St.meld. nr. 40 (1996-97)

Matkvalitet og forbrukertrygghet

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag

Regjeringen har som en grunnleggende forutsetning at all mat som omsettes i Norge skal være helsemessig trygg for forbrukerne. Den gunstige situasjonen vi har her i landet skal videreføres. Dette gjelder enten maten er produsert i Norge eller i utlandet.

I denne meldingen vil Regjeringen presentere et helhetlig opplegg for mål, strategier og virkemidler for å sikre forbrukerne trygge matvarer. Regjeringen vil videre presentere sitt syn på en rekke viktige dagsaktuelle saker, særlig i relasjon til EØS-avtalen. Dette gjelder bestemmelser om tilsetningsstoffer i mat, genmodifiserte matvarer og merking, opprinnelsesmerking av storfekjøtt, barnemat, bestråling av matvarer og ulike reststoffer og andre fremmedstoffer.

Regelverket for internasjonal handel med mat er utviklet gjennom EØS-avtalen og WTO-avtalen som Norge har sluttet seg til. Gjennom EØS-avtalen har Norge allerede innført praktisk talt de samme bestemmelser som EU når det gjelder krav til helse og hygiene og kvalitet på matvarer. Stortinget har bedt Regjeringen vurdere hvordan nye rammevilkår og en mulig økt handel vil virke inn på matvarekvaliteten og den helsemessige tryggheten for forbrukerne.

Norge har en svært åpen økonomi. Vi er nettoeksportør av mat. I kroneverdi eksporteres det matvarer for nesten dobbelt så mye som vi importerer for, hhv. ca. 23 og 13,5 mrd. kroner. Gode internasjonale handelsavtaler er derfor viktige for å sikre vår velferd.

Både norske forbrukere og produsenter av mat vil være tjent med at handelen baseres på internasjonalt aksepterte kvalitets- og hygienekrav. Ved en eventuell økt internasjonal handel vil smittepresset kunne øke hvis det ikke settes inn mottiltak. Internasjonale avtaler er viktige for å håndtere og redusere smittepress ved handel. Samtidig må slike avtaler ha som mål å legge forholdene til rette for handel ved å redusere de tekniske krav til et nivå som er berettiget ut fra faglige hensyn. Samarbeidet gjennom EØS og WTO i samspill Codex Alimentarius har bidratt til å forene disse målene. De norske eksportnæringene drar nytte av dette, noe som har tilført landet store eksportinntekter.

Matkvalitet defineres som produktets evne til å tilfredsstille forbrukernes behov, krav og forventninger. I denne meldingen omfatter kvalitetsbegrepet først og fremst de egenskaper som sikrer forbrukeren en helsemessig trygg mat. Særlig gjelder dette hygienisk kvalitet som angår innhold av smittestoffer, fremmedstoffer, naturlig forekommende gifter m.m..

For å gi et perspektiv på sammenhengen mellom mat og helse er også spørsmål i tilknytning til matens ernæringsmessige kvalitet, innhold av næringsstoffer m.v., omtalt.

Myndighetene fastsetter aksepterte risikonivåer på matområdet ved hjelp av vitenskapelige risikovurderinger. På dette grunnlag fastsettes verdier på den mengde av et stoff som et menneske kan innta uten fare for helseskade. Slike analyser benyttes både på smitte- og fremmedstoffområdet. Det samme gjelder sammenhengen mellom kostholdsutvikling og helse.

Dersom det oppstår usikkerhet mht. et produkts mulige helsemessige skadevirkninger og det ikke foreligger tilstrekkelig vitenskapelig bevismateriale, kan det såkalte «føre-var»-prinsippet brukes der dette er faglig berettiget ut fra det gitte beskyttelsesnivået.

Meldingen gir en oversikt over de internasjonale rammevilkår for matvarehandel. De viktigste rammevilkårene for Norges del ligger i EØS-avtalen og WTO-avtalen/Codex Alimentarius. På matområdet regulerer disse avtalene i hovedsak tekniske krav til varene samt toll og handelsmessige vilkår.

Som følge av WTO-avtalen ble importvernet for landbruksvarer endret fra et system basert på mengderegulering til et tollbasert importvern. Det følger av denne avtalen hvilke tollsatser som kan nyttes, og bestemmelser om nedtrapping av tollsatser frem til år 2000. WTO-avtalen har også bestemmelser om omfanget av eksportstøtte, minimum importadgang og omfang av nasjonal støtte til landbruket. Innenfor rammen av det nye importsystemet er det Regjeringens siktemål at de norske produksjonsvolumene skal holdes på dagens nivå eller økes. Dette forutsetter at norsk jordbruk blir mer konkurransedyktig på bl.a. pris, kvalitet og produktspekter.

I WTO-avtalen er det separate avtaler som omhandler matvaretrygghet, helse og miljø. SPS-avtalen (Sanitary and Phytosanitary Measures) skal sikre at tiltak knyttet til helse- og hygienekrav har basis i faglige avveininger. Den skal ikke brukes til å begrense eller hindre handel ut over det som er nødvendig for å beskytte plante-, dyre- eller folkehelse. TBT-avtalen (Technical Barriers to Trade) skal være et vern mot ulovlige tekniske handelshindringer. I henhold til begge disse avtalene er det tillatt å iverksette nasjonale tiltak dersom det kan dokumenteres at disse er faglig berettiget. Slike produktkrav skal imidlertid i størst mulig grad basere seg på internasjonale standarder. Her støtter en seg på ekspertise innen internasjonale standardiseringsorganisasjoner, særlig Codex Alimentarius.

EØS-avtalen berører i beskjeden grad landbrukspolitiske spørsmål knyttet til fordelingspolitikk og nasjonale støtteordninger. For enkelte produktområder har avtalen noen bestemmelser om kvoter og tollsatser for landbruksvarer. På fiskerisektoren inneholder EØS-avtalen også toll- og handelsmessige vilkår, i tillegg til kvalitetsbestemmelser.

Selv om vi stort sett har felles regler med EU på matsektoren når det gjelder krav til helse og hygiene, ble EUs regelverk for kontrolltiltak ved handel, herunder den veterinære grensekontroll, holdt utenfor EØS-avtalen. For animalske matvarer, herunder fisk, vil det i det reviderte Vedlegg I til EØS-avtalen bli foreslått å ta inn regelverket for kontroll ved handel. Dette vil medføre nye krav til kontroll, både på avsender- og mottaksstedet, mens grensekontrollen mellom Norge og EU/EØS-land (begge veier) faller bort. Norge vil videre overta kontrollreglene og de harmoniserte helsekrav overfor land utenfor EØS-området. En egen proposisjon planlegges lagt frem for Stortinget etter at den reviderte avtalen er behandlet i EUs organer og i EØS-komiteen.

I EU er det i likhet med i Norge sterkt fokus på spørsmål om matvaretrygghet. Det skyldes ikke minst BSE-krisen (Bovine Spongiform Encephalopati/kugalskap). EU-kommisjonen har derfor tatt skritt til både organisatoriske og lovmessige endringer med sikte på å styrke forbrukernes stilling.

Forbrukernes hverdagsliv har endret seg betydelig i den senere tid. Det brukes bl.a. mindre tid til matlaging og forbruket av ferdigprodukter har økt. Folk flest har økt sin kjøpekraft og spiser oftere på serveringssteder. Forbrukerne etterspør mer spesielle produkter og delikatesser, gjerne av utenlandsk opprinnelse eller etter utenlandsk oppskrift. Tilbudene på disse områdene har derfor økt. Påvirkning fra utenlandske kjøkkentradisjoner har sitt utgangspunkt i økt reisevirksomhet og større innslag av innvandrere med annen kulturell bakgrunn enn den nord-/vesteuropeiske.

Strukturen i matvareindustrien og -omsetningen har endret seg i de senere år. Integrering, samarbeid og fusjoner er et markant trekk i bildet. Noen få matvarekjeder står nå for 97 pst. av matvareomsetningen i Norge. Dette har betydning for forbrukerne når det gjelder prisdannelser og mangfold i vareutvalget. De store enhetene har velutviklede internkontrollsystemer. Det gjør det lettere å effektivisere den offentlige kontroll med matvarene.

Jordbruksproduksjonen og jordbruksarealet har økt i Norge de senere årene. Det har vært forholdsvis liten endring i tallet på bruk som mottar produksjonsstøtte. Det er et landbrukspolitisk mål å redusere matvareprisene til forbrukerne og overføringene på statsbudsjettet. I den forbindelse har det vært lagt stor vekt på å redusere produksjonskostnadene. Arbeidet med å redusere priser og kostnader er kombinert med økt vekt på kvalitet og miljø. Våre naturgitte forhold gir gode muligheter for å konkurrere på kvalitet. Norsk landbruk legger derfor stadig større vekt på en kvalitetsproduksjon hvor alle produksjonsledd innordnes i et helhetlig kvalitetssystem.

Beregninger utført av FNs matvareorganisasjon FAO viser at Norge er blant den fjerdedel av verdens land som har best selvforsyningsevne. Norge er en betydelig nettoeksportør av mat. I de siste ti år har norsk fiskeeksport vist en jevn stigning. Fiskeeksporten betyr mye for norske lokalsamfunn. Samtidig har vi ut fra vår beliggenhet behov for å importere en rekke matvarer, bl.a. matkorn og sukker, frukt og grønnsaker. I løpet av de siste 20 år er norsk landbruksproduksjon økt betydelig. Særlig er matkornproduksjonen og i noen grad fôrkornproduksjonen økt. Også på grønt-, frukt- og bærsiden har produksjonen økt. Av helsemessige grunner vil det være mye å hente på økt forbruk av frukt og grønnsaker. Økt norsk produksjon sammen med økt import av disse matvarene, vil bidra til en kostholdsmessig gunstig utvikling.

Fiskeri- og havbruksnæringen har hatt en stor verdivekst. Eksportverdier av fiskeprodukter økte med ca. 50 pst. i perioden 1991-96. Dette skyldes bl.a. en ekspanderende havbruksnæring og den gode bestandsituasjon for viktige marine fiskearter. Konsum av fisk innenlands har holdt seg konstant eller gått ned. Regnet i kvantum eksporteres i dag 90 pst. av norske fiskeprodukter. Den foreslåtte reviderte EØS-avtalen på veterinærområdet vil sikre at eksporten av fisk og fiskeprodukter til EU skjer uten fordyrende grensekontroll. Inntektene fra den samlede eksporten av fisk var i 1996 ca. 22,5 mrd. kroner (21,5 mrd. kroner fra matfisk), derav ca. 14 mrd. kroner til EU. Det er lagt vekt på at det norske systemet for kvalitetskontroll (egenkontroll) skal danne grunnlag for tillit og tilfredsstille kravene til kvalitetssikring fra viktige importland.

Næringsmiddelindustrien sysselsetter omlag 50 000 arbeidstakere. Det utgjør ca. 19 pst. av industrisysselsettingen i Norge. Den er nest størst innen landbasert industri. Næringsmiddelindustrien er sammensatt av bransjer med svært ulike betingelser både når det gjelder offentlig regulering, produksjon og marked. Virksomhetene er inne i en betydelig endring, bl.a. for å kunne møte de utfordringer som økt konkurranse og et friere internasjonalt matvaremarked åpner for.

Norsk mat- og ernæringspolitikk har som hovedmålsetting at befolkningen skal ha et best mulig kosthold. Målsettingen er videre å redusere de kostrelaterte helseproblemene i befolkningen, sikre helsemessig trygge matvarer, tilfredsstille forbrukernes krav og at maten er produsert på en bærekraftig og miljøvennlig måte, jf. St.meld. nr. 37 for 1992-93 Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid.

For å nå disse målene nyttes en rekke virkemidler. Lovgivningen er særlig viktig for å sikre at maten er helsemessig trygg. Næringsmiddellovgivningen omfatter fem lover underlagt tre departementer. I praksis vil også lovverk på flere andre forvaltningsområder være berørt. Regelverk og andre relevante tiltak går i mange tilfeller på tvers av dagens sektorgrenser. De aktuelle sektorer representerer både produksjonssiden og forbrukerne.

I NOU 1996:10 «Effektiv matsikkerhet» foreslås at de fem lovene erstattes av én lov om matsikkerhet. Regjeringen legger til grunn at lovstrukturen og forvaltningssystemene skal være mest mulig rasjonelle. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med dette som egen sak.

I tillegg til lovgivningen er tilsyn, overvåking, produksjon av kunnskap og ulike økonomiske virkemidler viktig for å sikre forbrukerne trygge matvarer.

Norsk kosthold har utviklet seg positivt sett fra en ernæringsmessig synsvinkel. Kosten er blitt magrere, slik som forutsatt i de ernæringspolitiske mål. Maten gir tilstrekkelig dekning av praktisk talt alle næringsstoffer. Helseproblemer knyttet til mat har i første rekke sammenheng med kostholdets sammensetning. Dette gjelder ikke minst i forhold til store og viktige folkehelseproblemer som hjerte- og karsykdommer og kreft. Det er derfor et siktemål med informasjonsarbeidet å stimulere til ytterligere omlegging av kostholdet i en sunnere retning. Større konsum av frukt og grønnsaker er sentralt i så henseende.

Smittestoffer (bakterier, virus, sopp, parasitter og prioner) og giftstoffer produsert av mikroorganismer kan overføres med mat og vann og kan gi sykdom hos mennesker. Norge er i en gunstig situasjon med hensyn til smittestoffer i mat og drikkevann, og få sykdomstilfeller synes å ha sammenheng med import av mat. I Norge meldes det årlig om 40-50 000 tilfeller av matbårne sykdommer, men en regner med at kanskje bare 10 pst. av dem som blir smittet oppsøker lege.

Matvaretryggheten for norske forbrukere, er likevel meget tilfredsstillende totalt sett. Økt internasjonalisering av matvaremarkedet og bruk av ny teknologi krever imidlertid nye virkemidler og kontrolltiltak. Det er bred internasjonal enighet om behovet for å ivareta hensynet til helse og miljø på næringsmiddelområdet.

I meldingen beskrives et helhetlig opplegg for mål, strategier og de mest aktuelle virkemidlene. Det overordnede målet er å sikre forbrukerne helsemessig trygge matvarer. Rent strategisk vil Regjeringen satse på

  • et internasjonalt forpliktende samarbeid

  • vektlegging av kvalitet langs hele matvarekjeden

  • utvikling av ny kunnskap og

  • åpenhet og medvirkning fra forbrukerne.

Regjeringen legger til grunn at internasjonalt omforente løsninger vil være i Norges interesse. Det gjelder både i forhold til selve matvaretryggheten, i forhold til våre egne næringsinteresser og når det gjelder muligheter for eksport. Økt satsing og deltakelse i internasjonalt samarbeid på dette feltet vil derfor bli gitt prioritet fra Regjeringens side.

Regjeringen vil i dette arbeidet ha som utgangspunkt at mat som omsettes i Norge ikke skal representere en helserisiko verken for den vanlige forbruker eller for spesielle forbrukergrupper.

Kvaliteten på den maten som kommer på forbrukerens bord, blir ikke bedre enn det svakeste ledd i kjeden. Uønskede bestanddeler som f.eks. smittestoffer, rester av medisiner og plantevernmidler, hormoner, antibiotika og miljøgifter, kan i større eller mindre grad tilføres langs hele matvarekjeden.

En helsemessig trygg mat er derfor avhengig av tilfredsstillende regelverk og tilsyn samt kvalitetssikring i alle ledd «fra jord og fjord til bord». Det gjelder enten når matvarekjeden starter i Norge eller i utlandet. Regjeringens strategi for å sikre mat- og forbrukertryggheten vil derfor være basert på en helhetlig tilnærming som omfatter alle ledd i matvarekjeden og sammenhengen mellom disse. Dette medfører at det aktuelle nasjonale regelverk må sees i et tilsvarende helhetlig perspektiv.

Kunnskap vil være en avgjørende faktor både når det gjelder å sikre god helsemessig kvalitet på matvarene og når det dreier seg om å skape tillit hos forbrukerne. For å hindre ubegrunnet frykt omkring enkelte matvarer, er det vesentlig å ha kunnskap om forekomst av mulige helseskadelige elementer i maten og pålitelige data om «årsak og virkning».

Økt kunnskap vil bidra til å gi forbrukerne grunnlag for rasjonelle valg og dempe utrygghet hvor dette ikke er berettiget etter mer objektive kriterier. På den måten vil det kunne opprettholdes og utvikles tillit mellom forbrukerne på den ene siden og fag- og forvaltningsmyndigheter på den andre.

I forhold til forbrukere og matvaretrygghet vil Regjeringen legge vekt på en strategi basert på åpenhet som grunnlag for å skape tillit. I denne sammenheng har offentlige instanser et spesielt ansvar gjennom uavhengighet og åpenhet.

Basert på disse strategiene, vil de viktigste virkemidlene fremover være

  • EØS- og WTO-avtalen

  • lovgivningen

  • tilsyn

  • kartleggings-, overvåkings- og kontrollprogrammer

  • risikoanalyse

  • forskning og

  • kommunikasjon.

Gjennom EØS- og WTO-avtalene har vi også fått et internasjonalt gjensidig forpliktende regelverk. Uten slik avtaler ville vi vært henvist til andre lands egne tiltak og ens egen kapasitet og kompetanse til selv å kontrollere all handel. De nye avtalene gir norske myndigheter en langt bedre kontakt med og dermed informasjon om de markeder som Norge naturlig handler med. I dette ligger at godkjenningsrutiner, rapporteringsrutiner m.v. er lagt om i forhold til tidligere. Revisjonen av Vedlegg I til EØS-avtalen som foreløpig ikke er behandlet i Stortinget, har ført til at fageksperter og forvaltningsmyndigheter er invitert til å delta i etablerte fora i EU. Det gir langt bedre innsikt både i spørsmål om matkvalitet og regelverksutvikling på området.

Lovgivningen på matområdet preges av liten samordning og uklare avgrensinger. Forholdet er blitt enda mer synlig etter implementeringen av de nye handelsavtalene. Det er følgelig et betydelig behov for en gjennomgåelse av lovverket med sikte på en klarere plassering av ansvar og oppgaver. Denne prosessen er allerede i gang gjennom arbeidet med NOU 1996:10. Regjeringen vil arbeide for en forenkling av lovgivningen. Utarbeidelse av ny lovgivning må ses i sammenheng med eksisterende tilsynsordninger og eventuelt behov for nye.

Gjennomføringen av EØS-avtalen forutsetter en harmonisering av vilkårene for handel med næringsmidler over landegrensene. Dette betinger at kontroll og tilsyn i større grad enn før foregår på produksjonsstedet under overvåking av produksjonslandets myndigheter. For importerte varer vil dette systemet suppleres med en forbedret og mer effektiv kontroll ved frembud av alle næringsmidler i Norge. Denne kommer i tillegg til opprinnelseskontrollen. Regjeringen går inn for å forbedre dagens norske importkontroll fra hele EØS-området basert på internkontroll hos importøren og et forsterket offentlig revisjonstilsyn av importvirksomhetene. Videre vil det bli innført nye kontrollprogrammer for en del nærmere angitte bakterier, andre smittestoffer og fremmedstoffer. Det vil også bli et nytt norsk system for registrering av virksomheter som importerer næringsmidler. Ingen vil kunne importere uten slik registrering.

Gjennom kartleggings- og overvåkingsprogrammer får vi dokumentert et bilde av situasjonen på det aktuelle tidspunkt, og om utviklingen skjer i henhold til forutsetningene. Hvis dokumentasjonen viser at det er behov for konkrete tiltak, kan det skje gjennom opplysningsvirksomhet, kontrollprogram og/eller regelverksendringer, eller ved å benytte andre relevante forvaltningsmessige tiltak.

Overvåkings- og kontrollprogrammer må brukes aktivt langs hele matvarekjeden. Økt matvarespekter vil kreve en overvåking av befolkningens kosthold koblet opp mot utviklingen av kostholdsrelaterte helseproblemer.

Risikoanalyser er et viktig redskap for å fremme matvaretrygghet og opparbeide nødvendig tillit til matvarene. Risikovurderingen inngår som første del av risikoanalysen. Den skal danne basis for risikohåndtering og -kommunikasjon. Det er et krav at risikovurderingen er vitenskapelig fundert og bygger på modeller som har bred internasjonal forankring. Det gir større muligheter for en bred oppslutning om regelverk og vedtak i enkeltsaker.

Forskning og utviklingsarbeid er et viktig virkemidler for å nå de oppsatte mål knyttet til matvaretrygghet, kvalitet og helse. Det gjelder for den forskning som gir støtte til forvaltningen, og den forbrukerorienterte forskningen som skal bidra til å dokumentere og sikre at maten er helsemessig trygg.

Innen næringsmiddelområdet finnes det flere sterke forskningsmiljøer utenom de offentlige institusjonene. Næringsmiddelindustrien har relativt liten forskningsaktivitet, og er mindre enn i de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med. Offentlige myndigheter, Norges forskningsråd (NFR) og andre bør stimulere til bedre koordinering seg imellom. Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) bør ha en spesiell rolle som kunnskapskjøper i forskningsmiljøene når det gjelder forvaltningsrettet forskning og utvikling.

Kommunikasjon vil være et virkemiddel som vil få stadig større betydning for tillitsforholdet mellom myndigheter og forbrukere i tiden fremover. Regjeringen vil styrke dette arbeidet. WTO-avtalen og EØS-avtalen har medført et åpnere næringsmiddelmarked i Norge. Dette vil medføre at norske forbrukere kan bli tilbudt næringsmidler som er ukjente eller kommer fra områder der helsestatusen er annerledes enn de norske forbrukerne er vant til. Det er derfor viktig at forvaltningen er forberedt på denne nye situasjonen, og tar den kommunikasjonsutfordringen dette gir.

I tillegg til det helhetlige opplegget med mål, strategier og virkemiddelbruk omtales Regjeringens vurderinger av en del dagsaktuelle temaer og hvordan disse vil bli fulgt opp. Dette gjelder genmodifisert mat, tilsetningsstoffer, barnemat, vekstfremmende midler, bestråling av mat og merking.

Genteknologien åpner for nye muligheter innen arbeidet med å sikre en bærekraftig matproduksjon i en verden med stadig økende befolkning. Regjeringen legger stor vekt på å gi forskning og industri rammevilkår som stimulerer til en slik utvikling. En helt nødvendig del av dette rammeverket er tiltak for å sikre at fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer er helsemessig trygt, samfunnsnyttig, etisk forsvarlig og bidrar til en bærekraftig utvikling. Norge vil bidra til internasjonalt samarbeid på dette området, slik at en får like rammevilkår. På bakgrunn av at dette er ny teknologi, vil Regjeringen legge særskilt vekt på en trygg forvaltning av genteknologiens anvendelse gjennom godkjenningsordninger, tilsyn og forskning. Åpenhet er særlig viktig på dette området. Det må bl.a. gi seg utslag i tilstrekkelig merking av genmodifiserte matvarer.

Regjeringen tar sikte på at en allerede fra våren 1997 vil kunne ha midlertidige retningslinjer for godkjenning og merking av genmodifiserte produkter med hjemmel i eksisterende lover og forskrifter vedrørende tilsyn og merking. Merkingskravene vil i størst mulig grad følge opp resultatene av et nordisk samarbeid på dette feltet, der en også ser på muligheten for en felles godkjenningsordning. Merkekravet forutsetter i første omgang at det må være mulig å differensiere mellom genmodifiserte produkter og ikke genmodifiserte produkter.

Deretter bør det settes i gang et arbeid med å utforme bestemmelser basert på en vid fortolkning av EU-forordningen på området (Novel food). Hvilke varer vi bør merke vil bl.a. avhenge av hvorvidt det er mulig å etterprøve at det i produksjonen er anvendt genmodifisering.

Innen EU er regelverket for tilsetningsstoffer harmonisert og direktivene for dette formål er EØS-relevant. I vurderinger av EUs direktiver for tilsetningsstoffer vil derfor Regjeringen ta utgangspunkt i at det store flertall av de tillatte stoffene og grenseverdiene i direktivet vil være akseptable fra et helsemessig synspunkt. I noen tilfeller resulterer disse bestemmelsene i at Norge får strengere krav i forhold til våre nåværende nasjonale bestemmelser, f.eks. for noen konserveringsmidler.

Når det gjelder tilsetningsstoffer i mat, reises det spørsmål om i hvilken grad deler av EUs direktiver om fargestoffer, søtstoffer og andre tilsetningsstoffer ivaretar overordnede norske målsettinger om matvaretrygghet for visse forbrukergrupper.

Regjeringen legger til grunn at det i Norge ikke skal tillates bruk av tilsettingsstoffer der det foreligger faglige vurderinger som påviser/dokumenterer helsefare for forbrukere generelt, eller for spesielle forbrukergrupper ut fra det norske kostholdsmønsteret. Regjeringen mener det foreligger faglige vurderinger som gir grunnlag for å opprettholde det nåværende nasjonale regelverk for azo-fargestoff, søtstoffet cyklamat og konserveringsmidlene nitrat/nitritt. For disse få tilsetningsstoffer hvor det foreligger slike faglige vurderinger, vil Regjeringen søke hensiktsmessige løsninger innenfor EØS-avtalens rammer, eventuelt med de muligheter som ligger i generelle bestemmelser om helse og miljø. Norge vil samarbeide med de land i EU som deler våre vurderinger.

Når det gjelder barnemat, vil norske myndigheter be EU-kommisjonen om å få «Scientific Committee for foodstuffs» til å vurdere det faglige grunnlaget for direktivet på nytt, basert på vurderinger fremkommet i en rapport utarbeidet av Statens ernæringsråd. Regjeringen legger i det videre arbeidet med norsk regelverk til grunn at barnemat som omsettes på det norske markedet skal være avpasset matvaner blant barn i Norge. Barnemat skal være avstemt mot sammensetning av øvrig mat som norske barn spiser, og ut fra dette være helsemessig trygg.

Regjeringen legger til grunn at bruk av hormoner som vekstfremmere til dyr og omsetning av varer som er produsert på denne måten, ikke skal være tillatt i Norge. Her har Norge og EU sammenfallende regler.

Regjeringen er også av den oppfatning at bestråling av mat ikke skal introduseres der det er gode og praktiske konvensjonelle alternativer for å fjerne bakterier eller for å forlenge holdbarheten. I dag er derfor bestråling bare tillatt for krydder.

Regjeringen vil legge opp til ordninger om opprinnelsesmerking av storfekjøtt innenfor rammen av en nylig vedtatt EU-forordning. En nødvendig forutsetning er utviklingen av et betryggende dokumentasjonssystemer for riktigheten av de gitte opplysninger om produktene. I første fase vil dette innebære at merkeordningen gjøres obligatorisk for norskprodusert kjøtt etter mønster fra «Kvalitetssystemer i landbruket». Merking av utenlandskprodusert storfekjøtt vil, inntil tilfredsstillende opplegg for dokumentasjon er utarbeidet, bare være mulig på frivillig basis. Merking av storfekjøtt vil imidlertid bli obligatorisk i EU og i Norge fra 1. januar 2000 for kjøtt som passerer landegrensene. Registrering og merking av levende storfe vil bli obligatorisk allerede fra 1. juli 1997 både i EU og i Norge.

De vurderinger som er gjort i denne meldingen innebærer at det er behov for styrking av administrasjon, tilsyn og kunnskapsoppbygging på matområdet i de nærmeste årene. Forslag og vurderinger innebærer ikke behov for større økonomiske uttellinger. Det vil være behov for en del styrking av næringsmiddelkontrollen og administrative ressurser ved Statens næringsmiddeltilsyn bl.a. på grunn av arbeidet med godkjenning og merking av genmodifiserte produkter. Statens næringsmiddeltilsyns virksomhet er i stor grad finansiert med avgifter. De økonomiske og administrative konsekvenser som følger av oppfølgingen av meldingen forutsettes innpasset innenfor de budsjettrammer som blir fastsatt for de berørte departementer.

Til dokumentets forside