3 Klagesaker

Sak nr 1

NN, født 1942, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er at søker ble smittet av Hepatitt C ved blodoverføring under et opphold på X i 1973, og at hun skal være påført leverbetennelse gjennom blodoverføringen. Søker ble operert for kreft på livmorhalsen i 1973, og ble i den forbindelse gitt tre blodoverføringer. I ettertid har hun hatt vedvarende plager som hodepine, ryggsmerter, smerter i ledd og stivhet i muskulaturen. I 1985 fikk hun også hetetokter og andre symptomer på begynnende klimakterium, og det ble i den forbindelse utført en rekke blodprøver som viste forhøyede verdier for leverenzymer. Den vanligste årsaken til en slik tilstand er leverbetennelse. I 1991 viste en blodprøve at det forelå betennelse med et virus av type C hos søker. Dette har senere vist seg å være en hyppig årsak til leverbetennelse hos pasienter som før ca 1990 hadde fått blodoverføring. Man antok derfor at blodoverføringene ved X i 1973 var årsak til søkers leverbetennelse. Fra primo 1998 har man startet injeksjonsbehandling, noe som man skal fortsette med i et års tid. Behandlingen har ikke hatt særlig effekt på søkers ledd- og muskelplager, som fremdeles invalidiserer henne. Imidlertid er det kommet en tydelig gunstig effekt på leverfunksjonsverdien i blodet.

Helsetilsynet viste til at leverbetennelse forårsaket av hepatitt C viruset, hos de fleste pasienter er en godartet, men langvarig, tilstand som sjelden gir symptomer på sykdom. Hos 10 til 20 prosent av de infiserte kan tilstanden over tid føre til bindevevsutvikling i leveren (leverkirrose). Hos noen få prosent av pasienter med leverkirrose utvikles kreft i leveren. Helsetilsynet fant at det er liten tvil om at en kronisk leverbetennelse med virus av type C ble påført søker ved blodoverføringene ved X i 1973. Ingen kan imidlertid kritiseres for denne hendelse. Det er først etter 1990 at man ved norske blodbanker har vært i stand til å teste blodgivere med henblikk på dette viruset. Bedømt etter utfallet av blodprøvene og det langvarige forløpet, må betennelsen karakteriseres som middels alvorlig. Hverken leverbiopsi eller ultralydundersøkelse av leveren har gitt holdepunkter for at søker har utviklet av kirrose («skrumplever»). Det er kjent at leverbetennelse kan gi ledd- og muskelsmerter, men dette ses først og fremst i forbindelse med betennelser av heftigere og mer akutt karakter enn i søkers tilfelle. Denne sammenhengen kan ikke utelukkes, men det foreligger ingen sannsynlighetsovervekt for at dette er tilfelle. Etter Helsetilsynets vurdering foreligger det i søkers tilfelle en lett, kronisk betennelse i leveren. På bakgrunn av ovenstående fant Helsetilsynet at søker er kommet uheldig ut av sitt møte med helsevesenet, og anbefalte billighetserstatning med kr 100.000,-.

Justisdepartementet som sekretariat for Stortingets billighetserstatningsutvalg gjorde oppmerksom på at Foreningen for Blødere i Norge har vært i kontakt med departementet i forbindelse med at ca 150 blødere er smittet med Hepatitt C og at disse trolig vil søke om billighetserstatning på et senere tidspunkt. Henvendelsen derfra ble videresendt til Helsetilsynet som i brev av 21. august 1998 foreslo at «Alle som er smittet med HCV får utbetalt kr 100 000 i billighetserstatning fra staten. De som har utviklet eller senere utvikler skrumplever (20%) får ytterligere kr 100 000 i billighetserstatning fra staten». Helsetilsynets brev ligger vedlagt. Departementet viste til at Billighetserstatningsutvalget ved ihvertfall tre anledninger har behandlet søknader på lignende grunnlag. I sak BU 188/90 ble det innvilget kr 100 000 etter at Helsedirektoratet anbefalte kr 75 000. I sak BU 508/97 ble det tilkjent kr 25 000 etter at Helsetilsynet hadde anbefalt avslag, mens det i sak 106/97 ble tilkjent kr 60 000 etter at Helsetilsynet hadde anbefalt kr 50 000. Sak BU 508/97 er påklaget og inntatt som klagesak nr 2. Det ble videre vist til at HIV-smittede i 1992, etter stortingsbehandling, ble tilkjent til sammen kr 500 000. Parallellen er særlig nærliggende for blødere, men også HIV-smittede som ikke var blødere ble tilkjent billighetserstatning når smitten skyldtes blodoverføring. Det bør vurderes om det er riktig å utelukke Hepatitt C-smittede som ikke er blødere fra erstatning. At prognosen for Hiv-smittede er dårligere en for Hepatitt C-smittede kan eventuelt gjenspeiles i erstatningsbeløpet, hvilket det også gjør i Helsetilsynets anbefaling. På grunn av de ovennevnte forhold reiste departementet spørsmålet om Billighetserstatningsutvalget burde vurdere denne søknaden på et prinsipielt grunnlag. Saken ble således forelagt Billighetserstatningsutvalget med åpen konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget bemerket følgende:

«I Man er enig i at alle som ved blodoverføring innen helsevesenet er blitt smittet med hepatitt C, bør gis en billighetserstatning uavhengig av om det er noe å bebreide helsevesenet. Pasienten må her anses for å ha kommet særlig uheldig ut.

Utvalget la et slikt syn til grunn for sitt vedtak 11. desember 1997 i BU jnr. 508/97. Søkeren var der ikke bløder, og hadde sannsynligvis blitt smittet ved blodoverføring under en by-passoperasjon i 1986. Hun påberopte seg den usikkerhet og besvær i dagliglivet som bevisstheten om infeksjonen medfører og de tiltak hun måtte treffe for å unngå å smitte andre, blant annet barnebarna. Helsetilsynet la til grunn at søkeren fremdeles var smittefarlig, men det 12 års lange forløp mellom smittetidspunktet og søknaden tydet på en fredelig tilstand. På denne bakgrunn avslo Helsetilsynet og Justisdepartementet søknaden, mens Billighetserstatningsutvalget av rimelighetsgrunner fant at det burde gis en erstatning på kr 25.000,-.

I sak BU jnr. 106/97 (vedtak 11. mars 1997) var søkeren bløder, og ble sannsynligvis smittet av hepatitt C-virus gjennom transfusjon. Hun var sterkt invalidisert av sin blødersykdom, men anførte at infeksjonen i tillegg hadde preget livet og vært en meget stor belastning for henne, spesielt i samlivet med mannen. Helsetilsynet uttalte at det ikke var mulig å bedømme hvor stor andel av pasientens klage som kunne tilbakeskrives virusinfeksjonen og foreslo kr 50.000,- i billighetserstatning. Justisdepartementet og utvalget høynet dette til kr 60.000,-. Klage over beløpet er ikke tatt til følge av Stortinget.

Sak BU jnr. 188/90 - hvor resultatet ble kr 100.000 i billighetserstatning - er ikke behandlet av noen av utvalgets nåværende medlemmer, slik at man ikke kjenner saksforhold eller begrunnelse.

II Det vanskelige spørsmål i saken er erstatningsutmålingen.

Fremstillingen foran viser at det kan være store faktiske forskjeller i sakene. Det klare utgangspunkt for Billighetserstatningsutvalget må være at søknaden skal undergis en individuell behandling (hva som for øvrig bekreftes av at søkerens inntekts- og formuesforhold skal inngå i rimelighetsvurderingen, selv om dette i praksis har hatt liten betydning). Generelle høye erstatningsutmålinger, slik som foreslått av Helsetilsynet, vil være i strid med dette dersom sakene ikke i alt vesentlig må sies å være likeartede m.h.t. sykdomsutviklingen. Og det vil de ut fra Helsetilsynets bemerkninger ovenfor ikke være, jfr. også dets opplysninger med statistikk i brev til Justisdepartementet 21. august 1998. En sammenligning med erstatningsutmålingen til HIV-smittede, jfr. Justisdepartementets bemerkninger, synes mindre treffende.

Med i rimeligshetsvurderingen hører klart selve belastningen for smittede ved usikkerheten om den fremtidige sykdomsutvikling. Helsetilsynet uttaler imidlertid her: «Leverbetennelse forårsaket av dette viruset er hos de fleste pasienter en godartet, men langvarig tilstand.» Skulle utviklingen ta en uheldig vei som ikke kunne forutses ved behandlingen av søknaden, er det etter ordningen med billighetserstatninger intet til hinder for en ny søknad.

Til fordel for generelle erstatninger taler selvfølgelig de praktiske fordeler ved at «massesøknader» avgjøres med faste beløp, noe som vil lette arbeidet med søknadene vesentlig. I praksis har man eksempler på slike avgjørelser, jfr. kr 100.000 i erstatning til lobotomerte. Stortingets vedtak om kr 60.000 som «moralerstatning» til omstreiferbarn for tapt skolegang, er også i praksis blitt et fast erstatningsbeløp, fordi det er lite gjennomførbart å foreta en «finjustering» av sakene.

Billighetserstatningsutvalget konkluderer disse prinsipielle bemerkninger med at man vanskelig finner å kunne følge Helsetilsynets forslag om en generell erstatning på kr 100.000 til alle hepatitt-C smittede. For de fleste smittede - som etter det opplyste altså ikke har særlig direkte plager av smitten - vil beløpet ikke harmonere med de billighetserstatninger som ellers gis for helseskader. De økonomiske konsekvenser av forslaget - for blødere alene over 15 millioner kroner, tilsier også at dette prinsipielle spørsmål bør Stortinget ta stilling til.

III Når utvalget så vender tilbake til den konkrete sak, har Helsetilsynet ikke funnet sannsynlighetsovervekt for at søkerens ledd- og muskelsmerter skyldes leverbetennelsen. Dets konklusjon er at søkeren har «en lett, kronisk betennelse i leveren». Det foretas f.t. en behandling av søkerens leverbetennelse, men resultatet av behandlingen er usikkert.

Utvalget setter etter dette erstatningen til kr 25.000, jfr. en sammenligning med BU jnr. 508/97. Da denne saken som nevnt er klaget inn for Stortinget, vil avgjørelsen der gi utvalget signal om hvor erstatningsnivået skal ligge.

Vedtak:

Det bevilges billighetserstatning av statskassen til NN med kr 25.000,-.»

Billighetserstatningsutvalget ba i brev til Justisdepartementet av 4.1.1999 om at saken forelegges for Stortinget for endelig vurdering av dette prinsipielle spørsmål uavhengig av klage, og at klagen i sak BU 508/97, inntatt som klagesak nr 2, avgjøres samtidig.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette saken.

Sak nr 2

NN, født 1923, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi hun ble påført hepatitt C virus i forbindelse med medisinsk behandling. I tillegg til svekket helse med hyppige virusinfeksjoner, pustebesvær og brokk, lever hun med angsten for å smitte andre mennesker.

Helsetilsynet fant det sannsynlig at søker ble påført smitte under en operasjon i 1986. Med bakgrunn i at det på denne tiden ikke foregikk systematisk testing av giverblod her i landet med henblikk på denne type virus, kom Helsetilsynet til at det ikke var noe å bebreide helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Selv om helsevesenet ikke kunne bebreides kom Billighetserstatningsutvalget til at søker av rimelighetsgrunner burde tilkjennes billighetserstatning. Søker fikk innvilget billighetserstatning med kr 25.000,-

I klagen ble det anført at beløpet er for lavt sett hen til de søkers store helseproblemer.

Helsetilsynet viste til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholdt sin tidligere tilråding.

Klagen ble fremmet i St prp nr 86 (1997-98), sak nr 24. Stortinget behandlet 23.11.1998 innstilling fra justiskomiteen om billighetserstatninger fra statskassen (Innst. S. nr. 25 for 1998-99). Anken ble ikke tatt til følge.

Justisdepartementet viser til Billighetserstatningsutvalgets uttalelse i sak nr 1 og fremmer som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget saken på ny.

Sak nr 3

NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er stadige smerter, store fordøyelsesplager og mange sykehusopphold etter magesåroperasjon ved X sykehus i 1969.

Helsetilsynet bemerket at operasjonen forløp som planlagt og uten komplikasjoner. På den annen side var det liten tvil om at operasjonen har vært hovedårsaken til de etterfølgende plager og senere behov for korrigerende inngrep. Man fant imidlertid at det her dreiet seg om nokså vanlige komplikasjoner til en rutinemessig operasjon. Helsetilsynet konkluderte på denne bakgrunn med at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til søkers store smerter gjennom 30 år, samt til det faktum at hun i 1997 ble operert for brokk.

Helsetilsynet viser til at sistnevnte operasjon ikke har sammenheng med den tilstand det er søkt om billighetserstatning for, og at anken for øvrig ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 4

NN, KK og LL født i henholdsvis 1937, 1961 og 1964, har søkt om billighetserstatning fra statskassen. Grunnlaget for søknaden er tapet av mor og ektefelle, som begikk selvmord til tross for at hun var innlagt ved X-sykehus som deprimert og suicidal.

Helsetilsynet bemerket at det som hovedregel kun gis erstatning til den som selv har kommet spesielt uheldig ut av sin behandlingssituasjon. I utgangspunktet gis det derfor ikke slik erstatning til etterlatte eller pårørende, selv om man kommer til at hovedpersonen ville ha vært berettiget til slik erstatning. Helsetilsynet fant at det ikke forelå omstendigheter som gjør det riktig å fravike hovedregelen i dette tilfelle. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at selv om NN ikke selv var pasient, hadde han et særdeles negativt møte med X sykehus. Det vises også til søkerenes vanskelige situasjon i dag.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 5

NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning av staten som følge av skader hun pådro seg i tarmen i forbindelse med strålebehandling. Hun mener at strålebehandlingen som ble gitt i 1969 i ettertid har slått ytterst uheldig ut og ødelagt hennes liv ved at hun nå har gjennomsnittlig 6-8 løse tarmuttømmelser pr døgn.

Helsetilsynet legger til grunn at diaretendensen delvis har sammenheng med stråleskadet tarm. Det vises til at tarmskade etter strålebehandling er ganske hyppig og derfor en påregnelig komplikasjon. Videre vises til at søkers symptomer ble forverret etter en tarmoperasjon i 1984, da det etter en svulstutvikling i bekkenregionen ble nødvendig å fjerne blære og vagina. Helsetilsynet konkluderte med at den behandling søker har fått har vært adekvat, og at legene ved X således ikke kan kritiseres for den behandling som ble gitt i 1969. Helsetilsynet fant heller ikke at søker var kommet spesielt uheldig ut, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at tarmproblemene skyldes stråleskader og at pasienter som er strålebehandlet overses i norsk helsevesen.

Helsetilsynet kan ikke se at klagen inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 6

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av plager etter ankelbrudd i 1963. Søker brakk ankelen og ble behandlet på X sykehus. Hun anfører at ankelen ble satt sammen galt og at dette har ført til at evnen til å belaste beinet har blitt drastisk redusert. Som en følge av dette har hun fått andre plager. Hun er 50 % uføretrygdet.

Statens helsetilsyn viste til at søker hadde en betydelig ankelskade med brudd tre steder, og at skaden ble behandlet etter datidens anerkjente metoder. Til tross for at behandlingen ble ansett som tilfredsstillende utviklet det seg imidlertid slitasjeforandringer. Denne utviklingene kan ikke sies å være uvanlig ved denne type skade, idet slitasjeforandringer etter slike ankelbrudd forekommer i 30 % av tilfellene uansett behandlingsmåte. Helsetilsynet fant ikke at det var noe kritikkverdig ved den behandling søker har fått, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at behandlingen viste seg å være feil og at X sykehus tidlig oppdaget dette. Det vises til at sykehuset burde ha operert på nytt når slitasjeskadene utviklet seg, i stedet for å skyve fra seg ansvaret.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 7

NN, født 1933, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for dette er at hennes ektefelles død i 1992 kunne vært unngått hvis han hadde blitt innlagt på sykehus på et tidligere tidspunkt. Søker mener hun har lidt et meget betydelig økonomisk tap ved ektefellens bortgang.

Helsetilsynet bemerket at det som hovedregel bare er den som selv har kommet spesielt uheldig ut av sin behandlingssituasjon som kan kreve billighetserstatning. I utgangspunktet gis det derfor ikke billighetserstatning til etterlatte eller pårørende, selv om man kommer til at hovedpersonen ville ha vært berettiget til slik erstatning. Helsetilsynet fant ikke at det var grunnlag for å fravike hovedregelen i dette tilfellet, og konkluderte således med at det ikke var grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler. For øvrig er det vedlagt en legeerklæring fra en spesiallege som konkluderer med at pasienten burde vært innlagt tidligere.

Helsetilsynet finner ikke at det foreligger spesielle omstendigheter som gir grunnlag for å innvilge billighetserstatning i dette tilfellet, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 8

NN, født 1924, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av stråleskade etter behandling for kreft. Søker fikk fjernet livmor og eggstokker i 1983 p.g.a. kreft og ble etterbehandlet med radiuminnlegg i skjeden. Rundt 1994 fikk hun så nedfall av fremre skjedevegg og ble henvist til operasjon. Det anføres at hun i forbindelse med operasjonen skal ha fått dobbel dose kvinnelig kjønnshormon i forhold til det hun skulle ha hatt, og at dette ga bivirkninger som hjertebank og sprekker i hud og blodårer.

Helsetilsynet viste til at radiuminnlegget kan ha reddet søkeren fra spredning av kreftsvulsten og at nedsatt tilheling er uunngåelig etter radiuminnlegg. Det er videre vist til at legens avveininger og anbefalinger er faglig godt begrunnet, og at behandlingen har fulgt anerkjente rutiner. Det er lite sannsynlig at misforståelsen som førte til en kortvarig overdosering av det benyttede hormon har hatt skadelige virkninger. Helsetilsynet fant ikke at søker har hatt et uheldig møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker har fått store skader som følge av kreftbehandlingen, samt at det var legens feil at hun tok dobbel hormondose.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 9

NN, født 1969, har søkt om billighetserstatning fra statskassen. Grunnlaget for søknaden er påstått feildiagnose og feilbehandling etter at hun falt av hesteryggen i 1989. Hun ble 1-2 dager etter ulykken rekvirert til fysikalsk behandling isteden for å få skaden nærmere undersøkt. I 1996 tok hun kontakt med kiropraktor som ved røntgen konstaterte at det var brudd i ryggen svarende til det stedet hun hadde slått seg i 1989.

Helsetilsynet fant at oppfølgingen av søkers kroniske ryggsmerter må anses mangelfull idet det ikke ble foretatt røntgenundersøkelse. Dette resulterte i manglende diagnostisering av en smertefull lidelse som kan behandles med hell. Helsetilsynet fant på denne bakgrunn at søker har kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger og konklusjon og billighetserstatning ble innvilget med kr 50 000,-.

Søker har klaget over beløpets størrelse og hevder at det er svært lite i forhold til den sterkt forringede livskvalitet hun har fått som følge av feildiagnose og feilbehandling etter ryggskaden. Det vises for øvrig til tidligere anførsler samt søkers vanskelige økonomiske situasjon.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 10

NN, født 1915, har søkt billighetserstatning av statskassen på grunnlag av plager etter strålebehandling. I 1973 ble det påvist sannsynlig ondartet forandringer i livmorhalsen. Søker fikk strålebehandling som eneste behandling. Etter avsluttet behandling hadde hun mer eller mindre vedvarende plager.

Helsetilsynet viste til at søker ble behandlet i tråd med den gangs retningslinjer for behandling av livmorhalskreft. Hun ble helbredet for sin kreftsykdom. Helsetilsynet uttalte at behandlingen ble gitt så skånsomt som mulig, men at søker til tross for dette utviklet strålebivirkninger langt i overkant av hva man kunne forvente som en inkalkulert risiko. Helsetilsynet konkluderte på denne bakgrunn med at søker hadde kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

I klagen anføres det at beløpet er for lavt sett i forhold til hennes plager. For øvrig henvises til tidligere anførsler.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 11

NN, født 1924, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av skader etter feilbehandling ved brudd på lillefinger i 1987. Bruddet grodde slik at det oppsto en feilstilling. Skaden har medført at han har måttet slutte som musiker, frisør og kraftakrobat. Hans inntektsgrunnlag er med dette betydelig redusert.

Helsetilsynet uttalte at den opprinnelige skade burde ha vært behandlet av en spesialist i kirurgi på et sykehus, og anså behandlingen av skaden som helt inadekvat. Helsetilsynet fant at primærbehandlingen av skaden var kritikkverdig, og at søker således hadde vært spesielt uheldig i sitt møte med helsevesenet. Det ble anbefalt billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

I klagen vises til en spesialisterklæring vedrørende de store skadefølger for søker.

Med bakgrunn i søkerens omfattende følgetilstand etter skaden fant Helsetilsynet grunnlag for å anbefale billighetserstatning med ytterligere kr 50 000,-.

Justisdepartementet fant på bakgrunn av skadens omfang og søkerens alder på skadetidspunktet, at det innvilgede beløp var i samsvar med erstatningsnivået etter billighetserstatningsordningen. Departementet anbefalte ikke ytterligere billighetserstatning.

Saken ble på ny forelagt Billighetserstatningsutvalget som tiltrådte Justisdepartementet vurdering og konklusjon. Utvalget presisert at tidligere billighetserstatning ble satt såvidt høyt nettopp på grunn av skadefølgene.

I klagen vises til at det er lagt til grunn at behandlingen av skaden var kritikkverdig, og at Helsetilsynet anbefaler erstatningen hevet med ytterligere kr 50 000,-.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsordningen fremmer med dette klagen.

Sak nr 12

NN; født 1940, har søkt billighetserstatning av staskassen på grunnlag av smerter i nakken, ryggen og brystet etter en brystkreftoperasjon som søker mener var for omfattende.

Helsetilsynet fant at den aktuelle operasjon overveiende sannsynlig var årsak til søkers smertetilstand, og at en tilstand av denne karakter og omfang ikke er påregnelig etter den behandling som er gitt. Det ble anbefalt billighetserstatning med kr 100.000,-.

Justisdepartementet og Billighetsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100.000,-.

Det klages over beløpets størrelse, idet det anføres at beløpet ikke står i forhold til den reduksjon i livskvalitet som søker har hatt.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 13

NN født 1950, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av senskade av nervesystemet etter strålebehandling for testikkelkreft. Det ble påvist svulst i den ene testikkelen da søker var 21 år. Svulsten ble fjernet. Den var imidlertid ondartet, så søker ble henvist til etterfølgende strålebehandling. Sannsynlig spredning ble påvist, og omfattende stråling ble utført. Søker ble etter dette ansett som helbredet. Etter en stund fikk han imidlertid skrantende helse i form av ryggplager, alkoholproblemer, depresjon og angst, hvilket har gjort ham arbeidsufør. I 1994 utviklet det seg nye symptomer først og fremst i form av gangforstyrrelser og stivhet samt smerter i bena. Det ble da funnet moderate, men tydelige tegn på nerveskade i bena.

Helsetilsynet viste til at strålebehandlingen ble foretatt i en tid da mer effektive metoder var under utvikling, og at man måtte prøve seg frem hva angikk doser og avgrensning av strålefeltene for å skåne indre organer. Helsetilsynet fant at det er sannsynlig sammenheng mellom behandlingen og søkers nerveskade. Det ble vist til at det ikke er tvilsomt at X i søkers tilfelle fulgte datidens aksepterte retningslinjer, og at det derfor ikke foreligger feil eller forsømmelse fra sykehusets side. Helsetilsynet la imidlertid vekt på at det i søkers tilfelle ikke kan sies å foreligge en påregnelig komplikasjon, og at han må sies å ha kommet såvidt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet at det er grunnlag for å anbefale billighetserstatning med kr. 150 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til ovenstående instansers vurdering og konklusjon bortsett fra erstatningsbeløpet, som på bakgrunn av en tidligere tilsvarende sak ble satt til kr 100.000,-.

Det klages over beløpets størrelse. Søker anfører økte smerter som har kommet snikende med årene, samt at strålingen medførte synlige merker på nederste del av ryggen i to til tre år etter behandling.

Helsetilsynet viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 14

NN, født 1931, har søkt billighetserstatning av statskassen på grunn av følgetilstand etter strålebehandling. Søker ble i 1980 behandlet operativt for bløtdelsvulst på baksiden av venstre lår, og det ble senere gitt strålebehandling. Søker hadde etter dette problemer med blodpropp og væskeansamling i underhudsvevet, men fikk ikke tilbakefall av svulstsykdommen. Han ble således ansett helbredet. I 1990 fikk han et spiralbrudd av lårbenets nedre del, som ble satt i sammenheng med strålebehandlingen 10 år tidligere. I 1994 ble benet amputert. Det har vært vanskelig å tilpasse protese, og søker er plaget med fantomsmerter. Hans tilstand ble komplisert i 1991 og 1996 med hjerteinfarkt, og han har hatt et betydelig inntektstap som uføretrygdet arkitekt fra eget kontor. Det er hevdet fra X sykehus side at fremgangsmåten tilsvarte den som ble brukt i Norden på den tiden, men at den medførte såvidt store bløtdelsskader at man i de senere år har forsøkt å fordele stråledosene bedre.

Helsetilsynet viste til at det er en overveiende sannsynlig sammenheng mellom strålebehandlingen og benbruddet ti år senere, og at dette er en meget sjelden komplikasjon etter slik behandling. Det ble bemerket at det også er mulig at strålefeltet burde være bedre avgrenset. Helsetilsynet ville imidlertid ikke kritisere legene ved X for forholdene, men uttalte at dette trekker i retning av at billighetserstatning bør gis. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 100.000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100.000,-.

Det klages over beløpets størrelse. For øvrig vises til tidligere anførsler.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 15

NN, født 1952, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av manglende diagnostisering og medisinsk oppfølgning av søkers pustebesvær, hvilket har ført til mangeårig arbeidsuførhet. Søker fikk i begynnelsen av 80 årene økende plager med arbeidsevne, nattesøvn, snorking, hodepine og utholdenhet, og sa opp sin stilling av denne grunn. Han begynte å gå opp i vekt fra ca 65 kg til ca 150 kg i tidsrommet 1983 til 1992, og har ikke lyktes i sine forsøk på å gå ned i vekt. Søker har også oppsøkt en rekke leger og alternative behandlere. Han ble innlagt på X ved et akutt tilfelle i 1992. Det viste seg å foreligge et «søvnapnesyndrom», det vil si et en sterk tendens til snorking og uregelmessigheter i i pustefunksjonen om natten i form av perioder med pustestopp. Det ble også påvist vanskelige passasjeforhold i øvre luftveier og trange passasjeforhold bak i svelget. Det ble av denne grunn nødvendig å lage en åpning nederst på halsen hvor det ble satt et rør til hovedluftrøret. Røret ble senere fjernet.

Helsetilsynet viste til at søker ved innleggelsen ved X i 1992 sannsynligvis hadde hatt søvnapnesyndrom i flere år. Helsetilsynet anså det lite sannsynlig at den akutte forverrelsen i 1992 ville vært unngått selv om diagnosen søvnapne hadde blitt stillet tidligere, idet overvekten var hovedelementet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker klaget over vedtaket, og anførte at hans sak på mange punkter bygger på gale opplysninger. Det ble vist til at det uriktig er lagt til grunn at han har fått avslag hos Rikstrygdeverket vedrørende spørsmål om sykepenger, idet Rikstrygdeverket endret sitt tidligere vedtak om å stanse utbetaling av sykepenger. Søker anførte også at det ble utvist grov uaktsomhet da det ved X ble operert inn luftrør, idet det først ble operert inn feil kanyle. Da ny kanyle ble innsatt, var denne feildimensjonert.

Helsetilsynet fant på bakgrunn av de nye opplysningene i saken at den manglende erkjennelse av sykdomsutviklingen på grunn av søvnapne syndrom og overvekt satte søker i flere år i en vanskelig økonomisk situasjon som det først ble rettet på i 1995. Operasjonen knyttet til luftrør kommenteres ikke ytterligere. Helsetilsynet fant at søker er kommet så uheldig ut av sitt møte med helsevesenet at det er grunnlag for å anbefale billighetserstatning med kr 100 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Det klages over beløpets størrelse, idet søker anfører å ha gått glipp av ca. 1,5 mill kroner i lønnsinntekter.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger samt at billighetserstatning ikke utmåles på grunnlag av faktisk inntektstap, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 16

NN, født 1969 har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av en konstant, invalidiserende smertetilstand som oppsto etter en blindtarmoperasjon i 1987. Søker anfører at hun før utskrivning fra sykehuset påpekte at hun hadde smerter og at såret var rødt og hovent, men at hun ble fortalt at dette var vanlig. Hun har senere vært innlagt en rekke ganger uten at det har vært mulig å finne årsaken til smertene.

Helsetilsynet viste til at søker har vært utsatt for mange uheldige faktorer i barne- og ungdomsårene, men at det likevel synes åpenbart at komplikasjonen etter det operative inngrepet i 1987 har vært en viktig enkeltfaktor for begrensinger av en mer positiv livsutfoldelse. Det ble vist til at det foreligger entydige journalopplysninger om nerveutfall etter operasjonen. Helsetilsynet fant det på denne bakgrunn overveiende sannsynlig at nerveskaden skyldes inngrepet og sårbetennelsen etter dette, samt at betennelsen ville ha fått et mindre omfang hvis det var blitt lagt inn drenasje i sårhulen under operasjonen. Helsetilsynet konkluderte med at søker har vært uheldig i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte billighetserstatning med kr 100 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

I klagen anfører søker at erstatningen er satt for lavt i forhold til skadene hun er påført. Hun viser særlig til sin unge alder. Videre hevdes at hennes plager og skader fra operasjonen feilaktig er blitt blandet sammen med opplevelser fra barne og ungdomsårene, og at hun ikke er blitt tatt på alvor av legene i årene etter operasjonen. Dette skal ha ført til at hun har hatt problemer med å bli uføretrygdet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 17

NN, født 1969, har søkt om billighetserstatning for senvirkninger etter hjernebetennelse som følge av koppevaksine. Skaden har ført til funksjonssvekkelse i form av bevegelsesforstyrrelser i finmotorikk og koordinasjon. Søker har også moderate lese-, tale, og forståelsesproblemer.

Helsetilsynet viste til at hjernebetennelse var en sjelden og fryktet komplikasjon, hvilket var medvirkende til at obligatorisk koppevaksinasjon har opphørt i Norge. Det ble videre vist til at søker har lette tegn til hjerneskade som utvilsomt har medført sosiale tilpasningsproblemer og forsinket utdannelse. Helsetilsynet fant at hjerneskaden er en komplikasjon til koppevaksinasjonen og la vekt på at søker ble vaksinert til tross for at hun hadde feber umiddelbart før vaksinasjonen. Helsetilsynet konkluderte med at søker var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte billighetserstatning med kr 75 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til ovenstående instansers vurdering, dog slik at billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

I klagen ble det anført at det tilkjente beløp var satt for lavt. Det hevdes at søker til tross for mange år som sykepleierstudent, ikke klarte å bestå praksisperioden på grunn av hjerneskaden. Dette innebar stor usikkerhet med hensyn til hennes mulighet til å fullføre utdannelsen.

Helsetilsynet viste til at klagen ikke inneholdt nye medisinske opplysninger og opprettholdt sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefalte at klagen ikke ble tatt til følge.

Stortinget behandlet 15.06.98 innstilling fra justiskomiteen om billighetserstatninger fra statskassen (Innst. S. nr. 217 for 1997-98). Anken ble ikke tatt til følge.

Søker har bedt om fornyet behandling av klagen, idet det vises til at hun nå har fått endelig avslag for såvidt gjelder muligheten til å kunne fortsette sin sykepleierutdannelse. Det hevdes på denne bakgrunn at erstatningsbeløpet er satt for lavt.

Helsetilsynet finner ikke at det faktum at søker er avskåret fra å fullføre en sykepleierutdannelse, gir grunnlag for å anbefale ytterligere erstatning.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 18

NN, født 1954, har søkt staten om billighetserstatning for forsinket behandling av urinveisproblemer samt feil ved behandlingen av søkerens attføringssak.

Helsetilsynet uttalte at søkeren ble påført unødige lidelser i nærmere fire år fordi hun ikke ble henvist til spesialist i urinveissykdommer. Helsetilsynet fant at søkeren er kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte billighetserstatning med kr 30 000,-.

Rikstrygdeverket slo fast at det var begått feil i saksbehandlingen, idet vedtaket om avslag på attføringsopplegg ble fattet til tross for mangelfull dokumentasjon i saken. Rikstrygdeverket fant det likevel usikkert om riktig saksbehandling ville ha medført at søkeren hadde fått attføringsopplegg og var således i tvil med hensyn til spørsmålet om innvilgelse av billighetserstatning.

Justisdepartementet fant at trygdeverkets mangelfulle behandling førte til en langvarig usikkerhet for søker mht hennes trygderettslige posisjon. Sett i sammenheng med hennes vanskelige helsetilstand førte dette til at hun kom særlig uheldig ut. Departementet fant etter en helhetsvurdering at det burde innvilges billighetserstatning med kr 50 000,-.

Billighetsutvalget sluttet seg til Justisdepartementet vurdering, dog slik at billighetserstatningen etter en helhetsvurdering ble satt til 70 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. Det anføres at søker ville ha unngått å måtte gå fra sin stilling hvis riktig behandling var blitt gitt. Hun mener at årsaken til at hun ikke har fått noen av de stillingene hun senere har søkt, kan være at det av oppsigelsen kommer frem at hun ikke sluttet av egen fri vilje.

Helsetilsynet og Rikstrygdeverket finner ikke at klagen inneholder opplysninger som kan endre deres tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 19

NN, født 1939, har søkt staten om billighetserstatning. Grunnlaget for søknaden er manglende medisinsk behandling, manglende trygdeytelser og problemer i forbindelse med at søkeren ble utvist fra en skole.

Helsetilsynet fant at søker ikke fikk adekvat behandling etter at han i en arbeidsulykke i USA ble påført kneskade. Det ble imidlertid vist til at behandlingen skjedde i utlandet og således faller utenfor anvendelsesområdet for Billighetserstatningsordningen. Helsetilsynet la videre til grunn at legene ved X gjorde sitt beste for å rette opp den feilstilling som hadde oppstått og for å få bukt med infeksjonen. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

For så vidt gjelder anførselen om manglende trygdeytelser, uttalte Rikstrygdeverket at søker synes å ha blitt tilstått de ytelser som han til enhver tid har hatt krav på etter gjeldende yrkesskadelovgivning. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det på bakgrunn av den foreliggende dokumentasjon måtte antas at det neppe var tilstrekkelig grunnlag for utvisning fra skolen etter dagjeldende regler. Utvisningen kunne imidlertid ikke anses som direkte årsak til søkerens problemer, og billighetserstatning ble derfor ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til ovenstående instansers vurderinger og konklusjoner, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler samt at det må foretas en samlet vurdering av de ulike forholdene.

Helsetilsynet bemerker at det ikke foreligger noen nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Rikstrygdeverket uttaler at det ikke foreligger nye opplysninger i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opplyser at det ut fra den dokumentasjon som nå foreligger, synes som om skolens organer har handlet i samsvar med dagjeldende regler om utvisning, og at skolen derfor ikke kan bebreides i forbindelse med utvisningssaken. For øvrig vises det til at søker selv hadde hovedansvaret for de forhold som førte til utvisningen. Departementet fant på denne bakgrunn å måtte opprettholde sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget viser til sin tidligere uttalelse og fremmer med dette klagen.

Sak nr 20

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av manglende oppfølgning av lærevansker i grunnskolen. I søknaden anføres det at søkeren hadde spesifikke lese- og skrivevansker som skoleverket grep fatt i for sent og på feilaktig måte. Han gikk ut av skolen uten å få vitnemål etter 8 års skolegang.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren hadde lese- og skrivevansker på skolen og at disse medførte følelsesmessige problemer. Det ble også antatt at søkerens første skole trolig burde ha satt inn mer målrettet hjelp på et tidligere tidspunkt. Overføringen til hjelpeklasse var imidlertid ikke kritikkverdig. Det ble også antatt at søkeren fikk tilfredsstillende undervisning på de neste skolene han gikk selv om han fortsatt har store lese- og skriveproblemer. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bemerket også at det ble gjort lite for å få søkeren til å gjennomføre ni-årig skole. Departementet fant imidlertid, ut fra datidens forhold, at den hjelp søkeren fikk ikke har vært såvidt mangelfull at han er kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i tilsvarende situasjon. Det ble på denne bakgrunn ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at årsaken til at søkeren sluttet skolen i 1. klasse var at han ble mobbet og ved en rekke anledninger slått av læreren. Læreren skal senere ha blitt avskjediget. Det hevdes videre at både skolepsykolog og IQ-test indikerte at søkeren hadde normale forutsetninger. Da han ble overført til ny skole, skal han ha blitt sittende alene uten tilbud om støtteundervisning, slik han var blitt lovet. Han skal også ha blitt brukt til praktiske gjøremål av lærerne. Det konkluderes med at den sakkyndige rapporten departementet bygget sin vurdering på, gir et fortegnet bilde av virkeligheten og at man i klageomgangen må se saken fra søkerens ståsted. Det hevdes videre at det er feil når det er lagt vekt på at den niårige grunnskolen var i et forsøksstadium.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som tilsier en endring av tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 21

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av manglende grunnskoleopplæring i Finnmark under krigen ved at skolen ble rekvirert. Som finsktalende skal han heller ikke ha hatt utbytte av den lille skolegangen han fikk etter at han ble evakuert sørover.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at svært mange skoler ble stengt under krigen p.g.a. forskjellige forhold og at dette ikke i seg selv danner grunnlag for billighetserstatning. At søkeren ikke fikk utbytte av undervisning på norsk må ses på som et resultat av den allmenne fornorskning på den tiden og de praktisk-pedagogiske konsekvensene som ble trukket av den. I henhold til praksis gir heller ikke dette grunnlag for billighetserstatning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant etter dette ikke grunn til å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at krigssituasjonen rammet mange - ikke bare skolebarn - og at dette ikke kan danne grunnlag for billighetserstatning i dag.

I klagen påpekes at søkeren ikke er same. Det hevdes at det må anses å være grov forskjellsbehandling at samer skal være tilbudt gratis undervisning på 50-tallet, når dette ikke ble tilbudt norske. Søker mener derfor å ha krav på en rimelig billighetserstatning til dekning av utgifter til voksenopplæring.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet beklager at de la til grunn at søkeren var samisk, men påpeker at de samme vurderingene må benyttes overfor samiske såvel som finsktalende barn forsåvidt det gjelder billighetserstatning. KUF viser forøvrig til at det i klageomgangen ikke fremkommer nye opplysninger om søkerens grunnskoleopplæring og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 22

NN, født 1971, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av at den undervisning han fikk på videregående skole var mangelfullt tilrettelagt for hans dysleksi. Søker har tidligere reist erstatningskrav mot X kommune for dette forhold. Kommunen ble frifunnet idet retten ikke fant at det forelå erstatningsgrunnlag.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at retten fant at det ikke forelå ansvarsgrunnlag for kommunen, da det ikke var grunnlag for kritikk mot skolen for at den ikke oppdaget hans dysleksi. Videre bemerket departementet at man ved billighetserstatningsordningen ikke skal kunne overprøve domstolsavgjørelser. Departementet fant heller ikke at han var kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre i samme situasjon, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet uttalte at selv om billighetserstatningsordningen ikke stiller krav til erstatningsbetingende uaktsomhet, vil spørsmålet om hvorvidt skolen har opptrådt kritikkverdig være av avgjørende betydning ved vurderingen av om billighetserstatning skal kunne tilkjennes. Det ble vist til at byretten ikke fant at det forelå kritikkverdige forhold fra skolens side, og at en eventuell tilkjenning av erstatning således uansett vil forutsette en overprøvning av domstolenes vurdering. En slik overprøving faller utenfor Billighetserstatningsutvalgets mandat, og søkerens krav på erstatning må derfor anses uttømmende vurdert ved den domstolsbehandling som har funnet sted. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurderinger og konklusjon.

I klagen anføres at det rettslige grunnlaget for domstolsprøving og grunnlaget for søknaden om billighetserstatning er forskjellig, og at det derfor ikke er tale om noen rettslig overprøving av domstolens vurdering. Klager anfører videre å ha rett til billighetserstatning fordi han har kommet dårligere ut av utdannelsessystemet enn andre han kan sammenligne seg med.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som gir departementet grunn til å endre sin tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen

Sak nr 23

NN, født 1958, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av mangelfull undervisning og feilplassering i spesialskole. Søker ble, etter anbefaling av skolepsykologen, overført til X skole hvor han gikk i 10 år. Feilplasseringen skal ha gitt seg utslag i at han i dag er uføretrygdet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det er lite trolig at den vanlige skolen ville ha klart å tilrettelegge opplæring som var bedre tilpasset søkers behov og forutsetning. Departementet så ikke bort fra at hans emosjonelle og sosiale problemer kunne ha gitt vel så store utslag i et vanlige skolemiljø. X skole kan vise til en forholdsvis gunstig statistikk over elever som enten tok videreutdanning eller var selvforsørgende etter gjennomført skolegang. Etter departementets vurdering kunne det ikke lastes X spesialskole at dette ikke lyktes i søkers tilfelle. Departementet konkluderte med at slik systemet og forholdene var i skolen i det aktuelle tidsrom, kan ikke søker anses å ha kommet spesielt uheldig ut. Billighetserstatning ble derfor ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at to andre søkere som var elever ved samme skole i samme tidsrom, har fått billighetserstatning. Det anføres at en undersøkelse foretatt 1995 viser at søker fungerer i normalområdet, og at de opplysninger man har om søker i dag, må tas i betraktning. Videre anføres at det var kritikkverdig at X skole ikke fulgte skolepsykologens råd om en ny vurdering etter et par år.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at de forhold og vurderinger som lå til grunn for søkers opptak og opphold på X skole tidligere er grundig belyst, og at det i klagen ikke er fremført vesentlige synspunkter som tilsier en endring av tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 24

NN, født 1929, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av mangelfull skolegang under krigen. Søkeren anfører at hun ikke fikk skolegang i det hele tatt fordi skolen ble rekvirert av tyskerne.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren var i opplæringspliktig alder fra høsten 1936 til våren 1943, og at det var skoletilbud i X frem til evakueringen i 1944. Søker hadde således skoletilbud i hele den perioden hun var i opplæringspliktig alder. I følge dokumentasjon fra X skolekontor har hun gått på skole fra 1937 til 1942. Departementet viste til at det ikke forelå opplysninger som tilsa at hun har kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og billighetserstatning ble ikke tilrådd.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at de tyske soldatene bosatte seg på skolen og internatet, og dette medførte at elevene ikke hadde mulighet til å få fullverdig undervisning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen

Sak nr 25

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av tapt skolegang under 2. verdenskrig samt mangelfull undervisning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren kan ha tapt ett skoleår som følge av krig eller gjenreising, men at dette ikke har satt henne i noe vesentlig verre stilling enn andre i samme situasjon. Etter Billighetserstatningsutvalgets og Stortingets lange og fast praksis innvilges ikke billighetserstatning for forhold som skyldes krigen. Departementet viste videre til at selv om undervisningen foregikk på norsk og søkeren var samisktalende, så må undervisningstilbudet vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med forskningspolitikken og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble trukket av den. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker er funksjonell analfabet eller dyslektiker på grunn av mangelfull opplæring. Dette hevdes å føles både nedverdigende og psykisk belastende. Det vises også til Kongens tale i Karasjok i oktober 1997 der han beklaget den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det i klagen ikke fremkommer noen nye opplysninger vedrørende søkers grunnskoleopplæring og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 26

NN, født 1934, har søkt billighetserstatning av statskassen på grunn av mangelfull skolegang under 2. verdenskrig. Søker var i opplærings pliktig alder fra høsten 1941 til våren 1948. Skolekontoret mangler opplysninger om søkerens skolegang, idet det er sannsynlig at opplysningene om søker gikk tapt i brannen i X under krigen. Søker anfører å ha fått 24 uker skolegang under krigen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at de 24 ukene skolegang under krigen tilsvarer 3 skoleår, da internatelevene gikk på skole halv tid. Dette var fordi internatene delvis var okkupert av tyskerne. Skolen var på grunn av evakueringen ikke i drift før 1946, og søker hadde skoletilbud i to år fra 1946 til 1948. Departementet fant ikke at søker har tapt vesentlig skolegang eller at han er kommet verre ut enn andre som følge av krigen. Det ble i den forbindelse også vist til at ligningsattesten heller tyder på at han er kommet bedre ut enn andre i hans situasjon. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at 24 ukers skolegang under krigen vanskelig kan tilsvare 3 års ordinær skolegang. Søker viser til at han hadde lite utbytte av skolegangen fordi undervisningen foregikk på norsk, mens han var samisktalende. Videre tilbakevises Kirke- utdannings- og forskningsdepartementets uttalelse om at søkers ligning tyder på at han heller har kommet bedre ut enn andre i hans situasjon, idet inntektsnivået ikke kan tilskrives søkers skolegang.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det tap av skolegang søker led under krigen skyldes krigssituasjonen, og at det etter Billighetserstatningsutvalgets og Stortingets lange og faste praksis ikke innvilges billighetserstatning for forhold som skyldes krigen. For øvrig vises til at opplæringstilbudet må vurderes utfra datidens allmenne intensjon med fornorskningspolitikken og de praktisk- pedagogiske konsekvensene som ble trukket av den. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 27

NN, født 1929, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkerens familie var reisende.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker har fått ca. 3 års skolegang og at hun således ikke har fått den grunnskoleopplæring hun hadde krav på. Departementet anbefalte å gi billighetserstatning med kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000,-.

Det klages over beløpets størrelse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger samt at det innvilgede beløp er i samsvar med det nivå som Stortinget har anbefalt i slike saker.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget femmer med dette klagen.

Sak nr 28

NN, født 1951, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av mangelfull oppfølgning av dysleksi samt feilplassering i spesialklasse for problembarn. Søker lider av dysleksi som følge av skjeve hornhinner.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bemerket at manglende dokumentasjon er et problem i denne saken. Departementet viste til at søker ble utvist i 6 klasse, og at han ikke fikk tilbud om å fullføre skolegangen. Utvisning ble gjennomført uten gyldig vedtak og pliktig melding til barnevernet ble ikke foretatt. Departementet fant at skoleverket med dette har ignorert søkers rettigheter, og at utvisningen må anses som særdeles kritikkverdig idet den fratok søker 1-2 års opplæring. På grunn av den avkorting han fikk i skolegangen anbefalte departementet billighetserstatning med kr 100 000,-.

Justisdepartementet bemerket at det på grunn av manglende dokumentasjon var vanskelig å bringe på det rene hvilken fremgangsmåten som ble fulgt og hvorvidt den var kritikkverdig. Departementet la imidlertid til grunn at søker ble utvist samt at han ikke fikk tilbud om å fullføre grunnskolen, og fant ut fra en konkret rimelighetsvurdering å burde anbefale billighetserstatning. Utfra praksis i sammenlignbare saker fant departementet imidlertid å anbefale erstatningen satt til kr 75 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble innvilget med kr 75 000,-.

Det klages over erstatningens størrelse. I klagen anføres at å henvise til «rimelighet» og «sammenlignbare saker» som begrunnelse til å redusere beløpet i forhold til faginstansens innstilling, synes meget lettvint. Videre anføres at manglende dokumentasjon ikke bør ramme søker, og at han har fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon til at søknaden kan gis en reell vurdering.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 29

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning fordi han uberettiget ble arrestert og holdt i varetekt tiltalt for hallikvirksomhet i 71 dager. Søker ble frifunnet, men fikk store problemer etterpå. Leiligheten ble plombert av byfogden, slik at han ikke fikk hentet ut eiendeler. Han ble stemplet som hallik i hjembyen og blant de som kjente ham i X. Søker fikk ikke arbeid, og bodde på hospits.

Justisdepartementet bemerket at de fant saken tvilsom. Det ble vist til at søker ikke har krevet erstatning etter straffeprosessloven av 1987 § 469 første ledd, og at han ventet i 10 år før han søkte om billighetserstatning. Søker har en rekke straffbare forhold bak seg før pågripelsen i 1983. Det er imidlertid ikke registrert straffbare forhold etter pågripelsen. Departementet konkluderte under tvil med at det ikke var grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at den nye straffeprosesslovens § 444 første ledd annet punktum ville gitt søker en ubetinget rett til erstatning.

Riksadvokaten bemerker at søker ikke ville ha hatt rett til ubetinget erstatning etter straffeprosessloven § 444. Det vises til at søker har ikke dokumentert at han har lidt skade ved varetektsfengslingen, hvilket er et vilkår for å tilkjennes erstatning etter denne bestemmelsen.

Justisdepartementet har bemerket at saken ikke står i et annet lys nå enn ved den tidligere behandling. Departementet tiltrer Riksadvokatens uttalelse, og bemerker for øvrig at man ikke er kjent med at lovgiver ved endring av straffeprosessloven § 444 la til grunn at endringen skulle få virkning for forhold avsluttet for mange år tilbake. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 30

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av psykiske skader som følge av seksuelle overgrep i hennes oppvekst. Skadevolderene er oppgitt å være søkerens nå avdøde far og bestefar. Misbruket skal ha skjedd fra perioden 1946 til 1967. Overgrepene som er begått av faren skal ha startet da hun var svært liten og foregått i form av beføling og oral stimulering. Fra søker var i førskolealder og frem til hun var 15 år skal overgrepene også ha skjedd i form av fullbyrdede samleier. Faren skal ha gjort seksuelle tilnærmelser helt frem til hun var 21 år gammel. Bestefaren skal ha begått overgrep i form av beføling.

Justisdepartementet fant det etter en helhetsvurdering av den foreliggende dokumentasjon tilstrekkelig sannsynliggjort at søker var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra sin far. Det ble blant annet vist til at søkers mor har forklart at hun var vitne til en overgrepsepisode da søker var ca 1 år gammel. Departementet kunne imidlertid ikke se at overgrepene som skulle være begått av bestefaren kunne danne et selvstendig grunnlag for billighetserstatning. Justisdepartementet fant etter en helhetsvurdering og en sammenligning med tilsvarende saker, å kunne å anbefale billighetserstatning med kr 70 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, men forhøyet erstatningsbeløpet til kr 100 000,-.

I klagen anføres at billighetserstatningens størrelse ikke står i forhold til de overgrep hun har vært utsatt for.

Justisdepartementet kan ikke se at i klagen fremsettes nye opplysninger som tilsier en endring av erstatningsbeløpet.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 31

NN, født 1943, har søkt om billighetserstatning fra statskassen. Grunnlaget for søknaden er konsekvensene av kommunikasjonsproblemer mellom søkeren som pårørende og sykehuspersonellet i forbindelse med at hennes far var innlagt på X sykehus. Faren avgikk ved døden i 1991. Søker anfører særlig at sykehuset ikke skal ha tatt til følge hennes fars ønske om at hun skulle ta seg av hans økonomiske anliggender. Det vises til at sykehuset heller ikke anbefalte at hun skulle bli oppnevnt som hjelpeverge.

Saken har tidligere vært forelagt Helsetilsynet som klagesak. Saken har også vært vurdert både av fylkeslegen i X og av X sykehus. På denne bakgrunn ble søknaden ikke oversendt Helsetilsynet til uttalelse.

X overformynderi uttalte at det ved hjelpevergeoppnevnelser vurderes om det er behov for bistand og om det kreves en med særlige kvalifikasjoner. X opplyste at hun var eneste barn, samtidig som det var navngitt annen slekt, uten at adresse ble oppgitt. Dette ble sett i sammenheng med opplysninger i meldingen fra X sykehus om den hjelpetrengendes behov for bistand og valg av person. Overformynderiet kunne ikke se at denne saken er blitt behandlet annerledes enn det som er vanlig i saker om hjelpevergeoppnevnelser.

Justisdepartementet viste til at billighetserstatningsordningen er forstått slik at den som hovedregel ikke gjelder erstatning til etterlatte. Den del av søknaden som gjelder søkers anførsler mot sykehusets behandling av hennes far, er derfor ikke blitt nærmere vurdert. Videre bemerket departementet at overformynderiets beslutning hadde fulgt vanlig praksis der sykehusets anbefalinger er et av flere momenter. Departementet fant ikke grunn til å vurdere de forutsetninger som lå til grunn for sykehusets anbefalinger. Det ble videre anført at under enhver omstendighet ville en dekning av et økonomisk tap i form av tapt arv, neppe være i samsvar med billighetserstatningsordningens intensjon. Billighetserstatning ble således ikke anbefalt på dette grunnlag.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte forberedende instansers vurderinger og konklusjoner og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at overformynderiet gjorde feil ved å ikke oppnevne henne som hjelpeverge.

Overformynderiet viser til tidligere uttalelse i saken og det kan ikke se at klagen tar opp spørsmål som gir grunn til ytterligere bemerkninger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 32

NN, født 1941, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av oppholdet på X arbeidskoloni i over fem år. Søker anfører at hennes familie ble tvunget til å bo på arbeidskolonien, idet de ble truet med å bli fratatt barna hvis de flyttet. Det hevdes videre at ledelsen forholdt seg passiv ved å ikke gripe inn da faren utøvde vold mot henne. Søker hevder også at hun ble utsatt for seksuelle tilnærmelser fra en lærer under oppholdet på arbeidskolonien.

Sosial- og helsedepartementet viste til at oppholdet på arbeidskolonien i seg selv ikke var tilstrekkelig grunnlag for å bli tilkjent billighetserstatning. Det fant videre at deler av de påstander som er fremsatt i søknaden er av en slik art at de vanskelig lar seg dokumentere. Departementet konkluderte på bakgrunn av den foreliggende dokumentasjon med at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre som var på arbeidskolonien i samme periode, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Sosial- og helsedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler. Det hevdes at det må legges større vekt på oppholdets varighet og søkers psykiske problemer som følge av oppholdet på arbeidskolonien. Videre anføres at det er blitt stilt for strenge krav til dokumentasjonen i saken.

Sosial- og helsedepartementet viser til praksis i lignende saker og fastholder at oppholdet på arbeidskolonien ikke i seg selv er tilstrekkelig til å få innvilget billighetserstatning på individuell basis. Departementet kan ikke se at grunnlaget for familiens opphold eller varigheten av oppholdet skiller seg vesentlig fra det som var vanlig på den tid da søkers familie bodde der (1951-56), og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 33

NN, født 1928, har søkt om billighetserstatning av staten på grunn av at han etter 25 år som maler er blitt arbeidsufør pga løsemiddelskade. Han har fått diagnostisert løsemiddelskade og obstruktiv lungesykdom, men har imidlertid kun fått yrkesskadeerstatning for løsemiddelskaden. Videre anføres at han på grunn av forsikringsmessig underdekning samt tidspunktet for tegning av forsikring, ikke har fått yrkesskadeforsikring.

Kommunal- og regionaldepartementet bemerket at det faktum at søker ikke har fått godkjent lungelidelsen som yrkesbetinget, ikke stiller ham i en dårligere situasjon enn andre som ikke har fått godkjent sine lidelser som yrkesbetingede. At enkelte leger som har vurdert saken har vært av en annen oppfatning av hvorvidt lungelidelsen er yrkesbetinget, endret ikke fagdepartementets vurdering. Kommunal- og regionaldepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Kommunal- og regionaldepartementets vurdering og konklusjon.

Søker har i klagen anført at en spesialist har ansett skaden som en yrkesskade samt at forsikringsselskapet har anbefalt billighetserstatning. Videre anføres at søker pga tidspunktet for innføring av krav om yrkesskadeforsikring er kommet i en særlig ugunstig posisjon sett hen til at de øvrige poliser ikke gir uttelling pga tidspunktet.

Kommunal- og regionaldepartementet viser til at det ikke foreligger nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 34

NN, født 1945, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunnlag av vanskelig økonomisk situasjon etter at søkerens attføringspenger ble stoppet i 1988.

Rikstrygdeverket bemerket at søker har fått behandlet sitt krav om attføringspenger og attføringshjelp etter gjeldende regelverk. Videre ble det uttalt at det generelt må kunne sies at alle som får avslag etter en korrekt behandling i trygdeetaten og som må vente på sin «rett» til ankebehandlingen er ferdig, er i en uheldig situasjon. Rikstrygdeverket konkluderte med at søker ikke har kommet spesielt uheldig ut med sitt møte med Rikstrygdeverket, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Rikstrygdeverkets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Det er i klagen vist til sendrektig saksbehandling samt manglende utredning med henblikk på løsmiddelskade. For øvrig vises det til tidligere anførsler.

Rikstrygdeverket hevder at saken har vært omfattende og komplisert, og at søker flere ganger har vært til nye medisinske undersøkelser. Videre bemerkes det at det ikke er årsakssammenheng mellom sykdommen og den skadelige påvirkning han hadde vært utsatt for på arbeidsplassen. Rikstrygdeverket viser til at det ikke foreligger nye opplysninger av betydning for deres konklusjon, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 35

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av manglende oppfølging fra det offentlige i de første årene etter annen verdenskrig. Søker mener å ha lidt et uforskyldt tap av far og hjem under krigen, og at dette har medført psykiske plager. Søknaden inneholdt også opplysninger om at hyppige skoleskifter hadde ført til dårlige karakterer og mye mobbing. På dette grunnlaget ble søknaden oversendt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Forsvarsdepartementet. KUF fikk imidlertid opplyst fra søkeren at det ikke ble søkt om erstatning for opplevelsene på skolen.

Forsvarsdepartementet viste til at mange personer ble skadelidende som følge av krigen og at dette ikke kan tilskrives norske myndigheter.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Forsvarsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen ble anført at søknaden ikke var begrunnet med lidelsene under krigen, men at den var basert på den manglende oppfølgning familien fikk etter krigen. Blant annet bodde søkeren i et uisolert uthus, og ellers under kummerlige forhold.

Justisdepartementet fant at dette i realiteten innebar et helt nytt søknadsgrunnlag og valgte å legge søknaden frem for Billighetserstatningsutvalget på nytt etter å ha forelagt den for Barne- og familiedepartementet.

Barne- og familiedepartementet bemerket at søker har opplyst at han aldri hadde vært i kontakt med barnevernet og at han ikke ønsket at departementet kontaktet lokale myndigheter for å innhente mulig dokumentasjon i saken. Det fantes heller ingen dokumenter om søkeren ved Riksarkivet. På bakgrunn av dette kom departementet til at barnevernet ikke hadde hatt noen foranledning til å gripe inn overfor søker, og at barnevernet således ikke kan bebreides. Det ble ikke anbefalt billighetserstatning.

Forsvarsdepartementet opprettholdt sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at hans morfar satt i X fangeleir etter krigen og at han ble plaget på grunn av dette. Søkeren viser til at han har gode grunner til å ikke ønske at lokale myndigheter kontaktes i forbindelse med søknaden, og hevder videre at han som krigsbarn har krav på erstatning.

Forsvarsdepartementet og Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken og opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.