St.meld. nr. 30 (2004-2005)

Muligheter og utfordringer i nord

Til innholdsfortegnelse

2 Sentrale temaer for nordområdepolitikken

2.1 Fra polferder til petroleum

Nordområdene har lenge stått sentralt i norsk politikk. For hundre år siden sto Roald Amundsens og Fridtjof Nansens polferder i fokus. Da var oppmerksomheten rettet mot de polare områdene.

Etter den første verdenskrig skiftet fokus fra polarområdene til de landområdene i nord som fortsatt var såkalt herreløst land. Det gjaldt de fleste øyene i nordområdene. Innen få år var alle disse øyenes suverenitetsforhold avklart.

Med utgangspunkt i havrettsutviklingen i 1970-årene ble det opprettet 200-milssoner. Innenfor sonene fikk kyststatene anerkjent suverene rettigheter til fiskeressursene og ressursene på havbunnen og blant annet adgang til å iverksette miljøreguleringer. Dette betydde at Norge fikk grunnlag for å utøve jurisdiksjon over et område som var seks ganger så stort som Fastlands-Norge.

Under den kalde krigen ble nordområdene preget av militær spenning mellom øst og vest. Med avslutningen av den kalde krigen oppsto det en ny situasjon i nordområdene. Militære hensyn ble gradvis mindre viktig for både russisk og norsk politikk i nord. Den nye situasjonen la grunnlaget for etableringen av Barentssamarbeidet i 1993.

Norges samarbeid med Russland i nord ble i de første årene etter Sovjetunionens oppløsning særlig preget av det tradisjonelle samarbeidet om fiskeri og de nye samarbeidsområdene som vokste fram med Barentssamarbeidet. Fra midten av 1990-årene ble samarbeidet om atomopprydding etter den kalde krigen særlig viktig.

I mer enn 50 år har det vært et godt forskningssamarbeid mellom Norge og Russland om spørsmål knyttet til forvaltningen av levende marine ressurser og det marine miljø i Barentshavet. Dette samarbeidet er et godt eksempel på hvor viktig det er med felles faglig forståelse når det gjelder forvaltningsråd.

Fra midten av 1990-årene kom ressursspørsmålene stadig mer i forgrunnen. Den politiske oppmerksomhet rettet seg i første rekke mot de store olje- og gassressursene. På grunn av områdenes sårbarhet førte dette igjen til større oppmerksomhet om miljøspørsmål, og for mulige konflikter mellom utnyttelsen av fornybare og ikke- fornybare ressurser.

Figur 2.1 KV Svalbard på fiskeriinspeksjon

Figur 2.1 KV Svalbard på fiskeriinspeksjon

2.2 Endret sikkerhetspolitisk oppmerksomhet

Et redusert spenningsnivå har gradvis ført til et redusert russisk militært nærvær på Kolahalvøya, selv om det fortsatt er betydelig. Her finnes hovedkvarteret til den strategisk viktige Nordflåten. Det er fremdeles stor konsentrasjon av kjernevåpen i Nordvest-Russland. Store mengder radioaktivt materiale i mange og til dels dårlig sikrede anlegg innebærer utfordringer for arbeidet med å hindre spredning av materiale som kan benyttes i terroraksjoner.

Russisk nordområdepolitikk viser at nordområdene fremdeles har strategisk betydning for Russland. Likevel har sivile forhold gradvis fått økt betydning. Mye tyder dessuten på at russiske næringsinteresser, særlig innenfor petroleumssektoren, vil øke sitt engasjement og sin innflytelse i tiden fremover.

Under den kalde krigen var Norge på grunn av sin geografiske beliggenhet i en utsatt posisjon. Den strategiske betydningen av Norge, særlig Nord-Norge og havområdene i nord, medførte betydelig interesse hos våre allierte for Norges posisjon og norske vurderinger. Da Sovjetunionen brøt sammen og den kalde krigen opphørte, bortfalt den fremste trusselen mot norsk sikkerhet. Det førte også til mindre oppmerksomhet mot Norge.

For Norge er det viktig med fortsatt oppmerksomhet fra NATO-land mot nordområdene. Det tette samarbeidet mellom NATO og Russland virker dessuten positivt inn på Norges tosidige forhold til Russland. Fra norsk side ønsker vi å styrke evnen til samhandling med Russland i sivil krisehåndtering, samt videreutvikle samarbeidet mellom norske og russiske militære styrker.

Det norske militære nærværet er endret som følge av endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Forsvarets tilstedeværelse i området er imidlertid fortsatt viktig, da ivaretakelse av norsk suverenitet og suverene rettigheter er en primæroppgave for Forsvaret. Forsvaret ivaretar også myndighetsutøvelse på vegne av sivile etater på de områder der Forsvaret er tildelt slik myndighet. I dette arbeidet spiller Kystvakten en viktig rolle.

Det er også viktig at EU og de enkelte EU-land har sin oppmerksomhet rettet mot nordområdene. Både ressursutviklingen i nord, de miljømessige sider ved utviklingen og klimaendringene i området tilsier at norske myndigheter bør holde nær kontakt med EU i disse spørsmål. I denne sammenheng er det bredere forholdet mellom EU og Russland, og Nordvest-Russlands betydning innenfor dette forholdet, viktig. Norsk europapolitikk vil dermed være nært knyttet til norsk nordområdepolitikk.

2.3 Olje og gass

I dag er mye av oppmerksomheten i nordområdene rettet mot petroleumsressursene. De arktiske områdene antas å inneholde betydelige deler av verdens uoppdagede petroleumsressurser, og globalt rettes søkelyset nå mot nordområdene som en fremtidig stor petroleumsprovins. I et langsiktig perspektiv kan nordområdene således representere Europas viktigste petroleumsprovins.

Den første utvinningstillatelsen i Barentshavet ble tildelt allerede i 1980, mens hele Barentshavet syd formelt ble åpnet for petroleumsvirksomhet i 1989. Til nå er det tildelt i alt 41 utvinningstillatelser og det er boret i overkant av 60 letebrønner i området. Til sammenlikning er det i de øvrige delene av norsk sokkel boret godt over 1000 letebrønner. Barentshavet er dermed den petroleumsprovinsen på norsk sokkel som er minst utforsket.

Anslag for uoppdagede ressurser antyder at det gjenstår å finne om lag 1 milliard kubikkmeter oljeekvivalenter i Barentshavet syd. Dette er omtrent 1/3 av de totale uoppdagede ressursene på sokkelen og kan representere svært store verdier. Grunnet lite kjennskap til geologien på norsk side i Barentshavet, knytter det seg imidlertid stor usikkerhet til anslaget for de uoppdagede ressursene. Dette gjør at potensialet er stort og påvisning av petroleum i nye områder vil kunne føre til en betydelig oppjustering av ressurspotensialet.

Barentshavet er også det området på norsk sokkel hvor det er størst sannsynlighet for å gjøre nye store funn. En videre utvikling av Barentshavet som petroleumsprovins forutsetter likevel en omfattende letevirksomhet.

Havområdene fra Lofoten og nordover, inklusive Barentshavet, inneholder likeledes betydelige naturressurser av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Områdene er således svært viktige både økologisk sett og for fiskerivirksomheten. Dette var bakgrunnen for at Regjeringen ved sin tiltredelse i 2001 besluttet at konsekvensene av helårlig petroleumsvirksomhet i nordområdene skulle utredes før en videreførte aktivitetene i disse områdene. Utredningen om Lofoten-Barentshavet ble ferdigstilt i juli 2003. I desember 2003 besluttet Regjeringen å fortsette petroleumsaktiviteten i den sørlige delen av Barentshavet, med unntak av de miljømessig særlig verdifulle områdene rundt Bjørnøya, Tromsøflaket, områdene rundt polarfronten og iskanten, samt områdene nær Finnmarkskysten.

På bakgrunn av resultatene fra utredningen har Regjeringen klart prioritert videre utforskning av Barentshavet. Målsettingen for utforskningen har to hovedelementer: for det første å påvise tilleggsressurser til Snøhvit-utbyggingen i de relativt godt kjente områdene i nærheten av dette feltet, og for det andre å sikre en effektiv utforsking av de lite kjente områdene i Barentshavet syd.

I 2003 gjennomførte Regjeringen en omfattende omlegging i tildelingssystemet i de modne deler av sokkelen. Det ble introdusert et forhåndsdefinert leteområde (TFO) hvor industrien kunne søke om utvinningstillatelser fra januar til oktober hvert år. Målsettingen med ordningen var å sikre at industrien hadde tilgang til de tidskritiske områdene på sokkelen. I 2004 ble områdene rundt Snøhvitutbyggingen inkludert i det forhåndsdefinerte området. Bakgrunnen for dette var nettopp å sikre industrien tilgang til områder med mulige tilleggsressurser til Snøhvit. I desember 2004 ble det tildelt en utvinningstillatelse i dette området, til rettighetshaverne i Snøhvit. TFO-området i Barentshavet ble ikke utvidet fra 2004 til 2005, men etter hvert som den geologiske kunnskapen om nye områder bedres, enten rundt Snøhvit eller andre steder i Barentshavet, vil det kunne være aktuelt med ytterligere utvidelser.

Det er i første omgang 19. konsesjonsrunde som skal legge grunnlaget for den videre utforskingen av de lite kjente områdene på sokkelen. Regjeringen inviterte i oktober 2004 industrien til å nominere områder man mente burde inngå i denne runden. Selskapene fikk anledning til å nominere blokker som var åpnet for petroleumsaktivitet i Norskehavet og Barentshavet, med unntak av miljømessig verdifulle områder og områder av særlig verdi for fiskeriene. I februar 2005 mottok Olje- og energidepartement nominasjoner til 19. konsesjonsrunde fra i alt 19 selskaper. Interessen for Barentshavet i denne nominasjonen var svært god.

Sammen med myndighetenes egne vurderinger vil disse nominasjonene legge grunnlaget for utlysningen av 19. konsesjonsrunde før sommeren 2005. Regjeringen vil med denne utlysningen sikre at grunnlaget blir lagt for en effektiv utforskning av sentrale deler av uomstridt norsk del av det sørlige Barentshav. Det legges opp til tildelinger i første kvartal 2006.

Frem til i dag er det påvist en rekke mindre og middels store funn i Barentshavet, hovedsakelig gass. Gassfeltet Snøhvit, som er det første feltet som er vedtatt utbygd, er nå under utbygging med et LNG-anlegg på Melkøya utenfor Hammerfest. Denne utbyggingen har så langt gitt betydelige regionale ringvirkninger, både i Hammerfest-regionen og i Nord-Norge generelt.

Potensialet for nye funn i Barentshavet er gode. Det er kartlagt en rekke store strukturer som forhåpentligvis vil bli utforsket i kommende år. Nye funn vil kunne føre til ytterligere utbygginger utenfor Troms og/eller Finnmark. Fremtidige gassfunn rundt Snøhvit, også utenfor det som i dag er inkludert i TFO-området, vil trolig kunne bli faset inn til Snøhvit-anlegget på Melkøya. Gassfunn lengre øst eller vest vil imidlertid kunne føre til nye selvstendige utbygginger, med tilhørende landanlegg. Det vil også være mulig å se for seg en transportløsning hvor det bygges rørledninger ned til Haltenbanken.

Fremtidsutsiktene for petroleumsvirksomheten i Barentshavet er gode, og eventuelle funn vil kunne gi store ringvirkninger på land. Det er imidlertid viktig å påpeke at det fremdeles gjenstår omfattende utforskning før en har kartlagt petroleumspotensialet i området. Lang vei til markedene og lite utbygd infrastruktur gjør også at det trengs store investeringer i forbindelse med utbygginger i Barentshavet. Det må derfor påvises tilstrekkelige ressurser som kan bære de investeringene som trengs. Etter hvert som mer infrastruktur kommer på plass, vil imidlertid stadig mindre funn kunne bli bygd ut på samme måte som vi i dag ser i Nordsjøen.

Et annet moment som gjør Barentshavet til en interessant norsk petroleumsprovins er at det er påvist store forekomster av olje og gass i Karahavet og på russisk side i Barentshavet. Her ligger blant annet et av verdens største gassfelt til havs, Sjtokman-feltet. Foreløpig er bare oljefeltet Prirazlomnoje under utbygging. Russland har nylig offentliggjort planer for systematisk letevirksomhet i uomstridt russisk del av Barentshavet.

På russisk side har man hittil konsentrert seg om utbygging av funn på land. Russland har derfor ikke en velutviklet offshorekompetanse. Det er imidlertid en betydelig interesse blant russiske selskaper for utbygging av olje- og gassfelt til havs. Det hersker likevel fortsatt usikkerhet om russiske prioriteringer hva angår utvikling av olje- og gassfelt til havs i nord.

Norske selskapers kompetanse og teknologi, utviklet i forbindelse med avanserte utbyggingsprosjekter både på norsk sokkel og internasjonalt, vil kunne gi fortrinn i konkurransen om å få delta i prosjekter på russisk sokkel. Norsk deltakelse her vil kunne gi ny aktivitet for norske oljeselskaper, leverandørindustrien og det lokale næringsliv i Nord-Norge.

De aktiviteter vi i dag igangsetter på norsk side er underlagt svært strenge miljøkrav. Den erfaringen vi høster fra vår aktivitet kan i fremtiden være med på å sette standarden for petroleumsvirksomhet i de nordlige havområdene. Økt petroleumsaktivitet i nordområdene vil også medføre økte beredskapsressurser som kan benyttes mot en eventuell akutt forurensning fra skipstrafikk.

Figur 2.2 Viktige olje- og gassfunn i Barentshavet

Figur 2.2 Viktige olje- og gassfunn i Barentshavet

Det antas at det kan være interessante forekomster av petroleumsressurser innenfor det som i dag er omstridt område i Barentshavet. Et fremtidig petroleumssamarbeid i dette området vil åpne kommersielle muligheter for begge land. Forutsetningen for et slikt samarbeid er enighet om en klar og utvetydig definisjon av de respektive jurisdiksjonsområder gjennom en avgrensningslinje.

2.4 Fiskeri

Fiskeri- og havbruksnæringen er viktig for Norge og nordområdene og en av våre viktigste eksportnæringer. Fra 2003 til 2004 økte eksportinntektene med 1,9 milliarder kroner til 28,1 milliarder kroner. Næringen har et stort verdiskapingspotensial.

Myndighetene legger vekt på å etablere internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår som grunnlag for utløsing av verdiskapingspotensialet og utvikling av en mer robust næring. Lønnsomme bedrifter skaper langsiktige og trygge arbeidsplasser og levende kystsamfunn.

Dette gjelder hele kysten, og ikke minst våre tre nordligste fylker. Av de om lag 15 600 fiskere som var registrert i Norge i 2004 var hele 7 650 hjemmehørende i Nordland, Troms og Finnmark. Samtidig var 60 prosent av Norges drøyt 2 000 registrerte helårsdrevne fiskefartøyer hjemmehørende i de tre nordligste fylkene.

Av de om lag 12 000 personer som er sysselsatt i foredlingsbedrifter langs kysten, er vel 30 prosent hjemmehørende i de tre nordligste fylkene. Innenfor oppdrett og de næringer som selger varer og tjenester til oppdrettsnæringen er det på landsbasis nå sysselsatt omkring 20 000 personer. Av disse utgjør antallet direkte ansatte i havbruk og oppdrett 4 600 personer, hvorav en tredel er hjemmehørende i de tre nordligste fylkene.

Samlet illustrerer disse tallene fiskeri- og havbruksnæringens store betydning for vår nordlige landsdel, både med hensyn til sysselsetting, verdiskaping og bosetting.

Det er viktig at fiskeressursene forvaltes på en måte som sikrer sysselsetting og inntjening for kommende generasjoner. Norsk politikk på dette området er derfor basert på prinsippet om bærekraftig forvaltning og høsting.

Det er et overordnet hensyn å fremskaffe et best mulig kunnskapsgrunnlag for forvaltningsbeslutningene. Norge er et foregangsland når det gjelder havforskning som basis for fiskeriforvaltningen. Som ledd i en moderne, økosystemrettet tilnærming til de marine forvaltningsoppgaver, legger Norge vekt på å vinne forståelse og støtte for vitenskapelig basert forvaltning også av sjøpattedyr (hval og sel).

Norge har et særskilt ansvar innenfor våre jurisdiksjonsområder for å forvalte de marine ressursene på en ansvarlig måte og for å påse at alle aktører som opptrer i norske farvann retter seg etter de forvaltnings-, verne- og håndhevelsestiltak som blir truffet. Vi skal gjennom internasjonalt samarbeid arbeide aktivt for å sikre legitimitet og støtte til nødvendige fiskerireguleringer, samt oppnå økt forståelse for nødvendige håndhevelses- og kontrolltiltak.

Et fortsatt nært samarbeid med Russland på fiskerisektoren er viktig for å sikre en bærekraftig forvaltning av høstbare ressurser i Barentshavet. De norsk-russiske fiskeriforbindelser er et av de mest sentrale samarbeidsområder mellom våre to land. Forskningsgrunnlaget for forvaltningen er bygget opp gjennom et langt samarbeid med utgangspunkt i Det internasjonale råd for havforskning, ICES.

Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland er formalisert gjennom avtalen av 11. april 1975 om samarbeidet innen fiskerinæringen og avtalen av 15. oktober 1976 om gjensidig fiskerisamarbeid. Under førstnevnte avtale er Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon opprettet. På de årlige kommisjonsmøtene fastsetter partene totalkvoter for fellesbestandene og fordeler kvotene mellom Norge, Russland og tredjeland. Partene avtaler dessuten gjensidig fiskeadgang i hverandres soner og øvrige forvaltningstiltak i Barentshavet. Totalkvotene som Norge og Russland fastsetter er basert på anbefalinger om beskatningsnivå utarbeidet av ICES.

Figur 2.3 Norge og Russland drøfter avgrensningen av «omstridt
 område», mens en midlertidig avtale for fiskeriformål
 gjelder for «gråsonen»

Figur 2.3 Norge og Russland drøfter avgrensningen av «omstridt område», mens en midlertidig avtale for fiskeriformål gjelder for «gråsonen»

Samarbeidet med Russland om forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet utfordres på enkelte områder. Ulike syn på det prinsipielle grunnlaget for opprettelsen av fiskevernsonen ved Svalbard har i visse tilfeller ført til protester mot norske reguleringer og håndhevelsestiltak. Manglende adgang til russisk økonomisk sone for gjennomføring av fiskeriforskningstokt og en redusert evne på russisk side til å gjennomføre en pålitelig ressurskontroll har også skapt vansker.

2.5 Miljøvern

Generelt er miljøtilstanden i nordområdene god, og naturmiljøet er mindre påvirket av menneskelig virksomhet enn områdene lengre sør. Her finnes også noen av de siste, store områdene med uberørt natur i vår del av verden. Men miljøet i nord er sårbart for forurensninger, overbeskatning og inngrep, og er under press som følge av økende ressursutnyttelse og ytre påvirkninger som langtransportert forurensning og klimaendringer. Særlig i de russiske nordområdene er det dessuten i enkelte områder store utfordringer knyttet til opprydning etter sovjettidens industrielle og militære virksomhet.

Regjeringen legger vekt på at all aktivitet i nordområdene, inkludert ressursutnyttelse, transport, turisme og forskning skal foregå innenfor rammer som sikrer at det biologiske mangfoldet opprettholdes, og at de uberørte naturområdene og kulturminnene ikke utsettes for vesentlige inngrep eller påvirkning.

De arktiske områdene er spesielt sårbare overfor endringer i klimaet. Mye tyder på at klimaendringene i Arktis kan bli mer omfattende og uforutsigbare enn tidligere antatt. Resultater fra den arktiske klimastudien (Arctic Climate Impact Assessment – ACIA), som ble fremlagt i Arktisk råd høsten 2004, viser at klimaendringene allerede er en realitet i Arktis. Vintertemperaturen i deler av Arktis har økt med 3–4 grader i løpet av de siste 50 årene, og gjennomsnittstemperaturen i området har økt vesentlig mer enn den globale temperaturen i samme periode. Utbredelsen av havis i sommerhalvåret er betydelig redusert de siste tiår, og reduksjonen forventes å akselerere. Effektene av klimaendringene kan bli betydelige for miljøet, levende ressurser og for befolkningens helse. Endringer i permafrosten vil også kunne påføre skade på bygninger, veier og annen infrastruktur.

Fra norsk side har arbeidet med den fremlagte ACIA-studien vært sett på som starten på et langsiktig nasjonalt og internasjonalt arbeid for å bedre kunnskapen om klimaprosesser, klimaendringer og effekter av disse i Arktis. ACIA har dokumentert omfattende kunnskapshull, og foreslått en rekke tiltak både knyttet til infrastruktursamarbeid og kunnskapsproduksjon for å tette disse. Det er besluttet å videreføre ACIA-arbeidet, blant annet gjennom nasjonalt oppfølgingsprogram for å gi forvaltningen bedre grunnlag for politiske beslutninger. ACIA-oppfølgingen vil også knyttes til forskning og datainnsamling i forbindelse med Det internasjonale polaråret i 2007–2008 og arbeid i tilknytning til FNs klimapanel og Arktisk råd.

De alarmerende klimaendringene i nordområdene understreker også behovet for betydelig mer omfattende reduksjoner i de globale utslippene av klimagasser i perioden etter Kyotoprotokollens utløp i 2012. Regjeringen vil arbeide aktivt for at framtidige klimaavtaler blir så globalt omfattende og ambisiøse som mulig.

Nordområdene fungerer på mange måter som «endestasjon» for langtransporterte miljøgifter som tilføres med luft- og havstrømmene fra sørligere breddegrader og hoper seg opp i næringskjedene, blant annet i sjøpattedyr og sjøfugl. Også markedene for fisk og sjømat er svært følsomme for denne typen forurensning. Arbeidet for å begrense tilførsler av slike miljøgifter er høyt prioritert fra norsk side, og er et viktig fellesanliggende for medlemslandene i Arktisk råd. I tillegg er det et stort behov for videreutvikling av eksisterende globale og regionale avtaler under FN som har til formål å regulere tilførselen av miljøgifter.

Miljøvern har de seneste år fått stadig større betydning i norsk svalbardpolitikk, og det er blitt et høyt prioritert mål å bevare øygruppens særegne villmarksnatur. Det er nylig iverksatt nye tiltak i form av en ny miljøvernlov for Svalbard, og utvidelser av områdevernet. Det påligger Norge å påse at alle aktører i området retter seg etter de miljøverntiltak som er truffet.

Olje- og gassutvinning i de sårbare nordområdene krever etterlevelse av meget høye miljøstandarder. Regjeringen har satt som en forutsetning for videre aktivitet i Barentshavet at det ikke skal være utslipp til sjø under normal drift. Oljeselskapene på norsk sokkel er pålagt å utføre miljøovervåking både av havbunnen og i havet. Russiske myndigheter gir uttrykk for at de deler den norske oppfatningen hva angår miljøkrav. Det burde derfor være grunnlag for et nærmere samarbeid med russiske myndigheter om utvikling av miljøstandarder for petroleumsprosjekter i de nordlige havområdene.

Forventningene om omfattende petroleumsvirksomhet til havs understreker behovet for at norske og russiske myndigheter samarbeider om de miljømessige rammene for utnyttelsen og forvaltningen av petroleums- og fiskeressursene, og om å sikre miljøet i de nordlige havområder tilstrekkelig vern.

Regjeringen legger i denne sammenheng stor vekt på at Russland slutter seg til de internasjonale miljøvernavtaler som danner det viktigste internasjonale rammeverket for miljøvern og ressursforvaltning. Det er i så måte svært positivt at Russland i 2004 sluttet seg til Kyotoprotokollen, slik at denne kunne tre i kraft i februar 2005.

Regjeringen legger vekt på at det fortsatt er behov for å bistå Russland med å løse de betydelige miljøutfordringene landet står overfor i nordområdene, og som direkte og indirekte berører viktige norske interesser. Dette er også grunnen til at vi fra norsk side bidrar med store midler til modernisering av smelteverket i Nikel på Kola. Det er også en hovedmotivasjon for norsk innsats innenfor atomsikkerhetsområdet.

Samarbeidet med Russland på miljøvernområdet vil fortsatt ha høy prioritet. Det høyest prioriterte området vil være samarbeid om havmiljøspørsmål med vekt på økosystembasert forvaltning. Det legges også vekt på prosjekter som er relevante for internasjonale avtaler som Kyotoprotokollen, og prosjekter som støtter opp om Barentssamarbeidet og samarbeidet under Arktisk råd.

Figur 2.4 Smelteverket i Nikel

Figur 2.4 Smelteverket i Nikel

Myndighetssamarbeid på sentralt og regionalt nivå og kompetanseutvikling i russisk industri er viktige innsatsområder, likeledes samarbeid om beskyttelse av det biologiske mangfoldet i nord.

2.6 Transport

Nordområdene er karakterisert av en befolkningsstruktur og et næringsliv som er lokalisert til et fåtall sentrale områder, med lange avstander og ofte dårlig utviklede kommunikasjoner. Transportinfrastrukturen er utviklet ut fra nasjonale behov, og er mindre egnet til å fremme kommunikasjon på tvers av landegrensene. Det er en utfordring og et mål å utvikle en transportinfrastruktur på tvers av grensene som bidrar til økt mobilitet og reduserte transportkostnader, samtidig som transportskapte miljøproblemer begrenses.

Det har de siste årene vært en sterk økning av oljetransporten fra Nordvest-Russland langs kysten av Nord-Norge. Fremtidig utbygging av de store olje- og gassfeltene til havs vil bidra til en ytterligere økning av sjøtransporten i nordområdene og langs norskekysten.

Figur 2.5 Den flytende oljeomlastningsterminalen «Belokamenka»

Figur 2.5 Den flytende oljeomlastningsterminalen «Belokamenka»

Sjøtransport er i utgangspunktet en sikker og miljøvennlig transportmåte. Skipstrafikk er imidlertid en potensiell utslippskilde. Forebyggende sjøsikkerhet og oljevernberedskap er derfor viktige innsatsområder i Regjeringens samlede arbeid med å tilrettelegge for sjøtransport som en moderne, effektiv og miljøvennlig transportform. Den økte oljetransporten langs kysten av Nord-Norge har allerede resultert i en rekke tiltak fra Regjeringens side. I St.meld. nr. 14 (2004–2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap har Regjeringen foreslått ytterligere tiltak, både forebyggende og innen oljevernberedskapen, basert på analyse av miljørisikoen knyttet til den fremtidige trafikken langs kysten.

Det er særlig viktig å ha et nært samarbeid med Russland om sjøsikkerhet og oljevernberedskap i nordområdene. I 2003 ble det innledet et tettere norsk-russisk samarbeid for å bedre sjøsikkerheten og videreutvikle oljevernberedskapen i Barentsregionen. Innen sjøsikkerhet er samarbeidet konsentrert om å utvikle et felles meldings- og informasjonssystem. Arbeidet med oljevernberedskap er dels en videreføring av en norsk-russisk samarbeidsavtale om bekjempelse av oljeforurensing i Barentshavet fra 1994, og dels samarbeid om nye tiltak.

Veksten i russisk økonomi vil kunne gi mer transport av varer i nordområdene og dermed økt press på det norske transportsystemet. Samtidig vil økt transport i nordområdene – ikke minst en økning i sjøtransporten – kunne åpne nye muligheter for norsk skipsfart og for transportnæringen i Norge.

Det arbeides med å etablere en internasjonal transportkorridor over Nordkalotten, der Narvik havn og jernbaneforbindelsen østover fra Narvik spiller en viktig rolle. Økt internasjonal fokus på sikkerhet og betydelige pressproblemer i internasjonal transport har økt interessen for denne øst-vest-forbindelsen. Korridoren kan også bidra til regional utvikling.

Kirkenes kan bli et viktig brohode for sjøtransport til og fra Murmansk og det øvrige Nordvest-Russland. Med sin nærhet til tungindustrien på Kolahalvøya kan Kirkenes havn i årene fremover bli en betydelig og nødvendig avlasting for den begrensede havnekapasiteten i Murmansk. I tillegg er Kirkenes havn viktig for den russiske fiskeflåten, og har sammen med vegforbindelsen østover et potensial for norsk eksport av fiskeprodukter til det raskt voksende russiske markedet. En eventuell utbygging av jernbane fra Kirkenes til Nikel må betraktes som et industriprosjekt, og bygging av en slik bane vil neppe kunne realiseres med mindre industrielle interesser trekkes direkte inn i prosjektet.

2.7 Helhetlig forvaltning av havmiljøet

De marine økosystemene påvirkes av en rekke menneskelige aktiviteter og av forurensning som transporteres med luft og vann fra andre områder. For å sikre at totalbelastningen ikke blir for stor og at miljøkvaliteten og ressursgrunnlaget opprettholdes, er det nødvendig å samordne forvaltningen av ulike menneskelige aktiviteter. Regjeringen legger derfor opp til en helhetlig, økosystembasert forvaltning av hav- og kystområdene. En slik økosystembasert forvaltning har til formål å oppnå bærekraftig bruk av ressurser og goder fra naturen og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet.

Opplegget for en mer helhetlig forvaltning av havområdene er konkretisert i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav . I meldingen blir det også varslet at det skal etableres en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet, der hensynet til miljø, fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport vurderes samlet.

Formålet med forvaltningsplanen er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Behovet for å redusere den totale belastningen vil lettere kunne identifiseres og tiltak vil i større grad enn i dag kunne vurderes på tvers av sektorer.

Planen skal vurdere tiltak for å unngå uønskede konsekvenser av virksomhet, og der det er påkrevet anbefale kostnadseffektive tiltak på tvers av sektorer. På denne måten skal planen bidra til å sikre både miljøkvalitet og stabile rammebetingelser for næringsvirksomhet i området.

Forvaltningsplanen vil være et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet. Det tas sikte på at forvaltningsplanen skal ferdigstilles og legges frem for Stortinget i 2006.

2.8 Næringssamarbeid

Den russiske økonomien har utviklet seg positivt de seneste årene, også i nord. Rammebetingelsene for næringsvirksomhet i Russland er bedret. Dette gir nye muligheter også for næringssamarbeidet mellom Norge og Nordvest-Russland.

Handelen mellom Norge og Russland er liten og utgjør under 1,5 prosent av Norges samlede handel. Samhandelen med Russland har imidlertid økt med 67 prosent siden 2002 og er nå oppe i 10,8 milliarder kroner årlig. På eksportsiden er veksten størst innenfor fisk og sjømat, som utgjør over 70 prosent av den samlede norske eksporten til Russland.

Russland er det markedet hvor veksten i eksporten av fisk og fiskeprodukter øker raskest. Russland har på få år blitt et av våre viktigste markeder, først og fremst for laks, ørret og sild. Også på andre områder kan det spores en positiv utvikling i handelstallene.

Norske investeringer i Russland er kraftig økende, også i Nordvest-Russland. Investeringene i nord spenner over et bredt felt, fra fiskeri via elektronikkproduksjon og eksplosiver til utstyr til oljeindustrien. Gruve- og skogsindustri er også potensielle vekstnæringer for norske interesser i Nordvest-Russland.

Russland blir et stadig viktigere marked for mange nordnorske bedrifter, og en betydelig andel av den fisken som landes av russiske fiskefartøy i Norge omsettes av nordnorske bedrifter.

Myndighetene disponerer ulike virkemidler for å stimulere det økonomiske samarbeidet. Innovasjon Norge bestyrer et investeringsfond for Nordvest-Russland og et tilsvarende fond for Russland som helhet. SIVA driver en næringspark i Murmansk. Støtte fra myndighetene gjennom slike virkemidler vil ennå lenge være en forutsetning for at små aktører skal kunne lykkes.

Et aktivt næringssamarbeid over grensene i nord må utvikles av næringslivet selv. Erfaringene hittil viser imidlertid at myndighetene må bidra som døråpner og tilrettelegger. Det må samtidig understrekes at gode og stabile rammebetingelser for næringsvirksomhet i Russland er en forutsetning for at man skal kunne se en betydelig økning av norske investeringer i landet.

Mange av vekstmulighetene i nordområdene er knyttet til ressursene og havområdene og til samkvemmet mellom Norge og Russland. I tillegg til den direkte effekten av fiskerier og petroleumsvirksomhet, bør utviklingen i regionen kunne skape grunnlag for vekst i bl.a. kunnskapsbaserte næringer, tjenesteyting, transport, skipsfart og turisme. Andelen russiske turister i Norge er økende, og det er ønskelig at denne trenden skal fortsette. Reiselivsdelen av Innovasjon Norge har derfor et eget russlandsprosjekt i perioden 2004–2005.

Næringslivet i Finnmark opplever til tider mangel på både kvalifisert og ufaglært arbeidskraft, bl.a. som følge av stor lekkasje til resten av landet. For å avhjelpe fiskeriindustriens behov er det innført en regel i utlendingsloven som gjør det mulig å gi arbeidstillatelse i inntil to år til ufaglærte arbeidssøkere fra den russiske del av Barentsregionen som vil ta arbeid i fiskeriindustrien i Finnmark og Troms. Ellers gir den generelle kvoteordningen for faglært arbeidskraft kvalifiserte arbeidssøkere fra Russland adgang til det norske arbeidsmarkedet i alle bransjer.

2.9 Kunnskapsgrunnlaget

Norge har et direkte forvaltningsansvar for store deler av Arktis, og forskning og overvåking i nordområdene er viktig for Norge politisk, faglig og forvaltningsmessig.

Et godt og bredt kunnskapsgrunnlag vil være en betingelse for beskyttelse og bærekraftig forvaltning av våre land-, kyst- og havområder i nord. Økt forskningsinnsats er derfor viktig for å dekke kunnskapsbehovet knyttet til forvaltningen av disse områdene. En annen og like viktig aktivitet for kunnskapsinnhenting er overvåking.

Vi er helt avhengige av en effektiv overvåking som setter oss i stand til å følge og dokumentere utviklingen i miljø- og ressurstilstanden, oppdage nye problemer tidlig, gjøre prioriteringer av tiltak, nå ut med viktig informasjon for å skape bevissthet om ressursene og miljøet, og å følge opp på en tilfredsstillende måte forpliktelser vi har i henhold til internasjonale avtaler. Nasjonale tiltak som bl.a forvaltningsplanen for Barentshavet vil også kreve oppfølgingssystemer som kan sikre en jevn tilgang på informasjon om utviklingen på både miljø- og ressursområdet. Et solid kunnskapsgrunnlag er samtidig en forutsetning for å nå fram i internasjonale forhandlinger om nye avtaler og regelverk.

I en tid med økende internasjonal oppmerksomhet om nordområdene blir forskning brukt av en rekke nasjoner som virkemiddel for å ivareta nasjonale interesser og nå utenrikspolitiske målsettinger for polarområdene. Tilstedeværelse og opprettholdelse av norsk aktivitet i polarområdene må derfor også ses i nær sammenheng med den nasjonale suverenitets- og jurisdiksjonshåndhevelsen over norsk territorium.

På Svalbard har Norge gjennom det siste tiåret gjort store investeringer i infrastruktur for forskning. Dette har skapt grunnlag for utviklingen av det internasjonale forskningsmiljøet vi ser på Svalbard i dag. Samtidig er denne infrastrukturen en viktig innsatsfaktor for norske fagmiljøers deltagelse i det internasjonale forskningsfellesskapet.

Norsk deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid i polare strøk er svært viktig for Norges rolle som polarnasjon. I de senere år er det fra norsk side satset sterkt på utbygging av forsknings- og undervisningssamarbeid med Russland. Regjeringen vil at dette samarbeidet utbygges videre. Regjeringen ønsker særlig å satse sterkere på et utvidet norsk-russisk forskningssamarbeid på Svalbard.

Fra norsk side er det viktig å utnytte de muligheter som ligger i å utvide forskningssamarbeidet om nordområdespørsmål med USA og Canada. Aktiv deltakelse i utformingen av EUs forskningsprogrammer og i EUs forskningsprosjekter er også viktig.

En god forvaltning av våre store ressurs- og miljøverdier i nord krever at vi er i fremste rekke i kunnskapsproduksjonen. Det internasjonale polaråret 2007–2008 er nå under planlegging. Dette vil bli et stort løft for internasjonal polarforskning. Deltakelse i Det internasjonale polaråret vil styrke norsk forskning og norsk tilstedeværelse i polarområdene samtidig som Norge deltar i felleskapets forpliktelser når det gjelder å bygge opp kunnskap som blant annet danner grunnlag for bærekraftig utvikling.

Regjeringen ser det som viktig å styrke kunnskapsgrunnlaget for en bærekraftig, økosystembasert forvaltning av våre kyst- og havområder i nord. Livsgrunnlaget knyttet til havet er svært viktig for kyststaten Norge. Likevel har vi mangelfull kunnskap om havbunnen rundt Norge og tilhørende økosystemer og ressurser. Miljøet i kyst- og havområdene i nord er spesielt sårbart og påvirkes av klimaendringer, miljøgifter, skipsfart, fiskeri og petroleumsaktiviteter. Kunnskapen om hvordan økosystemene fungerer og hvordan de ulike menneskelige inngrep samvirker på miljøet er mangelfull.

Regjeringen vil arbeide for å styrke samisk forskning som en del av nordområdesatsingen.

2.10 Urfolk

Arbeidet med urfolksspørsmål har fått en stadig mer fremstående plass i det internasjonale samarbeidet. Norge er en aktiv deltaker i arbeidet for å fremme urfolks rettigheter internasjonalt. Både sentrale statlige myndigheter, Sametinget og frivillige organisasjoner knyttet til norske urfolksmiljøer, som blant annet Verdensforbundet for reindriftsfolk (World Reindeer Herders), bidrar i dette arbeidet.

For Regjeringen er arbeidet med en FN-erklæring om urfolks rettigheter høyt prioritert. Forhandlingene om urfolkserklæringen har imidlertid gått meget langsomt som følge av en rekke prosessuelle og substansielle utfordringer. Regjeringen ønsker å videreføre arbeidet med sikte på å oppnå bredest mulig enighet om innholdet i en slik erklæring, og vil fortsette det nære samarbeidet med nordiske og øvrige likesinnede land i denne prosessen.

FNs menneskerettighetskommisjon oppnevnte i april 2001 en spesialrapportør for urfolks menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Regjeringen søker å bidra til spesialrapportørens arbeid gjennom politisk støtte og ved oversendelse av rapporter om samenes situasjon i Norge. Videre vil Regjeringen fortsatt prioritere arbeidet for urfolks rettigheter under de årlige sesjoner både i FNs Generalforsamling og FNs menneskerettighetskommisjon.

Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Bodø og Samisk høgskole i Kautokeino spiller på hver sin måte en nøkkelrolle i å utvikle kompetanse om og tilby den samiske befolkning utdanning. Det er viktig med tilretteleggingstiltak for å videreutvikle den rolle høyere utdanning skal spille for urfolk. Det er også viktig å legge til rette for student- og forskermobilitet mellom høyere utdanningsinstitusjoner i nordområdene som arbeider med urfolk. Gjennom mobilitetsprogrammet «north2north» har en lagt til rette for student- og lærermobilitet mellom urfolksinstitusjoner i nordområdene.

Forskning om urfolksrelaterte forhold er også prioritert for å utvide kompetansen om urfolk i nord. Regjeringen vil derfor sørge for at Urfolksnettverket videreføres og vil fra og med 2005 tildele midler til grunnfinansiering av dette.

I 2002 ble det opprettet et eget Kompetansesenter for urfolks rettigheter i Kautokeino. Sentret skal samle inn, bearbeide, tilrettelegge og formidle informasjon om urfolksrettigheter nasjonalt og internasjonalt.

Reindriften har stor betydning for bevaring og utvikling av urfolkssamfunn i nord. Mange av de utfordringene næringen står overfor er felles for landene i nordområdene, bl.a. utnyttelse av tradisjonskunnskapen som forutsetning for en positiv utvikling. Et nærmere samarbeid mellom næringsutøverne i nordområdene vil av den grunn være en styrke.

Formidling og utveksling av erfaringer og informasjon vil være sentrale elementer i et slikt samarbeid. Regjeringen har derfor besluttet at det skal opprettes et internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindriften. Senteret vil bli lagt til Kautokeino og etablert i nært samarbeid med Verdensforbundet for reindriftsfolk. I tillegg til fag- og formidlingsoppgavene, vil senteret støtte Verdensforbundets sekretariat og dets internasjonale aktiviteter. Senteret vil bli åpnet høsten 2005.

Klimaendringene i Arktis og nordområdene vil trolig få konsekvenser for mange av de urfolkgruppene som livnærer seg ved jakt på isbjørn, hvalross, sel, sjøfugl, hval og villrein. Endringer i både artsmangfold og i tilgjengelighet vil i framtiden kunne bli en utfordring for mange befolkningsgrupper. Økt transport og økt kommersielt press på naturressursene vil kunne skape konflikter i forhold til urbefolkningsgrupper.

2.11 Svalbard

Ved Svalbardtraktaten av 1920 ble Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen anerkjent under de vilkår som er fastsatt i traktaten. I samsvar med dette slo Svalbardloven av 1925 fast at Svalbard er en del av kongeriket Norge.

Utgangspunktet for norsk forvaltning av Svalbard er at Norge ikke bare har rett til å utøve myndighet innenfor de rammene traktaten setter, men også en plikt til å håndheve suvereniteten på en korrekt og troverdig måte. Norge må blant annet gjennomføre en effektiv ressurs- og miljøforvaltning på øygruppen i samsvar med traktatens ikke-diskrimineringsbestemmelser.

De overordnede målene for svalbardpolitikken har ligget fast i lang tid, og er sist stadfestet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard , der målene er gjengitt på denne måten: « Regjeringens overordnede mål for svalbardpolitikken er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen

Under Stortingets behandling av meldingen var det bred oppslutning om disse målene, og Regjeringen legger vekt på at denne nasjonale enigheten om svalbardpolitikken videreføres. Regjeringen går også inn for videreutvikling av kontakten og samarbeidet med de utenlandske nærings- og forskningsaktørene på Svalbard.

Svalbards beliggenhet er av strategisk betydning for forvaltningen av våre ressurser i nord. Forskningsvirksomheten på Svalbard gir ny kunnskap om globale klimaprosesser og om miljø- og forurensningssituasjonen i nordområdene. En kontrollert næringsvirksomhet og turisme gir grunnlag for å kunne verne om øygruppens unike miljøkvaliteter. Sistnevnte klare miljøprioritering ble fremhevet allerede i Svalbardtraktaten i 1920.

For å sikre en god forvaltning av Svalbard er det opprettet et eget polarutvalg (Det interdepartementale polarutvalg) som under ledelse av Justisdepartementet drøfter alle saker som omhandler Svalbard, Jan Mayen og Antarktis. Utvalget er Regjeringens rådgiver i slike saker og møter om lag ti ganger i året. At polarsaker legges frem for dette utvalget endrer ikke fagdepartementenes myndighet til å treffe avgjørelser.

På Svalbard forvaltes et av Europas siste store, uberørte naturområder. Bevaring av områdets særegne villmarksnatur har lenge vært et av de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk, og miljøvern har fått stadig større betydning i Norges forvaltning på øygruppen gjennom de siste 30 årene. Det er en uttalt målsetting fra storting og regjering at Svalbard skal fremstå som en av verdens best forvaltede villmarker, og at innenfor de rammer traktatforpliktelser og suverenitetshensyn setter, skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt med andre interesser.

Det omfattende vernet og de strenge miljøreguleringene på Svalbard tar ikke sikte på å forhindre at det kan utøves næringsvirksomhet eller annen aktivitet på øygruppen, men setter rammebetingelser for virksomheten i samsvar med målet om å bevare villmarksnaturen. All aktivitet utenfor bosettingene og de etablerte gruveområdene må innrettes på en måte som sikrer at uønsket påvirkning og varige spor unngås så langt det er mulig.

I Arktis har Svalbard en rekke naturlige fortrinn når det gjelder muligheter for virksomhet som forskning, utdanning og miljøturisme. Når det gjelder sistnevnte, er en arbeidsgruppe under Nordisk Ministerråd i gang med å utarbeide en felles nordisk strategi for arktisk turisme. Forskning, utdanning og turisme er aktiviteter som i de fleste tilfeller lar seg innpasse innenfor strenge miljøvernmessige rammer.

De senere år har det vært en økning i cruisetrafikk og annen skipsfart på Svalbard. På grunn av de spesielle forhold som råder i Svalbards farvann, skaper dette helt spesielle utfordringer når det gjelder sikkerhet og miljø. Skipstrafikken er viktig og f.eks. er den lokalt baserte cruisenæringen et produkt som bidrar til å opprettholde turistnæringen på Svalbard og derigjennom målsettingen om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Arbeidet med å bedre forholdene her har derfor høy prioritet.

Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) er viktig for å tilrettelegge for norsk politikk og for internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid på Svalbard. Om lag halvparten av både studenter og ansatte ved UNIS kommer fra utlandet. Det er ønskelig å videreføre denne internasjonale profilen for UNIS. Gjennom den nye forskningsparken i Longyearbyen bør det satses på å øke samarbeidet mellom forskningsmiljøene i Longyearbyen og i Ny-Ålesund.

Forskere fra omlag 20 land driver nå forskning på Svalbard. I Ny-Ålesund er det i dag helårlige forskningsstasjoner fra Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Kina og Sør-Korea. Dessuten fins det en russisk forskningsstasjon i Barentsburg og en polsk i Hornsund. I Longyearbyen er flere utenlandske forskningsmiljøer knyttet til forskningsradaren EISCAT (European Incoherent Scatter) og til Nordlysstasjonen i Adventdalen.

Flere land ventes å etablere et forskningsnærvær i Ny-Ålesund når det nye marinlaboratoriet står ferdig sommeren 2005. Regjeringen er innstilt på en videre utbygging av Ny-Ålesund som internasjonalt forskningssenter i Arktis innenfor de rammer som settes av infrastruktur og kapasitet for øvrig. Regjeringen arbeider også med et lovforslag som kan sikre forskningen i Ny-Ålesund nødvendige rammebetingelser i tiden fremover. I denne forbindelse vil det i første omgang fremmes konkret forslag om å stenge deler av Kongsfjorden for fiskeriaktivitet.

Etter Regjeringens syn er det ønskelig å styrke det norsk-russiske forskningssamarbeidet på Svalbard og den vil legge fram forslag om hvordan dette kan oppnås. Et slikt samarbeid bør omfatte aktiviteter i Longyearbyen, Barentsburg og Ny-Ålesund.

Svalbards geografiske plassering kombinert med en i arktisk sammenheng relativt god tilgjengelighet og ikke for ugjestmildt klima, gir Norge et fortrinn ved etablering av ny romrelatert bakkeinfrastruktur for forskning og næringsvirksomhet. Svalbard er det eneste relativt lett tilgjengelige sted i verden hvor man kan kommunisere med satellitter i polare baner ved alle omløp. Derfor bidrar Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) til at Norge er en viktig aktør innen romrelatert bakkeinfrastruktur. Antallet polare satellitter i lav bane er sterkt økende, noe som gir grunnlag for vekst både innen operasjonstjenester og bearbeiding av data. Nedlesning av data fra satellitter bygger på særskilt konsesjon.

Arbeidsplassene knyttet til kullgruvedriften har i mange år bidratt vesentlig til stabil og helårig norsk aktivitet og bosetting på Svalbard. Formålet med statens eierskap i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og datterselskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani er, gjennom ringvirkningene av selskapenes aktiviteter, å bidra til at Longyearbysamfunnet videreutvikles på en måte som møter de overordnede målene i norsk svalbardpolitikk. I tillegg ønsker staten å sikre en akseptabel avkastning på investert kapital i de to selskapene.

Ved Stortingets behandling av Svea Nord-prosjektet i desember 2001 ble det lagt til grunn at kullvirksomheten skal drives ut fra bedriftsøkonomiske forutsetninger og uavhengig av statlig støtte. Videre ble det understreket at miljø- og sikkerhetsmessige forhold skal ivaretas på en fullt ut tilfredsstillende måte.

Regjeringen har fokus på sjøsikkerhet på Svalbard. Mange av farvannene rundt Svalbard er krevende seilasmessig. Is, bunn-, vind-, lys- og klimaforholdene utgjør spesielle utfordringer både i det forebyggende sjøsikkerhetsarbeid og i beredskapsarbeid.

Med bakgrunn i økningen i bl.a. cruisetrafikken på Svalbard vurderes tiltak for å øke sjøsikkerheten i området. Det vurderes bl.a. å gi havne- og farvannsloven anvendelse på Svalbard.

Til toppen
Til dokumentets forside