2 Bakgrunn for avtalen

2.1 Norges bruk av Kyotomekanismene

Norge har siden klimaforhandlingene begynte arbeidet for prinsippet om kostnadseffektiv gjennomføring i arbeidet med globale reduksjoner i utslipp av klimagasser. I St. meld. nr. 29 om Norges oppfølging av Kyotoprotokollen (1997-98), legges det opp til at Norge aktivt skal ta i bruk fleksible gjennomføringsmekanismer for å redusere de samlede kostnadene ved å oppfylle våre forpliktelser. I tråd med bestemmelsene i Kyotoprotokollen vil bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer være et supplement til nasjonale tiltak.

Norge har vært aktiv i pilotfasen for felles gjennomføring av aktiviteter (AIJ-pilotfasen). Pilotfasen ble etablert under Klimakonvensjonen i 1996 for å øke kunnskapen om prosjektbasert samarbeid for å redusere de globale utslippene av klimagasser. Norge er involvert i såkalte AIJ-prosjekter i Mexico, Polen, Burkina Faso, Slovakia, Costa Rica, Kina og India. Det legges opp til at en avtale med Romania undertegnes i løpet av våren 2000. De fleste prosjektene er relatert til energisektoren, herunder energieffektivisering og brenselbytte. Et par prosjekter er knyttet til opptak av klimagasser i skog gjennom bedre skogforvaltning. Erfaringene fra pilotfasen står sentralt når partene nå forhandler om det endelige regelverket for Kyotomekanismene. Målet er at partene skal fatte de nødvendige beslutninger om regelverket for mekanismene på den neste Partskonferansen under Klimakonvensjonen i november 2000.

2.2 Initiativ fra Verdensbanken

Verdensbanken tok i 1997 initiativet til å etablere et fond for investeringer i prosjektbaserte klimagassreduksjoner i utviklingsland og i land med overgangsøkonomier. Målet er at prosjektene skal bli godkjendt under regelverket for de prosjektbaserte Kyotomekanismene når dette foreligger.

Karbonfondet skal bidra til å innhente praktisk erfaring med prosjektbaserte klimagassreduksjoner og spre informasjon og kunnskap om de erfaringer som opparbeides. Et tredje mål for fondet er å bidra til en større involvering av privat sektor i klimaprosjekter. Dette er i tråd med Norges målsetting om at de fleksible gjennomføringsmekanismene skal være markedsbaserte med deltakelse fra privat sektor.

Finansministeren undertegnet i 1997 på vegne av Norge en intensjonsavtale med Verdensbanken om å samarbeide om etableringen av Karbonfondet. Sverige, Finland, Canada og Nederland har undertegnet liknende avtaler, i tillegg til vel 20 store, private selskaper, herunder Statoil og Norsk Hydro. Norge har hatt en aktiv dialog med Verdensbanken om etableringen av Karbonfondet, både i forhold til tidspunkt for lansering av fondet og utformingen av dette.

Styret i Verdensbanken besluttet i juli 1999 å opprette Karbonfondet. Formell etablering fant sted i januar 2000, med tegningsperiode fram til 31. mars 2000. Dersom Karbonfondet ikke overstiger den fastsatte maksimumsstørrelsen på USD 150 mill, vil det bli mulighet for en ny tegningsperiode fram mot samme tidspunkt i 2001. Sverige, Finland, Nederland og om lag 10 private selskaper hadde inngått deltakeravtaler med Banken ved etableringen av Karbonfondet.