke er iverksatt før 1. januar 2002, skal påtalemyndigheten så vidt mulig innen 1. januar 2003 innstille sikringstiltak eller reise sak for retten med påstand om idømmelse av særreaksjon.

Vedlegg

Nedenfor er bestemmelser som er relevante i forbindelse med rettspsykiatriske erklæringer, utilregnelighet og særreaksjoner gjengitt. Gjengivelsen er ikke uttømmende og gjelder i hovedsak bestemmelser som er nye eller endret og som trådte i kraft fra 1. januar 2002.

Fra Lov 22 mai 1902 nr. 6 om almindelig borgerlig straffelov (straffeloven)

Fra 2det Kapitel. Straff og andre rettsfølger

§ 39. Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd overføres til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernlov kapittel 5.

Avgjørelsen i sak om overføring treffes ved dom, og overføring kan bare skje når vilkårene i nr 1 eller nr 2 er oppfylt:

1. Lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.

2. Lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr 1, og tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der, og det må antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen. I tillegg må faren for tilbakefall til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, antas å være særlig nærliggende.

§ 39 a. På samme vilkår som nevnt i § 39 kan en lovbryter som er straffri etter § 44 annet ledd, idømmes tvungen omsorg.

Tvungen omsorg skal utholdes i en fagenhet innen spesialisthelsetjenesten som er innrettet for formålet. Hvis hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler mot det, kan fagenheten etter nærmere forskrift som Kongen gir, inngå avtale om gjennomføring av omsorgen utenfor fagenheten.

Den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet. Fagenheten har det overordnete ansvaret for gjennomføringen av tvungen omsorg, også når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.

Ved gjennomføring av dom på tvungen omsorg gjelder følgende bestemmelser i psykisk helsevernloven tilsvarende så langt de passer:

a) kapittel 1, kapittel 4 med unntak av §§ 4-5 annet ledd, 4-9 og 4-10, og kapittel 6 med forskrifter når særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Bestemmelsen i § 4-4 annet ledd annet punktum gjelder likevel bare i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt av Kongen.

b) kapittel 1 og kapittel 6 når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.

Kongen kan gi forskrift om at sosialtjenesteloven kapittel 6A skal gjelde tilsvarende. Kongen kan gi særlige regler om saksbehandlingen.

Kongen gir forskrifter med nærmere bestemmelser om gjennomføringen av tvungen omsorg, herunder bestemmelser om hvilke vedtak som kan overprøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.

§ 39 b. Tvungent psykisk helsevern etter § 39 og tvungen omsorg etter § 39 a kan bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 39 nr. 1 eller nr. 2 fortsatt er oppfylt.

Den domfelte, dennes nærmeste eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste, avgjøres etter psykisk helsevernloven § 1-3 annet ledd. Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig.

Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for herreds- eller byrett, som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.

§ 39 c. Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes i stedet for fengselsstraff når vilkårene i nr. 1 eller nr. 2 er oppfylt:

1. Lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første punktum.

2. Lovbryteren finnes nå skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr. 1, og har tidligere begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der. I tillegg må det antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen, og faren for tilbakefall til en ny forbrytelse som nevnt i nr. 1 må antas å være særlig nærliggende.

§ 39 d. Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede.

Retten kan i stedet beslutte at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse, jf. straffeprosessloven § 165.

§ 39 e. I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige femten år, og ikke kan overstige enogtyve år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil fem år om gangen. Sak om forlengelse reises ved herreds- eller byrett senest tre måneder før forvaringstidens utløp.

Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige ti år.

Tidligere idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes.

§ 39 f. Løslatelse før forvaringstidens utløp skjer på prøve med en prøvetid fra ett til fem år.

Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom.

Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.

Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før ett år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig.

§ 39 g. Ved prøveløslatelse av retten kan det settes vilkår som ved betinget dom, jf. straffeloven § 53 nr. 2 til 5. Retten kan også sette som vilkår at den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen. Når særlige grunner tilsier det, og institusjonen eller kommunen har samtykket, kan retten også sette som vilkår at den domfelte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet utover ettårsfristen i § 53 nr. 3 bokstav g. Når den domfelte skal oppholde seg i institusjon eller kommunal boenhet, kan retten fastsette at den domfelte skal kunne holdes tilbake der mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Ved prøveløslatelse av kriminalomsorgen kan det settes vilkår som nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 bokstav a til g, nr. 4 og nr. 5. Det kan også settes som vilkår at den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen.

Den domfelte skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene. Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetid gjelder reglene i straffeloven § 54 nr. 1 tilsvarende. Den løslatte kan begjære at forhørsretten treffer kjennelse om at vilkår som nevnt i første ledd annet punktum skal oppheves eller endres, jf. straffeloven § 54 nr. 1. Slik begjæring kan tidligst fremmes ett år etter at dommen om prøveløslatelse eller forhørsrettens siste kjennelse var endelig. Reglene om forsvarer i straffeprosessloven kapittel 9 gjelder tilsvarende.

Dersom institusjonen eller kommunen trekker sitt samtykke etter første ledd annet punktum tilbake, gjeninnsettes den løslatte.

Dersom den løslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, eller særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i medhold av første ledd annet punktum, kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet om gjeninnsettelse inn for herreds- eller byrett. Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. Har den løslatte blitt fulgt opp av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen gi uttalelse før det blir avsagt dom. Reglene om forsvarer og om pågripelse og fengsling i straffeprosessloven kapittel 9 og kapittel 14 gjelder tilsvarende. Det samme gjør straffeloven § 54 nr. 2 annet ledd.

§ 39 h. Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av særreaksjon etter § 39 c.

Fra 3die Kapitel. Betingelser for Strafbarhed.

§ 44. Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke.

Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Fra 5te Kapitel. Om betinget dom og om grunner til at straffen kan settes ned eller forhøyes.

§ 56. Retten kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart:

a. når handlingen er foretatt for å redde noens person eller gods, men grensen for retten til dette etter §§ 47 og 48 er overskredet;

b. når handlingen er foretatt i berettiget harme, under tvang eller overhengende fare;

c. når lovbryteren på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. § 44, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av selvforskyldt rus;

d. når lovbryteren handlet under bevisstløshet som var en følge av selvforskyldt rus, og særdeles formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned.

Fra Lov 22 mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven)

Fra Kap 11. Sakkyndige.

§ 147. Enhver som tjenestegjør som sakkyndig i rettsmedisinske spørsmål, skal straks sende den rettsmedisinske kommisjon avskrift av den skriftlige erklæring som han gir retten eller påtalemyndigheten. Dette gjelder ikke ved foreløpige erklæringer som nevnt i § 165 fjerde ledd.

Såfremt den sakkyndige under hovedforhandlingen gir uttalelser som avviker fra den skriftlige erklæring eller på vesentlige punkter utfyller den, skal han sende kommisjonen et referat av sin muntlige forklaring.

Kommisjonen skal gjennomgå de innkomne erklæringer og uttalelser. Finner den vesentlige mangler, skal den gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på det.

§ 147 a. I saker der det kan bli lagt ned påstand om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, skal påtalemyndigheten underrette den eller de rettspsykiatrisk sakkyndige om dette. De sakkyndige skal straks etter at de har avgitt den rettspsykiatriske erklæringen, underrette fylkeshelsesjefen om saken. De sakkyndige skal gi råd om hvilken institusjon den siktede bør innskrives ved, jf. psykisk helsevernloven §§ 5-2 og 5-3.

Fra Kap 13. Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse

§ 165. Dersom retten finner det nødvendig for avgjørelsen av saken, kan den beslutte at siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse ved oppnevnte sakkyndige.

Siktede skal alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse når det er aktuelt å idømme

1. overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39,

2. tvungen omsorg etter straffeloven 39 a,

3. opprettholdelse av reaksjon som nevnt i nr. 1 og 2 etter straffeloven § 39 b, eller

4. overføring til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6.

Når det er begjært rettspsykiatrisk undersøkelse av en siktet som nekter å ha foretatt den handlingen saken gjelder, kan retten beslutte at det ikke tas stilling til begjæringen før det nevnte spørsmål er avgjort. Adgangen til å beslutte slik utsettelse gjelder likevel ikke i saker som skal behandles av lagmannsrett. Ellers bør slik beslutning som regel bare treffes såframt retten finner at en utsettelse av undersøkelsen er ønskelig av hensyn til siktede, og at den er ubetenkelig av hensyn til sakens opplysning. Beslutningen kan til enhver tid omgjøres.

Er det tvil om det er nødvendig med rettspsykiatrisk undersøkelse, kan påtalemyndigheten eller retten beslutte å innhente en foreløpig erklæring fra en sakkyndig til veiledning om dette

Fra Lov 2 juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

(psykisk helsevernlov)

Fra Kapittel 5. Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern

§ 5-1. Forholdet til de øvrige bestemmelsene i loven her

Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer, med unntak av § 3-2 til og med § 3-12.

Straffeloven § 39 b gir regler om opphør av reaksjonen.

§ 5-2. Vedtak om behandlingsansvaret

Fylkeshelsesjefen i den domfeltes bostedsfylke avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. Kongen kan ved forskrift overføre kompetansen etter denne bestemmelsen til en annen myndighet.

Fylkeshelsesjefen har ansvaret for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.

§ 5-3. Gjennomføring

Den som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal de første tre ukene ha døgnopphold i en institusjon. Den faglig ansvarlige bør i denne perioden rådføre seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige som har observert den domfelte.

Den faglig ansvarlige bestemmer deretter hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til behandling av den domfelte, og særlig på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd.

§ 5-4. Klage til kontrollkommisjonen

Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon etter § 5-3 er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-1, påklages til kontrollkommisjonen. Vedtakene meddeles de klageberettigede, som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste samt påtalemyndigheten.

Vedtak om overføring fra døgnopphold i en institusjon til psykisk helsevern uten døgnopphold eller til døgnopphold i en annen institusjon, settes ikke i verk før klagefristen er ute eller det er klart at vedtaket ikke vil bli påklaget. Vedtaket gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort, med mindre den domfeltes tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer raskt.

§ 5-5. Begjæring om endring i gjennomføringen

De klageberettigede etter § 5-4 kan begjære slike endringer i gjennomføringen som er nevnt der. Er det tidligere gitt avslag på en slik begjæring etter klage til kontrollkommisjonen, kan ingen av de klageberettigede sette fram ny klage på grunnlag av de samme faktiske omstendigheter før seks måneder etter at det forrige vedtaket var endelig.

§ 5-6. Overføring til anstalt under kriminalomsorgen

Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet, når særlige grunner taler for det. Overføring kan bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd. Vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 må fortsatt være oppfylt.

Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

Finner retten at vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 ikke er oppfylt, skal reaksjonen opphøre, jf. straffeloven § 39b.

§ 5-7. Opphør av reaksjonen og prøveløslatelse der domfelte er overført til anstalt under fengselsvesenet

Er den domfelte overført til anstalt under fengselsvesenet i medhold av § 5-6, gjelder reglene i straffeloven § 39b om opphør av reaksjonen så langt de passer. I stedet for opphør kan retten i slike tilfeller beslutte prøveløslatelse etter reglene i straffeloven §§ 39f og 39g.

§ 5-8. Tilbakeføring til tvungent psykisk helsevern fra anstalt under fengselsvesenet

Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd, skal den domfelte tilbakeføres til tvungent psykisk helsevern.

Ved uenighet om vilkåret for tilbakeføring er oppfylt, bringes saken inn for Statens helsetilsyn for avgjørelse.

§ 5-9. Forskrifter

Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter dette kapitlet.

VEDLEGG