St.meld. nr. 36 (2007-2008)

Nordisk samarbeid

Til innhaldsliste

2 Statsminister Jens Stoltenberg: Innlegg i generaldebatten, den 59. sesjon i Nordisk Råd, 30.10.2007

President! Fordelen med å være siste taler er at jeg kan benytte anledningen til å reflektere litt over den debatten som er gjennomført. Det første jeg vil si, er at jeg gjerne vil gratulere Nordisk Råd med at vi har funnet en mye bedre form når det gjelder å organisere disse debattene, enn det vi har hatt tidligere. Både det vi gjorde i København i fjor, og det vi gjør i Oslo i år, er et uttrykk for at vi greier å aktivisere Nordisk Råd på en måte som gjør at det vert mer meningsfylte debatter enn det vi hadde tidligere, fordi vi har valgt et tema som er sentralt, og fordi vi har valgt en debattform som gjør at i hvert fall jeg – jeg håper også andre som har sittet og lyttet – har lært noe om politiske prosesser i andre nordiske land og fått stilt noen viktige spørsmål. Og selv om vi kanskje ikke har lært så mye nytt om våre egne land, har vi i hvert fall økt vår erkjennelse om diskusjoner og prosesser i andre nordiske land. Da har Nordisk Råd gjort sin jobb, da har det fungert som det samarbeidsforum det skal være i forhold til en viktig internasjonal felles oppgave.

Den andre lærdommen jeg har fått av debatten, er at selv om det er ulike syn og viktige nasjonale ulikheter og politiske diskusjoner om virkemidler og ulike partipolitiske tilnærminger til klimaspørsmål i de nordiske land, er det likevel grunnleggende slik at Norden har en felles tilnærming. Vi skal være glade for at de nordiske landene deler noen fundamentale synspunkter og noen fundamentale prinsipper med hensyn til hvordan klimaspørsmålene skal håndteres.

Vi har kjent til klimaproblemene lenge, men omfanget av problemene er større enn vi før visste. Vi vet at konsekvensene er mer dramatiske enn vi tidligere trodde, og tidsfristene for å handle er knappere enn vi håpet. Derfor er det gledelig at både det nordiske statsministermøtet vi hadde i morges, det møtet vi hadde med de baltiske statsministrene i går, og møtet med selvstyreområdet tidligere i dag, og diskusjonen her i dag, viser at Norden kan spille en rolle.

Det er flere grunner til at Norden kan spille en rolle i det internasjonale klimaarbeidet. Den ene grunnen er at vi er enige om den viktigste strategien, nemlig arbeidet for en internasjonal klimaavtale. Vi er enige om at en slik ny internasjonal klimaavtale må være mer ambisiøs enn den eksisterende Kyoto-avtalen, at målet må være å unngå mer enn to graders global oppvarming, at vi må ha tallfestede forpliktende utslippsreduksjoner, at flere land må med, både de rike landene som i dag ikke har sluttet seg til, som f.eks. USA, men også fattige land, Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og mange andre land må med for at det skal verte en effektiv avtale reelt sett. Norges vurdering, men det har jeg også inntrykk av er mange andre nordiske lands vurdering, er at skal vi lykkes i å få med de fattige land i en avtale, må vi ikke bare appellere til deres ansvar for å ta en del av belastningene med å løse verdens klimaproblemer, men vi må også bidra økonomisk. De rike landene må betale for sine egne utslippsreduksjoner, men i tillegg ta et ansvar for å betale deler av u-landenes regninger. Det er simpelthen fordi det er den rike verden som har hovedansvaret for de utslipp som har funnet sted gjennom mange år, helt siden den industrielle revolusjon.

Det er også enighet om at vi, i tillegg til å få med flere land, må få sterkere og mer konkrete tallfestede utslippsreduksjoner. Så er det også enighet om at vi må jobbe med å inkludere de sektorene som ikke er med. Den siste replikkvekslingen illustrerer betydningen av det. Internasjonal skipsfart står for betydelige utslipp. For Norges vedkommende er det slik at norskeide skip står for utslipp som er beregnet til opp mot de totale norske utslippene. Internasjonal lufttrafikk vokser kraftig. Den er ikke regulert. Flyr man fra Oslo til Stockholm, regnes de utslippene verken som norske eller som svenske. Utslippene bare forsvinner et sted uten at noe land tar ansvaret for dem. Så en ny avtale må også inkludere de sektorene som i dag ikke inkluderes, som skipsfart og flytrafikk. Det er den ene grunnen til at vi kan spille en rolle, at vi er enige om en strategi med hensyn til hvordan en avtale skal se ut.

Den andre grunnen er at vi kan spille en rolle fordi vi har særskilte oppgaver framover mot 2009. Danmark skal være vertskap for det store klimamøtet, der vi håper på en avtale. Sverige vil ha formannskapet i EU. Men jeg mener grunnleggende, og egentlig mer viktig enn at vi har de oppgavene, er at den nordiske samfunnsmodellen, der troen på samfunnsmessig styring, der troen på at menneskeskapte problemer – som klimaendringene er – kan løses av mennesker, der troen på at vi må ha sterke fellesskap for å løse felles problemer, er en modell som har vist seg sterk når det gjelder å løse andre problemer, og som også vil vise seg sterk når det gjelder å løse klimaproblemene. Også det gjør Norden i stand til å spille en rolle med tanke på å løse de internasjonale klimaproblemene.

Den tredje grunnen til at Norden kan spille en rolle, er at det er i nordområdene vi kommer til å se de største endringene i temperatur. Vi har hørt at polisen smelter raskere enn vi trodde. Hvis gjennomsnittstemperaturen øker med om lag to grader, vil temperaturen ved polene øke med opp mot fire grader, så vi ser dramatiske endringer. Vi har fått rapporter fra Grønland, og vi kommer til å se de tydeligste, tidligste konsekvensene i de nordlige strøk. Derfor gir det oss en plattform for å appellere og bidra til handling.

Norge skal selvsagt ta sin del av ansvaret. Vi har formulert tre ambisiøse mål. Det ene er å overoppfylle vår eksisterende klimaforpliktelse med 10 pst. innen 2012. Det gjør vi fordi det haster med å få ned utslippene. Ett tonn redusert i dag gir mye større effekt enn ett tonn redusert i 2020 eller 2050. Det andre er at vi skal bidra til å redusere de globale utslippene tilsvarende 30 pst. av våre utslipp innen 2020, og vi skal verte karbonnøytrale, som vi sier, innen 2050. Dette er mål vi skal nå dels gjennom betydelige tiltak i Norge og dels gjennom å bruke de mekanismene Kyoto-avtalen har når det gjelder å gå sammen med andre land, bruke grønn utviklingsmekanisme, bruke internasjonale klimakvoter for å finansiere utslippsreduksjoner i andre land. Totalt skal vi altså gjøre betydelig ute og betydelig hjemme for å få ned utslippene.

Så er det det grunnleggende spørsmålet: Har vi råd? Svaret på det er at det er mye dyrere å la være. Ingen vet akkurat hvor mye det koster å unngå klimaendringer. Men det vi vet, er at kostnadene ved å la være er vesentlig større, både de moralske, de politiske og de økonomiske. Norden kan spille en rolle. Dette møtet har vist at vi har felles tilnærming og et felles ønske om å spille den rollen i det internasjonale klimaarbeidet. Takk.

Til forsida