Del 2
B) Lov om endringar i minerallovgivinga
8 Bakgrunnen for forslaget om endringar i minerallovgivinga
Gjennom EØS-avtalen er Noreg forplikta til å implementere direktiv om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjonar innanfor EØS-området. Dette gjeld Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjonar. Formålet med direktivet er å fjerne hinder for fri flytting av personar og tenester mellom medlemsstatane, ved at borgarane i medlemsstatane skal kunne utøve yrket sitt i ein annan medlemsstat enn der dei har tileigna seg dei faglege kvalifikasjonane sine.
Direktiv 2005/36/EF erstattar mellom anna tidlegare direktiv 89/48/EØF om anna generell ordning for godkjenning av diplom for høgare yrkeskompetansegivande utdanning som er minst tre år lang, og direktiv 92/51/EØF om anna generell ordning for godkjenning av diplom for høgare yrkeskompetansegivande utdanning som supplement til direktiv 89/48/ EØF. Fristen for å gjennomføre det nye direktivet var 20. oktober 2007. Frå same tidspunkt vart direktiv 89/48/ EØF og direktiv 92/51/EØF oppheva. EØS-komiteen vedtok den 26. oktober 2007, med atterhald om samtykke frå Stortinget, å implementere direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjonar i EØS-avtalen.
I gjeldande minerallovgiving er det ikkje fastsett lovkrav om kvalifikasjonar for å drive bergverksdrift, men det blir stilt kvalifikasjonskrav i konsesjonar for enkelte typar drift, som for eksempel underjordsdrift. Direktivkrava er derfor tekne inn i konsesjonar fordi reguleringa av drifta og nødvendige kvalifikasjonar for drivarane går fram i sjølve konsesjonen. Det blir fastsett i konsesjonsvilkåra at godkjenning av kvalifikasjonar frå utanlandske søkjarar skal skje i samsvar med krav i direktivet.
Overfor norske styresmakter har EFTAs overvakingsorgan (ESA) gitt uttrykk for at implementering av yrkeskvalifikasjonsdirektiva på mineralsektoren må skje i lov og forskrift. Departementet føreslår derfor at det nye direktivet blir implementert ved endringar i minerallovgivinga.
9 Mineralnæringa og minerallovgivinga
9.1 Mineralnæringa
Mineralnæringa består av både store og små bedrifter som tek ut mineralske råstoff som malmar, industrimineral, naturstein, pukk og grus. Råstoffa blir tilverka til produkt som det moderne samfunnet er heilt avhengig av, som til dømes jern til stål, kalkstein til sement og papir, pukk til vegar, sand til betong, steinkol i metallurgisk industri og som energiråstoff.
Mineralnæringa er ei typisk distriktsnæring, og spesielt i kystområda er det mange bedrifter. Industrien har rundt 4700 tilsette fordelte på 670 bedrifter. Målt etter omsetningsverdi er Møre og Romsdal, Rogaland, Nordland, Vestfold og Finnmark dei viktigaste bergverksfylka. Det vart i 2006 selt til saman ca. 75 millionar tonn mineralske produkt av forskjellige slag til ein samla verdi av ca. 9,1 milliardar kroner. Næringa eksporterte for til saman 5,6 milliardar kroner i 2006. Noreg har store mineralske ressursar, og ein reknar med at mineralnæringa har eit betydeleg vekstpotensial.
Det er to hovuddriftsmetodar for å ta ut mineralske førekomstar. Den eine er dagbrotsdrift, der ein bryt mineral under open himmel. Den andre er underjordsdrift, der ein grev ut tunnelar og sjakter for å kome fram til råstoffet og hentar ut råstoffet via stollar og sjakter. Det blir gjerne stilt strengare kvalifikasjonskrav ved underjordsdrift enn ved dagbrotsdrift, fordi underjordsdrift er ein meir teknisk komplisert driftsmetode.
9.2 Minerallovgivinga
Den norske minerallovgivinga har først og fremst reglar om leiting etter og utnytting av mineralførekomstar. Eit hovudskilje i lovgivinga er skiljet mellom mutbare og ikkje-mutbare mineral.
Reglar om dei mutbare minerala er samla i lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk(bergverksloven) og i lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eigedom mv. (industrikonsesjonsloven) . Mutbare mineral er definerte i bergverkslova § 1 og omfattar metall med eigenvekt høgare enn 5 og malmar av slike metall, metalla titan og arsen og malmar av desse, magnetkis og svovelkis. Bergverkslova slår fast at myr- og sjømalm og alluvialt gull ikkje er mutbare.
For dei ikkje-mutbare minerala er det inga felles lov. Dei ikkje-mutbare minerala kalk og kvarts er regulerte i eigne lover, høvesvis lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalksteinsloven) og lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven) . I tillegg gjeld lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn mv. til drift av ikkje mutbare mineralske forekomster(avståingsloven) .
Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom(konsesjonsloven) mv. gjeld for dei ikkje-mutbare minerala som ikkje er omfatta av kalksteinslova eller kvartslova, så sant det ligg føre eit erverv av fast eigedom som er konsesjonspliktig etter konsesjonslova.
10 Kvalifikasjonskrav på mineralsektoren
10.1 Bergverkslova og industrikonsesjonslova
Det kan ikkje setjast i gang regelmessig bergverksdrift på mutbare mineral som er omfatta av bergverkslova, utan driftskonsesjon, jf. industrikonsesjonslova § 11 andre ledd. Hovudføresetnaden for å få konsesjon er at allmenne omsyn ikkje talar imot det, jf. industrikonsesjonslova § 13 første ledd.
Konsesjon kan givast på vilkår som er nærmare fastsette av Kongen. Driftskonsesjon blir alltid gitt på vilkår som inneheld føresegner om plikter for konsesjonæren. Nærings- og handelsdepartementet, som gir driftskonsesjonar, har ei rekkje standardvilkår i konsesjonane. Det blir mellom anna stilt vilkår om driftsstart, bergmessig drift, landskapspleie og forsvarleg sikring av dagbrot og opningar i grunnen.
Etter industrikonsesjonslova § 13 andre ledd nr. 3 skal drifta føregå på bergmessig måte. Departementet stiller eit slikt vilkår, kombinert med krav om driftsplan over området. Driftsplanen skal innehalde ei beskriving av det framtidige driftsopplegget, mellom anna om deponering av avfallsmassar. Det er Bergvesenet som står ansvarleg for å følgje opp driftsplanane og kontrollere at drifta skjer på ein bergmessig forsvarleg måte.
Det blir stilt regelmessig krav om at den som skal vere ansvarshavande for drifta, må ha relevant utdanning. I utgangspunktet blir det kravd at vedkomande er bergingeniør eller tilsvarande.
10.2 Rettar etter kalksteinslova og kvartslova
Erverv av kalksteinsførekomstar og kvartsførekomstar blir regulerte av lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalksteinsloven) og lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven) . For kalksteinsførekomster blir det kravd konsesjon dersom det totale uttaket frå ein eller fleire førekomstar innanfor same kommune går over 100 000 tonn. Det er inga tilsvarande nedre grense for når det blir kravd konsesjon ved erverv av kvartsførekomstar. Det er eit vilkår for konsesjonsplikt etter begge lovene at den som ervervar førekomsten, har som formål å utnytte førekomsten eller hindre at han blir utnytta.
Både kalksteinlova og kvartslova har krav om konsesjon for leveranseavtalar på kalkstein og kvarts, dersom avtalen omfattar eit tidsrom på meir enn to år.
Konsesjon kan givast når ikkje allmenne omsyn talar imot, jf. kalksteinslova § 4 første ledd og kvartslova § 4 første ledd. Myndigheita til å innvilge konsesjon etter kalksteinslova og kvartslova er delegert til Bergvesenet med Bergmeisteren for Svalbard, jf. det dåverande Nærings- og energidepartementet si avgjerd av 13. mai 1993.
Etter kalksteinslova § 4 andre ledd og kvartslova § 4 andre ledd kan konsesjonsstyresmakta fastsetje vilkår for drift av førekomsten. Det blir stilt slike vilkår regelmessig. Det blir fastsett krav om ansvarlege for drifta, utdanningskrav, krav om sikring, opprydding, forhold til miljøet osv. Vidare blir det stilt vilkår om at drifta er underlagd tilsyn frå Bergvesenet.
Kvalifikasjonskrava som blir stilte, er noko ulike for dagbrotsdrift og underjordsdrift. For dagbrotsdrift stiller Bergvesenet vilkår om at den som skal vere ansvarshavande, har ingeniørutdanning eller liknande eller utdanning frå tidlegare Statens bergskole. Ved underjordsdrift blir det stilt krav om at ansvarshavande har bergingeniøreksamen eller tilsvarande. Dette kan for eksempel vere sivilingeniøreksamen, men der vedkomande i tillegg har praktisk erfaring med bergverksdrift.
10.3 Ikkje-mutbare mineral som fell utanfor kalksteinslova og kvartslova
Dei ikkje-mutbare minerala som ikkje er omfatta av kalksteinslova eller kvartslova, dvs. andre ikkje-mutbare mineral og kalksteinsførekomstar under 100 000 tonn, er ikkje regulerte i spesiallover. Erverv av førekomstar med slike mineral kan likevel omfattast av lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eigedom (konsesjonsloven) mv. , som regulerer erverv av rettar i fast eigedom. Erverv som er konsesjonspliktige etter industrikonsesjonslova kapittel II (om bergverk), kalksteinslova eller kvartslova, blir ikkje regulerte av konsesjonslova, jf. konsesjonslova § 2 andre ledd nr. 2 til 4.
Etter konsesjonslova § 11 kan det i kvart enkelt tilfelle stillast vilkår som blir rekna som nødvendige for å fremje formålet med lova. Når eigedommen skal utnyttast til drift av mineralske førekomstar, er det vanleg å setje vilkår for drift, sikring o.l. Vilkåra tilsvarer langt på veg dei vilkåra som blir sette i konsesjonar gitt etter industrikonsesjonslova, kalksteinslova og kvartslova. Dette omfattar også krav til utdanning for dei som er ansvarlege for drifta.
Bergvesenet med Bergmeisteren for Svalbard har i samråd med Landbruks- og matdepartementet fastsett standardvilkår for drift av masseuttak etter konsesjonslova. Punkt 6 i standardvilkåra fastset nærmare kvalifikasjonskrav. Føresegna lyder:
Driften skal ledes av kyndige personer med teoretisk og/eller praktisk erfaring fra drift av massetak eller fra anleggs- eller gruvedrift. Mindre virksomheter kan bruke slike på konsulentbasis under forutsetning av at de planer som er utarbeidet følges.
Ved underjordsdrift må kun personer med nødvendig bergteknisk utdannelse benyttes som ansvarshavende. Personer uten slik utdannelse må kun ansettes etter godkjenning av Bergvesenet.
11 EØS-forpliktingar om godkjenning av utanlandske yrkeskvalifikasjonar
Etter EØS-reglar som svarer til rådsdirektiv 89/48/EØF og 92/51/EØF, pliktar medlemsstatane, dersom nærmare oppgitte føresetnader er oppfylte, å gi søkjarar frå andre medlemsstatar tilgang til lovregulerte yrke som i vertsstaten krev visse kvalifikasjonar. Ein sentral føresetnad er at søkjaren har dei kvalifikasjonane som blir kravde for å utføre det aktuelle yrket i ein annan medlemsstat. Direktiv 89/48/EØF gjeld yrke som krev høgare utdanning på tre år eller meir (utdanning som følgjer etter utdanning på nivå med vidaregåande skule), mens direktiv 92/51/EØF gjeld yrke som krev kortare utdanning.
Parlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjonar erstattar dei tidlegare yrkeskvalifikasjonsdirektiva, mellom anna direktiv 89/48/ EØF og 92/51/EØF som no er oppheva.
Artikkel 13 i direktiv 2005/36/EF lyder slik:
Conditions of recognition
1. If access to or pursuit of a regulated profession in a host Member State is contingent upon possession of specific professional qualifications, the competent authority of that Member State shall permit access to and pursuit of that profession, under the same conditions as apply to its nationals, to applicants possessing the attestation of competence or evidence of formal qualifications required by another Member State in order to gain access to and pursue that profession on its territory.
Attestations of competence or evidence of formal qualifications shall satisfy the following conditions:
(a) they shall have been issued by a competent authority in a Member State, designated in accordance with the legislative, regulatory or administrative provisions of that Member State;
(b) they shall attest a level of professional qualification at least equivalent to the level immediately prior to that which is required in the host Member State, as described in Article 11.
2. Access to and pursuit of the profession, as described in paragraph 1, shall also be granted to applicants who have pursued the profession referred to in that paragraph on a full-time basis for two years during the previous 10 years in another Member State which does not regulate that profession, providing they possess one or more attestations of competence or documents providing evidence of formal qualifications.
Attestations of competence and evidence of formal qualifications shall satisfy the following conditions:
(a) they shall have been issued by a competent authority in a Member State, designated in accordance with the legislative, regulatory or administrative provisions of that Member State;
(b) they shall attest a level of professional qualification at least equivalent to the level immediately prior to that required in the host Member State, as described in Article 11;
(c) they shall attest that the holder has been prepared for the pursuit of the profession in question.
The two years" professional experience referred to in the first subparagraph may not, however, be required if the evidence of formal qualifications which the applicant possesses certifies regulated education and training within the meaning of Article 3(1)(e) at the levels of qualifications described in Article 11, points (b), (c), (d) or (e). The regulated education and training listed in Annex III shall be considered as such regulated education and training at the level described in Article 11, point (c). The list in Annex III may be amended in accordance with the procedure referred to in Article 58(2) in order to take account of regulated education and training which provides a comparable professional standard and which prepares the trainee for a comparable level of responsibilities and functions.
3. By way of derogation from paragraph 1, point (b) and to paragraph 2, point (b), the host Member State shall permit access and pursuit of a regulated profession where access to this profession is contingent in its territory upon possession of a qualification certifying successful completion of higher or university education of four years" duration, and where the applicant possesses a qualification referred to in Article 11, point (c).
Etter det nye yrkeskvalifikasjonsdirektivet er systemet slik: Der utøving av ei regulert verksemd («regulated profession») i vertsstaten krev at søkjaren har bestemte faglege kvalifikasjonar («professional qualifications«), må vertsstaten tillate søkjarar frå andre EØS-statar å utøve den aktuelle verksemda, dersom dei dokumenterer yrkeskvalifikasjonar som dei som er nemnde i direktivet artikkel 13 nr. 1 eller 2 frå ein annan EØS-stat.
Ein føresetnad for at det nye direktivet skal gjelde for ansvarshavande for drift av mineralførekomstar i Noreg, er at slik verksemd er ei regulert verksemd etter direktivet, og at søkjar må ha profesjonelle kvalifikasjonar etter direktivet for å utøve verksemda.
Regulert verksemd er definert i artikkel 3 bokstav a:
(a) «regulated profession»: a professional activity or group of professional activities, access to which, the pursuit of which, or one of the modes of pursuit of which is subject, directly or indirectly, by virtue of legislative, regulatory or administrative provisions to the possession of specific professional qualifications; in particular, the use of a professional title limited by legislative, regulatory or administrative provisions to holders of a given professional qualification shall constitute a mode of pursuit. […];
Faglege kvalifikasjonar er definerte i artikkel 3 bokstav b:
(b) «professional qualifications»: qualifications attested by evidence of formal qualifications, an attestation of competence referred to in Article 11, point (a) (i) and/or professional experience.
Dei kvalifikasjonsbevisa som er omhandla i 11 bokstav a (i), er beskrivne slik:
a) an attestation of competence issued by a competent authority in the home Member State designated pursuant to legislative, regulatory or administrative provisions of that Member State, on the basis of:
(i) either a training course not forming part of a certificate or diploma within the meaning of points (b), (c), (d) or (e), or a specific examination without prior training, or full-time pursuit of the profession in a Member State for three consecutive years or for an equivalent duration on a part-time basis during the previous 10 years.
Nærings- og handelsdepartementet har vurdert forholdet mellom reglane om kvalifikasjonskrav som blir stilte i driftskonsesjonar etter minerallovgivinga, og etableringsreglane i parlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF.
Noreg har i gjeldande minerallovgiving ingen lovkrav om kvalifikasjonar for drivarar, men det blir stilt krav i konsesjonar om visse kvalifikasjonar for enkelte typar drift, som f.eks. underjordsdrift. Departementet ser det slik at dei kvalifikasjonskrava som blir stilte til dei som skal vere ansvarshavande i konsesjonar som regulerer drift av mineralførekomster, utgjer profesjonelle kvalifikasjonskrav, jf. artikkel 13.
Nærings- og handelsdepartementet legg etter dette til grunn at Noreg må godkjenne bergingeniørutdanning og tilsvarande kvalifikasjonar frå andre EØS-statar etter det nye yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dette inneber at EØS-borgarar som dokumenterer yrkeskvalifikasjonar frå ein annan EØS-stat i samsvar med artikkel 13 i direktivet, skal likestillast med personar med yrkeskvalifikasjonar frå Noreg i forhold til kvalifikasjonskrav som blir stilte for å vere ansvarshavande i konsesjonar som regulerer drift av mineralførekomstar.
12 Gjennomføring av yrkeskvalifikasjonsdirektivet på mineralsektoren
Nærings- og handelsdepartementet har vurdert ulike alternativ til korleis ein skal gjennomføre EØS-reglane på mineralsektoren. Departementet har vurdert om reglane bør takast inn i dei ulike minerallovene eller fastsetjast i forskrift. Det er i alle høve nødvendig å ha lovheimel til å kunne lage forskrifter.
Departementet meiner det er mest formålstenleg at dei nærmare reglane blir fastsette i forskrift, og viser til at krav til yrkeskvalifikasjonar er tekniske reglar som naturleg høyrer heime i forskrift. Vidare talar ønsket om oversiktlege og rettsteknisk enkle lovtekstar for ei slik løysing. Kvalifikasjonskrav ved drift av mineralske førekomstar blir regulerte i konsesjonar som er gitt med heimel i fire ulike lover. For at det skal bli mest mogleg brukarvennleg, bør dei konkrete krava i yrkeskvalifikasjonsdirektivet bli fastsette i éi felles forskrift i staden for i kvar lov.
For å regulere korleis ein skal gjennomføre direktivet i norsk rett på mineralsektoren, føreslår departementet derfor nye forskriftsheimlar i dei ulike minerallovene.
Ved utarbeiding av forskrifta (forskriftene) vil departementet sikre at krava i direktiv 2005/36/EF blir gjennomførte i norsk rett i samsvar med direktivet. Kvalifikasjonskrava for å bli godkjend som ansvarshavande ved drift av mineralførekomstar skal gå klart fram av forskriftene. Kvalifikasjonane til kvar enkelt søkjar skal vurderast uavhengig av nasjonalitet og i samsvar med direktivkrava. Det vil bli lagt vekt på å få fram rettane til kvar enkelt borgar på ein klar, tydeleg og brukarvennleg måte slik at arbeidssøkjande frå EØS-land skal kunne vurdere si rettsstilling på førehand. Departementet vil sende utkast til forskrift ut til høyring i tråd med gjeldande reglar, før reglane blir fastsette.
13 Økonomiske og administrative konsekvensar av endringane i minerallovgivinga
Departementet kan ikkje sjå at forslaget til nye forskriftsheimlar i minerallovgivinga vil få nemneverdige økonomiske eller administrative konsekvensar verken for det offentlege eller private. Forslaget inneber at den praksis som i dag er gjennomført i konsesjonar ved drift av mineralske førekomstar, blir lovfesta. Ein reknar derfor med at lovforslaga ikkje fører til meirarbeid for styresmaktene. Spesielt for utanlandske søkjarar er det klargjerande at kvalifikasjonskrav på mineralsektoren og krav til gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjonar frå andre EØS-statar blir regulerte i lov og forskrift.
14 Merknader til kvar enkelt føresegn i lovforslaga
14.1 Ny lov om meldeplikt ved nedlegging av næringsverksemd (omstillingslova)
Til § 1 Formålet med lova
Departementet viser til kapittel 5.1, som omtalar behovet for å innføre ei meldepliktsordning ved nedlegging av næringsverksemd. § 1 inneheld formålet med lova, som er å avgrense dei negative konsekvensane for dei tilsette og lokalsamfunnet, mellom anna å få synleggjort moglege alternativ til nedlegging. Formålet er å vurdere om det er grunnlag for vidare drift, eventuelt med nye eigarar, eller behov for andre omstillingstiltak.
Lova skal styrkje rettane til dei tilsette ved nedlegging av bedrifter og vidare vere eit instrument for å redusere dei negative konsekvensane for kvart enkelt lokalsamfunn som ei bedriftsnedlegging vedkjem.
Til § 2 Verkeområde
Føresegna fastset verkeområdet for lova.
I første ledd er meldeplikta er avgrensa til å omfatte situasjonar der den planlagde nedlegginga omfattar 30 arbeidstakarar eller fleire i bedrifta. Der talet på tilsette varierer over lenger tid, og ligg anten over eller under grensa for meldeplikt, skal det høgaste talet på tilsette det siste året leggjast til grunn. Det blir ikkje skilt mellom heil- og/eller deltidstilsette og heller ikkje om dei tilsette har fast tilsetjing.
Omgrepet «bedrift» skal i lova forståast i tråd med Statistisk sentralbyrås definisjon som blir brukt til statistikkformål. Ei bedrift er ei lokalt avgrensa eining som hovudsakleg driv verksemd i ei bestemt næringsgruppe. «Bedrift» treng ikkje vere ein eigen juridisk person. Bedrifta er den eininga som utgjer arbeidsplassane. For øvrig viser departementet til kapittel 5.4.3.
Føretak er ei juridisk eining, og kan for eksempel vere eit aksjeselskap, eit enkeltpersonføretak eller eit ansvarleg selskap. Eit føretak kan såleis ha meir enn ei bedrift knytt til seg, dersom føretaket driv verksemd på ulike geografiske område eller innanfor ulike næringar. Det er såleis ikkje krav om at det skal vere planar om å leggje ned heile føretaket og heile verksemda til den juridiske personen, for at meldeplikta skal gjelde. Det er tilstrekkeleg at planane omfattar ein del av føretaket.
Med nedlegging meinar ein at næringsverksemda vert avvikla. Ei bedrift blir nedlagd viss verksemda avsluttar heilt. Departementet viser til at det må vurderast konkret om ei bedrift kan seiast å ha avvikla verksemda. Såleis er det viktig om sjølve verksemda stoppar, og om dei tilsette blir oppsagde. Verksemda opphøyrer sjølv om same eigar eller ein ny startar ei ny verksemd i dei same lokala. Av føresegna går det òg fram at ei nedbemanning som resulterer i at meir enn ni tidelar (meir enn 90 prosent) av dei tilsette blir oppsagde, er å rekne som ei nedlegging i lova sin forstand. Grensa er sett for å unngå at nokon omgår meldeplikta ved å nedbemanne «trappevis», eller ved å behalde 10 prosent av dei tilsette i ein avviklingsperiode. For øvrig viser departementet til kapittel 5.4.1.
I andre ledd er det unntak frå meldeplikta for flytting innanfor same fylkeskommune. Same eigar kan dermed flytte verksemda innanfor fylkeskommunen utan at det medfører meldeplikt.
Vidare blir det slått fast at bedrifter som er under gjeldsforhandling eller konkursbehandling, ikkje er omfatta av lova. Både konkurs og gjeldsforhandling er regulert i lov 8. juni nr. 58 1984 om gjeldsforhandling og konkurs (konkurslova) og har eigne prosedyrar for bedrifter som har økonomiske problem og ikkje kan oppfylle pliktene sine etter kvart som dei forfell. Når det er etablert eigne prosessar i konkurslova spesielt for å sikre kreditorinteressene, passar det dårleg med systemet i lova å kople inn ei meldeplikt når bedrifta blir nedlagd. Departementet legg til grunn at i den grad ein ser det mogleg å vidareføre bedrifta si verksemd, blir dette vurdert av bustyrar, som kan ta kontakt med aktuelle interessenter til bedrifta.
Tredje ledd gir derfor Nærings- og handelsdepartementet høve til å fastsetje utfyllande forskrifter om dette. Ei slik regulering må sjølvsagt liggje innanfor rammene av lova. I tråd med vanleg praksis blir eventuelle forskrifter sende på ordinær høyring før dei blir fastsette.
Til § 3 Plikt til å sende inn melding til fylkeskommunen
Ansvaret for at melding blir send til fylkeskommunen, er lagd til eigar. Kven som er eigar (eller eigars representant), er det normalt ikkje tvil om. Når det gjeld å sende inn melding til fylkeskommunen, er det utøvande organet ansvarleg. I eit aksjeselskap betyr det at styret er ansvarleg for å sende meldinga. Eigaren vil vere den juridiske eller fysiske personen som eig bedrifta. Er bedrifta eigd av eit selskap, vil eigaren vere dette selskapet og ikkje eigaren i dette selskapet.
Melding om nedlegging skal sendast til fylkeskommunen der den aktuelle bedrifta ligg. Har verksemda ikkje faste lokale der dei tilsette har sin arbeidsplass, er forretningsadressa avgjerande.
Av andre ledd bokstav a) til g) går det fram kva for opplysningar som meldinga må innehalde. Sjå elles omtalen i kapittel 5.5.2.
Av tredje ledd går det fram at innhaldet i meldinga må gi tilstrekkeleg informasjon for at ein skal kunne starte drøftingar etter § 5. Det inneber at meldinga må innehalde opplysningar som gir fylkeskommunen eit reelt grunnlag for vurderingane sine og for å leggje grunnlaget for drøftingane.
Føresegna slår fast at fylkeskommunen skal kunne be om tilleggsinformasjon. Normalt skjer dette der fylkeskommunen manglar informasjon som blir vurdert som nødvendig i forhold til den vidare saksbehandlinga. Fristen for fylkeskommunens behandling av meldinga blir ikkje forlengd sjølv om ein ber om tilleggsinformasjon. Fylkeskommunen må derfor så raskt som mogleg kontrollere at innhaldet i meldinga dekkjer informasjonskravet etter lova, og gi tilbakemelding til innsendar om eventuelle manglar.
Til § 4 Endeleg avgjerd om nedlegging
Første ledd seier at bedrifta som har sendt melding ikkje kan treffe endeleg avgjerd om nedlegging før 30 dagar etter at meldinga er motteken av fylkeskommunen. Det vil innebere at fylkeskommunen etter at melding er motteken har 30 dagar på seg til å gjennomføre drøftingane etter § 5. Fristen er i samsvar med fristen som er sett for melding om masseoppseiing, som skal sendast til Arbeids- og velferdsetaten, jf. arbeidsmiljølova § 15-2.
For å sikre at fleire alternativ til nedlegging er med i prosessen, er det avgjerande at meldinga til fylkeskommunen blir send tidleg. Utgangspunktet er at melding skal sendast så snart det er på det reine at eigar vurderer å leggje ned føretaket, og når det etter eigars vurdering er sannsynleg at nedlegging vil bli ein realitet, men før det er teke ei endeleg avgjerd om nedlegging. Det er ikkje mogleg å fastsetje eit einsarta tidspunkt for når det vil inntre. Desse forholda vil variere frå tilfelle til tilfelle, og frå bedrift til bedrift. Eigaren vil normalt ha ein eigeninteresse i å sende melding så tidleg som mogleg, sidan han ikkje vil kunne treffe endeleg avgjerd om nedlegging før meldepliktsperioden er gått ut.
I samband med at ei bedrift har planar om nedlegging har formelle og uformelle prosessar normalt vore i gang ein periode før det blir teke formell avgjerd om å leggje ned bedrifta. Det er ikkje meininga at plikta til å sende melding skal gripe forstyrrande inn i eller erstatte slike prosessar mellom leiinga og dei tilsette. Det er ikkje noko i vegen for at drøftingane med dei tilsette etter den nye føresegna i arbeidsmiljølova § 15-2 kan gjennomførast parallelt med behandlinga av meldinga etter omstillingslova.
Føresegna inneber at fører ikkje desse prosessane fram til ei løysing så må ein sende melding, og at endeleg avgjerd om nedlegging ikkje kan treffast før 30 dagar etter at meldinga er motteken av fylkeskommunen, eller behandlinga av meldinga etter § 5 tredje ledd vert avslutta tidlegare.
Til § 5 Behandling av meldinga
Av første ledd i føresegna går det fram at fylkeskommunen så snart som mogleg etter at meldinga er motteken, skal kalle inn til drøftingsmøte. Representantar for bedriftsleiinga/-eigarane, lokale styresmakter (kommunen), tilsetterepresentantar, Innovasjon Noreg og Arbeids- og velferdsetaten skal alltid vere representerte. Også andre kan trekkjast inn, f.eks. SIVA SF og potensielle investorar dersom det er naturleg og formålstenleg i den konkrete saka. Det kan variere kor mange møte ein treng ha, noko fylkeskommunen må vurdere i kvar enkelt sak.
Føresegna inneber at fylkeskommunen utan forseinking kallar inn partane til drøftingsmøte, og at møtet bør haldast kort tid etter at meldinga er motteken.
Når det gjeld representantane for dei tilsette, er det ikkje lagt føringar i lova på kven av dei tilsette som skal delta i prosessen.
Andre ledd handlar om innhaldet i drøftingane. Fordi ein må rekne med store forskjellar og ulike behov frå sak til sak, legg lovteksten få føringar på kva som skal takast opp under drøftingane, noko som gir høve til å skreddarsy løysingar som er tilpassa kvar enkelt sak. Det er avgjerande at drøftingane i saksbehandlingsperioden er konstruktive og reelle. Det blir forventa at deltakarane tek aktivt del i prosessen for å finne fram til løysingar. Passivitet frå møtedeltakarane kan normalt ikkje åleine grunngi eller vere grunnlag for fristforlenging.
Møta må sjølvsagt ikkje føre til at det vert gitt tilsegn om ulovleg statstøtte eller tilsagn om ulovlege direkteinnkjøp som er i strid med innkjøpsregelverket. Det må heller ikkje medføre at det vert utveksla informasjon eller på annan måte lagt til rette for ulovleg samarbeid etter konkurranselova.
Kompensasjons- og omstillingstiltak for dei tilsette skal etter føresegna alltid vere eit tema under drøftingane. I samarbeid med det regionale verkemiddelapparatet skal moglegheitene for å hjelpe arbeidstakarar til å finne nytt arbeid drøftast, mellom anna moglegheitene for økonomiske bidrag til omstilling. Også moglegheitene for å etablere ny verksemd i lokalsamfunnet skal vere ein obligatorisk del av drøftingane. Om spørsmålet om kompensasjons- og omstillingsmoglegheiter er løyst mellom partane i arbeidsforholdet i drøftingar etter arbeidsmiljølova, vil det vere tilstrekkeleg å informere fylkeskommunen om det.
Tredje ledd seier noko om når fylkeskommunen skal avslutte saka. Dersom det er tydeleg for fylkeskommunen at vidare drift ikkje er aktuelt, og det ikkje kan synleggjerast at det finst andre alternativ enn den planlagde nedlegginga, skal fylkeskommunen så tidleg som mogleg gi deltakarane melding om at behandlinga av meldinga er avslutta.
I fjerde ledd er det presisert at alle som deltek i behandlinga har teieplikt etter §§ 13 til 13 e) i forvaltningslova.
Til § 6 Råderettsband
Formålet med råderettsbanda er å hindre at eigarane eller andre gjer disposisjonar som medfører at bedrifta i praksis blir nedlagd før styresmaktene har fått høve til å vurdere alternative tiltak. Råderettsbanda er dermed spesielt retta mot disposisjonar åpenbart svekkjer av verdien av bedrifta. Faktiske og rettslege disposisjonar knytte til den faste drifta kan gjennomførast på normalt vis. Råderettsbanda fritek eller hindrar ikkje eigarane eller styret i å følgje krav etter anna regelverk.
Sal av aktiva som er avgjerande for verksemda eller avgjerd om faktisk nedlegging av verksemda i meldeperioden er disposisjonar som ikkje kan gjennomførast mens behandlinga går for seg. Sal av aktiva som ikkje lenger er i bruk eller aktiva som inngår i bedrifta si verksemd å selje, vil ikkje vere omfatta av råderettsbanda.
Råderettsbanda gjeld heile behandlingsperioden.
Andre ledd gir fylkeskommunen høve til å gjere unntak frå regelen om råderettsband i første ledd. Ei bedrift kan i nokre tilfelle ha eit reelt og legitimt behov for å gjere disposisjonar som er omfatta av råderettsbanda i saksbehandlingsperioden. Fylkeskommunen får dermed høve til å dispensere frå råderettsbanda ut i frå ei konkret vurdering i kvart enkelt tilfelle. Fylkeskommunen kan gi dispensasjon frå råderettsbanda sjølv om det framleis er ein dialog om alternative løysingar til ei nedlegging.
Til § 7 Tvangsmulkt
Av første ledd går det fram at fylkeskommunen kan ileggje tvangsmulkt dersom pliktene etter §§ 3, 4 og 6 ikkje vert oppfylt av den som er ansvarleg for dei, dvs. bedriftseigaren. Formålet er å sikre at meldinga ble innsend. Tvangsmulkta kan ikkje rutinemessig brukast ved alle overskridingar.
Andre ledd fastsett at mulkta kan fastsettjast som ei løpande mulkt eller som eit eingongsbeløp og at det kan fastsetjast nærmare om fristar ved desse tilfella.
Tredje ledd slår fast at mulkta går inn i statskassen, og at vedtak om å ileggje tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.
Etter fjerde ledd kan Kongen fastsetja nærmare føresegner knytt til ileggjing av tvangsmulkt.
Til § 8 Lovbrotsgebyr
Det går fram av første og andre ledd at fylkeskommunen kan gjere vedtak om at bedriftseigaren kan påleggjast eit lovbrotsgebyr ved brot på § 4. Dette inneber at berre alvorlege hendingar/lovbrot kan utløyse gebyr.
Etter føresegna kan fylkeskommunen gjere vedtak om å påleggje gebyret. Gebyret tilfell staten. Fylkeskommunen har høve til å tilpasse gebyret til kva type brot det er, og omfanget av det. Nærmare reglar om berekninga, storleiken og inndrivinga m.m. av gebyret vert fastsett i forskrift til føresegna.
Fylkeskommunen kan vidare gi avkall på eller redusere pålagt gebyr.
Minimums- og maksimumsgrenser for gebyret og gjennomføring av sanksjonen kan etter andre ledd regulerast i forskrift.
I forskrifter kan mellom anna storleiken på gebyret fastsetjast og nærmare saksbehandlingsreglar for ilegging av sanksjonen.
Til § 9 Iverksetjing
Føresegna overlet til Kongen å avgjere når lova skal setjast i verk.
Til § 10 Endringar i andre lover
Arbeidsmiljølova § 15-2 andre ledd blir endra samtidig med at lova blir sett i verk. Sjå merknad til denne.
14.2 Endring i arbeidsmiljølova § 15-2 andre ledd
Forslaget inneber ei utviding av dagens drøftingsplikt dersom ei masseoppseiing er knytt til ei mogleg verksemdsnedlegging. Plikta til å drøfte om det er mogleg med vidare drift og dei tilsette sin sjanse for å overta verksemda, oppstår når det blir vurdert å leggje ned «virksomheten eller en selvstendig del av denne». Med «selvstendig del» av verksemda siktar ein til ein sjølvstendig avgrensa del av verksemda som naturleg kan drivast vidare uavhengig av den andre verksemda. Det kan typisk vere ein filial eller annan geografisk åtskild del av verksemda.
Drøftingsplikta gjeld berre dersom arbeidsgivar vurderer å gå til masseoppseiing. Dersom verksemda eller den sjølvstendige delen som ein vurderer å leggje ned har færre enn ti tilsette, gjeld ikkje masseoppseiingsføresegnene, og det blir heller ikkje utløyst noka drøftingsplikt med sikte på at dei tilsette skal ha høve til å overta verksemda. Om det dreier seg om ei masseoppseiing, må vurderast i forhold til den delen som eigaren vurderer å leggje ned. Dersom ei verksemd i samband med omorganiseringar går til oppseiing av ti eller fleire tilsette som er spreidde rundt i ulike filialar, samtidig som det blir avgjort å leggje ned ein filial, vil ikkje dette utløyse noka drøftingsplikt med sikte på overtaking, dersom filialen som ein vurderer å leggje ned, har færre enn ti tilsette.
Drøftingsplikta gjeld når arbeidsgivar vurderer å «leggje ned» verksemda eller ein sjølvstendig del av henne. I dei tilfella då ikkje alle tilsette blir sagde opp, må det vurderast konkret om verksemda eller ein sjølvstendig del av henne kan seiast å vere nedlagd, eller om det dreier seg om ei nedbemanning. Sentralt for vurderinga er om den ordinære aktiviteten som har vore utøvd er avvikla, og om det er meininga at dei tilsette som er att berre skal vere der i ein overgangsperiode.
Omfanget og innhaldet i drøftingsplikta må vurderast i forhold til om det er realistisk å oppnå ein avtale.
14.3 Lov om endringar i minerallovgivinga
Lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven)
Til § 51 a
Krav til kvalifikasjonar ved drift av mutbare mineralske førekomstar følgjer ikkje av bergverkslova, men blir fastsett som vilkår i driftskonsesjonar etter industrikonsesjonslova.
Det følgjer av industrikonsesjonslova § 13 nr. 3 andre ledd at «Driften skal foregå på bergmessig måte overensstemmende med den til enhver tid gjeldende lovgivning». Dette omfattar også krav etter bergverkslova.
Det blir føreslått ein heimel i bergverkslova for å fastsetje forskrift for å regulere korleis ein skal gjennomføre yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett.
Lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster
Til § 4 fjerde ledd
Krav til kvalifikasjonar er ikkje fastsett i lova, men blir sett som vilkår i konsesjonar som er gitt med heimel i kalksteinslova § 4 andre ledd. Det blir føreslått ein heimel for å fastsetje forskrift for å regulere korleis ein skal gjennomføre yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett.
Lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster
Til § 4 fjerde ledd
Krav til kvalifikasjonar er ikkje fastsette i lova, men blir sett som vilkår i konsesjonar som er gitt med heimel i kvartslova § 4 andre ledd. Det blir føreslått ein heimel for å fastsetje forskrift for å regulere korleis ein skal gjennomføre yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett.
Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.
Til § 14 andre ledd
Krav til kvalifikasjonar er ikkje fastsett i loven, men blir sett som vilkår i konsesjonar som er gitt med heimel i konsesjonslova. Det blir føreslått ein heimel for å fastsetje forskrift for å regulere korleis ein skal gjennomføre yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett.