Forskningssystemet

Forskningssystemet er et begrep som er ment å omfatte aktørene som driver, påvirker og bruker forskning, og relasjonene mellom dem. En hovedinndeling av noen sentrale aktører er en tredeling i et politisk nivå, et strategisk nivå og et utførende nivå, beskrevet under. I tillegg kommer en rekke mer eller mindre spesialiserte aktører som påvirker eller bidrar til å spre resultatene fra forskning, samt relasjonene til aktører i samfunns- og næringsliv som er brukere av forskningsbasert kunnskap.

Politisk nivå

På politisk nivå trekker Storting og regjering opp rammebetingelsene og utformer overordnede mål og prioriteringer for forskningspolitikken. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som revideres hvert 4. år,  gir regjeringen uttrykk for hva den fra et nasjonalt perspektiv mener det er særlig viktig å prioritere de kommende årene.

Forskningen i Norge er organisert etter det såkalte sektorprinsippet. Det vil si at de ulike departementene er ansvarlig for å finansiere forskning innenfor egen sektor.

Kunnskapsdepartementet har i tillegg koordineringsansvaret for forskningspolitikken og står for nær halvparten av de offentlige forskningsbevilgningene i Norge. Nærings- og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er andre store departementer i forskningssammenheng. Alle departementer er i ulik grad med på å finansiere forskning, jf. sektorprinsippet.

Veileder for sektoransvaret for forskning beskriver departementenes ansvar og Kunnskapsdepartements rolle på forskningsområdet.

Strategisk nivå

På strategisk nivå er Norges forskningsråd en sentral institusjon. Norge har bare ett forskningsråd med ansvar for alle fagområder innen så vel grunnleggende forskning som innovasjonsrettet forskning. Om lag en fjededel av offentlige FoU-midler kanaliseres gjennom Forskningsrådet.  Forskningsrådet har i hovedsak tre viktige roller i det norske forskningssystemet. For det første er rådet myndighetenes sentrale forskningspolitiske rådgiver. For det andre er Forskningsrådet det viktigste organet for å realisere regjeringens overordnede forskningspolitikk. Til sist fungerer også rådet som en møteplass hvor samfunnet og dets aktører involveres i utforming og gjennomføring av forskningspolitikken.

Innovasjon Norge er også en aktør med viktige forskningsstrategiske oppgaver. Innovasjon Norge arbeider for å øke innovasjonen i næringslivet over hele landet med sikte på å styrke norsk næringslivs konkurransedyktighet. Nærings- og fiskeridepartementet og fylkeskommunene er hovedeier av Innovasjon Norge, men organisasjonen får også penger fra andre departement og statsforvaltere.

De forskningsutførende sektorer

Norge har en godt utbygd infrastruktur for forskning og kunnskapsoppbygging i form av universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter, helseforetak og næringsliv. Det meste av grunnforskningen foregår i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren utfører mest anvendt forskning, mens utviklingsarbeidet dominerer i næringslivet. De totale utgiftene til forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) var ca 73 mrd. kroner i disse tre sektorene i 2018.

Universiteter og høyskolesektoren inkludert universitetssykehusene sto for 35 prosent av FoU-utgiftene i Norge i 2018, tilsvarende 25,2 mrd. kroner. Omfanget av forskning i universitets- og høyskolesektoren har økt betraktelig siden slutten av 1980-årene. Dette er en konsekvens både av en sterk ekspansjon innenfor høyere utdanning i denne perioden, og en bevisst satsing på langsiktig, grunnleggende forskning. Fagdisiplinene har sin forankring i denne sektoren, og universiteter og høyskoler har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning på områder der de tildeler doktorgrad. Satsing på medisinsk og helsefaglig forskning har også bidratt til veksten.

Instituttsektoren er en svært mangfoldig gruppe av FoU-utførende institusjoner i både offentlig og privat sektor. Til sammen utgjorde FoU-utgiftene i denne sektoren 14,8 mrd. kroner i 2018 eller 20 prosent av total FoU i Norge dette året. Instituttsektoren har vokst mindre enn andre sektorer over tid, og står for en mindre andel av den totale FoU-virksomheten enn tidligere. Likevel spiller forskningsinstituttene en viktigere rolle i Norge enn i mange andre land. Virksomheter som faller inn under betegnelsen inkluderer både rendyrkede forskningsinstitutter, virksomheter som ikke har FoU som hovedformål, men som likevel har en betydelig FoU-aktivitet, samt virksomheter der FoU utgjør en mindre del av virksomheten, som for eksempel museer. Institutter betjener både forvaltning, næringsliv og andre kundegrupper. Det er stor variasjon i instituttenes faglige innretning, noe som gjenspeiler den mangfoldige kundeporteføljen. Helseforetak uten funksjon som universitetssykehus og private ideelle sykehus inngår også i FoU-statistikken for instituttsektoren.

Næringslivet er den største FoU-utførende sektoren med 45 prosent av de totale FoU-utgiftene i 2018. Dette tilsvarer 32,7 mrd. kroner. Industrien har tradisjonelt hatt den største andelen av utgiftene til FoU i næringslivet, men foretak klassifisert i tjenesteytende næringer har større andeler enn før og sto for 54 prosent av næringslivets FoU-utgifter i 2018. Utgiftene til FoU i denne sektoren viste tegn til utflating i 2018 etter en tiårsperiode med kraftig vekst. Som andel av Norges bruttonasjonalprodukt sank næringslivets FoU med 0,04 prosentpoeng fra året før. Andelen lå i 2018 på 0,93 prosent.

Forskningsfinansiering

Det offentlige er den største kilden for finansiering av FoU i Norge. I 2017 kom nesten 47 prosent fra offentlige kilder, i underkant av 40 prosent fra næringslivet, snaue 9 prosent fra utenlandske kilder og snaue 5 prosent fra andre innenlandske kilder, som private fond, gaver o.l.

• Mer statistikk om forskning