St.meld. nr. 27 (2000-2001)

Gjør din plikt - Krev din rett

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Helhetlig læringsmiljø

5 Studentene skal lykkes

Jeg måtte bli med bort til formannen ved kateteret. Der blei saken raskt og nådeløst avgjort. Jeg hadde ikke meldt meg opp til eksamen. Det var bare å beklage. Kim Karlsen måtte gi seg etter fire minutter. Alle stirra på meg. Jeg gadd ikke hente blyantene mine. Jeg gikk på Fredrikke og kjøpte en øl.

Lars Saabye Christensen, Beatles, Cappelen 1984

5.1 Målet og utfordringene

En god utdanning kjennetegnes av at innholdet i studiene holder et høyt kvalitetsnivå. Studieopplegget skal fremme nødvendig læring, modning og utvikling, samtidig som faginnholdet og gradene er organisert slik at studentene kommer gjennom studieløpene uten unødvendige forsinkelser og frafall. I dag bruker mange studenter uforholdsmessig lang tid på å gjennomføre studiene. Mye av dette skyldes for dårlige studieopplegg og for svak oppfølging av den enkelte student. En god oppfølging av studentene er avgjørende for å forhindre studiefrafall og sørge for god studiegjennomføring.

Tabell 5.1 Vekttall per student 1999 ved enkelte institusjoner og studier

Høgskolen i Stord/Haugesund 14,45
Høgskolen i Bergen 13,96
Norges Handelshøyskole 13,32
Universitetet i Oslo 10,79
Universitetet i Oslo:
Matematisk-naturvitenskapelige fag 8,92
Universitetet i Oslo: Medisin 17,59
Universitetet i Bergen 11,19
Universitetet i Tromsø 11,30

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste

Tabell 5.2 Strykprosenter ved enkelte institusjoner, 1999

Høgskolen i Oslo 10,22
Høgskolen i Tromsø 12,62
Norges Landbrukshøgskole 7,01
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 12,54

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste

Organiseringen av studiene er av stor betydning for god ressursutnyttelse for institusjonene og for et godt læringsmiljø for studentene. Undersøkelser viser store variasjoner mellom ulike fag. Dette ser ut til å ha nær sammenheng med studienes organisering. En omorganisering av studiestrukturene i høyere utdanning forutsetter en helhetlig tilnærming til læringsmiljøet. Ensidig satsning på struktur- eller innholdsendringer vil ikke kunne gi de høyst nødvendige forutsetningene som må til for å etablere nye og bedre studieløp.

Utfordringen ligger i å organisere studier som balanserer faginnhold, gradenes oppbygning og læringsarbeidet på den mest hensiktsmessige måten slik at studentene lykkes med sine studier. Dette krever omfattende endringer i organiseringen av studiene, organiseringen av studienes innhold og gradsstrukturen. Nye studieordninger gir nye muligheter og utfordrende krav til nytenkning om studienes innhold, organisering av lærestoffet og formidlingen av dette. Dette må ses i sammenheng med at det faglige nivået på og kvaliteten i studiene opprettholdes og styrkes. Et nytt studieopplegg stiller således strengere krav til intensiteten i læringsaktivitetene, enten det gjelder heltidsstudenter eller deltidsstudenter.

Hovedansvaret for dette arbeidet ligger hos institusjonene for høyere utdanning og forskning. Men studentene har også ansvar for egen læring. Tidsbrukundersøkelser viser at for mange studenter bruker for få timer i uka på studiene. Manglende krav til oppmøte, deltakelse og anvendelse av tradisjonell sluttevaluering, slik vi ser i en del studier, stimulerer ikke til jevn studieaktivitet gjennom hele studieåret. Studentene må ta ansvar for å arbeide intensivt med tilegnelsen av kunnskap i løpet av studiet, men det er institusjonenes plikt å legge opp til studieløp som følger opp og stiller krav til studentene.

Framtidens studenter vil på grunn av reformene i grunnskolen og i videregående opplæring representere en helt annen bredde i faglig bakgrunn og kunnskapsnivå. Reformene bygger på et læringssyn der den aktive, medbestemmende og lærende eleven er satt i fokus. Det er innført nye arbeidsmåter, prosjektarbeid er obligatorisk og elevene har større ansvar for egen læring. Lærerens oppgave er i større grad formidling og veiledning. Tilrettelagt bruk av IKT vil etter hvert inngå i nesten alle fag. Disse framtidige studentene vil kreve å få delta i planlegging, gjennomføring og vurdering av opplæringen og ta aktivt del i denne. De vil stille krav til lærere og forvente god veiledning og individuelt tilrettelagt undervisning, og de vil forvente tilgang til IKT i forbindelse med studier. Dette vil stille krav til omlegging av tradisjonelle undervisnings- og eksamensformer.

Som en konsekvens av kompetansereformen, og ordningene for vurdering og opptak på grunnlag av realkompetanse, vil institusjonene for høyere utdanning og forskning motta voksne søkere med en annen bakgrunn enn den tradisjonelle studenten. Dette er voksne med en annen tilnærming til skole og utdanning enn dagens førstegangsstudenter. Den voksne etter- og videreutdanningsstudenten har ofte klart definerte mål og ønsker for sine studier, og deres livssituasjon tilsier at mange arbeider ved siden av studiene i tillegg til de forpliktelsene som følger med et familieliv. De har andre behov for oppfølging og tilrettelegging, samtidig som de bringer med seg verdifulle kunnskaper inn i undervisningen.

5.2 Mjøsutvalgets forslag og høringsuttalelser

Mjøsutvalget foreslo at det burde etableres systemer som skaper større grad av gjensidig forpliktelse i læringsprosessen mellom student og institusjon. Et flertall av høringsuttalelsene støtter utvalgets forslag om forpliktende avtaler mellom student og institusjon. Det vises til at avtalene bør være av faglig art og prosessorienterte.

Mjøsutvalgets foreslo en full gjennomgang og fornyelse av studienes oppbygning og innhold. Utvalget satte dette i sammenheng med forslaget om en ny gradsstruktur. Målet med gjennomgangen skal være å videreføre og utvikle kvaliteten og bedre studieintensiteten.

Utvalget foreslo videre at det burde legges større vekt på studentenes deltakelse i prosessene med valg og planlegging av pensum og undervisningsformer. Utvalget foreslo også at det burde skapes en bedre sammenheng mellom læringsformene og evaluering med større vekt på fortløpende tilbakemeldinger til studentene. Utvalget viste spesielt til innføring av studentporteføljer som et hensiktsmessig grep i denne sammenhengen. De fleste høringsuttalelsene støtter utvalgets forslag om å etablere ordninger som fremmer sammenhengen mellom læringsformene og evaluering.

Mjøsutvalget foreslår at det innføres en felles karakterskala, og at karaktersystemet bør bygge på European Credit Transfer System (ECTS). ECTS omfatter blant annet en omregningstabell for karakterer som institusjonene selv velger om de vil anvende. Tabellen består av fem bestått-trinn i bokstavsymboler fra A, som er beste karakter, til E, som er laveste beståtte karakter. Høringsinstansene stiller seg gjennomgående positive til forslaget.

Boks 5.1 Hva er ECTS?

ECTS (European Credit Transfer System) er et system utviklet gjennom EUs Erasmus- og Sokratesprogram for oversetting og overføring av vekttall og karakterer. ECTS er et viktig redskap i forbindelse med studentutveksling. Det er utarbeidet en omregningstabell for karakterer med fem karakterer for bestått, med forslag til fordeling av kandidatene på de ulike trinnene. 20 vekttall i det norske systemet tilsvarer 60 credits i ECTS.

Mjøsutvalget foreslo at ansvaret for det helhetlige læringsmiljøet burde ligge hos institusjonen alene og ikke deles mellom samskipnad og institusjon. De fleste av høringsuttalelsene som kommenterte dette, ga uttrykk for at de er fornøyde med dagens ordning.

5.3 Departementets vurdering

5.3.1 Gjensidig forpliktende studieordninger

Gjennomføringsgraden er best i de studiene der studentene har faste opplegg og undervisningsopplegget inneholder jevnlig oppfølging, møteplikt og obligatoriske innleveringer. Ved disse studiene er studieløpets gang fastlagt og kommunisert til studentene ved studiets begynnelse. Fakultetet har ved noen av disse studiene rett til å frata studenten studieretten om ikke den fastsatte progresjonen overholdes.

Det er i hovedsak de frie disiplinstudiene som tilbyr studier som er løst strukturert. Dette innebærer at studentene har få forpliktelser til å delta i den undervisningen som tilbys. Studenten tas opp ved et fakultet og kan, dersom krav til registrering og framdrift overholdes, fortsette på lavere grads nivå i det tempoet vedkommende ønsker. Med denne ordningen kan studenten ta flere fag og melde seg til fag de ikke fullfører. I disse studiene har i dag institusjonene få muligheter og incentiver til å følge opp den enkelte student.

Departementet mener at forholdet mellom student og institusjon må styrkes. Institusjonene må legge til rette for tettere oppfølging av studentene i hele læringsløpet. Innføring av nye studieordninger og mer læringsorienterte undervisnings- og evalueringsformer forutsetter et gjensidig forpliktende forhold mellom institusjon og student. Institusjonene må inngå avtaler med studentene om studieløpet der det klart kommer fram hvilke plikter og rettigheter institusjon og student har overfor hverandre. Dette gjelder både heltids- og deltidsstudenter.

En avtale mellom institusjon og student innebærer at begge parter forplikter seg til bestemte krav som skal oppfylles for at studiet skal bli best mulig. En slik forpliktelse vil for institusjonen innebære at det skal utvikles og legges til rette for studieløp som skal lede fram til klart definerte og uttalte læringsmål som formidles til studenten. Institusjonen forplikter seg til å legge til rette for at studenten kan komme gjennom studiet på normert tid. Forholdene må legges godt til rette for studenter med spesielle behov. Institusjonene har det overordnede ansvaret for studentenes helhetlige arbeidsmiljø. Regjeringen vil i den etterfølgende lovproposisjon til denne meldingen komme tilbake til spørsmål om studentenes arbeidsmiljø. Studenten må informeres om faginnholdet, arbeidsmengden, undervisnings- og studieopplegg. Studenten på sin side forplikter seg til å oppfylle de studiekravene institusjonen stiller i form av krav til deltakelse, obligatoriske arbeider og studieprogresjon.

De kravene og forpliktelsene studenten må oppfylle overfor institusjonen, må framgå klart både før et studium påbegynnes, og underveis i studiet. Likeledes må de kravene og forpliktelsene som studentene kan stille til institusjonen og personalet, være klare for alle parter. Det må også være åpenhet om de konsekvensene det får hvis en eller begge parter ikke fyller sine forpliktelser.

En slik avtale må inkludere veiledning, informasjon og studieplanlegging for den enkelte student, se nedenfor. Avtalen kan omfatte ett fag eller flere. Det bør inngå i avtalen hvilke kurs og fag som planlegges, og i hvilken rekkefølge disse er forutsatt tatt. Dette gjør det mulig for institusjonene å etablere kull av studenter som ønsker en samsvarende utdanning. Avtalen må ha rom for innpassing av enkeltfag som er tatt ved annen norsk institusjon eller i utlandet.

Privatistordningen ble opprinnelig innført for at voksne skulle kunne dokumentere sin kompetanse uten å måtte følge et studium. Nye studieopplegg og evalueringsformer kan likevel tilsi mer omfattende dokumentering av kunnskapene i tråd med det som kreves for ordinære studenter ved det enkelte studium. Det må også framgå av eksamensbeviset at avlagte vekttall er basert på en slik dokumentasjonsordning.

5.3.2 Tilbud om sammenhengende studieløp

Det er flere måter å styrke forholdet mellom student og institusjon på. En mulighet er å etablere studieordninger som i større grad rettleder og bistår studenten i valg av fagkombinasjoner. Dette er en form for organisering av studiene som har mange fellestrekk med hvordan flere av høyskolenes yrkesutdanninger og universitetenes profesjonsstudier ellers er organisert. Spørsmålet om etablering av slike studieordninger har tidligere vært diskutert ved flere av institusjonene for høyere utdanning og forskning. Hensikten med ordningene er behovet for en styrket lavere grad i de frie disiplinstudiene.

Departementet foreslår at institusjonene i tillegg til enkeltfag skal kunne tilby nye studieordninger der studenten kan velge å ta treårige studieløp. Studieordningene legger opp til en nærmere kontakt og et mer forpliktende forhold mellom institusjon og student. Det gjør det også mulig å planlegge studieløpet for begge parter, samt at nærheten vil kunne forhindre frafall i større grad enn i dag. Slike ordninger kan forhindre tendensen til forsinkelser på grunn av «sidelengsstudering» og feilvalg av emner og fag. Etablering av studieordninger som i større grad rettleder og bistår studenten i studievalg, kan også åpne for en mer fornuftig ressursbruk, og at en unngår at beslektede fag overlapper hverandre. Det vil også legge til rette for studieløp med en sterkere arbeidslivsprofil.

Studieløpene må ikke innebære for rigide ordninger som låser studentene i statiske studieløp. En fordel ved dagens lavere grad ved universitetene er nettopp at den valgfriheten som studentene kan utøve, gir nye og alternative fagsammensetninger som kan tenkes å ha relevans for framtidig yrkesutøvelse. Derfor må det innenfor det enkelte studieløpet være mulig med en viss individuell tilpasning. I tillegg må det være mulig med justeringer underveis i studieløpet.

For å gi studentene muligheter til å gjøre bevisste fagvalg i forhold til evner og interesser og styrke den faglige progresjonen i studieløpet er det nødvendig å vurdere organiseringen av studier der gjennomføringsgraden er lav. I flere av disse studiene vil det være hensiktsmessig å etablere ordninger for opptak til treårige sammenhengende studieløp der spesielt førstegangsstudenter kan få hjelp og veiledning til å planlegge sine studier. Dette bør ses i sammenheng med etablering av gjensidig forpliktende avtaler mellom student og institusjon.

5.3.3 Gjennomgang av fagplaner og studieopplegg

Kunnskapsutviklingen er enorm, samtidig som den teknologiske utviklingen har gjort formidlingen av ny kunnskap langt enklere. Utviklingen i arbeidslivet og samfunnet har ført til nye behov for en utdannet befolkning. Innholdet i studier og grader må gi studentene tilbud om utdanning de vil ha behov for i forhold til en framtidig aktiv yrkesutøvelse i arbeidslivet og til deltakelse i samfunnsliv. Framtidens studenter, enten det er de unge førstegangsstuderende eller voksne med praktisk yrkeserfaring i etter- og videreutdanning, vil i større grad enn tidligere ha en forventning om medbestemmelse i utvalget av lærestoffet og ha ideer om hva de ønsker å lære. Innføring av ny gradsstruktur, nye studieløp og kravet om bedre utnyttelse av studieåret gjør det nødvendig med en grundig gjennomgang av de enkelte studiene. Det må foretas en faglig og pedagogisk gjennomgang og fornyelse av studienes innhold og oppbygning.

En grunn til forsinkelser er at dagens inndeling av studiene i moduler eller vekttallsenheter i noen tilfeller er dårlig egnet til å fremme faglig progresjon. Enkeltfagene bygger i for liten grad på hverandre. Disse relativt «tette skottene» mellom fagene gjør at studenten ikke motiveres til å dra med seg kunnskaper og erfaringer fra én modul til en annen, og at det ikke legges stor nok vekt på sammenhenger, forskjeller og likheter mellom de ulike fagmodulene i undervisningen. Dette fører også til at enkelte beslektede fagmoduler har et overlapp som gjør at studenten går gjennom helt eller delvis likt fagstoff innenfor ulike moduler. En gjennomgang av fagene må derfor inkludere en vurdering av sammenhengen mellom ulike moduler.

Departementet ser det som helt sentralt at studieåret utnyttes bedre enn det som er vanlig i dag. Undersøkelser viser at en rekke studier ikke utnytter studieåret godt nok. Undervisningsperioden ved flere studier er begrenset og kommer ofte sent i gang ved begynnelsen av et semester og slutter tidlig før eksamen. En bedre utnyttelsen av studieåret er avgjørende for at studentene skal gjennomføre studiene med godt resultat og til riktig tid. Bruk av tre terminer i stedet for to semester er et hensiktsmessig virkemiddel for å oppnå bedre utnytting av studieåret. Medisinerutdanningene er et vellykket eksempel på dette. En ny termininndeling vil også i større grad kreve en gjennomgang av innholdet i de enkelte studier. Tre terminer gir en større fleksibilitet i fagsammensetningen av ulike studieløp og grader.

5.3.4 Nye undervisningsmetoder

Innenfor flere fagtradisjoner brukes et begrenset spekter av undervisningsmetoder. Ofte er det kun en kombinasjon av enveis forelesninger og studentenes selvstudier, kanskje med et begrenset omfang av seminargrupper. Det er i hovedsak slike studier som har relativt høy strykprosent, frafall og lav gjennomstrømning. Det er nødvendig å gjennomgå studienes undervisningsmetoder og finne nye løsninger som fremmer større intensitet i studiene og bedre oppfølging av alle studenter. Undervisningsmetodene i norsk høyere utdanning må baseres på en stor grad av mangfold. Det må anvendes ulike metoder, sammensatt på måter som styrker læringsforløpet, for eksempel gjennom bruk av kombinasjoner av forelesning, skriftlige arbeider, IKT-basert undervisning, gruppearbeid, seminarer, veiledning, praksis/utplassering, laboratoriearbeid og problembasert læring.

Den teknologiske utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) stiller det nasjonale utdanningssystemet overfor nye utfordringer. I teknologisk sammenheng ligger Norge godt an når det gjelder utbygging av IKT. UNINETT og det nordiske samarbeidet gjennom Nordunett har bidratt til en god teknisk infrastruktur. Universitetene og høyskolene har vært i fremste rekke når det gjelder bruk og utvikling av Internett. Internasjonale undersøkelser dokumenterer at IKT i utdanning fører med seg nye lærings- og vurderingsformer, nye organiserings- og samarbeidsformer og nye student- og lærerroller. Institusjonene må være i stand til å utvikle relevante, oppdaterte og fleksible utdanningstilbud som tar i bruk den nye teknologien. Særlig må man løse de pedagogiske utfordringene som kreves for å legge til rette for førstegangsstudenter og for voksne studenter som etterspør etter- og videreutdanning.

Den enkelte institusjon har ansvar for å følge opp og videreutvikle sine undervisningsmetoder. Det bør utarbeides strategier for slik virksomhet. Departementet opprettet i 1996 en arbeidsgruppe for digitale læremidler. Arbeidsgruppen vil avslutte sitt arbeid i løpet av våren 2001, og den har avgitt foreløpige anbefalinger. Den har blant annet anbefalt at det blir etablert nasjonale koordinerings- og støttefunksjoner knyttet til digitale læremidler og læringsomgivelser. Departementet vil komme tilbake til videre oppfølging av arbeidsgruppens forslag.

Tilrettelegging for funksjonshemmede

Funksjonshemmede har samme rett til utdanning som andre. Utdanningsinstitusjonen har et klart ansvar for å legge forholdene til rette både ved opptaket og ved gjennomføringen av studiene. Tilretteleggingen av selve studieopplegget er viktig, men det må også legges vekt på andre aspekter ved det helhetlige læringsmiljøet. Institusjonene skal utforme handlingsplaner for funksjonshemmede i høyere utdanning, og minst fem prosent av vedlikeholdsbudsjettet skal brukes til å legge til rette for funksjonshemmede studenter. I dette arbeidet vil også IKT-støttet fleksibel utdanning og fjernundervisning spille en viktig rolle for utvikling av mer brukertilpassede løsninger. Departementet vil understreke at tilretteleggingen i størst mulig utstrekning bør bygge på prinsippet om universell utforming, slik at denne studentgruppen i størst mulig grad får dekket sine behov i en normal studiesituasjon.

5.3.5 Eksamen

Eksamen er i stor grad styrende for studenters studieatferd. Den tradisjonelle prøveformen i mange studier er basert på såkalt sluttevaluering. Denne eksamensformen har til hovedhensikt å teste studentens kunnskaper ved studiets slutt for sertifisering for videre studier eller arbeid. Ensidig bruk av denne metoden for prøving av studenters kunnskaper stimulerer i for stor grad til kortsiktig pugg framfor læring og forståelse. Valg av metoder for eksaminering er av vesentlig betydning for de ulike studienes anretning og hvilket forhold studentene får til læringsarbeidet.

Diskusjonen om eksamensformer pågår ikke bare i Norge, men også internasjonalt. I Norge har denne diskusjonen til en viss grad vært et ressursspørsmål i forbindelse med det økte omfanget av bruk av ekstern sensor som en konsekvens av økt modularisering av studiene. Diskusjonen har dreid seg om hvordan en kan bedre studiekvaliteten gjennom ordninger der studenten får jevnlige tilbakemeldinger i løpet av studiet. Evalueringen er et viktig element i studieopplegget, og studentene har behov for vurderinger av sine prestasjoner i læringsarbeidet.

Departementet slutter seg til Mjøsutvalgets forslag om bruk av studentporteføljer/mappevurdering og deleksamener som en hensiktsmessig måte for å kombinere undervisning og evaluering. Departementet mener at jevnlige evalueringer som gir studentene hyppige tilbakemeldinger om utbyttet av læringsprosessen, skal inngå i studiene som en del av undervisningsarbeidet. Dette vil føre til en jevnere arbeidsfordeling gjennom studieåret og bidra til å flytte fokuset fra kortsiktig eksamenslesing på slutten av semesteret og være et uttrykk for hva studentene har forstått, framfor gjengiving av fastlagt pensum. Nye former for evaluering kontinuerlig gjennom studiet og mindre omfattende avslutningseksamen vil også bidra til at mindre tid går bort til eksamensperioder, og til en bedre utnyttelse av studieåret.

Vurderinger underveis i studiet kan organiseres på mange ulike måter, blant annet gjennom oppgaveinnleveringer, deleksamener, mappevurdering og annet. Det er opparbeidet erfaringer på dette feltet både gjennom forsøk i Norge og internasjonalt. Denne prosessen følges jevnlig av norsk og internasjonal fagekspertise. Resultatene av erfaringene må tas i bruk for å finne de mest hensiktsmessige løsningene for de ulike studiene. Det er viktig i all læring at studenten jevnlig får vite hvordan det går, og hvordan en bør gå videre i læringsarbeidet. Evalueringer er et viktig og nødvendig verktøy for vurdering av kandidater, både for videre studier og for arbeidsliv.

Etablering av nye studieopplegg og nye undervisnings- og evalueringsformer gjør at bruken av ekstern sensor bør endres, slik at ekstern sensor kan medvirke på andre måter enn det som er vanlig i dag, for eksempel gjennom ekstern medvirkning i selve systemet for sensur. Ved innføring av jevnlige vurderinger og evalueringer for tilbakemeldinger til studenten blir det lite hensiktsmessig å bruke ekstern sensor som medsensor ved all eksaminering. Derfor kan bruken av ekstern sensor reduseres. Ved innføring av nye metoder for evaluering er det viktig at hensynet til likebehandling av studentene og etterprøvbarhet av evaluering ivaretas.

5.3.6 Karakterer

Det brukes i dag ulike karakterskalaer i høyere utdanning, også ved ulike studier ved samme institusjon. Identiske karakterskalaer brukes også forskjellig mellom institusjoner og fagområder. Det innebærer at samme karakter ikke alltid gir uttrykk for en felles forståelse av kandidatens prestasjoner. Den vanligste karakterskalaen, med karakterer fra 1,0 til 4,0, innebærer at man har 31 ulike bestått-karakterer.

Dagens karakterskalaer og bruken av disse har historiske og kulturelle røtter knyttet til fagenes opprinnelse, studienes egenart og de funksjonene de kvalifiserer for. Imidlertid gjør bruken av skalaer med tidels nøyaktighet inntrykk av en sikkerhet i vurderingen av kandidatene som er lite sannsynlig. Særlig er det relevant å stille spørsmål ved om man kan vurdere med tidels nøyaktighet prestasjoner i fag der det nødvendigvis er høy grad av skjønn i vurderingen. Der karakterer legges til grunn for opptak til videre studier, er det spesielt viktig at det er en felles forståelse av hva den enkelte karakter formidler.

Informasjonen til arbeidslivet om en kandidats prestasjoner på denne bakgrunnen er ikke god nok, og det er problematisk å formidle en forståelse av norsk karaktergiving til utenlandske institusjoner. Ut fra de problemene som er registrert, er det behov for å komme fram til et enklere og mer samordnet system for karaktergiving i norsk høyere utdanning.

I Universitetsrådets innstilling Mål med mening (rapport 2000) foreslås det at man i tillegg til bestått/ikke bestått innfører en karakterskala med langt færre trinn enn dagens skalaer, fortrinnsvis en skala med fem bestått-trinn A - E og F for stryk. Dette er i overensstemmelse med det Mjøsutvalget foreslår. Noen fag har allerede innført en slik karakterskala. Departementet går inn for at alle fag der det skal gis karakterer, bygger på denne skalaen. Dette er også i tråd med ECTS (European Credit Transfer System). Ved innføring av en slik felles nasjonal karakterskala er det nødvendig at sektoren koordinerer arbeidet sitt. Departementet ser Universitets- og høgskolerådet som viktig i denne prosessen.

For å lette oversetting og gjøre norske vekttall sammenlignbare med mål for studieprogresjonen i andre land, samt å gjøre det lettere å kombinere norsk og internasjonal utdanning, vil det være hensiktsmessig å innføre ECTS for omregning av vekttall også for beregning av studieomfang. Dette innebærer en ny vekting av studiene der et fullt studieår gi en uttelling på 60 studiepoeng i stedet for dagens 20 vekttall.

Et studieår som bygger på 60 studiepoeng gjør det også lettere å inndele studieåret i flere terminer enn dagens tosemesterordning. En slik poengbygging bør ikke innebære en oppstykking i enda mindre studieenheter enn det som er hensiktsmessig i det enkelte studium.

5.3.7 Studentvelferd

Det er viktig at studentene har et bolig- og velferdstilbud som gjør utgiftene håndterlige under utdanningen. Det er utarbeidet en handlingsplan for studentboliger der det tas sikte på 1 000 nye studentboliger hvert år i årene 2001-2004. For å gjøre det lettere for funksjonshemmede å studere tilrådes det i handlingsplanen at minst 30 boliger årlig blir tilrettelagt for funksjonshemmede.

Etter dagens ordning ligger det strategiske ansvaret for studentvelferd hos institusjonene, mens det operative ansvaret ligger hos studentsamskipnadene. En bredt sammensatt arbeidsgruppe med representanter fra studentorganisasjonene, universitetene og høyskolene, samskipnadene, kommunesektoren og departementene har avgitt en rapport om vertskommunenes ansvar for studentvelferden. Arbeidsgruppens tilrådinger konkluderte med at vertskommunene har et overordnet ansvar for de grunnleggende velferdsbehovene for alle studenter som oppholder seg i kommunen. Gruppen ønsket et nærmere samarbeid mellom samskipnader og vertskommune, og den fremmet en rekke konkrete tilrådinger om studentboliger, studentbarnehager, kollektivtransport, kulturtilbud og helse- og sosialtjenester. Arbeidsgruppens rapport er nå ute på høring i de berørte miljøene, og departementet vil komme tilbake med oppfølging senere.

Studentsamskipnadene tilbyr velferdsordninger som supplerer det kommunale tilbudet på flere områder. Samskipnadenes organisasjonsform har vist seg egnet for dens virksomhet i grenselandet mellom forvaltning og forretning. Prinsippet om brukerstyring er et viktig premiss for studentenes bidrag til studentvelferd i form av semesteravgift. Studentsamskipnadene konsentrerer sitt arbeid rundt velferdstilbud til studentene og har opparbeidet seg en betydelig kompetanse på dette området. Dette har ført til at studentsamskipnadene er i stand til stadig å utvikle sitt velferdstilbud til studentene, i tillegg til at de ivaretar de tradisjonelle velferdstilbudene som kantiner, boliger og barnehager.

Departementet legger vekt på å sikre et godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og samskipnader. Det er også viktig at regelverket for samskipnadenes virksomhet er fleksibelt og gir rom for samarbeidsformer som er tilpasset de lokale forholdene ved det enkelte lærested.

Samskipnaden skal fortsatt ha ansvaret for det sosiale og velferdsmessige tilbudet til studentene.

5.4 Oppsummering

  • Departementet mener at forholdet mellom student og institusjon må styrkes. Institusjonene må legge til rette for tettere oppfølging av studentene i hele læringsløpet. Institusjonene må inngå avtaler med studentene om studieløpet der det klart kommer fram hvilke plikter og rettigheter institusjon og student har overfor hverandre. Dette gjelder både heltids- og deltidsstudenter.

  • Departementet foreslår at institusjonene i tillegg til enkeltfag skal kunne tilby nye studieordninger der studenten kan velge å ta treårige studieløp. Det må innenfor det enkelte studieløpet være mulig med en viss individuell tilpasning. I tillegg må det være mulig med justeringer underveis i studiet.

  • En gjennomgang av fagene må inkludere en vurdering av sammenhengen mellom ulike moduler. Departementet ser det som helt sentralt at studieåret utnyttes bedre enn det som er vanlig i dag.

  • Departementet mener at jevnlige evalueringer som gir studentene hyppige tilbakemeldinger om utbyttet av læringsprosessen, skal inngå i studiene som en del av undervisningsarbeidet.

  • Departementet foreslår at omfanget av ekstern sensur endres.

  • Departementet går inn for at det innføres en felles nasjonal karakterskala i alle fag der det skal gis karakterer. Skalaen skal bygge på ECTS for omregning av vekttall og skal inneholde fem bestått-trinn fra A til E. Ved innføring av en slik felles nasjonal karakterskala er det nødvendig at sektoren koordinerer arbeidet sitt. Departementet ser Universitets- og høgskolerådet som viktig i denne prosessen.

  • Departementet ser det som hensiktsmessig å innføre ECTS for omregning av vekttall også for beregning av studieomfang. Dette innebærer en ny vekting av studiene der et fullt studieår gi en uttelling på 60 studiepoeng i stedet for dagens 20 vekttall. En slik poengoppbygging bør ikke innebære en oppstykking i enda mindre studieenheter enn det som er hensiktsmessig i det enkelte studium.

  • Departementet mener at det bør legges til rette for treterminsordning for å bedre utnyttelsen av studieåret.

  • Departementet understreker at institusjonene har ansvaret for å legge forholdene til rette for at studenter med funksjonshemminger og andre grupper med særskilte behov kan gjennomføre høyere utdanning. Tilretteleggelsen bør bygge på prinsippet om universell utforming.

  • Institusjonene har det overordnede ansvaret for det helhetlige læringsmiljøet.

  • Samskipnadene har ansvar for det sosiale og velferdsmessige tilbudet til studentene.

6 Gradsstruktur

«Åssen greier du å komme gjennom alt dette her?» spurte han.

«Å, vel, du vet - hardt arbeid,» sa Hermine. Nå som Harry så henne på kloss hold, så hun omtrent like sliten ut som Lupus.

«Hvorfor dropper du ikke bare et par fag?» spurte han, mens hun løftet unna bøker for å finne rune-ordboka.

«Er du gal!» sa Hermine, aldeles bestyrtet.

J.K.Rowling, Harry Potter og Fangen fra Azkaban, N.W.Damm & Søn AS 2000

6.1 Målet og utfordringene

Gradsstrukturen strukturerer utdanningenes lengde, innhold og organisering. Den påvirker studentens atferd og forutsetninger for læring.

Boks 6.1 Den norske gradsstrukturen

Den norske gradsstrukturen er mangfoldig med hensyn til både organisering av studieløpene og betegnelsene som er brukt. Den eksisterende strukturen er gjerne blitt utvidet ved etablering av nye studier, og ved at nye institusjoner er blitt etablert som høyskoler. Gradsstrukturen omfatter lavere og høyere grad samt doktorgrad. Både lavere og høyere grad avsluttes med en grad som gir yrkeskompetanse, og/eller som gir grunnlag for videre studier. Noen grader brukes av både universiteter og høyskoler, som for eksempel cand.mag.-graden, mens noen grader kun brukes i en institusjonstype. Enkelte grader har fastlagte utdanningsløp der studentenes valgmuligheter er små, som innenfor medisin og psykologi, mens andre grader gir større muligheter for den enkelte student til å kombinere enkeltfag til grader.

Målet med studienes struktur er at de skal:

  • Fremme effektive læringsløp

  • Legge til rette for et helhetlig læringsmiljø som støtter opp om studentenes læring, forståelse og modning

  • Kommunisere de kvalifikasjonene og den kompetansen et studium gir

  • Legge til rette for nasjonal og internasjonal studentmobilitet

I Norge er strukturen preget av mange lange førstegangsutdanninger og svak gjennomstrømning i utdanningssystemet. Kostnadssiden ved å ta utdanning blir dermed høy for både den enkelte og samfunnet.

En OECD-rapport fra 1998, Redefining tertiary education, pekte på Norges behov for å endre den tradisjonelle orienteringen mot eksamen til en kultur preget av god undervisning og variert læringserfaring. Å sette søkelyset på kvaliteten i studiene må medføre en innholdsmessig fornying av studiene som fører til at flere studenter gjennomfører studiene på normert tid.

Dagens struktur gir gode muligheter for nasjonal mobilitet mellom institusjoner og studier. Sammenlignet med europeiske gradsstrukturer kan den defineres som inkluderende, ved at studentene kan forflytte seg mellom alle de statlige høyere utdanningsinstitusjonene uten nevneverdig tap av tid. Her har blant annet ideen om et Norgesnett spilt en viktig rolle, der institusjonene samarbeider og utfyller hverandre i faglige aktiviteter. Imidlertid er omfanget på den internasjonale mobiliteten lavere enn forutsatt i St.meld. nr. 19 (1996-97) Studier i utlandet.

Målet er å skape en struktur som gir mer effektive studieløp. For at studieløpene skal være effektive, må de gi god gjennomstrømning, og dessuten møte samfunnets, studentenes og arbeidslivets behov for kompetanse. De må også gi godt grunnlag for utdanning og læring etter at førstegangsutdanningen er fullført. Den raske utviklingen av ny kunnskap, endringene i arbeidslivet og yrkesmønstre samt økt betydning av etter- og videreutdanning må møtes med en omforming av studienes innhold og organisering.

6.2 Mjøsutvalgets forslag og høringsuttalelser

Mjøsutvalget foreslår en felles gradsstruktur i høyere utdanning, med normert studietid på tre til tre og et halvt år for lavere grad og et totalt studieløp på fem år for høyere grad. Begrunnelsene for forslaget er lav gjennomstrømning i utdanningene og at lange studieløp gir store kostnader både for den enkelte og for samfunnet og fører til at kandidatene kommer sent ut i arbeidslivet.

Med et livslangt perspektiv på læring som følger blant annet av Kompetansereformen, bør førstegangsutdanningen innenfor en del fag bli mer intensiv enn i dag. Etablering av den nye gradsstrukturen skal føre til en gjennomgang og fornying av studienes innhold og oppbygning. Mjøsutvalget mener at så mange utdanninger som mulig skal omfattes av den nye strukturen, men at det er behov for å vurdere enkelte profesjonsutdanninger nærmere. Utvalget anbefaler at et eget utvalg nedsettes for en nærmere vurdering av lærerutdanningene. Videre foreslår et flertall i Mjøsutvalget at ex.phil./ex.fac. og lignende emner blir obligatorisk i all utdanning.

Høringsuttalelsene viser gjennomgående tilslutning til forslaget om ny gradsstruktur fra alle kategorier av høringsinstanser. Noen tar forbehold om at enkelte utdanninger ikke bør innpasses, som ferdighetsorienterte profesjonsutdanninger, samt at det må vurderes hvordan lærerutdanningene skal innpasses. Svært mange av høringsinstansene understreker at kvaliteten og studieintensiteten må bedres ved innføring av ny gradsstruktur. Det understrekes også at den nye gradsstrukturen må legge det nødvendige faglige grunnlaget for forskerutdanningen. Utfordringene i det å gjøre lavere grad velegnet for inntreden i arbeidsmarkedet opptar mange høringsinstanser. Innføring av ex.phil./ex.fac. som en normalordning støttes i liten grad av høringsinstansene, av frykt for at felles innføringsstudier vil gå på bekostning av fagstudiene.

6.3 Departementets vurdering

6.3.1 Ny felles gradsstruktur

Gradsstrukturen er et hjelpemiddel i organiseringen av studier som utdanner kandidater som møter samfunnets og arbeidslivets behov for kompetanse og kunnskap. Kandidatene skal ha en verdifull faglig kompetanse etter avsluttet utdanning, samtidig som de er i stand til og har lyst til å fortsette sin læringsprosess. Departementets ansvar er å legge til rette for at institusjonene blir stimulert og er i stand til å gjennomføre den innholdsmessige fornyingen. Ansvaret for utformingen av det faglige innholdet skal ligge hos institusjonene.

Departementet går inn for en felles gradsstruktur i høyere utdanning med nye betegnelser for de ulike gradsnivåene. Det innføres en lavere grad på tre år som skal gi yrkeskompetanse og/eller mulighet for opptak til høyere grads studier. Høyere grad bygger på lavere grad og får en varighet på to år. Den skal gi yrkeskompetanse og/eller gi opptak til doktorgradsstudier. Den organiserte forskerutdanningen vil bestå som i dag, med en varighet på tre år. Departementet mener at strukturen skal omfatte de fleste utdanningene. Dette er i tråd med Mjøsutvalgets forslag.

Det vil være behov for to ulike studieløp: Én type studieløp vil ligne den tradisjonelle teoretiske høyere graden tilsvarende universitetenes hovedfag, mens det andre studieløpet kan få et mer yrkesrettet preg. Videre bør det være mulig å etablere faglige påbygninger som ikke direkte bygger videre på fag studentene har tatt i lavere grad, men som setter sammen fag og disipliner på en ny måte. Den førstnevnte graden vil gi mulighet for opptak til organisert forskeropplæring, mens den sistnevnte ikke nødvendigvis gir en slik mulighet. En slik løsning er valgt andre steder i Europa, der de ulike typene høyere grad blant annet har forskjellige krav med hensyn til avhandling.

Forslaget innebærer at de fleste yrkesutdanninger og grader kan beholde sin tidsnormering, mens det for andre vil medføre en nedkorting av førstegangsutdanningen. De utdanningene som i dag er normert til mindre enn tre år for lavere grad eller mindre enn fem år for høyere grad, forutsettes ikke å få forlenget studietid.

På samme måte som universitetene må gå gjennom sine studier for å legge til rette for gode studieløp med bedre yrkesinnretning enn i dag, må høyskolene gå gjennom sin fagportefølje og vurdere hvordan man kan sikre at studentene innenfor rammen av tre års studier kan oppnå det samme. Når det gjelder toårige studier, vil dette være selvstendige, yrkesrettede utdanninger, jf. St.meld. nr. 20 (2000-2001) Om behovet for kortere yrkesrettede utdanninger. I flere tilfeller vil det likevel være naturlig at en kandidat etter to års studier kombinerer dette med studier av ett års varighet. Det vil være avgjørende at det enkelte lærested foretar en fagplanlegging som innebærer at et eventuelt tredje studieår representerer en yrkesinnretting eller faglig vinkling som tilfører det toårige løpet noe nytt. Planlagte kombinasjoner ved andre studiesteder kan også sikre dette.

Omorganisering og etablering av nye fagporteføljer må ses i sammenheng med krav til oppbygning av studiene.

Dagens krav til dybde sier at den fireårige graden skal inneholde en studieenhet av minst ett og et halvt års studieomfang, mens kravet om bredde er at graden må inneholde minst én studieenhet av ett års studieomfang i tillegg.

I tidligere utredningsarbeider utført av blant annet Universitetsrådet i 1997 vises det til at en kan se for seg en grad bestående av en kjernedel på tre år, der kravet til dybde utgjøres av en fordypning innenfor en studieenhet på ett og et halvt år og et grunnfag på ett år. Det resterende halve året er foreslått å utgjøres av et såkalt semesterstudium. Rådet så denne faglige oppbygningen som dekkende for både bredde- og dybdekravet slik at det nødvendige grunnlaget for videre studier på høyere nivå er tilstrekkelig.

Eksemplet fra Universitetsrådets rapport gjelder i første rekke de frie fagstudienes cand.mag.- grad og behovet for å gi studentene den fordypningen de trenger for videre studier på høyere nivå. Institusjonene tilbyr i dag et mangfold av utdanninger, og det er viktig at også høyskolenes yrkesutdanninger og universitetenes profesjonsutdanninger med andre behov for fagsammensetning får ordninger som tilfredsstiller deres behov for bredde og dybde.

Departementet foreslår at den lavere graden ved de tradisjonelle universitetsfagene skal bestå av minst tre fag, hvorav ett skal ha en studielengde på minimum 80 studiepoeng. Det er viktig at man får en struktur på fagtilbudene som er sammenlignbar mellom institusjoner som har samme fagtilbud. Arbeidet med dette må forankres i sektoren i nasjonale fagråd, nasjonale fakultetsråd og andre organer i universitets- og høyskolerådsstrukturen.

Departementet tar sikte på å innføre ny gradsstruktur fra høsten 2002. Fra og med innføringen skal det ikke tas opp studenter til gammel ordning. Det må etableres ordninger for studenter som har behov for innpassinger eller overganger fra gammel til ny studieordning.

Innenfor flere utdanninger finnes det i dag mange ulike videreutdanninger på et halvt til ett og et halvt års varighet som kvalifiserer til spesialiserte yrkesfunksjoner som for eksempel psykisk helsearbeid, intensiv-, anestesi- og operasjonssykepleie. Det er viktig å sikre stabil rekruttering til disse utdanningene, og muligheten for uttelling i grad vil kunne spille inn. I dag eksisterer det hovedfag for helsearbeidere ved universitetene som kvalifiserer til organisert forskeropplæring. Det vil være uheldig dersom rekrutteringen til de yrkesrettede videreutdanningene blir lavere som følge av at de ikke har en plass i gradsstrukturen. Videreutdanninger som faglig bygger på grunnutdanninger på lavere grads nivå, vil derfor kunne innpasses i grunnlaget for høyere grad.

Mjøsutvalget foreslår en utredning av lærerutdanningene i lys av den nye gradsstrukturen. Førskolelærer-, yrkesfaglærer- og de fleste faglærerutdanningene er i dag treårige. Disse utdanningene har følgelig et omfang som passer inn i den nye gradsstrukturen. I dag er allmennlærerutdanningen fireårig. Departementet ønsker å beholde en fireårig allmennlærerutdanning. Departementet vil komme tilbake til en gjennomgang av lærerutdanningene i en egen stortingsmelding når Norgesnettrådets evaluering er gjennomført.

6.3.2 Betegnelser på de nye gradene

Lavere og høyere grad

I alle sammenhenger er det viktig å tilstrebe at språkbruk ikke er en passiv adoptering av engelsk eller andre språk, men at vi foretar bevisste valg basert på vår egen språktradisjon. Derfor har departementet ønsket å finne bedre navn på de nye gradene enn de engelske bachelor og master. I en uttalelse fra Institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen heter det: «Universitetene i den vestlige kulturkrets har alltid brukt latinske betegnelser på titler, grader osv. Å beholde disse, selv i en tid da latinen spiller en beskjeden rolle i universitetslivet, innebærer den fordel at alle nasjoner stilles likt.»

Norsk språkråd behandlet saken 28. november 2000. I sin uttalelse går Språkrådet mot betegnelsene bachelor og master, og tilrår betegnelsene kandidat for lavere grad og magister for høyere grad. Begrunnelsen er at disse titlene passer inn i det norske språksystemet, samt at vi kommer på linje med Sverige og Finland i tittelbruk. Et mindretall i Språkrådet foreslår den latinske grunnformen baccalaureus/baccalaurea for lavere grad og magister/magistra for høyere grad.

Departementet foreslår likevel at vi bruker benevnelsene bachelor og master. Når omfanget av studiene i Norge blir likt det som flere andre land har for gradene bachelor og master, er det naturlig å gi de norske gradene betegnelser som harmonerer med de internasjonale. Dette vil fremme forståelsen for den norske gradsstrukturen, oppbygningen av studiene og kandidatenes nivå. Videre vil det lette arbeidet med studentutveksling og norske arbeidssøkeres vilkår internasjonalt. Titlene kandidat og magister brukes allerede i andre sammenhenger, og har dermed et annet innhold. I St.meld. nr. 20 (2000-2001) Om kortere yrkesrettede utdanninger etter videregående opplæring er det lagt vekt på at de statlige høyskolene i større grad må ta ansvar for kortere yrkesrettede utdanningstilbud, og aktivt utvikle slike. Dagens toårige studier skal bestå i den nye gradsstrukturen. I dag gir disse studiene graden høyskolekandidat. På den bakgrunnen kan det være gunstig å reservere betegnelsen kandidat til studier som er kortere enn den nye lavere graden.

Bachelor og master etterfølges vanligvis av «of Science» eller «of Arts» eller lignende. Med den nye gradsstrukturen er det behov for slike tilføyelser, tilsvarende bachelor i ingeniørfag og master i samfunnsfag. Disse vil ikke være en del av graden og følgelig ikke en del av den lovbeskyttede tittelen, men departementet forutsetter at det i denne sammenhengen brukes norske og ikke engelske tilføyelser.

Doktorgrad

I dag eksisterer det 15 ulike doktorgradsbetegnelser, og det foreligger forslag om å opprette nye betegnelser. Etter departementets syn bør også betegnelsene for doktorgrad være felles. Det foreslås derfor å innføre den internasjonalt mest brukte betegnelsen philosophiae doctor, forkortet til Ph.D., for alle doktorgrader med tilføyelser som angir fagretning. Denne betegnelsen skal også omfatte doktorgrader som er tatt utenom de organiserte forskerutdanningsprogrammene.

6.3.3 Ex.phil. og ex.fac.

Boks 6.2 Førstesemesterstudiet

Førstesemesterstudiet ved universitetene består i dag av examen philosophicum (ex.phil.) med et omfang på fem vekttall og examen facultatum (ex.fac.), som også har et omfang på fem vekttall. Førstesemesterstudiet skal gi studenten innblikk i grunnleggende filosofiske problemstillinger som utgjør bakgrunnen for den virksomheten som drives innenfor de enkelte vitenskaper. Examen facultatum viderefører og utdyper temaer fra examen philosophicum orientert mot de forskjellige fagstudiene.

Ex.phil. og ex.fac. skal inngå i den nye treårige lavere graden. Innenfor det nye vekttallssystemet for et studieår tilsvarende 60 studiepoeng skal ex.phil. og ex.fac. hver gi en uttelling på 10 studiepoeng, uavhengig av hvordan institusjonene ønsker å bygge inn dette i de nye studieoppleggene. Med den nedkortingen av studietiden som vil finne sted for flere studiers vedkommende, er det ikke aktuelt å pålegge denne typen innføringskurs for utdanninger som ikke har noe slikt krav i dag.

6.4 Oppsummering

  • Departementet foreslår at det etableres en ny gradsstruktur som omfatter de fleste utdanningene. Den nye strukturen vil ha lavere grad som er normert til tre år, og høyere grad til totalt fem år.

  • Fra og med innføringen av ny gradsstruktur høsten 2002 skal det ikke tas opp studenter til gammel ordning. Institusjonene har ansvar for å etablere ordninger for studenter som har behov for innpassinger/overganger fra gammel til ny studieordning.

  • Departementet ser det som naturlig at enkelte profesjonsutdanninger beholder sine enhetlige studieløp på totalt fem år. Det finnes profesjonsutdanninger i dagens struktur som har ordninger for innpassinger og paralleller basert på en oppdeling i lavere og høyere grad; et eksempel på dette er sivilingeniørutdanningen.

  • Departementet foreslår at den lavere graden ved de tradisjonelle universitetsfagene skal bestå av minst tre fag, hvorav ett skal ha en studielengde på minimum 80 studiepoeng. Det er viktig at man får en struktur på fagtilbudene som er sammenlignbar mellom institusjoner som har samme fagtilbud. Arbeidet med dette må forankres i sektoren i nasjonale fagråd, nasjonale fakultetsråd og andre organer i universitets- og høyskolerådsstrukturen.

  • Departementet ønsker å beholde en fireårig allmennlærerutdanning. Departementet vil komme tilbake til innpassing av lærerutdanningene i ny gradsstruktur i en egen stortingsmelding.

  • Departementet foreslår at de nye gradene får betegnelser tilsvarende de internasjonale: bachelor, master og Ph.D. Tilsvarende foreslår departementet at de kortere yrkesrettede studiene og dagens toårige høyskolestudier gir graden høyskolekandidat.

  • Ex.phil. og ex.fac. skal inngå i den nye treårige lavere graden. Innenfor den nye rammen for et studieår tilsvarende 60 studiepoeng skal ex.phil. og ex.fac. hver gi en uttelling på 10 studiepoeng uavhengig av hvordan institusjonene ønsker å bygge inn dette i de nye studieoppleggene.

7 Internasjonalisering

Hodet e en ballong kroppen den vil fly

Som du skifte skjorte kan du skifte by men

Ingen blir igjen hvis all sammen fær . . .

Tre Små Kinesere, Ingen blir igjen, 365 fri, 1990

7.1 Målet og utfordringene

Det skjer en omfattende utveksling av kunnskap på tvers av landegrensene. Vårt mål må være at vi er en fullverdig deltaker i dette. Internasjonal utveksling og utvikling av kompetanse er viktig i utviklingen av kvaliteten i utdanningssystemet. Norske universiteter og høyskoler deltar i dag i en rekke internasjonale samarbeidsprogrammer og samarbeidsaktiviteter Selv om sektoren har lang tradisjon for forskningssamarbeid, har det skjedd en rivende utvikling i de siste ti årene på både utdannings- og forskningssiden. Veksten i internasjonalt samarbeid innenfor høyere utdanning er stor og fortsatt voksende.

Utdannings- og forskningssamarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen er en viktig del av Norges internasjonale engasjement på området. På forskningssiden deltar vi i EUs femte rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. Vi deltar i de europeiske utdanningsprogrammene Sokrates og Leonardo da Vinci. Dette åpner for et bredt samarbeid, som blant annet omfatter prosjekter, utvikling av kurs- og studietilbud, nettverksbygging, utvekslinger og utplasseringer. I regi av Regjeringens samarbeidsprogram med Sentral- og Øst-Europa foregår det et omfattende utdannings- og forskningssamarbeid. Det er også etablert et eget samarbeidsprogram for Sørøst-Europa. Etter norsk initiativ har Barentsrådet opprettet et utvekslingsprogram for høyere utdanning og forskning i Barentsregionen.

Også innenfor det nordiske samarbeidet er mobilitets- og samarbeidsprogrammer høyt prioritert. NORDPLUS-programmet har blant annet som målsetting gjennom mobilitetsstipend å bidra til en økning i antallet studenter som tar deler av sitt studium i et annet nordisk land. De nordiske landene har også inngått en særskilt overenskomst om adgang til høyere utdanning. Avtalen gjelder inntil videre fram til 31. desember 2001. Nordisk Forskerutdaningsakademi (NorFA) er en støtteordning for nordisk samarbeid om forskerutdanning og forskermobilitet. I regi av Nordisk Ministerråd er det også etablert en stipendordning for de baltiske landene og Nordvest-Russland, med sikte på å bidra til langsiktig kompetanseutvikling og nettverksbygging mellom Norden og de nordiske nærområdene. Det arbeides også for å legge til rette et eventuelt felles nordisk-baltisk utdanningsrom innenfor høyere utdanning. I tillegg har Norge inngått en rekke bilaterale avtaler med forskjellige land gjennom kulturavtaler. Det foregår også et utstrakt bilateralt institusjonssamarbeid.

Samtidig med et voksende internasjonalt samarbeid har vi også fått et internasjonalt utdanningsmarked der utdanning i større grad selges på linje med andre tjenester. Et viktig trekk ved internasjonaliseringen av utdanningsmarkedet er at studenter reiser til et universitet eller en høyskole i ulike studieland. Internasjonaliseringen skjerimidlertid stadig oftere ved at universiteter og høyskoler oppsøker studenten. Institusjonene gjør dette ved å opprette utenlandske filialer, gjennom rekrutteringsagenter, eller ved hjelp av fjernundervisning og moderne teknologi. Dette stiller oss overfor alvorlige utfordringer.

Endringer i utviklingen i vår del av verden gjør seg også gjeldende i den sørlige delen av verden. Utviklingen av et utdanningsmarked kan få enda større konsekvenser for høyere utdanningsinstitusjoner i utviklingsland siden disse ofte har et dårligere økonomisk utgangspunkt og har færre aktører innenfor forskning og utdanning. Norge har tatt et politisk ansvar for å styrke utdanning og kompetansebygging gjennom å øke sin assistanse til utdanningssektoren i utviklingslandene. Utdanningsinstitusjoner spiller en viktig rolle i utviklingslandenes langsiktige økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Det er derfor viktig å arbeide for økt samarbeid og kunnskapsutvikling med læresteder i utviklingsland.

7.2 Mjøsutvalgets forslag og høringsuttalelser

Mjøsutvalget etterlyser gjennom en rekke forslag en samlet og strategisk tenkning om internasjonalisering for å oppnå mer organisert mobilitet. Utvalget foreslår at myndighetene bør legge til rette for å øke andelen norske studenter i andre land, og at det spesielt bør legges vekt på å øke antallet norske studenter som tar en del av sin høyere utdanning i utlandet. Det blir samtidig foreslått at det stimuleres til formalisert faglig samarbeid mellom norske og utenlandske fagmiljøer om korttidsopphold for studenter ved utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner, og at en større del av den økonomiske innsatsen for studier i utlandet bør kanaliseres gjennom fagmiljøene ved de norske høyere utdanningsinstitusjonene. Videre blir det foreslått å etablere et program med ressurser tildelt over statsbudsjettet for å finansiere utvekslingsavtaler mellom norske fagmiljøer og vitenskapelige utdanningsinstitusjoner i andre land. Avtaler for samarbeid om utdanninger på høyere grad og doktorgrad ønskes prioritert.

Høringsuttalelsene er gjennomgående positive til utvalgets forslag. Flere legger vekt på at utveksling skal gjelde både studenter og vitenskapelig ansatte, og finner det positivt at utvalget nevner dette. Enkelte høringsinstanser er også opptatt av å understreke at internasjonalisering må gjelde samarbeid med alle deler av verden.

I og med tidsforløpet mellom Mjøsutvalget og Aamodtutvalget vises det i Aamodt-utvalgets innstilling til at utvalget har valgt å ikke gå dypt inn på spørsmål som vil bli behandlet av andre utvalg, deriblant støtte til utdanning i utlandet.

Imidlertid ønsker utvalget å understreke at det ser den økende internasjonaliseringen som en viktig og ønsket utvikling. Utvalget mener at det kan være et behov for å diskutere hvor innsatsen bør settes inn med hensyn til statlig subsidiering og dimensjoneringen av utdanningsstøtten mellom utdanning i Norge og i utlandet. Utvalget foreslår at støtte til utdanning i utlandet i hovedsak bør gå til høyere utdanning, og at forholdet mellom utdanningsstøtte til utdanning i utlandet og utdanning i Norge diskuteres, og at det vurderes utviklet bedre systemer for kvalitetssikring av utdanninger i utlandet. Høringsuttalelsene er generelt positive til forslagene.

I tråd med dette foreslår Mjøsutvalget at tilgangen til gebyrstipend i sterkere grad bør gjøres avhengig av kvalitetsmessig godkjenning av institusjoner, og anbefaler at det etableres ordninger som ikke virker konkurransevridende.

7.3 Departementets vurderinger

7.3.1 Norske studenter og vitenskapelige ansatte i utlandet

I 1999-2000 studerte om lag 14 500 norske studenter i utlandet, og av disse tok rundt 10 000 hele gradsstudiet utenlands. I 1999 hadde Norge 3 336 utvekslingsstudenter som tok deler av lavere og høyere grad i utlandet. Til sammenligning var det i underkant av 4 000 utenlandske studenter ved norske universiteter og vitenskapelige høyskoler i 1998. Studenter som tar hele utdanningen i utlandet, har i liten grad noen tilknytning til de norske institusjonene. Den internasjonale kompetansen disse studentene tilegner seg, blir ikke tilbakeført til norske institusjoner. De fleste studentene vender tilbake etter fullført studium. Utdanningen tas særlig i engelskspråklige land, med til dels høye skolepenger og i bestemte fag. Det har også vist seg at de utdanningssøkende samler seg om et begrenset spekter av fag. St.meld. nr. 19 (1996-97) Studier i utlandet trakk opp flere mål for den norske studentutvekslingen. Det ble blant annet lagt vekt på at andelen studenter som tar delstudier i utlandet, skulle økes. Det ble også lagt vekt på å fremme studiemuligheter utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. Stortingsflertallet sluttet seg til hovedprinsippene i meldingen.

Stadig flere utenlandske institusjoner, også offentlige, tar i bruk studieavgifter på grunn av generelle innstramminger i institusjonenes økonomi. Særlig gjelder dette de store engelskspråklige landene USA, Australia og Storbritannia, som alle har en uttalt politikk om høyere utdanning som eksportnæring. I disse landene oppmuntrer de nasjonale finansieringsordningene til import av studenter, ettersom universitetene får tildeling etter totalt antall studenter og dessuten har anledning til å kreve betydelige studieavgifter av utenlandske studenter. EØS-avtalen har et spesielt unntak fra regelen om ikke-forskjellsbehandling når det gjelder studieavgifter i Storbritannia (se Protokoll 29).

Gode støtteordninger gjennom Lånekassen gjør norske studenter attraktive på et internasjonalt utdanningsmarked. Flere utenlandske utdanningsinstitusjoner driver derfor aktiv og målrettet markedsføring overfor studenter i Norge. I dag benyttes rundt 500 mill. kroner til dekning av norske studenters skolepenger i utlandet, og beløpet har økt sterkt i de siste årene, se figurene 7.1 og 7.2. Departementet vil komme tilbake til eventuelle endringer i gebyrstipendmodellen. Lykke-utvalget har utviklet alternativ modell for tildelingen av gebyrstipend. Fortsatt er det få doktorgradsstudenter som legger inn lengre utenlandsopphold i sin utdanning, selv om dette lenge har vært en nasjonal politisk målsetting.

Figur 7.1 Antall norske studenter i utlandet med støtte fra Lånekassen

Figur 7.1 Antall norske studenter i utlandet med støtte fra Lånekassen

Figur 7.2 Tildeling av gebyrstipend til norske studenter i utlandet (beløp i mill. kroner)

Figur 7.2 Tildeling av gebyrstipend til norske studenter i utlandet (beløp i mill. kroner)

Deltakelse i europeiske samarbeidsprogrammer har bidratt til økt grad av utveksling av vitenskapelig ansatte. Dette bidrar ikke bare til internasjonalisering av norsk høyere utdanning, men gir også en positiv fagutvikling av miljøene. Departementet legger vekt på at institusjonene og de ansatte utnytter muligheter til å delta internasjonalt i utdannings- og forskningssamarbeid. Like viktig er det at man får internasjonal erfaring fra undervisningen. Både institusjonene og den enkelte ansatte har et ansvar for å legge til rette for deltakelse i slikt samarbeid. Det er etablert ordninger med forskningsterminer for grupper av vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høyskoler. Slike perioder kan utnyttes til internasjonale prosjekter og opphold ved utenlandske forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

7.3.2 Utenlandske studenter og forskere i Norge

Utenlandske studenter og forskere er svært viktige som faglige og kulturelle bidragsytere til internasjonaliseringen av norske utdannings- og forskningsmiljøer. Vitenskapelig ansatte med bakgrunn i andre land har ofte en annerledes sammensatt faglig bakgrunn enn sine norske kolleger, og de har kontaktnett i sine hjemland som kan bidra positivt til norske fagmiljøer og institusjoner. Det er i dag relativt få utenlandske vitenskapelig ansatte og studenter ved norske institusjoner, særlig i forhold til andelen norske studenter som studerer i utlandet. Mange institusjoner har bygd opp fagtilbud på engelsk, men disse er i mange tilfeller i praksis avstengt for norske studenter og etablert som separate løp. Paragraf 2 i universitets- og høyskoleloven slår fast at undervisningsspråket ved institusjonene til vanlig er norsk.

En relativt stor del av de utenlandske studentene i Norge er studenter fra utviklingsland. 700 studenter fra utviklingsland og 400 fra Sentral- og Øst-Europa får hvert år støtte til livsopphold fra Lånekassen på samme vilkår som norske studenter for studier ved en høyskole eller et universitet i Norge. Studentenes gjeld til Lånekassen blir ettergitt når studenten vender tilbake til hjemlandet og bosetter seg der. En arbeidsgruppe, der blant annet Utenriksdepartementet, NORAD og Kommunal- og regionaldepartementet er representert, har fått frist til 1. april 2001 med å foreta en evaluering av denne ordningen.

I de senere årene er det kommet et økende antall studenter fra USA og Asia til norske utdanningsinstitusjoner.

Det er blitt reist spørsmål om disse bør kunne avkreves studieavgifter tilsvarende det norske studenter avkreves i disses hjemland.

Norge deltar i en rekke internasjonale samarbeid og programmer i dag. Departementet ønsker å videreutvikle denne aktiviteten. I dag brukes store, og stadig økende, midler på at norske studenter tar hele gradsstudier i engelsktalende land som krever høye skolepenger. Dette gir den enkelte student internasjonal kompetanse og medvirker til internasjonalisering i norsk arbeidsliv, men gir i liten grad internasjonaliseringseffekter i utdannings- og forskningsinstitusjonene og dermed i sektoren som helhet. Det skal fortsatt være anledning til å ta hele studieløp i utlandet, men departementet ønsker framover først og fremst å styrke mulighetene for at langt flere studenter får anledning til å ta deler av studiet sitt i utlandet.

Få institusjoner er kommet langt nok når det gjelder å legge til rette for utenlandsopphold. Det bør stilles som et krav at alle høyere utdanningsinstitusjoner skal kunne tilby studenter som ønsker det, et studieopphold i utlandet som en del av et gradsstudium. Dette kan gjøres ved at institusjonene alene eller sammen med andre norske institusjoner inngår samarbeid med institusjoner i utlandet om utveksling og utplassering av studenter. Departementet ønsker samtidig å stimulere til at flere utenlandske studenter tar høyere utdanning i Norge - studenter både fra industrialiserte land og fra utviklingsland. En utvekslingsordning direkte mellom institusjonene vil bidra til dette.

Det er et mål å legge forholdene til rette slik at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner blir attraktive arbeidsplasser for utenlandske vitenskapelig ansatte. Et viktig ledd i dette tiltaket er å stimulere den enkelte institusjonen til å inngå gjensidige samarbeids- og utvekslingsavtaler. Departementet mener det er viktig at de norske universiteter og høyskoler fortsetter å bygge opp fagtilbud på engelsk. For en ytterligere internasjonalisering av studietilbudene og studentmiljøene bør disse tilbudene være åpne både for utenlandske og for norske studenter og kunne inngå som en del av en norsk grad. På denne måten vil det internasjonale tilbudet kunne bli en integrert del av den ordinære virksomheten ved institusjonen. Likevel bør hovedregelen være at fagtilbudene er på norsk. Det er viktig at institusjonene fortsatt legger vekt på å ivareta rollen som norske kulturinstitusjoner.

Departementet ønsker økt internasjonalisering i de norske utdanningsinstitusjonene. Norske institusjoner bør være i fremste rekke når det gjelder faglig samarbeid og student- og lærerutveksling over landegrensene. Dette kan fremmes ved å legge økt vekt på deltakelse i internasjonale programmer og institusjonsforankrede utvekslingsavtaler. Det vil samtidig bedre ressursutnyttelsen.

7.3.3 Bistandsrelatert høyere utdannings- og forskningssamarbeid

Målet med norsk forskningsbistand og støtte til kompetanse- og kapasitetsbygging i utviklingsland er å bidra til å styrke disse landenes evne til å drive forskning og høyere utdanning med utgangspunkt i landenes egne behov og til å nyttiggjøre seg foreliggende forskningsresultater. Universitetene spiller en viktig rolle i samfunnsutviklingen i mange utviklingsland. Norske institusjoner er viktige kulturinstitusjoner i tillegg til å være kunnskapsinstitusjoner. I likhet med i Norge står universitetene og høyskolene for praktisk talt all forskerutdanning i utviklingslandene.

Universitetene i utviklingsland er mottakere av norsk bistand til kunnskapsutvikling og forskning, og samarbeid og utveksling med utviklingsland står sentralt i norsk politikk. Det norske universitetsråd og Utenriksdepartementet inngikk i 1991 en avtale om kompetanseoppbygging ved universiteter og forskningsinstitusjoner i utviklingsland (NUFU-programmet). Programmet omfatter land i Afrika sør for Sahara, Sør-Asia, Mellom-Amerika og Midtøsten på områder som institusjoner i utviklingsland prioriterer, og der det finnes kapasitet, kompetanse og interesse ved norske universiteter. Avtalen omfatter langsiktig forskningssamarbeid, forskerutdanning, personellopplæring og -utvikling og høyere utdanning på master- og doktorgradsnivå. Samarbeidet skal være forankret i institusjonene og basert på likeverdighet mellom institusjonene i nord og sør. En evaluering av NUFU-programmet ble lagt fram i juni 2000. Det er inngått en ny avtale mellom NORAD og Universitets- og høgskolerådet for perioden 1. januar 2001 til 31. desember 2005. Denne avtalen omfatter også høgskolesektoren.

7.3.4 Fredsarbeid, menneskerettigheter, konflikthåndtering

Mjøsutvalget har pekt på betydningen av at universiteter og høyskoler etablerer fredsutdanninger. Det er betydelig kompetanse på fredsrelaterte fag i Norge, representert ved blant annet Institutt for fredsforskning (PRIO), Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo og Christian Michelsens institutt (CMI). Den norske UNESCO-kommisjonen arrangerte i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø konferansen «Higher Education for Peace» i Tromsø i mai 2000, hvor fredsperspektivet, menneskerettigheter og konflikthåndtering som fagområder innen høyere utdanning, stod i fokus. Konferansen pekte på at det er få utdanningstilbud innen disse fagområdene i Norge. Det er derfor en utfordring for universiteter og høyskoler å utvikle relevante utdanningstilbud innen de nevnte fagområdene og å utnytte den fag- og forskningskompetansen som finnes innen universitets-, høgskole- og instituttsektoren.

7.4 Oppsummering

  • Departementet ønsker økt internasjonalisering i de norske utdanningsinstitusjonene. Dette kan fremmes ved å legge økt vekt på deltakelse i internasjonale programmer og institusjonsforankrede utvekslingsavtaler.

  • Det bør stilles som et krav at alle høyere utdanningsinstitusjoner skal kunne tilby studenter som ønsker det, et studieopphold i utlandet som en del av et gradsstudium. Departementet ønsker samtidig å stimulere til at flere utenlandske studenter tar høyere utdanning i Norge - studenter både fra industrialiserte land og fra utviklingsland.

  • Departementet legger vekt på at institusjonene og de tilsatte utnytter muligheter til å delta i internasjonalt forskningssamarbeid. Både institusjonene og den enkelte tilsatte har et ansvar for å legge til rette for deltakelse i slikt samarbeid.

  • Det er et mål å legge forholdene til rette slik at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner blir attraktive arbeidsplasser for utenlandske vitenskapelig ansatte. Et viktig ledd i dette er å stimulere den enkelte institusjonen til å inngå gjensidige samarbeids- og utvekslingsavtaler.

  • Departementet mener det er viktig at de norske universitetene og høyskolene fortsetter å bygge opp fagtilbud på engelsk. For en ytterligere internasjonalisering av studietilbudene og studentmiljøene bør disse tilbudene være åpne både for utenlandske og for norske studenter og kunne inngå som en del av en norsk grad. Institusjonene bør selv velge ut hvilke tilbud de vil legge til rette på andre språk. Det er samtidig viktig at institusjonene fortsatt legger vekt på å ivareta rollen som norske kulturinstitusjoner.

  • Departementet vil blant annet på bakgrunn av NUFU-avtalen vurdere særskilte incentiver for å stimulere norske utdannings- og forskningsinstitusjoner til å inngå gjensidige faglige samarbeids- og utvekslingsavtaler med tilsvarende offentlige institusjoner i utviklingsland.

Til toppen
Til dokumentets forside