6 Internasjonalt politisamarbeid

6.1 GENERELT

6.1.1 Utviklingen av internasjonal kriminalitet

I Europa har kriminalitetsbildet i økende grad blitt preget av forskjellige former for organisert kriminalitet. Illegal narkotikahandel har vært et kjent fenomen i de siste 20 år. Organisert kriminalitet på narkotikaområdet har de senere år fått følge av økende illegal våpenhandel, menneskesmugling, bestillingstyverier og økonomisk kriminalitet.

Omfanget av organisert kriminalitet i dagens Europa er påvirket av de store politiske omveltningene som har skjedd etter 1989. Det tidligere jernteppet var en skranke for kriminaliteten samtidig som det hindret borgerne i de østeuropeiske landene i å reise vestover. Da muren falt, forsvant også den mest omfattende grensekontrollen vi har hatt i Europa. Kombinert med omveltningene i det tidligere Øst-Europa, oppløsningen av Sovjetsamveldet og det tidligere Jugoslavia har dette medført at de vestlige landene i Europa utsettes for en helt ny kriminalitetstrussel østfra.

Den organiserte kriminaliteten rammer på forskjellig måte. På noen kriminalitetsområder er forskjellige land henholdsvis «eksportører» og «importører» av kriminalitet. Dette har vært typisk for narkotikaproblematikken, men de senere årene har man sett at produsent- og transitt-landene også har fått økende narkotikaproblemer. På andre områder rettes lovbrudd mot flere land parallelt. Dette forekommer for eksempel når det gjelder internasjonale bedragerier. Kriminelle aktører i flere land samarbeider, det er for eksempel nære sammenhenger mellom ulovlig våpenhandel og narkotikakriminalitet. Nasjonale landegrenser utgjør i liten grad noe hinder for de kriminelles bevegelsesfrihet. Moderne teknologi gir helt nye kriminelle muligheter, både når det gjelder typer av lovbrudd og metoder. Den internasjonale kriminaliteten blir også i større grad flettet sammen med legal virksomhet, blant annet gjennom hvitvasking av utbytte fra kriminalitet. Når midlene først er blitt lovlige kan de settes inn i regulær virksomhet. I alle sammenhenger hvor det finnes et marked finnes også muligheter for kriminalitet. I dagens situasjon er smugling av mennesker, organisert illegal innvandring vestover i Europa og transport av stjålne biler østover gode eksempler på dette.

Det er flere årsaker til denne utviklingen enn de rent politiske. Vi har fått bedre kommunikasjonsmuligheter, økt handelssamkvem, rask teknologisk utvikling og et mer åpent og internasjonalisert samfunn.

Forhold som i seg selv er positive, kan samtidig åpne for økt kriminalitet på tvers av landegrensene. Alle land – også Norge – er berørt og vi er nødt til å følge utviklingen nøye.

Vi er også nødt til å ta i betraktning det forhold at de vestlige samfunn på grunn av sin gjennomgående humane strafferettspleie og høye vektlegging av rettssikkerhets- og personvernhensyn kan være sårbare for kriminelle anslag.

6.1.2 Kriminalitetsutviklingen og Norge

Kriminalitetsutviklingen har de siste 25 år vist en stadig negativ tendens. Omfanget av alvorlig kriminalitet har økt og de kriminelles metoder er blitt mer brutale. Kriminaliteten er internasjonal og organisert i større grad enn tidligere. Som eksempel kan nevnes at en økende andel av de som er involvert i grove narkotikaforbrytelser kan knyttes til organiserte kriminelle miljøer med internasjonal tilknytning. Det opereres i gjengmiljøer med en hard intern og ekstern justis. Berettiget eller uberettiget frykt for represalier gjør det stadig vanskeligere å få fornærmede og vitner til å stå fram. Ulike grupper kriminelle er i åpen konflikt med hverandre, noe som man har fått tydelige eksempler på gjennom den pågående krigen mellom kriminelle MC-klubber. Generelt sett ser politiet stadig oftere at kriminelle som pågripes er i besittelse av skytevåpen.

Norge har de siste årene opplevd en nesten eksplosiv vekst i heroinbeslagene. I 1996 ble det beslaglagt 75 kg heroin i Norge, mot 49 kg i 1995 og 26 kg i 1994. I Norge i dag styres en stor del av narkotikakriminaliteten av utenlandske grupper. Dette betyr også at den organiserte kriminaliteten i stor grad styres av de samme grupperinger. Ved siden av de betydelige helsemessige og sosiale konsekvenser av narkotikahandelen representerer den betydelige fortjenesten som derigjennom genereres et særlig problem.

Det er grunn til å anta at Norge vil oppleve et økende innslag av organisert kriminalitet både hva angår norske og utenlandske kriminelle. I takt med økende utenlandsk kriminalitet vil også det hjemlige kriminelle miljø tilpasse seg den nye situasjonen, både hva angår organisering og særlig med henblikk på viljen til å utøve grov vold. Et eksempel på det siste er konflikten mellom rivaliserende grupper i det kriminelle MC-miljøet som har medført en voldsbruk av hittil uhørt omfang i nordisk sammenheng, med 7 drap og mere enn 30 drapsforsøk på to år i de nordiske land. MC-kriminaliteten er særlig bekymringsfull både på grunn av den utstrakte bruk av farlige militærvåpen som håndgranater og panservernraketter, og det faktum at politiet her står overfor et lukket miljø som er svært vanskelig å etterforske.

Bevisstheten om den økende trussel den organiserte kriminalitet utgjør mot samfunnets stabilitet har i de senere år vært en sterk pådriver for utviklingen av politisamarbeidet i Europa.

6.1.3 Etterforsking og straffeforfølging av lovbrudd er et nasjonalt anliggende

Det internasjonale politisamarbeidet har bakgrunn i forholdet mellom kriminalitet og kriminalitetsbekjempelse. Mens kriminaliteten i økende grad krysser landegrenser er kriminalitetsbekjempelsen forankret i nasjonalstaten. Et overordnet siktemål med politisamarbeid er å forebygge og forfølge kriminalitet og lovbrytere, og andre forstyrrelser av offentlig orden og sikkerhet, over landegrensene. Politiets myndighet og dermed adgangen til å bekjempe, etterforske og forfølge kriminalitet strafferettslig er i det vesentlige begrenset til nasjonalstatens territorium. Rammene for politiets og påtalemyndighetens virksomhet fastsettes stort sett nasjonalt. Kriminaliteten har ingen slik formell nasjonalstatlig forankring. De hindringene som grensene representerer for politiet, utnytter mange lovovertredere strategisk for å unngå straffeforfølging. Med økende internasjonalisering av kriminaliteten øker behovet for internasjonalt politisamarbeid.

6.1.4 Utvikling av politisamarbeidet

Utviklingen av politisamarbeid følger til en viss grad kriminalitetsutviklingen. Nye, effektive politisamarbeidsformer krever samtidig gode betingelser med klar politisk prioritering.

Mange hevder at politisamarbeidet henger etter den internasjonale kriminaliteten mens rettslig rammeverk igjen henger etter politisamarbeidet, noe som har konsekvenser både for politisamarbeidet og muligheten til effektiv straffeforfølging.

I løpet av de siste tjue årene har det skjedd omfattende endringer i politisamarbeidet i Europa. Mange nye internasjonale initiativer er blitt fremmet for å styrke politisamarbeidet. Dette har sammenheng både med de nye politiske forholdene i Europa, og veksten i organisert kriminalitet. I forhold til tidligere opererer de europeiske landene nå med et utvidet sikkerhetsbegrep. Man samarbeider for å møte trusselen fra organisert kriminalitet og snakker i økende grad om en felles indre sikkerhet og sikkerhetssamarbeid i denne sammenheng.

Det kan hevdes at det med nye initiativer og organisatoriske nydannelser oppstår en risiko for overlapping og dobbeltarbeid, men andre syn kan også understrekes. Med utviklingen har det også oppstått en viss grad av konkurranse på politisamarbeidsområdet. Interpol var tidligere nærmest den eneste aktøren når det gjaldt internasjonalt politisamarbeid, også innenfor Europa. Organisasjonen har vært frikoplet fra politiske hensyn og politisk innsyn. Med fremveksten av nye initiativer og særlig EU-landenes engasjement når det gjelder politisamarbeid har det oppstått både mer konkurranse, større politisk interesse og krav om mer innsyn. Dette har blant annet vært en viktig drivkraft for modernisering av Interpol. For å unngå dobbeltarbeid er det først og fremst viktig å bidra til koordinering mellom de forskjellige organisasjonene.

6.1.5 Forskjellige former for politisamarbeid

Dagens internasjonale politisamarbeid er omfattende. Det foregår på flere myndighetsnivåer og har forskjellige former. Det er vanskelig å gi en helt presis definisjon av hva som omfattes. Som begrep brukes «internasjonalt politisamarbeid» ofte svært vidt. Det kan vise til alt fra praktisk samarbeid om å løse en sak på tvers av en landegrense, for eksempel i form av etterforskingsbistand, via utveksling av informasjon og kunnskap i forskjellige fora, samarbeid gjennom internasjonale eller mellomstatlige organisasjoner som Interpol og Schengen til internasjonale avtaler som for eksempel FNs narkotikakonvensjon. Det kan foregå direkte mellom politiet eller myndighetene i de enkelte land, eller gjennom en organisasjon eller et forum som for eksempel Interpol. Siktemålet kan være kriminalitetsbekjempelse eller strafferettslig forfølgelse i enkeltsaker, å opprettholde lov og orden eller bistand til utvikling av andre lands politimyndigheter.

Det går et hovedskille mellom det overordnede og det operative politisamarbeidet. På politisk og administrativt nivå inngås avtaler og rammeverk, felles prosedyrer og praksis blir diskutert og det legges til rette for informasjonsutveksling mv. Samarbeidet foregår bilateralt eller gjennom forskjellige internasjonale fora. På praktisk eller operativt nivå er det politiet eller politimyndighetene som samarbeider.

Uavhengig av nivå er det avgjørende hvilken grad av forpliktelse samarbeidet innebærer og hvordan det er regulert. Det regnes som grunnleggende i hvilken grad det berører den nasjonale suvereniteten og hvilken legal basis det har. Tradisjonelt har politisamarbeid foregått på uformell og utenrettslig basis. Alle europeiske land har utviklet slikt samarbeid seg imellom. Hvor omfattende det er varierer. I Norden har vi et omfattende politisamarbeid som blant annet er basert på en politisamarbeidsavtale fra 1972. Omfanget av dette samarbeidet er påvirket av den nærhet de nordiske land ellers har til hverandre. Situasjonen ligger til rette for et omfattende og desentralisert samarbeid (direkte mellom politidistriktene) uten at dette blir forstått som noen utfordring for landenes suverenitet. En annen grad av rettslig forpliktelse og overordnet nasjonal kontroll er nødvendig når det gjelder samarbeid mellom land som ikke står hverandre så nær.

En viktig avgrensning av politisamarbeidet er mot det strafferettslige samarbeidet. Politisamarbeid viser da til samarbeid for eksempel om etterforskingsskritt som politi- og påtalemyndighet kan iverksette uten godkjennelse av en domstol. Det rettslige samarbeidet dreier seg om den videre strafferettslige forfølging av lovbrudd. Utlevering og annen gjensidig bistand i straffesaker og bistand når det gjelder fullbyrdelse av dommer står sentralt. På europeisk plan har utviklingen av politisamarbeidet og det rettslig samarbeidet i stor grad vært atskilt. De gjeldende konvensjoner om utlevering og gjensidig bistand i straffesaker ble forhandlet i Europarådet på 1950-tallet mens politisamarbeidet er utviklet bilateralt og gjennom Interpol. Politisamarbeidet er i mange sammenhenger kommet lenger enn utviklingen på det rettslige samarbeidsområdet. Manglende rettslig samarbeid blir en hindring for effektiv rettsforfølgelse. Innenfor Norden går politisamarbeidet og avtaleverket om rettslig bistand i større grad hånd i hånd. Det er blitt betegnet som et meget vesentlig fremskritt både når det gjelder EUs tredje søyle og Schengen-samarbeidet at utvikling av strafferettslig samarbeid og politisamarbeid her blir samlet under samme koordinerende organ og kan sees i sammenheng.

Kjernen i internasjonalt og grenseoverskridende politisamarbeid er i mange sammenhenger god kommunikasjon og informasjonsutveksling. Politiet verden over kommuniserer om kriminalitet og kriminalitetsutvikling, politifag og etterforskingsmetoder, utdanning, opplæring og organisering.

6.1.6 Bilateralt samarbeid

Betydningen av det bilaterale politisamarbeidet er viktig. I denne sammenhengen siktes det til bilateralt samarbeid på praktisk plan. Slikt samarbeid inngår i politiets alminnelige virksomhet, i forbindelse med etterforsking av straffesaker, når en person forsvinner utenfor landets grenser mv. Det kan for eksempel gjelde bistand til politiavhør, fastsettelse av en persons identitet, etterlysning av person eller gods, adgang til å innhente bevis i utlandet eller ettersøking av personer. Bilateralt samarbeid kan foregå på grunnlag av egne avtaler eller med hjemmel i nasjonal lovgivning etter at det er formidlet kontakt mellom to lands politi, for eksempel gjennom Interpol. Bilateralt politisamarbeid er uhyre viktig og det må legges stor vekt på å legge til rette for slikt samarbeid. Norge har så langt ikke inngått bilaterale politisamarbeidsavtaler med noe land, med unntak for den nordiske samarbeidsavtalen fra 1972. Imidlertid har vi et utstrakt bilateralt samarbeid med politi- og påtalemyndigheter i andre land, med hjemmel i politiloven og straffeprosessloven. Når det gjelder slikt samarbeid er det i mange sammenhenger en forutsetning at det opprettholdes et godt samarbeidsklima generelt, fordi det ikke foreligger en plikt for partene til å samarbeide.

6.2 NORDISK SAMARBEID

6.2.1 Generelt

De nordiske myndigheter har tradisjon for godt samarbeid på en lang rekke områder, dette gjelder også for justis- og politisamarbeidet. Samarbeid på forskjellige områder innenfor justissektoren har fra tidlig av stått på dagsorden i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Nordisk lovsamarbeid og lovharmonisering har stått særlig sentralt. Nye initiativer med hensyn til politisamarbeid er særlig blitt fremmet på de nordiske justisministermøtene som avholdes jevnlig.

Nye initiativer har ofte oppstått på det praktiske plan på bakgrunn av felles problemer. Samarbeidet har vokst gradvis frem, hovedsakelig på uformelt grunnlag. Over tid er politisamarbeidet blitt mer formalisert ved overordnede politiske eller administrative beslutninger.

Narkotikakriminaliteten har gjennom de siste 25 årene virket som en katalysator på utviklingen av samarbeidet. På dette området har Nordisk Ministerråd spilt en aktiv rolle som pådriver særlig gjennom det nordiske Kontaktmannsorgan, et tverrfaglig forum for narkotikaspørsmål. Kontaktmannsorganet var et bindeledd mellom arbeidet under Nordisk Råd og politisamarbeidet. Det er nå nedlagt og er erstattet med et nytt nordisk embetsmannsutvalg.

6.2.2 Den nordiske politisamarbeidsavtalen av 1972

22 og 23 mars 1972 ble det inngått en politisamarbeidsavtale mellom de nordiske land. Avtalen ble vedtatt av de nordiske lands politiledelser. Denne avtalen er igjen basert på blant annet tidligere avtale om utlevering i straffesaker og avtale om gjensidig fullbyrdelse av dommer, hjemlet i lov av 5 juni 1970 nr. 35. Politisamarbeidsavtalen omfatter viktige områder: Etterforsking, strafferettslige prosedyrer og fullbyrding, med sikte på å forenkle det praktiske samarbeid mellom politi- og påtalemyndighet i de nordiske land.

Avtalen legger opp til et effektivt samarbeid som i minst mulig grad skal begrenses eller forsinkes av omstendelige saksbehandlingsprosedyrer. Samarbeidsavtalen gir de nordiske politi- og påtalemyndigheter veiledning når det gjelder fremsendelse av anmodninger om bistand på forskjellige områder.

En forutsetning for å ha en slik ordning er selvsagt at man har en høy grad av harmonisering av lovgivningen, blant annet gjennom utleveringsloven, lov om vitneplikt og lov om fullbyrding av nordiske straffedommer, men like viktig er en grunnleggende tillit til hverandres politi og rettsapparat.

6.2.3 Nordiske rikspolitisjefmøter

Gjennom de siste årene har de nordiske rikspolitisjefer (fra Norge møter ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen) hatt årlige møter for å tilstrebe en bedret koordinering av politiets aktiviteter i de nordiske land. For å forberede og følge opp rikspolitisjefenes beslutninger arrangeres det tilsvarende møter for viserikspolitisjefene.

Også på andre plan avholdes jevnlige møter med sikte på å fremme et best mulig samarbeid og avklare felles standpunkter, således avholdes det blant annet jevnlige møter mellom skolesjefene ved de nasjonale politihøgskoler, mellom rikspolitisjefenes internasjonale sekretariater, mellom Nordkalottområdets politisjefer og så videre.

6.2.4 Felles nordisk utviklingssamarbeid

På bakgrunn av rikspolitisjefenes beslutning ble det i 1995 igangsatt et felles nordisk utviklingssamarbeid vedrørende politirelaterte problemer og prosjekter. Samarbeidet skal medvirke til å utvikle og effektivisere politiets innsats i løsningen av sentrale oppgaver, herunder forebyggende tjeneste, sikkerhetsskapende og konfliktløsende tjeneste samt etterforsking og administrativ tjeneste.

6.2.5 PTN-samarbeidet – Politi og Toll i Norden

PTN er betegnelsen på et samarbeid som ble etablert i 1984 mellom politi- og tollmyndighetene i de fem nordiske land med henblikk på å styrke innsatsen mot narkotikakriminalitet.

Et av de vesentlige elementer i samarbeidet er utveksling av informasjon til bruk i konkrete saker. Det er i denne sammenheng lagt vekt på å etablere ensartede kommunikasjonssystemer, samt å fastlegge ensartede kriterier for registrering og utveksling av informasjon.

Utover utveksling av opplysninger til bruk for etterforskingen i konkrete saker foregår det en løpende utveksling av informasjon til bruk i PTNs prosjektsamarbeid. Dette samarbeidet er basert på en arbeidsdeling der hvert enkelt nordisk land har påtatt seg ansvaret for å følge med i utviklingen for bestemte typer narkotika. Målsettingen er å samle inn og bearbeide relevant informasjon med henblikk på å finne svar på spørsmål om illegal innførsel, utførsel, transitt, salg og bruk av de enkelte stoffer. Det er satt igang prosjekter rettet mot hasj, heroin, amfetamin, kokain, kjemikalier av betydning for narkotikaproduksjon (såkalte precursors) og dopingmidler.

Et vesentlig element innen PTN-ordningen er den nordiske sambandsmannsordningen. Det var i 1996 utstasjonert i alt 35 nordiske sambandsmenn i følgende land: Estland, Hellas, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Nederland, Pakistan, Polen, Portugal, Russland, Spania, Storbritannia, Thailand, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike. I tillegg har Sverige og Finland PTN-sambandsmenn i Danmark.

De overordnede retningslinjer for sambandsmennene er fastlagt ved avtaler mellom de nordiske rikspolitisjefene og de nordiske tolldirektørene. Sambandsmennenes fremste oppgave er å skape kontakt og samarbeide med vertslandets myndigheter om bekjempelse av kriminalitet som har betydning for de nordiske land. Tidligere var oppgavene på narkotikaområdet. Det er nå vedtatt at sambandsmennene skal arbeide ut fra et generalistkonsept. Grenseoverskridende organisert kriminalitet generelt skal være mål for virksomheten.

PTN-sambandsmannsordningen er i europeisk sammenheng unik, idet den enkelte sambandsmann uavhengig av opprinnelig utsendelsesland i utøvelsen av sin tjeneste representerer alle de fem nordiske land.

6.2.6 Nordisk samarbeid mot MC-kriminaliteten

Det foregår en rutinemessig informasjonsutveksling av etterretningsinformasjon om personer relatert til de motorsykkelkriminelle miljøer i Norden. Registrerte nasjonale hendelser blir via telekommunikasjon distribuert til øvrige nordiske land uten opphold. Uvekslingen av informasjon skjer via sentrale politimyndigheter.

Det arrangeres jevnlig eksperttreff i Norden hvor forskjellige problemstillinger og felles løsninger diskuteres.

Det nordiske samarbeid politi/toll i Norden, PTN, som er en etablert samarbeidsordning, har engasjert seg i bekjempelsen av denne type organisert kriminalitet. Det er vitalt at det eksisterer et samarbeid i Norden mot organiserte kriminelle motorsykkelgjenger. Det er essensielt at politi og tollvesen har et nært samarbeide om utveksling av informasjon.

En rekke tiltak ble iverksatt etter det nordiske justisministermøtet 11.10.1996. Det er utpekt 3 spesialister ved Kriminalpolitisentralen som skal kunne bistå andre nordiske land i etterforskingsarbeidet mot kriminelle motorsykkelgrupper. En er våpenekspert, de øvrige er etterforskere. Spesialistene inngår i en nordisk «Task force». Det arbeides med å opprette et felles nordisk våpenregister for stjålne våpen og et for våpentekniske spor. Det er også igangsatt Registreringsarbeid forut for en felles europeisk kartlegging av motorsykkelkriminelle.

6.2.7 Nordisk trafikksamarbeid

Justisdepartementet samarbeider gjennom organet SANT (Samarbeidsorganet angående nordiske trafikkspørsmål) med representanter for justismyndighetene og politiet i de andre nordiske land. Innenfor organet skjer det en utveksling av erfaringer fra de forskjellige nordiske lands politiorganisasjoner, særlig hva angår utvikling av nye metoder, strategi og teknisk utstyr til bruk i politiets trafikktjeneste. Gjennom SANT har man blant annet arrangert felles nordiske trafikkuker, med vekt på tjenestemannsutveksling og felles kontrolltiltak.

6.2.8 AFIS

AFIS (Automatic Fingerprint Identification System) er et elektronisk fingeravtrykks-system som ble innført ved Kriminalpolitisentralen i 1985. Danmark, Sverige og Finland innførte tilsvarende i 1989. I 1995 ble det behov for å erstatte systemene med ny teknologi, og på norsk initiativ ble det etablert et formelt samarbeid mellom de 4 landene om en internasjonal anbudsrunde. Med fire nasjonale anlegg fra samme leverandør vil man gjøre det mulig med tett og effektivt samarbeid over grensene, og lavere pris.

AFIS brukes i kriminalsaker og ved identitetskontroll av asylsøkere. I det nye AFIS legges det opp til bruk av enkle terminaler ute ved aktuelle grensestasjoner, flyplasser og politikamre hvor det er behov for raske identitetskontroller.

6.3 ØSTERSJØSAMARBEIDET

Østersjøregionen er i dag et prioritert samarbeidsområde for Norge og de øvrige nordiske land. Østersjøen fungerer som en felles grense for en rekke land med forskjellige samfunnssystemer og en broket historie. Som et ledd i samarbeidet med Østersjølandene har Norge, sammen med de øvrige nordiske land, tatt del i forskjellige tiltak.

Nordic Baltic Police Academy

Det er av stor viktighet å heve kompetansen hos de rettshåndhevende myndigheter i de baltiske statene. Disse står overfor store utfordringer når det gjelder å bygge opp effektive strukturer, som samtidig er i stand til å operere innen de krav som stilles til et humant og demokratisk samfunn. De nordiske land har derfor i samarbeid med de baltiske statene opprettet Nordic Baltic Police Academy. Nordic Baltic Police Academy er ikke en skole med fast ansatte lærere, men et opplæringsprogram der de nordiske land sender instruktører til kurs som avholdes i de baltiske landene. Norge har i dette samarbeidet ansvar for opplæring i forebyggende polititjeneste og narkotikabekjempelse.

The Baltic Sea Conference on Combatting International Crime

The Baltic Sea Conference on Combatting International Crime (Baltic Sea Conference) er et forum for landene rundt Østersjøen på ministernivå som har befattet seg med problemene i tilknytning til kriminalitetsutviklingen i Østersjøregionen. Dette forum har avholdt tre ministerkonferanser (Borgholm i 1993, Warszawa i 1995 og Helsinki i 1996) og flere møter for de profesjonelle aktørene i arbeidet mot internasjonal kriminalitet i regionen. Norge hadde i 1995-96 formannskapet i en arbeidsgruppe med ansvaret for videreutvikling og forbedring av samarbeidet mellom politi, toll- og kystvakttjenestene i Østersjøstatene. Det ble lagt vekt på å fremme forslag om konkrete tiltak for bedre informasjonsutveksling, samt å gi retningslinjer for en sambandsmannsordning. Norge arrangerte flere konferanser med med sikte på å diskutere praktiske samarbeids-ordninger og å utvikle kontakten mellom de forskjellige faginstanser.

Task Force on Organized Crime in the Baltic Sea Region

Arbeidet mot internasjonal kriminalitet i Østersjøregionen gikk inn i en ny fase i forbindelse med Visbymøtet 3-4 mai 1996. Her møttes statssjefene i Østersjøregionen og understrekte at øyeblikkelige tiltak var påkrevet. Særlig aktiv i denne sammenheng var Tyskland. Norge støttet aktivt det tyske initiativet.

Resultatet av dette ble opprettelsen av Task Force on Organized Crime in the Baltic Sea Region, (Baltic Sea Task Force) bestående av regjeringssjefenes personlige representanter. Gruppens oppgave er å foreslå tiltak som kan stoppe utviklingen av organisert kriminalitet i Østersjøregionen. Man skal i denne sammenheng særlig vektlegge praktisk og effektivt politisamarbeid, herunder informasjonsutveksling over grensene, sambandsmannsordninger og styrket opplæring av politi-, toll, og grensevaktmyndigheter. Forbedret rettslig samarbeid er også et mål i regionen. Man skal i dette arbeidet søke å bygge på og styrke allerede eksisterende samarbeidsstrukturer i området. Prioriterte arbeidsfelt for gruppen er blant annet smugling av narkotika, våpen, nukleært materiale og menneskesmugling. Gruppen skal avgi rapport på neste toppmøte som vil bli holdt våren 1997.

Gruppens sammensetning av representanter på høyt politisk nivå, kombinert med en hyppig møtefrekvens sikrer et høyt tempo og trykk i arbeidet. Arbeidet i Baltic Sea Task Force må slik sett ses på som en videreutvikling av samarbeidet i forhold til Baltic Sea Conference.

6.4 INTERPOL

6.4.1 Bakgrunn

Den Internasjonale Kriminalpolitiorganisasjon-Interpol går tilbake til den Første Internasjonale Kriminalpolitikongress i Monaco i 1914, der det ble tatt til orde for et styrket internasjonalt politisamarbeid. Den første verdenskrig avbrøt videre arbeid med dette. På den Andre Internasjonale Kriminalpolitikongress i Wien i 1923 ble forløperen til dagens Interpol, Den Internasjonale Kriminalpolitikommisjon, stiftet som en internasjonal organisasjon for politisjefer. Dagens Interpol ble stiftet i 1956. Generalsekretariatet ble i første omgang lagt til Paris, men flyttet i 1989 til sitt nåværende sete i Lyon.

6.4.2 Regelverk, folkerettslig status og oppbygging

Interpols formelle basis er organisasjonens egne statutter. En egen Interpol-konvensjon har vært foreslått, men dette er ikke lenger aktuelt.

Interpol har idag 177 medlemsland. For å bli opptatt som medlem av Interpol kreves det at landet godkjenner FNs menneskerettighetserklæring. Det er forbudt for et medlemsland å benytte organisasjonen i saker av politisk, militær, religiøs, eller rasemessig karakter. De nasjonale Interpolkontorer forutsettes å utøve sin virksomhet innenfor rammene av og med hjemmel i nasjonal lovgivning, og under full nasjonal suverenitet.

Interpol har en litt spesiell folkerettslig stilling. Fraværet av en konvensjon og samarbeidets uformelle karakter har bidratt til dette. Interpol har til en viss grad fortsatt å være preget av sin opprinnelse som en organisasjon for politisjefer. Interpol har imidlertid fått økende folkerettslig status. Blant annet anerkjenner FN Interpol som en mellomstatlig organisasjon og Interpol fikk observatørstatus i FNs generalforsamling fra oktober 1996.

Interpol er organisert med Generalforsamlingen som det øverste besluttende organ, som utformer organisasjonens policy og godkjenner budsjettet. Generalforsamlingen settes en gang i året. Medlemslandene møter med delegasjoner av varierende størrelse, men ingen har mer enn en stemme. Den nasjonale representant, eventuelt delegasjonslederen, forutsettes å være utpekt av og møte med mandat fra sin regjering. I praksis er dette en sovende bestemmelse.

Generalforsamlingen velger i tillegg 13 delegater til Eksekutivkomiteen som møtes tre ganger i året. Eksekutivkomiteens fremste oppgaver er å forberede Generalforsamlingen og følge opp dens vedtak, samt å utøve overordnet styring av Generalsekretariatet som er Interpols faste sentrale organisasjon. Generalsekretariatet har sete i Lyon og beskjeftiger ca. 285 ansatte.

De Nasjonale Sentrale Interpolkontorer (NCB) er kjernen i Interpols praktiske virksomhet. Hvert medlemsland har et slikt kontor, og disse ligger som regel ved en nasjonal kriminalpolitiinstitusjon. Kommunikasjonen innen Interpol foregår gjennom disse kontorene. At hvert medlemsland har et Interpolkontor er av sentral betydning for Interpol som kommunikasjonsnettverk på internasjonal basis.

6.4.3 Norsk deltagelse i Interpol

Norge ble medlem av den Internasjonale Kriminalpolitikommisjon i 1931. Vårt nasjonale Interpolkontor lå ved Oslo politikammer inntil opprettelsen av Kriminalpolitisentralen i 1959.

Interpolkontoret er i dag en integrert del av Kommunikasjons- og Serviceenheten ved Kriminalpolitisentralen.

Siden 1973 har det vært stasjonert norske polititjenestemenn ved Interpols generalsekretariat. Det er i dag 3 norske polititjenestemenn ved Generalsekretariatet i Lyon.

Spørsmålet om norsk deltagelse i Interpol har aldri vært forelagt Stortinget for godkjennelse.

6.4.4 Interpols praktiske arbeid

En sentral del av Interpols arbeid er å fungere som kanal for utveksling av informasjon, bistandsanmodninger og rettsanmodninger medlemslandene imellom. Interpol har i denne sammenheng blitt beskrevet som en postkasse for politimyndighetene i de forskjellige land. Interpol har de senere år nedlagt mye arbeid i å gjøre denne formidlingsrollen så effektiv som mulig, blant annet ved innføring av X-400 elektronisk postsystem for kommunikasjon kontorene imellom og mellom kontorene og Generalsekretariatet i Lyon.

Interpol driver ikke noen egen etterforskningsvirksomhet.

Interpol har i økende grad befattet seg med kriminaletterretning og analyse. Det drives flere analyseprosjekter i regi av Interpol, blant annet behandles organiserte biltyverier, pengefalsk, menneskehandel og narkotika. Interpol har omfattende dataregistre der de nasjonale politimyndigheter for ekksempel kan foreta søk etter fingeravtrykk.

Interpol driver opplæringstiltak for politiet og organiserer i denne sammenheng forskjellige seminarer, samt utgir bladet International Criminal Police Review.

6.4.5 Interpols muligheter og begrensninger

Interpolsamarbeidets sterke side er at det er en etablert organisasjon, med et meget stort antall medlemsland. Med et nasjonalt kontor i hvert land, og Interpols sterke satsing på moderne informasjonsteknologi ligger forholdene vel til rette for at Interpol også for framtiden skal være en viktig internasjonal kommunikasjonskanal for politiet.

Interpol er et uformelt samarbeid. Dette kan være en styrke, fordi det antagelig da er lettere å oppnå pragmatiske løsninger enn innefor et samarbeid med strenge formelle rammer. For en organisasjon som Interpol med så mange medlemsland, med såvidt forskjellig samfunnssystemer, ideologier og interesser, ville det antagelig vært umulig å enes om en konvensjon.

Dette er imidlertid også den viktigste begrensningen for Interpols videre utvikling. Interpol mangler det folkerettslige fundament å bygge på som ligger i en konvensjon. Interpol er i praksis en selvstyrt organisasjon uten systematisk politisk kontroll fra medlemslandenes regjeringer. Det er ingen egentlige rettssikkerhets- eller kontrollmekanismer som regulerer Interpolsamarbeidet, hvis en ser bort fra de mekanismer som gjelder på nasjonalt plan.

Dette legger igjen klare begrensninger for hvilke oppgaver organisasjonen kan betros. Ikke bare er enhver form for operasjonelle fullmakter problematisk, men også hva slags informasjon som kan håndteres i sentrale databaser må gjøres til gjenstand for en nøye vurdering.

Interpols mandat har opp gjennom tiden gjort det vanskelig å bruke organisasjonen på enkelte viktige saksområder. Blant annet ble det mandatfestede forbudet mot å benytte organisasjonen i politiske saker lenge forstått slik at man ikke kunne bistå i ettersøkningen av nazi-forbrytere fra krigen, og heller ikke i terroristbekjempelse. I begge de ovennevnte sakstypene har Interpol senere endret forståelse av mandatet, men særlig i det siste tilfelle har også selve størrelsen på organisasjonen utgjort et hinder for et effektivt samarbeid innen organisasjonen. Interpols manglende generelle tillit har igjen vært en pådriver for utvikling av politisamarbeidet mellom EU-landene.

Interpol er en verdensomspennende organisasjon, det er derfor på det rene at organisasjonen kun i begrenset grad kan forventes å prioritere arbeidet innen én verdensdel, som Europa. Til dette arbeidet er de europeiske land nødt til å finne egne regionale løsninger. Dette er nødvendig ikke minst fordi den akselererende utviklingen av grenseoverskridende kriminalitet stiller krav om politisamarbeid som går utover ren informasjonsutveksling. Blant annet er det behov for å finne fram til nye former for praktisk samarbeid som også kan omfatte operasjonelt samarbeid. Et slikt samarbeid må nødvendigvis drives av land som er nærstående politisk, geografisk og økonomisk. Dette gjelder såvel av hensyn til effektiviteten som hensynene til personvern og rettssikkerhet. Man må ha klare kjøreregler, relativt harmonisert lovgivning, tillit til hverandres rettssystemer og ikke minst en betryggende politisk kontroll.

Det er vanskelig å se hvordan Interpol fullt ut skal kunne fylle slike krav.

På denne bakgrunn må man konkludere med at selv om Interpolsamarbeidet er viktig, og at det fortsatt bør arbeides for en styrking av dette, har det antagelig langt på vei nådd grensene for sin utvikling, og det er på denne bakgrunn man må se en rekke europeiske lands interesse for blant annet Schengen-samarbeidet og justissamarbeidet i EU.

6.5 DE FORENTE NASJONERS ROLLE – FN

FNs samarbeid på justissektoren utgjør en begrenset del av verdensorganisasjonens samlede ansvarsområde. Forebygging av kriminalitet, humanisering av strafferettspleien og bistand til utvikling av justissektoren i medlemslandene har likevel vært en vikitg del av verdensorganisasjonens virksomhet helt fra 1950-tallet. FNs rolle er global. I alt 186 land er medlemmer av FN, som traktatmessig er regulert gjennom FN-pakten.

Arbeidet med kriminalitetsbekjempelse er organisert under henholdsvis FNs narkotikakommisjon (UN Narcotic Commission) og kriminalitetskommisjonen (UN Commission on Crime Prevention and Criminal Justice), som begge er en del av FN i Wien og ligger under Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). I forhold til politisamarbeid har FN først og fremst en posisjon ved at viktige konvensjoner som danner fundamentet blant annet for det internasjonale samarbeidet mot narkotika, er forhandlet frem.

Narkotikakommisjonen er det sentrale policy-organet for narkotikaspørsmål i FN. Kommisjonen drøfter og vurderer narkotikasituasjonen årlig, og avgir råd og forslag til styrking av innsatsen mot narkotikaproblemene. Kommisjonen har 53 medlemsland og de nordiske land har to seter som alternerer. Norge var medlem i perioden 1992-95. Det internasjonale kontrollrådet for narkotika (INCB) er valgt av ECOSOC. Det fører tilsyn med håndhevingen av konvensjonenes kontrollbestemmelser. Rådet fastsetter også tillatte produksjonmengder og import- og eksportkvoter for internasjonal handel med stoffer omhandlet i narkotikakonvensjonene. FNs program for narkotiakontroll (UNDCP) arbeider særlig med prosjekter i produsent- og transittland for å begrense produksjon av narkotika, men driver også prosjekter som inkluderer rettshåndhevelse. I HONLEA (Heads Of National Law Enforcement Agencies) møtes lederne for medlemslandenes politi- og tolletater. Anbefalingene fra HONLEA-møtene oversendes narkotikakommisjonen.

I 1992 opprettet FN i tillegg Kriminalitetskommisjonen (Commission on Crime Prevention and Criminal Justice) og det ble etablert et eget program også på dette området. FNs tidligere arbeid med kriminalitetsforebygging og utvikling av justissektoren har i de senere år fått en sterkere orientering mot bekjempelse av organisert kriminalitet. ECOSOC har vedtatt at de viktigste temaene for kommisjonen og programmet skal være å bekjempe nasjonal og transnasjonal kriminalitet, inklusive organisert kriminalitet, økonomisk kriminalitet (herunder hvitvasking), strafferettens mulige betydning for å beskytte miljøet, kriminalitetsforebygging i urbane strøk (herunder ungdoms- og voldskriminalitet) og forbedring av rettssystemet. Kommisjonen skal bistå medlemsland innenfor de områder den har kompetanse, og arbeide for at FNs standarder og normer innenfor justissektoren blir tatt i bruk. Det er nettopp tatt initiativ til forhandlinger om en ny konvensjon mot organisert kriminalitet.

6.6 EUROPARÅDET

Europarådets mål er å skape større likhet mellom medlemslandene for å verne og fremme felles ideal om, demokrati, menneskerettigheter og økonomisk og sosial fremgang. Organisasjonen ble opprettet i 1949 som et mellomstatlig, traktatfestet samarbeid. Europarådets viktigste og mest banebrytende innsats er arbeidet for å styrke mennesskerettighetene. Den europeisek menneskerettighetskommisjonen og -domstolen sikter gjennomføringen av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i medlemslandene.

Arbeidet i Europarådet foregår i Ministerkomiteen og underliggende komiteer og mellom representanter for nasjonalforsamlingene i medlemslandene, i parlamentarikerforsamlingen og underliggende komiteer. I 1997 er medlemstallet kommet opp i 40 stater, etter at mange av de øst- og sentraleuropeiske landene etter 1989 er kommet med. Det opprinnelige antallet var 10 stater. Europarådet har følgelig vokst til en pan-europeisk organisasjon. Dette har samtidig bidratt til å endre Europarådets profil på det rettslige området.

Europarådet har først og fremst spilt en rolle når det gjelder utviklingen av det rettslige samarbeidet mellom medlemslandene. Fra 1949 og utover er det utarbeidet og vedtatt en rekke viktige konvensjoner på det strafferettslige området. Konvensjonssamarbeidet innebærer at statene forplikter seg til å endre sin lovgivning slik at denne er i samsvar med konvensjonen, og å samarbeide om straffeforfølging og -fullbyrdelse.

De senere år har Europarådet i økende grad fokusert på demokratiseringsprosessene i Sentral- og Østeuropa, også på problemer med økende kriminalitet og utvikling av rettssamfunnet. Gjennom den såkalte Pompidougruppen har Europarådet også funksjoner i forhold til det internasjonale narkotikasamarbeidet.

Pompidougruppen ble opprettet på initiativ av den franske president Pompidou i 1971. Gruppen skulle arbeide med spørsmål om narkotikamisbruk og ulovlig handel, fra en tverrfaglig og tverrdepartemental synsvinkel. Gruppen hadde opprinnelig en uformell basis og ble ikke regnet som en internasjonal organisasjon. I 1980 ble Pompidougruppen inkorporert i Europarådet gjennom en assosieringsavtale. Etter dette har gruppen vært åpen for alle Europarådets medlemmer. I 1996 var tilsammen 28 europeiske land medlem i gruppen. I tillegg deltar enkelte andre land; blant dem Canada, USA, Japan og Australia. Norge ble medlem i 1983 og har innehatt formannskapet siden 1990. Det er Sosialdepartementet som ivaretar sekretariatsfunksjonen fra Norges side. Norges andre formannskapsperiode avsluttes våren 1997. Pompidougruppens aktiviteter er knyttet til misbruksbekjempelse, etterspørselsreduserende tiltak og bekjempelse av illegal handel.

På narkotikaområdet har Europarådet forhandlet frem Europarådsavtalen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs av 1994. Avtalen gjennomfører artikkel 17 i FNs narkotikakonvensjon fra 1988. Artikkel 17 forutsetter at landene samarbeider for å inngå bilaterale og regionale avtaler for å styrke og effektivisere konvensjonens bestemmelser om ulovlig narkotikatrafikk til sjøs.

6.7 EUS TREDJE SØYLE, JUSTISSAMARBEIDET

Politisamarbeid ble innført som en del av EU gjennom Traktaten om den europeiske union, som trådte i kraft 1 november 1993. Politisamarbeid er ett av i alt ni politikkområder som ligger innenfor EUs såkalte tredje søyle, justis- og innenrikssamarbeidet. I likhet med utenriks- og sikkerhetspolitikken i andre søyle foregår samarbeidet innenfor rammen av EU, men på mellomstatlig nivå. Det øverste bestemmende organ på disse områdene er Rådet og Kommisjonen spiller en svært begrenset rolle. I rådet for justis- og innenrikssaker møter medlemslandenes justis- og innenriksministre.

EU-landene hadde tidligere et eget forum for politisamarbeid organisert utenfor Fellesskapet. TREVI ble opprettet i 1975, opprinnelig som et forum hvor EU-landenes justis- og innenriksministre kunne diskutere terrorismespørsmål. TREVI ble etterhvert bygget ut til et fullt mellomstatlig samarbeid. Ved Maastricht-traktaten ble TREVI tatt inn i tredje søyle i EU sammen med andre områder på justis- og innenrikssektoren.

Virkemidlene i tredje søyle er utforming av felles holdninger, felles handling og konvensjoner. I løpet av det siste året har EU-landene vedtatt resolusjoner bl.a. når det gjelder barnepornografi og pedofili, korrupsjon og rasisme. Europol-konvensjonen ble undertegnet i juni 1995 og man har avsluttet arbeidet med en konvensjon om utlevering. I tillegg finansieres det under tredje søyle forskjellige programmer, bl.a. når det gjelder politisamarbeid, og det iverksettes stadig flere initiativer overfor land utenfor EU, særlig i Sentral- og Østeuropa.

Europol

Opprettelsen av Europol er det viktigste initiativet på politisamarbeidsområdet som EU-landene står for. Første fase av Europol, Europols narkotikaenhet, ble opprettet i Haag 1 januar 1994. Det rettslige grunnlaget for narkotikaenheten er en ministeravtale mellom EU-landenes justis- og innenriksministre. I denne fasen skal Europol drive utveksling av informasjon via de enkelte landenes sambandsmenn som er tilsluttet enheten, og analysearbeid. Europol har senere fått utvidet sitt mandat til blant annet illegal handel med kjernefysisk materiale og menneskesmugling.

Europolkonvensjonen er en forutsetning for iverksettelse av Europol fase to. På grunnlag av konvensjonen er det intensjonen at Europol skal få utvidede oppgaver og mulighet til utvidet utveksling av etterretningsinformasjon og persondata. Konvensjonen ble undertegnet i juni 1995, men det er foreløpig bare Storbritannia som har ratifisert den.

Norge har ingen formell tilknytning til Europol eller samarbeidet innenfor tredje søyle. Fra 1994 har en hatt halvårlige bilaterale samtaler med EU-formannskapet på embetsmannsnivå. Gjennom den nordiske kanalen mottar man endel informasjon om utviklingen innefor EU. Når det gjelder Europol, er det en målsetting på lengre sikt å få etablert en mer direkte informasjonskanal.

6.8 POLITISAMARBEIDET I SCHENGEN

Et effektivt politisamarbeid som en del av Schengen er spesielt viktig av to grunner. For det første et nærmere politisamarbeid er nødvendig når den tradisjonelle grensekontrollen bygges ned, og for det andre fordi det er et økende behov for samarbeid for å trygge landenes indre sikkerhet i forhold til organisert kriminalitet og illegal innvandring.

Politisamarbeidet i Schengen har endel felles trekk med det nordiske. Politisamarbeidet i Norden er også relatert til at landene ikke har fast grensekontroll seg imellom og forøvrig et nært samarbeid på andre områder i tillegg til stor grad av felles kultur. I Schengen-sammenheng fremstår den nordiske modellen som et forbilde. Det er likevel viktige forskjeller. En vesentlig forskjell er at mens det nordiske samarbeidet er basert på 1972-avtalen som er utenrettslig, lite detaljert og i høy grad desentraliserer samarbeidsansvaret til den enkelte politimester, er samarbeidet innenfor Schengen traktatfestet og mer regulert. Det har sammenheng med at det er langt større skiller mellom de land som deltar i Schengen enn det er innenfor Norden og at en høyere grad av regulering derfor er nødvendig. Behovet for politisk kontroll er også større.

Det som skiller politisamarbeidet i Schengen fra de øvrige internasjonale samarbeidsordninger Norge deltar i er at det inngår i en fullstendig struktur. Det strekker seg fra politisk nivå til operativt praktisk samarbeid. I Schengenkonvensjonen er også politisamarbeidet og det rettslige samarbeidet knyttet sammen.

Schengen-samarbeidet har etter at det trådte i kraft vært en viktig faktor i forhold til utvikling av politisamarbeidet i grenseområdene mellom Schengen-landene. Dette har sammenheng med at når den indre grensekontrollen fjernes, må den politimessige siden ved grensekontrollen erstattes med andre typer tiltak i grenseområdene. Den politiske tyngden i Schengen-samarbeidet har gitt dynamikk til utvikling av nye samarbeidstiltak. For eksempel gjennomfører tysk og nederlandsk politi i dag gjensidig utfyllende kontroll på de internasjonale togene mellom Frankrike og Nederland, man har mange steder styrket og forenklet det desentraliserte samarbeidet mellom politistasjoner over grensen og enkelte steder er det opprettet felles stasjoner.

Landene som deltar i det mellomstatlige Schengensamarbeidet, skal yte hverandre gjensidig bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger. Dette rokker ikke ved prinsippet om at lovgivningen og politiets ansvarsområde fastsettes nasjonalt. Schengensamarbeidet etablerer ingen form for overnasjonal politimyndighet. Adgang til bruk av tvangsmidler som for eksempel ransaking og fengsling, samt hvilke personopplysninger som skal gis, avgjøres fullt ut av myndighetene i det enkelte land.

Schengen-samarbeidet omhandler utveksling av informasjon, utplassering av sambandsmenn fra politi- og tollvesenet og standardisering av sambandsutstyr. Videre er det nedfelt bestemmelser i Schengenkonvensjonen om hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at politiet skal kunne krysse nasjonale grenser for å observere en mistenkt (spaningsoperasjon) eller for å forfølge en mistenkt på ferske spor. Innenfor Benelux-unionen har en hatt lignende regler for dette og i det nordiske politi- og tollsamarbeidet gjennomføres tilsvarende på et mer uformelt grunnlag. Ellers har dette ikke vært vanlig praksis mellom de europeiske land.

Dersom politiet i et av de samarbeidende landene etterforsker en alvorlig straffesak, åpner Schengenkonvensjonen for at det skal være mulig å fortsette en eventuell observasjon/spaning hvis den mistenkte reiser til et annet land innenfor samarbeidsområdet.

Det er politiet og påtalemyndigheten i det land hvor den mistenkte befinner seg som har ansvaret for etterforsking og bruk av tvangsmidler. Det er imidlertid i landenes felles interesse i kampen mot kriminalitet at lovbrytere ikke unnslipper fordi de passerer grensen. Særlig viktig er dette for lovbrytere som tas «på fersken» og forsøker å unnslippe. Det samme gjelder personer som rømmer fra varetekt eller fengsel. Derfor åpner Schengenkonvensjonen også for at politiet kan forfølge en lovbryter over landegrensene. Tjenestemenn som krysser grensen kan i utgangspunktet bære med seg sine tjenestevåpen. Dersom det dreier seg om spaning, kan myndighetene i det land hvor denne foretas, uttrykkelig bestemme at polititjenestemennene skal være ubevæpnet. I forfølgelsessituasjoner finnes ikke noe slikt generelt forbehold i konvensjonen, fordi det dreier seg om mer akutte situasjoner. Imidlertid kan myndighetene straks kreve at forfølgelsen avsluttes.

Alle land som deltar i Schengen-samarbeidet, forplikter seg til å treffe nødvendige tiltak for å bekjempe handel med narkotika og forebygge narkotikaetterspørsel. Målet er at narkotikabekjempelsen skal være så effektiv som mulig. Dette forutsetter at alle land har et godt kriminaletterretningssystem, slik at landene kan samarbeide om å avdekke narkotikakriminaliteten.

Årlig har vi millioner av grensepasseringer til og fra Norge. En samarbeidsavtale med Schengen vil innebære at identitetskontrollen av personer som krysser de indre grenser bortfaller. Men det er ikke ved identitetskontroll at narkotikasmuglere og andre kriminelle normalt oppdages. Det er ikke ved politiets passkontroll narkotika og annet smuglergods avdekkes. Det skjer normalt etter systematisk etterretningsvirksomhet. For øvrig vil tollkontrollen fortsette som tidligere da Norge ikke er med i EUs tollunion.

Norske myndigheter avgjør hvilke metoder politiet skal benytte i kampen mot narkotikatrafikken. Ut fra faglige vurderinger skjer politiets innsats i samarbeid med tollvesenet på de steder og til de tider hvor effekten er størst. Prinsippet er det samme uavhengig av om Norge deltar i et Schengen-samarbeid.

6.9 DE VIKTIGSTE OMRÅDENE FOR NORGE

Regjeringen legger meget stor vekt på å bevare og utvikle politisamarbeidet innenfor Norden. Norge vil spille en aktiv rolle for å sikre at det nordiske samarbeidet ikke får mindre betydning i en situasjon hvor de øvrige nordiske land deltar i justis- og innenrikssamarbeidet i EU.

Samarbeidet innenfor Østersjøregionen har vokst frem i løpet av de siste årene. Når Østersjøområdet nå fremstår som et naturlig geografisk område for politisamarbeid, har dette selvfølgelig sammenheng med den endrete politiske situasjonen i Baltikum og i Russland etter 1989. Norge vil delta aktivt i utviklingen av nye samarbeidstiltak i regionen, med sikte på å møte organisert kriminalitet i Østersjøregionen.

Norge må fortsatt delta aktivt i Interpol. Interpol er den sentrale internasjonale politiorganisasjonen og en nødvendig aktør i sak-til-sak samarbeidet internasjonalt. Interpol spiller en meget viktig rolle med hensyn til formidling av etterlysninger, anmodninger om rettslig bistand og forespørsler om etterforskingsbistand. Interpol er dessuten et viktig forum når det gjelder spredning av politifaglig informasjon. Det foregår mye opplæring i Interpols regi. Norge har bidratt til utviklingen av Interpol de senere år, blant annet ved at man har spilt en pådriverrolle med hensyn til Interpols innsats og funksjon mot misbruk og handel med barn.

Det er viktig å understreke betydningen av det bilaterale politisamarbeidet. Bilateralt samarbeid kan som beskrevet foregå på grunnlag av egne avtaler, eller med hjemmel i nasjonal lovgivning og etter at det er formidlet kontakt mellom to lands politi, for eksempel gjennom Interpol. Bilateralt politisamarbeid er uhyre viktig for politiets alminnelige virksomhet, fra dag til dag og sak til sak.

Regjeringen legger meget stor vekt på de muligheter som eksisterer innenfor Schengen-samarbeidet når det gjelder politisamarbeid. Det gir en mulighet til nærmere politimessig samarbeid med et flertall av de vesteuropeiske land. Schengen vil være en viktig arena for utvikling av det europeiske politisamarbeidet i årene som kommer. Deltagelse vil bidra til et velfungerende bilateralt politisamarbeid med deltakerlandene. Schengen-samarbeidets styrke er også at politisamarbeidet og det rettslige samarbeidet om straffeforfølging og -fullbyrding er samlet innenfor en organisasjon. Dette gir mulighet for en positiv utvikling der områdene kan utfylle hverandre. Schengen-samarbeidet kan sies å utfylle samarbeidet gjennom Interpol og sambandsmannsordningen. Samtidig vil også deltakelse gi mulighet til å knytte oss til SIS, som etter all sannsynlighet vil være det mest effektive ettersøkingssystemet i Europa fremover.