3 Hovedspørsmål under forhandlingsrunden i Oslo, 1.-18. september 1997

Forhandlingene i Oslo fant sted fra 1.-18. september 1997. De samlet 89 land som fullverdige deltakere, 30 land som obervatører samt en rekke organisasjoner. Det østerrikske avtaleutkastet var forhandlingsgrunnlaget. Under forhandlingene la enkelte land frem endringsforslag som ville innebære et mindre omfattende forbud i forhold til den teksten som var forhandlingsgrunnlaget. Av disse kan bl.a. nevnes forslag til definisjonen av antipersonellminer som ville åpne for bruk av visse typer antipersonellminer, forslag om en parts rett til å trekke seg fra avtalen i en situasjon der partens territorielle integritet trues, samt forslag om en parts rett til å utsette gjennomføringen av avtalens bestemmelser i 9 år fra tidspunktet for undertegning. Et flertall av landene var imidlertid imot slike endringer. Avtaleteksten ble i løpet av forhandlingene ikke gjenstand for større endringer og den ble vedtatt uten avstemning 18. september 1997. I det følgende vil det kort bli redegjort for hovedspørsmålene som ble gjenstand for drøftelser av konferansen.

3.1 Konvensjonens virkeområde

Et land foreslo at konvensjonen skulle ha gyldighet utelukkende i krigssituasjoner. Dette ble avvist av konferansen med henvisning til at partene til konvensjonen skulle være bundet av dens bestemmelser i fred som i krig.

3.2 Definisjoner

Enkelte land foreslo at blandede minesystemer burde falle utenfor avtalens bestemmelser. Slike systemer er sammensatt av stridsvognsminer og «smarte» antipersonellminer med begrenset levetid, hvor antipersonellminene vil opptre fysisk adskilt fra stridsvognsminene for mest mulig effektivt å hindre en forsettelig fjerning. Disse kan pr. i dag slippes fra fly i hermetisk lukkede metallbokser. Fra forslagsstillernes side ble det understreket at antipersonellminer i blandede systemer ikke vil inngå i militær-taktiske operasjoner rettet mot personell, men mot pansrede kjøretøyavdelinger.

Forslaget ble avvist fra et flertall av forhandlingspartene, herunder Norge, under henvisning til at dersom det ble tatt til følge, ville konvensjonens humanitære målsetting bli redusert. En rekke utviklingsland hevdet at et slikt forslag ville etablere et politisk skille mellom rike land med mer teknologisk avanserte systemer og fattige land som ikke hadde muligheten til å anskaffe seg slike. I tillegg framholdt et flertall at den foreslåtte definisjonsendring ville vanskeliggjøre arbeidet med å etablere et klarest mulig skille mellom antipersonellminer og stridsvognsminer slik at stridsvognsminene klart falt utenfor avtalens virkeområde.

3.3 Unntaksbestemmelser

Enkelte land foreslo å unnta den koreanske halvøy fra konvensjonens bestemmelser inntil tilfredsstillende alternativer til antipersonellminer var utviklet eller frem til en varig fredsavtale mellom nord og sør var inngått. I den sammenheng ble det vist til den ustabile politiske situasjonen på den koreanske halvøy med frykt for aggresjon fra nord og betydningen av antipersonellminer for effektiv militær beskyttelse av demarkasjonslinjen med tilhørende dybde-territorier.

Et flertall av partene, herunder Norge, gikk imot dette forslaget under henvisning til at det var vanskelig å akseptere Korea-spørsmålet som mer spesielt enn andre politiske stridsspørsmål hvor territoriell uoverensstemmelse er involvert. Det ble også hevdet at et unntak for Korea lett ville kunne bidra til å åpne opp for en rekke andre politisk-geografisk begrunnede unntakskrav i forhold til konvensjonens virkeområde.

3.4 Utsatt implementering av konvensjonens bestemmelser

Under henvisning til Korea-spørsmålet og antipersonellminers betydning for beskyttelse av stridsvognsminer i krigs- og konfliktsituasjoner, foreslo enkelte land en bestemmelse som skulle gi partene mulighet til å utsette den nasjonale gjennomføringen av konvensjonen med opp til 9 år regnet fra tidspunktet for undertegningen.

Et flertall av land, herunder Norge, gikk imot dette forslaget med henvisning til at dette ville hindre en snarlig gjennomføring av konvensjonens humanitære målsettinger. Det ble også hevdet at en implementeringsutsettelse på så lang tid som 9 år ville gi et uheldig politisk signal.

3.5 Reservasjonsrettigheter

Enkelte land fremmet forslag om å utstyre konvensjonen med reservasjonsrettigheter under henvisning til etablert praksis vedrørende utforming av rustningskontrollavtaler. Forslaget ble imøtegått av et flertall av land, herunder Norge, som hevdet at konvensjonen primært var et humanitærrettslig instrument, og at det i denne sammenheng ville være politisk uheldig med ordninger som vil kunne bidra til å redusere det politiske forpliktelsesnivå.

3.6 Muligheter til å trekke seg fra konvensjonen

Det ble foreslått at konvensjonen bør ha en bestemmelse om muligheten til å kunne trekke seg fra dens bestemmelser i en krigs- eller konfliktsituasjon hvor nasjonale sikkerhetshensyn står på spill, og således innrømme land adgang under situasjonsbestemte forhold til å kunne bruke antipersonellminer i eget militær-taktisk opplegg. Et flertall av land, herunder Norge, gikk også imot dette forslaget og viste til at konvensjonens bestemmelser bør ha gyldighet i krig og konflikt såvel som i fred.

3.7 Vilkår for ikrafttredelse

Under drøftingene av vilkår for avtalens ikrafttredelse ble følgende foreslått: avtalen skulle tre ikraft 6 mnd etter at det 20., 40. eller 60. ratifikasjonsinstrumentet var oversendt avtalens depositar. Ut fra hensynet til at terskelen for ikrafttredelse verken burde være for høy eller for lav, gikk konferansen inn for at ratifikasjoner fra 40 land burde være tilstrekkelig for at avtalen kunne tre ikraft.