3 Tilhøvet til norsk rett
Tilhøvet mellom reglane i konvensjonen og norsk rett har vore grundig vurdert av Justisdepartementet. Justisdepartementet sin konklusjon er at dei handlingane som vert råka av artikkel 2 i konvensjonen allereie er straffbare etter ulike føresegner i straffelova og andre lover. Det mest sentrale straffebodet i samband med konvensjonen vil vere straffelova § 148. Denne paragrafen råkar mellom anna sprenging som lett kan leie til tap av menneskeliv eller utstrekt øydelegging av framand eigedom. Likeins vert forsøk og medverknad til det same råka. Straffelova § 161 råkar handlingar av meir førebuande karakter, så som å skaffe, tilverke eller oppbevare sprengstoff med tanke på å gjere seg skuldig i eit brotsverk.
Straffelova §§ 148 og 161 rettar seg mot konvensjonelle eksplosiv, og vil i motsetnad til konvensjonen ikkje råke aksjonar gjennomført med kjemiske, bakteriologiske eller nukleære middel. Om skiljet mellom slike middel og konvensjonelle eksplosiv skriv Justisdepartementet: «Etter strl §§ 148 og 161 er det likegyldig hvilke eksplosiver som brukes. Men det er en forutsetning at det dreier seg om sprengstoff, ikke rene utslipp (med mindre utslippet skulle volde brann, sammenstyrtning e l, jf § 148). Sprengstoff karakteriseres av innhold som kan eksplodere eller skape eksplosjonsartet forbrenning, sml Ot prp nr 29 (1973-74) side 17, som er blant forarbeidene til lov om eksplosive varer 14 juni 1974 nr 39. Bakteriologiske og kjemiske midler kjennetegnes derimot ved deres egenskaper til å forstyrre biologiske prosesser. Nukleært materiale kan i visse tilfeller eksplodere, men sprengningseffekten er underordnet det sentrale faremomentet, som er stråling. Midlene kan ikke karakteriseres som sprengstoff med mindre de inkorporeres i en bombe. Vi antar derfor at en rekke av de handlingene som er omfattet av konvensjonen, faller utenfor straffeloven §§ 148 og 161.»
Justisdepartementet går deretter nærare inn på andre straffebod som kan råke aksjonar gjennomført med kjemiske, bakteriologiske eller nukleære middel. Departementet viser særleg til straffelova §§ 152 a, 152 b, 153, 153 a, og lov om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei av 6. mai 1994 nr. 10. Ofte vil det òg liggje føre brot på føresegnene i straffelova kapittel 22 om «forbrytelse mot liv, legeme og helbred» samt kapittel 28 om skadeverk.
Straffelova § 152 a set eit generelt forbod mot ulovleg omgang med nukleært materiale. Den straffbare handlinga er skildra som å valde fare for «skade på noens legeme, eiendom eller livsmiljø». Føremålet er å hindre at nukleært materiale som vert nytta til fredelege føremål i staden vert stole og nytta til sabotasje. Paragrafen vart innført på bakgrunn av konvensjon av 26. oktober 1979 om «fysisk beskyttelse av nukleært materiale». Justisdepartementet nemner òg straffeføresegna i atomenergilova. Om denne lova skriv departementet: «Formålet med loven er i hovedsak kontroll og erstatningsansvar ved atomenergivirksomhet. Bestemmelsen er ikke skrevet med tanke på forsettlige terrorismehandlinger, men den fanger opp de fleste former for omgang med atomanlegg og atomsubstans uten konsesjon.»
Etter straffelova § 153 a er det straffbart å utvikle, framstille, lagre, skaffe eller inneha bakteriologiske substansar eller toksin. Paragrafen vart vedteke som ei følgje av at Noreg ratifiserte FN-konvensjonen av 10. april 1972 om forbud mot utvikling av bakteriologiske våpen. Kjemiske våpen vert òg råka av konvensjonen, jfr. Ot. prp. nr. 35 (1972-73) s. 15. Spreiingav bakteriologiske eller kjemiske middel vert likevel ikkje råka av straffelova § 153 a. Justisdepartementet reknar med at slike tilfelle vil bli råka av straffelova §§ 152 b, 152 og 153. Departementet skriv om desse føresegnene: «Straffeloven § 152 b rammer all form for forurensning av et visst omfang. Bestemmelsen kan fange opp de forurensningshandlinger som faller utenfor § 153 a, f eks det å tilføre biologiske kjemikalier til luften i en undergrunnsstasjon eller offentlig bygning.
Straffeloven §§ 152 og 153 rammer henholdsvis det å tilsette sunnhetsskadelige stoff i drikkevann eller gift i gjenstander bestemt til «almindelig Brug». I forhold til konvensjonen kan bestemmelsen være aktuell hvor bakteriologiske midler spres til drikkevann eller blandes i et matlager. I tillegg setter lov om vern mot forurensning og avfall 13 mars 1981 nr 6 kapittel 10 straff for enkelte utslipp som kommer fra ellers lovlig virksomhet.»
Om ein kjem til at ingen av dei straffeboda som her er nemnd er krenkt, vil i alle tilfelle dei generelle føresegnene om drap, grov lekamsskade og grovt skadeverk vere brukelege.
Kravet om at nasjonal rett ikkje berre skal råke sjølve handlingane men òg forsøk og medverknad valdar etter Justisdepartementet sitt syn ikkje problem for Noreg sin del. Om førebuande handlingar skriv departementet: «Etter norsk rett er hovedregelen at planlegging og forberedelser til straffbare handlinger ikke er straffbart, jf straffeloven § 49. Vi har derfor gitt uttrykk for at tidligere konvensjonsutkast synes å gå lenger i å ramme forberedende handlinger enn det norsk rett åpner for, jf vårt brev 15 august 1997. I dag er imidlertid art 2 para 3 bokstav c gitt en ny formulering som forutsetter at overtredelsen gjøres med bistand til en gruppe. Vi antar at bestemmelsen skal forstås slik at den som bistår gruppen, selv er medlem av gruppen, men bemerker at dette ikke er klart.
Slik bestemmelsen nå er formulert, forutsettes det at noen i gruppen begår den aktuelle handlingen eller forsøker å begå den. Bestemmelsen synes dermed ikke lenger å regulere forberedelseshandlinger som etter norsk rett er straffrie. Høyesterett har flere ganger lagt til grunn at personer som deltar i en planmessig fellesaksjon, er ansvarlig for gruppens handlinger selv om de ikke selv kan sies å ha forvoldt en annens død, skade e l, se særlig Lillehammersaken i Rt 1974 s 382.»
Etter utleveringslova § 3 kan utlevering berre skje for brotsverk som har høgare strafferamme enn eitt års fengsel. Av dei aktuelle straffeboda er det berre straffelova § 330 som har ei lågare strafferamme, nemleg bøter eller fengsel i inntil seks månader. Etter utleveringslova § 3 nr. 2 kan Kongen inngå avtale med framand makt om at utlevering kan skje òg for brotsverk med ei lågare strafferamme enn det som er nemnd i § 3 nr. 1. Det går fram av artikkel 9 nr. 2 i konvensjonen at han skal reknast som ein utleveringsavtale. Utanriksdepartementet og Justisdepartementet legg difor til grunn at konvensjonen oppfyller kravet om å vere ein «overenskomst» jfr. utleveringslova § 3 nr. 2.
Etter artikkel 11 i konvensjonen kan ikkje ein stat nekte utlevering berre ved å vise til at det dreier seg om eit politisk lovbrot. Denne artikkelen kunne tenkjast å kome i strid med utleveringslova § 5, som har eit generelt forbod mot utlevering for politiske lovbrot. Omgrepet «politiske lovbrot» er ein rettsleg standard, og det kan herske noko tvil om det presise innhaldet av omgrepet. Forarbeida peiker likevel på at det er semje om at visse handlingar, herunder krigsbrotsverk og alvorlege terrorhandlingar kan gje grunnlag for utlevering, jamvel om dei fell inn under den generelle definisjonen av «politiske lovbrot» i § 5. Om trongen til endring i utleveringslova skriv Justisdepartementet: «De lovbrudd som omfattes av konvensjonen, opplistet i artikkel 2, vil nok anses som alvorlige terrorhandlinger etter norsk rett. Det kan dermed være grunnlag for utlevering for disse handlingene slik loven lyder i dag. For å skape klarhet omkring dette bør imidlertid utleveringsadgangen komme klart frem i loven, etter vår mening. Det er derfor utarbeidet et forslag til endring av utleveringsloven § 5. Etter forslaget gis Kongen adgang til å inngå overenskomst med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske. Det er i motivene til forslaget vist til at denne bestemmelsen kan være aktuell dersom Norge ønsker å tiltre terroristbombekonvensjonen. Det kan for øvrig nevnes at bestemmelsen er i samsvar med Sikkerhetsutvalgets forslag i NOU 1993: 3 om strafferettslige regler i terroristbekjempelsen.»