4 Den økonomiske utviklingen i Det palestinske området

Tallmaterialet for økonomisk utvikling i Det palestinske området er usikkert bl.a. fordi den palestinske økonomien på en rekke områder er integrert med den israelske økonomien, samt p.g.a. fraværet av palestinsk grensekontroll. Tallmaterialet i teksten baserer seg i utstrakt grad på beregninger utført av «UN Special Coordinator for the Occupied Territories, UNSCO».

Innledning

BNI per capita i Det palestinske området er anslått til USD 1.750 i 1997. Samlet mottar området årlig ca. USD 500 millioner i bistand. Norge har i bilateral og multilateral bistand, bidrag til UNWRA og støtte til tiltak relatert til fredsprosessen siden 1994 bidratt med NOK 1,7 milliarder.

Utviklingen i den palestinske økonomien er nært knyttet til utviklingen i fredsprosessen. På viktige områder er den palestinske økonomien del av den israelske økonomien. Valutaen er israelsk og prisutviklingen i Israel er bestemmende også for Det palestinske området. 80 - 90 prosent av palestinsk eksport går til Israel. Import fra Israel utgjør også over 80 prosent av den samlede palestinske importen. Fysisk er imidlertid området langt på vei adskilt fra Israel, og flyten av personer og varer til Israel, og mellom deler av Det palestinske området, er strengt regulert av Israel.

Liten framdrift i fredsprosessen de siste årene har hemmet mulighetene for å kunne utvikle en bærekraftig palestinsk økonomi. Sentrale deler av interimsavtalen (Oslo II) mellom PLO og Israel, som sikker passasje mellom Gaza og Vestbredden, havn i Gaza og fullført israelsk tilbaketrekning fra stipulerte områder på Vestbredden, er ikke implementert. Ved utgangen av 1998 var 10 prosent av Vestbredden og Gaza under fullt palestinsk selvstyre, 18.9 prosent under palestinsk sivilt styre men israelsk sikkerhetskontroll og 61.1 prosent under full israelsk kontroll.

Det internasjonale bistandsengasjementet i kjølvannet av Oslo-avtalene har bidratt til en betydelig opprustning av infrastruktur, samt etablering av palestinske institusjoner. Rammebetingelsene for økonomisk utvikling er således bedret, men bistand kan ikke kompensere for fraværet av en endelig politisk løsning på konflikten mellom palestinere og israelere.

Den økonomiske utviklingen

Etter et år med relativt liten uro var det positive trekk i den palestinske økonomien i 1998. Beregninger utført av IMF viser at BNP økte med mellom 4 og 5 prosent sammenlignet med 1997.

I styringen av den offentlige økonomien er det også positive trekk. Palestinske skatte- og avgiftsinstitusjoner er etablert. Større inntekter for palestinske myndigheter har ført til at det palestinske budsjettunderskuddet ble snudd til et lite overskudd i 1998. Både BNP og budsjettbalansen svinger med den politiske situasjonen. Den positive utviklingen i 1998 var påvirket av færre israelske grensestengninger og økonomiske straffetiltak, som svar på terroranslag i Israel, sammenlignet med tidligere år.

Sett i forhold til perioden før fredsprosessen har det i følge UNSCO på flere områder vært en negativ økonomisk utvikling. BNI per capita har siden 1993 sunket med 14 prosent til USD 1,750 i 1997. Andelen av den palestinske arbeidsstyrken som er helt uten arbeid har økt med 9 prosentpoeng i samme periode. Israelske arbeidstillatelser for palestinske arbeidere er redusert fra et daglig gjennomsnitt på 116.000 i 1992 til 46.000 i 1998.

Utviklingen viser at innføring av israelske restriksjoner på flyten av personer og tjenester, samt at det ikke er etablert et sammenhengende palestinsk område, har hatt en svært negativ effekt på palestinsk økonomi. En annen hovedforklaring er en årlig befolkningsvekst på nærmere 4 prosent. Det palestinske området har i dag en av verdens høyeste fødselsrater.

I lys av at prisutviklingen i Israel også er bestemmende for Det palestinske området, kan økende forskjeller i lønnsutvikling mellom de to områdene utvikle seg til å bli et problem på sikt. I Gaza, som i større grad enn Vestbredden er adskilt fra Israel m.h.t. arbeidsmarkedet, sank den gjennomsnittlige realinntekten med nærmere 3 prosentpoeng i 1998.

Næringsstruktur

Tjenesteytende sektor utgjorde i 1997 36 prosent av det palestinske BNP. I denne sektoren arbeider 31 prosent av de sysselsatte (transport, kommunikasjon, hotell, restaurant og handel). Jordbruk står for 16 prosent av BNP og 13 prosent av de sysselsatte er engasjert i denne sektoren. Industriproduksjon utgjør 15 prosent av BNP. Entreprenør- og byggebransjen står for 9 prosent av BNP. Tallene inkluderer palestinere sysselsatt som dagarbeidere i Israel.

Utenrikshandelen

Det er inngått frihandelsavtaler mellom Den palestinske selvstyremyndighet og henholdsvis EU og USA. Mangelen på direkte og fri adgang til internasjonale markeder begrenser imidlertid foreløpig nytten av avtalene for den palestinske økonomien.

Palestinsk eksport og import går gjennom israelsk-kontrollerte grensestasjoner og israelske havner. Palestinsk handel med øvrige land i regionen er på en rekke områder regulert av Israel, og representerer i følge UNSCO et hovedhinder for utviklingen av en bærekraftig palestinsk økonomi. Rimeligere import av varer fra andre land enn Israel har på flere områder vist seg vanskelig å gjennomføre. Det samme gjelder en palestinsk målsetting om økte eksportkvoter til tredje land. Rammene for uavhengig økonomisk samkvem med utlandet er et av spørsmålene som skal avklares i sluttstatusforhandlingene.

Basert på telling av lastebiler ut og inn av Gaza, samt over grensepasseringene fra Vestbredden til Jordan, økte importen til Det palestinske området med 14 prosentpoeng i 1998. Sammenlignet med 1997 var endringene i palestinsk eksport marginale. Det palestinske handelsunderskuddet har som resultat nådd et rekordhøyt nivå. Importen er anslått til å være tre ganger høyere enn eksporten.

80 - 90 prosent av palestinsk eksport går til Israel. Importen fra Israel utgjør også over 80 prosent av den samlede palestinske importen. Jordan og Egypt er utover Israel de viktigste handelspartnerne.

Liberalisering

Det er fremmet et forslag til konkurranselov for Den palestinske selvstyremyndighet. Denne er imidlertid ennå ikke vedtatt og monopolsituasjonen er fremdeles sterkt gjeldende i forbindelse med import av sement, petroleumsprodukter og tobakk. Dette er varer som ikke produseres i Det palestinske området. Konkurranseloven er ment å skulle begrense muligheten for å opprettholde etablerte monopoler.

Gradvis privatisering av offentlige tjenester er del av enkelte bistandsfinasierte institusjonsbyggingsprosjekter. Privatisering av el-distribusjon er bl.a. del av et norskfinansiert elektrifiserings-prosjekt.

Offentlige og private investeringer

Den usikre politiske situasjonen med stillstand i fredsprosessen gjør at klimaet for private investeringer er usikkert. Noe interesse fra utenlandske private investorer i etterkant av Oslo-avtalene er snudd til stor grad av avventende forsiktighet. Private innenlandske investeringer har også sunket, men det registreres fortsatt en vekst i palestinske næringsetableringer. I Gaza var økningen i registrerte bedrifter i 1998 på 12.6 prosent. På Vestbredden var det imidlertid en svak nedgang i registreringen av nye bedrifter sammenlignet med 1997. Det er i første rekke små famile-foretak som utgjør tilveksten av nye bedrifter.

Den største andel av private investeringer på Vestbredden og i Gaza utgjøres av boliginvesteringer. Det har det siste året vært en nedgang av antall planlagte nye boliger med 8,5 prosentpoeng. Det private forbruket sank med 10,6 prosentpoeng i 1998 sammenlignet med 1997.

I Nablus ble det i 1997 åpnet børs. Det er forventet at dette i framtiden vil være med på å øke private investeringer. Etter opprettelsen av Den palestinske selvstyremyndighet er det etablert 22 banker i Det palestinske området. Kredittilgangen fra banker og private institusjoner er relativt stor, og økte i 1998 med 25 prosent sammenlignet med 1997. Kapitalpotensialet tømmes imidlertid ikke fullt ut som resultat av at krav til finansiell sikkerhet i mange tilfeller ikke lar seg møte.

Offentlige investeringer finansieres i all hovedsak av det internasjonale bistandssamfunnet. Ett område som prioriteres høyt er rehabilitering av infrastruktur. Det omfatter veier, vannforsyning, kloakk, søppel, kraft, boligbygging, telekommunikasjon og jordbruk. Institusjonsbygging- og etablering av en palestinsk offentlig sektor er et annet område som gis høy prioritert.