St.prp. nr. 01 (2001-2002)

FOR BUDSJETTERMINEN 2002 — Utgiftskapitler: 900-953, 2420 og 2460 Inntektskapitler: 3900-3950, 5320, 5460, 5620 og 5656

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledende del

1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram forslag om bevilgninger på statsbudsjettet 2002 for Nærings- og handelsdepartementet med tilhørende virksomheter og ordninger.

1.1 Hovedutfordringer og mål i næringspolitikken

Verdiskaping er av grunnleggende betydning for samfunns- og velferdsutviklingen. Et verdiskapende næringsliv er nødvendig både for enkeltmenneskers inntekt og for å kunne finansiere fellesgoder. Samtidig gir et samfunn preget av trygghet, rettferdig fordeling og gode velferds-ordninger både enkeltmennesker og næringslivet bedre muligheter for høy verdiskaping.

Den raske teknologiske utviklingen og globaliseringen endrer samfunnsliv, næringsliv og vår oppfatning av virkeligheten. På den ene side ses en utvikling mot et tettere sammenvevd verdensbilde, mens det på den annen side er klare tendenser til regionalisering. I Europa har utviklingen vært tett knyttet til opprettelsen av EUs indre marked. EU-landene arbeider mot en felles næringspolitikk med det langsiktige mål å gjøre regionen til den mest kunnskapsbaserte og konkurransedyktige i verden. Disse globale og regionale utviklingstrekkene representerer både utford­ringer og muligheter for Norge og norsk næringsliv.

Energibruk og miljøproblematikk er innvevd i eksisterende og framtidig næringsstruktur og produksjonsmønster og representerer en stor utfordring i verdiskapingen. Ettersom mange av de tradisjonelle miljøproblemene (punktutslipp) har kommet under kontroll, er fokus flyttet over til nye miljøutfordringer av mer regional og global karakter. Begrepet bærekraftig utvikling er blitt en viktig rettesnor for miljøarbeidet og en sentral utfordring for all verdiskaping i hele landet. Målet om bærekraftig utvikling legger videre et bredt grunnlag for helt nye virksomheter innenfor både miljøteknologi og miljøtjenester.

Utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi representerer store utford­ringer for både næringsliv og offentlig forvaltning. Gjennom eNorge- planen har regjeringen fremmet digitaliseringen av Norge. Digitaliseringen gir muligheter til å etablere nye bedrifter og styrke konkurransekraften for våre etablerte bedrifter. IT er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel som kan skape en lettere hverdag for våre bedrifter, enten de ligger sentralt eller i distriktene.

Den nye teknologien øker tilfanget og tilgangen på informasjon, og skaper mer gjennomsiktige organisasjoner og bedrifter. Kombinert med økende miljøkrav og mer bevisste kunder, blir den etiske standarden viktigere for bedriftene, enten de opererer ute eller hjemme.

For å sikre fortsatt velferd og bosetting i alle deler av landet, trenger Norge både nye bedrifter og modernisering av vår tradisjonelle industri. Gjennom kontinuerlig omstilling vil norsk næringsliv kunne takle disse utfordringene og utnytte mulighetene de innebærer. Dette krever at næringslivet har gode rammevilkår.

I kampen om kunnskapen – de gode hodene – vil et samfunn med høy livskvalitet ha et konkurransefortrinn og være en viktig forutsetning for innovasjon og verdiskapning. Arbeidskraft med riktig kompetanse er en viktig produksjonsfaktor. Regjeringen ønsker derfor også å prioritere andre infrastrukturtiltak enn vi gjorde i industrisamfunnet. Jobbmuligheter, barnehager, billigere boliger for ungdom og kulturtilbud er viktige forutsetninger for en god næringsutvikling. Derfor må næringspolitikken utvikles i nær sammenheng med velferds- og kulturpolitikken.

Tilgang til kunnskap og kapital, kombinert med gode velferdsordninger gir trygghet til å satse og frihet til å skape nye bedrifter og ny virksomhet.

Regjeringens hovedmål er å videreutvikle og fornye det norske velferdssamfunnet. Dette skal gjøres gjennom å sikre grunnlaget for verdiskaping og rettferdig fordeling. En aktiv næringspolitikk er et sentralt virkemiddel for å nå denne målsettingen. Regjeringen har følgende næringspolitiske prioriteringer:

  1. Flere skal starte egen bedrift og settes i stand til å legge strategier for egen vekst under langsiktige rammevilkår.

  2. Norge skal satse videre på områder der vi allerede er gode. Samtidig må vi modernisere våre viktige, tradisjonelle industrier. Norge og norske bedrifter skal være internasjonale pådrivere for en høy etisk og miljømessig standard.

  3. Hele befolkningen skal bidra. Vi skal legge til rette for mer aktiv bruk av kvinners ressurser i verdiskapingen, og det skal satses på å få flere kvinner med i ledelsen og styrene for våre bedrifter. Vi skal lage en ny arbeidslivslov som sikrer trygghet og fleksibilitet i et flerekulturelt og tolerant miljø.

  4. Vi skal forvalte et samordnet og offensivt virkemiddelapparat, utvikle et moderne statlig eierskap og bruke offentlig og privat kapital i partnerskap slik at vi i større grad kan stimulere framfor å regulere en ønsket utvikling.

  5. Det skal satses betydelig mer på utvikling, ­forskning og utdanning.

  6. Det skal satses på næringsrettet design som verktøy for verdiskaping, innovasjon, identitet og konkurransekraft i norsk næringsliv, og vi skal legge til rette for et tettere samspill mellom næringslivet og kulturlivet som kan bidra til å skape kreativitet og vekst.

  7. Hele Norge skal digitaliseres, infrastrukturen skal utvikles og regelverk og rapportering for bedriftene skal forenkles.

Det kunnskapsrike og kreative mennesket

Regjeringen ønsker å bygge næringspolitikken rundt vår viktigste ressurs – det kunnskapsrike mennesket. Vår velferd og framtidige arbeidsplasser avhenger av hvordan vi omsetter vårt kunnskapsnivå fra ideer til konkret handling. Våre ­virkemidler skal i sterkere grad rettes mot nyskaping og effektiv ressursutnyttelse.

En allerede høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet gjør at våre muligheter til å trekke flere personer inn i arbeidsmarkedet er begrensede. Det er derfor viktig for regjeringen å skape rammevilkår som sikrer at arbeidsstyrken utnyttes best mulig. Regjeringen tar bl.a. sikte på å iverksette tiltak for å stimulere eldre til å stå lenger i arbeid.

Tilgang på arbeidskraft med den riktige ­kompetansen vil bli en stadig viktigere konkurransefaktor. På samme måte som kapitalen søker til land med de beste rammebetingelsene, vil også kunnskapsrike mennesker arbeide der de finner de beste rammebetingelsene. Dette har implikasjoner både for forsknings-, utdannings- og innvandringspolitikken.

Framtidens nærings- og arbeidsliv vil stille høye krav til kunnskap og evne til omstilling. Evnen til å utvikle ny kunnskap og utnytte eksisterende kunnskap er avgjørende for slik omstilling. Kreativitet og i møtekommenhet overfor endrede omgivelser og ny teknologi er en del av dette. Slike ferdigheter kan læres og utvikles gjennom felles innsats fra utdanningssektoren, nærings­livet og gjennom refleksjon og innsats fra den enkelte. Det er viktig å stimulere til livslang oppgradering og utvikling av egen kompetanse på egne premisser. På denne måten kan alle sysselsatte være med å utvikle sin egen arbeidssituasjon og prege sine bedrifter og dermed gå fornyelser og omstilling styrket i møte. Regjeringen ser IT og Internett som nye muligheter for å oppdatere kunnskap, omstrukturere bedrifter, utforske markeder og øke konkurranseevnen, uavhengig av bedriftenes størrelse og lokalisering.

Rammebetingelser for økt konkurranseevne

Næringslivets evne til verdiskaping avhenger av hvordan det selv organiserer seg og utnytter sine ressurser. Mulighetene for å gjøre dette effektivt avhenger bl.a. av hvor forutsigbare og konkurransefremmende rammebetingelsene er. Her spiller myndighetenes politikk på svært mange områder en viktig rolle. Det er derfor en sentral oppgave for Nærings- og handelsdepartementet å være en aktiv aktør overfor de departementer og institusjoner som påvirker utformingen av grunnleggende vilkår for næringslivet.

Handelspolitikken er en viktig del av næringspolitikken. En følge av globaliseringen er at virksomheter i større grad opererer over landegrenser. For en liten, åpen økonomi som den norske er det av stor betydning at myndighetene er aktive overfor de internasjonale aktører som påvirker norske rammevilkår. Dette er avgjørende for å sikre norsk næringsliv gode og likeverdige vilkår i utenlandske markeder. Videreutvikling og innlemmelse av nytt regelverk i EØS-avtalen er viktige utfordringer. På dette området vil regjeringen arbeide videre med handelsforenkling, spesielt med vekt på godkjenning av produkter og produkttesting, standardisering og akkreditering. I forhold til å styrke det internasjonale handelssystemet er arbeidet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sentralt. I tillegg utgjør EFTAs frihandelsavtaler et svært viktig handelspolitisk verktøy. Avtalene som inngås med viktige handelspartnere, er sentrale for å sikre næringslivet gode og forutsigbare rammevilkår i utenlandske markeder.

Fri handel med felles internasjonale kjøre­regler kan bidra til utvikling og bedre ressursutnyttelse. Samtidig vil en økt utveksling av varer, tjenester og skikker på tvers av kontinenter også kunne bidra til å fremme livskvalitet, sosiale forhold og bærekraftig miljø. Slik regjeringen ser det, er handel både et grunnlag og et virkemiddel for menneskers vekst og utvikling. Når vi krysser landegrensene, berører vi andre folks og andre lands kulturelle, miljømessige og sosiale forhold. Det er derfor viktig at det utformes etiske og ­miljømessige standarder og retningslinjer for internasjonal handel.

Handel er blitt en integrert del av et hele som berører flere fagfelt og grunnleggende spørsmål av både materiell og immateriell karakter. Både næringslivet, offentlige instanser og politikere må forholde seg til problemstillinger knyttet til nye verdimål. Vi må venne oss til å tenke på alle varer og tjenester som bærere av sosiale, kulturelle og økologiske verdier. Måten disse varene og tjenestene produseres og distribueres på angår alle aktører. Den tiltakende oppmerksomheten omkring handel og menneskerettigheter må møtes på en positiv måte. Samtidig må vi forholde oss åpne til spørsmålet om det er kontakt eller isolasjon, vekst eller stagnasjon som best fremmer menneskerettigheter. Forholdene varierer fra land til land, og virkemidlene må derfor være mange og ulike.

Regjeringen vil føre en økonomisk politikk som sikrer en jevn og balansert økonomisk utvikling. Utjevning av svingningene i økonomien bidrar til mer stabile rammebetingelser for næringslivet. Den økonomiske politikken skal baseres på langsiktige vurderinger av internasjonale konjunkturer, offentlige inntekter og utgifter. På denne måten kan man i stor grad unngå den usikkerheten og de kostnadene som følger av stadige omlegginger av den økonomiske politikken.

Regjeringen vil – både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå – legge forholdene til rette for at arbeidskraft og kapital kan benyttes på de om-råder i økonomien hvor verdiskapingen er størst. Vi vil videreutvikle skattesystemet slik at det i sterkere grad stimulerer til arbeidsinnsats og investeringer i Norge. Regjeringen arbeider systematisk for å fjerne overflødige regler slik at man får et oversiktlig og lett administrerbart regelverk. Her står bruk av ny teknologi sentralt.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og utbygging av øvrig infrastruktur er et sentralt satsingsområde for regjeringen. Digitalisering gir oss nye muligheter til å etablere bedrifter og styrke konkurransekraften for våre etablerte bedrifter. IKT blir i stadig større grad integrert i næringslivet og er en drivkraft for produktutvikling og innovasjoner på mange om-råder. Sammensmeltingen av IKT-næringen (data og tele) og innholdsnæringen (media m.m.) skjer i høyt tempo og krever oppdatering av ramme­betingelser m.m. fra myndighetene. Regjeringen vil arbeide for at Norge skal være i fremste rekke internasjonalt når det gjelder utvikling og bruk av IKT, med et særskilt fokus på mobilt Internett og mobile tjenester. For å sikre dette er vi integrert i EUs referansetestingsprogram for eEurope som sammenlikner utviklingen på dette området i de europeiske landene.

Forskning og utvikling er blitt mer internasjonalisert de seneste årene som følge av økt internasjonalisering av næringsvirksomhet generelt. Næringslivet vender seg mot de land og forskningsmiljøer der kompetansen er høyest. Norge må kunne konkurrere om å tiltrekke seg kunnskapsintensiv produksjon, næringsliv og kompetanse. Det må også inspireres til å benytte Norge som testland i og med vårt høye generelle utdanningsnivå og bruk av teknologi. Dette forutsetter at vår forskningsmessige infrastruktur også er konkurransedyktig.

Rammevilkår på miljøområdet har etter hvert fått en sentral betydning for en rekke virksom­heter, både i nasjonale og internasjonale markeder.

Regjeringen vil motivere næringslivet til å ligge i forkant i gjennomføringen av miljøtiltak. Dette bidrar til et bedret miljø, legger grunnlaget for at norsk næringsliv kan utvikle et fortrinn innenfor miljøteknologi og styrker konkurranseevnen i næringslivet på lengre sikt. Regjeringen har derfor bl.a. tatt initiativ til å inngå frivillige avtaler med næringslivet for å begrense utslippene av klimagasser og svovel.

Med bakgrunn i forpliktelsene i Gøteborgprotokollen har miljøvernministeren, på vegne av regjeringen, inngått en intensjonserklæring med industrien om reduksjoner i svovelutslippene til erstatning for svovelavgiften på kull og koks. Dette vil kunne sikre en fleksibel og kostnads­effektiv gjennomføring av tiltak for å nå den nasjonale utslippsforpliktelsen, og på en slik måte at norsk industris konkurranseevne ikke svekkes.

På klimaområdet har man gode erfaringer med slik virkemiddelbruk. Den norske aluminiumsindustrien har gjennom en frivillig avtale med Miljøverndepartementet redusert utslippet av klimagasser pr. tonn aluminium med 52 pst. i 2000 i forhold til 1990. Avtalen har gitt forutsigbare rammebetingelser for den norske aluminiumsindu­strien og muliggjort investeringer i ny miljøvennlig teknologi. Regjeringen legger opp til at frivillige avtaler blir et sentralt virkemiddel på klimaområdet inntil de berørte virksomheter får kvoteplikt i et nasjonalt kvotesystem.

Nyskaping og entreprenørskap

Menneskets behov for å skape, finne nye løsninger og se resultater av egen innsats er avgjørende drivkrefter for utviklingen av næringsvirksomhet. Mange ønsker å skape et livsgrunnlag av egne ideer, enten det skjer som arbeidstaker i en bedrift eller ved å starte egen virksomhet. Næringspolitikken skal legge til rette for slik ­kreativitet og entrepenørskap. Hele det offentlige rammeverket har betydning for mulighetene til å starte og drive suksessrike bedrifter. Det er viktig at ikke utilgjengelig lovverk og kompliserte reguleringer legger hindringer i veien for gode initiativer. Myndighetene må ikke kvele gründerånden hos dem som ønsker å starte egen virksomhet. Myndighetenes oppgave er derimot å bidra til å skape aksept og et godt miljø for nyskaping. Det er viktig å støtte opp om unge menneskers kreativitet. Det kan også være mye å vinne på å få større utjevning mellom kjønnene i lederstillinger og andre kjønnsdominerte yrkesgrupper. Dette er sentralt for å øke mangfoldet og kreativiteten. Det må være lov både å feile og lykkes, uavhengig av kjønn, alder og sosial bakgrunn.

Nærings- og handelsdepartementet skal derfor søke å skape positive holdninger til entreprenørskap, bidra til at aktiv læring, kreativitet og evne til å ta initiativ blir gjennomgående elementer i all utdanning. Videre vil departementet legge til rette for å skape nettverk og møteplasser for gründere, bidra til økt tilgang på såkorn- og risikokapital og intensivere arbeidet med forenkling av næringslivets administrative byrder.

I tillegg til gode rammebetingelser for næringslivet er det på enkelte områder behov for en mer aktiv og målrettet politikk. For å kunne være en god medspiller for norsk næringsliv, er det viktig for regjeringen med et slagkraftig offentlig virkemiddelapparat hvor de enkelte element fungerer sammen. Regjeringen legger derfor stor vekt på å samordne forskning, finansie­ring, veiledning og eksportfremme. Virkemiddelbruken overfor norsk næringsliv må endre seg i takt med samfunnsutviklingen. I forhold til globalisering og den teknologiske utviklingen må det vurderes nye måter å stimulere bedriftsutvikling på.

Samarbeidet mellom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norges forskningsråd, Norges Eksportråd og Norsk Designråd begynner å vise resultater. En viktig årsak til dette er regionalisering av virkemiddelapparatet som bl.a. er muliggjort gjennom SNDs distriktskontorer. Desentralisering skaper større grad av nærhet og tilgjengelighet for kundene til store deler av det offentlige virkemiddelapparatet. Det er viktig at gründere får én plass å henvende seg, ett kontor («first-stop-shop») som kan vise veien videre.

Det viktigste enkeltelementet for økt innovasjon og nyskaping er en sterk kunnskapsbase. Sammenliknet med andre land har Norge en relativt lav samlet satsing på forskning og utvikling (FoU). Spesielt er næringslivets egen FoU-satsing lav. Dette har bl.a. sammenheng med at den ­norske næringsstrukturen har relativt mindre omfang av FoU-intensive bransjer. Regjeringen vil øke innsatsen på næringsrettet forskning og styrke kontakten mellom næringslivet og FoU-institusjoner. Samtidig er det viktig å arbeide for flere kunnskapsparker med høy næringslivsandel i tilknytning til våre kunnskapsinstitusjoner. Regjeringen har som målsetting at innsatsen innenfor forskning skal opp på minimum OECD-gjennomsnitt innen 2005.

Det organiserte internasjonale forskningssamarbeidet er i kraftig vekst og er en stadig viktigere arena for utforming av forsknings- og teknologipolitikk. EUs rammeprogram er særlig viktig i denne sammenheng.

Staten forvalter en vesentlig del av den norske nasjonalformuen. En del av dette består av direkte eierskap i næringsvirksomhet. Staten bør forvalte dette eierskapet på en måte som i størst mulig grad bidrar til økt verdiskaping og sysselsetting.

2 Nærmere om utvalgte politikkområder

2.1 Grunnlaget for næringspolitikken

2.1.1 Næringspolitikkens mål er verdiskaping

Befolkningens muligheter til å oppnå høy levestandard bestemmes av den samlede økonomiske verdiskapingen i samfunnet. Det er den økonomiske verdiskapingen som foregår i næringslivet, som er næringspolitikkens anliggende. Verdiskapingen legger grunnlag for at hver og en kan få inntekt av eget arbeid, og inntekten finansierer fellesgoder gjennom skatte- og avgiftssystemet. Dette bidrar til den enkeltes livskvalitet. Dessuten muliggjør verdiskapingen i den konkurranse­utsatte delen av næringslivet tilgang til varer og tjenester som er produsert i andre land, dvs. import. Dette er spesielt viktig for små land som Norge, ettersom det ikke er mulig for oss å produsere innenlands alle de varer og tjenester som vi trenger for å opprettholde vår levestandard.

Mulighetene for å realisere slik verdiskaping avhenger av en rekke faktorer. Mange av dem blir påvirket eller bestemt av politiske myndigheter. Tilgangen på kompetent arbeidskraft med relevant utdannelse, utformingen av lover og regler, tilgang til finansiering i kapitalmarkedene og utformingen av skattesystemet er eksempler på rammebetingelser som legger føringer på mulig­hetene til å realisere gode prosjekter.

Hensynet til framtidige generasjoner inne­bærer samtidig at en utformer virkemidlene slik at en sikrer en bærekraftig utvikling. Derved kan dagens generasjoner få dekket sine behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners levestandard og livskvalitet.

Slike rammebetingelser har til hensikt å påvirke atferden til aktørene i næringslivet på en eller annen måte. En hovedutfordring er derved å utforme rammebetingelsene slik at det fremmer en samfunnsøkonomisk god bruk av ressursene.

Det overordnede målet i næringspolitikken er nettopp å legge til rette for økonomisk verdiskaping i næringslivet, gjennom å utforme ramme­betingelser på en slik måte at mulighetene for reell verdiskaping nå og i framtiden kan realiseres.

Det ligger imidlertid ikke i dette at hensynet til økonomisk verdiskaping skal gå foran alle andre hensyn. På kort sikt kan det f.eks. oppstå målkonflikter mellom økonomisk vekst og økte standarder bl.a. på miljøtilstand, velferdsordninger og fordelinger mellom grupper. Men det er også slik at et samfunn med høy levestandard, miljøstandard og livskvalitet vil legge grunnlaget for et mer konkurransedyktig næringsliv.

Hva er verdiskaping?

Begrepet verdiskaping er ikke presist i den forstand at det er enighet om nøyaktig hva det betyr. Som oftest brukes det i forbindelse med produksjon av økonomiske goder. Dette finner sted både i privat og offentlig sektor.

En mulig måte å definere økonomisk verdiskaping på kan være mengden av økonomiske goder skapt minus det som er brukt opp i produksjonen, eller nettoproduksjon av økonomiske goder.

De offisielle målene for produksjon og velstand er nasjonalproduktet og nasjonalinntekten. Dette omfatter kun slike økonomiske goder som det er praktisk mulig å finne tall for. Viktige økonomiske goder som vanligvis ikke regnes med i nasjonalproduktet, er det ytre miljø – som f.eks. luft og vann – og resultatet av husarbeid.

2.1.2 Verdiskaping, produktivitet, konkurranseevne og omstilling

Den samlede verdiskapingen for et land kan økes gjennom at vi arbeider mer, eller ved at vi får mer ut av arbeidsinnsatsen – dvs. at vi blir mer produktive. Med en befolkning som allerede har høy yrkesdeltakelse, er det begrensede muligheter til å arbeide mer. En næringspolitikk med sikte på å legge grunnlag for økt verdiskaping bør derfor også være en politikk som fremmer produktivi­teten.

Dette er nært knyttet til vår konkurranseevne, som uttrykker nettopp evnen til å opprettholde den økonomiske verdiskapingen og produktivi­teten over tid. Enten en betrakter konkurranse­evnen på bedriftsnivå, bransjenivå eller nasjonalt nivå, bestemmes den av to faktorer: hvilken konkurranseposisjon bedriften, bransjen eller nasjonen er i, og hvilken omstillingsevne man har. I næringspolitikken er perspektivet landets langsiktige konkurranseevne. Jo bedre konkurranseevnen er i økonomien som helhet, jo høyere realinntektsnivå vil det være grunnlag for.

For enkeltbransjer derimot kan et høyt lønnsnivå enten være et uttrykk for høy produktivitet i næringen eller et symptom på at bransjen sliter med dårlig konkurranseevne. I det siste tilfellet kan det for samfunnet som helhet være riktig bruk av ressursene å overføre arbeidskraft og andre innsatsfaktorer fra denne bransjen til næringer med høyere lønnsevne.

Med høye oljeinntekter kan balanse i utenriksøkonomien oppnås med en mindre konkurranseutsatt sektor. Høye oljeinntekter innebærer imidlertid ikke at de konkurranseutsatte sektorene i Norge på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn tilsvarende sektorer hos handelspartnerne. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Skal en opprettholde en viss størrelse på den konkurranse­utsatte sektoren, kreves det at bedrifter som av­vikler sin virksomhet og arbeidsplasser som forsvinner, erstattes med nye bedrifter og arbeidsplasser som har minst like god konkurranseevne som tilsvarende aktører hos våre handelspartnere.

For å øke verdiskapingen og for å opprettholde den når markedsforholdene, tilgjengelig teknologi og makroøkonomiske rammebetingelser endres, er det nødvendig med omstilling. Omstillingen må skje ved at ressurser overføres fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme anvendelser og bruksformål i økonomien. Omstilling kan skje i den enkelte bedrift ved at produksjonen effektiviseres og organiseres bedre, i den enkelte bransje ved at de minst konkurransedyktige bedriftene erstattes av bedrifter med større konkurranseevne, og på nasjonalt nivå ved at næringsstrukturen endres.

Omstilling kan imidlertid være både kostbart og krevende for dem som berøres, og ofte vil det være nødvendig med en avveiing mellom omstillingskostnader og gevinster ved omstilling. Det er dessuten mye som tyder på at flere forhold enn lønn er viktige for at arbeidskraften skal ønske å flytte. Ettersom omstilling er helt avgjørende for å opprettholde konkurranseevne og verdiskaping, bør man innrette rammebetingelsene slik at kostnadene ved å flytte ressursene, enten det er arbeidskraft eller andre innsatsfaktorer, blir så små som mulig. Trygghet og motivasjon hos ansatte og ledelse er viktig for å få gjennomført slike prosesser.

I en liten, åpen økonomi som den norske vil de produksjonsmessige fortrinn vi har, et stykke på vei forklare hovedtrekkene i vår næringsstruktur og hvilke typer varer vi eksporterer. Det dreier seg om naturgitte forhold som ressurstilgang og hva vi gjennom erfaring og historiske tilfeldigheter har blitt gode til. Vår næringsstruktur er imidlertid under kontinuerlig forandring, jf. avsnittet over. Et viktig prinsipp i næringspolitikken er at nærings­livet selv er best i stand til å vurdere den forventede lønnsomheten og risikoen ved sine egne investeringer. Utviklingen i næringsstrukturen vil derfor i stor grad bestemmes av summen av et stort antall beslutninger foretatt av enkeltaktører. Men myndighetene har også et ansvar. Hva som er vårt lands produksjonsmessige fortrinn, kan og vil endres over tid. Det kan også påvirkes – bl.a. gjennom produktivitetsvekst og teknologisk framgang i eksisterende næringer og gjennom forsk­ning og utvikling. Derfor er det et næringspolitisk mål å legge grunnlag for at norske bransjer som er basert på høyt kompetansenivå og som har høy lønnsevne, vil vise seg konkurransedyktige også i framtiden.

Et næringspolitisk hovedmål må være å legge til rette for et vekstkraftig næringsliv med stor verdiskapingsevne. Tiltakene kan oppsummeres under overskriftene:

  • En politikk for å fremme en effektiv bruk av samfunnets ressurser

  • En politikk som fremmer innovasjonstakten og omstillingsevnen

2.1.3 Politikk for å fremme effektiv ressursbruk

Verdiskapingen i næringslivet påvirkes av den generelle økonomiske politikken. Ved å føre en økonomisk politikk som sikrer en jevn og balansert økonomisk utvikling, kan en unngå unødige produksjonstap og omstillingskostnader i lavkonjunkturer. Dette krever at den økonomiske politikken også baseres på langsiktige vurderinger av internasjonale konjunkturer og offentlige inntekter og utgifter, for å unngå den usikkerheten og de omstillingskostnadene som følger av omlegginger av den økonomiske politikken.

Det er også grunn til å regne med at en stabil økonomisk utvikling i seg selv bidrar til en effektiv ressursbruk på lang sikt. Stabile rammevilkår reduserer næringslivets kostnader knyttet til usikkerhet. Det er lettere å utarbeide rasjonelle planer, spesielt for langsiktige irreversible investeringer, når bedriftenes rammebetingelser ligger fast. Erfaringer tilsier at stabile rammevilkår også er viktig når det gjelder valg av lokaliseringsland, selv om dette ikke i seg selv er et tilstrekkelig vilkår for at Norge skal beholde og tiltrekke seg lønnsom næringsvirksomhet.

Arbeidskraften er den viktigste ressursen i økonomien. Et godt fungerende arbeidsmarked er derfor sentralt for effektiv ressursutnyttelse. Spesielt er det viktig for den samlede verdiskaping at den tilgjengelige arbeidskraften kanaliseres til de bedrifter og næringer der verdien av ytterligere ressursinnsats er høyest. Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet gjør at våre muligheter til å trekke flere personer inn i arbeidsmarkedet er begrensede. Det er derfor viktig at rammevilkårene er slik at eldre og andre som kan falle utenfor arbeidsstyrken, har incentiver til å forbli yrkesaktive så lenge de har ønske om det og noe å tilføre. En vil dessuten få mer ut av den tilgjengelige arbeidskraften ved en kontinuerlig oppgradering av kunnskap og kompetanse, en konkurransefaktor som synes stadig viktigere. Dette har implikasjoner bl.a. for utdanningspolitikken.

Utvikling og effektiv utnyttelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi er internasjonalt antatt å være et viktig virkemiddel for nyskaping og produktivitetsutvikling. Det er en næringspolitisk utfordringer å få bedre kunnskap om sammenhengen mellom IT-investeringer og produktivitetsvekst. En annen næringspolitisk problemstilling er hvilken rolle myndighetene bør ta for å sikre at en tilstrekkelig infrastruktur bygges ut. Departementets strategi på dette området er nærmere omtalt i pkt 2.3 nedenfor.

Også i produktmarkedene bør myndighetene regulere markeder ved hjelp av lover og regler. Konkurransepolitikken har som mål å få markedene til å fungere på best mulig måte gjennom økt konkurranse. Dette blir mer utfordrende når mange markeder i større grad synes å bli dominert av noen få, store aktører. Ved økt konkurranse vil markedsprisene gi noenlunde riktige signaler om reelle produksjonskostnader og verdsettelse av produktene. Derved blir ressursbruken mer effektiv samfunnsøkonomisk sett.

Konkurransepolitikken utøves både gjennom den norske konkurranseloven og gjennom konkurransereglene i EØS-avtalen. Norske konkurransemyndigheter vil normalt håndtere de fleste saker som involverer norske selskaper, men for store saker der samhandelen i EØS-området kan påvirkes merkbart, vil det være EU-kommisjonen og i enkelte tilfeller EFTAs overvåkingsorgan ESA som er konkurransemyndighet. I slike saker går EØS-avtalens bestemmelser foran de norske reglene.

Økonomisk aktivitet – både produksjon og forbruk – påvirker naturmiljøet bl.a. gjennom utnytting av naturressurser og utslipp av avfallsstoffer. Når dette ikke avspeiles fullt ut i produksjonskostnadene og markedsprisene, kan man få et overforbruk av naturressursene. Ved hjelp av miljøpolitiske virkemidler vil man kunne fremme en bedre samfunnsøkonomisk ressursbruk. En hensiktsmessig utforming av miljøpolitikken kan også gi opphav til konkurransefortrinn, f.eks. gjennom produksjon av miljøteknologi og miljøvennlig produksjon av andre goder.

Næringslivet står overfor et omfattende regelverk, som på flere områder er komplisert å forstå og kostbart å følge opp. Derfor arbeider Nærings- og handelsdepartementet med å forenkle regelverk og på en bedre måte vurdere virkningene av nytt regelverk på forhånd. Også den samlede innretningen av de direkte virkemidlene myndighetene benytter som en del av næringspolitikken – knyttet til forskning, finansiering, veiledning og eksportfremme – har betydning for mulighetene til effektiv bruk av ressursene.

Rammebetingelsene næringslivet står overfor, bestemmes delvis av myndigheter i andre land eller er et resultat av internasjonale prosesser som Norge deltar i. En side av globaliseringen er at virksomheter i større grad opererer på tvers av landegrensene. Et viktig næringspolitisk mål er å øke effektiviteten i handelen. Dette gjøres best ved at eksport og import skjer noenlunde uhindret til priser som reflekterer reelle produksjonskostnader og betalingsvillighet i internasjonale markeder. En sentral del av dette er arbeidet for å styrke det internasjonale handelssystemet gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO).

Et lite land som Norge har mye å vinne på å sikre norsk næringsliv gode og likeverdige vilkår i utenlandske markeder . Videreutvikling og innlemmelse av nytt regelverk i EØS-avtalen er en del av dette. Det arbeides videre med handelsforenkling innenfor rammen av EØS-avtalen, spesielt med vekt på godkjenning av produkter og produkttesting, standardisering og akkreditering. EFTAs frihandelsavtaler med tredjeland bidrar også til å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet, også i forhold til land utenfor EU.

I Europa har utviklingen vært tett knyttet til etableringen av EUs indre marked. EU-landene utvikler en felles næringspolitikk med det langsiktige mål å gjøre regionen til den mest konkur­ransedyktige i verden. Dette kan bl.a. få som følge at det konkurransemessige trykket fra våre handelspartnere øker. Europa må etter hvert betraktes som vårt hjemmemarked, der utviklingen får stor betydning for hvordan norsk næringspolitikk bør innrettes.

Næringsrettet støtte

Med næringsstøtte menes offentlige tiltak som gir en bedrift eller en gruppe av bedrifter særskilte økonomiske fordeler. Støttetiltak kan ofte begrunnes med ulike former for markedssvikt eller at samfunnet har andre mål enn den enkelte bedrift for sin aktivitet. Støtten kan ha mange former. Rene tilskudd, lån eller garantier til gunstige vilkår, tjenester som det offentlige ikke tar fullt betalt for, moderate krav til avkastning på statlig aksjekapital og lempelige skatte- og avgiftsregler kan som regel regnes som næringsstøtte. Noen tiltak belaster ikke de offentlige budsjetter direkte, f.eks. skjerming mot konkurranse.

De fleste former for næringsstøtte vil vanligvis påvirke konkurransen mellom bedrifter og dermed også ressursbruken i økonomien. Samtidig er det realøkonomiske kostnader knyttet til å finansiere næringsstøtten – f.eks. skattlegging av andre aktører. Det er derfor et næringspolitisk mål at næringsstøtten evalueres jevnlig for å sikre at de ønskede virkningene oppnås på en kostnadseffektiv og treffsikker måte.

Dette er et krevende politikkområde. Skal politikken fungere etter hensikten, kreves god informasjon og styring. Dersom virkemidlene ikke utformes på en god måte, eller næringer støttes på feilaktig grunnlag, vil politikken lett kunne hemme lønnsomme omstillinger, forverre landets samlede konkurranseevne og bidra til sløsing med samfunnets ressurser.

2.1.4 Politikk for å fremme innovasjon og teknologisk utvikling

Som det framgår, er kontinuerlig etablering av nye bedrifter og arbeidsplasser et avgjørende element i et verdiskapende næringsliv. Denne typen dynamikk bestemmes bl.a. av innovasjonstakten i eksisterende foretak og av nyskaping i form av oppstart av ny virksomhet.

Oppstart av ny virksomhet – entreprenørskap

Menneskets behov for å skape, finne nye løsninger og se resultater av egen innsats, er avgjørende drivkrefter for utviklingen av næringsvirksomhet. Mange ønsker å skape et livsgrunnlag av egne ideer, enten det skjer som arbeidstaker i en bedrift eller ved å starte egen virksomhet. Dette utgjør den verdiskapingen som hele næringspolitikken har til formål å fremme. Derfor må næringspolitikken legge til rette for kreativitet og entreprenørskap.

En del av dette er å bidra til å skape positive holdninger til entreprenørskap og til at aktiv læring, kreativitet og evne til å ta initiativ blir gjennomgående elementer i all utdanning. Nærings­politiske myndigheter har også en rolle i å skape nettverk og møteplasser for gründere, vurdere om tilgangen på såkorn- og risikokapital er tilstrekkelig og intensivere arbeidet med forenkling av næringslivets administrative byrder.

Innovasjon

Opprettholdelse av konkurranseevne er avhengig av innovasjon, og innovasjon er basert på kunnskap. Kunnskap er et spesielt økonomisk gode ettersom flere kan bruke samme kunnskap sam­tidig, og ettersom det kan være vanskelig å utelukke noen fra å bruke den dersom de ikke har betalt noe for den (kunnskap har karakter av et kollektivt gode). Myndighetene har derfor en sentral rolle når det gjelder utdannings- og forsk­ningspolitikken, også i næringspolitisk sammenheng.

Ny teknologi og ny kunnskap fremmer innovasjon. Dette fordrer forskning og utvikling (FoU). Dersom private virksomheter selv avsetter mindre ressurser til forskning og utvikling enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig, er det grunnlag for offentlige tiltak for å fremme både offentlig og privat initiert forskning. FoU-aktiviteten i private virksomheter i Norge er lav sammenlignet med mange andre land.

Kunnskapen som ligger til grunn for den nye teknologien, genereres ikke kun av oss selv. Tvert imot er det solid grunnlag for å fastslå at globalisering og handel med utlandet er en av de viktigste mekanismene for å fremme innovasjon og vekst. Ved å utnytte forbindelsene med resten av verden, kan et lite land som Norge oppnå tilgang til den store mengden av kunnskap som er akkumulert i den internasjonale forskningsverden. Måten ny kunnskap kanaliseres inn i økonomien på, er altså dels gjennom nyetablering av nye virksomheter og dels gjennom handel. Når det er viktig å delta i europeiske forskningsprgrammer, kan det bl.a. forstås ut fra dette perspektivet. Under programkategori 17.20 og i pkt. 2.4 nedenfor er Nærings- og handelsdepartementets forskningssatsing nærmere beskrevet.

Kulturlivet er bærere av en rekke kvaliteter, som kulturell og historisk kontekst, beherskelse av alternative kommunikasjonsformer og kreativitet. Det er grunn til å tro et sterkere samspill mellom næringslivet og kulturlivet også kan gi opphav til innovasjon og verdiskaping. Det samme gjelder næringsrettet design.

2.2 Statlig eierskap

Statens eierskap i norsk næringsliv er omfattende. I OECD-sammenheng er det få land med tilsvarende statlig eierskap i næringslivet. Motivene for statlig eierskap i Norge har vært mange, og de har variert. Kontroll med naturressurser, hen­synet til regional og nasjonal næringsutvikling, finansiering av tunge prosjekter og ønsket om nasjonal kontroll med viktige bedrifter har vært fremme som hovedbegrunnelser. Staten har også overtatt selskaper i krise, bl.a. enkelte banker. I senere år er flere forvaltningsorganer blitt omdannet til forvaltningsbedrifter, som så har fått ny selskapsform tilpasset konkurranse og behov for økt effektivitet.

En rekke tidligere statseide selskaper, der virksomheten etter hvert skjer på forretningsmessig grunnlag, er blitt delprivatisert. Dette har bl.a. skjedd når selskapene har hatt behov for å styrke egenkapitalen. Staten har funnet det hensiktsmessig med et privat innslag i eierstrukturen, gjerne kombinert med børsnotering, bl.a. for å medvirke til at selskapet i sterkere grad må sette vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i fokus for virksomheten. Private aksjonærer tar del i vurderingen av større satsinger og deler risikoen ved dem. Børsnotering innebærer også at det blir større offentlighet og faglige analyser rundt et selskaps drift og resultater, økonomiske hovedtall og strategiske utviklingsmuligheter.

Det er et framtredende utviklingstrekk innenfor de fleste samfunnssektorer at omstillingshastigheten øker. For de enkelte virksomhetene betyr dette i praksis at de i økende grad vil måtte foreta disposisjoner som krever eiernes medvirkning. Eksempler er kapitalutvidelser, erverv av nye virksomheter, flytting av virksomhet, oppsplitting av selskaper, fusjoner med andre osv. Det er illustrerende for denne utviklingen at av de 15 aksjeselskaper som Nærings- og handelsdepartementet forvalter statens aksjer i, har det blitt foretatt slike eierdisposisjoner i 12 selskaper bare i løpet av de siste årene.

I markeder med stor dynamikk blir det en viktig konkurranseforutsetning at eierne evner å håndtere slike spørsmål raskt og kompetent. Dette skaper særlige utfordringer for staten som eier. På grunnlag av Grunnlovens § 19 og Dok. nr. 7 for 1972-73, jf. Innst. S. nr. 277 for 1976-77, er det en fast konstitusjonell praksis at Stortinget må forelegges og treffe vedtak når det gjelder kjøp eller salg av aksjer eller andre beslutninger i selskapene som i vesentlig grad vil endre statens eierengasjement. Disse forhold gjør at det kan være utfordrende for staten som eier å treffe de nødvendige vedtak ved omstruktureringer m.m. raskt nok til å forhindre at de virksomheter det gjelder, får en konkurranseulempe.

Landets sterke finansielle stilling gjør at vi må forutsette at den norske stat i lang tid vil være en betydelig eier i norsk næringsliv. Det er viktig, både for bedriftene selv og for å ivareta statens verdier best mulig, at departementet får mulig­heter til å utøve eierrollen på en effektiv måte. Særlig får dette betydning i selskaper der staten eier aksjer sammen med andre, noe som blir mer og mer aktuelt. Markedets – børsens og ulike industrielle samarbeidspartneres – vurdering av slike selskaper vil bl.a. være avhengig av statens opptreden som medeier. Departementet må evne å opptre effektivt, kunne dele forretningsmessige mål og samarbeide om å utvikle alle aksjonærenes verdier i selskapet.

Nærings- og handelsdepartementet vil med bakgrunn i en videreutvikling av hvordan eierskapet blir håndtert, legge opp til et nytt system for fullmakter. Dette vil gjelde alle de fullmakter som regjeringen har fått av Stortinget med hensyn til eierandeler i de enkelte selskaper. Disse fullmaktene vil heretter samles og fremmes som forslag til årlige romertallsvedtak. De forslag som fremmes, gjengir kun de fullmakter som allerede foreligger pr. i dag.

Det vil ikke ligge noe pålegg til å bruke fullmaktene innen bestemte tidsfrister. Dette vil bli håndtert på forretningsmessig grunnlag når en aktuell situasjon foreligger. Vedtaket vil i utgangspunktet gjelde for ett år, og forutsettes fornyet hvert år med mindre spesielle forhold skulle oppstå. Tidspress rundt saker om kjøp og salg av selskapsandeler kan påvirke prisen, i børsnoterte selskaper aksjekursen, og bør unngås. Forhandlinger om transaksjoner i disse sakene tar dess­uten erfaringsmessig tid og må også avpasses statens og selskapenes behov og behandlingskapasitet. Det er viktig, både for bedriftene selv og for å ivareta statens verdier best mulig, at departementet får muligheter til å utøve eierrollen på en effektiv måte. Det nye systemet vil bidra til en bedre oversikt og forståelse av departementets full­makter.

2.3 IT-politikken

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien blir av mange vurdert som den viktigste drivkraft i dagens økonomiske og samfunnsmessige utvikling. Land som vi normalt sammenligner oss – og konkurrerer – med, er fullt ut oppmerksom på dette. Både global konkurranse og globalt sam­arbeid om utvikling og utnyttelse av informasjonsteknologi (IT) er løftet høyt og høyere opp på den politiske dagsorden i hele den industrialiserte verden.

For Norge må fokus være at vi forserer og forsterker utviklingen fra en råvarebasert økonomi til en kunnskapsøkonomi. Mange analytikere legger vekt på at vår evne og vilje til å lykkes på dette området, er en forutsetning for å sikre fortsatt konkurransekraft, verdiskapning og utvikling av velferdssamfunnet.

IT-politikk har hittil i stor grad dreid seg om å mobilisere entusiasme og innsatsvilje for å utnytte den nye teknologien. Og optimismen har vært betydelig i mange miljøer. Den såkalte dotcom-bølgen med den etterfølgende dotcom-døden viser at normale økonomiske lover og behovet for en gjennomtenkt politikk gjelder på dette området som på andre samfunnsområder. De som imidlertid tror at den såkalte dotcom døden er spikeren i kisten for IT-revolusjonen, tar trolig feil. Kompetansen, erfaringene og teknologien er ikke borte, tvert imot. Det er når den nye teknologien og de nye løsningene nå i større grad blir allemannseie vi vil oppleve de største endringene. Derfor er IT-utviklingen ikke bare viktig for IT-bransjen. Den er også helt vesentlig for offentlig forvaltning, vårt etablerte næringsliv og for de virksomhetene som ennå ikke er etablert. Uten at disse tar i bruk den nye teknologien og de mulighetene denne gir, vil utviklingen overmanne dem. Vi ser altså ikke slutten på IT-revolusjonen. Det er nå det begynner for alvor.

Internasjonalt legges det vekt på at en framtidsrettet IT-politikk må omfatte kompetanse, infrastruktur, utvikling av innhold og tjenester og en vekstkraftig IT-næring.

Som koordineringsdepartement må Nærings- og handelsdepartementet ta et hovedansvar for at innsats og prioritering skjer på en måte og innenfor områder som kan gi en helhetlig politikk og utvikling på IT-området.

Norge har et godt utgangspunkt. Vi er på verdenstoppen når det gjelder Internettbruk, har en velutviklet infrastruktur, en aggressiv IT-næring på en del områder og en oppegående utdanningssektor som er blant de fremste i bruk av IT. Men vi har også klare indikasjoner på at Norge på enkelte områder ikke har den dynamikk i utviklingen som vi kunne ønske når vi sammenligner med de aller fremste. Det gjelder f.eks. både visse sider ved IT i utdanningen og utvikling av bredbånd.

Noe av det viktigste ved utviklingen av en nasjonal, framtidsrettet IT-politikk er at utviklingen på ulike områder henger meget nøye sammen. Ingen utvikling finner sted uten grunnleggende kompetanse på alle nivåer. Tilbud om bredbånd i alle deler av landet anses av mange som helt avgjørende for å få økt tempo i IT-utviklingen. Men samtidig vil ikke denne utviklingen skyte fart uten at det er utviklet anvendelser som gjør at publikum finner det regningssvarende å bestille bredbånd. Publikum og norske bedrifter vil heller ikke ta elektronisk handel (e-handel) i bruk uten at det er etablert ordninger som gjør det trygt å bruke nettet. Samtidig er det viktig at det skapes norske anvendelser på nettet som gjør at norsk næringsliv får nytte av utviklingen og som er til fremme for norsk kultur. Disse sammenhengene viser at det må satses bredt for å fart på IT-utviklingen. Det finnes ikke noe enkeltgrep som løser alle problemer.

Elektronisk handel og forretningsdrift

Norge skal ligge i forkant av utviklingen av elektronisk handel og forretningsdrift. Økt kompetanse og tillit i næringslivet og hos forbrukere er nødvendig for verdiskapende utvikling av elektronisk handel og kommunikasjon. Eksempelvis skal det nye VeRDI-programmet i SND bidra til økt implementering av e-handel i små og mellomstore bedrifters strategiprosesser, og nettstedet www.handel.no er en felles portal for informasjon relatert til e-handel. Det offentlige ønsker videre å stimulere til e-handel bl.a. ved å etablere en elektronisk markedsplass for offentlige innkjøp. Nærings- og handelsdepartementet har opprettet Fellesforum for e-handel som skal være en pådriver og koordinator i arbeidet med å videreutvikle e-handelsområdet. Forumet skal bidra til å styrke dialogen mellom næringsliv og myndigheter og gi råd i viktige spørsmål.

Utbredelse av elektronisk handel, forretningsdrift og annen elektronisk samhandling over nett – f.eks. offentlige elektroniske tjenester – er avhengig av at det eksisterer hensiktsmessige løsninger for betaling, beskyttelse av personopplysninger, vern av forretningshemmeligheter og støtte for elektronisk samhandling med samme juridiske gyldighet som den papirbaserte. Bruk av kryptografi er i dag et viktig element i slike løsninger.

Tillit til teknologien

Sikker infrastruktur for elektronisk samhandling er nødvendig for å skape tillit hos brukerne og gjøre samfunnet mer robust. Gjennom dette åpnes det for at elektronisk handel, forretningsdrift og offentlige tjenester over Internett får en alminnelig og omfattende bruk. Det offentlige arbeider generelt målbevisst for å tilpasse regelverket til informasjonssamfunnet og bl.a. legge til rette for utstrakt bruk av elektronisk kommunikasjon. Det er gjennomført et arbeid med å tilrettelegge lover og regelverk slik at hindringer for elektronisk kommunikasjon blir fjernet (eRegelprosjektet). En proposisjon om dette ble fremmet 31. august 2001 (Ot.prp. nr. 108 for 2000-2001).

Samfunnets økte bruk av IT fører til at informasjonssystemer – som er en del av forretningsliv, forvaltning og den private sfære – i stadig større grad blir sårbare for uønskede eller utilsiktede hendelser, bl.a. anslag fra kriminelle. Tillit gjennom sikre og robuste datasystemer og nett er en forutsetning for å kunne utnytte teknologien slik at det leder til produktivitet og økonomiske gevinster. Regjeringen vil derfor satse på tiltak som vil bidra til økt informasjonssikkerhet i offentlige og private virksomheter og ved drift av vitale nasjonale systemer, og tiltak som vil bidra til etablering av tillitskapende infrastrukturer for elektronisk samhandling over nett. Økt utbredelse og bruk av Internett og mobiltelefoni bidrar til å øke utfordringene med å opprettholde tilfredsstillende sikkerhet ved elektronisk informasjonsutveksling. Videre kan systemer av vital nasjonal interesse – som i stor grad er avhengige av IT – bli slått ut ved f.eks. datamaskinsvikt dersom man ikke etablerer hensiktsmessige sikringsmekanismer. Satsing på informasjonssikkerhet har en todelt målsetting:

  • forebygge mulige angrep mot IT-systemer og redusere sårbarheten

  • legge til rette for robuste og tillitvekkende infrastrukturer for elektronisk samhandling i næringslivet og i forvaltningen

Regjeringen vil utarbeide en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet, med en rekke tiltak som skal bidra til å realisere disse målsettinger. Forslaget om å etablere et senter for informasjons­sikring vil være ett slikt tiltak, jf. omtale under kap. 914, post 21.

Mobilt Internett: der du er – når du trenger det

Norge ligger i fremste rekke internasjonalt både når det gjelder bruk av mobiltelefon, utvikling av mobile tjenester og bruk av Internett. Vi har sterke og kreative faglige miljøer og en dyktig, entusiastisk og engasjert bransje. Vi ser konturene av noe som kan bli en ny næringsklynge. Det norske markedet er modent, og med ønsker om mer mobilitet og fleksibilitet i hverdagen gir dette enestående muligheter til å utvikle nye tjenester og nye bruksmønstre. Norske bedrifter er også gode på bruk av ny teknologi. Disse fortrinnene må vi utnytte.

Det er derfor en klar politisk målsetting å utnytte disse fortrinnene til å skape slagkraftige norske tilbud innen den voksende industri som betegnes mobilt Internett. Ved å markedsføre Norge som testland og samarbeidspartner, kan Norge som mobilnasjon bli en internasjonal ­merkevare. Dette vil gi nye muligheter for kunnskapsbasert næringsutvikling og eksport.

Mobilt Internett er teknologi som gjør at man har tilgang til tjenester der du er, når du trenger det. Mobile tjenester gjør at mobiltelefonen, eller en trådløs terminal, enkelt kan finne ut hvor du er og hvor f.eks. nærmeste minibank, apotek eller bilverksted finnes. Dagens GSM-system tillater lite mer enn tekstmeldinger, lokalisering og nyhetstjenester. Men nye løsninger, som WLAN (radiobaserte lokale nett) og etter hvert UMTS (3. generasjons mobilnett) vil gjøre det mulig å realisere avanserte mobile tjenester.

Realisering av mobilt Internett og mobile tjenester krever en aktiv og samordnet politikk både på tele- og på innholdssiden (f.eks. logistikk og digitale kart). En nasjonal satsing på mobilt Internett og mobile tjenester må skje i dialog mellom myndighetene og bransjen.

eNorge

Regjeringens rullerende, operative eNorge-plan skal bidra til et samlet grep på aktiviteter og tiltak innen IT-politikken. Målet med eNorge er å skape en grønn kunnskapsøkonomi og et informasjonssamfunn for alle. Dette er et verdimål. Alle skal være med, og den nye teknologien skal brukes til å utvikle kunnskapssamfunnet i en miljøvennlig retning. Samtlige departementer bidrar til planen, og aktører fra organisasjoner, kommuner og statlige etater deltar med egne vedlegg og er eNorge-partnere. Regjeringen har lagt fram tre versjoner av eNorge-planen siden juni 2000. Målsettingen er at eNorge-planen skal understøtte mål på IT-om­rådet som er minst like ambisiøse som det EU har formulert i sin eEurope-plan. Ambisjonen er å være blant de fremste nasjoner i den internasjonale utvikling når det gjelder bruk av og utvikling innen informasjonsteknologi. eNorge-arbeidet videreutvikles kontinuerlig med formål å gjenspeile utviklingen i informasjonssamfunnet generelt.

Realisering av regjeringens målsetting om døgnåpen forvaltning gjennom bruk av IT og Internett er et viktig element i IT-politikken og en viktig del av utviklingen av en slankere og mer slagkraftig forvaltning. Elektroniske tjenester fra offentlig sektor vil utgjøre en meget viktig del av det innhold som formidles over bredbåndsnett i årene framover.

FoU-innsatsen på IT-området er betydelig, men spredt. Slik forskning – både grunnforskning og anvendt forskning – må styrkes og profileres. Tettere kontakt mellom IT-næringen og IT-forsk­ningen er viktig for å fremme forretningsutvikling, innovasjon, internasjonalisering og kvalitetsutvikling. Regjeringen vil bidra til at IT-næringen videreutvikles som en selvstendig og vekstkraftig næring gjennom å legge forholdene til rette for internasjonalisering og tilgang på kompetent arbeidskraft. Dette vil skje gjennom økt innsats på IT i læring og undervisning og gjennom forenkling av ordningene for internasjonal IT-kompetanse til norsk næringsliv.

Sektorgrensene mellom kringkasting, tele og IT blir etter hvert mindre tydelige. Denne utviklingen betegnes vanligvis som konvergens. Utviklingen fører til betydelige behov for gjennomgang og justering av lovverket, bl.a. når det gjelder teleloven og kringkastingsloven, men også en rekke andre lover. Det pågår også et moderniserings­arbeid på IT-, tele,- og kringkastingsområdet, og utviklingen vil øke behovet for en felles regulering av disse sektorene. Utfordringen for myndighetene er å utarbeide et teknologinøytralt regelverk som er tilpasset utviklingen.

IT-politikken berører mange departementers ansvarsområder. De enkelte fagdepartementene har ansvar for IT-politikken innenfor egen sektor, men mange sentrale IT-politiske utfordringer er sektorovergripende. Nærings- og handelsdepartementet er tillagt samordningsansvaret for regjeringens IT-politikk. Samordningsansvaret berører bl.a. samfunnsmessige sider ved IT-utviklingen, å hindre at det oppstår nye skiller som følge av utstrakt bruk av IT, sammenlignende statistikk på IT-området, IT-sikkerhet, bredbånd, elektronisk handel og forretningsdrift og utvikling av norsk elektronisk innhold. En effektiv samordning og nær dialog med private og offentlige aktører vil bidra til gode rammebetingelser for utvikling og anvendelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i næringslivet og samfunnet for øvrig.

Nærmere om innhold

Utvikling av norsk elektronisk innhold er satt i fokus og vil måtte følge tett på bredbåndsutviklingen dersom investeringene i infrastrukturen skal gi ønsket avkastning.

En interdepartemental arbeidsgruppe med deltakelse fra Miljøverndepartementet, Kultur­departementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har våren 2001 vurdert mulighetene for en større satsing på norsk elektronisk innhold på nettet. Formålet med arbeidet er å vise bredde og mangfold på feltet digitalt innhold og skape en felles plattform for ulike aktører. Bakgrunnen for arbeidet er at digitalt innhold i tiden framover vil få stor betydning i økonomien og utviklingen av informasjonssamfunnet. Utviklingen er bl.a. knyttet til bredbåndsutbygging, utvikling og bevaring av det felles «norske offentlige rom», potensialet for næringsutvikling og effektivisering av offentlig sektor. Arbeidet har avdekket felles problemområder, bl.a. knyttet til:

  • grunnlagsinvesteringer/infrastruktur

  • opphavsrett

  • inntjening/prising

  • betalingsmekanismer

  • sikkerhet/misbruk av data

  • behov for styrket offentlig oppmerksomhet

De ulike departementenes innholdssatsinger er i hovedsak knyttet til:

  • døgnåpen forvaltning

  • digitalisering av arkiv- og museumsmateriale og styrking og bevaring av norsk språk i det digitale rom

  • digitale læremidler

  • digitale sjø- og landkart og arealrelaterte planleggingsverktøy

  • elektronisk samhandling i helsesektoren

  • utvikling av gode innholdsprodukter/tjenester

Arbeidet i den interdepartementale arbeidsgruppen vil fortsette og vil bli utvidet med medlemmer bl.a. fra innholdsprodusenter, bransjeorganisasjoner og det offentlige virkemiddelapparatet.

Nærmere om kryptopolitikken

Næringskomiteen rettet i brev av 11. mai 2001 en henvendelse til Nærings- og handelsdepartementet om arbeidet med kryptopolitikk. I svarbrevet til komiteen av 15. mai 2001 sa næringsministeren at hun tok sikte på å orientere Stortinget om arbeidet når det var avsluttet, og etter at regjeringen hadde tatt stilling til saken. En slik orientering gis nedenfor.

Formålet med en nasjonal kryptopolitikk er å legge til rette for bruk av krypteringsteknologi for sikker elektronisk samhandling i samfunnet og for sikker og pålitelig IT-bruk i norske virksom­heter.

Regjeringen la i august 2001 fram en nasjonal kryptopolitikk (eNorge.dep.no). Den er utarbeidet for bl.a. å kunne synliggjøre den i forhold til andre lands tilsvarende politikk. Den norske politikken er basert på OECDs retningslinjer for kryptopolitikk fra 1997 og bygger på et forarbeid av dr. juris Lee A. Bygrave ved Institutt for Rettsinformatikk, Universitetet i Oslo. Politikken bygger på eksisterende norsk lov. Hovedtrekk i politikken oppsummeres i følgende punkter:

  • Myndighetene skal legge til rette for utstrakt bruk av krypto i næringslivet, forvaltningen og samfunnet for øvrig.

  • Myndighetene bør legge til rette for et velfungerende og godt utviklet nasjonalt marked for kryptoprodukter og tjenester, slik at brukere skal kunne velge blant flere konkurransedyktige tilbud.

  • Det offentlige skal samordne sine krypto­anvendelser for ikke å påføre næringslivet og publikum unødige kostnader.

  • Tilbydere av offentlige teletjenester og andre tjenesteleverandører (f.eks. Internett-aksess-leverandører) skal kunne pålegges å skaffe myndighetene adgang til klartekst dersom de er i besittelse av selve teksten, eller nøklene som kan frambringe den.

  • Myndighetene skal ikke kreve obligatorisk deponering av kryptonøkler som er brukt til konfidensialitetssikring til rent personlige formål av privatpersoner. Krypteringsnøkler brukt til signering og/eller autentiseringsformål skal aldri deponeres. Det anbefales at arbeidsgivere sørger for lokal deponering av krypteringsnøkler til konfidensialitetssikring som brukes i et ansettelsesforhold.

  • Bruken av krypto bør baseres på internasjonalt anerkjente standarder så langt det er mulig.

  • Kryptopolitikken bør understøtte liberalisering av regler om eksportkontroll. Eksisterende regler nedfelt i lov om eksportkontroll bør anvendes med henblikk på at eksport av sterke kryptoprodukter for sivilt bruk kan finne sted forholdsvis enkelt. Utøvelsen av eksportkontrollen bør foregå i åpen dialog med alle berørte parter i det norske samfunnet. Dette innebærer også formidling av norske synspunkter videre inn Wassenaar-samarbeidet for bedre å ivareta næringslivets interesser.

  • Import og omsetning av kryptoprodukter på det norske markedet bør forbli fri.

I den videre utvikling og praktisering av krypto­politikken bør det skilles mellom bruk av krypto i forsvarssektoren og i sivil sektor. Behovene for sikring av konfidensialitet i de to sektorene er ulike, og de opererer under ulike rammebetingelser. Videre er det behov for samordnet praktisering av regelverk som innebærer krav om bruk av krypto på det sivile området. Regelverk som kan nevnes, er personopplysningsloven, forvaltningsloven, beskyttelsesinstruksen, helseregisterloven og andre særlover med taushetsbestemmelser o.l.

Gjennomføring av politikken bør skje i regi av sektormyndighetene, med Nærings- og handelsdepartementet som koordinerende organ. Det vil være hensiktsmessig å utarbeide egne handlingsplaner i de viktigste sektorene.

Redegjørelse for bredbåndsutviklingen

I forbindelse med IT-politisk redegjørelse for Stortinget 8. mai 2001 ga Nærings- og handelsministeren en gjennomgang av mål og aktiviteter på bredbåndsområdet. I debatten etter redegjørelsen (14. mai 2001) sa statsråden at hun ville orientere Stortinget om framdriften på bredbåndsområdet høsten 2001 i forbindelse med statsbudsjettet 2002. En slik redegjørelse gis nedenfor.

Regjeringens handlingsplan for bredbåndskommunikasjon

Regjeringens handlingsplan for bredbåndskommunikasjon ble lagt fram 11. oktober 2000. Planen slår fast at det er betydelige samfunnsinteresser knyttet til utbygging av bredbåndsnett, og at myndighetene derfor har en viktig rolle både når det gjelder å sikre konkurranse i markedet og en rettferdig utbygging og fordeling av tjenestene.

Planen sier at tilfredsstillende bredbåndskapasitet skal forstås som en overføringskapasitet i transport- og aksessnett som ikke begrenser den enkelte brukers mulighet til å utnytte framtidsrettede informasjons- og kommunikasjonstjenester. Planen legger opp til en markedsbasert utbygging av bredbåndsnett i Norge der det offentliges rolle er å styrke konkurransen i markedet og den offentlige etterspørselen etter bredbånd og bredbåndstjenester. Målene er at styrket konkurranse og offentlig etterspørsel skal:

  • medvirke til gode markedstilbud om tilknytning til bredbåndsnett til alle grunn- og videregående skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner innen utløpet av 2002

  • medvirke til gode markedstilbud om tilknytning til bredbåndsnett for alle norske husstander innen utløpet av 2004

Styrket offentlig etterspørsel etter bredbånd og bredbåndstjenester forventes å føre til investeringer fra private bedrifter i nærområdene rundt de offentlige virksomhetene. En annen viktig effekt er at offentlige tjenester og administrasjon kan effektiviseres ved å ta bredbåndstjenester i bruk.

For å sikre ønsket tempo og spredning i utbyggingen av bredbåndsnett, mener regjeringen at det eventuelt kan bli nødvendig med særskilte tiltak for grupper eller områder som markedet ikke kan dekke til rimelige priser og innen rimelig tid.

Oppfølging av regjeringens handlingsplan

Handlingsplanen inneholder en rekke tiltak som skal iverksettes av flere departementer og som er rettet mot bredbåndsutviklingen i bl.a. kommuneadministrasjonene, folkebibliotekene, skolene og sykehusene. I statsbudsjettet for 2001 er det over ulike departementers kapitler satt av betydelige midler til kompetanseutvikling for lærere, læremidler og FoU, utvikling av driftsmodeller for skolene, omlegging til elektroniske kartdata, forsk­ning om bredbånd, digitalisering av kringkastingen, bredbåndsutbygging i helsenett m.m. Nedenfor følger en kort gjennomgang av status på de fire områdene omfattet av 2002-målsettingen: Kommuneadministrasjoner, skole, sykehus og bibliotek.

Kommuneadministrasjoner

Bredbåndsutbyggingen i kommunene varierer sterkt, og noen kommuner har kommet lenger enn andre. Erfaringer viser at tilbud i mindre sentrale områder kan bli konkurransedyktige med sentrale strøk ved at kommunen har et bevisst forhold til markedet. Erfaringer viser også at sam­arbeid mellom flere kommuner i en region er en måte å spare driftskostnader og samordne etterspørselen på. Gjennom dette oppnår de betydelig bedre tilbud fra utbyggerne enn om de står alene. Et godt eksempel er Ryfylke-prosjektet. Dette er et samarbeid mellom seks kommuner om utbygging av høyhastighetsnett for tele- og datakommunikasjon for å få:

  • bredbåndstilknytning til samme pris som i sentrale strøk

  • bedre kvalitet på tele- og datatjenester og dermed raskere informasjonsutveksling

  • bedre tilgang på informasjon og kompetanse og oppdatert informasjons- og kommunikasjonsteknologi i kommunene

  • felles programvare i kommunene og sentralisert drift

  • styrket interkommunalt samarbeid

  • utvidet kompetanse innenfor helsesektoren

Dette samarbeidet har gitt Ryfylkeregionen bredbånd til samme pris som i Stavangerregionen. Prosjektet er eksempel på en sentral strategi i regjeringens bredbåndsplan, nemlig å stimulere utbygging av bredbånd gjennom markedsmekanismen, der økt offentlig etterspørsel er et avgjørende moment.

Erfaringene fra Ryfylke, Haram, Seljord, Modalen, Gloppen, Halden, Numedal og Alta m.m. viser alle at kommunene har en viktig rolle som bør utnyttes i bredbåndsutbyggingen. De planlegger arealutnytting, eier bygg og master, regulerer føringsveier og er store potensielle brukere av bredbåndskapasitet. Kommunene er også sentrale når det gjelder de andre fokusområdene skole, folkebibliotek og helsevesen. Innsatsen rettet mot kommunene og kommunale samarbeidsmodeller bør derfor intensiveres ytterligere.

Skole

Et sentralt mål i handlingsplanen for bredbånd er at alle grunn- og videregående skoler skal gis gode markedstilbud om tilknytning til bredbånd innen utløpet av 2002. Skal målsettingen ha en hensikt, må det satses både på fysisk infrastruktur og på innhold.

Kommunene må som skoleeiere ta ansvar for å finne de gode løsningene – i samarbeid med kommersielle leverandører og andre offentlige aktører. For å støtte opp om arbeidet lokalt og regionalt, er det tatt initiativ til et fiberskoleprosjekt. Prosjektet som ledes av UNINETT (et landsomfattende norsk datanettverk for forskning og utdanning), skal prøve ut ulike modeller for tilrettelegging av bredbånd.

Ved skolestart høsten 2001 fikk alle elever i videregående skole tilbud om gratis digitale læremidler i samfunnslære. Etter hvert vil det komme tilbud i andre fag og på høyere studienivåer. Som ledd i gjennomføringen av kompetansereformen er det over statsbudsjettet 2001 bevilget midler til programmer for utvikling av fleksible undervisningsformer. En rekke av disse tilbudene vil være basert på bruk av IT – enten i form av nettbaserte undervisningstilbud som kan følges hjemme, på arbeidsplassen eller som en kombinasjon av nettbaserte studietilbud, gruppearbeid og samlinger. Alle disse initiativene vil samles i et Nasjonalt læringsnett som skal gjøre det lettere for elever og lærere å finne fram på nettet og være en felles plattform for samarbeid og erfaringsspredning. Handlingsplanen for IT i skolen har en samlet bevilgning på 280 mill. kroner i 2001.

Regjeringen foreslår en ny låneordning for 2002 over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett til satsing på skoleanlegg innenfor en samlet låneramme på 15 mrd. kroner over åtte år der staten dekker renteutgiftene. Denne satsingen kan også inkludere bredbåndstilknytninger dersom dette er en del av rehabiliteringsprosjektet for skoleanlegget.

Bibliotek

Innsatsen mot bibliotekene tar sikte på å styrke folkebibliotekenes funksjon som ressurssentre for nærmiljøet, lokaladministrasjonen og det lokale næringsliv, bl.a. ved å legge til rette for fjern­undervisning og videokonferanser. I statsbudsjettet for 2001 er det satt av 15 mill. kroner til bredbånd i folkebibliotek som forvaltes av Statens bibliotektilsyn. Søknadsfrist for første utlysningsrunde var 5. mai 2001. Det kom inn 77 søknader med en total søknadssum på nær 64 mill. kroner. Søknadene kom fra alle kanter av landet, og flertallet holdt et høyt nivå.

Sykehus

Sosial- og helsedepartementet la i januar fram en ny IT-tiltaksplan for elektronisk samhandling i helsevesenet – «Si @!». I løpet av planperioden 2001-03 skal alle sykehus, leger og helsepersonell i pleie- og omsorgstjenesten ha tilgang til et elektronisk helsenett for utveksling av informasjon. Utbygging av bredbånd inngår i planen og innebærer en nødvendig investering for å omstille sektoren til å ta i bruk mer ressursbesparende metoder for samhandling. Utbygging av et bredbåndsbasert nasjonalt helsenett vil styrke kommunikasjonen mellom sykehus og primærhelsetjenesten og gi nye muligheter for sam­arbeid og arbeidsdeling mellom sykehus. Helsenettet skal støtte telemedisinske tjenester, e-post og meldingsutveksling, bl.a. bruk av elektronisk journal og pasientadministrasjonssystem. Det skal gis mulighet for videokonsultasjon og integrasjon av tekst, lyd og bilde. Dette stiller store krav til nettverkskapasitet. Utviklingen av et nasjonalt helsenett er derfor et viktig etterspørselsfremmende tiltak for bredbåndsutviklingen. I statsbudsjettet for 2001 ble det bevilget 15 mill. kroner til bredbåndsinfrastruktur i helsenettet.

Generelle virkemidler

HØYKOM

HØYKOM-ordningen ble etablert i 1999 med en virketid på tre år for å støtte opp under forsøk med høyhastighetskommunikasjon. Ordningen er landsdekkende, men med hovedvekt på anvendelser i distriktene. Ordningen skal stimulere offentlige virksomheters etterspørsel etter infrastruktur og næringsutvikling knyttet til etatenes behov for å gi markedet incentiver til å bygge ut infrastrukturen, men ikke direkte finansiere den. Prosjektene skal samordnes med eksisterende programmer og tiltak. For 2001 er det bevilget 38,5 mill. til HØYKOM. Det vises til omtale under kap. 914, post 50. Regjeringen ønsker å videreføre programmet i ytterligere tre år.

Bredbåndsrelevante bevilgninger over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett

Kommunal- og regionaldepartementet har støttet prosjekter for bredbåndsutbygging over kap. 551 Regional næringsutvikling i fylker og kommuner, post 58 Regionale samordningstiltak. For inne­værende år er det gitt tilsagn om støtte til prosjekter i Finnmark, Aust-Agder og Vest-Agder med til sammen 9,8 mill. kroner. I tillegg er det planlagt ytterligere støtte til bredbåndsprosjekter på om lag 15 mill. kroner slik at den totale støtten til IT-prosjekter for 2001 sannsynligvis vil beløpe seg til nærmere 25 mill. kroner. Prosjektene har i hovedsak vært knyttet til det distriktspolitiske virke­området. Kommunal- og regionaldepartementet har gitt støtte til prosjekter som via økt offentlig etterspørsel etter bredbåndskapasitet stimulerer kommersielle operatører til å bygge ut et bredbåndsnettverk i distriktene til konkurransedyktige priser. Lengst av disse prosjektene har det tidligere omtalte Ryfylkeprosjektet kommet.

Videre gir Kommunal- og regionaldepartementet tilskudd til lokal IT-infrastruktur, bredbånd m.m. over kap. 551, post 51 Tilrettelegging for næringsutvikling. Forvaltningen av midlene er i hovedsak delegert til fylkeskommunene. I 2000 ble det tildelt ca. 5,5 mill. kroner til opplærings- og utviklingsprosjekter innenfor IT. Som et ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 34 for 2000-2001 Om distrikts- og regionalpolitikken, og regjeringens handlingsplan for bredbåndskommunikasjon vil det over denne posten fra 2002 bli gitt økt prioritet til lokale og regionale tiltak og prosjekter knyttet til bredbåndsutbygging og etablering av annen lokal IT-infrastruktur.

Bevilgningen over kap. 552 Nasjonale programmer og tiltak for regional utvikling, post 56 Omstilling og nyskaping, kan også benyttes til bredbåndsrelaterte prosjekter forutsatt at for­målet for øvrig ligger innenfor gjeldende retningslinjer for posten.

Partnerskap for bredbånd

For å samordne innsatsen på bredbåndsområdet har Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Samferdselsdepartementet og Kirke-, utdannings- og forsknings­departementet i samarbeid med Kommunenes sentralforbund og bransjorganisasjonene IKT-Norge og Abelia-NHO (tidligere Teknologibedriftenes Landsforbund) etablert et partnerskapsprosjekt som skal koordinere og understøtte handlingsplanen for bredbånd. En sentral oppgave er å initiere veiledningsvirksomhet overfor kommuner, lokalt næringsliv og andre som skal nås for utbygging og bruk av bredbånd. For dette formålet er det opprettet en egen kontaktgruppe for veiledningstjenester på bredbåndsområdet. Kontaktgruppen kartlegger behov for veiledning og søker å identifisere hull, overlappinger og synergier mellom de eksisterende veiledningstjenestene. Partnerskapsprosjektet tar sikte på å virke i hvert fall ut 2002.

Dagens situasjon for tilbud og utbredelse av bredbånd i Norge

I 2002 skal regjeringen sette i gang en omfattende undersøkelse av situasjonen på bredbåndsområdet i Norge. Et av formålene med undersøkelsen skal være å kartlegge behovet for støtteordninger/tiltak i områder der markedet ikke kan sørge for et tilfredsstillende bredbåndstilbud innen rimelig tid.

I påvente av den mer omfattende kartleggingen har Nærings- og handelsdepartementet fått utført en begrenset kartlegging av tilbudet av bredbånd. Hovedfokus har vært å kartlegge hvilke kommuner som har eller vil få et bredbåndstilbud innen utløpet av 2002. Etterspørselen etter bredbånd er ikke søkt kartlagt i undersøkelsen, ei heller tilbudet av leide samband. Telenor er konsesjonsforpliktet til å levere leide samband med en kapasitet på inntil 2 Mbit/s til bedrifter og virksomheter over hele landet. Undersøkelsen har identifisert omkring 50 leverandører av bredbåndsforbindelser i det norske markedet, og 40 av disse er inkludert i datagrunnlaget.

I undersøkelsen er bredbånd definert som overføringshastigheter over 300 Kbit/s. Det er i underkant av hva mange i dag oppfatter som bredbånd, men det er gjort for å inkludere mangfoldet i teknologier og markedsaktører, og fordi kapasiteten vil øke etter hvert som etterspørselen øker. En kommune anses i undersøkelsen som dekket dersom det er tilbud om bredbånd ett sted i kommunen. Undersøkelsen av bredbåndstilbudet til kommunene, når man ser bort fra leide samband, konkluderer med at:

  • pr. 1. juli 2001 har ca. 24 pst. eller 103 av landets 435 kommuner et tilbud om bredbånd

  • pr. 31. desember 2001 forventes dette tallet å stige til ca. 29 pst. (125 kommuner)

  • pr. 31. desember 2002 forventes mellom 38 og 50 pst. av kommunene å ha et tilbud om bredbåndsdekning

Prognosen for 2002 er preget av usikkerhet. De fleste aktørene ønsker ikke å forplikte seg til å bygge ut nett før de får en konkret etterspørsel i markedet. Det er kommunene i de sentrale delene av Østlandet som antas å få best dekning, men også på Sørlandet og Vestlandet vil dekningen være god. Midt- og Nord-Norge ser ut til å oppnå en mindre dekning. Det finnes likevel en rekke distriktskommuner som har en god bredbåndsdekning takket være bevisste prioriteringer og egeninnsats. Når det gjelder konkurransesituasjonen for bredbånd ved utløpet av 2002, antas det i undersøkelsen at 271 kommuner ikke vil ha noe tilbud utover leide linjer. Av de resterende 164 kommunene vil 69 kun ha tilbud fra én bredbåndsleverandør, mens 95 vil ha tilbud fra to eller flere. For ni av de sistnevnte kommunene vil det finnes tilbud fra ti eller flere leverandører.

Departementet har innhentet supplerende informasjon bl.a. fra Telenor. Telenor opplyser, som nevnt foran, at de er forpliktet til og gir tilbud om leide linjer (bedriftsmarkedet) på minst 2 Mbit/s til hele landet, inkludert alle 435 kommunesentra. Den såkalte Nordicom-plattformen, som leverer 2 Mbit/s, 34 Mbit/s og 155 Mbit/s, er pr. juli 2001 bygd ut i 132 kommunesentra. Telenor opplyser dessuten at bredbåndsproduktene som selskapet tilbyr, er sammensatte, med store og mange variasjons­muligheter for hvilke tjenester som inngår. Prisen på produktene vil variere med dette. Tilbudet om leide linjer er innrettet mot bedriftsmarkedet. For privatmarkedet, som er omfattet av 2004-målsettingen, er leide linjer av kostnadsmessige årsaker ikke noe reelt alternativ.

Resultatene fra kartleggingen og de supplerende opplysningene fra Telenor gir et bilde av betydelig aktivitet, men ikke tilstrekkelig utbyggingstempo til å nå målene om gode markedstilbud. Leide linjer er først og fremst et alternativ for virksomheter omfattet av 2002-målsettingen, men også andre tilbud enn leide linjer, slik som DSL (Digital Subscriber Line, teknologien utnytter det eksisterende kobberkabelnettet til tjenester med høy overføringshastighet), er aktuelt for bedriftsmarkedet. Departementet mener at prisfaktoren må tillegges betydelig vekt. I mange tilfeller tilbys standardpriser over hele landet, men for noen produkter, bl.a. leide linjer, varierer prisen kraftig med geografisk avstand. Høye priser på høyhastighetsaksess begrenser bruken av tjenestene. Det er grunn til å tro at bredbånd generelt, og leide samband spesielt, i større grad vil benyttes dersom flere kommuner og lokale virksomheter går sammen om å skape større tyngde i etterspørselen.

Internasjonale sammenligninger

Norge er blant de ledende land både på tilgang til og bruk av Internett. Norge har også en høy ISDN-andel (59 pst. av husstandene i februar 2001) sammenlignet med andre europeiske land. I antall bredbåndstilknytninger ligger imidlertid Norge mindre gunstig an.

OECD har i en undersøkelse pr. 31. desember 2000 kartlagt bredbåndstilknytninger i 30 OECD-land. Rangeres landene etter tilknytning i prosent av antall innbyggere, kommer Norge på 14. plass med 0,34 pst. av befolkningen tilknyttet bredbånd. Til sammenligning har Korea, som er nr. 1 i undersøkelsen, 9,2 pst. av befolkningen tilkoplet bredbånd, mens Sverige og Danmark er henholdsvis nr. 7 og 8 med 1,21 og 1,05 pst. dekning. Norge kommer særlig dårlig ut på antall DSL- abonnenter. Dette har sammenheng med at den kommersielle utrullingen av DSL i Norge på undersøkelsestidspunktet ikke hadde startet i særlig grad. Den høye norske ISDN-andelen kan bidra til at Internett-brukerne i Norge har færre incentiver til å ta i bruk bredbånd.

Ifølge Telenor hadde ca. 30 pst. av befolkningen tilbud om ADSL-dekning (Asymmetric Digital Subscriber Line, er den første implementerte og langsomste av disse nye teknologiene) i Norge pr. 30. juni 2001. Innen utgangen av 2001 regner Telenor med å ha en dekningsgrad for ADSL på ca. 50 pst. og innen utgangen av 2003 en dekning på 75 pst. av befolkningen. Det var ikke mer enn 3 180 ADSL-abonnenter i Norge ved utgangen av første kvartal 2001. Tilsvarende tall for Sverige, Danmark og Finland var på samme tidspunkt henholdsvis 35 000, 45 000 og 15 000.

Utfordringene

Utbredelsen av bredbånd i Norge går altså langsommere enn ønskelig for å kunne realisere målene i regjeringens handlingsplan. Samtidig vet vi at bredbåndsutviklingen er viktig for hele samfunnet. I en amerikansk rapport anslås at bredbånd, når det er like utbredt som telefoni, vil bidra til en økt vekst i den amerikanske økonomien på om lag 400 mrd. dollar i året. Positive økonomiske konsekvenser vil med stor sannsynlighet også følge av bredbåndsutviklingen i Norge og dermed åpne for verdiskaping og vekst i hele samfunnet.

St.meld. nr. 34 for 2000-2001 Om distrikts- og regionalpolitikken, peker på betydningen av bredbåndsutviklingen for distriktene. Mindre regioner og utkantområder får gjennom bredbånd muligheter som før bare var forbeholdt mer sentrale strøk. Det er viktig å stimulere utbygging og utnyttelse av bredbånd i alle deler av landet.

Det er flere grunner til at tempoet i utbyggingen av bredbånd i Norge ikke er tilfredsstillende:

  1. Det økonomiske klima i IT-sektoren har i den senere tid endret seg vesentlig og er i dag ikke slik at det inviterer utbyggere og innholdsleverandører til ekstraordinære investeringer. Det kreves store investeringer fra aktørene, og det tar tid å utvikle tjenester. Det er en utfordring å stimulere den offentlige etterspørselen i synergi med fornyelse av offentlig sektor og arbeidet med døgnåpen forvaltning.

  2. Det må stilles spørsmål om det i Norge er tilstrekkelig konkurranse i bredbåndsmarkedet. Ser man f.eks. på ADSL, har Norge et forholdsvis bra utbygd dekning, men foreløpig få ADSL-brukere sammenlignet med andre nordiske land. Dette kan ha sammenheng med Telenors sterke stilling i markedet og at det i Norge er relativt sett høye ADSL-priser. En annen mulig faktor som kan bremse utviklingen i bredbåndsmarkedet, er at innføring av bredbånd til fast månedspris i stedet for Internett-aksess med tellerskritt, i hvert fall til å begynne med, medfører reduserte inntekter for de etablerte teleaktørene. I tillegg kreves investeringer for å kunne tilby den nye tjenesten. Ut fra denne analysen kan tellerskritt­baserte aktører ha en økonomisk interesse av å opprettholde dagens situasjon lengst mulig. Telemyndighetene i Norge ser for tiden nærmere på erfaringene med bruksuavhengige prisingsmodeller. Det er en utfordring å utvikle telepolitikken slik at det legges til rette for styrket konkurranse, og dermed lavere priser på tjenestene. Telemyndighetene arbeider løpende med å vurdere konkurransesituasjonen i ulike deler av telemarkedet og eventuelle tiltak. Bl.a. fokuseres det på tilgang til det faste aksessnett, markedene for overføringskapasitet og tilgang til Internett. Det arbeides også med sikte på å kunne legge fram forslag til Stortinget om ny regulering av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.

  3. Det hersker en viss usikkerhet om hvilke nyttevirkninger bredbånd vil ha for brukerne til tross for dokumenterte eksempler på kostnadsbesparende og effektiviserende gevinster. Selv om det finnes mange gode lokale bredbåndsinitiativ i Norge, er det fortsatt usikkerhet blant kommuner, lokale statlige etater og lokalt næringsliv om hvordan man kan gå fram for å få etablert bredbåndskommunikasjon. En undersøkelse foretatt våren 2001 i 70 kom-muner indikerer at bredbånd ikke står på dagsorden i mange kommuner, og at det ikke er budsjettert med utgifter til bredbånd i inne­værende år. Det er et stort behov for informasjon fra myndighetene, organisasjoner og markedsaktørene. Det er en utfordring å skape etterspørsel både i bedrifts- og privatmarkedet. I privatmarkedet mangler det fortsatt gode tjenester og innhold som vil gjøre bredbånd interessant for folk flest. Det forsinker også utbredelsen i privatmarkedet at mange bredbåndstilbydere utelukkende velger å satse på bedriftsmarkedet. Betydelige nasjonale innholdsleverandører som NRK og TV2 finner det vanskelig å finansiere sine satsinger på nettet. Det er imidlertid sannsynlig at NRK og TV2, som leverandører av innhold med bred appell i privatmarkedet, ved å levere dette over nett, vil kunne spille en vesentlig rolle som drivere av bredbåndsutbygging i privatmarkedet. Samtidig reiser formidling av innhold over nett en rekke problemstillinger i forhold til betalingsløsninger og rettigheter. Det er viktig at innholds- og infra-strukturleverandørene samarbeider for å komme fram til hensiktsmessige løsninger innenfor disse områdene. For å avhjelpe situasjonen på innholdsområdet ønsker regjeringen å opprette et langsiktig program for elektronisk innhold med fokus på FoU, nærings- og tjenesteutvikling.

  4. Tilbudet av framføringsveier for telenett må være effektivt og rimelig. Aktørene har hittil stort sett vært lite samkjørte om utbygging av framføringsveier for telenett – slik at etableringen av framføringsveier for telenett ikke har blitt samordnet på den samfunnsøkonomiske beste måten. Samferdselsdepartementets rapport av august 2001 om framføringsveier for telenett inneholder forslag til tiltak for å få til en felles utnyttelse av eksisterende og nye fram­føringsveier. Rapporten vil bli fulgt opp i tiden framover.

I den foreliggende situasjon anser regjeringen at det er nødvendig å gå systematisk og bredt fram for å stimulere bredbåndsutbyggingen. Målene i handlingsplanen bør stå fast. Hvis forholdene blir lagt til rette for aktørene, er det grunn til å tro at det på noe lenger sikt vil bli gode reelle bredbåndsalternativer i Norge.

2.4 Økt FoU i næringslivet og satsing på forskningsbasert nyskaping

Den samlede norske satsingen innen forskning og utvikling (FoU) er lavere enn i de fleste andre OECD-land, noe som til dels skyldes at nærings­livet i Norge investerer mindre i FoU. En spesielt viktig utfordring for Norge er derfor å øke næringslivets egen FoU-innsats og kommersialiseringen av denne. Regjeringen er opptatt av å innrette de statlige virkemidlene slik at de i størst mulig grad bidrar til dette.

Norge er ikke kommet tilstrekkelig langt i å utnytte det potensiale for verdiskaping som ligger i en økt grad for kommersialiseringen av forskningen. Det er et faktum at norske forskningsmiljøer har en lavere grad av patentering enn tilsvarende miljøer i andre land og at antallet bedrifter som er etablert med utgangspunkt i våre forsknings­miljøer er relativt lavt sett i en internasjonal sammenheng. Skal situasjonen endres er det nødvendig at det skapes en større kontaktflate mellom industri og næringsliv på den ene siden og forsk­ningsmiljøene på den andre siden.

De senere år er det en rekke positive trekk som gir et bedre utgangspunkt for en mer systematisk tilnærming til arbeidet med innovasjon og økt verdiskaping:

  • etablering av forskningsparker og innovasjonssentra i tilknytning til universitets- og høy­skolemiljøer

  • samarbeid med næringslivsinteresser, der flere av disse nå er i ferd med å finne en organisatorisk form og får et grunnlag som det er viktig å bygge videre på

  • enkelte suksesshistorier som viser at det er mulig å arbeide med kommersialisering som målsetting for sin forskning, der det synes å finne sted en kulturendring og innsats for å systematisere arbeidet med nyskaping

  • etablering av offentlige programmer som FORNY og FUNN som har vært effektive

  • økt tilgjengelighet av risikovillig kapital gjennom etablering av private/halvstatlige fond

Regjeringen mener det er viktig både å styrke eksisterende bedrifters bruk av kunnskap og FoU, men også at man får til nyskaping og nyetableringer i de kunnskapsbaserte sektorene som nå står overfor stor vekst, bl.a. bioteknologi og informasjonsteknologi. Slike sektorer vil stå for en stadig økende del av veksten i økonomien og er av avgjørende betydning for et land som ønsker å ha et kunnskapsbasert næringsliv. Bedrifter med utspring i forskningsinstitusjoner og fra forsk­ningsintensive virksomheter er særlig verdifulle i denne sammenheng.

Fokuset på den lave andelen FoU i nærings­livet var bakgrunnen for nedsettelsen av Hervik-utvalget i 1999. Utvalgets rapport Ny giv for nyskaping, ble lagt fram i mars 2000 og skisserer en rekke tiltak for å stimulere til økt privatfinansiering av FoU.

Utvalgets hovedforslag var å etablere en ordning med fradrag i betalbar skatt for FoU-utgifter. Utvalget gikk inn for at både bedriftenes egne FoU-prosjekter (solo-prosjekter) og bedrifters kjøp av forskningstjenester (samarbeidsprosjekter) skulle kunne få tilskudd. Det ble lagt opp til at maksimal støtte skulle være 25 pst. av totalprosjektet med terskelverdi for totalprosjektene på 4 mill. kroner for soloprosjekter og 8 mill. kroner for samarbeidsprosjekter.

Regjeringen valgte i 2000 ikke å gå inn for en skatteordning som Hervik-utvalget foreslo, men etablerte en ny tilskuddsordning for støtte til næringslivets kjøp av FoU fra forskningsmiljøene (FUNN). FUNN-ordningen trådte i kraft 1. juli 2001.

FUNN (FoU i næringslivet)

FUNN har i 2001 en ramme på 200 mill. kroner og forvaltes av Norges forskningsråd, som har opprettet en egen administrasjon for ordningen. Søknadsbehandlingen foretas i stor grad av SNDs ­distriktskontorer.

Bedriftene kan gjennom FUNN få støtte til kjøp av FoU fra universiteter, institutter eller høgskoler, begrenset til 25 pst. av totalkostnadene i prosjektet og til 1 mill. kroner pr. bedrift. Det er ingen utvelgelse basert på tematiske områder eller teknologier/bransjer. Det meste av søknadsprosessen foregår elektronisk og behandlings­tiden er kort (to uker).

FUNN-sekretariatet mottok i løpet av de to første månedene ordningen virket rundt 200 søk-nader hvorav de fleste oppfyller ordningens kriterier. Søkermassen er godt fordelt utover landet. Det er i løpet av de første 2 månedene godkjent prosjekter som utgjør rundt 100 mill. kroner i tilskudd, hvorav ca. 30 mill. kroner går til bedrifter i Oslo og Akershus.

Skattefradrag for FoU-utgifter

I forbindelse med behandlingen av SND-meldingen (St.meld. nr. 36 for 2000-2001) og revidert budsjett 2001 (St.prp. nr. 84 for 2000-2001) vedtok Stortinget å be regjeringen om å komme med forslag om innføring av en ordning med skattestimulering av bedriftsbasert FoU fra 2002 i tråd med flertallsforslaget i Hervik-utvalget. Regjeringen foreslår at det innføres en slik ordning i 2002. Det vises til nærmere omtale av forslaget i St.prp. nr. 1 for 2001-2002 Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Med bakgrunn i forslaget om å etablere en ordning med skattestimulering av bedriftsbasert FoU i 2002, vil det ikke være behov for FUNN-ordningen som foreslås avviklet.

Øvrige tiltak

Hervik-utvalget var opptatt av at en rekke virkemidler må tas i bruk for å få økt innsats og engasjement for FoU i næringslivet. Konkret mente utvalget at Norges forskningsråds programmer for næringsrettet FoU skulle styrkes, og at fokuset på strategiske universitetsprogrammer måtte økes. Videre var utvalget opptatt av å styrke Statens nærings- og distriktsutviklingsfonds (SNDs) ordninger for nyskaping og entreprenørskap og la vekt på at virkemidlene må kunne støtte nyetableringer også inn i den tidligere kommersialiseringsfasen fram til de nystartede virksomhetene kan få tilgang på venturekapital. Utvalget pekte også på områder der lover og regler kan påvirke samfunnets evne til å frambringe nyskaping og næringsvirksomhet.

Regjeringen mener Nærings- og handels­departementets tilskudd til næringsrettet forsk­ning gjennom Norges forskningsråd er av avgjørende viktighet for å stimulere til utvikling og bruk av kunnskap og FoU og foreslår å bevilge 939 mill. kroner til denne virksomheten i 2002. Det legges særlig vekt på å styrke innsatsen innen kommersialisering av FoU og forskningsinnsatsen innen IKT, bioteknologi og materialforskning. Dette er grunnleggende teknologier av avgjørende betydning for å utvikle næringsliv i sektorer som nå står overfor stor vekst.

For at samfunnet skal få den fulle gevinsten av økt forskningsinnsats, er det viktig at det også fokuseres på å ta kunnskapen i bruk. I St.meld. nr. 36 for 2000-2001 SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv, gis det to hovedmål for SNDs virksomhet: økt innovasjonsevne og høyere kompetansenivå blant små og mellomstore bedrifter. Ved en slik reorientering skal en større del av ressursene som kanaliseres gjennom SND, bidra til at forsk­ningsinnsatsen gir økt verdiskaping i nærings­livet. SND skal bli en mer proaktiv organisasjon som legger til rette for gode koblinger i innovasjons- og kompetansemiljøer og kunnskapsbasert næringsliv. Sentrale virkemidler for å få dette til vil være FORNY (samarbeidsprosjekt mellom SND og Norges forskningsråd for å øke nyskapingen og kommersialiseringen av forskningsresultater), forsknings- og utviklingskontrakter og såkornfondene. For ytterligere å styrke dette feltet foreslås det innenfor rammene av SNDs landsdekkende og distriktsrettede virkemidler opprettet to innovasjonsordninger som SND kan benytte til tilskudd, risikolån og garantier. Dette gir SND vesentlig mer frihet enn tidligere til å sette sammen finansielle løsninger som er tilpasset det enkelte prosjekt. Sammen med en mer aktivt oppsøkende organisasjon vil en slik økt handlefrihet gi gevinster i form av et bedre tilbud til kunden.

Det nye investeringsselskapet, som Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet er i ferd med å etablere, har som hovedmål å styrke forvalter- og eiermiljøene innenfor venturemarkedet, slik at aktørene i dette markedet i større grad kan nyttiggjøre seg den kunnskap som utvikles i FoU-miljøene. Investeringsselskapet vil, sammen med private investorer, etablere bransjefond innenfor næringsklynger hvor Norge står sterkt i dag og innenfor områder som har forutsetning for å bli sterke i framtiden.

Regjeringen legger stor vekt på et aktivt samarbeid mellom Norges forskningsråd, SND og Norges Eksportråd for å utnytte potensialet i ­virkemiddelapparatet effektivt. Både Norges forsk­ningsråd og Eksportrådet skal benytte SNDs lokalkontorer som førstelinjetjeneste overfor bedriftene slik at disse kan ha én innfallsport til virkemiddelapparatet. Særlig for mindre bedrifter er det en forutsetning at terskelen for å få assi­stanse er så lav som mulig. Regjeringen er også opptatt av at det offentlige virkemiddelapparatet tar i bruk Internett og elektroniske tjenester for å lette tilgjengeligheten for brukerne. Bl.a. har den nye FUNN-ordningen, jf. omtale over, en søknadsprosess som stort sett foregår elektronisk og der søkerne får svar i løpet av få uker.

2.5 Sjøsikkerhet og skipsfartspolitikk

2.5.1 Sjøsikkerhet – Regjeringens satsing på styrking av sjøsikkerhet og beredskap langs norskekysten

På bakgrunn av de tragiske forlisene langs norskekysten vinteren 1999 og 2000 ga regjeringen i St.prp. nr. 84 for 2000-2001 en foreløpig orientering av arbeidet med å vurdere tiltak for å styrke sikkerheten og beredskapen til sjøs. 28. juni 2001 la regjeringen fram sin handlingsplan for økt sikkerhet og beredskap langs kysten. Planen tar utgangspunkt i tiltak for å forebygge ulykker til sjøs, men retter seg også mot nødvendig styrking av beredskapssituasjonen når ulykker først har skjedd. En helhetlig omtale av planen er tatt inn i St.prp. nr. 1 for 2001-2002 for Miljøverndepartementet. Planen omfatter bl.a. tiltak som hører under ansvarsområdene til Nærings- og handelsdepartementet, Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet, og som regjeringen vil iverksette fra 2002. Tiltakene vil i hovedsak være forebyggende, som styrking av krav til skip og drift av skip, styrket og utvidet trafikkontroll for hele norskekysten, spesialmerking av hurtigbåtleder og forsering av arbeidet med elektroniske sjøkart. I tillegg vil regjeringen styrke oljevernberedskapen og foreta en styrking av tilsynet med skip og drift av skip ved å intensivere antallet uanmeldte tilsyn som et tillegg til regulære kontroller.

Forebyggende tiltak

Styrking av krav til skip og drift av skip

Tiltaket hører under Nærings- og handelsdepartementets ansvarsområde, og vil innbefatte Sleipner-kommisjonens anbefalinger rettet mot bedring av sikkerheten for passasjerskip, spesielt hurtigbåter. Oppfølgingen vil skje i regi av en tiltaksplan utarbeidet av Sjøfartsdirektoratet. Det tas utgangspunkt i at regelverket fastsettes internasjonalt i FNs sjøfartsorganisasjon IMO og innføres i det norske regelverket. Der det anses nødvendig, vil kravene vurderes fastsatt som sær­norske krav.

Regjeringens generelle styrking av arbeidet med sikkerhet til sjøs vil også medføre satsing på å utarbeide motiverende tiltak for å sikre en total sikkerhetskultur i næringen. Et viktig element i dette arbeidet er etablering av en database med kvalitetsrederier som kan motiveres og gis anerkjennelse for sitt ekstraordinære sikkerhets­arbeid. Et slikt tiltak vil bidra til å flytte fokus fra lavstandard skipsfart til kvalitetsrederier. Videre vil Sjøfartsdirektoratet videreføre arbeidet med å etablere et sikkerhetsregnskap. Hensikten med tiltaket er å utarbeide et effektivt redskap for å måle og styre arbeidet med økt sikkerhet til sjøs og beskyttelse av det marine miljøet. Sikkerhetsregnskapet forventes å gi en oversikt over ressursene som brukes innen tilsynsvirksomheten og hvilke resultater disse kan måles opp mot. En slik oversikt vil forbedre mulighetene for strategisk planlegging og gjennomføring av effektive tiltak for å styrke sikkerheten til sjøs.

Styrket og utvidet trafikkontroll for hele norskekysten

Tiltaket hører innunder Fiskeridepartementets ansvarsområde. Automatic Identification Systems (AIS) er et hjelpemiddel for å identifisere og overvåke skip og dermed bedre sjøsikkerheten. Systemet har også en funksjon for å avverge faren for kollisjoner mellom skip. FNs maritime sjøfarts­organisasjon IMO vedtok i desember 2000 at AIS fra 2003 gradvis skal innføres for store deler av verdens handelsflåte. Kystverket vil ha ansvar for AIS-systemet.

For at myndigheter på land skal kunne bruke systemet og ha oversikt over trafikken langs kysten, må kysten være dekket av AIS-basestasjoner. Systemet krever at så vel skip som trafikksentraler og andre anlegg har installert utstyr som muliggjør slik overvåkning.

Det er tatt initiativ til samarbeid mellom ­Fiskeridepartementet og Forsvarsdepartementet for hvordan norskekysten best skal kunne dekkes av et AIS-system. Den nødvendige investeringen for å etablere AIS-stasjoner vil også komme Sjøforsvaret og andre myndigheter til gode. Saken omtales nærmere i budsjettproposisjonen til Fiskeridepartementet.

Spesialmerking av hurtigbåtleder

Tiltaket hører under Fiskeridepartementets ansvarsområde. Behovet for sikker navigasjon i høye hastigheter setter særlig krav til merking av farledene. Regjeringen har vurdert behovet for bedret oppmerking av flere hurtigbåtleder og besluttet å gjennomføre en bedre oppmerking av hurtigbåtleder. Tiltaket er i tråd med anbefalingene fra Sleipner-kommisjonens rapport. Saken omtales nærmere i budsjettproposisjonen til ­Fiskeridepartmentet.

Forsering av arbeidet med elektroniske sjøkart

Tiltaket hører under Miljøverndepartementets ansvarsområde. Stortinget har gjennom statsbudsjettet for 2001 økt innsatsen til sjøkartlegging med 20 mill. kroner. Stortinget har samtidig bedt regjeringen om å trappe opp og fullføre elektronisk sjøkartlegging av norskekysten innen 2006. For å kunne gjennomføre de foreslåtte tiltakene innen tidsfristen, må Kartverkets budsjettramme økes.

Arbeidet med elektroniske sjøkart innebærer en overgang fra papirkart til digitale sjøkart. Dette vil gi en mer sikker ferdsel for sjøfarende. Tiltaket medfører en stor produksjon av geografiske data, dels gjennom nye målinger med moderne metoder og dels ved digitalisering av eksisterende papirkart.

Regjeringens satsing på å dekke norskekysten med elektroniske sjøkart i løpet av 2006 har som mål å etablere en digital geografisk infrastruktur som vil gi sikrere og mer effektiv ferdsel til sjøs. I tillegg vil tiltaket medføre økt mulighet til å unngå miljøkatastrofer som følge av grunnstøtinger. Tiltaket har også et stort verdiskapingspotensial for privat virksomhet. Regjeringens satsing vil medføre at området fra svenskegrensen til og med Trøndelag vil være dekket allerede i løpet av 2003. Saken omtales nærmere i budsjettproposisjonen til Miljøverndepartementet.

Beredskap ved ulykker og andre tiltak

Styrking av oljevernberedskapen

Tiltaket hører under Miljøverndepartementets ansvarsområde. Statens forurensningstilsyn (SFT) har utarbeidet en miljørisiko- og beredskapsanalyse av oljeforurensning langs kysten. Denne analysen har gitt en mer presis forståelse av hvor omfattende den statlige beredskapen bør være for å ivareta den miljørisiko staten er ansvarlig for, og gir derfor et bedre underlag enn tid­ligere for å vurdere behovet for endringer av statens beredskap.

Vurderingene som er foretatt på bakgrunn av SFTs analyse og erfaringene etter forlisene av Green Ålesund og John R, viser at det er behov for å øke statens beredskapsnivå overfor større tilfeller av akutt forurensning. Det vil være behov for å kjøpe inn nytt utstyr over en 3-års periode utover dagens nivå for innkjøp. Videre vil det være behov for å doble utskiftingstakten av utstyret fra ca. 3 pst. pr. år til ca. 6 pst. pr. år. Et godt beredskapsnivå fordrer også at mannskap blir øvet og opplært, at utstyr blir prøvd og testet og at SFT har tilfredsstillende avtaler med sine statlige og kommunale samarbeidspartnere. Siden tiltaket har som formål å øke det statlige beredskaps­nivået, er det ikke forutsatt kommunale egen­andeler ved finansieringen.

Styrking av tilsyn med skip og drift av skip

Sjøfartsdirektoratet gjennomfører som fagmyndighet under Nærings- og handelsdepartementet tilsyn og kontroll med den tekniske standarden og driften av norske skip. Sleipner-kommisjonen anbefalte i sin rapport å styrke direktoratets tilsynsvirksomhet. Regjeringen ser nødvendigheten av å legge om tilsynsprinsippene slik at man i tillegg til periodiske inspeksjoner og revisjoner også inkluderer flere uanmeldte tilsyn. Omleggingen av tilsynsprinsippene vil skje i tråd med de internasjonale forpliktelser Norge er bundet til.

Tiltaket vil sikre at regelverket etterleves ved å bevisstgjøre aktørene i næringen om deres ansvar for sikkerhet til sjøs. Ved å styrke antall uanmeldte tilsyn, kan man i størst mulig grad sikre at kravene til bl.a. skipenes tekniske standard, utstyr, bemanning og drift er tilfredsstillende til enhver tid, og at nødvendige forbedringer gjennomføres.

En omlegging av tilsynsprinsippene vil videre medføre en rekke fordeler for tilsynsmyndigheten og næringen. Bl.a. vil tiltaket gjøre det enklere å identifisere kvalitetsrederier og prioritere en intensiv oppfølging der det er behov for det. Videre får en rasjonalisert tilsynsressursene ved å samordne uanmeldte og periodiske besiktelser og revisjoner for det enkelte skip. Erfaringene fra tidligere besiktelser og revisjoner for det aktuelle skip og rederi styrer hyppigheten av uanmeldte tilsyn og omfanget av og fokuseringen ved besiktelser og revisjoner. Resultater fra besiktelser vil kunne brukes aktivt ved revisjoner for å motivere rederier til å etablere en bedre sikkerhetskultur.

2.5.2 Norsk skipsfartspolitikk – rammebetingelser

Norge er verdens tredje største skipsfartsnasjon med en flåte på 52 mill. dødvekttonn, derav vel 33 mill. under norsk flagg. Skipsfartstjenester utgjør om lag 52 pst. av Norges samlede tjenesteeksport og brutto fraktinntekter var i 2000 på om lag 71 mrd. kroner.

Det maritime miljøet utgjør en komplett næringsklynge i Norge. Klyngen består av et bredt spekter av bedrifter innenfor skipsfart, skipsindustri og maritime tjenester. I tillegg er det en rekke forskningsinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, interesseorganisasjoner og myndig­heter som spesialiserer seg og har bred kompetanse på maritim virksomhet.

Skipsfarten er en internasjonal næring og opererer i et konkurranseutsatt marked. EUs retningslinjer for offentlig støtte til rederivirksomhet fra 1997 tar utgangspunkt i at samlet nasjonalt støttebeløp uansett støtteform maksimalt kan utgjøre summen av ordinære skatter og sosiale avgifter knyttet til arbeidskraft og ordinær selskapsskatt til rederiene. EØS-avtalens regler om offentlig støtte forbyr i utgangspunktet driftsstøtte. Fra 1. januar 2001 tillates det offentlig støtte i form av ren driftsstøtte utelukkende til rederivirksomhet. Bakgrunnen for denne støttepolitikken er bl.a. kostnadsulempen rederiene har ved bruk av EU-registre i forhold til registre i bekvemmelighetsland, behovet for å opprettholde maritim kompetanse innen EU og ivareta sikkerhet og miljø til sjøs. En rekke europeiske land har valgt å nærme seg EUs maksimale støttegrense, senest Sverige med nettolønnsordning for sine sjøfolk i utenriksfart inkludert fergerederiene fra 1. oktober 2001.

Som varslet i St.prp. nr. 84 for 2000-2001 har situasjonen for de norske fergerederiene i inter­nasjonal rutefart mellom de nordiske land blitt tatt spesielt opp og vurdert. Regjeringen har besluttet å foreslå en ordning for de norske fergerederiene som sikrer mer likeverdighet sammenlignet med rammebetingelsene for tilsvarende rederier i de øvrige nordiske land. Forslaget innebærer at det opprettes en egen ordning for disse fartøyene samtidig som de tas ut av den nå­værende refusjonsordningen for sysselsetting av sjøfolk. Videre har regjeringen besluttet å ta ut brønnbåter og fartøyer i petroleumsvirksomhet fra refusjonsordningen. Brønnbåter er førings­båter for levende fisk som betjener oppdretts­anleggene langs norskekysten. Disse fartøyene anses ikke å være konkurranseutsatt. Fartøyer i petroleumsvirksomhet omfatter i hovedsak NOR- og NIS-registrerte spesialskip. Disse fartøyene opererer innen en virksomhet som må forventes å kunne bære et normalt kostnadsnivå uten offentlige driftsstøtteordninger.

Regjeringen vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere norsk skipsfartspolitikk. Målet for utvalgets arbeid er å analysere og framlegge forslag til tiltak for å styrke norsk skipsfarts konkurranseevne sammenlignet med våre konkurrenter, spesielt i Europa.

Innen EU arbeides det med en rekke tiltak for å få mer transport over fra land til sjø. En inter­departemental samordningsgruppe, under ledelse av Fiskeridepartementet, vurderer den nasjonale havnestrukturen. Nærings- og handelsdepartementet anser det som viktig med en politikk som fører til mer transport på sjøen.

3 Oversiktstabeller for budsjettet

Ny budsjettstruktur

Gjennom behandlingen av St.prp. nr. 61 og Innst. S. nr. 220 for 1999-2000 Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2000, ble Nærings- og handelsdepartementet tilført nye arbeidsområder og ressurser fra 1. juli 2000. På denne bakgrunn ble det utarbeidet en ny strategi for departementets virksomhet. Med basis i ny strategi, en ny målstruktur departementet og med sikte på å oppnå en klarere sammenheng mellom målformuleringer på de ulike nivåer i St.prp. nr. 1 har departementet gjennomført et prosjekt som har munnet ut i forslag om relativt store endringer i departementets budsjettstruktur. Antall programkategorier er redusert fra ni til fire. Som følge av dette har et betydelig antall kapitler fått nytt nummer. Innenfor kapitlene er det også foretatt enkelte endringer. Noen få kapitler og poster er slått sammen. For å gjøre det enklere å sammenholde regnskapsbeløp for 2000 og bevilgede beløp for 2001 med budsjettforslag for 2002, er de to førstnevnte størrelser innarbeidet under kapitler og poster i henhold til den nye budsjettstrukturen selv om de er bevilget på andre – gamle – kapitler og poster.

Utgifter fordelt på kapitler

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2000

Saldert budsjett 2001

Forslag 2002

Pst. endr. 01/02

Administrasjon

0900

Nærings- og handelsdepartementet (jf. kap. 3900)

167 166

182 100

186 100

2,2

Sum kategori 17.00 167 166 182 100 186 100 2,2

Informasjonsteknologi, infrastruktur og rammebetingelser

0901

Styret for det industrielle rettsvern (jf. kap. 3901)

151 847

153 000

169 300

10,7

0902

Justervesenet (jf. kap. 3902)

82 139

74 550

84 850

13,8

0904

Brønnøysundregistrene (jf. kap. 3904)

141 516

160 300

13,3

0905

Norges geologiske undersøkelse (jf. kap. 3905)

130 318

130 850

139 500

6,6

0906

Bergvesenet (jf. kap. 3906)

13 991

13 200

13 850

4,9

0907

Sjøfartsdirektoratet (jf. kap. 3907)

205 894

201 100

224 600

11,7

0908

Skipsregistrene (jf. kap. 3908)

6 817

6 750

7 450

10,4

0909

Tilskudd til sysselsetting av sjøfolk

307 348

290 000

249 300

-14,0

0912

Bedriftsrettet informasjonsformidling

13 100

11 800

13 000

10,2

0913

Standardisering

34 000

26 000

26 000

0,0

0914

Spesielle IT-tiltak

29 487

42 900

65 900

53,6

Sum kategori 17.10 974 941 1 091 666 1 154 050 5,7

Forskning, nyskaping og internasjonalisering

0920

Norges forskningsråd

858 800

922 500

939 000

1,8

0921

Øvrige forskningsformål

16 359

0922

Norsk Romsenter

231 500

246 700

259 100

5,0

0923

Forsknings- og utviklings­kontrakter

148 901

151 000

165 000

9,3

0924

Internasjonalt samarbeid og ­utviklingsprogrammer

250 825

516 800

583 800

13,0

0927

Språkteknologisenter

25 000

0928

FoU-prosjekter i næringslivets regi

200 000

-100,0

0929

Bedriftsrettet kompetanse­overføring

68 700

49 300

50 800

3,0

0930

Statens veiledningskontor for ­oppfinnere

15 156

15 050

15 650

4,0

0934

Internasjonaliseringstiltak

293 016

227 600

254 200

11,7

0935

Internasjonale investeringstiltak

80 000

33 284

32 600

-2,1

0936

Investeringsselskap

2 450 000

-100,0

0937

Reiselivstiltak

96 025

101 300

121 500

19,9

0938

Omstillingstiltak

40 000

0939

Støtte til skipsbygging

689 850

1 200

1 500 000

124 900,0

2420

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (jf. kap. 5320 og 5620)

26 176 218

44 454 000

42 874 500

-3,6

2460

Garanti-Instituttet for Eksport­kreditt (jf. kap. 5460)

527 538

245 000

45 000

-81,6

Sum kategori 17.20 29 477 888 49 613 734 46 881 150 -5,5

Statlig eierskap

0947

Norsk Vekst ASA (jf. kap. 3947)

3 285

0950

Forvaltning av statlig eierskap (jf. kap. 3950 og 5656)

12 500

0951

Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S

154 000

61 000

-100,0

0952

Svalbard Samfunnsdrift og Næringsutvikling

39 650

40 000

-100,0

0953

Kings Bay AS

13 000

11 000

13 000

18,2

0955

Norsk Koksverk

4 085

0956

Norsk Jern Eiendom A/S

247

0960

Raufoss ASA

410 000

Sum kategori 17.30

624 267 112 000 25 500 -77,2

Sum programområde 17 31 244 262 50 999 500 48 246 800 -5,4

Sum utgifter 31 244 262 50 999 500 48 246 800 -5,4

Utgifter fordelt på postgrupper

 

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 2000

Saldert budsjett 2001

Forslag 2002

Pst. endr. 01/02

01-29

Driftsutgifter

740 179

882 750

987 600

11,9

30-49

Investeringer

10 574

13 916

14 200

2,0

50-59

Overføringer til andre statsregnskaper

1 862 159

1 252 000

2 826 500

125,8

70-89

Overføringer til andre

2 048 714

2 171 634

1 989 700

-8,4

90-99

Lånetransaksjoner

26 582 636

46 679 200

42 428 800

-9,1

Sum under departementet

31 244 262

50 999 500

48 246 800

-5,4

Inntekter fordelt på kapitler

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2000

Saldert budsjett 2001

Forslag 2002

Pst. endr. 01/02

Ordinære inntekter

3900

Nærings- og handelsdepartementet (jf. kap. 900)

9 015

18 700

3 000

-84,0

3901

Styret for det industrielle rettsvern (jf. kap. 901)

162 080

153 000

169 200

10,6

3902

Justervesenet (jf. kap. 902)

55 819

51 400

59 400

15,6

3904

Brønnøysundregistrene (jf. kap. 904)

390 100

397 950

2,0

3905

Norges geologiske undersøkelse (jf. kap. 905)

35 023

31 600

33 200

5,1

3906

Bergvesenet (jf. kap. 906)

1 028

700

750

7,1

3907

Sjøfartsdirektoratet (jf. kap. 907)

159 909

140 900

151 000

7,2

3908

Skipsregistrene (jf. kap. 908)

9 957

10 000

10 200

2,0

3930

Statens veiledningskontor for oppfinnere (jf. kap. 930)

21

3947

Norsk Vekst ASA (jf. kap. 947)

338 374

3950

Forvaltning av statlig eierskap (jf. kap. 950)

10 000

3958

Kapital, diverse ventureselskap

85 000

3960

Raufoss ASA

180 000

3967

Norsk Jetmotor AS

726

5320

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (jf. kap. 2420)

25 775 970

43 995 300

42 465 000

-3,5

5460

Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (jf. kap. 2460)

1 434 599

386 300

412 400

6,8

Sum Ordinære inntekter 28 247 521 45 178 000 43 712 100 -3,2

Renter og utbytte m.v.

5620

Renter og utbytte fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (jf. kap. 2420)

616 002

1 015 000

1 040 000

2,5

5656

Aksjer i selskaper under Nærings- og handelsdepartementets forvaltning (jf. kap. 950)

982 412

1 377 000

1 568 500

13,9

Sum Renter og utbytte m.v. 1 598 414 2 392 000 2 608 500 9,1

Sum programområde 17 29 845 935 47 570 000 46 320 600 -2,6

Sum inntekter 29 845 935 47 570 000 46 320 600 -2,6

4 Oversikt over tilsagnsfullmakter

(i 1 000 kr)

Kap./post

Betegnelse

Fullmakt 2001

Forslag 2002

Anslått termin for utbetaling/ dekning

920/50

Norges forskningsråd, tilskudd

132 500

107 500

2003

923/70

Forsknings- og utviklingskontrakter, tilskudd

140 000

140 000

2003-04

930/70

Statens veiledningskontor for opp- finnere, tilskudd til utviklingsarbeider

750

750

2003-04

Den delen av fullmakten til Norges forskningsråd som knytter seg til Haldenprosjektet, faller bort i 2002. Rammen for Forskningsrådets ordinære tilsagnsfullmakt foreslås videreført med 107,5 mill. kroner. De øvrige fullmaktene i oversikten foreslås videreført med samme nominelle beløp som i 2001, jf. Forslag til vedtak VI, 1.

I tillegg foreslås fullmakten til Eksport-finans ASA til å gi tilsagn om dekning av framtidig underskudd under 108-ordningen videreført. Ordningen omfatter finansiering av kontrakter om eksport av kapitalvarer, og fra 2002 også skip. På grunnlag av Stortingets årlige vedtak gis Eksportfinans ASA tilsagn om statlig tilskudd til å dekke framtidige underskudd på en avregningskonto som er knyttet til nye lånetilsagn i vedkommende år. Underskuddet blir dekket to år i ettertid med bevilgning over kap. 934, post 73, jf. Forslag til vedtak VI, 2.

Det har gjennom flere år blitt gitt en tilsagnsfullmakt under kap. 900 Nærings- og handels­departementet, post 21 Spesielle driftsutgifter, på 2,5 mill. kroner. En tilsagnsfullmakt kan formelt bare knyttes til tilskuddsbevilgninger, dvs. i tilknytning til bevilgninger i postgruppene 50-89. For å videreføre ordningen foreslås det en særskilt fullmakt til å inngå forpliktelser for inntil 2,5 mill. kroner ut over gitt bevilgning, jf. Forslag til vedtak VII.

5 Oversikt over garantifullmakter

       

(i 1 000 kr/SEK/USD/EURO)

Betegnelse

Utbetalt (tap) i 2000

Samlet garantiansvar pr. 31.12.2000

Fullmakt for nye garantitilsagn for 2001

Forslag til nye garantitilsagn for 2002

Totalramme for nytt og gammelt garantiansvar i 2002

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), realinve­stering og driftskapital

8 266

67 769

40 000

40 000

147 800

Industribanken/SND, statsgaranti for tidligere innlån til Den norske Industribank A/S

0

56 837

0

0

ca. 45 000

Svensk-norsk Indu­strifond, låneopptak

0

0

SEK 80 0001)

SEK 80 0001)

SEK 80 0001)

Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK),

a) Den alminnelige ordning (Samfunnsdelen og Gammel alminnelig ordning)2)

109 986

18 053 500

3)

4)

40 000 0004)

b) SUS/Baltikum- ordningen

739

1 625 900

5)

5)

3 000 0005)

c) Garantier ved investeringer i og eksport til utviklingsland

13 790

1 337 000

6)

6)

1 500 0006)

d) Gammel særordning for utviklingsland

0

25 300

0

0

25 300

e) Anbudsgarantiordningen

4 139

18 800

0

0

ca. 15 000

Andre garantier:

- Garanti for lån til Estland, Latvia, Litauen, Albania, Bulgaria og Romania

0

USD 17 750

0

0

USD 17 750

- Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), garantikapital

EURO 184 370

0

0

EURO 184 370

- Baltisk investeringslån

0

EURO 11 340

0

0

EURO 5 650

- Garanti for lån til NOAH AS

0

140 440

0 0

140 440

1) Samlet ramme for garantier og tilsagn på 80 mill. svenske kroner (SEK). 2) Beløpene er eksklusiv Forretningsdelen som ble skilt ut fra GIEK ved utgangen av 2000. 3) Samlet ramme for garantier og tilsagn for 2001 ble økt fra 30 til 35 mrd. kroner ved behandlingen av Innst. S. nr. 325 for 2000- 2001. 4) Samlet ramme for garantier og tilsagn foreslås økt til 40 mrd. kroner. 5) Samlet ramme for garantier og tilsagn på 3 mrd. kroner. 6)Samlet ramme for garantier og tilsagn på 1,5 mrd. kroner.

Nærmere om de enkelte garantiene

SND – landsdekkende garantiordning for realinvesteringer og driftskapital

Ordningen foreslås videreført med en ramme for 2002 på 40 mill. kroner, jf. nærmere omtale under kap. 2420, post 55 og Forslag til vedtak VIII, 1.

Industribanken/SND, statsgaranti for tidligere innlån i Den norske Industribank A/S

I henhold til tidligere lov om Den norske Industribank A/S skulle staten svare for riktig betaling ved forfall av de lån som banken tok opp. SND overtok oppfølgingen av låneporteføljen etter at Industribanken ble integrert i SND i 1993. Ved utløpet av 2000 var SNDs brutto utestående obligasjonsgjeld på ca. 326 mill. kroner. SND har imidlertid kjøpt tilbake store deler av disse obligasjonene. SNDs netto utestående obligasjonsgjeld (fratrukket egenbeholdningen av obligasjoner) som staten har garantert for, var på ca. 56 mill. kroner ved utløpet av 2000. Statens garantiansvar for Industribankens innlån vil bli ytterligere redusert i løpet av 2001. For 2002 vil det være tilstrekkelig med en garantiramme på om lag 45 mill. kroner.

Svensk-Norsk Industrifond (SNI)

Stortinget har de siste årene samtykket i at Nærings- og handelsdepartementet kan gi en garanti til SNI for låneopptak inntil motverdien av 80 mill. svenske kroner (SEK). Sammen med en svensk garanti på 20 mill. SEK gir dette fondet anledning til å låne ut noen av sine bundne midler og gjør det mulig for fondet å opprettholde normal utlånsaktivitet. Fullmakten har hittil ikke vært utnyttet. Fordelingen av garantiansvaret har sammenheng med at den norske stat dekket 20 pst. (50 mill. SEK) av grunnkapitalen i fondet og den svenske stat 80 pst. (200 mill. SEK). Bortsett fra 80/20-fordelingen er det lagt opp til at garantien skal følge normalvilkårene i økonomireglementet. Departementet må garantere for hvert enkelt låneopptak som SNI foretar. Dette innebærer at fullmakten til å garantere for SNIs låneopptak må fornyes hvert år i samsvar med § 8 i bevilgningsreglementet. Det foreslås at garantien fornyes for 2002 på tilsvarende måte som for 2001, jf. Forslag til vedtak VIII, 2.

Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK)

For GIEKs løpende ordninger Alminnelig ordning (Samfunnsdelen), SUS-Baltikum-ordningen og Garantier ved investeringer i og eksport til ut­vik-lingsland vises det til nærmere omtale under kap. 2460 og Forslag til vedtak VIII, hen­holds-vis 3, 4 og 5. Gammel alminnelig ordning og Gammel særordning for utviklingsland er også nærmere omtalt under kap. 2460, mens Anbuds-garantiordningen er omtalt under kap. 934 Internasjonaliseringstiltak, post 70 Eksportfrem­men-de tiltak.

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S (GI)

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Bore­-fartøyer A/S ble etablert i 1975. Staten overtok alle aksjene i GI i 1983. Administrasjonen er tillagt GIEK. Samtlige garantier under instituttet er innfridd. Det er ikke aktuelt å gi nye garantier.

GI kan ikke oppløses på grunn av løpende rettstvister knyttet til Reksten-komplekset. Skifteretten vedtok i 1998 en utlodning fra Hilmar ­Rekstens særeiedødsbos konkursbo. Skifteretten vedtok ved denne utlodningen at GI ikke hadde krav på ytterligere dividende i konkursboet. GI mente skifterettens avgjørelse var basert på uriktig lovanvendelse og feil faktaforståelse og anket derfor i juli 1998 skifterettens avgjørelse til Gulating Lagmannsrett. Det er uenighet mellom Aker RGI og GI om instituttets rett til ytterligere dividende i boet. Aker RGI mener instituttet har mottatt 26 mill. kroner for mye og ikke har rett til ytterligere dividende. Aker RGI anla voldgiftssak mot Instituttet om dette i mai 1998. Voldgiftssaken ble stilt i bero i påvente av behandling av saken for Gulating Lagmannsrett. Gulating Lagmannsretts dom i saken i GIs favør ble anket av boet og Aker RGI. Ankesaken er ennå ikke behandlet.

Andre garantier

Garantier for lån fra norsk eller internasjonal kredittinstitusjon på inntil 27,5 mill. USD for nye tilsagn og gammelt ansvar til Estland, Latvia, Litauen, Albania, Bulgaria og Romania

Norges andel av støtten utgjorde til sammen 27,5 mill. USD tilsvarende ca. 189,75 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 65 og Innst. S. nr. 165 for 1992-93. Latvia ønsket ikke sitt lån utbetalt. Det ble til sammen utbetalt ca. 20,5 mill. USD tilsvarende ca. 144 mill. kroner. I retningslinjene presiseres at det stilles statlig garanti for betalingsbalanselån med løpetid inntil sju år. Albania fikk etter søknad i 1996 innvilget 10 års løpetid på bakgrunn av landets vanskelige økonomiske situasjon. Eksport-finans ASA står som långiver med staten som garantist. Lånet til Romania på 2,7 mill. USD ble tilbakebetalt i desember 2000. Siste lån forfaller til betaling i 2006.

Garanti til Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), garantikapital

Norge har delvis innbetalt sin eierandel av EBRDs grunnkapital, resten er garantikapital. Av Norges andel av EBRDs opprinnelige grunnkapital ble 30 pst. innbetalt, mens 70 pst. var garantikapital. Garantiansvaret utgjorde 87,5 mill. EURO. I 1996 ble det vedtatt 100 pst. kapitalutvidelse i EBRD som Norge sluttet seg til. Av utvidelsen skulle 22,5 pst. innbetales, mens 77,5 pst. var garantikapital tilsvarende 96,87 mill. EURO. Til sammen utgjør det norske garantiansvaret dermed 184,37 mill. EURO.

Baltisk investeringslån

Under utvidelsen av Nordisk investeringsprogram i Baltikum i 1996 ble det statlige garanti­ansvaret for lån via Den nordiske investerings­banken (NIB) økt fra 30 til 60 mill. ECU, jf. St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 10 for 1995-96. Garantiansvaret er fordelt mellom de nordiske land. Norges samlede garantiansvar utgjorde EURO 11 340 000, men er i løpet av 2001 redusert til EURO 5 650 000.

Garanti for lån til NOAH AS

I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 103 for 1990-91 vedtok Stortinget en særskilt garantiramme på 250 mill. kroner for lån som skulle stilles til disposisjon for Norsk avfallshandtering AS, nå NOAH AS, som skulle stå for oppbygging av tilstrekkelig behandlingskapasitet for spesialavfall. De anleggene som garantien opprinnelig ble gitt for å etablere, er ferdigstilt. Det er derfor ikke nødvendig å fornye garantien. Det er imidlertid foreslått en utbetalingsfullmakt for dekning av påløpt garantiansvar under ordningen for 2002, jf. Forslag til vedtak IV, 1.

Tapsfond for garantiordninger

Ved etableringen av SND i 1993 ble det etablert særskilte tapsfond for SNDs garantiordning med bevilgninger over statsbudsjettets kap. 2420, post 52. Til og med 1998 ble denne tapsfonds­modellen videreført med en tapsfondsbevilgning på 10 mill. kroner pr. år. Det ble ikke gitt bevilgning til tapsfond for denne ordningen i 1999. For 2000 og 2001 benyttes tapsfondsbevilgningen til risikolån under kap. 2420, post 51 som et felles tapsfond for risikolån og garantier. Denne ordningen foreslås videreført i 2002 under kap. 2420, ny post 55.

Det foreslås et tilskudd til risikoavsetningsfond til SUS/Baltikum-ordningen under GIEK på 45 mill. kroner. Tap på GIEKs garantiordning for eksport til og investeringer i utviklingsland forutsettes dekket av tapsavsetnings-/grunnfond som tidligere er bevilget over Utenriksdepartementets budsjett med til sammen 300 mill. kroner.

Videre er det foretatt en engangsavsetning på 47,4 mill. kroner til å dekke eventuelle utbetalinger på betalingsbalanselån til Estland, Latvia, Litauen, Albania, Bulgaria og Romania og en avsetning på ca. 20,7 mill. kroner til dekning av eventuelle tap under garantiansvaret knyttet til Baltisk investeringslån.

Andre garantiliknende ordninger

(i 1 000 kr/SDR)

Betegnelse

Utbetalt i 2000

Samlet ansvar pr. 31.12.2000

Forslag til ramme for 2002

Totalramme i 2002

Institutt for energiteknikk og Statsbygg, skade atomanlegg

0

0

SDR 60 000

SDR 60 000

Norsk Koksverk, miljøfullmakt tomt

45 000

5 374

0

Norsk Jern Eiendom AS, miljø­fullmakt tomt

472

7 317

0

Særskilt fullmakt for dekning av forsikringstilfelle

Atomenergiloven begrenser innehavers ansvar for skader som skyldes virksomhet ved atom­anlegg. Lovbestemmelsen setter ansvarsbeløpet til 60 mill. Special Drawing Rights (SDR, spesielle trekkrettigheter). Statens selvassuranse omfatter Institutt for energiteknikks (IFEs) atomanlegg på Kjeller og i Halden, Statsbyggs kombinerte lager/deponi for lavt og middels aktivt radioaktivt avfall i Himdalen, midlertidig lagring av atomavfall på IFEs eiendom på Kjeller i påvente av overføring til Himdalen og all transport av radioaktivt materiale mellom IFEs og Statsbyggs atomanlegg. Dekning av ansvar overfor tredjeperson ved atomenergi­uhell ved disse anleggene foreslås satt til 60 mill. SDR for 2002, som tilsvarer om lag 681,7 mill. kroner etter kurs pr. 3. september 2001, jf. Forslag til vedtak IX og omtale under kap. 920, under-post 50.4. Fullmakten gis for ett år av gangen, og det samlede ansvar i 2002 blir dermed 60 mill. SDR.

Norsk Koksverk, fullmakt til å dekke kostnader til opprensking av tomt

Næringsdepartementet fikk på statsbudsjettet for 1990 fullmakt til å garantere overfor kjøpere av deler av tomta til Norsk Koksverk A/S at de ble holdt skadesløse for eventuelle framtidige kostnader som følge av pålegg fra miljømyndighetene knyttet til miljøforurensninger fra Koksverkets tidligere virksomhet, jf. St.prp. nr. 1 for 1989-90. Fullmakten ble begrenset til 100 mill. kroner, men var ikke tidsbegrenset. Fullmaktsrammen er senere utvidet i flere omganger til totalt 220 mill. kroner, senest ved St.vedt. 8. desember 1998. Utbetaling under fullmakten skjer på grunnlag av dokumenterte refusjonskrav for kostnader ved tiltak som omfattes av pålegg fra Statens forurensningstilsyn. For hvert av årene 1992-2001 er det gitt samtykke til løpende utbetaling av refusjonskrav i henhold til særskilt fullmakt. Tilsvarende fullmakt foreslås for 2002, jf. Forslag til ved-tak IV, 2. Utbetalingene i de enkelte år føres som innfrielse av refusjonsansvar og reduserer sam­tidig fullmaktsrammen for ordningen. Det var utbetalt til sammen ca. 219 mill. kroner under ordningen pr. 1 september 2001.

Norsk Jern Eiendom, fullmakt til å dekke kostnader til opprensking av tomt

Næringsdepartementet ble i 1991 gitt fullmakt til å garantere overfor Norsk Jern Eiendom A/S at selskapet holdes skadesløs for eventuelle fram­tidige kostnader som følge av pålegg fra Statens forurensningstilsyn knyttet til miljøforurensninger fra avfallsprodukter (tjære m.m.) som Norsk Koksverk A/S hadde gravd ned på tomta til Norsk Jern Eiendom. Fullmakten er begrenset til 10 mill. kroner og gjaldt opprinnelig fram til 31. desember 1995. Den er forlenget med uendret ramme, senest fram til utgangen av 2002, jf. St.prp. nr. 21 og Innst. S. nr. 65 for 2000-2001. Det var utbetalt ca. 2,9 mill. kroner under ordningen pr. 1. september 2001. Ved utgangen av 2001 antar departementet at det vil være utbetalt til sammen ca. 5 mill. kroner. Utbetalingsfullmakt for 2002 er foreslått i Forslag til vedtak IV, 3.

6 Bruk av stikkordet «kan overføres»

På grunnlag av forslag i Gul bok for 1995 sluttet Stortinget seg til en endring av bevilgningsreglementets § 7 slik at stikkordet «kan overføres» i visse tilfeller også kan knyttes til andre poster enn bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger når dette anses påkrevd for å oppnå best mulig resultat av vedkommende bevilgning.

Under Nærings- og handelsdepartementet foreslås stikkordet knyttet til enkelte poster utenom postgruppen 30-49. Disse er oppført i tabellen nedenfor. Bruk av stikkordet begrunnes ut fra følgende to forhold:

  1. Bevilgningen gjelder bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger.

  2. Utbetaling på tilsagn om tilskudd gitt i 2001 må helt eller delvis kunne foretas i 2002 eller senere budsjetterminer for å sikre at alle vilkår i tilsagnet er oppfylt før midlene utbetales.

Under Nærings- og handelsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49:

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2001

Forslag 2002

Begrunnelse for stikkordet

0900

21

Spesielle driftsutgifter

13 669

33 500

b

0909

71

Tilskudd til fergerederier i utenriksfart i NOR

0

120 000

b

0914

21

Senter for informasjonssikring

0

4 500

b

0914

22

Samordning av IT-politikken

2 969

7 900

b

0914

50

Tilskudd til høyhastighetskommunikasjon

0

53 500

b

0922

70

Tilskudd

0

259 100

a+b

0923

70

Tilskudd

99 844

165 000

b

0924

70

Tilskudd

0

25 900

b

0924

71

EUs rammeprogram for forskning og teknologi

26 402

557 900

b

0930

70

Utviklingsarbeider og stipend

3 208

8 100

b

0934

70

Eksportfremmende tiltak

2 980

194 000

b

0935

70

Tilskudd til Nordisk Prosjekteksportfond

0

3 800

b

0938

71

Omstillingstilskudd til Sør-Varanger

20 000

40 000

a+b

0950

21

Spesielle driftsutgifter

0

12 500

b

2420

70

Administrasjon

0

185 500

a+b

7 Fornyelse av offentlig sektor

Programmet for fornyelse av offentlig sektor ble formelt etablert i oktober 2000. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har hovedansvaret for programmet, men alle offentlige virksomheter skal involveres og være ansvarlig for å gjennomføre programmet på sine fagområder. Viktige ut-viklingstrekk i samfunnet begrenser mulighetene for fortsatt vekst i offentlige velferdstjenester. Omstilling og effektivisering av offentlig sektor er på denne bakgrunn vesentlig for å skape rom for å opprettholde og videreutvikle velferdstilbudene. Hovedmålene for fornyelsesprogrammet er følgende:

  • organisasjon og tjenesteproduksjon skal være basert på brukernes behov

  • ressurser skal overføres fra administrasjon til tjenesteproduksjon og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov

  • effektivisering av ressursbruken og økt handlingsrom på alle nivåer

Nærings- og handelsdepartementet har i likhet med andre offentlige virksomheter ansvaret for tiltak på egne fagområder. Nedenfor gis en oversikt over departementets underliggende virksomheter. Videre er det redegjort for tiltakene i de virksomhetene som gjennomfører organisatoriske omlegginger som bidrag til målsettingene i fornyelsesprogrammet.

Oversikt over underliggende virksomheter

Oversikt over Nærings- og handelsdepartementets underliggende virksomheter (etater) med beskrivelse av hovedoppgaver, utførte årsverk pr. mars 2001 og forslag til driftsbudsjett for 2002:

Virksomhet

Hovedoppgaver

Årsverk pr. mars 2001

Foreslått driftsbudsjett (post 01) for 2002

Bergmesteren for Svalbard

Administrerer Bergverksordningen for Svalbard, som bl.a. regulerer utnyttelsen av de geologiske ressursene på øygruppen.

2

1 800 0001)

Bergvesenet

Forvalter bergverkslovgivningen og fører tilsyn med undersøkelser av mineralforekomster og drift av bergverk.

16

9 450 000

Brønnøysund­registrene

Forvaltningsoppgaver vedrørende etableringskontroll, registering og ajourhold av data om foretak og juridiske enheter, samordning og forenkling av datautveksling, tinglysningsheftelser m.m.

332

153 700 000

Garanti-Instituttet for Eksportkreditt

Tilbyr eksportkredittforsikringer, eksport­garantier og produkter tilknyttet dette.

37

40 500 000

Justervesenet

Ansvar for måleteknisk infrastruktur og akkreditering.

94

84 750 000

Norges geologiske undersøkelse

Samler inn og forvalter kunnskap om berggrunn, mineralressurser, løsmasser og grunnvann.

198

103 700 000

Sjøfartsdirekto­ratet

Arbeider med å sikre liv, helse, eiendom og det marine miljø i tilknytning til skip, fiskefartøyer, flyttbare oljeplattformer og fritidsfartøyer.

302

216 300 000

Skipsregistrene

Realregistre over norske skips eier- og kreditorforhold.

10

7 450 000

Statens veiledningskontor for oppfinnere

Veiledning og støtte til utvikling av tekniske ideer og oppfinnelser og forretningsmessige tiltak for disse.

9

7 550 000

Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret)

Behandling av søknader og informasjonsvirksomhet om industrielle rettigheter (patenter, varemerker og design).

218

169 300 000

1) Bevilgning til Bergmesteren for Svalbard foreslås over St.prp. nr. 1 for 2001-2002 Svalbardbudsjettet.

Nærings- og handelsdepartementet utfører selv 200 årsverk i 2001. Tabellen gir ikke en total oversikt over virksomhetenes oppgaver og finansiering. Det vises derfor til kapittelomtalen for hver enkelt virksomhet og budsjettforslag for 2002.

Patentstyret

Patentstyret har over flere år vært engasjert i etableringen av et omfattende og ressurskrevende IT-prosjekt kalt SANT-prosjektet (Saksbehandling med Anvendelse av Ny Teknologi). Prosjektet skal avsluttes og settes i drift i 2002. Det skal føre til omlegging til elektronisk basert saksbehandling og dokumentflyt slik at både den interne og eksterne kommunikasjon baseres på elektronisk datautveksling. Dette medfører endring i ressursbruk og dermed frigjøring av medarbeidere til nye oppgaver som skanning av dokumenter og behandling av elektronisk post. Når SANT er fullt operativt, tilbys flere tjenester som f.eks. elektronisk innlevering av søknader og on-line databasesøk.

Prosjektet har som resultat at etaten kan håndtere den sterkt voksende søknadsmengden uten å øke bemanningen. Uten SANT ville det måtte foretas et betydelig antall nyansettelser.

Justervesenet

Nærings- og handelsdepartementet hadde en gjennomgang av Justervesenets virksomhet i 2000. Departementet nedsatte sammen med Justervesenet en prosjektgruppe for å foreta nærmere utredninger. Prosjektgruppen vil avgi rapport i løpet av høsten 2001. Overordnet målsetting for prosjektet er å utvikle en hensiktsmessig og forsvarlig infrastruktur som ivaretar forbrukernes, næringslivets og myndighetenes behov. Bl.a. skal man vurdere en modell for et nytt Juster­vesen som et rendyrket forvaltningsorgan innen måleteknikk og akkreditering. Som er første ledd i dette planlegges det å foreta et internt organisatorisk skille mellom ansvaret for regelverksutviklingen og selve kontrollen av måleinstrumentene. Departementet har også satt i gang arbeidet med å revidere lov om mål og vekt av 1946. Justervesenet har fått mandat til å utarbeide lovforslaget. Lovforslaget planlegges lagt fram for høring rundt årsskiftet 2003-04.

Justervesenet har for perioden 2001-04 inngått en samarbeidsavtale med Lotteritilsynet, som er underlagt Kulturdepartementet, noe som inne­bærer at Justervesenet foretar stedlig kontroll av oppstilte spilleautomater. Justervesenet utfører allerede kontroll av måleinstrumenter på de fleste steder hvor det er plassert automater, slik at samarbeidet mellom statsinstitusjonene innebærer en effektivisering av ressursbruken, sammenlignet med oppbygging av et eget kontrollapparat under Lotteritilsynet.

Sjøfartsdirektoratet

I forbindelse med regjeringens arbeid med for­nyelse av offentlig sektor er det besluttet å vurdere muligheten for å etablere et felles transporttilsyn som også inkluderer sjøtransport. Fornyelsesprogrammets formål om å overføre ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon basert på brukernes behov vil stå sentralt i utredningen. Det er nedsatt en arbeidsgruppe med deltakelse fra de berørte departementer. De aktuelle etater, tilsynsorganer og tjenestemannsorganisasjoner vil bli trukket inn i prosessen. Arbeidsgruppens rapport planlegges framlagt innen utgangen av desember 2001.

Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK)

1. januar 2001 ble kortsiktig kredittforsikringsvirksomhet skilt ut fra forvaltningsbedriften GIEK i et heleid datterselskap, GIEK Kreditt-forsikring AS. Tidligere medarbeidere knyttet til denne virksomheten ble ansatt i det nye selskapet. GIEK Kredittforsikring AS driver i henhold til regelverket for forsikringsvirksomhet, og staten er ikke lenger ansvarlig for virksomheten. Dette innebærer at Stortingets årlige fullmakt til pådra staten ansvar for kortsiktige kredittforsikringer faller bort. Økonomisk innebærer opprettelsen av datterselskapet at GIEKs administrasjonsbudsjett ikke lenger belastes for denne virksomheten, og at staten gjennom GIEK kan ta ut utbytte fra selskapet.

8 Sektorovergripende miljøvernpolitikk

8.1 Problemer og utfordringer knyttet til miljø og næringsliv

Det aller meste av næringsvirksomhet og energibruk har miljømessige konsekvenser i form av avfall og utslipp til luft, vann og jord.

Næringslivets miljøutfordringer har endret seg vesentlig de siste årene, og etter hvert som de lokale miljøproblemene (punktutslipp fra indu­strien) har kommet under kontroll, er fokus flyttet over til nye miljøproblemer av mer global og regional karakter. Begrepet bærekraftig utvikling er blitt en viktig rettesnor for miljøarbeidet, sett både fra næringslivet og myndighetenes side. Den relative betydningen av tjenesteytende sektor i økonomien øker, og dette vil også gjenspeiles i de miljøutfordringene næringslivet samlet står overfor.

Klimaproblematikk og global oppvarming er kanskje den største miljøutfordringen, hvor næringslivet er en avgjørende aktør for å sikre en stabilisering av utslippene. Utslippene av karbondioksid (CO2) fra industrien har økt i løpet av 1990-tallet, mens de andre klimagassenes andel av utslippene er nesten halvert i samme tidsrom. Økningen i CO2-utslippene skyldes først og fremst en generell produksjonsvekst, mens tiltak har ført til reduksjon av de øvrige gassene. Utslippsreduksjonen er oppnådd i en periode med sterk vekst i industriproduksjonen.

Utslippene av SO 2 fra industriprosesser er redusert med om lag 66 pst. i perioden 1980-99. I Norge stammer ca. 90 pst. av den sure nedbøren fra utslipp fra andre land. Forpliktende internasjonalt samarbeid, som inngåelse av Gøteborgprotokollen, er derfor avgjørende for å kunne oppnå forbedret naturtilstand i Norge. Utslippene fra industrien av de farligste miljøgiftene (bly, kadmium, kvikksølv og kobber) til luft og vann er generelt redusert med mellom 80 og 99 pst. i perioden 1985-97. Dette har ført til betydelig bedret miljøtilstand i de fleste forurensede fjord- og vassdragsområder. Industriens utslipp av næringssalter (nitrogen og fosfor) er redusert betydelig og står nå for under 3 pst. av totale tilførsler til primærresipient (jord, luft eller vann) i hele landet. Avrenning av tungmetaller (miljøgifter) og svovelsyre fra gruver bidrar til forurensning av vassdrag og grunnvann. Avrenningen skriver seg både fra nedlagte og eksisterende gruver.

En rekke næringer har sin basis i et rent miljø. Reiselivsnæringen i Norge er i betydelig grad basert på attraktive natur- og miljøkvaliteter. Vekst i reiselivsnæringen kan føre til slitasje og belastninger på attraktiv natur dersom aktivitetene ikke foregår i forsvarlige former.

En sentral mulighet for videre miljøforbedringer framover er å se på produktenes miljøbelastning gjennom alle produktets livssykler fra «vugge til grav». Livssyklusanalyser har derfor blitt et viktig redskap for næringslivet for å identifisere miljøutfordringer i produktsyklusen, muliggjøre bedre styring av ressursbruken, vurdere forsyningsstrategier og bedre arbeidsmiljøet. De viktigste eksterne drivkreftene for næringslivets miljøinnsats er press fra markedet i dag og i tiden framover, bl.a. i form av konkurranse fra andre bedrifter, krav fra myndigheter og interesseorganisasjoner.

8.2 Mål for departementets arbeid

En viktig del av den næringspolitiske strategien er at det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv i hele landet.

For deler av næringslivet kan miljø være en rammebetingelse som begrenser produksjonen eller på andre måter legger føringer for produksjonsmulighetene. Dette gjelder bl.a. for den tradisjonelle tungindustrien. For slike næringer er det sentralt å bidra til en mest mulig effektiv forebygging og håndtering av utslippene. For å kunne oppnå dette og samtidig opprettholde konkur­ranseevnen i industrien, er det viktig å bidra til utvikling av kostnadseffektive miljøavtaler og samkjøring av nasjonale og internasjonale rammevilkår.

Regjeringen vil motivere næringslivet til å ligge i forkant i gjennomføringen av miljøtiltak. Dette bidrar til et bedret miljø, legger grunnlaget for at norsk næringsliv kan utvikle et fortrinn innenfor miljøteknologi, og styrker konkurranseevnen i næringslivet på lengre sikt. Regjeringen har derfor bl.a. tatt initiativ til å inngå frivillige avtaler med næringslivet for å begrense utslippene av klimagasser og svovel.

For andre deler av næringslivet kan produkter og tjenester som bidrar til å løse miljøproblemer, være en viktig del av forretningsgrunnlaget og åpne for helt nye markeder (miljøteknologi og miljøtjenester). Slike virksomheter vil ofte kunne etableres som følge av miljøkrav/reguleringer myndighetene stiller til andre deler av nærings­livet, og dermed åpne for framvekst av en ny industri.

Sentrale mål for miljøarbeidet er å:

  • bidra til en politikk og en ressursbruk nasjonalt og internasjonalt som kan forene miljø-, handels- og næringshensyn

  • bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi og tjenester

  • arbeide aktivt i internasjonale organisasjoner for å redusere miljøskader innen skipsfarten

Bidra til en politikk og en ressursbruk som kan forene miljø-, handels- og næringshensyn

En viktig oppgave er å bidra til utforming av overordnede retningslinjer og virkemidler på områder der nærings- og miljøpolitikk griper inn i hverandre. I den forbindelse har Nærings- og handels­departementet bl.a. deltatt i de internasjonale forhandlingene for å begrense sur nedbør (Gøteborgprotokollen) og deltar også i de inter-nasjonale forhandlingene for å redusere klima­gassutslipp (Kyotoprotokollen). Med bakgrunn i forpliktelsene i Gøteborgprotokollen har miljøvernministeren, på vegne av regjeringen, inngått en intensjonserklæring med industrien om reduksjon i svovelutslippene, til erstatning for svovelavgiften på kull og koks. Dette vil kunne sikre en fleksibel og kostnadseffektiv gjennomføring av tiltak for å nå den nasjonale utslippsforpliktelsen, og på en slik måte at norsk industris konkurranseevne ikke svekkes.

På klimaområdet har en gode erfaringer med slik virkemiddelbruk. Den norske aluminiums­industrien har gjennom en frivillig avtale med ­Miljøverndepartementet redusert utslippet av klima­gasser per tonn aluminium med 52 pst. i 2000 i forhold til 1990. Avtalen har gitt forutsigbare rammebetingelser for den norske aluminiums­industrien, og muliggjort investeringer i ny miljøvennlig teknologi. Regjeringen legger opp til at frivillige avtaler blir et sentralt virkemiddel på klimaområdet frem til at de berørte virksomheter får kvoteplikt i et nasjonalt kvotesystem.

Det er viktig for Norge at internasjonale miljøavtaler og miljøstandarder, der det er relevant, baseres på prinsipper og mekanismer som reflekterer forskjeller mellom ulike lands miljøbelastning i produksjonen av varer og tjenester. I de pågående og kommende forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil Nærings- og handelsdepartementet arbeide for at miljøhensyn integreres i handelssystemet slik at man får utnyttet de mulighetene internasjonal handel gir uten at miljøargumenter blir brukt i proteksjonistisk øyemed.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av at det innen de offentlige finansieringsordningene stilles krav til miljøaspektene i de prosjektene det søkes støtte til. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har siden 1996 hatt rutiner for å vurdere miljø som en konkurransefaktor i tilknytning til analyse og vurdering av eksterne forhold i alle SND-saker. Spørsmål som vurderes, er bl.a. hvilken miljøprofil bedriften har i markedet og hva miljø betyr som konkurransefaktor for bedriften. SND innvilger årlig ordinære lån og tilskudd til mange prosjekter som har betydning for miljøet. Av disse anslås 200-300 mill. kroner å være knyttet til prosjekter med svært direkte miljørelevans.

Et av Bergvesenets hovedmål er å arbeide for å redusere de miljømessige konsekvenser av mineraluttak og bidra til en balansert miljøforvaltning. Det arbeides kontinuerlig med å minske avrenningen fra nedlagte gruver og med å sikre at eksisterende gruvedrift utføres med henblikk på å minimere forurensning og skader på terrenget. Bergvesenet er bl.a. Norges representant i internasjonale studiegrupper for nikkel og bly/sink, som vurderer alle aspekter ved utvinning, for­edling og resirkulering av metaller.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) har i sin strategiplan for perioden 2001-05 målsettinger om bedre kunnskap om natur og miljø og bedre planlegging og arealforvaltning. NGU deltar aktivt i et prosjekt som ser på muligheten for å lagre CO2 i kystnære sedimentære lag under havbunnen. Etaten arbeider også med klimamodellering basert på geologisk kunnskap, for å få økt kunnskap om klimavariasjoner. I forhold til bedre planlegging og arealforvaltning arbeider NGU systematisk med å avgrense arealer hvor det er mulighet for framtidig mineral- og steinproduksjon, for å ta vare på ressurser på lengre sikt. NGU stimulerer gjennom sin virksomhet til å øke produksjonen av grunnvarmebasert energi. Aktiviteten rundt grunnvannskartlegging kan også gi mulige framtidige ferskvannskilder fra grunnvann. I forhold til flere storbyer jobber NGU med å kartlegge forurensning i grunnen, for å gi myndighetene bedre grunnlag for framtidig arealplanlegging.

Ca. 70 pst. av prøvingslaboratoriene i Norge, som er akkreditert av Justervesenet, utfører miljørelatert prøving innen områder som kjemisk og biologisk testing av vann, luft, slam, kloakk og avfall og analyse av farlige kjemikalier og oljerester. I tillegg bekrefter akkrediterte miljøkontrol­lører om virksomhetene tilfredsstiller EMAS-­forordringens krav (Eco-management and Audit Scheme, en felles europeisk miljøstyrings- og ­miljørevisjonsordning innført av EU).

I de norske standardiseringsorganisasjonenes arbeid er miljø og miljøkonsekvenser et viktig element. Sentrale områder med miljørettede problemstillinger er vannanalyser, bioteknologi, luftkvalitet, trafikkstøy, resirkulering av byggevarer og offshorevirksomhet. Arbeidet omfatter standardisering av miljøstyringssystemer og drift av sekretariatet for Program for standardisering av miljødata. Programmet inngår i Miljøverndepartementets arbeid med samordning av miljødata.

Offentlige anskaffelser representerer en stor andel av omsetningen for norske bedrifter. Ved å stille miljøkrav ved offentlige anskaffelser skal en samlet offentlig sektor stimulere næringslivet til å utvikle konkurransedyktige og miljøvennlige løsninger basert på livsløpskostnader.

Bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi og tjenester

En viktig oppgave for Nærings- og handelsdepartementet er å bidra til at det utvikles velfungerende markeder for produkter, prosesser og tjenester som gjør det mulig å redusere forurensning og effektivisere råvare- og energibruk. FoU-aktiviteter som genererer nye produkter, prosesser og tjenester som kan bidra til redusert forurensning, effektiv energibruk, ny anvendelse av IKT og utvikling av spesialprodukter med høyere foredlingsgrad, prioriteres høyt av Norges forsk­ningsråd.

For nye satsinger innen næringsrettet forsk­ning i Norges forskningsråd, vil miljø integreres i målsettinger og handlingsplaner for alle innovasjonsprogrammene. Dette betyr at man går bort fra egne miljøteknologiprogrammer og søker å reflektere miljøets rolle som rammebetingelse, miljøets rolle som innovasjonsdriver i nærings­livet, konsekvenser av globalisering av markeder og miljøutfordringer fra internasjonalt orienterte bedrifter.

Innenfor næringsrettet forskning har miljø også fått en plassering i det overordnede programmet som favner områdene energi, miljø og bygg og anlegg. Samtidig vil alle prosjekter som søker støtte innenfor innovasjonsprogrammene, bli vurdert spesielt i forhold til miljøkonsekvenser. Alle disse elementene vil styrke næringslivet i arbeidet med å møte framtidens internasjonale miljøkrav.

Aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner for å redusere miljøskader innen skipsfarten

Det er et mål i norsk skipsfartspolitikk å bidra til at skipsfart er like miljøsikker som alternative transportformer, og at de tekniske og operasjonelle forhold i norsk maritim virksomhet forebygger miljøskader. Rene miljøtiltak er sammen med tekniske og operasjonelle krav til maritim virksomhet med på å forebygge miljøskader. Skipsfarten er en internasjonal næring. Dette innebærer at regelverket må utarbeides i FNs maritime organisasjon (IMO) for å få størst mulig gjennomslagskraft. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for Norges forhold til IMO og koordineringen av arbeidet på dette området. Skipsfartsområdet omfattes også i økende grad av EUs lovgivning.

8.3 Resultater fra aktiviteten i 2000

Nærings- og handelsdepartementet har deltatt løpende i interdepartementalt arbeid med miljøpolitiske spørsmål knyttet til nasjonal lovgivning, avgiftsutredninger og internasjonale miljøforhandlinger.

Bergvesenet har siden 1989 gjennomført arbeid for å begrense forurensningen fra nedlagte gruver. Statens forurensningstilsyn (SFT) ga i fjor pålegg om å utrede tiltak ved Meråker. Dette ble gjennomført av Bergvesenet, og utredningen har vært på høring med frist til 1. august 2001. Eventuelle tiltak vil ikke kunne bli iverksatt i 2001. Bergvesenet vil dessuten vurdere tiltak for å redusere avrenningen i Sulitjelma.

Bergvesenet vil kartlegge færre nye områder idet man er i fasen med å etterkontrollere de til­takene som er utført. Det er viktig å holde avrenningen på et akseptabelt nivå av hensyn til miljøet, og at de positive oppnådde miljøeffektene av til­takene blir opprettholdt over tid.

Reiselivsbransjen, representert ved Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL), startet i 1997 et miljøprogram for medlemmene for å følge opp aktuelle miljøproblemer. Programmet – kalt Agenda 21 – skal i løpet av fem år gi RBL dokumenterbar miljøprofil som samtidig møter de krav som markedet stiller. Miljøsatsingen skal bidra til å sikre næringens lønnsomhet, redusere belastningen på det ytre miljø, sikre lavere ressursbruk og utvikle natur- og kulturbaserte opplevelser og aktiviteter.

Nærings- og handelsdepartementet la i fjor fram St.meld. nr. 15 for 1999-2000 om lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. I meldingen legges reiselivsnæringens miljøutfordringer fram. I tillegg har GRIP-stiftelsen for bærekraftig forbruk og produksjon) utarbeidet en veileder for reisemål som satser på en helhetlig, synlig og troverdig miljøprofil i dialog med Nærings- og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementets har framholdt dette i Nordisk råd som grunnlag for å utvikle en nordisk strategi for bærekraftig utvikling i reiselivsnæringen.

Norges forskningsråd har gjennomgående gitt høy prioritet til FoU-aktiviteter som kan redusere forurensning og effektivisere råvare- og energibruken i næringslivet, også i mer bransjerettede programmer. Programmet KLIMATEK (teknologi for reduksjon av klimagasser) i Norges forsk­ningsråd har vært sentralt i utviklingen av miljøteknologi. KLIMATEK samfinansieres av Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet og skal bidra til å redusere klimagasser gjennom demonstrasjonsprosjekter i petroleumssektoren, prosess­industrien og transportsektoren. Det gjennom­føres i 2001 en større satsing innen utvikling av teknologi for å redusere klimagasser fra gasskraftverk. NYTEK-programmet (miljøvennlig energiteknologi) finansieres av Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet og skal bidra til å utvikle produkter og tjenester mot nye fornybare energikilder og effektiv energiteknologi. Det har kommet flere lovende resultater i 2000.

Den næringsrettede forskningen fokuserer også på prosjekter som søker å minimere miljø­belastningene fra prosesser og produkter. Slike prosjekter er ofte basert på en strategisk satsing mellom de ledende bedriftene i en bransje, men kommer også andre aktører til gode. Gjennom samarbeidet med ledende forskningsmiljøer bidrar prosjektene til å styrke sentral kompetanse på et nasjonalt nivå, som i neste omgang setter norske bedrifter i stand til å møte det internasjonale markedets skjerpede miljøkrav.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble i 1998 gitt ansvaret for forvaltningen av Statens Miljøfond. Miljøfondet er en låneordning som skal stimulere virksomheter til å ta i bruk og videreutvikle mer miljøeffektiv teknologi. Miljøfondet ble etablert gjennom en engangsbevilgning over Miljøverndepartementets budsjett med en samlet utlånsramme på 500 mill. kroner. Siden Miljøfondet kom i funksjon, har det finansiert i alt 61 prosjekter som spenner over et vidt felt fra ulike former for avfallsbehandling og gjenvinning til prosessforbedringer og fremme av biobrensel. Blant de viktigste miljøeffektene er reduserte utslipp av miljøgifter (sink, kadmium, kvikksølv, PCB), redusert metangassdannelse, økt gjenvinning av plast og lettmetaller og reduserte utslipp av NOX og CO2. Fondets rammer er nå oppbrukt slik at det ikke gis nye lån under ordningen.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av at det settes fokus på miljøspørsmål i forbindelse med statlig støttet eksportfinansiering. Departementet er derfor, sammen med Eksport­finans og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK), en pådriver i OECDs eksportkredittgruppe for å få etablert felles retningslinjer på området. Slike retningslinjer skal etter planen være på plass innen utgangen av 2001. GIEK var tidlig ute med egne miljøretningslinjer. Disse trådte i kraft i 1999 og innebærer en systematisk innlemming av miljøkriterier som en del av GIEKs generelle risikovurdering.

Tilskuddsordningen for å redusere utslipp av nitrogenoksider fra skip i norsk kystfart (NOX-RED-programmet) var en 5-årig ordning som ble avsluttet i 2000. Når alle prosjektene i programmet er gjennomført og verifisert, forventes de ulike tiltakene å gi en total NOX-reduksjon på 1 500 tonn årlig. I tillegg har flere av tiltakene gitt reduksjon av CO2, partikler, CO og hydrokarboner. Programmet ble evaluert av Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet høsten 1999, og evalueringen viste at tiltakene har vært svært kostnadseffektive sammenliknet med miljøtiltak innen andre sektorer.

8.4 Tiltak på miljøområdet som vil være aktuelle på kort og lang sikt, inkludert oppfølging av Nærings- og handelsdepartementets miljøhandlingsplan

Myndighetene vil legge rammer for miljøarbeidet i næringslivet i årene framover gjennom avgifter, forskrifter, skatteregler, avtaler, utslippskrav m.m. Endringer i slike rammebetingelser vil sammen med kundenes preferanser og næringslivets egen miljøbevissthet over tid påvirke miljøinnsatsen i bedriftene og legge grunnlaget for nye forretningsmuligheter, produkter og prosesser.

I juni 1999 vedtok Stortinget en ny innkjøpslov hvor det ble tatt inn en bestemmelse om at det ved offentlige innkjøp skulle legges vekt på miljø og livsløpskostnader i planleggingen av en anskaffelse. Loven og en forskrift til loven trådte i kraft 1. juli 2001. I forbindelse med ikrafttredelse av regelverket har Nærings- og handelsdepartementet utgitt en miljøveileder som skal gi den enkelte innkjøper veiledning om hvordan man kan ta ­miljøhensyn ved definering av behovet og hvilke miljøkrav som kan stilles til leverandøren og selve produktet. Det er imidlertid den enkelte offentlige virksomhet som selv må definere egne behov og hvordan disse best kan løses.

Fylkesmannen i Vestfold og Vestfold fylkeskommune har med støtte bl.a. fra Nærings- og handelsdepartementet igangsatt prosjektet Miljøeffektive innkjøp i Vestfold 2005. Hovedmålet for prosjektet er å få samordnet og effektivisert innkjøpene i hele den offentlige sektor i Vestfold, og få en permanent forankring av prinsippene for miljøeffektive innkjøp i innkjøpsrutinene. Målet med Nærings- og handelsdepartementets støtte til prosjektet er at resultatene kan overføres til andre regioner slik at det utvikles en enhetlig forståelse og praksis når det gjelder miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

For å redusere avrenning av tungmetaller fra nedlagte gruver, vil Bergvesenet fortsette arbeidet med å vurdere og eventuelt gjennomføre aktuelle tiltak og måling av resultater. Bergvesenet skal også opprette et register over skjerp og sulfider, og arbeidet skal gjennomføres i løpet av 2001.

Utviklingen på informasjons- og kommunikasjonsteknologi- (IKT-) og e-handelsområdet er ennå i en tidlig fase, og det er vanskelig å peke på eventuelle effekter knyttet til IKT og miljø. For å øke denne kunnskapen forbereder Nærings- og handelsdepartementet, i samarbeid med Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet, å utrede miljøkonsekvenser ved økt e-handel som følge av endret transportomfang, transportmønster og lokalisering av varehandelen.

2000 var det siste året for den fokuserte miljøteknologisatsingen i det statlige næringsrettede virkemiddelapparatet. SND har imidlertid lagt fram St.meld. nr. 36 for 2000-2001 Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv, hvor miljøhensyn er et helt sentralt fokus. Omtalen kan grupperes i fire punkter:

  • prosjekter SND bidrar til, skal bygge på framtidsrettede miljøstandarder slik at de styrker bedriftenes langsiktige konkurransekraft både nasjonalt og internasjonalt

  • SND skal aktivt bistå sine kunder i å finne fram til løsninger som møter kravene til bærekraft og langsiktig lønnsomhet, og skal sette et eksempel for andre finansinstitusjoner når det gjelder å vektlegge miljøfaktoren i hele sin virksomhet

  • SND skal bidra til å gjøre miljøstyringssystemer tilgjengelig for sine kundegrupper

  • SNDs medarbeidere skal ha nødvendig kunnskap om miljørelaterte forhold og vurderinger, og slik kunnskap skal være lett tilgjengelig

Videre vil forslagene om mer fleksibel virkemiddelbruk komme miljørelevante prosjekter til gode. SND skal formidle et tilbud om å bidra til å utløse de forretningsmessige mulighetene som en bedrifts miljøsatsing kan ha, men også til å unngå eller løse miljøproblemer. SND skal fokusere både på miljøteknologibransjen og på bedrifter som ikke har miljø som forretningsområde. Det er utarbeidet et eget dokument om SNDs miljøforventninger overfor sine kunder. SND ønsker å få fram følgende hovedbudskap overfor kundene:

  • miljøsatsing vil bli en stadig viktigere konkurransefaktor og kan gi gode forretningsmessige muligheter

  • SND ønsker ikke å engasjere seg i prosjekter eller bedrifter med høy miljørisiko

I samarbeid bl.a. med GRIP er det utarbeidet relevant materiale om miljøledelse i små og mellomstore bedrifter. Et sentralt punkt er at SND vil anbefale sine kunder å miljøsertifisere virksom­heten, enten gjennom den nasjonale fyrtårnsordningen eller ved et ISO-sertifikat. Kostnader til sertifisering skal kunne inngå som en del av finansieringsgrunnlaget for prosjekter.

Konkret oppfølging og resultater i forhold til de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene

Resultatområde 1 – Vern og bruk av biologisk mangfold

FNs maritime organisasjon (IMO) arbeidet på et møte i april 2001 videre med utkastet til konvensjon for ballastvann. Siktemålet med konvensjonen er å redusere eller forhindre overføring av miljøskadelige organismer fra et område til et annet. Det er planlagt en diplomatkonferanse i 2003.

Resultatområde 2 – Friluftsliv

Når det gjelder friluftsliv, inkluderer de sektorvise arbeidsmålene i miljøhandlingsplanen å bidra til at:

  1. hensynet til friluftsliv skal ivaretas i tråd med de nasjonale målsettingene på området

  2. det ved næringsutbygginger tas hensyn til områder som er av verdi for friluftslivet.

Ved større næringsutbygginger skal konsekvenser for friluftslivet dokumenteres.

Nærings- og handelsdepartementet har ingen spesielle virkemidler på dette feltet. Som tiltak vil Nærings- og handelsdepartementet videreføre dialogen med reiselivsnæringen med sikte på at miljøprofilen ivaretas på en best mulig måte. Dette har vært videreført i St.meld. nr. 15 for 1999-2000 om lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. I tillegg er det utarbeidet en veileder for reisemål som satser på en helhetlig, synlig og troverdig miljøprofil hos GRIP. Når det gjelder konsekvenser av større næringsutbygginger, har det i det siste året ikke forekommet noen konsekvensutredninger hvor friluftsliv har vært et beslutningsrelevant forhold.

Resultatområde 3 – Kulturminner og kulturmiljøer

Sektormålene for Kulturminner og kulturmiljøer omfatter å:

  1. legge vekt på å ivareta og forvalte sektorens egne kulturminner på en god måte

  2. medvirke til at næringslivets virksomhet ivaretar og utnytter kulturminner og tar kulturmiljøhensyn på en tilfredsstillende måte

Som tiltak vil Nærings- og handelsdepartementet legge vekt på miljømessige forhold inklusiv hensyn til kulturminner ved konsekvensutredninger om etablering av ny næringsvirksomhet. Dette har blitt fulgt ved at Nærings- og handelsdepartementet sender alle konsekvensutredninger på høring til relevante myndigheter på kulturminneområdet (Riksantikvaren, fylkeskommunene og Miljøverndepartementet).

Bergvesenet skal i løpet av barmarksesongen gjennomføre en kartlegging av bygningsmassen på Nærings- og handelsdepartementets gamle gruveeiendommer. Nærings- og handelsdepartementet vil få en rapport innen 1. november 2001. Nærings- og handelsdepartementet må deretter vurdere videre oppfølging av dette.

Resultatområde 4 – Overgjødsling og oljeforurensning

IOPC Fondet (internasjonalt erstatningsfond for oljesøl)/IMO: IMO vedtok i oktober 2000 å øke rederansvaret og maksimalutbetalingene fra IOPC Fondet med 50 pst. Dette trer i kraft i 2003. I tillegg foregår det nå et arbeid i IOPC Fondet/IMO for å lage en katastrofedekning på toppen av CLC (Oljesølerstatningskonvensjonen)/IOPC Fondet. I 1996 vedtok IMO nye generelle begrensningsbeløp. Disse har ikke trådt i kraft ennå, men Norge har innført de nye beløpsgrensene nasjonalt i påvente av at de trer i kraft internasjonalt. Beløpene er spesielt relevante i forhold til bunkersoljesøl.

Havnestatskontroll/Standarder for klassesel­skaper: EUs arbeid med endring i direktiv om ­havnestatskontroll og EUs direktiv om standarder for klasseselskaper er enda ikke avsluttet.

Utfasing av oljetankskip: På IMO-møtet i april i år ble det oppnådd enighet om akselerert utfasing av oljetankskip med enkeltskrog. Det er enighet om at de nye kravene som ble vedtatt, vil være et vesentlig bidrag til å redusere risikoen for forurensningsskader fra oljetankskip i årene framover.

Resultatområde 5 – Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Konvensjonen om utfasing av miljøgiften TBT skal vedtas på en diplomatkonferanse i IMO i oktober 2001. Forslaget til konvensjonstekst innebærer forbud mot å påføre nytt bunnstoff som inneholder organiske tinnforbindelser (TBT) på skip og plattformer fra 1. januar 2003 og et forbud mot å ha slikt bunnstoff påført fra 1. januar 2008.

Bergvesenet har gjennomført tiltak ved de ni mest forurensede gruveområdene. Det foretas etterkontroller av avrenningen i områder der tiltak gjennomføres og i områder der det kan forventes uregelmessigheter. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å rapportere årlig, bl.a. fordi det i en del områder kun gjennomføres målinger med 3-5 års intervaller etter pålegg fra SFT.

Resultatområde 6 – Avfall og gjenvinning

I de sektorvise resultatmålene på avfallsområdet legges det vekt på å stimulere til en avfallshånd­tering som kan forene hensynet til naturmiljøet og verdiskapingen i samfunnet og til en mer markedsmessig håndtering av avfallet. Nærings- og handelsdepartementet legger dette perspektivet til grunn i innspill til virkemiddelutforming på avfallsområdet, i forbindelse med høringssaker og i forhold til EUs direktiver på området. Spørs­målet drøftes også i forbindelse med departementets møter i det nyopprettede Miljøforumet for næringslivet.

Resultatområde 7 – Klimaendringer

Det sektorvise resultatmålet på klimaområdet er å bidra til at Norges Kyoto-forpliktelse blir oppfylt på en kostandseffektiv måte. Nærings- og handelsdepartementet arbeider løpende for at dette målet skal nås, bl.a. gjennom kontakt med næringslivet for å få innspill i forhold til oppfølgingen av protokollen, ved deltakelse i de interdepartementale diskusjoner og ved innhenting av ny informasjon og statistikk som kan underbygge dette målet.

Resultatområde 8 – Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i polarområdene

Nærings- og handelsdepartementet har for 2001 stilt 2 mill. kroner til disposisjon for Svalbard Reiseliv AS til oppgavene som tidligere ble ivaretatt av Info-Svalbard. Til disse oppgavene hører bl.a. tilrettelegging for et miljøbasert reiseliv. Informasjonsarbeid står her sentralt, bl.a. er arbeidet rettet mot særegne forhold og miljøopptreden.

Miljømotiverte utgifter på Nærings- og handelsdepartementets budsjett:

(i mill. kroner)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2000

Vedtatt budsjett 2001

Forslag 2002

902

Justervesenet

Akkreditering av miljøkontroller

0,8

0,7

0,7

Miljørelaterte prøver i laboratorier

7,5

8,0

8,0

Miljøtiltak i samråd med fiskeindustrien

1,0

1,2

0,9

920

Norges forskningsråd

Brukerstyrt FoU/infrastruktur

149,3

148,7

149,3

Strategisk forskning

88,0

88,0

88,0

922

Norsk Romsenter

61,9

27,9

37,4

923

Forsknings- og utviklingskontrakter

19,6

29,0

25,0

932

Norges geologiske undersøkelse

Klimaendringer i fortiden

6,9

9,0

9,0

Bygeokjemi

4,0

4,5

4,5

Grunnvann og grunnvarme

11,7

13,2

13,2

Marin geologi

6,9

8,0

8,0

Utbyggingsgeologi

4,6

4,4

5,5

Skred

4,1

5,5

5,4

933

Bergvesenet

Avrenning, kartlegging og forskning

5,4

5,4

4,4

Sum

371,7

353,5

359,3

Til toppen
Til dokumentets forside