Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 38 (1997-98)

IT-kompetanse i et regionalt perspektiv

Til innholdsfortegnelse

4 Utvikling av regional IT-kompetanse

Bruk av IT er en av de mest vekstfremmende faktorer i næringslivet i dag, med avgjørende betydning for utviklingen av små og store samfunn. Det er viktig å unngå en utvikling hvor mangel på IT-kompetanse forsterker sentraliseringstendensene. Det må skapes kunnskapsbedrifter og attraktive arbeidsplasser for de med høy utdanning i alle landets regioner. Både nasjonalt og internasjonalt er det nye, kunnskapsbaserte og IT-relaterte næringer som skaper svært mange av den typen arbeidsplasser som ungdommen i dag utdanner seg for. Det er en utfordring å unngå at veksten i disse næringene hovedsakelig kommer i sentrale strøk.

Distriktene må få en økt andel av veksten innenfor kompetansebasert og IT-relatert næringsvirksomhet.

Regjeringen vil bruke informasjonsteknologien som et offensivt nærings- og distriktspolitisk virkemiddel. IT kan på mange måter oppheve geografiske avstander, siden informasjon er tilgjengelig over de globale nettene over hele verden på et øyeblikk. Regjeringen mener det er riktig at det skapes attraktive miljøer som kan tilstrebe høyt kvalifisert arbeidskraft fra sentrale strøk av landet.

I norske regioner arbeides det aktivt for å utvikle IT-kompetansen. Vi finner et mangfold av strategier og framgangsmåter hvor nettverk og samarbeid er fellesnevneren. Miljøene er svært ulike, og noen har større kompetanse og inneholder flere bedrifter enn andre. Læring og innovasjon er lokale prosesser avhengig av personer. I et slikt perspektiv er det viktig å stimulere til lokal læring og innovasjon for å utvikle kompetansemiljøer og stimulere næringsutvikling. Regjeringen ser det som viktig å opprettholde og styrke robuste og «lærende» regioner over hele Norge. Spredning av IT-kompetansen er en forutsetning for å oppnå dette. Lokalt initiativ er en forutsetning for utvikling av regional IT-kompetanse.

Regjeringen vil iverksette tiltak både rettet mot privat og offentlig sektor. Formålet er å bidra til en mer effektiv anvendelse av IT og etablering av ny IT-aktivitet uavhengig av bransje og sektor. Det er en sammenheng mellom tilgangen på kompetanse og virksomhetenes lokalisering. Utvikling av IT-kompetansemiljøene i hele landet vil derfor være av stor betydning for utvikling av arbeidsplasser i alle regioner. Regjeringen ser IT-miljøene som viktige aktører i forbindelse med næringsutvikling. IT-miljøene kan, gjennom sin dynamikk og de ringvirkninger som føres over til andre typer næringsvirksomhet, i betydelig grad bidra til utvikling av gode og ekspansive næringsmiljøer.

4.1 Hovedlinjer i politikken

For å fremme en positiv utvikling ønsker Regjeringen å satse på to hovedstrategier:

  • Regionene skal utvikles og næringsutviklingen skal stimuleres slik at den kompetanse som finnes i regionene kan utnyttes best mulig til fordel for lokalt næringsliv og samfunnet som helhet.

  • Forholdene skal legges til rette for forsert utvikling av IT-kompetanse i hele utdanningssystemet.

Regionene og næringene skal styrkes ved at det utvikles lokale og regionale kompetansesentra som knyttes sammen innbyrdes og til sentrale miljøer gjennom teknologiske og menneskelige nettverk, for å bidra til at lokalt næringsliv, forvaltning og forsknings- og utdanningsinstitusjoner best mulig kan berike hverandre. Det statlige virkemiddelapparatet skal innrettes slik at det i økt grad bidrar til dette. Staten skal innta en katalysatorrolle som bidrar til å stimulere til bruk av nye anvendelser og høykapasitets infrastruktur. Utviklingen skal også understøttes gjennom tiltak for desentralisering og telependling.

Utvikling av IT-kompetanse skal skje både ved å øke kapasiteten i det formelle utdanningssystemet på høyeste nivå og lavere nivåer. I tillegg vil Regjeringen legge til rette for livslang læring og IT-basert fjernundervisning. Kapasitetsøkning i utdanningssystemet er en utfordring som griper over utstyr i skolene, lærerkompetanse, mm. Dette vil være prioriterte tiltak for Regjeringen i tiden fremover.

Målsettingen om å utvikle IT-kompetansemiljøer i hele landet kan nås dels ved oppbygging av nye miljøer og dels ved videreutvikling av etablerte miljøer. En næringspolitisk strategi for utvikling og anvendelse av IT-kompetanse vil imidlertid måtte legge hovedvekt på de nærings- og kompetansemiljøene som er etablert i de enkelte regionene. Her er det allerede en rekke livskraftige utviklingsmiljøer. Det er som regel slik at dynamikken og ringvirkningene også er størst i de miljøene som allerede har oppnådd en viss størrelse («kritisk masse»). Det vil være mest å vinne på å bygge videre på de allerede eksisterende miljøene og bidra til og forsterke dynamiske utviklingsprosesser her.

Regjeringen mener det vil være viktig at IT-miljøene i de fire universitetsbyene Trondheim, Oslo, Bergen og Tromsø blir videreutviklet. I denne sammenheng understrekes at IT-miljøene i de fire byene allerede har en internasjonalt konkurransedyktig kompetansebasis i universitetene, forskningsinstituttene og bedriftsmiljøene. Trondheim representerer et av Europas sterkeste IT-miljøer og skal fortsatt være Norges teknologihovedstad.

Regjeringen ser videre et behov for å satse ekstra på videreutvikling av kompetansemiljøet i Tromsø, som også kan gi synenergi til resten av landsdelen. Dette gjelder bl a som nasjonalt tyngdepunkt for telemedisin, romvirksomhet og koordineringsfunksjon for IT-basert fjernundervisning.

Stavanger med sitt allerede internasjonalt konkurransedyktige IT-miljø med basis i petroleumsvirksomheten er et tyngdepunkt på linje med de fire universitetsbyene.

Regjeringen mener det av faglige og økonomiske hensyn er mest rasjonelt å bygge ut utdanningskapasiteten innen høyere IT-utdanning ved de institusjonene som har slik utdanning i dag.

Regjeringen mener videre det er viktig å utvikle kompetansemiljøer i andre byer og tettsteder som har forutsetninger for å utgjøre regionale IT-miljøer. Regjeringen ser det som viktig at de statlige høyskolene, de regionale forskningsstiftelsene og regionalt næringsliv koples tettere sammen for på den måten å stimulere næringsutviklingen. Samtidig må det legges til rette for samarbeid for å utnytte kompetansen på tvers av regionene. Dette nødvendiggjør en helhetlig strategi for bruk av IT både i næringsutvikling, utdanning, forvaltning og samfunnsinformasjon i regionene. Regjeringen ser positivt på arbeidet i Sogn og Fjordane på dette området og vil bruke fylket som pilotfylke med sikte på erfaringsoverføringer til andre regioner i landet.

Det er etter hvert etablert en rekke lokale og regionale tiltak som i varierende grad fokuserer på sammenhengen mellom bedrifter og kompetanse/forskningsmiljø, blant annet næringsparker og forskningsparker. Formålet er å tilby lokalisering og utnytte synergieffekter i samhandling mellom ulike aktører for å fremme innovasjon og næringsutvikling. Tiltakene spenner fra ren samlokalisering til organisert nettverk og samarbeid. Felles for disse tiltakene er at de gjerne er knyttet til større regionsentra, byer eller universitets- og høgskolemiljøer. For mange lokalsamfunn og mindre sentra vil de nevnte modellene ikke være like godt egnet. Dette er bakgrunnen for forslaget om etablering av «næringshager» som Selskapet for industrivekst (SIVA) er ansvarlig for å utvikle. Næringshager omtales nærmere i kap. 4.2.

4.2 Innovasjon i regionene

Anvendt IT-kompetanse utvikles best gjennom aktivt samarbeid i krevende utviklingsprosjekter mellom bedrifter, brukere, kunder og kunnskapsmiljøer. Det er flere former for utviklingsmiljøer, eller inkubatormiljøer, som er egnet til å stimulere slike utviklingsprosesser. Det offentlige har bidratt til å stimulere ulike typer tiltak: samarbeid mellom bedrifter/idéhavere og FoU i forskningsparker eller næringsparker, samarbeid mellom utviklingsbedrifter og krevende kunder, ulike teknologioverføringstiltak, nyskapingsprogrammer m.m. Regjeringen ønsker å styrke innsatsen på dette området. For å utvikle gode utviklingsmiljøer, vil en satse sterkere på, ordninger og programmer som stimulerer innovasjon og nyskaping i samarbeid mellom universiteter og høyskoler, forskingsinstitusjoner og næringsliv.

Innovasjon og nyskaping i Forskningsparker

Boks 4.1 Boks 4.1 Forskningsparker

De første forskningsparker oppstod i USA for vel 40 år siden. I Norge er det etablert 7 forskningsparker under paraplyorganisasjonen Forskningsparkene i Norge (FiN). Forskningsparkene har som hovedformål å stimulere til kommersialisering av forskningsbaserte forretningsidéer, og å være en møteplass mellom forskere og næringsliv. Gjennom FORNY-programmet har SND, sammen med Forskningsrådet, et betydelig engasjement i de 7 norske forskningsparkene, i form av støtte til selve infrastrukturen og til arbeidet med kommersialisering av idéer. En evaluering høsten 1997, viste at etter tre års aktivitet har FORNY bidratt til ca. 100 kommersialiseringer. Så langt har NFR/SND brukt ca. NOK 81 mill på FORNY. En er også i gang med å utvikle infrastrukturen ved universitets- og høyskolemiljøene, mht. kompetanse og støttefunksjoner.

Utviklingen av forskningsparkene er et viktig bidrag for å øke nyskapingsvirksomheten og skape bedre koblinger mellom næringsliv og kompetansemiljøer (For omtale av de ulike forskningsparkene, se vedlegg 2). Parkene er ikke minst viktige for å utvikle regionale innovasjonsmiljøer. Det er grunn til å regne med at det er et betydelig potensiale for verdiskaping, særlig ut fra universitetsforskningen. Likevel er det riktig å si at forskningsparkene kun kan fange opp en begrenset del av de forretningsidéene og de samarbeidsbehovene som finnes på dette området. Også andre FoU- og utdanningsmiljøer innehar en kompetanse som gjør dem til nyttige samarbeidspartnere for lokalt næringsliv. Det er derfor både potensiale og muligheter for å etablere forskningsparker og tilsvarende, mindre forskningsorienterte enheter ved andre kunnskapsinstitusjoner. Regjeringen ønsker å stimulere en utvikling av både eksisterende forskningsparker og nye parker knyttet til andre kunnskapsinstitusjoner.

FORNY-programmet i regi av Norges forskningsråd og SND skal bidra til å kommersialisere forskningsbaserte forretningsidéer. Det retter seg mot forskere og vitenskapelig ansatte ved universiteter og institutter, og bidrar til kompetanseoppbygging og prosjektutvikling. Forskningsparkene spiller en viktig rolle i programmet, både som drivkraft og som koordinator. FORNY kan derfor være et viktig virkemiddel for styrke forskningsparkene. Programmet er organisert i fire landsdeler; Nord-Norge, Midt-Norge, Vest-Norge og Østlandet.

Norges forskningsråd og SND planlegger et nytt program med utgangspunkt i en nylig avsluttet evaluering. Regjeringen vil prioritere videreføring av FORNY-programmet: Et FORNY II-program. Programmet vil bli etablert med en nær kopling til de regionale såkornfondene. Én god kopling av disse tiltakene vil bidra til at såkornmidler kan komme inn på et tidlig stadium og understøtte de beste prosjektene.

Teknologioverføringsprogrammer

Teknologioverføringsprogrammene som administreres av Norges Forskningsråd, i samarbeid med SND, kan også bidra til å fremme utvikling av IT-kompetansemiljøer. Dette er nasjonale tiltak, med de har regional forankring. De er derfor viktige virkemidler i en nasjonal strategi for utvikling av regionale innovasjonssystemer. De viktigste programmene er:

«SMB-Kompetanse» som er et program for å rekruttere kandidater fra høyere utdanning til små og mellomstore bedrifter. Disse bedriftene har normalt vanskelig for å tiltrekke seg akademisk arbeidskraft. Programmet har særlig vært rettet mot regionale høgskoler, men også universitetene bør etterhvert komme inn under ordningen. Programmet bidrar til næringslivsorientering ved høgskolene og til tettere samarbeid mellom skolene og næringslivet i regionene.

TEFT-programmet som skal bidra til teknologioverføring fra forskningsinstitutter til små- og mellomstore bedrifter. Programmet har gått i fire år og skal etter planen etterfølges av et tilsvarende program (Post-TEFT) fra 1999. For å styrke koblingene mellom bedriftene som har vært med i programmet og forskningsinstituttene, foreslås etablert elektroniske nettverk (Internett) mellom aktørene. Nettverkene kan settes sammen etter bransje eller teknologisk/tematiske grupperinger. Målet er å sørge for gjensidig informasjon og å få etablert en møteplass for diskusjon og videre samarbeid. Også for TEFT er det påvist stort uutnyttet potensiale i sentrale strøk. Det er derfor ønskelig å styrke disse områdene.

Videre har Forskningsrådet et program for å stimulere til personmobilitet på FoU-området (Mobilitetsprogrammet), mellom bedrifter og FoU-institusjoner, som også kan bidra til utvikling av IT-kompetansemiljøer.

Program for regional innovasjon (REGINN), igangsatt i Forskningsrådet 1997, skal bidra til å fremme innovasjon og utvikling av regionale innovasjonssystemer. Det skal gjøres ved å stimulere samarbeidet mellom aktører i en region som deltar i innovasjonsprosesser. Programmet kan gi støtte til samarbeidsprosjekter mellom næringsliv og kunnskapsinstitusjoner og lokal/regional forvaltning. Regjeringen vil utvide REGINN-satsingen til flere fylker. Regjeringen vil prioritere programmene SMB-kompetanse, TEFT, REGINN og Mobilitetsprogrammet i det videre arbeid.

Næringshager

Regjeringen vil sette igang et forsøk med etablering av ca 20 næringshager eller «innovative hus» i distriktene. Næringshagene vil bli utviklet av SIVA. Målet er å skape lokale utviklingsmiljø som er attraktive for personer med høyere utdanning, for å unngå at disse sentrale byområder. Et særlig viktig virksomhetsområde vil være kompetansebasert utviklingsarbeid, tjenesteyting og annen kunnskapsbasert virksomhet. Målgruppen vil være mikrobedrifter (1-10 ansatte). Man ser for seg et totaltilbud med hensiktsmessig infrastruktur, hvor det skal være lettere for småforetak og enkeltpersoner å etablere virksomhet i en utviklingsfase. Tanken er å utvikle en modulbasert løsning som kan tilpasses lokale behov og forutsetninger. Disse modulene kan blant annet være ulike servicefuksjoner, utviklingsvirksomhet, fjernundervisning og telependling. Næringshagene vil få en infrastruktur som gir god tilgang til ekstern datakommunikasjon, og vil kunne inngå i et større nettverk. SIVA har også startet oppbygging av et IT-basert kommunikasjonsnettverk for nyskaping og læring. Dette vil knytte sammen personer, bedrifter, industriparker, forskningsparker mv. både nasjonalt og internasjonalt.

Næringshage-konseptet bygger blant annet på erfaringer med de modeller som er nevnt ovenfor, men innebærer en utvidelse av samlokaliseringsprinsippet, økt fokus på nye næringsformer og -strukturer, og aktiv oppbygging av næringsmiljøer. Et sentralt mål vil være å etablere lokale og regionale utviklingsmiljø som kan skape synergieffekter for mindre virksomheter, En måte å oppnå dette på kan være å koble næringshage-miljøene opp mot regionale FoU-miljøer og andre kompetansemiljøer. Dette vil gi mulighet for å legge til rette for fjernundervisning og kompetanseutvikling. Videre kan ulike funksjoner som skilles ut fra bedrifter, for eksempel utvikling, økonomi- og regnskap og lignende, gi grunnlag for utvikling av ny kompetansebasert virksomhet knyttet til næringshagene. Slike virksomheter, lokalisert i næringshager og med tilgang til gode IT-løsninger, vil for eksempel kunne betjene kundebedrifter i både lokale, regionale og nasjonale markeder.

På Rjukan, er det etablert flere bedrifter innenfor IT-basert tjenesteyting og såkalte «back-office-funksjoner». For å videreutvikle dette miljøet er man nå i samarbeid med blant andre kommunen, SIVA og Høyskolen i Telemark i gang med å etablere et «veksthus». Dette veksthuset skal tilrettelegge for IT-basert undervisning, IT-baserte tjenester og nye nisjeprodukter.

Modellen som er under utvikling i regi av SIVA vil i første omgang prøves på ca 20 steder. Næringshagene vil først og fremst kunne lokaliseres i lokalsamfunn og regionsentra med et visst befolknings- og næringsgrunnlag. Næringshager vil ikke egne seg for små steder, bla fordi næringshagene i seg selv ikke bør bli for små. Miljøet bør ha et omfang som tillater felles servicefunksjoner og som åpner for en viss bredde når det gjelder virksomhetsområder.

Boks 4.2 Boks 4.2 SIVA

SIVA har som formål å bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i distriktene, og har siden 1993 vært organisert som statsforetak. Virksomheten er i hovedsak finansiert gjennom innskuddskapital fra staten og låneopptak i statskassen; i tillegg mottar selskapet et årlig tilskudd til utviklingsarbeid over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett.

Boks 4.3 Boks 4.3 FUNN-nettet, et nettverksprosjekt med blandede erfaringer

Etter initiativ fra bl.a. Norsk Data og daværende NTNF, etablerte regjeringen i 1987 et forsknings- og utviklingsnett for Norge, forkortet FUNN. Tilsammen 14 kompetansesentra i distriktene ble utrustet med kraftige dataanlegg som hadde forbindelse med hverandre over datidens telenett. Maskinene fra Norsk Data ble delvis finansiert gjennom frigivelse av avsatte distriktsskattemidler. Sentrene fordelte seg fra Kirkenes og Alta i nord, til Stord og Grimstad i sør.

Mange av FUNN-sentrene fikk økonomiske problemer etter etableringen (jfr. Næringsdepartementets budsjettproposisjon for 1991). Dette hadde flere årsaker. Forventningene om oppdragsinnstekter viste seg å være altfor høye. Samtidig ble det brukt en teknologi som etter kort tid nærmest måtte anses som avlegs, hvilket skyldtes utviklingen akkurat i disse årene av de såkalte «åpne systemer». Norsk Data selv bukket etter noen år under i kjølvannet av disse endringene.

FUNN-initiativet brakte likevel med seg en utvikling og kompetanseoppbygging som hadde verdi i lokalsamfunnene.

Prosjektutviklingstilskudd og regionale såkornfond

For å utløse mer av verdiskapingspotensialet fra forskningen, ikke minst fra universitetene, og samtidig styrke samhandlingen mellom forskningsmiljøene (universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter) og næringslivet, legger Regjeringen opp til en egen satsing for å fremme innovasjon og nyskaping. Innsatsen vil konsentreres om de faser av teknologiutviklingsprosessen hvor det eksisterer markedssvikt og hvor markedet alene ikke sørger for å drive prosjektene videre. Satsingen vil bestå av følgende elementer:

  • Prosjektutviklingstilskudd til forskere og nyskapere, slik at de selv kan følge teknologiprosjektene lenger enn de tradisjonelt har gjort. Ordningen vil forvaltes av SND.

  • Styrking av de regionale såkornfondene.

Dagens regjeringspartier tok del i det stortingsflertallet som i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997, ba den forrige regjering fremme forslag om en såkornskapitalordning. Det er nå inngått avtaler mellom private investorer og SND om etablering av såkornfond, både sentralt og regionalt. For det sentrale fondet og de regionale fondene for Sørlandet, Vestlandet og Midt-Norge er emisjonene gjennomført. Det arbeides med en avtale om et regionalt fond for Nord-Norge og en emisjon som etter planen vil kunne være på plass i løpet av sommeren. Regjeringen vil komme tilbake i Eierskapsmeldingen med et forslag til en styrking av de regionale såkornfondene.

Såkornfondene skal kunne nyttes overfor alle typer prosjekter, uavhengig av næring. Det innebærer at såkornfondene også vil kunne anvendes for å finansiere informasjonsteknologiprosjekter som anses som kommersielt interessante.

Regjeringens politikk kan oppsummeres i følgende punkter:

  • Forskningsparker har en sentral rolle for innovasjon og nyskaping i regionene. Regjeringen vil prioritere de målrettede programmene i Norges forskningsråd og SND. Dette gjelder spesielt programmene FORNY, SMB-kompetanse, TEFT, REGINN og Mobilitetsprogrammet.

  • Det skal settes i gang forsøk med etablering av ca 20 næringshager i utvalgte kommuner, for å skape lokale utviklingsmiljø som er attraktive for personer med høyere utdanning.

  • Regjeringen vil foreslå et nytt prosjektutviklingstilskudd og styrking av de regionale såkornfondene. Det vises her til den kommende Eierskapsmeldingen.

4.3 IT-miljøenes internasjonale tilknytning

Utviklingen av informasjonsteknologi er internasjonal. Ikke bare er de dominerende teknologiske problemene likeartede, som f eks problemer knyttet til standarder og sikkerhet. Også løsningene vil ofte være likeartede, blant annet fordi de må kunne virke sammen. Og vi ser at mange andre faglige utfordringer enn de teknologiske har felles internasjonale trekk. Det er derfor viktig at de norske kompetansesentra utnytter og videreutvikler sine internasjonale nettverk.

Universiteter og høgskoler har f eks behov for gode samarbeidsrelasjoner med tilsvarende institusjoner i andre land. Næringslivet og forskningsinstitusjonene må samarbeide om utnyttelsen av sine respektive internasjonale kontakter. For næringslivet er internasjonal tilknytning viktig av hensyn til tilgang på kompetanse for innovasjon, forskning og utvikling, og adgang til utenlandske markeder.

Internasjonale kontakter har ofte ulik forhistorie, form og ulike strategiske mål. Noen er forankret i mangeårig samarbeid mellom forskningsinstitusjoner eller bedrifter i andre land. Andre har etablert varige forbindelser for å innhente IT-kunnskap fra etablerte kompetansesentra i utlandet. Tilsvarende har norskutviklet spisskompetanse innen IT-relaterte nisjer skapt et grunnlag for interesse fra miljøer i utlandet.

Behovet for internasjonal kontakt blir stadig større. Det skyldes ikke bare den raske utviklingen som gjør at forskningsinstitusjoner og bedrifter raskt må skaffe seg tilgang til teknologiske nyvinninger og markeder for å være konkurransedyktige. Den økte spesialiseringen av kunnskap og produktnisjer, som kan innebære at norske aktører er fullverdige deltakere i små, men internasjonale miljøer, tilsier det samme.

Også miljøer og aktører i Norge som tradisjonelt ikke har hatt særlig internasjonal kontakt vil kunne få et økt behov for slik kontakt. F eks har vi hittil sett at innovative bedrifter med behov for kapital har flyttet ut til land der risikokapital er tilstede. Motsatt vil vi kunne se i tiden fremover at bedriftene søker å få kapitalen til seg uten å måtte flytte ut. Det fordrer at bedriften er i stand til å profilere seg selv og synliggjøre sitt kapitalbehov overfor nasjonale og internasjonale investorer. Slike systemer finnes i dag i USA. Tilsvarende bør også kunne utvikles i Norge.

Norges Industriattachéers (NIA) mål er å heve teknologinivået i norske bedrifter, styrke kontakten mellom norske og utenlandske teknologiaktører og FoU-miljøer, og orientere næringslivet og offentlige aktører om hovedtrekkene i den utenlandske teknologiske utviklingen. De norske industriattachéene i utlandet har en viktig funksjon som lyttepost og kontaktformidler for norske forsknings- og teknologimiljøer. De har stor betydning for nettverksbyggingen mellom bedrifter i Norge og andre land gjennom sitt brede kontaktnett i noen av verdens mest sentrale teknologiområder. Nettverksbygging foregår på en rekke områder, deriblant IT. Utvikling og utnyttelse av ny teknologi skjer i stor grad på tvers av landegrensene. Etablering av allianser og samarbeid mellom norske og utenlandske bedrifter om teknologiske innovasjonsprosesser er derfor viktig og NIA er her et sentralt virkemiddel. Det samme kan sies om stillingen som norsk forsknings- og utviklingsrepresentant i Singapore i et samarbeid mellom myndighetene og norske bedrifter. Regjeringen vil komme tilbake i Næringsmeldingen med forslag til endringer i NIVA's organisering med sikte på et bedre tilbud til norske bedrifter og teknologimiljøer.

Norge sluttet seg til en avtale i WTO i 1997 om avvikling av toll på IT-varer til næringsmessig anvendelse (ITA-Information Technology Agreement). Tollavviklingen skal være gjennomført innen år 2000. ITA-avtalen bidrar til bedret markedsadgang for norsk IT-næring i viktige vekstmarkeder som Asia og USA, og et tettere samarbeid mellom regionale miljøer ute og hjemme.

Romvirksomheten, slik den blir drevet i regi av Andøya satelittstasjon og Tromsø satellittstasjon, er sterkt internasjonalt orientert. Ved siden av å kunne utgjøre en betydelig næringsvirksomhet i seg selv, bidrar aktivitetene og de kontaktnettverk som skapes til en betydelig kompetanseoppbygging det er ønskelig å kunne utnytte i en bredere sammenheng

Etableringen av en satellittstasjon på Svalbard gir en unik mulighet til å utvide Tromsø satellittstasjon kommersielle virksomhet. Samarbeidet med Norsk Romsenter vil her være viktig for å utvikle Svalbardstasjonen og markedsføringen av deres tjenester til internasjonale satellittorganisasjoner og -operatører. Dette vil også kunne gi gode markedsmuligheter for øvrige norske bedrifter og tjenesteleverandører innen den romrelaterte virksomheten, som f.eks. Kongsberg Spacetec i Tromsø.

Regjeringen ser det ikke som myndighetenes oppgave å styre norske bedrifters og forskningsinstitusjoners internasjonale IT-samarbeid. Det er imidlertid ønskelig at kunnskapene om de ulike former for internasjonalt IT-samarbeid er kjent blant aktørene, slik at det blir mulig å dra nytte av synergieffekter ved komplementære aktiviteter.

IT spiller en sentral rolle i begge de europeiske forskningssamarbeidene EUREKA og EU. Både innenfor EUREKA som er et program hvor problemstillingene utformes av deltagerne og hvor de tilhørende prosjektene finansieres nasjonalt og EU hvor forskningsoppgavene i hovedtrekk er gitt på forhånd i form av egne IT-programmer med egne budsjett, er det IT-prosjektene som utgjør hovedtyngden av prosjektporteføljen. (EUs tre IT-programmer utgjorde tilsammen ca. 28 prosent av det fjerde rammeprograms budsjett, dvs. ca. 28 mrd. kroner.) Interessant å merke seg i forhold til EU er at både innenfor det nåværende fjerde rammeprogram (1994-98) og det nye femte rammeprogram (1999-2002) har skjedd og skjer en nyorintering. Man legger nå mer vekt på løsninger i forhold til IT-anvendelser mot i tidligere rammeprogram hvor teknologiutvikling var det sentrale. Dette gjenspeiler den betydning IT har for de aller fleste samfunnsområder. Symptomatisk nok har IT-satsningen i det femte rammeprogram fått navnet «bruker-vennlig informasjonssamfunn». Aktivitetene må ta opp felles oppgaver som tilgjengelighet, brukervennlighet, kost-nytte, interoperablitet og standardisering så vel som sosio-økonomiske virkninger.

Ellers viser en nylig fremlagt evaluering av norsk deltagelse i det fjerde rammeprogram at om man sammenholder den direkte bedriftsøkonomiske gevinsten med henholdsvis kompetansegevinst og nettverksgevinst, synes hver av disse faktorene tre år etter prosjektavslutning å ha omtrent like stor verdi for deltagerne. IT er et godt bevis på nødvendigheten av at den nasjonale forskningen er klart internasjonalt rettet. En utfordring fremover blir å oppnå best mulig samspill mellom nasjonale FoU-programmer og de internasjonale som bl a EUs IT-satsninger.

Regjeringen ønsker å legge forholdene til rette gjennom generelle rammebetingelser for en videre utvikling av de norske kompetansesenterenes internasjonale nettverk. Deltagelse i EUs rammeprogram samt nasjonal finnasiering av EUREKA-aktiviteter har stor betydning i så måte. Å få informert norske kompetansemiljøer om de muligheter som finnes og betingelsene for deltagelse er en sentral oppgave. Foruten at det offentlige har et klart ansvar i så måte, må også norske bedrifter og forskningsmiljøene aktivt utnytte de mulighetene som finnes.

Oppsummering:

  • Norske industriattachéer i utlandet har en viktig funksjon som lyttepost og kontaktformidler for norske forsknings- og teknologimiljøer gjennom et bredt kontaktnett i noen av verdens mest sentrale teknologiområder. Regjeringen vil stimulere til flere allianser og økt samarbeid mellom norske og utenlandske bedrifter og teknologimiljøer.

  • Regjeringen vil legge forholdene til rette gjennom generelle rammebetingelser for en videre utvikling av de norske kompetansesenter internasjonale nettverk. EUs rammeprogram samt nasjonal finansiering av EUREKA-aktiviteter har stor betydning i så måte.

4.4 Planene om et IT-senter på Fornebu

4.4.1 Bakgrunn

Etter Fornebus nedleggelse i oktober i år frigjøres arealer og bygninger som representerer en betydelig regional ressurs. Hovedformålene i den fremtidige arealbruken skal være rekreasjon, bolig og næring.

Fornebu flyplass utgjør ca 3400 dekar tilsammen, eiet av staten og Oslo kommune etter hjemfallsrett. Det bebyggbare areal utgjør ca 1400 dekar. Statens andel av dette er ca 700 dekar, inklusive tomtene som er solgt blant annet til Telenor og Norske skog. Det er Koksa-tomten på 90 dekar og tomten knyttet til terminalbygget som eventuelt skal benyttes til et IT-senter.

Per mai 1998 har to selskaper kjøpt seg inn på Fornebu: Telenor og Norske Skogindustrier. Telenor har inngått kontrakt om en tomt på ca 215 dekar, Norske Skogindustrier om en tomt på ca 35 dekar. Ytterligere salg av statens eiendommer er utsatt til etter fremleggelsen av denne stortingsmeldingen.

Tabell 4.1 viser eksisterende og forventede arbeidsplasser. Her er ikke medregnet Koksa-tomten og tomten knyttet til terminalbygget.

Tabell 4.1 Eksisterende og forventede arbeidsplasser på Fornebu

Institusjoner Antall arbeidsplasser
Eksisterende arbeidsplasser som beholdes 1.500
Boligrelaterte servicefunksjoner (skoler, barnehager, forretninger mm 1.500
Telenor 6.000
Norske Skog 400
Terminalbygningen, 40 000 m2 1.500*
SAS bygninger Koksa 60 000 m2 1.500*
Eksisterende bygninger på Fornebu nord 65.000 m2 1.600*
Totalt 14.000

* Disse arealene er ikke disponert.

Kilde: Tallkilde: Arbeids- og administrasjonsdepartementet, samt Telenors nåværende planer

Bærum kommune er planmyndighet og vedtar kommuneplaner og reguleringsplaner for området. Bærum kommunestyre vedtok i november 1996 Kommunedelplan 1 (KDP 1). Planen viser i hovedtrekk arealbruken, senterplassering og transportløsninger. Forslaget bygger på en rekke utredninger, analyser og studier utført av Bærum kommune og grunneierne. Kommunen har i forbindelse med behandlingen av KDP 1 stilt seg positiv til at «Området skal kunne romme et kunnskapsorientert senter for høyteknologisk næringsvirksomhet på nasjonalt og internasjonalt nivå».

Sentralt i planarbeidet står utvikling av en baneløsning for transportbehovet. Blant alternativene er førerløs bane, kombitrikk, bybane og jernbane. Problemer knyttet til vei- og banetransport vestover fra Lysaker må løses. Det er planlagt nytt dobbeltspor for jernbanen fra Skøyen til Asker.

Gjennom det planarbeid som er gjort i tilknytning til KDP1 for Fornebu-området, har Bærum kommune lagt til rette for en utbygging som muliggjør 5000 boliger og ca 15000 arbeidsplasser på Fornebu. Endelig rammetall for utbyggingen vil bli fastsatt i Kommunedelplan 2 (KDP 2), på bakgrunn av det videre plan- og utredningsarbeid11.

Det er iverksatt en konsekvensutredningsprosess som har som hovedmål å avklare utbyggingsvolum på Fornebu og den infrastruktur som er nødvendig i forbindelse med utbyggingen. Utredningsprosessen, hvor Statens vegvesen er tiltakshaver og Bærum Kommune er ansvarlig myndighet, vil belyse alternative løsninger for transportsystem og utbyggingsvolum.

Konsekvensutredningen vil foreligge våren 1999 og vil være en viktig premiss for konklusjonen om kollektivløsninger i KDP 2. Akershus vegkontor utreder i forbindelse med vestkorridoren, ulike tilknytningsformer mellom Fornebu og hovedveinettet.

Boks 4.4 Boks 4.4 Kronologisk oversikt over vedtak og hendelser vedrørende Fornebu

1990: I 1990 etablerte Miljøverndepartementet en arbeidsgruppe for å utrede alternativer og arealmuligheter for Fornebu etter at bruken til flyplass skulle avvikles.

Høsten 1991: I august 1991 hadde Miljøverndepartementet ferdig skrevet en utredning med navn «Fornebu etterbruk», gjennomført av Asplan.

Høsten 1993: I august 1993 vedtok Regjeringen «Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i forbindelse med hovedflyplass på Gardermoen» hvor § 5 inkluderte «spesielle retningslinjer for ny bruk av Fornebu». Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjord regionen av 9. juli 93 gir også praktiske føringer for utnyttelsen av særlig strandområdene på Fornebu.

Våren 1994: Bærum kommunestyre behandlet melding om rammebetingelser og retningslinjer for planlegging av etterbruk på Fornebu i mai 1994. Av Kommunestyrets vedtak fremgår at «Det tas sikte på at det legges til rette for etablering av virksomheter som kan styrke mulighetene for å opprettholde et godt arbeidstilbud i kommunen, tilpasset kompetanse- og utdannelsesnivået hos befolkningen i regionen. Spesielt interessant vil være utdanningsinstitusjoner, små og mellomstore bedrifter med forbindelse til lokalt næringsliv, internasjonalt rettede foretak og nye virksomheter som supplerer og bygger opp under den nasjonalt sett betydningsfulle eksisterende næringsvirksomhet i Bærum.»

Statsbygg overtok statens grunneierrolle på Fornebu fra Luftfartsverket ved årsskiftet 1994-95, og gjennomførte i samarbeid med Oslo kommune som fremtidig grunneier og Bærum kommune som reguleringsmyndighet, parallelle oppdrag for å illustrere ulike alternativ for boligtetthet på Fornebu.

Våren 1996: Våren 1996 fullførte grunneierne en konsekvensutredning for etterbruk av Fornebu. Parallelt med dette arbeidet utarbeidet Bærum kommune «Kommunedelplan 1 for Fornebu-området» - KDP 1.

Høsten 1996:KDP 1 ble sluttbehandlet i Bærum kommunestyre i november 1996. Det legges opp til en øvre ramme for boligbyggingen på 5000 enheter. Antall arbeidsplasser er ikke omtalt eksplisitt i planen.

Våren 1997: Etter anmodning fra daværende Planleggings- og samordningsdepartementet av 4. mars 1997 fattet Bærum kommunestyre 16. april et supplerende vedtak til kommunedelplanen. Vedtaket innebærer bl.a. at endelig rammetall for boligbyggingen vil bli fastsatt i Kommunedelplan 2-KDP2, på bakgrunn av det videre plan- og utbyggingsarbeidet. Det vises videre til at kommunen i KDP 1 har uttalt at «Området skal kunne romme et kunnskapsorientert senter for høyteknologisk næringsvirksomhet på nasjonalt og internasjonalt nivå.»

Sommeren 1997:Sommeren 1997 godkjente daværende Planleggings- og samordningsdepartementet konsekvensutredningen for etterbruk av Fornebu.

Høsten 1997:Høsten 1997 gjennomførte grunneierne og Bærum kommune i fellesskap en nordisk konkurranse for KDP 2.

Våren 1998: Formannskapets innstilling om at Fornebu - området skal bygges ut i tråd med planforslaget fra de finske arkitektene Helin og Siitonen ble tatt til orientering av kommunestyret. Dette planforslaget innebærer en sentral park med forgreininger ut til friluftsområdene, og det meste av boligbebyggelsen i ytterkantene i ring rundt sentralparken og langs grøntkorridorene. Et veisystem bestående av to ringveier betjener området med vei og bane, en ytre ring for gjennomfart og trafikk til arbeidsplasser, en indre og mer avskjermet vei til boligområdene.

Bærum Kommune arbeider med KDP 2. Denne vil, sammen med reguleringsplanen, angi utforming av veg- og kollektivsystem, områdeinndeling i byggeområdene for bolig og næring, program for avsetting av arealer til offentlig infrastruktur, utforming av områdesenteret m.m. Hvor mye av statens restareal som blir til næringsformål vil avhenge av KDP 2, som forventes lagt ut på høring høsten 1998/våren 1999. Foreløpig arealfordeling er gjengitt i tabell 4.2.

Tabell 4.2 Planløsningen i den vedtatte Kommunedelplan 1 (KDP 1) fra 1996 gir følgende fordeling av arealer (brutto). KDP-2 vil trolig ha andre tall og en annen fordeling.

Formål Dekar % av totalt areal
Boliger1 1.100 33
Offentlige funksjoner (skoler, m.m.) 205 6
Senterområde 45 1
Næringsvirksomhet2 765 23
Naturreservat 165 5
Friluftsområder, m.m. 1.045 32
Totalt areal3 3.325 100

1 Boligareal 900-1.200 dekar

2 Næringsareal 650-950 dekar

3 Private arealer på 16 dekar kommer i tillegg

Kilde: Kilde: Arbeids- og administrasjonsdepartementet

4.4.2 Forslag om et IT-senter på Fornebu

IT Fornebus forslag

IT Fornebu AS har fremmet forslag om å etablere et internasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Idéen er at virksomheter og utdannings- og forskningsaktiviteter på området kan initiere de prosesser som skal til for å gjøre Fornebu til et nyskapende, mangfoldig og internasjonalt attraktivt senter. Videre at den nære tilknytningen til godt utbygd infrastruktur og boligbebyggelse vil gjøre området spesielt attraktivt. Konkret har IT-Fornebu følgende forslag22;

  • Etablering av et Kunnskapsfond i størrelsesorden 100 mill. kroner som et bidrag til økt IT-utdanning ved den utdanningsaktiviteten som etableres på Fornebu. Fondet skal bl a benyttes til innredning av Terminalbygget til bruk for utdanningsinstitusjoner og for utleie til kunnskapsbedrifter.

  • Et nært samarbeid mellom IT Fornebu og de øvrige kunnskaps- og innovasjonsmiljøene i Oslo-regionen. Dette omfatter også de internasjonalt orienterte IT-bedriftene i Horten/Kongsberg.

  • Opprettelse av et veksthus (inkubasjonssenter) for nystartede bedrifter på Fornebu. Virkemidler vil være en kombinasjon av gunstige leieforhold, tjenester, såkornkapital og forretningskompetanse som kobles nært til kunnskapsmiljøet.

  • Utvikling av en organisasjon for et nasjonalt, nettbasert læringstilbud formet rundt de nasjonale behov innen grunn-, etter- og videreutdanning. Lærekrefter i universitetene, høyskolene, forskningsmiljøene og tilgjengelig kompetanse i næringslivet i Oslo-regionen skal utnyttes.

  • Videreføring av arbeidet med å formidle råd og kompetanse i utviklingen av fysiske og/eller virtuelle kunnskapssentra som skaper ny næringsvirksomhet i regionene.

  • Det foreslås opprettet en stiftelse som ramme rundt utdanningsfunksjonene på Fornebu. IT Fornebu samt flere utdanningsinstitusjoner kan være deltakere. Det foreslås at staten stiller Terminalbygget til disposisjon for utdanningsstiftelsen, vederlagsfritt.

  • Utvidelse av såkornkapitalordningen er ønskelig.

Andre synspunkter

Både økonomisk teori om klynge-dannelser og erfaringer fra miljøer både nasjonalt og internasjonalt, viser at man kan få et dynamisk samspill mellom IT-basert næringsliv og IT-basert forskning og utdanning ved en slik etablering. Synspunktene på forslaget om et IT-senter på Fornebu er delt, både i næringslivet, blant utdanningsinstitusjonene, i organisasjonene og hos ulike politiske myndigheter.

Enkelte har ment at en samling av IT-ressurser på Fornebu er lite hensiktsmessig i en tid hvor informasjons- og kommunikasjonsteknologien egentlig reduserer behovet for samlokalisering. Videre er det uro for hvilke konsekvenser en etablering vil få for tilgangen på IT-kompetanse både i nærområdet, f eks Kjellermiljøet, og i andre deler av landet.

Andre har stilt seg svært positive til en etablering og lagt vekt på muligheten for å bruke et IT-senter på Fornebu som et sentralt midtpunkt med nettverk til miljøer både nasjonalt og internasjonalt.

Flere utdanningsinstitusjoner har uttrykt interesse for å drive hele eller deler av studier på Fornebu. F eks har BI vurdert å flytte hele virksomheten. NTNU og Universitetet i Oslo har erklært seg positive til å lokalisere deler av sine utdanningstilbud til Fornebu. De sier i et brev av november 1997 at en slik samlokalisering må skje i et tett samarbeid mellom deres institusjoner. De viser til virksomheten på Kjeller (UNIK) og på Svalbard (UNIS), som eksempler på at de høyere utdanningsinstitusjoner er i stand til å samarbeide meget nært om praktiske løsninger for slike samordnete undervisningstilbud.

4.4.3 Stortingets vedtak og merknader til planene om et IT-senter på Fornebu

Under behandling av statsbudsjettet for 1998 (Budsjett-innst. S. nr. 2 1997-98) vedtok Stortinget at Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan:

«Foreta bortfeste, og/eller salg/makeskifter av eiendommer som er nødvendig ved disponering av statens eiendommer på Fornebu for inntil 500 mill. kroner, samt reinvestere inntekter for salg/makeskifte/bortfeste i samme område for inntil 25 mill. kroner.»

Familie-, kultur- og administrasjonskomiteens flertall (alle unntatt Sosialistisk Venstreparti) støttet i merknader planene om opprettelse av et nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu, og uttalte at:

«Formålet er å skape et senter av internasjonal betydning som skal bidra til ny næringsvirksomhet og nye utdanningsfunksjoner i et samspill mellom forskning, utdanning og næring. Flertallet legger avgjørende vekt på at det bygges et nettverkssamarbeid som sikrer en tilstrekkelig informasjons- og kompetanseflyt mellom de internasjonale, nasjonale og lokale miljøene.»

Et annet flertall (Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet) la til grunn at:

«... utviklingen av et slikt senter på Fornebu ikke må gå på bekostning av næringsliv og utdanningsinstitusjoner i landet forøvrig. .... Dette flertallet vil understreke nødvendigheten av at et nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu må bidra med veiledning, fjernundervisning og informasjonsutveksling gjennom nettilknytning både til bedrifter og utdanningsinstitusjoner.»

Dette flertallet så det også som ønskelig at:

«... staten deltar aktivt i arbeidet med å realisere visjonen om et internasjonalt attraktivt IT- og kunnskapssenter på Fornebu.»

og mente at det

«... gjennom en kombinasjon av salg, formålsbestemte langsiktige festeforhold og selskapsdannelser i fellesskap med private aktører vil kunne ligge til rette for medvirkning og påvirkning i forhold til utvikling av et allsidig IT- og kunnskapssenter på Fornebu.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreket behovet for at området som legges ut for salg på Fornebu er stort nok til å dekke behovet for et IT- og kunnskapssenter som beskrevet i St. prp. nr. 1 (1997-98), og at investorer som ønsker å utvikle et IT-senter på Fornebu må basere seg på å betale markedspris for eiendommene. Disse medlemmene understreket at

«.. statens medvirkning først og fremst bør være gjennom salg av statens eiendommer på vanlige forretningsmessige vilkår, ikke gjennom direkte statlige tilskudd eller investeringer.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mente det er av stor viktighet å tenke distriktshensyn i forbindelse med videre IT-utvikling, og uttrykte:

«Dette medlem vil sterkt oppfordre Regjeringa til å gå imot en slik etablering, og i stedet bygge videre på de miljø som er bygd opp ved høgskolene og universitetene rundt om i landet.»

Det vises ellers til innstillingen.

4.4.4 Regjeringens holdning til etablering av et IT-miljø på Fornebu

Etablering av et IT-senter på Fornebu vil kunne danne grunnlag for nyskaping, innovasjon og næringsutvikling innen et internasjonalt vekstkraftig område. En konkurransedyktig næringsklynge på Fornebu vil også kunne ha positive synergieffekter for annen næringsutvikling i Norge, og kunne fungere som en drivkraft for nærings- og kompetansemiljøer i andre deler av landet.

Regjeringen er positiv til at det etableres næringsvirksomhet på Fornebu, og at det utvikles et internasjonalt konkurransedyktig IT-miljø på området. En viktig forutsetning er at et slikt IT-miljø ikke bidrar til en ytterligere sentralisering av IT-kompetansen i landet. Regjeringen legger avgjørende vekt på at et slikt senter samarbeider og vekselvirker på likeverdig basis med tilsvarende miljøer i andre deler av landet.

Fornebu er lokalisert midt i landets største pressområde og er således svært attraktivt for investorer. For å sikre levedyktige og konkurransedyktige miljøer bør bedriftsetableringer skje ut fra bedriftenes egne forretningsmessige vurderinger. Regjeringen forutsetter at private interessenter kjøper/fester tomtene på Fornebu til markedspris. Tomtene på Fornebu bør derfor bys ut på det åpne markedet uten særskilte føringer .

IT-kompetansen er i stor grad sentralisert i nærområdene rundt Fornebu både i tilknytning til de etablerte IT-sentrene i området og i tilknytning til offentlige og private virkesomheter. Etablering av et nasjonalt IT- og kunnskapsenter av større dimensjoner i dette området vil både kunne svekke disse miljøene og miljøer i andre deler av landet. Infrastrukturen i området er allerede i dag overbelastet og det kreves betydelige investeringer for å utbedre disse forholdene. Blant annet av hensyn til utviklingen av andre IT-miljøer og evt av samferdselsmessige hensyn, bør 20 000 arbeidsplasser på Fornebu være maksimalt nivå.

Utdanning og forskning

Det er bred enighet om behovet for økt utdanningskapasitet innen IT-fagene. En økning av antallet studieplasser er trolig det viktigste bidrag myndighetene nå kan gi for å sikre tilgang på IT-kompetanse i hele landet. Regjeringen ser det ikke som aktuelt å bygge opp en ny selvstendig utdannings- og/eller forskningsinstitusjon på Fornebu.

Regjeringen ser positivt på at deler av en framtidig vekst i utdanningskapasiteten og forskningen innen IT bør kunne lokaliseres i tilknytning til et eventuelt IT-rettet næringsliv på Fornebu. I de planer som private aktører har fremmet, har utdanning og forskning stått sentralt. Det kan være aktuelt at etablerte utdanningsinstitusjoner inngår samarbeid med relevante IT-virksomheter for gjennomføring av den avsluttende delen av høyere grads IT-utdanning og forskningssamarbeid. Omfang og form vil en måtte komme tilbake til etter at relevant IT-virksomhet er etablert på Fornebu. Samarbeidsformen vil i hovedsak være en sak mellom eksisterende utdanningsinstitusjoner og et eventuelt IT-næringsliv på Fornebu. I forbindelse med disponering av arealer på Fornebu bør staten sikre seg at det vil være mulig å tilrettelegge for slik utdannings- og forskningsaktivitet. Regjeringen mener det ikke er behov for at private selskaper utgjør et mellomledd eller er operatør i forhold til disse institusjonene.

Etablering av et inkubatormiljø

Et element i en IT-satsing på Fornebu har vært spørsmålet om etablering av et inkubatormiljø for å stimulere nyetableringer og kommersialisering av FoU. Regjeringen ser positivt på etablering av et inkubatormiljø på Fornebu. Størrelsen på og aktivitetene i et slikt miljø vil avhenge av enkeltpersoners og virksomheters engasjement. Videre vil aktiviteten være avhengig av tilgangen på risikovillig kapital. Gjennom blant annet Norges forskningsråd og SND er det etablert virkemidler for å stimulere slike aktiviteter. Nyskapingsaktiviteten på Fornebu vil ha tilgang til offentlige virkemidler på lik linje med virksomheter og miljøer i andre deler av landet.

Oppsummering:

  • Regjeringen er positiv til at det etableres næringsvirksomhet på Fornebu, og at det utvikles et internasjonalt konkurransedyktig IT-senter på området.

  • Regjeringen legger avgjørende vekt på at et slikt senter samarbeider og vekselvirker likeverdig med tilsvarende miljøer i andre deler av landet.

  • Tomtene på Fornebu bør bys ut på det åpne markedet uten særskilte føringer.

  • Blant annet av hensyn til utviklingen av andre regionale IT-miljøer og av samferdselsmessige hensyn bør 20 000 arbeidsplasser være maksimalt nivå.

  • Regjeringen ser positivt på at deler av en framtidig vekst i utdanningskapasiteten og forskning innen IT bør kunne lokaliseres i tilknytning til et eventuelt IT-rettet næringsliv på Fornebu. Regjeringen ser det ikke som aktuelt å bygge opp en ny selvstendig utdannings- og/eller forskningsinstitusjon på Fornebu. Det mest aktuelle er at etablerte utdanningsinstitusjoner inngår samarbeid med relevante IT-virksomheter for gjennomføring av den avsluttende delen av høyere grads IT-utdanning og forskningssamarbeid. I forbindelse med disponering av arealer på Fornebu bør staten sikre seg at det vil være mulig å tilrettelegge for slik utdannings- og forskningsaktivitet.

  • Regjeringen er positiv til at det etableres et inkubatormiljø på Fornebu. Myndighetene kan bidra til dette gjennom allerede etablerte offentlige virkemidler.

4.5 Nettinfrastruktur

4.5.1 Nettinfrastruktur og generell telepolitikk

Tilrettelegging av gode og rimelige telekommunikasjoner er viktig som grunnlag for næringsutvikling i alle deler av landet. Regjeringens hovedmål for telepolitikken er å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende tjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris, samt å sikre mest mulig verdiskaping og en effektiv utnyttelse av de ressursene som settes inn på telesektoren.

Dagens teknologi innebærer bl a at ulike typer tjenester kan overføres på alle typer nett og med større kapasitet enn tidligere, trådløst eller i kabelnett. F eks kan kabel-TV-nettene brukes til taletelefoni og dataoverføring, og telenettet til data og videooverføring. Dette legger til rette for at den totale nettkapasitet i tele-, data og kringkastingsnett kan utnyttes bedre, nye tjenester kan tilbys og kvaliteten på tjenester og service kan lettere tilpasses økende krav i markedet.

Den teknologiske og markedsmessige utviklingen gjør at enerett ikke lenger er et egnet virkemiddel for å nå telepolitiske mål. Ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-96), jf, Innst.S.nr. 284 (1995-96) vedtok Stortinget å avvikle de resterende eneretter i telesektoren fra 1. januar 1998. Dette er i tråd med den internasjonale overenskomsten i WTO.

Det er utarbeidet et regelverk som skal legge til rette for en effektiv konkurranse under likeverdige vilkår, jf Ot.prp. nr. 31 (1997-98) og Innst. S. nr. 33 (1997-98) samt forskrift av 5. desember 1997 Om offentlig telenett og offentlig teletjeneste. Regelverket skal sikre en virksom konkurranse gjennom å sikre tilgang til det offentlige telenettet, legge til rette for en effektiv bruk av offentlige teletjenester og samtrafikk mellom ulike nett og tjenester.

Norge har i dag en godt utbygd og moderne teleinfrastruktur (jf boks 4.7) som omfatter flere former for infrastruktur som egner seg til overføring av telekommunikasjonstjenester.

Overføringshastigheten, målt i bit/s, er grunnleggende for forståelsen av de ulike teknologiene og deres muligheter. Boks 4.5 viser noen av de vanligste teknologiene, mens boks 4.6 forklarer noen begreper.

Boks 4.5 Boks 4.5 Overføringshastigheten med ulik teknologi

Hastigheten uttrykkes i bit/s, kbit/s, Mbit/s osv. (k = tusen, M = 1 million, G = 1 milliard osv). Typiske tall for noen kjente teknologier:

Vanlig, «klassisk» telefonsamtale: 8 kbit/s

Mobiltelefon 9,6 kbit/s

Vanlig modemforbindelse: 29 kbit/s

ISDN, grunntilknytning: 68 - 128 kbit/s

Standard kabel-TV: 10 Mbit/s

ADSL over vanlig telefontråd: 1,5 - 6 Mbit/s

tilabbonenten

64 - 640 kbit/s

fra abbonenten

Satelittantenne, mottak: 5 - 30 Mbit/s

Optisk fiber 5 - 10 Gbit/s

Radio Link, 1998: 155 Mbit/s

Begrepene «høyhastighetskommunikasjon» og «bredbåndskommunikasjon» brukes ofte for å beskrive det samme. Utviklingen går mot stadig høyere overføringshastigheter. Det er fordi nye anvendelser og tjenester, f eks videobaserte tjenester, krever større datavolumer enn tradisjonelle tjenester, og overføringen må kunne skje på rimelig kort tid. En vanlig side med tekst har et volum på ca 0,040 megabit og kan overføres raskt over en vanlig modemforbindelse knyttet til en telefonlinje. En to timers spillefilm derimot, har et volum på 1 280 000 megabit. Dersom man skulle ha brukt en vanlig modemforbindelse knyttet til en telefonlinje for å overføre filmen, ville man bruke mer enn 20 timer.33 Eksemplet er ekstremt, men illustrerer allikevel behovet for større overføringskapasitet dersom det skal være realistisk å bruke nye multimediaanvendelser i stor skala der tekst, lyd og video inngår. Jf boks 4.7 der nett og infrastruktur i Norge er nærmere beskrevet.

Boks 4.6 Boks 4.6 Ordliste

ADSL:Assymetrical Digital Subscriber Line. Overføringsmetode for å utnytte eksisterende kobberkabelnett for tjenester med behov for større kapasitet i den ene enn i den andre retningen, f eks video på bestilling.

Bit/s: Bit pr sekund. Enhet for informasjonshastighet ved overføring av digitale signaler.

Båndbredde: Beskriver overføringskapasitet i nettverksløsninger og IT-systemer. Oppgis i bit/s eller byte/s. (1 byte = 8 bit)

DCS-1800: DCS (Digital Celluar System) 1800 er et digitalt mobiltelefonsystem i 1800 Mhz-båndet, basert på GSM-standarden.

GSM: (Global System for Mobile Communication) er et felleseuropeisk digitalt mobiltelefonsystem. Teknologien ble opprinnelig utviklet i Norge.

Grunntilknytning: ISDN grunntilknytning består av to B-kanaler (64 kbit/s) og en D-kanal (16 kbit/s).

ISDN: Integrated Services Digital Network. Digitalt nett som integrerer flere typer tjenester; tale, tekst, data og bilde.

Telenor har de siste årene gjort store investeringer for å bedre kvaliteten på telenettet. Som et av de første land i verden har alle abonnenter i det faste jordbundne nettet fått tilknytning til digitalt nett. Digital nettilknytning åpner for et bredere spekter av avanserte tjenester og mulighet for innføring av såkalte tjenesteintegrerte nett (ISDN), som gjør at tale, tekst og bilder kan overføres i det samme nettet. ISDN grunntilknytning kan pr. i dag leveres til 90 pst. av alle husstander og bedrifter. Telenor tar sikte på å foreta en utbygging av tilknytningsnettet (telefonnettet fra sentralen og ut til kundene) over de neste 5-6 årene slik at omlag 97% av abonnentene vil kunne få tilbud om ISDN-tilknytning i denne perioden. Telenor vil ellers i perioden 1997-99 bygge ut et nasjonalt bredbåndsnett og også bygge ut tilstrekkelig kapasitet i telenettet for å kunne tilby kommunikasjonsløsninger bl.a. for Internett.

Figur 4.1 Hovedtraseer for telekommunikasjon i Norge (transportnettet)

Figur 4.1 Hovedtraseer for telekommunikasjon i Norge (transportnettet)

Kilde: Kilde: Samferdselsdepartementet og Telenor.

Boks 4.7 Boks 4.7 Nett og infrastruktur i Norge

Transportnettet i telenettetbinder alle landsdeler og regioner sammen. Det består av lokalnett, regionnett og landsnett. Transmisjonsmediene i transportnettet er for en stor del fiberoptisk kabel og radiolinje. Lokalnettet har i dag kapasitet på 155 Mbit/s og oppover, regionnettene 622 Mbit/s og landsnettet fra 2,5 Gbit/s. Kapasitetsøkning skjer kontinuerlig. Det fiberoptiske sambandet har i dag en samlet kapasitet som tilsvarer 500.000 samtidige telefonsamtaler. Digitaliseringen av telefonsentralene i det faste telenettet ble fullført 1.12.1997. En oversikt over hovedtraseene i transportnettet er vist i figur 4.1.

Tilknytningsnettet i telenettet, som knytter den enkelte kunde til nærmeste sentral, er i dag hovedsakelig basert på kobberkabel. Tilknytningsnettet er en flaskehals med tanke på overføring av store informasjonsmengder. Ny digital teknologi kan øke kapasiteten vesentlig. Fra 1999 vil enkelte kunder i de største byene kunne tilbys bredbåndstilknytning via det kobberbaserte nettet ved hjelp av ADSL-teknologi. På sikt vil det skje en gradvis utbygging av fiberoptiske systemer i tilknytningsnettet.

Norge har i drift 4 mobiltelefonnett (NMT-450, NMT-900 og to GSM-nett). NMT- og GSM-nettene er tilnærmet landsdekkende, men dekningen varierer noe etter typografi og befolkningsstruktur. I tillegg er det gitt konsesjoner for tre DCS-1800 nett. De nye nettene skal dekke større by- og tettstedsområder, og skal tas i bruk blant annet fordi det er kapasitetsproblemer i det eksisterende GSM 900- nettene i de største byene. Kunder som har kombinerte mobiltelefoner for GSM og DCS-1800 vil kunne få like god dekning som for GSM, da mobiltelefonen vil skifte til GSM utenfor dekningsområdet for DCS-1800.

Kringkastingsnettetbestår av flere landsdekkende nett for kringkasting av TV og radio. NRK TV1, TV2, NRK-P1, -P2, -P3 samt P4 dekker alle over 90 prosent av befolkningen. For NRK-2 er det etablert et noe mindre kringkastingsnett. I tillegg kommer over 25 lokal-TV-nett og et større antall lokalradionett.

Satellitter kan i mange tilfeller være et alternativ til det jordbundne nettet og brukes til både telekommunikasjon og kringkasting. Infrastrukturen knyttet til satellitt kan deles i fire. For det første finnes et enveis satellitt-kringkastingsnett med 90 fjernsynskanaler i dag. Disse overfører signaler til kabelnett og paraboler, som en anslår når 60-70 prosent av den norske befolkningen. Signalene kan mottas av over 97 prosent av befolkningen, dersom de anskaffer seg antenneutstyr for dette formålet. Slik analogt utstyr koster i dag ca. 4000 kr, men det forventes at prisen på digitalt utstyr, som i økende vil komme i årene framover, vil bli lavere enn dette. Dette nettet er også i ferd med å bli bygget ut med returkanaler til et multimedianett i samvirke med jordnettet. For det andre finnes det flere satellittnett for toveis kommunikasjon mellom faste og transportable stasjoner i og utenfor Norge, som hovedsaklig brukes til bedriftskommunikasjon. For det tredje finnes det et globalt satellittnett for mobile anvendelser der tjenester tilbys til norske og utenlandske brukere via norsk infrastruktur. Her tilbys hovesaklig telefontjenester. For det fjerde finnes det, eller er i ferd med å bli etablert, flere andre satellittsystemer. Disse er ikke under norsk eierskap, men kan brukes på norsk område. Disse systemene har kapasitet til flere hundre kanaler for overføring av TV-program, samt kapasitet for bedriftskommunikasjon og mobile telefontjenester.

Konkurransesituasjonen for Telenor vil bli krevende i hele tele/IT-markedet, også på nettsiden. Etter at det ble innført konkurranse for både teletjenester og nettinfrastruktur, vil det ikke være noen restriksjoner på hvilke nett som brukes til telekommunikasjon.

For å kunne møte konkurransesituasjonen som følge av tilbud av alternativ infrastruktur og økende etterspørsel etter tjenester til rimelige priser, vil det være nødvendig for aktørene i telemarkedet å ta ut effektivitetsgevinster som blir skapt av ny teknologi. Dette vil kunne forsterke en utvikling preget av at moderne nett har fått mye høyere kapasitet og er blitt fleksible og mer pålitelige. Som følge av teknologiutviklingen og innføringen av allmenn konkurranse, vil etter all sannsynlighet også trenden i retning av lavere og mer avstandsuavhengige priser fortsette framover.

For å sikre et likeverdig tilbud av tjenester vil Telenors plikt til å levere grunnleggende tjenester til hele landet bli videreført gjennom konsesjon til Telenor AS. Leveringsplikten har før omfattet offentlig taletelefoni, leide samband (samband opp til 2Mbit/s) og enkelte datatjenester, men er fra 1.1.98 utvidet til også å gjelde tilknytning til digitalt nett. Omfanget av pålagte landsdekkende tjenester, herunder for linjer med høy overføringskapasitet, skal avspeile utviklingen og de tjenester som må sies å være allmenne utfra om størstedelen av kundene bruker tjenesten og om tjenesten er vesentlig for deltakelse i samfunnet.

Konkurransen i telemarkedet vil føre til et press for lavere priser. Men det er rimelig å tro at det vil ta noe tid før en oppnår stor grad av konkurranse over hele landet. I startfasen vil trolig konkurransen være størst i de mest lønnsomme områdene, dvs i pressområder og blant kunder som er storforbrukere av teletjenester, som f eks bedriftskunder. Det er innført egen maksimalprisordning som skal sikre årlige reduksjoner i realprisene til kundene i alle deler av landet i forhold til de pålagte landsdekkende tjenestene. Regjeringen har sagt den vil benytte denne ordningen, eventuelt i kombinasjon med en ordning med aktørfinansiering av de pålagte landsdekkende tjenestene, i den grad det er nødvendig for å motvirke uakseptable regionale prisforskjeller.

4.5.2 Nettinfrastruktur for regionale IT-miljøer

En moderne nettinfrastruktur er viktig for å videreutvikle IT-kompetansen i hele landet. Nettinfrastruktur legger grunnlag for innovativ utvikling av nye produkter og tjenester, organisering av samarbeid mellom bedrifter, og samarbeid og kompetanseutveksling mellom ulike kompetansemiljøer. Læring basert på lett adgang til en åpen informasjonsmotorvei åpner nye muligheter for kompetanseoppbygging og -utveksling. Dette gjelder ikke bare nasjonalt, men også ut over landets grenser. Universiteter og høyskoler må ha gode samarbeidsmuligheter med tilsvarende institusjoner i andre land. For næringslivet er internasjonal tilknytning gjennom åpne nett viktig av hensyn til tilgang på kompetanse for innovasjon, forskning og utvikling og adgang til utenlandske markeder.

Nettbasert infrastruktur omfatter flere typer anvendelser:

  • de rene nett-tjenester (kommunikasjon- og informasjonstjenester) som bla setter institutter og bedrifter i stand til å kommunisere internt, lokalt og globalt,

  • tjenester i nettet som nye former for datadistribusjon og multimediatjenester, og

  • nett-integrerte tjenester hvor nettbasert kommunikasjon er en integrert del f eks i fjernstyring av produksjonsprosesser.

En videre utvikling av IT-kompetansemiljøene i Norge stiller krav til en moderne og konkurransedyktig IT-infrastruktur. En moderne IT-infrastruktur vil kunne bidra til et økt og mer effektivt samspill mellom næringsliv og utdannings- og forskningsinstitusjoner, og til samarbeid mellom de regionale og lokale kompetansemiljøene. Gjennom kompetanseutveksling basert på høykapasitets infrastruktur vil de ulike miljøene kunne utfylle og styrke hverandre gjensidig. Det vil kunne bidra til å sikre balanse de regionale miljøene imellom. Spisskompetanse i et miljø vil kunne nyttiggjøres i andre miljøer. Infrastrukturen vil danne et rammeverk for et bredt og økt samarbeid om forskning, utdanning, forvaltnings- og næringsutvikling. Det vises for øvrig til at Stortinget har bedt Regjeringen om å vurdere hvordan man skal sikre framtidsrettede bånd og linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet og ulike finansierings- og driftsformer for dette innen våren 1999, jf Innst. S. nr. 123 (1997-98).

Stimulering til utnyttelse av infrastruktur

Regjeringen vil legge til rette for at regionene tar i bruk de nye mulighetene som åpner seg med den nye infrastrukturen.

I utgangspunktet er utbygging og finansiering av ny infrastruktur for digital kommunikasjon, de «elektroniske motorveiene», ikke lenger et offentlig ansvar. Nett og tjenester tilbys av mange konkurrerende aktører med utgangspunkt i ulike teknologier. Staten skal derfor generelt ikke være utbygger av alminnelig elektronisk infrastruktur. Derimot er det et offentlig ansvar å sørge for at offentlige brukerinstitusjoner tidlig nok rustes opp til å nyttiggjøre seg de nye mulighetene. Dette for å sikre bedre og mer kostnadseffektive tjenester til samfunnet, men også for å bidra til næringsutvikling rundt de offentlige behovene og legge til rette for videreutvikling av IT-kompetanse.

Offentlige institusjoner anvender i dag informasjonsteknologi i betydelig grad. Høyhastighets kommunikasjonsnett, så som Internett, byr på nye muligheter som kan forbedre produktivitet, effektivitet og tjenesteproduksjon. Virksomheter i offentlig, men også i privat sektor, er imidlertid noe tilbakeholdende med å ta i bruk de nye anvendelsene som nå foreligger. Årsakene er flere. For det første foreligger et kompetanse- og veiledningsbehov knyttet til nye tjenester og måten man kan få tilgang til dem på. For det andre fordrer en rekke av de nye tjenestene og anvendelsesmulighetene tilgang til nett med høy kapasitet. Slik kapasitet foreligger for det nåværende i markedet og er basert på det eksisterende telenettet. Prisen på høyhastighetsnett og tilhørende tjenester oppleves imidlertid av flere brukere som høy. Dessuten er noen brukere lokalisert i distriktene, eller perifere i forhold til eksisterende infrastruktur, slik at inngangskostnadene for å få tilgang til høyhastighetsnett er prohibitivt høye. For det tredje opplever en del brukere at de har for trange driftsbudsjetter til å kunne utnytte eksisterende intern utrustning til også å omfatte nye anvendelser og tjenester.

Det pågår forsknings- og utviklingsaktiviteter rundt høykapasitets infrastruktur i flere norske kompetansemiljøer. Samarbeidet i det landsomfattende datanettet for forskning og utdanning, UNINETT, omfatter prosjekter for utvikling og testing av nye nett-tjenester for norsk forskning og utdanning. Norges forskningsråd bidrar i samarbeid med andre aktører til forskning knyttet til neste generasjon Internett. Det er under etablering et laboratorium for forskning og utvikling som vil utgjøre grunnlaget for bla framtidens tjenesteorienterte bedrifter.

En OECD-rapport44 fra 1997 om politikkanbefalinger for informasjonssamfunnet, understreker at utviklingen av en nettverksbasert informasjonsøkonomi krever tilgjengelighet av høyhastighet interaktiv infrastruktur, ikke-diskriminerende adgang for både brukere og tjenesteleverandører, sammenkobling og samvirke av infrastruktur og tjenester, utvikling og vekst av on-line tjenester m.v.

Det sies videre at staten må spille en aktiv rolle for å stimulere og oppmuntre til etterspørsel av nye tjenester som etterhvert gjøres tilgjengelig. Det framheves som viktig at staten spiller en rolle som katalysator ved å:

  • fremme strategiske forsknings- og utviklingsprogrammer, lansere brukerrettede pilotprosjekter og sørge for rammebetingelser for utprøving og eksperimentering

  • bruke nye elektroniske kommunikasjonssystemer og programvare til å forbedre intern effektivitet og produktivitet i offentlig administrasjon

  • anvende nye elektroniske media i størst mulig grad i utførelsen av offentlige tjenester

  • stimulere den offentlige etterspørselen etter on-line tjenester og oppmuntre til sosial tilpasning til nye elektroniske omgivelser.

Det siste punktet anses som helt sentralt for målet om å fremme livslang læring og forbedre f eks helsetjenester og levestandard.

Regjeringen vil mot denne bakgrunn, i Statsbudsjettet for 1999, etablere en tilskuddsordning i regi av Nærings- og handelsdepartementet. Ordningen bør ha som siktemål å stimulere offentlige og halv-offentlige institusjoner til å ta i bruk anvendelser og tjenester som nå tilbys i markedet og som er knyttet til ny høyhastighet kommunikasjonsinfrastruktur. En slik katalysatorrolle for staten er i tråd med anbefalingene fra OECD.

Ordningen skal være formålsinnrettet mot å øke effektivitet og produktivitet i administrasjon og tjenesteproduksjon, utvikle IT-kompetansen knyttet til slike anvendelser og tjenester, og bidra til å stimulere etterspørslen etter høyhastighets kommunikasjonstjenester.

Tilskuddet skal kunne omfatte

  1. investeringer knyttet til behov for stor båndbredde,

  2. opplæring og/eller veiledning om og i bruk av nye anvendelser og tjenester, og

  3. sørge for rammebetingelser for utprøving og eksperimentering, herunder brukerrettede pilotprosjekter med overføringsverdi.

Tilskuddet skal være begrenset oppad til den ressursinnsats institusjonen selv yter i prosjektet.

Ordningen skal i utgangspunktet være landsdekkende, men særlig understøtte et regionalpolitisk perspektiv, dvs identifisere offentlige behov for, og fremme etterspørsel etter, høyhastighetsnett også i distrikter hvor dette i dag er nedprioritert pga lite trafikkvolum og etterspørsel.

Den konkrete aktiviteten skal samordnes med pågående tiltak og prosjekter for å utvikle offentlige nett i regi av flere departementer, herunder forvaltningsnettprosjektet under Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Dette prosjektet har etablert rammeavtaler for data- og telekommunikasjonstjenester som offentlige virksomheter i stat og kommune kan benytte seg av, og som bidrar til å gjøre forvaltningen til en krevende kunde. Kobling av prosjektene mot lokale og regionale kompetansemiljøer, herunder universiteter og høyskoler, vil bli etterstrebet.

Ordningen iverksettes fra 1.1.1999 og skal gjelde for en avgrenset periode. Nærmere detaljer vil bli gitt i budsjettproposisjonen for 1999.

Tiltak overfor SMB og øvrig næringsliv skjer gjennom bruk av det eksisterende virkemiddelapparatet. Det vises i den forbindelse til Næringsmeldingen som legges frem av Nærings- og handelsdepartementet om kort tid.

Oppsummering

  • Regjeringens hovedmål i telepolitikken er å sikre alle husstander og bedrifter i hele landet grunnleggende tjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris. Regelverket for det deregulerte telemarkedet skal håndheves slik at dette kan realiseres.

  • Høyhastighets kommunikasjon mellom lokale, regionale og sentrale IT-miljøer er viktig for å sikre samarbeid og kompetanseutveksling.

  • Regjeringen vil etablere en ordning gjeldende fra 1.1.1999, med sikte på å stimulere offentlige og halvoffentlige virksomheter til å ta i bruk anvendelser og tjenester med basis i høyhastighets kommunikasjonsinfrastruktur. Dette ses i nær sammenheng med det pågående arbeidet med nettutvikling mellom offentlige institusjoner og innen forskning og utdanning. Støtten forutsettes å skulle understøtte et regionalpolitisk perspektiv. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med nærmere detaljer i budsjettproposisjonen for 1999.

4.6 Nye samarbeids- og arbeidsformer

4.6.1 Bransjenettverk og nye nettverksanvendelser

Informasjonsteknologien åpner for en mer effektiv kommunikasjon og nye samarbeidsformer mellom bedrifter. Bedriftsnettverk kan bidra til bedre kapasitetsutnytting, reduserte kostnader og økt kompetanse i den enkelte bedrift. Endrede organisasjonsformer og krevende kunder skaper et større behov for tverrfaglig kompetanse.

Små og mellomstore bedrifter i de fleste bransjer står overfor stadig større krav til effektiv forretningsdrift. Begrensede ressurser og kompetanse gjør at mange bedrifter alene ikke klarer å utvikle og implementere nødvendige løsninger i egen bedrift. Alternativet for mange bedrifter kan da være utstrakt samarbeid regionalt eller bransjemessig for å lage felles løsninger, noe som blir bedre enn hyllevare, men mindre kostbart enn å utvikle skreddersydde løsninger for egen virksomhet.

Det er behov for en forsterket innsats for å ta i bruk IT i næringslivet. Det er viktig at IT integreres i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og Norges forskningsråd (NFR) sine programmer og prosjekter, med innovasjon og bedriftsutvikling som formål. Hovedtyngden av innsatsen vil bli lagt på BIT-programmet og ordningene med utviklingskontrakter i SND (OFU og IFU) og Program for nasjonale informasjonsnettverk i NFR (NIN).

Norges forskningsråd prioriterer arbeidet med å øke FoU-innsats og kompetanse innen informasjons- og kommunikasjonsteknolgi-området. Forskningsrådet vil her ta et medansvar for å sikre en nasjonal kompetansebasis og -infrastruktur som styrker tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.

Forskningsrådet vil samtidig ta på seg et større ansvar på dette området, som følge av telemonopolets oppløsning. Norges forskningsråds program for nasjonale informasjonsnettverk (NIN) skal styrkes og utvides med flere prosjekter rettet mot informasjonsnettverk i regionene med sikte på å stimulere en effektiv informasjons- og kompetanseutveksling mellom kompetansemiljøene. Forskningsrådet støtter i dag utvikling av både bransjenettverk og regionale informasjonsnettverk i utvalgte regioner. Regjeringen går inn for at denne satsingen blir nasjonal og dekker demonstrering av nettverksanvendelser i hele landet.

Boks 4.8 Boks 4.8 Effektiv anvendelse av IT i det offentlige

For offentlig sektor er utviklingskontraktene OFU et viktig virkemiddel. Det organiseres et systematisk samarbeid mellom IT-bedrifter og pilotkunder i det offentlige, med sikte på å effektivisere offentlig sektor samtidig som leverandørenes markeds- og teknologikompetanse øker. I 1997 ble det bevilget ca 194 mill kr til utviklingskontrakter, av disse midlene gikk ca 73 mill kr til IT-relaterte prosjekter. IT er således et viktig innsatsområde innenfor disse ordningene. Uviklingskontraktene er benyttet innenfor en rekke sektorer, bl a innen forsvar, sykehusdrift, utdanning, miljø, telekommunikasjon, geografisk informasjon mm.

Boks 4.9 Boks 4.9 BIT-programmet

BIT-programmet har som mål å utvikle behovsrettede IT-løsninger for SMB for å styrke deres konkurranse- og omstillingsevne og bidra til økt lønnsomhet. Bedrifter innenfor samme bransje har stort sett like behov, og programmet baserer seg derfor på et samarbeid mellom bransjeforeninger, ledende bedrifter i bransjen og programvareleverandører. Utviklingsarbeidet skjer i noen utvalgte bedrifter i hver bransje, såkalte pilotbedrifter. Det er en forutsetning at ledelsen i pilotbedriftene deltar aktivt i gjennomføringen. Av i alt 15 igangsatte bransjeprosjekter, har kun én bransje, møbelindustrien, gjennomført programmet og er nå inne i en spredningsfase, dvs. hvor den utviklede programvaren kan tas i bruk av andre bedrifter i bransjen. Flere andre bransjer som kjøttindustri, bergverk, teko og fiskeindustrien vil ha ferdige løsninger i løpet av 1998.

BIT-programmet skal bidra til å øke kompetansen om omstilling hos aktørene i programmet. BIT har hittil hatt hovedfokus på utvikling av programvare - integrerte IT-løsninger - tilpasset den enkelte bransje. Dette vil fortsatt være en hovedoppgave i BIT, men det vil bli lagt økt vekt på kompetanse og organisasjonsutvikling.

Programmet har fått god oppslutning i de bransjene hvor prosjekter er igangsatt. Gjennom samarbeidet i BIT er bedriftene i stand til å gjennomføre prosesser de ikke ville klart på egen hånd. IT-løsningene blir utarbeidet med utgangspunkt i bedriftenes behov og med deres sterke medvirkning. Resultatene så langt er gode, og viser at løsningene er med på å effektivisere både produksjon og administrasjon og gir bedre styringsmuligheter. Gjennom BIT-programmet er det ved utgangen av 1997 bevilget ca. NOK 80 mill. gjennom programmet. Dette har utløst en innsats fra programvareleverandører og bedrifter på i alt NOK 300 mill. kroner.

Boks 4.10 Boks 4.10 NIN - programmet i NFR

Satsingen på elektroniske informasjonsnettverk er organisert som et eget program i Forskningsrådet; NIN - Nasjonale informasjonenettverk. Målet er å styrke næringslivets konkurranseevne ved å utvikle og demonstrere elektroniske informasjonsnettverk og anvendelser knyttet til slike nettverk i offentlig og privat sektor. For tiden arbeider NFR med demonstratorer på følgende områder:

1. Maritimt informasjonsnettverk

2. Nettverk i helsesektoren

3. Transportdemonstrator - elektronisk vegnett

4. Informasjonsnettverk for bygg- og anleggssektoren

5. Elektronisk handel med EDI

6. Kunnskapsnettverk for mindre bedrifter

7. Reiselivsnettverk

8. Teknologi for nasjonalt informasjonsnettverk (HUGIN)

9. Regionnettverk

10. Telependling/Fjernarbeid

4.6.2 Desentralisering av statlige funksjoner og telependling

Desentralisering av statlige funksjoner

Regjeringen har som mål at statlige arbeidsplasser får en jevnere geografisk fordeling. Stor etterspørsel etter arbeidskraft i sentrale strøk trekker folk ut av distriktene, samtidig som sentraliseringen skaper press i økonomien. Staten må gå foran når det gjelder å desentralisere virksomhet og gjennom dette bidra til å skape kreative miljøer og attraktive arbeidsplasser i distriktene. Regjeringen vil utrede hvordan en bl a ved hjelp av ny teknologi kan desentralisere statlig virksomhet.

Tidligere har enkelte statsinstitusjoner blitt lokalisert utenfor Oslo-regionen. Eksempler er Statens kartverk ved Hønefoss, deler av Statistisk sentralbyrå på Kongsvinger, registerfunksjoner som i Brønnøysund og i Kirkenes, Norsk Polarinstitutt i Tromsø, Nasjonalbiblioteket, NRK's lisenskontor og Statens Innkrevningssentral i Mo. I tillegg kommer flere institusjoner i Trondheim, Bergen og Stavanger, samt i Narvik, Tønsberg, Fredrikstad og Grimstad.

Stort sett har det vist seg at slike beslutninger har gitt regionene de er lokalisert i nyttig kompetanse, samt stabile og attraktive arbeidsplasser for kvinner og menn. I en del tilfeller har en sett at den statlige institusjonen eller virksomheten har gitt knoppskyting i nye bedrifter som enten har utnyttet kjernekompetansen i den statlige virksomheten som utgangpunkt for etablering, eller funnet nisjemarkeder i tilknytning til den statlige institusjonens virksomhet. Aktiviteter omkring Brønnøysundregistrene kan tjene som eksempel. Omkring disse registrene er det etablert nye bedrifter som kjøper informasjon fra registrene, bearbeider informasjonen og selger kredittopplysninger videre til næringslivet. Nærhet til registrene anses som viktig, blant annet av hensyn til å få ajourførte og pålitelige data og pga den regelverkskompetanse som Brønnøysundsregistrene har opparbeidet.

Staten utfører en rekke oppgaver som ikke krever fysisk nærhet til andre institusjoner for å oppnå god funksjonalitet. Registerfunksjoner f eks, omfatter registrering av informasjon som kan mottas over linje eller på annen måte, produksjon av oppgaver og formidling av slike - gjerne over linje, løpende vedlikehold av registret, og et apparat for å betjene brukere i offentlig og privat sektor. Det kreves tilgang på kompetanse og en viss stabilitet i arbeidskraften.

Distriktskommunene har i tillegg komparative fortrinn som lave kostnader for næringsarealer og rimelige næringsbygg sammenlignet med de største byene. Med god infrastruktur i form av høykapasitetsnett økes mulighetene for å finne beste lokaliseringsalternativ uavhengig av geografi. For de enkelte vertskommunene er fordelene ved å ha slike institusjoner flere; antallet arbeidsplasser som er attraktive for ungdom og kvinner øker, det kan oppnås synergieffekter ved at andre bedrifter i nærområdet kan få samtrafikk på nettene og grunnlaget for den lokale forretningsmessige tjenesteproduksjon kan øke.

Det vil i de fleste tilfeller være lite aktuelt å flytte institusjoner som allerede er etablert, blant annet fordi de økonomiske og sosiale kostnadene ved dette gjerne er store. Men det kan gjøres vurderinger i forhold til nyopprettede institusjoner, eller i tilfeller hvor eksisterende institusjoner skal etablere nye funksjoner. Regjeringen vil generelt legge til grunn som prinsipp at nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo - og fortrinnsvis i distriktene. Unntak fra dette prinsippet skal begrunnes særskilt. Klare rutiner for håndtering av slike saker vil bli fastlagt av de ansvarlige departementer.

Flere fylkeskommuner og kommuner har startet forsøksvirksomhet med nye organisasjonsformer innen forvaltningen. Fylkesmannsetatens prosjekt «Samhandling uten grenser - den virtuelle forvaltningen» og forsøksprosjektet i Sogn og Fjordane er eksempler som kan nyttiggjøres i andre deler av landet. Gjennom prosjektet ønsker en å kunne flytte arbeidsoppgaver dit kompetanse og ledig kapasitet til enhver tid finnes. Teknologien åpner for nye organisasjons- og samarbeidsformer som kan endre holdninger og frigjøre ressurser i offentlig sektor, på tvers av forvaltningsnivåer og geografiske skiller. På sikt kan slike samarbeidsformer også skape en mer effektiv og brukervennlig forvaltning.

Telependling

Utbredelsen av IT har gjort fjernarbeid mer aktuelt for flere. Denne formen for arbeidsorganisering imøtekommer et økende krav til fleksibilitet både fra arbeidstaker og arbeidsgiver. Hittil har telependling vist seg å være mest aktuelt i bynære områder. Utbredelsen av virtuelle organisasjoner synes imidlertid fremdeles å være i sin begynnelse. Derfor vil omfanget av og formen på denne type organisering fort kunne endre seg. Vi mangler ennå kunnskap om hvilke tilpasninger som vil skje i næringslivet for å møte en slik eventuell utvikling.

I næringslivet bidrar fleksibilitet og kompetanse til å øke bedriftenes omstillingsevne. Markeder i rask endring og sterk internasjonal konkurranse gjør det nødvendig for næringslivet å raskt kunne omstille seg til nye krav og markedsforhold. Telependling kan bidra til økt omstillingsevne på flere måter. En bevisst bruk av telependling som organisasjonsform kan for det første bidra til et redusert kostnadsnivå i form av mindre arealbehov og større frihet ved valg av lokalisering. For det andre kan en tenke seg at dersom telependling også imøtekommer arbeidstakernes ønske om og behov for fleksibilitet, kan denne arbeidsformen øke medarbeidernes tilfredshet og produktivitet. For det tredje kan tilbud om telependling føre til at bedrifter av alle størrelser over hele landet øker sine muligheter til å skaffe seg nødvendig kompetanse.

Telependling vil øke kravet til samspill mellom arbeidsgiver og ansatt. Det vil stilles strengere krav til mål- og resultatstyring og større grad av tillit til de ansatte. Videre vil fjernarbeid stille nye krav til ledelsesform.

For arbeidstakere med et høyt formelt kompetansenivå er ofte arbeidsplasser nær, eller i, de største byene mest aktuelle. Dette kan enten være resultat av at store utdanningsinstitusjoner er lokalisert der, eller det kan skyldes et bredere utvalg av arbeidsplasser. Begge disse momentene er det nødvendig å ta hensyn til dersom en ønsker at arbeidskraft med høy formell utdanning i større grad også skal komme mindre bedrifter i distriktene til gode. For en rekke arbeidsoppgaver vil en fleksibel arbeidstilknytning i form av telependling kunne bidra til dette.

Telependling vil på mange måter imøtekomme arbeidstakernes behov for fleksibilitet i hverdagen samt i større grad frikoble valg av arbeids-, bo- og fritidsmiljø. På den andre siden vil telependling kunne føre til både faglig og sosial isolasjon for den enkelte arbeidstaker. Et alternativ kan være telependling noen dager i uken, med normalt oppmøte på arbeidsplassen de øvrige dager.

Telependling er imidlertid ikke en egnet arbeidsform for alle typer arbeidsoppgaver, i alle typer bedrifter, for alle typer arbeidstakere eller arbeidsgivere, og anbefales helst som et supplement til ordinær arbeidstilknytning. Det er også viktig at både arbeidstaker og arbeidsgiver er bevisst de utfordringene bruk av telependling stiller overfor bedriften og dens medarbeidere.

Telependling er etablert som eget prosjekt i NIN-programmet i regi av Norges forskningsråd. Det vil bla på bakgrunn av de erfaringene som er gjort i dette prosjektet, være en utfordring for norske myndigheter å tilpasse lov- og regelverk slik at det fremmer telependling som en sikker og god arbeidsform. Det vil være særdeles viktig å avklare forhold som knytter seg til arbeidsrett og skatt.

Arbeidsmiljøloven omfatter ikke arbeidstakere som utfører arbeid i private hjem. Kommunal- og regionaldepartementet er derfor i ferd med å utarbeide forslag til egne forskrifter om hjemmearbeid. Forskriftene vil fastsette i hvilken grad arbeidsmiljøloven skal gjelde for slikt arbeid. Også skattesystemet må sikre likebehanding av arbeidstakere med etablert hjemmekontor og arbeidstakere som organiserer sitt arbeid utelukkende fra den ordinære arbeidsplassen.

Ved siden av nødvendige lov- og regelverkstilpasninger vil myndighetene selv starte forsøksvirksomhet med telependling i statlige virksomheter.

Oppsummering:

  • Gjennom det offentlige virkemiddelapparatet skal nettverksbygging og kompetanseutveksling mellom små bedrifter stimuleres.

  • Regjeringen vil iverksette og støtte pilotprosjekter for å stimulere nye anvendelser i informasjonsnettverk, med spesiell vekt på regionale og kommunale informasjonsnett, telemedisin og fjernundervisning.

  • Regjeringen vil utrede hvordan en bl.a. ved bruk av ny teknologi kan desentralisere statlig virksomhet. Regjeringen vil generelt legge til grunn som prinsipp at nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo - og fortrinnsvis i distriktene. Unntak fra dette prinsippet skal begrunnes særskilt. Klare rutiner for håndtering av slike saker vil bli fastlagt av de ansvarlige departementer.

  • Regjeringen vil støtte forsøk med såkalt virtuell forvaltningsvirksomhet.

  • Regjeringen vil vurdere nødvendige tilpasninger i lovgivningen for å fremme telependling som sikker arbeidsform.

  • Regjeringen vil starte forsøksvirksomhet med telependling i statlige virksomheter.

Fotnoter

1.

Bærum Kommunestyres protokoll, møte 16. April 1997, sak 35 «Statens anmodning om endring av vedtak i kommunedelplan 1 for Fornebuområdet»

2.

«Planene om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, IT Fornebu AS, mai 1998

3.

Information Technology Outlook 1997, OECD 1997.

4.

Global Information Infrastructure -- Global Information Society (GII-GIS): Policy Recommendations for Action», OECD 1997.

Til toppen
Til dokumentets forside