2 Forslag om endrede skatte- og avgiftsregler

2.1 Innledning

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000 foreslås det enkelte endringer i avgiftene for 2000. Disse endringene gir til sammen en innstramming på om lag 350 mill. kroner på 2000-budsjettet, mens endringene er om lag provenynøytrale ved videreføring i 2001. I det etterfølgende omtales de konkrete forslagene til endringer sammen med noen mer tekniske avgiftsspørsmål.

2.2 Merverdiavgift ved utbygging av vann- og kloakkanlegg

I St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak foreslo departementet å innføre en ordning med frivillig registrering i merverdiavgiftsmanntallet når det på dugnadsbasis eller lignende i privat regi opparbeides vann- og kloakkanlegg som overdras til kommunen etter ferdigstillelsen. Entreprenørers utbygging ble ikke foreslått omfattet. Det ble antatt at endringen ikke ville gi vesentlig provenytap.

I Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) ba finanskomiteens flertall om at departementet iverksetter tiltak slik at tomteselskaper får samme merverdiavgifts- og investeringsavgiftsbelastning som kommunene. En slik utvidelse kan gi et betydelig provenytap for staten.

Bakgrunnen for departementets forslag var at det etter gjeldende regelverk blir ulik avgiftsbelastning ved henholdsvis privat og kommunal utbygging av vann- og kloakkanlegg. Private utbyggere av vann og kloakk driver ikke avgiftspliktig virksomhet knyttet til omsetning av vann og bortføring av spillvann og overvann (kloakk). De vil derfor ikke ha fradragsrett for avgift påløpt i forbindelse med opparbeidingen av anlegget. Ved en senere overføring av anlegget til kommunen, vil heller ikke kommunen oppnå fradrag for merverdiavgiften som er betalt av de private utbyggerne. Dersom kommunen derimot hadde opparbeidet vann- og kloakkanlegget selv, ville kommunen hatt fradragsrett fordi kommunen har avgiftspliktig virksomhet knyttet til omsetning av vann og kloakk.

I en del tilfeller kan utbyggingen reelt anses foretatt av kommunen eller av kommunen og de private i fellesskap, f.eks. der anlegget opparbeides av de private og deretter overdras til kommunen. I enkelte tilfeller har kommunen garantert for banklån. Det har også forekommet at kommunen har deltatt og betalt utgifter til prosjektering av anlegget. Finansdepartementet var av den oppfatning at det var uheldig at fradragsretten er avskåret fordi private formelt sett står som utbyggere, selv om kommunen i realiteten har finansiert og stått for utbyggingen. På dette grunnlag foreslo departementet en ordning med frivillig registrering i merverdiavgiftsmanntallet når det på dugnadsbasis eller lignende i privat regi opparbeides vann- og kloakkanlegg som overdras til kommunen etter opparbeidingen. I den grad slike private utbyggere er organisert og blir betegnet som tomteselskap, har departementet lagt til grunn at de vil være omfattet av ordningen, jf. også omtale i St.meld. nr. 2 (1998-99) Revidert nasjonalbudsjett 1999.

Entreprenører er ikke omfattet av forslaget. Entreprenører som bygger ut boligområder, herunder vann- og kloakknett, vil være registrert i merverdiavgiftsmanntallet for oppføring av bygg for egen eller fremmed regning. Registreringen innebærer at entreprenøren har fradragsrett for inngående merverdiavgift. Mellom entreprenører og kommuner foreligger det derfor ingen avgiftsmessig forskjellsbehandling. På denne bakgrunn er det etter departementets mening ikke grunnlag for å utvide den frivillige registreringsordningen til også å omfatte entreprenører.

Omsetning av fast eiendom er ikke avgiftspliktig virksomhet etter merverdiavgiftsloven. Tomteselskaper, private profesjonelle eiendomsutviklere og andre som driver med omsetning av fast eiendom, herunder der selskapet tilrettelegger eiendommen for vann og kloakk, vil således ikke ha rett til fradrag for inngående merverdiavgift. Dette gjelder ikke bare merverdiavgift knyttet til kostnader for opparbeidelse av vann og kloakk, men også merverdiavgift på andre varer og tjenester selskapet anskaffer. Tilsvarende gjelder også for annen virksomhet som ikke er avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven. Det følger således av lovens system at tomteselskapet ikke kan fradragsføre merverdiavgift på slike anskaffelser.

Departementet legger på denne bakgrunn, i likhet med det som ble foreslått i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, opp til å innføre en begrenset, frivillig registreringsordning og at dette gjøres i forskrift som fastsettes av Finansdepartementet med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70 eller § 75, eventuelt begge.

2.3 Investeringsavgift for nye vannkraftprosjekter

Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1999, jf. St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999, vedtok Stortinget, jf. Innst. S. nr. 236 (1998-99), følgende:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til lovendring i forbindelse med budsjettforslaget for 2000, som innebærer at nye vannkraftprosjekter gis midlertidig fritak for investeringsavgift fra 1. januar 2000 i 2 år.»

Bakgrunnen for forslaget var et ønske om å stimulere til at flest mulig gjennomførbare prosjekter iverksettes for å sikre det økende behovet for fornybar energi, og å sikre opprettholdelse av kompetanse innen verkstedindustrien.

Stortinget foreslo at et avgiftsfritak kan omfatte rene opprustningsprosjekter, prosjekter som vurderes å ikke kreve konsesjon etter vassdragslovgivningen, samt prosjekter som er under konsesjonsbehandling og som med fritak for investeringsavgift kan få en fremskyndet oppstart og gjennomføring. Tilsvarende gjelder for prosjekter som ble meldt opp i 2. halvår 1999.

Stortingets vedtak skapte en del usikkerhetsmomenter i forhold til hvordan fritaket skal utformes og gjennomføres. Det vises til kapittel 3.2.2 i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak hvor noen av disse usikkerhetsmomentene ble skissert. Det ble samtidig bedt om en klargjøring av hva som ønskes omfattet av et slikt fritak. Departementet uttalte at det på bakgrunn av Stortingets tilbakemelding vil fremme løsningsforslag.

I Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) ble det forutsatt at det tidligere vedtaket blir fulgt opp gjennom nødvendige forslag til regelendringer slik at det gis fritak for nye vannkraftprosjekter i den aktuelle perioden. Videre ble det presisert at vedlikeholdsinvesteringer skal omfattes av vedtaket.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-99) Om energipolitikken påpekte stortingsflertallet at kraftforsyningen i Norge er en konkurranseutsatt næring med behov for tilsvarende rammevilkår som andre bransjer, jf. Innst. S. nr. 122 (1999-2000). Stortinget ba Regjeringen fremme forslag som styrker investeringsinsentivene slik at potensialet for utbedring og opprusting av eksisterende vannkraftverk kan utløses.

Omregulering til mer markedsorientert kraftforsyning i Norge og i nabolandene, samt mer effektiv krafthandel over landegrensene, innebærer at norsk vannkraftproduksjon er i direkte konkurranse med kraftproduksjonen i nabolandene. Investeringsavgiften er en særnorsk avgift som bidrar til at framtidige investeringer i ny kraftproduksjon i større grad blir lokalisert utenfor Norge. Investeringsavgiften anslås å utgjøre en kostnad på i størrelsesorden 0,75 - 1,0 øre/kWh for vannkraftanlegg. Fritak for investeringsavgift for vannkraftinvesteringer vil styrke den innenlandske produksjonen av fornybar energi. I tillegg vil et fritak likestille investeringer i vannkraftanlegg med investeringer i andre fornybare energikilder som allerede har investeringsavgiftsfritak.

Stortinget har lagt opp til at nye vannkraftprosjekter, herunder blant annet vedlikeholdsinvesteringer, opprustning og utvidelser av eksisterende anlegg, samt investeringer i nye vannkraftverk skal fritas for investeringsavgift i budsjetterminene 2000 og 2001. Det er uklart om enkelte investeringer som krever konsesjon etter vassdragslovgivningen skal omfattes av fritaket. Dette gjelder investeringer i prosjekter som er gitt konsesjon før 1. juli 1999 og hvor investeringene i prosjektet helt eller delvis foretas i fritaksperioden. En slik avgrensning vil gi tilfeldige utslag. Videre dreier det seg, med ett unntak, om forholdsvis små anlegg og/eller anlegg som er kommet så langt at den vesentlige delen av investeringen allerede er påløpt. Dessuten vil en tilknytning til konsesjon komplisere avgiftskontrollen.

For å sikre en oversiktlig administrasjon av fritaksordningen og forutsigbarhet for utbygger, bør investeringsavgiftsfritaket omfatte investeringer som påløper i vannkraftanlegg fra 1. januar 2000, uavhengig av når det er gitt eller søkt om konsesjon. Det anslås at dette vil medføre et påløpt årlig provenytap i 2000 og 2001 på i størrelsesorden 115 mill. kroner. Dette er 15 mill. kroner høyere enn anslaget gitt i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, når vedlikeholdsinvesteringer er inkludert.

Ved behandling av St.meld. nr. 29 (1998-99) Om energipolitikken, la flertallet i energi- og miljøkomitéen vekt på at forsinkelsen i gjennomføringen av fritaket for investeringsavgift ikke skal medføre at noen prosjekter går glipp av den økonomiske fordelen som investeringsavgiftsfritaket gir, jf. Innst. S. nr. 122 (1999-2000). Dersom forsinkelsen gir slike virkninger, la flertallet til grunn at fritaksperiodens lengde eventuelt må vurderes.

Det må kunne legges til grunn at den usikkerheten som er knyttet til forsinkelsen i gjennomføringen av avgiftsfritaket, kan ha medført at enkelte investeringer er blitt utsatt i påvente av en avklaring. Dersom en skal bøte på dette, vil det være nødvendig å forlenge fritaksperioden.

Investeringer i vannkraftanlegg er kjennetegnet ved at det ofte tar mange år fra planleggingen av investeringen starter til investeringen er gjennomført. Planlegging og saksbehandling frem til byggestart tar gjerne tre til fem år. I tillegg kommer selve investeringsperioden. Et midlertidig avgiftsfritak i to år vil derfor ha beskjeden effekt på beslutninger om å sette i gang investeringer. Regjeringen foreslår at investeringer i vannkraftanlegg blir fritatt for investeringsavgift fra 1. januar 2000 uten særskilt tidsbegrensning. Dette vil stimulere til igangsetting av flere nye vannkraftprosjekter og økte investeringer i vannkraftanlegg. Det vil også eventuelt fange opp de prosjekter som går glipp av den økonomiske fordelen som investeringsavgiftsfritaket gir på grunn av forsinkelse i gjennomføringen av fritaket.

Avgiftsfritaket vil etter dette gjelde hele vannkraftanlegget, det vil si reguleringsanleggene med tilliggende overføringer, dam, vanninntak og vannvei, samt kraftstasjon med tilhørende maskineri og elektroteknisk utstyr mv. Dette omfatter tilhørende transformator med høyspent koblingsanlegg. Kraftledninger som er bygget for å føre produksjonen bort fra kraftanlegget omfattes ikke. Vedlikeholdsinvesteringer, opprustning og utvikling av eksisterende anlegg, samt investeringer i nye anlegg vil omfattes.

Fritaket foreslås tatt inn i eksisterende § 12 i Stortingets plenarvedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv. for budsjetterminen 2000. Forskrift som avgrenser fritaket er under utarbeidelse i samarbeid med Olje- og energidepartementet. Det tas sikte på å sende et utkast til forskrift på høring så snart som mulig. Avgrensningsforskriften vil tre i kraft med virkning fra 1. januar 2000. Fritaket vil følge ett-årsregelen i Grunnloven § 75a og være gjenstand for vanlig behandling knyttet til de årlige statsbudsjettene.

2.4 Investeringsavgift på ombruksemballasje mv.

Etter gjeldende bestemmelser er investeringsavgiftsbelastningen forskjellig for ombruksemballasje, som returflasker, og engangsemballasje, som bokser, samt på driftsmidler som håndterer disse emballasjeformene.

Daværende finansminister Restad besvarte i brev av 24. september 1999 et spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Per-Kristian Foss. I dette brevet ble det gitt uttrykk for at departementet ville vurdere nærmere en investeringsavgiftsmessig likebehandling av engangs- og ombruksemballasje med en eventuell oppfølging i Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Mens ombruksemballasje anses som driftsmidler som det skal betales investeringsavgift av, anses engangsemballasje ikke som driftsmidler, og er således ikke investeringsavgiftspliktige.

Ved vareproduksjon vil visse former for engangsemballasje bli ansett som en del av den varen som blir produsert. Driftsmidler som brukes i fabrikkmessig vareproduksjon, herunder driftsmidler som håndterer fabrikkmessig fremstilte varer og derved engangsemballasje, er fritatt etter II § 2 i Stortingets plenarvedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv., jf. forskrift om delvis fritak for investeringsavgift på driftsmidler i industri mv. Ombruksemballasje er derimot ikke ansett som en del av en produsert vare, men som driftsmidler til bruk for distribusjon av den ferdigproduserte varen. Fritaket omfatter ikke driftsmidler til bruk under distribusjon av ferdigproduserte varer. Det vil si at det skilles mellom avgiftsfrie driftsmidler som produserer varer og avgiftspliktige driftsmidler som pakker varen i forsendelsesdistribusjonsklare kartonger.

Etter Stortingets plenarvedtak II § 7, er det gitt et fritak for nærmere angitte miljøinvesteringer i avfallshåndteringsanlegg. Fritaket er nærmere avgrenset i forskrift. Fritaket gjelder blant annet visse investeringer anskaffet som ledd i ombruk og materialgjenvinning av avfall. I motsetning til ombruksemballasje anses engangsemballasje som avfall. Fritaket vil således omfatte investeringer anskaffet som ledd i gjenvinning av engangsemballasje, men ikke som ledd i ombruk av ombruksemballasje.

Den avgiftsmessige forskjellsbehandlingen av returflasker og bokser og driftsmidler som håndterer slik emballasje kan bidra til økt bruk av engangsemballasje på områder hvor emballasjeformene ellers fremstår som likeverdige alternativer.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres et avgiftsfritak for ombruksemballasje og driftsmidler som behandler denne emballasjeformen med virkning fra 1. juli 2000. Departementet foreslår at avgiftsfritaket for ombruksemballasje gjennomføres ved at det tas inn en ny § 15 i Stortingets plenarvedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv. Departementet vil videre endre forskriften om delvis fritak for investeringsavgift på driftsmidler i industri og bergverk, slik at driftsmidlene som håndterer ombruksemballasje vil bli fritatt på lik linje med driftsmidler som håndterer alternativ engangsemballasje.

Departementet foreslår også at fritaket for miljøinvesteringer i avfallshåndteringsanlegg blir gjort tilsvarende gjeldende for anlegg mv. for håndtering av flasker, kasser o.l. som benyttes som ombruksemballasje. Departementet foreslår at fritaket blir tatt inn i eksisterende § 7 i Stortingets plenarvedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv. med virkning fra 1. juli 2000. Nødvendige avgrensningsforskrifter vil bli fastsatt.

Med utgangspunkt i beregninger fra Norsk bryggeri- og mineralvannindustris forening er det anslått at provenyvirkningen av et fritak for investeringsavgift på ombruksemballasje mv. kan utgjøre om lag 20 mill. kroner på årsbasis og om lag 7 mill. kroner på 2000-budsjettet.

2.5 Avgift på tobakkvarer

Avgiften på sigarer utgjør i dag under 60 pst. av avgiften på sigaretter. Det er ingen helsemessig begrunnelse for at avgiften på sigarer skal være lavere enn avgiften på sigaretter. Regjeringen foreslår derfor å øke avgiften på sigarer opp til avgiftsnivået for sigaretter. Dette gir merinntekter på 8 mill. kroner på 2000-budsjettet og om lag 20 mill. kroner på årsbasis.

2.6 Omlegging av engangsavgiften

I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjettet 1999 vedtok Stortinget å be Regjeringen å legge om engangsavgiften på motorvogner fra å være en innførselsavgift til å være en avgift som betales på registreringstidspunktet, med virkning fra 1. juli 2000. Formålet med endringen har vært å forenkle avgiftsbehandlingen av motorvogner, samt å fjerne mange av svakhetene ved dagens ordning. Omleggingen vil for eksempel gjøre det enklere å bygge om kjøretøy til ønsket kjøretøygruppe eller endre de kjøretøytekniske spesifikasjoner etter innførsel, men før første gangs registrering, uten at dette får utilsiktede avgiftsmessige konsekvenser. Omleggingen vil også gjøre det mulig å innføre kjøretøy som ikke er ment benyttet på det norske vegnettet uten at kjøretøyet blir belastet med avgift. Det gjelder for eksempel kjøretøy til undervisningsformål, museum og lignende. Flere av dagens fritak er knyttet til hvordan kjøretøyet skal benyttes. Ved en registreringsavgift vil innførsel kunne skje uten at det allerede på innførselstidspunktet må tas stilling til den framtidige bruken av kjøretøyet.

Finansdepartementet har i samarbeid med Toll- og avgiftsdirektoratet utarbeidet utkast til regelendringer som har vært sendt på høring. I Toll- og avgiftsdirektoratet pågår arbeidet med å utvikle de systemtekniske endringene, herunder programmering av nye EDB rutiner.

Omleggingen er primært ment som en systemteknisk endring som ikke skal ha konsekvenser for statens inntekter. Det legges opp til at avgiftsnivået blir videreført, og at det ikke gjøres større endringer for de enkelte avgiftsgruppene. Gjeldende ordninger med fritak og reduserte satser skal i hovedsak også videreføres. Omleggingen vil likevel innebære store systemtekniske endringer. Det vil også måtte foretas noen materielle endringer som følge av omleggingen.

Den viktigste endringen som følge av Stortingets vedtak er at førstegangsregistreringen av motorvogn i det sentrale motorvognregisteret (Autosys) vil avløse importtidspunktet som avgiftsutløsende handling. Etter dagens regelverk følges i hovedsak de prosedyrer som gjelder for tollbehandling ved innbetaling av avgiften til statskassen. En omlegging i samsvar med Stortingets vedtak innebærer derfor store systemtekniske endringer som nødvendiggjør nye dataløsninger og nye prosedyrer for innbetaling av avgiften. Det legges opp til at bilforhandlere på nærmere vilkår kan registrere seg som innbetalere av registreringavgiften. I dag gjøres dette av bilimportørene. Dette betyr at flere næringsdrivende blir ansvarlige for innbetaling av avgiften.

Et annet problem er forholdet til merverdiavgiften. Dagens engangsavgift ved innførsel inngår i grunnlaget for beregning av merverdiavgift. Dette vil ikke være tilfelle når tidspunktet for engangsavgiftens inntreden flyttes fra innførsel til registrering. For å unngå et vesentlig provenytap som følge av at engangsavgiften knyttet til registreringen ikke vil inngå i grunnlaget for merverdiavgiften ble det foreslått i høringsnotatet å øke satsene i engangsavgiften tilsvarende bortfallet av merverdiavgift. Forslaget vil medføre en avgiftsskjerpelse for de som i dag har fradragsrett for inngående merverdiavgift ved at de får trukket fra inngående merverdiavgift av et lavere beløp. Dette gjelder først og fremst næringsdrivendes kjøp av varebiler og næringsdrivende som benytter personkjøretøy som driftsmiddel i yrkesmessig leasing eller utleievirksomhet.

De fleste høringsinstansene har ikke større innvendinger mot selve omleggingen. Derimot har det kommet inn flere reaksjoner på tidspunktet for omleggingen. Særlig bilforhandlerne og bilimportørene mener det vil bli vanskelig å iverksette det nye systemet allerede fra 1. juli 2000 og har bedt om en senere iverksettelse. Fra høringsinstansene som vil få en skjerpet avgiftsbelastning har det også kommet reaksjoner.

Selv om overgangen til en registreringsavgift er ment som en provenynøytral omlegging av mer systemteknisk karakter, skaper omleggingen en rekke vanskelige problemstillinger. Med den tid som har stått til rådighet for omleggingen har det vært vanskelig å foreta grundige vurderinger av de ulike problemstillingene. Finansdepartementet trenger mer tid for å gå gjennom høringsinstansenes innspill på en skikkelig måte. Det foreslås derfor at omleggingen utsettes til 1. januar 2001. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til saken og konkrete forslag i forbindelse med fremleggelse av budsjettet for 2001.

2.7 Engangsavgift på kombinerte biler og minibusser

Grønn skattekommisjon anbefalte at engangsavgiftene på ulike kjøretøysgrupper som brukes for personformål i større grad blir likebehandlet med avgiftene på personbiler. Det ble pekt på at avgiftssystemet motiverer til kjøp av større biler som er mindre miljøvennlige.

Avgiften på kombinerte biler under 5000 kg utgjør 45 pst. av avgiften på personbiler. Fra 1. januar 2000 ble kombinerte biler under 3500 kg og kombinerte biler i klassen 3500 til 5000 kg plassert i en felles avgiftsgruppe med samme avgiftssats. Samtidig ble avgiften økt fra 35 til 45 pst. av avgiften på personbiler.

Kombinerte biler er en særnorsk avgrensning som hovedsakelig ble begrunnet ut fra at disse bilene blir brukt til næringsformål. I St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter refereres det imidlertid til undersøkelser som viser at kombinerte biler i stor utstrekning benyttes som familiebiler. Avgiftssystemet motiverer til kjøp av større og tyngre kjøretøy enn hva de ville gjort ved et mer nøytralt avgiftssystem.

Salget av kombinerte biler har blitt redusert de senere årene. Fra 1997 til 1999 var reduksjonen på om lag 47 pst. i antall førstegangsregistreringer. Nedgangen i omsatt volum kombinerte biler første kvartal 2000 er også betydelig, dvs. om lag 15 pst. Det er grunn til å tro at betydelige deler av denne reduksjonen skyldes avgiftsøkningene de siste årene.

Det foreslås å trappe opp avgiften på kombinerte biler fra 45 pst. til 55 pst. av avgiften på personbiler. Dette vil føre til at kombinerte biler i større grad blir et nisjeprodukt og ikke lengre et gunstig avgiftsmotivert alternativ til personbiler. Det antas at bilkjøperne i steden vil kjøpe stasjonsvogner, flerbruksbiler, minibusser og varebiler.

Avgiftsssatsen for minibusser (klasse j) ble fra 1. januar 2000 økt til 30 pst. av avgiften på personbil. Minibusser er også en særnorsk avgiftsmessig definisjon som bidrar til større og tyngre kjøretøy enn ellers. Minibusser som nyttes til frakt av funksjonshemmede eller som er registrert på innehavere av ruteløyve er unntatt engangsavgift. Det foreslås å trappe opp avgiften på minibusser fra 30 til 35 pst. av avgiften på personbiler fra 1. juli 2000.

Det er anslått at en økning i avgift på kombinert biler til 55 pst. av avgiften på personbil og en økning i avgiften på minibusser til 35 pst. vil gi staten inntekter på 17 mill. kroner på 2000-budsjettet.

2.8 Vektårsavgift på tyngre kjøretøy

Ved behandlingen av budsjettet for 2000 ble det vedtatt at det skulle innføres en miljødifferensiert komponent i vektårsavgiften fra 1. juli 2000. Hensikten med avgiften er å stimulere til en mer miljøvennlig sammensetning av kjøretøyparken. Avgiften vil etter dette variere med kjøretøyets vekt (over 12 tonn) og hvilket utslippskrav kjøretøyet oppfyller (EURO I og EURO II). Fra 1. oktober 2000 vil det innen EØS bli innført nye krav til typegodkjenning basert på strengere krav til avgasser fra kjøretøy (EURO III), jf. rådsdirektiv 99/96/EF. EURO III foreslås innarbeidet i avgiftssystemet for miljødifferensiert årsavgift med 0-sats. Det vil da ikke bli endringer i de øvrige satsene for miljødifferensiert årsavgift. Forslaget til satser for 2000 blir da som i tabellen nedenfor.

Det er anslått at endringene vil gi et provenytap i budsjettet for 2000 på 2 mill. kroner ved at det er kjøretøy som får nullsats som ellers ville blitt belastet med årsavgift som EURO II.

Det foreslås også noen justeringer i satstabellen for den vektgraderte komponenten i årsavgiften, jf. vedtaket § 1 nr. 1. Endringene vil klargjøre hvilken sats som skal benyttes for de enkelte kombinasjoner av kjøretøy.

Etter gjeldende regelverk utskrives vektårsavgiften på bakgrunn av den vekt som i motorvognregisteret oppgis som kjøretøyets tillatte totalvekt. Normalt vil denne være i samsvar med kjøretøyets konstruktive lasteevne. Dette vil også være tilfellet etter endringene i vektårsavgiften. Tidligere foretok vegmyndighetene en automatisk nedregistrering av tillatt totalvekt i forhold til vektbegrensningene på det norske vegnettet. En slik automatisk nedregistrering foretas ikke lenger. Bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 3 om at avgiften ikke settes høyere enn det kjøretøyet maksimalt tillates brukt med på det norske vegnettet blir derfor ikke lengre praktisert. For å skape større klarhet i regelverket foreslås bestemmelsen fjernet. Hensynene som lå til grunn for bestemmelsen anses å være ivaretatt gjennom adgangen til frivillig avgiftsmessig nedregistrering. Det foreslås også at vedtaket § 4 presiseres, slik at det fremgår klart at det er den vekt som er oppgitt som tillatt totalvekt i motorvognregisteret som danner grunnlaget for avgiftsberegningen.

Det er i dag anledning til å betale dagsats på 2 pst. av full vektårsavgift ved korttidsbruk av tilhenger. Av administrative hensyn foreslås det i forskrift innført ett minstebeløp på 35 kroner. Det foreslås at departementet i vedtaket § 6 gis hjemmel til å fastsette et slikt minstebeløp i forskrift.

Vektårsavgiften gjelder innenlandsregistrerte kjøretøy med tillatt totalvekt på minst 12 000 kg. Kjøretøy med tillatt totalvekt under 12 000 kg er omfattet av årsavgiften. Lastebiler under 12 000 kg betaler årsavgift med 1 165 kroner. Når disse kjøretøyene trekker tilhengere vil de i enkelte tilfelle også kunne bli omfattet av vektårsavgiften som en kombinasjon av kjøretøy. Disse kjøretøyene vil da i tillegg til årsavgiften på 1 165 kroner måtte betale vektårsavgift med inntil 262 kroner. Utfra den foreslåtte satsstrukturen vil dette ikke være aktuelt før totalvekten på kjøretøykombinasjonen overstiger 16 000 kg. Antallet kjøretøykombinasjoner som vil være forpliktet til å svare både årsavgift og vektårsavgift antas å være begrenset. Antallet begrenses ytterligere gjennom adgangen til frivillig avgiftsmessig nedregistrering.

For å presisere at fritaksbestemmelsene i § 5 omfatter både den vektgraderte årsavgiften og miljødifferensiert årsavgift foreslås bestemmelsen presisert slik at dette fremkommer klart.

2.9 Omregistreringsavgift

Omsetning av brukte motorvogner og tilhengere er fritatt for merverdiavgift. Det betales i stedet en særavgift ved omregistrering av alle kjøretøy som tidligere har vært registrert i Norge.

Avgiften er gradert etter vekt og alder. Satsene for omregistreringsavgiften foreslås økt med 10 pst. med virkning fra 1. juli 2000. Økningen er anslått å øke inntektene på 2000-budsjettet med om lag 65 mill. kroner. På årsbasis kan statens inntekter øke med om lag 155 mill. kroner.

2.10 Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift)

For å motvirke prisøkningen på diesel som følge av den nye svovelavgiften på autodiesel, foreslår Regjeringen å redusere autodieselavgiften med 20 øre pr. liter fra 1. juli 2000. Dette gir et provenytap på om lag 95 mill. kroner på 2000-budsjettet og om lag 225 mill. kroner på årsbasis. Det vises til omtale i St.meld. nr. 2 (1999-2000) Revidert nasjonalbudsjett 2000.

2.11 Bruk av merket diesel i gruver mv.

Etter Stortingets avgiftsvedtak skal det betales avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift). Slik olje er umerket. Fritak for avgift gjennomføres ved bruk av merket olje.

I Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) ba finanskomiteens flertall departementet om å vurdere fritak for autodieselavgift for mineralolje som benyttes i gruver. Det vises her til at det er anført at bruk av merket olje kan medføre helse- og/eller miljømessige ulemper. Videre bes departementet om å avklare om erfaringene fra Sverige kan tilsi at merkestoffene kan gi slike ulemper.

Mineralolje til bruk i gruver er ikke pålagt autodieselavgift. Disse bruksområdene kan således bruke merket lavavgiftsbelagt olje. Det legges til grunn at Stortinget ønsker en vurdering av om dette fritaket kan gjennomføres ved at disse bruksområdene tanker høyavgiftsbelagt blank diesel og deretter får refundert autodieselavgiften ved søknad.

Avgifts-/merkesystemet trådte i kraft 1. oktober 1993. Merkestoffene besto da av sporstoffet Solvent Yellow 124 og fargestoffet Solvent Red 462. Dette ga oljen en rød farge. Fra årsskiftet 1993-94 kom det fra ulike hold en rekke meldinger om helseplager knyttet til bruk av merket mineralolje. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som skulle vurdere om det var behov for å endre merkestoffene. På bakgrunn av arbeidsgruppens vurderinger fant departementet ikke grunn til å foreta endringer i merkesystemet, jf. omtale i St.meld. nr. 2 (1994-95) Revidert nasjonalbudsjett 1995.

I forbindelse med innføringen av merkesystemet kom det også meldinger om at merket parafin medførte belegg og sotdannelseri de særegne norske parafinbrennere av typen skall-/vekebrennere. På denne bakgrunn ble det nedsatt en ny arbeidsgruppe som skulle vurdere alternative merkestoffer. Arbeidsgruppen konkluderte med å anbefale at fargestoffet Solvent Blue erstattet fargestoffet Solvent Red.

Arbeidsgruppen vurderte eventuelle helsemessige effekter ved bruk av grønnmerket olje. Arbeidsgruppen fant ikke slike negative effekter dokumentert. Arbeidsgruppen pekte blant annet på at Solvent Blue er blitt benyttet i Sverige siden 1993. Kort tid etter innføringen av systemet i Sverige i 1993 ble det mottatt meldinger om negative helseeffekter av merkestoffet (kvalme, øyeirritasjon, uvelhet). På bakgrunn av disse meldingene ble det satt i verk en utredning om mulige konsekvenser ved bruk av grønn diesel. Utredningen ble publisert i SOU 1995:3, Grön diesel - miljø - och hälsorisker, Stockholm 1995. Utredningen er blant annet basert på forsøk. Det konkluderes med at det er lite sannsynlig at de rapporterte helseeffektene skulle kunne forklares ved de tilsatte merkestoffene.

Toll- og avgiftsdirektoratet og Finansdepartementet tiltrådte arbeidsgruppens anbefaling og omleggingen til Solvent Blue ble gjennomført ved forskriftsendring 20. august 1999.

Som nevnt er det i Sverige konkludert med at de rapporterte helseeffektene ikke kan forklares ved de tilsatte merkestoffene. Sveriges fritak for diesel til bruk i gruver ble innført i forbindelse med Riksdagens behandlingen av Regjeringens proposisjon 1994/95:203 Finansiering av medlemsskapet i Europeiska unionen. Helse- og/eller miljømessige hensyn ble verken anført som grunnlag for fritaket eller som begrunnelse for å gjennomføre fritaket som en refusjonsordning.

Etter Stortingets avgiftsvedtak § 2 andre ledd bokstav a kan departementet i særskilte enkeltstående tilfelle bestemme at fritak for avgift kan gjennomføres på annen måte enn ved bruk av merket olje. Departementet finner det ikke dokumentert at tilsetting av merkestoffer i det meget begrensede omfang som skjer ved merking av diesel medfører helse- og/eller miljømessige ulemper utover det som umerket diesel kan forårsake.

Bedriften Norcem har imidlertid valgt å bruke blank diesel til bruk under jorden i sine kalksteingruver i Brevik etter klage fra sine ansatte. Departementet vil etter en helhetsvurdering gå inn for at det kan etableres en refusjonsordning for denne anvendelsen. Fordi det her er snakk om et begrenset kontrollerbart kvantum er en slik refusjonsordning forholdsvis enkel å etablere. Departementet foreslår at denne begrensede refusjonsordningen etableres med hjemmel i departementets fullmakt i avgiftsvedtaket. Refusjonsordningen trer i kraft fra 1. juli 2000.

2.12 Avgift på elektrisk kraft - prioriterte tekniske og kulturelle kulturminner mv.

I Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) viser finanskomiteen til at det i Norge er 8 nasjonale prioriterte tekniske og kulturelle kulturminner. Finanskomiteen ber departementet vurdere hvordan et el-avgiftsfritak for slike museer kan gjennomføres i Revidert nasjonalbudsjett 2000.

De prioriterte kulturminnene er Fetsund lenser, Vestnorsk Industristadmuseum - Tyssedal, Klevfoss Cellulose- og Papirfabrik, Neptun Sildoljefabrikk, Næs Jernverk, Salhus Tricotagefabrik, Sjølingstad Uldvarefabrik og Spillum Dampsag & Høvleri.

Etter gjeldende regelverk gis det fritak for avgift på mineralolje, kull og koks og smøreolje til verneverdige fartøy, museumsjernbaner og tekniske anlegg på museumssektoren. Fritaket gjelder CO₂- og svovelavgift, grunnavgift på fyringsolje mv. og smøreoljeavgift. Det gis i dag ikke fritak for avgift på elektrisk kraft.

Fritaket gjennomføres som en refusjonsordning. De nærmere reglene om ordningen er fastsatt i Finansdepartementets forskrift 29. mars 1996 nr. 312 om refusjon av avgift på mineralske produkter som leveres til bruk i verneverdige fartøy og museumsjernbaner og tekniske anlegg på museumssektoren.

Prinsipielt sett må det anses som et mål å reduseres antall fritaks- og refusjonsordninger. Støtte til særskilte formål kan mer hensiktsmessig skje via tilskuddsordninger over budsjettets utgiftsside enn via avgiftssystemet. På denne måten blir kostnader ved de ulike fritaksordninger synliggjort.

Departementet viser likevel til at det er etablert en ordning med fritak for CO₂- og svovelavgift, grunnavgift på fyringsolje mv. og smøreoljeavgift til tekniske anlegg på museumssektoren mv. Isolert sett er det ikke grunnlag for å begrense ordningen til de nevnte avgiftene. Det foreslås derfor at fritakene for disse bruksområdene utvides til å omfatte avgift på elektrisk kraft.

Fritaket foreslås tatt inn som ny bokstav h i Stortingets vedtak om forbruksavgift på elektrisk kraft. Departementet foreslår at det i de øvrige avgiftsvedtak presiseres at fritaket omfatter de prioriterte kulturminner.

2.13 Grunnavgift på fyringsolje

I St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det foreslått å øke el-avgiften med 2,5 øre pr. kWh utover prisstigningen. For å unngå at økningen skulle bidra til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av olje til oppvarming, ble det foreslått å innføre grunnavgift på fyringsolje mv.

Avgiftsplikten omfatter all mineralolje som er omfattet av CO₂-avgiften. Mineralolje som belastes autodieselavgift (umerket mineralolje) er ikke omfattet av avgiften. Videre er de anvendelser som før 1. januar 1999 var fritatt for CO₂-avgiften eller som har redusert CO₂-avgift, unntatt fra den nye avgiften ved at også grunnavgiften på fyringsolje er lagt inn i de eksisterende refusjons- eller fritaksordningene. Dette omfatter flydrivstoff, mineralolje til bruk i anlegg på kontinentalsokkelen, i fiskeflåten og i innenriks godstransport og mineralolje til bruk i treforedlingsindustrien og silde-/fiskemelsindustrien.

Avgrensningen innebærer enkelte uheldig utslag for bl.a. mineralolje til bruk i passasjertransport til sjøs. Departementet vil fram mot nasjonalbudsjettet for 2001 se nærmere på de ulike refusjonsordningene for transport til sjøs.

2.14 Utvidelse av CO₂-avgiften

Etter Stortingets avgiftsvedtak skal det i dag betales en lav CO₂-avgift på 26 øre pr. liter (100 kroner pr. tonn CO₂) for mineralolje til anlegg på kontinentalsokkelen, herunder supplyflåten, og innenriks godstransport til sjøs. Bruk av mineralolje til for eksempel innenriks persontransport til sjøs betaler full CO₂-avgift på 47 øre pr. liter (180 kroner pr. tonn CO₂). Regjeringen foreslår å øke avgiften på innenriks godstransport til sjøs og anlegg på kontinentalsokkelen mv. fra 26 øre pr. liter til 47 øre pr. liter mineralolje slik at det blir samme CO₂-avgift på disse anvendelser som for innenriks persontransport. Dette vil bidra til større grad av likebehandling innen innenriks sjøfart, og bidra til at reduksjonene i CO₂-utslippene fra sjøfarten skjer til lavere kostnader for samfunnet enn i dag. Dette gir merinntekter til staten på knapt 100 mill. kroner på årsbasis og om lag 40 mill. kroner på 2000-budsjettet.

Avgiftsteknisk sett gjennomføres utvidelsen ved at gjeldende § 2 nr. 1 bokstav b og c i Stortingets vedtak om CO₂-avgift på mineralske produkter oppheves.

2.15 Svovelavgift

Norge har forpliktet seg til å redusere utslippet av SO₂ til 22 tusen tonn i 2010. De siste framskrivingene tyder på at Norge vil få et utslipp på 30,8 tusen tonn i 2010 dersom det ikke settes i verk nye tiltak for å begrense utslippene. Det er dermed behov for å redusere SO₂-utslippet med i underkant av 9 tusen tonn innen 2010.

Analyser av tiltakskostnader som er gjennomført av Statens forurensingstilsyn viser at det totale reduksjonspotensialet er anslått til om lag 11-12 tusen tonn, hvorav reduksjonspotensialet i prosessindustrien er anslått til 9-10 tusen tonn. En reduksjon på om lag 9 tusen tonn i prosessindustrien fra og med 2010 vil ha en marginalkostnad på om lag 30 kroner pr. kg SO₂. I dette anslaget er hovedtyngden av tiltak rettet mot ferrolegeringsbransjen. Ytterligere tiltak overfor forbrenningsutslipp (for eksempel reduksjon av svovelinnholdet i drivstoff og fyringsoljer utover det som følger av vedtatt EU-lovgivning) vil kunne gi en reduksjon i det årlige utslippet på 2 tusen tonn. Denne utslippsreduksjonen er anslått å ha en marginalkostnad på 35-40 kroner pr. kg.

Svovelavgiften ilegges i dag mesteparten av mineraloljeforbruket med 7 øre pr. liter og pr. 0,25 prosent vektandel svovelinnhold, noe som svarer til om lag 17 kroner pr. kg SO₂. Fra 1. januar 1999 ble det innført svovelavgift med redusert sats for utslipp av svovel fra raffineringsanlegg, kull og koks og på bruk av mineralolje til bruk i luftfarten, anlegg på kontinentalsokkelen, samt supplyskip. Den reduserte avgiften er vedtatt til 3 kroner pr. kg SO₂, noe som gir en sats på 1,3 øre pr. liter mineralolje for hver påbegynte 0,25 pst. vektandel svovel. Det svares ikke avgift for olje som inneholder 0,05 pst. vektandel svovel eller mindre. Det er avgiftsfritak for utførsel av olje, kull og koks, produkter på tollager, produkter solgt til NATO-styrken, produkter brukt i verneverdige fartøy og museumsjernbane, fiske og fangst i fjerne farvann og skip i utenriks fart. Det anses ikke som hensiktsmessig å utvide avgiften til å også gjelde disse områdene.

Et kostnadseffektivt alternativ for å oppfylle nye og strengere forpliktelser vil være å først øke den laveste satsen i svovelavgiften. Fra 1. juli 2000 foreslås det at denne økes fra 3 kroner til 6 kroner pr. kg SO₂-utslipp. For mineralolje tilsvarer dette en økning med 1,3 øre pr. liter olje. Provenyet av å øke den reduserte avgiftssatsen med 3 kroner pr. kg SO₂ er om lag 55 mill. kroner på årsbasis og om lag 23 mill. kroner i 2000-budsjettet.

2.16 Returordning for Vinmonopolets flasker

I forbindelse med fjorårets budsjettbehandling ba flertallet i Finanskomiteen den daværende Regjeringen vurdere en returordning for alle vinflasker som leveres til Vinmonopolet.

Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje har til hensikt å fremme effektive retursystemer for drikkevareemballasje. Avgiftssystemet består av en miljøavgift som blir redusert når returandelen øker. I tillegg er det en grunnavgift på engangsemballasje. Det er den enkelte importør og/eller produsent som avgjør om de ønsker å etablere eller slutte seg til et bestemt retursystem for emballasjen. Statens forurensningstilsyn (SFT) er ansvarlig for å godkjenne retursystemene og fastsette forventet returandel.

Arcus har et pantesystem for sine flasker. Det er ikke etablert et tilsvarende pante- og ombrukssystem for vin- og brennevinsflasker fra andre leverandører enn Arcus. Disse flaskene inngår imidlertid i Norsk Glassgjenvinnings system for materialgjenvinning (Iglo-systemet). Det eksisterer mao. retursystemer for alle vin- og brennevinsflasker som blir solgt i Norge. Arcus vil oppheve sitt særskilte pantesystem. Dette skyldes bl.a. at kostnadene ved å opprettholde pantesystem er høyere enn kostnadene ved å oppheve systemet. Vinmonopolet har et forholdsvis begrenset butikknett. Det er enklere for kundene å benytte Iglo-systemet som har større utbredelse, enn å levere flasker tilbake til Vinmonopolet. For mange kunder vil trolig den økonomiske belønningen ved pant ikke oppveie ulempen ved å frakte tomflasker til nærmeste vinmonopolutsalg.

Hensikten med returordninger for emballasje er å redusere miljøproblemene forårsaket av emballasjeavfallet. Dette hensynet ivaretas både dersom flaskene samles inn for ombruk og for materialgjenvinning. Miljømessig sett kan det ikke på generelt grunnlag hevdes at ombruk av vin- og brennevinsflasker er bedre enn materialgjenvinning.

En ombruksordning for alle flasker solgt av Vinmonopolet virker lite hensiktsmessig. Vin- og brennevin tappes på orginalflasker verden over. De fleste flaskene er ikke laget for ombruk, og returtransport av ulike flasker til ulike leverandører i andre land ville bety miljøbelastende og ressurskrevende transport av flaskene over store avstander. En utvidet returordning med pant og knusing for materialgjenvinning vil også være uhensiktsmessig da det allerede eksisterer en etablert returordning gjennom Iglo-systemet som samler inn rundt 78 prosent av flaskene. Til sammenlikning er returandelen knapt 50 prosent på Arcus ombruksflasker.

Retursystemet for vin og brennevinsflasker i Sverige opphørte ved årsskiftet 1997/98. Systembolaget begrunnet nedleggelsen med at leverandørene av vin og brennevin ikke ønsket et slikt retursystem. I Danmark har noen butikkjeder et frivillig pantesystem for vinflasker og for flasker for de mest alminnelige, danskproduserte snapstypene. Det finnes imidlertid ikke noe pantesystem for importerte vin- og brennevinsflasker i Danmark. I Danmark ilegges bare nye flasker emballasjeavgift, flasker som brukes om igjen betaler ikke avgift.

Regjeringen foreslår derfor at dagens rammebetingelser for vin- og brennevinsflasker fra Vinmonopolet blir opprettholdt.

2.17 Avgift på flyging av passasjerer

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har i grunngitt uttalelse av 20. desember 1999 konkludert med at den norske avgiften på flyging av passasjerer er i strid med EØS-avtalen art. 36 (ikke-diskriminering av tjenesteutøvelse) og forordning 2408/92 art. 3 (1) om adgangen til fri utøvelse av luftfartsvirksomhet i alle medlemsland.

Norge ble i utgangspunktet gitt 3 måneders frist for å bringe avgiften i samsvar med EØS-avtalen, dvs. til 20. mars 2000. Under henvisning til regjeringsskiftet ble fristen forlenget til 28. april 2000. Dersom Norge ikke retter seg etter dette, kan ESA velge å bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESA ble i brev av 28. april 2000 orientert om at regjeringen vil legge fram forslag til endringer i satsstrukturen for flypassasjeravgiften i Nasjonalbudsjettet for 2001 slik at avgiftssatsen på innenlandsruter og utenlandsruter blir lik. ESA ble også orientert om at Stortinget ville få en omtale av saken i Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Som grunnlag for å hevde at den norske flypassasjeravgiften er i strid med EØS-avtalen, viser ESA til at dagens utforming av avgiften innebærer en konkurranseulempe for reiser til andre EØS-land fremfor reiser innen Norge. Det er i denne sammenheng vist til flere dommer som er avsagt av EU-domstolen.

En rekke andre land hadde ordninger som var sammenlignbare med den norske avgiften. De fleste av disse landene har nå enten foretatt endringer eller startet prosesser for å endre disse i samsvar med EU-kommisjonens syn.

Regjeringen anser at prosessrisikoen vil være meget stor ved å videreføre satsstrukturen på avgiften i sin nåværende form og anser dette som et uaktuelt alternativ. Regjeringen vil foreslå at satsulikheten mellom internasjonale og nasjonale flyginger fjernes. Når det gjelder omfanget av særavgiften på nasjonale flyginger er utgangspunktet etter EØS-avtalen at særavgiften bør være generell og gjelde alle innenlandsflyginger. Det må imidlertid antas at enkelte ruter kan unntas fra avgiftsplikten forutsatt at kriteriene for slike unntak er basert på objektive og ikke-diskriminerende vilkår.

Det er uheldig å endre satsene på denne avgiften flere ganger årlig. Slike endringer bør normalt skje som ledd i behandlingen av det ordinære statsbudsjettet til høsten. Regjeringen vil i dialog med ESA arbeide videre med å se nærmere på utformingen av innenlandsavgiften fram mot Nasjonalbudsjettet for 2001. Da vil en også fremme de konkrete forslagene om å fjerne satsulikheten mellom innenlands- og utenlandsavgiften.

2.18 Avgift på frekvenser

Regjeringen går inn for å innføre en avgift knyttet til frekvenser ved tildeling av konsesjon for etablering og drift av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon (bl.a. UMTS). Det vises i denne sammenheng til omtale i Samferdselsdepartementets St.prp. nr. 60 (1999-2000) Om en del saker på Samferdselsdepartementets område, samt St.meld. nr. 2 (1999-2000) Revidert nasjonalbudsjett 2000.

2.19 Tollfri import av storfekjøtt fra de minst utviklede landene

Norge har i likhet med andre industriland et tollpreferansesystem overfor utviklingslandene (GSP). Systemet åpner for at det gis tollfrihet eller ilegges lavere tollavgifter ved import av varer fra GSP-landene til Norge. For import fra De minst utviklede landene (MUL) er det etablert særskilt gunstige importbetingelser innenfor GSP-systemet. For import fra MUL gis det tollfrihet for alle varer, med unntak av korn, mel og fôrstoffer. Storfekjøtt kan dermed eksporteres tollfritt fra MUL.

GSP-ordningen har en sikkerhetsmekanisme som innebærer at det kan treffes tiltak dersom varer importeres i slike mengder og under slike omstendigheter at de forårsaker eller truer med å forårsake markedsforstyrrelser.

I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1998 ble markedssituasjonen for storfekjøtt vurdert. Det ble vedtatt at GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme skulle utløses dersom importen av storfekjøtt fra MUL oversteg 2 700 tonn utbeinet kjøtt i 1998 eller 1999. Det samme ble vedtatt for 2000. Dersom importen overstiger dette kvantumet, blir det fastsatt en tollsats som svarer til den som gis øvrige GSP-land. Denne er lik 90 pst. av ordinær sats, som er om lag 119 kroner pr. kg for utbeinet storfekjøtt. Importert kvantum fra land som som er innvilget MUL-betingelser i den norske GSP-ordningen var om lag 2 100 tonn i 1998 og om lag 2 000 tonn i 1999. Det ble derfor ikke aktuelt å ta i bruk sikkerhetsmekanismen i disse årene. Taket på 2 700 tonn tollfritt storfekjøtt fra MUL under GSP-ordningen vil bli videreført i 2001. Denne importen vil ikke bli auksjonert.

2.20 Gaver til visse frivillige organisasjoner

Innledning

Skatteloven § 6-50 gir giver rett til å trekke fra i inntekt pengegave til visse frivillige organisasjoner. Bestemmelsen kom inn etter forslag i Ot. prp. nr. 1 (1999-2000). Skatteloven § 6-50 bestemer at bare organisasjoner med 3000 eller flere medlemmer skal omfattes av ordningen. Det er videre bare gave til organisasjoner som driver innenfor visse oppregnede formål som kan motta slik gave. I Innst. O. nr. 12 (1999-2000) avsnitt 3.3 uttales det:

«Fleirtalet vil likevel peika på at kravet om 3.000 eller fleire medlemer kan bli problematisk, då ganske mange frivillige organisasjonar er lagsbaserte, utan eit sentralt medlemsregister.

Fleirtalet har også registrert at organisasjonar som driv kulturvern ikkje er omfatta av ordninga.

Fleirtalet vil difor be om at departementet, i samband med handsaming av Revidert nasjonalbudsjett, vurderer om:

• krav til eit visst antal lag/grupper kan likestillast med kravet om minst 3.000 medlemer for å verta omfatta av ordninga

• ordninga også bør omfatte organisasjonar som driv kulturvern.»

Likestilling av et visst antall lag/grupper med kravet om minst 3000 medlemmer

Hensynet til likebehandling med ordinære medlemsorganisasjoner tilsier at antallet personer som er knyttet til en organisasjon bør være avgjørende, ikke antallet lag i organisasjonen.

I høringsnotat av 2000 om forskrift til skatteloven § 6-50 foreslår departementet at et medlem i forskriftens forstand kan defineres som en person som deltar i et lag, hvis laget har 5 eller flere deltakere. Organisasjoner som har 3000 eller flere slike deltakere oppfyller da kravet til antallet medlemsskap. Dette ivaretar etter departementets mening de hensyn som ligger bak finanskomiteens merknad. Departementet foreslår derfor ingen lovendring på dette punkt.

Bør fradragsordningen omfatte også organisasjoner som driver kulturvern?

Begrepet kulturvern er meget vanskelig å avgrense. Begrepet kultur har etter hvert fått et meget omfattende og delvis skiftende innhold, hvor betydningen varierer med i hvilken sammenheng begrepet brukes. Departementet legger vekt på at en bør velge et kriterium som har en skarpere avgrensning.

En viktig del av begrepet kulturvern har vært bevaring av fredede bygninger, gjenstander og funn. Begrepet «kulturminner» slik det er definert i lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 § 2 første ledd, vil etter departementets syn være bedre egnet som avgrensing. Bygninger, broer, veganlegg, fartøyer, arkeologiske funn, skipsvrak og samiske offerplasser er eksempler på kulturminner. Det kan også være boliger og gårdsanlegg, handelssteder og fiskevær, industrianlegg og fabrikker, jernbane- og fyrstasjoner. Fradragsretten bør begrenses til vern av kulturminner som er fredet etter kulturminneloven. En slik avgrensing vil gjøre det klart hvilke formål som skal omfattes.

Departementet vil derfor senere i år fremme et lovforslag om at det i § 6-50 gjøres et tillegg slik at organisasjoner som driver virksomhet til vern av kulturminner som er fredet etter kulturminneloven, skal omfattes.