3 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse

FNs tusenårsmål er en felles referanseramme for vurdering av resultater av utviklingsarbeidet på verdensbasis, i ulike regioner og i enkeltland. For hvert av de åtte tusenårsmålene er det definert en eller flere konkrete mål som skal nås innen 2015, og et sett med indikatorer. Året 1990 danner grunnlaget for å måle framgangen. For enkelte indikatorer er tilgangen på data ufullstendig. FN arbeider kontinuerlig med å forbedre indikatorene så vel som datagrunnlaget. Det vil likevel være svært begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv må derfor legges til grunn.

I år er det syv år siden FNs tusenårsforsamling, og halve tiden frem mot 2015 er gått. I den forbindlese har mange av verdens ledere uttrykt bekymring for at målene ikke vil kunne nås uten betydelig ekstra innsats på mange fronter.

FNs rapport om fremdrift i forhold til tusenårsmålene er basert på bl.a. nasjonale rapporter. Pr. første halvår 2007 er det utarbeidet en eller flere slike landrapporter for 131 land. Av disse omhandler 15 norske samarbeidsland (Mosambik, Nepal, Tanzania, Zambia, Burundi, Sudan, Afghanistan, Angola, Det Palestinske området, Kina, Guatemala, Kenya, Madagaskar, Nicaragua og Vietnam). En rekke land har laget sin andre rapport.

Indikatorene viser en viss framgang for utviklingslandene sett under ett, men framgangen er i mange land mindre enn hva som har vært forutsatt for at målsettingene skal nås innen 2015. Resultatene viser forøvrig stor geografisk variasjon, særlig mellom regioner, men også mellom land i samme region. Framgangen har generelt vært størst i Øst-Asia og deler av Sør-Asia. Særlig i Øst-Asia er det berettiget håp om at de fleste av tusenårsmålene kan nås. I Afrika sør for Sahara og til dels også i deler av Sentral-Asia er det derimot liten eller ingen framgang å spore. Også i deler av Latin-Amerika har framgangen vært liten.

Utviklingslandene ligger totalt sett godt an til å nå målsetningen om å redusere andelen av befolkningen som lever på mindre enn én dollar dagen. Fra 1990 til 2004 ble denne andelen redusert fra 29 pst. til 19 pst. Reduksjonen skyldes imidlertid særlig en kraftig reduksjon i deler av Asia. Også i Afrika sør for Sahara, som ligger høyest på statistikken over verdens fattigste, har andelen ekstremt fattige begynt å falle, (fra 46,8 pst. i 1990 til 41,1 pst. i 2004), likeledes har antallet som lever på mindre enn 1 USD om dagen begynt å stabilisere seg til tross for rask befolkningsvekst i de samme landene. Det meste av den positive utviklingen har skjedd siden år 2000. Den økonomiske veksten i flere afrikanske land sør for Sahara er nå høy, noe som kan bidra til å heve levestandarden på sikt, hvis veksten fordeles på hele befolkningen. Regionen ligger likevel ikke an til å kunne nå målsettingen om en halvering av fattigdommen innen 2015.

Utviklingen har ikke vært tilstrekkelig til at det er sannsynlig at målsettingen om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 vil kunne nås. Likestillingsindikatorene viser framgang, spesielt innen utdanning, men det er fortsatt langt fram til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet, slik det aktuelle målet foreskriver.

De beskjedne resultatene når det gjelder reduksjon i dødeligheten blant barn gir særlig grunn til bekymring. Estimater for 2005 indikerer at 10,1 millioner barn døde før fylte fem år, hvorav de fleste av disse dødsfallene kunne ha vært forhindret. Barnedødeligheten i Afrika er blitt redusert i svært beskjeden grad fra 1990-2003, noe som også har sammenheng med fortsatt mangel på grunnleggende helsetjenester, høy dødelighet for sykdommer som malaria og tuberkulose, og framveksten av hiv- og aidsepidemien. Et positivt trekk er at omfattende vaksinekampanjer mot meslinger i det sørlige Afrika har ført at antallet dødsfall har sunket med nesten 75 pst. i perioden 1999 – 2005 (fra ca 506 000 til ca 126 000).

De utilstrekkelige resultatene i utviklingslandene sett under ett så langt, har bl.a. sammenheng med at de rike landenes innsats ikke har vært i tråd med forutsetningene. Selv om indikatorene som FN har utarbeidet for det åttende tusenårsmålet viser et sammensatt bilde, er hovedtendensen i følge FN klar: De rike landene må snarest trå til med innsats på bred front, særlig i forhold til de minst utviklede landene, dersom tusenårsmålene skal kunne nås.

Bistand fra OECD-landene som andel av medlemslandenes samlede brutto nasjonalinntekt (BNI) er en viktig indikator under det åttende tusenårsmålet. Bistanden økte i 2005 til rekordhøye USD 106,8 mrd., hovedsakelig som følge av gjeldslettetiltak overfor Irak og Nigeria. Ettersom disse gjeldslettetiltakene er blitt avsluttet i 2006, er den samlede bistanden til utviklingslandene sunket til ca USD 103,9 mrd., hvilket utgjør 0,3 pst. av de rike landenes samlede bruttonasjonalinntekt (BNI). I reelle tall falt ODA med 5,1 pst, i 2006, hvilket ikke har skjedd siden 1997 Til tross for at FN lenge har hatt som mål at giverlandenes bistand skal utgjøre 0,7 pst. av deres BNI, er det så langt bare fem land som oppfyller dette målet. Det er imidlertid positivt at ytterligere seks land har forpliktet seg til å nå målet om 0,7 pst. innen 2015, og tall fra OECD viser også at 16 av de 22 medlemslandene var i rute for 2006 mht. sine løfter i forbindelse med Monterrey-konferansen (2002) om økning i bistanden. Utspill så vel fra EU som fra G-8 bærer bud om betydelige økninger i bistandsvolum i årene framover.

Det åttende tusenårsmålet innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. FN har lenge hatt som mål at de rike landene skal gi minst 0,15 – 0,20 pst. av sin BNI som bistand til de minst utviklede landene (MUL). Bistanden til disse landene har imidlertid aldri nådd dette nivået, og bistanden til denne gruppen land som andel av OECD-landenes samlede BNI ble redusert fra 0,09 pst. i 1990 til 0,08 pst i 2004. Bistanden til MUL har stått mer eller mindre på samme nivå siden 2003.

De minst utviklede landene kommer også dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland, til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbedringer i markedsadgangen fra minst utviklede land. Eksporten fra utviklingslandene som helhet har økt i perioden 1996 til 2002. Den samlede eksporten fra de minst utviklede land som andel av den totale eksport har imidlertid vist en fallende tendens. Dette til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbedringer i markedsadgangen fra disse land.

For de andre indikatorene under det åttende tusenårsmålet er situasjonen mer positiv. Nye og forbedrede internasjonale gjeldslettetiltak og –ordninger (HIPC-initiativet og MDRI, lansert av G8-landene i 2005) har ført til betydelige lettelser i utviklingslandenes gjeldsforpliktelser, sett i forhold til deres eksportinntekter. Medio 2006 var nærmere USD 60 mrd. ettergitt til HIPC-land som hadde nådd HIPC-initiativets såkalte beslutningspunkt (dvs. første fase, som gir anledning til midlertidige gjeldslettetiltak). Landenes gjeldsforpliktelser utgjorde i 2005 ca 5 pst. av eksportinntektene, og forventes å falle til ca 4 pst. i 2006. Omfanget av innfridde låneforpliktelser som andel av landenes BNP falt med 2 pst. i perioden 1999 – 2005, og forventes å falle ytterligere i løpet av de nærmeste årene.