Samerettsutvalgets utredning - kortversjon

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Samerettsutvalgets utredning - kortversjon

Bakgrunn

Samerettsutvalgets utredning om retten til og forvaltningen avland og vann i Finnmark ( linkdoc#docNOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur), ble offentliggjort i januar 1997.

Utredningen er omfattende og inneholder en rekke forslag til lovendringer, som vil angå alle som bruker naturressursene i Finnmark.

Forslagene skal først behandles av regjeringen,og deretter av Stortinget. Før regjeringen tar stilling til forslagene, er det ønskelig at folk i Finnmark får anlednig til å sette seg inn i og diskutere dem.

Justisdepartementet har derfor utarbeidet denne informasjonsbrosjyren, som sendes til samtlige husstander i Finnmark.

Offentlige organer, interesseorganisasjoner og politiske partier har fått utredningen på høring,

med frist 1. mars 1999. Dersom du ønsker å fremme dine synspunkter i høringsrunden, kan du henvende deg til fylkestinget, Sametinget eller en av organisasjonene som har fått saken på høring. Du kan også skrive direkte til Justisdepartementets lovavdeling.

Brosjyren finnes både på norsk og samisk.

Samerettsutvalgets utredning kan bestilles hos Akademika AS, avdeling for offentlige publikasjoner, Møllergata 17, 0179 Oslo. Telefon 22116770.

Hovedpunktene i utredningen

Utvalget foreslår å opprette Finnmark grunnforvaltning som nytt organ for å forvalte grunn og ikke fornybare naturressurser i Finnmark. Et mindretall foreslår at Samisk grunnforvaltning skal kunne opprettes ved siden av og med de samme oppgaver som Finnmark grunnforvaltning.

Dette er nærmere omtalt i pkt 1 nedenfor.

  • Utvalget foreslår å legge forvaltningen av de fleste fornybare utmarksressurser i Finnmark til kommuner og bygder, se pkt 2 nedenfor.
  • Utvalget foreslår nye og strengere saksbehandlingsregler i forbindelse med naturinngrep i samiske bruksområder, se pkt 3 nedenfor.

Forslagene i utredningen bygger på et felles grunnsyn

  • Samisk kultur og levesett er nært knyttet til tilstedeværelse i naturen og bruk av naturressursene. Naturgrunnlaget for samisk kultur må derfor vernes, slik at samene kan sikre og videreutvikle sin kultur.
  • Grunn og naturressurser i Finnmark må forvaltes etter prinsipper som legger opp til likebehandling av alle som bor i samme område
  • Forvaltningen av grunn og naturressurser i samiske bosettingsområder må skje med sikte på å sikre en økologisk bærekraftig bruk av naturen.

1. Grunn og ikke fornybare naturressurser

Finnmark grunnforvaltning

Staten anses i dag som eier av ca 96 prosent av grunnen i Finnmark. Grunnen forvaltes av Statskog SF, ved Finnmark jordsalgskontor. Utvalget foreslår å opprette Finnmark grunnforvaltning som nytt eierorgan i Finnmark, med ansvar for forvaltningen av grunn og ikke fornybare naturressurser i fylket.

Grunnforvaltningsstyre

Finnmark grunnforvaltning skal etter forslaget ha et styre på åtte medlemmer. Utvalgets flertall (14 medlemmer) går inn for at Finnmark fylkesting og Sametinget oppnevner fire styremedlemmer hver, og at vervene som styreleder og nestleder rullerer hvert annet år mellom oppnevningsorganene. Mindretallet (to medlemmer) foreslår at fylkestinget oppnevner fem og Sametinget tre styremedlemmer, og at styret konstituerer seg selv. Styrelederen skal ha dobbeltstemme ved stemmelikhet.

Begrunnelse

Utvalget begrunner forslaget med at samene som urfolk har krav på innflytelse over og deltakelse i forvaltningen av land og vann i sine bosettingsområder. Deres rettigheter må likevel avpasses rettighetene til de øvrige folkegruppene i Finnmark. Hensynet til felles forvaltning i hele fylket og like rettigheter for alle er derfor en viktig del av begrunnelsen.

11 utvalgsmedlemmer foreslår Finnmark grunnforvaltning som den eneste grunnforvaltningsordningen i Finnmark, og antar at ordningen sammen med utvalgets øvrige forslag, vil gi samene så sterk innflytelse over eierforvaltningen og bruken av grunn og naturressurser i deres bosetningsområder, at Norge vil oppfylle sine folkerettslige forpliktelser overfor samene.

Grunnloven § 110 a:

Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

ILO-konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk

i selvstendige stater.

Art 14 nr 1:

Vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes. Når forholdene tilsier det, skal det treffes tiltak for å sikre vedkommende folks rett til å bruke landområder der de ikke er de eneste som lever, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle virksomhet. I denne sammenheng skal det legges vekt på situasjonen for nomadiske folk og personer som driver flyttejordbruk.

Art 15 nr 1:

Vedkommende folks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring, og bevaring av disse ressursene

Myndighet

Salg av grunn og naturressurser

Finnmark jordsalgskontor har i dag adgang til å selge og feste bort grunn og naturressurser etter reglene i jordsalgsloven med forskrifter. Dette regelverket har en del begrensninger på adgangen til å selge grunnen, bl a av hensyn til reindriften og ulike allmenne interesser. Utvalget foreslår å styrke disse begrensningene.

Utvalget foreslår at grunn og naturressurser i Finnmark som hovedregel skal ligge til felles bruk for fylkets innbyggere og tjene felles interesser. Finnmark grunnforvaltning skal også kunne selge og feste bort grunn og naturressurser etter en samlet vurdering av arealbruksinteressene i et område. Områder som er eller vil kunne tjene som flyttlei for reindrift, skal likevel ikke kunne selges eller festes bort. Det vil dessuten gjelde særskilte salgsbegrensninger av hensyn til naturgrunnlaget for samisk kultur, samt reindriften, jordbruket, natur og miljø, og jakt-, fiske- og friluftsinteresser.

Fritidshytter og -gammer

Finnmark grunnforvaltning skal bare kunne feste bort tomter til fritidshytter og fritidsgammer i områder som er lagt ut til fritidsbebyggelse ved plan etter plan- og bygningsloven. I bygdebruksområder, se pkt 2, skal bortfeste dessuten bare kunne skje etter samtykke fra bygdebruksstyret. Disse begrensningene kommer i tillegg til de generelle begrensningene og er nye i forhold til dagens regler.

Mineralvirksomhet

Samerettsutvalget foreslår også at Finnmark grunnforvaltning skal få kontroll med mineralvirksomheten. Den som ønsker å lete etter, undersøke eller utnytte ikke mutbare mineraler som diamanter og gull i løsmasser, må ha tillatelse. Utvalget foreslår dessuten å oppheve bergfrihetens prinsipp i Finnmark slik at også leting etter mutbare mineraler vil være betinget av tillatelse fra Finnmark grunnforvaltning. Bergverksmyndighetene skal kunne gi tillatelse til mineralvirksomhet bare dersom Finnmark grunnforvaltning gir samtykke. Vurderingen av om tillatelse skal gis, vil måtte skje med grunnlag i de generelle reglene om salg av grunn og naturressurser.

Større naturinngrep

De generelle reglene for salg skal også gjelde ved salg av grunn eller rettigheter til større naturinngrep, noe som er nytt i forhold til dagens regler. 12 utvalgsmedlemmer foreslår at det ikke skal kunne eksproprieres grunn og rettigheter fra Finnmark grunnforvaltning til mineralvirksomhet dersom organet har gått imot å selge grunn til det planlagte tiltaket, eller ikke har villet gi nødvendig tillatelse. Ti medlemmer foreslår at det heller ikke skal være adgang til å ekspropriere grunn og rettigheter til kraftutbygging, samferdselstiltak av et visst omfang, eller større anlegg mv for forsvaret.

Utmarksforvaltning

13 utvalgsmedlemmer foreslår at Finnmark grunnforvaltning, hvis det er behov for felles regler, skal kunne gi forskrifter om kommunenes utmarksforvaltning, se pkt 2 . Ni medlemmer går dessuten inn for at Finnmark grunnforvaltning skal kunne gi forskrifter om forvaltningen av de bygdebruksområder som eventuelt opprettes.

Klageadgang

Vedtak som gjelder enkeltpersoners rettigheter eller plikter skal kunne klages inn for departementet som kan prøve lovanvendelse og saksbehandling, men ikke det skjønn som ligger bak vedtaket. Departementet skal heller ikke kunne ta opp saker ved eget initiativ.

Samisk grunnforvaltning

Et mindretall på fem medlemmer foreslår at Samisk grunnforvaltning skal kunne opprettes som en særskilt samisk forvaltningsordning. I de kommuner og bygder som vedtar det, vil Samisk grunnforvaltning komme i stedet for Finnmark grunnforvaltning. I øvrige områder vil forvaltningen ligge til Finnmark grunnforvaltning. Alle kommuner i Finnmark skal etter vedtak i kommunestyret kunne tre inn i Samisk grunnforvaltning. Når minst én kommune har blitt med i ordningen, vil det også gjelde en selvstendig tiltredelsesadgang for bygder utenfor de tilsluttede kommunene. Forutsetningen vil være at et flertall i bygda står bak ønsket, og at det drives tradisjonell utmarksbruk der.

Forslaget er begrunnet ut fra hensynet til samisk egenforvaltning av grunn og naturressurser. Etablering av et eierorgan med samisk styreflertall vil innebære en anerkjennelse av samenes rett til å eie og besitte de deler av Finnmark hvor de er i klart flertall og hvor deres bruk har vært dominerende i forhold til andres bruk.

Forskjellene mellom Samisk grunnforvaltning og Finnmark grunnforvaltning

De viktigste forskjellene mellom Samisk grunnforvaltning og Finnmark grunnforvaltning gjelder styrets sammensetning og klageinstansen.

Styret til Samisk grunnforvaltning skal ha syv medlemmer etter forslaget. Sametinget oppnevner flertallet i styret, det vil si fem medlemmer, hvorav tre etter forslag fra de kommunene som er tilsluttet ordningen. Fylkestinget oppnevner de to øvrige styremedlemmene.

Sametinget skal være klageorgan for vedtak som gjelder enkeltpersoners rettigheter eller plikter. Sametinget skal kunne prøve alle sider av vedtakene, også skjønnet, men ikke ta opp saker av eget tiltak.

Ellers vil det stort sett gjelde samme regler for Samisk grunnforvaltning som for Finnmark grunnforvaltning.

2. Utmarksressurser i kommuner og bygder

Kommunene

De fleste fornybare utmarksressurser i Finnmark forvaltes i dag av Statskog ved Finnmark jordsalgskontor. Rettighetsforholdene varierer noe fra ressurs til ressurs, men de fleste ressursene tilkommer innbyggerne i fylket, samtidig som regelverket til en viss grad åpner for at kommunens innbyggere kan prioriteres særskilt.

Slik utvalget ser det, er det likevel et klart behov for å styrke lokale brukeres rett til ressurser og styring med ressursbruken i deres nærområder. Det foreslås derfor en kommunal rettighets- og forvaltningsordning for bruken av utmarksressursene. Utvalget mener at en slik ordning vil styrke lokale brukeres stilling uten å bryte unødig opp i etablerte bruksmønstre. Ordningen vil også gi en ryddig administrativ organisering, og et forvaltningssystem som alle i kommunen kan delta i. Den vil dessuten kunne utformes slik at den ikke vil virke ekskluderende i forhold til brukere utenfor kommunen. Dersom ordningen kombineres med en rettighets- og forvaltningsordning på bygdenivå, vil også bygdefolks særskilte behov kunne bli ivaretatt.

Kommuneordningen foreslås å omfatte alt utmarksareal i kommunen med unntak av privateid grunn og de bygdebruksområder som eventuelt opprettes. Innbyggerne i kommunen skal ha lik rett til å utnytte kommunens bruksområde, men kommunen kan prioritere primærnæringsutøvere særskilt.

Utmarksrettighetene

Kommunens innbyggere skal etter forslaget ha rett til laksefiske i sjøen med faststående redskap, laksefiske i elv utenom Tana, Alta og Neiden, innlandsfiske, jakt og fangst av storvilt og småvilt, sanking av egg og dun og multeplukking. For innlandsfiske med stang og håndsnøre, jakt og fangst av småvilt og multeplukking mener likevel ni medlemmer at disse bruksmåtene skal tilligge fylkets og ikke kommunens innbyggere.

I tillegg skal bygdefolk i kommunen ha husbehovsrett til hugst av brensel av lauvtrevirke og stikking av torv. Til jordbrukseiendom skal det ligge rett til utmarksbeite for bufé.

Reindriftssamene

Reindriftssamene vil ha sine rettigheter etter reindriftsloven i behold. De vil dessuten på både vinter- og sommerbostedet ha rett til å ta del i de rettighetsutvidelser som kommer lokalbefolkningen til gode som følge av kommuneordningen.

Utmarksstyre

Myndigheten til å forvalte utmarksressursene foreslås å ligge til kommunen, som kan overføre myndigheten til et eget kommunalt organ - utmarksstyret. En representant for reindriftssamene i kommunen skal ha møte-, tale- og forslagsrett på utmarksstyrets møter.

Myndighet

Kommunen skal kunne regulere bruken av utmarksressursene innenfor de rammer som følger av lov og forskrift, mener utvalget. Myndigheten vil være begrenset av at det skal gjennomføres en rimelig fordeling av ressursene mellom innbyggerne i og utenfor kommunen. Kommunen vil kunne innskrenke bruken av utmarksressursene ut over det som følger av generelle reguleringer. Den vil videre kunne foreta individuelle tildelinger av ressursene, f eks ved utvisning av sjølakseplasser eller hugstplasser. De som har en betydelig del av livsgrunnlaget fra utmarkshøsting skal ha fortrinn ved tildelingene. Kommunen skal også kunne vedta at utmarksbruken skal skje mot avgift eller kjøp av kort. Avgifter og kortpriser skal normalt være lavere for innbyggere i kommunen enn for andre.

Klageadgang

Vedtak som angår rettigheter eller plikter til bestemte personer kan påklages til Finnmark grunnforvaltning, som kan prøve alle sider av vedtakene.

Kommuner i området for samisk grunnforvaltning

Det mindretall på fem medlemmer som foreslår Samisk grunnforvaltning, går inn for at alle som er bosatt i denne ordningens virkeområde, skal ha lik rett til utmarksressursene i alle kommuner som er tilsluttet ordningen.

Bygdebruksområder

Utvalget foreslår at det, som et tillegg til kommuneordningen, skal kunne avgrenses bygdebruksområder, der bygdefolk gis utmarksrettigheter og ansvaret for forvaltningen av rettighetene. Den bruk av utmarka som skjer med utgangspunkt i bygdene i Finnmark er en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Presset på ressursene i bygdenes nærområder og konkurransen med andre brukere har økt betydelig de siste årene. For å ivareta og styrke denne delen av samekulturen, er det etter utvalgets mening behov for en klar rettslig prioritering av nærings- og brukerinteresser i bygdene i Finnmark.

Opprettelse og avgrensning

12 utvalgsmedlemmer foreslår at bygder hvor det drives tradisjonell utmarksbruk skal ha rett til å få opprettet et bygdebruksområde dersom et flertall i bygda krevet det. Fire medlemmer foreslår at kommunen kan opprette et slikt område for bygder der flertallet av innbyggerne krever det. Avgrensningen av området vil i utgangspunktet være opp til kommunen. Bygdefolks tidligere bruk vil være det viktigste holdepunktet ved avgrensningen.

Utmarksrettighetene

Utvalget foreslår at bygdebruksretten skal tilligge bygdefolket og omfatte laksefiske i sjøen med faststående redskap, laksefiske i elv utenom Tana, Alta og Neiden, innlandsfiske, jakt og fangst av småvilt og storvilt, sanking av egg og dun, multeplukking, hugst av lauvskog til brensel for husbehov og stikking av torv til brensel og annet husbehov. 12 utvalgsmedlemmer foreslår at bygdefolk skal få rett til disse bruksmåter, såfremt de er aktuelle i bygdebruksområdet. Fire medlemmer foreslår at kommunen avgjør hvilke bruksmåter bygdebruksretten skal omfatte i hvert tilfelle.

Reindriftssamene

Reindriftssamene vil både på vinter- og sommerbostedet ha rett til å ta del i bygdebruksretten. I tillegg vil deres rettigheter etter reindriftsloven gjelde fullt ut i bygdebruksområdene slik at de under flytting gjennom et bygdebruksområde bl a vil ha rett til beite og opphold med rein, brensel og trevirke og jakt, fangst og fiske. Etablering av bygdebruksområder i Finnmark vil derfor, slik utvalget ser det, neppe by på store praktiske problemer for reindriftsnæringen i fylket.

Bygdebruksstyre

Bygdefolket skal etter forslaget selv forvalte bygdebruksretten innenfor de rammer som følger av lov og forskrift. Bygdas myndighet skal tilligge et allmøte der de myndige innbyggerne i bygda har møte- og stemmerett. Allmøtet velger et styre blant de bygdebruksberettigede som skal stå for den daglige forvaltningen. De som driver reindrift i bygdebruksområdet skal være representert i styret hvis de ønsker det.

Myndighet

Bygdebruksstyret skal kunne innskrenke bruken av utmarksressursene i bygdebruksområdet ut over det som følger av lov og forskrift. Styret skal også tildele bestemte ressurser eller områder til enkeltpersoner eller grupper, og tillate at andre enn de berettigede utnytter ressursene mot kjøp av kort eller ved leie. Også bygdefolks bruk kan ordnes ved kortsalg, men prisene skal være lave. Inntektene skal brukes til administrasjon og ressursfremmende tiltak i bygdebruksområdet.

Laksefisket i Tanaelva

Et samlet utvalg foreslår særskilte lovregler for laksefisket i Tanaelva som vil erstatte det regelverk som i dag gjelder for laksefisket i vassdraget.

Fiskerett

Retten til garnfiske i Tanaelva foreslås fortsatt å ligge til personer som driver jordbruk av et visst omfang på grunn som ligger mindre enn to kilometer fra den lakseførende delen av vassdraget. Det nye forvaltningsorganet for vassdraget (Tanaelvas fiskestyre) skal kunne tillate at også personer som utøver tradisjonelle næringskombinasjoner i elvedistriktet, driver garnfiske.

Det foreslås videre å lovfeste at de som er bosatt i Tana og Karasjok kommune, og langs sideelvene til Tana i Kautokeino kommune, skal ha rett til stangfiske i vassdraget. Utvalget antar at dette samsvarer med gjeldende rett siden denne personkretsen lenge har kunnet kjøpe billig årskort for stangfiske. Tilreisende stangfiskere vil kunne kjøpe fiskekort etter regler gitt av fiskestyret.

Tanaelvas fiskestyre

Tanaelvas fiskestyre foreslås som nytt forvaltningsorgan. Styret skal ha 12 medlemmer, seks med garnfiskerett og seks med stangfiskerett. Ledervervet skifter annethvert år mellom gruppene. Tana kommune oppnevner sju medlemmer og Karasjok kommune fem. Styret skal blant annet dele inn elva i soner for garnfiske, avgjøre om vilkårene for garnfiskerett foreligger, selge stangfiskekort og fastsette kortpriser. Styret kan innskrenke adgangen til fiske ut over det som følger av lov og forskrift. Vedtak som er bestemmende for rettigheter eller plikter til enkeltpersoner skal kunne påklages til Finnmark grunnforvaltning.

Laksefiske i Altaelva

Fisket i Altaelva før St Hans ligger til innbyggerne i Alta kommune. Men også innbyggerne i Kautokeino kommune har lenge deltatt i fisket. Det foreslås lovfestet at allemannsretten både omfatter Altafolk og Kautokeinofolk. Fisket før St Hans foregår i dag uten noen form for regulering, men i tilfelle det skulle oppstå et reguleringsbehov, foreslås en lovhjemmel for Alta kommune til å gi regler om utøvelsen av fisket. Det foreslås ingen endringer av de ulovfestede reglene for laksefisket i Altaelva etter St Hans, som dermed fortsatt vil være forvaltet av Alta Laksefiskeri Interessentskap.

Kyst- og fjordfiske

Utvalget foreslår at fiskerimyndighetene skal legge vekt på hensynet til samisk kultur når det gis reguleringsforskrifter mv i samiske områder. 16 utvalgsmedlemmer foreslår dessuten en regel i saltvannsfiskeloven om fritt fiske for finnmarkinger som bruker fartøy under sju meter, og som fisker med line, garn, juksa eller stang- og håndsnøre. Regelen skal gjelde både for heltidsfiskere og deltidsfiskere. Fiskeridepartementet skal administrere ordningen, og det forutsettes at den suppleres med forskrifter som begrenser adgangen til fiske i fjordene for større båter med effektive redskaper.

Motorferdsel i utmark

Utvalget har drøftet om reglene for motorferdsel i utmark i Finnmark bør endres, med sikte på å begrense ferdselen og tilgodese den lokale bruken av utmarksressursene. Et flertall på 14 medlemmer foreslår enkelte endringer i lov om motorferdsel i utmark som vil gi kommunene større innflytelse på den lokale ferdselen. Ni medlemmer foreslår å overføre fylkesmannens myndighet til å legge ut løyper for snøscooterkjøring til kommunen.

Endringer i reindriftsloven

13 utvalgsmedlemmer går inn for å lovfeste at reindriftsretten har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av reindriftsloven. 11 medlemmer forslår også å lovfeste at reindriftsretten har et erstatningsrettslig vern. Forslagene vil ikke endre gjeldende rett, men det er ønskelig at dette går frem av loven.

Det er også foreslått enkelte andre endringer av reindriftsloven. Fire utvalgsmedlemmer foreslår å skjerpe reineiernes driveplikt i nærheten av områder som er særlig utsatt for reinskade (jordbruksområder). 11 medlemmer foreslår å lovfeste en vakt- og varslingsordning for reindriftsutøverne.

Østsamene i Neiden

Utvalget peker på at østsamene i sitt gamle landområde i Neiden i Sør-Varanger kommune har hatt sterke rettigheter til næringsutøvelse som på urettmessig vis er gått tapt. De er dessuten svært få og har hatt store vansker med å nå frem med sine krav både overfor norske myndigheter og innad i den samiske folkegruppen. Deres særegne kultur står derfor - dersom utviklingen ikke snus i fare for å dø ut.

13 utvalgsmedlemmer foreslår ulike særregler for å revitalisere den østsamiske kulturen i Norge. For å nå dette målet må det legges til rette for at østsamene kan utøve sine tradisjonelle næringsveier. Det foreslås derfor særskilte regler om østsamisk reindrift, laksefiske i Neidenelva og sjølaksefiske. Vilkåret for å ta del i disse østsamiske rettighetene er at man er bosatt i Neiden, oppfatter seg selv som østsame og kan godtgjøre at man er etterkommer av person som har hatt østsamisk som hjemmespråk. Forslaget innebærer derfor et unntak fra målsettingen om likebehandling av de ulike folkegruppene i Finnmark. De som i dag driver reindrift og laksefiske i det aktuelle område, vil kunne lide et visst økonomisk tap dersom det vedtas særskilte regler for østsamene. Dette tapet vil måtte erstattes av staten.

3. Naturinngrep i samiske bruksområder

Utvalget foreslår også egne regler for å verne samiske bruksområder mot skadelige naturinngrep. Reglene er ikke avgrenset til Finnmark, men gjelder samiske bruksområder i hele landet. Hva som er et samisk bruksområde vil måtte avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Dagens reindriftsområder vil være omfattet.

Vektleggingsregler

Et samlet utvalg foreslår en regel som pålegger vedtaksorganet å legge vekt på hensynet til samisk kultur når det skal avgjøres om og i tilfelle på hvilke vilkår naturinngrep i samiske bruksområder kan tillates.

Det foreslås liknende vektleggingsregler som skal gjelde når det ved forskrifter gis regler om natur- og ressursbruk i samiske bruksområder, og når det skal vedtas planer og konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven. Fire medlemmer foreslår et tillegg i vektleggingsregelen for planvedtak der også hensynet til en bærekraftig reindrift trekkes inn.

Høring av Sametinget

14 utvalgsmedlemmer foreslår en høringsregel som skal gjelde ved betydelige naturinngrep, og gir en høringsplikt for vedtaksorganet og uttalerett for Sametinget. Fem medlemmer foreslår at styret for reinbeitedistrikt som berøres av det planlagte inngrepet, skal ha samme rett som Sametinget. De tre medlemmene som går mot høringsregelen, mener at dagens regelverk sikrer at Sametinget (og reindriften) vil bli hørt i den grad det er behov for det og at en obligatorisk høringsregel derfor er unødvendig.

Nektingsrett for Sametinget

Ni utvalgsmedlemmer foreslår en regel som gir Sametinget rett til å nekte at det gis tillatelse til betydelige naturinngrep. Forutsetningen for bruk av retten er at tiltaket antas å ville skade naturgrunnlaget for samisk kultur. Et nektingsvedtak må fattes med to tredjedels flertall i Sametinget. Det vil gjelde for seks år og kan settes til side av Stortinget. Det er etter forslagsstillernes mening nødvendig å overlate til Sametinget å vurdere om tiltak som kan være til skade for samisk kultur, skal gjennomføres. Nektingsregelens viktigste funksjon vil trolig være at den forsterker betydningen av de foreslåtte vektleggings- og høringsreglene, slik at det sjelden vil være nødvendig å gripe til nektingsretten for å stanse et skadelig inngrep.

De åtte medlemmene som ikke har tiltrådt forslaget om nektingsrett, er av den oppfatning at det neppe er behov for en slik regel, dersom de øvrige forslagene fra utvalget blir fulgt opp. Det kan dessuten virke uheldig om Sametinget gis sterk innflytelse på spørsmål som ikke bare angår samene, men også den øvrige befolkningen i landets samiske bruksområder.

Lagt inn 20.april 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen