Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Kontraktsregler for salg av varer

Direktiv om visse aspekter av avtaler om salg av varer

Directive on certain aspects concering contracts for the sales of goods

Sakstrinn

  1. Faktanotat
  2. Foreløpig posisjonsnotat
  3. Posisjonsnotat
  4. Gjennomføringsnotat

Opprettet 05.12.2017

Spesialutvalg: Forbrukerspørsmål

Dato sist behandlet i spesialutvalg:

Hovedansvarlig(e) departement(er): Barne- og familiedepartementet / Justis- og beredskapsdepartementet

Vedlegg/protokoll i EØS-avtalen: Vedlegg XIX. Forbrukervern

Kapittel i EØS-avtalen:

Status

Direktivet ble vedtatt 20. mai, og er publisert i EUs Official Journal 22. mai 2019. Det vedtatte direktivet har foreløpig ikke vært på høring i Norge. Direktivet er til vurdering i departementet, og vil bli sendt på høring sammen med et forslag til gjennomføring av reglene i norsk rett.

Sammendrag av innhold

Direktivets fulle navn på dansk er Europa-Parlamentets og Rådets direktiv (EU) 2019/771 af 20. maj 2019 om visse aspekter af aftaler om salg af varer, om ændring af forordning (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF og om ophævelse af direktiv 1999/44/EF. Direktivet er ment å harmonisere reglene om forbrukerkontrakter i EU i større grad, og er forhandlet frem som en «pakke» sammen med det nye direktiv 2019/770 om levering av digitale ytelser til forbruker (se eget EØS-notat om dette).

Artikkel 1 fastsetter at direktivets formål er å bidra til at det indre marked skal fungere bedre, samt sikre et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse i hele EU. For å oppnå dette skal direktivet harmonisere reglene for en del sentrale forhold ved forbrukerkjøpsavtaler, slik som reglene om varens overensstemmelse med avtalen og enkelte objektive krav, forbrukerens beføyelser ved mangler og enkelte vilkår for å gjøre disse gjeldende, samt noen regler om kommersielle garantier. Direktivet er delvis fullharmonisert, ved at medlemsstatene bare kan fastsette avvikende regler der det er særskilt angitt, jf. artikkel 4.

Artikkel 3 fastsetter virkeområdet for direktivet. Direktivets regler skal gjelde for alle avtaler om salg av varer mellom forbrukere og næringsdrivende, i tråd med definisjonene i artikkel 2, med noen modifikasjoner:

  • «Smarte» varer, som klokker, mobiltelefoner og husholdningsapparater med programvare vil reguleres av direktiv 2019/771, mens eventuelle fysiske medier som bare brukes til å levere en digital ytelse (som en minnepinne eller CD) vil bli regulert av direktiv 2019/770 om levering av digitale ytelser. 
  • Varer som selges på tvangssalg eller ellers i medhold av lov er unntatt fra virkeområdet.
  • Medlemsstatene kan velge å unnta auksjonssalg av brukte varer, samt salg av levende dyr, fra reglenes virkeområde nasjonalt.

Generell kontraktsrett, så som reglene om inngåelse av avtaler, avtalers gyldighet og konsekvensene av heving, overlates fortsatt til nasjonal rett.

Direktivet vil erstatte det gjeldende forbrukerkjøpsdirektivet, som er gjennomført i lov 17. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven). Dette oppheves med virkning fra 1. januar 2022, da alle medlemsstatene skal ha nye regler på plass, jf. artikkel 23.

Det nye direktivet regulerer i artikkel 5 til 9 hvilke objektive og subjektive krav forbrukeren kan stille til varen for at den skal være i kontraktmessig stand, samt til installasjonen, og hva forbrukeren kan kreve av selgeren dersom varen ikke oppfyller disse kravene.

Artikkel 10 fastsetter at selgeren har ansvar for mangler som forelå på kjøpstidspunktet, og som viser seg innenfor en periode på to år. For varer med digitale elementer utvides ansvarsperioden dersom de digitale elementene skal leveres løpende over en lengre periode, slik at selgeren er ansvarlig for mangler ved disse elementene som viser seg i løpet av hele leveringsperioden. Medlemsstatene har adgang til å fastsette lengre ansvarsperioder, jf. artikkel 10 nr. 3. Artikkel 10 pålegger i nr. 4 og 5 medlemsstatene å sørge for at eventuelle generelle foreldelsesfrister i nasjonal rett ikke hindrer forbrukeren i å gjøre gjeldende rettigheter etter direktivet.

Artikkel 11 nr. 1 pålegger selgeren bevisbyrden for at varen er i overensstemmelse med avtalen i ett år etter kjøpet. Medlemsstatene kan velge å utvide denne perioden til to år, jf. artikkel 11 nr. 2. Der en vare leveres med digitale elementer, og avtalen foreskriver løpende levering av den digitale ytelsen over en periode, fastsetter direktivet at selgeren skal ha bevisbyrden for at varen var i overensstemmelse med avtalen gjennom hele denne perioden, jf. artikkel 11 nr. 3.

Artikkel 12 inneholder en adgang for medlemsstatene til å innføre regler om at forbrukeren, for  å kunne gjøre gjeldende rettigheter etter direktivet, plikter å varsle selgeren om en mangel innenfor en viss periode, som ikke kan være kortere enn to måneder, etter at mangelen ble oppdaget.

Artikkel 13 fastsetter forbrukerens rett til avhjelp, omlevering, prisavslag eller heving dersom varen har en mangel, og nærmere vilkår for å gjøre gjeldende de ulike rettighetene. Forbrukeren kan ikke heve avtalen dersom mangelen er uvesentlig, jf. artikkel 13 nr. 5. Selgeren har bevisbyrden for at mangelen er uvesentlig. Artikkel 13 nr. 6 fastsetter forbrukerens rett til å holde tilbake hele eller deler av kjøpesummen inntil selgeren oppfyller sine forpliktelser. Det overlates til nasjonal rett å regulere tilbakeholdsretten ytterligere. Det kan i henhold til artikkel 13 nr. 7 også fastsettes nærmere regulering i nasjonal rett av hvorvidt og i hvilket omfang forbrukerens eventuelle bidrag til mangelen skal påvirke forbrukerens rett til beføyelser.

Artikkel 14 til 16 gir enkelte nærmere regler om hvordan avhjelp skal gjennomføres, fastsettelsen av et forholdsmessig prisavslag og heving. Nærmere regulering av følgene av heving (tilbakelevering av ytelser mm) overlates til nasjonal rett. Artikkel 17 gir regler om handelsmessige garantier, når selger har levert en vare med slik garanti.

Artikkel 18 fastsetter at selgeren skal ha regressrett overfor tidligere salgsledd der en mangel ved varen skyldes handlinger eller unnlatelser begått av disse.

Artikkel 19 forplikter medlemsstatene til å sørge for at det fins effektive og tilstrekkelige midler i nasjonal rett til å sikre at direktivets regler overholdes. Artikkel 19 nr. 2 krever at nasjonal rett åpner for at et eller flere kompetente organer (offentlige organer, forbrukerorganisasjoner og/eller ervervsorganisasjoner med legitim interesse) på nærmere vilkår kan reise sak for domstolene eller en kompetent myndighet for å sikre at direktivet overholdes.

Artikkel 20 pålegger medlemsstatene å sikre forbrukernes tilgang til opplysninger om sine rettigheter etter direktivet, samt om adgangen til håndheving av disse rettighetene.

Artikkel 21 fastsetter at en avtale som fraviker nasjonale regler som gjennomfører direktivet til skade for forbrukeren, ikke skal være bindende for forbrukeren.

Artikkel 22 til 27 fastsetter hvilke endringer i andre direktiver som følger av direktivet, samt nærmere regler om medlemsstatenes gjennomføring av de nye reglene. Nye regler skal i henhold til artikkel 24 nr. 1 offentliggjøres senest 1. juli 2021 i alle medlemsstater, og tre i kraft 1. januar 2022. Kommisjonen skal etter artikkel 25 evaluere virkningene av direktivet innen 12. juni 2024.

Bakgrunn

EU-kommisjonen fremmet først, i 2015, et forslag til direktiv om kontraktsregler avgrenset til fjernsalg (herunder internettsalg) av varer – KOM(2015) 635 (se eget EØS-foreløpig posisjonsnotat om dette). Forslaget var ett av flere tiltak for et digitalt indre marked (Digital Single Market), og ble fremlagt samtidig med forslaget til direktiv om kontraktsregler for digitale ytelser. De to opprinnelige forslagene var på høring i Norge i 2016.

Kommisjonen trakk forslaget til et eget fjernsalgsdirektiv i oktober 2017, og erstattet det med et revidert direktivforslag om salg av varer til forbrukere som dekker alle salgskanaler (netthandel, fjernsalg og salg i butikk mv.). Norge var blant flere land som hadde argumentert mot forskjellige regler for salg i ulike kanaler. Utvidelsen av virkeområdet til det direktivet som nå er vedtatt, sammenlignet med det opprinnelige forslaget, er dermed i tråd med norske innspill.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Forslaget er i høy grad sammenfallende med de reglene som følger av dagens norske  forbrukerkjøpslov, med noen unntak, for eksempel:

  • Etter direktivet har selgeren bevisbyrden for at varen er i overensstemmelse med avtalen i ett år etter kjøpet, jf. artikkel 11 nr. 1. Medlemsstatene kan velge å innføre en regel om at selgeren skal ha bevisbyrden i to år, jf. artikkel 11 nr. 2 – men ikke en kortere periode. Der en vare leveres med digitale elementer, og avtalen foreskriver løpende levering av den digitale ytelsen over en periode, fastsetter direktivet at selgeren skal ha bevisbyrden for at varen var i overensstemmelse med avtalen gjennom hele denne perioden. Forbrukerkjøpsloven § 18 annet ledd pålegger selgeren bevisbyrden i kun seks måneder etter kjøpet.
  • Reglene i artikkel 5 til 9 om hvilke subjektive og objektive krav forbrukeren kan stille til varene, innebærer enkelte presiseringer som i dag ikke følger direkte av forbrukerkjøpsloven. For eksempel fastsetter artikkel 7 nummer 1 bokstav c at tingen skal leveres med slikt eventuelt tilbehør, herunder emballasje, installasjons- eller annen veiledning, som forbrukeren «med rimelighet kan forvente å motta». Artikkel 7 nummer 3 og 4 gir særlige regler om krav til overensstemmelse for varer med digitale elementer.
  • Forbrukerkjøpsloven regulerer ikke en slik regressrett mellom selger og tidligere salgsledd som direktivet fastsetter i artikkel 18.  Forbrukerkjøpsloven § 35 hjemler bare forbrukerens krav mot tidligere salgsledd. Ettersom direktivet, slik som forbrukerkjøpsloven, bare regulerer avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, er en slik regel en «fremmed fugl» i sammenhengen. I dag vil slik regressrett avhenge av kontraktsforholdet mellom selger og tidligere salgsledd, og alminnelige regler om erstatning i kontraktsforhold. Direktivet overlater til medlemsstatene å avgjøre hvilke personer selgeren skal kunne reise krav mot, samt hvilke krav som kan gjøres gjeldende og nærmere betingelser. 

Departementet arbeider med å vurdere nærmere hvilke endringer det endelige direktivet vil kreve i norsk rett. Se nærmere nedenfor.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Direktivet vil kunne gjøre det enklere for næringsdrivende å selge varer over landegrensene ved at reglene i relativt høy grad harmoniseres. Det er imidlertid uklart hvor stor betydning dette egentlig har for næringsdrivendes grensekryssende virksomhet, da mange andre forhold også har betydning (særlig skatt, leveringstid og leveringskostnader samt språk og kulturelle forskjeller).

Forlengelsen av perioden for selgers bevisbyrde kan på den ene side medføre noe økte kostnader for selgere knyttet til mangelskrav, men det er for tidlig å si noe om betydningen av dette i praksis. På den andre side kan forlengelsen føre til at flere forbrukere får oppfylt sine rettigheter. Det har også vært reist spørsmål om endringen vil kunne virke inn på holdbarheten av varer som selges til forbruker.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget var på høring i 2017. De synspunkter som kom på forslaget som da forelå, fremgår av høringen. Det foreligger foreløpig ikke merknader fra sakkyndige instanser om det vedtatte direktivet (se nærmere under «Status»).

Norsk posisjon

Norges posisjon, utarbeidet etter høringen i 2017, var at minimumsharmonisering av regler om forbrukerkjøp foretrekkes, men at Norge kunne akseptere at enkelte regler fullharmoniseres, forutsatt at forbrukervernet samlet sett ikke svekkes.

Norge har ønsket regler som sikrer god balanse mellom kjøpers og selgers interesser, blant annet ved at forbrukeren gis et incentiv til å melde fra til selgeren så snart som mulig etter at en mangel er oppdaget. Selgeren bør også kunne få kompensasjon for den nytte forbrukeren har hatt av varen før heving, dersom kjøpet heves.

Norge bidro til flere EFTA-kommentarer om direktivforslaget, og arbeidet blant annet for at det endelige direktivet skulle åpne for å beholde fem års reklamasjonsfrist for varer som er ment å ha vesentlig lenger holdbarhet enn to år. Siste EFTA-kommentar ble avgitt 12. oktober 2018. Denne er tilgjengelig på EFTAs nettsider.

I det endelige direktivforslaget er disse synspunktene, som Norge delte med flere EU-medlemsstater, ivaretatt.

Vurdering

Direktivet er vurdert som EØS-relevant.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon: Parlament og Råd
Type rettsakt: Direktiv
KOM-nr.:
Rettsaktnr.: (EU) 2019/771
Basis rettsaktnr.:
Celexnr.: 32019L0771

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema: 28.05.2019
Frist returnering standardskjema: 17.09.2019
Dato returnert standardskjema: 17.09.2019
EØS-relevant: Ja
Akseptabelt: Til diskusjon
Tekniske tilpasningstekster: Nei
Materielle tilpasningstekster: Nei
Art. 103-forbehold: Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk: Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Lenker

Til toppen