Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 27 (2000-2001)

Gjør din plikt - Krev din rett

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Visjon og virkelighet

1 Visjonen

«Vet du hva A betyr, lille Nøff?»

«Nei, Tussi, det vet jeg ikke.»

«Det betyr Lærdom, det betyr Skolegang, det betyr alt det du og Brumm ikke har. Det er det A betyr.»

A.A. Milne, Huset på Bjørnehjørnet, Gyldendal 1993

1.1 En ledende kunnskapsnasjon

Norges historie i de siste to århundrene har i stor grad vært en historie om utvikling av kunnskapssamfunnet. Gjennom en rekke store og små reformer har vi gradvis bygd ut utdanningssystemet vårt. Våre utdanningsinstitusjoner og vitenskapsmiljøer har ikke bare preget utviklingen av kunnskapsnasjonen Norge, men også hatt en avgjørende betydning for utviklingen av samfunnet som helhet. Fra stiftelsen av Det kongelige Frederiks universitet i 1811 til innføring av en tiårig grunnskole for seksåringer i 1997 har utdanningsreformene forandret samfunnet. Samtidig har samfunnsutviklingen påvirket utdanningsreformene. Endringene har oppstått som et resultat av nye krav fra samfunnet, fra teknologiske endringer og fra mennesker med visjoner og ideer.

Denne helheten er det viktig å ha klart for seg når vi står foran nye store utdanningsreformer. Moderne samfunn er kunnskapssamfunn, basert både på forskning og utdanning. Reformene må forholde seg til de endringene som skjer i samfunnet, men ikke innebære passive tilpasninger. Tvert imot, kunnskapspolitikken er med på å bestemme samfunnsutviklingen. Valgene vi gjør i kunnskapspolitikken, er en konsekvens av hvilke visjoner vi har for samfunnet.

Regjeringens visjon er en rettferdig verden uten fattigdom, i fred og i økologisk balanse, der menneskene er frie og likestilte og har innflytelse på sine livsvilkår. Vi bygger vår politikk på verdiene frihet, likhet og solidaritet. Alle mennesker søker frihet. Frihet fra undertrykking og nød. Frihet til å gjøre egne valg og forme sitt liv. Frihet til å uttrykke sine meninger og til å påvirke egne livsbetingelser. Alle mennesker har samme verdi. Hvert individ er enestående med sine tanker, sin tro, sine interesser, sine meninger og opplevelser. Alle skal ha de samme muligheter og den samme frihet til å nå sine mål og forme sitt liv. Alle mennesker trenger å føle samhørighet med andre. Vi er avhengig av andre, av hverandres innsats, støtte og anerkjennelse. Derfor står ikke individet i motsetning til fellesskapet, men utvikler seg i samhandling med andre.

Kunnskapspolitikken skal hjelpe oss til å virkeliggjøre denne visjonen. Frihet og like muligheter hindrer ensretting og stagnasjon. Tilgang til kunnskap og mulighet til utdanning er en forutsetning for den enkeltes frihet. Rettferdig fordeling og like muligheter innebærer at alle får mulighet til å delta, og at vi tar alle krefter i bruk. Solidaritet og rettferdig fordeling gir mangfold og sterke fellesskap, der menneskene kan påvirke sine egne liv. Kunnskapspolitikken må være innrettet slik at den styrker fellesskapet og binder samfunnet sammen.

Alle skal ha en lik rett til utdanning, uavhengig av sosial eller etnisk bakgrunn, bosted og kjønn. En lik mulighet for alle til å ta utdanning er en grunnleggende forutsetning for et rettferdig og godt samfunn. Det er også den beste strategien for å utnytte ressursene på den beste måten. En kunnskapsnasjon der hele befolkningen får delta gir det beste resultatet både for demokrati og samfunnsdebatt, for sosiale og kulturelle forhold og for den økonomisk utviklingen.

Ambisjonen for vår kunnskapspolitikk er at Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon. Vi skal ha høye mål for utdanning og forskning. Som et av verdens rikeste land har vi et ansvar for å yte det vi kan til å utvikle ny kunnskap, og til å ha utdanningsinstitusjoner på et høyt nivå. Målsettingen skal være forskningsmiljøer som utmerker seg i verdensklasse.

1.2 Brede målsettinger

Kunnskapspolitikken må bygge på brede målsettinger. Høyere utdanning skal ikke ensidig tilpasses en bestemt samfunnssektor, på bekostning av andre. Vi må for eksempel ikke kun tilpasse oss økonomiens behov, til fortrengsel for de utfordringene og oppgavene som melder seg i de andre områdene i et moderne samfunn. Høyere utdanning må heller ikke siktes inn mot en bestemt kunnskaps- og handlingstype. Den skal gi en bredde i ulike kunnskaper, fra instrumentelle tekniske ferdigheter til oppøving av kritisk dømmekraft og tilegning av en felles kulturell ballast. Oppgaven er ikke bare å utdanne dyktige kandidater, men å bidra i dannelsen av engasjerte, ansvarlige og deltakende samfunnsborgere.

Utdanningsinstitusjonene er grunnleggende samfunnsinstitusjoner som skal tjene en rekke formål.

De skal:

  • Gi hvert enkelt menneske mulighet til personlig utvikling, til å tilegne seg kunnskaper for deltakelse i samfunnsdebatt, i kulturliv og arbeidsliv, og til å virkeliggjøre sine drømmer og mål.

  • Forvalte, videreutvikle og formidle vår felles kunnskap, kultur og verdiarv.

  • Styrke demokratiet og bidra til en kritisk dialog, både gjennom utdanningen av kandidater og ved å delta med sin kunnskap og innsikt i den offentlige meningsbrytning.

  • Utdanne kandidater til næringslivet, velferdssektoren, til forskning og utdanning og til forvaltning og samfunnsliv.

  • Bidra til samfunnsbygging og fellesskap, og motvirke fragmentering og forvitring av det sivile samfunn.

  • Styrke kontakt og samarbeid mellom Norge og det internasjonale samfunnet.

  • Utvikle ny grunnleggende kunnskap og nye svar på ulike samfunnsområder, som sosiale spørsmål, miljø og utvikling, innovasjon og næringsutvikling.

  • Skape likestilling mellom kvinner og menn, både gjennom utdanningen av kandidater, forskningsvirksomhet og reell likestilling innad i institusjonene selv.

  • Bidra til regional utvikling og en god distriktspolitikk, slik at alle deler av landet får ta del i kunnskapssamfunnet.

Et slikt mangfold av oppgaver krever et mangfold av løsninger. Moderne samfunn er karakterisert ved en stor differensiering. Utdanningsinstitusjonene må både kunne gi ulike undervisningsopplegg og tilbud som er tilpasset de mange ulike behov et moderne samfunn har. Derfor må også institusjonene i seg selv representere et mangfold i innhold og profil.

De fire klassiske breddeuniversitetene skal være kunnskapsinstitusjoner på høyeste akademiske nivå. De skal være fyrtårn nasjonalt og internasjonalt. Det er kvaliteten på våre beste universiteter som i stor grad vil bestemme Norges plass og anseelse i det globale forskersamfunnet. De skal være rammen for fremragende forskning som kan øke vår innsikt. Kunnskap frambrakt av norske og utenlandske forskere skal videreutvikles og formidles. Samtidig skal de være dannelsesinstitusjoner, og de skal utfordre etablerte sannheter og være et kritisk korrektiv i samfunnet.

Høyskolene skal først og fremst være dyktige yrkes- og profesjonsutdannere. De skal levere dyktige kandidater innenfor en rekke områder. Samtidig skal de være regionale kraftsentre, og i samspill med forskningsmiljøer og næringsliv skape regional utvikling.

En del av oppgavene er felles for både universiteter og høyskoler. De skal være langsiktige, faglig autonome forvaltere av kunnskap, tradisjonsforvaltere og bærere av kulturarven. Vi må likevel ha en klar arbeidsdeling og ansvarsfordeling både mellom ulike institusjonstyper og mellom institusjoner av samme slag. Arbeidsdeling og spesialisering er nødvendig for å nå høye kvalitetsmål.

En spesiell utfordring er å ta vare på universitetene som kunnskapsinstitusjoner av ypperste kvalitet i masseutdanningens tid. Forskningen må være fremragende. Kravet til høy kvalitet er ufravikelig. I noen land har man løst dette ved at de fem til 10 prosent dyktigste studenter og forskere samles i eliteuniversiteter. Vi verken kan eller ønsker å gjøre det samme. Alles rett til utdanning og målet om kvalitet er begge svært viktige målsettinger. Derfor er det viktig å ha en bevisst kunnskapspolitikk som kombinerer masseutdanning og kvalitetsutdanning.

Det er også viktig å klare å kombinere den faglige autonomien med en profesjonell og klar ledelse av institusjoner og institutter. Det er ingen motsetning mellom et klassisk universitetsideal og krav til kvalitet og produktivitet i forskning og utdanning. Krav til god forskning og en klar koordinering i bruk av ressursene er ikke i motstrid med den faglige friheten og nysgjerrighet som er mye av grunnlaget for gode resultater. Tvert imot er en sterkere ledelse en forutsetning for at de ulike fagmiljøene kan tiltrekke seg mer midler til forskningen, både frie forskningsmidler fra det offentlige og andre forskningsmidler.

Økt internasjonalisering gir nye utfordringer for kunnskapspolitikken. «Fri flyt» av kunnskap over landegrensene er en betingelse for utvidelse av kunnskapsbasen. Samtidig må vi motarbeide en situasjon der markedskreftene blir styrende. Det kan gå utover de andre viktige samfunnsmessige og kulturelle oppgavene som institusjonene skal fylle. For at universiteter og høyskoler skal kunne møte denne utviklingen, må vi gjennomføre endringer og reformer. Målet er ikke at vi skal tilpasse oss markedskreftene, men å være best på kvalitet og produktivitet, slik at vi kan ivareta alle de målene som kunskapspolitikken skal ivareta.

Våre institusjoner har ansvaret for holde et høyt internasjonalt nivå, både når det gjelder deltaking i utdanning, kvalitet i forskning og studietilbud, og effektivitet i overganger mellom utdanning og arbeid. Det som til sist avgjør om vi lykkes, er innsatsen til alle de tusenvis av mennesker som arbeider med utdanning og forskning. Derfor må vi legge til rette for at de får gode arbeidsbetingelser og muligheter til å utføre de oppgavene de har påtatt seg. Vårt ansvar og utfordring er å legge til rette for at norske universiteter og høyskoler får mulighet og evne til å bli enda bedre. Bare på den måten kan vi nå målet om å være en ledende kunnskapsnasjon.

1.3 En FRISK kunnskapspolitikk

Norge har i løpet av de siste tiårene gått gjennom en utdanningsrevolusjon. Vi har utvidet grunnskolen fra ni til 10 år. Alle har fått en rett til videregående opplæring som leder fram til studiekompetanse eller fagbrev. Vi har åpnet for opptak til høyere utdanning på bakgrunn av realkompetanse. Bare i løpet av det siste tiåret er antall studenter økt med 60 000. De høyere utdanningsinstitusjonene får i år 15 mrd. kroner. Samtidig bruker vi 6 mrd. kroner på studiefinansieringen. Men den største investeringen er at om lag 190 000 mennesker står helt eller delvis utenfor det ordinære arbeidsmarkedet for å være studenter, og får anledning til å fordype seg i og tilegne seg ny kunnskap.

Vårt utdanningssystem tåler internasjonal sammenligning. Men det finnes også mange svakheter. Vi forsker for lite, og mye av forskningen holder for dårlig nivå. Mange studenter får for dårlig oppfølging av institusjonene og bruker for lite tid på studiene, noe som fører til dårlig gjennomstrømning. Samtidig utfordrer viktig samfunnsendringer institusjonene og den etablerte politikken for høyere utdanning og forskning. Disse endringene må både utdanningsinstitusjonene og sentrale myndigheter møte. Vi må utvikle strategier og virkemidler for en framtidsrettet kompetansepolitikk.

Fem begreper skal være kjennetegnet på vårt kunnskapssamfunn; Fleksibilitet, Rettferdighet, Intensitet, Skaperkraft og Kvalitet - en FRISK politikk.

1.3.1 Fleksibilitet

Institusjonene må være fleksible i forhold til de behovene som samfunnet har for utdanning og forskning. Det krever omstillingsevne av de utdanningstilbud og den forskningsaktiviteten institusjonen har. Utfordringene må institusjonene selv gripe fatt i, og ansvaret for omstilling og fornyelse må ligge i institusjonene. De må utvikle evne til å lytte og til å føre dialog med dem som formulerer forventninger og ønsker. Utdanningsinstitusjonene må også ha evnen til å hjelpe med å definere mer uklart formulerte behov, og tilby relevant kompetanse. Institusjonene må derfor ha en frihet som gir dem tilstrekkelig handlingsrom.

Styringen av institusjonene må være fleksibel. Dagens ordninger innebærer sentral styring av innsatsfaktorer gjennom spesifisering av aktivitet og dimensjonering av enkeltutdanninger i budsjett og tildelingsbrev. Målet er at institusjonene får større handlefrihet og at styringen fra sentralt hold begrenses til å ivareta viktige utdanningspolitiske interesser.

1.3.2 Rettferdighet

Alle skal ha en lik rett til utdanning. Dette er et av de mest grunnleggende målene i Regjeringens utdanningspolitikk. Mye av grunnlaget for en rettferdig utdanningspolitikk legges i grunnskole og videregående opplæring. Det er her vi må gjøre den viktigste jobben for å skape likestilling og motarbeide sosiale ulikheter. Dette arbeidet må intensiveres, blant annet for å sikre en jevnere kjønnsfordeling i ulike studieløp og rette opp de store sosiale skjevhetene i rekrutteringen til høyere utdanning.

Ungdom med minoritetsbakgrunn som har fullført videregående opplæring, har relativt høy studietilbøyelighet sammenlignet med befolkningen generelt. Imidlertid har en for lav andel av befolkningen med minoritetsbakgrunn gjennomført videregående utdanning. Samtidig viser undersøkelser at det er store variasjoner knyttet til kjønn, alder, generasjon og oppvekstland. Regjeringen vil arbeide for å øke rekrutteringen fra minoritetsgrupper til høyere utdanning generelt, og særlig til yrker der dette vurderes som spesielt viktig. Det vesentlige av dette arbeidet må gjøres i videregående skole.

For å sikre lik rett til utdanning må vi ha en utdanningskapasitet som sikrer alle en mulighet til å begynne i et høyere utdanningsløp. Vi må også ha et godt utbygd utdanningstilbud over hele landet som motvirker geografiske skiller. Studiekompetanse fra videregående opplæring skal fortsatt være hovedveien inn i høyere utdanning. Men opptak på bakgrunn av realkompetanse kan gi flere muligheten til å studere, og spare både den enkelte og samfunnet for unødvendig tid og ressursbruk. Rettferdig utdanning krever også tilrettelegging for dem med spesielle behov eller funksjonshemminger.

En god studiefinansiering er en forutsetning for å skape en lik rett til utdanning. Skal alle ha mulighet til å ta utdanning, må kostnadsnormen gjøre det mulig å være heltidsstudent. Samtidig må en betydelig stipendandel sikre at den samlede lånebyrden av å ta et studieløp ikke er for stor. Studiefinansieringen må også være utformet slik at den sikrer studentene ved studieavbrudd i forbindelse med sykdom eller fødsel.

1.3.3 Intensitet

Utdanning på høyere nivå krever fordypning, modning, prøvelser, utfordringer og selvstendighet. Den beste læring oppnås der studenten er intenst til stede med hele sin skaperkraft. Det må være utgangspunktet for organiseringen av læringsmiljøet. Et viktig mål er å øke progresjonen i høyere utdanning. Da holder det ikke å overlate studentene til seg selv og forelesningskatalogen.

Institusjonene har et ansvar for at studenten skal lykkes i sin læringskarriere, og at studienes innhold er relevant og attraktivt for det arbeidslivet studenten skal inn i. Dersom studentene ikke hele tiden er i fokus, svikter våre akademiske institusjoner. Utdanningsinstitusjonene må utnytte ressursene bedre, bli mer effektive uten å forringe kvaliteten. En større intensitet i utdanningen kan både frigjøre ressurser, øke gjennomstrømningen og gjøre utdanningen mer lærerik og givende for studentene. En bedre utnyttelse av studieåret og tettere oppfølging av hver enkelt student er en av de viktigste målene i reformen av høyere utdanning.

Studentene selv må også ta ansvar for sin egen studieprogresjon. Studenten må ha et forpliktende forhold til studiestedet, og det må stilles krav til innsats gjennom hele studieåret. Både for institusjonen og studentene må det foreligge en økonomisk motivasjon til at studentene kommer gjennom studiet med den kunnskap og kompetanse som forventes.

1.3.4 Skaperkraft

Høyere utdanning må kontinuerlig fornyes. Skal universiteter og høyskoler utvikle seg, er vi avhengige av at noen går foran og viser vei. Kreativitet og skapende evner er viktig på alle nivåer og innenfor alle områder. Ny teknologi vil åpne helt nye muligheter. Det ligger et stort potensial i bruk av IKT i undervisning, læring og kompetanseutvikling. Utdanningssystemet må legge opp utdanningstilbudene slik at dette potensialet kan realiseres.

Når vi åpner høyere utdanning for nye grupper, må vi også tilby et større mangfold. Folk skal gå ut og inn av utdanning hele livet, ikke bare som ung elev og student. Et mangfold av undervisningsmetoder, læringsarenaer og ulike studieløp er en forutsetning for å møte behovet framtidens ulike studenter vil ha. God forskning fordrer kreative vitenskapelig tilsatte, kreative studenter og nyskapende miljøer. Å være skapende handler om å bryte opp det tilstivnede og tilvante, om å kunne møte det uforutsigbare. En av utdanningens store utfordringer er å utvikle kreative og skapende evner som grunnlag for personlig og samfunnsmessig fornyelse.

1.3.5 Kvalitet

Kvalitet skal være det overordnede kjennetegnet ved kunnskapssystemet. Vi skal sette krav til kvalitet, både til forskningen, til undervisningen og oppfølgingen av studentene, og til studentenes eget arbeid. I det siste tiåret har vi hatt en stor kvantitativ økning i utdanningen. Nå er tiden kommet til et tilsvarende kvalitetsløft. Vi må skaffe oss skikkelige verktøy for å undersøke kvaliteten på alle nivåer. Vi trenger å innhente og få kunnskap om de kvalitative sidene ved utdanningen. Her må alle finne seg i å bli vurdert. Særlig må studentene få anledning til å gi systematiske tilbakemeldinger på kvaliteten i utdanningstilbud og læringsmiljø.

Institusjonene skal ha hovedansvaret for kvalitetsutvikling og kvalitetssikring. Dette er et ledelsesansvar som må få langt større oppmerksomhet, og som krever sterkere ledelsesstrukturer. Samtidig må kvalitetsarbeidet hente impulser utenfra. Norgesnettrådet skal ha en nøkkelrolle i å bistå med kvalitetssikring. Internasjonal utveksling av både vitenskapelig personell og studenter er viktig for kvalitetsheving. Samtidig må kvalitet i større grad være et kriterium for tildeling av ressurser. Institusjonene må foreta strategiske valg, profilere og perfeksjonere seg. Det er institusjonenes oppgave at studienes innhold er relevant og attraktivt for det arbeidsliv studenten skal inn i. Det er institusjonenes ansvar at undervisning og forskning er av førsterangs kvalitet. Det er det fremragende vi skal tilstrebe og kreve.

2 Nye utfordringer

«I'm ready

I'm ready for what's next

I'm ready to duck

I'm ready to say

I'm glad to be alive I'm ready

I'm ready for the push»

Zoo Station, U2, Achtung Baby, 1991

2.1 Utdanning for alle

En lang og solid utdanning er i etterkrigstiden kommet stadig flere til gode. Gjennom store deler av det forrige århundret økte den gjennomsnittlige utdanningslengden i befolkningen. Nye generasjoner fikk gjennomgående lengre og høyere utdanning enn den foregående. Denne utviklingen er kommet som en kombinasjon av bevisste politiske valg, forventninger i befolkningen, endrede samfunnsforhold og utdanningssystemenes suksess.

Det har vært et uttalt politisk mål å utvide adgangen til høyere utdanning ved å øke kapasiteten i utdanningsinstitusjonene. Antall studenter i høyere utdanning har økt fra i overkant av 130 000 i 1990 til mer enn 190 000 i 1999. Utdanningsnivået i Norge er høyt i internasjonal sammenheng. Det er nå etablert en kapasitet der om lag halvparten av årskullene kan ta høyere utdanning.

Figur 2.1 Antall studenter i høyere utdanning

Figur 2.1 Antall studenter i høyere utdanning

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Høyere utdanning har fått god spredning over hele landet, og tabell 2.1 viser at det ikke er betydelige forskjeller i studietilbøyeligheter mellom sentrale og mindre sentrale deler av landet.

Tabell 2.1 . Andel studenter i alderen 19-24 år etter hjemkommunens sentralitet

Hjemkommunens sentralitet Prosent av årskull som er studenter
Sentrale kommuner 27,2
Noe sentrale kommuner 28,5
Mindre sentrale kommuner 29,1
Minst sentrale kommuner 27,1
Hele landet 27,6

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Registrerte studenter per 1. oktober 1999

Det er ingen grunn til å anta at etterspørselen etter høyere utdanning vil avta i årene framover. Dette har mange grunner.

For det første er utdanning blitt en demokratisk forventning hos ungdom. I framtiden vil det være like normalt for ungdom å ta en eller annen form for høyere utdanning som det tidligere var med videregående opplæring. Dette skyldes at utdanning blir betraktet som helt sentralt for velferd og framtidsmuligheter for den enkelte, blant annet for mulighet til interessante jobber og aktiv samfunnsdeltakelse.

For det andre gir et godt utbygd og veldrevet utdanningssystem i seg selv økt etterspørsel. God kvalitet og tilgang på utdanning på videregående nivå fører til ønske fra flere om å fortsette utdanningen på universitet og høyskolenivået, eller å ta etter- og videreutdanning senere i livet. Rekrutteringsgrunnlaget til universiteter og høyskoler øker betydelig gjennom at tilnærmet hele årskullene nå tar videregående opplæring. Det er med andre ord slik at jo bedre man lykkes i utdanningspolitikken, jo større vil etterspørselen bli.

Tabell 2.2 Andel 17-åringer som er elever i videregående opplæring

1980 1985 1990 1995 1998
Prosentandel av 17-åringer 69,1 76,7 84,0 93,1 92,9

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En tredje årsak til å forvente økt etterspørsel etter høyere utdanning er at størrelsen på årskullene av 19-åringer øker fra dagens nivå på om lag 53 000 til mer enn 62 000 i 2010.

For det fjerde fører raske endringer i ungdommenes utdanningslengde til et generasjonsgap. Store deler av arbeidsstyrken har vesentlig kortere utdanning enn de som kommer inn. Mange av disse vil ønske å ta høyere utdanning i voksen alder. Opptak på bakgrunn av realkompetanse og muligheter for å kombinere arbeid og utdanning vil føre til at nye grupper vil etterspørre høyere utdanning.

2.2 Utdanningsreformer i grunnskole og videregående opplæring

I løpet av 1990-årene har det blitt gjennomført omfattende reformer i grunnskoleutdanningen og i videregående opplæring. Både Reform 94 og Reform 97 er viktige endringer som gjør at framtidens studenter har en annen bakgrunn enn tidligere. De vil møte høyere utdanning med andre holdninger og innstillinger enn tidligere. Nye arbeidsmåter er blitt innført som følge av reformene. I de nye læreplanene er prosjektarbeid en obligatorisk arbeidsform. Elevene skal i større grad ta ansvar for egen læring, og problembasert læring er en viktig del av elevenes arbeid. Lærerens viktigste oppgave blir å veilede elevene i løsning av problemer. Bruk av IKT inngår i alle fag i skolen. Strukturreformen i videregående opplæring har bidratt til bredere plattformer som utgangspunkt for videre utdanning. Samtidig er det blitt lettere å oppnå generell studiekompetanse fra yrkesfaglige studieretninger. Reform 94 har gitt alle rett til videregående opplæring, noe som har ført til at nesten hele årskullet får opplæring på dette nivået, og mer enn halvparten går videre i høyere utdanning. Mange har studiekompetanse som påbygning på en fagopplæring. De studentene som søker seg til høyere utdanning i framtiden, vil ha en helt annen bakgrunn enn tradisjonelle studenter. De vil representere en langt større bredde i faglig bakgrunn og kunnskapsnivå. Dette vil stille utdanningsinstitusjonene overfor helt andre krav. Studenter med bakgrunn fra reformene i grunnskole og videregående opplæring vil i større grad være trent i å arbeide selvstendig og kunne ta ansvar for egen læring. Flere vil kreve å få delta i planlegging, gjennomføring og vurdering av opplæringen og ta aktivt del i denne, og de vil stille krav til lærerne og forvente god veiledning og individuelt tilrettelagt undervisning. Endringer i holdninger, innstilling og motivasjon hos studentene vil medføre krav til omlegging av tradisjonelle undervisnings- og eksamensformer, og til endring av strategier for informasjon og profilering av universiteter og høyskoler mot mulige framtidige studenter. De unges internasjonale orientering kan føre til at de søker seg til utenlandske utdanningsinstitusjoner dersom ikke norske institusjoner svarer til deres forventninger.

2.3 Demografiske endringer

Befolkningen i Norge vil eldes i årene framover. Det betyr at gjennomsnittsalderen i arbeidsstyrken vil øke betydelig, og at det vil bli langt færre som jobber i forhold til antall pensjonister. Disse endringene i demografien kommer samtidig med en forventet vekst i etterspørselen etter utdanning.

Figur 2.2 Arbeidsstyrke og pensjonister. Historisk utvikling og framskrivning

Figur 2.2 Arbeidsstyrke og pensjonister. Historisk utvikling og framskrivning

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping

En av hovedutfordringen i norsk økonomi framover blir å få en stor og mest mulig kompetent og fleksibel arbeidsstyrke. Vårt framtidige velstandsnivå er avhengig av at arbeidskraften tas best mulig i bruk. Utdanning trekker på den ene siden personer ut av arbeid mens de studerer. På den annen side kan utdanning være forutsetning for at personer har kompetanse nok til å gi best mulig bidrag i arbeidsstyrken. Mangler på enkelte typer arbeidskraft kan begrense arbeidslivets evne til omstilling og evnen til å gjennomføre høyt prioriterte oppgaver i det offentlige.

Arbeidslivet er i stadig hurtigere endring, noe som fører til endrede behov for kompetanse. Utdanningenes innhold må raskere tilpasses de endringer og de behov som er i arbeidslivet, og universiteter og høyskoler må reagere effektivt på endringer i behov for ulike utdanninger.

Dårlig gjennomstrømning i studiene er i et slikt perspektiv en sløsing med vår viktigste ressurs, arbeidskraften. Studiemønsteret i Norge avviker fra andre OECD-land ved at studietilbøyeligheten er relativt mye høyere for de eldre alderskategoriene. Dette skyldes blant annet at mange veksler mellom studier og fulltids arbeid, at mange starter studiekarrieren i voksen alder, samt at gjennomføringen er lav i en rekke studier. Studiemønsteret og de høye studenttallene er dels også en følge av lengden på utdanningsløpene, som er lange sammenlignet med andre land. Dette gjelder både allmennutdanningene og de yrkesrettede utdanningene.

2.4 Nye studentgrupper

Brukere av offentlige tjenester blir generelt mer bevisste, kunnskapsrike og krevende, og private tilbydere utgjør i økende grad et alternativ til offentlige tjenester. Utviklingen i befolkningens holdninger og verdier representerer en utfordring for alle offentlige tjenesteprodusenter, også universiteter og høyskoler.

Offentlige utdanningsinstitusjoner som skal opprettholde sin legitimitet, må derfor ta inn over seg at de vil bli presset fra mer krevende brukergrupper, der kravene til kvalitet og til differensiering både i tjenesteinnhold og - organisering øker.

De offentlige utdanningsinstitusjonene har tradisjonelt fokusert sterkt på førstegangsstudenter som følger ordinære studieløp innenfor grunnutdanningene, og som ofte ikke har hatt noen valgmuligheter dersom de har valgt et fag. Institusjonene har hatt sine tilbud, og studentene har måttet akseptere dette eller finne seg noe annet å gjøre. Det har alltid vært noen andre som har villet fylle opp plassen. Dette reflekteres i systemets kultur, organisering, regelverk og økonomiske rammer.

Etter- og videreutdanning rettet inn mot arbeidslivet er et voksende marked. Dette feltet krever en annen logikk, dynamikk og oppbygning. Voksne arbeidstakere som tar utdanning vil være langt mer krevende både med hensyn til innhold, tilrettelegging, oppbygning og struktur. Det er viktig at de statlige universitetene og høyskolene er sentrale aktører i et slikt marked, fordi kunnskap som tilføres gjennom nær kontakt med arbeidslivet vil være verdifull for kvalitet og relevans i grunnutdanningene. Samtidig er disse nye gruppene viktige dersom de offentlige institusjonene skal fortsette å styrke sin kapasitet og sine fagmiljøer.

Økte og nye kompetansekrav resulterer både i at det er kommet en mer mangeartet studentgruppe inn i grunnutdanningene, og at det er behov for rekvalifisering gjennom yrkeslivet for å fungere i en jobbsituasjon, eller for å realisere mål om endrede arbeidsoppgaver. Institusjonene må utvikle fleksible opplæringstilbud som også er tilpasset voksnes kompetanse, forutsetninger og særskilte behov. Innholdsmessig og organisatorisk må studietilbudene utvikles slik at de gir muligheter for effektiv opplæring i kombinasjon med arbeid.

2.5 Kunnskapsøkonomien

Endringene i næringsliv og produksjon har satt utdanningspolitikken høyt på den politiske dagsorden i mange land. Begreper som kunnskapssamfunn og kunnskapsøkonomi illustrerer den dominerende betydningen kunnskaper og utdanning har for verdiskapningen i samfunnet. Statistisk sentralbyrå har beregnet at tre fjerdedeler av Norges nasjonalformue er den menneskelige kapital. Det er opplagt at kompetanse og læring alltid har vært viktig for et individs, en virksomhets eller et lands evne til utvikling. Gjennom flere tiår har Norge opplevd rask økonomisk vekst og store sosiale endringer, en utvikling som har hatt befolkningens kunnskaper og ferdigheter som drivkraft og forutsetning. Betydningen av kunnskap og læring har økt i de siste tiårene. Også det vi har sett på som tradisjonell industriproduksjon eller råvarebaserte næringer, blir stadig mer kunnskaps- og forskningsintensiv.

I en økonomi som er preget av rask teknologisk utvikling, hardere konkurranse, rask informasjonsflyt og større mobilitet av kapital, varer og tjenester, vil de tradisjonelle økonomiske faktorene som kapital, naturressurser og billig arbeidskraft bety mindre. Kunnskap, kreativitet og kompetanse blir viktigere. Kunnskap blir den sentrale ressurs og læring den fundamentale prosess. Like viktig som mengden av kunnskap er evnen til å utnytte kunnskapen, det vil si mekanismer for å spre kunnskapene til relevante mottakere, og å ta den i bruk i verdiskapningen. Dette vil være avgjørende for konkurranseevnen i en internasjonal økonomi. I et slikt perspektiv holder det ikke med en liten velutdannet elite som kan forvalte kunnskapene for oss alle. Når kunnskapsinnholdet på alle samfunnsområder øker og endres, må hele befolkningen delta i kunnskapssamfunnet. Bakgrunnen for at OECD foretar store internasjonale undersøkelser om leseferdighetene til voksne, er at gode leseferdigheter både er en viktig individuell forutsetning for generell deltakelse i samfunns og arbeidslivet, og en viktig makroøkonomisk faktor for den videre økonomiske utviklingen. Utdanning er det mest sentrale velferdsgodet for den enkelte, samtidig som det også er selve fundamentet for vår velstand og evne til å løse felles oppgaver.

Universiteter og høyskoler kan ikke bare være institusjoner som skaper kunnskap isolert fra øvrig samfunns- og arbeidsliv, og som utdanner unge mennesker en gang for alle. Institusjonene må videreutvikle samspillet med private og offentlige virksomheter med sikte på å omdanne forskningsresultater til verdiskapning. Den langsiktige forskerinitierte virksomheten, og kanskje særlig grunnforskningen, er grunnlaget for utviklingen av kompetansesamfunnet. Men samtidig har den også stor betydning for nyskapning og næringsutvikling. Det er også viktig at institusjonene får hensiktsmessige rammebetingelser og anspores til å utføre FoU i samsvar med behovene i arbeids- og samfunnsliv, og at det blir mer effektive kunnskapsoverføringer fra universiteter og høyskoler til arbeids og samfunnsliv.

2.6 Internasjonalisering

Kunnskapssamfunnet har etter hvert fått globale rammer, både når det gjelder tilbud og etterspørsel av kompetanse og av menneskelige ressurser. Denne utviklingen gjør at nasjonal kunnskapspolitikk i større grad enn før må ses i et internasjonalt perspektiv. Kunnskap og forskning har alltid vært internasjonale størrelser. Utveksling av kunnskap på tvers av landegrenser har vært en forutsetning for utvikling og økt innsikt. Det nye er at sterke markedskrefter nå i større grad ser utdanning og forskning som et område for økonomisk fortjeneste. Dette innebærer en stor utfordring for våre institusjoner, som skal tjene flere mål enn de rent økonomiske.

Internasjonaliseringen innebærer nye og interessante muligheter for institusjonene. Arbeidet med å tiltrekke seg studenter og vitenskapelig personale får økt betydning. Læresteder i land som ikke har engelsk eller et annet verdensspråk som morsmål, stilles overfor særskilt store utfordringer med hensyn til konkurransen om studenter og vitenskapelig ansatte. Internasjonalt samarbeid i form av utveksling og utvikling av kompetanse er et viktig kvalitetsfremmende virkemiddel.

For å tilegne seg nyvinninger utenfra og for selv å bidra til det internasjonale kunnskapssamfunnet må Norge opprettholde og videreutvikle en bred kunnskapsbase. Derfor er det viktig at forskere og studenter reiser ut. Like stor betydning har det at forskere og studenter fra andre land finner det attraktivt å komme hit. Store deler av det internasjonale samarbeidet har tradisjonelt vært individbasert. Etter hvert skjer mer av samarbeidet gjennom avtaler institusjonene imellom, og gjennom samarbeidsprogrammer for forskning og utdanning. Det foregår også samarbeid mellom norske universiteter og bedrifter i utlandet, blant annet om oppdragsforskning og doktorgradsutdanning. Kvalitet og profil på norske miljøer vil være avgjørende for i hvilken grad utenlandsk næringsliv vil finansiere slike tiltak i Norge.

Hensynet til det som skjer internasjonalt, gjør at det blir mer behov for nettverksbygging og for å sette egen institusjon inn i en større sammenheng. Dette påvirker institusjonenes virksomhet og får betydning for hvilke planer som legges for framtiden.

Norske universiteter og høyskoler må kunne måle seg kvalitetsmessig med tilsvarende institusjoner i andre land. Dette er en forutsetning for å kunne bidra til at norsk nærings- og samfunnsliv får tilgang til utdanningstjenester og forskningsresultater som holder høyt internasjonalt nivå, og for å kunne tiltrekke seg studenter og vitenskapelig personale. Videre stilles det økte krav til profilering og synliggjøring av hva institusjonene kan tilby. Institusjonenes arbeid med internasjonalisering er igjen avhengig av hvilke rammebetingelser og frihetsgrader som tilbys nasjonalt.

Handelen med tjenester har fram til nå i stor utstrekning vært nasjonal. Flere og flere tjenesteområder blir etter hvert liberalisert, ikke minst gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO), og utdanning er en av tjenestesektorene som blir utsatt for konkurranse. De store engelskspråklige landene USA, Australia og Storbritannia har eksempelvis en uttalt politikk om høyere utdanning som eksportnæring. En liberalisert internasjonal utdanningssektor der markedskreftene legger føringene, vil være i strid med målene for vår utdanningspolitikk.

Norge undertegnet i 1999 i Bologna i Italia en deklarasjon om høyere utdanning. Deklarasjonen, som ble undertegnet av 29 land, har som målsetting å etablere et europeisk rom for høyere utdanning, slik at høyere utdanning i Europa skal kunne måle seg med utdanning i USA og den øvrige verden. Det er et mål å utvikle en bedre samordning av studieplaner, samarbeid mellom institusjoner, planer for mobilitet og integrerte programmer for studier, praksis og forskning. Midlene for å nå dette målet er identifikasjon og fjerning av formelle og strukturelle hindringer for mobilitet for studenter og forskere, innføring av transparente og sammenlignbare grader og karakterer, samt samarbeid om kvalitetssikring gjennom utvikling av sammenlignbare kriterier og metoder.

Arbeidet for å tiltrekke seg studenter og vitenskapelig personale har fått økt betydning. I studieåret 1999/2000 var det om lag 14 500 norske studenter ved utenlandske læresteder. Antallet utenlandske studenter ved norske læresteder er langt lavere. Det høye antallet norske studenter i utlandet henger sammen med at våre studenter er svært mobile, samt svært gode betingelser for studiefinansiering.

Internasjonaliseringen innebærer at forskning, utdanning og kompetanse i større grad blir målt i forhold til forskningsmiljøene og forskningsfronten internasjonalt, og at utdanningstilbud som ikke møter internasjonale kompetansekrav, kan komme til å bli marginalisert. Det er derfor viktig at institusjonene utvikler en klar faglig profil og satser på å hevde seg internasjonalt på utvalgte områder.

2.7 Teknologisk endring

Mange av de endringene som skjer i produksjonsmetoder, forbruks- og markedsmønstre og strukturer i økonomier og samfunn, har sammenheng med den raske utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Denne utviklingen er kjernen i mange av de endringskreftene som preger samfunnet. De nye teknologiske mulighetene preger, og vil fortsette å prege, utdanningssystemene på mange måter. Det å beherske IKT blir etter hvert basisferdigheter på linje med lesing og skriving, og det blir derfor noe elever og studenter må utvikle gjennom hele utdanningsløpet.

IKT er instrumenter som understøtter læring. Internasjonale undersøkelser dokumenterer at IKT i utdanningen fører med seg nye lærings- og vurderingsformer, nye organiserings og samarbeidsformer og nye student- og lærerroller. Også for kvalitetsutvikling av læringsmiljøer har bruk av IKT i fagene positive effekter. Undersøkelser viser også at IKT øker studentenes motivasjon og konsentrasjon om læring, noe som i sin tur virker inn på prestasjonene. En god bruk av den nye teknologien er blitt en forutsetning for utdanningsinstitusjonenes evne til å skape relevante, oppdaterte og fleksible utdanningstilbud.

IKT øker mengden og tilgjengeligheten av kunnskap. Enorme mengder opplysninger, meninger, data og forskningsresultater som tidligere var forbeholdt et fåtall, blir tilgjengelig for alle. Dette globale informasjonssamfunnet demokratiserer mye kunnskap, og stiller de nasjonale akademiske autoriteter og institusjoner overfor nye krav og utfordringer. Samtidig krever det økt evne til å finne og sile ut relevant informasjon.

IKT har sprengt lokale, regionale og nasjonale rammer for mange virksomheter ved at de kan komme i kontakt med kunder lokalisert hvor som helst i verden. Det samme gjelder utdanningsinstitusjoner. Internett har gjort det mulig for nasjonale utdanningsinstitusjoner å tilby undervisning til studenter i alle deler av landet og over hele verden. Dette gjøres i stadig økende grad. Teknologien er spesielt anvendelig for å skape fleksible og brukertilpassede utdanningstilbud for voksne, og for å ta i bruk arbeidsplassen som læringsarena.

Internett legger til rette for både samarbeid og konkurranse i et internasjonalt nettbasert utdanningsmarked.

Teknologisk sett ligger Norge godt an når det gjelder IKT i høyere utdanning, og universitetene og høyskolene har vært i fremste rekke når det gjelder bruk og utvikling av Internett. Institusjonene ligger langt framme når det gjelder teknologisk infrastruktur. Utfordringene knytter seg i særlig grad til institusjonenes evne til å få fram en helhetlig strategi for IKT-støttet fleksibel utdanning og fjernundervisning. Det krever god teknologisk infrastruktur, høyt kvalifisert støttepersonale med spisskompetanse innenfor pedagogisk bruk av IKT, og ikke minst ordninger som trekker med fagpersonalet og belønner innsats knyttet til utvikling av fleksible utdanningstilbud.

2.8 Oppsummering

Viktige samfunnsendringer og endringer i forventninger fra studenter og fra samfunns- og arbeidsliv utfordrer institusjonene og den etablerte politikken for høyere utdanning og forskning. Institusjonene samvirker nært med samfunns- og arbeidsliv, og de må fylle sin rolle som spydspisser i kompetansesamfunnet. I figur 2.3 oppsummerer departementet sentrale forhold som påvirker universitetene og høyskolene, og omgivelsenes krav og forventninger til dem.

Figur 2.3 Drivkrefter

Figur 2.3 Drivkrefter

3 Oppbygning av meldingen

Her sitter jeg og er 29 år gammel. I Norge. Kjempers fødeland. Jeg er i min beste alder. Stor og sterk er jeg. I god form. Og jeg spør meg; hva har jeg bygd? Hva har jeg, Erlend, 29 år, i Norge, egentlig bygd?

Ikke stort.

Erlend Loe, L, Cappelen, 1999

3.1 Bakgrunn

I løpet av 1998-2000 har to offentlige utvalg avlevert innstillinger.

  1. Aamodtutvalget ble oppnevnt 18. september 1998 og avga innstillingen NOU 1999: 33 Nyttige lærepenger 15. desember 1999. Utvalget skulle utrede utdanningsstøtten som forvaltes gjennom Statens lånekasse for utdanning. Utvalget ble bedt om å vurdere utdanningsstøtten i lys av de behovene og utfordringene som støttesystemet er stilt overfor.

  2. Mjøsutvalget ble oppnevnt 30. april 1998 og har avgitt tre innstillinger: NOU 1999: 17 Realkompetanse i høyere utdanning 19. april 1999, NOU 1999 : 18 Organisering av oppdragsvirksomhet 19. april 1999 og NOU 2000: 14 Frihet med ansvar 8. mai 2000. Utvalget hadde i mandat å utrede høyere utdanning etter år 2000. Utvalgets mandat ber videre om en bred drøfting av de utfordringene som høyere utdanning i Norge vil stå overfor i årene framover.

Det er kommet inn 61 høringsuttalelser til Aamodtutvalgets utredning og 178 høringsuttalelser til Mjøsutvalgets hovedutredning. Høringsuttalelsene har bidratt med viktige og nyttige innspill til utvalgenes forslag.

Ut fra et ønske om å se utdanningspolitiske mål og virkemidler i sammenheng har Regjeringen bestemt at utredningene skal følges opp samlet. En felles oppfølging gir mulighet for en helhetlig tilnærming der studiefinansieringen kan fungere som et fruktbart virkemiddel for å nå utdanningspolitiske målsettinger.

3.2 Om denne stortingsmeldingen

Utredningene har stort omfang og mange prinsipielle og detaljerte forslag. I tillegg ligger et meget omfattende høringsmateriale til grunn for Regjeringens standpunkt. Ved at Aamodtutvalgets innstilling ble avlagt før Mjøsutvalgets innstilling, må en del av Aamodtutvalgets forslag vurderes i lys av dette.

Regjeringen har funnet det hensiktsmessig å utarbeide en melding av prinsipiell og overordnet karakter. Det gjør det mulig å synliggjøre de politiske hovedvalgene og prioriteringene, samtidig som det legger opp til beslutninger på strategisk utdanningspolitikk. En overordnet tilnærming er også i samsvar med vurderingene om økt frihet til institusjonene. Stortinget inviteres således til avklaring av de mest sentrale og viktige spørsmålene i en omleggingsprosess av høyere utdanning og forskning, samt av innretning av utdanningsstøtten for framtiden.

Denne stortingsmeldingen baserer seg på mye av den informasjonen som framgår av utredningene fra Mjøs- og Aamodtutvalget samt av de underutredningene disse utvalgene fikk utarbeidet. Det henvises til de nevnte utredningene for en mer detaljert presentasjon av faktagrunnlag og bakgrunnsinformasjon.

Utredningenes forslag reflekterer endringer i samfunnet som taler for forandring og fornyelse av sektoren. Det blir viktig å se på omleggingen som en prosess der avklaringen av sentrale spørsmål er en nødvendighet for det videre arbeidet.

Departementet legger med dette fram en melding som drøfter følgende hovedområder innenfor høyere utdanning og forskning, samt studiefinansiering:

  • et helhetlig læringsmiljø

  • institusjonenes frihet og nasjonal koordinering

  • finansiering av utdanning

Det er forslag i begge utredningene som ikke tas opp i meldingen. Noen av forslagene er det naturlig å følge opp i arbeidet med statsbudsjettet eller odelstings-proposisjoner. Denne meldingen vil betinge at det kommer en lovproposisjon der universitets- og høyskoleloven tilpasses forslagene der det er nødvendig etter at Stortinget har gjort sine vedtak.

Stortinget har nylig behandlet St.meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille. Denne behandlingen ligger til grunn for regjeringens forskningspolitikk. Departementet har tatt initiativ til en omfattende internasjonal evaluering av Norges forskningsråd. Resultatene av denne evalueringen vil foreligge ved årsskiftet 2001-2002. Departementet vil etter dette komme tilbake til denne saken. Derfor tas ikke forskning opp som eget tema i denne meldingen.

4 Sammendrag

«Har du gjort det alt?» Hun nikker mot hyllene fulle av plater.

«Hva da?» Jeg vet selvsagt hva da.

«Den Store Omorganiseringen.» Jeg kan høre de store bokstavene.

«Å, det ja. Joda. Forleden kveld.»

Nick Hornby, High Fidelity, Aschehoug 1996

Vi må ta vare på og videreutvikle de miljøene som trengs for å utvikle kompetansesamfunnet. Universiteter og høyskoler må være spydspisser i en slik prosess. De må være internasjonalt ledende og fylle sin rolle i kompetansesamfunnet når det gjelder kvalitet og tilrettelegging for deltakelse i utdanning. Nye utfordringer, forventninger og muligheter for institusjonene og kompetansepolitikken gir behov for å se kritisk på innhold og struktur i utdanningene og i kompetansepolitikken. I denne meldingen vurderer departementet en rekke tunge strukturtiltak for å øke evnen og viljen til omstilling, innføring av mer effektive læringsløp og til mer effektive kunnskapsoverføringer fra universiteter og høyskoler til arbeids- og samfunnsliv. Nedenfor følger en kort samlet oversikt over politikk og sentrale tiltak Regjeringen legger fram i denne stortingsmeldingen. Et sammendrag av virkemidlene som er behandlet, er vist i figur 4.1.

Figur 4.1 Virkemidler

Figur 4.1 Virkemidler

Kapittel 5 Studentene skal lykkes

Departementet mener at forholdet mellom student og institusjon må styrkes. Institusjonene må legge til rette for tettere oppfølging av studentene i hele læringsløpet. Departementet foreslår derfor at institusjonene skal kunne innføre nye studieordninger der studenten kan tas opp til treårige studieløp. For å styrke læringsutbyttet og progresjonen skal det legges vekt på studentaktive undervisningsformer i kombinasjon med evalueringer som fremmer læring gjennom jevnlige tilbakemeldinger. Institusjonene må inngå avtaler med studentene om studieløpet der det klart kommer fram hvilke plikter og retter institusjon og student har overfor hverandre. Departementet ser det som helt sentralt at hele studieåret tas i bruk for å kunne nå målsettinger om økt læringsutbytte og kvalitet i studiene.

Kapittel 6 Gradsstruktur

Departementet foreslår å innføre en felles gradsstruktur i høyere utdanning med nye betegnelser for de ulike gradsnivåene. Lavere grad på tre år skal gi yrkeskompetanse og/eller mulighet for opptak til høyere grads studier. Høyere grad bygger på lavere grad og får en varighet på to år, skal gi yrkeskompetanse og/eller mulighet for opptak til doktorgradsstudier. Den organiserte forskerutdanningen vil bestå som i dag, med en varighet på tre år. Departementet mener at strukturen skal omfatte de fleste utdanningene.

Det vil være behov for to ulike studieløp: En type studieløp vil ligne den tradisjonelle, teoretisk vinklede høyere graden tilsvarende universitetenes hovedfag, mens det andre studieløpet kan få et mer praktisk rettet preg. Videre bør det være mulig å etablere faglige påbygninger som ikke bygger direkte videre på fag studentene har tatt i lavere grad, men som setter sammen fag og disipliner på en ny måte. Den førstnevnte graden vil gi mulighet for opptak til organisert forskeropplæring, mens den sistnevnte ikke nødvendigvis gir en slik mulighet.

Kapittel 7 Internasjonalt institusjonssamarbeid og studentmobilitet

Departementet mener at norske institusjoner skal være i fremste rekke når det gjelder faglig samarbeid og studentutveksling over landegrensene. Dette kan fremmes ved at det legges økt vekt på deltakelse i internasjonale programmer og institusjonsforankrede utvekslingsavtaler. Det er et mål at alle høyere utdanningsinstitusjoner skal tilby studentene et studieopphold i utlandet som en del av det norske gradsstudiet. Departementet vil vurdere om det kan være aktuelt å pålegge institusjonene en plikt til å tilby utenlandsopphold til studenter som kan ønske det. Departementet mener det er viktig at de norske universitetene og høyskolene fortsetter å bygge opp fagtilbud på engelsk. Institusjonene bør selv velge ut hvilke tilbud de vil legge til rette på andre språk. På bakgrunn av evalueringen av NUFU-avtalen (Nasjonalt program for utviklingsrelatert forskning og utdanning) vil departementet vurdere særskilte incentiver for å stimulere norske utdannings- og forskningsinstitusjoner til å inngå gjensidige faglige samarbeids- og utvekslingsavtaler med tilsvarende offentlige institusjoner i utviklingsland.

Kapittel 8 Arbeidsdeling og profil

Departementet mener det er viktig å stimulere til samarbeid og arbeidsdeling, og ønsker å beholde og videreutvikle en sektor med et mangfold av utdanningsinstitusjoner. Det vil bli lagt til rette for at institusjonene velger ulike strategier for faglig utvikling. Konsentrasjon av ressurser og utvikling av vitale fagmiljøer av en viss størrelse er nødvendig for å lykkes med en kvalitetsheving av norsk forskning.

Departementet mener at det ikke er rom for flere breddeuniversiteter utover de fire som eksisterer i dag. Departementet foreslår at betegnelsen vitenskapelig høyskole avvikles, og at de eksisterende vitenskapelige høyskolene kan benevnes som universiteter.

Departementet foreslår at høyskoler med rett til å tildele doktorgrad kan søke overgang til universitetsbenevnelse.

Kapittel 9 Økt frihet for bedre kvalitet

Departementet foreslår at universiteter og høyskoler gjøres om til forvaltningsorganer med særskilte fullmakter, og at institusjonene gis større frihet i faglige, økonomiske og organisatoriske spørsmål. Det foreslås også tiltak for en mer fleksibel bruk av personalressurser.

Universitetene og høyskolene må selv ha hovedansvaret for å sikre kvaliteten i sine tilbud. Alle institusjoner skal utarbeide planer for kvalitetsarbeid og innføre systemer som dokumenterer kvalitetsarbeidet. Norgesnettrådet defineres som kvalitetsutviklingsinstrument, og gis mandat og organisering i samsvar med dette.

Kapittel 10 God styring

Styringsordninger må bedre enn i dag legge til rette for at institusjonene skal utvikle og forfølge strategier for kvalitetsutvikling i utdanning og forskning, og for effektiv utnyttelse av institusjonens ressurser. Ved å endre tilknytningsform og innføre et større skille mellom departementet og institusjonene ønsker departementet å understreke institusjonenes selvstendige ansvar i utforming av egen framtid. Departementet foreslår et sett av tiltak slik at sammensetning av styret, kompetanse og tilgang på styringsmidler legger til rette for økt vilje og evne til styring, ansvar og omstilling av institusjonene. Departementet tilrår at institusjonene fortsatt skal ha valgt rektor som leder av institusjonens styre. Andelen eksterne styremedlemmer økes, på bekostning av tilsatte ved institusjonen.

For å sikre og utvikle kvalitet i utdanning og forskning, og for å øke styringsevnen ved institusjonene, foreslår departementet å styrke faglig ledelse på grunn- og avdelingsnivået.

Kapittel 11 Finansiering som fremmer kvalitet

Utforming og bruk av finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler må støtte opp om sentrale utdannings- og forskningspolitiske mål og strategier. Departementet mener at hensyn til kvalitet i utdanning og forskning best ivaretas gjennom et finansieringssystem som legger vekt på oppnådde resultater, og ved å innføre et delvis skille i beregningene av budsjettmidler til undervisning og forskning. For å ivareta blant annet hensynene til langsiktig forskningsvirksomhet, bredde i fagtilbudene og videreføring av kostnadskrevende fagområder mener departementet at resultatorienteringen i finansieringsmodellen må balanseres ved at basisfinansiering av institusjonene innføres som en tredje type budsjettkomponent, i tillegg til den resultatbaserte delen av finansieringen av forskning og undervisning.

Kapittel 12 Bedre studiefinansiering

Det er et viktig mål å øke studieprogresjonen i høyere utdanning. Ved å gi studentene betingelser som gjør det mulig å konsentrere seg om studiene på heltid, kan det stilles krav til at studentene utnytter studietiden effektivt og bruker mer tid på studiene. Departementet foreslår derfor at den ordinære utdanningsstøtten over aldersskillet økes med om lag kr 1 000 per måned, det vil si fra om lag kr 7 000 per måned til om lag kr 8 000 per måned. Departementet mener at en utdanningsstøtte på dette nivået vil være mer i tråd med studentenes faktiske utgifter til livsopphold i studietiden. Departementet foreslår i sin helhet å øke utdanningsstøtten ved å heve stipendet. Dette innebærer at stipendandelen økes fra dagens nivå på 30 prosent til et gjennomsnittlig nivå på om lag 39 prosent. I kombinasjon med redusert studielengde som følge av ny gradsstruktur vil dette stipendnivået føre til at gjeldsbyrden for studenter med høyere grads utdanning vil bli lavere enn i dag.

Departementet foreslår at det innføres en ordning med tildeling av stipend etter avlagte vekttall. Dette vil si at hele støttebeløpet i første omgang utbetales som lån. Lånet vil fortsatt være rentefritt under utdanningen. Samtidig gis det en garanti for at en fastlagt andel av støttebeløpet, tilsvarende stipendandelen etter dagens ordning, vil bli konvertert til stipend etter avlagte studier. Sammen med en vesentlig økning i både kostnadsnorm og stipendandel vil denne ordningen gi en helhetlig og offensivt støtteordning, som både legger til rette for og stimulerer til å gjennomføre studiene på normert tid.

Departementet foreslår å erstatte dagens modell for beregning av ordinær utdanningsstøtte med en ny og forenklet modell. Modellen innebærer at dagens grunnbeløp, botillegg og tillegg for bøker og materiell slås sammen til en basisstøtte som kan tildeles samtlige studenter.

Departementet foreslår videre at det etableres en mer fleksibel og moderne tilbakebetalingsordning i Lånekassen.

Til toppen
Til dokumentets forside