Foreldreansvar og utenlandsreiser med barn

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Portal: Barnebortføring

Informasjon om de norske reglene om foreldreansvar og adgangen til å reise utenlands med barn.

Foreldreansvar

For at det skal foreligge en ulovlig barnebortføring må gjenværende forelder ha del av foreldreansvaret. Hvem som har foreldreansvaret for barnet følger som oftest av reglene i det landet barnet er bosatt. (Barnets statsborgerskap er uten betydning i barnebortføringssaker.)

For barn som er bosatt i Norge, følger foreldreansvaret enten direkte av reglene i barneloven, barnevernloven, av avtale mellom foreldrene, eller av en domstolsavgjørelse.

Foreldreansvaret følger av barnelovens regler:

  • Foreldre som er gift har felles foreldreansvar for felles barn. Gifter foreldrene seg etter at barnet er født, får de også felles foreldreansvar for felles barn, jf. barneloven § 34.
  • Samboere får felles foreldreansvar for felles barn, jf. barneloven § 35 annet ledd. Dette gjelder for barn født etter 1. januar 2006. Før denne datoen måtte ugifte foreldre sende melding til folkeregisteret om at de skulle ha felles foreldreansvar. Har de ikke sendt slik melding, har mor foreldreansvaret alene.
  • Dersom foreldrene ikke er gift eller bor sammen når farskapet etableres, har mor foreldreansvaret alene, jf. barneloven § 35, med mindre de avtaler at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at far skal ha det alene.
  • Når foreldre som har felles foreldreansvar flytter fra hverandre, vil de fortsatt ha felles foreldreansvar, med mindre de avtaler noe annet. Hvis de ikke blir enige om dette, kan de be domstolene om å avgjøre spørsmålet.
  • Der foreldreansvaret følger av avtale, må avtalen meldes til folkeregisteret for å være gyldig, jf. barneloven § 39.
  • Dersom foreldrene ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvaret for barnet, kan hver av dem bringe saken inn for retten, jf. barneloven § 56.
  • Foreldrene kan gjøre om avtale om foreldreansvaret. Dersom de ikke blir enige om en endring, kan hver av dem bringe saken inn for retten, jf. barneloven § 64. En dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan bare endres dersom særlige grunner taler for det.

Foreldreansvaret følger av barnevernlovens regler:

  • Fylkesnemnda for sosiale saker kan fatte vedtak om omsorgsovertakelse og eventuelt vedtak om fratakelse av foreldreansvaret, jf. lov om barneverntjenester §§ 4-12 og 4-20
  • Fylkesnemnda kan fatte vedtak om forbud mot flytting for en tid opptil 3 måneder, når barnet bor utenfor hjemmet, jf. lov om barneverntjenester § 4-8
  • Fylkesnemnda kan fatte vedtak om plassering og tilbakehold i institusjon uten samtykke, jf. lov om barneverntjenester § 4-24
  • Barnevernet/påtalemyndigheten kan fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner i medhold lov om barneverntjenester §§ 4-6 annet ledd, 4-9 og 4-25

Dersom det er fattet vedtak etter barnevernloven om å frata foreldrene omsorgen før foreldrene reiser utenlands med barnet, er dette tilstrekkelig til å kreve barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonens regler. Begjæring om tilbakelevering i saker etter barnevernloven må fremsettes av barnevernadministrasjonens leder.

 

De norske reglene for når en forelder kan reise eller flytte til utlandet med barnet

 

En av foreldrene har foreldreansvaret alene

  • Når en av foreldrene har foreldreansvaret alene kan hun/han i utgangspunktet flytte til utlandet uten samtykke fra den andre forelderen, jf. barneloven § 40 første ledd. Det oppstilles imidlertid et krav om den som vil flytte må varsle den andre senest seks uker før flyttingen der gjenværende forelder har avtale eller avgjørelse på samvær, jf. barneloven § 42, første ledd siste punktum.

Dersom foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo fast sammen med, må barnet ikke flytte ut av landet før saken er avgjort, jf. barneloven § 40 siste ledd. Det kreves ikke at det er reist sak for domstolene, det er for eksempel normalt tilstrekkelig at foreldrene har vært til mekling.

Selv om foreldrene ikke bor sammen, har barnet rett til samvær med begge foreldre, jf. barneloven § 42. En flytting til et annet land vil som regel gjøre samvær vesentlig vanskeligere. Den som har samværsrett skal, så langt det er mulig, få uttale seg før den som har foreldreansvaret tar avgjørelser som gjør det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten jf. barneloven § 46.

En midlertidig avgjørelse om at den ene av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene, bør etter barnelovens forarbeider være tilstrekkelig til at vedkommende kan flytte til utlandet sammen med barnet (Ot.prp. nr. 56 (1996-97) s 85). Dersom retten i den foreløpige avgjørelsen ønsker å hindre at den ene av foreldrene flytter til utlandet med barnet før saken er endelig avgjort, må begge foreldrene gis felles foreldreansvar (Karnov).

Der foreldrene ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvaret for barnet, kan hver av dem bringe saken inn for retten, jf. barneloven § 56. Retten kan ikke fastsette felles foreldreansvar med den begrensning at den ene kan flytte med barna ut av landet uten samtykke fra den andre forelderen, se Rt. 2000 s 185.

En flytting til utlandet, vil kunne være en ”særlig grunn” etter barneloven § 64 annet ledd, som kan gi grunnlag for å få sak om foreldreansvar tatt opp til ny behandling. Avgjørelsen om foreldreansvar, fast bosted og samvær skal først og fremst rette seg etter hva som er det beste for barnet, jf. barneloven § 48. Hvis den som blir boende i Norge reiser sak for å få foreldreansvaret overført til seg, vil barnets flytting til utlandet være et moment i vurderingen av hva som anses å være barnets beste.

Felles foreldreansvar
Når foreldreansvaret er felles må begge foreldrene samtykke til at barnet skal flytte til utlandet, jf. barneloven § 40 første ledd, andre setning.

Begge foreldrene kan ta barnet med på kortere utenlandsopphold, uten samtykke fra den andre forelderen, jf. barneloven § 41. Hva som regnes som et kortere utenlandsopphold må avgjøres individuelt. For den samværsberettigede vil retten være begrenset av hvor langvarig samvær vedkommende har rett til, og for bostedsforelderen begrenses den av det samvær den andre har krav på.

Retten kan gi reiseforbud med barnet
Retten kan imidlertid nedlegge forbud mot utenlandsreiser med barnet, dersom det er uvisst om barnet vil komme tilbake, jf barneloven § 41 første ledd, annet punktum. Forbudet kan gjelde en enkelt reise eller generelt. En slik avgjørelse kan også fattes i forbindelse med en sak om foreldreansvar, fast bosted eller samværsrett. Retten kan fatte midlertidig avgjørelse for tiden frem til saken er endelig avgjort. Dersom det nedlegges reiseforbud, skal barnet føres ut av passet til den som vil forlate landet eller barnets pass trekkes tilbake. Barnet kan plasseres hos andre på forsvarlig måte til saken er avgjort. Dette er imidlertid et drastisk virkemiddel som bare bør brukes der det er helt nødvendig for å hindre at barnet urettmessig tas med til utlandet. I forarbeidene til lovendringen i 1997 antas det at dette bare sjelden vil bli aktuelt (Ot.prp. nr. 56 (1996-97) side 52).

Vilkåret for at det kan nedlegges reiseforbud er at foreldrene har felles foreldreansvar, og at det er usikkert om barnet vil komme tilbake (fare for bortføring). Det kan neppe være nok at den andre hevder at det er usikkert; det bør foreligge objektive holdepunkter. Sannsynliggjøring av at barnet ikke vil komme tilbake, kan ikke kreves, så lenge ordlyden bare sier ”uvisst om”. Andre uttrykk som brukes i forarbeidene er ”tvil om” og ”fare for” (Ot.prp. nr. 56 (1996-97) side 85 og 52). Vedkommende forelders tilknytning til andre land vil her være av stor betydning; jo sterkere tilknytning til Norge, desto mindre fare for bortføring (side 52). At barnefordelingssak pågår er i utgangspunktet ingen hindring for feriereiser (jf. Ot.prp. nr. 56 (1996-97) side 51) (Karnov).

Politiet kan gi midlertidig reiseforbud med barnet
Politiet kan nedlegge midlertidig reiseforbud i hastesaker, jf. barneloven § 41 tredje ledd. Dette kan være nødvendig der utreisen skal foretas i en helg, og den av foreldrene som ønsker reiseforbud, ikke har hatt kjennskap til den forestående reisen (Ot.prp. nr. 56 (1996-97) side 86). Lovteksten bruker her uttrykket ”fare for”. Det er vanskelig å se at dette skulle innebære noe annet enn ”uvisst om” som fastsatt i  § 41 første ledd, særlig ettersom forarbeidene bruker uttrykkene om hverandre. Forbudet gjelder fram til retten kan behandle saken. Politiets reiseforbud faller bort dersom saken ikke bringes inn for retten innen rimelig tid (Ot.prp. nr. 56 (1996-97) side 86). Det må være den tiden det tar å finne en advokat og for vedkommende å skrive en begjæring til retten. Rask aktivitet må kreves fra den som har bedt om forbudet, og mer enn en uke skulle ikke være nødvendig (Karnov).

Utreiseregler for den som kun har samværsrett

En som kun har samværsrett kan ikke reise til utlandet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret, jf. barneloven § 41 fjerde ledd. Dersom bostedsforelderen ikke samtykker til reisen, kan retten likevel gi samtykke, dersom det er åpenbart at barnet kommer tilbake. Det kan for eksempel gjelde en vanlig pakketur hvor hjemreisebilletten er inkludert. Slikt samtykke kan gis generelt eller for en enkelt reise. Spørsmålet kan tas opp separat for retten, eller i sak om foreldreansvar, fast bosted eller samværsrett.