1945: Departementsrådene som kom og gikk

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Statsministerens kontor

I brev fra Statsministerens kontor 18. juli 1945 fikk de åtte midlertidige rådmennene i departementene beskjed om at regjeringen hadde opphevet stillingene deres fra 1. august. Det skulle gå et tiår før regjeringen kom til at departementsråder kan være greit å ha.

De åtte hadde vært i arbeid siden 8. mai 1945. Først som departementssjefer, fra 14. mai som øverste embetsmenn - eller departementsråder, som det et tiår senere skulle komme til å hete da funksjonen ble tatt opp igjen.

Kontroll på departementene
Det var for raskt å få kontroll på de nazi-styrte departementene i Oslo ved den ventede tyske kapitulasjonen våren 1945, at regjeringen Nygaardsvold i London, i samråd med Hjemmefrontens ledelse i Oslo, hadde oppnevnt rådmenn til å lede departementene inntil en norsk regjeringsdelegasjon kunne være på plass i Oslo.

I disse første dagene skulle rådmennene være underlagt Hjemmefrontens ledelse, som i praksis ville være Norges regjering.

Britisk styre
I tråd med en norsk-britisk militæravtale inngått i London 28. mai 1941, ville den militære makten i Norge de første ukene etter en tysk kapitulasjon likevel ligge hos den britiske øverstkommanderende som representerte den allierte overkommandoen i Europa.

Samtidig var det viktig raskt å ha på plass sivile sjefer for departementene, og også for fylkesmannsembetene og politikamrene.

Gjenopprette inndeling fra 1940
De åtte rådmennenes oppgave var å koble den eksisterende sentralforvaltningen til den lovlige regjeringen igjen, ved blant annet å gjenopprette departementsinndelingen fra 9. april 1940. I løpet av krigsårene var det blitt gjort enkelte endringer i departementsstrukturen.

Rådmennene var:

Kirke- og undervisningsdepartementet
Alv H. Helland, lektor ved Oppdal landsgymnas.

Justis- og politidepartementet
Carl N. S. Platou, ekspedisjonssjef i departementet.

Finans- og tolldepartementet
Egil K. Sundt, tidligere administrasjonsdirektør i NRK.

Sosialdepartementet
Sverre Iversen, tidligere lønnsrådmann i Oslo kommune.

Arbeidsdepartementet
Halvdan E. Stokke, kontorsjef i departementet.

Landbruksdepartementet
Reidar D. Tønnesson, landbrukskonsulent.

Handelsdepartementet
Per P. Prebensen, direktør i departementet.

Forsynings- og gjenreisningsdepartementet
Nikolai Schei, direktør i Forsyningsdirektoratet.

To av departementene hadde ikke eksistert i Oslo under krigen: Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Deres restsaker i Oslo hadde ligget under det som i krigsårene het Innenriksdepartementet. Nå ble de to departementene raskt gjenopprettet.


De åtte rådmennene på Søndre Akershuskai i Oslo 31. mai 1945, idet  regjeringen Nygaardsvold kommer hjem fra London. Fra v. Egil Sundt (med kappe over armen), Carl Platou, Per P. Prebensen (bak Platou), Nikolai Schei, Reidar Tønnesson (bak Schei), Halvdan E. Stokke, Alv H. Helland og Sverre Iversen. (Foto: Arbark)

Fra departementssjefer til rådgivere
Da regjeringsdelegasjonen, ledet av kronprins Olav og forsvarsminister Oscar Torp, overtok den sivile regjeringsmakten i Oslo fra Hjemmefrontens ledelse i møte på Slottet 14. mai 1945, og resten av regjeringen kom 31. mai, gikk rådmennene over fra å være fungerende departementssjefer til å være statsrådenes fremste rådgivere.

31. juli 1945 var rådmennenes tid i departementene over. Den enkelte statsråd hadde igjen departementets varierende antall ekspedisjonssjefer direkte under seg, uten noe samordnende mellomledd.

UD unntaket - etterhvert flere
Det vil si, Utenriksdepartementet hadde allerede i 1922 innført ordningen med en rådmann på toppen av byråkratiet: utenriksråden. Ordningen fortsatte nå, og inspirerte nok til at Finansdepartementet fikk sin finansråd og Forsvarsdepartementet sin forsvarsråd i 1952.

Deretter fikk Handelsdepartementet, Sosialdepartementet og Industridepartementet departementsråd i 1955, Justisdepartementet i 1956, Landbruksdepartementet i 1959, Kirke- og undervisningsdepartementet i 1960 og Kommunaldepartementet i 1965. Forbruker- og administrasjonsdepartementet fikk departementsråd i 1972, og Miljøverndepartementet i 1975.

Av de åtte 1945-rådmennene var det bare Per Prebensen, opprinnelig UD-mann, som fortsatte i et tilsvarende embete. Han var utenriksråd 1945-1946, og ble deretter Norges ambassadør i London. Andre gikk til andre sentrale embeter: Carl Platou ble fylkesmann i Oslo og Akershus, Egil Sundt og Halvdan Stokke NSB-generaldirektører, Sverre Iversen arbeidsdirektør og Nikolai Schei fylkesmann i Sogn og Fjordane.

Statsministerens kontor sist
Da Statsministerens kontor sent i 1987 fikk sin departementsråd, var dette samordnende embetet allerede på plass i alle departementene. En medvirkende årsak til endringen ved Statsministerens kontor, der det internt var klart nok at øverste embetsmann var ekspedisjonssjefen for juridiske og administrative saker, var at det utad ville være mer naturlig at kontoret ble ledet av en departementsråd - ikke av en ekspedisjonssjef.

Sent i 2001 ble så tittelen på Statsministerens kontors departementsråd endret til regjeringsråd, blant annet fordi kontoret ikke er noe departement og fordi dette embetet også har oppgaver overfor hele regjeringskollegiet.

Kilder:
Kolsrud, Ole: En splintret stat. Regjeringskontorene 1940-1945, Oslo 2004
Grønlie, Tore: Sentraladministrasjonens historie etter 1945, Bergen 2009